hits

Smakebit på søndag, et owlicorn og Trollmannen fra Oz :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og for noen dager siden fant jeg ut at jeg hadde litt lyst til å tegne en ugle med enhjørningshorn så jeg gjorde det sittende ute i solskinnet i Nydalen i går:

Jeg ville egentlig at det skulle bli enda søtere, men det er fint nå og :)

Ellers var jeg på teater i går, men før vi kommer til det så tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

Det er Space Opera av Catherynne M. Valente og jeg elskerelskerelsker den <3 Her handler det basically om Eurovision, men i verdensrommet. Greia er at i verdensrommet var det en svær og galaktisk krig og da den var over begynte de å arrangere en konkurranse for å bringe sivilisasjonene sammen som altså er Eurovision-aktig, men i verdensrommet. Og nå har Jorden blitt invitert; dvs. rom-flamingoer har kommet og gitt Jorden valget mellom å si nei og bli tilintetgjort eller å si ja og delta. Men om de deltar og havner på siste plass så blir de tilintetgjort også og å havne på hvilken som helst plass utenom siste kan bli en stor utfordring siden det er mange sivilisasjoner som er langt mer musikalske enn vår sivilisasjon er. Så Jordens skjebne ligger i evnen til å rocke.

Og det er en veldig sær og rar ide, men det er sååå velskrevet og full av kreativitet og engasjement og jeg virkelig koser meg med denne boka. Jeg liker denne boka så godt at jeg mye av tiden forsøker å bevisst unngå å lese på den for å få den til å vare ved hjelp av å laste ned ymse nettbrettspill fordi jeg vet at jeg kunne sittet og bare lest og lest og lest alt i et jafs. Ååå <3

Her er noen sitater:

Life is beautiful and life is stupid. This is, in fact, widely regarded as a universal rule not less inviolable than the Second Law of Thermodynamics, the Uncertainty Principle, and No Post on Sundays. As long as you keep that in mind, and never give more weight to one than the other, the history of the galaxy is a simple tune with lyrics flashed on-screen and a helpful, friendly bouncing disco ball of all-annihilating flames to help you follow along.

*

You don't even have to win! As long as you don't come in dead last, your species will rise and join the party in the sky already in progress. But if you can't even defeat one measly tone-deaf head-on-backward galactic civilization, I'm afraid all memory of your collective existence will be lovingly collated and archived, your planetary resources tenderly extracted, and your species annihilated. Your organic material will be seamlessly reincorporated into your biosphere and your planet left in peace to try again with dolphins or something in another billion years or so. FUN!

(Dette minner meg om sangen You'll be back fra Hamilton, det å være veldig høflig og koselig samtidig som man prater om å utslette en sivilisasjon og slikt. Veldig effektivt.)

*

Here's a friendly tip: if you want to protect yourself from predators, you don't always have to order up scary teeth and poison sacs. I can heartily recommend trying out disproportionally large eyes, slender, snappable legs, and an invitingly soft and vulnerable neck, all elegantly arranged to arouse feelings of protectiveness, compassion, and love, especially in mammals. Same reason puppies and kittens and babies are so cute - to trick you into taking care of them! Don't feel bad, it's not your fault. You literally can't help it and neither can we.

(Her har vi rom-flamingoenes visdomsord om hvor lurt det er å være veldig søt for å unngå å bli drept.)

*

Jeg kan ikke sitere hele denne boka, men jeg elsker den og anbefaler den på det sterkeste. Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese :)

*

Ellers så var jeg altså på teater i går og nå tenkte jeg å poste min anmeldelse av Riksteaterets Trollmannen fra Oz og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse :)

Trollmannen fra Oz

I utgangspunktet er ikke Trollmannen fra Oz blant mine største musikalfavoritter. Jeg er så visst glad i filmen og at jeg liker musikalen (så vel som boka den er basert på som jeg endeligvis leste for to, tre år siden) er sikkert og visst, men jeg er generelt sett mer glad i Wicked og andre historier som er inspirert av Trollmannen fra Oz enn Trollmannen fra Oz i seg selv. Samtidig var jeg nysgjerrig på Riksteaterets oppsetning og denne interessen ble bare større av de meget positive anmeldelsene. Og konklusjonen er at Riksteateret har skapt noe riktig fint her og mens jeg ikke er like ekstatisk som i noen av anmeldelsene jeg har lest, så er jeg veldig tilfreds og glad over at jeg fikk med meg dette (lørdagens forestilling var den siste).

Storyen burde være ganske så kjent for de fleste, men det handler altså om Dorothy som føler seg misforstått og drømmer om å finne en annen verden over regnbuen og så kommer en tornado og tar med seg henne dit, hen til Oz der eventyret tar plass.

Og man kan jo først nevne at historien her er godt fortalt. Her er det lett å henge med i svingene både for voksne og barn og det er både spennende og rørende med karakterer man blir glad i. Særlig liker jeg Dorothy her, men også vennene hennes (fugleskremselet, blikkboksmannen og løven) stråler og virker levende og sympatiske. Mer enn det er nok grunnen til at så mange anmeldelser har brukt nettopp ordet magisk for å beskrive denne forestillingen, det at den har fått så mye ut av så lite. Det er en liten scene, kun syv skuespillere, et orkester bestående av fire menn som høres ut som om de er en hel haug enkle rekvisitter og likevel føles det ikke lite. I stedet er det en masse kreativitet her og et spesielt godt eksempel er jo tornadoscenen som er fenomenalt godt løst og virkelig gir en følelsen av å være i tornado (selv om jeg vil tro ingen har noe sammenlikningsgrunnlag). Hva angår lys og lyd og scenografi er dette brilliant rett og slett.

Videre er det godt skuespill og særlig hos Dorothy, som spilles med sjarm av Mari Lerberg Fossum, som i tillegg synger nydelig, men også rent generelt. Og sangene er fine og de andre skuespillerne er flinke og det er veldig lite å kommentere på.

Likevel var jeg ikke helt i himmelen etterpå og noe av greia var at jeg kanskje forventet noe enda bedre enn det jeg fikk basert på anmeldelsene jeg hadde lest. Mer enn det var det største problemet at scenene føltes litt for korte og uforløste og jeg syns det var en del elementer som kunne blitt fortalt nøyere. Heksene er for eksempel ikke så utviklet som de kunne ha vært, det er steder historien kunne gått mer i dybden og jeg ønsket meg rett og slett mer. Samtidig er dette en familieforestilling som nok er ment aller mest for barna og som barn tror jeg denne forestillingen føles bortimot perfekt.

Konklusjonen er jo uansett at jeg koste meg og hadde det veldig fint så yay. Terningkast 5!

Om den penepene grafiske romanen Nordlys og ymse annet :)

Heisann! Det er tirsdag og livet er fint når jeg tar pauser fra å bekymre meg for mye for ting som jeg ikke helt kan kontrollere. Og heldigvis er jeg flink til å ta disse pausene og da kan de handle om å lese for jeg leser så veldig mye fint for tiden. Eller å skrive for jeg begynte egentlig på en krimnovelle med ESC-tematikk, men så engasjerte det meg ikke i det hele tatt å skrive på den og nå har jeg fått en enda bedre ide der man kan velge sin egen ESC-historie (noe som vil gi mening om litt når historien er skrevet ferdig og kan postes her). 

Og så har jeg lastet ned Old Man's Journey (som ellers er tilgjengelig på Steam, som nedlasting til pc og til mobil/nettbrett) til Nintendo Switch og det er et av de peneste spillene jeg har sett:

Det handler om minner, hjernetrim og å blande nostalgi, superbehagelig musikk og skjønn atmosfære i et spill jeg etter kun en halvtimes tid i går kveld har blitt litt forelsket i <3

Jeg har dessuten lyttet litt til en musikal ved navn Be More Chill som handler om ungdommer som laster ned et dataprogram som skal gjøre dem kulere, men så driver det egentlig med å ta over hjernene deres i håp om verdensovertakelse og sånt. Det er litt sært og ikke all musikken er like fin, men det er en sang her som heter Michael in the Bathroom som jeg har fått litt dilla på de siste dagene. Den synges av karakteren Michael som altså er på et bad under en fest der han har et nervøst sammenbrudd. Og så starter sangen liksom veldig rolig og trivelig før den blir mer og mer fylt av nervøs energi og selv uten å ha hatt noen panikkangrep selv så beskriver denne sangen det veldig godt og utover det bare liker jeg når musikalsanger kan ha slike titler som dette og handle om ting man ikke nødvendigvis alltid tenker på at musikalsanger kan handle om. 

Men egentlig skal dette innlegget handle om denne boka:

(Bildet funnet hos Goodreads, bildet er link til deres side om denne boka.)

Egmont har en video på Youtube der man kan se litt bilder fra denne boka:

Og denne boka er veldig fin så nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av den og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

Nordlys 1: Reisen til Jotundalen av Malin Falch

Da jeg så coveret på denne boka visste jeg med en gang at det var en bok jeg trengte å lese for denne boka er veldig pen å se på. Forsiden alene minner om Disney (og da særlig Frozen) og hele atmosfæren er eventyrlig og norrøn. Med andre ord helt topp for en som meg som elsker både Disney, eventyr og gode grafiske romaner og jeg kan med glede si at jo da, denne boka er ganske så fin.

Storyen i seg selv er egentlig ikke så unik. Det handler om Sonja som natten etter konfirmasjonen sin får besøk av en alvegutt fra en annen verden som tar henne med til sin verden der hun treffer ymse troll og en bjørn og sånt. Og så skjer det ikke så mye egentlig, det føles mest som en slags begynnelse; men det ER en begynnelse som gir en lyst til å lese mer for det er skapt et fint univers her som er fint å være i.

Hovedgrunnen til å lese denne grafiske romanen er likevel tegningene for Malin Falch er superduperflink til å tegne (jeg har ganske lyst til å være like flink selv) og illustrasjonene her er fortryllende og fulle av liv. Videre er det en veldig smart ide her om å skape en verden inspirert av eventyr og det norrøne for det er muligens ikke bevisst, men det er en trend i tiden og jeg tror det vil appellere til mange og da både de som er barn og de som en gang har vært barn. Dessuten er det jo perfekt for Disney-fans altså på grunn av tegnestilen og slikt og det er også en medvirkende årsak til at dette er lett å like for mange.

Det er i tillegg imponerende hvordan dette er en forholdsvis kort bok som likevel rekker å skape både en hovedperson man får interesse og sympati for og bikarakterer fulle av sjarm i løpet av ca. 160 sider.

Så ja, det er mye å like her og når det likevel ikke er helt i toppen handler det mest om at det føles litt uferdig og at det slutter litt for brått. For min del har jeg også lyst til å føle litt mer av bøker for at de skal være helt elsk og ikke bare veldig fine og noe av det store engasjementet sånn sett manglet. Dette er like fullt bare småting og når alt kommer til alt er dette en fin begynnelse på en serie som jeg vet at jeg vil lese videre på med glede.

Terningkast 5!

Lion King og Hamilton =D

Her har vi en sang fra Løvenes Konge-musikalen som er elsk :)

Og her er en sang fra Hamilton som er elsk:

Og nå har jeg skrevet verdens lengste anmeldelse av The Lion King og Hamilton som jeg så i London så den skal jeg poste nå. God fornøyelse og så kommer neste innlegg til uka =D

The Lion King og Hamilton

Dette skal være en slags dobbeltanmeldelse i forbindelse med at jeg faktisk så to musikaler da jeg var i London på besteste turen i verden. Disse musikalene var The Lion King og Hamilton og begge var fantastiske. Og mens jeg likte Hamilton hakket bedre, godt hjulpet av at det er en musikal jeg har hatt dilla på i tre år snart, så var det samtidig noen ting The Lion King gjorde bedre. Uansett er begge disse musikalene veldig verdt å se om muligheten byr seg og nå skal jeg skrive en anmeldelse av hver av dem og prøve å være bittelitt konsis og ikke for skravlete, men vi får se hvordan det går (spoiler: konsis og meg går ikke helt overens, dette blir nok bablete og nøye).

The Lion King

Fun fact: jeg har lest at da Disney laget filmen The Lion King så skulle den være litt som en slags mellomstasjon mens Pocahontas var filmen de virkelig satset på og forventet at skulle bli en gigantsuksess. Nå vet vi jo at resultatet var omvendt og sånn sett er det heller ingen overraskelse at den filmen som faktisk ble musikal i tillegg var nettopp The Lion King. Hva angår teatermusikaler basert på animerte Disney-filmer så var ellers Beauty and the Beast den første og The Lion King den andre og siden har det kommet flere til, deriblant Frozen denne våren. The Lion King skiller seg imidlertid ut på mange måter for der de fleste av Disneys teatralske produksjoner er basically filmen med litt ekstra så er det to produksjoner som har vært litt annerledes og det er henholdsvis Hunchback of Notre Dame (som nå kommer til å ta over Hamiltons plass som «musikal jeg ikke har sett som jeg trenger å oppleve in real life fordi det hadde vært magisk») som i teatermusikalform hentet en del fra boka og er langt mørkere og modnere enn filmen (som allerede er blant Disneys mest modne animasjonsfilmer) og altså The Lion King der regissør Julie Traymor åpenbart forsto at det lureste når man adapterer en animasjonsfilm som er nærmest universelt elsket ikke er å lage en versjon som er ganske lik originalen, men skape noe eget.

Og det er her jeg kommer til selve anmeldelsesdelen av denne anmeldelsen siden dette «noe eget» er noe av det jeg elsket mest med denne musikalen, en musikal som hadde en absolutt god første akt, men en temmelig perfekt andre akt. The Lion King ER en flott musikal uansett hvordan man vrir og vender på det, men i første akt føles alt mer tro mot filmen på en måte som gjør at å sammenlikne føles naturlig om man, som meg, har sett filmen utallige ganger. I andre akt er det flere nye elementer som gjør at jo da, det er fortsatt lett å kjenne igjen filmen det er basert på, men det føles som noe helt eget. Og det er mye som funker helt fantastisk her. Selve atmosfæren for eksempel, hvordan man hører lyder i salen før forestillingen begynner som bare underbygger følelsen av å være i Afrika, men også kostymene og scenografien som er helt fantastisk. Og det er elementer som skyggespill og afrikansk sang og så mye som gjør at man oppriktig talt virkelig ER i en annen verden mens man ser på.

Videre er skuespillet og musikk og koreografi brilliant og særlig Rafiki (som her er en kvinnelig karakter fordi Julie Traymor følte at The Lion King som film hadde for få sterke kvinneroller) elsket jeg. Hun synger helt fantastisk, hun er en enda bedre karakter enn Rafiki i filmen og hun har noen helt magiske scener som er elsk. Nala er også mer utviklet som karakter i musikalen og har en helt fantastisk sang kalt Shadowland som virkelig er verdt å lytte til. Jeg liker ellers at han som spilte Scar hadde en så shakespeariansk adferd, han spilte Scar som om han var hentet fra Hamlet som The Lion King jo er løst basert på, mens de andre var mer animerte og musikalaktige om det gir mening. Og Mufasa var sååå verdig og flott og gnu-scenen var litt kortere enn i filmen, men fortsatt fæl og jeg elsket Zazu i musikalen.

Om man skal kommentere på noe så var det noen scener som fortsatt funker bedre i filmen enn på teater (deriblant gnu-scenen, men også Be Prepared og I just can?t wait to be king blant annet). I tillegg ble jeg ikke helt overbevist av han som spilte Simba som voksen. Jeg har sett bedre barneskuespillere enn han som var Simba som barn, men med barn så er det meste mer tilgivelig for de har ikke så mye erfaring. Simba som voksen derimot var jo flink, han kunne synge og var sjarmerende og gjorde alt han skulle greit, men jeg merket ikke lidenskapen helt på den måten jeg ønsker. Med de aller beste skuespillerne så merker man liksom at de elsker hvert minutt de er på scenen og at de virkelig brenner for det de gjør og den følelsen følte jeg ikke med han som spilte voksen-Simba, noe som ikke er et veldig stort problem, men likevel verdt å nevne.

Utover det er det likevel lite å kommentere på og den tingen The Lion King faktisk var bedre på enn Hamilton var å la historien puste. Hamilton ER fantastisk, men det er også noe som skjer hele tiden og i The Lion King er det scener der det tilsynelatende ikke er så mye progresjon i historien, men så er de bare behagelige og man kan se skuespillerne og se hvor mye de koser seg og føle et samspill med dem. Dette er noe av magien, dette og hvor mye The Lion King på teater ikke prøver å være bare en blåkopi av filmen, men en helt egen tolkning som er vel så magisk, men på en annen måte.

*

Hamilton

De fleste har kanskje fått med seg hvordan Hamilton har vært en dille for meg i tre år nå. På tre måneder i 2015 etter at cd-en kom ut lyttet jeg til den over 350 ganger på Spotify har jeg funnet ut, jeg har lest så mye om musikalen, jeg er skikkelig fan av Lin-Manuel Miranda og ja, denne musikalen er en av dem jeg har drømt mest om å oppleve. Og likevel trodde jeg det aldri ville skje. Det føltes som en hellig gral litt på samme måte som Nintendo Wii U var det, liksom uoppnåelig, men magisk. Hva angår Wii U så endte det jo opp med å være helt greit at jeg ikke fikk tak i den fordi jeg fikk tak i Switch som er bedre på alle mulige måter. Og med Hamilton er resultatet at jeg har verdens snilleste mor som skaffet meg en billett sånn at sist mandag satt jeg i salen og så Hamilton mens det hele føltes litt som en drøm.

Og ååå, Hamilton er fantastisk! En av de beste musikalene jeg har sett definitivt, mye hjulpet av stemningen i salen fordi det er noe litt magisk med å sitte i en stappfull teatersal der alle jubler og klapper like mye etter hver sang og man merker at nitti prosent av publikum er som deg og har lyttet til musikalcden i det uendelige.

Storyen er jo altså at dette er livshistorien til Alexander Hamilton som var med på å grunnlegge USA og sånt og det er en veldig interessant historie der Lin-Manuel Miranda har kondensert Ron Chernovs 800 sider lange biografi om til en musikal på 2 timer og 45 minutter som i hovedsak er veldig tro mot virkeligheten. Bare ideen bak Hamilton som musikal er imponerende, original og besnærende nok i seg selv og som musikal er det mye som virkelig funker altså.

For eksempel elsker jeg karakterene, jeg elsker musikken og jeg elsker koreografien og hvordan det er lite dans her som faktisk er klassisk dans man er vant med i musikaler, men heller handler om skarpe bevegelser som organisk er med på å fortelle historien. Mens jeg liker å se dans veldig godt så syns jeg ofte det fungerer bedre sånn det er løst her da det ikke føles som dans, men mer som en organisk del av alt sammen der musikk og sang flyter sammen i en større helhet der alt hører sammen.

Og aller best her etter min mening er henholdsvis Eliza, Angelica og Prince Georg og særlig sistnevnte ga en sånn følelse av at han elsket hvert sekund han var på scenen og han elsket sangen han sang og ååå, han var fantastisk. Og Eliza føles på scenen enda mer som hjertet i historien enn på musikalcden og hun sang helt nydelig. Burr og Hamilton er også fantastiske, men jeg brydde meg litt mer om Eliza, Angelica og Prince Georg merket jeg, kanskje fordi de hadde de sangene jeg er aller mest glad i.

Om man skal kommentere på noe som helst med en musikal som føles bortimot perfekt og som en drøm å se in real life, så er det kanskje at man virkelig bør kjenne musikalen Hamilton godt fra før. Og de fleste i publikum gjorde jo åpenbart det, men moren min ville vært helt lost fordi ting skjer fort og det er null dødpunkter og med f.eks. The Lion King så hang hun helt med selv om det er kanskje tjue år siden sist hun så filmen fordi hun ikke har helt det samme forholdet til animasjonsfilmer som meg. Utover det så er nok The Lion King en mer behagelig musikal fordi den har flere scener der man får tid til å puste, men igjen så er jo det bare pirk og uansett var jeg personlig helt i himmelen.

*

Konkusjonen er altså at man burde se begge disse musikalene hvis man får muligheten, men utover det handler det om preferanser og hva man har et forhold til fra før. The Lion King er nok den mest tilgjengelige musikalen for utenforstående, men hvis man har obsesset over Hamilton og får muligheten til å se den sier man selvsagt ja, gjerne.

Selv er jeg veldig tilfreds med å ha opplevd begge!

Litt bilder fra London 2018 =D

Heisann! I går kveld kom jeg hjem fra en helt fantastisk fin London-tur, noe jeg allerede har laget feriedagbok fra. Det var skikkelig koselig med god mat, mye hygge og ja, alt var så kos =D Og så har jeg tatt masse bilder og et utvalg tenkte jeg å poste her nå. 

Her har vi utenfor hotellet der det var et hus som var skikkelig stilig med super 3D-effekt og sånt :)

Her har vi telefonkiosk fordi selvsagt tar man bilde av minst en telefonkiosk når man er i London ;)

Det var ellers masse gatekunst i nærheten av hotellet, noe som var kult.

Og så tok jeg selfie ved teateret der Hamilton settes opp i London første dagen, da uvitende om et kommende mirakel.

Sceneteppet til The Lion King som var elsk <3

Og mirakelet er og var at jeg aldri trodde jeg ville få sett Hamilton fordi dyrt og sånt, men moren min fikk tak i en billett til meg og mandag kveld var jeg i musikalhimmelen <3

Og så spilte vi spill (meg, mamma, onkel A og Mr. D), vi fant ut at det kryr av Pret A Manger i London nå, vi dro til akvariet som jeg av ymse grunner ikke fikk besøkt fordi de hadde for lang kø og for dustete kø-system og jeg shoppet. 

Her er noen ting jeg shoppet:

Her har vi bøkene "Spinning" (grafisk roman om kunstløp og homofili og oppvekst og sånt), "Wed Wabbit" (barnebok som i følge nettet skal være skikkelig original og fin så jeg skal teste den), "Thornhill" (gjennomillustrert kvasi-grafisk roman som virket veldig atmosfærisk og har supert cover), "We should hang out sometime" (non-fiksjon for ungdom om kjærlighet og sånt), "Meddling kids" (blanding av fantasy, mystery og skrekk om noen voksne som var detektiver sammen da de var tenåringer og så vet jeg ikke så mye ellers utenom at jeg har vært nysgjerrig på denne boka i månedsvis av ymse grunner), "The secret diaries of Hendrik Groen" (humoristisk dagbokroman om gammel mann på gamlehjem som ikke vil bli gammel bare fordi han tilfeldigvis er det og sånt, virker artig) og "A day in the life of Marlon Bundo" (tittelen her er link til Wikipedia-artikkel som setter ord på hvorfor denne bildeboka er helt genial).

Og her har vi bøkene "Raymie Nightingale" (som jeg har hatt lyst til å lese lenge så yay), "The Creakers" (illustrert barnebok som virker skikkelig sjarmerende og som jeg tilfeldigvis oppdaget at var signert da jeg kom tilbake på hotellrommet) og "An Elephantasy" (fordi tittelen tilsa en barnebok jeg trenger å lese). Og så er det filmene "Shrek: The Musical", "My little pony: The Movie" og "Paddington 2" :)

Og her er en selfie med nye klær i form av t-skjorte med elefant og ballonger på og skjørt med London-bilde. Dessuten kjøpte jeg verdens mest behagelige genser, men den er til vask hos mamma og kan eventuelt presenteres senere.
*

Det var et utvalg bilder og nå skal jeg gjøre klar en tekopp og spise bringebær og sånt. Neste innlegg kommer lørdag og vil nok være en anmeldelse av henholdsvis Hamilton og The Lion King så da bables vi :) Og ja, ååå så fin tur jeg har hatt! <3

 

Skrivebua topp 10 =D

Heisann. Post-påskehilsener fra meg og det nyeste jeg har fargelagt (der jeg fant ut at det ER mulig for meg å bruke fargeblyanter i tillegg til tusjer om jeg ikke spisser dem helt og bruker dem forsiktig). Det er onsdag og neste blogginnlegg kommer onsdag om en uke. Fredag morgen drar jeg nemlig til London (hurra!) og så er vi der frem til tirsdag, noe som på den ene siden betyr mindre tilgang til internett og sånt, men på den annen side betyr The Lion King på teater, shopping i vilden sky og generell hygge sammen med mamma, onkel A og Mr. D =D Jeg gleder meg skikkeligskikkeligskikkelig <3

Ellers så irriterer det meg at Skrivebua snart vil være historie helt (hvis ikke ting blir tilgjengelig på Wayback Machine, noe jeg håper litt på) siden det er veldig inspirerende bare å titte på gamle tekster av andre og meg der. Dessuten har jeg egentlig ikke plass eller mulighet til å lagre noe særlig. Derfor tenkte jeg her å tilby lesestoff mens jeg er på ferie med å poste de ti tekstene mine på Skrivebua som jeg er mest fornøyd med og har mest lyst til å bevare for ettertiden så god fornøyelse :) 
 

Karoline Skrivebua Topp 10 i tilfeldig rekkefølge

1) En leseløves notater (07.04.04)

Jeg ble ikke født med ski på beina. 
Jeg misliker å stå på ski, og har vanlige sko på beina. 
Derimot tror jeg kanskje jeg ble født med en bok mellom hendene. 
Ja, det er faktisk ganske stor sjanse for at det var det som skjedde. 
Jeg var jo en stor baby, ikke at jeg husker det, men det er det jeg har blitt fortalt. 
Kanskje den boka jeg hadde i hendene ga ekstra vekt. 
Jeg er liten for alderen nå da. 
Ikke at det spiller noen rolle. Man må jo ikke være i en spesiell høyde, for å lese. 
Jeg hører noen ganger at jeg leser for mye, sånn som nå. 
Nå sitter jeg foran peisen, hos tante Trude, og blar gjennom bøkene hennes om barnepsykologi. 
Tante Trude er lærer på barneskolen, og leser psykologibøker for å, i hennes egne ord, 
"forstå elevene sine bedre." 
Jeg leser psykologibøkene hennes fordi det ikke er noe annet å lese her. 
Men det er ganske interresant. 
Jeg bestemmer meg for at jeg skal analysere søsknene mine, når jeg kommer hjem. 
Mamma ser irritert bort på meg. Jeg vet hva hun vil. 
Med øynene sine sier hun, "kom hit, delta i samtalen, vær litt sosial." 
Så jeg kommer. Setter meg i sofaen ved siden av mamma, og er "sosial." 
Mamma og tante Trude prater om det tragiske tapet av onkel Tom. 
Jeg kjente ham ikke engang, fordi mamma mener at han var en idiot, 
men det sier hun selvfølgelig ikke nå. 
Tante Trude var jo kona til Tom, og hun savner ham. 
"Det var så hyggelig med han i huset," sier hun. 
Hun sier dette med fremskutt vestkantsdialekt. 
Mamma og Trude prater videre, og glemmer helt at jeg sitter der. 
Jeg har lyst til å gå tilbake til boka, men får ikke kommet meg vekk fra der jeg sitter. 
Så, etter noe som føles som et århundre, sier mamma at vi må dra. 
Endelig tenker jeg, og vi drar av gårde. 
Og når jeg kommer hjem venter bøkenes verden på meg igjen. 
Jeg gleder meg! 

(I ettertid ser jeg en del svakheter her hva angår formatering og slikt, men på mange måter var dette den kanskje viktigste teksten jeg hadde på Skrivebua. Dette var den andre teksten jeg postet der og da jeg ble medlem visste jeg ikke at jeg ville bli værende i to år eller hvor viktig Skrivebua ville bli for meg, men så vant jeg. Denne teksten var den eneste gangen jeg vant, og en liten del av meg syns jeg hadde fortjent å vinne minst en gang til om jeg skal være helt ærlig, og det var på det tidspunktet den første bekreftelsen jeg fikk utenom familie på at ja, skrive, kanskje det er noe jeg faktisk kan få til godt. Og siden denne teksten førte til suksess så gjorde den at jeg ble værende, noe jeg aldri angret på.)

2) The kingdom of Doom (a sad story) (25.02.05)

There once was a king in the kingdom of Doom. 
There once was a queen in the kingdom of Doom. 
They all went along in the kingdom of Doom. 
And nothing went wrong in the kingdoom of Doom. 
But the kingdom of Doom was the kingdom of the doomed. 
They all would get a reason to cry. 
Today there isn't a kingdom of Doom, 
because the kingdom of Doom had to die. 
And today as a gesture for the kingdom of Doom, 
I've written this story in sorrow. 
For the kingdom of Doom (I keep telling the name) 
will never have any tomorrow. 
 

(Jeg vet at ordet Doom gjentas litt for mange ganger her, samtidig som det var hele poenget også siden det skapte en rytme som jeg likte skikkelig godt. Og jeg syns egentlig dette er et ganske fint og litt tragisk dikt.)

3) Når (09.06.05)

Når du maler et bilde med ord,unngår du å få malingsflekker på klærne.

(Etter min mening er dette et ganske supert ordtak og jeg er ganske sikker på at jeg hadde dette sitatet med på russekortet mitt.)

4) Betroelser fra ASK (en OFAH) (28.07.05)

De var tre svært forskjellige kvinner i vektkategorien ikke-egentlig-tykk- 
men-i-samme-nabolag. 
De delte mangt, men var likevel svært forskjellige. 
De var Betty, Sam og Else 
Betty: en leder, en 50%amerikaner, en OGS(Oh God,Shoes) typen kvinne. 
Sam: en EHE(Elsker kjæresten,Hater kjæresten,Elsker kjæresten) type, 
en stabukk (dette er hun helt uenig i) og en som er glad i de små ting 
(sitat: Oi, en Porsche)! 
Else: en romantiker, veldig morsom (for seg selv altså) og 
en Radix Lecti (det betyr sofapotet)! 
Vi følger Betty, Sam og Else og deres forening ASK (Anonyme Sjokoladebolle Knaskere) 
gjennom deres spennende situasjoner i kjærlighet, shopping og sjokoladeboller. 
Her kommer et utdrag fra serien: 
I et stort flott hus sitter en kvinne. 
Det er Betty og hun skriver i en svært jentete notatbok mens hun spiser en 
sjokoladebolle. En svært god sjokoladebolle! 


10 juli 2005 kl 20:47 

Kjære loggbok. 
Vi hadde et "Breakthrough" i ASK (Anonyme Sjokoladebolle Knaskere) i dag. 
Det kom fram at Sam hatet kjæresten sin. Hun gråt i en time, 
med små avbrudd for å spise sjokoladebolle. 
Vi trøstet henne så godt vi kunne men hun var utrøstelig. 
Plutselig ringte min "Phone" og det var Sams kjæreste. 
Sam tok telefonen med et sukk og en trist mine. 
Hun er veldig tapper. Men etter to- tre minutter i telefonen 
ble hun lykkeligere og lykkeligere. Da hun endelig la på utbrøt hun 
at hun elsket kjæresten sin. Else smilte, "jeg visste at dere 
ville bli venner igjen." Vi smilte alle tre. 
Så spiste vi sjokoladeboller! 
Etterpå fortsatte vi å planlegge en ny diett der vi skulle leve 
på vann, sjokoladeboller og salat. Problemet ville bare bli å finne 
en restaurant der de serverte sjokoladeboller! 

Fortsettelse følger... 
*** 
OFAH betyr Oppdiktet Forutsigbar Amerikanisert Historie.

(Av en eller annen grunn fikk jeg det en dag for meg å skrive en roman basert på chick-lit bøker og amerikanske tv-serier og slikt og så ble det bare en side. Heldigvis så ble det en temmelig underholdende side og mens det er mye å kommentere på så er det jo litt artig.)

5) Crescendo (02.01.06)

Hun begynner å synge 

Det starter som et hvisk, 
et lite dugg på vinduet om du vil 
Det fortsetter som en bølge, 
sakte oppover mot høydepunktet 

Stille før stormen 

Det når toppen 
av kransekaka, 
av Mount Everest 

Hun synger med full kraft 

"Når Nøtteliten kom til verden" 

Sånn går det når man er overtrøtt

(Jeg husker fortsatt hvor mye jeg godtet meg da jeg skrev dette diktet, et dikt jeg personlig syns er litt genialt om man kan få lov til å være litt ubeskjeden. Og dette diktet markerte en veldig god start på året 2006 som var mitt antakelig mest produktive år hva angikk skriverier og sånt.)

6) Parkert kommode (14.03.06)

Min kommode er parkert, 
veldressert og kamuflert. 
Kamuflert for råtne sanser 
til ved dommedag de stanser. 
Veldressert for salgsverdi, 
kledd for sjakk og poesi. 
Fylt til randen, så sentrert 
at den nå har blitt parkert. 

Min kommode var suksess, 
lett å skjønne, lett å se. 
Har kontraster, svinner ei 
til den nok en gang blir lei. 
Den ble lei og konkluderte 
at den evig abdiserte. 
Flyktet velment og fikk fred, 
følte dette var suksess. 

Min kommode kom og gikk 
til min klokkes faste "tikk." 
Var suksessfull, var parkert, 
men slapp fra å bli krepert. 
Den forsvant, ble kun et minne 
fra en tid som er å finne 
i et urs fortapte tikk, 
der min kommode kom og gikk. 

(Jeg elsker rim og rytme og syns dette er et av mine bedre rimende og rytmiske dikt. Jeg bare liker dette diktet veldig godt.)

7) Tidens florlette spindelvev (23.03.06)

Det spinnes et vev i de florlette timer. 
Blant "tikk" og blant "takk" er de vevede stimer, 
de flotte, de vakre, de utbroderte. 
Alt edderkoppen produserte. 

I det florlette vev, i de usagte ord, 
i en vevd labyrint med ukjente spor 
er jeg en og alene, unik for meg selv. 
Urørt og stille i tidens apell. 

Den søker, den undrer, som meg er den stille, 
dens spørsmål er sterke, forvridde og ville. 
"Hva er min vei, må jeg vandre mot øst?" 
Slike spørsmål har tiden, jeg hvisker en trøst. 

"Du skal vite det tid, at jeg skjønner deg godt. 
Alt er rart, alt er underlig. Det er forstått." 
I en edderkopps spinnville vev er det klare 
at tiden og jeg bare venter på svaret. 

Det spinnes et vev, jeg kan se at det spinnes, 
at tankene tapes, at drømmene vinnes. 
I florlette timer blant tidløse sanger, 
i sannhetens navn er vi alle som fanger. 

Ensomme, usikre, ventende sjeler, 
minners magi og alle dens deler. 
Tiden som slett ikke kjenner til alle. 
Det veves en drøm og i den skal vi falle.

(Flytende, poetisk, drømmende og ettertenksomt, dessuten fikk jeg så fine kommentarer på dette diktet og det er så koselig å tenke på.)

8) Sammenligningenes mester (After Eight) (08.04.06)

Klaus hadde alltid en sammenligning på lur. Han tenkte ikke noe særlig over det selv, men hadde du spurt fru Hansen som bodde i tredje etasje eller Mads Jacobsen i første ville de sagt klart "ja" til det. Fru Hansen ville snøftet på en måte som virket svært utypisk for en dame i seksti-årene. Men så var heller ikke fru Hansen særlig typisk, snarere tvert i mot. Men hun måtte ærlig innrømme å ha opplevd sammenligning. For å være helt presis ble hun sammenlignet med et eple, noe som umulig kunne ha noe å gjøre med utseende hennes som ikke akkurat kunne kalles eplete. Klaus hevdet selv at denne sammenligningen hadde med fru Hansens personlighet å gjøre, fru hansen hadde, og her gjentar jeg Klaus ordrett, "et eples sofistikerte sjarm." Hun hadde i tillegg eplets tiltrekningskraft og uskyld. Man skulle tro at sammenligningen ville gjort fru Hansen smigret, til og med lykkelig, men fru Hansen bare snøftet av det. Hun tok de i alle fall ikke seriøst. Mads Jacobsen i første var derimot fornøyd med sammenligningen sin. Han ble sammenlignet med et kinderegg og siden Mads var syv år og kinderegg-fan likte han sammenligningen. Men det var ikke bare Mads og fru Hansen som hadde opplevd Klaus sammenligninger. Ida Berg på tretten hadde blitt sammenlignet med en marsipangris, noe som hadde såret henne dypt, selv om Klaus gang på gang hadde unnskyldt seg og forklart at det bare hadde med Idas personlighet å gjøre. Dette hadde fått Ida til å gråte enda verre. Sammenligningene hadde ikke hatt noen ende. De hadde bare fortsatt å komme. 
""" 
Klaus hadde imidlertidig hatt helt rett i sammenligningen når det gjaldt herr Borg. Herr Borg var en mann i førti-åra som elsket flosshatter og stokker. Han hadde overhodet ikke bruk for noen stokk, men brukte det likevel av den enkle grunnen at han likte det. Han syntes rett og slett at det så flott ut. Klaus hadde invitert herr Borg hjem til seg på en deilig dag i april. Herr Berg sa høflig "ja" og ankom som avtalt ved åtte-tida om kvelden. Klaus tok ham imot og skjønte straks at herr Borg nok kunne sammenlignes med en "after-eight" sjokolade. Og dette fortalte han straks til herr Borg som lo hjertelig over sammenligningen. "Så sant, så sant," vedgikk han smilende. De satte seg så for å spise. Herr Borg syntes maten smakte litt merkelig, men sa ikke noe om det. Han ønsket jo ikke å virke uhøflig. Etter hvert som tiden gikk ble herr Borg trøtt. Maten var absolutt mettende og selvom Klaus var hyggelig, ble han litt kjedelig i lengden. Han pratet jo bare om mat, teater og sammenligninger, interessante emner, men ikke i tre timer i strekk. Så det var trettheten som gjorde at herr Borg sa ja da han ble tilbudt å sove over. Han sovnet på et par minutter, liggende på Klaus sin sofa. 
""" 
Klaus selv hadde vært fornøyd med kvelden. Herr Borg virket grei og Klaus kunne ikke klage. Og dessuten var det jo tid for dessert. Klaus hadde lyst på "after-eight" og så fram til å spise det. Det var jo faktisk etter klokka åtte og dermed til og med bokstavelig talt passende. Klaus så bort på gjesten sin, det var hyggelig med besøk og bedre enn å være alene hjemme. Mye bedre faktisk. Men han hadde ikke tid til å drømme seg bort, ikke nå når han var så sulten. Så han begynte måltidet. 
""" 
Han hadde hatt rett i sammenligningen, både personlighetsmessig og smaksmessig. Herr Borg var en virkelig "after-eight" absolutt. En god en også. Det ble ikke noe særlig med smuler heller utenom to, tre fingre og en tå. Men tær hadde aldri fristet ham, altfor ekle negler. Klaus smilte. Han måtte invitere fru Hansen en dag. Han hadde virkelig lyst på et eple. 

(Det er en rar del av meg som liker det litt makabre til tider og jeg hadde det veldig gøy med å skrive denne novellen selv om jeg husker at jeg fikk kritikk for den av en i klassen min. På det tidspunktet gikk jeg nemlig på folkehøgskole og på starten av skoleåret hadde jeg nevnt noe om at jeg var ukomfortabel med tekster om selvmord og slikt (fordi jeg var det på det tidspunktet) og det hadde noen i klassen min tolket som at de ikke skulle skrive om død i det hele tatt. Og så var det noen som ble sure da vi hadde en skriveoppgave der jeg skrev denne teksten fordi de hadde latt være å skrive om død for min del når det bare gjaldt selvmord spesifikt og så måtte jeg forklare at de hadde misforstått. Det gikk bra da, jeg bare husker at en i forfatterklassen var særlig sur, men han var veldig streng av seg og så negativ til Dan Brown at man var nær redd bare å si navnet og slikt så det var nok litt ham å bli litt ekstra sur av sånt. Uansett liker jeg ideen bak teksten og hvordan det ga After Eight en ny kontekst.)

9) The whole wide world (10.05.06)

The whole wide world is sitting outside 
on rectangleshaped blankets 
and smelling sunshineparticles 
while listening to music 
and feeling alive 

They are consumed by this feeling 
and fail to notice the beauty 
of a blank page 
on a computerscreen 
getting filled 

And the whole wide world 
is watching the same show on tuesdays 
while drinking a cup of tea 
and telling spoilers 
that they've found on the internet 
on a rainy afternoon 

They are consumed by this feeling 
and fail to notice the dandylions 
which are blooming 
in the greenest grass I've ever seen 
on a schoolday 

It's the whole wide world 
except a few milliards 
which is doing other things 
like writing 
or picking dandylions 
while thinking that the other people 
in the whole wide world 
is doing something different

(Dette diktet var et av mine forsøk på å skrive dikt på engelsk uten rim og rytme og ble skrevet da det var få dager igjen på Danvik Folkehøgskole og så mange satt ute i solskinnet mens jeg var mer inne fordi jeg generelt sett er mest inne og ikke er så flink på sosialisering. Og jeg syns det beskriver godt følelsen av at alle andre gjør noe du selv ikke gjør, samtidig som man vet at man ikke er så alene som man selv tror. På en måte er det jo også et godt bilde på hvordan sosiale medier kan gi deg litt følelsen av at alle andre er så vellykkede og at man ikke når opp om man sammenlikner seg selv med dem, men så vet man at det bare er dumt å sammenlikne seg selv med andre fordi alle er forskjellige og alle har noe som de sliter med. Det er litt likt med atmosfæren i denne teksten.)

10) Stjerner har sitt eget språk (til alle drømmere) (26.05.06)

"Stjerner har et eget språk" sa du 
og lot det være med det. 
Du var klok før du visste hva klok var, 
men da fikk klokheten være i fred. 

"Stjerner er boplass for feer" sa du, 
litt eldre, men fortsatt i glød. 
Men alle ga voksne svar 
og din lidenskap døde ut. 

"Stjerner er helt ordinære" sa du, 
men din stemme var bitter og lei. 
Du prøvde å være en annen, 
for ingen gikk din vanlige vei. 

"Stjerner er bare partikler" sa du, 
men ønsket det ikke var sant. 
Du ville helst tro på mirakler 
som i tiden før drømmene svant. 

"Stjerner har sitt eget språk" 
Du hvisker det stille hver kveld. 
Og håper du hardt nok så stemmer det, 
andre har bare ikke skjønt det selv. 

(Den siste teksten jeg tenkte å ha med her er et dikt som fikk de fineste kommentarene i hele verden. Jeg elsker historien dette diktet forteller og jeg føler at jeg skrev dette diktet litt til meg selv og fordi jeg og er en drømmer. Og det er ikke like lett å skrive gode rimedikt nå lenger som i 2006 og det er teit, men av og til går det og da er den dagen reddet.)

*

Da er dette innlegget klart og så kommer altså neste innlegg etter London-turen så vi sees neste onsdag =D Og hvis Skrivebua finnes også etter London-turen så kan det hende det kommer en oppfølger til dette innlegget. Hvis ikke så er dette uansett en fin måte for meg å samle noen høydepunkter fra mine to år der. Det er ellers bare å stjele ideen til dette innlegget hvis andre Skrivebua-medlemmer titter innom ;)
 

Vi bables!

Smakebit på søndag og oppsummeringsinnlegg for mars :)

Heisann og god påske =D Hurra for søndag og sol og april som jeg gladelig velger meg siden april innebærer veldig fine planer (skal til London fra 6-10 april, tror det kan bli skikkelig, skikkelig fint) <3

Ellers skal jeg oppsummere mars, men først skal jeg være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for øyeblikket er altså:

Det er "The Parkbench" av Christopher Chabouté (fun fact: da jeg skulle legge til boka på bokelskere og bare søkte på "parkbench" i et ord så kom det opp bøker fra det for meg ukjente forlaget Parkbench Publications i stedet, deriblant boka "How to commit suicide in ten easy steps", en bok jeg søkte opp etterpå på Amazon fordi jeg var nysgjerrig på hva slags anmeldelser den hadde fått, nå håper jeg grunnen til at det var så få anmeldelser av den var at den ikke interesserte noen og ikke at stegene var effektive på ekte).

Denne boka er oversatt til engelsk fra fransk, noe som må ha vært en særdeles behagelig oversetterjobb siden denne boka omtrent ikke har ord i det hele tatt utenom tittelen og trykk på gensere på noen karakterer og sånt. Utover det er denne boka ordløs og så handler den om en parkbenk og mennesker og dyr som kommer forbi eller stopper og slikt. Det er et så enkelt konsept, men jeg elsker det og jeg skulle ønske utgaven min ikke var en bibliotekbok siden dette er en sånn bok jeg tenker meg at kan være fint å eie bare å bla i for å bli inspirert i ny og ne. 

Her er noen bilder fra boka:

Jeg gleder meg til å røres og fascineres av denne boka i dag <3

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese :)

*

Og da tenkte jeg å oppsummere mars, en måned som på den ene siden var langt mer vinterlig enn jeg foretrekker, men som på den annen side avsluttet med sol og finvær som ga meg dårlig samvittighet over å sitte for mye inne. Og også en måned som endte opp med å inneholde ni bøker (den siste ble lest ut i løpet av to t-baneturer i går) og to filmer. Nå tenkte jeg å oppsummere i vei:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for mars

BØKER

- Anna og Frank av Gro Dahle

Tidvis ganske fin og absolutt interessant diktsamling, men ikke blant mine favoritter av forfatteren. Terningkast 4!

- Illegal av Eoin Colfer, Andrew Donkin og Giovanni Rigano

Rent utover at jeg skulle ønske Giovanni Rigano het Oregano til etternavn i stedet bare fordi etternavnet hans allerede likner så mye på kryddernavnet at det distraherer den rare hjernen min, så er sakens kjerne her at dette er flott tegnet grafisk roman med en viktig historie. Noe mangler likevel, men dette er fint uansett. Terningkast 4!

- The 1000 year old boy av Ross Welford

Interessant, velskrevet, smart og klok. Og mens jeg ikke ga meg helt hen så er dette en svært god bok for barn og unge som jeg vil at folk i målgruppen skal lese. Terningkast 5!

- The Third Pig Detective Agency: The Complete Casebook av Bob Burke

En artig, smart og underholdende samling av tre historier i krim noir møter eventyrfigurer-stil. Lever ikke helt opp til potensialet, men fortsatt sjarmerende. Terningkast 4!

- Immaculate av Katelyn Detweiler

Klok og fascinerende ungdomsbok om noe så unikt som å være 17 år, jomfru og gravid i vår tid. Tar opp temaer som familie, vennskap, mobbing og tro på en svært smart måte. Terningkast 5!

- The Unseen World av Liz Moore

Interessant og delvis fascinerende bok som jeg likevel fant ganske uengasjerende mesteparten av tiden. Terningkast 4!

- A place called Perfect av Helena Duggan

Sjarmerende og creepy for barn og ungdom. Terningkast 5!

- A skinful of Shadows av Frances Hardinge

Flott fortalt, fascinerende og underfundig bok som bare er enda en god grunn til at flere burde lese og digge Frances Hardinges romaner. Terningkast 5!

- Så lenge ingen ser oss av Anders Totland

Fint skrevet om et helt forferdelig tema, men for meg litt for knapp og brå og lett. Terningkast 4!

FILMER

- Black Panther

Ganske awesome, svært engasjerende og litt utypisk superheltfilm som jeg likte skikkelig godt. Terningkast 5!

- Wonder

Sympatisk, smart og rørende, men likevel en film man liker med et snev av ambivalens fordi man aldri vet helt hvor mye av likingen som handler om filmen i seg selv og hvor mye som er de rette og riktige ingrediensene på rett sted hele veien. Bonus for at det var en herlig kinofellesskapsfilm. Terningkast 5!

*

Og da er jeg klar for aprils litterære og filmatiske finheter og så kommer neste innlegg på onsdag. Vi bables og god fornøyelse!

Wonder :)

Heisann! Det er fredag morgen, livet er fint og det er påske og påske er avslappende. Ellers er det ikke så mye interessant å nevne, men jeg har nok å finne på og jeg har ting jeg gleder meg veeeldig til om bare en uke så ja. Yay!

Dette er for øvrig veldig fint:

Jeg kom over dette klippet fra Talang (som er basically Norske Talenter bare at det er i Sverige så det er svenske talenter i stedet) med Paula Jiven som her er 13 år og synger og spiller sin helt egne versjon av Billie Jean og det er veldig fint. Det er ikke sååå perfekt som dommerne vil ha det til etter min mening, men det er klokkeklart og har sterkt særpreg og hun viser jo et enormt potensiale, tenk så fantastisk hun kan bli hvis hun fortsetter å synge og spille :)

Ellers dro jeg på kino i går og så Wonder:

Og nå tenkte jeg å poste min anmeldelse og så kommer neste innlegg på søndag regner jeg med. Vi bables og god fornøyelse!

Wonder

For noen år siden leste jeg boka «Wonder» og jeg likte den. Det var ingen favorittbok, men den var søt og rørende og den viste hadde flere perspektiver på en måte som viste at alle har sin historie, noe som er viktig. Samtidig er det en liten del av meg som aldri klarte å gi meg helt hen til den og det er det samme med filmversjonen.

Både i boka og i filmen handler det om August (Auggie) Pullman som er ti år gammel og starter på vanlig skole for første gang etter å ha hatt hjemmeskole tidligere fordi han har en ansiktsdeformasjon som gjør at han ser annerledes ut enn de fleste. Og så handler det om å skille seg ut og å ha det vanskelig på grunn av det, men etter hvert få venner og finne ut at man kan passe inn likevel. Og så følger man Auggie, men også andre i livet hans i en historie som er både rørende og skjønn, men og det er et men her.

Boka er velskrevet og smart og svært rørende og filmen er det samme, men samtidig går hverken boka eller filmen så veldig i dybden. Mer enn det så handler men-et om at man aldri vet om man virkelig ER rørt når man er det om det gir mening. For det er en veldig sympatisk historie og at det ender godt er så opplagt at det nesten ikke føles som en spoiler å nevne det, men hvor mye av det jeg føler når jeg så filmen var oppriktige følelser og hvor mye var fordi alt er gjort riktig. De har den rørende musikken på de rette scenene, det er flinke og uttrykksfulle skuespillere, det er kloke sitater og igjen, dette er en av de mest sympatiske filmene jeg har sett og boka var det samme, sympatisk og enormt lett å like. Men det er for velskrevet og for riktig om man kan si det sånn uten å høres kynisk ut.

Og samtidig vet jeg ikke om jeg kan se noen annen måte å løse det for boka er ment for barn mellom 9-12 år og filmen er en familiefilm og uavhengig av målgruppen så er dette en historie som jeg likte veldig godt sånn det var løst også. Jeg vet ikke om jeg vil lese en bok eller se en film med samme konsept som «Wonder» som går mer i dybden og som er mer realistisk heller, det kunne sikkert gitt sterkere inntrykk, men det føles så tilfredsstillende samtidig at dette ER en historie som er full av håp og som forteller at selv om du er annerledes så kan du gjøre en forskjell og være viktig. Så jeg vet ikke helt hva jeg vil, men jeg håper dilemmaet mitt gir litt mening.

Uansett så var dette like fullt en veldig fin film. Ikke en film man nødvendigvis trenger å se, men en film som var både rørende og smart. Og det er også en film som ga en skikkelig fin kino-opplevelse for her var det en sal med voksne og barn som alle lo på de samme stedene, snufset på de samme stedene og det var et skikkelig fellesskap i kinosalen på en måte jeg sist opplevde med «The perks of being a wallflower» og som jeg tror har med Stephen Chbosky å gjøre (han var manusforfatter av «perks of being a wallflower» som var basert på hans egen bok og han var regissør og med-manusforfatter av «Wonder») så jeg tror han bare har skikkelig god teft for hva som fenger folk.

Og det er jo heller ikke noe galt med en historie som gir deg tro på menneskeheten, om noe er det akkurat slike historier vi trenger. Så når jeg har vist en viss ambivalens her så handler det ikke om at jeg ikke likte denne filmen for det gjorde jeg. Det handler kanskje mer om å ikke vite hvor mye som er de rette ingrediensene på rett sted og hvor mye som er hva man oppriktig føler av historien.

Et helt annet aspekt igjen er ellers det at Auggie har treacher collins syndrome, men at han i filmen egentlig ikke ser sååå annerledes ut, mens sannheten med folk som virkelig har sykdommen er en annen og at man kanskje skulle ønske filmskaperne hadde turt å la Auggie se mer annerledes ut fordi budskapet om at man kan være annerledes og fortsatt få venner og finne sin plass i verden hadde gitt sterkere inntrykk da. Og filmen portretterer også Auggies familie som ressurssterk med god økonomi og går heller ikke inn på hvor dyrt det virkelig må være å ha et barn som, i likhet med Auggie, har gjennomgått over 30 operasjoner.

Men dette føles som pirk, det er bare ting å tenke over som også er med på å undergrave snevet av ambivalens rundt denne filmen. Når jeg likevel ender opp med å gi terningkast 5, for det gjør jeg handler det om at jeg tross alt hadde det såpass fint da jeg så denne filmen at jeg føler at det meste kan tilgis. Dette er ikke en perfekt film, men den er laget med hjerte og varme og det føles fint å se en historie som er ment så godt.

Terningkast 5!

En listedings og sånt :)

Heisann! Det er tirsdag, det er påskeferie (deilig) og jeg tar meg den frihet å minne om at jeg har påskekrim som man kan lese og kose seg med (heldigvis har jeg gitt den bort til tre, fire som jeg vet kommer til å lese den og danne seg teorier om hvem som er tyven, men jeg blir alltids glad for enda mer teorisering og interesse). Og ellers er planene mine for påsken å lese bøker og blader, fargelegge og spille Nintendo og å gå spaserturer i solskinnet og ta det kuli. Dessuten har jeg tenkt å dra på kino på torsdag og jeg vet ikke hva jeg skal se, men det finner jeg sikkert ut av.

Men nå fant jeg en liste her: https://vargnattsbokhylla.blogspot.no/2018/03/anything-but-books-tag.html som jeg tenkte å stjele i mangel på noe episk å blogge om så da setter jeg i gang (og listen er på engelsk, men jeg svarer på norsk fordi det er enklest sånn):

Andre ting enn bøker-liste

1. Name a cartoon that you love.

Hm... For tiden ser jeg ikke så mye tegnefilmserier, men jeg så gjennom Futurama for noen få år siden og det likte jeg veldig godt. 
2. What is your favorite song right now?

Min evige favorittsang er jo Stand by me, men av sanger jeg elsker for øyeblikket har vi omtrent alle sangene fra Crazy Ex Girlfriend. I tillegg har vi denne:


Det er Found Tonight som kombinerer Story of tonight fra Hamilton og You will be found fra Dear Evan Hansen og som synges av Lin-Manuel Miranda og Ben Platt og det er nydelig <3 Dessuten støtter denne sangen March for our lives så den støtter en god sak i tillegg :)

3. What could you do for hours (that isn't reading)?

Spille ordspillet jeg lastet ned på nettbrettet mitt for få måneder siden, men det har jeg spilt så mye at jeg nå straks vil ha rundet alle banene på det som er tilgjengelig sånn at jeg må slette det og laste ned et liknende ordspill som jeg kan få dilla på i stedet fordi jeg liker så godt å ha dilla på ordspill. Ellers fargelegge og å se ting og tang på Youtube.
4. What is something you love to do that your followers would be surprised by?

Tror ikke det er noe særlig med meg som ville overrasket folk, men jeg er mykere og kan sitte i rarere posisjoner enn folk kanskje forventer.
5. What is your favorite unnecessarily specific thing to learn about?

Jeg vet ikke helt hva man er ment til å svare på dette spørsmålet, men jeg kan jo svare musikaler :)
6. What is something unusual you know how to do?

Si alfabetet baklengs (og det kan jeg si skikkelig fort, fire, fem sekunder er det raskeste). I følge noe jeg kom over på Facebook forleden dag kan jeg ellers tydeligvis lese 600 ord i sekundet og det er sånt genier og Nobelprisvinner kan i følge den testen ;)
7. Name something you?ve made in the last year (and show us, if you can)

Det var jo da jeg så og elsket Shape of Water og brukte tegneverktøy og ymse effekter på mobilen for å lage en ny versjon av posteren med katten Luna i rollen som havskapningen og sånt ;) Da følte jeg meg veeeldig kreativ. 
8. What is your most recent personal project?

 Det er jo påskekrimmen som nevnt. Ellers har jeg begynt å skrive en ny mulig krimnovelledings inspirert av Eurovision, jeg vurderer å forsøke meg på Camp Nanowrimo i april selv om det er noen dager i april som jeg ikke vil få prioritert særlig mye skriving i det hele tatt og ellers skriver jeg stadig musikalsanger til ikke-eksisterende musikaler og slikt.
9. Tell us something you think about often (maybe while staring out of windows)

At jeg savner utsikten min. For tiden ser jeg bare stillaser når jeg ser ut av vinduet og det er ikke like koselig, dessuten vet jeg aldri helt hva slags vær det er før jeg går ut siden stillaser gir lite svar på sånt. Jeg tenker ellers for mye på at jeg vil vinne konkurranser på nettet.
10. Give us something thats your favorite, but make it something oddly specific,
not like your favorite food, but like your favorite food when you?ve been studying
for hours and forgot to eat. Or, you know, something like that.

Jeg har en spesiell kjole som jeg omtrent bare bruker etter at jeg har dusjet etter spinning på tirsdager. Så det er "post-trening-kjole" i grunnen og det er jo litt merkelig spesifikt. 

*

Da har jeg svart på den utfordringen og nå tenkte jeg å drive med litt ymse andre ting og så kommer neste innlegg om noen dager og da følger det nok med anmeldelse av den filmen jeg endte opp med å se på kino. Vi bables!

Påskekrim 2017 - Om elefantkosedyrmysterier =D

Heisann! Og god påske fordi påsken begynner nå (og det er jobbsøkingsmessig sett visse aspekter ved det som bekymrer meg, men akkurat nå er jeg i for godt humør til å tenke for mye på sånt), noe som blir kos. Selv skal jeg ha avslappende bypåske der jeg leser, skriver, fargelegger, går spaserturer og spiller brettspill og det blir fint :) Dessuten ser det ut til at håndverkerne er ferdig i leiligheten min sånn at jeg kan bo hjemme i stedet for hos moren min og det er også godt. 

Men nå:

Nå tenkte jeg å poste årets påskekrim og så kommer neste innlegg til uka. God fornøyelse =D
 

Agent 160 og elefantkosedyrmysteriet

Hun presset seg vei gjennom snøen, et tykt lag snø som dekket alt og gjorde det vanskelig å gå. At det var vanskelig å komme seg frem var dog ikke noe stort problem, om noe så føltes det fint for når en vinter var så flink til å være vinter kunne det godt tenkes at den ville følges av en vår som var innmari flink til å være vår og en sommer som var vel så briljant når det kom til det å være sommer. Med andre ord, sett fra et optimistisk perspektiv lovet denne vinteren godt for resten av året. Og det føltes som et riktig fint år, i alle fall syntes Agent 160 det fortjente et klart terningkast 4 så langt og det var et ganske godt utgangspunkt der året også hadde noe å vokse på og det bugnet av potensiale. Riktignok hadde ikke Agent 160 hatt så mange oppdrag i det siste, hva angikk detektivvirksomheten hennes hadde det vært lite å gjøre, men samtidig føltes det også fint for man ønsket jo ikke at mord eller tyverier eller hva det nå skulle være av udåder skulle begås, selv ikke når et tyveri for hennes del kunne være noe hun fikk snaut 500 kr for å løse. Agent 160 nøt stillheten, nøt hvor lite det var å gjøre og skulle til å kjøpe seg en sjokolade for å feire denne mangelen på utfordringer og frustrasjoner da skjebnen lærte henne at nei, den hadde visst andre planer. Det ringte nemlig og snart nok visste Agent 160 at det ventet et nytt mysterium. Hun kjøpte sjokoladen likevel, den fristet nok til å føles som en god ide uansett.

*

Han så ut som om han het Gepetto og var hentet fra eventyret Pinnochio. Dette var ikke tilfelle, men om det var det man tenkte så var det kanskje ikke så rart siden Walther jo blant annet laget klassiske leker i tre (deriblant dukker som en lett kunne tenke seg som venner av Pinnochio) og dessuten utstrålte en utsøkt sympatiskhet. Han virket rett og slett gjennomført snill og det i en grad som det egentlig ikke gikk an å fake om man ikke var en eksepsjonelt dyktig skuespiller, noe Walther på ingen måte var. Walther var om noe heller for ærlig, i alle fall manglet han totalt evnen til å lyve selv når det på mange måter ville vært et lurere alternativ. Uansett drev Walther en lekebutikk og i tillegg til å lage klassiske leker i tre heklet han kosedyr formet som dyr. Disse solgte han ofte sammen med bitte små trefigurer formet som henholdsvis bøker eller notestativ eller fiolin eller palett og så kalte han det ?gi kosedyret ditt en hobby? og gikk blaffen i at det ikke var det mest fengende slagordet. Det trengte det jo heller ikke å være for det virket jo og rundt omkring i nabolaget fant man flere kosedyr med hobbyer som folk hadde kjøpt av Walther og gjerne uten en gang å ha det minste snev av en plan. De hadde bare gått forbi og så kjent en eim av nostalgi, det var som om butikken hans var hentet fra en lettere og tryggere barndom og så hadde de gått inn og så ikke klart å dra uten å kjøpe et kosedyr og en hobby til kosedyret. Dette var grunnen til at Elvia Fabel på konditoriet hadde en kosesjiraff med palett og staffeli i tre som minnet henne på at hun en dag skulle bli kunstner. Ikke enda, men en dag. Og i banken jobbet Konrad Konstantinopel, men i hjertet hans fantes det en skuespiller og denne drømmen var representert av en kosetiger som sto på en liten scene som var av tre på Konrads kontor og fortalte ham om en verden som kunne vært hans.

Og alt dette er litt omstendelig, men poenget var uansett at alle likte Walther, så vel som lekebutikken hans og de likte også å betrakte den ene kosefiguren som Walther nektet å selge. Denne figuren var en elefant i ymse nyanser av lyseblått og med en grønn sløyfe i halsen og den smilte liksom beskjedent med et smil som hadde mye mer personlighet enn man forventet av en heklet elefant. Man kunne liksom ikke unngå å dikte en historie til denne elefanten når man så den. Det var en elefant som hadde funnet sin store kjærlighet, det var en elefant som danset tango om kvelden når ingen så det, det var en elefant som kunne si alfabetet baklengs og en gang hadde havnet på en annen planet der denne evnen hadde reddet vår planet og alt han hadde fått som takk var en t-skjorte der det sto ?I saved the planet and all I got was this lousy t-shirt?. Ingenting av dette var fakta, men alt og mer til var ting man så for seg når man så Walthers elefantfigur nettopp fordi den hadde så mye personlighet. Så alle likte elefanten og for Walther var dette den viktigste tingen han noen gang hadde laget av grunner ingen helt visste. Og derfor var telefonen Agent 160 fikk den vinterdagen så trist, det var nemlig en telefon som fortalte at elefanten hadde blitt stjålet.

*

Walthers lekebutikk, så vel som banken der Konrad jobbet og Elvia Fabels konditori, lå i en gate som het Sjokoladebollegata. Agent 160 hadde aldri oppdaget at det fantes en gate i Oslo som het det, men når hun nå kom dit så hun at denne gaten var noe helt for seg selv. Det var en riktig eventyrlig gate med personlige butikker med bøttevis av sjarm og om noen hadde fortalt henne at denne gaten hørte hjemme i en barnebok om dyr som levde som mennesker, bare at de rent tilfeldigvis viste seg å være dyr i stedet, hadde hun på ingen måte blitt overrasket. Dette var ikke tilfelle, men menneskene her hadde noe distinkt barnebok og eventyraktig ved seg, det virket veldig trygt og gjennomkoselig her og det skapte også en enda større kontrast da hun kom inn på Walthers lekebutikk der alt det koselige og underfundige ble overdøvet av det veldig sørgmodige det var å se ham sitte på en stol med et uttrykk som ikke kunne beskrives som annet enn tomt. Det var noe nesten ekkelt ved hvor følelsesløst ansiktet til Walther var og særlig fordi Agent 160s research da hun først hørte om saken var å søke opp Walther Alm (Alm var Walthers etternavn) på nettet og dermed komme over bilder som viste henne en mann som man bare visste at gråt lett. Det er noen mennesker som har noe sårt over blikket sitt som gjør at selv når de smiler fra øre til øre så ser det ut som om de enten er på nippet til å gråte eller har grått for ikke så lenge siden. Og nå så Agent 160 Walther og hun så en mann som hun visste at virkelig hadde noe å gråte over for hun hadde lest at elefantkosedyret hans var veldig viktig for ham selv om hun ikke visste hvorfor, men han gråt ikke. Ikke nå. I stedet så hun denne tomheten, dette intet, som om dette var en ting som var for fælt for tårer, raseri, for alt og derfor var den eneste mulige reaksjonen et evig ingenting og øyne tomme for alt av glede og engasjement.

"Hei," sa Agent 160. Selv om det på en måte føltes litt feil å forstyrre Walther så visste hun at det var noe hun måtte for å komme i gang med prosjektet det var å hjelpe ham, et prosjekt hun tok på det dypeste alvor, velvitende om at det så absolutt var viktig og essensielt.

"Å, hei," sa Walther med en stemme som virket så monoton og tom at det føltes helt feil at den skulle komme fra en mann som virket så gjennomkoselig. Det ga Agent 160 oppriktig lyst til å slå til hvem enn det nå en gang var som hadde stjålet fra Walther Alm. Og hun følte at dette sinnet var god mat for det matet i alle fall engasjementet hennes og det til de grader. Hun skulle så sannelig redde situasjonen og finne ut hvem som sto bak tyveriet av Walthers elefantkosedyr. Men først ønsket hun seg litt mer informasjon om kosedyret og hun spurte Walther om han kunne fortelle litt, noe han gladelig gikk med på. Mens han fortalte betraktet Agent 160 ham og så hvordan tomheten ble erstattet av en varm farge i kinnene og et glimt i øyet som lyste av den samme fredfullheten som hun følte på hver gang hun drakk varm sjokolade på en stille og folketom kafé mens tiden ikke lenger fantes for en stakket stund.

"Når jeg forteller at det var moren min som var møbelsnekker og snekret trefigurer på fritiden og min far som heklet og jobbet som kostymedesigner på teateret pleier mange å bli overrasket som om de forventet at det skulle være omvendt. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, for meg var det i alle fall helt naturlig og det var gleden jeg så i blikkene deres når de gjorde det som gjorde at jeg ville skape selv. Så jeg lærte meg å spikke og å hekle og når jeg ble så voksen at jeg kunne åpne egen lekebutikk med fokus på trefigurer og heklede kosedyr så gjorde jeg det. Og det første kosedyret jeg laget etter at butikken min ble åpnet var Jeremias. Det var det elefanten min ble hetende, Jeremias etter min far som dessverre døde kort tid før butikken min ble åpnet og aldri fikk se hva den ble. Siden har jeg mistet moren min og livet har gått opp og ned, men butikken min og å skape har alltid gitt meg glede og selv om Jeremias var et kosedyr var han også en representant for begynnelsen på eventyret det å ha en lekebutikk i Sjokoladebollegata for meg er. Og jeg vet ikke hvem jeg er uten ham, om jeg er noen i det hele tatt uten ham," sa Walther og tørket en enslig tåre bort fra øyekroken.

"Du er fortsatt viktig uansett, men jeg skjønner at Jeremias er betydningsfull og jeg skal virkelig hjelpe deg å finne ham igjen og i samme slenge finne ut hvem som stjal ham," sa Agent 160 besluttsomt.

"Så bra," sa Walther og Agent 160 så et lite smil titte frem før ansiktet hans igjen ble preget av tomhet. Det var bare et øyeblikk, knapt det, men det fortalte henne at ting kunne ordne seg også nå og det var en fin tanke.

"Og nå, min gode mann," sa hun og ordvalget var bevisst sofistikert fordi hun likte det bevisst sofistikerte, "når forsvant kosedyret, når var sist du så din kjære Jeremias?"

"Det var rett før jeg låste butikken på mandag. Jeremias pleier å bli igjen her om nettene sammen med alle de andre figurene og det har alltid føltes trygt for i denne gaten skjer det jo aldri noe galt. Men akkurat den natten var det innbrudd og det rare var at ingenting ble stjålet utenom Jeremias, det virker som om det var ham spesifikt tyven var ute etter og det føles så fælt. Jeg har ingen fiender som jeg vet om, jeg skjønner ikke hvorfor noen skulle ønske å stjele Jeremias," forklarte Walther.

Agent 160 fikk deretter et utvalg ekstra fakta presentert og det var raskt åpenbart at tyven antakelig var noen som var kjent i området og visste hvor viktig Jeremias var for Walther. Dette virket ikke som et tilfeldig tyveri, men en nøye planlagt handling, en teori som bare var bekreftet av hvor få tegn det var på innbruddet i det hele tatt. Og det virket av ymse grunner mest sannsynlig at tyven var en som holdt til i Sjokoladebollegata, som utenom lekebutikken inneholdt en bank, et konditori, en bokhandel og en klesbutikk. På disse fire stedene igjen hadde Walther én han kjente som hadde et forhold til butikken hans og ofte var innom og det var Elvia Fabel fra konditoriet, Konrad Konstantinopel fra banken, Lizette Misteltein fra klesbutikken Misteltime (drevet av hennes mor) og Theopolis Elliot Leon fra bokhandelen (som var en litt liten og intim filial av Ark bokhandel). Mens Walther bedyret at han på ingen måte kunne skjønne hvorfor noen av disse fire skulle få det for seg at å stjele fra ham var en god ide, forekom det Agent 160 overveiende sannsynlig at en av disse fire sto bak tyveriet og Agent 160 hadde det med å ha rett så da var det nok sånn det var. Med andre ord hadde hun herved klart for seg sine neste fire destinasjoner og snart nok skulle hun innom henholdsvis konditoriet, bokhandelen, klesbutikken og banken. Og hvis hun plutselig fant en bok eller en kanelbolle eller til og med en kjole som ropte "kjøp meg" til henne når hun var innom butikkene så var det bare en bonus.

"Jeg skal løse dette mysteriet, basta bom" sa hun ut i lufta til ingen spesiell og følte den samme selvtilliten som blomstret frem hver gang hun sang "I have confidence in sunshine, I have confidence in rain, I have confidence that spring will come again, besides which you?ll see I have confidence in meeeeeee!" for seg selv.

*

Agent 160 vurderte litt frem og bak i mente hvor hun skulle begynne og konkluderte at det var lurt å ta bokhandelen før konditoriet fordi jo da, hun skulle innom begge stedene for å ha samtaler med mistenkte, men hun kjente seg selv også. Det forekom henne som overveiende usannsynlig at hun var et sånt menneske som kunne gå innom en bokhandel helt uten å kjøpe eller i det minste titte på bøker og litt på samme måte så ville duften av hvetebakst i luften antakelig friste henne meget mye når hun var innom der. Samtidig var klesbutikken et ganske trygt sted å besøke for klær fristet henne ikke på samme vis og banken var i hvert fall trygg. Å overtenke gjennom alle disse faktorene gjorde at hun besluttet å la samtalerekkefølgen være Konrad, Lizette, Theopolis og til slutt Elvia og som tenkt så gjort. Planen var klar.

*

Agent 160 visste jo at ordet bank og banken i Mary Poppins-filmen ikke var synonymt, men det var likevel noe nesten litt deprimerende med hvor lite denne banken kunne hørt hjemme i en fortryllende Disney-musikal. Ikke for det altså, Mary Poppins inneholdt heller ikke en særlig trivelig bank, men den hadde i alle fall en form for utrivelighet som hadde en slags personlighet mens denne banken bare var grå og tørr og kjedelig og ytterst uinspirerende. Med andre ord forsto hun godt det noe molefonkne uttrykket til mannen hun fant ut at var Konrad Konstantinopel og hun forsto også det litt mer tilfredse uttrykket da hun nevnte for ham at de måtte prate sammen og han innså at dette betydde rundt fem til ti minutter der han måtte la kontoroppgavene sine ligge fordi samtaler var en grei variasjon. Snart nok var de samlet på et litt stort møterom der de hadde hvert sitt glass vann og samtalen kunne gå i gang.

Før Agent 160 begynte utspørringen tok hun raskt innover seg de viktigste detaljene angående Konrad og la merke til at han hadde kort brunt hår og mørke øyne. Han hadde også noe ved hele sitt vesen som gjorde at han virket litt keitete og forsiktig, men noe sa henne at han antakelig ikke burde undervurderes av den grunn. Ikke at hun hadde for vane å undervurdere mennesker uansett, men noen hadde en sterkere intensitet i blikket sitt enn andre og Konrads blikk fortalte henne at dette var en mann som hadde drømmer og ambisjoner og i det hele tatt mer ved seg enn man først kan hende tenkte. Agent 160 tok alt dette innover seg og begynte deretter utspørringen.

"Heisann. Jeg har innkalt til denne samtalen fordi jeg har noen spørsmål. Saken er nemlig den at noen har stjålet elefanten til Walther borte på lekebutikken og i den sammenheng tenkte jeg å ha noen samtaler, deriblant denne med deg," forklarte Agent 160.

"Har noen stjålet Jeremias? Så fælt!" utbrøt Konrad og virket oppriktig opprørt.

"Ja, det er ganske så synd og Walther er veldig lei seg. Ellers har jeg funnet ut at tyveriet foregikk natt til tirsdag og at tyven sannsynligvis jobber i denne gata og er noen som kjenner Walther veldig godt siden det virket ganske godt planlagt. Hvor var du natt til tirsdag?" spurte Agent 160.

"Du store aldeles meg bevares, jeg håper ikke du tror jeg sto bak for det ville jeg aldri gjort. Uansett så sov jeg da, som seg hør og bør og dette tyveriet kommer på alle måter som en overraskelse på meg," sa Konrad.

"Jeg har ingen klar teori om hvem som står bak enda, jeg skal bare prate litt med folk i området," sa Agent 160, men hun merket seg at Konrad hørtes såpass insisterende ut at det kunne virke litt mistenkelig. Samtidig kunne det være helt tilfeldig og.

"Vet du om noen hadde noe i mot Walther på noe slags vis?" spurte Agent 160 deretter.

"Så vidt meg bekjent ikke," sa Konrad.

"Hva var ditt forhold til Walthers butikk?" spurte Agent 160.

"Jeg tittet da innom i ny og ne, det er der jeg kjøpte kosetigeren og den lille scenen dens, artikler som minner meg på skuespilleren jeg kunne ha blitt hvis skjebnen hadde valgt en annen bane," forklarte Konrad og la til, "å så mye mer interessant livet hadde vært om jeg hadde endt opp på teateret fremfor her."

Agent 160 så noe drømmende gli over Konrads ansikt og skjønte at det var her det lå det hun hadde sett om at han hadde mer ved seg enn man først kanskje trodde. Dette "noe mer" handlet om ambisjoner som ikke var blitt nådd og ting som hadde blitt med drømmen og et øyeblikk følte hun veldig med ham. Så var det noe som slo henne og dette resulterte i hennes neste spørsmål.

"Dette er litt rart, men hva tenker du angående at Walther jobber med det han drømte om mens du drømmer om noe annet enn dette?"

"Jeg må vel innrømme et visst snev av misunnelse der ja, men det betyr ikke dermed at jeg ville ha stjålet fra Walther. Og kanskje hadde jeg fortjent å nå drømmene mine jeg og, men slikt handler om tilfeldigheter," sa Konrad forstandig, men noen ganger er det som om man kan merke at det bobler og bruser på innsiden av folk og det føltes som om Konrad hadde mye frustrasjon som han så godt han kunne la lokk på, men som man kunne merke snev av mens han pratet nå. Og Agent 160 kunne selvsagt forstå misunnelse for den som sier at han eller hun aldri har vært misunnelig et øyeblikk i sitt liv lyver. Slike følelser er ganske naturlige og faren ligger uansett ikke i å ha dem, men i å gi seg hen til dem.

"Ting er tilfeldig som du sier," sa Agent 160. Like etter avsluttet hun samtalen for hun hadde ikke noe særlig mer å spørre Konrad om. Dessuten hadde hun tre andre å prate med. Hva angikk Konrad var ikke Agent 160 helt sikker på hva hun trodde for på den ene siden kunne misunnelse ha vært et motiv for ham, dessuten hadde han selv fortalt om skuespillerdrømmen og hun hadde selv skjønt fort at Konrad var mye mer enn man først kanskje tenkte. Samtidig så kunne det også godt tenkes at han var helt uskyldig og hun hadde uansett tre andre å prate med så det virket like greit å holde alle muligheter åpne. Det var i alle tilfeller for tidlig å trekke noen klar konklusjon fra eller til og Agent 160 satte i gang med å dra til sin neste destinasjon som var klesbutikken. Da hun sa ha det til Konrad sa han adjø på den mest dramatiske måten hun noen gang hadde hørt noen si det og hun konkluderte at teateret nok hadde vært et mer riktig sted for ham enn banken uansett. Og tiden ville vise at Konrad kanskje ikke var den eneste som nok egentlig var ment for et annet liv enn det han led.

*

Misteltime het butikken, et navn som i Agent 160s ører lød både elegant og sjarmerende. Det var et navn med personlighet følte hun og det passet ganske fint siden klærne her også absolutt var klær med personlighet. Det var mye farger her, mye mønstre og det føltes på sett og vis unorsk og friskt og Agent 160 tenkte at hun en dag måtte komme tilbake for å handle noen. Akkurat for øyeblikket var hun likevel ikke helt i ?å kjøpe klær?-modus, men hun var så desidert i modus til å beslutte å komme tilbake. Agent 160 tittet litt rundt og fant snart Lizette som var en ung kvinne med langt svart hår og trekk som gjorde at Agent 160 antok at hun var japansk eller kinesisk eller noe der omkring (Agent 160 visste det ikke, men japansk var tilfelle). Snart nok var de samlet på pauserommet, klare for en kort samtale.

"Hei, jeg er Agent 160 og jeg er her i forbindelse med et tyveri på Walthers lekebutikk," sa Agent 160 som en begynnelse og Lizette fikk et sjokkert uttrykk.

"Hvorfor i all verden skulle noen stjele fra ham, han er så koselig," sa Lizette og la til, "hva var det som ble stjålet, unnskyld, jeg er bare nysgjerrig?"

"Det går bra. Og tyveriet var av elefantkosedyret Jeremias, du kjenner kanskje til det?" spurte Agent 160.

"Alle her kjenner til Jeremias, så vel som Walther. Uff, dette var veldig synd å høre," sa Lizette.

"Ja, men heldigvis så er jeg detektiv og tenkte å finne ut hvem som sto bak tyveriet og i den sammenheng tenkte jeg å prate litt med folk i området for å se om noen vet noe," forklarte Agent 160.

"Det høres lurt ut," istemte Lizette.

"Så bra," sa Agent 160 og fortsatte, "hvor var du natt til tirsdag?"

"Etter en liten spasertur for å ta bilder så var jeg bare hjemme før det ble sent nok til at jeg gikk og la meg," sa Lizette, som var veldig lett å prate med. Agent 160 tok seg i å smile og var på nippet til å glemme at Lizette jo var en mistenkt da hun kom på at dette ikke handlet om kos og trivsel, men en viktig sak der Lizette kunne være involvert, hvor enn mye hun virket uskyldig der hun satt.

"Liker du å ta bilder?" spurte Agent 160. Hennes erfaring var å stille spørsmål dem hun intervjuet kanskje ikke forventet var en god måte å sette dem ut av spill. Hvis Lizette ble satt ut viste hun det likevel ikke.

"Veldig godt. Hadde det ikke vært for at moren min forventer at jeg overtar butikken hadde jeg nok tatt fotograf-utdannelse," sa Lizette og smilte mot et kråkekosedyr med et fotoapparat i tre som sto i vinduskarmen. Agent 160 tok figuren innover seg og fikk et snev av deja vu fordi det var noe veldig velkjent med figuren. Snart innså hun at det var velkjent nettopp fordi også Lizette åpenbart i likhet med Konrad hadde kjøpt en leke hos Walther som eksemplifiserte drømmen hennes. Dette aspektet føltes relevant å huske på under den videre etterforskningen.

"Vet du om Walther hadde noen fiender? Noen som kan ha hatt nok i mot ham til å stjele fra ham?" spurte Agent 160.

"Ikke som jeg vet om. Er du sikker på at noen faktisk har stjålet elefanten til Walther, det ville vært så feil at jeg ikke klarer å forstå at noen kan ha gjort noe sånt? Vi er alle alt for glad i Walther til å stjele fra ham," sa Lizette og Agent 160 sukket.

"Beklageligvis tyder alt på at elefantkosedyret er stjålet og jeg syns det er like rart og uforståelig som deg," sa Agent 160 og la til, "uansett har du svart godt for deg og jeg har ingen flere spørsmål nå."

"Håper alt ordner seg fort," sa Lizette og Agent 160 nikket.

Da Agent 160 var vel utenfor klesbutikken tenkte hun i sitt stille sinn at Lizette virket uskyldig. Det kunne selvsagt hende at det å virke uskyldig var et alibi i seg selv for man kunne ikke slå noe helt fra seg, men det virket likevel som om det nok var en annen som sto bak. Med det sagt så hadde Agent 160 merket seg hvordan Lizette hadde virket uforstående til at noen kunne finne på å stjele elefanten. Agent 160 var tross alt detektiv og visste at noe som kunne fortone seg som at man var oppriktig forundret også kunne være en avledningsmanøver. Hun besluttet å tenke videre over saken, velvitende om at hun likevel regnet en hel del med at Lizette var uskyldig. Uansett hadde hun to til hun skulle konversere med og neste stopp var bokhandelen.

*

Theopolis het sjefen på nettopp denne Norli-butikken og Agent 160 smakte på navnet mens hun entret butikken. Det smakte te og vanilje av uante grunner og hun lurte på om Theopolis var like finurlig som navnet sitt. Så lot hun seg selv distrahere i fem minutter av hyllen med engelske bøker før hun kom på hvorfor hun faktisk var der. Kort tid senere var hun på pauserommet med et glass vann og Theopolis på andre siden av bordet. Han hadde grå øyne, man kunne ikke alltid se helt på folk nøyaktig hvilken øyenfarge de hadde, men Theopolis sine øyne var klart grå som tåke og det ga ham et litt tenksomt uttrykk. Theopolis hadde ellers mørkblondt bølgete hår og de hadde ikke en gang begynt samtalen ordentlig, men Agent 160 visste allerede at Theopolis likte nøyaktighet og balanse bare basert på hvordan han hadde plassert vannglasset sitt foran seg på bordet rett overfor hennes vannglass. Det gikk en rett linje mellom glassene og Agent 160 fikk et absurd behov for å dytte litt på sitt eget glass bare for å være plagsom, men dyttet tanken unna. I stedet la hun hodet i alvorlige folder og begynte utspørringen.

"Jeg er her i forbindelse med et tyveri på lekebutikken til Walther. Noen har stjålet elefantkosedyret hans, Jeremias, og jeg skal i den forbindelse prate litt med folk som holder til i området," forklarte Agent 160.

"Jeg skjønner," sa Theopolis. Agent 160 merket seg at han til forskjell fra de andre hun hadde pratet med ikke kom med noe utsagn á "så dumt" eller liknende. I stedet var reaksjonen mer bare "å ja, det har hendt, den er grei", noe Agent 160 syntes var interessant. Med det sagt så trengte det ikke bety noe og da Agent 160 spurte om Theopolis syntes dette var dumt sa han "selvfølgelig" på en måte som fikk det til å høres ut som om og syns det var noe som helst annet enn dumt tydet på at man var gal. Så kanskje Theopolis bare var en ganske avbalansert person som ikke viste så sterk reaksjon på ting.

"Hvor var du natt til tirsdag?" spurte Agent 160 nysgjerrig.

"Hjemme og etter å ha løst litt matteoppgaver for meg selv gikk jeg og la meg," sa Theopolis og dette fikk Agent 160 til å legge merke til at også her var det et kosedyr med tilbehør, litt i samme stil med de forestående besøksstedene. Dette kosedyret var en frosk og den hadde en kalkulator i tre.

"Så du liker matematikk?" spurte Agent 160.

"Veldig godt," sa Theopolis og smilte for seg selv.

"Tenker du noen ganger at du skulle jobbet med matematikk fremfor i bokhandel?" spurte Agent 160 for hun hadde merket seg at drømmer om et annet liv i likhet med leker fra Walthers butikk var et slags fellestrekk hos de mistenkte.

"Egentlig ikke, men jeg skulle gjerne hatt mer tid til å skrive om matte. Det finnes en lærebok i matematikk som ikke finnes enda likevel fordi jeg enda ikke har skrevet den," sa Theopolis og fortsatte, "tenk å finne tiden til drømmene sine. Walther klarer det jo med glans og det er beundringsverdig."

"Jo da," istemte Agent 160 og tenkte i sitt stille sinn at også her kunne det være misunnelse som motiv for tyveri.

"Vet du om Walther hadde noen fiender eller andre som ikke likte ham?" spurte Agent 160 deretter og Theopolis ristet på hodet.

"Walther er bare hyggelig, jeg kan ikke se noen grunn til at noen skulle stjele fra ham," sa Theopolis og virket oppriktig.

"Nei, det er et mysterium," sa Agent 160 som, om mulig, følte seg enda mer forvirret enn da hun hadde begynt utspørringen av de fire mistenkte. Men man måtte jo alltids prøve uansett og hun regnet med at løsningen ville åpenbare seg for henne etter hvert. Så pleide å være tilfelle.

Like etter kunne hun dra fra Theopolis og nå visste hun at neste stopp også var siste stopp i denne omgang. Det var tid for å dra på kafé. Og hun innså for seg selv at hun egentlig regnet en del med at Theopolis var uskyldig også tross alt, men samtidig var hun åpen for at hvem som helst av dem hun hadde pratet med sto bak. Hun var i det hele tatt åpen for mange muligheter, deriblant muligheten for å drikke varm sjokolade på kafé.

*

Agent 160 pleide å trives godt på kafeer nesten uansett, men atmosfæren hadde likevel litt å si. For noen kafeer var mer personlige og koselige enn andre, sånn var det bare. Heldigvis var kafeen i Sjokoladebollegata et fremragende eksempel på hvordan en kafé kunne være riktig magisk og fortryllende brilliant. Og alt startet med lukten av varm sjokolade i lufta og så bare fortsatte det med den guloransje fargen på veggene som strålte i møtet med sollyset gjennom et stort vindu. Det føltes som å være inne i en kokong av gull tenkte Agent 160 for seg selv, fullt klar over at dette var en metafor som nok bare ga mening i hennes eget hode. Men det var der metaforen bodde uansett og da var det også der det var viktigst at den ga mening. Uansett metaforer eller hva var det i alle tilfeller en varm og imøtekommende stemning på kafeen og den ble bare understreket av Elvia Fabel som viste seg å være litt som en sol hun og. Hun hadde lyst bølgete kort hår og varmt brune øyne, men det man la merke til først var likevel smilet og hvordan det hadde noe litt barnlig ved seg som gjorde at man nok trodde på det når man fikk vite at Elvia var 42 år, men likevel lurte litt på om hun løy og egentlig var et barn forkledd som en voksen fordi hun virket yngre på den beste måten. Agent 160 ble glad av hele Elvias vesen, men tillot seg selv likevel ikke å glemme at Elvia så visst var koselig, men hun var også en mistenkt.

Og det var vissheten om sistnevnte som førte til at de kort tid senere var samlet på et personalrom for de ansatte der Agent 160 gikk fort i gang.

"Jeg beklager forstyrrelsen, men jeg er her i forbindelse med at det har skjedd et tyveri av Walthers kosedyr-elefant Jeremias og da skal jeg prate litt med folk som jobber i nærmiljøet og sånt," begynte Agent 160 og skulle til å legge til noe mer da hun stoppet fordi Elvia hadde begynt å gråte stille.

"Går det bra?" spurte Agent 160 bekymret, noe fortumlet over hvor fort Elvia hadde gått fra å være strålende blid til å gråte.

"Unnskyld, men stakkars, stakkars Walther. Jeg får så vondt av å tenke på hvor lei seg han må være over dette. Alle her kjenner vi ham og vet hvor viktig Jeremias er for ham og så er det noen som har vært tyv, hvordan kan noen være så fæle?" sa Elvia opprørt. Hun tørket tårene og sluttet å gråte, men hun virket fortsatt oppriktig lei seg på vegne av Walther. Og reaksjonen hennes understreket på sett og vis det barnlige ved henne fordi den virket så genuin og Agent 160 var jo yngre enn Elvia, men hun fikk lyst til å beskytte Elvia likevel bare fordi det noen ville tolket som naivitet var noe Agent 160 selv verdsatte innmari. Hun ville heller at flere enn færre skulle vise den samme oppriktige forundringen over at folk kunne velge å gjøre noe så galt som å stjele eller noe enda verre.

"Jo ja, det er veldig dumt," istemte Agent 160. Så fortsatte hun, "i alle fall så prater jeg med folk og det betyr ikke at jeg tror de står bak nødvendigvis, det er bare for å sjekke ut alle muligheter. Og for din del, hvor var du natt til tirsdag da tyveriet hendte?"

"Jeg var hjemme og sov," sa Elvia.

"Jeg skjønner," sa Agent 160 og la til, "du nevnte at alle her kjenner Walther. Betyr det at du selv ofte er innom butikken hans?"

"Ja, jeg har for eksempel kjøpt dette hos ham," sa Elvia og åpnet et skap på personalrommet, som i tillegg til sukker og ymse typer te inneholdt en kosedyr-sjiraff med et staffeli i tre. Dette var det fjerde tilfellet av leke fra Walthers butikk hos de mistenkte og det viste hvordan de alle hadde et forhold til Walther i utgangspunktet. Agent 160 merket seg også staffeliet akkurat dette kosedyret hadde og det inspirerte hennes neste spørsmål.

"Drømmer du om å bli kunstner siden sjiraffen har et staffeli?"

"Jeg drømte om det, men det blir nok ikke noe av," sa Elvia og noe sårt gled raskt over ansiktet hennes før hun smilte igjen.

"Det trenger ikke være for sent," sa Agent 160.

"Kanskje ikke," sa Elvia håpefullt og la til, "jeg kan på ingen måte skjønne at noen kan velge å stjele fra Walther, men jeg har tidvis hatt lyst til å kunne låne Jeremias bare for å male ham. Det er et innmari fint elefantkosedyr."

"Det høres skjønt ut," sa Agent 160 som strengt talt ikke hadde sett kosedyret Jeremias annet enn på bilde og håpet at hun kunne se dette kosedyret i virkeligheten når dette mysteriet var løst fordi det hørtes ut som om det var magisk fint.

"Det er flott," sa Elvia med et stort smil og Agent 160 merket seg at å synes at noe var skikkelig fint og å gi inntrykk av å ville ha det selv for egen bruk kunne være et motiv det og. Samtidig virket Elvia oppriktig og uskyldig og hun virket også som et følelsesmenneske i for stor grad til at hun kunne fare med løgn og fanteri, det virket som om man ville sett det på henne hvis hun løy.

"Vet du om Walther hadde noen fiender?" spurte Agent 160.

"Så vidt meg bekjent ikke," sa Elvia og virket oppriktig forvirret over bare tanken på at noen kunne ha Walther som fiende.

"Da så," sa Agent 160 og deretter var det bare snakk om minutter før samtalen ble avsluttet rett og slett fordi Agent 160 hadde fått svarene hun trengte på de spørsmålene hun hadde.

"Håper du finner fort ut av hvem som er tyven sånn at Walther får Jeremias tilbake så fort som mulig. Og kom gjerne innom kafeen min igjen, du er alltid velkommen," sa Elvia blidt da Agent 160 var på vei ut døra.

"Takk som byr," sa Agent 160 og følte seg enda mer forvirret enn før. Men på den positive siden hadde hun en varm og god kanelbolle i hånda og det hjalp.

*

Nå hadde hun pratet med alle de fire mistenkte og spørsmålet nå var hvem hun trodde sto bak. Og det føltes som et riktig mysterium for hun kunne finne motiver hos alle fire, men også bevis på uskyld. Agent 160 tenkte over møtene hun hadde hatt, personene hun hadde møtt, motivene hver enkelt kunne ha for tyveri og hvordan alle de fire hadde kosedyr fra Walthers butikk som beviste at de tross alt hadde handlet minst en gang der. Og det var å tenke over alt dette som fikk hjulene til å snurre oppe i hjernen til Agent 160 for plutselig var hun ganske sikker på hvem som sto bak og også at hun hadde rett i sine antakelser.

Og kanskje, kjære leser, har du selv teorier på plass, det hadde vært topp. Det er uansett fire muligheter, en løsning og et elefantkosedyr som i en ideell verden kommer snart tilbake til Walther sånn at alt igjen kan være fryd og gammen i Sjokoladebollegata. Lykke til!

Ting og tang :)

Heisann! Det er tirsdag og ååå så mye som skjer i norsk politikk for tiden, det har vært litt overveldende og jeg har lest aldeles for mye nettaviser og slikt i det siste. Men jeg er glad Listhaug gikk av (selv om jeg skulle ønske hun hadde gjort det uten å fremstille seg selv som et offer mens hun gikk til angrep på AP og insisterte på at hun skulle "være seg selv" også videre, noe som basically betyr at hun skal fortsette akkurat som før) og om noe har denne saken gjort meg bare til enda mer fan av Bjørnar Moxnes og enda mer sikker på at jeg skal fortsette å stemme Rødt og det er jo fint å vite :) For øvrig syns jeg det er mye problematisk med å bruke barnehage som et negativt ladet ord når barnehager står for så mye bra og moren min som jobber som førskolelærer er nok skjønt enig med meg i at det er barn i barneskolealder som er mer fornuftige og reflekterte enn voksne politikere. Sukk... Og hurra for innsamlingsaksjonen til Leger uten grenser for øvrig, det var supert!

Dette er ellers veldig fint:

Det er Ben Platt og Lin-Manuel Miranda som sammen synger en sang som kombinerer You will be found fra Dear Evan Hansen og Story of tonight fra Hamilton og det er så fint, dessuten er sangen Found Tonight til inntekt for March for our lives som er en marsj 24. mars i USA og rundt om i verden for å vise at det ønskes trygghet og strengere våpenlover i USA, noe som jaggu er på tide etter at det senest i dag var USAs 24. skoleskytingsepisode i år.

Verden er sprø! Men snart er det påske og feriekos der jeg i alle fall skal kjøpe masse blader som jeg skal kose meg med, sånn i tillegg til at jeg skal slappe av og lese masse og spille brettspill og gå spaserturer hvis været funker fett. Og det er spådd kaldere vær enn normalt nå på året også i påsken, men i det minste er det spådd plussgrader og hvis det da er sol samtidig så kan man nok få litt vårfølelse og det er topp. 

Ellers hadde jeg et jobbintervju på kafé i stad (krysser fingrene, men tør ikke håpe for mye for da blir jeg bare skuffet), jeg gleder meg til å poste påskekrim her på fredag og jeg har det veldig gøy med å fargelegge og slikt for tiden. Utover det er det ikke så mye interessant å nevne, men jeg har det fint og det ser til og med ut til at de begynner å bli ferdig med håndverksarbeid i leiligheten min sånn at jeg i morgen kveld sannsynligvis kan flytte hjem til meg selv igjen. Det blir bra selv om jeg må rydde masse ting på plass og moppe gulvet og fornuftige ting som ikke frister. Men men...

Og jeg hadde egentlig ikke så mye å skrive om, men jeg hadde lyst til å blogge likevel og da ble det dette. Neste innlegg kommer fredag og vil være en lang og forhåpentligvis interessant påskekrim. Yay!

Smakebit på søndag og en fin sang :)

Heisann! Det er søndag, sola skinner og jeg skal gå tur til Liastua etterpå. Ellers handler livet om å lese og fargelegge og jeg har ellers endeligvis skrevet ferdig påskekrimmen min for i år så den vil postes om noen dager. 

Og så lytter jeg masse til sanger fra musikalen Once on this Island, deriblant Waiting for life:

Ellers er det masse ting og tang politisk som jeg ikke skal kommentere nå siden det gjør meg for frustrert og opprørt, men jeg kan si ååå. Ååå syns jeg setter ord på veldig mange tanker og følelser samtidig.

Uansett. Nå tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for øyeblikket er:

Her er synopsis fra Goodreads:

Boston, USA 1980: Ada Sibelius is twelve-years old and lives with her father David, a computer science Professor who is one of the most highly regarded academics in his field. Ada is home-schooled: surrounded by her father's colleagues in the lab, her days are spent with brilliant minds, her childhood idiosyncratic yet idyllic. That is until David begins to forget things. At first he can't remember the punchlines to his favourite jokes but soon he is disappearing from home for days on end with no memory of how he spent his time.

Diagnosed with Alzheimer?s, Ada?s close bond with her father is shattered within an instant and she must navigate her teenage years without her father?s guidance. When David leaves a floppy disk for his beloved daughter, Ada has no idea that the coding within it holds the key to his past life. It was a life that he refused to talk about. It's a life that Ada will spend years piecing back together, rebuilding the father she lost.

Og greia er jo at denne boka har fått gode kritikker og høres interessant nok ut for så vidt, men så langt har den ikke fenget meg og det har tatt meg mer dager enn det pleier bare å lese de første 80 sidene. Jeg kommer til å fortsette for jeg tror den blir mer engasjerende etter hvert, jeg bare håper "blir mer engasjerende etter hvert"-delen kommer veldig snart. 

Her er noen smakebiter jeg fant på Goodreads-siden med sitater fra denne boka siden jeg ikke klarte å ta noen klare nok bilder fra boka nå:

If a machine can convincingly imitate humanity?can persuade a human being of its kinship?then what makes it inhuman? What, after all, is human thought but a series of electrical impulses?

*

?I was told to ask you something, said Ada finally.
I know, said ELIXIR. I?ve been waiting.? 

*

Flere smakebiter fra ymse litterære finheter finnes hos Astrid Terese :)

*
Men da tenkte jeg å drive litt med andre ting og tang og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

 

Immaculate :)

Heisann! Det er torsdag kveld, livet er fint og det finnes selvsagt ting å bekymre seg for om man leter litt (deriblant en redsel for at det aldri blir vårvær og forblir vinter og sne helt til november når en ny vinter begynner sånn at jeg må ha snø på bursdagen min i slutten av juni, noe som for meg høres ut som et mareritt av en tanke), men jeg velger å fokusere mer på bøker og nettspill og det faktum at det snart er påskeferie og etter påske er det bare snakk om dager før jeg skal til London i begynnelsen av april, noe som jeg gleder meg veldig til. Og ellers elsker jeg fargelegging, jeg blir gal av dataene og nettverket på datarommet på jobbkurset som klikker stadig vekk og jeg koser meg masse med å se Crazy Ex-Girlfriend der denne sangen for eksempel er awesome:

Denne sangen synges av karakteren Josh, den heter Thought Bubbles og den handler om hvordan han tenker på mange ting han ikke vil tenke på, men så tenker han på disse tingene likevel og så utvikler det ham som karakter fordi han er en ganske positiv, naiv og avslappet personlighet, men her ser vi at han har ting han sliter med mentalt han også i likhet med de fleste i Crazy Ex-Girlfriend i grunnen. 

Og ååå, Crazy Ex-Girlfriend, jeg har fått dilla, det har tatt over livet mitt. Ååå <3

Ellers så har jeg lest denne boka:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg på søndag. Vi bables og god fornøyelse :)

Immaculate av Katelyn Detweiler

Mina is seventeen. A virgin. And pregnant.

Mina is top of her class, girlfriend to the most ambitious guy in school, able to reason and study her way through anything. But when she suddenly finds herself pregnant?despite having never had sex?her orderly world collapses. Almost nobody believes Mina?s claims of virginity. Her father assumes that her boyfriend is responsible; her boyfriend believes she must have cheated on him. As news of Mina?s story spreads, there are those who brand her a liar. There are those who brand her a heretic. And there are those who believe that miracles are possible?and that Mina?s unborn child could be the greatest miracle of all.

*

Jeg vet at man ikke skal dømme en bok basert på coveret, men jeg skal innrømme at jeg gjorde det litt med denne boka. På biblioteket har jeg sett denne boka stående i hyllene i månedsvis og basert på tittelen og coveret tenkt at det var en litt forutsigbar ungdomsbok som man ikke trenger å lese og nå vet jeg at jeg tok feil. For nei, man trenger på ingen måte å lese denne boka, men den er verdt det om man gjør det og den var mye klokere og mer fascinerende enn jeg forventet.

Det handler altså om en jomfru som blir gravid og hvordan hun og menneskene i livet hennes takler det og det er jo et fascinerende tema. Og en ting jeg likte veldig godt var at dette er en bok som på mange måter handler om tro (eller faith som det heter på engelsk og som jeg ikke syns tro er et helt dekkende ord for, men jeg har ikke noe bedre ord nå), samtidig som det på ingen måte er en kristen bok av den grunn. For det er ingen klare svar her og man får aldri helt vite om hovedpersonen Minas barn er en gave fra høyere makter eller et tilfeldig mirakel og jeg elsker denne boka litt for akkurat det. Hvordan den er så veldig åpen for egne tolkninger. Dessuten viser denne boka hvordan det kanskje ville vært om det som i bibelen hendte med Maria hendte i vår tid for det er ikke alle som ville vært villige til å tro på det. Man vil gjerne tro at man ville vært åpen for mirakler, men det er ikke noe man kan vite helt sikkert. Og mens religion er et tema i boka så handler dette mer om vennskap og familie og hendelser som viser hvem som virkelig er der når man trenger dem som mest og hvem som svikter.

I alle fall, jeg likte denne boka veldig godt. Og mye av grunnen er Mina som karakter fordi hun er så menneskelig. Hun er smart og ansvarsbevisst, men hun gjør også feil og er på ingen måte perfekt og ja, hun er rett og slett en svært god karakter. Det er ellers flere andre fine karakterer her og det er bra. Bra er det også at denne boka er tankevekkende og velskrevet, sånn i tillegg til at den provoserer fordi Mina blir utsatt for kraftig mobbing både in real life og på nettet etter at det blir kjent at hun er gravid og insisterer på å være jomfru. Man blir oppriktig såret på Minas vegne over hvor fæle mange er og man føler også veldig med henne som må forholde seg til så mye urettferdighet, sånn i tillegg til en graviditet som skulle vært umulig, men likevel ikke er det. Man heier virkelig på Mina og håper ting bedrer seg.

Jeg vet ikke helt hva mer jeg har å legge til. Denne boka var ikke perfekt og det er ikke den mest minneverdige boka i verden. Dessuten har den øyeblikk da den ikke funker like godt, uten at jeg kan presisere nøyaktig hvilke øyeblikk dette er. Likevel føltes dette som en av de smartere og klokere ungdomsbøkene jeg har lest i år og den får deg til å tenke og fascineres og det er jo alltids fint.

Terningkast 5!

 

Black Panther :)

Heisann! Det er mandag og en fin ting er at jeg nå skal se Trollmannen fra Oz på Riksteateret 21. april. Utover det så er livet fint fordi jeg har fine bøker å kose meg med og fordi det er spillkveld på lørdag, dessuten har jeg fortsatt dilla på Crazy Ex-Girlfriend der Lea Salonga hadde en gjesterolle i finalen av første sesong, noe som var fantastisk:

Denne sangen heter One Indescribable Instant og er ment som en slags parodi av Disney-sanger, noe som for meg funker skikkelig fint, dessuten er jeg så fan av Lea Salonga :)

Ellers var det MGP på lørdag og jeg har et ambivalent forhold til resultatet fordi jeg på den ene siden syns Alexander Rybak er veldig søt og uhyre talentfull og sjarmerende og han hadde det beste sceneshowet, sånn i tillegg til at sangen hans i år er litt fengende og ikke helt håpløs. Samtidig så skulle jeg ønske at vi, når vi sendte Alexander Rybak igjen, sendte en bedre låt for Alexander Rybak kan så mye bedre enn sangen han hadde i år. Og så føles det litt for forutsigbart og opplagt med resultatet og jeg føler Rebecca sang bedre og hadde trengt det mer. Men jeg vedder sånn ti, tjue kroner gladelig på at vi ser Rebecca som deltaker på Stjernekamp og for henne er jo dette bare begynnelsen, jeg er jo forholdsvis fornøyd uansett og mens jeg ikke tror vi vinner, så kommer vi nok til hovedfinalen så yay for det. 

*

Men nå, Black Panther! Jeg har sett den, likt den og nå tenkte jeg å poste en trailer og deretter min anmeldelse. 

 

Da kommer min anmeldelse av denne filmen og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

Black Panther

I Marvel Studios Black Panther møter vi T'Challa, som etter sin far, Kongen av Wakanda's død, returnerer hjem til en isolert, teknologisk avansert afrikansk nasjon for å overta tronen og ta sin rettmessige plass som konge.

Når en mektig, gammel fiende vender tilbake blir T'Challas evner som konge - og Black Panther - satt på prøve. Han blir dratt inn i en formidabel konflikt som setter Wakanda og hele verdens skjebne i fare. Stilt overfor forræderi og fare, må den unge kongen samle sine allierte og slippe Black Panthers fulle kraft fri for å beseire sine fiender og besørge sitt folks sikkerhet og livsstil.

Når jeg skal skrive om Black Panther er det umulig å komme utenom hvor viktig denne filmen og fjorårets Wonder Woman er. Wonder Woman viste oss at man kunne lage en superhelt-film om en kvinne og gjøre det strålende og nå med Black Panther ser man en superhelt-film der omtrent alle skuespillerne er fargede og så funker det fett det også. Og det burde på en måte være opplagt at det funker, men det er ikke det likevel og jeg har lest om folk som har sett Black Panther i år og grått i kinosalen fordi de endelig ser seg selv representert. I en verden der mye går ad undas stadig vekk så viser filmer som Wonder Woman og Black Panther at verden går videre og at ikke alt er håpløst og det føles veldig fint og magisk.

Og det fine er at i tillegg til å være viktig så er Black Panther en svært vellykket film. For eksempel var den enormt fengende. Jeg har ofte litt begrenset tålmodighet med filmer og mister interessen fort, men med Black Panther fløy tiden av sted og da filmen var slutt var jeg sånn hæ, har det gått over to timer allerede. Dessuten elsket jeg estetikken og jeg tenker ikke alltid over sånt, men her er det liksom en blanding av Sci-Fi og Løvenes Konge, det er afrikanske rytmer og farger i kombinasjon med metaller og teknologi og det er så himla stilig.

Jeg liker også at T?Challa er en mer innadvendt superhelt. Superhelter er ofte mer utadvendte og energiske, men T?Challa er mer stille og ettertenksom og det skaper en annen dynamikk og er ganske likbart. Dessuten er denne filmen klart feministisk i form av at det er flere sterke kvinneskikkelser her og når vi legger til en skurk som faktisk er ganske sympatisk og en story som på mange måter er langt mer aktuell enn filmskaperne kanskje forventet da de først begynte å lage denne filmen, så blir dette toppers.

Og så er det flott musikk og fotografi, det er underholdende og engasjerende actionsekvenser og ja, det er ikke det at alt her nødvendigvis er det mest nyskapende i verden, men det er meget tilfredsstillende.

For meg var det likevel noe udefinerbart som stopper denne filmen fra å være elsk deluxe og man kan kanskje påpeke at den siste halvtimen eller noe der omkring for meg ikke var like sterk som begynnelsen. Men igjen så er dette bare småting og ja, jeg syns virkelig denne filmen er verdt å se.

Terningkast 5!

The third pig og ymse annet =D

Heisann! Det er lørdag morgen og som nevnt i forrige innlegg holder jeg altså til hos moren min på grunn av bygningsarbeid som gjør at det strengt talt ikke er plass til meg i min egen leilighet for tiden. Heldigvis går det ganske greit og det vil bli fint når de er ferdige rundt 20. mars. Ellers skjer det ikke så mye spennende, men i kveld er det norsk MGP-finale og det skal jeg se på, dessuten skal jeg se Black Panther i ettermiddag og den er jeg ganske spent på siden jeg har hørt veldig mye fint om den filmen, men samtidig ikke egentlig har noe kjennskap til Black Panther i utgangspunktet, dessuten blir jeg litt nervøs av filmer som varer over to timer siden tålmodigheten min har en del begrensninger når det gjelder film. Men det blir sikkert fint og anmeldelse kommer til uka. Av annet interessant er jeg fornøyd med at Shape of Water vant beste film og Coco vant beste animasjonsfilm under Oscar-utdelingen og jeg liker veldig godt at jeg har fått dilla på Crazy Ex-Girlfriend siden det er en kul serie og ha dilla på.

Her er noen fine ting:

Episk liste over skurkesanger i musikaler =D

Og denne videoen er fra en kanal på Youtube som lager musikkvideoer der de gjenforteller forskjellige kjente historier med annen musikk (her historien om Walt Disney med musikk fra Greatest Showman) på veldig brilliant vis.

*

Og så har jeg lest denne boka:

Og nå kommer min anmeldelse av den og så kommer neste innlegg til uka. God fornøyelse :)

The Third Pig Detective Agency: The Complete Casebook av Bob Bruke

The collected hard-boiled cases of nursery rhyme-noir with Detective Harry Pigg.

Contains The Third Pig Detective, The Ho Ho Ho Mystery and The Curds and Whey Mystery.

Harry Pigg, the only surviving brother from the Big Bad Wolf attacks, has set up business as a private detective in Grimmtown, only things aren't going too well. Down on his luck, with bills to pay and no clients in sight the outlook is poor.

But when your next customers are going to include local businessman Aladdin, the wife of Father Christmas and Little Miss Muffet, what follows is a hard-boiled casebook of nursery rhyme-noir ? full of fairy tale villains, plenty of red herrings, a few close shaves, a couple of punch ups and some very clever twists indeed.

Funny, thrilling and always entertaining, Harry Pigg is an old breed of hero for a new generation.

Over finner du et synopsis for denne boka, en bok som består av tre historier som ser for seg den tredje grisen i eventyret om de tre små grisene som en detektiv i beste crime noir-stil. Og mens krim generelt sett ikke er helt min greie så syns jeg crime noir-stilen er litt fascinerende og når jeg også elsker eventyr så hørtes denne boka litt interessant ut.

Og det er jo absolutt underholdende. Bob Burke (perfekt forfatternavn for sjangeren by the way) har god kontroll på stilen han skriver i og skriver lett og ledig i et språk som kanskje ikke er det smarteste og mest siterbare, men som funker greit til sjangeren. Videre er det en hel haug med referanser til eventyr og god natta-historier og slikt og det er alltids fornøyelig.

Burke skaper ellers en god karakter i hovedpersonen Harry Pigg og jeg liker atmosfæren i alle de tre historiene her og hvordan det skapes en eventyrverden man blir nysgjerrig på og vil vite mer om. Dessuten er det altså fornøyelig og mens jeg ikke lo høyt, så tok jeg meg i å småle litt for meg selv og det føltes også fint.

Med det sagt så er ikke disse historiene feilfrie og et eksempel er jo hvordan selv jeg, som ikke pleier å være så flink til å gjette, fort gjettet hvem som sto bak i den første historien mens jeg tenkte at det måtte være noen andre som sto bak siden min teori virket for opplagt. Og i det hele tatt så er ikke twistene blant de mest avanserte og litt av grunnen er kanskje at disse bøkene føles litt som om de er ment for en yngre målgruppe enn meg, men det er likevel noe å kommentere på. Jeg syns også hver av historiene slutter litt for brått og det er særlig irriterende i den tredje boka som slutter med en brå twist som føles særlig frustrerende siden en fjerde bok ikke har kommet ut og tilsynelatende ikke er planlagt (det er i disse dager tre år siden boka som samlet alle tre historiene i serien om Harry Pigg kom ut). Og i det hele tatt er vel det største problemet med denne serien at det føles som en serie med masse uforløst potensiale om man kan si det sånn, det er mange muligheter i konseptet eventyrdetektiv, men resultatet her er ikke det mest tilfredsstillende.

Så konklusjonen er vel at dette absolutt ikke er historier man trenger å lese, men som artig, underholdende og tidvis smart krim så funker det fint og da også hvis man ikke er så familiær med krim i utgangspunktet.

Terningkast 4!

 

This is how it always is og Crazy Ex-Girlfriend =D

Heisann! Det er onsdag, livet er ålreit og til helgen skal jeg på kino (og jeg lagde poll på Twitter der folk skulle stemme på om jeg bør se Wonder eller Black Panther og fire av fem som har stemt har stemt Black Panther så jeg tror kanskje det blir den selv om jeg egentlig ikke har noe forhold til akkurat denne superhelten i det hele tatt, men igjen så hadde jeg jo ikke noe forhold til Wonder Woman da jeg så den i fjor og den likte jeg skikkelig godt). Utover det har jeg flyttet til leiligheten til moren min som er fem minutter unna min egen siden det er bygningsarbeid i leiligheten min som gjør at det strengt talt ikke er plass til å være der, dessuten er det ikke internett fordi de holder på rett der strømuttaket til GET-boksen er og sånt så det er egentlig lite man får gjort der. Heldigvis kan jeg altså rømme til leiligheten til moren min og om to ukers tid er de ferdige og da kan alt settes på plass og det vil være tykkere yttervegg som gjør det enda varmere enn før så det går jo ganske greit. 

Av annet interessant endte jeg endeligvis opp med å sjekke ut Crazy Ex-Girlfriend på Netflix for noen dager siden og nå har jeg fått hekta. For det er en komiserie, men så inneholder hver episode gjerne to, tre musikalnumre som er sånne "musikalsanger om rare ting som man ikke tenker at musikalsanger kan handle om"-musikalsanger (litt i stil med musikalsanger jeg dikter opp oppi hodet mitt ganske ofte) og jeg elsker det. 

Her er noen eksempler på sanger fra denne tv-serien:

Denne sangen heter I have friends og handler om at hovedpersonen Rebecca definitivt har venner og det er en veldig glad og fengende sang som jeg liker veldig godt å lytte til.

Og denne sangen er Settle for me og er sunget av Santino Fontana som har vært med i masse musikaler fordi ååå, dette er en serie der mange musikalskuespillere dukker opp og det er kult. Og dette er så classy og elegant og veldig likbart.

Og denne sangen heter You Stupid Bitch og er en powerballade sunget av Rachel Bloom som har hovedrollen som Rebecca etter at hun har ødelagt ting veldig for seg selv og har et øyeblikk der hun hater seg selv skikkelig. 

Og så har Rebecca som det handler om en del psykiske ting hun sliter med og mens hele showet mest er humoristisk så tas disse problemene likevel seriøst i en serie som tar opp depresjon på en svært god måte og viser hvordan det påvirker Rebecca som karakter. Ååå, jeg gleder meg til å se flere episoder av Crazy Ex-Girlfriend, det er veldig kult =D

*

Ellers har jeg lest denne boka: 

Og nå tenkte jeg å poste en slags anmeldelse av den siden jeg likte denne boka veldig godt. Neste blogginnlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi :)

This is how it always is av Laurie Frankel

 

After four sons, Dr. Rosie Walsh and her husband, writer Penn Adams, thought maybe?just maybe?their fifth child would be a girl, Poppy, named for Rosie?s deceased sister. But instead, the baby was another boy, Claude. Until he decided he wasn?t.

The revelation didn?t shake the Walsh-Adamses. Claude would be allowed to wear a dress. Claude would be allowed to change his name. Claude would become Poppy. Laurie Frankel?s third novel, This Is How It Always Is, doesn?t center on a family?s struggle about how to handle a child?s transition from a he to a she. It?s about everything that follows.

Rosie and Penn find peace in Poppy?s kindergarten class, but Rosie worries about Poppy?s future in their relatively sheltered Minnesota town. After much research, the family is off to Seattle, which they?re sure will be a more supportive environment for Poppy.

And it is. But they also have four other children to consider. Their new friends in Seattle know Poppy only as a girl, and over time, it becomes obvious that keeping the secret is taking a toll on the rest of the family.

 

Over er et synopsis for denne boka, en bok jeg ble utrolig glad i. Av og til leser man en bok og så er det nok å lese bare en side for å vite at det er en bok man kommer til å like utrolig godt og denne boka var et slikt tilfelle. For i utgangspunktet er det jo et interessant tema, men denne bokas tilnærming til temaet er en av de klokeste og smarteste tilnærmingene til temaet jeg har lest. Og kanskje er det fordi forfatteren selv har en datter som var født gutt, men Laurie Frankel viser utfordringene, men også gledene med å ha et barn som skiller seg ut og som er ment til å være jente når folk ser en gutt. For her har vi den femte sønnen i bokas familie som får navnet Claude, men som fort viser seg å ønske å være jente under navnet Poppy i stedet og i en del år lever som Poppy og et veldig fint aspekt ved denne situasjonen er at det etter hvert i boka konkluderes at poenget ikke er at Claude er gutt og Poppy jente, men at når barnet prøver å være Claude og guttete er hen ulykkelig, men som Poppy er hen glad og tilfreds og da er hun ment til å være hun og Poppy, sånn er det bare. Og det viktigste Poppys foreldre ønsker for barna sine er tross alt at de skal være lykkelige så for Poppys foreldre er dette ganske enkelt, men samtidig er det mer vanskelig for verden siden ikke alle er like åpne og tolerante.

Og Laurie Frankel forteller så fint om dette, men det viktigste med denne boka er hvor godt den skaper karakterer. Alle karakterene i denne boka er klart definerte personligheter med svake og sterke sider som man blir veldig glad i. Dessuten har fortellerstilen noe litt eventyraktig ved seg på en måte som appellerte veldig til meg og det er rørende, klokt, smart, tankevekkende og sympatisk. Og ja, det kan hende denne boka for noen kan føles litt for sentimental, men for meg så klarte den balansegangen perfekt.

Og så er det vanskelig å skrive om denne boka for det er lettere å finne de rette ordene når man finner ting å kommentere på og for meg var denne boka temmelig feilfri i grunnen og jeg elsket hvert sekund. Her er likevel link til en annen anmeldelse av denne boka som jeg syns setter veldig godt ord på ting: https://www.goodreads.com/review/show/2171261561?book_show_action=true&from_review_page=1 :)

Terningkast 6!

Her er et utvalg sitater:

?Such a tough life. This is not the easy way." 
"No," Penn agreed, "but I'm not sure easy is what I want for the kids anyway." 
She looked up at him. "Why the hell not?" 
"I mean, if we could have everything, sure. If we can have it all, yeah. I wish them easy, successful, fun-filled lives, crowned with good friends, attentive lovers, heaps of money, intellectual stimulation, and good views out the window. I wish them eternal beauty, international travel, and smart things to watch on tv. But if I can't have everything, if I only get a few, I'm not sure easy makes my wish list." 
"Really?" 
"Easy is nice. But its not as good as getting to be who you are or stand up for what you believe in," said Penn. "Easy is nice. But I wonder how often it leads to fulfilling work or partnership or being." 
"Easy probably rules out having children," Rosie admitted. 
"Having children, helping people, making art, inventing anything, leading the way, tackling the world's problems, overcoming your own. I don't know. Not much of what I value in our lives is easy. But there's not much of it I'd trade for easy either, I don't think.? 

(Dette <3 Særlig elsket jeg dette)

*

If you give all your worry to one thing, soon you'll realize that's way too much and worry about it less and you'll feel more in control of it for keeping it at the front of your mind and that will help you worry less too.

*

For my child, for all our children, I want more options, more paths through the woods, wider ranges of normal, and unconditional love.

*

He had a harder time helping her out though. He was asleep while she was doing stars. Without wings, he couldn't reach anyways. In the end though what he could give her was better than magic wands and magic frogs and magic lamps. Better and more magical. What he gave her was moral support and unconditional love. He promised to be there for her always, even times when the sky proved too vast and the night was dark because she couldn't kindle all the stars. He would light her way instead, he promised. He would be her Polaris, her celestial navigator, her astral guide. And whenever she cam back to Earth, Grumwald promised, he would be there, waiting.

*

Smakebit på søndag og Oscar-tanker :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og fra og med i morgen skal det være noe bygningsarbeid blant annet i leiligheten min som jeg er veldig skeptisk overfor, men jeg satser på at det blir bedre enn forventet sånn bare fordi alt jeg er skeptisk overfor blir bedre enn forventet, det er normalen hva angår karolinske forventninger. Og ellers så er det ikke så mye spennende å melde, men jeg liker at det er mars og jeg liker at livet inneholder bøker og tv-spill, dessuten har jeg begynt å se Crazy Ex-Girlfriend på Netflix og det er skikkelig kult og karolinsk så det er fint også. 

Nå tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og deretter bable om noen få andre ting. 

Boka jeg leser nå er denne:

Det er boka "1000 year old boy" av Ross Welford og her er et synopsis fra Goodreads (som også er der jeg lånte bildet, et bilde som fungerer som link til Goodreads-siden om denne boka):

There are stories about people who want to live forever.

This is not one of those stories.

This is a story about someone who wants to stop?

Alfie Monk is like any other nearly teenage boy ? except he?s 1,000 years old and can remember the last Viking invasion of England.

Obviously no one believes him.

So when everything Alfie knows and loves is destroyed in a fire, and the modern world comes crashing in, Alfie embarks on a mission to find friendship, acceptance, and a different way to live?

? which means finding a way to make sure he will eventually die.

Så dette er altså en bok for barn og ungdom om en gutt som har vært 11 år i hundrevis av år og begynner å bli veldig lei og det er jo et fascinerende konsept. Og det fine er at dette også er en ganske fin bok for den er interessant og velskrevet og smart i tillegg så det er jo fint. 

Her er et utdrag:

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese :)

*

Ellers er det jo altså Oscar-utdelingen i kveld og jeg vet jeg ikke får sett den, men jeg skal prøve å finne alt av musikalske opptredener på Youtube i morgen og se dem og så blir jo det fint det og. Uansett tenkte jeg nå å dele litt tanker og min første tanke er vel at jeg heier mest på Shape of Water når det gjelder beste film fordi jeg elsket den og jeg tror også at den har gode sjanser siden den har en slags Hollywood-nostalgi ved seg som Oscar-juryen har vist seg å sette pris på før. Med det sagt så hadde det vært veldig gøy om Get Out vant bare fordi det hadde vært et litt utypisk valg siden det er en skrekkfilm, dessuten så er det en film som er veldig viktig fordi den også har et politisk budskap som er svært aktuelt, sånn i tillegg til at den er svært underholdende. Call me by your name er ellers nydelig og de andre nominerte har jeg ikke sett og vet jeg litt for lite om til å uttale meg. Ellers tenker jeg at en veldig spennende kategori i år er beste regissør fordi jeg egentlig heier litt på fire av de fem nominerte (Jordan Peele fordi han skapte noe helt unikt med Get Out, Greta Gerwig fordi feminisme og girl power og at kvinnelige regissører vinner så sjelden, Guillermo del Toro fordi Shape of Water er helt magisk og Christopher Nolan fordi han strengt talt har fortjent å vinne beste regissør flere ganger så det er sånn sett på tide) og sånn sett er veldig spent. Hva angår skuespillerpriser så vil jeg egentlig veldig, veldig at Timothée Chalamet skal vinne beste mannlige skuespiller, men jeg tror Gary Oldman kommer til å vinne og det vil også være fortjent. Når det gjelder beste kvinnelige skuespiller heier jeg skikkelig på Sally Hawkins og når det gjelder beste biroller har jeg egentlig ingen formeninger fra eller til. Og så elsker jeg at både Get Out og The Big Sick er nominert til beste originale manuskript og jeg vil egentlig at de skal dele den prisen fordi det hadde vært veldig gøy. Hva angår beste animasjonsfilm så blir jeg oppriktig sjokkert om noe annet enn Coco vinner og jeg vil at Shape of Water skal vinne beste score og at enten This is me eller Remember me skal vinne beste sang bare fordi jeg liker dem best, men der blir jeg fornøyd uansett. Og utover dette vet jeg ikke helt, men jeg syns Beauty and the Beast gjerne kan vinne prisen for kostymer fordi ååå, kjoler og interiør og alt mulig sånt kan den filmen skikkelig. 

Uansett var det litt tanker og nå har jeg litt andre ting som jeg må ordne, men neste innlegg kommer om noen dager og da skal jeg endelig skrive litt om boka This is how it always is fordi det var februars desidert beste leseropplevelse og den må anmeldifiseres. Vi bables!

Oppsummeringsinnlegg for februar og Hair-anmeldelse :)

Heisann! Egentlig har jeg en sånn greie med at jeg misliker to ukommenterte blogginnlegg etter hverandre så om noen leser dette innlegget og kommenterer et av de to forrige innleggene hadde jeg blitt veldig glad for det. Jeg vurderer også å kommentere bloggen min selv under pseudonym fordi jeg er patetisk og alt for opptatt av respons, vi får se. (Noen ganger tenker jeg at jeg skulle ønske smakebit på søndag var oftere i uka bare fordi det er de eneste innleggene der jeg pleier å være garantert mer enn én kommentar.)

Sånn rent utenom alvorlige (ironi) problemer som mangel på kommentarer så er livet ganske fint da fordi det i morgen er mars og offisielt en vårmåned. Og riktignok har jeg lest at det ikke skal bli vårlig på en stund likevel (dessverre for nå er jeg veldig lei av vinter), men det går rette veien da i alle fall. Ellers så handler livet om Nintendo og bøker i hovedsak og utover det så fargelegger jeg en del, sånn i tillegg til å skrive på påskekrim og påskekrim-relatert bonusmateriale. 

Og i dette innlegget skal jeg oppsummere februar, men før den tid skal jeg dele to andre ting og den første er min anmeldelse av Hair fordi ååå, jeg var på teater på lørdag og teater er alltid topp:

Hair Oslo Nye

Da jeg skulle se Hair på Oslo Nye Teater var utgangspunktet mitt at jeg hadde sett filmen for evigheter siden og visste hovedtrekkene i historien, men utover det var mye ukjent. Og jeg vet ikke om jeg ble stort klokere av å se Oslo Nye Teaters oppsetning, noe som dog ikke stoppet det fra å være en fin musikalopplevelse.

Det handler om hippietida på slutten av 60-tallet og unge voksne som blomstret av engasjement og tro på fred og kjærlighet. Og utover det er ikke Hair først og fremst en musikal der fokuset er på handlingen, noe som for meg var både en styrke og en svakhet. En svakhet fordi jeg lette etter en klarere råd tråd og en mer tydelig historie og det jeg fikk presentert i så måte var litt forvirrende og diffust. Men samtidig en styrke fordi denne oppsetningen har andre områder der den virkelig stråler i stedet.

Som atmosfæren, for dette ER en musikal full av stemning og der scenografien, lukten av røkelse i lufta og musikken sammen skaper en helt spesiell følelse. Som karakterene som man blir glad i og vil vite mer om. Og som hvordan det dessuten er flott sang og skuespill selv om diksjonen i noen få av sangene hadde noen svakheter slik at man ikke fikk med seg alt av tekst (men igjen så kan det også handle om at noen musikaler funker bedre på norsk enn andre og Hair kler definitivt engelsk best).

Og det er øyeblikk her der man blir berørt og der alt stemmer. Kanskje ikke så mange som i de beste musikalene, men likevel nok til at det gir inntrykk og vekker nysgjerrigheten og fascinasjonen min. Og det er tross alt de øyeblikkene jeg husker best selv om denne oppsetningen av Hair sånn jeg ser det er svakere enn de siste store musikalene på Oslo Nye Teater (noe som kanskje kan ha med at det var oppsetninger der det var mer tydelig hvilket budskap Oslo Nye hadde hatt med å sette opp akkurat de musikalene). Dessuten er det jo underholdende nok hele veien så det skal ikke stå på det, man har det jo fint selv om jeg fortsatt ikke helt er overbevist av Hair som musikal.

Terningkast 4!

*

Den andre tingen jeg skal dele er fra den nyeste utgaven av et arrangement de pleier å ha i New York av og til kalt Broadway Princess Party der det pleier å være et knippe musikalartister og så synger de Disney-sanger. Og så finner man alt av klipp fra disse arrangementene på Youtube og Ashley Loren har jeg aldri hørt om før, men hun har en helt fantastisk versjon av Let it go fra Frozen:

Men da tenkte jeg å oppsummere februar, en måned som ikke var helt i teten lesemessig sett fordi jeg prioriterte Nintendo og slikt litt for ofte, men som likevel inneholdt åtte bøker, deriblant en jeg virkelig elsket. 

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for februar

BØKER

- Jim's Lion av Russell Hoban og Alexis Deacon

Symboltung og sær liten bok med skjønne illustrasjoner og en interessant historie. Terningkast 4!

- Irmina av Barbara Yelin

Tankevekkende og ettertenksom grafisk roman om andre verdenskrig og valg og sånt. Terningkast 5!

- Memoirs of a Polar Bear av Yoko Tawada

Fascinerende og unikt om isbjørner fra et originalt perspektiv, men også litt tørr og litt for treg og ikke like engasjerende hele veien. Terningkast 4!

- Geek Girl: Picture Perfect av Holly Smale

Fengende, fin og fornøyelig del av en bokserie der jeg alltid koser meg. Terningkast 5!

- Turtles all the way down av John Green

Svært velskrevet og klok ungdomsbok om psykisk helse og OCD og sånt. Terningkast 5!

- The boy made of snow av Chloë Mayer

Interessant og spesiell bok om å tro for sterkt på eventyr i det virkelige liv og sånt. Levde ikke helt opp til potensiale, men var likevel en svært givende leseropplevelse. Terningkast 5!

- This is how it always is av Laurie Frankel

Nydelig og eventyrlig bok om en familie der den yngste av fem sønner finner ut at han er ment til å være jente og hvordan familien hans takler det og sånt. Og anmeldelse kommer senere, men jeg elsket denne boka og fant den dessuten usedvanlig siterbar. Terningkast 6!

- The Kingdom revealed av Rob Ryan

Flott illustrert liten bok som mye av tiden var ganske søt og koselig, men så var slutten en skikkelig fæl cliffhanger av en slutt og det gjorde meg litt frustrert. Terningkast 4!

FILMER

- Coco

Animert Pixar-magi full av følelser som jeg så to ganger på kino på under to uker fordi det var så fint. Terningkast 6!

- Shape of Water

Anmeldt i mitt forrige innlegg og en bare ååå så karolinsk og eventyrlig film. Skikkelig atmosfærisk var den og. Terningkast 6!

*

Da kommer neste innlegg søndag etter planen og så bables vi :)

Shape of Water og annet fint =D

Heisann! Det er lørdag og for tiden har jeg dilla på musikalen Once on this Island som har ny musikalcd som man kan lytte til her: http://ew.com/theater/2018/02/21/new-once-on-this-island-broadway-cast-recording/ :) Dessverre viser det seg at denne musikalcden enda ikke er på Spotify (noe som egentlig har vist seg å være tilfelle med litt for mange musikaler jeg har hatt lyst til å lytte massevis til i det siste) så nå håper jeg at muligheten til å lytte til den på EW varer en stund siden jeg har gitt meg selv forbud mot å kjøpe ting frem til begynnelsen av april da jeg skal til London fire dager. Frem til den turen kan jeg bare bruke penger på opplevelser som kino, teater og kafébesøk og slikt, men også prøve å få spart en del sånn at jeg kan se etter musikalcder og bøker når jeg i april er i London og eventuelt bestille musikalcder jeg MÅ ha når jeg kommer hjem derifra om jeg ikke finner dem i Londons butikker. 

Anyway, dette er én av sangene fra Once on this Island som jeg syns er helt nydelig:

Denne sangen heter "Forever Yours" og jeg elsker hvordan den i begynnelsen er så vakker, sår, drømmende og romantisk og så rundt 2:41 inn snur og fortsetter med samme melodi, men nå er det dødsguden eller noe sånt som synger og så er det så intenst og dramatisk i stedet. Og så avslutter det kongebrilliant utførelse av ond latter og så er det bare en så veldig fin sang og jeg elsker den <3

Ellers elsker jeg boka "This is how it always is" av Laurie Frankel som handler om en familie der den yngste sønnen på fem år, Claude, forteller at han vil bli en kokk, en veterinær, en dinosaur, en bonde og en jente. Og mens de fleste av disse drømmene forsvinner så forsvinner ikke ønsket om å være en jente og det er helt i orden for familien hans, men alle er ikke like åpne og imøtekommende. Og så handler det om hvordan man takler denne situasjonen i en roman som jeg liker så godt fordi den er helt herlig skrevet og som jeg endte opp med å elske deluxe etter dette utdraget (du vet når man leser noe og ikke vet helt hvorfor, men det snakker til deg og du får lyst til å ta boka inntil brystet og kysse coveret og rope fra balkongen at alle må lese denne boka eller i alle fall dette utdraget fordi det er så sant og fint formidlet):

?Such a tough life. This is not the easy way." 
"No," Penn agreed, "but I'm not sure easy is what I want for the kids anyway." 
She looked up at him. "Why the hell not?" 
"I mean, if we could have everything, sure. If we can have it all, yeah. I wish them easy, successful, fun-filled lives, crowned with good friends, attentive lovers, heaps of money, intellectual stimulation, and good views out the window. I wish them eternal beauty, international travel, and smart things to watch on tv. But if I can't have everything, if I only get a few, I'm not sure easy makes my wish list." 
"Really?" 
"Easy is nice. But its not as good as getting to be who you are or stand up for what you believe in," said Penn. "Easy is nice. But I wonder how often it leads to fulfilling work or partnership or being." 
"Easy probably rules out having children," Rosie admitted. 
"Having children, helping people, making art, inventing anything, leading the way, tackling the world's problems, overcoming your own. I don't know. Not much of what I value in our lives is easy. But there's not much of it I'd trade for easy either, I don't think.? 

*

Ellers er livet fint fordi jeg skal på biblioteket i dag og deretter treffe mamma og så skal vi sammen se Hair på Oslo Nye Teater (anmeldelse kommer i neste blogginnlegg) og det er kult fordi jeg så Shape of Water på kino i går så her kommer en trailer og deretter min anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)

The Shape of Water

Når du egentlig ikke har tenkt å se en film, men så kommer over en trailer for den og blir helt betatt fordi det er så fint. Du ser en trailer som minner deg om bøkene du elsker fordi de har noe eventyraktig og fortryllende ved seg, en trailer som maler frem nostalgi og fantasi og alt sånt som du alltid har vært veldig glad i og du vet at ok, denne filmen trenger du å se. Og så blir det februar og det blir fredag og plutselig sitter du der og det er noe med stemningen den dagen som gjør at selv reklamene føles interessante på en annen måte enn de pleier og kanskje er det fordi du holder på med en bok som også er elsk eller bare følelsen av at ting kommer til å ordne seg for de gjør jo det av og til, det er verdt å huske på. Eller så er det bare tilfeldig, uansett spiller det ingen rolle, det viktige er at du har en god følelse alt før filmen begynner og da er det så fint at den gode følelsen fortsetter når filmen er i gang. Rett og slett fordi dette er en innmari besnærende film, en riktig tryllekunst.

Og jeg skal ikke skrive i du-form hele veien for det mangler jeg litt tålmodigheten til, men ååå som jeg likte denne filmen. Det er de øyeblikkene man ser en film og så føles den helt perfekt og dette var et slikt tilfelle. Og selvsagt finnes ikke perfekt, også ikke her og jeg kan selv finne ting å kommentere på hvis jeg begynner å lete. Men jeg har liksom ingen lyst til å lete. Og litt av grunnen til at jeg ikke vil lete er at feilene med denne filmen er de samme feilene som i eventyr og når man leser eventyr så vil man skru av logikken for en stund. Da vil man bare drømme seg bort og det er det samme behovet som kommer når jeg tenker på Shape of Water; en film som er litt som en nostalgisk boble av klassisk Hollywood-eleganse og eventyrstøv som man bare vil nyte.

Og så elsket jeg historien som ER eventyrlig deluxe med et havmonster som egentlig ikke er et monster for monsteret er en annen og vips er man på Disneys Ringeren i Notre Dame-territorium fordi monsteret der på ingen måte er Quasimodo, men heller Frollo. Og så er det en stum vaskedame som forelsker seg i havmonsteret og voíla bobler og bruser det av Lille Havfruen-magi. Og så er det ekte kjærleik og onde som er veldig onde mens de snille er veldig snille og det hele har sikkert en hel masse logiske brister sånn egentlig, men når man ser på det med eventyrbrillene, noe jeg så definitivt gjorde så er det bare inspirerende og magisk.

Og jeg elsker skuespillet, særlig hos Sally Hawkins som er helt brilliant i rollen som stumme Eliza. Men også ellers er skuespillet flott. Dessuten elsker jeg atmosfæren, musikken og fargene for her er alt så gjennomført. Og det er så mange øyeblikk i denne filmen at jeg tenker at dette kunne funket så fantastisk som en musikal og det er som om filmen selv skjønner det for når filmen nærmer seg slutten kommer det et plutselig musikal-øyeblikk deluxe som bare gjør meg enda mer henført fordi det er som om denne filmen har gått direkte inn for å være så karolinsk som overhode mulig, som om den er laget spesielt for meg.

Alt dette og når du forlater salen og er en Karoline med tårer i øynene og et litt forfjamset smil og alle andre virker som om de alt var helt tilstede i verden igjen i det de forlot kinosalen mens du føler at du ikke vil være helt tilstede igjen før du sitter på t-banen, noe som også er tilfelle. Men der drømmer du deg igjen bort med en bok som er herlig mens du smiler over at du har sett en film og om du vil se den igjen eller når du vil se den igjen aner du ikke, men du vet at du hadde det helt supert underveis mens alt var så intenst og du følte alt for mange følelser samtidig og det i seg selv var en del av magien.

Terningkast 6!

Om en som minner om Gepetto, Night in the Woods og ymse annet :)

Heisann! Det er onsdag og plutselig har jeg visst et jobbintervju på klesbutikk i Bærum etterpå. Og jeg har ikke de største forventningene, dessuten er det litt langt å dra dit, men alle intervjuer er fine erfaringer som man lærer av og to t-baneturer og en busstur er synonymt med masse tid til å lese og spille Nintendo 3DS så det blir fint uansett. Og så kan jeg dra på kafé etterpå og kose meg med det. Ellers så viser det seg at jeg kanskje har mer skriveprosjekter enn jeg trodde for det er folk på jobbkurset som har tro på meg og mener at jeg burde sende ting til forlag så nå er jeg jo bare nødt til å få redigert litt mer på Gatelykt-prosjektet snart, dessuten så jeg musikalen Oslo: En Kjærlighetshistorie (som var veldig fin) for ikke så lenge siden og selskapet som produserte den er Lampelys Produksjoner og de har altså denne siden inne på nettstedet sitt der det står "Are you a composer/playwright seeking a safe home for developing your material" blant annet så nå har jeg meldt meg på mailinglisten deres sånn at jeg får vite det med en gang når det kanskje dukker opp muligheter til å jobbe med dem for jeg har faktisk et musikalprosjekt i t-banemusikalen jeg skrev i 2010. Jeg trenger å endre på en del ting selvsagt (jeg syns mange av sangene ikke funker helt og jeg ser for meg en ny tittel i form av Linje 5 der det blir et tydeligere Oslo-fokus, dessuten trenger det en klarere rød tråd føler jeg og sånt), men selv etter alle disse årene elsker jeg hovedideen om en t-banetur som metafor for livet og jeg vet at dette kan bli til noe hvis jeg bare skriver mer. 

I tillegg har jeg kommet i gang med påskekrim for i år og nå tenkte jeg å dele et kort utdrag (hele historien vil deles her rett før påske) før jeg babler om noen andre ting:

Utdrag fra påskekrimprosjekt

Han så ut som om han het Gepetto og var hentet fra eventyret Pinnochio. Dette var ikke tilfelle, men om det var det man tenkte så var det kanskje ikke så rart siden Walther jo blant annet laget klassiske leker i tre (deriblant dukker som en lett kunne tenke seg som venner av Pinnochio) og dessuten utstrålte en utsøkt sympatiskhet. Han virket rett og slett gjennomført snill og det i en grad som det egentlig ikke gikk an å fake om man ikke var en eksepsjonelt dyktig skuespiller, noe Walther på ingen måte var. Walther var om noe heller for ærlig, i alle fall manglet han totalt evnen til å lyve selv når det på mange måter ville vært et lurere alternativ. Uansett drev Walther en lekebutikk og i tillegg til å lage klassiske leker i tre heklet han kosedyr formet som dyr. Disse solgte han ofte sammen med bitte små trefigurer formet som henholdsvis bøker eller notestativ eller fiolin eller palett og så kalte han det ?gi kosedyret ditt en hobby? og gikk blaffen i at det ikke var det mest fengende slagordet. Det trengte det jo heller ikke å være for det virket jo og rundt omkring i nabolaget fant man flere kosedyr med hobbyer som folk hadde kjøpt av Walther og gjerne uten en gang å ha det minste snev av en plan. De hadde bare gått forbi og så kjent en eim av nostalgi, det var som om butikken hans var hentet fra en lettere og tryggere barndom og så hadde de gått inn og så ikke klart å dra uten å kjøpe et kosedyr og en hobby til kosedyret. Dette var grunnen til at Elvia Fabel på konditoriet hadde en kosesjiraff med palett og staffeli i tre som minnet henne på at hun en dag skulle bli kunstner. Ikke enda, men en dag. Og i banken jobbet Konrad Konstantinopel, men i hjertet hans fantes det en musikalartist og denne drømmen var representert av en kosetiger med mikrofon i tre som sto på en liten scene som også var av tre på Konrads kontor og fortalte ham om en verden som kunne vært hans.

Og alt dette er litt omstendelig, men poenget var uansett at alle likte Walther, så vel som lekebutikken hans og de likte også å betrakte den ene kosefiguren som Walther nektet å selge. Denne figuren var en elefant i ymse nyanser av lyseblått og med en grønn sløyfe i halsen og den smilte liksom beskjedent med et smil som hadde mye mer personlighet enn man forventet av en heklet elefant. Man kunne liksom ikke unngå å dikte en historie til denne elefanten når man så den. Det var en elefant som hadde funnet sin store kjærlighet, det var en elefant som danset tango om kvelden når ingen så det, det var en elefant som kunne si alfabetet baklengs og en gang hadde havnet på en annen planet der denne evnen hadde reddet vår planet og alt han hadde fått som takk var en t-skjorte der det sto ?I saved the planet and all I got was this lousy t-shirt?. Ingenting av dette var fakta, men alt og mer til var ting man så for seg når man så Walthers elefantfigur nettopp fordi den hadde så mye personlighet. Så alle likte elefanten og for Walther var dette den viktigste tingen han noen gang hadde laget av grunner ingen helt visste. Og derfor var telefonen Agent 160 fikk den vinterdagen så trist, det var nemlig en telefon som fortalte at elefanten hadde blitt stjålet.

*

Ellers fant jeg teit nok ut at tre utbetalinger fra Nav i januar gjorde at jeg ikke fikk bostøtte for den måneden så på mandag var jeg forberedt på å få rundt 3000 kr inn på konto og så ble det ikke noe av. Jeg klarer meg jo greit nok så det er ikke et veldig stort problem, men å plutselig ha mindre penger enn forventet er likevel litt upraktisk og teit selvsagt. Så på mandag trøste-nedlastet jeg Night in the Woods til Nintendo Switch (det er derfor jeg aldri kommer til å bli rik, jeg trøsteshopper når noe ikke går som jeg vil), men det viste seg å være ganske smart for dette spillet er veldig stemningsfullt.

I Night in the Woods spiller man Mae som har droppet ut av college av ukjente grunner og flyttet hjem til småbyen hun kommer fra. Og så er Mae og alle de andre karakterene her tilfeldigvis dyr, men det er ikke et element i spillet, det bare er sånn liksom. Og så er det et plattformspill der Mae drar rundt og det er egentlig ikke så mye som skjer, men det er noe med stemningen, musikken og animasjonen som gjør det litt hypnotisk og suggerende og veldig fascinerende likevel. Dette spillet finnes også til PS4, Xbox One og PC og er veldig verdt å sjekke ut for det er noe litt ubeskrivelig magisk bare monotonien i dette spillet, et spill som også inneholder interessante samtaler, små minispill i ny og ne og en karakter i Mae som det er lett å relatere seg til fordi hun prøver å dra tilbake til det som en gang var hjemme for henne med en tanke om at ting kan bli som det var, men så finner hun ut at de hun kjente har fått jobber og fortsatt livene sine og at det egentlig ikke kan bli helt det samme igjen. Det er litt den samme følelsen man tidvis kan få av å se igjen filmer eller lese igjen bøker man elsket da man var yngre og ser dem med et annet blikk fordi man har forandret seg. Selv uten å merke det endrer man seg hele tiden litt...

*

Og ellers er det ikke så mye spennende å nevne, men en kul ting er at jeg fikk to firmabilletter til kino av moren min OG jeg har funnet ut at jeg har nok kinoplusspoeng til bonusbillett så nå brukte jeg den ene firmabilletten til å skaffe billett til å se Shape of Water på fredag kl. 18:00 og så kommer det altså ikke til å koste meg noe de neste to gangene jeg drar på kino i år heller. Det er jo helt greit det ;) 

Neste innlegg kommer lørdag så da bables vi!

Smakebit på søndag og sånt :)

Heisann! Det er søndag og livet er fint fordi jeg har noen veldig supre planer henholdsvis fredag og lørdag i den kommende uka. Ellers ryddet og ordnet jeg en del i går fordi jeg av ymse grunner var nødt til det, men jeg fikk også vært på spillkveld og vunnet to runder Scrabble og det er enda mer essensielt. 

Og ellers skjer det egentlig ikke så mye spennende, men jeg har Professor Layton-spill på Nintendo 3DS og Zelda på Nintendo Switch og ordspill på nettbrettet mitt og ikke-eksisterende selvdisiplin og det er en farlig kombinasjon. Heldigvis finner jeg mye tid til fargelegging og jeg tror jeg egentlig er mer i en fargelegging enn skriving-periode, sånn er det jo av og til, det viktigste er uansett å fylle dagene med kreativitet og når jeg fargelegger flyter alt, da er alt fredfullt. For øvrig gleder jeg meg til vår for nå begynner jeg å bli litt lei av vinter, men det kommer nok til slutt og jeg er egentlig mest lei av at det er så glatt og at all snøen gjør det vanskelig å komme seg frem, Dessuten kan jeg ikke glede meg over at den er pen å se på fra leiligheten min for det er bygningsarbeid på blokka mi så jeg har i grunnen bare stillasjer som utsikt nå for tiden og å se snø innenfra mens jeg drikker te er jo det beste med vinterperioden etter jul. 

Nok om det. Nå tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

(Bildet er link til Goodreads der bildet er lånt fra.)

In 1944, in a sleepy English village, Daniel and his emotionally-distant mother, Annabel, remain at home while his father is off fighting a war that seems both omnipresent and very, very far away.

When mother and son befriend Hans, a German PoW working on a nearby farm, their lives are suddenly filled with excitement - though the prisoner comes to mean very different things to each of them. To Annabel, he is an awakening from the darkness that has engulfed her since Daniel's birth. To her son, a solitary boy caught up in the mythical world of fairy-tales, he is perhaps a prince in disguise or a magical woodchopper. But Daniel often struggles to tell the difference between fantasy and reality, and Hans has plans to spin a special sort of web to entrap mother and son for his own needs.

*

Over har vi et synopsis for denne boka, en bok jeg lånte fra biblioteket fordi jeg elsker historier med eventyrelementer. Og en ting jeg liker ganske godt er at hvert kapittel i denne boka starter med korte utdrag fra ymse eventyr (selv om det er en fare ved dette grepet og i og med at da jeg leste Inkheart som tenåring, en bok jeg hadde veldig lyst til å like på grunn av konseptet, men ikke falt helt for så hadde den et liknende grep med å starte kapitlene med utdrag fra ymse bøker og så likte jeg utdragene fra andre bøker bedre enn selve bokas historie, hvis denne boka ikke engasjerer nok så kan jeg ende opp med å like utdragene fra eventyrene best på litt samme måte og det hadde vært lite hensiktsmessig). Uansett så langt har jeg likt denne boka greit nok, men jeg tror det er en sånn bok som jeg vil like bedre etter hvert og det lover jo ellers godt at denne boka har fått veldig positive kritikker på Goodreads. 

Her er et utdrag:

Håper bildet ikke er for uklart. Jeg prøvde også å lete opp noen sitater på nettet, men fant ikke noe. 

Uansett gleder jeg meg til å lese videre. 

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese :)

*

Men da tenkte jeg å få kommet i gang med andre søndagsplaner og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

Turtles all the way down :)

Heisann! Det er torsdag og hver gang det har hendt en skoleskyting så tenker jeg på denne sangen:

Og jeg skal ikke skrive om skoleskytingen i USA i dette innlegget, men jeg hater at jeg måtte skrive "hver gang" fordi det impliserer at jeg må tenke på denne sangen av feil grunn alt for ofte når jeg vil kunne tenke på denne sangen bare fordi det er en svært viktig og smart og fin sang som viser enda en god grunn til at jeg syns Jason Robert Brown er super. Og sånn om vi kunne hatt henholdsvis Lin-Manuel Miranda, Stephen Sondheim og Jason Robert Brown som delte på rollen som USAs president er jeg oppriktig sikker på at det hadde vært veldig bra for verden, jeg har så mye mer tiltro til musikalkomponister enn Trump.

*

Nok om det. Ellers skjer det ikke så mye spennende, men jeg leser og spiller Nintendo og skriver og fargelegger og kjeder meg egentlig ganske lite så det er jo fint. Dessuten er det spillkveld på lørdag og det blir trivelig :) Jeg er ellers litt lei av kombinasjonen av masse snø og glatthet for det er veldig kronglete å komme seg frem for tiden og det er en del av meg som gleder meg til vår selv om verden er veldig pen. 

Uansett, dette innlegget skal egentlig handle om en bok, nærmere bestemt denne:

Denne boka kan sikkert være litt smak og behag for det er en sånn bok der det ikke skjer så mye og der ting handler mer om tanker enn handling, dessuten funker ikke kjærlighetsdelene i denne boka helt for meg, men ååå som jeg likte denne boka. Nå skal jeg avslutte dette innlegget med en litt rotete anmeldelse og så kommer neste innlegg på søndag. Vi bables og god fornøyelse!

Turtles all the way down av John Green

 

Sixteen-year-old Aza never intended to pursue the mystery of fugitive billionaire Russell Pickett, but there?s a hundred-thousand-dollar reward at stake and her Best and Most Fearless Friend, Daisy, is eager to investigate. So together, they navigate the short distance and broad divides that separate them from Russell Pickett?s son, Davis.

Aza is trying. She is trying to be a good daughter, a good friend, a good student, and maybe even a good detective, while also living within the ever-tightening spiral of her own thoughts. 

In his long-awaited return, John Green, the acclaimed, award-winning author of Looking for Alaska and The Fault in Our Stars, shares Aza?s story with shattering, unflinching clarity in this brilliant novel of love, resilience, and the power of lifelong friendship.

*

Det er et uttrykk som sier noe sånt om at forskjellen på virkelighet og fiksjon er at fiksjon er nødt til å gi mening og jeg tenkte på det da jeg leste slutten på denne boka nettopp fordi slutten for meg var litt forvirrende og så føltes det så riktig fordi det bare understreket at denne boka ikke føltes oppdiktet. Dette er en bok som for meg føltes sann og nær og kanskje er det fordi det handler om OCD og er skrevet av en forfatter som har det selv, men mer handler det om at dette var en bok som i det hele tatt ikke presenterte noen enkle løsninger og som gjorde at man satt igjen med en masse tanker på slutten. Og noen ganger ønsker jeg meg en mer lukket slutt som føles som en full sirkel, men her var den åpne slutten som man finner her helt perfekt.

Og jeg starter i feil ende, men jeg pleier aldri å like avslutninger og her funket det så godt og sånt må nevnes. Dessuten virkelig likte jeg denne boka for den er ikke perfekt og John Green har hatt en sterkere historie i tidligere bøker, men det var så godt skrevet og så intenst selv om det egentlig ikke skjer så mye og det satte jeg veldig pris på.

John Green er en av de forfatterne der jeg alltid ender opp med å lese det til slutt når han gir ut nye bøker og mens jeg ikke faller like mye for alt så er det alltid givende og interessant. Og mens det finnes ting å kommentere på så liker jeg personlig hvor modne og kloke tenåringene han skriver om er. Noen vil påpeke at det ikke er helt realistisk, men samtidig er jo noe av magien med en bok at ikke alt trenger å være helt realistisk og mens John Green har øyeblikk der skrivingen hans nesten blir litt for velformulert på en måte der det nesten nærmer seg det pompøse, klarer han balansegangen sånn jeg ser det.

Og så handler denne boka egentlig aller mest om OCD og den viser hvordan det egentlig er for jeg har det ikke selv (heldigvis), men denne boka viser hvordan det ikke er å være super-renslig eller mye av det mange tenker når de hører navnet, men det handler om å ikke kunne kontrollere tankene sine. Aza som er hovedpersonen i denne boka har tankespiraler som spinner og spinner og som gjør henne livredd for bakterier og det er ikke noe quirky eller sjarmerende med det, i stedet er det skummelt og intenst fordi de fleste har noen tvangstanker, men de kan ta seg i det og tenke på noe annet, men for Aza er det altoppslukende og altomsluttende og jeg setter veldig pris på hvor direkte og ærlig denne boka er om hvordan det faktisk er å slite med psykiske problemer som OCD. Man skjønner at John Green virkelig har erfaring med OCD selv og han formidler hvordan det kan være på en måte som gjør at jeg føler at jeg kan forstå det (selv om man aldri helt kan forstå det når man ikke har det selv) og skremmes av hvor mye tanker kan gjøre med tilværelsen.

Og dette er en rotete anmeldelse for jeg vet ikke helt hva jeg vil si, jeg vet bare at dette var en bok jeg fikk mye ut av å lese og at det nok er en av de smarteste og mest velskrevne ungdomsbøkene jeg har lest i år. Det er fortsatt ikke så perfekt at det er en sekser, men en veldig sterk femmer er denne boka definitivt.

Nå skal jeg dele litt sitater fordi denne boka er veldig siterbar:

 

You're both the fire and the water that extinguishes it. You're the narrator, the protagonist, and the sidekick. You're the storyteller and the story told. You are somebody's something, but you are also your you.

*

The problem with happy endings is that they're either not really happy, or not really endings, you know? In real life, some things get better and some things get worse. And then eventually you die.

*

I was so good at being a kid, and so terrible at being whatever I was now.

*

We always say we are beneath the stars. We aren't, of course?there is no up or down, and anyway the stars surround us. But we say we are beneath them, which is nice. So often English glorifies the human?we are whos, other animals are that?but English puts us beneath the stars, at least.

*

Every loss is unprecedented. You can't ever know someone else's hurt, not really - just like touching someone else's body isn't the same as having someone else's body

*

I thought about him asking me if I'd ever been in love. It's a weird phrase in English, in love, like it's a sea you drown in or a town you live in. You don't get to be in anything else?in friendship or in anger or in hope. All you can be is in love. And I wanted to tell him that even though I'd never been in love, I knew what it was like to be in a feeling, to be not just surrounded by it but also be permeated by it, the way my grandmother talked about God being everywhere. When my thoughts spiraled, I was in the spiral, and of it. And I wanted to tell him that the idea of being in a feeling gave language to something i couldn't describe before, created a form for it, but I couldn't figure out how to say any of that out loud.

*

Something about looking up always makes me feel like I?m falling.

*

Om Oslo - en kjærlighetshistorie og meget sofistikerte hunder på t-banen :)

Heisann! Det er mandag, livet er fint fordi det er noen ting som ordner seg her i verden og det er riktignok litt mindre fint å tenke på at det skal være bygningsarbeid i leiligheten min med bråk og mas og håndverkere som holder på mellom kl. 7-17 fra 5 - 15 mars, men jeg får leve i nuet og ta det når det kommer. 

Og ellers handler livet om bøker og Nintendo og å smile over at det er spillkveld til helgen (og egentlig hadde jeg fått det for meg at Shape of Water hadde premiere på førstkommende fredag, men det er visst 23. februar i stedet og det passer også fint siden neste uke da kan inneholde både kino, teater og bibliotek og dermed være kongefenomenal mens denne helgen blir mer avslappende og fin sånn sett). 

Ellers skrev jeg litt på t-banen på lørdag og før jeg skriver om Oslo - en kjærlighetshistorie, tenkte jeg å dele en random liten dings jeg skrev på t-banen da jeg så en hund som så veldig sofistikert ut. God fornøyelse :)

Den sofistikerte t-bane-hunden

 

T-banen inneholder mye rart, men det mest interessante den dagen er en hund med et grønt dekken, hvis eier snakker engelsk, noe som føles veldig riktig. Det er nemlig veldig lett å tenke seg denne hunden som britisk. Blant alle de mange tingene jeg ikke vet så vet jeg ikke hvilken rase denne hunden har, men jeg vet at den utstråler eleganse. Dette er en sofistikert hund, en hund som ville glidd rett inn i et av Londons rikeste nabolag. Dette er en hund som ser ut som, og har et uttrykk, som gjør at det er det letteste i verden å tenke seg den som en hund som er skapt til å drikke te mens den pratet om kunstens vitenskap og vitenskapens kunst og i tillegg litteratur og teater fordi det hadde vært selvfølgelig konversasjonsfelt for den det og. Altså om hunder driver med sånt da, det er ikke sikkert, men i og med hvor få britiske hunder jeg kjenner til så føles det godt mulig at distingverte britiske hunder driver med sånt. Er kloke og underfundige og ler på akkurat de rette stedene uansett. Og denne hunden kunne vært en av dem og hva tenker den da om å være i Oslo i stedet og gå av på Risløkka. Risløkka er absolutt fint nok, men det er ikke duften av Earl Grey te i nærheten av en park i London som helt sikkert inneholder minst et britisk ekorn som lager ekornlyder som har et svakt snev av britisk aksent ved seg fordi det er et innmari smart ekorn. Det er et ekorn som er med i dyrenes versjon av Mensa og som en dag kommer til å skrive en bok om en dame som kaller seg selv jente selv om hun er over tretti, og som sitter på en t-bane i Oslo, Norge. Ekornet vet ikke at damen/jenten/sammensuriet han skriver om en gang diktet opp nettopp ham som en videre tanke etter å ha fundert over en grønndekket sofistikert hund som forlot livet hennes med en selsom selvfølgelighet før den entret en hvit og snøkledd verden. En verden der selv de aller mest elegante hunder kan tisse i snøen og en med letthet kan forestille seg at akkurat det tisset danner et symbol som den rette kryptologen kunne funnet ut at var svaret på alle livets mest mystiske mysterier. En gåte som besvarte spørsmålet om hva som var meningen med livet eller hvorfor tiden føles lengre når man kjeder seg enn når man har det gøy eller hvorfor alle tankespill om helt randomme ting som grønndekkede tilfeldige hunder på sikt alltid ender opp med et ønske om å være hvor som helst i verden så lenge det stedet inneholdt te.

*

Nå tenkte jeg å poste en sang fra ukas musikal på musikalgruppa mi for å ha mer enn bare tekst her og det er "She loves me" med Zachari Levi fordi den er veldig fin:

Og så kan jeg poste litt tanker fordi jeg så Oslo - en kjærlighetshistorie på Rommen Scene i går og den var veldig fin og det var et av de tilfellene der det føltes feil å gi terningkast så her er bare litt tilfeldige tanker om alt sammen. Håper det er interessant nok lesning og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Et utvalg tanker om Oslo ? en kjærlighetshistorie

  • Det var veldig fint å for en gangs skyld se en musikal gjennom blikket til en som ikke kjenner alle sangene og storyen fra før. Å elske musikaler er veldig fint, men det betyr også at jeg sjelden overraskes av ting som skjer på scenen siden jeg som regel vet litt for mye om musikaler jeg ser på forhånd og har noen dannede forventninger i utgangspunktet. Her visste jeg bare at det handlet om Oslo og kjærlighet og det var fin variasjon å kunne se en musikal fra det perspektivet.
  • Det er folk i Norge som brenner enda mer for musikaler enn meg og som ikke lar drømmen om å skrive og komponere musikaler bli en drøm, men faktisk gjør det. Oslo ? en kjærlighetshistorie har ide og musikk av Miguel-Angel Fernandez, sangtekster av Caroline Glomnes og manus av Marius Leknes Snekkevåg og det inspirerer. Det gir meg lyst til å finne frem t-banemusikalprosjektet jeg hadde i 2013 og endelig prøve å redigere det (jeg har til og med ny tittel klar: Linje 5 og ideer om å gjøre det mer fokusert på Oslo og med en klarere rød tråd som gjør metaforen «t-banetur som metafor for livet» mer tydelig). Jeg liker at det er folk som tar sjanser og står på og som på lik linje som meg vil at Norges musikalverden skal være noe mer enn bare de aller mest kjente klassikerne som Grease og Les Miz og slikt.
  • Det er en ganske enkel historie egentlig, men det funker. På samme måte som det funker utrolig godt at scenografien er veldig enkel fordi det handler ikke om det, det handler om å formidle en historie og skape karakterer man bryr seg om og det får man her. Og så handler det om kjærlighet og det er en bittersøt, men mest søt slutt som føles håpefull og det er bra.
  • Det er så mange flinke musikalartister her i landet. Her er jo Trond Teigen og Liv-Unni Larsson med og de vet jeg jo at er fantastisk dyktige, men det var også mange mer ukjente navn her og alle briljerte både hva angikk sang og skuespill så det ble innmari fint.
  • Rommen Scene er en koselig scene. Liten og intim og med en veldig behagelig atmosfære og forholdsvis behagelige stoler. Yay!
  • Jeg liker at det handler om Oslo. Det blir så nært med en gang og det gjør ting fint.
  • Hva angår svakheter er det småting å kommentere på med dramaturgien i form av at noen scener er litt lenger enn de hadde trengt å være. Samtidig er det omstendelige også litt sjarmerende for det føles realistisk så dette er ikke egentlig en veldig stor svakhet.
  • Og ellers var musikken fin selv om jeg har glemt melodiene allerede, tekstene var gode og hadde smarte og litt mindre opplagte rim og ja, dette er en musikal som er verdt å få med seg om man får muligheten.
  • Yay og hurra for nye norske musikaler om Oslo og kjærligheten =D

Ymse ting og tang i det karolinske liv :)

Heisann! Det er fredag, i går var jeg hos tannlegen på grunn av et lite hull og det gikk kjempefint og i morgen har jeg tenkt å se Pixar's Coco på nytt fordi den var så himla fin og når jeg elsker nye Disney- eller Pixar-filmer trenger jeg visst å se dem på kino på originalspråket mer enn en gang ;)

Og ellers er livet så flott fordi jeg har mange ting å glede meg til fremover og det er mye lettere å fokusere på de tingene enn de tingene som bekymrer meg litt. Dessuten er Zelda-spillet mitt fortsatt supert, jeg har fine bøker å kose meg med og jeg tenkte å nevne mer om det senere, men det ser ut til at jeg skal til London i begynnelsen av april og det er jo ganske kult å tenke på <3

Ellers så fikk jeg tak i en ny fargeleggingsbok for to uker siden eller noe der omkring og det går ganske fint med bildet jeg holder på med nå:

Det er ikke helt ferdig enda, men det er et fint utgangspunkt og det er jo bra :)

Og ellers så betyr å ha dilla på Zelda: Breath of the Wild også å ha dilla på alt av videoer om spillet på Youtube, deriblant videoene til Dannydinosaur som er veldig randomme, men likevel fornøyelige:

Og generelt sett får jeg gjort veldig lite fornuftig for tiden fordi det er så mange fristelser så jeg burde egentlig late som om jeg er en person med selvdisiplin og late som så godt at jeg blir det. 

Men livet er uansett en fin dings selv om dette innlegget godt muligens utstråler litt at jeg er litt fantasiløs på bloggfronten for tiden, ikke minst fordi fantasiløsheten kommer til å gå fort over siden jeg f.eks. alt på mandag kan skrive om Oslo: En kjærlighetshistorie som er en ny norsk musikal som jeg og mamma skal se på Rommen Scene på søndag (for en gangs skyld vil jeg ikke kjenne en musikal jeg ser aldeles for godt, jeg vil faktisk kunne overraskes underveis og se noe der jeg ikke vet storyen eller kjenner sangene på forhånd, akkurat det blir fin variasjon) og når jeg er ferdig med boka jeg holder på med nå så har jeg noen bøker jeg har gledet meg til å lese lenge ventende på meg som jeg vet at må anmeldes når de er lest ut så yay :)

Uansett. Neste innlegg kommer på mandag og frem til da håper jeg alle får en finfin helg =D

Tankespill om de nominerte til beste sang Oscar 2018 :)

Heisann! Det er tirsdag og om vi ser bort i fra at jeg gruer meg litt til torsdag fordi tannlegen fant et hull da jeg var hos ham i forrige uke (og tenk om å bore, som jeg ikke husker som så ille, plutselig er verre enn jeg husker det, det er en del av meg som er flink til å bekymre meg for alt sånt), så er livet ganske fint. For eksempel ser det ut til at helgen kommer til å inneholde teater og kino nå muligens (jeg og mamma skal muligens se Oslo: En Kjærlighetshistorie og I, Tonya til helgen), dessuten har jeg nok av ting å drive med så det er jo fint. 

Men i dag tenkte jeg å poste de fem sangene som er nominert til beste låt Oscar-messig sett og kommentere dem før jeg trekker en slags konklusjon om hvem jeg personlig heier mest på. Da setter jeg i gang, god fornøyelse :)

Tankespill om de nominerte i kategorien beste låt Oscar 2018

- Mighty River av Mary J. Blige fra filmen Mudblood

Denne sangen hadde jeg ikke hørt før, litt på samme måte som jeg heller ikke hadde hørt om filmen den er hentet fra. Og konklusjonen er at jo da, denne sangen er jo fin. Den er godt fremført og det med et engasjement som gjør at man hører at sangen betyr mye for Mary J. Blige som synger her, dessuten har den en melodi som høres velkjent ut på den måten at man føler at man har hørt omtrent samme sangen på radio flere ganger før selv om man ikke har hørt denne sangen spesifikt. Samtidig så har denne sangen et problem i at den er litt for kjedelig. Den tar liksom aldri av. I tillegg minner den meg om sanger som "Do they know it's Christmas", dvs. sånne sanger der man føler at man burde ha dårlig samvittighet nærmest om man ikke elsker det fordi man merker hvor sympatisk og velment det er, men så klarer man ikke å bli så veldig engasjert av det likevel. Men det er som nevnt godt sunget og mens jeg tviler sterkt på at denne sangen vinner, så skjønner jeg at den er nominert.

- Mystery of Love av Sufijan Stevens fra Call me by your name

Mens videoen til Mighty River også har bilder fra filmen den er hentet fra så gjør dette grepet mer inntrykk her siden jeg faktisk har sett Call me by your name, en film som jeg likte veldig, veldig godt. Og denne sangen er veldig behagelig å lytte til selv om det også er en ganske monoton sang, sånn i form av at melodien egentlig bare er det samme igjen og igjen. Men det er en sånn suggerende stemning i det og det at det synges ganske lavt gjør også at man må lytte nøyere etter og da blir dette litt suggerende og hypnotisk og musikk man kan flyte på som er vel så stemningsfull som filmen det er hentet fra. Selv tror jeg også at denne sangen har store sjanser til å vinne og mens jeg personlig heier mer på Remember Me og This is me, så blir jeg på ingen måte skuffet om årets beste sang fra en film er nettopp det mest drømmende, ettertenksomme og behagelige av alt. 

- Remember me av Kristen Anderson-Lopez og Robert Lopez fra Coco

Denne sangen er utrolig viktig for filmen den er hentet fra (og Coco altså, ååå som jeg elsket den filmen) og dette er en virkelig skjønn sang. Mens de meksikanske rytmene i Coco i utgangspunktet ikke er musikk jeg ville lyttet så mye til så funker det så godt i Coco, en film der musikken er svært essensiell. Og denne sangen er en sang vi i filmen opplever i flere versjoner og mens dette ikke er den mest rørende versjonen, så er det denne versjonen man blir mest glad av å lytte til. Det er en varme ved denne sangen ved alt fra melodien som er koselig, nær og radiovennlig til teksten som er litt "god natta sang"-aktig på den beste måten og det er dessuten fint sunget og rett og slett trivelig å lytte til så det er bra. Med det sagt så er kanskje noen av de andre nominerte litt mer umiddelbare, men jeg blir veldig glad om denne sangen vinner altså.

- Stand up for something av Diane Warren og Common fra Marshall

Dette er også en film jeg vet veldig lite om, på lik linje med hvordan denne sangen er helt ny for meg. Men jo, dette er fengende og jeg liker melodien her veldig godt, det føles sterkt og det er i tillegg flott sunget av Audra Day og finfint rappet av Common her og de virker som om de virkelig tror på det de synger og tar det seriøst og da tar man det alvorlig selv. Det er dessuten et godt budskap her, men samtidig så er kanskje budskapet litt en svakhet fordi det og tittelen er litt klisjé, noe som er litt synd siden melodien her er ganske sterk. Konklusjonen er vel at det er mye å like her, men jeg tror det er ganske liten sannsynlighet for at denne sangen vinner likevel, jeg tror kanskje det lille ekstra mangler sånn sett. Men om jeg finner et klipp fra Oscar-utdelingen der denne sangen fremføres så ser jeg det med glede.

- This is me av Pasek & Paul fra The Greatest Showman

Det er imponerende og smått misunnelsesverdig å tenke på at duoen Benj Pasek & Justin Paul (som i fjor var låtskrivere bak sangen City of Stars som vant Oscar for beste låt 2017, i tillegg til at de vant flere Tony Awards-priser for Dear Evan Hansen) begge er født i 1985 (de er like gamle som meg og har hatt så mye suksess allerede, wow!) for de har en merittliste som det stråler av. Og i år står de altså bak musikken i The Greatest Showman og mens The Greatest Showman var en flott film som dog skuffet litt med å være litt for lett og forutsigbar, så var musikken bare flott. Denne sangen for eksempel er veldig fin. Og den er den kanskje mest umiddelbare av de nominerte sangene i år i form av at melodien fester seg veldig fort. Og så er det utrolig flott sunget med Keala Settles sterke stemme i spissen og det er en sterk tekst som i likhet med flere av de andre av årets nominerte sanger har et ganske håpefullt budskap. På den negative siden så er nok noen av de andre nominerte sangene mer unike og originale, men jeg tror likevel denne sangen har gode muligheter til å vinne beste låt i år.

Selv så heier jeg altså mest på Remember Me og This is me, men jeg blir også glad om Stand up for something vinner siden jeg likte melodien der veldig godt og jeg syns det vil være morsomt om Mystery of Love vinner fordi den er den mest unike og stemningsfulle av årets nominerte og føles annerledes enn mye annet som har vunnet beste låt. Jeg blir jo uansett ikke skuffet for alle disse sangene har jo i alle fall noe fint ved seg, men jeg blir nok med det sagt mest overrasket om Mighty River vinner siden jeg syns de andre sangene har mer særpreg ved seg. Jeg tror likevel This is me og Remember Me og til dels Mystery of Love nok er de sangene blant de nominerte som i tillegg til egne fine kvaliteter også er de som mest bærer filmens budskap med seg og det er jo essensielle grep det og, men vi får se. 

*

Og med det har jeg skrevet litt om nominerte sanger og slikt og neste innlegg kommer antakelig på fredag så da bables vi. :)

Coco og smakebit på søndag :)

Heisann! Det er søndag, jeg skal antakelig gå tur til Liastua etterpå og ellers er livet ålreit fordi Nintendo og bøker og slike finheter :) 

I dag tenkte jeg å skrive om Coco, men først tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

(Bildet er lånt fra Goodreads-siden til boka, som bildet linker til, siden mobilen min lekte "bruke evigheter på å laste opp bilder til dataen"-leken så da gikk ikke det.)

Uansett. Dette er boka "Memoirs of a polar bear" av Yoko Tawada, en bok jeg hørte om for noen måneder siden og ble nysgjerrig på siden det skulle handle om tre isbjørner og fortelles fra deres perspektiv. Så langt har ikke denne boka vært så veldig engasjerende, men så har jeg også bare lest tolv sider og jeg tror det vil bli mer fascinerende etter hvert. Og jeg liker konseptet godt og tror dette kan bli en av de litt sære, men likevel magiske bøkene som føles litt annerledes på den beste måten.

Her er noen smakebiter i form av sitater jeg kom over på Goodreads-quotes-siden til denne boka, sitater som gjør at jeg gleder meg til å lese videre og finne dem selv siden det er ganske fint:

I always feel myself being thrust back into loneliness when someone tells me it's cold on a hot day. It isn't good to talk so much about the weather ? weather is a highly personal matter, and communication on the subject inevitably fails.

*

Time could not be compared with any sort of food: nibble at it as greedily as you liked, there was never any less of it. Knut felt powerless in the face of time. Time was a huge ice block made of loneliness.​

*

After the death of all living creatures, all our unfulfilled wishes and unspoken words will go on drifting in the stratosphere, they will combine with one another and linger upon the earth like fog. What will this fog look like in the eyes of the living? Will they fail to remember the dead and instead indulge in banal meteorological conversations like: "It's foggy today, don't you think?

*

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese :)

*

Ellers har jeg altså sett Coco så her er først en trailer:

Coco

Det irriterer meg alltid like mye at animasjonsfilmer fra Disney og Pixar a) kommer på kino i Norge tre måneder etter originalpremieren fordi det insisteres på å dubbe dem og b) har for få forestillinger på originalspråket. Coco fikk jeg sett på originalspråket, men for å se den 15:00 på en lørdag (som er optimalt for meg) måtte jeg velge Supreme-salen til Ringen der det kostet 50 kr ekstra for billetten (og selv har jeg ikke nok peiling på det tekniske til å merke om det var noe særlig forskjell på lyd og bilde i den salen i forhold til andre saler). På den positive siden var dette omtrent det eneste å kommentere på for denne filmen var helt nydelig. Og der et av de få problemene med Pixar har vært at de har startet fantastisk, men ikke funket like godt på slutten (f.eks. det første kvarteret av Up og de første tre kvarterene av Wall-E er elsk, men så er resten av filmene bare veldig fine) så har de med Inside Out og nå Coco skapt filmer som funker like godt hele veien.

Uansett. Coco handler altså om 12 år unge Miguel som elsker musikk, men som kommer fra en familie som avskyr musikk fordi Miguels oldefar forlot familien for musikken. Og så er Miguel fast bestemt på at han skal satse på drømmen uansett og skal til å låne gitaren til sin avdøde helt da han på mystisk vis havner i de dødes rike under den meksikanske feiringen De dødes dag. Så handler det om å komme seg hjem før det er for sent og slikt. Og samtidig handler denne filmen egentlig om noe annet enn man forventer først og da noe annet som gjør at tittelen gir veldig mye mer mening når man har sett denne filmen, en film jeg virkelig merker at jeg trenger å se igjen for å se hvordan den er når man vet hva som kommer i forhold til hva man får når man ikke er forberedt.

I alle fall er denne filmen nydelig. Pixar har hatt andre filmer som er morsommere og med mer umiddelbare karakterer og smartere skript, men jeg syns dette likevel er et mesterverk og hvis man vil virkelig føle en film så er denne perfekt. Personlig elsket jeg denne historien om døden, om familie og om musikk og jeg elsket også hvordan dette er det nærmeste Pixar har kommet å lage en musikal. Og jo da, musikken, som bærer preg av det meksikanske, er ikke alltid helt min smak eller noe jeg ville lyttet masse til ellers, men det funker så godt her og særlig Remember Me er en sang jeg ble veldig glad i.

Og milde melkespann, animasjonen! En ting er at det er så fargerikt og sprudlende med varme farger som stråler mot deg, men så er det også så imponerende. Eksempelvis er det jo det jeg har lest om at når Miguel i en scene spiller gitar mens han ser en film med en annen som spiller gitar da stemmer hvor Miguel har fingrene på gitaren med tonene på ekte. Eller så har vi en veeeldig gammel karakter med masse rynker og da er det nesten skummelt hvor realistisk det er tegnet. Pixar får til ting med data-animasjon som er så himla flott og jeg elsker det.

Videre er det altså en veldig fin og rørende historie, det er kule karakterer (Miguel er for eksempel en veldig super hovedperson) og mens jeg ikke skal røpe for mye så inneholder denne filmen en skurk som er en av de mest realistiske skurkene jeg har sett i en av Pixar og Disneys film. Og det er virkelig en hyllest av meksikansk kultur og tro denne filmen, noe som er flott, dessuten var det noen som var skeptiske på forhånd fordi dette på papiret høres ut som en ganske lik film som animasjonsfilmen «The Book of Life» som kom for noen år siden, men dette er en helt annen historie, det eneste disse animasjonsfilmene deler er egentlig settingen og det er det.

Konklusjonen er at for meg er denne filmen en film som jeg likte veldig godt og som jeg tror jeg bare vil like mer og mer for hver gang jeg ser den. Og det er kanskje ikke en like umiddelbar film som noen av Pixars andre mesterverk og jeg tror ikke dette er en film absolutt alle vil elske. For meg funket dette likevel skikkelig godt og jeg klarer egentlig ikke å finne noe å kritisere her sånn rent utover at det kanskje er noen få steder ting fortelles litt omstendelig og at det finnes noen premisser man må akseptere for også å akseptere denne filmen. Alt dette er dog småting.

Terningkast 6!

Oppsummeringsinnlegg for januar :)

Fin ting: i morgen skal jeg endelig se Coco, noe som er synonymt med å høre flere versjoner av denne sangen:

 

Det er dessuten synonymt med å se fantastisk Pixar-animasjonsfilm igjen og jeg tror det blir sååå fint, jeg gleder meg skikkelig! 

Ellers så skjer det ikke så mye spennende for tiden, men vi er i gang med februar og det er fint og denne helgen skal det dessuten være optimalt vintervær der det er kaldt, men likevel ikke for kaldt, og sol samtidig og verden er pen på slike dager. Og så har jeg mye å lese på, jeg har et nytt skriveprosjekt, jeg har fortsatt dilla på Zelda: Breath of the Wild (nå har jeg funnet en labyrint som jeg har skikkelig lyst til å komme meg til fordi jeg elsker labyrinter) og jeg spiller ordspill på nettbrettet mitt mens jeg ser gamle Friends-episoder på Netflix litt for ofte. 

Men da tenkte jeg å oppsummere januar bok- og filmmessig sett, en måned der det lenge så ut til at jeg ville ende opp med å lese syv bøker før de siste to bøkene gikk skikkelig fort å lese og vips ble det hele ni bøker. God start på bokåret 2018 altså :) Og så fikk jeg sett to filmer på kino og det var fint og nå kommer oppsummeringen sånn seriøst liksom så da setter jeg i gang og så kommer neste innlegg på søndag =D

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for januar

BØKER

- The One Hundred Nights of Hero av Isabel Greenberg

Virkelig fascinerende, feministisk og mytisk grafisk roman som var eventyrlig og flott. Terningkast 6!

- Cici's Journal av Joris Chamblain og Aurélie Neyret

Nydelig tegnet og fint fortalt grafisk roman om vennskap og mysterier. Terningkast 5!

- The girl who saved Christmas av Matt Haig

Herlig skrevet, finfint illustrert og helt magisk julebok. Terningkast 5!

- The land of Neverendings av Kate Saunders

Fantasifullt og ålreit, men jeg likte ikke skrivestilen helt og ble ikke så veldig engasjert. Likevel greit nok. Terningkast 4!

- Made you up av Francesca Zappia

Fascinerende, velskrevet og sær ungdomsbok om hva som er og ikke er virkelig. Terningkast 5!

- The Glass Town Game av Catherynne M. Valente

Flott fortalt, lekende og original med gode karakterer og et fantastisk språk som var elsk. Terningkast 5!

- Autoboyography av Christina Lauren

Veldig fin, velskrevet og sårsøt ungdomsbok om religion og skriving og homofil kjærlighet og sånt. Terningkast 5!

- Keeperen og havet av Maria Parr 

Sympatisk og så skjønt fortalt om vennskap og utfordringer og å være tolv år. Terningkast 5!

- Rabbit and Bear: A pest in the nest av Julian Gough og Jim Field

Fint illustrert og formidlet barnebok med et veldig godt budskap. Terningkast 4!

FILMER

- Pitch Perfect 3

Fin musikk og gode karakterer, men ingen særlig god story og egentlig en temmelig unødvendig film. Likevel tilgir jeg den mye fordi jeg tross alt koste meg veldig underveis. Terningkast 4!

- Call me by your name 

Sanselig og svært nydelig film om sommer og kjærlighet. Har dessuten fantastisk skuespill og masse sjarm. Terningkast 5!

*

Da har jeg oppsummertifisert januar og er herved klar for februar. Ellers bables vi og god fornøyelse :)

Om Grease og ymse annet =D

Fin ting: tannlegetimen i går gikk veldig fint. Dessverre fant tannlegen et lite hull så jeg har ny time for å gjøre noe med det 8. februar, men det går nok greit og jeg innser at jeg ikke kan klage så veldig mye over det første hullet jeg har fått siden 2013, dessuten har å bore gått fint før så da er det sikkert ikke det fæleste i verden nå heller. Ellers liker jeg at det snart er februar fordi det betyr at jeg snart kan få sett Pixars Coco som jeg har gledet meg til å se i flere måneder (og det er riktignok bekymrende få forestillinger som er satt opp på originalspråket så langt, men jeg satser på at det endrer seg, uansett har jeg mål om å se Coco til helgen). Av annet fint fikk jeg lånt syv bøker på biblioteket på lørdag og så tittet jeg innom Ark Bokhandel fordi jeg hadde gavekort og vips:

Dette er bøkene "This is how it always is" fordi den virket søt og fin, "Memoirs of a Polar Bear" fordi jeg leste om den for noen måneder siden og ble veldig nysgjerrig og "The Color Purple" fordi jeg har hatt mål om å lese den siden jeg falt for musikalcden fra nyeste Broadway-oppsetningen for snart tre år siden og The Color Purple dessuten skal være ukas musikal på musikalgruppa mi om tre uker antakelig og da føles det fint å lese boka i den sammenheng. Og tre for to på engelske bøker er en fin dings :)

*

Men da tenkte jeg å poste en ganske lang anmeldelse siden jeg også var på teater på lørdag og så Grease. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Grease

Jeg har i utgangspunktet et litt ambivalent forhold til Grease for musikken er super og antakelig bortimot umulig å mislike, men det er en feministisk del av meg som alltid irriterer seg over slutten der jeg føler at Sandy er den som må forandre seg i stedet for Danny. Samtidig syns jeg denne produksjonen av Grease ga meg et nytt perspektiv på slutten for her sliter Sandy lenge med å finne seg selv og man merker presset hun føler på å gjøre alt riktig, men på slutten så legger hun forventningene på hylla og gir seg hen og det virker som om det gir henne veldig mye mer glede. Og man kan også tolke det som et budskap om at om man ikke trives med en situasjon så må man kanskje være den som skaper forskjellen.

Jeg vet ikke, jeg overtenker alt. Sakens kjerne er uansett at det var øyeblikk der denne tolkningen av Grease ga meg nye perspektiver på en musikal som jeg egentlig kjente godt fra før; noe som falt i smak, på samme måte som denne oppsetningen falt i smak i det hele tatt generelt sett.

Og det beste her er energien og den fantastiske utstrålingen til en fin bukett skuespillere som alle åpenbart koser seg så mye. For min del var castet (som inneholder mange skuespillere jeg var fan av fra før) mye av grunnen til at jeg trengte å se denne musikalen (sånn i tillegg til at hallo, musikal på teater, klart det er noe jeg trenger å se) og alle er supre. For å trekke frem noen så likte jeg Charlotte Brænna som Sandy. Jeg har sett Charlotte i flere musikaler og vært fan i flere år og mens rollen som Sandy nok ikke er den som gir en skuespiller mest å spille på så gjør hun alt ut av det hun har og synger dessuten strålende. Bjørnar Reime er ellers super som Danny og i tillegg til god stemme og fint spill viser han også flott komisk timing f.eks. i drive-in scenen. Ellers har mange kanskje fått med seg at Tarjei Sandvik Moe som spilte Isak i SKAM er med og mens jeg syns det er litt unødvendig at markedsføringen har fokusert veldig på det (selv om jeg forstår logikken bak dette valget), så hadde jeg ganske tro på at det kunne funke bra. Og det gjør det. Mens andre briljerer mer både når det gjelder dans og vokal så har Tarjei en helt unik scenetekke og karisma som er noe man enten har eller ikke har og han viser at han absolutt er en god nok skuespiller for både tv, musikaler og hva enn det skulle være. Av andre skuespillere her syns jeg Anette L. Waaler og Mari Haugen Smistad særlig vokalt visste sterke og særpregede stemmer som jeg fikk lyst til å lytte mer til og jeg syns Elise Berg-Hansen og Simen Gloppen fikk veldig mye ut av hvert øyeblikk de hadde på scenen. Ja, skuespill, sang og dans er generelt sett flott her og jeg er alltid så fascinert av folk som er flinke til både sang, dans og teater og får det til å se så lett ut når det for vanlige dødelige som meg ikke er lett i det hele tatt.

Noen anmeldelser jeg har lest har kritisert denne forestillingen for å være litt overfladisk og jo da, det finnes sikkert måter å tilnærme seg materialet i Grease som gir mer dybde til karakterene, så vel som storyen. Samtidig er ikke Grease den dypeste musikalen i utgangspunktet og på sett og vis føles det riktig at den er litt lett. Det viktige for meg her er at jeg satt og koste meg hele veien og at jeg forlot Chateau Neuf med et ønske om å se Grease igjen.

Med det sagt så er det noen svakheter her og for meg er det mest irriterende det at denne oppsetningen er så scenisk i form av at det er en scene som inneholder en sang som regel og så klapper man, så er det et raskt sceneskift før ny scene, rinse and repeat. Jeg har ingen ide til hvordan dette skal løses annerledes, men personlig liker jeg det når det går fra en scene til en annen på en mer organisk måte og når ting føles mer som en scene og så en annen minnes jeg på at det er en illusjon og klarer ikke å gi meg like mye hen som jeg vil. I tillegg syns jeg ikke scenografien er så veldig givende og som scenisk rom har ikke Chateauf Neuf den samme magiske atmosfæren som man finner på f.eks. Folketeateret eller Det Norske Teatret.

Dette er likevel bare småting og mens Grease ikke er det mest originale valget av musikal, så er det blant de smarteste musikalene å satse på nettopp fordi det er en musikal de aller fleste har et forhold til og en musikal med musikk som er så fengende at man bortimot er garantert å kose seg.

Jeg personlig hadde det i alle fall såpass finfint at jeg gir terningkast 5 og hovedattraksjonen her er altså flott sang og dans og den sprudlende og glade energien som gjør at å kose seg med en popcorn og en brus mens man ser Grease på Chateauf Neuf er en veldig smart beslutning.

Call me by your name og ymse annet :)

Heisann! Det er lørdag, i går så jeg Call me by your name (anmeldelse kommer senere i dette innlegget) og i dag blir awesome fordi biblioteket fulgt av Grease på Chateauf Neuf. Med andre ord skikkelig karolinske ting og jeg er bittelitt super-entusiastisk over at i dag vil inneholde årets første "se musikal på teater og være i himmelen"-øyeblikk. Ellers gruer jeg meg skikkelig til mandag fordi jeg da har den årlige tannlege-undersøkelsen, men jeg satser på at det går like bra som det har pleid å gå de siste årene og tenk så fint livet vil være når den er ferdig ;) 

Av andre fascinerende hendelser i livet mitt har jeg en favorittplass på datarommet på jobbkurset som i det siste har blitt tatt av en og samme person ganske ofte så jeg har brukt de siste dagene til å skrive kvasi-nødrimspreget overdrevent dramatisk rimende engelsk poesi om det, noe som resulterte i dette diktet på torsdag:

Dreadful doom and frightful gloom and another in my seat

Thus dreadful doom were had
Her life was but a story 
Of woes and feeling sad 
A horrid territory

There was a frightful gloom 
To what in fact took place
Her seat where glory loom
Was now another's space

How could this ever be
She simply couldn't say
Her world so great and free
Her very milkyway

And yet no more, no more
Because she with a sigh 
Could not in truth ignore
Could not in fact deny

There was another there
A man of tales untold
He took her space and here
Is where this tale takes hold

Quite often really he
Would sit and sit and sit
Upon what should rightly be
Her throne in bit by bit

So now she's but a girl
With worries in her wake
Let doom and gloom uncurl
And then eat chocolate cake

(Jeg syns dette diktet var veldig morsomt å skrive og det er litt av grunnen til at jeg ønsker å en dag skrive om en skikkelig pompøs og dramatisk skurk fordi å være litt pompøs og dramatisk av og til faller meg ganske naturlig.)

*

Ellers har jeg sett denne filmen:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av Call me by your name (hvis største irritasjon var at en av trailerne før filmen var Fifty Shades Freed og jeg vil egentlig ikke tenke på at de filmene eller bøkene finnes en gang siden jeg syns Fifty Shades er så teit) og så kommer neste innlegg om noen dager og da kan jeg skrive om Grease. Yay!

Call me by your name

En ung gutt som bor sammen med familien sin i Nord-Italia, opplever at sterke følelser vekkes til live når en kjekk student fra USA leier et rom hos dem. I løpet av en varm, døsig sommer i 1983 full av musikk, mat og romantikk, nærmer de seg hverandre og deler opplevelser som vil forandre dem for alltid. "Call Me by Your Name" har gått sin seiersgang på festivaler verden over, og er en film det er umulig å ikke bli berørt av.

*

Over er Filmwebs beskrivelse av denne filmen og dette synopsiset funker godt for meg så jeg bruker det. Ellers var dette en film jeg hadde hørt veldig mye fint om og derfor måtte se og ja, jeg likte denne filmen veldig godt selv.

Først og fremst er dette en veldig sanselig og atmosfærisk film. Det er rett og slett ofte veldig behagelig å se på, godt hjulpet av nydelige omgivelser som dessuten fotograferes med selsom eleganse. Og musikken her er mye av sjarmen og underbygger følelser, så vel som stemninger med briljans.

Her skapes dessuten flotte karakterer og særlig Timothée Chalamet er fantastisk som Elio og det er ikke det spor rart at han har blitt nominert til en rekke priser etter denne filmen, han skaper nemlig en karakter som virkelig fascinerer. Arnie Hammer er også svært god som den eldre Oliver og utover det har Michael Stuhlbarg som Elios særlig en scene på slutten av filmen der han er veldig super.

Og det er i det hele tatt mye å like her og en ting som jeg personlig likte veldig godt er hvordan dette handler om homofili uten at det handler om det på en måte. For ja, Elio blir fascinert av en eldre mann, men der noen historier som forteller om to av samme kjønn som blir betatt av hverandre har fokuset der så er dette bare en kjærlighetshistorie og mer enn det er dette egentlig en historie om å være 17 år og å finne ut hvem man er. Jeg leser på en bok for øyeblikket som også handler om to av samme kjønn som blir betatt av hverandre og der er det at de er gutter begge to et viktig element og det funker også godt, men det er fint å se en annen historie.

Uansett er i alle fall Call me by your name en nær og fin historie, men for meg ble det ikke helt perfeksjon likevel. Litt av grunnen er at etter å ha stått opp tidlig og brukt mye av dagen foran dataskjermer på jobbkurset og deretter hjemme så ble jeg litt trøtt under filmen, ikke fordi den var kjedelig, men fordi det er en sånn langsom og rolig film som flyter av gårde. Det var derfor en kort stund jeg mistet litt av engasjementet, men så var de siste ti minuttene eller noe der omkring såpass såre og skjønne at de gjorde meg veldig interessert igjen. For min del føler jeg også at jeg aldri helt kjente Oliver, men igjen så handler det nok og litt om at vi ser ham gjennom blikket til Elio og det preger også hvordan han formidles. For min del var denne filmen også litt lenger enn strengt talt nødvendig, men så har jeg litt liten tålmodighet med filmer og da så det handler mer om personlige preferanser.

Sakens kjerne er likevel at i hovedsak er denne filmen nydelig. Terningkast 5 definitivt og en meget sterk femmer i tillegg siden svakhetene handler så mye, mye mer om meg enn om filmen i seg selv. Yay!

The Glass Town Game og sånt :)

Heisann! Det er onsdag, livet er fint fordi jeg skal på kafé i ettermiddag og ellers bruker jeg mye tid på Nintendo, bøker og å tenke at jeg burde skrive, tegne og fargelegge mer enn jeg gjør, men så blir det kveld og plutselig har jeg spilt Zelda: Breath of the Wild i halvannen time, men så føles det verdt det og fordi det er så flott. 

Og angående Breath of the Wild er dette favorittøyeblikket mitt så langt:

Det er masse små templer rundt om i spillet som inneholder enten en kamp der du får øvd på kampteknikk (de kampene har jeg fortsatt til gode å vinne) eller så må du løse en gåte og dette tempelet har en gåte alt før du begynner selve tempelet og det er å komme deg gjennom en labyrint av blomster uten å tråkke på blomstene for da går denne damen, Magda, altså bananas og plutselig har du mye mindre liv enn før. Og jeg likte dette så godt for det var så uventet og sært og samtidig er det en ganske underholdende scene når hun klikker selv om det å miste masse liv er ganske upraktisk. Og dette problemet er jo hennes egen feil, hun kunne plantet blomster på en mye mer praktisk måte der hun slapp å bli kjempesur om noen tråkket på det eller slapp risikoen for at det skulle bli tråkket på litt, men ja ja, det er likevel gøy at Breath of the Wild har så mange slike øyeblikk som overrasker deg.

Ellers er boka jeg holder på med awesome, jeg kommer veldig snart til å bestille billett til å se Call my name på fredag (anmeldelse kommer på lørdag), jeg gleder meg til bibliotek og teater på lørdag og ja, det er nok å drive med selv om jeg nok kunne prioritert en del av tiden min annerledes. 

Og så har jeg lest ut denne boka:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av denne litterære finheten og så kommer neste innlegg på lørdag altså. Vi bables og god fornøyelse!

The Glass Town Game av Catherynne M. Valente

Inside a small Yorkshire parsonage, Charlotte, Branwell, Emily, and Anne Brontë have invented a game called Glass Town, where their toy soldiers fight Napoleon and no one dies. This make-believe land helps the four escape from a harsh reality: Charlotte and Emily are being sent away to a dangerous boarding school, a school they might not return from. But on this Beastliest Day, the day Anne and Branwell walk their sisters to the train station, something incredible happens: the train whisks them all away to a real Glass Town, and the children trade the moors for a wonderland all their own.

This is their Glass Town, exactly like they envisioned it?almost. They certainly never gave Napoleon a fire-breathing porcelain rooster instead of a horse. And their soldiers can die; wars are fought over the potion that raises the dead, a potion Anne would very much like to bring back to England. But when Anne and Branwell are kidnapped, Charlotte and Emily must find a way to save their siblings. Can two English girls stand against Napoleon?s armies, especially now that he has a new weapon from the real world? And if he escapes Glass Town, will England ever be safe again?

Together the Brontë siblings must battle with a world of their own creation if they are to make it back to England alive in this magical celebration of authorship, creativity, and classic literature from award-winning author Catherynne M. Valente.

*

Jeg anskaffet denne boka først og fremst fordi Catherynne M. Valente har et helt herlig språk, noe som også så definitivt er tilfelle i denne boka. Utover det er denne boka altså en Fantasy-roman som skriver seg inn i god gammeldags «barn havner i en annen verden og må komme seg hjem»-tradisjon, med en interessant forskjell i at det her er Fantasy om ekte personer, nemlig forfatter-søstrene Brönte og broren deres. Dette syns jeg er en artig vri og den gir også et ekstra lag til historien i at det er en hel del referanser til bøkene søstrene Brönte endte opp med å skrive og ellers er dette en god introduksjon til forfatterne og litteraturen deres for unge lesere.

Personlig har jeg ikke lest så mye av Brönte (utenom Jane Eyre) og for min del er det ikke først og fremst de litterære referansene og slikt jeg elsket her, men hvor flott denne boka er fortalt. Jeg har nevnt språket, et språk som er lekende og fargerikt og får skriving til å virke så mye lettere enn det er, men dette er også en bok som briljerer når det gjelder karakterskildringer og da særlig når det gjelder hovedkarakterene, de fire søsknene Brönte. Man forstår dem så godt, man relaterer seg til dem og de føles så levende for leseren på en måte som er helt topp.

Videre er dette en veldig kreativ bok full av smarte detaljer, det er en bok som inneholder ting jeg liker som illustrasjoner og ja, jeg likte rett og slett denne boka veldig godt.

Med det sagt så finnes det svakheter her og en er at denne boka er litt for lang med sine litt over 500 sider og selv mistet jeg litt av interessen på slutten. Et større problem dog er hvordan denne boka faller veldig mellom to stoler for mens jeg ikke har noen gode eksempler for øyeblikket så har fortellerstilen og referansene aspekter ved seg som nok vil appellere mer til voksne samtidig som bokas konsept og målgruppe egentlig er barn på rundt elleve eller der omkring. For meg er ikke det noe stort problem, men det er likevel verdt å nevne.

Sakens kjerne er dog at ååå som koste meg med denne boka. Det var en sånn bok der jeg fikk lyst til å sitere hver side omtrent (men jeg kommer til å la være å dele sitater her og heller oppfordre til å lese smakebitene jeg delte på søndag om man er nysgjerrig, dessuten har jeg ikke helt tålmodigheten til å skrive inn på data alle sitatene jeg elsket siden det var veldig mange av dem) og der jeg hadde det svært fint mens jeg leste. Og jeg håper flere gir denne boka, eller eventuelt andre bøker av Catherynne M. Valente en sjanse for det er veldig verdt det.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og Pitch Perfect 3

Heisann! Det er søndag og i morgen starter en uke som nok blir temmelig super fordi kino antakelig og i alle fall definitivt bibliotek og teater =D Og på den negative siden blir uka etter dust fordi tannlegetime og skikkelig mange teite ting som må betales i slutten av januar, men la oss leve i nuet i stedet. Det er en hel uke som lover veldig godt først og det er jo det essensielle her tross alt. Og livet er fint selv om jeg har sånne alvorlige problemer som at ymse Nintendo-spill og nettbrettspill og liknende frister såpass ofte at jeg prioriterer det mer enn bøker sånn at vi har kommet helt til 21. januar nå og jeg holder fortsatt bare på med bok seks for i år. Og det er jo mye i seg selv, men målet mitt er sånn åtte, ni bøker i måneden for å lese 100 bøker i året og de neste bøkene jeg har planer om å lese er også alle sammen på godt over 400 sider og tenk om januar ikke blir så god lesemåned som det pleier. Ja, jeg vet, dette er ikke et alvorlig problem, jeg overdriver litt, likevel ;)

Uansett. Boka jeg leser for øyeblikket er denne:

Det er "The Glass Town game" av Catherynne M. Valente, den handler om Brönte-søsknene (ja, de ekte forfattersøstrene og broren deres) som barn og hvordan de her opplever et magisk og fantastisk eventyr i en annen verden og sånt. Så det er fiksjon om ekte karakterer, noe jeg ikke har vært borte i så ofte. Og jeg elsker denne boka. Anmeldelse kommer om noen dager når denne boka er lest ut, men altså, her er det fantastiske karakterer, det er masse fantasi og kreativitet, det er illustrasjoner og et fint cover og det er et herlig språk som jeg nyter skikkelig. 

Her er noen smakebiter:

Well, I would have said books, too, you know, but books are just obvious. That's like saying you 
like air!

I should like to love someone who makes me feel the way I feel when the thunder storms on the 
moors.

They knew all about the war with France from Papa?s magazines. But whenever they tried to imagine what a war was actually like, it unfolded in their heads like a cross between a chess game, a horse race, a country dance, and a very racy night at the theater.​

Jeg kunne sitert hele boka egentlig for språket her er fantatisk, men jeg kan spare litt sitering til anmeldelsen min. Uansett så er dette en veldig skjønn bok som sikkert funker særlig godt hvis man er fan av bøkene til Brönte-søstrene, men for meg som bare har lest "Jane Eyre" er det også fint. Og denne boka faller riktignok litt mellom to stoler siden den er ment for et yngre publikum, men har et språk og et referansepunkt som gjør at voksne nok får mer glede av det, dessuten er bøker av Catherynne M. Valente ofte litt tykkere enn de strengt talt trenger å være, men så er det også litt av magien fordi alle setninger hun skriver er som en lekeplass eller en labyrint der man kan gå seg vil mellom linjene, det er nesten for lekent og malerisk og smart og elegant, men samtidig gjør det at jeg personlig koser meg skikkelig med det. 

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese :)

*

Ellers har jeg sett Pitch Perfect 3 på kino nå og nå tenkte jeg å poste traileren og min anmeldelse. God fornøyelse og så bables vi om noen dager :)

Pitch Perfect 3

Da den første Pitch Perfect-filmen kom likte jeg den skikkelig godt. Jeg likte storyen, jeg likte karakterene, jeg likte sangnumrene og jeg syns det var en smart og underholdende film og mens det kanskje ikke var episk og storslagent eller teknisk sett fantastisk, så var det en veldig fin filmopplevelse. Film 2 var litt svakere hva angår elementer som plott og slikt, men var fortsatt en film som funket fint for meg selv om jeg ikke har følt noe stort behov for å ha den på dvd eller se den igjen. Og med dette i minnet måtte jeg se treeren, en film som igjen bød på fine karakterer, kul musikk og mye sjarm.

Med det sagt så er nok film 3 den svakeste i serien, mye fordi plottet her er enda tynnere enn i de foregående filmene, det virker nesten som om det her er laget masse scener og at det først etterpå har vært slik at filmskaperne tenkte «oi, forresten, vi burde kanskje ha en slags story også, skitt» og så prøvd å kile det inn. Og når det er forsøk på plott som med bihistorien med Fat Amy som treffer igjen forbryterfaren sin så passer det dårlig inn, litt fordi denne storyen på ingen måte er blitt hintet til i de foregående filmene og litt fordi Rebel Wilson faller litt i gjennom som skuespiller i de scenene der hun må gjøre noe annet enn å overspille eller være morsom. Videre savner jeg Jesse og Benji fra de foregående filmene og ja, det er mye man kan kommentere på med denne filmen.

Samtidig var det også det jeg var forberedt på og derfor ble jeg ikke særlig skuffet over svakhetene her. Om noe så gjorde dem at jeg satte enda mer pris på de tingene som funker fett. Som Beca som karakter for eksempel. Anna Kendrick er en skuespiller jeg har veldig sansen for og hun overbeviser godt som Beca også her. Og videre så merker man at det her er jenter so har kjent hverandre i mange år og har et nært og godt forhold til hverandre. Videre er det jo engasjerende nok og sangnumrene er fortsatt gode nok til at jeg vil søke dem opp på Youtube og kose meg med dem.

Så konklusjonen min er nok at nei, dette er ingen film man trenger å se og om man ikke har sett noen Pitch Perfect-film før er nok enern og til dels toeren bedre alternativer. Men vil man ha et gjensyn med Barden Bellas-gruppa og se en god popcorn-film på kino med mye sang og musikk er dette absolutt et greit alternativ.

Terningkast 4

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018

Søk i bloggen

Akima K. Montgomery

32, Oslo

Bokorm, forfatterspire, musikalelsker, lyktestolpefan og generelt sett karolinsk person som ellers vil ønske alle lesere, nye som gamle, velkomne og håper at de har det koselig her i min lille verden av babbel <3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker