50 spørsmål og svar :)

Heisann! Det er tirsdag, livet er fint og jeg har veldig lite planer for denne uka, men det er kanskje helt i orden. Ellers har jeg nå bestilt "Björnstad" som er den nyeste boka til Fredrik Backman og jeg kommer til å få en svensk signert utgave i posten i løpet av uka antakelig (yay!) og jeg har for øvrig hva bøker angår begynt planleggingen av Nanowrimo og som en forlengelse av det; hva jeg skal bestille av bøker hvis (dvs. når) jeg har vunnet Nanowrimo. 

Og så har jeg altså dilla på "She loves me"-musikalen for tiden og å, denne sangen er super:

Det er sangen "She loves me", det er Flynn Rider som synger (dvs. Zachari Levi) og den er så fengende og har skikkelig smart tekst. 

Men da tenkte jeg å svare på en utfordringsgreie jeg kom over her: https://overtenking.wordpress.com/2016/09/02/femti-sporsmal-femti-svar/ og så satser jeg på at det er av interesse. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi :)

50 spørsmål og svar

1. Hva var det siste du skriblet ned på et papir?
Handleliste for denne uka hva angår frokoster og middager og liknende :)

2. Hva har du alltid i vesken?
Mobil, lommebok, nøkler, bok og notatbok. For tiden har jeg også tusjer og fargeleggingsbok med meg ganske ofte selv om jeg ikke fargelegger så mye som jeg gjorde før.

3. Hva bestiller du på kafé?
Jeg pleide å bestille varm sjokolade og kanelbolle hver gang jeg dro på yndlingskaféen min, men så fikk de en ny sjokoladeblanding eller noe som gjorde at den varme sjokoladen ikke falt like mye i smak lenger og så begynte jeg med appelsinjuice i stedet. Etter den tid har jeg fått en ny kaféfavoritt i form av Baker Hansen på Helsfyr og det kan for så vidt godt hende de har en kjempegod varm sjokolade, men nå har jeg blitt så vant med appelsinjuicen at jeg bare har fortsatt med den. Hvis jeg drar på andre kaféer går det ellers mest i kakao hvis jeg kjøper noe å drikke og jeg er også veldig glad i å kjøpe svenske sjokoladeboller (som alene er grunnen til at jeg liker kaféer som Espresso House og Wayne?s Coffee mer enn jeg sikkert egentlig burde).

4. Hvilke nettsider besøker du daglig?
Facebook, Twitter, mailkontoen min (begynner litt å lure på om hotmail ikke liker meg for tiden riktignok siden det har vært litt for ofte i det siste at jeg ikke har fått logget inn pga. ymse merkfundigheter, men satser på at det bedrer seg), blogg.no, instagram og Youtube. Dessuten en del annet også fordi jeg er alt for mye på nettet.

5. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg?
Moren min. Hvis jeg av en eller annen grunn ikke kan prate med moren min så er onkel A eller broren min de beste alternativene når jeg bare må få utløp for litt frustrasjon.

6. Hvilken farge er det på tannbørsten din?
Rød (alternativt den fargen som likner mest på rødt hvis rødt ikke er tilgjengelig).

7. Kan du bytte olje på bilen?
Niks. Jeg kan ikke tenke meg noe som har med biler å gjøre som jeg med letthet kunne fått til, rent utover å være passasjer.

8. Hva har du hatt av kjæledyr?
En hund (Snickers <3) og så har vi hatt gullfisker men de klarte vi aldri å få til å leve mer enn maksimum en uke selv om vi gjorde alt riktig. Også har vi hatt en tamagotchi og en furby, men jeg vet ikke helt om det gjelder ;)

9. Har du noen piercinger?
Nei. Jeg har aldri vært villig til å gjøre noe for utseendet der jeg risikerer å ha det ubehagelig eller vondt selv om det går fort over og kan bli veldig fint etterpå. Jeg har for eksempel heller ingen tatoveringer, jeg har aldri nappet øyenbrynene mine selv om jeg av og til syns de er litt tykkere enn ønskelig og jeg har aldri gått med høye hæler. Og kanskje jeg burde være litt mer åpen for risikoen for ubehag, men på samme tid så er det jo fint at jeg tross alt liker meg selv godt slik som jeg er.

10. Norge på sitt beste?
Stavern og Liastua. Tror egentlig ikke jeg har opplevd Norge på sitt beste enda når sant skal sies i og med at jeg i hovedsak har opplevd Oslo og omegn og i noen tilfeller Stavanger.

11. Hva gjør deg lei deg?
Når situasjoner føles for overveldende og vanskelige, det er en del situasjoner jeg takler mye dårligere enn jeg burde.

12. Hva gjør deg glad?
Aller mest litteratur og musikaler, men også familien min, fine mennesker ellers og ja, det er heldigvis veldig mange ting i livet som gleder meg =D

13. Hva er drømmejobben din?
Å jobbe i bokhandel og å skrive bøker på fritiden. Jeg drømmer også om å skrive eller oversette musikaler. For øyeblikket hadde jeg dog vært fornøyd bare med å få en butikkjobb f.eks. på lekebutikk, på Fretex eller på Europris, men ååå, om jeg bare kunne få en jobb i bokhandel nå, jeg har kanskje ikke så mye litterær utdannelse, men herlighet så mye interesse for bøker jeg kan bidra med.

14. Abonnerer du på et ukeblad?
Nei. Det finnes blader jeg på sikt vurderer å abonnere på, men det er på ingen måte førsteprioritet.

15. Hva var det siste du kjøpte?
Cherrytomater (jeg har dilla på cherrytomater)

16. Liker du kinesisk mat?
Ja. Jeg er mer glad i f.eks. meksikansk mat som taco og indisk mat, men jeg får bare mer og mer sansen for Crispy Duck.

17. Når var du i kirken sist?
I desember i fjor da jeg var på to julekonserter i løpet av to uker, deriblant en i Grorud Kirke med Lasse Vermeli og Charlotte Brænna som gjør at jeg virkelig håper de har julekonsert i år også siden det var himla fint <3

18. Hva er det mest spesielle noen har gjort for deg?
Vet ikke helt. Det er sikkert mye jeg kunne valgt å nevne.

19. Har du noensinne vært i en ambulanse?
Nei.

20. Kan du rulle med tungen?
Nei.

21. Hvor lang tid bruker du om morgenen?
Det kommer litt an på, men jeg er oftest ganske kjapp.

22. Banner du ofte?
Nei, sjelden. Hvis noe irriterer meg grenseløst eller hvis jeg er veldig sur av en eller annen grunn er det likevel banneord som popper opp i hodet mitt ganske fort, men da pleier jeg ofte å skrive dem ned i stedet for å si dem og så hjelper det.

23. Hva er det lengste du har campet i et telt?
En natt under telttur med klassen da jeg var tolv, tretten. Har generelt sett drevet lite med ting som camping og slikt.

24. Hvor mange søsken har du?
En lillebror

25. Hva slags utdannelse har du?
Jeg har gått et år på bibliotekarstudiet der jeg måtte slutte fordi jeg strøk på en eksamen for mye. Jeg har ellers tatt forfatterstudium på Danvik Folkehøgskole og jeg gikk tegning, form og farge på videregående.

26. Hvor mange steder har du bodd?
Oslo og Drammen.

27. Hvilken kroppsdel er du mest fornøyd med?
Jeg har egentlig ikke noen kroppsdel jeg liker mer enn andre, men kanskje øynene mine og håret mitt (jeg liker å late som om jeg kan se litt fransk ut siden jeg har mørkebrunt hår og brune øyne). Generelt sett er det jeg liker best med kroppen min det at den funker så godt at jeg mye av tiden nesten ikke tenker over at jeg har en kropp, det betyr at jeg er ganske så frisk og det er det viktigste i lengden.

28. Hvilken kroppsdel er du minst fornøyd med?
Jeg har aldri likt nesa mi noe særlig. Jeg har også noen ganger ønsket at jeg var naturlig tynn, men har innsett at jeg ikke er et sånt menneske som ikke er naturlig noe særlig, rent utover å være naturlig flink til å være veldig genuin og karolinsk. Jeg syns også at det er irriterende at alt jeg spiser tilsynelatende legger seg rundt magen, men samtidig så liker jeg også at jeg har former og igjen er det viktigste at jeg har mye energi og er frisk og opplagt mesteparten av tiden, det andre spiller ikke så mye rolle.

29. Er det viktig å feire bursdager?
Personlig elsker jeg bursdager. Jeg elsker å gi gaver, jeg elsker å få gaver og jeg liker oppmerksomhet og at det finnes en dag som er litt annerledes enn andre dager. Og det er kanskje ikke nødvendigvis viktig å feire ting, men jeg syns det er verdt det.

30. Har du tatt vare på klesplagg fra da du var liten?
Ikke jeg, men moren min har tatt vare på noe så vidt meg bekjent.

31. Nevn én ting som er irriterende med å blogge?
Det mest irriterende med å blogge er at jeg ofte blir for opptatt av kommentarer og så tar jeg det personlig når det er få eller ingen kommentarer på bloggen min, noe som ofte er tilfelle, fordi jeg da straks tenker at ingen bryr seg om det jeg gjør. Og så har jeg ikke så mange venner og jeg er ganske redd for å være uvesentlig og jeg vil så gjerne være betydningsfull og ja, jeg skulle litt ønske at jeg klarte å bry meg mindre om å bli sett, samtidig som ønsket om å legges merke til antakelig er noe ganske så universelt.

32. Hvor mange glass vann drikker du hver dag?
Jeg drikker ikke så mye vann, men jeg drikker masse te da ;)

33. Når legger du deg om kvelden?
Vanligvis rundt midnatt og heldigvis sovner jeg vanligvis ganske fort.

34. Favorittfag på skolen?
Kunsthistorie var det jeg likte aller best både på ungdomskolen og videregående. Har også alltid vært ganske glad i norsk og engelsk.

35. Potetgull eller smågodt?
Potetgull. Jeg liker smågodt også, men det føles som om tennene mine liker potetgull bedre enn smågodt.

36. Siste filmen du så?
Kubo og det magiske instrumentet <3

37. Det mest romantiske du har gjort?
Jeg har aldri hatt kjæreste og følgelig ikke hatt anledning til å gjøre noe særlig romantisk, men da jeg var skikkelig forelska i en fyr like etter at jeg var ferdig på Danvik Folkehøgskole var den forelskelsen faktisk motivasjonen bak min første Nanowrimo. Jeg hadde en utspekulert plan om å skrive en bok den måneden og å la den inneholde en karakter som var inspirert av han jeg likte og så la ham jeg likte få lese historien etterpå og håpe at han tok hintet og jeg endte opp med å skrive den Nanowrimo-boka jeg har blitt aller mest fornøyd med og han fikk lese den, men det virket ikke som om han tok hintet og like etter gikk forelskelsen uansett over så ja.

38. Den perfekte vertinnegaven er?
En pose med Twist etter min mening. Det er alltids et eller annet man liker der og vips har man noe å kose seg med i tillegg.

39. Hvor gammel er pappaen din?
Snart 62 år

40. Har du vært i avisen?
Har vært med i en avis-redaksjon i forbindelse med noe jobbkursgreier og ellers tror jeg det har blitt postet bilde en og annen gang i forbindelse med bursdager da jeg var liten. Fikk også tegning publisert på Per og Kari-sidene i Norsk Ukeblad da jeg var 12, noe som resulterte i mitt foreløpig eneste kjærlighetsbrev fra en som så tegningen og sendte meg et langt brev med hjerter mellom hver setning omtrent. Det irriterer meg at jeg ikke fortsatt har det brevet lenger.

41. Et sitat du liker?

"Jeg fikk en sånn forferdeligvakkerskummelskremmendejævligvidunderligsinnsykhittilukjenteuforiskspennendegysendesublimkvalmendesensasjonellteksepsjonell følelse som er vanskelig å beskrive når man ikke kommer på det rette ordet."

- sitat fra boka «En brøkdel av helheten» <3

Er også veldig glad i mitt eget selvoppdiktede sitat:

«Om du maler med ord unngår du malingflekker på klærne» ;)

42. Hvilken farge liker du best på neglene?
Bruker ikke neglelakk, men burde kanskje begynne med det bare fordi det virker som om jeg i det siste har glemt at jeg egentlig har sluttet med å bite negler (har hatt tilbakefall hva angår neglebiting de siste månedene og må virkelig skjerpe meg)

43. Hvem er forbildet ditt?
Det siste året er det nok Lin-Manuel Miranda som jeg ser mest opp til, han har fått til så mye flott at om jeg bare oppnår halvparten så er jeg i himmelen. Ser også veldig opp til J.K. Rowling og Julie Andrews, er utrolig glad i Robin Williams (det er det seriøst tristeste jeg noen gang har blitt av et kjendisdødsfall) og ser opp til folk jeg kjenner som har fått til ting jeg ønsker å få til selv og folk i familien min. Anser også onkel A som et skikkelig forbilde fordi han er et av de beste menneskene som finnes og er awesome på så mange måter J

44. Er du forfengelig?
Veldig lite. Med det sagt så har jeg litt problemer med å gå forbi speil uten å se meg i dem, men det skyldes andre ting enn forfengelighet.

45. Finnes det noe du virkelig har lyst til å gjøre, men ikke har hatt mulighet, tid eller råd til?
Å, massevis! Jeg har intenst lyst til å oppleve musikal på Broadway i New York, jeg har lyst til å dra til Stockholm siden de setter opp Phantom of the Opera der, jeg vil oppleve mer av Norge (som Bergen for eksempel), jeg vil dra til London igjen for å se musikaler og ja, det er så mange ting jeg drømmer om at jeg tror listen aldri vil ta slutt.

46. Har du vært gift eller forlovet?
Nei.

47. Hva kjøper du helst: klær, vesker eller sko?
Klær. Aller helst kjøper jeg dog bøker eller teaterbilletter da, men jeg har blitt mer glad i å kjøpe klær med årene. Sko kjøper jeg ytterst sjelden siden jeg hater å bruke penger på det (følgelig bruker jeg sko i hjel) og vesker kjøper når de jeg har er for slitte.

48. Føler du deg ung eller gammel for alderen?
Ung. Mentalt føler jeg meg mye oftere som en femåring eller en tjueåring enn en 31-åring.

49. Hvilke uvaner har du?
Jeg peller på kviser og andre ting som ikke bør pelles på, jeg har som sagt glemt litt at jeg egentlig har sluttet å bite negler i det siste, jeg snakker for fort, jeg prokrastinerer for mye, jeg sjekker internett og andre ting på mobilen for ofte, jeg er for rask til å ta det personlig hver gang noen kommenterer noe jeg gjør selv når det bare er ment som konstruktiv kritikk og jeg er sær og kresen i matveien og for uvillig til å prøve nye ting. I følge broren min er det nok også en uvane at jeg leser samtidig når jeg trener spinning fordi det visstnok er meningen at man skal bli sliten av å trene og når jeg setter spinningsykkelen på det nest laveste nivået og leser samtidig så er det visstnok ikke den mest effektive treningen (jeg vet, jeg er like sjokkert som deg, kjære leser, spinning og lesing samtidig må da være den mest brilliante og effektive treningen i verden, da trener man jo hjernen i tillegg ;)).

50.Hva skal du gjøre når du er ferdig med å svare på alle spørsmålene?
Spise cherrytomater og se en episode eller to med Buffy på Netflix :)

Elvelangs i Fakkellys 2016

I mitt forrige innlegg anbefalte jeg folk å lytte til "She loves me"- musikalecden på Spotify, sånn i tillegg til å anmelde konsertversjonen av Kristina från Duvemåla og å trekke frem min ny header. I dette innlegget derimot skal temaet være Elvelangs i fakkellys. Før vi kommer så langt tenkte jeg dog å glede meg over andre finheter som at livet inneholder bøker og te og musikalmusikk. Dessuten ble jeg ferdig med Gilmore Girls og konkluderte med at det var dumt å få skikkelig dilla på noe nytt når det kun er snakk en måned og en ukes tid før Nanowrimo-sesongen. Løsningen er dermed at jeg har en del fine gjensyn med ting som Buffy, noe som jo alltid er kos :) Ellers skal jeg på biblioteket i dag og er litt spent siden de holder på med teite ting som oppussing på Hovedfilialen og jeg dermed har funnet ut at det er best å dra på en annen filial enn jeg pleier. Heldigvis ligger jo verdens koseligste Stovner Bibliotek fem minutter unna meg, men tenk om de har bittelitt mindre grafiske romaner eller engelske barn- og ungdomsbøker som frister enn de pleier å ha på Hovedfilialen, dette blir spennende. Samtidig, kanskje de plutselig har langt mer norsk skjønnlitteratur og slike ting jeg egentlig føler at jeg burde lese mer av som frister enn på Hovedfilialen, det er også godt mulig. Uansett, bøker!!! 

Anyway, nå kan jeg jo poste litt bilder og sånt fra Elvelangs :)

Elvelangs i Fakkellys 2016

I år gikk jeg for første gang Elvelangs sammen med noen andre, i dette tilfellet broren min, Joakim og hans samboer, Hanna. Planen vår var å møtes ved Frysja, en plan som gikk i vasken da Oppdrag: Karoline skal til Frysja endte opp på Sinsen i stedet. 

Dette bildet er fra Sinsen t-bane og grunnen til at jeg havnet der var at jeg tok t-banen til Veitvet og så skulle ta 25-bussen til Majorstua. Og så trodde jeg ikke at jeg hadde rukket den bussen jeg skulle ta så da en buss dukket opp rett etter at jeg kom til Veitvet bussholdeplass var jeg sånn jippi og fortet meg på før jeg fant frem boka og leste og koste meg. Bussen tok først en forventet rute, den kjørte opp via Tonsenhagen akkurat slik som 25-bussen pleier. Deretter føltes det likevel som om Teknisk Museum og slikt aldri dukket opp og da jeg så at neste stopp var Aker Sykehus ante jeg fare. Det var da jeg innså at jeg hadde satt meg på 31-bussen i retning Snarøya og da gikk jeg av på Sinsen t-bane, ringte broren min og så tok jeg t-bane til Storo og traff ham og Hanna der i stedet. Konklusjonen er at jeg er vimsete, men det er vel egentlig ikke noen stor overraskelse for noen ;)

Uansett. Omsider fikk vi parkert og begynt å gå Elvelangs via en rute som riktignok ikke startet ved Frysja, men som funket fett som begynnelsesplass likevel. Noe av det første vi så på var et flammeshow som var litt kult og litt teit siden det selvsagt var stilig og imponerende, men samtidig så skjønner jeg virkelig ikke appellen med å sette fyr på seg selv og slikt, det forekommer meg som en ganske dårlig ide. Dessuten endte den ene fyren opp med å sende opp fyrverkeri og det likte jeg virkelig ikke (holder meg alltid inne på Nyttårsaften fordi høye fyrverkeri-lyder skremmer meg). Utenom det var det likevel grei underholdning og snart gikk vi videre og stoppet opp for å se det bildet rett over dette avsnittet viser, noe som var veldig fint.

Et av høydepunktene under Elvelangs for min del er jazz-stasjonen. Jeg vil ikke påstå at jeg lytter MASSE til jazz sånn ellers, men når jeg hører det så syns jeg det er fint og det funker så bra med slik musikk under Elvelangs siden det skaper en sånn laidback og ettertenksom stemning som kler fakler og elvevandring på kveldstid veldig godt <3

Så gikk vi forbi det røde huset som på grunn av det fargede lyset så ut til å høre hjemme i en skrekkfilm eller en Fantasy-film og der en venn av meg på Instagram påpekte at det hvite lyset på en måte skaper en slags hodeskalleliknende figur, noe som bare gjør det enda mer stilig. Det er Døden, det er Voldemort (i følge Harry Potter and the Deathly Hallows døde han i 1998 så det må jo være safe å skrive navnet hans nå), det er et alien og det er egentlig ingen av delene, men uansett kult =D

Vi fikk også med oss fem minutter med utdrag fra showet til Wallmans Salonger (som jeg en gang har litt lyst til å oppleve i virkeligheten, men som samtidig ikke er såpass viktig for meg at jeg er villig til å betale ca 800 kr for det, i alle fall ikke med det første) og vi fikk sett på elva i all sin finhet.

Ikke så lenge etter Wallmans sa vi oss ferdig med turen siden Hanna og Joakim er sånne mennesker som har jobber (håper jeg kan få lov til å være et sånt menneske som har jobb også snart, på forhånd takk) og gikk for å komme tilbake til bilen til Joakim og Hanna (som hadde bil og som kjørte meg hjem etterpå siden de er awesome)  ;)

Vi endte opp med å gå i trange smågater som var helt nydelige og føltes som om de hørte mer hjemme i Marikken-bøkene til Astrid Lindgren enn midt i Oslo og så dro vi hjemover og jeg var hjemme rundt 22:00 da jeg hadde en halvliter Cola å kose meg med som av en eller annen grunn fristet så mye akkurat da at jeg drakk den opp på knapt 20 minutter (ny rekord!). 

Uansett hadde vi en veldig fin tur og Elvelangs er fortsatt noe av det beste jeg vet. 

*

Da tenkte jeg å finne på ymse andre ting og tang på denne fine lørdagen som, utenom biblioteket, vil inneholde lunsj på Peppes, spillkveld på Humanismens Hus og kanskje noen andre små finheter som er med på å gjøre dagen kul. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi og god fornøyelse :)

Om en ny musikaldille og Kristina från Duvemåla i konsertversjon

Heisann! Siden sist har jeg laget en ny header (lagde den med å sette sammen bilder og litt forskjellig i Paint i morges. Og det er nok mange mer profesjonelle headere rundt omkring, men jeg syns headeren min nå er ganske så sjarmerende og karolinsk og at den funker fint til sin bruk. Ellers så er det ikke så mye spennende å melde, men jeg har det fint mesteparten av tiden, jeg ser frem til Elvelangs i Fakkellys i morgen og jeg liker at livet inneholder te, bøker og musikalmusikk. 

Hva angår sistnevnte så er min musikaldille for tiden She loves me som jeg lytter til en hel del mens jeg spiller nettspill, drikker iste og vasker klær i leiligheten til moren min. Der har jeg for øyeblikket aller mest dilla på denne sangen:

Den heter "Try me" og mens litt av grunnen til at jeg liker denne sangen så godt er at den er veldig fengende, så er hovedgrunnen at jeg liker stemmen til han som synger så godt, det er akkurat den typen stemme jeg ofte liker aller best blant menn i musikaler. Og nå fant jeg ut at han som synger, Nicholas Barasch, er født i 1998 og at She loves me er den tredje musikalen han er med i på Broadway og så var jeg sånn, hva i all verden er det jeg driver med siden det er himla imponerende. 

Ellers så synger Laura Benanti en slags medley med ymse sanger fra "She loves me" her:

Og hun er så kul og så flink og ja, "She loves me" er verdt å sjekke ut :)

*

Ellers så var jeg altså og så Kristina från Duvemåla i konsertversjon på Lørenskog Hus på lørdag og det var ganske fint. Nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med min anmeldelse av dette arrangementet og så kommer neste innlegg om noen dager og da vil det nok handle om Elvelangs i Fakkellys regner jeg med :)

Kristina från Duvemåla i konsertversjon

Da jeg leste om denne konsertversjonen av Kristina från Duvemåla visste jeg med en gang at det var noe jeg trengte å se. Mens musikalen aldri har vært blant mine største favoritter så syns jeg den har noen sanger (les: Du måste finnas) som er helt nydelige og jeg så på det som en selvfølge å få det med meg når jeg kunne oppleve denne musikalen in real life. Dessuten var det kule folk med og jeg bare visste at det ville bli en sånn opplevelse som var virkelig verdt det. Og det er verdt det, i alle fall i ganske stor grad.

Uansett, Kristina från Duvemåla er basert på en bokserie av Vilhelm Moberg og er en storslagen historie om et knippe svensker som var blant de aller første svenskene som emigrerte til Amerika på 1800-tallet. Og så er det kjærlighet og utfordringer og i sentrum for alt dette har vi Kristina. Og så mye mer om storyen har jeg ikke tenkt å si, men det er en engasjerende og interessant historie som vekker nysgjerrigheten og som funker som et godt eksempel på at Björn og Benny fra ABBA kan skape meget imponerende musikaler. Det jeg personlig ikke tenkte så mye over på forhånd er likevel det at en musikal og en konsertversjon av en musikal er to ulike opplevelser. Jeg har sett konsertversjon av f.eks. Les Miserables før og slikt, men der kjente jeg historien ut og inn allerede. Med Kristina från Duvemåla derimot så har jeg for så vidt lyttet til cd-er med musikken, men det er likevel ikke en musikal jeg kjenner så godt og derfor føltes konsertversjonen litt forvirrende siden jeg fant det litt vanskelig å holde orden på historien og karakterene. Dette var likevel ikke et veldig stort problem, men det gjør at jeg litt skulle ønske jeg hadde sett Kristina från Duvemåla som musikalversjon i stedet for konsertversjon.

Med det sagt så funket alt annet fantastisk. Ja, det trakk litt ned for meg at jeg fikk en følelse av å ikke henge helt med i svingene på en måte jeg ikke er vant med når jeg ser musikaler på teater, men om man legger det lille aberet til side så var dette en enormt imponerende opplevelse. Det var for eksempel både et svært kor OG et svært symfoniorkester på plass, noe som gjorde at musikken hørtes virkelig episk ut. Videre var alle skuespillerne/sangerne brilliante. Personlig syns jeg Kirsti Lucena Andersen var super, jeg er i utgangspunktet ganske glad i Espen Grjotheim og enda mer fan nå og jeg ble litt betatt av stemmen til Sigurd Marthinussen som med Robert skapte den karakteren som engasjerte meg mest. Høydepunktet var likevel Reidun Sæther som Kristina. Jeg har vært fan av henne i flere år og er overbevist om at hun er en av de beste vokalistene i landet og ååå, det var gåsehud deluxe når hun sang Du måste finnas. Jeg syns også Hege Schøyen gjorde en ypperlig jobb som forteller.

Konklusjonen er altså at om man ser bort fra det smått frustrerende i å føle seg mer forvirret enn jeg er vant med og liker å være når det er snakk om musikalorienterte ting, så var dette fantastisk. For musikken er så flott, stemningen var så fin og jeg hadde det veldig trivelig.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og ymse annet

Hei verden. Dette har vært en veldig fin helg. Jeg har gått tur sammen med broren min og hans samboer (som har et prosjekt om å gjøre meg mer aktiv og mer ryddig, noe jeg til dels er åpen for å bli, samtidig som jeg har bestemt at det hele må være på mine premisser) og det var fint og enda bedre, fredag var super. 

Jeg tok lite bilder under Oslo Kulturnatt på fredag, men jeg tilbrakte ettermiddagen og kvelden med å først lese aviser på Saga kino og å titte innom utstilling på Grafill og ymse butikker og litt forskjellig slikt før jeg kom til Bårdar der dansere fylte gatene med hip hop mens bilistene pent måtte vente før de fikk kjørt forbi (det var awesome). Deretter var det show på Bårdar med studenter fra musikalklasser som blant annet opptrådde med sanger fra In the heights, noe som betydde at jeg var i himmelen siden det var så fint og det så langt er det nærmeste jeg har kommet å se en av Lin-Manuel Mirandas musikaler in real life. Etter dette spiste jeg en rask middag på Burger King i form av en stor pommes frites og en liten cola som strengt tatt ikke mettet så mye, men heldigvis hadde jeg kjøpt en pose med noe veldig godt godteri på Deli de Luca som jeg kunne kose meg med utover kvelden. Deretter var det The Lulu Show på Chat Noir med Hilde Louise Asbjørnsen, noe som var en morsom og smart cabaret om finans med fin musikk, masse sjarm og ja, det var i det hele tatt veldig stilig. Så dro jeg hjem for kvelden, godt fornøyd med dagen. Og i går så jeg Kristina från Duvemåla i konsertversjon, men det skal jeg skrive mer om i mitt neste innlegg. Vit dog at det var veldig, veldig flott <3

Ellers har jeg anskaffet billett til Miss Saigon på kino 20. oktober, jeg har deltatt på denne konkurransen selv om sannsynligheten for å vinne antakelig er mikroskopisk (men tenk om da, man kan vinne tur til Chicago for å se Hamilton OG treffe Lin-Manuel Miranda, jeg var bare nødt til å prøve meg) og jeg har irritert meg over at alle jeg heiet på under Stjernekamp går ut en etter en (senest nå Gunnhild i går). Jeg har også rundet det nyeste Professor Layton-spillet mitt (men det har fortsatt en del bonusmateriale som gjør at jeg har noe å drive med på det fremover) og jeg har i skrivende stund nesten sett ferdig Gilmore Girls slik at jeg nå ser etter en liknende tv-serie på Netflix som jeg kan følge med på frem til november og Nanowrimo (gode ideer til serier på Netflix som har god stemning, fine karakterer og en god miks av humor og drama der man kan se to episoder om dagen og se det meste i løpet av halvannen måned tas gladelig i mot). 

Men da tenkte jeg å være med på smakebit på søndag. Jeg leste ut en bok i stad og har nå brukt en halvtime på å beslutte hva jeg skal lese nå siden det er en hel del å velge mellom. Omsider har jeg besluttet at boka jeg nå skal i gang med er denne:

Bildet er funnet på Goodreads sin side om boka (og funker som link til Goodreads sin side om denne boka også) og her er det snakk om "Carrying Albert Home" av Homer Hickam som handler om paret Homer og Elsie som reiser på en road trip gjennom USA for å føre alligatoren Albert hjem til Florida. Det hele er basert på en sann historie om forfatterens foreldre, men han har visstnok tatt seg en del kunstneriske friheter underveis. Uansett er det en historie om kjærlighet og alligatorer og et storslagent og underholdende eventyr der det skjer mye rart og jeg syns bare det virket som en fornøyelig bok av den typen man kan kose seg med, noe som er lett og freidig, men samtidig smart. 

Uansett har jeg som sagt i skrivende stund ikke begynt ordentlig, men jeg liker konseptet og satser på at dette faller i smak. Her er ellers en smakebit:

Beklager at bildet ble litt uskarpt, det var ikke det beste lyset til å ta bilder akkurat nå. Håper det gir et innblikk likevel :)

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra Virkeligheten

*

Da tenkte jeg å bruke resten av kvelden til andre ting og tang (deriblant Netflix og cherrytomater) og så kommer neste innlegg antakelig på onsdag. Vi bables og god fornøyelse :)
 

Dette er fint og dette er fint og dette er fint og dette er fint osv.

Heisann! I det siste har livet vært veldig fint, godt hjulpet av ymse finheter som har dukket opp. For det første har jeg hatt flaks de siste dagene og i går vant jeg billett til The Lulu Show som jeg skal se klokka 21:00 på fredag (noe som riktignok innebærer å endre litt på planene for Oslo Kulturnatt, men det tar jeg bare med et smil) og i stad vant jeg 50 kr på panteautomat ;) For det andre brukte jeg i går endeligvis en del penger jeg fikk til bursdag i juni og som jeg har spart i noen måneder på å skaffe noen skikkelig fine klær:

I første omgang elsker jeg t-skjorten, men jeg er også veldig fornøyd med å ha skaffet meg genseren og skjørtet (har trengt flere lange skjørt og dette var optimalt i så måte).

For det tredje har det dukket opp en ny trailer for Moana (Disneys neste storslagne animasjonsfilm som jeg gleder meg sååå mye til å se):

Den ser så brilliant ut <3

Ellers så er dette skikkelig fint:

Det er Cynthia Erivo som fremfører Still Hurting fra en konsertversjon av musikalen "The Last Five Years" og det er så flott fremført.

Dette er også skikkelig fint:

Det er Helen Sjöholm som fremfører sangen Du måste finnas fra musikalen Kristina från Duvemåla som jeg skal se i konsertversjon på Lørenskogs Hus på lørdag (enda flere kulturelle planer, yay) og jeg innså plutselig i går at jeg altså vil kunne sitte i salen og se denne sangen bli fremført live på lørdag. Herre jemini, jeg gleder meg sånn <3

Også er dette fint:

Det er Grace VanderWaal med sin nye sang Clay. Spoiler: hun vant visst Americas Got Talent i går, det er ganske kult :)

*

Og verden er ikke bare perfekt, men dette er et innlegg om de fine tingene. Som kule ting på Youtube og andre finheter som er verdt å glede seg over. Og nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et eksempel på Pokémon Prosa som er noe jeg har drevet litt med de siste månedene der jeg tar bilder av Pokémon jeg finner på Pokémon Go og så skriver jeg kortprosa basert på disse bildene. Det kan hende jeg vil dele mer Pokémon Prosa her senere, men i dag har jeg bare tenkt å dele et bilde og teksten jeg skrev til det bildet. Og det er ikke stor skrivekunst på noen som helst måte, men jeg har det gøy når jeg skriver sånne små tekster til Pokémon-bilder og det er jo det viktigste. God fornøyelse i alle fall og så kommer neste innlegg antakelig på søndag :)

Agent 160 syntes det var varmt. Det var en av de uendelige dagene da sola nærmest fløt på himmelen og man smeltet inn i skyggene mellom gatelyktene og trærne langs veien, akkurat en slik dag som var tilsynelatende harmløs, men hun visste bedre. Denne dagen var alt annet enn harmløs for den inneholdt et møte med en gammel kjenning hun trodde hun hadde beseiret for godt. Han lo en mjauende ond latter da han så henne, som for å si "ha! Du blir aldri helt kvitt meg, jeg er en Meowth og vel så uendelig som julisola." Agent 160 nikket. Det stemte nok. Så smilte hun for han ble jo heller aldri kvitt henne.

 

Kubo og det magiske instrumentet :)

Heisann! Det er mandag og livet er fint fordi det er Oslo Kulturnatt på fredag og Kristina från Duvemåla på lørdag (sistnevnte særlig gleder jeg meg veldig til). Og det er en liten del av meg som ikke er helt glad i det at jeg tydeligvis har blitt folks prosjekt i det siste (først ville folk at jeg skulle kle meg mer sofistikert under f.eks. jobbintervjuer og nå er det folk som påpeker at jeg burde være mer aktiv i hverdagen). Jo da, jeg vet folk mener det godt, men jeg er veldig dårlig på å takle forandringer eller oppfordringer til forandringer, jeg har bare lyst til å leve i min egen lille verden og ha det så fint og komfortabelt som mulig og tenke at jeg selv vet hva som er best for meg. Men jeg kan informere om resultatet av eventuelle forslag om jeg velger å ta ting til etterretning og så er det bare å huske at hvis noen kommer med forslag til ting jeg kan gjøre annerledes så er det ikke nødvendigvis ment som kritikk, men bare ideer og tips. 

Nok om det. Ellers har jeg hatt en fin helg sånn rent utenom den tiden jeg har brukt til å være bitter og irritert på skjebnen fordi den ikke hører på meg Stjernekamp-messig sett. Hver sesong av Stjernekamp har nemlig favoritten min kommet til topp 4 og i år besluttet jeg på lørdag at min favoritt for i år skulle være Kate Gulbrandsen og så gikk hun ufortjent ut på lørdag mens de deltakerne som interesserer og overbeviste meg minst ikke en gang havnet blant de tre svakeste. På en måte er det likevel en del av meg som etter litt betenkningstid tar det hele med et smil fordi presset forsvinner jo på en måte nå. Jeg trenger ikke bekymre meg for om favoritten min vil havne i bunnen eller gå ut siden den alt har gjort det og det hele blir mer spennende fordi jeg tidligere på en måte har visst at min favoritt kommer langt mens jeg nå ikke tør å ha noen favoritt lenger og tenker at her kan alt skje. 

For øvrig var Gunnhild awesome på lørdag, men igjen så skal jeg unngå å erklære noen som ny favoritt sånn i tilfelle det betyr ulykke ;)

For øvrig er det ikke så mye spennende å nevne. Jeg har kommet superlangt på Professor Layton-spillet jeg holder på med (sannsynligvis vil jeg runde hoveddelen av spillet i løpet av denne uka), det er siste episode av SYTYCD denne uka så neste gang jeg blogger vet jeg hvem som vant og se, nye posteren for Moana er fantastisk: http://www.comingsoon.net/movies/news/765935-new-moana-poster-disneys-animated-adventure-sets-sail#/slide/1 :)

Men da tenkte jeg å poste traileren og deretter min anmeldelse av episke Kubo-filmen som ALLE burde se pronto og så kommer neste innlegg antakelig på torsdag. Vi bables og god fornøyelse!

Kubo og det magiske instrumentet

Det som er litt dumt med filmen Kubo og det magiske instrumentet er at den ikke vil få all oppmerksomheten den fortjener. I en ideell verden burde denne filmen bli nominert til beste animasjonsfilm under neste Oscar-utdeling, den burde ha fulle kinosaler hver uke og ja, denne filmen fortjener virkelig et stort publikum. Og en grunn er at dette er nok et eksempel på at Laika Studios lager fantastiske animasjonsfilmer med stop motion-teknikk, men hovedgrunnen er at denne filmen er helt herlig.

Jeg skal ikke gå så nøye inn på storyen for det er på mange måter en ganske klassisk og litt enkel historie, noe som dog funker ypperlig fordi denne animasjonsfilmen føles litt som å få fortalt et eventyr på sengekanten der man kanskje kjenner elementene, men magien ligger i hvordan det fortelles og hvordan det tilsynelatende enkle plottet tillater Laika å fokusere ekstra mye på alle de små detaljene som gjør at dette likevel er noe helt for seg selv. Kort oppsummert handler det uansett om Kubo som har et magisk instrument som kan få papirfigurer til å bli levende. Og så handler det om liv og død, det er spenning og eventyr og ååå, jeg elsket hvert sekund.

Greia med denne filmen er at det er så fantastisk fortalt. Man er så engasjert hele veien, det er spennende, storslått og fortryllende og det i en film som føles som Laikas mest ambisiøse film så langt. Jeg elsket stemningen, musikken og karakterene. Jeg elsket humoren og action-sekvensene og hvordan dette likevel er en film som tar seg tid og tør å ha rolige sekvenser i stedet for å bli for stressende, et problem en del andre animasjonsfilmer har om sant skal sies. I tillegg har filmen en japansk setting som gjør at den også burde appellere veldig til japanofile filmtittere (her kan det også nevnes at det har vært litt kontrovers rundt denne filmen fordi de som har stemmene i originalversjonen i hovedsak ikke er japanske mens settingen og karakterene er japanske, men jeg føler at det ikke har så mye å si i en animasjonsfilm og syns stemmene funker fint).

Og dessuten er denne filmen himla pen <3 I utgangspunktet er stop motion usedvanlig fascinerende fordi det kan se så stilig ut og samtidig vet man at det tar så mye tid å lage og i denne filmen er alle figurer laget i stop motion uten å miste uttrykksfullheten til dataanimerte karakterer i det hele tatt. I tillegg er bakgrunnene data-animert og denne blandingen skaper en film som er helt nydelig å se på. Det er ellers skapt karakterer man blir glad i og ja, alt dette funker så flott.

Om man skal kommentere på noe så er det kanskje en litt for klassisk historie (selv om jeg vil understreke at jeg syns det funker veldig fint her og faktisk på mange måter er mer en fordel enn en ulempe). Det er dessuten en film som kanskje faller litt mellom to stoler siden den nok er litt for spennende og småskummel for de yngste og jeg innser at animasjonsfrelste voksne som meg kanskje ikke er de som oftest drar og ser animasjonsfilmer på kino. Jeg syns likevel at alle mellom 9 og 99 år definitivt burde vurdere å gi Kubo et forsøk for dette er den desidert beste filmen jeg har sett så langt i år og for meg føltes dette som en så godt som perfekt filmopplevelse mens jeg så den.

Jeg satt og var så rørt etterpå, var i den helt unike stemningen som bare de aller beste filmene og teatermusikalene gir meg og jeg føler bare at denne filmen er så fint. Det er vakkert og innsiktsfullt og igjen, nydelig fortalt og ja, bare ja. Jeg vil ellers legge til at jeg så denne filmen på originalspråket, men at jeg også har sett den norske traileren og vil tro at denne filmen vil fungere like fint uansett språk. Uansett, se Kubo og helst på kino, dette er brilliant filmkunst!

Terningkast 6!

Superkrefter jeg gjerne skulle hatt =D

Heisann! Det er lørdag og dagens plan er å dra innom Vigelandsparken fordi de har et Pokémon Go-arrangement der med litt konkurranser og liknende finheter, dessuten syns jeg å gå fra Majorstuen t-bane til Vigelandsparken er en veldig fin spasertur. Etter det igjen skal jeg på kino og Kubo and the two strings har fått skikkelig gode anmeldelser så jeg håper det lover veldig godt, Laikas animasjonsfilmer pleier uansett alltid å være veldig verdt å se. Også er det Stjernekamp i dag og slikt så ja, i dag blir sikkert en fin dag. 

Ellers har jeg for tiden en "lytte masse til Miss Saigon på Spotify"-periode siden det er en veldig flott musikal med sanger som denne:

Dessuten har jeg funnet ut at de skal vise 25års-jubileumsforestillingen av Miss Saigon på kino og som linken kan vise så vises denne jubileumsforestillingen også i Norge blant annet på Gimle Kino torsdag 20. oktober (dvs. jeg har kanskje noe jeg MÅ se på kino denne torsdagen). 

Ellers har det egentlig ikke skjedd så mye spennende, jeg drar på jobbkurs, søker jobber, leser masse, spiller Nintendo, har dilla på Gilmore Girls på Netflix og ja, livet er helt ålreit. 

Men nå tenkte jeg, i mangel av brilliante ideer til ting å blogge om, å ha en liste over topp 5 superkrefter jeg virkelig inderlig gjerne skulle hatt og kort om hvorfor. Denne listen vil inneholde noen mer kjente superevner, men også noen temmelig originale og kan kanskje være grei underholdning uansett. Da setter jeg i gang:

Topp 5 superkrefter jeg skulle hatt (i tilfeldig rekkefølge)

1) Evnen til å si et sted og så plutselig være der

Denne evnen skulle vært slik at jeg kunne si "Nasjonaltheateret, ved fontenen" og så straks være der og så ha det slik med alle steder jeg ville dra slik at jeg ikke hadde trengt å måtte ta reiseveien med i planleggingen når jeg skulle et sted. Det er ofte ganske upraktisk å måtte tenke på at t-baneturen fra Oslo sentrum til Stovner tar 30 minutter og hvis jeg hadde denne "si et sted og så magisk være der"-evnen så hadde jeg dessuten spart så mye penger fordi jeg da ikke hadde trengt å kjøpe månedskort fordi jeg ikke hadde hatt behov for det og som en forlengelse av det ville det også gjort at jeg for eksempel kunne oppfylt drømmen om å se en musikal på Broadway ganske mye lettere fordi jeg da bare hadde trengt å betale for teaterbilletten og ikke hadde trengt å tenke på å måtte ha råd til flytur og hotell og alle de andre utgiftene jeg ikke har råd til. Jeg kunne dratt hvor jeg ville i verden uten fly, uten båt, uten kollektivtrafikk og jeg hadde selvsagt kunnet velge å bruke det likevel, men det hadde kunnet være et valg, ikke et must og det hadde vært fantastisk. Attpåtil hadde det vært tilfredsstillende for den delen av meg som er ganske lat selv om det hadde betydd en viss fare for at jeg ble enda latere.

2) Evnen til å alltid få sitteplass innerst ved vinduet riktig vei på t-banen og annen kollektivtrafikk

Det virker ikke som om det faller folk flest inn at de beste superevnene ikke nødvendigvis er de man ser i Superman og X-Men og slikt. Det er jo praktisk det og selvsagt, men det er de små og hverdagslige superkreftene som ville vært mer praktisk til hverdags og en av de beste ville vært om man hadde en magisk evne til at når man kom på en t-bane eller en buss eller en trikk så var det alltid ledig ved vinduet innerst og riktig vei, noe som er den definitivt beste plassen. Dette ville for eksempel betydd at man aldri risikerte å måtte stå trangt (noe jeg avskyr fordi det er lukter og masse mennesker og jeg blir redd for tyverier og gal av det) og det ville også alltid gjort at man alltid ville hatt det temmelig komfortabelt og med gode muligheter til å lese fordi det uansett er uendelig mye lettere å lese når man sitter enn når man står og å lese er det alle t-baneturer er skapt for slik jeg ser det. Uansett, denne evnen hadde gjort livet skikkelig praktisk hver gang man tar kollektivtrafikk.

3) Evnen til å fly

Med det sagt så er det noen av de mer klassiske superkreftene som alltid hadde falt i smak og en av dem er å fly. Jeg har en sånn tanke om at hvis man først kan fly så vil man ikke oppdage denne evnen før man hopper fra noe som er så høyt oppe at man MÅ kunne fly for å overleve. Følgelig kan det godt tenkes at det er mange som kan fly, men så oppdager man det ikke fordi å hoppe fra balkongen uansett føles som en skikkelig dårlig ide og sannsynligheten for at man kan fly uansett er veldig mye mindre enn sannsynligheten for at man dør. I alle fall høres det veldig fint ut å være som Peter Pan, å kunne fly over verden, se ned på lappeteppeåkre og ja, jeg tror alle har bittelitt lyst til å kunne fly egentlig for det høres innmari fortryllende ut.

4) Evnen til å stoppe tiden

Da jeg hadde dilla på Charmed var det Pipers evne til å stoppe tiden som fristet mest og det er fortsatt en evne jeg gjerne skulle hatt. Det hadde rett og slett vært veldig behagelig, litt som å sette livet på pause og så bare være i et øyeblikk og jeg kan lett se for meg mange tilfeller da det ville vært ganske praktisk i tillegg. Akkurat nå har jeg ingen gode eksempler riktignok, men det finnes nok massevis av dem hvis man leter litt.

5) Evnen til å ha minst en dag i måneden da man var like heldig som Fetter Anton 

Jeg har alltid likt historiene om Fetter Anton aller best når jeg leser Donald Pocket-er og kan kjenne meg igjen i ham litt. Ikke fordi jeg er like heldig, men fordi mye av greia med Fetter Anton er at han forventer at ting skal ordne seg og så gjør det det og slik er jeg litt også, jeg forventer at problemene mine vil løse seg om jeg bare holder ut og fortsetter å stå på og så gjør det det. De store problemene (som å få jobb eller å bli forfatter) løser seg riktignok ikke, men de mindre problemene løser seg alltid ganske greit i stor nok grad til at jeg mesteparten av tiden syns livet er ganske så tilfredsstillende. Hva angår flaks ellers så høres det gøy ut å være som Fetter Anton, men det ville nok blitt frustrerende i lengden og det er der superkraften min kommer inn. Man skulle hatt én dag hver måned der ingenting gikk galt, der alt man ønsket seg ble oppfylt og der man vant alle konkurranser man deltok i. Ideelt sett skulle man også visst nøyaktig hvilken dag det gjaldt på forhånd og brukt akkurat den dagen til å delta hvis man kunne vinne noe man virkelig intenst ønsket seg som spillkonsoller eller turer til New York eller teaterbilletter og så videre. Og så kunne man brukt den dagen til å søke på jobb i bokhandel og siden det var Fetter Anton-dagen så fikk man jobben med en gang i tillegg. Siden det også kun var snakk om én dag i måneden så ville livet være den samme miksen av flaks og uflaks til vanlig slik at livet fortsatte å være spennende og motsetningsfylt, men hvis ting virket ganske håpløst en måned så kunne man også vite at "ååå, Fetter Anton-dagen min er på fredag, uansett så har jeg denne dagen da alt kommer til å være fantastisk og ingenting vil være teit på noen som helst måte" og trøste seg med det. 

*

Hvis denne listen hadde vært lenger så skulle jeg også hatt evnen til å skrive opp talenter jeg gjerne skulle hatt rett før jeg la meg og så våkne opp med det talentet slik at jeg for eksempel kunne våknet i morgen med en fantastisk sangstemme eller et betydelig musikalsk talent eller noe sånt. Det hadde også vært skikkelig fint om jeg kunne forvandle meg selv til en meg selv i en annen alder slik at jeg kunne dratt på en fornøyelsespark, gått på toalettet og brukt den evnen og så plutselig vært Karoline syv år som kan kjøre attraksjoner Karoline 31 år er for gammel til, men fortsatt har lyst til å kjøre (og så ville jeg brukt den evnen når jeg ble for gammel for Skrivebua og jeg ville brukt den slik at jeg kunne hatt Ungdomskortet på teatre og liknende). Og herre jemini, jeg kunne brukt den evnen til å forvandle meg selv til en femåring og så bli Norges yngste forfatter eller noe sånt siden ting imponerer mer når man er veldig ung når man gjør det og snart er jeg for gammel til å være ung noe som helst selv om jeg føler meg veldig ung og ja, jeg kan se det helt for meg. Også skulle jeg hatt evnen til å finne de perfekte ordene å si eller skrive for å få andre til å skifte mening om ting slik at jeg kunne få folk som er langt unna meg politisk til å bli enig med meg (ååå så mange som plutselig ville stemt Rødt i stedet for Høyre eller Frp da, godte seg). 

Og jeg innser at denne listen ble litt selvsentrert, men det er også en liste over superkrefter jeg gjerne skulle hatt og da er det naturlig at det kanskje blir slik. Uansett så håper jeg dette var underholdende nok. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi :)

Ymse finheter og Et lite liv

Heisann! Fin ting, var på shoppingtur sammen med fine folk i går og fikk tak i så mye fine klær som er mye mer sofistikerte enn de tingene jeg bruker ellers. Deriblant har jeg nå to par bukser og jeg pleier egentlig å aldri bruke bukser fordi jeg syns skjørt og kjoler er mye mer komfortabelt, men det viste seg at jeg kledde bukser langt bedre enn forventet og mens jeg ikke bryr meg så veldig om sånt så fikk buksene meg til å se slankere ut i tillegg fordi de sitter tettere enn skjørt gjør. Nå har jeg med andre ord veldig supre alternativer hvis det dukker opp jobb-intervjuer eller familiesammenkomster og jeg ser også for meg at det kan bli veldig fint å kombinere noe sofistikert med noe karolinsk og mer fargerikt for en fin miks. 

Ellers er jeg nå med på Lotto for de neste fem ukene fordi jeg jo har hatt flaks på konkurranser og liknende noen ganger i det siste og de har en sånn Super Lotto-trekning om ikke så lenge der man tydeligvis kan vinne milliongevinster uten noen rette tall. Uansett har jeg aldri vunnet mer enn rundt 50 kr på Lotto, jeg bare følte for å gi det et forsøk igjen. Jeg har dessuten anskaffet en billett til å se Kubo og det magiske instrumentet på kino på lørdag fordi det er den nyeste animasjonsfilmen til Laika (som med Coraline, ParaNorman og Bokstrollene har bevist at de lager helt fantastiske stop-motion animasjonsfilmer) og den ser usedvanlig stilig ut (anmeldelse kommer etter at den er sett selvsagt). Av andre interessante opplysninger kan det nevnes at jeg av ymse grunner holder på med å lage en Power Point-presentasjon om musikaler og at jeg gleder meg til neste uke da jeg har masse kulturelle planer og sannsynligvis har tenkt å delta med Pokémon Prosa på Åpen Mikrofon under Oslo Kulturnatt (har tatt bilder av Pokémon og skrevet kortprosa inspirert av bildene, det kan bli kreativt og stilig kanskje). 

For øvrig anbefaler jeg denne siden: http://thelatestkate.tumblr.com/ fordi illustrasjonene her er supersøte og hun har dessuten mange søte illustrasjoner av ymse dyr i kombinasjon med inspirerende tekster som hun i utgangspunktet begynte med å lage for å hjelpe seg selv når hun hadde angst eller depresjoner, men som også antakelig er en fin trøst for andre som sliter eller bare en koselig og inspirerende ting å se på hvis man ikke sliter, men bare liker å se fine illustrasjoner som oppmuntrer. Verdt å sjekke ut :)

*

Denne dansen fra SYTYCD Jr. er for øvrig nydelig (og det hjelper litt at det er en sang av Sara Bareilles som jeg elsker også, det er en fin bonus):

Men da tenkte jeg å poste min veeeldig lange og grundige anmeldelse av den eksepsjonelt velskrevne boka "Et lite liv" som definitivt er en av de aller beste bøkene jeg har lest i år og som i tillegg er noe av det mest deprimerende i verden. Neste innlegg kommer ellers om noen dager tenker jeg så da bables vi og god fornøyelse. 

Et lite liv av Hanya Yanagihara

Da fire studiekamerater flytter til New York for å slå seg opp der, er de blakke og rotløse, uten annet enn vennskap og ambisjoner som drivkraft. I løpet av nesten 700 sider og et halvt århundre blir relasjonene mellom vennene dypere og mørkere ? preget av kjærlighet og tillitsbrudd, suksess og hovmod. I sentrum står Jude. Midt i livet er han en skremmende dyktig advokat og likevel en ødelagt mann. Han hjemsøkes av traumer fra barndommen som ikke bare virker umulig å overvinne, men som han frykter vil forme livet hans en gang for alle ?

Et lite liv er en rå, emosjonell berg-og-dalbane av en roman. En opprivende, vakker og grenseoverskridende hyllest til vennskap, fellesskap og nestekjærlighet. En bladvender av de sjeldne.

*

Denne boka var en sånn bok jeg hørte masse om en periode og dermed hadde med på en slags uskreven liste over bøker jeg tenkte å lese etter hvert. Så fikk jeg tak i et norsk lesereksemplar og leste noen anmeldelser som gjorde at «etter hvert» ble så fort som mulig, noe som resulterte i at jeg brukte de siste elleve, tolv dagene av august på «Et lite liv» og fant ut at wow, bare wow! Denne boka vil jeg kanskje se meg nødt til å skaffe også i engelsk utgave for å kunne lese den på originalspråket i tillegg, denne boka gjør at jeg ikke har klart å fenges skikkelig av noe jeg har lest etter 31. august fordi det føles litt som å spise en ganske kjedelig middag dagen etter at man har spist taco med tortillachips og hele pakka, denne boka er meget sannsynlig et av årets litterære høydepunkter.

Det handler om JB, Malcolm, Willem og Jude som er fire studiekamerater i New York og så følger vi dem gjennom rundt tretti år. Aller mest handler det likevel om Jude som fort viser seg som en gåtefull person med mange hemmeligheter. Og så mye mer om handlingen vil jeg ikke si, men ååå, denne boka er noe av det mest deprimerende jeg har lest. Jude opplever og har opplevd så mye urettferdighet og hvis man liker historier der alt går til helvete er dette den mest perfekte boka av dem alle. Og likevel så er denne boka så vakkert og omtenksomt skrevet at det føles som en på sett og vis håpefull roman likevel. Man blir så glad i karakterene (som er som skapt for fanfiction og fanart sånn jeg ser det) og det er så nydelig formidlet om vennskap og kjærlighet at man gir seg helt hen.

I tillegg er det intenst engasjerende og fengende skrevet. Selv om jeg leser masse så er det sjelden en bok gir meg virkelig lyst til å kaste den i veggen fordi jeg blir så sur over noe som skjer og her var det et slikt øyeblikk. Og det er en veldig god ting og var også da jeg gikk fra å tenke på dette som en bok som jeg syntes var veldig bra til å tenke på dette som en bok jeg likte såpass at jeg ikke ville legge den fra meg et sekund. Videre elsker jeg hvordan denne boka er fortalt. Noe av det jeg har likt aller best med de bøkene i verden jeg er aller mest glad i er at de bryter reglene sånn jeg ser det. På en eller annen måte gjør alle bøkene jeg elsker mest valg som føles spenstige angående hvordan de formidler historien og jeg føler at Hanya Yanagihara også tar sjanser stadig vekk med å plutselig ha noe som fortelles i brev-form fra en karakter til en annen, plutselig følge en karakter og så en annen litt, plutselig ha flashbacks-sekvenser og hele tiden henger alt likevel sammen og det føles aldri tilfeldig, men heller nøye planlagt fra ende til annen.

Og jeg vet ikke helt om jeg har de rette ordene for å beskrive denne boka, jeg vet bare at dette er en sånn bok som jeg vil at folk skal lese selv om det er over 700 sider og skikkelig deprimerende. For det er så fantastisk godt skrevet, det er så engasjerende og mens det er en lang bok så føler jeg heller ikke at det er noen overflødige partier. Dette er en perfekt fortalt historie som viser viktigheten av vennskap og som føles tidløs og klok og ja, dette er en bok som man ikke kan være likegyldig overfor og som nettopp derfor er verdt det også de øyeblikkene da det føles for vondt og ukoselig og man føler seg sint og maktesløs som leser.

Terningkast 6 og her er noen veldig fine utdrag jeg fant på Goodreads sin side med sitater fra denne boka. Disse utdragene er hentet fra den engelske originalversjonen:

You won?t understand what I mean now, but someday you will: the only trick of friendship, I think, is to find people who are better than you are?not smarter, not cooler, but kinder, and more generous, and more forgiving?and then to appreciate them for what they can teach you, and to try to listen to them when they tell you something about yourself, no matter how bad?or good?it might be, and to trust them, which is the hardest thing of all. But the best, as well.

*

Why wasn?t friendship as good as a relationship? Why wasn?t it even better? It was two people who remained together, day after day, bound not by sex or physical attraction or money or children or property, but only by the shared agreement to keep going, the mutual dedication to a union that could never be codified.

*

He experienced the singular pleasure of watching people he loved fall in love with other people he loved.

*

Sometimes he wakes so far from himself that he can?t even remember who he is. ?Where am I?? he asks, desperate, and then, ?Who am I? Who am I??
And then he hears, so close to his ear that it is as if the voice is originating inside his own head, Willem?s whispered incantation. ?You?re Jude St. Francis. You are my oldest, dearest friend. You?re the son of Harold Stein and Julia Altman. You?re the friend of Malcolm Irvine, of Jean-Baptiste Marion, of Richard Goldfarb, of Andy Contractor, of Lucien Voigt, of Citizen van Straaten, of Rhodes Arrowsmith, of Elijah Kozma, of Phaedra de los Santos, of the Henry Youngs.
?You?re a New Yorker. You live in SoHo. You volunteer for an arts organization; you volunteer for a food kitchen.
?You?re a swimmer. You?re a baker. You?re a cook. You?re a reader. You have a beautiful voice, though you never sing anymore. You?re an excellent pianist. You?re an art collector. You write me lovely messages when I?m away. You?re patient. You?re generous. You?re the best listener I know. You?re the smartest person I know, in every way. You?re the bravest person I know, in every way.
?You?re a lawyer. You?re the chair of the litigation department at Rosen Pritchard and Klein. You love your job; you work hard at it.
?You?re a mathematician. You?re a logician. You?ve tried to teach me, again and again.
?You were treated horribly. You came out on the other end. You were always you.

*

You see, Jude, in life, sometimes nice things happen to good people. You don?t need to worry?they don?t happen as often as they should. But when they do, it?s up to the good people to just say ?thank you,? and move on, and maybe consider that the person who?s doing the nice thing gets a bang out of it as well, and really isn?t in the mood to hear all the reasons that the person for whom he?s done the nice thing doesn?t think he deserves it or isn?t worthy of it.

*

He had looked at Jude, then, and had felt that same sensation he sometimes did when he thought, really thought of Jude and what his life had been: a sadness, he might have called it, but it wasn't a pitying sadness; it was a larger sadness, one that seemed to encompass all the poor striving people, the billions he didn't know, all living their lives, a sadness that mingled with a wonder and awe at how hard humans everywhere tried to live, even when their days were so very difficult, even when their circumstances were so wretched. Life is so sad, he would think in those moments. It's so sad, and yet we all do it.

*

Relationships never provide you with everything. They provide you with some things. You take all the things you want from a person -- sexual chemistry, let's say, or good conversation, or financial support, or intellectual compatibility, or niceness, or loyalty -- and you get to pick three of those things. The rest you have to look for elsewhere. It's only in the movies that you find someone who gives you all those things. But this isn't the movies. In the real world, you have to identify which three qualities you want to spend the rest of your life with, and then you look for those qualities in another person. That's real life. Don't you see it's a trap? If you keep trying to find everything, you'll wind up with nothing.

*

It is also then that I wish I believed in some sort of life after life, that in another universe, maybe on a small red planet where we have not legs but tails, where we paddle through the atmosphere like seals, where the air itself is sustenance, composed of trillions of molecules of protein and sugar and all one has to do is open one's mouth and inhale in order to remain alive and healthy, maybe you two are there together, floating through the climate. Or maybe he is closer still: maybe he is that gray cat that has begun to sit outside our neighbor's house, purring when I reach out my hand to it; maybe he is that new puppy I see tugging at the end of my other neighbor's leash; maybe he is that toddler I saw running through the square a few months ago, shrieking with joy, his parents huffing after him; maybe he is that flower that suddenly bloomed on the rhododendron bush I thought had died long ago; maybe he is that cloud, that wave, that rain, that mist. It isn't only that he died, or how he died; it is what he died believing. And so I try to be kind to everything I see, and in everything I see, I see him.

(Særlig det siste jeg siterer her syns jeg er helt nydelig skrevet, men seriøst, både på norsk og på engelsk er dette en bok der man kunne sitert alt gladelig fordi det er så himla fint formulert.)

 

Singin in the Rain og smakebit på søndag :)

Heisann! Det er søndag og dagens plan er å gå tur til Liastua etterpå fordi det er åpent der igjen og det er verdens koseligste spasertur. Utover det har jeg ikke så mye planer utover Nintendo, Netflix og å spille for mye nettspill fordi det er slikt søndager er skapt for. 

Ellers skal jeg skrive om teater her, men før det så skal jeg være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

Bildet er funnet inne på Goodreads og boka er "The Girl who Raced Fairyland all the way home" av Catherynne M. Valente, den siste boka i Fairyland-serien som er en serie som er nesten umulig å beskrive om man ikke har lest den, men som uansett er Fantasy med barn og unge som målgruppe der mye av appellen er skrivestilen som er så fantasifull og metaforpreget at det nesten blir for mye av det gode. Uansett, jeg begynte på denne boka på fredag og det er veldig fint og det skal riktignok innrømmes at jeg ikke har blitt så fenget av det enda, men det skyldes mest at jeg leste ut "Et lite liv" for noen dager siden (anmeldelse kommer om noen dager) og noen ganger så leser man bøker som er så fantastiske at man ikke klarer å bli like engasjert av de bøkene man leser rett etterpå fordi man vil lese ting som er like bra som det som var fantastisk hvis det gir mening. Uansett gleder jeg meg likevel til å lese videre på denne Fairyland-boka for jeg elsker språket i disse bøkene og stilen de fortelles i. 

Her er noen små smakebiter:

?Yes, September, We have all of us got it jumbled up. You never feel so grown up as when you are eleven, and never so young and unsure as when you are forty. That is why time is a rotten jokester and no one aught to let him in to dinner.? 

og

?horses, in secret, love hats more than any other creature. It is a horse?s tragedy that they can never properly wear one.? 

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra Virkeligheten

*

Men nå tenkte jeg å poste dette:

Jeg endte nemlig opp med å ha skikkelig flaks forrige torsdag og vips satt jeg i salen og så generalprøven på Singin in the Rain på Folketeateret og hadde det helt herlig. Såpass herlig at jeg satt på fredag og bare smilte hele dagen fordi jeg var i musikalmodus fortsatt. Uansett har jeg, selvsagt, skrevet en alt for lang og alt for grundig anmeldelse og den tenkte jeg å poste nå. God fornøyelse og så bables vi om noen dager :)

Singin in the Rain

Ting som fascinerer meg: i 2008 satte Oslo Nye Teater opp Singin in the Rain og i 2009 satte de opp Les Miserables. Samtidig har det seg slik at Folketeateret i år, 2016, setter opp Singin in the Rain og i 2017 skal de sette opp Les Miserables. Dette er antakelig en tilfeldighet (selv om jeg innrømmer at det vil virke ganske mistenkelig om Folketeateret i 2018 setter opp The Producers, som Oslo Nye satte opp i 2010), men det er likevel en artig kuriositet. Uavhengig av artige kuriositeter så er det uansett et faktum at Singin in the Rain kler Folketeaterets storslagne atmosfære og at dette er nok et eksempel på at Folketeateret antakelig er det nærmeste man kommer en Broadway-opplevelse i Oslo by.

Anyway, historien er klassisk og funker alltid. Det er basert på den meget kjente filmen med samme navn og handler om da lydfilmen ble introdusert i USA og hvordan det funket fett for noen og ikke så fett for andre igjen. Og så følger vi stjernen Don Lockwood, hans bestevenn Cosmo Brown, det nye talentet Kathy Selden og divaen Lina Lamont hvis stemme funker bedre i stumfilmer når sant skal sies. Heretter følger kjærlighet, intriger, Hollywood-magi og alt dette i en musikal som man ikke kan annet enn å elske siden det er så fint, så himla fint.

Og mye av grunnen er stemningen. Som musikalopplevelse føler jeg at dette funker vel så bra som Mary Poppins i fjor og der sistnevnte kanskje hadde mer magi og episke OMG-øyeblikk så føler jeg Singin in the Rain antakelig er den forestillingen på Folketeateret med best flyt. Etter en bittelitt treg start så er det kontinuerlig fantastisk og de små scenene føles minst like viktige og engasjerende som den klassiske Singin in the Rain-scenen (med popkulturens kuleste lyktestolpe). Og alt er så fint. Scenografien, koreografien, kostymene, de små detaljene overalt som gjør at man får lyst til å se Singin in the Rain minst ti ganger fra ulike steder i salen for å legge merke til alt, stemningen som nevnt og ja, dette er en musikal som rett og slett er 100% tilfredsstillende.

Dessuten er alle de medvirkende supre. Atle Pettersen funker veldig godt i rollen som Don Lockwood og mens jeg fortsatt tenker på ham mer som artist enn skuespiller så takler han både sang og dans med stort hell og jeg håper virkelig at han dukker opp i flere musikaler. Charlotte Brænna har jeg vært fan av i flere år (hun og Heidi Ruud Ellingsen er blant dem jeg har aller mest lyst til å se på Stjernekamp, det ville vært fantastisk) og blitt overbevist av flere ganger. Dette er intet unntak for jeg syns hun synger så fint og er super som Kathy Selden og jeg imponeres av folk som kan få både teater, sang og dans til å se lett ut. Den store overraskelsen er likevel Stian Blipp som stjeler showet hver gang han er på scenen. Jeg skal innrømme at mens jeg liker Stian Blipp så har jeg ikke egentlig sett meg for ham i en musikalsetting, men det funket brilliant og han viser seg som en skikkelig entertainer som takler alt. Hilde Lyrån er ellers et lyspunkt i alle scener hun er med i, ensemblet er fremragende og ikke minst har vi Siren Jørgensen i rollen som Lina Lamont som imponerer i en rolle som er svært langt unna den hun hadde i Mary Poppins i fjor, dessuten har jeg lest at å overbevise som skikkelig tonedøv krever at man må være en svært god sanger og skuespiller fordi det ellers ikke funker. Med andre ord, selv om jeg ikke hadde sett Mary Poppins i fjor, ville jeg visst at Siren Jørgensen er skikkelig flink til å synge basert på hvor flink hun er til å ikke kunne synge her hvis det gir mening.

Konklusjonen er med andre ord at jeg hadde det fantastisk og jeg håper det ikke lovet dårlig for premieren at generalprøven som jeg så var så fenomenal som den var. Singin in the Rain er kanskje ikke verdens mest grensesprengende valg av musikal, men samtidig er det en sånn musikal som er umulig å mislike siden det er en interessant historie med flott musikk og atmosfære og kule valg som filmsnutter i beste sort-hvit stil og slikt. Dessuten er det fantastisk stepping og igjen, kostymene og scenografien, de er jo nærmest som karakterer i seg selv å regne.

Dette var supert, jeg var i musikalhimmelen og jeg kommer gladelig igjen.

Terningkast 6!

Veldig fine ting og oppsummeringsinnlegg for august :)

Heisann! Jeg er fortsatt litt forkjøla, men det er mye bedre og jeg regner med å bli kvitt det helt i løpet av helgen. Hvis vi ser bort fra det så er det mye som har vært skikkelig fint de siste dagene. Jeg har a) endelig blitt ferdig med førsteutkastet til Gatelykt-prosjektet mitt (det er bare 77 sider for øyeblikket og det er mye arbeid som gjenstår, men førsteutkastet anser jeg som klart og det er fint), b) jeg kommer sannsynligvis til å få en Stratos-sjokoladeplate sendt til meg i posten om noen dager pga. konkurranse Stratos arrangerer for tiden og c) jeg har greid å oversette Satisfied fra musikalen Hamilton fra engelsk til norsk sånn for moro skyld og resultatet av det kan man se her: http://www.twitlonger.com/show/n_1sp2fp5 :) 

Dette er for øvrig en super unnskyldning for å poste den opprinnelige Satisfied:

Jeg fant den i denne kule tegnede versjonen som nå ga meg lyst på Hamilton-animasjonsfilm (ååå, jeg trenger å se Hamilton!!!)

Ellers ble jeg nødt til å skaffe meg ny klokke i dag fordi remmen på den jeg hadde begynte å gå i stykker (og jeg er avhengig av å bruke armbåndsur), men den jeg kjøpte er skikkelig søt og riktignok var det en temmelig billig klokke kjøpt på CMYK for under 200 kr så jeg forventer ikke at den vil vare i evigheter, men den var fin. 

I tillegg så var det skikkelig kult for jeg hadde egentlig tenkt meg på sentkveld på Teknisk Museum i går og så tenkte jeg for noen dager siden at det hadde vært innmari kult om det bare kunne dukket opp en eller annen konkurranse der man kunne vinne billetter til Singin in the Rain på Folketeateret og i går var det som om skjebnen hørte meg eller noe sånt og i går vant jeg faktisk billetter til gårsdagens generalprøve som var FANTASTISK! Anmeldelse kommer om noen dager og ååå, i går kveld hadde jeg det så fint <3

Her kan man se en Singin in the Rain-scenen fra den originale filmen fordi det er så flott!

Og da tenkte jeg å oppsummere august bok- og filmmessig sett så da setter jeg i gang.

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for august

BØKER

- Grandville av Bryan Talbot

Spenningsfylt og stilig grafisk roman i beste Sherlock Holmes-stil. Terningkast 4!

- Megzilla av Gro Dahle & Kaia Dahle Nyhus

Underfundig, velskrevet og fint illustrert kvasi-grafisk roman om pubertet og kjærlighet. Terningkast 5!

- Under majordomominor av Patrick Dewitt

Smart, gotisk, underholdende og meningsløs. Terningkast 5!

- One av Sarah Crossan

Veldig fin og sår ungdomsroman i diktform. Terningkast 5!

- We are the ants av Shaun David Hutchinson

Svært fint skrevet med fascinerende konsept. Dette er en essensiell og super ungdomsbok. Terningkast 5!

- Curiosity House: The Shrunken Head av Lauren Oliver & H.C. Chester

Engasjerende, underholdende og finurlig. Terningkast 4!

- Bubble Boy av Stewart Foster

Søt, sympatisk og ålreit, men litt for barnlig. Terningkast 4!

- Et lite liv av Hanya Yanagihara

Voldsomt imponerende bok som jeg skal anmelde når jeg har funnet de rette ordene for hvor fantastisk denne boka er. Terningkast 6!

FILMER

- The Lobster

Sær og rar film som var mørk og spesiell, men tidvis søt og romantisk i tillegg. Terningkast 5!

- Finding Dory

Noe unødvendig, men tilfredsstillende, rørende og underholdende. Terningkast 5!

*

Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi :)

Songfuglen :)

Heisann! Det er tirsdag og livet er fint selv om jeg har vært litt forkjøla de siste dagene. Og på torsdag ser det ut til at jeg har tenkt meg på sentkveld på Teknisk Museum så det blir jo kos, dessuten var jeg på biblioteket på lørdag og lånte syv bøker som alle virker skikkelig fine så yay. For øvrig tror jeg "Et lite liv" som jeg leser for øyeblikket vil være en av de største leseropplevelsene mine i år, jeg koser meg masse med Gilmore Girls på Netflix og ja, jeg har det mest ganske trivelig. 

Ellers har det vært en ny episode av SYTYCD Jr. og her er en dans derifra som jeg likte skikkelig godt:

Det er Emma og Gaby og en tap-rutine koreografert av Emma (de hadde en twist denne episoden der barna koreograferte rutiner for dem og den voksne danseren de danser sammen med og dette resulterte blant annet i denne rutinen som hadde vært kul i seg selv, men som blir litt ekstra imponerende når man tar i betraktning at den altså er korreografert av en elleve-åring). 

Og så har Stjernekamp begynt igjen og det fine med årets sesong er at jeg ikke har noen umiddelbare favoritter i utgangspunktet, der jeg tidligere har hatt noen superfavoritter som har gjort meg alt for emosjonelt investert. I år derimot så er det mer åpent hvem jeg kommer til å heie mest på og det gjør det også litt ekstra spennende. Med det sagt så tror jeg kanskje jeg heier litt ekstra på Kash og Kate og jeg tror Gunnhild og Nicoline er de som kan bli de største positive overraskelsene litt á hvordan Martin Halla var i forrige sesong. 

Her er for øvrig opptredenen til Kate fordi jeg likte den veldig godt og hun antakelig har den stemmen jeg i utgangspunktet har mest sansen for:

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på å anmelde teaterstykket "Songfuglen" som jeg så på Det Norske Teatret forrige lørdag. Neste innlegg kommer antakelig på fredag så da bables vi :)

Songfuglen

Jeg har fortsatt til gode å lese noe av Jan Erik Leikvoll, men har som mål å lese «Songfuglen» etter hvert, en beslutning som er klarere for meg etter å ha sett teaterstykket «Songfuglen», et stykke jeg likte selv om jeg tidvis fant det litt forvirrende.

Uansett, dette er et teaterstykke om Jacoba som vokser opp i en verden av kvinner der menn er forbudt. Jacoba har en nydelig stemme, men er i hemmelighet mann og må skjule dette og så byr det på utfordringer og så blir det litt om å finne sin vei i livet og slikt. Og jeg syns konseptet er fascinerende, men først og fremst ville jeg se dette stykket på grunn av Frank Kjosås som spiller Jacoba. Og ååå, Frank Kjosås gjør en fantastisk rolle i dette stykket. Han spiller flott, han synger nydelig og han skaper en karakter man blir engasjert i, dessuten er dette et stykke der Frank Kjosås naturlige litt androgyne trekk virkelig kommer til sin rett og det føles som om dette er en slik rolle ingen annen virkelig kunne skapt med like stort hell.

Jeg liker ellers musikken, stemningen og jeg syns de er så himla dyktige på scenografi på Det Norske Teatret for det blir aldri for mye av det gode og det er alltid historien som først og fremst er i fokus, noe som jeg liker.

Dette stykket forvirret meg likevel litt, men det skyldes nok en del at jeg var litt småtrøtt da jeg så det og at jeg ikke er så vant med stykker som er mer teater med musikk enn rett frem musikal. Utover det så handler forvirringen også litt om at dette er teater uten enkle svar. Det er gåtefullt, metaforpreget og åpent for tolkning og mens en del av meg føler meg litt uvant med å ikke henge helt med i svingene, så er det også en del av meg som liker det. Det skinner så godt gjennom at selv de gangene jeg selv kanskje ville gjort andre dramaturgiske valg så er alle valgene samtidig svært gjennomtenkt og alt dette gjør dette til et stykke som er verdt å se.

Så nei, dette er ikke det teaterstykket jeg har likt best i år, men det er det stykket som i størst grad gjør at jeg sitter igjen og grunner over det jeg har sett mens jeg forundres og fascineres.

Terningkast 5!

Finding Dory :)

Fin ting, jeg er på et nytt jobbkurs for tiden og det gjør meg bare enda mer motivert enn før hva angår å få jobb (nok til å spørre på Twitter i håp om at noen kan hjelpe meg å få jobb i bokhandel, nok til at jeg skal registrere meg og lære meg LinkedIn i neste uke, nok til å legge mulige Facebook-planer). Dette nye jobbkurset betyr dessuten mye tid til å skrive på Gatelyktprosjektet som ikke har det spor med jobb å gjøre siden man sitter foran datamaskinen mye av dagen og ikke kan bruke den til Netflix eller nettspill som den brukes mest til hjemme og hvis man ikke kan se Netflix i stedet for å skrive så er sannsynligheten for at man skriver plutselig ganske mye større ;) Ellers er boka jeg leser super og i dag vil jeg få en skikkelig travel dag som vil inneholde biblioteket, Jensen Bøfhus, teater og spillkveld og det er fint. Og teater altså, teater, det har vært så mye forskjellig på plakaten i det siste at det var først i går at jeg virkelig innså at ja, jeg skal faktisk på teater og det nå i dag og det er Songfuglen (selv om jeg ikke har lest boka først, men jeg skal se etter boka på biblioteket sånn at jeg kan lese den i ettertid og sammenlikne litt for min egen skyld) og Det Norske Teater og Frank Kjosås og ååå, det blir fint <3 Anmeldelse kommer etter planen på tirsdag.

Ellers så er det ikke så mye spennende å melde, men om man ser bort fra noen irriterende småting så er livet egentlig veldig trivelig for tiden og jeg liker at det snart er september og offisielt høst fordi høst er den årstiden jeg liker aller best og blir mest inspirert av. Og jeg liker Gilmore Girls supergodt for tiden, det er fantastisk og veldig karolinsk fordi popkulturelle referanser i massevis og godt skrevet og slikt og ja, det er mye å glede seg over egentlig. 

Her er forresten noe av det søteste i hele verden: 

Det er et klipp fra filmen Finding Dory med Dory som liten og ååå, det er så himla adorabelt at bare ååå <3

Og grunnen til at jeg poster dette klippet er selvsagt at jeg så filmen i går og nå skal resten av dette innlegget forbeholdes min anmeldelse. Siden bables vi, god fornøyelse og ha en super helg alle sammen :)

 

Finding Dory

Mens Finding Nemo ikke er en av mine største favoritter blant Pixars filmer, så er det en film jeg liker veldig godt og siden jeg likte Dory best der (godt hjulpet av at hun har stemmen til Ellen Degeneres som er super) så var det en selvfølge at jeg måtte se oppfølgeren Finding Dory der fokuset i størst grad var på Dory. Og yay, jeg likte denne filmen minst like godt som Finding Nemo, Finding Dory er en veldig fin film og den har riktignok sine svakheter, men aller mest var det bare veldig tilfredsstillende.

Her følger vi altså Dory som prøver å finne igjen familien sin og så blir dette et eventyr som i hovedsak tar plass på et slags akvarium og så skjer det ting og ja, det er hele tiden spennende og engasjerende og ofte svært rørende på den perfekte Disney- & Pixar-måten i tillegg. Og jeg liker å følge handlingen, det er en fin historie selv om det på mange måter også er en ganske klassisk historie. Jeg liker dessuten karakterene og stemningen og siden det er Pixar så er selvsagt animasjonen også helt fantastisk. Så, dette er absolutt en fin film som i kombinasjon med popcorn og en brus burde by på en super kino-opplevelse.

Med det sagt så er det noen ting som trekker litt ned. En av dem er en gjennomgående vits med Sigourney Weaver som for meg ikke funket helt (og som også tok meg litt ut av historien noen ganger fordi jeg så filmen på engelsk, men med norsk tekst der det sto Cecilie Skog siden hun har Sigourney Weavers rolle i den norske versjonen, dvs. måtte man stadig forvirres av å høre dem si Sigourney Weaver mens det sto Cecilie Skog som tekst og det så rart ut). Denne filmen lider også litt av et problem en del Pixar-filmer har hatt i at de er helt perfeksjon mye av tiden, men så blir det for mye mas som skjer i løpet av den siste delen av filmen, litt som om Pixar plutselig kommer på at de har barn og unge som målgruppe og vips føler de at de må de sette i gang med spenning for barnas skyld, når det i både Wall-E, Up og en mengde andre av filmene deres gjør seg best når det ikke skjer så mye og de har rolige ettertenksomme øyeblikk man bare kan nyte. Jeg syns den andre halvdelen av denne filmen særlig viser visse dramaturgiske svakheter sånn sett som ødela litt.

Saken er likevel den at mens dette ikke er en perfekt film på noen som helst måte så er det en film som virkelig tilfredsstiller. Nei, det er ikke noe man MÅ se, men det er en film som man koser seg med og som er rørende, underholdende og morsom om hverandre med fantastiske karakterer og animasjon og masse sjarm. Nettopp derfor syns jeg denne filmen er skikkelig verdt å se. Og forfilmen er så himla søt og nydelig og FANTASTISK animert at den alene er verdt prisen for kinobilletten (som ikke kostet meg noe fordi kinopluss og nok oppsparte poeng, hurra).

Terningkast 5!

Ps. og her er klipp fra forfilmen bare fordi ååå <3

 

En forfatter, en verden av historier og tre fugler på balkongen :)

Heisann :) Det er onsdag og livet er fint fordi jeg nå har anskaffet billetter til å se "Finding Dory" på Ringen Kino på fredag og først trodde jeg ting ville bli litt stress fordi jeg har begynt på et nytt jobbkurs som varer fra 9 - 15 og filmen starter 17:45 og jeg skal få spist middag først og slikt, men jeg fant en optimal og herlig løsning så yay ;) Ellers hadde jeg tenkt meg på et litterært arrangement i dag som jeg endte opp med å droppe fordi det ble aldeles for mye stress, jeg gleder meg til lørdag fordi biblioteket og Songfuglen på Det Norske Teater og ja, jeg har det ganske fint mesteparten av tiden. 

Ting som gleder meg ellers er "Et lite liv" som jeg leser nå for den er faktisk skikkelig fin og engasjerende skrevet og jeg satser på at den fortsetter å være like fin. Jeg gleder meg videre over Nintendo-spillet jeg koser meg med for tiden, jeg har dilla på Gilmore Girls, jeg liker at det har vært ny episode av SYTYCD Jr. selv om den ikke var blant de mest engasjerende episodene og angående den nye episoden var denne dansen skikkelig skjønn:

Denne dansen kunne selvsagt vært mye bedre enn den er for jeg elsker konseptet, musikken og atmosfæren, men jeg syns de to danserne er litt for unge og uerfarne til å overbevise hundre prosent. Det er likevel veldig søtt og sjarmerende og et sånt konsept som får meg til å drømme meg bort og inspireres.

Og så har jeg i år blitt ganske stor fan av Grace VanderWaal (hun har en veldig fin konto på Youtube der hun synger originale sanger og covrer andres låter og hun overbeviste meg veldig under auditionen sin på America's Got Talent) og her er hennes opptreden under kvartfinalen:

Og noe av det jeg liker best er det at hun ikke er perfekt, hun er litt sjenert og usikker og treffer ikke fantastisk på hver eneste tone og likevel så skinner potensiale og musikaliteten så godt frem og jeg er litt sånn at jeg liker det når man ser penselstrøkene på malerier i stedet for at det er helt fotorealistisk og hvis barn og ungdom synger så liker jeg at stemmene bærer litt preg av det at de er i en utviklingsfase, de små tingene som gjør at ting ikke er helt feilfritt er det som gjør at det blir så mye mer genuint og gjennomfint og ja, jeg syns dette er en super opptreden. Og tenk å være 12 år og allerede så flink til både å synge og å spille ukulele, det er inspirerende :)
*

Ellers har jeg fått skrevet en del på Gatelyktprosjektet og jeg trenger egentlig bare å skrive ferdig det avsluttende kapittelet (som jeg holder på med for tiden) og å forlenge noen av de andre novellene og så vil jeg nok ha et førsteutkast klart. Og det er litt for kort (selv med å forlenge ymse noveller og slikt så vil det fortsatt ikke være mer enn kanskje 80 sider), men så er det jo en novellesamling der målgruppen er barn og unge og da trenger det kanskje ikke å være så langt som med vanlige romaner. Jeg oppdaget ellers at Ugla bokbar som åpnet i går skal ha et arrangement i slutten av hver måned der de har en redaktør på besøk som man kan møte og stille spørsmål til og det første slike møtet er nå førstkommende tirsdag og det er jo brilliant. Det er i alle fall en mulighet til å sjekke om det på sikt er et marked for rare novellesamlinger om gatelykter som forteller historier til hverandre og kanskje få noen ideer om hva som bør gjøres videre for jeg vet det gjenstår mye redigering, men jeg vil at det skal bli til noe. 

Uansett tenkte jeg å dele en novelle fra prosjektet som jeg har tenkt at skal være den siste novellen som blir fortalt av en gatelykt ved nattestid og som slik jeg har tenkt det skal romme litt av alt som har blitt fortalt tidligere i samlingen liksom. Dette er altså ikke redigert eller slikt, men bare en liten historie om en forfatter og tre fugler på balkongen. Jeg håper det faller i smak og så kommer neste innlegg antakelig på lørdag :)

 

En forfatter, en verden av historier og tre fugler på verandaen

De satt der på rad og var tre noter på et noteark eller kanskje ? der fine tankespill kunne følge etter. Han så dem først ikke, så egentlig ingenting utenom det blanke Word-dokumentet som var og forble like blankt. Alt han visste da var at hele livet var fullt av ord og at han ikke klarte å nå dem og at det nærmest var fysisk vondt å vite at de var så nær ham, så uendelig nære og likevel så fjerne. Og her kan vi selvsagt fortelle at mannen het Gustav og likte å tenke på seg selv som forfatter selv om han enda ikke hadde utgitt noe siden han tross alt drev med mye av det ekte forfattere drev med som å lese masse bøker, finne inspirasjon overalt, late som om ordene var blyanter for så å gå inn for å spisse dem så godt at de var som skarpe små sverd å regne og selvsagt, å skrive. Og når han ikke skrev drakk han te fordi han følte det var en utpreget forfatteraktig ting å drive med, dessuten hadde han aldri lært seg å like kaffe selv om det fortonet seg som en enda mer forfatteraktig ting å like og da var det te som gjaldt. Te med fruktsmak. Te med tre suketter der antallet var vel så essensielt som drikken i seg selv. Te som smakte morgendugg selv når han drakk det om kvelden fordi den første koppen alltid kom i de skjøre morgentimene da øynene hans fortsatt var preget av søvn og ingenting funket skikkelig enda. Og i de beste periodene skrev han mer enn han drakk te og lagde seg kopper med te der teen ble kald fordi han glemte dem i hastverket med å få ned alle tankene som trillet frem, en etter en, ord etter ord, i de beste periodene var ordene som en ustoppelig bølge som fosset frem og etterlot ham våt og matt og samtidig hundre prosent lykkelig. Gustav tittet ned på Word-dokumentet nå, det blanke arket som nærmest hånet ham med sin blankhet og tok deretter en slurk av dagens tredje kopp med te. Det var ikke en av de beste periodene.

Kanskje hørte han et kurr, kanskje var det innbilt, men noe var det uansett som fikk ham til å se opp og se fuglene på verandaen. Det var tre av dem, tre fugler, eller mer spesifikt duer og ikke spesielt søte duer. Men det de manglet av søthet tok de igjen i å være fascinerende for det var dem og Gustav lurte på om de var i familie. Kanskje en mor og far-due og et due-barn der moren og faren var aldrende og en dues ekvivalent til å være noen-og-sytti siden alle duene var like store. Kanskje de ikke var familie i det hele tatt, men tre gode venner på samme alder som delte en samtale på et fuglespråk Gustav ikke forsto noe som helst av. Dette virket straks som det mest sannsynlige alternativet og Gustav betraktet dem der de satt og håpet at ingen av duene ville bestemme seg for å bæsje på verandaen hans. Ikke for det altså, han hadde det ikke med å bruke verandaen særlig ofte, det var bare det at det ikke tok seg helt ut og det føltes som om duer strengt tatt burde ta litt hensyn de og. Gustav følte et snev av dårlig samvittighet der han satt og tok seg i å tenke at han skulle ønske det var spurver i stedet. Små og søte spurver som kunne gi ham følelsen av å være i en Disney-film rett før et koselig musikalnummer satte i gang. Den dårlige samvittigheten ble deretter fulgt av et snev av skam over en tanke som i Gustavs øyne virket veldig jentete før det slo ham at det ikke spilte noen rolle. Tanker var tanker og ingenting var feil, selv ikke at han av og til dagdrømte om å være i en Disney-film. Det som var feil var at han ønsket seg spurver i stedet for duene som han regnet med at merket det, merket hvordan duer var fugler han rett og slett ikke hadde så veldig sansen for om sant skal sies. «Unnskyld» sa han rett ut i lufta, velvitende om at om duene på balkongen faktisk hørte ham gjennom vinduet så forsto de ham nok ikke uansett for de var tross alt duer og han var et menneske og han regnet med at de nok snakket forskjellige språk. Gustav følte seg likevel litt bedre etter å ha unnskyldt seg, det hjalp på sett og vis og da var det kanskje en fin ide uansett. Han betraktet duene der de satt litt til og merket seg at de så ut til å ha det ganske så fint. Et øyeblikk fikk han litt lyst til å sette seg ved siden av dem på rekkverket, men det var ikke en tanke han tok særlig på alvor, ikke minst fordi ideen om å risikere å falle fra en balkong i fjerde etasje ikke var spesielt tiltalende. Han regnet snarere med at et slikt fall ville gjort skikkelig vondt og på alle mulige måter vært fullstendig unødvendig. Det virket likevel trivelig å sitte der på rekkverket, kjenne på vinden, mysa i sola og bare være midt i alt og likevel et sted forbi virkeligheten. Vissheten duene også hadde om at de når som helst kunne fly av sted og utforske alle kriker og kroker av verdenen rundt dem. Friheten som lå i denne vissheten.

En av duene fløy sin vei og Gustav fulgte den med blikket helt til han mistet den av synet. Han tenkte seg at denne fuglen var på vei til skogen som ikke var så alt for langt unna der man kunne gå seg bevisst vill mellom trærne og kanskje finne skjulte hemmeligheter der inne som var verdige og ettertenksomme og et skjørt farvel til meget slitte paraplyer. Gustav tenkte seg at han var passasjer mens duen fløy over skoger og kratt og forbi blokker og hus som i seg selv kanskje inneholdt tusenvis av historier om tidligere superskurker, feer i kjøleskap eller kanskje verdens raskeste skilpadde. Og kanskje burde Gustav ha skrevet i stedet for å la tankene spinne vilt mens han drømte seg langt, langt bort, men samtidig føltes det også nyttig bare dette med å gi seg hen. I alle fall minnet det ham på at det fantes en hel verden av historier som enda ikke var blitt fortalt, noe som han på sikt hadde et mål om å få gjort noe med. Det fantes elefanter og ildfluer og dypt inne i skogen fantes kanskje dører til andre verdener og alt dette kunne males frem når han bare fant ordene og å drømme seg bort var en måte å lete seg vei gjennom labyrinten. Skue frem og tilbake ved alle hjørner, lete med blikket og til slutt å finne lyset som markerte at han var fremme. Gustav visste at når han først kom seg dit så ville alt igjen flyte og han gledet seg. Med et smil tittet han ned på Word-dokumentet sitt igjen. Det var like tomt, men inni seg hadde han diktet i flerfoldige minutter og alt på grunn av tre duer som nå var to duer og snart ville være null duer når også de to gjenværende fuglene fløy av sted og kanskje landet på tilfeldig valgte gatelykter i Villbringebærparken der de kunne føle seg like hjemme som benkene og trærne og de mange buskene med ville bringebær som fantes der og var selve grunnen til at parken het det den het. Alt føltes bedre nå og han visste med et at alt ville ordne seg.

Gustav reiste seg snart og gikk for å lage seg en ny tekopp som han endte opp med å glemme å drikke. Og snart ville det bli kveld, parken ville fylles av eventyrstøv og tre duer ville være hvor enn de følte for å være mens himmelen var full av stjerner og kopper med te som noen hadde glemt å drikke.

Smakebit på søndag og filmer jeg har lyst til å få sett denne høsten :)

Heisann! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har gått en del da. Jeg hadde nemlig et jobbintervju i Lillestrøm (finner ut hvordan det gikk i midten av neste uke) og å finne frem dit gikk ganske greit selv om det var tre busser og deretter et kvarters gange unna. Da jeg var ferdig med intervjuet gikk bussen tilbake til Lillestrøm Terminal (som er der buss og tog til Oslo går fra) dog fra en annen bussholdeplass enn den jeg hadde gått av på sist og så prøvde jeg å finne frem til den bussholdeplassen, men endte opp med å gå feil og enden på visa er at jeg endte opp med å gå i tre kvarters tid før jeg endelig var ved Lillestrøm Terminal der jeg var så sliten at jeg besluttet å droppe yndlingskaféen og heller gå på kaféen jeg fant rett ved Lillestrøm Terminal der de hadde dagens aviser man kunne titte på, brus, hvetebolle og veps som gjorde at jeg turte å sitte ute i fem minutter før jeg hadde et lite mentalt sammenbrudd pga. vepseskrekk og flyttet meg inn. Ellers var det dog ganske trivelig på kaféen da og jeg fikk egentlig litt lyst til å ta buss i evigheter for å dra dit igjen. Og i går tittet jeg rundt i Oslo sentrum, jeg lette etter Pokémon i Vigelandsparken (som jeg av en eller annen grunn foretrekker å kalle Vigelandsparken selv om de fleste kaller det Frognerparken) og i morgen begynner en sånn uke der alt skjer tydeligvis så det blir jo fint.

Ellers er det endelig tid for smakebit på søndag igjen så jeg har tenkt å være med på det og deretter fylle dette innlegget med litt filmrelatert innhold, men det kommer jeg tilbake til. 

Uansett, boka jeg leser for øyeblikket er denne:

Jeg fikk tak i et lesereksemplar av den norske utgaven for ikke så lenge siden og har tenkt lenge at den høres interessant ut, men så har jeg vært litt skremt av at den er så tykk (nesten 800 sider) og i tillegg visstnok skal være veldig deprimerende og ukoselig. Jeg vil ikke nødvendigvis at alt skal være regnbuer og løvetannfrø heller, men en tykk bok som i tillegg skal være vond og ubehagelig høres ikke nødvendigvis ut som det mest fristende. Samtidig så er det så mange gode kritikker og mens jeg ikke har blitt helt overbevist enda så har det jeg har lest så langt vært interessant nok og godt skrevet og mens jeg egentlig foretrekker originalspråket så er oversettelsen også god tross to, tre små slurvefeil som nok mest skyldes at det er et lesereksemplar. Og jeg babler for mye, men ååå, denne boka, jeg har vært nysgjerrig på denne boka så lenge at det føles fint at jeg endelig er i gang.

Ellers er dette altså boka "Et lite liv" av Hanya Yanagihara, det handler om fire venner der Jude er den det sentrerer mest rundt og vi følger dem og slikt og så mye mer vet jeg ikke siden jeg altså ikke har lest så langt enda. Her er uansett en smakebit:

Jeg liker veldig godt hvordan det har vært ganske hverdagsmagisk så langt, det er realistisk og ordinære ting som skjer, men man ser samtidig magien i det. Den følelsen håper jeg at boka fortsetter å gi meg. 

Flere utdrag er å finne hos Flukten fra Virkeligheten

*

Nå tenkte jeg å ta for meg noen filmer jeg regner med å prøve å få med meg på kino denne høsten med trailere og korte kommentarer om hvorfor de er noe jeg føler behov for å få sett. Dette er selvsagt bare en pekepinn, det kan godt hende jeg bare ser noen av disse filmene og det kan videre godt hende at jeg ser filmer som ikke er med på denne listen, men dette er i utgangspunktet filmer jeg tenker at jeg veldig gjerne vil få sett og da setter jeg i gang.

Noen filmer jeg virkelig ønsker å se på kino denne høsten

- Finding Dory (premiere 26. august)

Finding Nemo er ikke en av mine definitive favoritter blant Pixars filmer, men det er en veldig flott film og det beste med den er Dory og dette gjør oppfølgeren der det er enda mer fokus på Dory interessant. Utover det så ser denne filmen ut som nok en nydelig Pixar-film der man kan kose seg med popcorn, nyte stemningen og bli rørt opp til flere ganger fordi Pixar og Disney er veldig gode på å være rørende. Og så er jeg skikkelig glad i animasjonsfilm og denne ser flott ut og når man legger til det lille utdraget jeg har sett fra forfilmen Piper som er noe av det fineste jeg har sett så er denne en av de sikreste kinoplanene mine fremover.

- Kubo and the two strings (premiere 9. september)

Denne filmen er laget av skaperne bak "Boxtrolls" som jeg elsket og er også animert, men i en helt annen stil enn Disney og Pixar. Og denne filmen vet jeg ganske lite om, men trailerne får det til å virke skikkelig episk og som noe som har potensiale til å være sært, genialt og jeg blir på ingen måte overrasket om denne filmen nomineres til Oscar for beste animasjonsfilm neste år (der jeg spår at den vil konkurrere med Zootopia OG Moana). Jeg trenger å se denne filmen :)

- Trolls (premiere 21. oktober)

Sånn for å fortsette trenden med animasjonsfilmer bare vet jeg at jeg skal se denne filmen som er signert Dreamworks, mye fordi jeg liker mange av skuespillerne som er med å gi stemmene, men også fordi dette virker som en sånn film med mye musikk og sjarm som man kan kose seg veldig med. Greit nok så virker det veldig sukkersøtt og noe overfladisk og jeg tror dette på ingen måte er noe man MÅ se, men det virker karolinsk likevel og det er inspirert av troll-figurene mange hadde på 90-tallet og skurkene heter Bergen monsters i USA og så kalles de Bergensere i Norge og skal liksom være regntunge og deprimerende og det er litt morsomt selv om det egentlig betyr at denne filmen fornærmer folk fra Bergen av en eller annen grunn. 

- Florence Foster Jenkins

Jeg er bittelitt usikker på om denne filmen settes opp i Norge siden det inne på Filmweb står at den har premiere 4. november, samtidig som Norge ikke nevnes på IMDBs liste over når filmen har premiere der og der og denne filmen heller ikke nevnes inne på Oslo Kinos nettsider. Hvis den settes opp er det dog uansett noe jeg må få sett, litt fordi jeg er fan av Meryl Streep og liker de andre involverte skuespillerne, men aller mest fordi jeg har en viss fascinasjon overfor Florence Foster Jenkins som resulterte i at jeg har sett et teaterstykke om henne og slikt. For de som ikke vet det så var hun en skikkelig rik dame som ble berømt for sin urokkelige tro på et fantastisk talent for opera mens hun egentlig var tonedøv og på ingen måte like talentfull som hun trodde selv. Det er fascinerende hvordan hun greide å være så sikker på sitt eget talent selv om folk dro på showene hennes mest for å le av henne og mens det er litt sårt så høres det litt fint ut å elske noe så mye at man gjør det uansett hva folk mener. 

- A monster calls (premiere 2. desember)

Boka "A monster calls" av Patrick Ness er en av de vakreste og tristeste bøkene jeg noensinne har lest og jeg syns alle burde lese den pronto. Og derfor er jeg svært nysgjerrig på filmen som har potensiale til å bli en utrolig sterk filmopplevelse hvis den lever opp til forventningene. Trailerne jeg har sett virker i alle fall svært lovende og denne filmen ser helt nydelig ut. 

*

Jeg vurderer ellers å se filmer som "Løvekvinnen" (fordi traileren gjør at den ser veldig fin ut), jeg kommer sannsynligvis til å se "Fantastic Beasts and where to find them" (selv om jeg når sant skal sies ikke føler et så stort behov for flere filmer og bøker og ting og tang som fortsetter Harry Potter-universet, jeg er glad i Harry Potter, men jeg syns de syv bøkene og åtte filmene fyller det meste av Harry Potter-behovet ganske greit), jeg er videre nysgjerrig overfor blant annet "Storks" og "Dyrene i Hakkebakkeskogen" for å nevne noe. Det er likevel de jeg har postet trailer til som det er mest sannsynlig at jeg rett og slett må få sett. 
***

Nok om det. Neste innlegg kommer antakelig på onsdag så da bables vi. Ha en finfin søndag alle som en :)

We are the ants og sånt

Heisann! Det er torsdag morgen og livet er fint fordi neste uke har potensiale til å bli skikkelig awesome (den vil antakelig inneholde forlagsarrangement, Finding Dory på kino, Songfuglen på teater og ellers så er det endelig slutt på OL og dermed ny episode av SYTYCD, det er første episode av neste sesong av Stjernekamp, det er biblioteksplaner og det er nytt jobbkurs som skal i gang). Denne uka derimot er mer ordinær, men jeg koser meg, leser fine bøker og har det gøy med Nintendo, Netflix og kreative prosjekter (deriblant ny fargeleggingsbok jeg skaffet meg i slutten av forrige uke) så yay for det :)

Ellers leste jeg i går at det skal bli laget en live-action versjon av "Den lille havfruen" der Alan Menken og Lin-Manuel Miranda skal stå for musikken og det høres awesome ut. Og dette er selvfølgelig en ypperlig unnskyldning for å poste denne finheten:

Det er så fint, jeg elsker dem begge to <3

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til en anmeldelse av den skikkelig fine boka "We are the ants" av Shaun David Hutcherson (som forøvrig har en himla kul bio på nettsiden sin: http://shaundavidhutchinson.com/about/). Jeg måtte nemlig sitere en del og dermed ble anmeldelsen ganske lang så derfor :) Neste innlegg kommer antakelig på søndag så da bables vi og god fornøyelse, håper anmeldelsen faller i smak. 

We are the ants av Shaun David Hutchinson

Henry Denton has spent years being periodically abducted by aliens. Then the aliens give him an ultimatum: The world will end in 144 days, and all Henry has to do to stop it is push a big red button.

Only he isn?t sure he wants to.

After all, life hasn?t been great for Henry. His mom is a struggling waitress held together by a thin layer of cigarette smoke. His brother is a jobless dropout who just knocked someone up. His grandmother is slowly losing herself to Alzheimer?s. And Henry is still dealing with the grief of his boyfriend?s suicide last year.

Wiping the slate clean sounds like a pretty good choice to him.

But Henry is a scientist first, and facing the question thoroughly and logically, he begins to look for pros and cons: in the bully who is his perpetual one-night stand, in the best friend who betrayed him, in the brilliant and mysterious boy who walked into the wrong class. Weighing the pain and the joy that surrounds him, Henry is left with the ultimate choice: push the button and save the planet and everyone on it?or let the world?and his pain?be destroyed forever.

*

Da jeg hørte om konseptet til boka «We are the ants» ble jeg raskt interessert siden temaet «tenåringsgutt må velge om han vil trykke på en knapp for å redde verden eller la være slik at verdens undergang kommer på besøk» hørtes temmelig fascinerende ut. Og noe av det beste med denne boka er at det er en sånn ungdomsbok som man bare vet at vil være skikkelig essensiell for enkelte. Det finnes så mange som vil elske denne boka og finne en trøst i den og det er med på å gjøre den viktig. Og mens jeg personlig anser dette som en veldig fin bok og ikke en fullstendig fantastisk en så er det likevel noe innmari fint med å ha lest en veldig fin bok. Livet blir alltids et hakk bedre når man har lest veldig fine bøker.

Uansett, denne boka gjør veldig mye riktig. Det er en ungdomsbok som er utrolig godt skrevet, den tar opp viktige temaer som depresjon, mobbing og kjærlighet, det er karakterer man blir engasjert i og der ingenting er svart-hvitt og den er veldig «tounge in cheek» (for å bruke et uttrykk jeg ikke finner en god norsk beskrivelse for og som bare føles som en veldig god beskrivelse av språkleggingen i denne boka). Og mens det er science fiction-elementer så er det en først og fremst realistisk bok der science fiction-elementene heller er en ramme rundt historien, noe som funker ypperlig.

Dette er dessuten en bok som er herlig nerdete og åpenbart skrevet av noen som er fascinert av vitenskapen og universet, noe som etter hvert har blitt noe jeg liker veldig godt i bøker. Samtidig er denne boka både sår og vond og på sett og vis en smule filosofisk i og med at det handler om å beslutte om verden er verdt bryet eller ei. Og uten å spoile for mye så er slutten ganske så åpen og det kan kanskje være litt irriterende, men det føles også riktig. I tillegg til alt dette liker jeg humoren til Shaun David Hutchinson, tross tidvis dyster og ukoselig tematikk er det alltid sarkastisk humor å finne uten at man trenger å lete så nøye for å finne det.

Og her var det mye positivt og likevel var jeg ikke helt i himmelen etterpå, noe som ikke nødvendigvis betyr at det var noe galt med denne boka, det var bare noe udefinerbart som manglet. Noe av greia er nok det at jeg har lest en del ungdomsbøker som har tatt opp mange av de samme temaene tidligere i år som har gjort sterkere inntrykk, noe som for så vidt ikke er «We are the ants» sin feil, men som like fullt er verdt å nevne. Jeg føler også at dette er en bok som prøver å være litt for mye på en gang og at det noen steder var litt vel mye drama. Samtidig føles det også ganske riktig og uansett om jeg er i himmelen eller bare på øverste hylle i bokhylla metaforisk sett så er det umulig å komme bort i fra at Shaun David Hutchinson skriver utrolig bra og herved er en forfatter jeg definitivt skal lese mer av. Dessuten er dette en bok der en hovedperson er homofil og så er det bare en del av hvem han er i stedet for å være en big deal og det føles også ganske fint.

Konklusjonen er altså at denne boka er verdt et forsøk, om ikke annet så fordi den er så godt skrevet. Terningkast 5 og her er en masse sitater (fordi denne boka er skikkelig siterbar):

?We may not get to choose how we die, but we can chose how we live. The universe may forget us, but it doesn't matter. Because we are the ants, and we'll keep marching on.? 
*

?Dreams are hopeful because they exist as pure possibility. Unlike memories, which are fossils, long dead and buried deep.? 

*

?Sometimes I think gravity may be death in disguise. Other times I think gravity is love, which is why love's only demand is that we fall.? 

*

?What if I don?t give a shit about the world??
?I?d say that?s pretty fucking sad.?
?Why??
?Because the world is so beautiful.? 

*

?You spend your life hoarding memories against the day you'll lack the energy to go out and make new ones, because that's the comfort of the old age. The ability to look back at your life and know that you left your mark on the world. But I'm losing my memories, it's like someone's broken into my piggy bank and is robbing me one penny at a time. It's happening so slowly, I can hardly tell what's missing.? 

*

?The universe may forget us, but our light will brighten the darkness for eons after we?ve departed this world. The universe may forget us, but it can?t forget us until we?re gone, and we?re still here, our futures still unwritten. 

We can choose to sit on our asses and wait for the end, or we can live right now. We can march to the edge of the void and scream in defiance. Yell out for all to hear that we do matter. That we are still here, living our absurd, bullshit lives, and nothing can take that away from us. Not rogue comets, not black holes, not the heat death of the universe. We may not get to choose how we die, but we can choose how we live.? 

*

?Popularity is teenage heroin.? 

*

?I was surrounded by heaven. The sun, the moon, the earth, and all those living stars. They wen't static like in pictures taken from impossibly far away- they breathed, they glowed. They were future and past, possibility and memory. They were beautiful. 
"I never knew there were so many," I whispered. We are merely pieces of a grander design, even more insignificant than I imagined. When the earth ceases to be, all those stars will shine on. Out deaths will mean nothing to them.
"I feel so small." No one replied. I wondered as I watched the stars, really seeing them for the fist time, whether they could see me, too.? 

*

?Age isn't stealing from my grandmother; it's slowly unwinding her.? 

*

?Physicists have theorized that we live in an infinite and infinitely expanding universe, and that everything in it will eventually repeat. 
There are infinite copies of your mom and your dad and your clothes-stealing little sister. There are infinite copies of you. 
Despite what you've spent your entire life believing, you are not a special snowflake. Somewhere out there, another you is living your life. Chances are, they're living it better.? 

*

?As human beings, we seek meaning in everything. We're so good at discovering patterns that we see them where they don't exist.? 

*

The Lobster og andre finheter :)

Heisann! Det er mandag, en ny uke er i gang og livet er trivelig selv om dette er en uke der jeg i utgangspunktet har veldig få planer (til gjengjeld er neste uke en uke der jeg i utgangspunktet har en hel masse planer så det går opp i opp). Dessuten fant jeg i stad ut at jeg har vunnet et gavekort på 500 kr på Bryn Senter (tilfeldigvis samme senter som jeg vant gavekort på for noen måneder siden fordi de tydeligvis liker meg) og på lørdag da jeg skulle legge meg fant jeg han her på soverommet mitt og fikk fanget ham:

Pikachu <3

Ellers er jeg nesten ferdig med en ganske fin bok som jeg regner med å anmelde her om noen dager, jeg liker det nyeste Nintendo-spillet mitt veldig mye, jeg har dilla på Gilmore Girls og jeg begynner å få en ide om hvordan Gatelykt-skriveprosjektet mitt skal avsluttes (hvis jeg har Word-dokumentet oppe og prøver å få skrevet i alle fall litt hver dag så kan jeg være ferdig med et førsteutkast innen september vil jeg tro). 

Men da tenkte jeg å anmelde "The Lobster" og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

The Lobster

Det var temmelig tilfeldig hvordan jeg plutselig oppdaget filmen «The Lobster», men da jeg leste om den så visste jeg fort at dette var noe jeg var veldig nysgjerrig overfor. For det hørtes ut som en film som var ganske annerledes fra det meste jeg har sett før og jeg var skikkelig nysgjerrig rett og slett. Og denne filmen er virkelig noe for seg selv og absolutt verdt å teste ut.

Det handler om en verden der man sendes til et slags hotell og får 45 dager på å finne kjærligheten og hvis ikke så blir man forvandlet til et dyr etter eget ønske. Og så har vi David som blir sendt til dette hotellet etter at kona hans har forlatt ham og utover det utvikler dette seg til en film som tidvis er svært romantisk, men også er noe av det særeste jeg har sett noensinne. Dette er dessuten en mørk komedie med strek under mørk og alt dette er med på å gjøre dette til en film man i det minste definitivt husker.

Personlig syns jeg konseptet var besnærende og filmen greier å gjøre mye ut av et konsept som er såpass underfundig og rart at det ikke er en selvfølge at det ville funket. Her funker det dog og det handler mye om stemningen og hvordan denne filmen er en sånn film som det ene øyeblikket har en skikkelig søt scene og deretter har en fæl og makaber scene som kommer ut av det blå før ting slentrer videre som om ingenting har hendt. Og jeg liker stilen og fotografiet og hvordan «The Lobster» tar de mest absurde scenarioer på det dypeste alvor. Jeg syns dessuten skuespillet er godt og ja, det er mye her som jeg hadde sansen for.

Denne filmen føles likevel litt langsom til tider, selv om man her kan innvende at jeg generelt sett er litt utålmodig når det gjelder filmer og mister konsentrasjonen fort. Jeg syns også at den noe distanserte fortellerstilen gjorde at jeg aldri helt følte at jeg forsto karakterene, selv om jeg har litt på geföhlen at det var meningen og jeg syns ting var litt for sært til tider.

Dette er likevel bare småting i en film som i det store og det hele var en veldig fascinerende filmopplevelse som jeg nødig ville vært foruten. Terningkast 5!

Der jeg blant annet anmelder boka "One" av Sarah Crossan

Heisann! Det er fredag, livet er fint (selv om det er litt vemodig å tenke på at Snickers (verdens beste hund) ville fylt 15 år i dag om han fortsatt levde) og i morgen skal jeg på kino og se "The Lobster" fordi jeg plutselig leste om den for ikke så lenge siden og så hørtes det veldig fascinerende ut selv om en del av meg er litt spent i og med at jeg vanligvis ser mer typiske underholdningsfilmer, animasjonsfilmer eller musikaler. Det eneste litt upraktiske var at forestillingen jeg skal se går på Vika Kino som idiotisk nok ikke har popcorn, men jeg satser på at det går helt greit om jeg bare stikker innom Saga Kino og skaffer snacksen der først (jeg er avhengig av popcorn på kino). Ellers handler livet om å skrive, lese, spille Nintendo, Netflix og å delta på masse konkurranser på nettet selv om jeg ikke har så mye flaks for tiden. For øvrig hjalp jeg en fugl for noen dager siden (linken fører til en tekst jeg skrev om det i stad), jeg opplevde for første gang noensinne at en buss jeg satt på kjørte feil for noen dager siden (den snudde og kjørte riktig igjen ganske kjapt, men det var fascinerende uansett) og ellers så er det ikke så mye spennende å nevne i grunnen. Men jeg har det fint da og det er jo bra. 

Men da tenkte jeg å anmelde enda en finfin bok jeg har lest i det siste og så tenkte jeg å blogge i neste omgang om noen dager da jeg kan skrive mine tanker om "The Lobster" :) Før jeg kommer til dagens anmeldelse tenkte jeg dog å dele en sang fra musikalen "Side Show" fordi det er en musikal som handler om et par sammenvokste tvillinger (har lest at det er den foretrukne betegnelsen i stedet for siamesiske), noe boka jeg skal anmelde også handler om. 

Denne sangen heter "I will never leave you" og er skikkelig fin. Det er ellers verdt å sjekke ut musikalcden som er tilgjengelig på Spotify, det er ikke verdens beste musikal eller noe slikt, men den har noen oppriktig fine sanger, svært talentfulle sangere og det er en sånn musikal som jeg ser for meg at kunne gjort skikkelig sterkt inntrykk om man fikk se den i virkeligheten (de kunne satt den opp på Det Norske Teatret med Heidi Gjermundsen Broch som en av de to søstrene, det kunne funket ypperlig).

Nok om det, boka jeg skal anmelde nå er fiksjon og handler om to helt andre søstre og da kommer anmeldelsen min og så bables vi om noen dager :)

(Bildet er funnet på Goodreads og linken fører til deres informasjonsside om denne boka.)

One av Sarah Crossan

Grace and Tippi are twins ? conjoined twins.

And their lives are about to change.

No longer able to afford homeschooling, they must venture into the world ? a world of stares, sneers and cruelty. Will they find more than that at school? Can they find real friends? And what about love?

But what neither Grace or Tippi realises is that a heart-wrenching decision lies ahead. A decision that could tear them apart. One that will change their lives even more than they ever imagined?

From Carnegie Medal shortlisted author Sarah Crossan, this moving and beautifully crafted novel about identity, sisterhood and love ultimately asks one question: what does it mean to want and have a soulmate?

*

Jeg så denne boka i hyllene flere ganger på biblioteket uten å bli særlig interessert siden dette er en sånn bok der ingen covere virkelig viser hva denne boka vil by på. Dette er en sånn bok som tilsynelatende ser ut som en hvilken som helst ungdomsbok helt til du finner ut at det handler om et sammenvokst tvillingpar og fortelles i diktform og du straks vet at uansett hva slags bok dette er så vil den være noe helt unikt. Og dette er en unik historie og også en nydelig en der du sitter igjen med tårer i øynene mens du tenker at ååå, dette var himla fint formidlet.

Uansett, selv vet jeg i utgangspunktet ganske lite om sammenvokste tvillinger (eller siamesiske tvillinger som det er mest kjent som), men jeg har lyttet en del til musikalen «Side Show» på Spotify som er en musikal om de sammenvokste tvillingene Violet og Daisy Hilton og de gangene jeg har vært borte i litteratur om tematikken så finner jeg det svært fascinerende fordi man vanskelig kan leve seg helt inn i å være i en slik situasjon. Det er et veldig interessant og mystisk tema. I boka «One» får man servert en ungdomsbok om temaet fortalt av en av tvillingene, Grace, og det som er veldig fint er at Sarah Crossan tydelig har gjort imponerende god research, noe som gjør denne boka lærerik i tillegg til at dette i det hele tatt bare er en veldig fin ungdomsbok.

Mens jeg ikke er så vant med romaner som fortelles i diktform funker det fantastisk her og det gjør også at dette er en bok på litt over 400 sider som går veldig fort å lese, samtidig som den er så nydelig og sår at man får litt lyst til å lese den flere ganger. Jeg fikk til og med litt lyst til å prøve å skrive roman i diktform selv og det er eventuelt noe jeg kan vurdere i november (eller om jeg gjør et nytt forsøk på å skrive en gotisk roman i oktober). Nok om meg, andre fine ting med denne boka er at den har gode karakterskildringer og da er det særlig Grace og Tippy vi blir kjent med og glad i siden det er tvillingene det handler om. Og man kan innvende at det kanskje er litt synd at vi bare får historien fortalt fra Graces synsvinkel og ikke Tippy sin i tillegg, men det fungerer absolutt fint og man føler fortsatt at man virkelig kjenner Tippy også boka i gjennom.

Og jeg elsker skrivestilen, hvordan det at det skrives som dikt gjør at skildringene blir uhyre presise og nære og uten noe som helst som kan betegnes som overflødig. Jeg elsker hvordan det mye av tiden forteller mye som er kjente scenarioer om man leser en del ungdomsbøker (vennskap, den første kjærligheten), men så gjør det unike perspektivet at det på sett og vis føles nytt likevel. Jeg liker at dette er en sår og vakker bok som tidvis er skikkelig deprimerende, men likevel i bunn og grunn føles som en bok om kjærligheten mellom to søstre, noe som jo er et håpefullt tema for så vidt og dessuten fint siden jeg i mangel av søstre selv liker å lese om å ha det (selv om dette på ingen måte må misforstås, å ha en lillebror er virkelig flott det og). 

Hvis jeg skal kommentere på noe så kan en kanskje innvende at de litterære virkemidlene er litt vel tydelige (det er en del grep ved denne boka som jeg har sett en del ganger før) og det er ikke noe stort problem, men det gjør at man aldri virkelig overraskes av det som skjer. Det mangler ellers noe udefinerbart som kunne gjort dette til noe mer enn bare en veldig fin bok. Fin er den dog uansett så det er jo bra. 

Og kanskje vil ikke dette være boka jeg husker best når dette året er over, men uansett så er dette en bok som er verdt et forsøk. Rett og slett fordi Sarah Crossan nå definitivt er en forfatter jeg ønsker å lese mer av og fordi denne boka er virkelig skjønn og fascinerende og gjør deg lyst til å lese mer om siamesiske tvillinger for å prøve å forstå det på sett og vis uforståelige. 

Terningkast 5!

 

My lady Jane og andre finheter :)

Heisann! Det er tirsdag, jeg skal straks spise middag og livet er fint fordi se:

Det er to temmelig tynne notatbøker som er veldig fine og så er det nytt Professor Layton-spill (elsker de spillene, de er blanding av eventyr og mysterie-spill med masse oppgaver og hjernetrim og jeg elsker hjernetrim og slikt så de er helt min stil, dessuten har de fantastisk musikk i tillegg). Ellers så tilbringer jeg dagene med jobbsøking igjen og når jeg ikke driver med det leser jeg masse, skriver litt og ser veldig mye Netflix (har nettopp sett ferdig Stranger Things som jeg likte skikkelig godt og har ellers dilla på Gilmore Girls for tiden). Og det fine er at jeg leser så mye bra for tiden, sommerens høydepunkt er nok boka jeg anmeldte i mitt forrige innlegg, men ååå, jeg har lest veldig mye annet supert som vil innebære at denne bloggen vil inneholde veldig mye bokanmeldelser fremover (og også senere i dette innlegget, men det kommer jeg tilbake til). Ellers har jeg funnet ut at Tv 2 Humor sender Under samme tak og Steg for steg på morgenen så nå får tiden kan jeg kose meg med det mens jeg spiser frokost ;)

Men da tenkte jeg å poste en anmeldelse av enda en av sommerens litterære finheter og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

 

My lady Jane av Cynthia Hand, Brodi Ashton & Jodi Meadows

For fans of The Princess Bride comes the comical, fantastical, romantical, (not) entirely true story of Lady Jane Grey

Lady Jane Grey, sixteen, is about to be married to a total stranger?and caught up in an insidious plot to rob her cousin, King Edward, of his throne. But that?s the least of Jane?s problems. She?s about to become Queen of England.

Like that could go wrong.

*

Da jeg først hørte om denne boka var det en sånn bok jeg bare visste at jeg var nødt til å få lest siden ideen med å ta for seg en historisk karakter og så la fantasien flyte fritt uten nevneverdige hensyn til realisme hørtes nerdete og brilliant ut på samme tid. Og ååå, denne boka er en smart, morsom og særdeles underholdende bok og når det er sommer og man er på hytta er det kanskje akkurat det man ønsker seg.

Uansett, hovedgrunnen til å lese denne boka er at den er sprudlende herlig fortalt. Det er spenning og eventyr og en liten dose magi i form av mennesker som kan forvandles til dyr og jeg liker fortellerstilen og hvordan et konsept som kunne funket ganske dårlig her fungerer ypperlig.

Videre er karakterene interessante og både Jane, Edvard og Gifford, som er de tre karakterene vi i hovedsak følger, er klart definerte karakterer som man heier på selv når de er smått frustrerende. Jeg liker ellers at denne boka er utrolig godt skrevet av tre forfattere hvis fortellerstil flyter finfint sammen, jeg liker at det er en hel del popkulturelle referanser og jeg liker at dette rett og slett er en innmari sjarmerende, siterbar og sær bok som er lett å like.

Med det sagt så er nok denne boka litt smak og behag og det er også en bok som strengt tatt er temmelig overfladisk underholdning i form av at man koser seg skikkelig underveis, men i ettertid er det nok mer forglemmelig. Man må også være villig til å kjøpe ymse logiske brister og en historie som tar seg veldig mange friheter og av og til er bedre fortalt enn den er gjennomtenkt.

Jeg nøt likevel denne boka og vil at alle skal lese den, eller i det minste gi den et forsøk. For dette er så artig og underholdende og i tillegg ganske så romantisk at jeg har litt lyst til å tenke at dette var det som egentlig hendte mens man skyver den virkelige historien under en stein eller noe liknende.

Terningkast 5 og her er litt sitering fordi jeg bare må (dette er for øvrig bare noen få sitater av et hav av sitater som kunne ha vært her siden denne boka var ååå så siterbar at bare wow):

?G took another gulp, and thought about the best way to break the equestrian news.My dear, you know those four-legged majestical beasts of the land? Well, you married one!
No. That could not be the right approach.My sweet, have you ever had a difficult time deciding between man or beast? Well, now you don?t have to!
Again, he thought better of this tactic.Sweet lady, there are those of us who sleep lying down, and those of us who sleep standing up. I can do both.
No.You know how some men claim to have another, perhaps hairier side?Have you ever cursed the fact that your loved one has just the two legs?Did you know that horses have incredible balance?Hey! What?s that over there? And then he would gallop away.? 

*

?He pretended to stretch his arms, in order to shift even closer to her. (This isn?t in the history books, of course, but we?d like to point out that this was the first time a young man had ever tried that particular arm-stretch move on a young woman. Edward was the inventor of the arm stretch, a tactic that teenage boys have been using for centuries.)? 

*

?Poor King Edward, now under the ground. 
Hacked his lungs out. They've yet to be found.? 

*

?Shall I compare thee to a barrel of apples?
Though art more hairy, but sweeter inside.
Rough winds couldn't keep me from taking you to chapel,
Where finally a horse could take a bride...? 

*

?I am not dead" argued Edward. "There are nefarious villains who would have you believe I died. But any accounts of my demise have been grossly exaggerated, I assure you, for here I am, very much alive.?

*

?Public poetry readings were known to be a rough business, especially when presenting new material. A man could lose a lot more than just his pride.? 

*

?Dedication

For everyone who knows there was enough room for Leonardo DiCaprio on that door.

And for England. We?re really sorry for what we?re about to do to your history.? 

Topp 7 navn jeg har gitt pokémon på Pokémon Go og Some kind of Happiness-anmeldelse

Heisann! Det er lørdag, jeg har på åpningsseremonien til OL Rio i bakgrunnen (jeg er totalt uinteressert i OL, men åpningsseremoniene kan være underholdende) og livet er fint fordi jeg har brukt bankkortet mitt litt for ofte i det siste og lever et liv fullt av bøker å kose meg med, teaterplaner å se frem til og sist, men ikke minst et nytt Professor Layton-spill til Nintendo 3DS som jeg regner med å få i posten om få dager. Ellers tenkte jeg å bruke dette innlegget på en av flere bokanmeldelser som vil dukke opp her fremover i og med at jeg har lest veldig mye fint denne sommeren, men før den tid tenkte jeg å la temaet være Pokémon Go og hvordan noe av det morsomste på det spillet er å gi navn på Pokémon-ene jeg finner. Nå tenkte jeg å se gjennom fingrene med at dette godt mulig ikke interesserer så mange og skrive opp de syv navnene jeg er mest fornøyd med å ha gitt Pokémon og kommentarer til navnene som forklarer ideen bak dem. Sånn sett kan dette være fin inspirasjon til andre som skal navngi Pokémon fremover. Hvis dette er totalt uinteressant er det ellers bare å se etter * som markerer hvor dette innlegget går fra Pokémon-relatert babbel til bokrelatert babbel i stedet ;)

Topp 7 navn jeg har gitt Pokémon på Pokémon Go så langt

- Hamilton

Charmander var min første pokémon og fikk navn da jeg fortsatt hadde en, i mine øyne, super plan om å oppkalle alle pokémon jeg fant etter musikaler. Jeg gikk siden bort i fra denne ideen da det viste seg å være begrensninger for hvor lange navnene kunne være. Charmanderen min fikk fortsatt hete Hamilton likevel fordi minst en referanse til musikalen Hamilton føles essensielt for tiden ;)

- Maurice

Maurice er navnet på en Meowth  jeg fant forrige torsdag like etter å ha forlatt hovedbiblioteket. Han heter Maurice mest fordi jeg i de aller fleste tilfeller gir pokémonene mine navn som starter på samme bokstav som pokémonen starter på, men også fordi Maurice er et fint navn. Maurice er også grei å nevne fordi han var den første pokémon-en jeg tok bilde av, noe som har resultert i et nytt profilbilde på Facebook OG en # kalt #pokemonprosa jeg har startet på Instagram der jeg poster bilder av pokémon og skriver kortprosa som følger med bildet (på sikt dagdrømmer jeg om å kunne bli kjendis på Instagram for pokemon go + skriverier i en skjønn symbiose fordi man kan dagdrømme om slike rare ting og tang, jeg mener jeg kunne jo samlet alt i en bok, det kunne funket).

- Rattigan

Da jeg fanget en Rattata visste jeg ikke helt hva jeg skulle kalle ham før det slo meg at ja, han kunne totally oppkalles etter skurken i den temmelig undervurderte Disney-filmen "Mesterdetektiven Basil Mus" som kort oppsummert er Sherlock Holmes med mus og som inneholder en fantastisk skurkesang:

Dette er dessuten den første av to muligheter jeg i dette innlegget har til å trekke frem min forkjærlighet for stemmen til Helge Jordal siden han i den norske versjonen av denne animasjonsfilmen har stemmen til Rattigan :) 

- Philomel

Det er veldig lett å finne Pidgey, men hva jeg skulle kalle Pidgey var litt mer vanskelig å bestemme seg for. Det vil si, det var det frem til jeg kom på at jeg ikke bare kan ha popkulturelle referanser til musikaler og Disney-filmer, men også ha referanser til gresk mytologi der det finnes en karakter som heter Philomel og blir forvandlet til en fugl. Jeg vet ganske lite om denne myten utover det, men jeg følte det var en fin måte å kunne ha en litt obskur referanse så yay.

- Sebastian

Helge Jordal med norske versjonen av "Kiss the girl" <3 Og greia er jo den at om man fanger en Krabby og dermed en veldig krabbeaktig pokémon så er det for meg veldig opplagt at den må få navnet Sebastian, det føles som en opplagt ting for en Disney-elsker :) 

- Gloria

Pokémon-en Goldeen fikk navnet Gloria fordi det er en pokémon som har noe utpreget feminint ved seg sånn jeg ser det og fordi jeg ville ha et navn på G. Dessuten så hun litt ut som en Gloria av en eller annen grunn så derfor.

- Mr. Zzz

Da jeg fant en Zubat slo det meg fort at det egentlig finnes svært få navn på Z. Så funderte jeg litt og vurderte sterkt å gi Zubat-en min navnet Batman før jeg innså at jeg hadde lyst til noe mer eget og valgte Mr. Zzz som kan tolkes som en referanse til de tre bokstavene som sammen symboliserer sovende figurer i tegneserier. Med Mr. Zzz høres det dessuten litt mystisk ut, nettopp litt som om dette er en litt gåtefull karakter som kan stå bak skumle konspirasjoner eller være vampyr i hemmelighet eller noe liknende.

*

Og det er de navnene jeg så langt er mest fornøyd med på Pokémon Go. Nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av en fin fin fin bok og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

 

Some kind of happiness av Claire Legrand

THINGS FINLEY HART DOESN?T WANT TO TALK ABOUT

? Her parents, who are having problems. (But they pretend like they?re not.)
? Being sent to her grandparents? house for the summer.
? Never having met said grandparents.
? Her blue days?when life feels overwhelming, and it?s hard to keep her head up. (This happens a lot.)

Finley?s only retreat is the Everwood, a forest kingdom that exists in the pages of her notebook. Until she discovers the endless woods behind her grandparents? house and realizes the Everwood is 
real--and holds more mysteries than she'd ever imagined, including a family of pirates that she isn?t allowed to talk to, trees covered in ash, and a strange old wizard living in a house made of bones.

With the help of her cousins, Finley sets out on a mission to save the dying Everwood and uncover its secrets. But as the mysteries pile up and the frightening sadness inside her grows, Finley realizes that if she wants to save the Everwood, she?ll first have to save herself.

*

Det er sikkert småting ved denne boka som kunne vært gjort annerledes og det er sikkert ikke verdens mest originale bok ever eller noe sånt og samtidig. Da jeg leste denne boka ville jeg bare gi den en klem, jeg ville hviske «jeg elsker deg» og håpe at denne boka hørte det. Kort oppsummert, jeg ville at denne boka på et eller annet vis skulle merke hvor mye jeg satte pris på den for dette er en nydelig bok som definitivt er blant de beste bøkene jeg har lest i år.

Uansett, her handler det om Finley som er 11 år og blir sendt for å tilbringe sommeren sammen med besteforeldrene sine som hun aldri har møtt i og med at foreldrene hennes har problemer å finne ut av. Finley skriver ellers historier i notatboka si om den eventyrlige skogen Everwood som viser seg å finnes i form av skogen rett ved der besteforeldrene bor og så blir det en uendelig sommer med mysterier, fettere og kusiner som blir gode venner og ymse hendelser som Finley vil bære med seg videre. Og alt kunne vært ganske fint om det ikke var for de blå dagene som hun opplever stadig oftere og som betyr at ingenting funker og at hun ikke orker noe som helst.

Og så mye mer om plottet skal jeg ikke si for dette er en av de bøkene der skrivestilen og stemningen er viktigere enn det som fysisk skjer, men jeg elsket å følge denne historien og jeg hadde så uendelig lyst til å gå fysisk inn i boka for å gi Finley en klem eller prøve å trøste. Som voksen leser, uavhengig av om man har slitt med slikt selv eller ei, så skjønner man at Finleys blå dager handler om depresjon og angst og panikkepisoder og mens det føles urettferdig at noen må forholde seg til slikt i det hele tatt, så føles det kanskje litt ekstra urettferdig når Finley må takle det som en elleveåring som ikke skjønner hva som foregår, men bare prøver å skjule det så godt hun kan for å beskytte foreldrene sine og andre rundt henne. Det er nettopp dette elementet ved historien som gjør at denne boka er veldig viktig for uansett hvor mange bøker som skrives om mental helse så blir det likevel bare et mer og mer viktig tema og Claire Legrand behandler temaet med all den varsomhet og omtanke det fortjener.

I tillegg er dette en bok om sommeren, en bok om vennskap og familie, en bok om mysterier og en bok som er magisk på samme måte som «Bridge to Terabithia» der det virker så tilsynelatende fortryllende og eventyrlig, men så er det egentlig langt mindre magisk enn man tror, samtidig som det kanskje nettopp derfor er temmelig eventyrlig likevel.

Og jeg har litt problemer med å komme til poenget, men denne boka er nydelig. Jeg elsker utdragene fra Finleys fortellinger og hvordan virkelighet og fantasi glir sammen på en måte som funker ypperlig. Jeg elsker Finley og hvordan alt fortelles fra hennes synsvinkel og ååå man blir så glad i Finley og kan så lett relatere seg til henne, noe som igjen er nok en finfint ting med denne boka og man kan selvsagt innvende at hun har en litt for moden stemme til å overbevise 100% som elleveåring, men jeg syns ikke det er noe problem. Jeg elsker også de andre karakterene, mysteriene og hvordan ikke alt løser seg, men så føles slutten håpefull og positiv likevel. Dessuten inneholder denne boka fine ting som lister og det er også kult.

Når vi legger til disse utdragene fra denne boka som det er veldig lett å kjenne seg igjen i:

?I start to worry that I should be saying something. Most of the time I think I could be perfectly content without saying a single word, but no one else seems to function that way. There is so much talking in the world, and so much expectation to talk, even if you do not feel like talking. I find it overwhelming.? 

*

?I want to ask him about these things, but whenever I imagine doing so, I freeze up. I have always been better at writing things than saying them.? 

*

Så er konklusjonen at dette er en bok jeg personlig følte meg veldig hjemme i og som jeg ble veldig glad i. Dette er en bok som føles viktig både for de unge leserne som er målgruppen, men også for voksne lesere som meg, og dette er en bok som overbeviser på alle punkter fra historien som engasjerer hele veien til skrivestilen og karakterskildringene som er awesomehet. Med andre ord anbefaler jeg «Some kind of happiness» på det sterkeste og håper den vil leses av f.eks. deg, kjære leser :)

Terningkast 6!

 

Oppsummeringsinnlegg for juli :)

Heisann! Det er onsdag, jeg er tilbake i virkeligheten og livet er fint fordi jeg gikk litt bananas med bankkortet mitt i går og brukte 1600 kr på å skaffe meg teaterplaner. Men samtidig så er det så verdt det for jeg elsker teater, jeg hadde mål om å se disse tingene uansett og nå har jeg planer om å se henholdsvis:

- Songfuglen på Det Norske Teatret 27. august (fordi Frank Kjosås og fordi jeg tror det kan være veldig vakkert, i denne sammenheng har jeg også et håp om å få anskaffet boka som stykket er basert på og få lest den før jeg ser stykket og jeg vet i alle fall at denne teaterplanen gjør at denne uka blir fantastisk siden "Finding Dory" har premiere 26. august og er noe jeg nok er strengt nødt til å få med meg premierehelgen)

- Kristina från Duvemåla i konsertversjon på Lørenskog Hus lørdag 17. september (noe som ellers er brilliant fordi det er fredagen den uka så vidt jeg vet at det er Oslo Kulturnatt og den uka følgelig blir kulturelt awesome)

- En mann ved navn Ove på Oslo Nye Teater 12. november (fordi jeg elsker boka, er veldig glad i filmen og trenger å se teaterstykket også)

- Påfuglen på Det Norske Teater 19. november (fordi det er det mest musikalaktige som settes opp på Det Norske Teatret denne høsten)

I tillegg har jeg ikke skaffet billetter enda av ymse grunner, men jeg har ellers mål om å få sett Singin in the Rain på Folketeateret og Ringeren i Notre Dame-musikalen på Fredericia Teater i København i oktober og jeg har ellers to billetter til Nøtteknekkeren i Operaen i desember så yay, kulturelle planer. 

*

Ellers tenkte jeg å oppsummere juli bok- og filmmessig sett, men før den tid tenkte jeg å poste dette:

Fordi det er umulig for meg å ikke like det når det på SYTYCD JR (som nå skal ha pause i to uker pga. OL i Rio) danses til Sara Bareilles nydelige "She used to be mine". 

Men da tenkte jeg å ta for meg juli i en finfin oppsummering. Og ååå, jeg leste mye i juli så hurra :)

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for juli

BØKER

- The Sculptor av Scott McCloud

Flott, kunstnerisk, klok og svært fint gjennomført grafisk roman. Terningkast 5!

- Pax av Sarah Pennypacker

Nydelig skrevet om rever, krig og å vokse opp med skjønne illustrasjoner i tillegg. Terningkast 5!

- Challenger Deep av Neal Shusterman

Fascinerende, forvirrende og svært velskrevet og hypnotisk bok som er såpass spesiell at de fleste burde gi den et forsøk. Terningkast 5!

- Everything is teeth av Evie Wyld & Joe Sumner 

Stemningsfull, ettertenksom, ubehagelig og besnærende grafisk roman om oppvekst og haifascinasjon. Terningkast 5!

- The unexpected everything av Morgan Matson 

Litt tykkere enn nødvendig og litt vel forutsigbar, men svært godt skrevet og en fengende, søt og romantisk ungdomsbok. 

Terningkast 5!

- My lady Jane av Cynthia Hand, Brodi Ashton & Jodi Meadows

Særdeles underholdende, siterbar, engasjerende og historisk ukorrekt. Terningkast 5!

- Every heart a doorway av Seanan McGuire

Fint titlet bok med fascinerende konsept som var eventyrlig nok, men litt for kort og ganske annerledes enn forventet. Terningkast 4!

- The girl who could not dream av Sarah Beth Durst

Sjarmerende, søt og fornøyelig. Terningkast 5!

- Some kind of happiness av Claire Legrand

Veldig viktig og fin bok, faktisk helt nydelig om sant skal sies. Terningkast 6!

FILMER

- Phantom Boy

Unikt animert, fascinerende, rørende og sjarmerende. Terningkast 4!

*

Som man kan se av oppsummeringen så inneholdt ikke juli så mange nye filmopplevelser, men til gjengjeld var det en fantastisk måned bokmessig sett og blant disse bøkene er det veldig mye som skal anmeldes i tiden fremover fordi de må skrives om rett og slett. 

Men da tenkte jeg å drive med litt andre ting enn blogging. Neste innlegg kommer antakelig på lørdag og vil sannsynligvis inneholde en bokanmeldelse og kanskje litt babbel om viktige ting som de beste navnene jeg har gitt Pokémon på Pokémon Go ;) 

Som en fin avslutning tenkte jeg å poste denne nyeste traileren for Disneys kommende animasjonsfilm, Moana, som jeg gleder meg helt intenst mye til å se. Og bare animasjonen her, for eksempel på vannet, det er helt eksepsjonelt flott <3 (Innsett klage over at vi i Norge må vente helt til 3. februar neste år med å se denne filmen når jeg vil se den nå og den i veldig mange land har premiere i henholdsvis november og desember.) Og ååå, Lin-Manuel Miranda er med på å komponere musikken så det MÅ jo bli fantastisk (og så vinner han sikkert Oscar for musikken neste år og kommer i en alder av 37 år til å være en av de få som dermed vil ha vunnet Emmy, Tony Award, Grammy OG Oscar-pris) ;) Gleder meg =D

Et knippe bilder fra Gøteborg-turen min :)

Heisann! Det er mandag, jeg er tilbake i virkeligheten og i går kom jeg tilbake fra en helt herlig helg i Gøteborg sammen med faren min. Og ååå, vi hadde det så fint, jeg spiste middag på kinesisk retaurant og lunsj på taco-buffét på Nordstan (svært kjøpesenter), jeg var på Liseberg og Universeum, vi var heldige med været og ja, det var en utrolig fin tur. Og planen min for dette innlegget er å poste noen bilder fra turen og så tar jeg oppsummering av bok- og filmmåneden juli i mitt neste blogginnlegg. Mobilen og dataen min var ellers ikke helt med på ideen om å overføre bilder til datamaskinen min i dag så i stedet for å poste alle bildene jeg ønsket å poste så tenkte jeg i stedet å poste syv høydepunkter med korte kommentarer til og så kan jeg eventuelt poste flere Gøteborg-bilder senere.

Syv bilder fra Oppdrag: Gøteborg

Her har vi først et bilde fra Liseberg som er tatt i strålende solskinn og som viser de herlige omgivelsene man blir en del av på denne fornøyelsesparken. Jeg endte ikke opp med å kjøre fullt så mange ting som først planlagt av ymse grunner, men Liseberg er litt som Tivoli i København, bare å gå rundt å kjenne på stemningen er i grunnen fortryllende nok <3

De hadde et grønt år eller noe sånt i Liseberg så det var slike små oaser overalt der man kunne sitte blant blomster og planter og bare være. Det var himla fint.

De hadde ikke data der man kunne sjekke internett i lobbyen så jeg snek meg innom dataen i lobbyen til et annet hotell rett nede i gata for å sjekke småting som mailen, bloggen og Facebook og der tok de meg på fersken i går og forklarte at dataen der bare var for det hotellets gjester, men de lot meg få fem minutter fordi jeg spurte pent. Anyway, dette bildet har ikke noe med sniksjekking av internett å gjøre, jeg hadde bare aldri sett en korsettlampe før og syns den var veldig stilig. 

Her er et bilde fra akvariet på Unverseum. På sikt regner jeg med å lage et album på Facebook og hvis det blir noe av så vil det by på flere akvariebilder om det skulle være av interessen.

Her er fine fugler i regnskogsavdelingen :)

Og her er enda et bilde fra regnskogsavdelingen og ååå, jeg elsker Universeum. Det er regnskogsavdeling, akvarium, teknotek og sånn butikk med alt mulig fascinerende á den på Teknisk Museum i tillegg, det er liksom som å blande akvarier som jeg elsker med Teknisk Museum som jeg elsker og jeg kunne flyttet inn på Universeum sporenstreks altså for det er såpass fenomenalt =D

Sist, men ikke minst: innkjøp. Bøkene er 

- Carrying Albert Home (løst basert på en sann historie og en bok som ser ganske skjønn ut om et nygift par som må dra på roadtrip for å kjøre hjem en alligator ved navn Albert)

- 101 ways to become a superhero or an evil genius (det er hva det ser ut som og er fullt av tips for å bli superhelt eller ondt geni og virket sånn sett som god underholdning)

- After Alice (bok om da en venninne av Alice følger etter henne til Eventyrland og slikt, jeg falt ærlig talt aldri helt for Alice i Eventyrland som historie, men det er skrevet av Gregory Maguire som skriver veldig bra og det virket som fin lesning så derfor)

- Max (https://www.goodreads.com/book/show/28231016-max, dette synopsiset funker uendelig mye bedre enn eventuelle ord jeg kunne prøvd meg på og dette var en sånn bok jeg aldri en gang hadde hørt om, men som virket som noe temmelig fascinerende med store muligheter til å være sterk og tankevekkende lesning)

- Bad Feminist (riktignok fant jeg den bare i svensk utgave, men uansett så er dette en samling essays som jeg har hatt lyst til å få lest lenge)

I tillegg har jeg kjøpt Maltesers og sjokoladeboller, en iq-lekedings til meg fordi jeg elsker hjernetrim og bursdagsgave til broren min som hadde bursdag i midten av juli. Og jeg har brukt alt for mye penger, men det er verdt det siden alt virker veldig fint å ha :)

*

Men da tenkte jeg å sjekke Netflix og litt forskjellig annet og så kommer neste innlegg antakelig på onsdag og da er planen min å oppsummere juli bok- og filmmessig sett og for øvrig bable om annet av interesse, deriblant Pokémon Go og navn antakelig. Vi bables og god fornøyelse!
 

Om Stavern og annet av interesse

Heisann! Det er torsdag og livet er fint fordi jeg har hatt to uker i paradiset (dvs. Stavern) og skal til Gøteborg i helgen. Og det er litt mindre fint at jeg skal tilbake til hverdagen og jobbsøking neste uke, men det går nok bra det også og jeg har mange ideer til hvordan jeg likevel skal få holdt litt på feriefølelsen også da. Ellers har jeg hatt det veldig fint på Stavern og det var de to ukene der dette innlegget skal dreie seg om og da snakker vi om to uker med mye fint vær og masse avslapning. Jeg har kanskje ikke fått gjort så mye fornuftig og jeg har drevet alt for lite med både fargelegging og skriverier, men jeg har lest masse, jeg har spilt Nintendo 3DS, jeg har spilt brettspill (og fått med meg mamma på en runde minigolf som hun vant siden det viser seg at jeg sliter nok med å holde køllen og treffe ballen) og jeg har ikke minst fått begynt å lete etter Pokémon og er nå enda en av dem som har litt dilla på Pokémon Go. Jeg er for øyeblikket på level 5 og har atten Pokémon så det er ikke sååå imponerende, men ååå, jeg elsker det og jeg har tenkt meg på biblioteket etterpå og har et håp om å fange Pokémon også mellom reolene ;) 

Her er ellers noen bilder fra Stavern:

Dette er fra en natt da Månen hang mellom grenene og det var veldig atmosfærisk og fint.

Dette er den elskbare utsikten fra svabergene <3

Og disse tre bøkene er resultatet av tre for to på engelske bøker på Ark Bokhandel og er bøker jeg vet veldig lite om, men som nå er nye tilskudd til samlingen uleste bøker i hyllene mine, en samling som jeg regner med at vil vokse seg større etter helgens Gøteborg-visitt (der jeg håper på fint nok vær til å besøke Liseberg, men vil ha nok å glede meg over av shopping og Universeum om værgudene svikter også). Hvis vi legger til at jeg har tenkt meg på biblioteket etterpå betyr det maaaasse å lese på fremover <3

Her er forøvrig et dikt jeg skrev i går om Stavern, om sommer, om Pokémon Go og litt forskjellig og jeg har delt det på Diktkammeret og Facebook, men føler for å dele det her og. Jeg leste det for moren min i går og hun mente at det ville funket bedre uten Pokémon-referansene og på sett og vis har hun kanskje litt rett, samtidig som jeg syns det er med på å gi diktet en karolinsk og artig vri som skaper en fin kontrast til delene om at vi hele tiden puster som er tenkt å være mer dypsindige og ettertenksomme. Uansett så var det så deilig å føle seg sånn skikkelig inspirert i går.

Og hele tiden puster vi

Det er den sommeren man finner Pidgey på tallerkenen
og Rattata ved kaféen

(gir dem morsomme, smarte navn 
med referanser til Disney-filmer
eller gresk mytologi)

sommeren da skyene aldri er langt borte,
men sola finnes den også
og varmen finnes

(klamheten i panna som aldri helt forsvinner,
glassene med iste som det blir stadig flere av)

vi leser eller skriver eller spiller Nintendo eller tegner
og hele tiden puster vi

nyhetene glemmer å servere agurker
og hele tiden puster vi

puster inn det vi orker å ta innover oss
puster ut alt det andre

og drømmer om å finne Pikachu
eller den perfekte pakningen bringebær på Meny
eller den rette dosen flaks mens vi spiller Maxi-Yatzy

og hele tiden og hele tiden og hele tiden

innpust, utpust 
den røde månen den kvelden
en annen dag da regnet virket uendelig

tåken som lå over ordene slik at man ikke riktig fant dem
slik man fant svabergene
og akkurat den vinden som bare fantes akkurat der og akkurat da

og senere en Zubat tilfeldigvis dandert oppå hodeputen

*

Ellers er det fortsatt SYTYCD Jr på gang og jeg syns det er grei underholdning selv om det ikke er like kult som vanlig SYTYCD. Og noen ganger kommer det danser som er helt fantastiske og en av dem er denne dansen som danses av "allstars" (tidligere deltakere på vanlig SYTYCD som danser med de unge deltakerne i år, men som her har en egen koreografi uten barna involvert). Det er koreografert av Travis Wall og atmosfæren er så herlig creepy og ubehagelig i en dans om klovner og galskap slik jeg tolker det og jeg elsker denne dansen. Jeg aner ikke om jeg forstår den ordentlig en gang, men ååå, det er helt brilliant!

Og jeg syns det er en så flott versjon av den allerede nydelige sangen "Send in the Clowns" i tillegg, virkelig fascinerende <3

*

Men da har jeg bablet om litt forskjellig. Neste innlegg kommer sannsynligvis enten søndag eller mandag og vil nok handle om Gøteborg-visitten min nå snart og slikt. See you later, alligator!

God sommer, hurra for Stavern og tilbakeblikk til 2012 og Fru Kanins 49 ektemenn :)

Heisann! Det er onsdag, livet er fint og etterpå drar vi av gårde til Stavern og hytteferie for en periode. Nøyaktig hvor lenge vi blir der vet jeg ikke helt, men jeg har Gøteborg-planer den siste helgen i juli så det er snakk om maksimum to uker og uansett spiller det ingen rolle. Det som er viktig er at jeg endelig skal til Stavern og det betyr også bloggferie. Jeg kommer fortsatt til å ha internett tilgjengelig til å lese blogger og sjekke Facebook og mailen og ting og tang i ny og ne, men det blir nødvendigvis nedprioritert og derfor kommer neste blogginnlegg mest sannsynlig når jeg er tilbake i Oslo igjen. Og mens jeg er på Stavern skal jeg lese (har pakket boka jeg holder på med og seks andre sånn for sikkerhets skyld selv om selv ikke jeg leser så raskt), se filmer om det regner (har pakket veldig mange sånn at jeg har noe for en hver smak), lytte til musikalcder på sengekanten (og av og til ellers), spille yatzy og andre brettspill og ideelt sett spise masse bringebær :) Det blir nok veldig koselig <3 

Ellers var jeg egentlig ganske skeptisk overfor SYTYCD i år siden det er SYTYCD Jr. med barn mellom 9 og 14 år og mens det fortsatt ikke engasjerer meg like mye som vanlig So you think you can dance så er det folk som er skikkelig flinke til å danse og det er alltid fint å se på. Her er de to dansene jeg likte best fra den nyeste episoden:

De ti finalistene danser med hver sin all star (dvs. voksen tidligere deltaker på SYTYCD som behersker det meste dansemessig sett) og her har vi Jourdan som er en av årets finalister og Sasha fra sesong 8. Og denne dansen syns jeg er veldig fin og jeg likte musikken og stemningen veldig godt.

Her har vi Ruby som er en av årets finalister sammen med Paul fra sesong 10 og dette er en skikkelig stilig Ballroom-dans med masse attitude og flotte triks. 

Og jeg skulle fortsatt ønske det var vanlig SYTYCD i år, men SYTYCD Jr. er bedre enn ikke noe SYTYCD i det hele tatt og det har funket litt bedre enn jeg tenkte på forhånd. 

*

Ellers tittet jeg gjennom de eldre dokumentene mine og tenkte å være med på Throwback Thursday på en onsdag i form av å poste et utdrag fra et skriveprosjekt jeg holdt på med for noen år siden. Dette er et av de mange prosjektene jeg har begynt på og deretter mistet interessen for og det heter "Fru Kanins 49 ektemenn" og handler om en verden uten mennesker der dyr går med klær og oppfører seg som mennesker og slikt á blant annet Disneys "Zootopia" og så er det en kanindame der som har hatt 49 (i utgangspunktet var det snakk om 99, men så forandret jeg det til 49) ektemenn og så handler det om hvert av disse forholdene og slikt. Jeg hadde det gøy med å skrive på det en stund, men mistet interessen fort, blant annet fordi fortellerstilen min var det motsatte av "show, don't tell" på en måte som ville blitt irriterende i lengden, det var skikkelig dramatisk og såpeopera-aktig og konseptet manglet spenning i og med at man vet hele plottet bare av å lese tittelen. Med det sagt så kan det fortsatt hende jeg etter hvert gir prosjektet et nytt forsøk og jeg hadde det ganske gøy nå med å lese gjennom tingene jeg skrev i 2012 og slikt. Så nå tenkte jeg å poste begynnelsen som sommerlesning og så igjen presisere at dette altså er ting jeg skrev for fire år siden så om kvaliteten er så som så er det unnskyldningen min ;)

Neste innlegg kommer altså når jeg kommer tilbake til Oslo regner jeg med så da ønsker jeg alle en strålende fin sommer og så håper jeg utdraget fra det gamle "Fru Kanin"-prosjektet mitt faller i smak :)

Fru Kanins 49 ekteskap

Fru Kanins fulle navn var Penelope Kristabelle Kanin, men hun hadde vært enten frøken eller fru så lenge hun kunne huske og brukte derfor bare Fru Kanin i de fleste sammenhenger. I Fru Kanins nabolag var det dessuten ganske få kvinnelige kaniner så alle visste hvem det var snakk om når noen sa Fru Kanin. En annen praktisk grunn til å bruke Fru Kanin i de fleste tilfeller var selvsagt at Fru Kanin var en utålmodig kvinne, utålmodig og rastløs og dermed lite lysten på å skrive Penelope Kristabelle Kanin hver gang hun måtte undertegne noe, en oppgave hun av uante grunner ofte ble gitt. Ellers så var Fru Kanin nå en godt voksen kanin (for her er altså kanin også hva fruen i denne historien faktisk var og ikke bare et etternavn). Hun bodde i en verden som var parallell til våres, men som tilfeldigvis var befolket kun av dyr og ingen eksemplarer av menneske-dyret. I denne verdenen oppførte alle dyr seg riktignok ganske så menneskelig, men det kan raskt nevnes at dette var naturlig for dem alle, like naturlig som det var at de også hadde liv som var vel så lange som de fleste menneskeliv var. Borte var slike detaljer som hundeår og hesteår og hele pakka. Her var alt utrolig likt som i menneskenes verden, man bare unnlot å ta med menneskene med i hele sammenhengen.

Uansett, poenget var at Fru Kanin var godt voksen. Hun var vel strengt tatt til og med gammel, med sine sytti år, men hun holdt seg godt og folk flest trodde ikke at hun var en dag over femti. Dette mente hun skyldtes at hun alltid hadde vært flink til å trene, for det kunne umulig ha noe med dietten. Fru Kanin spiste nemlig minst fem sjokoladeboller hver eneste dag og det la seg aldri på lårene slik de ville gjort hos den omfangsrike Fru Vortesvin. Dessuten var Fru Kanins tenner sterke og hvite og håret hennes en slik valør av grått som en sjelden så og som folk flest betegnet som direkte vakker. Da Fru Kanin var ung hadde hun vært modell en stund og nå hang bildene som suvenirer fra en svunnen tid, fint dandert over peishyllen. På peishyllen sto Fru Kanins mange priser for enestående skildringer og flotte dikt som rimte på en måte som minnet om diktene til Fru Kanins nabolags (som for så vidt het "Vanilje med sjokoladedryss-gata") store poet Leopold Lama. Leopold hadde hatt ordene i sin makt, ja så til de grader. Han hadde skrevet lange dikt på rim om alt fra epler til kokosboller og Fru Kanin hadde hans evne til å leke med ordene, en evne som fikk de andre i "Vanilje med sjokoladedryss-gata" til å si om henne at "her går en dame som ikke bare er vakker, men som også er intellektuell". Disse ordene var Fru Kanin svært stolt over, særlig siden hun ikke hadde avsluttet videregående, men valgt en tilværelse som hustru på heltid med en etter en mann, alle menn som var blitt forandret for alltid av deres tid sammen med Fru Kanin og det er deres tid som i dette dokument skal beskrives. Her skal det fortelles om Fru Kanin og hennes 49 ekteskap.

Men først vil det nok være naturlig og gi litt mer bakgrunnsinformasjon om Fru Kanin, en kanin som var helt utenom det vanlige. Fru Kanin (eller Penelope Kristabelle Kanin om du vil) ble født en oktober dag i det herrens år, 1938. Rettere sagt, for her skal nøyaktigheten skje fyllest, ble hun født den ellevte oktober og på kvelden, ganske samtidig som klokkene slo ni. Siden dette var en parallell verden fra menneskenes var det enkelte forskjeller av og til som at det ikke var noen annen verdenskrig eller noen første for den saks skyld. De aller fleste begivenheter menneskene hadde opplevd hadde riktignok skjedd også i denne dyreverdenen, men siden dyr flest, selv de mest menneskelige av dem, er mer forstandige enn reelle mennesker hadde de greid å unngå kriger. Dette gjorde at Penelope Kristabelle Kanin ble født til en fredelig tid og hun ble dessuten født på landet og fikk vokse opp blant skog og eng og sjøer der en kunne bade om sommeren. Penelope Kanin ble født av to foreldre som i årevis hadde ønsket seg barn og som nå takket lykkestjerner for at Penelope hadde oppfylt drømmen deres. Penelopes far var Kristaver Kanin, en pianist som drømte om å komponere musikken til en storfilm og da gjerne en film som inneholdt den kjente filmstjernen Edmund Rottenheimer. Kristaver var en kanin som alltid hadde en lys lugg hengende ned i ansiktet sitt og dessuten en kanin som så svært ung ut, antagelig på grunn av de store blå øynene han hadde. Han var ellers en ganske munter kanin, alltid positiv og blid og gjerne med en vits på lur og Penelope så opp til ham så til de grader. Sånn i senere ettertanke kan en trekke den slutning at Kristaver ikke nødvendigvis var noe bedre enn alle andre til å finne livets lykkestreif, men han hadde ikke opplevd betydelig med ofre, til tross for hans families nokså beskjedne økonomi. Som vi vil se videre bevis på var ikke Kristavers optimisme til stede da han virkelig kom til å trenge den, men det vil vi selvsagt komme tilbake til. Penelopes mor var Virginia Revestjert og var til forskjell fra Penelope og Kristaver en rev (for her kunne til og med en elefant gjerne finne på å gifte seg med en maur, her var det meste mulig). Hun var dessuten en rik rødrev og mens Kristaver kom fra fattige kår, men alltid hadde klart seg fint på grunn av min sosialitet og sitt gode humør, var hun mer snobbet og hadde høyere ambisjoner. Når sant skal sies var Virginia heller ikke særlig godt likt, men Kristaver hadde alltid holdt fast ved at hun hadde et godt hjerte innerst inne. Dessuten visste han at hun elsket ham og deres barn av hele seg. Penelope fikk etter hvert tre søsken; en bror som var rev og het Lurifaks, en søster som også var kanin og het Isabel og en annen søster som fikk navnet Kiara og som også var en kanin. Dessverre døde Kiara bare dager etter at hun ble født, noe som gjorde Penelopes far fra seg av sorg og som folk flest sa at var det andre trekket i destruksjonen av Kristaver. Lurifaks og Isabel vokste derimot opp og ble spennende karakterer i seg selv. Lurifaks ble født i juni 1940 i stjernetegnet tvillingen og var en skikkelig luring fra dag 1. Han hadde brune øyne som han hadde arvet fra Virginia og var en rødrev av det gode gamle slaget, oransje ut til haletippen. Han var dessuten en ordentlig smarting og lagde moro hvor enn han gikk og han ble raskt Penelopes beste venn og verste fiende. Isabel på sin side ble født i mars 1945 og var Kristavers lille engel. Hun var en brunfarget kanin av uante grunner og en utrolig vakker en også med mørke krøller og store blå øyne som funklet av liv. Søt og uskyldig ble hun en person alle brydde seg om og det var derfor med sorg familien Revestjert-Kanin fant ut at lille Isabel hadde en ikke ubetydelig hjertefeil og av den grunn sannsynligvis ikke ville bli mye eldre enn ti år og i tillegg ville være svakelig og avhengig av medisiner hele livet sitt. Dette var det folk kalte første trekk i destruksjonen av Kristaver Kanin. Penelope på sin side var lyslugget og blåøyd som sin far og var ham opp av dage (sånn med unntak av det faktum at hun var jente). Og hun hadde en oppvekst som altså kunne kalles selve definisjonen på idyllisk frem til hun fylte åtte år. Da skjedde noe som forandret alt.

‑­

Men la oss ta en titt på nåtidens situasjon igjen, dette nuet da Penelope (som nå igjen skal kalles Fru Kanin, hun skal kalles det når vi er i mer moderne tid) var sytti år. Nå var Fru Kanin nettopp ferdig med sitt førtiniende forhold og det forholdet som hadde gjort at hun nå ønsket en pause fra kjærligheten for en stund. Hun var riktignok en kvinne som forelsket seg flere ganger i måneden minst, men akkurat nå trengte hun en pause og denne pausen skulle hun bruke til å male. Fru Kanin hadde oppdaget malerkunstens gleder for noen få år siden da hun var sammen med sin førtiåttende ektemann, Eugene Hundekjeks. Han hadde vært fransk og særdeles romantisk og hadde elsket å male. Dessverre hadde han hatt begrenset talent og selv om han skal bli omtalt nøyere siden kan det herved røpes at det var kunsten som avsluttet hans ekteskap med Fru Kanin. Hun var nemlig uenig i hans maleriske tolkning av henne. Han hadde malt henne og det hadde blitt en såpass ille kunstnerisk versjon av henne at Fru Kanin hadde slått opp med ham der og da og slengt bilde i søppelkassa. Men dette forholdet (som for så vidt hadde vært et av de kortere ekteskapene hennes) hadde gjort at Fru Kanin hadde fått øynene opp for malingen og nå var hun begynt å utvikle et visst talent med penselen. Hun kunne male en blomstereng og det ble så idyllisk og realistisk at en formelig kunne lukte blomstene etterpå. Eller hun kunne male en venninne og ha venninnen overbevist om at det var et fotografi, et talent hun gjerne brifet med i sosiale sammenhenger. Fru Kanin foretrakk like fullt ikke å male realistiske bilder. Hun likte heller en form for malerier som var mer stilistiske, hun fanget virkeligheten, men den ble noe mer. Det ble et slags snev av magi over bildene hennes for de så ikke helt realistiske ut, de så mer stiliserte ut og hadde kanskje et snev av surrealisme, blandet med en klype impresjonisme. Uansett hva en nå en gang skulle kalle Fru Kanins bilder så var de vakre og hun skulle nå dra på ferie til Irland, armert med malesaker og klar til å male de grønne engene og fange naturens på sitt flotteste. Hun skulle være kunstner på inspirasjonsutflukt, langt borte fra virkeligheten og kjærligheten. Og i denne boka skal vi følge Fru Kanin frem til denne reisen og da først og fremst følge hennes kjærlighetsliv. For ens liv må være noe helt utenom det vanlige når en i gjennom sytti år går gjennom ikke tre, ikke tolv, men førtini ekteskap. Fru Kanins førtini ekteskap.

Da Penelope var åtte år og kalenderen viste januar 1947 ble livet hennes altså forandret. Den nevnte Kiara ble født da og raskt også, midt på natta mens stjernene blinket. Kiara ble født og hun var død når hun kom ut. Dette gjorde noe med familien Revestjert- Kanin og da først og fremst med Kristaver som mistet noe av seg selv, noe av det viktigste. Livsgleden hans forsvant kan en vel si og han ble aldri den samme igjen. Virginia så ut til å takle situasjonen langt bedre, men hva vet en vel om det. Hun kan ha vært like knust selv, hun skjulte det bare bedre. Ja, hun skjulte det faktisk så godt at alle ble overrasket da hun en natt plutselig forsvant. Det hadde vært natt til den 26. Januar og de hadde spist en spesielt stor middag hele familien samlet. Ved det store spisebordet hadde de sett ytterst idylliske ut. Kristaver hadde smilt sitt mest oppriktige smil siden Kiaras død og hadde forsynt seg blidt med en etter en porsjon med solsikkesuppe, en rett som Virginia kunne lage uten et snev av problemer. Virginia var svært god til å lage mat og Kristaver spøkte ved middagsbordet om at hun hadde funnet ut at maten var veien til en manns hjerte, en bemerkning hun smilte lurt over. Virginia på sin side hadde spist mye mindre og en kunne kanskje tolket den manglende matlysten hennes som et tegn på at noe var galt fatt, men ingen tenkte i de baner akkurat da. De bare nøt måltidet. Penelope selv spiste og viste klart at hun hadde utmerkede vaner når det gjaldt måltider. Instinktivt gjorde hun alle de rette tingene og viste eksellent bordskikk. Lurifaks derimot var mye mer uappetittlig og hadde til og med munnen åpen, mens han spiste, noe han gjentatte ganger hadde hørt at han ikke skulle og gjentatte ganger gjorde likevel. Og så var det Isabel. Isabels hjertefeil og skrøpelige helse hadde ført til at hun var svært liten til å være nesten to år og dessuten alt for tynn. Likevel funklet øynene hennes og de alene var så livfulle og vakre at en nesten glemte hjertefeilen hennes helt. Isabel satt i en barnestol og så nærmest dronningaktig der hun satt og fulgte nøye med mens de andre spiste. Og mens de satt der var det stearinlys tent i flotte lysestaker og alt var så koselig og vakkert at ingen tenkte videre over at Virginia gikk fra bordet for å legge seg før de andre. Noe hun for så vidt hadde helt lov til siden Kristaver alt hadde tilbudt seg og legge ungene og ta oppvasken siden Virginia hadde laget maten og dekket på bordet. Ingen tenkte over at Virginia gikk før neste morgen da Kristaver våknet og var alene i den store dobbeltsengen med hele dyna for seg selv. Da brydde han seg ikke om at han hadde dyna alene og løp ­heller rundt i huset frem til han fant et brev som tydelig var skrevet i Virginias sirlige løkkeskrift. Der sto det:

Kjære Kristaver

Jeg har alltid elsket deg og det håper jeg de vet, men jeg kan ikke bli. Det blir for mye for meg med Kiaras død og Isabels hjertefeil og jeg klarer ikke å leve med det. Jeg må dra, få tid til å finne meg selv og jeg forlater dem. Dessuten elsker jeg deg ikke lenger, jeg bryr meg virkelig om deg, men det er ikke den kjærligheten det en gang var. Det jeg føler for deg nå er heller vennskap og jeg ønsker en pause fra det og. Jeg vil ikke måtte føle ansvar for andre, jeg trenger å være fri, bare leve mitt eget liv og derfor reiser jeg nå. Jeg etterlater en sjekk på 10 000 kroner som kan være en start på ditt nye liv med bare deg og barna og jeg håper du finner en som virkelig kan være der for deg, en som kan elske deg på en måte som jeg ikke klarer lenger. Det er ikke deg, det er meg og jeg håper du ikke hater meg, men kan huske meg som et fint minne. Ta dem godt av Penelope, Lurifaks og Isabel og fortell dem at jeg elsker dem, men at jeg bare ikke kan bli. Jeg håper dere forstår.

Med vennlig hilsen Virginia Kristabelle Mignonette Revestjert

Om Kristaver forsto på noe som helst plan vites ikke, men det er helt klart at han ble skuffet inn til margen og falt sammen over brevets innhold. Penelope fant ham i hvert fall gråtende over brevet, et brev der innholdet var så ufattelig mye mindre elegant enn skriften. Penelope prøvde så godt hun kunne å trøste sin far, en far som var knust. Kristaver følte det visstnok der og da som om Virginia hadde revet ut hjertet hans, tråkket på det og slengt det inn i peisens flammer etterpå. Og dette var det folk siden ville betegne som det tredje og avgjørende trekket i destruksjonen av Kristaver Kanin. Det var i hvert fall denne hendelsen som medførte at Penelopes liv forandret seg for alltid. Etter at Virginia dro fant Kristaver nemlig en ny trøst i alkoholen og ble aldri den samme gamle igjen.

Penelope Kanin opplevde de neste fem årene i sitt liv som langt mer bekymringsfulle enn livet hennes så langt. Hun var kvinnen i huset nå, uavhengig om hun oppfattet det sånn selv og måtte ta på seg pliktene med vask og rydding og alt ellers. Dette fordi Kristaver nå tilbrakte all sin tid med å drikke seg fullere og fullere på byens lokale pub, en pub som ble kalt ?Octopus Delight? siden den ble drevet av blekkspruten Bjarte Blekkholt. Bjarte var kjent for sitt talent for å sjonglere med alle de åtte armene sine samtidig og gjorde alkoholservering til et show der han sjonglerte med glass og flasker og var begavet som bare rakkern når det gjaldt servering av alkohol. Kristaver hadde fått en lite innbringende jobb økonomisk sett på Bjartes pub siden han var en utmerket pianist og spilte sanger utover kvelden mens han til gjengjeld fikk forsyne seg fritt med øl, øl og mer øl. Dette var en jobb som han på sin side likte siden han både fikk spille musikk og drikke seg full. Kristaver hadde forelsket seg fullstendig i alkoholens gleder, noe som åpenbart skyldtes at det fikk ham til å glemme at Virginia hadde forlatt ham, at Kiara hadde vært dødfødt og at Isabel hadde en alvorlig hjertefeil. Det Kristaver nok trengte var timer med psykolog og å snakke ut om alt som hadde skjedd, men det nektet han å innse selv. I stedet dro han oftere og oftere på puben, mens Penelope, Lurifaks og Isabel måtte passe på seg selv. Lurifaks tok det ikke så tungt. Han var en sosial og svært kvikk ung fyr og valgte ofte å overnatte hos venner. I tillegg var han en liten rakker og opplevde perioden fra han var seks til han ble elleve som en periode da han kunne gjøre hva han ville når han ville det, noe som også falt i smak hos ham. Penelope derimot oppfattet det hele som veldig tungt. Hun ble morsskikkelsen uten at dette helt var planlagt fra hennes side. Penelope bare innså at hun måtte passe på Lurifaks og Isabel og dessuten sørge for at huset så fint og ryddig ut til enhver anledning sånn at ingen begynte å lure. Hun gjorde en god jobb med å skjule det som foregikk, nesten skremmende god. Likevel visste de fleste at Kristaver drakk en del og de følte for de tre barna som måtte klare seg så mye selv. Mange av naboene tilbydde seg og hjelpe og Lurifaks tok det han fikk med et smil. Penelope derimot hadde en stolthet som gjorde at hun nektet å ta i mot noe av hjelpen hun ble tilbudt. Dette skulle hun klare selv, det var hun fast bestemt på. Likevel var alt verst for Isabel som opplevde årene fra januar 1947 da hun var nesten 2 år og frem til mars 1952 som svært vanskelige. Isabel stakkars kunne ikke huske en tid med Virginia og hadde aldri opplevd Kristaver som en god og tilstedeværende far og dette gjorde henne sykere. Dette toppet seg i mars 1952 da hun hadde syvårsdag. Dette var en dag da Kristaver så langt ikke hadde drukket noe og han var seg selv i større grad enn på lenge.

‑­

?Gratulerer med dagen,? utbrøt han da han og Lurifaks og Penelope skrittet innpå rommet til Isabel. Der forsvant smilene deres brått da de fant Isabel bevisstløs i sengen og med et ansikt som tydelig var preget av høy feber.

?Isabel,? utbrøt Penelope, mens Kristaver gjorde det verste han kunne ha gjort. Nervøs og skremt over Isabels bevisstløshet løp han nemlig til kjøkkenet og grep en tilfeldig vinflaske som han forsynte seg fra i store slurker. Dette handlet ikke først og fremst om at han var spesielt tørst akkurat da, men han hadde glemt hvordan man kunne roe nervene uten alkohol og bare drakk i vei. Penelope derimot ringte sykehuset som gikk med på og straks komme kjørende dit og satte så i gang med å prøve å få liv i Isabel, noe hun omsider fikk til. Dette gjorde henne så lykkelig at hun begynte å gråte. Lurifaks på sin side hadde blitt så skremt over å se Isabel sånn hun var at han hadde løpt inn på rommet sitt og nå gråt inn i dyna si mens han forbannet seg selv over å gjøre noe sånt. Som mange andre gutter følte Lurifaks at tårer var nedverdigende og han gråt derfor kanskje ekstra mye, gråt over at han ikke greide å la være å gråte. Snart nok kom folk fra sykehuset og da møtte de en snøvlende og nervøs Kristaver som var overdrevent bablende og sa massevis uten egentlig å si noe som helst.

?Hun er ikke våken, men jeg tror ikke hun er død, hun kan vel ikke være det kan hun vel, og forresten vil dere ha litt vin, dette er beste sorten, ikke at jeg drikker så mye, bare litt, må roe nervene, vil dere ikke, og hvor er hun, oppe på?? bablet Kristaver, tydelig med svært liten kontroll over noe som helst. De to fra sykehuset, Hansine Elgesen og Halvor Hest, delte blikk og løp så rundt i huset og fant omsider Isabels rom der Isabel satt blek og tårevåt ved siden av Penelope.

?Hvordan går det?? spurte Hansine omsorgsfullt og Isabel svarte med svak stemme at hun ikke følte seg så bra, mens Penelope holdt om søsteren sin for å passe på henne med et meget bekymret uttrykk. Hansine kom bort til dem og sjekket Isabels panne og litt diverse andre ting før hun konkluderte med at Isabel var rammet av en ufarlig influensa, men likevel burde holdes til observasjon på sykehuset en natt siden hun tross alt hadde vært bevisstløs. Hansine fortalte så Penelope at hun hadde gjort alt riktig. Så dro de på sykehuset, Kristaver også og han var betydelig mindre full nå. Like fullt var han som lammet av redsel og åpenbart klar over at han nok var i vansker nå. Og sant nok. Så snart Isabel ble ansett som frisk nok til å dra hjem ble det straks besluttet at Kristaver måtte velge mellom enten noen måneder i fengsel eller å ta i mot en plass på det lokale rehabilitasjonssenteret for å slutte å drikke. Kristaver hadde kanskje fått det tegnet han trengte for å skjønne alvoret og valgte rehabilitasjonssenteret, mens Penelope, Lurifaks og Isabel flyttet til Kristavers søster Katarina Kanin som tilfeldigvis også var lege og kunne gi Isabel den pleien hun egentlig trengte. Og slik startet et nytt liv for Penelope Kanin da hun var 13 ½ år gammel, et nytt liv som ble mye bedre.

*

Challenger Deep og finfinfine ting :)

Se!!!

Bøkene mine har kommet <3 I tillegg har jeg vunnet "Et lite liv" av Hanya Yanahigara som norsk lesereksemplar i en Facebook-konkurranse og der har vi vips enda en bok å lese på så ååå, jeg har så mye å lese på for tiden =D I tillegg virker det som om jeg er Midas, alt jeg tar i blir til gull bare at det gjelder tingene jeg leser og betyr at omtrent alt jeg leser for tiden er brilliant og fascinerende og veldig velskrevet så hurra :)

Jeg har ellers kjøpt meg en svær ny veske med masse plass og masse lommer som var på halv pris (hadde kostet 600, kosta meg 300) på Bagorama og som jeg liker veldig godt, jeg har fått dilla på Gilmore Girls på Netflix, jeg har skrevet en del på et nytt prosjekt i den nyeste notatboka mi fordi det funker bedre når jeg skriver for hånd enn på data for tiden og jeg har fått en merkelig fascinasjon overfor The Mighty der folk skriver personlige historier om enten å ha ymse diagnoser eller å være pårørende til noen som har ymse diagnoser fordi jeg av en eller annen grunn syns det er veldig interessant å lese om rare og ikke så rare sykdommer og slikt (jeg er merkelig). 

Og ellers så har jeg nå lest denne boka:

Den heter "Challenger Deep", er skrevet av Neal Shusterman og den var forvirrende, finurlig, fantastisk og flytende og jeg skal nå bruke resten av dette innlegget til å anmelde den. God fornøyelse og så bables vi :)

Challenger Deep av Neal Shusterman

Caden Bosch is on a ship that's headed for the deepest point on Earth: Challenger Deep, the southern part of the Marianas Trench.
Caden Bosch is a brilliant high school student whose friends are starting to notice his odd behavior.
Caden Bosch is designated the ship's artist in residence, to document the journey with images.
Caden Bosch pretends to join the school track team but spends his days walking for miles, absorbed by the thoughts in his head.
Caden Bosch is split between his allegiance to the captain and the allure of mutiny.
Caden Bosch is torn.
A captivating and powerful novel that lingers long beyond the last page, Challenger Deep is a heartfelt tour de force by one of today's most admired writers for teens.

*

Det er perioder der alt man leser snakker til en, da alle ordene er malerier og symfonier samtidig og det er som om alle bøker man leser er fantastiske og brilliante og får deg til å skjønne hvorfor du elsker litteratur. For tiden er jeg i en slik herlig periode og denne boka er intet unntak.

Uansett, «Challenger Deep» er en usedvanlig og brilliant ungdomsbok som er veldig forvirrende i begynnelsen, men der alt gir mer og mer mening underveis, samtidig som det hele tiden har noe hypnotisk og finurlig ved seg. Det handler om når fantasiene blir mer virkelige enn virkeligheten, om mentale lidelser, om et skip på vei mot punktet der havet er dypest og mye mer i en bok som ofte kan være svært humoristisk og underholdende samtidig som det er en veldig sår og viktig tematikk. Selv har jeg ikke slitt med mentale lidelser og likevel føles det som om denne boka er en av dem som aller best har beskrevet det, beskrevet følelsen av å miste grepet om virkeligheten og å aldri vite helt hva som er sant og hva som er løgn. Man får så mye forståelse og sympati overfor Cadens problemer og det føles også hvordan denne boka har vært en dypt personlig bok å skrive for Neal Shusterman (som jeg nå har mål om å få lest mer av siden jeg elsker skrivestilen hans), en mann som selv har opplevd hvordan mentale lidelser påvirker hele familien. Neal Shustermans sønn bidrar ellers med illustrasjoner som perfekt underbygger den temmelig surrealistiske stemningen ved «Challenger Deep», en stemning som var enda en av grunnene til at jeg ble veldig inspirert av denne boka.

Og denne anmeldelsen føles mangelfull, mest fordi jeg mangler ordene for å forklare hva det var med denne boka som gjorde at den gjorde så sterkt inntrykk. Den er bare så himla godt skrevet og formidlet, språket fløt så godt og føltes så presist og ja, jeg syns denne boka er veldig verdt å lese.

Når den likevel mangler noe udefinerbart som ville gjort den til fullstendig elskepå-fantastisk så er det heller ikke så farlig i og med at dette uansett er en sterk femmer som terningkast og en bok som kanskje ikke vil passe alle like godt, men som virkelig fortjener et forsøk. Sær og vakker, morsom og sår og forvirrende brilliant så er dette supert så yay!

Og nå må jeg sitere masse:

?The fear of not living is a deep, abiding dread of watching your own potential decompose into irredeemable disappointment when 'should be' gets crushed by what is. Sometimes I think it would be easier to die than to face that, because 'what could have been' is much more highly regarded than 'what should have been.' Dead kids are put on pedestals, but mentally ill kids get hidden under the rug.? 

*

?Everything feels right with the world...
...and the sad thing is that I know it's a dream. I know it must soon end, and when it does I will be thrust awake into a place where either I'm broken, or the world is broken.? 

*

?There are many ways in which the "check brain" light illuminates, but here's the screwed-up part: the driver can't see it. It's like the light is positioned in the backseat cup holder, beneath an empty can of soda that's been there for a month. No one sees it but the passengers?and only if they're really looking for it, or when the light gets so bright and so hot that it melts the can, and sets the whole car on fire.? 

*

?There are times I feel like I'm the kid screaming at the bottom of the well, and my dog runs off to pee on trees instead of getting help.? 

*

?We always look for the signs we missed when something goes wrong. We become like detectives trying to solve a murder, because maybe if we uncover the clues, it gives us some control. Sure, we can?t change what happened, but if we can string together enough clues, we can prove that whatever nightmare has befallen us, we could have stopped it, if only we had been smart enough. I suppose it?s better to believe in our own stupidity than it is to believe that all the clues in the world wouldn?t have changed a thing.? 

*

?I begin to wonder if David was like me. Seeing monsters everywhere and realizing there aren't enough slingshots in the world to get rid of them.? 

*

?I know exactly what he means. I had overheard Poirot talking to my parents. He was using words like "psychosis" and "schizophrenic". Words that people feel they have to whisper, or not repeat at all. The Mental-Illness-That-Must-Not-Be-Named.? 

*

?Don Quixote - the famous literary madman - fought windmills. People think he saw giants when he looked at them, but those of us who've been there know the truth. He saw windmills, just like everyone else - but he believed they were giants. The scariest thing of all is never knowing what you're suddenly going to believe.? 

*

?The weird thing is, hearing stories like this makes me feel a kind of kinship with the Almighty, because it proves that even God has psychotic episodes.? 

*

?You don't so much sleep as borrow eight hours from death.? 

*

?Indeed, nothing awful is without its beautiful side.? 

Livet er fint og det er boka "The Sculptor" også :)

Heisann! Siden sist har jeg gjort veldig lite fornuftig, men jeg har kost meg en del da og det er jo en viktig fritidssyssel det og ;) Ellers viser det seg at Amazon godt mulig rett og slett har mistet pakken med bøker de skulle sende meg, men jeg fikk chattet med en veldig hyggelig og behjelpelig kundebehandler der i går og de har sendt bøkene på nytt med prioritert shipping slik at de skal komme i morgen uten at det kostet meg noe ekstra. Så da ser det ut til at ting vil ordne seg. Ellers har jeg skaffet meg nye bokmerker fordi alt tyder på at jeg greide å glemme igjen yndlingsbokmerket mitt på Liastua i helgen, jeg har fått shoppet en del i det siste og det er kos, jeg har fascinerende nok oppdaget at det finnes en spesiell episode av Friends som ikke virker om jeg prøver å spille den av på Netflix mens de andre episodene jeg prøver funker ypperlig og jeg har Hockey Pulver å kose meg med denne kvelden så det er toppers. 

Denne sangen er forresten veldig fin (og hentet fra musikalen "The Theory of Relativity" som jeg har hatt litt dilla på å lytte til i det siste):

Noe annet som er fint er at jeg leser skikkelig supre bøker for tiden. Deriblant den grafiske romanen jeg nå tenkte å bruke resten av dette innlegget til å anmelde. Her er først forsiden og to bilder fra boka:

Neil Gaiman liker visst denne boka han og ;)



Det er så detaljert og godt tegnet at bare wow!

Og da kommer min anmeldelse og så kommer neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

The Sculptor av Scott McCloud

David Smith is giving his life for his art?literally. Thanks to a deal with Death, the young sculptor gets his childhood wish: to sculpt anything he can imagine with his bare hands. But now that he only has 200 days to live, deciding  what  to create is harder than he thought, and discovering the love of his life at the 11th hour isn't making it any easier! 

Hei, jeg har lest en fascinerende grafisk roman og der i kursiv har vi Goodreads sin beskrivelse av denne boka. En bok jeg skaffet meg fordi jeg har lest «Zot» av Scott McCloud før (som jeg elsket) og Scott McCloud har skikkelig peiling på tegneserier i det hele tatt og så virket det som en interessant bok uansett og ja, «The Sculptor» er skikkelig interessant og fascinerende og klok og ettertenksom i tillegg.

Vi følger altså David Smith som ønsker å bli skulptør mer enn noe annet og som gjør en avtale med Døden som gir ham evnen til å kunne lage alt han kan forestille seg av skulpturer med hendene sine mot å kun ha 200 dager igjen å leve. David Smith, som uansett er ganske nedstemt siden han har skikkelig masse uflaks og mye død familie og slikt, syns denne avtalen er super, men så blir alt vanskeligere enn han tenkte og han blir intenst forelska og vips er ikke avtalen en like super ide likevel.

Så mye mer om plottet skal jeg ikke si og jeg har vel strengt tatt allerede sagt litt for mye (samtidig som det egentlig ikke er så mye for mye siden mye av dette røpes allerede i synopsiset). Det jeg kan si er at denne boka er flott, ikke minst fordi denne boka virkelig viser hvor imponerende innsats det krever å skape en grafisk roman. Jeg visste jo at det nok krevde en del, men Scott McCloud er så himla proff og flink til å tegne alt fra mennesker og ansiktsuttrykk til arkitektur osv. Det er litt så man får lyst til å gi boka et plusspoeng bare for hvor gjennomført den er og yay for tegnestilen til Scott McCloud.

Ellers liker jeg konseptet (som minner en smule om plottet til en av bøkene jeg forhåpentligvis får i posten snart fra Amazon) og jeg liker karakterene og mens noen har beskyldt karakteren Meg for å være Manic Pixie Dream Girl i ganske stor grad så syns jeg det funker ganske bra. Dette er dessuten en av de bøkene som er så fin å ha siden man kan bla i den når som helst og alltid finne noen nye detaljer. Og greia er rett og slett det at denne grafiske romanen er så smart, så kunstnerisk og bare veldig, veldig fin. Dessuten føles slutten innmari riktig rett og slett.

Med det sagt så har denne boka sine svake sider også. Den er for eksempel litt tykkere enn den egentlig hadde trengt å være med sine nesten 500 sider og jeg syns jo tykke grafiske romaner er supert, men det er likevel noe å ta i betraktning. Dette er dessuten en bok som er veldig elsk/hat hvis man skal ta anmeldelser i betraktning for det er mange som virkelig elsker denne boka, men vel så mange som syns den er helt håpløs. Selv liker jeg «The Sculptor» skikkelig godt, men jeg skjønner også veldig godt de som er mer negative for dette er ikke en perfekt bok. Den har for eksempel en hovedperson i David Smith som egentlig er ganske irriterende mye av tiden og det er generelt sett ikke alle elementene i denne historien som funker like godt.

Jeg syns like fullt at denne boka er brilliant og underfundig og en grafisk roman som både kan skryte av et fascinerende konsept OG en fabelaktig gjennomføring. Dette er altså en bok som er verdt å teste ut.

Terningkast 5!

 

Phantom Boy :)

Heisann! Livet er fint selv om jeg bruker alt for mye tid til å bekymre meg for ymse ting, deriblant pakken jeg bestilte fra Amazon som ENDA ikke har kommet selv om forventet leveringstid var 22. juni og som gjør at jeg er oppriktig redd for at den aldri kommer fordi den kostet meg 1100 kr og inneholdt bøkene jeg EGENTLIG hadde tenkt å lese denne sommeren. Men jeg satser på at det løser seg, ting pleier jo å ordne seg til slutt tross alt. Ellers har jeg tatt fri fra å dra på datarommet til Fretex for å søke jobber denne uka fordi jeg trenger en pause fra slikt og i dag har jeg spist sjokoladeis i herlig vær på Aker Brygge for eksempel. For øvrig har jeg skaffet meg en ny notatbok til å skrive på historier som jeg etter planen skal ta med meg overalt, siden jeg har mye lettere for å prioritere skriving når jeg ikke er hjemme enn når jeg sitter foran en data der internett og Netflix eksisterer. Planen min er å skrive i alle fall litt hver dag og så tar jeg det som det kommer hva angår hvor mye jeg skriver og det fine er at jeg har fått ideer til flere skriveprosjekter som jeg kan holde på med i tillegg til Gatelyktprosjektet (som dog er hovedprosjektet uansett). Ellers så har Gilmore Girls kommet på Netflix og jeg har et sommerprosjekt der jeg skal se alt av det siden jeg tidligere bare har sett et knippe episoder så det blir fint. Og så kan det hende uka vil inneholde litt shopping siden jeg har en del bursdagspenger fortsatt og slikt ;)

Men da tenkte jeg å poste en trailer og deretter min anmeldelse av "Phantom Boy" som jeg så på kino på lørdag og så kommer neste innlegg om noen dager så da bables vi og god fornøyelse :) 

Phantom Boy

For noen år siden så jeg animasjonsfilmen «En katt i Paris» som var en sær, men veldig stilfull europeisk animasjonsfilm. Såpass stilfull faktisk at jeg bestemte meg for å teste ut den nye filmen til skaperne bak «En katt i Paris» i form av den nye animasjonsfilmen «Phantom Boy», en film som er veldig verdt å se, om ikke annet så fordi den så unik. «Phantom Boy» er for det første håndtegnet og det føles forfriskende hvor enn mye jeg elsker de data-animerte filmene til blant annet Pixar og for det andre så føles den befriende avslappet. «Phantom Boy» er en film som, tross en beskjeden varighet på ca en time og tjue minutter, tar seg tid og aldri føles stressende eller masete.

Ellers så handler det kort oppsummert om Leo på elleve år som har kreft og som kan forlate kroppen sin som et usynlig fantom. Så blir han kjent med den skadede politimannen Alex og en tøff journalist og sammen tar de opp kampen mot en fæl superskurk. Og greia er ikke det at alt nødvendigvis er så originalt, men det formidles så fint og i en animasjonsstil som føles rå og upolert og på sett og vis innmari stilig. Jeg liker dessuten karakterene, jeg syns dette er en veldig sjarmerende, det er en liten hund med som stjeler showet gang på gang og det er tidvis oppriktig rørende og litt trist på en måte som aldri føles for sentimentalt. Med andre ord er det mye jeg liker med denne filmen.

Det er likevel noen ting som trekker litt ned. For det første irriterer det meg litt at filmen settes opp kun på norsk siden jeg foretrekker å se animasjonsfilmer på originalspråket, og det føles også litt unødvendig i og med at denne animasjonsfilmen har aldersgrense ni år og sånn sett er ment for et publikum som burde være gammelt nok til å kunne lese undertekster uten problemer. Med det sagt så er den heldigvis svært godt dubbet så det hjelper litt, men likevel, det hadde passet stemningen så godt å se denne filmen på originalspråket fransk. Noen andre ting som trekker litt ned er slutten som føles litt for enkel og ikke helt tilfredsstillende og at det føles litt for ujevnt fortalt til tider. Samtidig klarer jeg ikke helt å sette ord på hva jeg tenker kunne vært gjort annerledes.

Dette er uansett en svært fin film som er et flott portrett av New York og som dessuten er en av de filmene som voksne nok kan få vel så mye glede av som barn. Og mens det ikke er en perfekt film så er den veldig verdt å se om ikke annet så fordi den er så unik.

Terningkast 4!

Oppsummeringsinnlegg for juni :)

Heisann! Det er fredag, jeg har vært i sentrum for å spise pizza på restaurant med moren min og livet er fint fordi jeg har besluttet å gi blaff i jobbsøking i neste uke og heller ta en pause fra slikt og bare kose meg med bøker og skriving og spaserturer om været er ålreit i stedet. Dessuten er livet fint fordi været på bursdagen min var det fineste bursdagsværet jeg har hatt på flere år (det peier ofte å være overskyet og kjedelig ingentingvær, men i år var det lettskyet og fint med veldig behagelige temperaturer så yay). Ellers har bursdagen min i hovedsak resultert i penger som er det jeg ønsket meg mest uansett så det er kult. Det som derimot ikke er så kult er at jeg fortsatt venter på pakken min fra Amazon der forventet leveringstid var 22. juni. I følge Amazon så er pakningen sendt da og den er betalt og aller siste dagen det skal kunne komme er 7. juli, men hver gang jeg sjekker postkassa og håper at det har kommet så har det ikke gjort det så jeg har begynt å lure på om jeg blir nødt til å sjekke postkassen uten å håpe at de har kommet og det vet jeg ikke om jeg får til. Uansett håper jeg virkelig de kommer snart siden det var de bøkene jeg hadde tenkt å ha som ferielesning, men i verste fall om de aldri kommer har jeg shoppet litt bøker for bursdagspenger de siste dagene og har dette å lese på (sånn i tillegg til de uleste bøkene jeg hadde i utgangspunktet):

Alle disse bøkene har jeg mål om å anmelde etter hvert ;)

Ellers skal jeg på kino i morgen og se animasjonsfilmen "Phantom Boy" og jeg var litt usikker i og med at de dessverre bare setter den opp med norsk tale, men den virker som en litt annerledes og sær animasjonsfilm og det er fint med litt variasjon så derfor. Anmeldelse kommer etter planen i mitt neste blogginnlegg :)

Men da tenkte jeg å oppsummere juni bok- og filmmessig sett så da setter jeg gladelig i gang med det =D

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for juni

BØKER

- Monster on the hill av Rob Harrell

Morsom, sjarmerende og søt grafisk roman om monstre og sånt. Terningkast 5!

- Jegeren av Janne-Camilla Lyster

Observant, nær og tidvis veldig fin diktsamling. Terningkast 4!

- Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug

Fint skrevet med noe underfundig, øyeblikkspoetisk og filmatisk ved seg. Ellers bok jeg leste på grunn av En slags bokklubb og en interessant oppdagelse. Terningkast 4!

- Engel i snøen av Anders Totland

Vakkert fortalt liten bok som er trist og poetisk og ettertenksom. Terningkast 5!

- Aristotle and Dante discover the secret of the Universe av Benjamin Alire Saenz

Nydelig, siterbar og vakkertrist ungdomsbok som virkelig er verdt å lese. Terningkast 6!

- What is not yours is not yours av Helen Oyeyemi

Interessant og spesiell novellesamling som gjorde sterkt inntrykk selv om ikke var like engasjerende hele veien. Terningkast 4!

- The Bolds to the Rescue av Julian Clary

Underholdende, morsom og bokstavelig talt dyrisk med fine illustrasjoner og sånt. Terningkast 4!

- The Serpent King av Jegg Zentner

Sår, ettertenksom og svært fin ungdomsbok selv om det skjedde ting i den som jeg ikke ville at skulle skje og det gjorde ting smått deprimerende. Terningkast 5!

FILMER

- Et helt halvt år 

Fin filmatisering av en trist, sjarmerende og romantisk bok. Terningkast 5!

- Boychoir

Jeg fulgte ikke hundre prosent med, men fikk med meg nok til å kunne regne den som noe jeg har sett og denne filmen var fin og hadde gode skuespillere. Musikalsk, forutsigbar og ålreit. Terningkast 4!

*

Så, juni var en måned som inneholdt åtte bøker og der jeg kanskje ga terningkast 4 på litt flere bøker enn ønskelig, men til gjengjeld leste noen bøker som virkelig var usedvanlig velskrevne og langt på vei gjorde opp for det som var mer midt på treet. 

Og da tenkte jeg å drive med andre ting og så kommer neste innlegg om noen dager og da kan jeg altså skrive anmeldelse av "Phantom Boy" og slikt så yay :) 
 

 

Høydepunkter så langt i 2016 og hurra fordi BURSDAG!!! =D

Heisann! Det er 28. juni og bursdagen min og det er sol i tillegg så hurra!!! Ellers er livet fint og noen ting blir kanskje ikke helt som det pleier, men det går greit, uansett skal jeg sørge for at denne dagen blir super med å ta en pause fra datarommet på Fretex og heller finne på koselige ting som å ta en sjokoladeis i sola etterpå, møte moren min på kafé, spise middag på indisk restaurant sammen med kule folk, titte rundt i butikker og generelt sett ha det trivelig =D

Jeg har for øvrig funnet en sang som har en av de mest karolinske titlene i verden. Den heter "I like musicals" og Laura Benanti står bak tekst og melodi i en sang som er akkurat det man tror, den handler rett og slett om at hun liker musikaler veldig godt ;)

Laura Benanti er awesome =D Og hun spiller sammen med The Skivvies som har mye musikk jeg vil definere som super :)

Det jeg tenkte nå var å velge mine høydepunkter så langt i år i ymse kategorier siden vi har kommet halvveis ut i 2016 og dette året har inneholdt mange fine bøker, filmer og annet kult som er verdt å skrive om. Så da setter jeg i gang :)

Ymse høydepunkter fra første halvdel av 2016

- Bøker

Av de 52(!) bøkene jeg har lest så langt i 2016 har jeg gitt terningkast 6 til tre av dem og det er "Wolf by wolf" av Ryan Graudin, "Hamilton: the Revolution" av Lin-Manuel Miranda og Jeremy McCarter og "Aristotle and Dante discover the secret of the Universe" av Benjamin Alire Saenz. Sistnevnte er antakelig den av disse bøkene jeg anser som den vakreste og mest presise og nære, men Hamilton-boka er den jeg er mest obsessende overfor så ja. Andre bøker jeg føler for å trekke frem er den herlig morbide grafiske romanen "Beautiful  Darkness", den klassiske, illustrerte og geniale "Mördarens Apa" og Sara Bareilles selvbiografiske "Sounds like me". Uansett har jeg likt veldig mye av det jeg har lest i år og jeg satser på at tiden fremover vil inneholde vel så mange finheter ;)

- Filmer

Jeg har sett 13 filmer i år (som ikke er filmer som jeg har sett før) og generelt sett har jeg brukt mer av året på tv-serier enn film. Med det sagt så har jeg sett noen veldig fine filmer i år og den jeg nok har likt aller best er nok "Zootopia" som er en helt fantastisk animasjonsfilm som dessuten er skikkelig smart. Jeg er også veldig glad jeg rakk å se "Grease Live" før det ble mission impossible å se ting på engelsk eller amerikansk Netflix siden den var flott :) Fremover gleder jeg meg mest til å sjekke ut ymse animasjonsfilmer, deriblant "Phantom Boy" som jeg vurderer sterkt å se til helgen siden den høres veldig interessant og spesiell ut. 

- Tv

Mye av dette halvåret har handlet om å prøve å lure Netflix siden utvalget er mye bedre på amerikansk og britisk Netflix enn på norsk Netflix, et slag jeg nå har gitt opp. Jeg rakk dog å se hele "Parks and Recreation" før slaget ble tapt og det er nok årets beste nye tv-oppdagelse så langt. Ellers har jeg sett masse "Under samme tak", jeg har fått hjertet mitt knust i tusen biter av den siste sesongen av "Orange is the new Black" (og tenker likevel på det som den kanskje beste sesongen av ymse grunner) og jeg gleder meg til å finne ut om jeg oppdager noen nye tv-favoritter også det neste halvåret.

- Teater

Jeg har selvsagt fått med meg et fint knippe musikaler på teater denne våren og de to beste teateropplevelsene var definitivt "Tenk om" og "Rent". Førstnevnte fordi det rett og slett er en veldig smart og originalt fortalt musikal som er tankevekkende, sår og velspilt og som ga sterkt inntrykk. Sistnevnte fordi "Rent" er en musikal som har fulgt meg så lenge og som jeg har et sterkt forhold til og ååå, denne oppsetningen av "Rent" var så flott :) Til høsten håper jeg å få med meg "Singin in the Rain" først og fremst og så har jeg et intenst håp om å få sett musikalversjonen av Disneys "Ringeren i Notre Dame" som settes opp i København, noe jeg satser på at vil gå i orden. Det er ellers masse annet jeg har lyst til å se og noe jeg uansett skal er å se "Nøtteknekkeren" i Operaen i desember <3

- Musikalmusikk

Dette blir et eget punkt fordi det handler om musikalene jeg har lyttet til og der jeg begynte året med å lytte mest til "Hamilton" sjokkerende nok så har jeg lyttet mest til andre musikaler de siste månedene bare for variasjons skyld. De beste nye musikaloppdagelsene på Spotify har nok vært "The theory of Relativity" og "The Color Purple". Førstnevnte er en mer ukjent ny musikal som handler om et knippe karakterer hvis liv bindes sammen i et utvalg sanger om alt fra å være allergisk mot katter til å foretrekke appelsiner fremfor epler (spoiler: sangen er egentlig en metafor for homofili), samtidig som musikalen også feirer Einsteins teori om relativitet i ymse monologer og i hvordan alt henger sammen på en smått matematisk måte. Noen av sangene er kanskje litt vel opplagte på sett og vis, men det har noe rørende simplistisk ved seg og er veldig verdt å sjekke ut på Spotify. Dessuten elsker jeg denne sangen litt nå:

Den heter "Promise me this" og den er nydelig <3

Den andre viktigste nye musikaloppdagelsen er "The Color Purple" der jeg har lyttet masse til den nye cd-en, blitt skikkelig imponert av stemmen til Cynthia Erivo og funnet ut at jeg trenger å lese boka og se filmen snart fordi det er en viktig og flott historie. Og så er den nye musikalcden verdt å kjøpe fordi alle vokalistene er så himla dyktige :)

For øvrig har jeg ellers lyttet en del til "Waitress" og "Tuck Everlasting" på Spotify og dette er også musikaler det er verdt å lytte til :)

*

Det var noen høydepunkter så langt i år og nå gleder jeg meg til å se hva resten av året bringer og ikke minst gleder jeg meg til å kose meg i dag med å ha bursdag =D Hurra!!! 

Neste innlegg kommer etter planen på fredag så da bables vi ;)

 

What is not yours is not yours og annet av interesse

Heisann! Det er fredag, jeg er fortsatt forkjølet (og jeg har mensen samtidig, sånn i tillegg til at bøkene fra Amazon som skulle komme 22. juni i følge Amazon ikke har kommet og det igjen betyr at jeg får dem tidligst 27. juni, dvs. det er grusomt synd på meg så nå trøster jeg meg selv med å spise potetgull) og det viser seg at jeg kjenner folk som ikke liker klesstilen min og syns jeg burde kle meg mer nøytralt der jeg personlig mener klesstilen min er klassisk og funker fint. For øvrig er livet ålreit nok og det finnes riktignok en del ting jeg ikke kan kontrollere som gjør at mye ikke blir helt slik jeg vil, men ting pleier jo alltids å ordne seg på et vis så jeg får fokusere på det positive.

Og en veldig positiv ting er at livet tross alt inneholder bøker, cherrytomater, gatelykter, musikaler, Netflix og sjokoladeboller. Dessuten er det helg og mens det er spådd ganske dustete vær på søndag så ser det i morgen ut til å være ypperlig "stå og se på Pride-paraden" i Oslo sentrum (eller kanskje joine Humanistisk Forbund som skal gå i paraden, vi får se hva jeg ender opp med), dessuten er det for øyeblikket spådd størst sannsynlighet for finvær i Oslo nettopp på tirsdag som er bursdagen min og den dagen i året der jeg har aller mest lyst på fint vær så det er jo bra :)

Ellers så har Jason Robert Brown skrevet en helt fantastisk sang som en reaksjon på skytetragedier i USA om pistoler som viser at USA tross alt inneholder mange som faktisk er skikkelig kloke og smarte og skjønner at noe bør gjøres i USA hva angår pistoler og slikt:

Han er så flink på piano, melodien og teksten her er så fin og ja, dette er en sang mange burde høre, men som dessverre ikke vil bli hørt av de som aller mest ville ha godt av å lytte til den.

Men da tenkte jeg å poste en anmeldelse av denne boka:



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er "What is not yours is not yours" av Helen Oyeyemi og den var veldig fascinerende selv om jeg ikke likte den like godt hele veien. Men den har noen sider ved seg som gjør at den fortjente en anmeldelse og her er den. Neste innlegg har jeg i utgangspunktet planer om at skal komme på tirsdag siden jeg liker å blogge på bursdagen min. Da kommer anmeldelsen og så bables vi :)

What is not yours is not yours av Helen Oyeyemi

Det finnes enkelte forfattere der jeg alltid er nysgjerrig når de kommer ut med en ny bok og Helen Oyeyemi er en av dem. Kun 20 år ga hun ut sin første bok som hun skrev mens hun var i tenårene og siden har hun gitt ut flere bøker, sist altså «What is not yours is not yours» som er en samling noveller der det overordnede temaet på en eller annen måte er nøkler (metaforiske så vel som reelle) og der mange av karakterene dukker opp i flere av novellene på ymse originale måter. Og mens jeg fortsatt har til gode å virkelig elske noen av Helen Oyeyemis bøker så har de alltid et eller annet unikt som gjør meg nysgjerrig.

Uansett, jeg skal innrømme glatt at jeg ikke helt forsto «What is not yours is not yours» og at jeg tidvis oppfattet den som kjedelig og også hadde øyeblikk da jeg syns ting var litt vel kryptisk. Og det gjenspeiles også i at jeg vanligvis kan lese ut 260 sider på tre, fire dager lett, men brukte en hel uke på denne boka. Med det sagt så er dette ikke med det en dårlig bok, snarere er det en bok som fascinerer meg fordi jeg merket at den var dypt velskrevet selv når den forvirret eller kjedet meg og jeg vet også at når jeg oppfattet den som kjedelig så handler det også om at mye jeg leser er lettere, mer fengende og mer opplagt, mens Helen Oyeyemi er en forfatter som tar seg tid og som føles som et ordentlig måltid når man leser henne.

Ting jeg likte var hvordan nøkler er et tema som går igjen i alle novellene og hvordan alt henger sammen på en måte som gjør at man sikkert kan lese denne novellesamlingen flere ganger og finne flere lag hver gang. Jeg likte videre hvordan Helen Oyeyemi alltid har noe litt eventyraktig ved historiene sine, de føles på en måte litt mytiske og fortryllende og selv i de mest realistiske novellene føles det litt forbi virkeligheten likevel.

Så konklusjonen er vel at jeg tross alt er glad jeg leste denne boka selv om den føltes litt tung og ikke engasjerte meg like mye hele tiden for det er svært godt skrevet og det er klokt og smart og underfundig og man trenger tross alt å utfordre seg selv som leser litt av og til og da er denne boka en god måte å gjøre det. Og jeg håper at jeg en dag kommer til å virkelig elske noe Helen Oyeyemi skriver og at hun en dag skriver noe som fenger og utfordrer på samme tid, men i mellomtiden er hun uansett en interessant forfatter med mange historier som særlig i denne novellesamlingens siste novelle virkelig viser at denne boka var verdt det selv når jeg kjedet meg litt i og med at den siste novellen var noe for seg selv.

Terningkast 4!

 

Der jeg blant annet anmelder filmen "Et helt halvt år"

Heisann! Det er tirsdag, livet er ålreit og jeg syns værvarslene er for negative siden været i dag for eksempel har vært yndlingsværet mitt (lettskyet med vind og rundt 20 plussgrader), mens Yr har sånne værvarsler som er sånn "hulk, hulk, det er ikke spådd kraftige høytrykk fremover" som om det er det man ønsker seg mest. Personlig syns jeg 25 plussgrader eller mer blir slitsomt ganske fort og at lettskyet med rundt 20 plussgrader og litt vind er det mest behagelige jeg vet og det er jo slik det ser ut til å bli mest av i alle fall på østlandet fremover sånn utenom en og annen regnværsdag som igjen skaper mindre skogbrannfare. Hva er vel det å klage over?

Ellers leser jeg fine bøker, jeg koser meg med nyeste sesongen av Orange is the new Black, jeg spiller for mye nettspill (seriøst, jeg har fått helt dilla på slike sider som denne), jeg har endelig tatt meg sammen de siste dagene og skrevet mer på Gatelykt-prosjektet selv om det nok vil ta enda mer tid enn først forventet å få klart et førsteutkast og om vi ser bort i fra at jeg har vært litt småforkjøla de siste dagene så er livet mest en fin dings (og det finnes masse jeg sikkert kan bekymre meg i vei for, men det er så mye mer trivelig å fokuserer på det positive). 

Dessuten har jeg fått tak i "The Color Purple"-musikalcden jeg bestilte og den er kjempefin og jeg har blitt skikkelig fan av Cynthia Erivo i det siste for herre jemini så fantastisk flink hun er til å synge. Her kan man se henne synge "I'm here" som er den fineste sangen i "The Color Purple" (som også finnes som bok og film som jeg har mål om å få lest og sett i løpet av sommeren):

Denne sangen er så fin <3 

Men da tenkte jeg å poste en trailer og deretter min anmeldelse av filmen "Et helt halvt år" og så kommer neste innlegg om noen dager tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse :)

Advarer om en stor fare for spoilere i traileren. Det er ikke sikkert at det er noe stort problem, men om du ikke har lest boka eller sett filmen og ikke vil spoiles ville jeg være litt forsiktig med å se traileren, ikke minst fordi jeg tror jeg har klart å skrive en ganske grundig anmeldelse av filmen der jeg også kommenterer kritikk denne filmen har blitt møtt med uten å spoile hva som skjer. Bare en liten kommentar til ting før anmeldelsen min.

Et helt halvt år ? filmen

Da boka «Et helt halvt år» av Jojo Moyes var skikkelig populær for noen år siden brydde jeg meg ikke så mye siden jeg egentlig ikke leser så mye bøker som kommer i kategorien chick lit. Så fant jeg en norsk utgave av boka til salg for kun 99 kr og hadde et gavekort på Ark Bokhandel og vips og sånn jeg ser det så er dette en fin bok. Ikke en ny favoritt kanskje, men velskrevet, engasjerende og mens det tilsynelatende er en typisk romantisk dramakomedie har den et ganske seriøst tema tross alt. Og nå har jeg også sett filmen og det er en del av meg som har skikkelig lyst til å spoile i vei, bare fordi det er så mye jeg har lyst til å prate om som det er vanskelig å prate om uten å med det røpe for mye om hva som skjer. Jeg skal likevel prøve og nevne litt kort om hvordan denne filmen, så vel som boka, har møtt en del kritikk. Mye av denne kritikken dreier seg om historiens behandling av temaet handikapp og et skjebnesvangert valg en av karakterene vurderer å ta som noen tolker som at filmen og boka påstår at et liv med et handikapp ikke er verdt å leve. Personlig er jeg dog uenig i mye av denne kritikken, ikke fordi jeg nødvendigvis syns alle valgene som tas er de riktige, men fordi jeg føler at boka så vel som filmen virkelig viser at dette bare er en måte å takle et alvorlig handikapp og ikke nødvendigvis den riktigste måten. Det er aldri slik at filmen eller boka fremstiller det som om valget som tas i historien er det valget alle i en liknende situasjon bør ta, det vises bare at i denne historien var det denne beslutningen som ble tatt og det har viktige konsekvenser.

Uansett, det ble litt langt og diffust og nå skal jeg heller gå over til omtalen av selve filmen, en film jeg likte veldig godt. Det handler om Lou Clark som får jobb som assistenten til Will Traynor som har blitt lam fra halsen og ned i en bilulykke og takler det veldig dårlig. Så oppstår kjærlighet og slikt og det hele blir en slags kjærlighetsfilm som i begynnelsen er mest preget av komedie før den i sin andre halvdel skifter retning og blir mye mer drama i stedet. Uansett om det er humoren eller tragedien som styrer skuta er det dog alltid interessant og engasjerende og på mange måter en film som gjør mye riktig. Den er godt filmet og fotografert, den skaper den rette atmosfæren og den formidler historien veldig godt på en måte som for min del i alle fall funker fett. Og det hjelper riktignok at jeg kjenner meg en del igjen i Lou som karakter, men selv om jeg ikke hadde gjort det så er dette en film som er verdt å se. Om ikke annet så kan man se den for å tenke «ååå, jeg vil ha den røde kjolen til Lou», «ååå, et slott, et ekte slott, tenk å bo i et slott» eller bare for å merke seg viktige aspekter som at han som spiller Will er godt over gjennomsnittet kjekk. Denne filmen har dessuten gode skuespillere (med en ekstra bonus for Fantasy og Sci Fi-fans i form av at det her er skuespillere fra både Doctor Who, Game of Thrones og Harry Potter) der særlig Emilia Clarke som Lou overbeviser og viser at hun funker vel så bra i romantiske dramakomedier som i Game of Thrones.

Jeg liker ellers hvordan denne historien, så vel som en annen bok jeg har lest av Jojo Moyes, viser forskjellene i det britiske klassesystemet der Will har vokst opp med alt av muligheter og rikdom nok til altså å bo i et slott mens Lou jobber for å hjelpe familien sin som sliter økonomisk og sånn sett ikke tar noe for gitt. Dette er kanskje tilsynelatende en klassisk romantisk tåreperse av en film, men det er ymse elementer som gjør dette til en smartere film enn enkelte kanskje vil gi den betalt for og som viser at denne filmen er noe mer enn kun en «spise popcorn mens tårene renner» - film.

Med det sagt så manglet det fortsatt noe for at jeg ble helt betatt. Likevel er dette definitivt en vellaget og interessant film som jeg absolutt anbefaler folk å se siden dette er rørende, romantisk og vakkert og i tillegg altså har et slott og en kjole jeg fikk skikkelig lyst på.

Terningkast 5!

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juli 2016

Søk i bloggen

Akima K. Montgomery

31, Oslo

Bokorm, forfatterspire, musikalelsker, lyktestolpefan og generelt sett karolinsk person som ellers vil ønske alle lesere, nye som gamle, velkomne og håper at de har det koselig her i min lille verden av babbel <3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits