Månedstroll og A monster calls =D

Heisann! Det viktigste i livet for tiden er ord. Til dels ordene jeg leser, men aller mest tingene jeg skriver. Jeg har julekalenderprosjektet mitt som jeg koser meg med og jeg har dessuten begynt på en historie jeg rett før jul skal dele her og som jeg har tenkt å illustrere og kanskje gi som julegave. Og denne sistnevnte historien handler om månedstroll som feirer jul sammen og er et prosjekt jeg for øyeblikket liker så godt at jeg bare må dele et lite utdrag fra det jeg har skrevet så langt fordi dette er et barnlig og sprudlende skriveprosjekt som jeg virkelig nyter. Her er et lite utdrag før jeg babler videre om ymse annet:

Utdrag fra julehistorie om månedstroll som feirer jul

Snøfall over tussete trolletær, over en lang hale, over en litt stor nese og over en sixpence som er litt på skrå. Over lyst rufsehår som får ham til å minne om Emil i Lønneberget om Emil var et troll for det er det han er. Et troll, mer spesifikt Januartrollet. Han er gjemt bak det røde og uendelig koselige huset der han skal feire jul og ikke bare ham, men elleve andre månedstroll som for en gangs skyld vil være samlet alle mann, slik seg hør og bør når det passer seg slik. Januartrollet er tidlig ute, noe som heller ikke er ukjent farvann og nå står han der bak det røde huset, klar som et egg til å kaste snøball når de andre månedstrollene dukker opp. Og strengt talt kunne han valgt å gå inn i varmen i stedet, sette seg foran peisen til Desembertrollet som er vert for anledningen eller hjelpe henne med å dekke på bordet, men det er så mye mer artig å kaste snøball. Bare å være ute i snøen i det hele tatt. Januartrollet elsker det.

Det finnes månedstroll i alle land og de er spredd rundt omkring på kryss og tvers fra sør til nord og fra øst til vest. Denne historien handler dog bare om de norske månedstrollene som av og til møttes når det var en spesiell anledning. Da snek de seg inn i kofferter på flyplassen, gjemte seg i svære kurver på toget som det sto «FARE: Inneholder giftig slange» på slik at ingen skulle titte oppi, de unngikk mennesker så godt de kunne sånn for sikkerhets skyld og kom seg omsider til det stedet i landet der sammenkomsten skulle holdes. Alle månedstrollene gledet seg skikkelig til det. Gledet seg til god mat og koselig stemning og å treffe andre troll siden det ikke var like mange troll lenger som det en gang hadde vært. Troll flest hørtes først og fremst eventyrene til og det gjorde månedstrollene bare enda mer viktige og essensielle siden de holdt stand. Og nå skulle de feire jul sammen, hele gjengen og Januartrollet, så vel som Desembertrollet (som ventet i det røde huset der hun var i ferd med å lage mat nok til tolv glupske troll), ventet spent på at de andre trollene skulle komme slik at alt sammen kunne begynne.

Månedstrollene var en trolltype som med letthet kunne late som de egentlig heller var litt små mennesker om man ikke så nøyere etter. Så man likevel litt mer nøye på dem så røpet de store, runde nesene, de litt store tærne som ikke fikk plass i sko slik at trollene alltid gikk barbent (ta det med ro, troll fryser aldri på bena, det er noe av det fortryllende ved dem), det mer enn normalt rufsete håret og det ubestemmelige blikket deres som virket som blikket til en femåring og en nittiniåring på en og samme gang likevel at det her var snakk om noe eventyrlig og annerledes. Og i tillegg hadde de haler og det gjorde det klinkende klart at nei da, her var det ikke snakk om mennesker, men troll. Sjarmerende og temmelig ufarlige troll riktignok, men troll like fullt. Og et av disse trollene hadde egentlig kommet for en stund siden uten at Januartrollet hadde fått det med seg (noe som ville irritere Januartrollet grenseløst når han oppdaget det i og med at han altså hadde hatt muligheten til å kaste snøball på noen i over en time uten å ha fått det med seg). Trollet vi her skal frem til var Marstrollet som bare hadde hvilt seg litt under et tre og deretter sovnet der han satt. Dette var egentlig temmelig typisk for Marstrollet, et troll preget av et sterkt sovehjerte som var både bedagelig og drømmende i en fin miks som innebar at han ikke fikk noe sørlig gjort. Marstrollet bodde egentlig i Stavern og like ved havet (eller sjøen, Marstrollet hadde i grunnen aldri lært helt forskjellen). Med en gang sommeren kom pleide Marstrollet å snike seg på første fly til Granada siden hyttene på den tiden yret av liv og mennesker på sommerferie blant svaberg og bryggekanter, men resten av året var det lite folk og Marstrollet kunne kose seg med å bryte seg inn i hytter og stjele mat fra folk som gikk ut i fra at det var mus som sto bak tyveriene i stedet. Det var et fint liv for det avslappede og dagdrømmende Marstrollet og han hadde det også fint nå med å sitte der under treet og sove søtt. Og kanskje kunne Marstrollet med de vakre blå øynene og det lyse håret (som skilte seg ut med å være hakket mindre rufsete enn trollhår vanligvis var) fått forbli i drømmeland om det ikke var for en snøball. Januartrollet oppdaget ham nemlig til slutt og vekket ham med en snøball. Marstrollet så seg forvirret omkring, trøtt og forvirret over den brå oppvåkningen. Så oppdaget han Januartrollet og forsto straks hva som hadde hendt.

***

Ellers gleder jeg meg til fine planer på fredag (blant annet skal jeg kjøpe julegaver da tenker jeg) og enda mer gleder jeg meg til enda finere planer på lørdag da det skal bakes pepperkaker og jeg skal se Nøtteknekkeren og alt blir himla herlig <3

Men nå tenkte jeg først å dele noe jeg alltid føler for å dele i desember fordi det er så fint:

 

Og så tenkte jeg å dele min anmeldelse av "A monster calls"-filmen. God fornøyelse og så kommer neste innlegg antakelig på fredag :)

A monster calls ? filmanmeldelse

For noen år siden kom jeg over boka «A monster calls» av Patrick Ness, en bok som igjen var inspirert av en ide Siobhan Dowd (som dessverre døde av kreft for noen år siden) hadde hatt. Og ååå, boka «A monster calls» er en bok jeg ble veldig glad i og har lest flere ganger; litt fordi min utgave i alle fall er nydelig og stemningsfullt illustrert av Jim Kay, men mest fordi dette er en virkelig fint skrevet bok som er sår og vakker og temmelig deprimerende i tillegg. Følgelig var jeg veldig spent angående filmen og jeg ble bare enda mer spent av traileren som var awesome deluxe. Og jo da, dette er en veldig flott film. Den er kanskje ikke like bra som boka og jeg kan se visse svakheter ved den nå i ettertid, men jeg ble rørt og fascinert og forlot kinosalen med en følelse av å ha opplevd noe magisk og det er verdt å feire.

Anyway, som i boka handler det om Conor som ikke har det så lett siden han blir mobbet på skolen og har en alvorlig syk mor. Så blir han besøkt av et monster som forteller ham tre historier før han selv må fortelle sin egen historie som er en sannhet han nekter å innrømme og slikt. Og så handler det om kraften i historier og om å si farvel og litt forskjellig sånt og mens tematikken på sett og vis ikke er helt ny formidles det hele på en original måte. Greia er likevel at slik jeg leste denne boka var det viktigste temaet kraften i en historie, noe som er et tema som fascinerer meg siden jeg elsker historier og syns å kunne formidle dem er svært essensielt. Filmversjonen av «A monster calls» er også på sitt beste når den viser monsterets historier og alt glir ut i en drømmende akvarellaktig animasjonsstil som jeg elsket hvert sekund av.

Og jeg elsker ellers fotografiet, musikken, stemningen og skuespillet til særlig Lewis MacDougall som i ung alder bærer den krevende rollen som Conor med bravur. Det er i det hele tatt mye som gjøres riktig i denne filmen og som gjør den til en sår, vakker og elegant film som rører og engasjerer fra ende til annen.

Med det sagt syns jeg filmen likevel mangler noe av det lille ekstra som gjør at boka er en bok jeg stadig vender tilbake til. Det føles som om særlig bestemoren til Conor blir behandlet litt for overfladisk i filmen i forhold til i boka der man forstår henne bedre. Conors far sine scener var ellers i grunnen ganske unødvendige siden de egentlig ikke tilførte så mye til historien og ja, det er noen steder der noen småting mangler som kunne gjort det til en enda sterkere historie enn det var.

Og samtidig. Da jeg forlot salen føltes det som om dette hadde vært en særdeles super filmopplevelse, det var stemningsfullt og sårt og nydelig fortalt.

Derfor lander jeg uansett på terningkast 5 og en klar anbefaling.

Jule-ønskeliste 2016 =D

Heisann. Denne uka har jeg altså vært med på et oppdrag for et reklamebyrå mellom mandag og torsdag og det gikk veldig fint og var hyggelig og spennende å være med på. Ellers så er livet fint fordi det er desember og ååå som jeg elsker desember. Desember med julekalendere og førjulsstemning og ja, denne tiden på året er bare veldig kos. 

Også har jeg begynt på julekalenderen min for i år da, 1133, å trykke på 1133 fører til gruppen på Facebook der de tre første kapitlene nå er postet. Og jeg aner ikke helt hva som skal skje og om det blir særlig julete i det hele tatt, men det er litt fint å ha et slikt prosjekt også. Med Nanowrimo må jeg planlegge alt på forhånd for at det skal gå, men her så blir handlingen til etter hvert som det skrives og så ser jeg hva som skjer :)

Jeg har ellers fine planer for i dag i form av at jeg skal på kino og endeligvis se denne:

Boka "A monster calls" av Patrick Ness er helt fantastisk og jeg er veldig spent angående filmen. 

Jeg endte også opp med å være spontan i går så nå skal jeg på førjulskonsert med Herborg Kråkevik på Chat Noir i dag også og det blir nok veldig trivelig og stemningsfullt. 

Så ja, jeg har mye å drive med så det er jo fint. Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med å poste min ønskeliste for jul 2016. God fornøyelse og så kommer neste blogginnlegg sannsynligvis på tirsdag. 

Ønskeliste jul 2016 ? Karoline

  • PENGER!!! (fordi teaterbillettdrømmer, reisedrømmer, kjøpe Nintendo Switch i mars det sekundet den kommer ut-drømmer og shoppingmuligheter er kos det og)
  • Svenske sjokoladeboller og Hockey Pulver
  • Tegnesaker, skrivesaker og ulinjerte notatbøker
  • Bokpute (http://www.bookpillow.co.uk/products/) (virker veldig behagelig og komfortabelt å ha siden jeg leser så mye)

Gavekort på

  • Bokhandel (fortrinnsvis Tanum, Norli, Ark eller Outland)
  • Billettservice (av opplagte grunner siden jeg har mål om å se masse teater i 2017)
  • Kino
  • H&M eller Lindex (sistnevnte fordi de selger merket Holly & Whyte som har innmari mye fint)
  • Platekompaniet

Teaterbilletter til

  • Book of Mormon på Det Norske Teatret (fordi det blir fantastisk og supert og kult og yay)
  • Les Miserables på Folketeateret (fordi det er en veldig fin musikal)
  • Cabaret på Oslo Nye Teater (virker classy og sofistikert)
  • Jungelboken på Chateauf Neuf (fordi det er en ny versjon av den versjonen av Jungelboken som muligens var mitt aller første møte med musikalsjangeren da jeg var fire år, nostalgisk interesse med andre ord)
  • Klokkeren fra Notre Dame på Det kongelige teater i København (Disneys Ringeren i Notre Dame går nå på Fredericia Teater som ikke ligger i København og settes opp i København fra 23. juni 2017 og jeg trenger å se den fordi <3)
  • Phantom of the Opera på Cirkus Teater i Stockholm (vet det sikkert er unødvendig å ønske seg billetter til ting som settes opp i andre land enn Norge, men ja, jeg vil se dette også)

Litt dyre ting

  • Helgetur til f.eks. København eller Stockholm pga. musikalene som altså settes opp disse stedene som jeg har veldig lyst til å få sett og da særlig hva angår Ringeren i Notre Dame ;)
  • Ryggsekk (en med plass til en datamaskin og gjerne to rom sånn at jeg kan bruke det litt mindre rommet til ladere og slikt, ryggsekk hadde vært kjekt siden den jeg har begynner å bli veeeldig slitt)
  • Bærbar dvd-spiller (en liten og praktisk en siden jeg ikke kan spille dvd-er på dataen min og det hadde vært kjekt å ha)
  • Nintendo Switch (ikke så lett ønske å oppfylle siden den ikke kommer i butikkene før i mars, men jeg ønsker meg det lell)

Enda dyrere ting

  • London-tur høsten 2017 sånn rent tilfeldigvis like etter London-premieren på Hamilton fordi det er en musikal jeg har intenst lyst til å se in real life ;)

Nintendo 3DS-spill

  • Pokémon Sun (Pokémon er kult og dette spillet har fått skikkelig gode kritikker)
  • Super Mario Maker (å kunne lage Super Mario baner på Nintendo 3DS, ja takk, gjerne det)
  • Picross 3D: Round 2 (Picross er herlig hjernetrim)

Klær

CD-er

  • Moana/Vaiana Soundtrack Deluxe Edition (musikken til Moana, Disney?s nyeste animasjonsfilm, elsker musikken og hadde vært fint å ha den på cd)

Oppsummeringsinnlegg for november og manetbokfinheten


(Velger å starte med utdrag fra fargeleggingsprosjektet mitt for tiden for å ha med illustrasjon siden dette innlegget har veldig mange ord. Yay!)

I det siste har det vært litt for ofte at jeg har fått få eller ingen kommentarer her og jeg vet at jeg ikke burde bry meg om det og bare ta det med et smil og huske at slikt går i perioder. Så jeg prøver på det, men besluttet i går at det kunne hende at headeren min (som jeg likte veldig godt, men der det skjer veldig mye) var litt slitsom for øynene og har derfor byttet til denne headeren som er noen år gammel og som er mer enkel og fredfull. Det er godt mulig at hva slags header jeg har ikke spiller noen rolle, men det er jo verdt et forsøk.

Uansett så er livet fint fordi jeg har en jobb denne uka (10-16 mandag - torsdag) for et reklamebyrå og det går fint selv om det gjør at jeg har hatt store problemer med å klare å finne tid til å skrive på julekalenderprosjektet mitt eller spille nettspill denne uka. Men det ordner seg sikkert. Ellers liker jeg at det er desember i morgen og tiden for julekalenderkonkurranser på nettet (håper jeg vinner minst en ting), julekalenderserier (gleder meg til å sjekke ut Snøfall, Nrk sin nye julekalender), julekalenderhistorien min på Facebook, Flax-julekalenderne mine, pepperkakebaking, førjulsstemning og julegaveshopping er her (og for øyeblikket tendenserer jeg mot å tenke at jeg skal ordne julegaver fredag 9. desember, men vi får se). Jeg elsker desember, for meg er det den koseligste måneden av dem alle.

Ellers gleder jeg meg til kinoplaner til helgen for å se "A Monster calls" og nå har den fått supergod anmeldelse av Filmmagasinet, noe som i kombinasjon med at jeg elsket boka og at traileren er awesome lover veldig godt. Og jeg kan gå spaserturer i solskinnet, jeg kan få litt mer tid til å lese enn jeg har hatt i november på grunn av Nanowrimo (da jeg likevel har fått lest åtte bøker og det er jo bra), jeg kan fargelegge i vei og jeg har nok av ideer til ting og tang å kose meg med. 

Men nå tenkte jeg først å oppsummere november bok- og filmmessig sett og deretter poste en anmeldelse og vi starter med oppsummeringsbiten. Og jeg så skikkelig lite film denne måneden (ser mer tv-serier for tiden), men fikk lest ganske fine bøker så det er kos.

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for november

BØKER

- Mensen

Antologi fra Gyldendal med dikt, historier, tegneserier og mer til om mensen. Interessant og fornøyelig. Terningkast 4!

- The thrilling adventures of Lovelace and Babbage av Sydney Padua

Flott gjennomført grafisk roman om Lovelace og Babbage som var utsøkt nerdete og veldig underholdende. Noen ganger ble den litt tørr fordi det er veldig mye fotnoter og ekstra informasjon som ikke engasjerte meg like mye som tegneseriedelen av alt sammen gjorde, men dette er likevel en av de mest geekycooole bøkene jeg har lest. Terningkast 5!

- I Crawl through it av A.S. King

I en del år leste jeg alt jeg kom over av A.S. King, men så ga hun ut en bok i 2014 som jeg rett og slett ikke likte og i fjor kom denne som jeg droppet å anskaffe meg siden den hørtes for sær ut. Jeg fikk likevel lånt den fra biblioteket og lest den nå i november og dette er en surrealistisk og sær bok som jeg ikke helt vet om jeg forsto meg på, men som jeg fant såpass fascinerende at den var verdt å lese likevel. Terningkast 4!

- Furthermore av Tahereh Mafi

Naiv og eventyrlig bok av det veldig fargerike og sympatiske slaget. Terningkast 5!

- I hate Fairyland (volume 1) av Skottie Young

Sjarmerende, morbid og herlig grafisk roman med en artig twist. Terningkast 5!

- Furuset av Linn Strømsborg

Stille, velskrevet og genuin bok som føles nær og god. Terninkast 5!

- To be or not to be av Ryan North

Underholdende og smart choose your own adventure-versjon av Hamlet full av overskudd. Litt slitsom fordi jeg gikk meg litt vill i denne boka i mitt forsøk på å finne alle mulige løsninger, men kulest i klassen likevel. Terningkast 5!

- The thing about jellyfish av Ali Benjamin

Veldig fin og velskrevet om sorg og savn. Terningkast 5!

FILMER

- Florence Foster Jenkins 

Trivelig, sympatisk, vellaget og velspilt, men litt for lett og overfladisk til å være virkelig minneverdig. Terningkast 4!

*

Og det er nettopp den nederste av bøkene på denne lista som jeg nå tenkte å avslutte dette innlegget med siden jeg har skrevet en liten anmeldelse av den. Jg håper den faller i smak og god fornøyelse. Neste innlegg kommer antakelig på lørdag :)

The thing about jellyfish av Ali Benjamin

After her best friend dies in a drowning accident, Suzy is convinced that the true cause of the tragedy must have been a rare jellyfish sting-things don't just happen for no reason. Retreating into a silent world of imagination, she crafts a plan to prove her theory--even if it means traveling the globe, alone. Suzy's achingly heartfelt journey explores life, death, the astonishing wonder of the universe...and the potential for love and hope right next door.

Dette er rett og slett bare en veldig fin bok. Jeg har lest liknende bøker før og det er kanskje ikke kongen av originalitet, men det er så fint skrevet at det er hovedinntrykket jeg sitter igjen med, følelsen av å ha lest noe skjønt.

Det handler om Suzy som har en bestevenninne som har druknet og som konkluderer med at det må ha skyldtes en farlig type manet fordi venninnen var en god svømmer og Suzy nekter å akseptere forklaringen om at noen ganger bare skjer ting uten at det har noen god forklaring. Og så finner Suzy etter hvert ut at hun trenger å dra til Australia fordi en forsker på maneter holder til der og hun tenker at han vil bekrefte teorien hennes.

Med andre ord er dette en bok om sorg og savn som jeg likte veldig godt fordi det er nydelig formidlet og med en karakter i Suzy som jeg fikk skikkelig sansen for og en håpefull stemning som stoppet ting fra å bli aldeles for deprimerende. Dette er dessuten en av de bøkene som klart er skrevet for barn og ungdom og som jeg oppriktig ville elsket om jeg var tolv år selv, men som også er givende lesning også for voksne.

En annen fin ting er hvordan boka inneholder masse fakta om maneter og generelt sett er ganske nerdete siden Suzy har en stor fascinasjon overfor vitenskap. Og mer og mer merker jeg hvor mye jeg liker skjønnlitterære bøker som er litt vitenskapsorienterte og nerdete der man lærer litt nye ting underveis, denne boka er i så måte brilliant.

Med det sagt så er nettopp det at denne boka har barn og unge som målgruppe også der dens svakheter ligger for noen ganger føles denne boka barnlig og litt for enkel. Ting løser seg litt for raskt på slutten og det føles som om boka ikke tør å ta nok sjanser. Og dette kan skyldes at det tross alt er en bok ment for et yngre publikum enn meg, men samtidig vet jeg om flere bøker med liknende tematikk ment for samme målgruppe som utfordrer rammene mer. Jeg føler også at det er litt for mange elementer ved selve utformingen av historien som føles litt for kjente, samtidig som det i seg selv ikke er noe stort problem, det er bare verdt å nevne.

Samtidig. Denne boka er ikke perfekt, men mye av tiden føltes den perfekt likevel for jeg elsket skildringene, jeg elsket atmosfæren og jeg følte for å sitere ting i vilden sky særdeles ofte. Og i mitt forrige smakebit på søndag delte jeg noen sitater, men jeg vil anbefale folk å titte her: https://www.goodreads.com/work/quotes/43981451-the-thing-about-jellyfish for å finne flere sitater fra denne boka som er med på å bevise at denne boka, om ikke annet, er en av de mest nydelig skrevne bøkene jeg har lest i år.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og litt om Julekalenderprosjektet mitt og slikt :)

Heisann. Hvis du leser dette innlegget og får veldig lyst til å lese (og helst kommentere) innlegget mitt med fine julereklamer er det helt lov. Hvis du derimot ikke har lyst til det så er det også helt greit, Uansett er du velkommen, kjære leser, og jeg håper du vil ha en koselig visitt i min karolinske verden av ord =D

*

Nok om det. Akkurat nå er livet fint fordi det finnes ting som ordner seg og himmelen var magisk vakker i går ettermiddag. Samtidig er jeg nervøs fordi jeg faktisk skal jobbe de neste dagene. Det er bare snakk om mandag-torsdag uke 48 (seks-syv timer hver av dagene), men jeg kommer til å få noe nytt å putte på CV-en min og jeg kommer til å tjene rundt 100 kr timen og møte mennesker og det virker interessant på mange måter og likevel, akkurat nå føler jeg meg ikke forberedt i det hele tatt. Snarere tvert i mot. Og jeg bekymrer meg for teite ting som å få tid til å skrive på julekalenderprosjekt (kommer tilbake til det senere i dette innlegget), å få tid til nettspill som jeg har dilla på, å få tid til å blogge, jeg bekymrer meg for at jeg ender opp med å være håpløs på den jobbgreia jeg skal gjøre, jeg tenker for mye og det blir rart å ha fire dager fremover der jeg skal drive med andre ting for å få dagen til å gå enn tingene jeg pleier å gjøre. Jeg får satse på at dette er som alle andre ganger jeg bekymrer meg for noe på forhånd og deretter finner ut at det var helt unødvendig av meg ;)

Ellers skal jeg være med på smakebit på søndag, men først tenkte jeg å høytidelig presentere mitt julekalenderprosjekt for 2016, en engelsk (for å utfordre meg selv og fordi jeg kjenner folk som ikke leser norsk og har lyst til å lese) julekalenderhistorie med barn og ungdom som målgruppe som skal postes i en egen Facebook-gruppe hver dag frem mot jul i desember. Jeg hadde begynt på en ide, men noen ganger begynner man på historier og så bare funker de ikke og den ideen jeg begynte på for noen få dager siden funker. Julekalenderprosjektet mitt for i år heter 1133 og handler om 33 år gamle Peter og 11 år gamle Mina og en helt spesiell boks som snur store deler av Oslo på hodet. Peter bor i et gammelt kråkeslott som tidligere har tilhørt en oppfinner som har etterlatt ymse rare ting og tang i huset som Peter kommer over, deriblant denne boksen som han viser Mina som han er støttekontakt for siden hun ikke har noen venner. Boksen har en knapp Peter bestemmer seg for ikke å trykke på, men da han treffer Mina på senteret og hun får passe på boksen mens han går på toalettet trykker hun inn knappen og får opp en skjerm der hun kan skrive inn en by og en kode før hun kan trykke enter. Mina trykker inn 1133 (alderne til henne selv og Peter) og byen Oslo før hun trykker enter uten at noe skjer. Når Peter kommer tilbake later hun som ikke noe, tror at boksen bare var tull og tenker at ikke noe har hendt, men der tar hun grundig feil. Peter mister nemlig esken ut av et hull i bukselomma si på vei hjem senere samme dag og Tom, som er en bølle på Minas alder som erter henne masse på skolen hennes finner esken. Neste morgen våkner alle i Oslo som fyller 11 det året opp i kroppen til en 33 årig versjon av seg selv. Samtidig våkner alle som fyller 33 det året i kroppen til en 11 årig versjon av seg selv og så handler det om Mina og Peter som prøver å redde situasjonen i tiden før jul, mens Tom på sin side finner ut at det som har skjedd skyldtes boksen og ser mange muligheter med å se ut som om han er voksen. Og så vet jeg enda ikke så mye om hva som skal skje ellers, men jeg liker konseptet veldig godt, jeg ble veldig fornøyd med det første kapittelet og det har ikke så mye med jul å gjøre, men det er kanskje ikke så farlig. Det kan godt hende at utdrag fra julekalenderprosjektet også vil bli postet her i ny og ne i desember så det er bare å følge med og så kommer link til Facebook-gruppa i desember når gruppen har blitt åpnet. Yay!

Men da tenkte jeg altså å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for øyeblikket er denne:

Denne boka heter "The thing about jellyfish", er skrevet av Ali Benjamin og er helt nydelig skrevet. Det handler om tolvårige Suzy som finner ut at hennes bestevenninne har druknet. Og siden venninnen som døde var en god svømmer blir Suzy overbevist om at det ikke er snakk om en naturlig død og at det egentlig skyldes et stikk fra en sjelden type manet siden Suzy ikke vil akseptere at ting noen ganger skjer uten noen grunn. Og så følger vi en periode i Suzys liv der hun researcher maneter for å finne ut mer og vi i flashbacks sakte, men sikkert nøster opp om ting som hendte med Suzy og hennes døde venninne tidligere og slikt. Og mens temaet ikke er det mest originale i verden eller noe sånt så er greia med denne boka (som jeg for øvrig har planer om å anmelde når den er lest ut) at den er så himla fint skrevet, dessuten elsker jeg at den også er litt nerdete og vitenskapelig og spekket med ymse fakta om havet og da særlig om maneter, jeg liker at bøker gjør meg litt smartere underveis. Jeg forelsker meg i nye utdrag hele tiden, jeg liker karakteren Suzy så godt og dette er rett og slett bare en oppriktig fin og rørende bok som det er lett å like. 

Her er noen utdrag siden jeg ikke klarer å velge bare ét:

Sometimes you want things to change so badly, you can?t even stand to be in the same room with the way things actually are.

*

If people were silent, they could hear the noise of their own lives better. If people were silent, it would make what they did say, whenever they chose to say it, more important. If people were silent, they could read one another's signals, the way underwater creatures flash lights at one another, or turn their skin different colors.

*

All the creatures on Earth might be made from stardust. But we are the only ones who get to know it. That's the thing about jellyfish: They'll never understand that. All they can do is drift along, unaware. We humans may be newcomers to this planet. We may be plenty fragile. But we're also the only ones who can decide to change.

*

Det er noe veldig fint med å lese slike bøker der man vil sitere alt omtrent bare fordi det er så gode formuleringer og jeg føler ofte at bøker som egentlig har yngre personer som målgruppe enn meg klarer å ha den naive, bittersøte følelsen som er noe av det jeg elsker aller mest i bøker.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Men da tenkte jeg å se en til av de nye episodene av Gilmore Girls og å skrive på julekalenderprosjektet og ja, i det hele tatt drive med andre ting og tang. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi.

Karoline poster og kommenterer veldig fine julereklamer for 2016

Heisann! Siden sist har jeg begynt på julekalenderhistorie, endt opp med å bli misfornøyd med beskrivelsene, begynt på nytt, skrevet syv sider og så fikk jeg i stad en helt ny ide i stedet som jeg vurderer å prøve å skrive på engelsk mest for å utfordre meg selv og for variasjons skyld. Og egentlig føles det som om hjernen min ikke virker helt etter Nanowrimo, men jeg satser på at det bedrer seg ;)

Men nok om det. I dette innlegget er planen enkelt og greit nok å poste ymse julereklamer fra i år som jeg finner på Youtube og skrive kommentarer til hver av dem, dette fordi jeg begynner å komme i skikkelig julemodus nå (det er jo snart desember) og fordi jeg føler for det rett og slett. Da setter jeg i gang.

Tanker om ymse julereklamer 2016

Fakta: jeg er veldig glad i julereklamer. Jeg er i utgangspunktet et skikkelig julemenneske og det er jo for så vidt et godt utgangspunkt, men å, jeg syns julete reklamer er skikkelig koselig og gir meg god stemning. Dessuten vil jeg mye heller tenke på jul enn Black Friday så derfor, yay, dette er Black Friday-fri sone ;) Og mens norske julereklamer kan være trivelig nok er jeg internasjonal nok av meg til å foretrekke de engelske reklamene man finner på Youtube og det er de jeg vil ha fokus på her. Så da setter jeg i gang og så håper jeg dette faller i smak:

- Alzheimer Research UK

Mens reklamer strengt tatt handler om å selge ting så er dette en julereklame som handler om noe annet og mer viktig, nemlig å støtte folk som forsker på alzheimer i håp om å finne en kur. Og jeg syns denne reklamen er helt nydelig, den er så enkel og fint animert og det er så effektivt hvordan de tar for seg spørsmålet "tenk om Julenissen glemte julen?". Dessuten syns jeg alzheimer er så skummelt, mormoren min var dement de siste årene og oldemoren min hadde alzheimer så lenge jeg kjente henne og så mye av livet vårt handler om minnene våre, å miste minner er også å miste seg selv og da er det fint å tenke på at research kan gi resultater. Så ja, denne julereklamen er nok den viktigste på denne listen.

- Coca Cola

Den reklamen hvert år som likevel alltid gir meg aller mest er Colas julereklame. Det er liksom ikke ordentlig jul før man ser Cola-reklame med Cola-trailer på tv minst en gang og jeg liker musikken og stemningen så godt. Med det sagt er min yndlingsreklame for Cola denne isbjørnreklamen fordi den er så himla søt, men ja, jeg liker Cola-reklamer generelt sett, noe som sikkert har litt med at det er yndlingsbrusen min =D

- Marks & Spencer (M&S)

Denne reklamen gjør Julenissens kone til den store helten og det er noe jeg lett kan ha sansen for. Og jeg liker hvordan dette i bunn og grunn handler om en helt vanlig familie som har krangler og uenigheter, men som er inderlig glad i hverandre og jeg syns også denne reklamen føles original nettopp fordi den forteller en annerledes historie enn mange andre julete reklamer på en måte som etter min mening funker veldig bra. Dessuten er det så lett å kjenne seg igjen i både lillebroren og storesøsteren og slik er det sikkert for mange som ser denne reklamen og har søsken selv. 

- Heathrow

Og medaljen for den søteste og mest "ååå, tårer i øynene, dette er så skjønt og rørende"-reklamen for i år går nok til denne. Det er en så himla sjarmerende fortalt historie, jeg elsker sangen som spilles og twisten på slutten funker optimalt. Og ååå, jeg vil ha en teddybjørn helt som de i denne filmen, de har så mye personlighet og jeg elsker det. Og jeg liker ellers hvordan dette er en virkelig julete reklame helt uten egentlig å handle så mye om jul i seg selv, det viser at man kan fortelle om julen uten å ty til klisjéer.

- Sainsbury

Denne reklamen er som en liten novellefilm i seg selv om ønsket om å være med familien i perioden før jul samtidig som man har jobb og ymse forpliktelser som skaper stress og så finner mannen det handler om en original løsning og det er så fint. Og så liker jeg sangen (og at den synges av James Corden) og animasjonsstilen og ja, denne reklamen er smart og sjarmerende og jeg aner egentlig ikke helt hva Sainsbury er siden det ikke sier meg så mye, men med en del julereklamen bryr jeg meg mer om selve reklamen enn hva det egentlig er reklame for og dette er et sånt tilfelle. Uansett liker jeg denne reklamen, med en sang som minner meg litt om elskepåfine Max og Langbein-julekortfilmen som jeg for øvrig også elsker (seriøst, den kortfilmen med Max og Langbein burde egentlig alle se forresten for den er så nydelig). Lenge leve digresjoner, Sainsburys julereklame er i alle fall fin og har et fint budskap. 

- Waitrose

Waitrose er ellers noe jeg aldri hadde hørt om før, men ååå, denne reklamen er episk!!! Supersøte fuglen som har et skikkelig eventyr som er fantastisk filmet og fotografert med nydelig musikk i tillegg. Det er liksom så jeg nesten skulle ønske de kunne gjøre om denne reklamen til en helaftens kinofilm fordi jeg så ville dratt og sett den fordi jeg liker sånne episke eventyrlige historier i kombinasjon med skikkelig søte ting (som altså denne fuglen) <3

Og det er de reklamene jeg ville kommentere i dag, hvis det plutselig dukker opp masse andre julete reklamer der jeg er sånn "omg, I love this" så vil dette innlegget få en oppfølger senere. Uansett så håper jeg dette var grei underholdning og så bables vi om noen dager :)

Der jeg blogger om Påfuglen :)

Heisann! Det er en ny uke med nye muligheter i gang og det er jo kult. Ellers har jeg fullført Nanowrimo-historien min, jeg skal i gang med julekalenderprosjektet mitt og jeg liker at jeg fikk lånt masse fint på biblioteket på lørdag. Yay! Livet er ellers fint fordi denne uka vil inneholde spillkveld på lørdag og ellers har jeg ikke så mye planlagt, men tar ting som det kommer. Jeg har ellers skaffet meg noen veldig fine fargeblyanter for å gjøre et nytt forsøk på å være et sånt menneske som kan fargelegge med fargeblyanter uten at de går i stykker aldeles for fort og ja, jeg kan lese og lytte til Moana-soundtracket og nyte at jeg aldri har tid til å kjede meg noe i det hele tatt. 

Ellers så er enda et bevis på hvor awesome Moana-soundtracket er denne sangen her:

For første gang på flere år så er det med en skikkelig villain song i en Disney-film og denne sangen, sunget av Jemaine Clement, er brilliant sånn sett.

Jeg vil ha en tidsmaskin som kan ta meg frem i tid til premieren i Norge i februar 2017 som er alt for lenge til fordi jeg hater å tenke på at det fortsatt er over to måneder til jeg endelig vil få sett Moana. Sukk...

På den positive siden inneholdt helgen teater i tillegg til bibliotekskos og her er min anmeldelse av Påfuglen som var stykket jeg så. God fornøyelse og så bables vi. 

Påfuglen

Fargerikt og fornøyelig er de to ordene som i høyest grad kan brukes om familiemusikalen Påfuglen, en teateropplevelse som virkelig er ment for familien nettopp fordi den kan passe vel så godt for voksne som for barna. Og mens denne teateropplevelsen ikke er det beste teaterstykket jeg har opplevd i år eller noe sånt så var det fint og absolutt givende.

Anyway. Det handler om påfuglen som har to barn og mangler et hjem og derfor drar av gårde til hundelandet for å skaffe penger. Med andre ord er dette en høyst samfunnsaktuell fabel der påfuglene er en metafor for tiggere og det handler om hvordan man kommer utfordringen i møte. Og det som er stykkets største styrke er at den ikke har noen klar pekefinger slik jeg ser det for man har masse sympati med påfuglene, men samtidig så ser vi dem også gjøre valg som forsvarer skepsisen til mange av de andre i ny og ne også. Man forstår dem og frustreres samtidig og jeg liker at stykket tør å vise den ambivalensen, i stedet for å gjøre ting for svart-hvitt for barnas skyld.

Ellers liker jeg scenografien veldig godt, de er så smarte når det gjelder scenografi på Det Norske Teater for det er så ulike valg fra forestilling til forestilling og de får enkle elementer som dyner og madrasser til å skape ulike verdener med herlig fargespill og masse sjarm. Jeg liker også karakterene som engasjerer en hel del og jeg liker hvordan historien er underholdende, men med alvor under overflaten fra ende til annen. Og skuespillet er flott og da syns jeg særlig Renate Reinsve og Jon Bleiklie Devik overbeviser veldig, men skuespillet funker fint hele veien.

Dette er med andre ord en forestilling som gjør mye riktig. Med det sagt så syns jeg slutten føltes litt plutselig og litt for åpen og dette er heller ikke en musikal der man husker musikken og sangene særlig godt i ettertid. Jeg syns også at karakteren gribben ikke passet helt inn, det føltes som om han var litt for svart-hvitt kjip der de andre karakterene hadde flere sider ved seg og jeg syns ellers stykket manglet den magien noen teateropplevelser har der man blir oppriktig rørt og alt er fortryllende resten av kvelden.

Og likevel, jeg vet at dette er bare pirk og i et teater-Oslo der mange satser på de gode gamle klassikerne føles dette forfriskende og spennende i stedet. Dette er en familieforestilling som tør å være aktuell og tankevekkende samtidig som den bobler over av fin sigøyneraktig musikk og masse humor og sjarm. Og det er nettopp såpass sjarmerende at jeg, til tross for ymse småting som trekker litt ned, må lande på en femmer likevel. Yay!

Noen ganger bestiller jeg bøker på Amazon fordi jeg vinner Nanowrimo =D

JEGHARVUNNETNANOWRIMOOGHAROVERFEMTITUSENORDOGDETKOMMERJEGTILBAKETILETTERLITTANNENBABBEL!!!

Heisann! Livet er fint fordi det dukker opp mange interessante muligheter for tiden og fordi jeg aldri rekker å kjede meg fordi det alltid er nok å drive med. Dessuten føles det litt som om alt ordner seg for tiden, når det dukker opp ting å bekymre seg for så løser det seg og det er så deilig. Ellers er jeg happy fordi Moana-soundtracket som jeg nå kan lytte til (siden filmen har premiere 3. februar i Norge kommer jeg riktignok til å risikere å spoile alt for mye for meg selv fordi jeg ikke klarer å la være å lytte til musikken og å lese alt jeg kommer over av anmeldelser og slikt fordi jeg gleder meg alt for mye, men det får gå) i vilden sky der jeg syns dette er sååå episk:

Det er reprise-versjonen av sangen "How far I'll go" og der sangen er fin uansett så er reprise-versjonen så episk at jeg får gåsehud og det nærmest sitrer i hele meg bare av å lytte til den (tenk hvor fantastisk den vil være å se i filmen da). Og Auli'i Cravalho som har stemmen til Moana og synger her er kun nesten 16 år, men hun synger skikkelig bra (det eneste aberet er at jeg syns stemmen hennes tidvis er bittelitt unyansert og monoton fordi den føles ganske rett frem til tider, men det tror jeg bare handler om sangteknikk og at hun fortsatt er ganske ung og jeg tror ikke jeg vil merke noe til det når jeg faktisk ser filmen uansett så det er bare pirk) og ja, fine musikken <3

Men poenget med dette innlegget er at jeg har bestilt bøker i dag og her kommer en liste over bøkene jeg har bestilt (hvis man trykker på navnet på hver bok kommer man inn på Goodreads-siden til boka):

- Poisoned apples: Poems for you, my pretty av Christine Heppermann 

Jeg kjøper ganske sjelden diktsamlinger og enda mer sjelden utenlandske diktsamlinger, men jeg liker å lese det likevel og denne høres veldig fascinerende ut. Her er det dikt inspirert av eventyr og myter som samtidig har klart feministiske undertoner og er samfunnsaktuelle i tillegg. Dessuten har denne boka illustrasjoner i form av svart-hvitt fotografier som passer veldig godt inn, jeg elsker forsiden og de utdragene jeg har lest har jeg likt veldig godt. Og jeg liker bare hele ideen om å kombinere poesi, eventyr og feminisme så yay.

- My most excellent year: A novel of love, Mary Poppins, and Fenway Park av Steve Kluger

Dette er en bok om T.C. som prøver å få Alejandra til å forelske seg i ham, Alejandra som på sin side prøver å vri seg unna plikter hun har som datter av en diplomat og Augie som er homofil og forelsket, noe alle andre er klar over utenom ham selv. Og så følger vi dem i alternerende synsvinkler og via brev, mailer og dagboknotater og slikt og så handler det om vennskap, familie, baseball og Mary Poppins. Og det som fikk meg til å bli interessert i denne boka, sånn utenom at jeg ofte liker bøker som fortelles på litt originale måter, er at den i følge det jeg har lest har flerkulturelle karakterer og homofili som tematikk, men samtidig så er det bare deler av historien og ikke hovedfokus, det viktigste temaet i boka er heller vennskap og familieforhold. Dessuten handler det litt om musikaler og det er også et pluss. 

- Scrappy little nobody av Anna Kendrick 

Anna Kendrick er en av mine favorittskuespillere og en sånn person jeg pleier å tenke at jeg kunne blitt veldig god venn med om jeg kjente henne in real life. Derfor ble jeg interessert i denne boka hennes som er en samling personlige essays om oppveksten og filmer hun har spilt i og ymse annet. Og så leste jeg et utdrag og likte det så godt at jeg endte opp med å drømme at jeg var Anna Kendrick natten etter og da var det ganske opplagt at denne boka nok kunne være verdt å lese. 

- A boy called christmas av Matt Haig 

Matt Haig er en forfatter jeg har veldig sansen for og her har han skrevet en bok om Julenissen og hvordan han ble til Julenissen. Og det finnes kanskje andre julefortellinger med liknende tematikk, men denne virker som en av de mest sjarmerende, godt hjulpet av at dette er en bok med herlige illustrasjoner og en sånn bok som vil appellere til den barnlige delen av meg som elsker julestemning. Dette virker bare som en genuint herlig bok som vil være skikkelig fornøyelig så jeg gleder meg. 

- The Cavendish Home for boys and girls av Claire Legrand 

Tidligere i år leste jeg Some kind of happiness av Claire Legrand og elsket den, seriøst, det er en av de aller fineste bøkene jeg har lest i år og derfor ville jeg lese mer av henne. Og så oppdaget jeg Cavendish-boka som beskrives som en skikkelig creepy bok ment for barn og unge og det høres ut som noe som vil appellere til den delen av meg som er kjempeglad i bøkene til Frances Hardinge og liknende forfattere som er skikkelig gode på å skrive skumle og utrivelige bøker som kan skremme vettet av barn og ungdom mens de nyter hvert sekund. Ellers likte jeg coveret, synopsiset lød interessant og ja, jeg tror dette blir fascinerende nok.

- Where am I now av Mara Wilson

Også dette er en samling personlige essays, i denne omgang ført i pennen av Mara Wilson som var skuespiller i en rekke filmer jeg fortsatt liker ganske godt og som jeg følger på Twitter og har sansen for generelt sett. Jeg leste ellers et utdrag fra denne boka som ga meg veldig lyst til å lese mer, Dessuten syns jeg det er interessant å lese om folk som var barnestjerner da de var yngre og det fine er at Mara Wilson er blant dem som har klart seg godt i ettertid og virker jordnær og relaterbar på en måte som gjør at jeg tror jeg nok vil like å lese boka hennes en hel del.

- Still life with tornado av A.S. King 

I en del år var det slik at jeg kjøpte bøker uansett hvis A.S. King hadde skrevet dem. Så kom boka hennes Glory O'Brien's history of the future som jeg rett og slett ikke likte og deretter I crawl through it som ikke interesserte meg (men som jeg dog fikk lest som biblioteksbok denne måneden) og jeg var ikke like overbevist lenger. A.S. King er likevel fortsatt en forfatter jeg har sansen for og som på sitt beste byr på ungdomsbøker som virkelig føles originale og som gjerne tar opp viktige temaer på en helt unik måte der realisme blandes med fantastiske elementer på en måte som gir sterkt inntrykk. Og dette er hennes nye bok og den høres veldig interessant ut rett og slett og virker som en bok som jeg vil like vel så godt som bøkene hun ga ut i de årene da jeg leste alt av henne uansett.

*

Og grunnen til at jeg har bestilt bøker er at de er en premie fordi jeg altså vant Nanowrimo i går. Jeg har for øyeblikket 51 100 ord, jeg er kun rundt 2000 ord (dvs. rundt seks, syv sider) unna "The End" og jeg har over 170 sider i tillegg. For andre gang greide jeg å vinne allerede 17. november, for tiende gang har jeg fått til Nanowrimo og ååå, jeg er så fornøyd =D I tillegg har jeg planer om å begynne på et julekalenderprosjekt så snart jeg er ferdig med Nanowrimo-historien min der jeg har mål om å skrive 1000 ord hver dag og det blir kos ;) 

Men da tenkte jeg å finne på andre ting og så kommer neste innlegg til uka og da vil det sannsynligvis handle mest om teater siden jeg skal se Påfuglen på Det Norske Teatret i morgen og det blir så trivelig <3 Vi bables og her er en sang som demonstrerer hva jeg føler når jeg når 50 000 ord på nanowrimo:

Ymse finheter og enda et utdrag fra Nanowrimo-prosjektet mitt

Heisann! Hvis vi ser bort fra ymse økonomiske Nav-greier som jeg bekymrer meg litt for så har jeg det rent personlig egentlig ganske fint for tiden. For det er veldig mye som skjer jobbsøkingsmessig sett og det er også spennende ting. For det første har jeg hatt tre jobbintervjuer på under en uke, jeg ble ringt og bedt om å komme innom en klesbutikk der jeg har søkt på jobb på fredag bare for å hilse på og jeg fant en veldig spennende stilling i stad der det ser ut til at det kanskje vil bli intervju i løpet av uka i tillegg. Dessuten venter jeg fortsatt på å få kontrakt i posten, men alt tyder på at jeg har fått tak i en jobb akkurat i uke 48 og det er bare snakk om fire dager, men likevel, det kan ellers hende det er praksismuligheter på en Nille-butikk om ikke så lenge av ymse grunner og ja, det dukker stadig opp nye intervjuer og interessante muligheter for tiden, noe som jo er ganske fint å tenke på. I tillegg går det veldig fint med Nanowrimo der jeg for øyeblikket har 42051 ord (og har mål om å skrive 1000 ord til i løpet av kvelden) og i tillegg har nesten 150 sider. Og i morgen skal jeg på skrivemøte og på skrivemøter får jeg alltid skrevet en hel masse så hvis alt går etter planen så vil jeg godt mulig nå 50 000 enten torsdag eller fredag (avhengig av hvor flink jeg er på torsdag). Jeg har ellers lagt "Choose your own adventure"-ideen på hylla (det arrangeres Camp Nanowrimo i april og juli, som er litt som Nanowrimo bare at man kan sette seg lavere ordmål om man vil og jeg tenkte å prøve på nytt da, men ha en plan på forhånd) og i stedet fått en helt annen ide til et julekalenderprosjekt som jeg skal begynne på så snart jeg har skrevet ferdig Nanowrimo-historien min som skal være et rent koseprosjekt med lavere ordmål for dagen som jeg tenkte å ha en egen Facebookgruppe for i desember og slikt. Mer detaljer om den ideen kommer nærmere desember. I tillegg har jeg bestemt meg for at jeg i januar skal begynne den møysommelige prosessen med å forsøke å redigere Gatelykt-prosjektet mitt, jeg bare trenger å holde på med Nanowrimo og litt mer koseprosjekter frem mot jul siden Gatelykt-prosjektet er noe jeg tar litt mer seriøst og har mer ambisjoner med. 

Så jeg rekker i alle fall ikke å kjede meg for tiden for det er så mange ting å drive med. Ellers vurderer jeg å dra på kino på torsdag (hvis ikke det blir slik jeg håper mest, at jeg kan dra til faren min slik jeg vanligvis pleier på torsdager), jeg gleder meg til lørdag som etter planen skal inneholde biblioteket, middag på Peppes og teaterkos og jeg syns generelt sett at livet er ålreit selv om dette året er et teit år for verdens del.

*

Ellers så har det endelig dukket opp en trailer for live-versjonen av Beauty and the Beast:

Og det virker som en film der man vil vurdere å gi terningkast fem væffal selv hvis den mot all formodning ikke er så bra bare fordi det ser sååå bra ut. Scenografien, kostymene, musikken, fotografiet og filmingen er vakkerhet deluxe og det er et godt utgangspunkt som får meg til å virkelig håpe at skuespillet er like bra. Det største aberet er at Mrs Potts særlig, men også en del andre av de forheksede gjenstandene på slottet, ser litt creepy ut der de så ganske koselige ut i animasjonsfilmen, men samtidig vil det i så fall kanskje også være en fordel fordi det viser tydeligere at det virkelig er ting som står på spill og man antakelig ville sett litt bekymrende ut om man var en forhekset tekanne in real life uansett.

Men da tenkte jeg å poste enda et utdrag fra Nanowrimo-prosjektet mitt og dette er en scene fra musikalprosjektet til en annen av hovedpersonene i historien min (fordi scenene fra musikalene til Ark, Ada og Elodie tydeligvis er de jeg har kost meg mest med å skrive og som jeg syns blir finest i ettertid). I denne scenen handler det om Kasper Jeremias Blåtunge og hans kone og hvordan Kasper har helt spesielle planer for sommerferien sin. God fornøyelse og så kommer neste blogginnlegg på fredag regner jeg med (og hvis det blir kinoplaner på torsdag kommer ikke anmeldelse av det før til neste uke av ymse grunner. Jeg satser på at det går fint :) Her er utdraget væffal.

Utdrag fra Nanowrimo 2016

En scene fra musikalprosjektet «Kaptein Blåtunge»

Setting: En foreløpig ikke navngitt småby der idyllen råder

Karakterer:

  • Kasper Jeremias Blåtunge
  • Angelica Blåtunge

(Vi starter scenen ved havna og i havna ligger det et svært skip som er skipet Kasper har kjøpt og som han fremover skal bruke til viktige ting som å være sjørøver. I denne scenen skal han introdusere skipet til sin kjære Angelica og prøve å overbevise henne om at å bli sjørøver er en skikkelig god ide.)

Angelica: Hvor er vi? (dette er for henne et naturlig spørsmål siden scenen begynner med at hun har bind for øynene)

Kasper: Det er her overraskelsen venter.

(Angelica nikker og kjenner etter, hun kan kjenne en helt spesiell lukt.)

Angelica: Det lukter hav, vi er ved havna er vi ikke.

(Det er i grunnen mer en konklusjon enn et spørsmål. Uansett besvarer Kasper spørsmålet først med å nikke og så kommer han på at han har tatt bind foran Angelicas øyne og sier ja.)

Angelica: Hva gjør vi her?

Kaspar: Du vil forstå. Bli med meg nå og vær veldig forsiktig.

(Han fører henne fra havna og over på skipet så forsiktig han kan og det går bra, dvs. det ender ikke opp med at noen av dem faller i vannet, noe som her er definisjonen av at det går bra.)

Kasper: Nå er vi her!

(Kasper tar av Angelica bindet foran øynene hennes og hun ser seg forfjamset omkring.)

Angelica: Et skip? Er dette overraskelsen?

(Kasper gliser fra øret til øret og virker like entusiastisk som en femåring som åpner julegaver eller en attenåring som har fått lappen.)

Kasper: Er det ikke flott? Jeg har kjøpt det til meg selv og det er det fineste jeg noen gang har kjøpt for egne penger og å, vi kan dra på eventyr, utforske verden, bli sjørøvere.

Angelica: Kasper, har du blitt helt spikk spenna sprø? Jeg vet at du ikke taklet å bli førti særlig bra, men man skal liksom bruke midtlivskrisa til å kjøpe seg en motorsykkel, ikke til å kjøpe et helt skip.

(Angelica slår ut med hendene i frustrasjon. Hun begynner å gå mot havna og Kasper løper foran henne.)

Kasper: Bare vent litt. Dette handler ikke om midtlivskriser, ikke egentlig. Jeg har alltid drømt om havet, drømt om å seile ut på eventyr, lete etter skatter, livet vårt kan være så mye mer enn småbylivet og det vet du, Angelica.

(Han følger henne til kanten på skipet og peker utover horisonten. På scenen vises dette med et veldig svært sceneteppe som viser himmel og hav og gjør at også publikum kan hylle seg inn i en illusjon om å se havet i det fjerne.)

Kasper: Jeg vet at dette kan virke som galskap, men kan du helt ærlig nekte for at du aldri har drømt om noe mer selv.

(Angelica tenker seg om.)

Angelica: Du har rett. Jeg har innerst inne alltid drømt om å være del av en større historie enn livene vi lever. Men kan vi dette? Bare kjøpe oss et skip sånn helt uten videre?

Kasper: Hvis du vil så kan vi gjøre hva som helst.

(Kasper smiler mot henne. Angelica på sin side er stille og så prater hun og nå er det mest ut i lufta enn direkte til Kasper mens hun ser utover mot publikum, uvitende selvsagt om at det er et publikum der. Så vidt Angelica vet så ser hun bare mot havna og småbyen der de holder bo.)

Angelica: Egentlig har jeg alltid drømt om å være utvalgt. Som i bøkene, den som er valgt til å redde verden eller i det minste forandre verden en smule. Og jeg har drømt om havet. Om å kaste loss og bare dra, bare la hverdagen ligge og kaste meg ut i det med hud og hår.

(Kasper kommer bort til henne og holder om henne.)

Kasper: Vi kan oppfylle den drømmen sammen.

(Angelica smiler opp mot ham, men så trekker hun seg unna og virker igjen bekymret.)

Angelica: Men hva med livet vårt? Vi har jobber, barn, forpliktelser, uansett hvor mye vi drømmer så kan man ikke bare slippe alt for det er ikke slik verden fungerer.

Kasper: Ta det med ro, jeg har allerede tenkt på alt. Det er sommerferie om en uke, vi kan prate med Billy og Maria, gjøre dem forberedt og ta dem med på skipet noen ganger og ta noen småturer på forhånd og så har vi jo selv noen uker ferie i sommer sammen og når de nettopp har begynt så kan vi kaste loss og dra. Da er det ingenting som binder oss til småbyen, ikke egentlig.

Angelica: Du har visst tenkt mye på dette.

Kasper: Jeg har det. Angelica, det kommer til å gå.

Angelica: Og hva skal vi gjøre? Ute på havet, ute på eventyr.

(Kasper lyser opp og går til kanten av skipet, ser igjen utover horisonten. Så snur han seg mot Angelica og smiler.)

Kasper: Vi skal bli sjørøvere. Kaptein Kasper Blåtunge og kaptein Angelica Blåtunge, vi kan dele på rollen som kaptein. Vi kan angripe folk som er på seilturer og som antakelig ikke forventer å møte på sjørøvere i det hele tatt og om de har smykker og gull så kan vi stjele det og så kan vi ha med oss veldig mye sjokolade og gi dem veldig mange sjokoladeplater med Stratos eller noe sånt som trøst før vi synger sjørøversanger og reiser videre.

(Kasper virker veldig fornøyd med denne ideen. Angelica selv virker som om hun kjemper en kamp mellom den fornuftige delen av henne som sier at det har klikka totalt for mannen hennes og at dette bare er idioti og den drømmende delen av henne som sier at dette høres utrolig gøy ut og som en veldig flott måte å tilbringe sommeren. Så ser hun hvor lykkelig Kasper virker der han står på skipet sitt og drømmer om å bli sjørøver og nikker oppgitt.)

Angelica: Ok da, la oss bli sjørøvere.

(Kasper smiler takknemlig og så kysser han henne og hun kysser tilbake og det er et skikkelig fint kyss av den typen man ser på slutten av veldig romantiske filmer, bare at her er kysset en begynnelse og ikke en slutt og alt ligger fortsatt foran dem. Etter kysset går Kasper og Angelica av skipet og går hjemover hånd i hånd mens de begge fniser litt for seg selv over planene om å bli sjørøvere. Igjen står skipet i havna, et skip som altså herved er et sjørøverskip.)

(Og med det er denne scenen over.)

*

Smakebit på søndag og En mann ved navn Ove som teater

Heisann! I mitt forrige innlegg postet jeg litt tanker om valgresultatet og et utdrag fra Nanowrimo-prosjektet mitt og i dag skal det snart handle om litteratur og teater. Før vi kommer så langt så vil jeg dog poste noe som er skikkelig, skikkelig fint:

Hvis man trykker på ordet Spotify kommer man til sangen på Spotify siden jeg ikke er helt sikker på hvor lenge denne sangen vil være tilgjengelig på Youtube. Uansett så er det Sia (feat. Miguel og Queen Latifah) med deres versjon av sangen Satisfied fra Hamilton og ååå, det er det mest awesome i verden <3 Jeg har i utgangspunktet hatt dilla på sangen i over et år nå, mens jeg elsker Hamilton så elskeelsker jeg sangen Satisfied og ååå, dette er så himla kult. I en verden der Trump kan vinne valget (nei, jeg har ikke tenkt å akseptere det helt enda) så er oppmuntringer som fantastisk musikk bare enda viktigere ;)

Ellers har jeg i skrivende stund 36114 ord på Nanowrimo og over 120 sider så det går veldig bra. Det som er litt dumt er riktignok det at jeg har hatt litt ekstra problemer med å finne tid til å lese denne måneden, men det ordner seg til regner jeg med. Og her glir vi fort over i delen der jeg er med på smakebit på søndag med denne boka her:

Det er "I hate Fairyland" av Skottie Young og er en av bøkene jeg kjøpte som Trump-trøst for noen dager siden. Her handler det om en jente som etter nesten tretti år i et eventyrland ved navn Fairyland er drittlei av magi og eventyr og feer og sukkersøte ting og bare vil hjem og så er det en lite barnevennlig, blodig og morbid historie om hennes forsøk på å komme seg vekk fra Fairyland. Og jeg liker ideen og var i "lese grafisk roman"-modus så derfor. Uansett er dette en bok jeg regner med å lese ut i løpet av dagen siden det kun er 128 sider og jeg regner med at alle de sidene vil være en frydefull og fæl fornøyelse ;) Her er to smakebiter:





Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med teaterdelen som er min anmeldelse av den fantastiske teaterversjonen av "En mann ved navn Ove". God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager:

En mann ved navn Ove som teater

Da jeg for noen år siden bestemte meg for å lese «En mann ved navn Ove» av Fredrik Backman forventet jeg en trivelig leseropplevelse. Det jeg ikke forventet var at jeg kom til å elske boka fordi den var sår og morsom og herlig skrevet og minnet meg litt om de første ti minuttene av Pixars «Up», men det var akkurat det som hendte. I ettertid har jeg lest alt av bøker Fredrik Backman har skrevet og nå er han å regne som en av mine favorittforfattere fordi det er noe med skrivestilen hans som funker så det synger for meg. Jeg har dessuten sett filmversjonen av «En mann ved navn Ove» og det var følgelig ikke så vanskelig for meg å bestemme meg for å se teaterstykket også. Og ååå, dette teaterstykket er nydelig <3

Det handler altså om 59 år gamle Ove som tilsynelatende er en sur og gretten mann som har klare prinsipper og takler forandringer veldig dårlig. Så kommer en gravid iransk kvinne med familie og en katt inn i Oves liv og ødelegger for Oves planer om å dø siden mye av muttheten til Ove når alt kommer til alt handler om sorg fordi han savner sin avdøde kone Sonja så mye at livet føles ulevelig uten henne. Og så formidles historien om Oves liv nå og Oves kjærlighetshistorie og alt dette fortelles i en historie der det er lett å kjenne seg igjen og som jeg personlig er veldig glad i.

Hva angår teaterstykket så er det i stor grad som en monolog å regne og det er kun en skuespiller med og det er Sven Nordin. Sven Nordin som i utgangspunktet ikke liknet den Ove jeg forestilte meg da jeg leste boka, men som bærer dette teaterstykket helt fantastisk. Han spiller Ove i hovedsak, men med raske skiftninger i artikulering og kroppsspråk glir han raskt inn i roller som andre karakterer i historien når det trengs. Dette er stor skuespillerkunst fordi det kunne funket ganske dårlig i hendene på en mindre dyktig skuespiller, men Sven Nordin er enormt proff og får det til å funke hele stykket i gjennom i et teaterstykke som kanskje kun varer i litt under halvannen time uten pause, men som rommer et helt liv.

Og ja, Sven Nordin er fantastisk her og stykket i seg selv er brilliant og det hjelper riktignok litt at jeg i utgangspunktet er veldig glad i historien, men likevel. Det er en enkel, men effektiv scenografi som bidrar til at fokuset først og fremst er på historien, det er flott bruk av lys og lyd og det er formidlet på en nær og god måte som gjør at man ler mye, men også ofte får tårer i øynene (litt i stil med hvordan det var da jeg leste boka).

Smartere folk enn meg kan sikkert finne ting og tang å kommentere på og dette var sikkert ikke perfekt. Men det føltes, og det føles når jeg tenker tilbake på det og har ganske lyst til å se det igjen, sabla fint og stemningsfullt og det er det som er det viktigste.

Terningkast 6!

Tankespill, Trump-trøst og utdrag fra Nanowrimo

Heisann! Det er torsdag og for øyeblikket setter jeg enda mer pris på bøker og Nanowrimo. Hva skulle jeg gjort om jeg ikke hadde hatt bøker eller skriveprosjekter å trøste meg med i en verden der Trump vant presidentvalget? Med andre ord, NEI, jeg er IKKE fornøyd med resultatet. Jeg er skremt og bekymret og jeg klarer ikke helt å forstå det samtidig som det igjen er en løgn siden det aller mest skremmende er at en del av meg virkelig kan forstå det. Når det sto mellom Clinton var det kampen mellom en etablert, kunnskapsrik og utrolig kvalifisert og smart kvinne som likevel for mange var en fortsettelse av det samme gamle. Og så var Trump han som sa en hel masse idiotisk og gjorde mye dumt, men sto for en forandring og det må åpenbart ha mobilisert flere velgere dessverre. Så jeg kan forstå tankegangen siden det er akkurat den samme tankegangen som sto bak Brexit tidligere i år. Og jeg har begynt å lure på om det rett og slett ligger latent ved menneskeheten å ødelegge for seg selv med en gang man har det for bra, sånn at skikkelig mange tenker at ting er såpass trygt og godt at de vil ha litt kaos for å skape litt variasjon. En tankegang som selvfølgelig er skikkelig farlig fordi vi nå er et skritt nærmere at alt går til helvete, men likevel. Trøsten er at vi ikke må gi opp. Jeg vet om så mange smarte, intelligente mennesker som hver dag prøver å gjøre verden til et bedre sted, via alt fra naturvern og politisk engasjement til kunstnerisk virksomhet i form av å skape kunst, skrive, musikk. Når verden virker håpløs så må man huske at det finnes så mange mennesker der ute som misliker Trump og hatet og dumskapen han står for. Og det finnes så mange som vil fortsette å jobbe for å gjøre verden til et bedre sted så godt de kan. Oppi alt kaoset må vi sette enda mer pris på de gratis miraklene i livet som snøfall i lyset fra gatelykter, solskinn på varme sommerdager, lette vindpust som kiler deg på kinnet, lyden av regn mot vindusruten, høstløv i alskens fargesymfonier. Vi har familie og venner, vi har cherrytomater og tekopper, sjokoladeboller og bringebær og julebrus. Det finnes bøker, musikaler, filmer, musikk og kunst som vi kan finne trøst i og som er der for oss når vi trenger dem. Vi kan fortsatt være skremt og frustrert selvsagt, men vi må klamre oss til håpet som finnes i tingene som gleder oss nettopp fordi det er nå det trengs aller mest. Og så lenge jeg har mennesker jeg er glad i og har bøker og kan skape og kan lytte til musikalmusikk og drikke te så vil jeg klare meg og det er kanskje sånn med dere andre også.

På den positive siden fant jeg på et fint uttrykk i går og det er Trump-trøst og betegnes som å la seg selv kjøpe ting for å¨trøste seg selv fordi alt gikk så galt. Med andre ord brukte jeg rundt 500 kr på dette i går:

Det er tre bøker og egentlig trenger jeg strengt talt ikke å kjøpe bøker nå, ikke minst siden det godt mulig er snakk om kun litt over en uke før mitt neste litterære innkjøp hvis alt går etter planen. Men det var så fine bøker og det må være lov å unne seg en trøst når man er Trump-trist og Trump-redd og Trump-frustrert på en og samme tid.

*

Men nok om det. Nanowrimo går veldig fint. Jeg har i skrivende stund 27 000 ord (dvs. litt over 90 sider i Word) og hvis jeg får skrevet så mye jeg har mål om å skrive senere i dag så vil jeg på dag 10 av Nanowrimo altså nå 30 000 ord. Dette føler jeg meg ganske stolt over :) Og jeg har riktignok nedprioritert "Choose your own adventure"-bonusprosjektet fordi jeg egentlig har nok med Nanowrimo for tiden, men det kan jeg fokusere mer på senere. Nanowrimo er uansett det viktigste skrivemessig sett for øyeblikket. Og i dag tenkte jeg å dele et utdrag fra historien min. Mer spesifikt er dette utdraget en scene fra musikalen Arkimedes (Ark) Holberg skriver på om en kropp som har mistet hodet sitt og dette hodet som har mistet kroppen sin og hvordan de prøver å finne tilbake til hverandre. Det er en absurd musikalide, men scenen fra denne tenkte musikalen er det definitivt mest underholdende jeg har skrevet denne måneden kanskje fordi ideen allerede er så sær at det var ekstra lett å legge alle forventninger om å skrive noe teknisk sett velskrevet på hylla. I stedet hadde jeg det bare skikkelig gøy og jeg håper utdraget får det til å skinne i gjennom. Her er denne scenen i alle fall og så kommer neste innlegg sannsynligvis på søndag. 

En scene fra musikalprosjektet «En hodeløs kropp og omvendt»

Setting: Paris, en vårlig formiddag mens dagen våkner til live og et hode våkner til live i samme slengen.

Karakterer:

  • Hodet
  • En baker
  • Camille, en litt sprø gammel dame som tror på de utroligste ting

(Vi er i bakgården til en koselig fortauskafé der en baker kaster et gammelt brød og det treffer hodet i historien, et hode som snart treffer på uventet hjelp i gamle Camille.)

Bakeren: Oui, oui, mademouiselle, jeg kommer straks tilbake. Jeg må bare ordne noe.

(Dette høres fra utenfor scenen før han entrer bakgården med en gammel bagett han må kaste. Bakeren høres ganske trivelig og blid ut mens han sier dette, tydelig henvendt til en kunde, men nå når han kommer ut i bakgården med en bagett han av en eller annen grunn er nødt til å kaste er han mest preget av frustrasjon.)

Bakeren: Dumme bagett, du skulle liksom bli et mesterverk, hva hendte med deg? Vel, du må i alle fall rett i søpla, der kan du tenke over hva du har gjort og så angre i resten av din tid før du blir spist av en veldig svær rotte eller noe sånt.

(Bagetten kastes i søpla og bakeren blir stående og tittet mot søppelkassen mens det virker som om han har lyst til å si noe klokt og underfundig. Så rister han bestemt på hodet og forlater scenen. Med en gang han er utenfor scenen og ikke kan høre noe kommer det en uventet lyd fra søppelkassa der noe har våknet til live og blitt truffet av bagetten. Dette noe kommenterer situasjonen.)

Hodet: Au! Å, jeg kommer definitivt til å få en kul.

(Søppelkassen begynner å bevege seg som om noe i den prøver å komme seg ut og faller omsider over ende. Ut triller det et hode, hodet som er en av denne musikalens viktigste karakterer. Hodet får trillet seg slik til at den «står» og ser rett mot fjerne horisonter, dvs. publikummet hodet ikke vet noe om.)

Hodet: Hva hendte egentlig, alt er så underlig? Jo, det var en trollmann, var det ikke, det føles fjernt, litt som noe fra en drøm. Jo, jeg hadde en kropp og så var det en trollmann som av uante grunner ble skikkelig sur på meg og nå er jeg kroppsløs og det er ganske upraktisk.

(Hodet tar en pause og titter rundt seg.)

Hodet: Hm, kroppen min er definitivt ikke her. Jeg må finne den, det må jo være mulig å finne en kropp et sted. Og hvor er jeg nå, det lukter godt, litt som om det finnes croissanter i nærheten og å, nå fikk jeg lyst på noe å spise. Kan man egentlig spise eller drikke hvis man bare er et hode, hvor mye kan jeg egentlig få til når jeg nå bare er et hode, jeg håper alt vil ordne seg.

(Hodet sukker der det står og triller deretter bittelitt lenger mens det sier stadige au fordi å trille ikke er spesielt behagelig for hverken panne, nese eller ører eller andre deler av et hode generelt sett. Hodet stanser opp da han hører musikk. Musikken kommer nærmere, nærmere og inn på scenen kommer en gammel dame som synger for seg selv mens hun koser seg med det. Hun bråstopper da hun får øyet på hodet. Et øyeblikk er hun og hodet stille mens de bare stirrer på hverandre og så lyser hun opp.)

Damen (Camille): Bonjour, hvordan står det til, jeg er Camille Elefantine, hvem er du?

Hodet: Jeg husker ikke helt. Jeg har dessverre mistet kroppen min.

Camille: Å, jeg skjønner. Ja slikt skjer jo en gang i blant, det er lett å rote bort ting.

(Camille ler litt for seg selv og hodet får et veldig bekymret uttrykk. Det virker som om Camille merker det og hun unnskylder seg.)

Camille: Jeg beklager, jeg er egentlig bare litt over femti prosent sprø. Og jeg har aldri vært borte i et hode som mangler kroppen sin før og i alle fall ikke et som tilsynelatende lever ganske greit til tross for dette handikappet. Men samtidig, jeg opplever en fin dose galskap stadig vekk, at dette er litt sprøere enn noe jeg har vært borte i før, det kan jeg leve med.

Hodet: Så fint, tror jeg.

(Hodet virker fortsatt litt skeptisk overfor Camille og virker litt som om det er i ferd med å få panikk da Camille nærmer seg det med stormskritt. Hun kommer bort til hodet og tar det opp i hendene sine mens hodet begynner å utbryte et «hjelp». Hodet roer seg dog da Camille drar den ene hånden sin gjennom det rufsete mørkblonde håret til hodet, noe hodet finner veldig behagelig tydeligvis.)

Hodet: Så deilig.

Camille: Takk, jeg var massør i et tidligere liv. Uansett må noen virkelig få gjort noe med den kroppsløse situasjonen din, jeg vil hjelpe deg. Og ja, jeg er litt sprø og jeg er litt rar, men du er sprø nok faktisk i form av å være et hode uten en kropp så jeg føler bestemt at det er noe du bare må leve med.

(Hodet nikker og kan for så vidt si seg enig i det.)

Camille: La meg ta med deg hjem til leiligheten min så kan du forklare situasjonen din bedre der. Det er mer praktiske forhold for å prate sammen der uansett.

(Hodet er stille et øyeblikk mens det tenker seg om. Det kan bli her, velvitende om at damen, Camille, tross alt virker en smule sprø og litt forskrudd. Samtidig vil det bli ganske kjedelig å bli her i denne bakgården innser hodet og det innser også at det vil trenge hjelp om det skal finne kroppen sin igjen.)

Hodet: Greit, jeg blir med deg.

(Camille lyser opp og smiler fornøyd før hun rufser til hodets hår igjen. Så forlater hun scenen bærende på et hode som innser at det nå har lagt livet sitt i hendene til en gammel dame. Hodet satser på at det ikke vil angre.)

(Og med det er denne scenen over.)

*

 


 

Ditt og datt og Florence Foster Jenkins :)

Heisann! Siden mitt forrige innlegg har jeg sett Singin in the Rain på Folketeateret igjen (like fint som sist), jeg har vært på kino (noe jeg kommer tilbake til snart). jeg har forhåndsbestilt The Hamilton Mixtape og jeg har innsett noe angående snø. For jeg skal innrømme at jeg ikke er så glad i snø, jeg syns det er vakkert og fredfullt, men jeg syns alltid det er litt trist at det tar over for høsten som med sine fargerike løvblader er noe av det fineste jeg vet om, dessuten er vinteren kald og lang og det er glatt og det blir mer forsinkelser når det gjelder t-baner og slikt. Men så hadde jeg altså et Eureka-øyeblikk i går da jeg innså at å klage over vinteren er like idiotisk som å klage over f.eks. musikken til Marcus og Martinus eller liknende ting som fjortisjenter har det med å elske, saken er den at det er musikk som ikke er ment for meg og det er det samme med vinteren, den er ikke ment for meg. Vinteren er ment for barna, for skisportsentusiaster, for folk som liker å stå på ski og for folk som puster lettere med frostrøyk, blåtoner og den spesielle stillheten bare vinteren har. Det betyr ikke at vinteren ikke har plass til meg og, for det har den, men det betyr at vinteren først og fremst er ment mer for andre enn meg og på en eller annen måte har jeg likt vinteren mye bedre etter at jeg innså det. Dessuten er det fint for med snøen kom julestemningen med en gang (jeg lyttet i vei til julemusikaler som Putti Plutti Pott i går og koste meg med det), jeg liker at tekopper varmer enda mer, det er på mange måter litt fint å vite at man bør beregne litt mer tid enn ellers hvis man skal ta t-baner eller busser bare fordi det tvinger meg til å ikke stresse, til å ta livet mer med ro og ja, vinteren er vakker og jeg kommer fortsatt til å irritere meg over den av og til, men jeg liker den bedre enn før nå som jeg altså har innsett at den er ment mest for andre enn meg og at det er helt greit.

Ellers har jeg mål om å skrive 1000 ord til i løpet av kvelden (les: mellom 23:00 og midnatt siden det selvsagt er viktig å bruke en hel masse tid på blogging og lesing og internettmoro) og hvis det går så vil jeg i dag, på dag syv av Nanowrimo, nå 20 000 ord og litt over 70 sider. Jeg er med andre ord skikkelig flink og effektiv, go me!

Og ellers er jeg redd og nervøs angående presidentvalget og veldig forberedt på å enten være skikkelig lettet eller skikkelig skuffet på onsdag. Jeg prøver egentlig mest å tenke på andre ting fordi det er for deprimerende hvis jeg tenker for mye på at vi faktisk snart kan leve i en verden der Trump er president. 

Nok om det. Se: fint :)

Tolk dette klippet gjerne som bevismateriale 362 eller noe sånt på at jeg gleder meg supermasse til å se Moana :)

*

Men da tenkte jeg å poste trailer og deretter min anmeldelse av filmen "Florence Foster Jenkins". Håper det faller i smak og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Florence Foster Jenkins

Florence Foster Jenkins er en sånn person som jeg har vært litt fascinert av i flere år, noe som kulminerte i at jeg endeligvis fikk sett teaterstykket «Nattens dronning» om henne i fjor. Og nå har jeg sett film om henne med Meryl Streep og det var trivelig. Ikke veldig minneverdig eller tankevekkende, men absolutt sympatisk.

Uten å informere for mye så var Florence Foster Jenkins kort oppsummert en godt voksen kvinne som elsket musikk og var fast bestemt på at hun skulle synge opera. Sannheten var likevel at der Florence selv anså seg selv som et stort talent var hun egentlig bortimot tonedøv og sang helt elendig. Filmen følger en periode i Florences liv der hun beslutter å holde konsert i Carnegie Hall, en konsert de fleste hovedsakelig dro på for å le av henne. Og så følger vi forholdet hennes til hennes kjære ektemann og hennes vel så kjære pianist i en film som først og fremst er veldig sympatisk. For man blir glad i Florence og jeg vet jo med meg selv at om jeg hadde vært like dårlig på å skrive som Florence var til å synge så ville jeg likevel fortsatt med det fordi det er så viktig og givende for meg. Florence sin historie tolker jeg aller mest som en historie om viktigheten av å satse på det man elsker uansett om man ikke nødvendigvis er så flink, bare fordi man er så glad i noe at man ikke kan annet.

I alle fall er dette en film som uansett gjør mye riktig. Den er koselig og underholdende. Det er flotte kostymer og gode skuespillere (særlig Simon Helberg, best kjent for mange fra Big Bang Theory, imponerte meg, men Meryl Streep var ellers selvsagt super) og det er nydelig filmet og fotografert. Så langt, så vel. Samtidig har denne filmen visse svakheter som trekker en del ned og det største problemet er at den er for ufarlig. Det kommer frem at Florence har syfilis og pleide å spille piano, det er mye som antydes angående ymse karakterer også ellers, men filmen behandler alt samtidig ganske overfladisk og med en gang man tror at den skal få litt ekstra dybde så løser ting seg igjen og så er alt hyggelig og sympatisk på ny. Og det er ikke noe veldig stort problem, men det er likevel litt irriterende å sitte der og vite at denne historien kunne blitt helt fantastisk formidlet, dette kunne vært en virkelig sterk og rørende filmopplevelse og i stedet er det hyggelig, men litt for lett og derfor også temmelig forglemmelig.

Scenene der Florence har konserter er likevel supre og det er absolutt en fin popcornfilm der man humrer litt og smiler og går ut i verden med en følelse av å ha vært en del av noe trivelig.

Terningkast 4!

Fifteen dogs :)

Heisann! Siden sist har det kanskje dukket opp en jobb-mulighet i uke 48 (det er bare snakk om fire dager og ingen store summer, men det er da noe og vil da være en ny erfaring å sette på CV-en). Det har også kommet snø (noe som har resultert i at jeg har brukt de siste dagene til å ta mange bilder av høstløv og brukt i dag til å synge små sanger for meg selv om hvor mye mer jeg vil ha høstløv og høststemning enn snø og vintervær), jeg har begynt å bekymre meg mer og mer for valget i USA (tenk om Trump vinner, det er en del av meg som ikke har så lyst til å leve i en verden der Trump er president) og jeg har funnet ut at The Hamilton Mixtape er en cd jeg vil trenge når den kommer ut 2. desember (det kan godt tenkes at jeg vil forhåndsbestille den snart). 

Og ellers har jeg skrevet ganske lite på bonus-prosjektet mitt ("Choose-your-own-adventure"-bok som skal skrives for hånd i en notatbok og med løkkeskrift), men til gjengjeld vært ganske flink når det gjelder Nanowrimo der jeg i skrivende stund har 11 000 ord og 38 sider, noe som er ganske bra på fire dager. Siden jeg i morgen skal lese aviser på biblioteket, se Florence Foster Jenkins på kino, spise middag hos broren min og se Singin in the Rain på teater igjen er jeg dog litt usikker på hvor mye jeg vil få skrevet i morgen riktignok, men om det er en og annen dag der jeg kanskje får skrevet litt mindre så er nok ikke det så farlig. I alle fall koser jeg meg med historien og begynner å bli særlig glad i ordfører Marsipanvold i historien min som egentlig har en ganske liten rolle, men som er den karakteren jeg liker desidert best å skrive om. Yay!

Ellers har det kommet en musikkvideo til Alessia Caras versjon av "How far I'll go" fra Disney's kommende film Moana (som jeg gleder meg såååå mye til og ååå, det er bare to uker til jeg godt forhåpentligvis vil kunne lytte til den digitale versjonen av soundtracket på Spotify). Denne sangen synges i filmen av karakteren Moana, men jeg har allerede fått dilla på den litt mer poppa versjonen til Alessia Cara som man altså kan se musikkvideo til her:

Og ja, musikkvideoen er litt kjedelig og inneholder alt for få bilder og klipp fra selve filmen, men hun synger veldig fint og sangen er brilliant. Den har et radiovennlig hook, men har samtidig noe fredfullt og rett og slett behagelig ved seg. Og så er sangen skrevet og komponert av Lin-Manuel Miranda, det er en skikkelig bonus ;)

Men da tenkte jeg å poste dette bildet:

(Bildet er funnet på Goodreads sin side om denne boka, en side bildet også fungerer som en link til.)

Og så tenkte jeg å poste min anmeldelse av denne boka. Neste innlegg kommer ellers på mandag tenker jeg så da bables vi og god fornøyelse.

Fifteen dogs av André Alexis

It begins in a bar, like so many strange stories. The gods Hermes and Apollo argue about what would happen if animals had human intelligence, so they make a bet that leads them to grant consciousness and language to a group of dogs staying overnight at a veterinary clinic. Suddenly capable of complex thought, the dogs escape and become a pack. They are torn between those who resist the new ways of thinking, preferring the old 'dog' ways, and those who embrace the change. The gods watch from above as the dogs venture into unfamiliar territory, as they become divided among themselves, as each struggles with new thoughts and feelings. Wily Benjy moves from home to home, Prince becomes a poet, and Majnoun forges a relationship with a kind couple that stops even the Fates in their tracks. 

Synopsiset over er hentet fra Goodreads sin omtale av denne boka, en bok jeg lånte fordi konseptet «Apollo og Hermes sitter på en bar og starter et veddemål om hvordan det vil gå om dyr får menneskelig intelligens» hørtes veldig fascinerende ut. Og denne boka likte jeg veldig godt. Der boka egentlig ikke trekker noen klar konklusjon angående om hundene tjente på å få menneskelig intelligens eller ikke så gjør det heller ingenting siden dette er en sånn bok der hva som skjer og hvordan ting løser seg er underordnet stemningen og hvor klokt og underfundig det hele er fortalt. Man engasjerer seg i hundene (godt hjulpet av en rolleliste foran i boka som hjelp til å holde styr på hundene det handler om), man lærer litt om å være menneske underveis og det føles som en slags fabel på litt over 150 sider som går fort å lese, men som føles som veldig trivelig lesning mens man er i gang med den.

Og egentlig er jeg blandet mellom å ikke vite helt hva jeg skal si om denne romanen i en kombinasjon med at jeg veldig gjerne vil si noe om den siden dette er en bok jeg i det hele tatt vil at folk skal lese. Ikke fordi det er det mest grensesprengende eller fantastisk minneverdige som er skrevet noensinne nødvendigvis, men fordi denne boka var så smart og interessant. Det er en sånn bok der man får lyst til å lese oppfølgere som følger andre dyr, der man smiler fordi det er så klokt som sagt, men også på sett og vis vakkert og ja, denne boka var en av de bøkene jeg alltid ønsker å komme over der jeg ikke vet noe som helst på forhånd og så blir det en underfundig overraskelse.

Med det sagt så er dette ikke en perfekt bok og det er steder der ikke alt virker like gjennomtenkt. Og mens jeg likte skrivestilen så er den nok litt smak og behag. Saken er likevel den at jeg hadde en fin leseropplevelse med denne boka og syns den er verdt et forsøk om man kommer over den.

Terningkast 5!

Om Nanowrimo 2016 og oppsummeringsinnlegg for oktober :)

Heisann! Det er offisielt november og Nanowrimo-sesongen er i gang, hurra =D Og jeg har kommet godt i gang og har skrevet 3000 ord og 11 sider så langt, en begynnelse som gjør at jeg tør håpe på at Nanowrimo vil gå vel så bra i år som før, jeg er i hvert fall optimist. Og nå tenkte jeg å bable litt om historien min som i år har arbeidstittelen "So you want to write a musical" (hm, lurer på hva tittelen er inspirert av, for et selsomt mysterium). 

Historien min i år heter altså "So you think you can write a musical" (og skrives på norsk til tross for den engelske tittelen) og handler om en liten småby ved navn Saga (historier jeg skriver pleier veldig ofte å foregå i oppdiktede småbyer som ligger en times biltur unna Oslo og som er veldig preget av skoger, planter og blomsterenger, så også i år) der alle er godt over gjennomsnittet opptatt av fortellinger og formidling (noe som gjenspeiler seg i et spesielt stort fokus på skriving, kunst, teater og musikk og andre måter å formidle historier på høyskolen og videregående og sånt der). Og så er ting ganske idyllisk og trivelig i Saga, men deretter returnerer en mystisk kvinne ved navn Mireille (sies Mee-Ray) som har forbannet byen og vil gjøre så hele Saga forsvinner som en hevn over noe som hendte henne i Saga mange, mange år tidligere. Det eneste som kan redde Saga er den rette musikalen og det er der tittelen kommer inn siden ordførerens løsning på problemet er å arrangere en konkurranse der man må skrive en musikal i løpet av sommeren og kan vinne et studieår på en valgfri høyskole i landet med fokus på et selvvalgt kunstnerisk fag med alle utgifter betalt, en premie han satser på at vil føre til mange nok deltakere til at det vil resultere i en musikal som redder byen.Så følger vi tre ungdommer som blir med på konkurransen og underveis blir gode venner og så handler det egentlig aller mest om dem og deres sommer. 

Ungdommene er ellers:
Elodie Lavendel - en usikker og ettertenksom forfatterspire som ofte føler seg ganske håpløs og er flink til å bekymre seg. Samtidig er hun mye mindre håpløs enn hun selv tror, hun viser seg som en god ledertype og hun er organisert, genuin og lett å like. Hun deltar mest fordi hun elsker å skrive, men vet lite om musikaler. Skriver på en musikal om en mann som har en midtlivskrise og spontant beslutter å bli sjørøver.
Ada Mimosa Stenstad - en musikalelsker med skuespillerdrømmer som elsker utfordringer og som er veldig engasjert, rastløs og tilsynelatende ikke usikker på noe. Er likevel usikker på seg selv i hemmelighet på grunn av mattevansker (jeg har ikke dyskalkuli selv, men Ada skal ha det og det er også derfor hun har fått navnet Ada i historien min som en litt morsom detalj i og med at hun deler navn med matematikeren Ada Lovelace) og at hun alltid har slitt med skolearbeid og er ofte redd for hva hun skulle ha gjort om hun ikke hadde hatt teateret og musikken der hun føler seg så veldig hjemme. Deltar fordi hun elsker musikaler, men har lite erfaring med skriving. Skriver på en musikal om en mann som finner ut at verden er i fare og må reddes via matematikk og siden han er den eneste som vet om faren tar han på seg ansvaret selv om han har store problemer med å forstå seg på tall og matematikk og har tatt seg totalt vann over hodet. Tematikk valgt fordi Ada er en sånn type som tenker at når hun først skal skrive en musikal så vil hun gjøre det så vanskelig for seg selv som mulig bare fordi hun liker utfordringer så godt, dette sier veldig mye om Ada som person.
Arkimedes (Ark) Holberg - en keitete, nervøs og vimsete ung gutt som aldri føler at han passer inn noe sted uansett hvor godt han forsøker og som ikke tør å være seg selv. Er i hemmelighet utrolig fascinert av musikaler, spiller piano og elsker å skrive og blir følgelig utrolig glad når konkurransen dukker opp siden dette er en mulighet til å kombinere alt han elsker. Viser seg etter hvert som en person som, til tross for at han tar livet alt for seriøst, har mye humor og er sær, kreativ og veldig omtenksom og snill. Skriver musikal om en hode og en kropp som har mistet hverandre og prøver å finne sammen igjen, et konsept som for ham gir fullstendig mening.

Og nå har jeg fortalt veldig mye om historien min, men jeg liker karakterene mine så godt, jeg liker konseptet mitt og jeg har massevis av ideer om å ha med scener og sangtekster fra musikalene Elodie, Ada og Ark skriver og slikt. 

I tillegg besluttet jeg i morges at jeg skal ha et bonusprosjekt fremover i tillegg til Nanowrimo siden jeg har skikkelig lyst til å prøve å skrive en Choose your own adventure-bok selv om noe sånt virker ganske umulig å få til. Planen min er å ha Nanowrimo som hovedprosjekt og ellers ha "Velg din egen julefortelling" som ting jeg kan skrive på ved siden av der ingenting er planlagt, tull og tøys råder og jeg ikke har noen ordmål for dagen, men bare tar ting som det kommer. Vi får se hvor mye jeg får skrevet på bonusprosjektet ;)

*

Dette er ellers fint, Ella Henderson er flink:

Men da tenkte jeg å oppsummere oktober bok- og filmmessig sett, en måned med blant annet mange fine leseropplevelser :)

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for oktober

BØKER

- Hundedagar av Anja Dahle Øverbye

Veldig skjønt illustrert grafisk roman om ungdom og utenforskap som likevel føltes som om den manglet noe. Terningkast 4!

- Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti av Kjersti Wøien Håland

Svært fin og nær liten diktsamling som jeg følte meg veldig hjemme i. Terningkast 5!

- Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

Gjenkjennelig, underholdende, litt irriterende, men mest ålreit ungdomsbok. Terningkast 4!

- Björnstad av Fredrik Backman

Fredrik Backmans såreste og mest alvorlige bok og en bok jeg virkelig elsket. Sår, vakker, menneskelig og siterbar og definitivt en av årets litterære høydepunkter og en bok jeg syns alle burde lese. Terningkast 6!

- Historien om Jørn eller Torgeir Bråten av Bjarte Arneson

Sær, smart og underholdende choose your own adventure-bok som var nerdete, sær og vitenskapsorientert. Terningkast 5!

- I am the messenger av Markus Zusak

Smart, klok og engasjerende rett og slett. Terningkast 5!

- Og hver morgen våkner jeg av Marita Hansen

Veldig presist og sårt om sorg og kjærlighet, absolutt verdt å lese. Terningkast 5!

- Romeo and/or Juliet av Ryan North

Også en choose your own adventure-bok, denne gang om Romeo og Julie. Veldig fornøyelig og underholdende med artige illustrasjoner og så mange forskjellige muligheter at det nesten blir slitsomt å lese, men da på en ytterst engasjerende måte. Terningkast 5!

- Fifteen dogs av André Alexis

Klok, fascinerende og nydelig skrevet bok som jeg skal anmelde i mitt neste blogginnlegg og som jeg likte veldig godt. Terningkast 5

FILMER

- Med hjertet i dansen

Sympatisk og tidvis veldig fin dokumentar for barn og unge om dans. Terningkast 4!

- Miss Saigon 25års-jubileumsforestilling 

Fantastisk musikal og fremragende filmopplevelse (settes også opp 5. desember på Gimle og jeg anbefaler alle som ikke har sett dette på det sterkeste å ta turen siden dette var veeeldig flott). Terningkast 6!

- Trolls

Fargerik, musikalsk, karolinsk og underholdende animasjonsfilm. Terningkast 5!

Men da tenkte jeg å drive med andre ting og tang. Neste blogginnlegg kommer etter planen på fredag så da bables vi. Satser på at jeg har skrevet veldig mye mer på ymse prosjekter da ;)

Smakebit på søndag og Trolls =D

Dagens mest alvorlige problem er at det er såpass strålende solskinn at det kommer lys i veien for dataskjermen og at jeg akkurat nå har ting å gjøre på nettet i en times tid til før jeg har andre planer (også har jeg ikke gardiner og da jeg prøvde å åpne døren og henge teppe over døren kom verdens største flue inn og jeg takler virkelig ikke fluer, summingen irriterer meg såpass mye at jeg har en slitt astrologibok ment spesifikt til å kaste på eller slå til fluer hvis jeg ikke får dem ut, denne astrologiboka er på denne måten blitt delt i to bokstavelig talt). Med andre ord har jeg ganske små problemer i dag og jeg tror faktisk i dag blir direkte super med nettspill, spasertur til Liastua og å lese i vei og her kommer vi over til dagens første tema: smakebit på søndag!

Boka jeg leser for øyeblikket er "Fifteen dogs" og er skrevet av André Alexis:

Dette er en sånn bok jeg aldri hadde hørt om, men tilfeldigvis kom over på biblioteket og bare måtte låne fordi den hørtes veldig fascinerende ut. Konseptet er at gudene Apollo og Hermes går på bar (selvsagt, det er jo helt logisk) og så starter de et veddemål om hvordan dyr ville taklet menneskelig intelligens og gir menneskelig intelligens til femten hunder på kennelen til en dyreklinikk i nærheten. Så følger vi disse hundene og finner ut hvordan det går. 

Og jeg har ikke lest så mye av denne boka enda, men visste alt på side 2 at dette var en bok jeg ville like, ikke bare fordi konseptet er veldig interessant, men også fordi jeg liker skrivestilen og noe av det jeg liker aller best er det med å komme over bøker som er totalt ukjente som virker virkelig besnærende og kule. Dette kan lett bli en av årets fine litterære overraskelser. 

Her er en smakebit:

"In perfect though divinely accented English - that is, in an English that every patron at the tavern heard in his or her own accent - Apollo said
- Who'll pay for our drinks?
- I will, said a poor student. Please, let me.
Apollo put a hand on the young man's shoulder.
- My brother and I are grateful, he said. We've had five Sleemans each, so you'll not know hunger or want for ten years.
The student knelt to kiss Apollo's hand and, when the gods had gone, discovered hundreds of dollars in his pockets. In fact, for as long as he had the pants he was wearing that evening, he had more money in his pockets than he could spend, and it was ten years to the instant before their corduroy rotted to irreconceivable shreds.

Særlig den første setningen fra dette utdraget falt jeg for skikkelig, jeg syns det var så godt formulert. 

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Ellers så har jeg nå ordnet ting som Nanowrimo kalender 2016 som skrivebordsbakgrunn, jeg begynner å kjenne karakterene mine ganske godt, jeg har planlagt historien godt og jeg begynner å føle meg klar for november. Det som i hovedsak gjenstår er å lage en spilleliste på Spotify, men i verste fall så har jeg tidligere spillelister som jeg jo også kan bruke så yay. Jeg gleder meg og jeg håper jeg klarer 50 000 ord i år også siden det i år er ti år siden mitt første forsøk og i år om jeg vinner vil bli min tiende seier. 

Men da tenkte jeg å poste noen Youtube-klipp fra filmen Trolls i form av dette:

Det er "Sound of Silence" fremført av Anna Kendrick i den kanskje fineste scenen i Trolls fordi det er så stemningsfullt og creepy-søtt.

Og dette klippet:

Denne sangen heter "Get up again" og har en helt super scene og ååå, denne sangen blir man så glad av. Dessuten er den litt som en Disney-prinsessesang, men bare litt ekstra hyper og poppa. Yay!

Og til slutt har vi "True Colors" fremført som duett mellom Anna Kendrick og Justin Timberlake, her fremført in real life:

Og ååå, jeg kunne egentlig postet hele soundracket og haugevis meg klipp for jeg koste meg så mye. Her kommer i alle fall en anmeldelse og så bables vi senere:

Trolls

Mange husker kanskje trolls-figurene som var populære på nittitallet med stort hår som sto rett opp og fine farger. Nå er det laget en film basert på deres univers som samtidig i stor grad står på egne ben og den filmen har jeg sett og den er super. Det er Dreamworks som står bak, det er masse musikk og sjarm og det er temmelig overfladisk, men samtidig særdeles karolinsk.

Anyway. Det handler om den skikkelig optimistiske Poppy som i samarbeid med den mer realistiske, praktiske og sarkastiske Branch må redde trollene fra de onde Bergens (brilliant nok kalt bergenserne på norsk, noe som jeg syns er så morsomt og som jeg tror og håper bergensere flest tar med et smil siden det jo bare er ment som underholdning) som på sin side tror det eneste som vil gjøre dem lykkelig er å spise trollene til middag. Og så er det underholdning og moro og mye musikk i en smart skrevet film som kanskje ikke vil vinne noen store filmpriser eller gå inn i filmhistorien som noe veldig minneverdig, men som for den rette seeren er særdeles tilfredsstillende. Det fine er at jeg sånn sett så definitivt er den rette seeren.

Dette er en film som appellerer til den delen av meg som elsker glade farger, sprudlende musikk og en animasjonsstil som er sukkersøt, glad og litt som om de som står bak er rusa på en miks av sukkerspinn og bringebær. Historien er interessant nok selv om den er ganske forutsigbar og jeg liker folka som har stemmene (Anna Kendrick for eksempel er med og hun er en av mine favorittskuespillere) og mens jeg så filmen på engelsk er dette en film jeg har tenkt å se på norsk flere ganger også når jeg på sikt har denne filmen på dvd pga. at det er ganske kule folk som har stemmene der og. Hvis man har spilt Kirby?s Epic Yarn og Yoshi?s Story så er animasjonsstilen her litt i samme nabolag og ååå, hvis man syns dansefilmer og Pitch Perfect er supert selv om man strengt talt vet at det ikke egentlig er så gode filmer objektivt sett så vil dette funke. Kort oppsummert så var dette altså særdeles karolinsk.

Og noen ganger er det alt man trenger. Alt av filmer og bøker trenger ikke være sårt og vakkert og dypt meningsfullt, noen ganger trenger man bare musikk, popcorn og et fargefyrverkeri på kino-skjermen. Denne filmen koste jeg meg med hele veien, den var tilfredsstillende deluxe og mens ingen trenger denne filmen sånn egentlig, så er jeg glad den finnes.

Terningkast 5!

En hel masse forskjellig :)

Heisann! Det er torsdag og nå har jeg anskaffet billett (gratis pga. Kinopluss bonuspoeng, yo) til animasjonsfilmen Trolls på lørdag ettermiddag, noe som blir kos. I tillegg er det spillkveld på lørdag kveld og det er alltid trivelig og ja, jeg tror helgen blir super. Ellers har det ikke skjedd så mye spennende. Jeg søker jobber, leser masse på awesome boka "Romeo and/or Juliet" av Ryan North der Romeo og Julie gjenfortelles som sprudlende oppfinnsom Choose your own adventure-bok, planlegger Nanowrimo videre og funderer på andre kreative prosjekter jeg også kan ha fremover og ja, livet er ålreit. I tillegg var i går super for jeg var på lanseringen av programmet for våren 2017 på Det Norske Teater og mens det er et alt for lite fokus på musikaler, er det til gjengjeld mye annet interessant. Dessuten ble de to skuespillerne som skal ha de to hovedrollene når Det Norske Teater setter opp Book of Mormon presentert og man kan her se at de synger en sang fra musikalen på norsk:

Eg og du - frå The Book of Mormon på Det Norske Teatret si vårlansering for 2017! from Det Norske Teatret on Vimeo.

Det er Frank Kjosås (<3) som spiller Elder Price og Kristoffer Olsen som spiller Cunningham (og jeg har nå prøvd å researche så godt jeg kan for å finne ut noe mer om Kristoffer Olsen og fant ut at jeg har sett ham og blitt imponert av ham før under Bårdars 75års-jubileumsforestilling og i Skjønnheten og Udyret på Christiania Teater, noe som er kult). Jeg gleder meg og jeg syns det nesten er litt urettferdig å gjøre at jeg nå gleder meg skikkelig til både Book of Mormon og Les Miserables når det er nesten et år igjen å vente på begge forestillingene ;)

Ellers fant jeg en animert versjon av You'll be back fra Hamilton og det er fenomenalt:

Herre jemini, jeg digger den sangen <3 

Det finnes også andre genier som har laget videoer i liknende stil, for eksempel denne:

Det er sangen Satisfied fra Hamilton også har de brukt klipp fra Løvenes Konge og resultatet er herlig. 

*

Og akkurat i dag har jeg egentlig ikke så mye å bable om så jeg tenkte å dele litt udefinerbar kortprosa jeg har skrevet i det siste i noen få ubehjelpelige forsøk på å skrive (oktober syns jeg skrivingen er litt ekstra vanskelig å prioritere bare fordi jeg egentlig bare har lyst til å skrive på Nanowrimo og det må vente til november). Det første er et slags dikt om en aktuell problemstilling når man er skikkelig lat samtidig som man har litt for høye ambisjoner kreativitetsmessig sett og er dette her:

En øvelse

Livet mitt er en øvelse
i å være
bedagelig
og perfeksjonist
samtidig 

Og det andre er noe tankespill jeg skrev etter en spasertur i begynnelsen av oktober siden himmelen var så hvit at det fascinerte meg:

Himmelen var så hvit den dagen, så grå. Hvitgrå kanskje, som eggeskall, innsiden av en tornado, utsiden av kjøleskapet før magneter og klistremerker tok overhånd, like hvit som de slitte gamle skoene hennes var sorte. Selv var hun grønn, brun, sort, plasterfarget og litt hvit, hun gikk på ingen måte i et med himmelen. Hun bar med seg et snev av himmelen likevel. Tankene, drømmene, alt i henne som var så nær himmelen at det var forbi. Og uansett fantes de høye veldige trærne som hørte like mye himmelen som jorden til...

*

Det er jo bare fragmenter, men det er da noe. Og snart er det november og da skal jeg skrive maaaasse, 50 000 ord faktisk =D

***

Men da tenkte jeg å finne på andre ting som å se en episode til av Westworld kanskje (ja, har sett tre episoder, liker det veldig godt, har utviklet ymse teorier jeg egentlig ikke tror så mye på, som at forskerne bak Westworld er roboter de også og at neste sesong blir ScienceWestworld der forskernes verden igjen blir fornøyelsespark og så følger vi til dels folka bak den parken og så fortsetter det sånn sesong for sesong i stadig flere områder før det til slutt viser seg at hele tv-serien egentlig er en veldig storslagen reklame for en ny fornøyelsespark eller et tv-spill som kommer ut in real life og sånt. Ja, jeg tenker for mye, jeg liker tv-serier som får i gang "tenke for mye"-delen av meg.

Neste innlegg kommer på søndag og da bables vi :) 

 

Og hver morgen våkner jeg (og da våkner jeg også til Les Miz og Moana-babbel)

Heisann! Det er mandag, en ny uke med nye muligheter (til å dra på spillkveld, til å dra på lanseringen av vårprogrammet til Det Norske Teatret, til å gå på kino og annet trivelig sikkert) er i gang og livet er en fin dings fordi te og cherrytomater og verdens mest brilliante bibliotekbesøk nå i helgen siden jeg fikk lånt såå mye fint :) Ellers ble det i dag offisielt hvem som skal ha hovedrollene når Folketeateret setter opp Les Miserables høsten 2017 og i natt endte jeg faktisk opp med å drømme at jeg var på lanseringa (som i drømmen min var helt annerledes enn sånn den var in real life). I drømmen min ble skuespillerne presentert ved å synge sanger fra Les Miserables i ulike scener der en av scenene var enten Toralv Maurstad eller Thorvald Stolenberg sittende i en solstol med en paraplydrikk og en annen veldig kjent eldre norsk skuespiller satt i en solstol ved siden av og så skulle Toralf eller Thorvald spille biskopen, en av scenene var herr og fru Thenardier med Janne Formoe som Madame Thenardier i drømmen min, en av scenene var lille Cosette sittende på gulvet mens hun av uante grunner sang "Lille katt" fra Emil i Lønneberget i stedet for sangen hun egentlig synger i musikalen Les Miserables og den fjerde scenen i drømmen min var Marius og de andre studentgutta som sang der to av guttene av en eller annen grunn hadde skikkelig langt krøllete hår, to av guttene hadde kattemasker de holdt foran ansiktet sitt og en av guttene hadde bare kort mørkt bølgehår og bød meg opp til dans. 

I det virkelige liv hadde lanseringen ingenting til felles med drømmen min utenom at de sang utdrag fra sangene sine i musikalen Les Miserables og jeg syns egentlig det er like greit siden castinga i det virkelige liv faktisk er veldig interessant siden det er valgt folk som Marion Ravn, Haddy N'Jie (som litt urelatert er en sånn person jeg har litt lyst til å være fordi hun tilsynelatende er flink til alt og i tillegg er utrolig pen) og Karin Park som er mer kjent som artister eller programledere enn fra teateret, noe som til dels er veldig spennende fordi det er annerledes og nyskapende, men samtidig gjør meg spent siden å være flink som artist eller programleder ikke nødvendigvis betyr at du dermed er flink som musikalskuespiller. Med det sagt liker jeg castinga som er presentert så langt, det er noen få valg jeg er litt usikker på, men generelt sett så lover det godt og jeg tror det kan bli en svært spennende produksjon av Les Miserables. Og så skulle jeg litt ønske den "kjekk gutt med mørkt bølgehår som bød meg opp til dans"-delen fra drømmen min ikke var en drøm, men det får så være ;)

*

Ellers har det dukket opp nye og awesome klipp fra Disneys neste storfilm Moana i form av dette:

Elsker, elsker det klippet. "It's called tweeting" ;) 

Og dette klippet med utdrag fra en av sangene:

Sangen heter "You're welcome", synges av Dwayne "The Rock" Johnson og mens det ikke i utgangspunktet er verdens mest fengende sang så er det noe med den som gjør at jeg bare vet at den vil vokse på meg. Og så liker jeg når den går sånn skikkelig i gang lenger inn i klippet, jeg elsker animasjonen (som i hovedsak er dataanimert, men delene med tatoveringen hans er visst håndanimert så det er en slags fin miks sånn sett) og jeg gleder meg så enormt til 18. november da soundtracket slippes og jeg kan begynne med å ideelt sett lytte som en gal på Spotify mens jeg teller ned dagene mot februar og den endelige norske premieren. Yay!

***

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å skifte gir totalt og hengi meg til mer seriøse ting som en anmeldelse av en veldig fin bok jeg har lest i det siste. Jeg har nemlig blitt litt flinkere til å lese bøker av norske forfattere i det siste og dette er et av eksemplene på det. Uansett her er et bilde av boka:

Dvs. er det i større grad et bilde av noen skikkelig fine klær jeg har skaffet i det siste, men boka ligger inni jakka der og finner seg til rette i karolinske omgivelser og jeg tenkte at det bildet altså kan akkompagnere min omtale av "Og hver morgen våkner jeg" som kommer nå! Neste innlegg kommer ellers om et par dager og i mellomtiden satser jeg på at dette innlegget faller i smak :)

Og hver morgen våkner jeg av Marita Hansen

Når man har lest bloggen til folk og fulgt dem på Twitter og Instagram og slikt så er det litt ekstra gøy når de gir ut bok og man skaffer seg den. Marita Hansen er et sånt tilfelle og har med dette skrevet en bok man på mange måter skulle ønske hun aldri hadde trengt å skrive, men som dog gir en veldig givende leseropplevelse som gjør det hele litt fint likevel. Denne boka appellerer dessuten til den rare delen av meg som av en eller annen grunn fascineres av historier om kreft og død og andre temaer som det strengt tatt hadde vært mer logisk å prøve å unngå siden en enda større del av meg misliker å deprimeres. Men det er noe med at det er et så universalt tema, det er noe alle på et eller annet tidspunkt vil måtte forholde seg til og dermed føles det ekstra viktig når noen, som Marita i denne boka, klarer å skrive om det på en måte som føles ny.

Uansett, alt begynner sommeren 2013 da Marita treffer sitt livs kjærlighet i Vidar og fremtiden er et hav av muligheter, noe som skildres så presist at selv jeg, som ikke egentlig har opplevd kjærligheten enda, kan forstå magien og det dypt essensielle ved det. Så følger syv måneder som burde være begynnelsen på noe langvarig, men i stedet blir det bare disse månedene da skjebnen er kjip og teit og Vidar faller om under en skitur og dør i begynnelsen av 2014. Denne boka handler om tiden etterpå, om å skape seg et nytt jeg i en verden der en selv og alt annet har forandret seg og verden likevel er den samme.

Og det første som man merker med denne boka er hvor presis den er. Det er en forholdsvis kort bok, men den tar likevel et par dager å lese bare fordi man må smake på ordene underveis, det er noe med språket her som treffer så utrolig godt fordi det er et tilsynelatende lett og rett frem språk, der det likevel føles som om en hver setning er spisset gjentatte ganger. Det føles ikke som om noe er tilfeldig her og som forfatterspire selv så lærer jeg mer og mer at jo mer genuint og enkelt et språk virker, jo mer har det krevd å få det slik. I alle fall, nettopp det at boka har denne lett hverdagslige tonen gjør at det føles desto verre når det verst tenkelige skjer og man sitter selv og føler på sjokket fordi sånt skal ikke skje. Folk kan ikke bare dø sånn helt plutselig, det kan umulig være lov. Og likevel, det skjer.

Uansett er i alle fall poenget at denne boka er svært godt skrevet. Presis, sår og vakker handler den om sorg og savn, men også kjærligheten. Og jeg merker det som jeg også merker når jeg har lest andre ting skrevet av Marita Hansen på nettet, dette med at det føles som om hun virkelig trenger ordene, ordene er det hun holder seg fast i når bakken forsvinner under føttene hennes, ordene er måten hun finner tilbake til en plass i verden igjen. At dette skinner så godt i gjennom er kanskje litt av grunnen til at man også tenker at ordene trenger Marita siden hun er så flink til å bruke dem og det med en naturlig tilnærming der alt føles nært, godt observert og tidvis ganske så gjenkjennelig i den forstand at det ofte settes ord på følelser og tanker jeg selv har tenkt eller følt uten å ha hatt de rette ordene for dem tilgjengelig.

Konklusjonen er i hvert fall at mens jeg ikke anser dette som en perfekt bok så er dette en bok jeg vil huske og er glad for å ha lest til tross for den deprimerende tematikken. Den føles dessuten som en viktig bok på veldig mange måter, ikke minst fordi den helt tydelig har vært veldig viktig for Marita Hansen å skrive, og er derfor lett å anbefale på det sterkeste. Terningkast 5 og her er to korte utdrag:

«Kanskje jeg bare kan lukke øynene, samle, puste, se for meg alle hjertene som slår, tusenvis av slag i minuttet. Jeg vet ikke.»

*

«Jeg går igjennom alle dagene inn mot vinteren og bærer rundt på håpet, finner en ny normal. For hver dag som går legger tryggheten seg ned i kroppen min, fester seg rundt ryggraden.»

Miss Saigon-kos =D

Kjære leser, velkommen til et nytt innlegg her :) Livet er for øyeblikket mest fint fordi:

'

Ååå, entusiasme! Nintendos nye konsoll heter Nintendo Switch og har som gimmick at man kan spille hjemme eller ta spillet med seg og spille hvor som helst om hverandre, noe som er brilliant siden jeg elsker Nintendo 3DS-en min og ofte foretrekker å spille f.eks. når jeg er passasjer i en bil eller på t-banen fremfor sittende hjemme foran tv-en. Nå er planen min å få spart litt penger sånn at jeg kan skaffe meg Nintendo Switch i mars 2017 med en gang den kommer i butikkene. Dessuten har jeg funnet ut at det er like greit at jeg aldri fikk skaffet meg Nintendo Wii U siden de spillene jeg hadde aller mest lyst til å spille der var Mario Maker og Yoshi Wooly World som begge kommer til Nintendo 3DS etter hvert. Og kanskje hvis jeg er heldig vil Nintendo Switch ha virtual console eller noe som gjør at man kan laste ned eventuelle andre spill til Wii U som jeg har hatt veldig lyst til å spille. 

Ellers har jeg skaffet meg en ny fargeleggingsbok som kosta kun 60 kr og er mer barnlig og med enklere motiver fordi jeg begynte å bli litt for ambisiøs som fargelegger og begynte å sammenlikne meg selv med superflinke folk på nettet sånn at noe av moroa forsvant og det er så teit. Med den nye fargeleggingsboka er illustrasjonene søte og sjarmerende og jeg kan ikke sette meg for høye mål for tegningene mine noe jeg håper vil hjelpe meg å finne tilbake til gleden jeg hadde da jeg fargela bare fordi jeg syns det var veldig gøy. Jeg har også dette:

Dette bildet skal egentlig handle om boka jeg har i hendene som jeg har hatt lyst på lenge og ikke klarte å dy meg fra å kjøpe i stad selv om jeg egentlig har mer enn nok å lese på fra før OG skal på biblioteket i morgen. Men det er choose your own adventure-bok møter Romeo og Julie og morsomme illustrasjoner, jeg trengte den. Derfor :) For øvrig liker jeg den nye blazer-en (tror det er det rette navnet mitt), den er grønn, den er sofistikert og den får meg til å føle meg som om jeg har kledd meg ut som en mye mer voksen og moden person enn jeg føler at jeg er ;)

Men da tenkte jeg å ta for meg høydepunktene med Miss Saigon-greiene jeg så på kino i går og da setter vi i gang:

Miss Saigon 25års-jubileumsforestilling overført til Gimle Kino - 5 høydepunkter i tilfeldig rekkefølge

1) Storyen og musikken. 

Det er folka bak Les Miserables som står bak musikalen Miss Saigon (som igjen er inspirert av operaen Madame Butterfly) og følgelig er det ingen overraskelse at musikken er flott. Og storyen er fin den og, om enn litt overdramatisk til tider. Kort oppsummert handler det om Kim i Saigon som blir forelsket i den amerikanske soldaten Chris og så oppstår ekte kjærleik og alt det der, men så blir de skilt fra hverandre og så skjer det ting og jeg er veldig diffus fordi jeg ikke vil røpe for mye. Sikkert er det i hvert fall at det ikke først og fremst er historien som får Miss Saigon til å funke så godt, men musikken som er himla bra og effektiv og rørende. 

2) Stemningen

Det er noe eget ved å sitte i de superbehagelige setene på Gimle Kino med verdens dyreste pose smågodt (memo til meg: ikke handle sånt på Coop Mega) og en julebrus mens man vet at alle i publikum sannsynligvis er akkurat like musikalfrelste som deg. Og så deler dere dette, deler musikken, historien, alt, ler og smiler og har tårer i øynene sammen og det er den beste kinofølelsen i verden :)

3) Eva Noblezada

Jeg har delt dette før, men ååå, hun er så himla talentfull og hun spilte Kim som på mange måter er hovedrollen og var fantastisk. Hun sang nydelig, hadde perfekt innlevelse og i tillegg ble 25års-jubileumsforestillingen spilt inn i 2014 da hun kun var 18 år, noe som gjør det enda mer imponerende. 

4) The Engineer

Dessverre fant jeg ikke noe klipp på Youtube, men bare vit at ååå, Jon Jon Briones var fantastisk som The Engineer som var karakteren som stjal showet gang på gang og skapte mest humor i en musikal som ellers hadde nok av dramatiske øyeblikk. 25års-jubileumsforestillingen vises på Gimle Kino igjen i begynnelsen av desember. Jeg har ikke tenkt å dra å se den da, men om noen leser dette innlegget og vurderer det så er alle øyeblikkene med The Engineer alene verdt prisen for billetten ;)

5) Duett med Rachelle Ann Go og Lea Salonga 

Etter at musikalen Miss Saigon var over var det et knippe ekstra opptredener og den beste av dem var med Lea Salonga (som jeg har vært fan av i årevis) og Rachelle Ann Go. Mens nøyaktig den opptrednen som ble visst i går ikke er på Youtube finnes det nok av andre opptredener der de synger sammen og her synges sangen The movie in my mind og det er bare helt WOW, amazing, uendelig flott fremført <3

De synger så utrolig fint begge to =D 

*

Så ja, det var en veldig fin kveld i går, Terningkast 6!

***

Men da kommer nok neste innlegg mandag til uka. Vi bables og god fornøyelse :)

Tanker om topp 3 Stjernekamp 2016 og sånt :)

Heisann! Det er tirsdag, jeg har vært på kafé og trent i dag og jeg har ellers begynt på en historie med tittelen "hvordan ha sex med en gatelykt" fordi jeg en gang skrev en guide til å krasje i lyktestolper og dette er en naturlig fortsettelse (og nei, jeg har ikke og har ingen planer om noen gang å ha sex med en gatelykt, jeg bare følte for å skrive om det siden det finnes tidsskrifter med sex som tema for neste nummer og mine få forsøk på å skrive erotikk har vært helt håpløse) ;) Jeg koser meg ellers for tiden med å lese, jeg har igjen fått litt dilla på å spille 2048, jeg driver teoretisk sett med masse planlegging av Nanowrimo (jeg har i det minste planlagt alt som skal skje i del 1, det er da noe) og jeg vurderer veldig å teste HBO Nordic den gratis måneden fordi jeg er veldig nysgjerrig på Westworld og for øvrig har funnet ut at Parks and Rec er på HBO Nordic, dessuten finnes det andre serier jeg har lyst til å teste der. Hvis jeg prøver en måned der så bestemmer jeg herved at jeg under Nanowrimo ikke skal ha lov til å besøke hverken Netflix, Youtube eller evnt. HBO før jeg har skrevet minst 2000 ord den dagen. Da vil det føles litt som en premie å kose seg med slikt :) Ellers gleder jeg meg for øvrig veldig til torsdag denne uka og Miss Saigon på Gimle Kino, noe jeg kommer til å skrive om på fredag antakelig. 

Men da tenkte jeg å la resten av dette innlegget handle om Stjernekamp og jeg tenkte sånn sett å følge opp dette innlegget: http://akimamontgomery.blogg.no/1415304509_06112014.html fra 2014. Det kan godt hende dette ikke er så veldig interessant lesning, men jeg satser på at det blir ålreit underholdning uansett. Planen her er i alle fall å ta for meg hver av de tre gjenværende deltakerne, skrive litt om fordeler og ulemper med hver av dem og poste mine to favorittopptredener med dem i tillegg.

Litt tanker om topp 3 Stjernekamp 2016 

I begynnelsen av denne sesongen var jeg litt frustrert siden favorittene mine gikk ut en etter en. Etter hvert har jeg likevel begynt å sette pris på de som er igjen og funnet nye artister å heie litt ekstra på. Ting går som det nok skal gå uansett tenker jeg litt. Uansett her er litt om hver av de gjenværende.

- Håvard Bakke

Håvard forbinder jeg først og fremst med voksen-Simba i Løvenes Konge, men jeg har også sett ham i musikaler, reklamer og visst at han er dyktig. I Stjernekamp har jeg funnet ut at han i tillegg har et sånt skikkelig intenst blikk og et sterkt driv som appellerer. 

- Håvards fordeler

Det er jo drivet som nevnt, det at han har en intensitet og et engasjement som viser at dette er noe han virkelig vil og at han er villig til å gjøre sitt beste uansett. Dessuten har han en særpreget stemme som man kjenner igjen uansett og mens ikke alle opptredenene hans har funket like bra så er det heller aldri direkte dårlig.

- Håvards ulemper

Av de gjenværende er det nok Håvard som likevel har engasjert meg minst og litt av grunnen er sangvalgene hans. Det kan funke veldig bra, men det er tidvis sangvalg som jeg ikke har forstått meg på i det hele tatt. I tillegg føles det på mange måter som om Håvard er den av de gjenværende som trenger å vinne Stjernekamp minst og jeg føler at selv om han virkelig vil så mye, så ville han også taklet å gå ut best av de gjenværende. Det er ikke nødvendigvis en stor svakhet, men bare noe av det som er med på å gjøre at jeg stemmer langt oftere på de andre som er igjen.

To favorittopptredener:

Under kvelden da musikal var det ene temaet valgte Håvard Javert's Suicide som i utgangspunktet også var det sangvalget jeg likte best av musikalsangvalgene (jeg elsker sangen og karakteren Javert allerede). Og mens det ikke er fullstendig perfeksjon her så er det såpass sterk innlevelse, intensitet og vilje at det funker fett som bare det. Jeg likte i alle fall dette veldig, veldig godt :)

Min andre favorittopptreden med Håvard er nok under storband der jeg føler at han både stemmemessig og stilmessig sett virkelig kledde sjangeren ganske bra. Dessuten føles det litt fint at noen velger Sinatra, men samtidig styrer unna de mest kjente klassikerne og velger en sang jeg i utgangspunktet ikke var kjent med, men nå tenker at kunne funket i en hvilken som helst James Bond-film.

- Nicoline Berg Kaasin 

Nicoline var nok den desidert mest ukjente av årets deltakerne og er også den største overraskelsen og en man ellers heier litt på rett og slett fordi hun er underdog-en på veldig mange måter, den som ikke har fått noe gratis og som derfor imponerer desto mer når hun er super stadig vekk.

- Nicolines fordeler

At hun er underdog-en er jo en fordel siden det er fristende å heie litt ekstra på dem, men Nicolines fordeler er videre at hun er særdeles proff. Hun kan synge, hun kan danse og hun kan spille og hun er på mange måter den mest komplette artisten av de gjenværende og det til tross for at hun også har minst erfaring. Hun virker dessuten veldig sympatisk og som en oppriktig trivelig person og det er også fint.

- Nicolines ulemper 

Jeg føler at Nicoline brukte en del episoder på å finne seg selv som artist og hun har også en svakhet i at stemmen hennes kanskje kan bli litt for pop til tider. I tillegg er hun noen ganger litt for flink, der det funker aller best når hun slipper seg løs og tenker mindre. Det fine er at dette er ting hun uansett blir bedre og bedre på etter hvert i konkurransen.

To favorittopptredener:

Nicoline var blant dem i år som overbeviste mest under opera-kvelden, ikke bare stemmemessig sett, men også fordi hun virkelig fikk frem skuespilleren i seg. Dette er flott gjennomført, hun får det til å virke lekende lett selv om det sikkert er supervanskelig og ja, dette er brilliant.

Under storband er det alltid mange gode opptredener, men denne her tok kaka litt i år sånn jeg ser det siden Nicoline hadde alt på plass. Hun sang, hun koste seg, hun danset og det er rett og slett så veldig gjennomført og det liker jeg. Man kan innvende at sangen kanskje er litt på kanten av sjangeren storband, men det funker og jeg tilgir det med glede. 

- Knut Anders Sørum

Knut Anders var også veldig ukjent for meg før Stjernekamp 2016 gikk i gang og det tok også noen episoder før jeg la ordentlig merke til ham. Da gjorde jeg det til gjengjeld til gangs og nå blir jeg bare mer og mer fan.

- Knut Anders fordeler

Knut Anders sin fremste fordel er så absolutt stemmen hans. Han har en utrolig god og fin stemme som kler det meste og mens det er andre som har bedre stemmeteknikk så gir Knut Anders alt og som regel funker det med glans. I tillegg virker han bare så utrolig sympatisk rett og slett, han virker så jordnær og genuin og det kan man ikke unngå å like sånn jeg ser det. 

- Knut Anders ulemper

Det tok som sagt noen episoder før jeg la ordentlig merke til Knut Anders, kanskje litt fordi han ikke gjør så mye ut av seg og det også kan være en svakhet. I tillegg føler jeg at det var noen sjangre han kledde ganske dårlig og andre igjen der han var helt på det jevne og han er ikke en klassisk entertainer på samme måte som de andre to. Dette er likevel bare småpirk hos en artist som overbeviser mer og mer for hver episode likevel.

To favorittopptredener:

Knut Anders sang helt fantastisk under opera-kvelden og det ble skikkelig rørende og fint på den aller beste måten. Han hadde innlevelsen, det var atmosfærisk og det var rett og slett imponerende godt gjennomført. Jeg har ikke så mange ord, dette bare var bra, veldig bra.

Da det var motown var det ganske variert hvor godt jeg likte opptredenene, men en jeg virkelig likte den kvelden var nettopp Knut Anders som startet der med pianoet på en sånn veldig fin måte. Jeg syns han sang og fremførte låten han hadde valgt veldig godt, jeg likte stemningen som ble skapt og jeg likte at han viste at han har utrolig mye sjel i stemmen sin slik det skal være når det er motown på plakaten. 

Og det var litt om de tre som er igjen, jeg aner ikke hvordan dette vil ende og jeg gleder meg til å se de resterende episodene så yay for det :)

*

Men da vil jeg si meg ferdig med dette innlegget. Neste innlegg kommer altså på fredag regner jeg med så da bables vi og god fornøyelse :)

Smakebit på søndag, elvelangs og nye ting i livet mitt :)

På torsdag ventet et eventyr mellom trærne. Det var Grorud-versjonen av Elvelangs og jeg kunne så lett tenke meg lyset fra gatelykten som et første bevis på et Narnia eller noe liknende i nærheten. I stedet var det skogen, men en skog med fargede lys og fin stemning som gjorde hele oktoberkvelden til noe inderlig fint.

Og det var fargede lys blant løvbladene på bakken som fikk det til å minne om snøkrystaller og minnet meg på at jeg dessverre tror den første snøen er rett rundt hjørnet når jeg når sant skal sies på ingen måte føler meg klar for selv de minste snev av vinteren. Jeg elsker fargerike løv på trærne så mye at det for min del kunne vært skikkelig høst frem til desember. Men, men, jeg skal ta det med et smil uansett. 

Og lysene som fikk treet til å se ut som om det var i brann. Så fint <3 

Ellers har jeg alltid pleid å ta bussen tilbake når jeg kommer til Grorud togstasjon, men på torsdag fortsatte jeg, noe jeg snart angret på da jeg deretter bare gikk og gikk uten å finne noen bussholdeplasser eller t-banestasjoner underveis der jeg kunne kommet meg hjem. På den positive siden fikk jeg jo god mosjon og det er sikkert like greit ved tanke på hvor glad jeg er i brus, snacks, hveteboller og andre ting som ikke er spesielt kjent for sin sunnhet ;) Til slutt havnet jeg på Veitvet, etter en tur på nesten to og en halv time og der gikk det greit å ta t-banen vel hjem.

*

Denne uka har ellers inneholdt andre ganske essensielle ting som dette:

Nye innkjøp siden jeg dro en tur til Lillestrøm på fredag og skaffet fineste jakka, fineste skjørtet og en ny bok, i tillegg til å spise kjempegod middag på Peppes og generelt sett kose meg.

Og i går, med hjelp av min mors penger og min bror og hans samboers hjelp fikk jeg skaffet meg veldig supre ting på IKEA, nemlig dette:

Det er ny sofa OG nytt stuebord!!! Nå er det faktisk såpass fint i leiligheten min at jeg kan invitere andre på besøk uten å ville unngå besøk pga. slitt sofastoff og for lite bord og slikt og jeg har også fått gode tips til hvordan jeg kan holde leiligheten min litt mer ryddig og ren enn den var og det er fint. Den eneste ulempen var at armlenet var litt kortere enn på den forrige sofaen min så jeg må venne meg til å ha dataen på bordet mitt i stedet for sofaens armlene når jeg skal være på internett og nå er det litt uvant siden jeg må se litt mer ned i stedet for rett frem når jeg sitter på data, men det er et særdeles minimalt problem og det er uansett praktisk siden jeg tidligere har greid å få dataer til å falle ned på gulvet (heldigvis har det alltid gått bra) når jeg har hatt dataen på armlenet, dette er det absolutt tryggeste sånn sett.

*

Ellers brukte jeg et kvarter på fredag kveld til å være veldig skuffet siden jeg var med på en konkurranse der jeg kunne vinne tur til Chicago i neste uke for å se Hamilton-musikalen OG treffe Lin-Manuel Miranda, jeg visste at oddsen for å vinne var bitteliten og alt det der, men jeg har hatt litt flaks i det siste sånn ellers konkurransemessig sett så jeg hadde et håp om hell likevel. På den positive siden har jeg nok av fine planer for neste uke uansett og jeg er tross alt langt i fra den eneste som ikke har fått sett Hamilton, det er nok snarere regelen enn unntaket. Og kanskje jeg kan få sett den når den settes opp i London i 2017, det kan jo være et fint mål å spare penger til :) 

Og for øvrig er det ikke så mye spennende å melde. Det finnes ting jeg bekymrer meg for angående økonomiske ting Nav-messig sett, men jeg satser på at ting ordner seg siden det må det, jeg gleder meg til torsdag og Miss Saigon, jeg syns det er litt synd at været har vært mer skyet og kaldt enn solfylt og kaldt i det siste siden det er så kjedelig vær og jeg driver videre med planleggingen av Nanowrimo 2016.

***

Men da tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for øyeblikket er denne:

Det er "I am the messenger" av Markus Zusak (forfatteren av "The Book Thief") og jeg har ikke blitt helt overbevist enda, men på samme tid var det først en del sider inn under mitt andre forsøk på å lese "The Book Thief" at jeg ble overbevist av den og da ble jeg til gjengjeld veldig overbevist, det kan jo godt hende det er litt sånn med "I am the messenger" også. Markus Zusak er kanskje rett og slett en slik forfatter som bruker litt tid på å snøre deg inn i nettet sitt, men så sitter du der da til slutt, er fanget og setter pris på det mens du er det ;)

Uansett, her er synopsiset til denne boka på Goodreads:

Ed Kennedy is an underage cabdriver without much of a future. He's pathetic at playing cards, hopelessly in love with his best friend, Audrey, and utterly devoted to his coffee-drinking dog, the Doorman. His life is one of peaceful routine and incompetence until he inadvertently stops a bank robbery.
That's when the first ace arrives in the mail.
That's when Ed becomes the messenger.
Chosen to care, he makes his way through town helping and hurting (when necessary) until only one question remains: Who's behind Ed's mission?

Det høres ut som en ganske interessant historie så jeg leser gladelig videre, nysgjerrig på hva som venter meg. Her er en smakebit:

Beklager om bildet ble litt uklart, jeg satser på at det er lesbart tross alt. Man kan ellers titte på "I am the messenger" sin Goodreads-side og finne sitater fra boka, det er noen veldig fine sitater der og det virket ikke som om de spoilet noe særlig heller. 

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Da er nok dette innlegget ferdig og neste innlegg kommer om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)




 

Björnstad

Heisann! I går var jeg flink nok til å titte gjennom klesskapet mitt og fylle to poser til randen med klær som jeg av ymse grunner ikke bruker lengre og som jeg leverte i en Fretex-container sånn at det er plass til eventuelle nye ting etter hvert (jeg fikk tak i litt penger nå nylig som godt mulig vil brukes blant annet på litt klær i morgen ettermiddag). Ellers skal jeg i dag gå en annen versjon av Elvelangs og det blir veldig koselig og stemningsfullt, til helgen har jeg interessante planer på IKEA og ja, livet er fint selv om jeg ikke gjør så mye fornuftig med fritiden min (jeg burde planlegge Nanowrimo nøyere, skrive mer, rydde og organisere i leiligheten min og så finnes nettspill og Netflix og å drikke te og spise cherrytomater mens man slapper av og så er det lettere). 

Her er en tegning jeg tegnet for noen dager siden og som jeg likte veldig godt. Nå vurderer jeg å ha "tegne musikalkarakterer som gjør uventede ting" som prosjekt blant annet i desember:

Dette er min type humor :)

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på å poste et bilde av boka "Björnstad" og deretter en alt for lang anmeldelse og så kommer neste innlegg antakelig på søndag (hvis det ikke skjer noe skikkelig viktig og essensielt innen den tid). Vi bables og god fornøyelse :)

Björnstad av Fredrik Backman

Vad betyder ett lag för en stad? Vad betyder en sport för en familj? Vad betyder en enda match för ett samhälle som kämpar för sin överlevnad?
Bara allt. Den betyder bara allt.
Björnstad är den första delen i en serie om en liten plats med stora drömmar. Den handlar om 15-åriga flickors odödliga vänskap och 17-åriga pojkar som spelar hockey med en hel stad på sina axlar, och om de fruktansvärda saker vi ibland gör för framgång. Den handlar också om Peter, som flyttar hem efter proffskarriären för att bygga upp sin moderklubb, och Mira som samtidigt offrar en advokatkarriär för att bosätta sig i skogen med man och barn. Det är en saga om idrott och familj, och om hur långt vi är redo att gå för att skydda våra barn.
Björnstad är Fredrik Backmans allvarligaste och mest ambitiösa roman hittills. En berättelse om kärleken till en folkrörelse, men även om manlighet, identitet och längtan efter att få visa vem man verkligen är.

*

Det over er hentet fra Goodreads sin beskrivelse av denne himla fine, vidunderlige, nydelige, såre, bittersøte og brilliante boka. Og ååå, denne boka er så inderlig fin og nok en grunn til å elske skrivestilen til Fredrik Backman. Uansett, jeg bestilte denne boka da den nettopp hadde kommet ut i Sverige fordi jeg har likt alt jeg har lest av Fredrik Backman utrolig godt og regnet med å like denne boka også. Med det sagt så var jeg litt spent i og med at dette ikke bare er Backmans mest alvorlige bok så langt, men også er en bok som i stor grad handler om sport, mer presist ishockey, og jeg aldri har hatt noe særlig interesse for sport selv. Backman klarer likevel i denne boka og vise hvor mye en idrettsklubb kan ha å si for et småsted og han skriver om idrett så man forstår det. Jeg sitter kanskje ikke igjen med et stort ønske om å spille ishockey, men jeg forstår hvor kjærligheten til idretten kommer fra.

Det som gjør denne boka aller mest og som er det som gjør at jeg vil at alle skal gi denne boka et forsøk uansett om man ikke fenges av synopsiset, uansett om man ikke forstår seg på ishockey, uansett om man ikke er vant med å lese svensk (boka skal oversettes, men er foreløpig kun tilgjengelig på originalspråket så vidt jeg vet) er det menneskelige i den. Fredrik Backman bryr seg virkelig om karakterene han skildrer, om småstedet Björnstad som sliter, om sporten som forener dem. Man skjønner at dette er en historie som er viktig for ham å fortelle og da blir man betatt, gir seg hen, da blir det straks det viktigste i verden for meg også. Og ja, jeg vet at Fredrik Backman sannsynligvis aldri vil vinne Nobelprisen i Litteratur og at det finnes forfattere som skriver bedre, men det er få forfattere som har en skrivestil som treffer meg så mye som Backmans, jeg føler meg så hjemme mellom disse linjene, det er som en film mens jeg leser og jeg vet at Fredrik Backman tar igjen for alt han eventuelt mangler som forfatter med å ha et hjerte for tingene han skriver om som gjør det så inderlig menneskelig og omsorgsfullt og ååå, jeg elsker det.

Og jeg elsker karakterene. Mira, Benji (<3), Amat (<3), Ana (<3), Maya, Ramona ? Det er et stort persongalleri i denne boka, men man føler at man kjenner alle og selv karakterene som gjør fæle ting eller er håpløse forstår man. Og jeg liker også hvordan denne boka kanskje har mest fokus på mennene i Björnstad, men samtidig skapes det også sterke kvinneskikkelser på en måte som gjør dette til en bok som også så absolutt kan kalles feministisk. Jeg elsker videre hvordan «Björnstad» fortelles. Man har hele tiden frampek i historien, vet at det kommer til å skje noe forferdelig og gleruer seg til å finne ut hva det er. Og når det forferdelige skjer så er man likevel ikke forberedt, for det er man aldri og så handler det om konsekvensene av et skjebnesvangert valg som for en hel by og for så mange mennesker forandrer alt. Og samtidig så er ingenting svart hvitt, det finnes ingen enkle svar og det gjør romanen bare sterkere.

Og jeg vet ikke om jeg gjentar meg selv mye eller om denne anmeldelsen i det hele tatt gir mening for det er vanskelig å finne de rette ordene når man leser en bok og virkelig elsker den. Men ååå, denne boka er så himla fin, den er filmatisk nok til at man kan se alt for seg, den er inspirerende og sår og den er full av følelser.

Du vet når man leser en historie eller ser en film eller ser en musikal og har tårer i øynene og klump i halsen hele tiden fordi det så ofte er så sårt og urettferdig, men samtidig også så rørende og vakkert og tross alt håpefullt. Dette er en sånn bok.

Sist, men ikke minst vil jeg gi terningkast 6 fordi jeg ikke kan finne noe som trekker ned med denne boka. Jo da, kanskje er det litt for mye gjentakelser og det går litt sakte fremover handlingsmessig sett særlig i starten, men det er igjen også ting som jeg føler funker i denne boka, en bok som føles intim og episk på en og samme tid. Og nå skal jeg sitere en del:

Han har alltid varit kortast i alla lag, aldrig haft muskler som de andre spelarna, aldrig skjutit like hårt. Men ingen i den här stan fanger honom. Ingen i något lag han någonsin mött har varit lika snabb. Han kan inte förklara det, men han förmodar att det fungerar likadant som när en del människor tittar på en fiol och bara ser en hög plankor och skruvar medan andra människor ser musik. Skridskorna har aldrig känts främmande för hans kropp, tvärtom, det er när han kör ner fötterna i vanliga skor som det känns som när sjömän stiger i land.

*

Varför bryr man sig om idrott?

Det beror kanske på vem man är. Och var.

Ingen vet riktigt hur gammal Sune är, han är den där sortens man som verkar ha varit sjuttio år i åtminstone tjugo år och inte ens han själv minns exact under hur många av dem han har varit A-lagstränare.

*

Längre söderut är det vår, men Björnstad tycks bara ha två årstider, vintern är så självklar här att sommaren alltid tycks ta alla med överraskning. Ingen hinner vänja sig vid solljuset de två-tre månader det ges dem innan det lyfts ifrån dem på nytt, och under resten av året känns det ibland som att man lika gärna hade kunnat bo under marken.

*

Varför bryr hon sig om idrott? Det gör hon inte. Hon bryr sig om människan i den. För att hon drömmer om en sommar, bara en enda, där hennes man kan se sin stad i ögonen utan att slå ner blicken.

*

Det är lätt för ett barn att förelska sig i något om man får höra att om man bara vill tillräckligt mycket kan man bli bäst på det, och ingen ville mer än Amat.

*

Varför man bryr sig om idrott?

För att den berättar historier.

*

Arbetet är kanske utmanande och hårt, men det är rakt och logiskt. Att vara förälder är aldrig det. Om hon gör allting rätt på sitt jobb så går allting oftast som planerat, men det spelar ingen roll om hon gör allting i hela universum rätt som mamma: Allt det absolut hemskaste kan hända ändå.

*

Ett långt äktenskap är komplicerat. Så komplicerat faktiskt att de flesta som har ett ibland ställer sig själva frågon: «Fortsätter jag vara gift för att jag är kär, eller för att jag bara inte orkar låta någon lära känna mig såhär bra igjen?»

*

Hon stod i snön som en naken trädstam utan sin bark, oskyddad, när han inte längre fanns här.

*

Vi hänger oss åt sporten lika mycket för att den påminner oss om att vi är små som för att dem gör oss större.

*

När bilen försvunnit smyger Ana in i huset och väcker hundarna, tar med dem så långt ut i skogen hon kan. Där sitter hon med ansiktet begravt i deras päls och störtgråter förtvivlat. De andas i hennes nacke, slickar henne på örat, buffar henne med nosen. Aldrig ska hon begripa hur det kan finnas folk som föredrar människor framför djur.

*

De skrattar. Vilken makt det är, att fortfarande kunna få varandra att göra det.

*

 



 

 

Fridomens Vegar

Heisann! Det er mandag, jeg har startet en Facebook-gruppe i håp om å få jobb snart: https://www.facebook.com/groups/1481274428555663/ og denne uka blir litt annerledes enn jeg hadde tenkt, men det er for så vidt greit siden jeg har skaffet meg andre planer som sikkert vil være vel så trivelige. Ellers så har jeg fått en ny ide for Nanowrimo med prosjekttittelen "So you think you can write a musical" som jeg kommer til å bable mer om nærmere november, men som jeg i alle fall har veldig tro på rett og slett fordi jeg faktisk har funnet ut hvordan ting skal løse seg til slutt og i tillegg vil få sjansen til å obsesse over musikaler en hel masse siden musikaler i den nye ideen min bokstavelig talt kan redde en hel by fra å forsvinne, det står noe på spill der musikaler er løsningen! Nanowrimo er en sånn ting som gjør at jeg gleder meg veldig til november :)

Her er for øvrig et klipp jeg fant fra helgens episode av SNL der Lin-Manuel Miranda var hovedgjest og slikt:

Det var ingen veldig gode klipp på Youtube så dette får duge, men ååå, han er så brilliant og jeg liker ham så godt =D Jeg regner ikke med å noen gang få til så mye som Lin-Manuel Miranda har klart, men om jeg bare klarer en tredjedel og samtidig greier å holde meg like genuin og ydmyk så hadde det vært nok i massevis :)

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en tekst om Frihetens Vegar som jeg så på teater på lørdag. Neste innlegg kommer om noen dager og da håper jeg alt faller i smak =D

Fridommens Vegar ? en samling refleksjoner rundt en unik teateropplevelse

Jeg aner ikke hvordan man skal anmelde et teaterstykke som på sett og vis ikke kan anmeldes rett og slett fordi det er så fullstendig ulikt alt annet teater jeg har sett. Derfor vil dette ikke være en anmeldelse, men heller altså en samling tankespill om opplevelsen i tilfeldig valgt rekkefølge som jeg håper er av interesse. Jeg kommer dermed heller ikke til å gi noe terningkast rett og slett fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal bedømme her, hvis jeg hadde gitt terningkast ville det i så fall vært et terningkast på en opplevelse og ikke stykket i seg selv på en annen måte enn ellers når jeg er på teater. Opplevelsen føltes dog veldig verdt det så det er jo fint. Jeg tror jeg bare setter i gang jeg.

  1. Tittelen. Helt riktig og likevel kom jeg på at det går an å hete Vegar uten d på slutten og moret meg for meg selv på vei til teateret med å tenke meg et teaterstykke om en veldig fri Vegar-fyr slik at tittelen var skikkelig konkret. Dette er en av mange måter livet mitt kanskje hadde vært både enklere og mer kjedelig om jeg tenkte mindre.
  2. Jeg elsker personlighetstester, IQ-tester, hjernetrim, kunnskapsspill. Dette teaterstykket er sånn sett perfekt for meg for her handler det rett og slett om tester. Man testes selv, man lærer om å testes og man ser gledene, men også bekymringene med et samfunn der stadig mer testes. Det er noe jeg ikke helt hadde sett for meg i teatralsk sammenheng, men det funker og det fascinerer og gjør at man har mye å tenke på i ettertid mens man ikke er helt sikker på hvor mye man forsto uten at det spiller noen rolle.
  3. Grunnen til at jeg er så glad i Peppes Pizza eller Café Billabong på Majorstuen er ikke først og fremst maten, men detaljene. Det er så mye å se på, så mange ting på veggene og rundt omkring i lokalene og jeg er mye mer opptatt av den rette atmosfæren når jeg er på kafé eller restauranter enn maten egentlig. Og dette kan virke som en digresjon, men det er egentlig ikke det for det var også atmosfæren som var det jeg likte aller best under Fridomens Vegar. Det var en gitarist som spilte musikk underveis, det var faktisk en bar i selve salen, det var hvordan man satt i salen i det hele tatt som var mer interaktiv enn noe jeg har opplevd før, det var de nydelige lampene som jeg elsket og de små detaljene overalt som ga meg lyst til å se stykket om igjen bare for å merke meg flere detaljer i alt fra musikk til scenografien til dramaturgiske elementer. 
  4. Det interaktive. Jeg elsker teater fordi det skjer her og nå, fordi det ikke finnes to like teateropplevelser, fordi det er så ekte og genuint. Og her er man i enda større grad enn ellers en del av stykket, noe som gjør det til et eksperiment mer enn et teaterstykke og det er i denne sammenheng en kompliment. Dette stykket er dessuten interaktivt på en annen måte i form av at det bruker musikken, filmsnutter og testene til å skape en helhet som ikke bare virker enormt grundig researchet, men som også utvider begrepet om hva teater kan være. Og med det sagt så er det selvsagt en sjanse å ta for der dette stykket funket for meg er det også mange det ikke vil funke for. Uavhengig av om det funker eller ei så er det likevel ingen tvil om at dette er teater med ambisjoner forbi kun å være teater og jeg beundrer det for det.
  5. Som en avslutning håper jeg denne teksten ikke røper for mye for man bør være uforberedt, man bør ikke vite hva man går til med denne teateropplevelsen. Og ja, dette er teater som ikke vil appellere like mye til alle. For noen vil det være for annerledes, for noen vil det være elementer med dette stykket som føles usikkert og rart. Og det er heller ikke alle elementene med selve historien som binder alt sammen som funker like godt slik jeg ser det. Samtidig skjønner man likevel hvor himla dyktige alle de involverte i denne forestillingen er og at det er meningen at det ikke skal gi helt mening, men være åpent for tolkning. Og for min del var det mest frustrerende uansett at jeg var kun to poeng unna twist-godteri og fribilletter, noe som igjen er noe som gir mening hvis man drar på teater og ser Fridomens Vegar. Uansett, ååå, Det Norske Teatret, yay!

Med hjertet i dansen :)

En ting som er veldig fint er at jeg egentlig ikke hadde noen planer for denne helgen, men så dukket det plutselig opp både kino- og teaterplaner likevel og vips har jeg masse å finne på. For det første så jeg premieren på "Med hjertet i dansen" i går, noe jeg skal komme tilbake til senere i dette innlegget og i dag skal jeg på premieren til teaterstykket "Fridomens vegar" (vant egentlig to billetter på Det Norske Teatret's Facebook-side, men får bare brukt en av dem, satser på at det går greit). Anmeldelse av teaterstykket kommer ellers i mitt neste blogginnlegg tenker jeg. 

Videre har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg fikk vært på Inspiria på torsdag og jeg fikk to nye par sko og en skikkelig fin kjole etterpå. I tillegg har jeg verdens beste mamma, noe som vil resultere i en ganske så super shoppingtur neste lørdag som antakelig vil resultere i noen bøker og klær (har av en eller annen grunn fått øynene veldig opp for klær denne høsten, er egentlig ikke så opptatt av klær og mote, men for tiden så finner jeg nye ting jeg får lyst på hele tiden, merket Holly & Whyte for eksempel: elsker alt!). Planen neste lørdag er antakelig å ta bussen til Lillestrøm, noe som også vil bety en lang busstur til å lese og et besøk på den superfine kaféen jeg oppdaget da jeg i september var i Lillestrøm for et jobb-intervju der de har dagens aviser og koselig stemning og alt i det hele tatt var veldig trivelig. 

Jeg syns ellers boka jeg leser på, "Björnstad", er nydelig og brilliant og ååå, jeg elsker den, det vil nok definitivt være en av yndlingsbøkene mine i år, jeg ender fortsatt opp med å tegne noe hver dag (resultat av noe av det kommer sikkert her senere) og ja, livet er ganske så ålreit med noen små unntak som jeg så godt jeg kan unngår å fokusere på. 

Men da tenkte jeg å poste denne traileren:

Og nå kommer min anmeldelse av denne filmen og så bables vi om noen dager :)

Med hjertet i dansen

 

Jeg endte ganske spontant opp med å skaffe en billett til premieren av denne filmen, en ny dokumentar om dans for barn og ungdom. Litt av grunnen til at jeg bestemte meg for å se den var at det skulle være et lite danseshow før hver forestilling under premierehelgen, men også fordi jeg generelt sett er veldig glad i å se på dans og tenkte at denne filmen sånn sett kunne være grei underholdning. Og dette er en fin film, ikke perfekt og noe ujevn, men i hovedsak veldig sympatisk.

Vi får servert tre historier i denne filmen og det om tre jenter på rundt tolv år som alle elsker dansen. Den første historien tar plass i Russland og er, i mine øyne unødvendig, dubbet og her følger vi Nastya som danser ballett og går på en ballettskole. Personlig tenker jeg at det er litt synd at filmen begynner med denne historien fordi den engasjerer minst, ikke fordi den er dårlig, men kanskje fordi hverdagen som ballettdanser på en streng ballettskole på mange måter er den historien som ligger lengst unna hverdagslivet til de fleste. Denne historien er også den som fortelles mest dvelende og langsomt og jeg merket at publikum (som for øvrig generelt sett var blant det mest urolige kinopublikummet jeg har opplevd) ikke helt greide å holde på engasjementet. I den andre historien følger vi svenske Ruth som driver med cheerleading og mens jeg ikke har så mye å si om denne delen så funker den og den føles mer underholdende, godt hjulpet av at Ruth og familien hennes skinner godt gjennom skjermen og føles som genuine på den aller beste måten. Hjertet i filmen sånn jeg ser det er den tredje historien der vi følger norske Vilde som driver med hallingdans og ellers er utrolig glad i sin kreftsyke bestefar. Det litt utfordrende med dokumentaren «Med hjertet i dansen» er at denne tredje delen er så veldig mye bedre enn de andre delene. De er ikke nødvendigvis dårlige, men føles litt som om de hadde hørt mer hjemme på Nrk Super enn på kinolerretet der delen om Vilde er nydelig formidlet. Med Vilde så får vi familiekjærligheten, vi får nydelige bilder av dansing i fantastisk norsk naturlandskap og der de andre delene handler bare om dansen så er dansen her mer som en stor del av Vildes liv, men likevel bare en del av et liv der det som virkelig betyr noe er familien.

Alle tre historiene er likevel gode til å skildre livet fra en tolvårings perspektiv og er godt filmet og fotografert. Dette er en sjarmerende film til tross for at den altså føles litt ujevn og ikke helt klarte å holde på interessen til barna i salen jeg satt i og mens det ikke er en av de filmene man MÅ se, så er det sympatisk og fint og interessant tematikk på mange måter.

Personlig syns jeg kanskje (og dette avsnittet er litt digresserende og muligens ikke helt nødvendig, men hold ut) dog at det er litt dumt at denne filmen er tillatt for alle for jeg tror dette også er mye av grunnen til at den første delen er dubbet, et grep som i filmer med levende mennesker alltid får dem til å føles mer barnslige enn de er. Dette er en film som for så vidt kan passe for alle, men jeg ville antakelig satt denne filmen fra seks år og opp nettopp fordi mye av publikum var yngre barn som ikke greide å holde på interessen i en film som nok er mer rolig og ettertenksom enn mange andre barnefilmer på kino. For barn som derimot er litt eldre og litt mer tålmodige tror jeg derimot denne filmen vil være midt i blinken og jeg håper de denne filmen passer best for oppdager den.

Terningkast 4!

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, ymse andre fine ting og en passelig dose poesi =D

Heisann! Fine tingen: nå skal jeg i gang med den nyeste boka til Fredrik Backman, "Björnstad", og det er så fint for den ser sååå fin ut <3 Ellers er livet fint fordi jeg antakelig vil få testet ut Inspiria i morgen, det er fint fordi jeg elsker været for tiden (friskt og skarp oktobersol, høstløv og klar himmel) og det er fint fordi jeg fant en fenomenal sang for noen dager siden:

Denne sangen heter "Jesus is my friend" og jeg syns den er så god underholdning. Jeg tror ikke på Gud selv, men det tror jeg faktisk gjør denne videoen bare enda bedre og hvis jeg kjeder meg veldig en dag kan det nå hende at jeg kan falle ned i et "underholdende superkristne sanger"-hull på Youtube. Uansett, bandet heter "Sonseed", et navn som i seg selv er litt forstyrrende, teksten er genial, melodien er skikkelig fengende og jeg elsker innlevelsen og entusiasmen til hovedvokalisten ;)

*

Ellers er Malinda Kathleen Reese sine Google Translate-videoer supre og denne som jeg oppdaget for noen dager siden er blant de særlig awesome fordi det er sangen "You'll be back" fra musikalen Hamilton (noen kan muligens ha fått med seg at jeg har hatt bittelitt dilla på Hamilton-musikalen en god stund nå) og den er helt fantastisk fremført her:

Brilliant ;)

Det er dessuten også kult at jeg har hatt flaks igjen noen ganger i det siste, noe som f.eks. resulterte i at jeg vant en kaffe-overraskelse fra Kiwi og Ali Kaffe til broren min takket være å skrive dette diktet:

Jeg liker ikke kaffe selv,
men her er sakens kjerne,
jeg elsker rim og poesi
og bruttern drikker gjerne

så her er dikt og tjo og hei 
fordi jeg gjerne vil
vinne kaffe til min lillebror
og være kjempesnill

Han og hans samboer kan så
få kose seg med det
mens jeg kan tenke "kule meg,
som bydde på suksess"

Så kan jeg nyte høst og te 
og lese dagen lang,
kjøpe brus og snacks på Kiwi
og finne lykken i en sang

Og om jeg ikke vinner 
har jeg uansett fått skrive
og kan med ekstra god samvittighet
kun tull og tøys bedrive

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en bokanmeldelse. Jeg var meg på smakebit på søndag forrige søndag og hadde med et utdrag fra denne boka:

Nå er den lest ut og jeg har skrevet en anmeldelse som jeg altså har tenkt å poste nå. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

Lånekassa har satt ned foten. Kjæresten Tore har fått mer enn nok. Foreldrene er de eneste som fortsatt tror normaliteten er en standard hun kan oppfylle. Det butter i alle ender for jeg-personen i Liv Marit Webergs debutbok, "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til". Gjennom svart humor og nådeløs selvutlevering kommer vi under huden på en ung jente som, uten særlig hell, prøver å leve livet slik det blir ventet av henne.

Over har vi Goodreads sin synopsis for denne boka, en bok jeg syns har mange gode kvaliteter. For det første liker jeg både tittelen og forsiden veldig godt og utover det så er dette en i hovedsak ganske så sjarmerende bok for unge voksne, til tross for noen litt frustrerende elementer. Med det sagt så er det en bok der man må være litt i den rette modusen, mye på grunn av hovedpersonen som enten vil føles veldig irriterende eller nær og sympatisk akkurat av samme grunn, nemlig det at hun er litt stakkarslig og anser seg selv og livet som temmelig håpløst. Akkurat hvor mye du forstår følelsen av å føle seg håpløs og teit har med andre ord en del å si for hvor mye denne boka faller i smak.

Uansett, tingene jeg liker best med denne boka er den sjarmerende skrivestilen. Den er ikke perfekt eller kongen av episke metaforer eller noe sånt, men det er fengende og underholdende og med mye humor oppi alt sammen. Personlig liker jeg dessuten hovedpersonen her og hennes litt sære måte å se på verden, jeg liker hvordan kapitlene har titler som «man vil gjerne synke ned i sorte hull» og liknende ting og jeg liker at alt fortelles i en litt barnlig og hverdagslig tone som her funker veldig godt slik jeg ser det. Det var øyeblikk mens jeg leste denne boka der jeg oppriktig koste meg uansett om ting ikke ordnet seg særlig bra bare fordi det var så fint formidlet fra ende til annen.

På den negative siden var det likevel ganger da denne boka irriterte meg en del og igjen handlet det litt om språket. Det er særlig i begynnelsen av denne boka en del ymse småord som føles unødvendig og kanskje burde vært redigert bort. Og gjentakelsene og småordene passer riktignok godt til den muntlige tonen denne boka legger for dagen, men det føles litt unødvendig likevel. Jeg syns også at boka hopper i tid en del og er litt rotete fortalt og at den også føles litt for urealistisk til tider. Og disse tingene er for så vidt bare småting, men det er nok ymse småting til at dette ikke blir en bok jeg anser som fantastisk.

Dette er like fullt en bok som jeg i hovedsak koste meg veldig med for nei, det er ikke en perfekt bok og den har ymse ting med språket og hovedpersonen og slikt som kan være litt frustrerende, men samtidig så er det tross alt så underholdende, artig og sympatisk fortalt at dette blir en bok som er veldig lett å like. Og den appellerer veldig til den delen av meg som har veldig forståelse for å ha problemer med det sosiale spillet, den appellerer til den delen av meg som forstår at hverdagen og livet kan være vanskelig å forholde seg til i perioder og den appellerer til den delen av meg som bare ønsket å lese en underholdende bok som i hovedsak etterlot meg med en fin følelse.

Terningkast 4 og her er noen sitater:

Leiligheten likner på en prikk på en skoeske, sånn den ser ut inni, altså. Hvit. Rektangulær. Liten. Forskjellen er bare at min leilighet har innlagt vann og vannklosett, det kan man vel ikke si om skoesker.

*

Det er jo mange som snakker om ting som «ærlighet varer lengst» og at man må være 110% seg sjæl og sånne ting, men det er på ingen måte sant. Dette forsto jeg for svært lenge siden. Jeg hadde nemlig en periode på cirka en uke i barndommen da jeg var fullt og helt meg selv, 150% faktisk, og da var det absolutt ingen som likte meg.

*

Ørene mine faller ikke av. Jeg hører på masse, masse gode samtaler mellom mennesker. Jeg ler og griner om hverandre. Og jeg tenker litt sånn: Wow, shit, livet er så intenst, liksom. Man får høre så mye deep shit her man sitter og følger med på folk. Mennesker er ålreite så lenge man har dem litt på avstand. Sånne ting tenker jeg.

*

Hun er en jente i livets vår. Personlig vil jeg heller si at jeg er i livets høst. Og det vil jeg alltid være.

***

Smakebit på søndag og oppsummeringsinnlegg for september

Heisann! I går var jeg flink nok til å gå fra Stovner til Grorud (en spasertur som tok meg over en time, mest fordi jeg tok en pause underveis der jeg satt i over tjue minutter og tegnet utsikten fordi jeg har et "tegne hver dag i oktober"-prosjekt) og så koste jeg meg etterpå med loppemarked, å titte i butikker (les: bokhandelen på Majorstuen) og middag på yndlingsrestauranten min (basically fordi jeg er lett å tilfredsstille, hvis en restaurant har spagetti bolognese og brus til under 200 kr og man kan lese dagens aviser mens man er der så er den awesome) før jeg dro hjemover for viktige ting som Stjernekamp der de hadde den beste kvelden (opera) og Knut Anders særlig var fantastisk:

Skikkelig imponerende gjennomført =D

Ellers skal jeg bruke dette innlegget til å oppsummere september og å være med på smakebit på søndag og vi tar smakebiten først. Boka jeg skal i gang med nå er "Det blir heldigvis ikke lagt merke til" av Liv Marit Weberg, en bok man kan se bilde av her:

Dette er en ungdomsbok der synopsiset til Goodreads er som følger:

Lånekassa har satt ned foten. Kjæresten Tore har fått mer enn nok. Foreldrene er de eneste som fortsatt tror normaliteten er en standard hun kan oppfylle. Det butter i alle ender for jeg-personen i Liv Marit Webergs debutbok, "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til". Gjennom svart humor og nådeløs selvutlevering kommer vi under huden på en ung jente som, uten særlig hell, prøver å leve livet slik det blir ventet av henne.

Ut i fra det jeg har lest om denne boka så skal det handle om en ung jente som syns livet og hverdagen er vanskelig å forholde seg til og som strever med det sosiale spillet, følelser som det er veldig lett å kjenne seg igjen i, særlig det med det sosiale spillet. Jeg er håpløs på sosiale sammenhenger og det er sikkert derfor jeg også har ganske få venner. Anyway, jeg har bladd litt i boka på forhånd og har allerede en klar fornemmelse av at jeg kommer til å like veldig mange sitater her siden språket appellerer veldig til meg. Her er et utdrag fra første siden:

Flere smakebiter finner man hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Og da skal jeg oppsummere september, en måned der jeg så en film og leste mange bøker, men til gjengjeld så var det heller ingen av bøkene som var så veldig lange. Det skal også sies at september nok er den måneden i år der jeg har gitt terningkast 4 flest ganger siden jeg ikke leste så mye som virkelig falt skikkelig i smak, men det var ellers en fin bokmåned og ikke minst en fantastisk måned værmessig sett. Da setter jeg i gang:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for september

BØKER

- How to be happy av Eleanor Davis

Flott illustrert grafisk roman som var finurlig og interessant og rar. Terningkast 4!

- Alt som teller av Ingrid Ovedie Volden

Søt, sympatisk og lett å like. Terningkast 4!

- The girl who raced Fairyland all the way home av Catherynne M. Valente

Fin avslutning på en sprudlende fantasifull og herlig fortalt serie. Terningkast 5!

- Nortons filosofiska memoarer av Håkan Nesser

Sjarmerende og søt liten hundebok, men dog ikke så veldig interessant utover det. Terningkast 4!

- The diary of a teenage girl av Phoebe Gloeckner

Ikke helt min smak siden det handler om en tenåringsjente som jeg oppfattet som litt vel sex-fiksert, men interessant for så vidt selv om den var litt tørt skrevet og flott illustrert bok fortalt i dagbokform. Likte at den var en blanding av vanlig roman og grafisk roman. Terningkast 4!

- Queenies kjærlighetssang av Rachel Joyce

Fornøyelig, søt, fint skrevet og litt trist. Terningkast 5!

- Carrying Albert home av Homer Hickam

Sjarmerende, engasjerende og veldig fin bok som var super underholdning om kjærlighet og en super alligator. Terningkast 5!

- The Penderwicks av Jeanne Birdsall

Tidløs og rett og slett veldig koselig sommerbok om søstre på eventyr. Terningkast 5!

- The big bad wolf and me av Delphine Perret

Anmeldt i mitt forrige innlegg og en søt og smart bok som jeg anser som noe av det mest sjarmerende jeg har lest i år i det hele tatt. Veldig rask lesning og nok ment mest for barn, men ja, jeg koste meg veldig med denne boka. Terningkast 4!

FILMER

- Kubo and the two strings

Nydelig formidlet film som underveis føltes bortimot perfekt. Jeg kan se noen svakheter i ettertid, men musikken, animasjonen og fortellerkunsten gjør likevel at jeg tenker på dette som en brilliant og rørende film. Terningkast 6!

*

Og da har jeg tatt for meg bok- og filmmåneden september, en måned som ellers var høyst vellykket hva angår kulturelle finheter og som også bydde på en fin mengde flaks. Yay!

Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi :)

The big bad wolf and me :)

Heisann! Det er nesten oktober, været er fint, men mye kaldere enn i forrige uke (hei jakke- og strømpebukse-sesong) og jeg leste om dette i stad og jeg har besluttet å gjøre en pseudo-versjon av det der jeg tegner en tegning (gjerne flere for så vidt, men hvert fall en) hver dag i oktober, men tar meg den frihet å tegne med hva jeg vil (i stedet for å måtte bruke blekk) og å også velge fritt om jeg vil poste resultatet på nettet eller ikke. Tenkte å dele noen av tegningene ymse steder på nettet og Instagram underveis regner jeg med. Og ellers vet jeg nå navnene og utseendet på nesten alle karakterene jeg skal skrive om under Nanowrimo og ideen min begynner bare å bli mer og mer ambisiøs og merkfundig. Å, hurra for prosjekter og planlegging ;) 

Og ellers fint nok så har Idina Menzel gitt ut en ny cd som jeg i dag har lyttet i vei til på Spotify og der dette er den fineste sangen:

Den heter "Perfect Story" og jeg syns den er veldig fin :) 

Jeg har ellers fått litt planer i helgen likevel, ikke mange riktignok, men noen. Som for eksempel spasertur, loppemarked og restaurantbesøk i morgen og sammenkomst med Crispy Duck hos faren min på søndag. Utover det er hovedplanen å lese masse <3

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til en anmeldelse av denne boka:

Det er boka "The Big Bad Wolf and Me" av Delphine Perret, det er egentlig en bok for barn som ligger et sted mellom bildebok og grafisk roman og likevel likte jeg den veldig godt så yay. Her er to bilder til fra boka:



Bildene er litt uklare, men man kan finne noen litt mer klare eksempler i en anmeldelse av denne boka som jeg fant her: http://thaolam.com/the-big-bad-wolf-and-me/. Uansett er det en sjarmerende historie så nå kommer min anmeldelse som en avslutning av dette innlegget og så kommer neste blogginnlegg mest sannsynlig på søndag. Vi bables og god fornøyelse :)

The big bad wolf and me av Delphine Perret

Dette er en av de mest sjarmerende bøkene jeg har lest i år. Her har vi en grafisk roman på seksti sider som nesten er mer for billedbok å regne og det føles nesten litt som juks å regne det som en av bøkene jeg har lest denne måneden siden denne boka var så lettlest at jeg leste den ut i løpet av ti minutter, men samtidig likte jeg denne boka veldig godt så derfor.

Uansett. Det handler her om en liten gutt som treffer på noe han tror er en hund på vei hjem fra skolen og så viser det seg at det er den store stygge ulven fra eventyrene som nå er deppa og nedstemt fordi ingen er redd for ham lenger. Og så tar gutten ulven med hjem, tar seg av ham og lærer ham å bli skummel igjen og så mye mer enn det er det egentlig ikke som skjer. Og likevel. Dette er på ingen måte en bok man virkelig trenger å lese, men jeg syns den var så himla fint fortalt med enkle og sjarmerende tegninger som i all sin enkelhet er ganske så uttrykksfulle. Og dette er en veldig smart bok og på samme måte som billedbøker som «Jeg vil ha tilbake hatten min» av Jon Klassen (en bok som for øvrig er elsk og helt brilliant) og «Boka uten bilder» av B.J. Novak føler jeg virkelig at dette er en bok som kan gi vel så mye glede til voksne. Ikke mins fordi denne boka har en slags mørk og litt humoristisk undertone som gjør at den tidvis på sett og vis føles mer voksen enn den føles barnlig.

Og jeg har egentlig ikke så mye fornuftig å si, men hvis du vil lese en fornøyelig bok som går fort å lese, men som føles smart og eventyrlig og gjør at du smiler og koser deg underveis så er denne boka verdt det. Jeg er så glad jeg sånn plutselig kom over «The big bad wolf and me» på biblioteket fordi det er en magi i slike perler av noen bøker som kanskje er for korte og enkle til å være det mest minneverdige i verden, men som mens du leser dem virkelig minner deg på at det er slike øyeblikk du ønsker deg som leser. Øyeblikkene da en bok kan være så liten og likevel så mye større enn seg selv rett og slett fordi det er så sjarmerende og artig og en god twist på karakteren «den store stygge ulven».

Terningkast 4!

50 spørsmål og svar :)

Heisann! Det er tirsdag, livet er fint og jeg har veldig lite planer for denne uka, men det er kanskje helt i orden. Ellers har jeg nå bestilt "Björnstad" som er den nyeste boka til Fredrik Backman og jeg kommer til å få en svensk signert utgave i posten i løpet av uka antakelig (yay!) og jeg har for øvrig hva bøker angår begynt planleggingen av Nanowrimo og som en forlengelse av det; hva jeg skal bestille av bøker hvis (dvs. når) jeg har vunnet Nanowrimo. 

Og så har jeg altså dilla på "She loves me"-musikalen for tiden og å, denne sangen er super:

Det er sangen "She loves me", det er Flynn Rider som synger (dvs. Zachari Levi) og den er så fengende og har skikkelig smart tekst. 

Men da tenkte jeg å svare på en utfordringsgreie jeg kom over her: https://overtenking.wordpress.com/2016/09/02/femti-sporsmal-femti-svar/ og så satser jeg på at det er av interesse. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi :)

50 spørsmål og svar

1. Hva var det siste du skriblet ned på et papir?
Handleliste for denne uka hva angår frokoster og middager og liknende :)

2. Hva har du alltid i vesken?
Mobil, lommebok, nøkler, bok og notatbok. For tiden har jeg også tusjer og fargeleggingsbok med meg ganske ofte selv om jeg ikke fargelegger så mye som jeg gjorde før.

3. Hva bestiller du på kafé?
Jeg pleide å bestille varm sjokolade og kanelbolle hver gang jeg dro på yndlingskaféen min, men så fikk de en ny sjokoladeblanding eller noe som gjorde at den varme sjokoladen ikke falt like mye i smak lenger og så begynte jeg med appelsinjuice i stedet. Etter den tid har jeg fått en ny kaféfavoritt i form av Baker Hansen på Helsfyr og det kan for så vidt godt hende de har en kjempegod varm sjokolade, men nå har jeg blitt så vant med appelsinjuicen at jeg bare har fortsatt med den. Hvis jeg drar på andre kaféer går det ellers mest i kakao hvis jeg kjøper noe å drikke og jeg er også veldig glad i å kjøpe svenske sjokoladeboller (som alene er grunnen til at jeg liker kaféer som Espresso House og Wayne?s Coffee mer enn jeg sikkert egentlig burde).

4. Hvilke nettsider besøker du daglig?
Facebook, Twitter, mailkontoen min (begynner litt å lure på om hotmail ikke liker meg for tiden riktignok siden det har vært litt for ofte i det siste at jeg ikke har fått logget inn pga. ymse merkfundigheter, men satser på at det bedrer seg), blogg.no, instagram og Youtube. Dessuten en del annet også fordi jeg er alt for mye på nettet.

5. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg?
Moren min. Hvis jeg av en eller annen grunn ikke kan prate med moren min så er onkel A eller broren min de beste alternativene når jeg bare må få utløp for litt frustrasjon.

6. Hvilken farge er det på tannbørsten din?
Rød (alternativt den fargen som likner mest på rødt hvis rødt ikke er tilgjengelig).

7. Kan du bytte olje på bilen?
Niks. Jeg kan ikke tenke meg noe som har med biler å gjøre som jeg med letthet kunne fått til, rent utover å være passasjer.

8. Hva har du hatt av kjæledyr?
En hund (Snickers <3) og så har vi hatt gullfisker men de klarte vi aldri å få til å leve mer enn maksimum en uke selv om vi gjorde alt riktig. Også har vi hatt en tamagotchi og en furby, men jeg vet ikke helt om det gjelder ;)

9. Har du noen piercinger?
Nei. Jeg har aldri vært villig til å gjøre noe for utseendet der jeg risikerer å ha det ubehagelig eller vondt selv om det går fort over og kan bli veldig fint etterpå. Jeg har for eksempel heller ingen tatoveringer, jeg har aldri nappet øyenbrynene mine selv om jeg av og til syns de er litt tykkere enn ønskelig og jeg har aldri gått med høye hæler. Og kanskje jeg burde være litt mer åpen for risikoen for ubehag, men på samme tid så er det jo fint at jeg tross alt liker meg selv godt slik som jeg er.

10. Norge på sitt beste?
Stavern og Liastua. Tror egentlig ikke jeg har opplevd Norge på sitt beste enda når sant skal sies i og med at jeg i hovedsak har opplevd Oslo og omegn og i noen tilfeller Stavanger.

11. Hva gjør deg lei deg?
Når situasjoner føles for overveldende og vanskelige, det er en del situasjoner jeg takler mye dårligere enn jeg burde.

12. Hva gjør deg glad?
Aller mest litteratur og musikaler, men også familien min, fine mennesker ellers og ja, det er heldigvis veldig mange ting i livet som gleder meg =D

13. Hva er drømmejobben din?
Å jobbe i bokhandel og å skrive bøker på fritiden. Jeg drømmer også om å skrive eller oversette musikaler. For øyeblikket hadde jeg dog vært fornøyd bare med å få en butikkjobb f.eks. på lekebutikk, på Fretex eller på Europris, men ååå, om jeg bare kunne få en jobb i bokhandel nå, jeg har kanskje ikke så mye litterær utdannelse, men herlighet så mye interesse for bøker jeg kan bidra med.

14. Abonnerer du på et ukeblad?
Nei. Det finnes blader jeg på sikt vurderer å abonnere på, men det er på ingen måte førsteprioritet.

15. Hva var det siste du kjøpte?
Cherrytomater (jeg har dilla på cherrytomater)

16. Liker du kinesisk mat?
Ja. Jeg er mer glad i f.eks. meksikansk mat som taco og indisk mat, men jeg får bare mer og mer sansen for Crispy Duck.

17. Når var du i kirken sist?
I desember i fjor da jeg var på to julekonserter i løpet av to uker, deriblant en i Grorud Kirke med Lasse Vermeli og Charlotte Brænna som gjør at jeg virkelig håper de har julekonsert i år også siden det var himla fint <3

18. Hva er det mest spesielle noen har gjort for deg?
Vet ikke helt. Det er sikkert mye jeg kunne valgt å nevne.

19. Har du noensinne vært i en ambulanse?
Nei.

20. Kan du rulle med tungen?
Nei.

21. Hvor lang tid bruker du om morgenen?
Det kommer litt an på, men jeg er oftest ganske kjapp.

22. Banner du ofte?
Nei, sjelden. Hvis noe irriterer meg grenseløst eller hvis jeg er veldig sur av en eller annen grunn er det likevel banneord som popper opp i hodet mitt ganske fort, men da pleier jeg ofte å skrive dem ned i stedet for å si dem og så hjelper det.

23. Hva er det lengste du har campet i et telt?
En natt under telttur med klassen da jeg var tolv, tretten. Har generelt sett drevet lite med ting som camping og slikt.

24. Hvor mange søsken har du?
En lillebror

25. Hva slags utdannelse har du?
Jeg har gått et år på bibliotekarstudiet der jeg måtte slutte fordi jeg strøk på en eksamen for mye. Jeg har ellers tatt forfatterstudium på Danvik Folkehøgskole og jeg gikk tegning, form og farge på videregående.

26. Hvor mange steder har du bodd?
Oslo og Drammen.

27. Hvilken kroppsdel er du mest fornøyd med?
Jeg har egentlig ikke noen kroppsdel jeg liker mer enn andre, men kanskje øynene mine og håret mitt (jeg liker å late som om jeg kan se litt fransk ut siden jeg har mørkebrunt hår og brune øyne). Generelt sett er det jeg liker best med kroppen min det at den funker så godt at jeg mye av tiden nesten ikke tenker over at jeg har en kropp, det betyr at jeg er ganske så frisk og det er det viktigste i lengden.

28. Hvilken kroppsdel er du minst fornøyd med?
Jeg har aldri likt nesa mi noe særlig. Jeg har også noen ganger ønsket at jeg var naturlig tynn, men har innsett at jeg ikke er et sånt menneske som ikke er naturlig noe særlig, rent utover å være naturlig flink til å være veldig genuin og karolinsk. Jeg syns også at det er irriterende at alt jeg spiser tilsynelatende legger seg rundt magen, men samtidig så liker jeg også at jeg har former og igjen er det viktigste at jeg har mye energi og er frisk og opplagt mesteparten av tiden, det andre spiller ikke så mye rolle.

29. Er det viktig å feire bursdager?
Personlig elsker jeg bursdager. Jeg elsker å gi gaver, jeg elsker å få gaver og jeg liker oppmerksomhet og at det finnes en dag som er litt annerledes enn andre dager. Og det er kanskje ikke nødvendigvis viktig å feire ting, men jeg syns det er verdt det.

30. Har du tatt vare på klesplagg fra da du var liten?
Ikke jeg, men moren min har tatt vare på noe så vidt meg bekjent.

31. Nevn én ting som er irriterende med å blogge?
Det mest irriterende med å blogge er at jeg ofte blir for opptatt av kommentarer og så tar jeg det personlig når det er få eller ingen kommentarer på bloggen min, noe som ofte er tilfelle, fordi jeg da straks tenker at ingen bryr seg om det jeg gjør. Og så har jeg ikke så mange venner og jeg er ganske redd for å være uvesentlig og jeg vil så gjerne være betydningsfull og ja, jeg skulle litt ønske at jeg klarte å bry meg mindre om å bli sett, samtidig som ønsket om å legges merke til antakelig er noe ganske så universelt.

32. Hvor mange glass vann drikker du hver dag?
Jeg drikker ikke så mye vann, men jeg drikker masse te da ;)

33. Når legger du deg om kvelden?
Vanligvis rundt midnatt og heldigvis sovner jeg vanligvis ganske fort.

34. Favorittfag på skolen?
Kunsthistorie var det jeg likte aller best både på ungdomskolen og videregående. Har også alltid vært ganske glad i norsk og engelsk.

35. Potetgull eller smågodt?
Potetgull. Jeg liker smågodt også, men det føles som om tennene mine liker potetgull bedre enn smågodt.

36. Siste filmen du så?
Kubo og det magiske instrumentet <3

37. Det mest romantiske du har gjort?
Jeg har aldri hatt kjæreste og følgelig ikke hatt anledning til å gjøre noe særlig romantisk, men da jeg var skikkelig forelska i en fyr like etter at jeg var ferdig på Danvik Folkehøgskole var den forelskelsen faktisk motivasjonen bak min første Nanowrimo. Jeg hadde en utspekulert plan om å skrive en bok den måneden og å la den inneholde en karakter som var inspirert av han jeg likte og så la ham jeg likte få lese historien etterpå og håpe at han tok hintet og jeg endte opp med å skrive den Nanowrimo-boka jeg har blitt aller mest fornøyd med og han fikk lese den, men det virket ikke som om han tok hintet og like etter gikk forelskelsen uansett over så ja.

38. Den perfekte vertinnegaven er?
En pose med Twist etter min mening. Det er alltids et eller annet man liker der og vips har man noe å kose seg med i tillegg.

39. Hvor gammel er pappaen din?
Snart 62 år

40. Har du vært i avisen?
Har vært med i en avis-redaksjon i forbindelse med noe jobbkursgreier og ellers tror jeg det har blitt postet bilde en og annen gang i forbindelse med bursdager da jeg var liten. Fikk også tegning publisert på Per og Kari-sidene i Norsk Ukeblad da jeg var 12, noe som resulterte i mitt foreløpig eneste kjærlighetsbrev fra en som så tegningen og sendte meg et langt brev med hjerter mellom hver setning omtrent. Det irriterer meg at jeg ikke fortsatt har det brevet lenger.

41. Et sitat du liker?

"Jeg fikk en sånn forferdeligvakkerskummelskremmendejævligvidunderligsinnsykhittilukjenteuforiskspennendegysendesublimkvalmendesensasjonellteksepsjonell følelse som er vanskelig å beskrive når man ikke kommer på det rette ordet."

- sitat fra boka «En brøkdel av helheten» <3

Er også veldig glad i mitt eget selvoppdiktede sitat:

«Om du maler med ord unngår du malingflekker på klærne» ;)

42. Hvilken farge liker du best på neglene?
Bruker ikke neglelakk, men burde kanskje begynne med det bare fordi det virker som om jeg i det siste har glemt at jeg egentlig har sluttet med å bite negler (har hatt tilbakefall hva angår neglebiting de siste månedene og må virkelig skjerpe meg)

43. Hvem er forbildet ditt?
Det siste året er det nok Lin-Manuel Miranda som jeg ser mest opp til, han har fått til så mye flott at om jeg bare oppnår halvparten så er jeg i himmelen. Ser også veldig opp til J.K. Rowling og Julie Andrews, er utrolig glad i Robin Williams (det er det seriøst tristeste jeg noen gang har blitt av et kjendisdødsfall) og ser opp til folk jeg kjenner som har fått til ting jeg ønsker å få til selv og folk i familien min. Anser også onkel A som et skikkelig forbilde fordi han er et av de beste menneskene som finnes og er awesome på så mange måter J

44. Er du forfengelig?
Veldig lite. Med det sagt så har jeg litt problemer med å gå forbi speil uten å se meg i dem, men det skyldes andre ting enn forfengelighet.

45. Finnes det noe du virkelig har lyst til å gjøre, men ikke har hatt mulighet, tid eller råd til?
Å, massevis! Jeg har intenst lyst til å oppleve musikal på Broadway i New York, jeg har lyst til å dra til Stockholm siden de setter opp Phantom of the Opera der, jeg vil oppleve mer av Norge (som Bergen for eksempel), jeg vil dra til London igjen for å se musikaler og ja, det er så mange ting jeg drømmer om at jeg tror listen aldri vil ta slutt.

46. Har du vært gift eller forlovet?
Nei.

47. Hva kjøper du helst: klær, vesker eller sko?
Klær. Aller helst kjøper jeg dog bøker eller teaterbilletter da, men jeg har blitt mer glad i å kjøpe klær med årene. Sko kjøper jeg ytterst sjelden siden jeg hater å bruke penger på det (følgelig bruker jeg sko i hjel) og vesker kjøper når de jeg har er for slitte.

48. Føler du deg ung eller gammel for alderen?
Ung. Mentalt føler jeg meg mye oftere som en femåring eller en tjueåring enn en 31-åring.

49. Hvilke uvaner har du?
Jeg peller på kviser og andre ting som ikke bør pelles på, jeg har som sagt glemt litt at jeg egentlig har sluttet å bite negler i det siste, jeg snakker for fort, jeg prokrastinerer for mye, jeg sjekker internett og andre ting på mobilen for ofte, jeg er for rask til å ta det personlig hver gang noen kommenterer noe jeg gjør selv når det bare er ment som konstruktiv kritikk og jeg er sær og kresen i matveien og for uvillig til å prøve nye ting. I følge broren min er det nok også en uvane at jeg leser samtidig når jeg trener spinning fordi det visstnok er meningen at man skal bli sliten av å trene og når jeg setter spinningsykkelen på det nest laveste nivået og leser samtidig så er det visstnok ikke den mest effektive treningen (jeg vet, jeg er like sjokkert som deg, kjære leser, spinning og lesing samtidig må da være den mest brilliante og effektive treningen i verden, da trener man jo hjernen i tillegg ;)).

50.Hva skal du gjøre når du er ferdig med å svare på alle spørsmålene?
Spise cherrytomater og se en episode eller to med Buffy på Netflix :)

Elvelangs i Fakkellys 2016

I mitt forrige innlegg anbefalte jeg folk å lytte til "She loves me"- musikalecden på Spotify, sånn i tillegg til å anmelde konsertversjonen av Kristina från Duvemåla og å trekke frem min ny header. I dette innlegget derimot skal temaet være Elvelangs i fakkellys. Før vi kommer så langt tenkte jeg dog å glede meg over andre finheter som at livet inneholder bøker og te og musikalmusikk. Dessuten ble jeg ferdig med Gilmore Girls og konkluderte med at det var dumt å få skikkelig dilla på noe nytt når det kun er snakk en måned og en ukes tid før Nanowrimo-sesongen. Løsningen er dermed at jeg har en del fine gjensyn med ting som Buffy, noe som jo alltid er kos :) Ellers skal jeg på biblioteket i dag og er litt spent siden de holder på med teite ting som oppussing på Hovedfilialen og jeg dermed har funnet ut at det er best å dra på en annen filial enn jeg pleier. Heldigvis ligger jo verdens koseligste Stovner Bibliotek fem minutter unna meg, men tenk om de har bittelitt mindre grafiske romaner eller engelske barn- og ungdomsbøker som frister enn de pleier å ha på Hovedfilialen, dette blir spennende. Samtidig, kanskje de plutselig har langt mer norsk skjønnlitteratur og slike ting jeg egentlig føler at jeg burde lese mer av som frister enn på Hovedfilialen, det er også godt mulig. Uansett, bøker!!! 

Anyway, nå kan jeg jo poste litt bilder og sånt fra Elvelangs :)

Elvelangs i Fakkellys 2016

I år gikk jeg for første gang Elvelangs sammen med noen andre, i dette tilfellet broren min, Joakim og hans samboer, Hanna. Planen vår var å møtes ved Frysja, en plan som gikk i vasken da Oppdrag: Karoline skal til Frysja endte opp på Sinsen i stedet. 

Dette bildet er fra Sinsen t-bane og grunnen til at jeg havnet der var at jeg tok t-banen til Veitvet og så skulle ta 25-bussen til Majorstua. Og så trodde jeg ikke at jeg hadde rukket den bussen jeg skulle ta så da en buss dukket opp rett etter at jeg kom til Veitvet bussholdeplass var jeg sånn jippi og fortet meg på før jeg fant frem boka og leste og koste meg. Bussen tok først en forventet rute, den kjørte opp via Tonsenhagen akkurat slik som 25-bussen pleier. Deretter føltes det likevel som om Teknisk Museum og slikt aldri dukket opp og da jeg så at neste stopp var Aker Sykehus ante jeg fare. Det var da jeg innså at jeg hadde satt meg på 31-bussen i retning Snarøya og da gikk jeg av på Sinsen t-bane, ringte broren min og så tok jeg t-bane til Storo og traff ham og Hanna der i stedet. Konklusjonen er at jeg er vimsete, men det er vel egentlig ikke noen stor overraskelse for noen ;)

Uansett. Omsider fikk vi parkert og begynt å gå Elvelangs via en rute som riktignok ikke startet ved Frysja, men som funket fett som begynnelsesplass likevel. Noe av det første vi så på var et flammeshow som var litt kult og litt teit siden det selvsagt var stilig og imponerende, men samtidig så skjønner jeg virkelig ikke appellen med å sette fyr på seg selv og slikt, det forekommer meg som en ganske dårlig ide. Dessuten endte den ene fyren opp med å sende opp fyrverkeri og det likte jeg virkelig ikke (holder meg alltid inne på Nyttårsaften fordi høye fyrverkeri-lyder skremmer meg). Utenom det var det likevel grei underholdning og snart gikk vi videre og stoppet opp for å se det bildet rett over dette avsnittet viser, noe som var veldig fint.

Et av høydepunktene under Elvelangs for min del er jazz-stasjonen. Jeg vil ikke påstå at jeg lytter MASSE til jazz sånn ellers, men når jeg hører det så syns jeg det er fint og det funker så bra med slik musikk under Elvelangs siden det skaper en sånn laidback og ettertenksom stemning som kler fakler og elvevandring på kveldstid veldig godt <3

Så gikk vi forbi det røde huset som på grunn av det fargede lyset så ut til å høre hjemme i en skrekkfilm eller en Fantasy-film og der en venn av meg på Instagram påpekte at det hvite lyset på en måte skaper en slags hodeskalleliknende figur, noe som bare gjør det enda mer stilig. Det er Døden, det er Voldemort (i følge Harry Potter and the Deathly Hallows døde han i 1998 så det må jo være safe å skrive navnet hans nå), det er et alien og det er egentlig ingen av delene, men uansett kult =D

Vi fikk også med oss fem minutter med utdrag fra showet til Wallmans Salonger (som jeg en gang har litt lyst til å oppleve i virkeligheten, men som samtidig ikke er såpass viktig for meg at jeg er villig til å betale ca 800 kr for det, i alle fall ikke med det første) og vi fikk sett på elva i all sin finhet.

Ikke så lenge etter Wallmans sa vi oss ferdig med turen siden Hanna og Joakim er sånne mennesker som har jobber (håper jeg kan få lov til å være et sånt menneske som har jobb også snart, på forhånd takk) og gikk for å komme tilbake til bilen til Joakim og Hanna (som hadde bil og som kjørte meg hjem etterpå siden de er awesome)  ;)

Vi endte opp med å gå i trange smågater som var helt nydelige og føltes som om de hørte mer hjemme i Marikken-bøkene til Astrid Lindgren enn midt i Oslo og så dro vi hjemover og jeg var hjemme rundt 22:00 da jeg hadde en halvliter Cola å kose meg med som av en eller annen grunn fristet så mye akkurat da at jeg drakk den opp på knapt 20 minutter (ny rekord!). 

Uansett hadde vi en veldig fin tur og Elvelangs er fortsatt noe av det beste jeg vet. 

*

Da tenkte jeg å finne på ymse andre ting og tang på denne fine lørdagen som, utenom biblioteket, vil inneholde lunsj på Peppes, spillkveld på Humanismens Hus og kanskje noen andre små finheter som er med på å gjøre dagen kul. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi og god fornøyelse :)

Om en ny musikaldille og Kristina från Duvemåla i konsertversjon

Heisann! Siden sist har jeg laget en ny header (lagde den med å sette sammen bilder og litt forskjellig i Paint i morges. Og det er nok mange mer profesjonelle headere rundt omkring, men jeg syns headeren min nå er ganske så sjarmerende og karolinsk og at den funker fint til sin bruk. Ellers så er det ikke så mye spennende å melde, men jeg har det fint mesteparten av tiden, jeg ser frem til Elvelangs i Fakkellys i morgen og jeg liker at livet inneholder te, bøker og musikalmusikk. 

Hva angår sistnevnte så er min musikaldille for tiden She loves me som jeg lytter til en hel del mens jeg spiller nettspill, drikker iste og vasker klær i leiligheten til moren min. Der har jeg for øyeblikket aller mest dilla på denne sangen:

Den heter "Try me" og mens litt av grunnen til at jeg liker denne sangen så godt er at den er veldig fengende, så er hovedgrunnen at jeg liker stemmen til han som synger så godt, det er akkurat den typen stemme jeg ofte liker aller best blant menn i musikaler. Og nå fant jeg ut at han som synger, Nicholas Barasch, er født i 1998 og at She loves me er den tredje musikalen han er med i på Broadway og så var jeg sånn, hva i all verden er det jeg driver med siden det er himla imponerende. 

Ellers så synger Laura Benanti en slags medley med ymse sanger fra "She loves me" her:

Og hun er så kul og så flink og ja, "She loves me" er verdt å sjekke ut :)

*

Ellers så var jeg altså og så Kristina från Duvemåla i konsertversjon på Lørenskog Hus på lørdag og det var ganske fint. Nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med min anmeldelse av dette arrangementet og så kommer neste innlegg om noen dager og da vil det nok handle om Elvelangs i Fakkellys regner jeg med :)

Kristina från Duvemåla i konsertversjon

Da jeg leste om denne konsertversjonen av Kristina från Duvemåla visste jeg med en gang at det var noe jeg trengte å se. Mens musikalen aldri har vært blant mine største favoritter så syns jeg den har noen sanger (les: Du måste finnas) som er helt nydelige og jeg så på det som en selvfølge å få det med meg når jeg kunne oppleve denne musikalen in real life. Dessuten var det kule folk med og jeg bare visste at det ville bli en sånn opplevelse som var virkelig verdt det. Og det er verdt det, i alle fall i ganske stor grad.

Uansett, Kristina från Duvemåla er basert på en bokserie av Vilhelm Moberg og er en storslagen historie om et knippe svensker som var blant de aller første svenskene som emigrerte til Amerika på 1800-tallet. Og så er det kjærlighet og utfordringer og i sentrum for alt dette har vi Kristina. Og så mye mer om storyen har jeg ikke tenkt å si, men det er en engasjerende og interessant historie som vekker nysgjerrigheten og som funker som et godt eksempel på at Björn og Benny fra ABBA kan skape meget imponerende musikaler. Det jeg personlig ikke tenkte så mye over på forhånd er likevel det at en musikal og en konsertversjon av en musikal er to ulike opplevelser. Jeg har sett konsertversjon av f.eks. Les Miserables før og slikt, men der kjente jeg historien ut og inn allerede. Med Kristina från Duvemåla derimot så har jeg for så vidt lyttet til cd-er med musikken, men det er likevel ikke en musikal jeg kjenner så godt og derfor føltes konsertversjonen litt forvirrende siden jeg fant det litt vanskelig å holde orden på historien og karakterene. Dette var likevel ikke et veldig stort problem, men det gjør at jeg litt skulle ønske jeg hadde sett Kristina från Duvemåla som musikalversjon i stedet for konsertversjon.

Med det sagt så funket alt annet fantastisk. Ja, det trakk litt ned for meg at jeg fikk en følelse av å ikke henge helt med i svingene på en måte jeg ikke er vant med når jeg ser musikaler på teater, men om man legger det lille aberet til side så var dette en enormt imponerende opplevelse. Det var for eksempel både et svært kor OG et svært symfoniorkester på plass, noe som gjorde at musikken hørtes virkelig episk ut. Videre var alle skuespillerne/sangerne brilliante. Personlig syns jeg Kirsti Lucena Andersen var super, jeg er i utgangspunktet ganske glad i Espen Grjotheim og enda mer fan nå og jeg ble litt betatt av stemmen til Sigurd Marthinussen som med Robert skapte den karakteren som engasjerte meg mest. Høydepunktet var likevel Reidun Sæther som Kristina. Jeg har vært fan av henne i flere år og er overbevist om at hun er en av de beste vokalistene i landet og ååå, det var gåsehud deluxe når hun sang Du måste finnas. Jeg syns også Hege Schøyen gjorde en ypperlig jobb som forteller.

Konklusjonen er altså at om man ser bort fra det smått frustrerende i å føle seg mer forvirret enn jeg er vant med og liker å være når det er snakk om musikalorienterte ting, så var dette fantastisk. For musikken er så flott, stemningen var så fin og jeg hadde det veldig trivelig.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og ymse annet

Hei verden. Dette har vært en veldig fin helg. Jeg har gått tur sammen med broren min og hans samboer (som har et prosjekt om å gjøre meg mer aktiv og mer ryddig, noe jeg til dels er åpen for å bli, samtidig som jeg har bestemt at det hele må være på mine premisser) og det var fint og enda bedre, fredag var super. 

Jeg tok lite bilder under Oslo Kulturnatt på fredag, men jeg tilbrakte ettermiddagen og kvelden med å først lese aviser på Saga kino og å titte innom utstilling på Grafill og ymse butikker og litt forskjellig slikt før jeg kom til Bårdar der dansere fylte gatene med hip hop mens bilistene pent måtte vente før de fikk kjørt forbi (det var awesome). Deretter var det show på Bårdar med studenter fra musikalklasser som blant annet opptrådde med sanger fra In the heights, noe som betydde at jeg var i himmelen siden det var så fint og det så langt er det nærmeste jeg har kommet å se en av Lin-Manuel Mirandas musikaler in real life. Etter dette spiste jeg en rask middag på Burger King i form av en stor pommes frites og en liten cola som strengt tatt ikke mettet så mye, men heldigvis hadde jeg kjøpt en pose med noe veldig godt godteri på Deli de Luca som jeg kunne kose meg med utover kvelden. Deretter var det The Lulu Show på Chat Noir med Hilde Louise Asbjørnsen, noe som var en morsom og smart cabaret om finans med fin musikk, masse sjarm og ja, det var i det hele tatt veldig stilig. Så dro jeg hjem for kvelden, godt fornøyd med dagen. Og i går så jeg Kristina från Duvemåla i konsertversjon, men det skal jeg skrive mer om i mitt neste innlegg. Vit dog at det var veldig, veldig flott <3

Ellers har jeg anskaffet billett til Miss Saigon på kino 20. oktober, jeg har deltatt på denne konkurransen selv om sannsynligheten for å vinne antakelig er mikroskopisk (men tenk om da, man kan vinne tur til Chicago for å se Hamilton OG treffe Lin-Manuel Miranda, jeg var bare nødt til å prøve meg) og jeg har irritert meg over at alle jeg heiet på under Stjernekamp går ut en etter en (senest nå Gunnhild i går). Jeg har også rundet det nyeste Professor Layton-spillet mitt (men det har fortsatt en del bonusmateriale som gjør at jeg har noe å drive med på det fremover) og jeg har i skrivende stund nesten sett ferdig Gilmore Girls slik at jeg nå ser etter en liknende tv-serie på Netflix som jeg kan følge med på frem til november og Nanowrimo (gode ideer til serier på Netflix som har god stemning, fine karakterer og en god miks av humor og drama der man kan se to episoder om dagen og se det meste i løpet av halvannen måned tas gladelig i mot). 

Men da tenkte jeg å være med på smakebit på søndag. Jeg leste ut en bok i stad og har nå brukt en halvtime på å beslutte hva jeg skal lese nå siden det er en hel del å velge mellom. Omsider har jeg besluttet at boka jeg nå skal i gang med er denne:

Bildet er funnet på Goodreads sin side om boka (og funker som link til Goodreads sin side om denne boka også) og her er det snakk om "Carrying Albert Home" av Homer Hickam som handler om paret Homer og Elsie som reiser på en road trip gjennom USA for å føre alligatoren Albert hjem til Florida. Det hele er basert på en sann historie om forfatterens foreldre, men han har visstnok tatt seg en del kunstneriske friheter underveis. Uansett er det en historie om kjærlighet og alligatorer og et storslagent og underholdende eventyr der det skjer mye rart og jeg syns bare det virket som en fornøyelig bok av den typen man kan kose seg med, noe som er lett og freidig, men samtidig smart. 

Uansett har jeg som sagt i skrivende stund ikke begynt ordentlig, men jeg liker konseptet og satser på at dette faller i smak. Her er ellers en smakebit:

Beklager at bildet ble litt uskarpt, det var ikke det beste lyset til å ta bilder akkurat nå. Håper det gir et innblikk likevel :)

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra Virkeligheten

*

Da tenkte jeg å bruke resten av kvelden til andre ting og tang (deriblant Netflix og cherrytomater) og så kommer neste innlegg antakelig på onsdag. Vi bables og god fornøyelse :)
 

Dette er fint og dette er fint og dette er fint og dette er fint osv.

Heisann! I det siste har livet vært veldig fint, godt hjulpet av ymse finheter som har dukket opp. For det første har jeg hatt flaks de siste dagene og i går vant jeg billett til The Lulu Show som jeg skal se klokka 21:00 på fredag (noe som riktignok innebærer å endre litt på planene for Oslo Kulturnatt, men det tar jeg bare med et smil) og i stad vant jeg 50 kr på panteautomat ;) For det andre brukte jeg i går endeligvis en del penger jeg fikk til bursdag i juni og som jeg har spart i noen måneder på å skaffe noen skikkelig fine klær:

I første omgang elsker jeg t-skjorten, men jeg er også veldig fornøyd med å ha skaffet meg genseren og skjørtet (har trengt flere lange skjørt og dette var optimalt i så måte).

For det tredje har det dukket opp en ny trailer for Moana (Disneys neste storslagne animasjonsfilm som jeg gleder meg sååå mye til å se):

Den ser så brilliant ut <3

Ellers så er dette skikkelig fint:

Det er Cynthia Erivo som fremfører Still Hurting fra en konsertversjon av musikalen "The Last Five Years" og det er så flott fremført.

Dette er også skikkelig fint:

Det er Helen Sjöholm som fremfører sangen Du måste finnas fra musikalen Kristina från Duvemåla som jeg skal se i konsertversjon på Lørenskogs Hus på lørdag (enda flere kulturelle planer, yay) og jeg innså plutselig i går at jeg altså vil kunne sitte i salen og se denne sangen bli fremført live på lørdag. Herre jemini, jeg gleder meg sånn <3

Også er dette fint:

Det er Grace VanderWaal med sin nye sang Clay. Spoiler: hun vant visst Americas Got Talent i går, det er ganske kult :)

*

Og verden er ikke bare perfekt, men dette er et innlegg om de fine tingene. Som kule ting på Youtube og andre finheter som er verdt å glede seg over. Og nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et eksempel på Pokémon Prosa som er noe jeg har drevet litt med de siste månedene der jeg tar bilder av Pokémon jeg finner på Pokémon Go og så skriver jeg kortprosa basert på disse bildene. Det kan hende jeg vil dele mer Pokémon Prosa her senere, men i dag har jeg bare tenkt å dele et bilde og teksten jeg skrev til det bildet. Og det er ikke stor skrivekunst på noen som helst måte, men jeg har det gøy når jeg skriver sånne små tekster til Pokémon-bilder og det er jo det viktigste. God fornøyelse i alle fall og så kommer neste innlegg antakelig på søndag :)

Agent 160 syntes det var varmt. Det var en av de uendelige dagene da sola nærmest fløt på himmelen og man smeltet inn i skyggene mellom gatelyktene og trærne langs veien, akkurat en slik dag som var tilsynelatende harmløs, men hun visste bedre. Denne dagen var alt annet enn harmløs for den inneholdt et møte med en gammel kjenning hun trodde hun hadde beseiret for godt. Han lo en mjauende ond latter da han så henne, som for å si "ha! Du blir aldri helt kvitt meg, jeg er en Meowth og vel så uendelig som julisola." Agent 160 nikket. Det stemte nok. Så smilte hun for han ble jo heller aldri kvitt henne.

 

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » Oktober 2016

Søk i bloggen

Akima K. Montgomery

31, Oslo

Bokorm, forfatterspire, musikalelsker, lyktestolpefan og generelt sett karolinsk person som ellers vil ønske alle lesere, nye som gamle, velkomne og håper at de har det koselig her i min lille verden av babbel <3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits