En forfatter, en verden av historier og tre fugler på balkongen :)

Heisann :) Det er onsdag og livet er fint fordi jeg nå har anskaffet billetter til å se "Finding Dory" på Ringen Kino på fredag og først trodde jeg ting ville bli litt stress fordi jeg har begynt på et nytt jobbkurs som varer fra 9 - 15 og filmen starter 17:45 og jeg skal få spist middag først og slikt, men jeg fant en optimal og herlig løsning så yay ;) Ellers hadde jeg tenkt meg på et litterært arrangement i dag som jeg endte opp med å droppe fordi det ble aldeles for mye stress, jeg gleder meg til lørdag fordi biblioteket og Songfuglen på Det Norske Teater og ja, jeg har det ganske fint mesteparten av tiden. 

Ting som gleder meg ellers er "Et lite liv" som jeg leser nå for den er faktisk skikkelig fin og engasjerende skrevet og jeg satser på at den fortsetter å være like fin. Jeg gleder meg videre over Nintendo-spillet jeg koser meg med for tiden, jeg har dilla på Gilmore Girls, jeg liker at det har vært ny episode av SYTYCD Jr. selv om den ikke var blant de mest engasjerende episodene og angående den nye episoden var denne dansen skikkelig skjønn:

Denne dansen kunne selvsagt vært mye bedre enn den er for jeg elsker konseptet, musikken og atmosfæren, men jeg syns de to danserne er litt for unge og uerfarne til å overbevise hundre prosent. Det er likevel veldig søtt og sjarmerende og et sånt konsept som får meg til å drømme meg bort og inspireres.

Og så har jeg i år blitt ganske stor fan av Grace VanderWaal (hun har en veldig fin konto på Youtube der hun synger originale sanger og covrer andres låter og hun overbeviste meg veldig under auditionen sin på America's Got Talent) og her er hennes opptreden under kvartfinalen:

Og noe av det jeg liker best er det at hun ikke er perfekt, hun er litt sjenert og usikker og treffer ikke fantastisk på hver eneste tone og likevel så skinner potensiale og musikaliteten så godt frem og jeg er litt sånn at jeg liker det når man ser penselstrøkene på malerier i stedet for at det er helt fotorealistisk og hvis barn og ungdom synger så liker jeg at stemmene bærer litt preg av det at de er i en utviklingsfase, de små tingene som gjør at ting ikke er helt feilfritt er det som gjør at det blir så mye mer genuint og gjennomfint og ja, jeg syns dette er en super opptreden. Og tenk å være 12 år og allerede så flink til både å synge og å spille ukulele, det er inspirerende :)
*

Ellers har jeg fått skrevet en del på Gatelyktprosjektet og jeg trenger egentlig bare å skrive ferdig det avsluttende kapittelet (som jeg holder på med for tiden) og å forlenge noen av de andre novellene og så vil jeg nok ha et førsteutkast klart. Og det er litt for kort (selv med å forlenge ymse noveller og slikt så vil det fortsatt ikke være mer enn kanskje 80 sider), men så er det jo en novellesamling der målgruppen er barn og unge og da trenger det kanskje ikke å være så langt som med vanlige romaner. Jeg oppdaget ellers at Ugla bokbar som åpnet i går skal ha et arrangement i slutten av hver måned der de har en redaktør på besøk som man kan møte og stille spørsmål til og det første slike møtet er nå førstkommende tirsdag og det er jo brilliant. Det er i alle fall en mulighet til å sjekke om det på sikt er et marked for rare novellesamlinger om gatelykter som forteller historier til hverandre og kanskje få noen ideer om hva som bør gjøres videre for jeg vet det gjenstår mye redigering, men jeg vil at det skal bli til noe. 

Uansett tenkte jeg å dele en novelle fra prosjektet som jeg har tenkt at skal være den siste novellen som blir fortalt av en gatelykt ved nattestid og som slik jeg har tenkt det skal romme litt av alt som har blitt fortalt tidligere i samlingen liksom. Dette er altså ikke redigert eller slikt, men bare en liten historie om en forfatter og tre fugler på balkongen. Jeg håper det faller i smak og så kommer neste innlegg antakelig på lørdag :)

 

En forfatter, en verden av historier og tre fugler på verandaen

 

De satt der på rad og var tre noter på et noteark eller kanskje ? der fine tankespill kunne følge etter. Han så dem først ikke, så egentlig ingenting utenom det blanke Word-dokumentet som var og forble like blankt. Alt han visste da var at hele livet var fullt av ord og at han ikke klarte å nå dem og at det nærmest var fysisk vondt å vite at de var så nær ham, så uendelig nære og likevel så fjerne. Og her kan vi selvsagt fortelle at mannen het Gustav og likte å tenke på seg selv som forfatter selv om han enda ikke hadde utgitt noe siden han tross alt drev med mye av det ekte forfattere drev med som å lese masse bøker, finne inspirasjon overalt, late som om ordene var blyanter for så å gå inn for å spisse dem så godt at de var som skarpe små sverd å regne og selvsagt, å skrive. Og når han ikke skrev drakk han te fordi han følte det var en utpreget forfatteraktig ting å drive med, dessuten hadde han aldri lært seg å like kaffe selv om det fortonet seg som en enda mer forfatteraktig ting å like og da var det te som gjaldt. Te med fruktsmak. Te med tre suketter der antallet var vel så essensielt som drikken i seg selv. Te som smakte morgendugg selv når han drakk det om kvelden fordi den første koppen alltid kom i de skjøre morgentimene da øynene hans fortsatt var preget av søvn og ingenting funket skikkelig enda. Og i de beste periodene skrev han mer enn han drakk te og lagde seg kopper med te der teen ble kald fordi han glemte dem i hastverket med å få ned alle tankene som trillet frem, en etter en, ord etter ord, i de beste periodene var ordene som en ustoppelig bølge som fosset frem og etterlot ham våt og matt og samtidig hundre prosent lykkelig. Gustav tittet ned på Word-dokumentet nå, det blanke arket som nærmest hånet ham med sin blankhet og tok deretter en slurk av dagens tredje kopp med te. Det var ikke en av de beste periodene.

Kanskje hørte han et kurr, kanskje var det innbilt, men noe var det uansett som fikk ham til å se opp og se fuglene på verandaen. Det var tre av dem, tre fugler, eller mer spesifikt duer og ikke spesielt søte duer. Men det de manglet av søthet tok de igjen i å være fascinerende for det var dem og Gustav lurte på om de var i familie. Kanskje en mor og far-due og et due-barn der moren og faren var aldrende og en dues ekvivalent til å være noen-og-sytti siden alle duene var like store. Kanskje de ikke var familie i det hele tatt, men tre gode venner på samme alder som delte en samtale på et fuglespråk Gustav ikke forsto noe som helst av. Dette virket straks som det mest sannsynlige alternativet og Gustav betraktet dem der de satt og håpet at ingen av duene ville bestemme seg for å bæsje på verandaen hans. Ikke for det altså, han hadde det ikke med å bruke verandaen særlig ofte, det var bare det at det ikke tok seg helt ut og det føltes som om duer strengt tatt burde ta litt hensyn de og. Gustav følte et snev av dårlig samvittighet der han satt og tok seg i å tenke at han skulle ønske det var spurver i stedet. Små og søte spurver som kunne gi ham følelsen av å være i en Disney-film rett før et koselig musikalnummer satte i gang. Den dårlige samvittigheten ble deretter fulgt av et snev av skam over en tanke som i Gustavs øyne virket veldig jentete før det slo ham at det ikke spilte noen rolle. Tanker var tanker og ingenting var feil, selv ikke at han av og til dagdrømte om å være i en Disney-film. Det som var feil var at han ønsket seg spurver i stedet for duene som han regnet med at merket det, merket hvordan duer var fugler han rett og slett ikke hadde så veldig sansen for om sant skal sies. «Unnskyld» sa han rett ut i lufta, velvitende om at om duene på balkongen faktisk hørte ham gjennom vinduet så forsto de ham nok ikke uansett for de var tross alt duer og han var et menneske og han regnet med at de nok snakket forskjellige språk. Gustav følte seg likevel litt bedre etter å ha unnskyldt seg, det hjalp på sett og vis og da var det kanskje en fin ide uansett. Han betraktet duene der de satt litt til og merket seg at de så ut til å ha det ganske så fint. Et øyeblikk fikk han litt lyst til å sette seg ved siden av dem på rekkverket, men det var ikke en tanke han tok særlig på alvor, ikke minst fordi ideen om å risikere å falle fra en balkong i fjerde etasje ikke var spesielt tiltalende. Han regnet snarere med at et slikt fall ville gjort skikkelig vondt og på alle mulige måter vært fullstendig unødvendig. Det virket likevel trivelig å sitte der på rekkverket, kjenne på vinden, mysa i sola og bare være midt i alt og likevel et sted forbi virkeligheten. Vissheten duene også hadde om at de når som helst kunne fly av sted og utforske alle kriker og kroker av verdenen rundt dem. Friheten som lå i denne vissheten.

En av duene fløy sin vei og Gustav fulgte den med blikket helt til han mistet den av synet. Han tenkte seg at denne fuglen var på vei til skogen som ikke var så alt for langt unna der man kunne gå seg bevisst vill mellom trærne og kanskje finne skjulte hemmeligheter der inne som var verdige og ettertenksomme og et skjørt farvel til meget slitte paraplyer. Gustav tenkte seg at han var passasjer mens duen fløy over skoger og kratt og forbi blokker og hus som i seg selv kanskje inneholdt tusenvis av historier om tidligere superskurker, feer i kjøleskap eller kanskje verdens raskeste skilpadde. Og kanskje burde Gustav ha skrevet i stedet for å la tankene spinne vilt mens han drømte seg langt, langt bort, men samtidig føltes det også nyttig bare dette med å gi seg hen. I alle fall minnet det ham på at det fantes en hel verden av historier som enda ikke var blitt fortalt, noe som han på sikt hadde et mål om å få gjort noe med. Det fantes elefanter og ildfluer og dypt inne i skogen fantes kanskje dører til andre verdener og alt dette kunne males frem når han bare fant ordene og å drømme seg bort var en måte å lete seg vei gjennom labyrinten. Skue frem og tilbake ved alle hjørner, lete med blikket og til slutt å finne lyset som markerte at han var fremme. Gustav visste at når han først kom seg dit så ville alt igjen flyte og han gledet seg. Med et smil tittet han ned på Word-dokumentet sitt igjen. Det var like tomt, men inni seg hadde han diktet i flerfoldige minutter og alt på grunn av tre duer som nå var to duer og snart ville være null duer når også de to gjenværende fuglene fløy av sted og kanskje landet på tilfeldig valgte gatelykter i Villbringebærparken der de kunne føle seg like hjemme som benkene og trærne og de mange buskene med ville bringebær som fantes der og var selve grunnen til at parken het det den het. Alt føltes bedre nå og han visste med et at alt ville ordne seg.

Gustav reiste seg snart og gikk for å lage seg en ny tekopp som han endte opp med å glemme å drikke. Og snart ville det bli kveld, parken ville fylles av eventyrstøv og tre duer ville være hvor enn de følte for å være mens himmelen var full av stjerner og kopper med te som noen hadde glemt å drikke.

Smakebit på søndag og filmer jeg har lyst til å få sett denne høsten :)

Heisann! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har gått en del da. Jeg hadde nemlig et jobbintervju i Lillestrøm (finner ut hvordan det gikk i midten av neste uke) og å finne frem dit gikk ganske greit selv om det var tre busser og deretter et kvarters gange unna. Da jeg var ferdig med intervjuet gikk bussen tilbake til Lillestrøm Terminal (som er der buss og tog til Oslo går fra) dog fra en annen bussholdeplass enn den jeg hadde gått av på sist og så prøvde jeg å finne frem til den bussholdeplassen, men endte opp med å gå feil og enden på visa er at jeg endte opp med å gå i tre kvarters tid før jeg endelig var ved Lillestrøm Terminal der jeg var så sliten at jeg besluttet å droppe yndlingskaféen og heller gå på kaféen jeg fant rett ved Lillestrøm Terminal der de hadde dagens aviser man kunne titte på, brus, hvetebolle og veps som gjorde at jeg turte å sitte ute i fem minutter før jeg hadde et lite mentalt sammenbrudd pga. vepseskrekk og flyttet meg inn. Ellers var det dog ganske trivelig på kaféen da og jeg fikk egentlig litt lyst til å ta buss i evigheter for å dra dit igjen. Og i går tittet jeg rundt i Oslo sentrum, jeg lette etter Pokémon i Vigelandsparken (som jeg av en eller annen grunn foretrekker å kalle Vigelandsparken selv om de fleste kaller det Frognerparken) og i morgen begynner en sånn uke der alt skjer tydeligvis så det blir jo fint.

Ellers er det endelig tid for smakebit på søndag igjen så jeg har tenkt å være med på det og deretter fylle dette innlegget med litt filmrelatert innhold, men det kommer jeg tilbake til. 

Uansett, boka jeg leser for øyeblikket er denne:

Jeg fikk tak i et lesereksemplar av den norske utgaven for ikke så lenge siden og har tenkt lenge at den høres interessant ut, men så har jeg vært litt skremt av at den er så tykk (nesten 800 sider) og i tillegg visstnok skal være veldig deprimerende og ukoselig. Jeg vil ikke nødvendigvis at alt skal være regnbuer og løvetannfrø heller, men en tykk bok som i tillegg skal være vond og ubehagelig høres ikke nødvendigvis ut som det mest fristende. Samtidig så er det så mange gode kritikker og mens jeg ikke har blitt helt overbevist enda så har det jeg har lest så langt vært interessant nok og godt skrevet og mens jeg egentlig foretrekker originalspråket så er oversettelsen også god tross to, tre små slurvefeil som nok mest skyldes at det er et lesereksemplar. Og jeg babler for mye, men ååå, denne boka, jeg har vært nysgjerrig på denne boka så lenge at det føles fint at jeg endelig er i gang.

Ellers er dette altså boka "Et lite liv" av Hanya Yanagihara, det handler om fire venner der Jude er den det sentrerer mest rundt og vi følger dem og slikt og så mye mer vet jeg ikke siden jeg altså ikke har lest så langt enda. Her er uansett en smakebit:

Jeg liker veldig godt hvordan det har vært ganske hverdagsmagisk så langt, det er realistisk og ordinære ting som skjer, men man ser samtidig magien i det. Den følelsen håper jeg at boka fortsetter å gi meg. 

Flere utdrag er å finne hos Flukten fra Virkeligheten

*

Nå tenkte jeg å ta for meg noen filmer jeg regner med å prøve å få med meg på kino denne høsten med trailere og korte kommentarer om hvorfor de er noe jeg føler behov for å få sett. Dette er selvsagt bare en pekepinn, det kan godt hende jeg bare ser noen av disse filmene og det kan videre godt hende at jeg ser filmer som ikke er med på denne listen, men dette er i utgangspunktet filmer jeg tenker at jeg veldig gjerne vil få sett og da setter jeg i gang.

Noen filmer jeg virkelig ønsker å se på kino denne høsten

- Finding Dory (premiere 26. august)

Finding Nemo er ikke en av mine definitive favoritter blant Pixars filmer, men det er en veldig flott film og det beste med den er Dory og dette gjør oppfølgeren der det er enda mer fokus på Dory interessant. Utover det så ser denne filmen ut som nok en nydelig Pixar-film der man kan kose seg med popcorn, nyte stemningen og bli rørt opp til flere ganger fordi Pixar og Disney er veldig gode på å være rørende. Og så er jeg skikkelig glad i animasjonsfilm og denne ser flott ut og når man legger til det lille utdraget jeg har sett fra forfilmen Piper som er noe av det fineste jeg har sett så er denne en av de sikreste kinoplanene mine fremover.

- Kubo and the two strings (premiere 9. september)

Denne filmen er laget av skaperne bak "Boxtrolls" som jeg elsket og er også animert, men i en helt annen stil enn Disney og Pixar. Og denne filmen vet jeg ganske lite om, men trailerne får det til å virke skikkelig episk og som noe som har potensiale til å være sært, genialt og jeg blir på ingen måte overrasket om denne filmen nomineres til Oscar for beste animasjonsfilm neste år (der jeg spår at den vil konkurrere med Zootopia OG Moana). Jeg trenger å se denne filmen :)

- Trolls (premiere 21. oktober)

Sånn for å fortsette trenden med animasjonsfilmer bare vet jeg at jeg skal se denne filmen som er signert Dreamworks, mye fordi jeg liker mange av skuespillerne som er med å gi stemmene, men også fordi dette virker som en sånn film med mye musikk og sjarm som man kan kose seg veldig med. Greit nok så virker det veldig sukkersøtt og noe overfladisk og jeg tror dette på ingen måte er noe man MÅ se, men det virker karolinsk likevel og det er inspirert av troll-figurene mange hadde på 90-tallet og skurkene heter Bergen monsters i USA og så kalles de Bergensere i Norge og skal liksom være regntunge og deprimerende og det er litt morsomt selv om det egentlig betyr at denne filmen fornærmer folk fra Bergen av en eller annen grunn. 

- Florence Foster Jenkins

Jeg er bittelitt usikker på om denne filmen settes opp i Norge siden det inne på Filmweb står at den har premiere 4. november, samtidig som Norge ikke nevnes på IMDBs liste over når filmen har premiere der og der og denne filmen heller ikke nevnes inne på Oslo Kinos nettsider. Hvis den settes opp er det dog uansett noe jeg må få sett, litt fordi jeg er fan av Meryl Streep og liker de andre involverte skuespillerne, men aller mest fordi jeg har en viss fascinasjon overfor Florence Foster Jenkins som resulterte i at jeg har sett et teaterstykke om henne og slikt. For de som ikke vet det så var hun en skikkelig rik dame som ble berømt for sin urokkelige tro på et fantastisk talent for opera mens hun egentlig var tonedøv og på ingen måte like talentfull som hun trodde selv. Det er fascinerende hvordan hun greide å være så sikker på sitt eget talent selv om folk dro på showene hennes mest for å le av henne og mens det er litt sårt så høres det litt fint ut å elske noe så mye at man gjør det uansett hva folk mener. 

- A monster calls (premiere 2. desember)

Boka "A monster calls" av Patrick Ness er en av de vakreste og tristeste bøkene jeg noensinne har lest og jeg syns alle burde lese den pronto. Og derfor er jeg svært nysgjerrig på filmen som har potensiale til å bli en utrolig sterk filmopplevelse hvis den lever opp til forventningene. Trailerne jeg har sett virker i alle fall svært lovende og denne filmen ser helt nydelig ut. 

*

Jeg vurderer ellers å se filmer som "Løvekvinnen" (fordi traileren gjør at den ser veldig fin ut), jeg kommer sannsynligvis til å se "Fantastic Beasts and where to find them" (selv om jeg når sant skal sies ikke føler et så stort behov for flere filmer og bøker og ting og tang som fortsetter Harry Potter-universet, jeg er glad i Harry Potter, men jeg syns de syv bøkene og åtte filmene fyller det meste av Harry Potter-behovet ganske greit), jeg er videre nysgjerrig overfor blant annet "Storks" og "Dyrene i Hakkebakkeskogen" for å nevne noe. Det er likevel de jeg har postet trailer til som det er mest sannsynlig at jeg rett og slett må få sett. 
***

Nok om det. Neste innlegg kommer antakelig på onsdag så da bables vi. Ha en finfin søndag alle som en :)

We are the ants og sånt

Heisann! Det er torsdag morgen og livet er fint fordi neste uke har potensiale til å bli skikkelig awesome (den vil antakelig inneholde forlagsarrangement, Finding Dory på kino, Songfuglen på teater og ellers så er det endelig slutt på OL og dermed ny episode av SYTYCD, det er første episode av neste sesong av Stjernekamp, det er biblioteksplaner og det er nytt jobbkurs som skal i gang). Denne uka derimot er mer ordinær, men jeg koser meg, leser fine bøker og har det gøy med Nintendo, Netflix og kreative prosjekter (deriblant ny fargeleggingsbok jeg skaffet meg i slutten av forrige uke) så yay for det :)

Ellers leste jeg i går at det skal bli laget en live-action versjon av "Den lille havfruen" der Alan Menken og Lin-Manuel Miranda skal stå for musikken og det høres awesome ut. Og dette er selvfølgelig en ypperlig unnskyldning for å poste denne finheten:

Det er så fint, jeg elsker dem begge to <3

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til en anmeldelse av den skikkelig fine boka "We are the ants" av Shaun David Hutcherson (som forøvrig har en himla kul bio på nettsiden sin: http://shaundavidhutchinson.com/about/). Jeg måtte nemlig sitere en del og dermed ble anmeldelsen ganske lang så derfor :) Neste innlegg kommer antakelig på søndag så da bables vi og god fornøyelse, håper anmeldelsen faller i smak. 

We are the ants av Shaun David Hutchinson

Henry Denton has spent years being periodically abducted by aliens. Then the aliens give him an ultimatum: The world will end in 144 days, and all Henry has to do to stop it is push a big red button.

Only he isn?t sure he wants to.

After all, life hasn?t been great for Henry. His mom is a struggling waitress held together by a thin layer of cigarette smoke. His brother is a jobless dropout who just knocked someone up. His grandmother is slowly losing herself to Alzheimer?s. And Henry is still dealing with the grief of his boyfriend?s suicide last year.

Wiping the slate clean sounds like a pretty good choice to him.

But Henry is a scientist first, and facing the question thoroughly and logically, he begins to look for pros and cons: in the bully who is his perpetual one-night stand, in the best friend who betrayed him, in the brilliant and mysterious boy who walked into the wrong class. Weighing the pain and the joy that surrounds him, Henry is left with the ultimate choice: push the button and save the planet and everyone on it?or let the world?and his pain?be destroyed forever.

*

Da jeg hørte om konseptet til boka «We are the ants» ble jeg raskt interessert siden temaet «tenåringsgutt må velge om han vil trykke på en knapp for å redde verden eller la være slik at verdens undergang kommer på besøk» hørtes temmelig fascinerende ut. Og noe av det beste med denne boka er at det er en sånn ungdomsbok som man bare vet at vil være skikkelig essensiell for enkelte. Det finnes så mange som vil elske denne boka og finne en trøst i den og det er med på å gjøre den viktig. Og mens jeg personlig anser dette som en veldig fin bok og ikke en fullstendig fantastisk en så er det likevel noe innmari fint med å ha lest en veldig fin bok. Livet blir alltids et hakk bedre når man har lest veldig fine bøker.

Uansett, denne boka gjør veldig mye riktig. Det er en ungdomsbok som er utrolig godt skrevet, den tar opp viktige temaer som depresjon, mobbing og kjærlighet, det er karakterer man blir engasjert i og der ingenting er svart-hvitt og den er veldig «tounge in cheek» (for å bruke et uttrykk jeg ikke finner en god norsk beskrivelse for og som bare føles som en veldig god beskrivelse av språkleggingen i denne boka). Og mens det er science fiction-elementer så er det en først og fremst realistisk bok der science fiction-elementene heller er en ramme rundt historien, noe som funker ypperlig.

Dette er dessuten en bok som er herlig nerdete og åpenbart skrevet av noen som er fascinert av vitenskapen og universet, noe som etter hvert har blitt noe jeg liker veldig godt i bøker. Samtidig er denne boka både sår og vond og på sett og vis en smule filosofisk i og med at det handler om å beslutte om verden er verdt bryet eller ei. Og uten å spoile for mye så er slutten ganske så åpen og det kan kanskje være litt irriterende, men det føles også riktig. I tillegg til alt dette liker jeg humoren til Shaun David Hutchinson, tross tidvis dyster og ukoselig tematikk er det alltid sarkastisk humor å finne uten at man trenger å lete så nøye for å finne det.

Og her var det mye positivt og likevel var jeg ikke helt i himmelen etterpå, noe som ikke nødvendigvis betyr at det var noe galt med denne boka, det var bare noe udefinerbart som manglet. Noe av greia er nok det at jeg har lest en del ungdomsbøker som har tatt opp mange av de samme temaene tidligere i år som har gjort sterkere inntrykk, noe som for så vidt ikke er «We are the ants» sin feil, men som like fullt er verdt å nevne. Jeg føler også at dette er en bok som prøver å være litt for mye på en gang og at det noen steder var litt vel mye drama. Samtidig føles det også ganske riktig og uansett om jeg er i himmelen eller bare på øverste hylle i bokhylla metaforisk sett så er det umulig å komme bort i fra at Shaun David Hutchinson skriver utrolig bra og herved er en forfatter jeg definitivt skal lese mer av. Dessuten er dette en bok der en hovedperson er homofil og så er det bare en del av hvem han er i stedet for å være en big deal og det føles også ganske fint.

Konklusjonen er altså at denne boka er verdt et forsøk, om ikke annet så fordi den er så godt skrevet. Terningkast 5 og her er en masse sitater (fordi denne boka er skikkelig siterbar):

?We may not get to choose how we die, but we can chose how we live. The universe may forget us, but it doesn't matter. Because we are the ants, and we'll keep marching on.? 
*

?Dreams are hopeful because they exist as pure possibility. Unlike memories, which are fossils, long dead and buried deep.? 

*

?Sometimes I think gravity may be death in disguise. Other times I think gravity is love, which is why love's only demand is that we fall.? 

*

?What if I don?t give a shit about the world??
?I?d say that?s pretty fucking sad.?
?Why??
?Because the world is so beautiful.? 

*

?You spend your life hoarding memories against the day you'll lack the energy to go out and make new ones, because that's the comfort of the old age. The ability to look back at your life and know that you left your mark on the world. But I'm losing my memories, it's like someone's broken into my piggy bank and is robbing me one penny at a time. It's happening so slowly, I can hardly tell what's missing.? 

*

?The universe may forget us, but our light will brighten the darkness for eons after we?ve departed this world. The universe may forget us, but it can?t forget us until we?re gone, and we?re still here, our futures still unwritten. 

We can choose to sit on our asses and wait for the end, or we can live right now. We can march to the edge of the void and scream in defiance. Yell out for all to hear that we do matter. That we are still here, living our absurd, bullshit lives, and nothing can take that away from us. Not rogue comets, not black holes, not the heat death of the universe. We may not get to choose how we die, but we can choose how we live.? 

*

?Popularity is teenage heroin.? 

*

?I was surrounded by heaven. The sun, the moon, the earth, and all those living stars. They wen't static like in pictures taken from impossibly far away- they breathed, they glowed. They were future and past, possibility and memory. They were beautiful. 
"I never knew there were so many," I whispered. We are merely pieces of a grander design, even more insignificant than I imagined. When the earth ceases to be, all those stars will shine on. Out deaths will mean nothing to them.
"I feel so small." No one replied. I wondered as I watched the stars, really seeing them for the fist time, whether they could see me, too.? 

*

?Age isn't stealing from my grandmother; it's slowly unwinding her.? 

*

?Physicists have theorized that we live in an infinite and infinitely expanding universe, and that everything in it will eventually repeat. 
There are infinite copies of your mom and your dad and your clothes-stealing little sister. There are infinite copies of you. 
Despite what you've spent your entire life believing, you are not a special snowflake. Somewhere out there, another you is living your life. Chances are, they're living it better.? 

*

?As human beings, we seek meaning in everything. We're so good at discovering patterns that we see them where they don't exist.? 

*

The Lobster og andre finheter :)

Heisann! Det er mandag, en ny uke er i gang og livet er trivelig selv om dette er en uke der jeg i utgangspunktet har veldig få planer (til gjengjeld er neste uke en uke der jeg i utgangspunktet har en hel masse planer så det går opp i opp). Dessuten fant jeg i stad ut at jeg har vunnet et gavekort på 500 kr på Bryn Senter (tilfeldigvis samme senter som jeg vant gavekort på for noen måneder siden fordi de tydeligvis liker meg) og på lørdag da jeg skulle legge meg fant jeg han her på soverommet mitt og fikk fanget ham:

Pikachu <3

Ellers er jeg nesten ferdig med en ganske fin bok som jeg regner med å anmelde her om noen dager, jeg liker det nyeste Nintendo-spillet mitt veldig mye, jeg har dilla på Gilmore Girls og jeg begynner å få en ide om hvordan Gatelykt-skriveprosjektet mitt skal avsluttes (hvis jeg har Word-dokumentet oppe og prøver å få skrevet i alle fall litt hver dag så kan jeg være ferdig med et førsteutkast innen september vil jeg tro). 

Men da tenkte jeg å anmelde "The Lobster" og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

The Lobster

Det var temmelig tilfeldig hvordan jeg plutselig oppdaget filmen «The Lobster», men da jeg leste om den så visste jeg fort at dette var noe jeg var veldig nysgjerrig overfor. For det hørtes ut som en film som var ganske annerledes fra det meste jeg har sett før og jeg var skikkelig nysgjerrig rett og slett. Og denne filmen er virkelig noe for seg selv og absolutt verdt å teste ut.

Det handler om en verden der man sendes til et slags hotell og får 45 dager på å finne kjærligheten og hvis ikke så blir man forvandlet til et dyr etter eget ønske. Og så har vi David som blir sendt til dette hotellet etter at kona hans har forlatt ham og utover det utvikler dette seg til en film som tidvis er svært romantisk, men også er noe av det særeste jeg har sett noensinne. Dette er dessuten en mørk komedie med strek under mørk og alt dette er med på å gjøre dette til en film man i det minste definitivt husker.

Personlig syns jeg konseptet var besnærende og filmen greier å gjøre mye ut av et konsept som er såpass underfundig og rart at det ikke er en selvfølge at det ville funket. Her funker det dog og det handler mye om stemningen og hvordan denne filmen er en sånn film som det ene øyeblikket har en skikkelig søt scene og deretter har en fæl og makaber scene som kommer ut av det blå før ting slentrer videre som om ingenting har hendt. Og jeg liker stilen og fotografiet og hvordan «The Lobster» tar de mest absurde scenarioer på det dypeste alvor. Jeg syns dessuten skuespillet er godt og ja, det er mye her som jeg hadde sansen for.

Denne filmen føles likevel litt langsom til tider, selv om man her kan innvende at jeg generelt sett er litt utålmodig når det gjelder filmer og mister konsentrasjonen fort. Jeg syns også at den noe distanserte fortellerstilen gjorde at jeg aldri helt følte at jeg forsto karakterene, selv om jeg har litt på geföhlen at det var meningen og jeg syns ting var litt for sært til tider.

Dette er likevel bare småting i en film som i det store og det hele var en veldig fascinerende filmopplevelse som jeg nødig ville vært foruten. Terningkast 5!

Der jeg blant annet anmelder boka "One" av Sarah Crossan

Heisann! Det er fredag, livet er fint (selv om det er litt vemodig å tenke på at Snickers (verdens beste hund) ville fylt 15 år i dag om han fortsatt levde) og i morgen skal jeg på kino og se "The Lobster" fordi jeg plutselig leste om den for ikke så lenge siden og så hørtes det veldig fascinerende ut selv om en del av meg er litt spent i og med at jeg vanligvis ser mer typiske underholdningsfilmer, animasjonsfilmer eller musikaler. Det eneste litt upraktiske var at forestillingen jeg skal se går på Vika Kino som idiotisk nok ikke har popcorn, men jeg satser på at det går helt greit om jeg bare stikker innom Saga Kino og skaffer snacksen der først (jeg er avhengig av popcorn på kino). Ellers handler livet om å skrive, lese, spille Nintendo, Netflix og å delta på masse konkurranser på nettet selv om jeg ikke har så mye flaks for tiden. For øvrig hjalp jeg en fugl for noen dager siden (linken fører til en tekst jeg skrev om det i stad), jeg opplevde for første gang noensinne at en buss jeg satt på kjørte feil for noen dager siden (den snudde og kjørte riktig igjen ganske kjapt, men det var fascinerende uansett) og ellers så er det ikke så mye spennende å nevne i grunnen. Men jeg har det fint da og det er jo bra. 

Men da tenkte jeg å anmelde enda en finfin bok jeg har lest i det siste og så tenkte jeg å blogge i neste omgang om noen dager da jeg kan skrive mine tanker om "The Lobster" :) Før jeg kommer til dagens anmeldelse tenkte jeg dog å dele en sang fra musikalen "Side Show" fordi det er en musikal som handler om et par sammenvokste tvillinger (har lest at det er den foretrukne betegnelsen i stedet for siamesiske), noe boka jeg skal anmelde også handler om. 

Denne sangen heter "I will never leave you" og er skikkelig fin. Det er ellers verdt å sjekke ut musikalcden som er tilgjengelig på Spotify, det er ikke verdens beste musikal eller noe slikt, men den har noen oppriktig fine sanger, svært talentfulle sangere og det er en sånn musikal som jeg ser for meg at kunne gjort skikkelig sterkt inntrykk om man fikk se den i virkeligheten (de kunne satt den opp på Det Norske Teatret med Heidi Gjermundsen Broch som en av de to søstrene, det kunne funket ypperlig).

Nok om det, boka jeg skal anmelde nå er fiksjon og handler om to helt andre søstre og da kommer anmeldelsen min og så bables vi om noen dager :)

(Bildet er funnet på Goodreads og linken fører til deres informasjonsside om denne boka.)

One av Sarah Crossan

Grace and Tippi are twins ? conjoined twins.

And their lives are about to change.

No longer able to afford homeschooling, they must venture into the world ? a world of stares, sneers and cruelty. Will they find more than that at school? Can they find real friends? And what about love?

But what neither Grace or Tippi realises is that a heart-wrenching decision lies ahead. A decision that could tear them apart. One that will change their lives even more than they ever imagined?

From Carnegie Medal shortlisted author Sarah Crossan, this moving and beautifully crafted novel about identity, sisterhood and love ultimately asks one question: what does it mean to want and have a soulmate?

*

Jeg så denne boka i hyllene flere ganger på biblioteket uten å bli særlig interessert siden dette er en sånn bok der ingen covere virkelig viser hva denne boka vil by på. Dette er en sånn bok som tilsynelatende ser ut som en hvilken som helst ungdomsbok helt til du finner ut at det handler om et sammenvokst tvillingpar og fortelles i diktform og du straks vet at uansett hva slags bok dette er så vil den være noe helt unikt. Og dette er en unik historie og også en nydelig en der du sitter igjen med tårer i øynene mens du tenker at ååå, dette var himla fint formidlet.

Uansett, selv vet jeg i utgangspunktet ganske lite om sammenvokste tvillinger (eller siamesiske tvillinger som det er mest kjent som), men jeg har lyttet en del til musikalen «Side Show» på Spotify som er en musikal om de sammenvokste tvillingene Violet og Daisy Hilton og de gangene jeg har vært borte i litteratur om tematikken så finner jeg det svært fascinerende fordi man vanskelig kan leve seg helt inn i å være i en slik situasjon. Det er et veldig interessant og mystisk tema. I boka «One» får man servert en ungdomsbok om temaet fortalt av en av tvillingene, Grace, og det som er veldig fint er at Sarah Crossan tydelig har gjort imponerende god research, noe som gjør denne boka lærerik i tillegg til at dette i det hele tatt bare er en veldig fin ungdomsbok.

Mens jeg ikke er så vant med romaner som fortelles i diktform funker det fantastisk her og det gjør også at dette er en bok på litt over 400 sider som går veldig fort å lese, samtidig som den er så nydelig og sår at man får litt lyst til å lese den flere ganger. Jeg fikk til og med litt lyst til å prøve å skrive roman i diktform selv og det er eventuelt noe jeg kan vurdere i november (eller om jeg gjør et nytt forsøk på å skrive en gotisk roman i oktober). Nok om meg, andre fine ting med denne boka er at den har gode karakterskildringer og da er det særlig Grace og Tippy vi blir kjent med og glad i siden det er tvillingene det handler om. Og man kan innvende at det kanskje er litt synd at vi bare får historien fortalt fra Graces synsvinkel og ikke Tippy sin i tillegg, men det fungerer absolutt fint og man føler fortsatt at man virkelig kjenner Tippy også boka i gjennom.

Og jeg elsker skrivestilen, hvordan det at det skrives som dikt gjør at skildringene blir uhyre presise og nære og uten noe som helst som kan betegnes som overflødig. Jeg elsker hvordan det mye av tiden forteller mye som er kjente scenarioer om man leser en del ungdomsbøker (vennskap, den første kjærligheten), men så gjør det unike perspektivet at det på sett og vis føles nytt likevel. Jeg liker at dette er en sår og vakker bok som tidvis er skikkelig deprimerende, men likevel i bunn og grunn føles som en bok om kjærligheten mellom to søstre, noe som jo er et håpefullt tema for så vidt og dessuten fint siden jeg i mangel av søstre selv liker å lese om å ha det (selv om dette på ingen måte må misforstås, å ha en lillebror er virkelig flott det og). 

Hvis jeg skal kommentere på noe så kan en kanskje innvende at de litterære virkemidlene er litt vel tydelige (det er en del grep ved denne boka som jeg har sett en del ganger før) og det er ikke noe stort problem, men det gjør at man aldri virkelig overraskes av det som skjer. Det mangler ellers noe udefinerbart som kunne gjort dette til noe mer enn bare en veldig fin bok. Fin er den dog uansett så det er jo bra. 

Og kanskje vil ikke dette være boka jeg husker best når dette året er over, men uansett så er dette en bok som er verdt et forsøk. Rett og slett fordi Sarah Crossan nå definitivt er en forfatter jeg ønsker å lese mer av og fordi denne boka er virkelig skjønn og fascinerende og gjør deg lyst til å lese mer om siamesiske tvillinger for å prøve å forstå det på sett og vis uforståelige. 

Terningkast 5!

 

My lady Jane og andre finheter :)

Heisann! Det er tirsdag, jeg skal straks spise middag og livet er fint fordi se:

Det er to temmelig tynne notatbøker som er veldig fine og så er det nytt Professor Layton-spill (elsker de spillene, de er blanding av eventyr og mysterie-spill med masse oppgaver og hjernetrim og jeg elsker hjernetrim og slikt så de er helt min stil, dessuten har de fantastisk musikk i tillegg). Ellers så tilbringer jeg dagene med jobbsøking igjen og når jeg ikke driver med det leser jeg masse, skriver litt og ser veldig mye Netflix (har nettopp sett ferdig Stranger Things som jeg likte skikkelig godt og har ellers dilla på Gilmore Girls for tiden). Og det fine er at jeg leser så mye bra for tiden, sommerens høydepunkt er nok boka jeg anmeldte i mitt forrige innlegg, men ååå, jeg har lest veldig mye annet supert som vil innebære at denne bloggen vil inneholde veldig mye bokanmeldelser fremover (og også senere i dette innlegget, men det kommer jeg tilbake til). Ellers har jeg funnet ut at Tv 2 Humor sender Under samme tak og Steg for steg på morgenen så nå får tiden kan jeg kose meg med det mens jeg spiser frokost ;)

Men da tenkte jeg å poste en anmeldelse av enda en av sommerens litterære finheter og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

 

My lady Jane av Cynthia Hand, Brodi Ashton & Jodi Meadows

For fans of The Princess Bride comes the comical, fantastical, romantical, (not) entirely true story of Lady Jane Grey

Lady Jane Grey, sixteen, is about to be married to a total stranger?and caught up in an insidious plot to rob her cousin, King Edward, of his throne. But that?s the least of Jane?s problems. She?s about to become Queen of England.

Like that could go wrong.

*

Da jeg først hørte om denne boka var det en sånn bok jeg bare visste at jeg var nødt til å få lest siden ideen med å ta for seg en historisk karakter og så la fantasien flyte fritt uten nevneverdige hensyn til realisme hørtes nerdete og brilliant ut på samme tid. Og ååå, denne boka er en smart, morsom og særdeles underholdende bok og når det er sommer og man er på hytta er det kanskje akkurat det man ønsker seg.

Uansett, hovedgrunnen til å lese denne boka er at den er sprudlende herlig fortalt. Det er spenning og eventyr og en liten dose magi i form av mennesker som kan forvandles til dyr og jeg liker fortellerstilen og hvordan et konsept som kunne funket ganske dårlig her fungerer ypperlig.

Videre er karakterene interessante og både Jane, Edvard og Gifford, som er de tre karakterene vi i hovedsak følger, er klart definerte karakterer som man heier på selv når de er smått frustrerende. Jeg liker ellers at denne boka er utrolig godt skrevet av tre forfattere hvis fortellerstil flyter finfint sammen, jeg liker at det er en hel del popkulturelle referanser og jeg liker at dette rett og slett er en innmari sjarmerende, siterbar og sær bok som er lett å like.

Med det sagt så er nok denne boka litt smak og behag og det er også en bok som strengt tatt er temmelig overfladisk underholdning i form av at man koser seg skikkelig underveis, men i ettertid er det nok mer forglemmelig. Man må også være villig til å kjøpe ymse logiske brister og en historie som tar seg veldig mange friheter og av og til er bedre fortalt enn den er gjennomtenkt.

Jeg nøt likevel denne boka og vil at alle skal lese den, eller i det minste gi den et forsøk. For dette er så artig og underholdende og i tillegg ganske så romantisk at jeg har litt lyst til å tenke at dette var det som egentlig hendte mens man skyver den virkelige historien under en stein eller noe liknende.

Terningkast 5 og her er litt sitering fordi jeg bare må (dette er for øvrig bare noen få sitater av et hav av sitater som kunne ha vært her siden denne boka var ååå så siterbar at bare wow):

?G took another gulp, and thought about the best way to break the equestrian news.My dear, you know those four-legged majestical beasts of the land? Well, you married one!
No. That could not be the right approach.My sweet, have you ever had a difficult time deciding between man or beast? Well, now you don?t have to!
Again, he thought better of this tactic.Sweet lady, there are those of us who sleep lying down, and those of us who sleep standing up. I can do both.
No.You know how some men claim to have another, perhaps hairier side?Have you ever cursed the fact that your loved one has just the two legs?Did you know that horses have incredible balance?Hey! What?s that over there? And then he would gallop away.? 

*

?He pretended to stretch his arms, in order to shift even closer to her. (This isn?t in the history books, of course, but we?d like to point out that this was the first time a young man had ever tried that particular arm-stretch move on a young woman. Edward was the inventor of the arm stretch, a tactic that teenage boys have been using for centuries.)? 

*

?Poor King Edward, now under the ground. 
Hacked his lungs out. They've yet to be found.? 

*

?Shall I compare thee to a barrel of apples?
Though art more hairy, but sweeter inside.
Rough winds couldn't keep me from taking you to chapel,
Where finally a horse could take a bride...? 

*

?I am not dead" argued Edward. "There are nefarious villains who would have you believe I died. But any accounts of my demise have been grossly exaggerated, I assure you, for here I am, very much alive.?

*

?Public poetry readings were known to be a rough business, especially when presenting new material. A man could lose a lot more than just his pride.? 

*

?Dedication

For everyone who knows there was enough room for Leonardo DiCaprio on that door.

And for England. We?re really sorry for what we?re about to do to your history.? 

Topp 7 navn jeg har gitt pokémon på Pokémon Go og Some kind of Happiness-anmeldelse

Heisann! Det er lørdag, jeg har på åpningsseremonien til OL Rio i bakgrunnen (jeg er totalt uinteressert i OL, men åpningsseremoniene kan være underholdende) og livet er fint fordi jeg har brukt bankkortet mitt litt for ofte i det siste og lever et liv fullt av bøker å kose meg med, teaterplaner å se frem til og sist, men ikke minst et nytt Professor Layton-spill til Nintendo 3DS som jeg regner med å få i posten om få dager. Ellers tenkte jeg å bruke dette innlegget på en av flere bokanmeldelser som vil dukke opp her fremover i og med at jeg har lest veldig mye fint denne sommeren, men før den tid tenkte jeg å la temaet være Pokémon Go og hvordan noe av det morsomste på det spillet er å gi navn på Pokémon-ene jeg finner. Nå tenkte jeg å se gjennom fingrene med at dette godt mulig ikke interesserer så mange og skrive opp de syv navnene jeg er mest fornøyd med å ha gitt Pokémon og kommentarer til navnene som forklarer ideen bak dem. Sånn sett kan dette være fin inspirasjon til andre som skal navngi Pokémon fremover. Hvis dette er totalt uinteressant er det ellers bare å se etter * som markerer hvor dette innlegget går fra Pokémon-relatert babbel til bokrelatert babbel i stedet ;)

Topp 7 navn jeg har gitt Pokémon på Pokémon Go så langt

- Hamilton

Charmander var min første pokémon og fikk navn da jeg fortsatt hadde en, i mine øyne, super plan om å oppkalle alle pokémon jeg fant etter musikaler. Jeg gikk siden bort i fra denne ideen da det viste seg å være begrensninger for hvor lange navnene kunne være. Charmanderen min fikk fortsatt hete Hamilton likevel fordi minst en referanse til musikalen Hamilton føles essensielt for tiden ;)

- Maurice

Maurice er navnet på en Meowth  jeg fant forrige torsdag like etter å ha forlatt hovedbiblioteket. Han heter Maurice mest fordi jeg i de aller fleste tilfeller gir pokémonene mine navn som starter på samme bokstav som pokémonen starter på, men også fordi Maurice er et fint navn. Maurice er også grei å nevne fordi han var den første pokémon-en jeg tok bilde av, noe som har resultert i et nytt profilbilde på Facebook OG en # kalt #pokemonprosa jeg har startet på Instagram der jeg poster bilder av pokémon og skriver kortprosa som følger med bildet (på sikt dagdrømmer jeg om å kunne bli kjendis på Instagram for pokemon go + skriverier i en skjønn symbiose fordi man kan dagdrømme om slike rare ting og tang, jeg mener jeg kunne jo samlet alt i en bok, det kunne funket).

- Rattigan

Da jeg fanget en Rattata visste jeg ikke helt hva jeg skulle kalle ham før det slo meg at ja, han kunne totally oppkalles etter skurken i den temmelig undervurderte Disney-filmen "Mesterdetektiven Basil Mus" som kort oppsummert er Sherlock Holmes med mus og som inneholder en fantastisk skurkesang:

Dette er dessuten den første av to muligheter jeg i dette innlegget har til å trekke frem min forkjærlighet for stemmen til Helge Jordal siden han i den norske versjonen av denne animasjonsfilmen har stemmen til Rattigan :) 

- Philomel

Det er veldig lett å finne Pidgey, men hva jeg skulle kalle Pidgey var litt mer vanskelig å bestemme seg for. Det vil si, det var det frem til jeg kom på at jeg ikke bare kan ha popkulturelle referanser til musikaler og Disney-filmer, men også ha referanser til gresk mytologi der det finnes en karakter som heter Philomel og blir forvandlet til en fugl. Jeg vet ganske lite om denne myten utover det, men jeg følte det var en fin måte å kunne ha en litt obskur referanse så yay.

- Sebastian

Helge Jordal med norske versjonen av "Kiss the girl" <3 Og greia er jo den at om man fanger en Krabby og dermed en veldig krabbeaktig pokémon så er det for meg veldig opplagt at den må få navnet Sebastian, det føles som en opplagt ting for en Disney-elsker :) 

- Gloria

Pokémon-en Goldeen fikk navnet Gloria fordi det er en pokémon som har noe utpreget feminint ved seg sånn jeg ser det og fordi jeg ville ha et navn på G. Dessuten så hun litt ut som en Gloria av en eller annen grunn så derfor.

- Mr. Zzz

Da jeg fant en Zubat slo det meg fort at det egentlig finnes svært få navn på Z. Så funderte jeg litt og vurderte sterkt å gi Zubat-en min navnet Batman før jeg innså at jeg hadde lyst til noe mer eget og valgte Mr. Zzz som kan tolkes som en referanse til de tre bokstavene som sammen symboliserer sovende figurer i tegneserier. Med Mr. Zzz høres det dessuten litt mystisk ut, nettopp litt som om dette er en litt gåtefull karakter som kan stå bak skumle konspirasjoner eller være vampyr i hemmelighet eller noe liknende.

*

Og det er de navnene jeg så langt er mest fornøyd med på Pokémon Go. Nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av en fin fin fin bok og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

 

Some kind of happiness av Claire Legrand

THINGS FINLEY HART DOESN?T WANT TO TALK ABOUT

? Her parents, who are having problems. (But they pretend like they?re not.)
? Being sent to her grandparents? house for the summer.
? Never having met said grandparents.
? Her blue days?when life feels overwhelming, and it?s hard to keep her head up. (This happens a lot.)

Finley?s only retreat is the Everwood, a forest kingdom that exists in the pages of her notebook. Until she discovers the endless woods behind her grandparents? house and realizes the Everwood is 
real--and holds more mysteries than she'd ever imagined, including a family of pirates that she isn?t allowed to talk to, trees covered in ash, and a strange old wizard living in a house made of bones.

With the help of her cousins, Finley sets out on a mission to save the dying Everwood and uncover its secrets. But as the mysteries pile up and the frightening sadness inside her grows, Finley realizes that if she wants to save the Everwood, she?ll first have to save herself.

*

Det er sikkert småting ved denne boka som kunne vært gjort annerledes og det er sikkert ikke verdens mest originale bok ever eller noe sånt og samtidig. Da jeg leste denne boka ville jeg bare gi den en klem, jeg ville hviske «jeg elsker deg» og håpe at denne boka hørte det. Kort oppsummert, jeg ville at denne boka på et eller annet vis skulle merke hvor mye jeg satte pris på den for dette er en nydelig bok som definitivt er blant de beste bøkene jeg har lest i år.

Uansett, her handler det om Finley som er 11 år og blir sendt for å tilbringe sommeren sammen med besteforeldrene sine som hun aldri har møtt i og med at foreldrene hennes har problemer å finne ut av. Finley skriver ellers historier i notatboka si om den eventyrlige skogen Everwood som viser seg å finnes i form av skogen rett ved der besteforeldrene bor og så blir det en uendelig sommer med mysterier, fettere og kusiner som blir gode venner og ymse hendelser som Finley vil bære med seg videre. Og alt kunne vært ganske fint om det ikke var for de blå dagene som hun opplever stadig oftere og som betyr at ingenting funker og at hun ikke orker noe som helst.

Og så mye mer om plottet skal jeg ikke si for dette er en av de bøkene der skrivestilen og stemningen er viktigere enn det som fysisk skjer, men jeg elsket å følge denne historien og jeg hadde så uendelig lyst til å gå fysisk inn i boka for å gi Finley en klem eller prøve å trøste. Som voksen leser, uavhengig av om man har slitt med slikt selv eller ei, så skjønner man at Finleys blå dager handler om depresjon og angst og panikkepisoder og mens det føles urettferdig at noen må forholde seg til slikt i det hele tatt, så føles det kanskje litt ekstra urettferdig når Finley må takle det som en elleveåring som ikke skjønner hva som foregår, men bare prøver å skjule det så godt hun kan for å beskytte foreldrene sine og andre rundt henne. Det er nettopp dette elementet ved historien som gjør at denne boka er veldig viktig for uansett hvor mange bøker som skrives om mental helse så blir det likevel bare et mer og mer viktig tema og Claire Legrand behandler temaet med all den varsomhet og omtanke det fortjener.

I tillegg er dette en bok om sommeren, en bok om vennskap og familie, en bok om mysterier og en bok som er magisk på samme måte som «Bridge to Terabithia» der det virker så tilsynelatende fortryllende og eventyrlig, men så er det egentlig langt mindre magisk enn man tror, samtidig som det kanskje nettopp derfor er temmelig eventyrlig likevel.

Og jeg har litt problemer med å komme til poenget, men denne boka er nydelig. Jeg elsker utdragene fra Finleys fortellinger og hvordan virkelighet og fantasi glir sammen på en måte som funker ypperlig. Jeg elsker Finley og hvordan alt fortelles fra hennes synsvinkel og ååå man blir så glad i Finley og kan så lett relatere seg til henne, noe som igjen er nok en finfint ting med denne boka og man kan selvsagt innvende at hun har en litt for moden stemme til å overbevise 100% som elleveåring, men jeg syns ikke det er noe problem. Jeg elsker også de andre karakterene, mysteriene og hvordan ikke alt løser seg, men så føles slutten håpefull og positiv likevel. Dessuten inneholder denne boka fine ting som lister og det er også kult.

Når vi legger til disse utdragene fra denne boka som det er veldig lett å kjenne seg igjen i:

?I start to worry that I should be saying something. Most of the time I think I could be perfectly content without saying a single word, but no one else seems to function that way. There is so much talking in the world, and so much expectation to talk, even if you do not feel like talking. I find it overwhelming.? 

*

?I want to ask him about these things, but whenever I imagine doing so, I freeze up. I have always been better at writing things than saying them.? 

*

Så er konklusjonen at dette er en bok jeg personlig følte meg veldig hjemme i og som jeg ble veldig glad i. Dette er en bok som føles viktig både for de unge leserne som er målgruppen, men også for voksne lesere som meg, og dette er en bok som overbeviser på alle punkter fra historien som engasjerer hele veien til skrivestilen og karakterskildringene som er awesomehet. Med andre ord anbefaler jeg «Some kind of happiness» på det sterkeste og håper den vil leses av f.eks. deg, kjære leser :)

Terningkast 6!

 

Oppsummeringsinnlegg for juli :)

Heisann! Det er onsdag, jeg er tilbake i virkeligheten og livet er fint fordi jeg gikk litt bananas med bankkortet mitt i går og brukte 1600 kr på å skaffe meg teaterplaner. Men samtidig så er det så verdt det for jeg elsker teater, jeg hadde mål om å se disse tingene uansett og nå har jeg planer om å se henholdsvis:

- Songfuglen på Det Norske Teatret 27. august (fordi Frank Kjosås og fordi jeg tror det kan være veldig vakkert, i denne sammenheng har jeg også et håp om å få anskaffet boka som stykket er basert på og få lest den før jeg ser stykket og jeg vet i alle fall at denne teaterplanen gjør at denne uka blir fantastisk siden "Finding Dory" har premiere 26. august og er noe jeg nok er strengt nødt til å få med meg premierehelgen)

- Kristina från Duvemåla i konsertversjon på Lørenskog Hus lørdag 17. september (noe som ellers er brilliant fordi det er fredagen den uka så vidt jeg vet at det er Oslo Kulturnatt og den uka følgelig blir kulturelt awesome)

- En mann ved navn Ove på Oslo Nye Teater 12. november (fordi jeg elsker boka, er veldig glad i filmen og trenger å se teaterstykket også)

- Påfuglen på Det Norske Teater 19. november (fordi det er det mest musikalaktige som settes opp på Det Norske Teatret denne høsten)

I tillegg har jeg ikke skaffet billetter enda av ymse grunner, men jeg har ellers mål om å få sett Singin in the Rain på Folketeateret og Ringeren i Notre Dame-musikalen på Fredericia Teater i København i oktober og jeg har ellers to billetter til Nøtteknekkeren i Operaen i desember så yay, kulturelle planer. 

*

Ellers tenkte jeg å oppsummere juli bok- og filmmessig sett, men før den tid tenkte jeg å poste dette:

Fordi det er umulig for meg å ikke like det når det på SYTYCD JR (som nå skal ha pause i to uker pga. OL i Rio) danses til Sara Bareilles nydelige "She used to be mine". 

Men da tenkte jeg å ta for meg juli i en finfin oppsummering. Og ååå, jeg leste mye i juli så hurra :)

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for juli

BØKER

- The Sculptor av Scott McCloud

Flott, kunstnerisk, klok og svært fint gjennomført grafisk roman. Terningkast 5!

- Pax av Sarah Pennypacker

Nydelig skrevet om rever, krig og å vokse opp med skjønne illustrasjoner i tillegg. Terningkast 5!

- Challenger Deep av Neal Shusterman

Fascinerende, forvirrende og svært velskrevet og hypnotisk bok som er såpass spesiell at de fleste burde gi den et forsøk. Terningkast 5!

- Everything is teeth av Evie Wyld & Joe Sumner 

Stemningsfull, ettertenksom, ubehagelig og besnærende grafisk roman om oppvekst og haifascinasjon. Terningkast 5!

- The unexpected everything av Morgan Matson 

Litt tykkere enn nødvendig og litt vel forutsigbar, men svært godt skrevet og en fengende, søt og romantisk ungdomsbok. 

Terningkast 5!

- My lady Jane av Cynthia Hand, Brodi Ashton & Jodi Meadows

Særdeles underholdende, siterbar, engasjerende og historisk ukorrekt. Terningkast 5!

- Every heart a doorway av Seanan McGuire

Fint titlet bok med fascinerende konsept som var eventyrlig nok, men litt for kort og ganske annerledes enn forventet. Terningkast 4!

- The girl who could not dream av Sarah Beth Durst

Sjarmerende, søt og fornøyelig. Terningkast 5!

- Some kind of happiness av Claire Legrand

Veldig viktig og fin bok, faktisk helt nydelig om sant skal sies. Terningkast 6!

FILMER

- Phantom Boy

Unikt animert, fascinerende, rørende og sjarmerende. Terningkast 4!

*

Som man kan se av oppsummeringen så inneholdt ikke juli så mange nye filmopplevelser, men til gjengjeld var det en fantastisk måned bokmessig sett og blant disse bøkene er det veldig mye som skal anmeldes i tiden fremover fordi de må skrives om rett og slett. 

Men da tenkte jeg å drive med litt andre ting enn blogging. Neste innlegg kommer antakelig på lørdag og vil sannsynligvis inneholde en bokanmeldelse og kanskje litt babbel om viktige ting som de beste navnene jeg har gitt Pokémon på Pokémon Go ;) 

Som en fin avslutning tenkte jeg å poste denne nyeste traileren for Disneys kommende animasjonsfilm, Moana, som jeg gleder meg helt intenst mye til å se. Og bare animasjonen her, for eksempel på vannet, det er helt eksepsjonelt flott <3 (Innsett klage over at vi i Norge må vente helt til 3. februar neste år med å se denne filmen når jeg vil se den nå og den i veldig mange land har premiere i henholdsvis november og desember.) Og ååå, Lin-Manuel Miranda er med på å komponere musikken så det MÅ jo bli fantastisk (og så vinner han sikkert Oscar for musikken neste år og kommer i en alder av 37 år til å være en av de få som dermed vil ha vunnet Emmy, Tony Award, Grammy OG Oscar-pris) ;) Gleder meg =D

Et knippe bilder fra Gøteborg-turen min :)

Heisann! Det er mandag, jeg er tilbake i virkeligheten og i går kom jeg tilbake fra en helt herlig helg i Gøteborg sammen med faren min. Og ååå, vi hadde det så fint, jeg spiste middag på kinesisk retaurant og lunsj på taco-buffét på Nordstan (svært kjøpesenter), jeg var på Liseberg og Universeum, vi var heldige med været og ja, det var en utrolig fin tur. Og planen min for dette innlegget er å poste noen bilder fra turen og så tar jeg oppsummering av bok- og filmmåneden juli i mitt neste blogginnlegg. Mobilen og dataen min var ellers ikke helt med på ideen om å overføre bilder til datamaskinen min i dag så i stedet for å poste alle bildene jeg ønsket å poste så tenkte jeg i stedet å poste syv høydepunkter med korte kommentarer til og så kan jeg eventuelt poste flere Gøteborg-bilder senere.

Syv bilder fra Oppdrag: Gøteborg

Her har vi først et bilde fra Liseberg som er tatt i strålende solskinn og som viser de herlige omgivelsene man blir en del av på denne fornøyelsesparken. Jeg endte ikke opp med å kjøre fullt så mange ting som først planlagt av ymse grunner, men Liseberg er litt som Tivoli i København, bare å gå rundt å kjenne på stemningen er i grunnen fortryllende nok <3

De hadde et grønt år eller noe sånt i Liseberg så det var slike små oaser overalt der man kunne sitte blant blomster og planter og bare være. Det var himla fint.

De hadde ikke data der man kunne sjekke internett i lobbyen så jeg snek meg innom dataen i lobbyen til et annet hotell rett nede i gata for å sjekke småting som mailen, bloggen og Facebook og der tok de meg på fersken i går og forklarte at dataen der bare var for det hotellets gjester, men de lot meg få fem minutter fordi jeg spurte pent. Anyway, dette bildet har ikke noe med sniksjekking av internett å gjøre, jeg hadde bare aldri sett en korsettlampe før og syns den var veldig stilig. 

Her er et bilde fra akvariet på Unverseum. På sikt regner jeg med å lage et album på Facebook og hvis det blir noe av så vil det by på flere akvariebilder om det skulle være av interessen.

Her er fine fugler i regnskogsavdelingen :)

Og her er enda et bilde fra regnskogsavdelingen og ååå, jeg elsker Universeum. Det er regnskogsavdeling, akvarium, teknotek og sånn butikk med alt mulig fascinerende á den på Teknisk Museum i tillegg, det er liksom som å blande akvarier som jeg elsker med Teknisk Museum som jeg elsker og jeg kunne flyttet inn på Universeum sporenstreks altså for det er såpass fenomenalt =D

Sist, men ikke minst: innkjøp. Bøkene er 

- Carrying Albert Home (løst basert på en sann historie og en bok som ser ganske skjønn ut om et nygift par som må dra på roadtrip for å kjøre hjem en alligator ved navn Albert)

- 101 ways to become a superhero or an evil genius (det er hva det ser ut som og er fullt av tips for å bli superhelt eller ondt geni og virket sånn sett som god underholdning)

- After Alice (bok om da en venninne av Alice følger etter henne til Eventyrland og slikt, jeg falt ærlig talt aldri helt for Alice i Eventyrland som historie, men det er skrevet av Gregory Maguire som skriver veldig bra og det virket som fin lesning så derfor)

- Max (https://www.goodreads.com/book/show/28231016-max, dette synopsiset funker uendelig mye bedre enn eventuelle ord jeg kunne prøvd meg på og dette var en sånn bok jeg aldri en gang hadde hørt om, men som virket som noe temmelig fascinerende med store muligheter til å være sterk og tankevekkende lesning)

- Bad Feminist (riktignok fant jeg den bare i svensk utgave, men uansett så er dette en samling essays som jeg har hatt lyst til å få lest lenge)

I tillegg har jeg kjøpt Maltesers og sjokoladeboller, en iq-lekedings til meg fordi jeg elsker hjernetrim og bursdagsgave til broren min som hadde bursdag i midten av juli. Og jeg har brukt alt for mye penger, men det er verdt det siden alt virker veldig fint å ha :)

*

Men da tenkte jeg å sjekke Netflix og litt forskjellig annet og så kommer neste innlegg antakelig på onsdag og da er planen min å oppsummere juli bok- og filmmessig sett og for øvrig bable om annet av interesse, deriblant Pokémon Go og navn antakelig. Vi bables og god fornøyelse!
 

Om Stavern og annet av interesse

Heisann! Det er torsdag og livet er fint fordi jeg har hatt to uker i paradiset (dvs. Stavern) og skal til Gøteborg i helgen. Og det er litt mindre fint at jeg skal tilbake til hverdagen og jobbsøking neste uke, men det går nok bra det også og jeg har mange ideer til hvordan jeg likevel skal få holdt litt på feriefølelsen også da. Ellers har jeg hatt det veldig fint på Stavern og det var de to ukene der dette innlegget skal dreie seg om og da snakker vi om to uker med mye fint vær og masse avslapning. Jeg har kanskje ikke fått gjort så mye fornuftig og jeg har drevet alt for lite med både fargelegging og skriverier, men jeg har lest masse, jeg har spilt Nintendo 3DS, jeg har spilt brettspill (og fått med meg mamma på en runde minigolf som hun vant siden det viser seg at jeg sliter nok med å holde køllen og treffe ballen) og jeg har ikke minst fått begynt å lete etter Pokémon og er nå enda en av dem som har litt dilla på Pokémon Go. Jeg er for øyeblikket på level 5 og har atten Pokémon så det er ikke sååå imponerende, men ååå, jeg elsker det og jeg har tenkt meg på biblioteket etterpå og har et håp om å fange Pokémon også mellom reolene ;) 

Her er ellers noen bilder fra Stavern:

Dette er fra en natt da Månen hang mellom grenene og det var veldig atmosfærisk og fint.

Dette er den elskbare utsikten fra svabergene <3

Og disse tre bøkene er resultatet av tre for to på engelske bøker på Ark Bokhandel og er bøker jeg vet veldig lite om, men som nå er nye tilskudd til samlingen uleste bøker i hyllene mine, en samling som jeg regner med at vil vokse seg større etter helgens Gøteborg-visitt (der jeg håper på fint nok vær til å besøke Liseberg, men vil ha nok å glede meg over av shopping og Universeum om værgudene svikter også). Hvis vi legger til at jeg har tenkt meg på biblioteket etterpå betyr det maaaasse å lese på fremover <3

Her er forøvrig et dikt jeg skrev i går om Stavern, om sommer, om Pokémon Go og litt forskjellig og jeg har delt det på Diktkammeret og Facebook, men føler for å dele det her og. Jeg leste det for moren min i går og hun mente at det ville funket bedre uten Pokémon-referansene og på sett og vis har hun kanskje litt rett, samtidig som jeg syns det er med på å gi diktet en karolinsk og artig vri som skaper en fin kontrast til delene om at vi hele tiden puster som er tenkt å være mer dypsindige og ettertenksomme. Uansett så var det så deilig å føle seg sånn skikkelig inspirert i går.

Og hele tiden puster vi

Det er den sommeren man finner Pidgey på tallerkenen
og Rattata ved kaféen

(gir dem morsomme, smarte navn 
med referanser til Disney-filmer
eller gresk mytologi)

sommeren da skyene aldri er langt borte,
men sola finnes den også
og varmen finnes

(klamheten i panna som aldri helt forsvinner,
glassene med iste som det blir stadig flere av)

vi leser eller skriver eller spiller Nintendo eller tegner
og hele tiden puster vi

nyhetene glemmer å servere agurker
og hele tiden puster vi

puster inn det vi orker å ta innover oss
puster ut alt det andre

og drømmer om å finne Pikachu
eller den perfekte pakningen bringebær på Meny
eller den rette dosen flaks mens vi spiller Maxi-Yatzy

og hele tiden og hele tiden og hele tiden

innpust, utpust 
den røde månen den kvelden
en annen dag da regnet virket uendelig

tåken som lå over ordene slik at man ikke riktig fant dem
slik man fant svabergene
og akkurat den vinden som bare fantes akkurat der og akkurat da

og senere en Zubat tilfeldigvis dandert oppå hodeputen

*

Ellers er det fortsatt SYTYCD Jr på gang og jeg syns det er grei underholdning selv om det ikke er like kult som vanlig SYTYCD. Og noen ganger kommer det danser som er helt fantastiske og en av dem er denne dansen som danses av "allstars" (tidligere deltakere på vanlig SYTYCD som danser med de unge deltakerne i år, men som her har en egen koreografi uten barna involvert). Det er koreografert av Travis Wall og atmosfæren er så herlig creepy og ubehagelig i en dans om klovner og galskap slik jeg tolker det og jeg elsker denne dansen. Jeg aner ikke om jeg forstår den ordentlig en gang, men ååå, det er helt brilliant!

Og jeg syns det er en så flott versjon av den allerede nydelige sangen "Send in the Clowns" i tillegg, virkelig fascinerende <3

*

Men da har jeg bablet om litt forskjellig. Neste innlegg kommer sannsynligvis enten søndag eller mandag og vil nok handle om Gøteborg-visitten min nå snart og slikt. See you later, alligator!

God sommer, hurra for Stavern og tilbakeblikk til 2012 og Fru Kanins 49 ektemenn :)

Heisann! Det er onsdag, livet er fint og etterpå drar vi av gårde til Stavern og hytteferie for en periode. Nøyaktig hvor lenge vi blir der vet jeg ikke helt, men jeg har Gøteborg-planer den siste helgen i juli så det er snakk om maksimum to uker og uansett spiller det ingen rolle. Det som er viktig er at jeg endelig skal til Stavern og det betyr også bloggferie. Jeg kommer fortsatt til å ha internett tilgjengelig til å lese blogger og sjekke Facebook og mailen og ting og tang i ny og ne, men det blir nødvendigvis nedprioritert og derfor kommer neste blogginnlegg mest sannsynlig når jeg er tilbake i Oslo igjen. Og mens jeg er på Stavern skal jeg lese (har pakket boka jeg holder på med og seks andre sånn for sikkerhets skyld selv om selv ikke jeg leser så raskt), se filmer om det regner (har pakket veldig mange sånn at jeg har noe for en hver smak), lytte til musikalcder på sengekanten (og av og til ellers), spille yatzy og andre brettspill og ideelt sett spise masse bringebær :) Det blir nok veldig koselig <3 

Ellers var jeg egentlig ganske skeptisk overfor SYTYCD i år siden det er SYTYCD Jr. med barn mellom 9 og 14 år og mens det fortsatt ikke engasjerer meg like mye som vanlig So you think you can dance så er det folk som er skikkelig flinke til å danse og det er alltid fint å se på. Her er de to dansene jeg likte best fra den nyeste episoden:

De ti finalistene danser med hver sin all star (dvs. voksen tidligere deltaker på SYTYCD som behersker det meste dansemessig sett) og her har vi Jourdan som er en av årets finalister og Sasha fra sesong 8. Og denne dansen syns jeg er veldig fin og jeg likte musikken og stemningen veldig godt.

Her har vi Ruby som er en av årets finalister sammen med Paul fra sesong 10 og dette er en skikkelig stilig Ballroom-dans med masse attitude og flotte triks. 

Og jeg skulle fortsatt ønske det var vanlig SYTYCD i år, men SYTYCD Jr. er bedre enn ikke noe SYTYCD i det hele tatt og det har funket litt bedre enn jeg tenkte på forhånd. 

*

Ellers tittet jeg gjennom de eldre dokumentene mine og tenkte å være med på Throwback Thursday på en onsdag i form av å poste et utdrag fra et skriveprosjekt jeg holdt på med for noen år siden. Dette er et av de mange prosjektene jeg har begynt på og deretter mistet interessen for og det heter "Fru Kanins 49 ektemenn" og handler om en verden uten mennesker der dyr går med klær og oppfører seg som mennesker og slikt á blant annet Disneys "Zootopia" og så er det en kanindame der som har hatt 49 (i utgangspunktet var det snakk om 99, men så forandret jeg det til 49) ektemenn og så handler det om hvert av disse forholdene og slikt. Jeg hadde det gøy med å skrive på det en stund, men mistet interessen fort, blant annet fordi fortellerstilen min var det motsatte av "show, don't tell" på en måte som ville blitt irriterende i lengden, det var skikkelig dramatisk og såpeopera-aktig og konseptet manglet spenning i og med at man vet hele plottet bare av å lese tittelen. Med det sagt så kan det fortsatt hende jeg etter hvert gir prosjektet et nytt forsøk og jeg hadde det ganske gøy nå med å lese gjennom tingene jeg skrev i 2012 og slikt. Så nå tenkte jeg å poste begynnelsen som sommerlesning og så igjen presisere at dette altså er ting jeg skrev for fire år siden så om kvaliteten er så som så er det unnskyldningen min ;)

Neste innlegg kommer altså når jeg kommer tilbake til Oslo regner jeg med så da ønsker jeg alle en strålende fin sommer og så håper jeg utdraget fra det gamle "Fru Kanin"-prosjektet mitt faller i smak :)

Fru Kanins 49 ekteskap

Fru Kanins fulle navn var Penelope Kristabelle Kanin, men hun hadde vært enten frøken eller fru så lenge hun kunne huske og brukte derfor bare Fru Kanin i de fleste sammenhenger. I Fru Kanins nabolag var det dessuten ganske få kvinnelige kaniner så alle visste hvem det var snakk om når noen sa Fru Kanin. En annen praktisk grunn til å bruke Fru Kanin i de fleste tilfeller var selvsagt at Fru Kanin var en utålmodig kvinne, utålmodig og rastløs og dermed lite lysten på å skrive Penelope Kristabelle Kanin hver gang hun måtte undertegne noe, en oppgave hun av uante grunner ofte ble gitt. Ellers så var Fru Kanin nå en godt voksen kanin (for her er altså kanin også hva fruen i denne historien faktisk var og ikke bare et etternavn). Hun bodde i en verden som var parallell til våres, men som tilfeldigvis var befolket kun av dyr og ingen eksemplarer av menneske-dyret. I denne verdenen oppførte alle dyr seg riktignok ganske så menneskelig, men det kan raskt nevnes at dette var naturlig for dem alle, like naturlig som det var at de også hadde liv som var vel så lange som de fleste menneskeliv var. Borte var slike detaljer som hundeår og hesteår og hele pakka. Her var alt utrolig likt som i menneskenes verden, man bare unnlot å ta med menneskene med i hele sammenhengen.

Uansett, poenget var at Fru Kanin var godt voksen. Hun var vel strengt tatt til og med gammel, med sine sytti år, men hun holdt seg godt og folk flest trodde ikke at hun var en dag over femti. Dette mente hun skyldtes at hun alltid hadde vært flink til å trene, for det kunne umulig ha noe med dietten. Fru Kanin spiste nemlig minst fem sjokoladeboller hver eneste dag og det la seg aldri på lårene slik de ville gjort hos den omfangsrike Fru Vortesvin. Dessuten var Fru Kanins tenner sterke og hvite og håret hennes en slik valør av grått som en sjelden så og som folk flest betegnet som direkte vakker. Da Fru Kanin var ung hadde hun vært modell en stund og nå hang bildene som suvenirer fra en svunnen tid, fint dandert over peishyllen. På peishyllen sto Fru Kanins mange priser for enestående skildringer og flotte dikt som rimte på en måte som minnet om diktene til Fru Kanins nabolags (som for så vidt het "Vanilje med sjokoladedryss-gata") store poet Leopold Lama. Leopold hadde hatt ordene i sin makt, ja så til de grader. Han hadde skrevet lange dikt på rim om alt fra epler til kokosboller og Fru Kanin hadde hans evne til å leke med ordene, en evne som fikk de andre i "Vanilje med sjokoladedryss-gata" til å si om henne at "her går en dame som ikke bare er vakker, men som også er intellektuell". Disse ordene var Fru Kanin svært stolt over, særlig siden hun ikke hadde avsluttet videregående, men valgt en tilværelse som hustru på heltid med en etter en mann, alle menn som var blitt forandret for alltid av deres tid sammen med Fru Kanin og det er deres tid som i dette dokument skal beskrives. Her skal det fortelles om Fru Kanin og hennes 49 ekteskap.

Men først vil det nok være naturlig og gi litt mer bakgrunnsinformasjon om Fru Kanin, en kanin som var helt utenom det vanlige. Fru Kanin (eller Penelope Kristabelle Kanin om du vil) ble født en oktober dag i det herrens år, 1938. Rettere sagt, for her skal nøyaktigheten skje fyllest, ble hun født den ellevte oktober og på kvelden, ganske samtidig som klokkene slo ni. Siden dette var en parallell verden fra menneskenes var det enkelte forskjeller av og til som at det ikke var noen annen verdenskrig eller noen første for den saks skyld. De aller fleste begivenheter menneskene hadde opplevd hadde riktignok skjedd også i denne dyreverdenen, men siden dyr flest, selv de mest menneskelige av dem, er mer forstandige enn reelle mennesker hadde de greid å unngå kriger. Dette gjorde at Penelope Kristabelle Kanin ble født til en fredelig tid og hun ble dessuten født på landet og fikk vokse opp blant skog og eng og sjøer der en kunne bade om sommeren. Penelope Kanin ble født av to foreldre som i årevis hadde ønsket seg barn og som nå takket lykkestjerner for at Penelope hadde oppfylt drømmen deres. Penelopes far var Kristaver Kanin, en pianist som drømte om å komponere musikken til en storfilm og da gjerne en film som inneholdt den kjente filmstjernen Edmund Rottenheimer. Kristaver var en kanin som alltid hadde en lys lugg hengende ned i ansiktet sitt og dessuten en kanin som så svært ung ut, antagelig på grunn av de store blå øynene han hadde. Han var ellers en ganske munter kanin, alltid positiv og blid og gjerne med en vits på lur og Penelope så opp til ham så til de grader. Sånn i senere ettertanke kan en trekke den slutning at Kristaver ikke nødvendigvis var noe bedre enn alle andre til å finne livets lykkestreif, men han hadde ikke opplevd betydelig med ofre, til tross for hans families nokså beskjedne økonomi. Som vi vil se videre bevis på var ikke Kristavers optimisme til stede da han virkelig kom til å trenge den, men det vil vi selvsagt komme tilbake til. Penelopes mor var Virginia Revestjert og var til forskjell fra Penelope og Kristaver en rev (for her kunne til og med en elefant gjerne finne på å gifte seg med en maur, her var det meste mulig). Hun var dessuten en rik rødrev og mens Kristaver kom fra fattige kår, men alltid hadde klart seg fint på grunn av min sosialitet og sitt gode humør, var hun mer snobbet og hadde høyere ambisjoner. Når sant skal sies var Virginia heller ikke særlig godt likt, men Kristaver hadde alltid holdt fast ved at hun hadde et godt hjerte innerst inne. Dessuten visste han at hun elsket ham og deres barn av hele seg. Penelope fikk etter hvert tre søsken; en bror som var rev og het Lurifaks, en søster som også var kanin og het Isabel og en annen søster som fikk navnet Kiara og som også var en kanin. Dessverre døde Kiara bare dager etter at hun ble født, noe som gjorde Penelopes far fra seg av sorg og som folk flest sa at var det andre trekket i destruksjonen av Kristaver. Lurifaks og Isabel vokste derimot opp og ble spennende karakterer i seg selv. Lurifaks ble født i juni 1940 i stjernetegnet tvillingen og var en skikkelig luring fra dag 1. Han hadde brune øyne som han hadde arvet fra Virginia og var en rødrev av det gode gamle slaget, oransje ut til haletippen. Han var dessuten en ordentlig smarting og lagde moro hvor enn han gikk og han ble raskt Penelopes beste venn og verste fiende. Isabel på sin side ble født i mars 1945 og var Kristavers lille engel. Hun var en brunfarget kanin av uante grunner og en utrolig vakker en også med mørke krøller og store blå øyne som funklet av liv. Søt og uskyldig ble hun en person alle brydde seg om og det var derfor med sorg familien Revestjert-Kanin fant ut at lille Isabel hadde en ikke ubetydelig hjertefeil og av den grunn sannsynligvis ikke ville bli mye eldre enn ti år og i tillegg ville være svakelig og avhengig av medisiner hele livet sitt. Dette var det folk kalte første trekk i destruksjonen av Kristaver Kanin. Penelope på sin side var lyslugget og blåøyd som sin far og var ham opp av dage (sånn med unntak av det faktum at hun var jente). Og hun hadde en oppvekst som altså kunne kalles selve definisjonen på idyllisk frem til hun fylte åtte år. Da skjedde noe som forandret alt.

‑­

Men la oss ta en titt på nåtidens situasjon igjen, dette nuet da Penelope (som nå igjen skal kalles Fru Kanin, hun skal kalles det når vi er i mer moderne tid) var sytti år. Nå var Fru Kanin nettopp ferdig med sitt førtiniende forhold og det forholdet som hadde gjort at hun nå ønsket en pause fra kjærligheten for en stund. Hun var riktignok en kvinne som forelsket seg flere ganger i måneden minst, men akkurat nå trengte hun en pause og denne pausen skulle hun bruke til å male. Fru Kanin hadde oppdaget malerkunstens gleder for noen få år siden da hun var sammen med sin førtiåttende ektemann, Eugene Hundekjeks. Han hadde vært fransk og særdeles romantisk og hadde elsket å male. Dessverre hadde han hatt begrenset talent og selv om han skal bli omtalt nøyere siden kan det herved røpes at det var kunsten som avsluttet hans ekteskap med Fru Kanin. Hun var nemlig uenig i hans maleriske tolkning av henne. Han hadde malt henne og det hadde blitt en såpass ille kunstnerisk versjon av henne at Fru Kanin hadde slått opp med ham der og da og slengt bilde i søppelkassa. Men dette forholdet (som for så vidt hadde vært et av de kortere ekteskapene hennes) hadde gjort at Fru Kanin hadde fått øynene opp for malingen og nå var hun begynt å utvikle et visst talent med penselen. Hun kunne male en blomstereng og det ble så idyllisk og realistisk at en formelig kunne lukte blomstene etterpå. Eller hun kunne male en venninne og ha venninnen overbevist om at det var et fotografi, et talent hun gjerne brifet med i sosiale sammenhenger. Fru Kanin foretrakk like fullt ikke å male realistiske bilder. Hun likte heller en form for malerier som var mer stilistiske, hun fanget virkeligheten, men den ble noe mer. Det ble et slags snev av magi over bildene hennes for de så ikke helt realistiske ut, de så mer stiliserte ut og hadde kanskje et snev av surrealisme, blandet med en klype impresjonisme. Uansett hva en nå en gang skulle kalle Fru Kanins bilder så var de vakre og hun skulle nå dra på ferie til Irland, armert med malesaker og klar til å male de grønne engene og fange naturens på sitt flotteste. Hun skulle være kunstner på inspirasjonsutflukt, langt borte fra virkeligheten og kjærligheten. Og i denne boka skal vi følge Fru Kanin frem til denne reisen og da først og fremst følge hennes kjærlighetsliv. For ens liv må være noe helt utenom det vanlige når en i gjennom sytti år går gjennom ikke tre, ikke tolv, men førtini ekteskap. Fru Kanins førtini ekteskap.

Da Penelope var åtte år og kalenderen viste januar 1947 ble livet hennes altså forandret. Den nevnte Kiara ble født da og raskt også, midt på natta mens stjernene blinket. Kiara ble født og hun var død når hun kom ut. Dette gjorde noe med familien Revestjert- Kanin og da først og fremst med Kristaver som mistet noe av seg selv, noe av det viktigste. Livsgleden hans forsvant kan en vel si og han ble aldri den samme igjen. Virginia så ut til å takle situasjonen langt bedre, men hva vet en vel om det. Hun kan ha vært like knust selv, hun skjulte det bare bedre. Ja, hun skjulte det faktisk så godt at alle ble overrasket da hun en natt plutselig forsvant. Det hadde vært natt til den 26. Januar og de hadde spist en spesielt stor middag hele familien samlet. Ved det store spisebordet hadde de sett ytterst idylliske ut. Kristaver hadde smilt sitt mest oppriktige smil siden Kiaras død og hadde forsynt seg blidt med en etter en porsjon med solsikkesuppe, en rett som Virginia kunne lage uten et snev av problemer. Virginia var svært god til å lage mat og Kristaver spøkte ved middagsbordet om at hun hadde funnet ut at maten var veien til en manns hjerte, en bemerkning hun smilte lurt over. Virginia på sin side hadde spist mye mindre og en kunne kanskje tolket den manglende matlysten hennes som et tegn på at noe var galt fatt, men ingen tenkte i de baner akkurat da. De bare nøt måltidet. Penelope selv spiste og viste klart at hun hadde utmerkede vaner når det gjaldt måltider. Instinktivt gjorde hun alle de rette tingene og viste eksellent bordskikk. Lurifaks derimot var mye mer uappetittlig og hadde til og med munnen åpen, mens han spiste, noe han gjentatte ganger hadde hørt at han ikke skulle og gjentatte ganger gjorde likevel. Og så var det Isabel. Isabels hjertefeil og skrøpelige helse hadde ført til at hun var svært liten til å være nesten to år og dessuten alt for tynn. Likevel funklet øynene hennes og de alene var så livfulle og vakre at en nesten glemte hjertefeilen hennes helt. Isabel satt i en barnestol og så nærmest dronningaktig der hun satt og fulgte nøye med mens de andre spiste. Og mens de satt der var det stearinlys tent i flotte lysestaker og alt var så koselig og vakkert at ingen tenkte videre over at Virginia gikk fra bordet for å legge seg før de andre. Noe hun for så vidt hadde helt lov til siden Kristaver alt hadde tilbudt seg og legge ungene og ta oppvasken siden Virginia hadde laget maten og dekket på bordet. Ingen tenkte over at Virginia gikk før neste morgen da Kristaver våknet og var alene i den store dobbeltsengen med hele dyna for seg selv. Da brydde han seg ikke om at han hadde dyna alene og løp ­heller rundt i huset frem til han fant et brev som tydelig var skrevet i Virginias sirlige løkkeskrift. Der sto det:

Kjære Kristaver

Jeg har alltid elsket deg og det håper jeg de vet, men jeg kan ikke bli. Det blir for mye for meg med Kiaras død og Isabels hjertefeil og jeg klarer ikke å leve med det. Jeg må dra, få tid til å finne meg selv og jeg forlater dem. Dessuten elsker jeg deg ikke lenger, jeg bryr meg virkelig om deg, men det er ikke den kjærligheten det en gang var. Det jeg føler for deg nå er heller vennskap og jeg ønsker en pause fra det og. Jeg vil ikke måtte føle ansvar for andre, jeg trenger å være fri, bare leve mitt eget liv og derfor reiser jeg nå. Jeg etterlater en sjekk på 10 000 kroner som kan være en start på ditt nye liv med bare deg og barna og jeg håper du finner en som virkelig kan være der for deg, en som kan elske deg på en måte som jeg ikke klarer lenger. Det er ikke deg, det er meg og jeg håper du ikke hater meg, men kan huske meg som et fint minne. Ta dem godt av Penelope, Lurifaks og Isabel og fortell dem at jeg elsker dem, men at jeg bare ikke kan bli. Jeg håper dere forstår.

Med vennlig hilsen Virginia Kristabelle Mignonette Revestjert

Om Kristaver forsto på noe som helst plan vites ikke, men det er helt klart at han ble skuffet inn til margen og falt sammen over brevets innhold. Penelope fant ham i hvert fall gråtende over brevet, et brev der innholdet var så ufattelig mye mindre elegant enn skriften. Penelope prøvde så godt hun kunne å trøste sin far, en far som var knust. Kristaver følte det visstnok der og da som om Virginia hadde revet ut hjertet hans, tråkket på det og slengt det inn i peisens flammer etterpå. Og dette var det folk siden ville betegne som det tredje og avgjørende trekket i destruksjonen av Kristaver Kanin. Det var i hvert fall denne hendelsen som medførte at Penelopes liv forandret seg for alltid. Etter at Virginia dro fant Kristaver nemlig en ny trøst i alkoholen og ble aldri den samme gamle igjen.

Penelope Kanin opplevde de neste fem årene i sitt liv som langt mer bekymringsfulle enn livet hennes så langt. Hun var kvinnen i huset nå, uavhengig om hun oppfattet det sånn selv og måtte ta på seg pliktene med vask og rydding og alt ellers. Dette fordi Kristaver nå tilbrakte all sin tid med å drikke seg fullere og fullere på byens lokale pub, en pub som ble kalt ?Octopus Delight? siden den ble drevet av blekkspruten Bjarte Blekkholt. Bjarte var kjent for sitt talent for å sjonglere med alle de åtte armene sine samtidig og gjorde alkoholservering til et show der han sjonglerte med glass og flasker og var begavet som bare rakkern når det gjaldt servering av alkohol. Kristaver hadde fått en lite innbringende jobb økonomisk sett på Bjartes pub siden han var en utmerket pianist og spilte sanger utover kvelden mens han til gjengjeld fikk forsyne seg fritt med øl, øl og mer øl. Dette var en jobb som han på sin side likte siden han både fikk spille musikk og drikke seg full. Kristaver hadde forelsket seg fullstendig i alkoholens gleder, noe som åpenbart skyldtes at det fikk ham til å glemme at Virginia hadde forlatt ham, at Kiara hadde vært dødfødt og at Isabel hadde en alvorlig hjertefeil. Det Kristaver nok trengte var timer med psykolog og å snakke ut om alt som hadde skjedd, men det nektet han å innse selv. I stedet dro han oftere og oftere på puben, mens Penelope, Lurifaks og Isabel måtte passe på seg selv. Lurifaks tok det ikke så tungt. Han var en sosial og svært kvikk ung fyr og valgte ofte å overnatte hos venner. I tillegg var han en liten rakker og opplevde perioden fra han var seks til han ble elleve som en periode da han kunne gjøre hva han ville når han ville det, noe som også falt i smak hos ham. Penelope derimot oppfattet det hele som veldig tungt. Hun ble morsskikkelsen uten at dette helt var planlagt fra hennes side. Penelope bare innså at hun måtte passe på Lurifaks og Isabel og dessuten sørge for at huset så fint og ryddig ut til enhver anledning sånn at ingen begynte å lure. Hun gjorde en god jobb med å skjule det som foregikk, nesten skremmende god. Likevel visste de fleste at Kristaver drakk en del og de følte for de tre barna som måtte klare seg så mye selv. Mange av naboene tilbydde seg og hjelpe og Lurifaks tok det han fikk med et smil. Penelope derimot hadde en stolthet som gjorde at hun nektet å ta i mot noe av hjelpen hun ble tilbudt. Dette skulle hun klare selv, det var hun fast bestemt på. Likevel var alt verst for Isabel som opplevde årene fra januar 1947 da hun var nesten 2 år og frem til mars 1952 som svært vanskelige. Isabel stakkars kunne ikke huske en tid med Virginia og hadde aldri opplevd Kristaver som en god og tilstedeværende far og dette gjorde henne sykere. Dette toppet seg i mars 1952 da hun hadde syvårsdag. Dette var en dag da Kristaver så langt ikke hadde drukket noe og han var seg selv i større grad enn på lenge.

‑­

?Gratulerer med dagen,? utbrøt han da han og Lurifaks og Penelope skrittet innpå rommet til Isabel. Der forsvant smilene deres brått da de fant Isabel bevisstløs i sengen og med et ansikt som tydelig var preget av høy feber.

?Isabel,? utbrøt Penelope, mens Kristaver gjorde det verste han kunne ha gjort. Nervøs og skremt over Isabels bevisstløshet løp han nemlig til kjøkkenet og grep en tilfeldig vinflaske som han forsynte seg fra i store slurker. Dette handlet ikke først og fremst om at han var spesielt tørst akkurat da, men han hadde glemt hvordan man kunne roe nervene uten alkohol og bare drakk i vei. Penelope derimot ringte sykehuset som gikk med på og straks komme kjørende dit og satte så i gang med å prøve å få liv i Isabel, noe hun omsider fikk til. Dette gjorde henne så lykkelig at hun begynte å gråte. Lurifaks på sin side hadde blitt så skremt over å se Isabel sånn hun var at han hadde løpt inn på rommet sitt og nå gråt inn i dyna si mens han forbannet seg selv over å gjøre noe sånt. Som mange andre gutter følte Lurifaks at tårer var nedverdigende og han gråt derfor kanskje ekstra mye, gråt over at han ikke greide å la være å gråte. Snart nok kom folk fra sykehuset og da møtte de en snøvlende og nervøs Kristaver som var overdrevent bablende og sa massevis uten egentlig å si noe som helst.

?Hun er ikke våken, men jeg tror ikke hun er død, hun kan vel ikke være det kan hun vel, og forresten vil dere ha litt vin, dette er beste sorten, ikke at jeg drikker så mye, bare litt, må roe nervene, vil dere ikke, og hvor er hun, oppe på?? bablet Kristaver, tydelig med svært liten kontroll over noe som helst. De to fra sykehuset, Hansine Elgesen og Halvor Hest, delte blikk og løp så rundt i huset og fant omsider Isabels rom der Isabel satt blek og tårevåt ved siden av Penelope.

?Hvordan går det?? spurte Hansine omsorgsfullt og Isabel svarte med svak stemme at hun ikke følte seg så bra, mens Penelope holdt om søsteren sin for å passe på henne med et meget bekymret uttrykk. Hansine kom bort til dem og sjekket Isabels panne og litt diverse andre ting før hun konkluderte med at Isabel var rammet av en ufarlig influensa, men likevel burde holdes til observasjon på sykehuset en natt siden hun tross alt hadde vært bevisstløs. Hansine fortalte så Penelope at hun hadde gjort alt riktig. Så dro de på sykehuset, Kristaver også og han var betydelig mindre full nå. Like fullt var han som lammet av redsel og åpenbart klar over at han nok var i vansker nå. Og sant nok. Så snart Isabel ble ansett som frisk nok til å dra hjem ble det straks besluttet at Kristaver måtte velge mellom enten noen måneder i fengsel eller å ta i mot en plass på det lokale rehabilitasjonssenteret for å slutte å drikke. Kristaver hadde kanskje fått det tegnet han trengte for å skjønne alvoret og valgte rehabilitasjonssenteret, mens Penelope, Lurifaks og Isabel flyttet til Kristavers søster Katarina Kanin som tilfeldigvis også var lege og kunne gi Isabel den pleien hun egentlig trengte. Og slik startet et nytt liv for Penelope Kanin da hun var 13 ½ år gammel, et nytt liv som ble mye bedre.

*

Challenger Deep og finfinfine ting :)

Se!!!

Bøkene mine har kommet <3 I tillegg har jeg vunnet "Et lite liv" av Hanya Yanahigara som norsk lesereksemplar i en Facebook-konkurranse og der har vi vips enda en bok å lese på så ååå, jeg har så mye å lese på for tiden =D I tillegg virker det som om jeg er Midas, alt jeg tar i blir til gull bare at det gjelder tingene jeg leser og betyr at omtrent alt jeg leser for tiden er brilliant og fascinerende og veldig velskrevet så hurra :)

Jeg har ellers kjøpt meg en svær ny veske med masse plass og masse lommer som var på halv pris (hadde kostet 600, kosta meg 300) på Bagorama og som jeg liker veldig godt, jeg har fått dilla på Gilmore Girls på Netflix, jeg har skrevet en del på et nytt prosjekt i den nyeste notatboka mi fordi det funker bedre når jeg skriver for hånd enn på data for tiden og jeg har fått en merkelig fascinasjon overfor The Mighty der folk skriver personlige historier om enten å ha ymse diagnoser eller å være pårørende til noen som har ymse diagnoser fordi jeg av en eller annen grunn syns det er veldig interessant å lese om rare og ikke så rare sykdommer og slikt (jeg er merkelig). 

Og ellers så har jeg nå lest denne boka:

Den heter "Challenger Deep", er skrevet av Neal Shusterman og den var forvirrende, finurlig, fantastisk og flytende og jeg skal nå bruke resten av dette innlegget til å anmelde den. God fornøyelse og så bables vi :)

Challenger Deep av Neal Shusterman

Caden Bosch is on a ship that's headed for the deepest point on Earth: Challenger Deep, the southern part of the Marianas Trench.
Caden Bosch is a brilliant high school student whose friends are starting to notice his odd behavior.
Caden Bosch is designated the ship's artist in residence, to document the journey with images.
Caden Bosch pretends to join the school track team but spends his days walking for miles, absorbed by the thoughts in his head.
Caden Bosch is split between his allegiance to the captain and the allure of mutiny.
Caden Bosch is torn.
A captivating and powerful novel that lingers long beyond the last page, Challenger Deep is a heartfelt tour de force by one of today's most admired writers for teens.

*

Det er perioder der alt man leser snakker til en, da alle ordene er malerier og symfonier samtidig og det er som om alle bøker man leser er fantastiske og brilliante og får deg til å skjønne hvorfor du elsker litteratur. For tiden er jeg i en slik herlig periode og denne boka er intet unntak.

Uansett, «Challenger Deep» er en usedvanlig og brilliant ungdomsbok som er veldig forvirrende i begynnelsen, men der alt gir mer og mer mening underveis, samtidig som det hele tiden har noe hypnotisk og finurlig ved seg. Det handler om når fantasiene blir mer virkelige enn virkeligheten, om mentale lidelser, om et skip på vei mot punktet der havet er dypest og mye mer i en bok som ofte kan være svært humoristisk og underholdende samtidig som det er en veldig sår og viktig tematikk. Selv har jeg ikke slitt med mentale lidelser og likevel føles det som om denne boka er en av dem som aller best har beskrevet det, beskrevet følelsen av å miste grepet om virkeligheten og å aldri vite helt hva som er sant og hva som er løgn. Man får så mye forståelse og sympati overfor Cadens problemer og det føles også hvordan denne boka har vært en dypt personlig bok å skrive for Neal Shusterman (som jeg nå har mål om å få lest mer av siden jeg elsker skrivestilen hans), en mann som selv har opplevd hvordan mentale lidelser påvirker hele familien. Neal Shustermans sønn bidrar ellers med illustrasjoner som perfekt underbygger den temmelig surrealistiske stemningen ved «Challenger Deep», en stemning som var enda en av grunnene til at jeg ble veldig inspirert av denne boka.

Og denne anmeldelsen føles mangelfull, mest fordi jeg mangler ordene for å forklare hva det var med denne boka som gjorde at den gjorde så sterkt inntrykk. Den er bare så himla godt skrevet og formidlet, språket fløt så godt og føltes så presist og ja, jeg syns denne boka er veldig verdt å lese.

Når den likevel mangler noe udefinerbart som ville gjort den til fullstendig elskepå-fantastisk så er det heller ikke så farlig i og med at dette uansett er en sterk femmer som terningkast og en bok som kanskje ikke vil passe alle like godt, men som virkelig fortjener et forsøk. Sær og vakker, morsom og sår og forvirrende brilliant så er dette supert så yay!

Og nå må jeg sitere masse:

?The fear of not living is a deep, abiding dread of watching your own potential decompose into irredeemable disappointment when 'should be' gets crushed by what is. Sometimes I think it would be easier to die than to face that, because 'what could have been' is much more highly regarded than 'what should have been.' Dead kids are put on pedestals, but mentally ill kids get hidden under the rug.? 

*

?Everything feels right with the world...
...and the sad thing is that I know it's a dream. I know it must soon end, and when it does I will be thrust awake into a place where either I'm broken, or the world is broken.? 

*

?There are many ways in which the "check brain" light illuminates, but here's the screwed-up part: the driver can't see it. It's like the light is positioned in the backseat cup holder, beneath an empty can of soda that's been there for a month. No one sees it but the passengers?and only if they're really looking for it, or when the light gets so bright and so hot that it melts the can, and sets the whole car on fire.? 

*

?There are times I feel like I'm the kid screaming at the bottom of the well, and my dog runs off to pee on trees instead of getting help.? 

*

?We always look for the signs we missed when something goes wrong. We become like detectives trying to solve a murder, because maybe if we uncover the clues, it gives us some control. Sure, we can?t change what happened, but if we can string together enough clues, we can prove that whatever nightmare has befallen us, we could have stopped it, if only we had been smart enough. I suppose it?s better to believe in our own stupidity than it is to believe that all the clues in the world wouldn?t have changed a thing.? 

*

?I begin to wonder if David was like me. Seeing monsters everywhere and realizing there aren't enough slingshots in the world to get rid of them.? 

*

?I know exactly what he means. I had overheard Poirot talking to my parents. He was using words like "psychosis" and "schizophrenic". Words that people feel they have to whisper, or not repeat at all. The Mental-Illness-That-Must-Not-Be-Named.? 

*

?Don Quixote - the famous literary madman - fought windmills. People think he saw giants when he looked at them, but those of us who've been there know the truth. He saw windmills, just like everyone else - but he believed they were giants. The scariest thing of all is never knowing what you're suddenly going to believe.? 

*

?The weird thing is, hearing stories like this makes me feel a kind of kinship with the Almighty, because it proves that even God has psychotic episodes.? 

*

?You don't so much sleep as borrow eight hours from death.? 

*

?Indeed, nothing awful is without its beautiful side.? 

Livet er fint og det er boka "The Sculptor" også :)

Heisann! Siden sist har jeg gjort veldig lite fornuftig, men jeg har kost meg en del da og det er jo en viktig fritidssyssel det og ;) Ellers viser det seg at Amazon godt mulig rett og slett har mistet pakken med bøker de skulle sende meg, men jeg fikk chattet med en veldig hyggelig og behjelpelig kundebehandler der i går og de har sendt bøkene på nytt med prioritert shipping slik at de skal komme i morgen uten at det kostet meg noe ekstra. Så da ser det ut til at ting vil ordne seg. Ellers har jeg skaffet meg nye bokmerker fordi alt tyder på at jeg greide å glemme igjen yndlingsbokmerket mitt på Liastua i helgen, jeg har fått shoppet en del i det siste og det er kos, jeg har fascinerende nok oppdaget at det finnes en spesiell episode av Friends som ikke virker om jeg prøver å spille den av på Netflix mens de andre episodene jeg prøver funker ypperlig og jeg har Hockey Pulver å kose meg med denne kvelden så det er toppers. 

Denne sangen er forresten veldig fin (og hentet fra musikalen "The Theory of Relativity" som jeg har hatt litt dilla på å lytte til i det siste):

Noe annet som er fint er at jeg leser skikkelig supre bøker for tiden. Deriblant den grafiske romanen jeg nå tenkte å bruke resten av dette innlegget til å anmelde. Her er først forsiden og to bilder fra boka:

Neil Gaiman liker visst denne boka han og ;)



Det er så detaljert og godt tegnet at bare wow!

Og da kommer min anmeldelse og så kommer neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

The Sculptor av Scott McCloud

David Smith is giving his life for his art?literally. Thanks to a deal with Death, the young sculptor gets his childhood wish: to sculpt anything he can imagine with his bare hands. But now that he only has 200 days to live, deciding  what  to create is harder than he thought, and discovering the love of his life at the 11th hour isn't making it any easier! 

Hei, jeg har lest en fascinerende grafisk roman og der i kursiv har vi Goodreads sin beskrivelse av denne boka. En bok jeg skaffet meg fordi jeg har lest «Zot» av Scott McCloud før (som jeg elsket) og Scott McCloud har skikkelig peiling på tegneserier i det hele tatt og så virket det som en interessant bok uansett og ja, «The Sculptor» er skikkelig interessant og fascinerende og klok og ettertenksom i tillegg.

Vi følger altså David Smith som ønsker å bli skulptør mer enn noe annet og som gjør en avtale med Døden som gir ham evnen til å kunne lage alt han kan forestille seg av skulpturer med hendene sine mot å kun ha 200 dager igjen å leve. David Smith, som uansett er ganske nedstemt siden han har skikkelig masse uflaks og mye død familie og slikt, syns denne avtalen er super, men så blir alt vanskeligere enn han tenkte og han blir intenst forelska og vips er ikke avtalen en like super ide likevel.

Så mye mer om plottet skal jeg ikke si og jeg har vel strengt tatt allerede sagt litt for mye (samtidig som det egentlig ikke er så mye for mye siden mye av dette røpes allerede i synopsiset). Det jeg kan si er at denne boka er flott, ikke minst fordi denne boka virkelig viser hvor imponerende innsats det krever å skape en grafisk roman. Jeg visste jo at det nok krevde en del, men Scott McCloud er så himla proff og flink til å tegne alt fra mennesker og ansiktsuttrykk til arkitektur osv. Det er litt så man får lyst til å gi boka et plusspoeng bare for hvor gjennomført den er og yay for tegnestilen til Scott McCloud.

Ellers liker jeg konseptet (som minner en smule om plottet til en av bøkene jeg forhåpentligvis får i posten snart fra Amazon) og jeg liker karakterene og mens noen har beskyldt karakteren Meg for å være Manic Pixie Dream Girl i ganske stor grad så syns jeg det funker ganske bra. Dette er dessuten en av de bøkene som er så fin å ha siden man kan bla i den når som helst og alltid finne noen nye detaljer. Og greia er rett og slett det at denne grafiske romanen er så smart, så kunstnerisk og bare veldig, veldig fin. Dessuten føles slutten innmari riktig rett og slett.

Med det sagt så har denne boka sine svake sider også. Den er for eksempel litt tykkere enn den egentlig hadde trengt å være med sine nesten 500 sider og jeg syns jo tykke grafiske romaner er supert, men det er likevel noe å ta i betraktning. Dette er dessuten en bok som er veldig elsk/hat hvis man skal ta anmeldelser i betraktning for det er mange som virkelig elsker denne boka, men vel så mange som syns den er helt håpløs. Selv liker jeg «The Sculptor» skikkelig godt, men jeg skjønner også veldig godt de som er mer negative for dette er ikke en perfekt bok. Den har for eksempel en hovedperson i David Smith som egentlig er ganske irriterende mye av tiden og det er generelt sett ikke alle elementene i denne historien som funker like godt.

Jeg syns like fullt at denne boka er brilliant og underfundig og en grafisk roman som både kan skryte av et fascinerende konsept OG en fabelaktig gjennomføring. Dette er altså en bok som er verdt å teste ut.

Terningkast 5!

 

Phantom Boy :)

Heisann! Livet er fint selv om jeg bruker alt for mye tid til å bekymre meg for ymse ting, deriblant pakken jeg bestilte fra Amazon som ENDA ikke har kommet selv om forventet leveringstid var 22. juni og som gjør at jeg er oppriktig redd for at den aldri kommer fordi den kostet meg 1100 kr og inneholdt bøkene jeg EGENTLIG hadde tenkt å lese denne sommeren. Men jeg satser på at det løser seg, ting pleier jo å ordne seg til slutt tross alt. Ellers har jeg tatt fri fra å dra på datarommet til Fretex for å søke jobber denne uka fordi jeg trenger en pause fra slikt og i dag har jeg spist sjokoladeis i herlig vær på Aker Brygge for eksempel. For øvrig har jeg skaffet meg en ny notatbok til å skrive på historier som jeg etter planen skal ta med meg overalt, siden jeg har mye lettere for å prioritere skriving når jeg ikke er hjemme enn når jeg sitter foran en data der internett og Netflix eksisterer. Planen min er å skrive i alle fall litt hver dag og så tar jeg det som det kommer hva angår hvor mye jeg skriver og det fine er at jeg har fått ideer til flere skriveprosjekter som jeg kan holde på med i tillegg til Gatelyktprosjektet (som dog er hovedprosjektet uansett). Ellers så har Gilmore Girls kommet på Netflix og jeg har et sommerprosjekt der jeg skal se alt av det siden jeg tidligere bare har sett et knippe episoder så det blir fint. Og så kan det hende uka vil inneholde litt shopping siden jeg har en del bursdagspenger fortsatt og slikt ;)

Men da tenkte jeg å poste en trailer og deretter min anmeldelse av "Phantom Boy" som jeg så på kino på lørdag og så kommer neste innlegg om noen dager så da bables vi og god fornøyelse :) 

Phantom Boy

For noen år siden så jeg animasjonsfilmen «En katt i Paris» som var en sær, men veldig stilfull europeisk animasjonsfilm. Såpass stilfull faktisk at jeg bestemte meg for å teste ut den nye filmen til skaperne bak «En katt i Paris» i form av den nye animasjonsfilmen «Phantom Boy», en film som er veldig verdt å se, om ikke annet så fordi den så unik. «Phantom Boy» er for det første håndtegnet og det føles forfriskende hvor enn mye jeg elsker de data-animerte filmene til blant annet Pixar og for det andre så føles den befriende avslappet. «Phantom Boy» er en film som, tross en beskjeden varighet på ca en time og tjue minutter, tar seg tid og aldri føles stressende eller masete.

Ellers så handler det kort oppsummert om Leo på elleve år som har kreft og som kan forlate kroppen sin som et usynlig fantom. Så blir han kjent med den skadede politimannen Alex og en tøff journalist og sammen tar de opp kampen mot en fæl superskurk. Og greia er ikke det at alt nødvendigvis er så originalt, men det formidles så fint og i en animasjonsstil som føles rå og upolert og på sett og vis innmari stilig. Jeg liker dessuten karakterene, jeg syns dette er en veldig sjarmerende, det er en liten hund med som stjeler showet gang på gang og det er tidvis oppriktig rørende og litt trist på en måte som aldri føles for sentimentalt. Med andre ord er det mye jeg liker med denne filmen.

Det er likevel noen ting som trekker litt ned. For det første irriterer det meg litt at filmen settes opp kun på norsk siden jeg foretrekker å se animasjonsfilmer på originalspråket, og det føles også litt unødvendig i og med at denne animasjonsfilmen har aldersgrense ni år og sånn sett er ment for et publikum som burde være gammelt nok til å kunne lese undertekster uten problemer. Med det sagt så er den heldigvis svært godt dubbet så det hjelper litt, men likevel, det hadde passet stemningen så godt å se denne filmen på originalspråket fransk. Noen andre ting som trekker litt ned er slutten som føles litt for enkel og ikke helt tilfredsstillende og at det føles litt for ujevnt fortalt til tider. Samtidig klarer jeg ikke helt å sette ord på hva jeg tenker kunne vært gjort annerledes.

Dette er uansett en svært fin film som er et flott portrett av New York og som dessuten er en av de filmene som voksne nok kan få vel så mye glede av som barn. Og mens det ikke er en perfekt film så er den veldig verdt å se om ikke annet så fordi den er så unik.

Terningkast 4!

Oppsummeringsinnlegg for juni :)

Heisann! Det er fredag, jeg har vært i sentrum for å spise pizza på restaurant med moren min og livet er fint fordi jeg har besluttet å gi blaff i jobbsøking i neste uke og heller ta en pause fra slikt og bare kose meg med bøker og skriving og spaserturer om været er ålreit i stedet. Dessuten er livet fint fordi været på bursdagen min var det fineste bursdagsværet jeg har hatt på flere år (det peier ofte å være overskyet og kjedelig ingentingvær, men i år var det lettskyet og fint med veldig behagelige temperaturer så yay). Ellers har bursdagen min i hovedsak resultert i penger som er det jeg ønsket meg mest uansett så det er kult. Det som derimot ikke er så kult er at jeg fortsatt venter på pakken min fra Amazon der forventet leveringstid var 22. juni. I følge Amazon så er pakningen sendt da og den er betalt og aller siste dagen det skal kunne komme er 7. juli, men hver gang jeg sjekker postkassa og håper at det har kommet så har det ikke gjort det så jeg har begynt å lure på om jeg blir nødt til å sjekke postkassen uten å håpe at de har kommet og det vet jeg ikke om jeg får til. Uansett håper jeg virkelig de kommer snart siden det var de bøkene jeg hadde tenkt å ha som ferielesning, men i verste fall om de aldri kommer har jeg shoppet litt bøker for bursdagspenger de siste dagene og har dette å lese på (sånn i tillegg til de uleste bøkene jeg hadde i utgangspunktet):

Alle disse bøkene har jeg mål om å anmelde etter hvert ;)

Ellers skal jeg på kino i morgen og se animasjonsfilmen "Phantom Boy" og jeg var litt usikker i og med at de dessverre bare setter den opp med norsk tale, men den virker som en litt annerledes og sær animasjonsfilm og det er fint med litt variasjon så derfor. Anmeldelse kommer etter planen i mitt neste blogginnlegg :)

Men da tenkte jeg å oppsummere juni bok- og filmmessig sett så da setter jeg gladelig i gang med det =D

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for juni

BØKER

- Monster on the hill av Rob Harrell

Morsom, sjarmerende og søt grafisk roman om monstre og sånt. Terningkast 5!

- Jegeren av Janne-Camilla Lyster

Observant, nær og tidvis veldig fin diktsamling. Terningkast 4!

- Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug

Fint skrevet med noe underfundig, øyeblikkspoetisk og filmatisk ved seg. Ellers bok jeg leste på grunn av En slags bokklubb og en interessant oppdagelse. Terningkast 4!

- Engel i snøen av Anders Totland

Vakkert fortalt liten bok som er trist og poetisk og ettertenksom. Terningkast 5!

- Aristotle and Dante discover the secret of the Universe av Benjamin Alire Saenz

Nydelig, siterbar og vakkertrist ungdomsbok som virkelig er verdt å lese. Terningkast 6!

- What is not yours is not yours av Helen Oyeyemi

Interessant og spesiell novellesamling som gjorde sterkt inntrykk selv om ikke var like engasjerende hele veien. Terningkast 4!

- The Bolds to the Rescue av Julian Clary

Underholdende, morsom og bokstavelig talt dyrisk med fine illustrasjoner og sånt. Terningkast 4!

- The Serpent King av Jegg Zentner

Sår, ettertenksom og svært fin ungdomsbok selv om det skjedde ting i den som jeg ikke ville at skulle skje og det gjorde ting smått deprimerende. Terningkast 5!

FILMER

- Et helt halvt år 

Fin filmatisering av en trist, sjarmerende og romantisk bok. Terningkast 5!

- Boychoir

Jeg fulgte ikke hundre prosent med, men fikk med meg nok til å kunne regne den som noe jeg har sett og denne filmen var fin og hadde gode skuespillere. Musikalsk, forutsigbar og ålreit. Terningkast 4!

*

Så, juni var en måned som inneholdt åtte bøker og der jeg kanskje ga terningkast 4 på litt flere bøker enn ønskelig, men til gjengjeld leste noen bøker som virkelig var usedvanlig velskrevne og langt på vei gjorde opp for det som var mer midt på treet. 

Og da tenkte jeg å drive med andre ting og så kommer neste innlegg om noen dager og da kan jeg altså skrive anmeldelse av "Phantom Boy" og slikt så yay :) 
 

 

Høydepunkter så langt i 2016 og hurra fordi BURSDAG!!! =D

Heisann! Det er 28. juni og bursdagen min og det er sol i tillegg så hurra!!! Ellers er livet fint og noen ting blir kanskje ikke helt som det pleier, men det går greit, uansett skal jeg sørge for at denne dagen blir super med å ta en pause fra datarommet på Fretex og heller finne på koselige ting som å ta en sjokoladeis i sola etterpå, møte moren min på kafé, spise middag på indisk restaurant sammen med kule folk, titte rundt i butikker og generelt sett ha det trivelig =D

Jeg har for øvrig funnet en sang som har en av de mest karolinske titlene i verden. Den heter "I like musicals" og Laura Benanti står bak tekst og melodi i en sang som er akkurat det man tror, den handler rett og slett om at hun liker musikaler veldig godt ;)

Laura Benanti er awesome =D Og hun spiller sammen med The Skivvies som har mye musikk jeg vil definere som super :)

Det jeg tenkte nå var å velge mine høydepunkter så langt i år i ymse kategorier siden vi har kommet halvveis ut i 2016 og dette året har inneholdt mange fine bøker, filmer og annet kult som er verdt å skrive om. Så da setter jeg i gang :)

Ymse høydepunkter fra første halvdel av 2016

- Bøker

Av de 52(!) bøkene jeg har lest så langt i 2016 har jeg gitt terningkast 6 til tre av dem og det er "Wolf by wolf" av Ryan Graudin, "Hamilton: the Revolution" av Lin-Manuel Miranda og Jeremy McCarter og "Aristotle and Dante discover the secret of the Universe" av Benjamin Alire Saenz. Sistnevnte er antakelig den av disse bøkene jeg anser som den vakreste og mest presise og nære, men Hamilton-boka er den jeg er mest obsessende overfor så ja. Andre bøker jeg føler for å trekke frem er den herlig morbide grafiske romanen "Beautiful  Darkness", den klassiske, illustrerte og geniale "Mördarens Apa" og Sara Bareilles selvbiografiske "Sounds like me". Uansett har jeg likt veldig mye av det jeg har lest i år og jeg satser på at tiden fremover vil inneholde vel så mange finheter ;)

- Filmer

Jeg har sett 13 filmer i år (som ikke er filmer som jeg har sett før) og generelt sett har jeg brukt mer av året på tv-serier enn film. Med det sagt så har jeg sett noen veldig fine filmer i år og den jeg nok har likt aller best er nok "Zootopia" som er en helt fantastisk animasjonsfilm som dessuten er skikkelig smart. Jeg er også veldig glad jeg rakk å se "Grease Live" før det ble mission impossible å se ting på engelsk eller amerikansk Netflix siden den var flott :) Fremover gleder jeg meg mest til å sjekke ut ymse animasjonsfilmer, deriblant "Phantom Boy" som jeg vurderer sterkt å se til helgen siden den høres veldig interessant og spesiell ut. 

- Tv

Mye av dette halvåret har handlet om å prøve å lure Netflix siden utvalget er mye bedre på amerikansk og britisk Netflix enn på norsk Netflix, et slag jeg nå har gitt opp. Jeg rakk dog å se hele "Parks and Recreation" før slaget ble tapt og det er nok årets beste nye tv-oppdagelse så langt. Ellers har jeg sett masse "Under samme tak", jeg har fått hjertet mitt knust i tusen biter av den siste sesongen av "Orange is the new Black" (og tenker likevel på det som den kanskje beste sesongen av ymse grunner) og jeg gleder meg til å finne ut om jeg oppdager noen nye tv-favoritter også det neste halvåret.

- Teater

Jeg har selvsagt fått med meg et fint knippe musikaler på teater denne våren og de to beste teateropplevelsene var definitivt "Tenk om" og "Rent". Førstnevnte fordi det rett og slett er en veldig smart og originalt fortalt musikal som er tankevekkende, sår og velspilt og som ga sterkt inntrykk. Sistnevnte fordi "Rent" er en musikal som har fulgt meg så lenge og som jeg har et sterkt forhold til og ååå, denne oppsetningen av "Rent" var så flott :) Til høsten håper jeg å få med meg "Singin in the Rain" først og fremst og så har jeg et intenst håp om å få sett musikalversjonen av Disneys "Ringeren i Notre Dame" som settes opp i København, noe jeg satser på at vil gå i orden. Det er ellers masse annet jeg har lyst til å se og noe jeg uansett skal er å se "Nøtteknekkeren" i Operaen i desember <3

- Musikalmusikk

Dette blir et eget punkt fordi det handler om musikalene jeg har lyttet til og der jeg begynte året med å lytte mest til "Hamilton" sjokkerende nok så har jeg lyttet mest til andre musikaler de siste månedene bare for variasjons skyld. De beste nye musikaloppdagelsene på Spotify har nok vært "The theory of Relativity" og "The Color Purple". Førstnevnte er en mer ukjent ny musikal som handler om et knippe karakterer hvis liv bindes sammen i et utvalg sanger om alt fra å være allergisk mot katter til å foretrekke appelsiner fremfor epler (spoiler: sangen er egentlig en metafor for homofili), samtidig som musikalen også feirer Einsteins teori om relativitet i ymse monologer og i hvordan alt henger sammen på en smått matematisk måte. Noen av sangene er kanskje litt vel opplagte på sett og vis, men det har noe rørende simplistisk ved seg og er veldig verdt å sjekke ut på Spotify. Dessuten elsker jeg denne sangen litt nå:

Den heter "Promise me this" og den er nydelig <3

Den andre viktigste nye musikaloppdagelsen er "The Color Purple" der jeg har lyttet masse til den nye cd-en, blitt skikkelig imponert av stemmen til Cynthia Erivo og funnet ut at jeg trenger å lese boka og se filmen snart fordi det er en viktig og flott historie. Og så er den nye musikalcden verdt å kjøpe fordi alle vokalistene er så himla dyktige :)

For øvrig har jeg ellers lyttet en del til "Waitress" og "Tuck Everlasting" på Spotify og dette er også musikaler det er verdt å lytte til :)

*

Det var noen høydepunkter så langt i år og nå gleder jeg meg til å se hva resten av året bringer og ikke minst gleder jeg meg til å kose meg i dag med å ha bursdag =D Hurra!!! 

Neste innlegg kommer etter planen på fredag så da bables vi ;)

 

What is not yours is not yours og annet av interesse

Heisann! Det er fredag, jeg er fortsatt forkjølet (og jeg har mensen samtidig, sånn i tillegg til at bøkene fra Amazon som skulle komme 22. juni i følge Amazon ikke har kommet og det igjen betyr at jeg får dem tidligst 27. juni, dvs. det er grusomt synd på meg så nå trøster jeg meg selv med å spise potetgull) og det viser seg at jeg kjenner folk som ikke liker klesstilen min og syns jeg burde kle meg mer nøytralt der jeg personlig mener klesstilen min er klassisk og funker fint. For øvrig er livet ålreit nok og det finnes riktignok en del ting jeg ikke kan kontrollere som gjør at mye ikke blir helt slik jeg vil, men ting pleier jo alltids å ordne seg på et vis så jeg får fokusere på det positive.

Og en veldig positiv ting er at livet tross alt inneholder bøker, cherrytomater, gatelykter, musikaler, Netflix og sjokoladeboller. Dessuten er det helg og mens det er spådd ganske dustete vær på søndag så ser det i morgen ut til å være ypperlig "stå og se på Pride-paraden" i Oslo sentrum (eller kanskje joine Humanistisk Forbund som skal gå i paraden, vi får se hva jeg ender opp med), dessuten er det for øyeblikket spådd størst sannsynlighet for finvær i Oslo nettopp på tirsdag som er bursdagen min og den dagen i året der jeg har aller mest lyst på fint vær så det er jo bra :)

Ellers så har Jason Robert Brown skrevet en helt fantastisk sang som en reaksjon på skytetragedier i USA om pistoler som viser at USA tross alt inneholder mange som faktisk er skikkelig kloke og smarte og skjønner at noe bør gjøres i USA hva angår pistoler og slikt:

Han er så flink på piano, melodien og teksten her er så fin og ja, dette er en sang mange burde høre, men som dessverre ikke vil bli hørt av de som aller mest ville ha godt av å lytte til den.

Men da tenkte jeg å poste en anmeldelse av denne boka:



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er "What is not yours is not yours" av Helen Oyeyemi og den var veldig fascinerende selv om jeg ikke likte den like godt hele veien. Men den har noen sider ved seg som gjør at den fortjente en anmeldelse og her er den. Neste innlegg har jeg i utgangspunktet planer om at skal komme på tirsdag siden jeg liker å blogge på bursdagen min. Da kommer anmeldelsen og så bables vi :)

What is not yours is not yours av Helen Oyeyemi

Det finnes enkelte forfattere der jeg alltid er nysgjerrig når de kommer ut med en ny bok og Helen Oyeyemi er en av dem. Kun 20 år ga hun ut sin første bok som hun skrev mens hun var i tenårene og siden har hun gitt ut flere bøker, sist altså «What is not yours is not yours» som er en samling noveller der det overordnede temaet på en eller annen måte er nøkler (metaforiske så vel som reelle) og der mange av karakterene dukker opp i flere av novellene på ymse originale måter. Og mens jeg fortsatt har til gode å virkelig elske noen av Helen Oyeyemis bøker så har de alltid et eller annet unikt som gjør meg nysgjerrig.

Uansett, jeg skal innrømme glatt at jeg ikke helt forsto «What is not yours is not yours» og at jeg tidvis oppfattet den som kjedelig og også hadde øyeblikk da jeg syns ting var litt vel kryptisk. Og det gjenspeiles også i at jeg vanligvis kan lese ut 260 sider på tre, fire dager lett, men brukte en hel uke på denne boka. Med det sagt så er dette ikke med det en dårlig bok, snarere er det en bok som fascinerer meg fordi jeg merket at den var dypt velskrevet selv når den forvirret eller kjedet meg og jeg vet også at når jeg oppfattet den som kjedelig så handler det også om at mye jeg leser er lettere, mer fengende og mer opplagt, mens Helen Oyeyemi er en forfatter som tar seg tid og som føles som et ordentlig måltid når man leser henne.

Ting jeg likte var hvordan nøkler er et tema som går igjen i alle novellene og hvordan alt henger sammen på en måte som gjør at man sikkert kan lese denne novellesamlingen flere ganger og finne flere lag hver gang. Jeg likte videre hvordan Helen Oyeyemi alltid har noe litt eventyraktig ved historiene sine, de føles på en måte litt mytiske og fortryllende og selv i de mest realistiske novellene føles det litt forbi virkeligheten likevel.

Så konklusjonen er vel at jeg tross alt er glad jeg leste denne boka selv om den føltes litt tung og ikke engasjerte meg like mye hele tiden for det er svært godt skrevet og det er klokt og smart og underfundig og man trenger tross alt å utfordre seg selv som leser litt av og til og da er denne boka en god måte å gjøre det. Og jeg håper at jeg en dag kommer til å virkelig elske noe Helen Oyeyemi skriver og at hun en dag skriver noe som fenger og utfordrer på samme tid, men i mellomtiden er hun uansett en interessant forfatter med mange historier som særlig i denne novellesamlingens siste novelle virkelig viser at denne boka var verdt det selv når jeg kjedet meg litt i og med at den siste novellen var noe for seg selv.

Terningkast 4!

 

Der jeg blant annet anmelder filmen "Et helt halvt år"

Heisann! Det er tirsdag, livet er ålreit og jeg syns værvarslene er for negative siden været i dag for eksempel har vært yndlingsværet mitt (lettskyet med vind og rundt 20 plussgrader), mens Yr har sånne værvarsler som er sånn "hulk, hulk, det er ikke spådd kraftige høytrykk fremover" som om det er det man ønsker seg mest. Personlig syns jeg 25 plussgrader eller mer blir slitsomt ganske fort og at lettskyet med rundt 20 plussgrader og litt vind er det mest behagelige jeg vet og det er jo slik det ser ut til å bli mest av i alle fall på østlandet fremover sånn utenom en og annen regnværsdag som igjen skaper mindre skogbrannfare. Hva er vel det å klage over?

Ellers leser jeg fine bøker, jeg koser meg med nyeste sesongen av Orange is the new Black, jeg spiller for mye nettspill (seriøst, jeg har fått helt dilla på slike sider som denne), jeg har endelig tatt meg sammen de siste dagene og skrevet mer på Gatelykt-prosjektet selv om det nok vil ta enda mer tid enn først forventet å få klart et førsteutkast og om vi ser bort i fra at jeg har vært litt småforkjøla de siste dagene så er livet mest en fin dings (og det finnes masse jeg sikkert kan bekymre meg i vei for, men det er så mye mer trivelig å fokuserer på det positive). 

Dessuten har jeg fått tak i "The Color Purple"-musikalcden jeg bestilte og den er kjempefin og jeg har blitt skikkelig fan av Cynthia Erivo i det siste for herre jemini så fantastisk flink hun er til å synge. Her kan man se henne synge "I'm here" som er den fineste sangen i "The Color Purple" (som også finnes som bok og film som jeg har mål om å få lest og sett i løpet av sommeren):

Denne sangen er så fin <3 

Men da tenkte jeg å poste en trailer og deretter min anmeldelse av filmen "Et helt halvt år" og så kommer neste innlegg om noen dager tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse :)

Advarer om en stor fare for spoilere i traileren. Det er ikke sikkert at det er noe stort problem, men om du ikke har lest boka eller sett filmen og ikke vil spoiles ville jeg være litt forsiktig med å se traileren, ikke minst fordi jeg tror jeg har klart å skrive en ganske grundig anmeldelse av filmen der jeg også kommenterer kritikk denne filmen har blitt møtt med uten å spoile hva som skjer. Bare en liten kommentar til ting før anmeldelsen min.

Et helt halvt år ? filmen

Da boka «Et helt halvt år» av Jojo Moyes var skikkelig populær for noen år siden brydde jeg meg ikke så mye siden jeg egentlig ikke leser så mye bøker som kommer i kategorien chick lit. Så fant jeg en norsk utgave av boka til salg for kun 99 kr og hadde et gavekort på Ark Bokhandel og vips og sånn jeg ser det så er dette en fin bok. Ikke en ny favoritt kanskje, men velskrevet, engasjerende og mens det tilsynelatende er en typisk romantisk dramakomedie har den et ganske seriøst tema tross alt. Og nå har jeg også sett filmen og det er en del av meg som har skikkelig lyst til å spoile i vei, bare fordi det er så mye jeg har lyst til å prate om som det er vanskelig å prate om uten å med det røpe for mye om hva som skjer. Jeg skal likevel prøve og nevne litt kort om hvordan denne filmen, så vel som boka, har møtt en del kritikk. Mye av denne kritikken dreier seg om historiens behandling av temaet handikapp og et skjebnesvangert valg en av karakterene vurderer å ta som noen tolker som at filmen og boka påstår at et liv med et handikapp ikke er verdt å leve. Personlig er jeg dog uenig i mye av denne kritikken, ikke fordi jeg nødvendigvis syns alle valgene som tas er de riktige, men fordi jeg føler at boka så vel som filmen virkelig viser at dette bare er en måte å takle et alvorlig handikapp og ikke nødvendigvis den riktigste måten. Det er aldri slik at filmen eller boka fremstiller det som om valget som tas i historien er det valget alle i en liknende situasjon bør ta, det vises bare at i denne historien var det denne beslutningen som ble tatt og det har viktige konsekvenser.

Uansett, det ble litt langt og diffust og nå skal jeg heller gå over til omtalen av selve filmen, en film jeg likte veldig godt. Det handler om Lou Clark som får jobb som assistenten til Will Traynor som har blitt lam fra halsen og ned i en bilulykke og takler det veldig dårlig. Så oppstår kjærlighet og slikt og det hele blir en slags kjærlighetsfilm som i begynnelsen er mest preget av komedie før den i sin andre halvdel skifter retning og blir mye mer drama i stedet. Uansett om det er humoren eller tragedien som styrer skuta er det dog alltid interessant og engasjerende og på mange måter en film som gjør mye riktig. Den er godt filmet og fotografert, den skaper den rette atmosfæren og den formidler historien veldig godt på en måte som for min del i alle fall funker fett. Og det hjelper riktignok at jeg kjenner meg en del igjen i Lou som karakter, men selv om jeg ikke hadde gjort det så er dette en film som er verdt å se. Om ikke annet så kan man se den for å tenke «ååå, jeg vil ha den røde kjolen til Lou», «ååå, et slott, et ekte slott, tenk å bo i et slott» eller bare for å merke seg viktige aspekter som at han som spiller Will er godt over gjennomsnittet kjekk. Denne filmen har dessuten gode skuespillere (med en ekstra bonus for Fantasy og Sci Fi-fans i form av at det her er skuespillere fra både Doctor Who, Game of Thrones og Harry Potter) der særlig Emilia Clarke som Lou overbeviser og viser at hun funker vel så bra i romantiske dramakomedier som i Game of Thrones.

Jeg liker ellers hvordan denne historien, så vel som en annen bok jeg har lest av Jojo Moyes, viser forskjellene i det britiske klassesystemet der Will har vokst opp med alt av muligheter og rikdom nok til altså å bo i et slott mens Lou jobber for å hjelpe familien sin som sliter økonomisk og sånn sett ikke tar noe for gitt. Dette er kanskje tilsynelatende en klassisk romantisk tåreperse av en film, men det er ymse elementer som gjør dette til en smartere film enn enkelte kanskje vil gi den betalt for og som viser at denne filmen er noe mer enn kun en «spise popcorn mens tårene renner» - film.

Med det sagt så manglet det fortsatt noe for at jeg ble helt betatt. Likevel er dette definitivt en vellaget og interessant film som jeg absolutt anbefaler folk å se siden dette er rørende, romantisk og vakkert og i tillegg altså har et slott og en kjole jeg fikk skikkelig lyst på.

Terningkast 5!

Fem tv-serier jeg er veldig glad i og syns folk burde sjekke ut :)

Heisann! Det er lørdag og planen min var egentlig å blogge i går. Av ymse grunner endte jeg opp med å fly til Stavanger i stedet og i stad fløy jeg tilbake mens moren min skal besøke onkel A som bor der de neste ti dagene. Og det betyr at jeg denne helgen a) har vært skikkelig spontan, b) spilt brettspill og c) tatt fly alene for første gang (noe jeg dermed rakk å oppleve innen 31års-dagen min om ti dager :) Her er to bilder fra turen:

Alltid omtrent når jeg tar fly havner jeg ved vingen minst en av retningene. Men det gjør jo ikke så mye, himmelen var uansett veldig fin og jeg føler meg veldig hjemme over skyene.

Og her er et slott jeg lagde med brikkene i spillet Bandu i morges fordi jeg våknet først av alle. Det ble sammenliknet med Disneyland, en sammenlikning som jeg likte ganske godt.

Men jeg har lenge tenkt å hente inspirasjon fra dette innlegget: http://nattfallsidioti.blogspot.no/2016/01/tv-serier-det-ikke-skader-fa-med-seg.html og skrive om tv-serier jeg er veldig glad i. Litt for å unngå å bruke for mange evigheter på dette innlegget tenkte jeg å skrive om kun fem tv-serier som jeg liker særlig mye og det betyr dermed at jeg ikke tar med So you think you can dance, Stjernekamp, Parks and Recreation og Once upon a time blant annet, vit likevel at de ligger like under på listen og absolutt også er blant mine favoritter. De fem jeg faktisk tar med på listen har alle til felles at de er veldig lette å finne på nettet, enten i form av å være tilgjengelig på norsk Netflix eller fordi man kan finne alt av episoder på Youtube (i tilfelle Dance Academy) og det er fem serier som alle er serier jeg virkelig syns alle burde sjekke ut. Jeg har ellers tenkt å droppe bilder eller trailere, men regner med at slikt vil være lett å finne for mine kjære lesere. Uansett setter jeg herved i gang og satser på at det faller i smak.

*

Fem tv-serier jeg er skikkelig glad i og anbefaler veldig

- Buffy

Jeg har skrevet om mitt forhold til Buffy tidligere, men kort oppsummert er det i disse dager ti år siden jeg tilbrakte to uker hos onkel A fordi jeg nettopp hadde gått ut fra Danvik Folkehøgskole og ikke hadde noe å drive med. Da foreslo han at vi kunne se en episode eller to med Buffy og jeg var i første omgang veldig skeptisk i og med at jeg av en eller annen grunn hadde tenkt at Buffy var en mer voldelig versjon av Charmed (mitt yndlingsprogram på den tiden), men bare med vampyrer i stedet. Én episode med Buffy var nok til å vise meg at jeg hadde tatt helt feil og tre måneder senere hadde jeg sett alle syv sesongene av Buffy, en serie som jeg liker bare mer og mer for hvert gjensyn med den. For det som får meg til virkelig å elske tv-serier er a) engasjerende karakterer man blir glad i og b) at det er fryktelig smart skrevet. Buffy er begge deler og mens vampyrer egentlig generelt sett ikke er helt min greie så liker jeg Buffys versjon av vampyrer veldig godt og utover det så syns jeg det er en sånn tv-serie som underholder, men også er sår og full av følelser og dypt engasjerende hele tiden. Siden har jeg også sjekket ut andre ting signert Joss Whedon og likt det og, men det er likevel Buffy som er serien hans som jeg liker aller best og oftest kommer tilbake til. 

Favorittepisode: Fear Itself antakelig, men jeg er også veldig glad i Hush og Once more with feeling og jeg syns ellers The Body antakelig er en av de beste episodene av noe tv-program ever, det er bare det at den er så himla deprimerende at jeg bare orker å se den en sjelden gang i blant.

- Dance Academy

Mitt første møte med Dance Academy var en episode på Nrk Super som ikke falt i smak siden det var levende mennesker og likevel dubbet til norsk. Siden jeg elsker dans og SYTYCD og slikt testet jeg det på nytt da jeg fant alle episodene på Youtube for noen år siden og i ettertid har jeg sett både første og andre sesong flere runder fordi det alltid funker og er super underholdning. Kort oppsummert handler denne serien om et knippe ungdommer (interessante karakterer man blir glad i checked) som går på en danseskole i nydelige omgivelser i Sydney og så handler det om dans, om kjærlighet, om vennskap og veldig mye mer i en serie som er sykt fengende hvis man i utgangspunktet er glad i dansefilmer og tv-serier med mye dans. Dance Academy består av tre sesonger der tredje sesong etter min mening er betydelig svakere og mer rotete enn de andre sesongene og det er kanskje ingen perfekt serie hele tiden, dessuten er den åpenbart mest laget for ungdom. Gir man den en sjanse så er det likevel en tv-serie som det er lett å bli glad i og som har øyeblikk som viser at den slettes ikke bare er en overfladisk ungdomsserie siden den tar opp en del temmelig seriøse temaer og av og til gjør noen meget vellykkede forsøk på å gjøre fans om til tårevåte vrak.

Favorittepisode: The Red Shoes som er siste episode av andre sesong. Dette er en skikkelig deprimerende episode, men den er så flott formidlet likevel og jeg syns det er noe ved den som gjør at den føles litt håpefull tross alt.

- Full House

Eller Under samme tak da. Uansett, denne serien er den tv-serien jeg har elsket lengst og som antakelig også bød på min første crush i form av Uncle Jesse. Og ja da, jeg vet at dette er den mest sukkersøte og klisjéfylte tv-serien i verden antakelig, men jeg liker disse karakterene så godt, jeg liker stemningen så godt og jeg liker å drømme meg bort til en verden der alt ordner seg i løpet av en knapp halvtime. For de som av en eller annen grunn ikke er kjent med denne serien handler det om tre menn i San Francisco som oppdrar de tre døtrene til den ene av dem som har mistet kona si i en bilulykke og så handler det om ting og tang de opplever og hele tiden er det sjarmerende, artig og noe jeg har en nostalgisk forkjærlighet overfor som antakelig alltid vil være der.

Favorittepisode: Gotta dance muligens, men jeg har egentlig ikke noen spesiell favorittepisode utover at jeg for tiden i alle fall foretrekker de senere sesongene enn de første sesongene.

- Merlin

Jeg husker ikke helt om det var våren 2014 eller våren 2015 jeg begynte å se Merlin på Netlix, en serie der jeg hadde sett og likt åtte episoder tidligere, men nå sjekket ut ordentlig. Uavhengig av nøyaktig når det var fikk jeg i alle fall dilla og så i løpet av kort tid alle sesongene, godt hjulpet av at det var kun tretten episoder i hver av de fem sesongene. Og ååå, denne serien er super. Det handler om Arthur og Merlin og Guinevere og slikt, men her er de alle på samme alder. Og så er Merlin trollmann, men må holde dette hemmelig for Arthur og de andre i Camelot der magi er forbudt, samtidig som Merlin må redde folk og da særlig Merlin og Guinevere støtt og stadig og sånt. Og så er det britisk, det er flott og det minner meg litt om Buffy, bare at settingen er en annen. Dette er også en serie der mye av appellen er karakterene, men utover det så liker jeg den også fordi jeg syns Colin Morgan er kjempekjekk, jeg syns generelt denne serien har mange attraktive skuespillere og det er i tillegg bonusmateriale i form av massevis av homoerotiske undertoner siden Merlin og Arthur har usedvanlig god kjemi og selv skuespillerne som spiller henholdsvis Morgana og Guinevere har påpekt det på kommentarspor til dvd-ene etter hva jeg har lest. Anyway, Merlin er spennende, engasjerende og med masse magi.

Favorittepisode: har ingen favorittepisode, men liker sesong 2 og 3 best siden jeg syns serien tar noen vrier i de siste to sesongene som jeg ikke er helt enig i.
 

- Orange is the new Black

Jeg var litt treg med å teste ut Orange is the new Black, men da jeg først gjorde det falt det fort i smak. Til forskjell fra Merlin og Buffy er dette en serie der hovedkarakteren på mange måter er den mest uinteressante karakteren og birollene er seriens store styrke, noe som føles som en fordel akkurat her siden man blir nysgjerrig på så mange av karakterene og gleder seg til å finne ut mer om hva som har ført dem hen til fengselet. Ellers liker jeg denne serien, som kort oppsummert handler om en kvinne som havner i fengsel etter en forbrytelse hun gjorde for mange år siden og ikke hadde tenkt at ville ha såpass store konsekvenser og som så i fengselet finner ut mye om seg selv, fordi dette er en serie som tar plass i et fengsel for kvinner og naturlig nok da har mange sterke kvinneskikkelser som gleder feministen i meg. Dessuten er dette en utrolig smart og skarpt skrevet serie, den byr på både drama og komedie om hverandre i en så stor grad at Emmy aldri helt klarer å beslutte hva den skal nomineres som, og det er rett og slett en serie som jeg er veldig glad for at nå har en fjerde sesong som jeg gleder meg til å sjekke ut. For øvrig ønsker jeg meg en musikalepisode av Orange is the new Black for den har så mange skuespillere som er skikkelig flinke til å synge i tillegg. Gimme, gimme ;)

Favorittepisode: vet ikke navnet på den, men jeg er særlig glad i den episoden som i størst grad handler om Crazy Eyes rett og slett fordi hun er yndlingskarakteren min og den karakteren jeg antakelig føler mest med fordi hun nok kanskje egentlig burde ha en annen behandling enn fengselet og fordi jeg har så lyst til å gi henne en klem mye av tiden.

*

Det var litt om noen tv-serier som er supre. Neste innlegg kommer ellers på tirsdag antakelig og vil nok dreie seg om "Et helt halvt år"-filmen som jeg skal se på kino i morgen. Vi bables og god fornøyelse :)

Tony Awards 2016 og ymse annet :)

Heisann. Det er tirsdag, jeg har cherrytomater å kose meg med og livet er ålreit selv om helgen inneholdt kjipe hendelser som aldri burde ha hendt. Ellers bestilte jeg i stad den nye oppsetningen av musikalen The Color Purple sin musikalcd fordi den ikke finnes på Spotify (til forskjell fra noen andre musikalcder som det også kan tenkes at jeg skaffer meg etter hvert, men som jeg vil drøye det med en stund) og de klippene jeg har funnet fra denne musikalen på Youtube har vært så fantastiske at det er en musikalcd jeg trenger å lytte til. Og det fine er at jeg bestilte den på britisk Amazon og for bare litt over 200 kr vil jeg få denne cden i posten allerede på fredag antakelig, noe som gjør at det til og med kan hende at den kommer før bøkene jeg i tillegg venter på for tiden. Yay! Det som derimot er litt synd er at jeg hørte fra Gyldendal Forfatterskole som jeg hadde søkt på og jeg kom ikke inn. Og jeg visste jo at oddsene var små siden det var sånn 450 søkere eller noe sånt, men jeg hadde så lyst og jeg har så lyst til å utvikle meg som skribent og kanskje også lære meg noen triks hva angår disiplin i og med at jeg bruker veldig mye mer tid på Netflix og nettspill enn på å skrive for tiden fordi sistnevnte er så vanskelig, jeg elsker det, men det er så himla vanskelig og jeg vil så gjerne få det til. Men, men, ting ordner seg vel...

Ellers har det dukket opp viktige trailere på Youtube i form av denne:

Den er for Disney's kommende animasjonsfilm Moana som jeg gleder meg sååå mye til å se og tror kan bli helt awesome, ikke minst fordi Lin-Manuel Miranda er medvirkende hva angår musikken og han er et skikkelig geni :)

I tillegg har det kommet elskepånydelig trailer for det neste Zelda-spillet:

Dette er så nydelig <3 Musikken, atmosfæren, bare hvordan gresstråene bølger i vinden, omgivelsene, alt er så nydelig og skjønt at jeg er litt betatt og virkelig håper at dette er noe jeg får spilt når det kommer ut selv om jeg er elendig på Zelda-spill og bare har rundet fire Zelda-spill noensinne og hver gang med hyppig bruk av guider. Jeg trenger det likevel...

Ellers hadde jeg egentlig en storslagen plan om å skrive et blogginnlegg med høydepunkter fra Tony Awards, en plan som ikke vil funke like bra som ønsket. Greia er nemlig den at det var på søndag og i går morges fant jeg en hel masse klipp på Youtube, klipp som dog var slettet da jeg kom hjem på kvelden i går og som fortsatt ikke har dukket opp på Youtube igjen dessverre. Dette kompliserer "poste masse klipp fra Tony Awards 2016"-ideen en del og jeg har nå lett litt rundt for å finne en reserveløsning og skal nå bable litt om Tony Awards 2016 likevel, bare på en annen måte enn planlagt mens jeg håper og krysser fingrene for at det vil dukke opp klipp på Youtube igjen etter hvert.

Høydepunkter fra Tony Awards 2016

- Åpningsnummeret

Åpningsnummeret for Tony Awards ser vi her og det viser at James Corden er akkurat som meg, skikkelig musikalnerd, jeg følte meg så hjemme i denne åpningspotpurrien =D Og mens jeg syns åpningsnummerne til Neil Patrick Harris har vært de beste åpningsnummerne av Tony Awards så var det likevel noe som føltes litt ekstra riktig med James Corden fordi han føles mer som mannen i gata, noe som på ingen måte er ment negativt, det er mer det at det var noe veldig genuint ved hele ham, det føles som om han en gang var akkurat som meg på en annen måte enn det gjøres med åpningsnumre som føles proffere. Så yay for dette :)

- Hele prisutdelingen var tilegnet ofrene etter massakren i Orlando

Tony Awards endte uheldigvis med å være veldig dårlig timet i år siden det tok plass under et døgn etter massakren i Orlando og man da ikke var helt i feststemning naturlig nok. Samtidig sendte det et sterkt signal at Tony Awards tok plass likevel og viste at "the show must go on" og at teateret og musikalene alltid finnes der som trøst eller inspirasjon selv i vonde dager. Av klippene jeg rakk å se i går morges føltes det som om showet klarte balansegangen mellom å feire Broadway og å ære ofrene i Orlando og dette kulminerte i Tony Awards 2016s vakkertristeste øyeblikk:

Lin-Manuel Miranda skrev en sonette som handler litt om kona hans, litt om Hamilton og litt om Orlando-hendelsene og det er så sterkt og så fint og så viktig og jeg elsker det <3

- Diversity

James Corden spøkte i åpningsmonologen sin om at Tony Awards var som Oscar-utdelingen, men med diversitet og mens det var en spøkefull kommentar så var det også sant i et år der det var mer diversitet på Broadway enn noen gang og der alle de fire skuespillerne som vant prisene for beste mannlige og kvinnelige hovedroller eller biroller i musikaler var afro-amerikanske. Mens ting ikke er perfekt enda av den grunn så er det likevel en flott utvikling og det viser at Broadway henger mye mer med i utviklingen enn med Oscar-komiteen.

- Jeg er veldig fornøyd med hvem som vant hva

Mens det var noen få kategorier der jeg heiet litt mer på noen andre enn de som vant så syns jeg alle som vant virkelig fortjente det. I tillegg vant Hamilton hele 11 ulike priser under Tony Awards og mens de ikke slo rekorden til The Producers (som i sin tid vant 12 priser) så gjorde de det jo skikkelig bra =D

- Orange is the new Black represent!

Danielle Brooks OG Kimiko Glenn fra Orange is the new Black var begge del av opptredener under Tony Awards og var med det enda et bevis på at Orange is the new Black burde ha en musikalepisode etter hvert for det er flinke skuespillere, men det er skikkelig mange der som er fabelaktige vokalister i tillegg ;)

Ellers så var det mange opptredener jeg likte veldig godt og jeg får dessverre ikke postet opptredener i vilden sky på bloggen min, noe som likevel ikke betyr at jeg er tapt bak en gyngestol av den grunn. Jeg fant denne siden: http://www.justjared.com/ i stad og der har de et søkefelt og om man skriver f.eks. Hamilton Tony Awards, Waitress Tony Awards eller The Color Purple Tony Awards i søkefeltet og søker på dem kan man finne en liten artikkel med video som inneholder opptrednen. Det er ikke så svære videoer og det er ikke like praktisk som Youtube ville ha vært, men det gjør likevel at man kan få sett de beste øyeblikkene fra Tony Awards. Jeg anbefaler alle å søke på Waitress Tony Awards for å finne Jessie Mueller og Sara Bareilles sin opptreden med sangen "She used to be mine" som er en helt nydelig sang. Ellers er opptredenen med Hamilton brilliant og opptredenen fra The Color Purple er super og viser at Cynthia Erivo virkelig fortjente å vinne prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal. Yay!

Konklusjonen var dermed at det var en flott utdeling i år selv om jeg ikke fikk så mye glede av klipp på Youtube som ønsket, i alle fall ikke med det første. Jeg håper dette innlegget likevel funker greit som en karolinsk oppsummering av hva som i mine øyne var høydepunktene under Tony Awards :)

*

Ellers så kommer neste blogginnlegg om noen dager og nå skal jeg prøve å få skrevet i alle fall litt på skriveprosjekter før jeg besøker Netflix og slikt (og later som om Netflix er like tilfredsstillende som før selv om det irriterer meg litt at shibeflix og Smartflix heller ikke virker lenger nå og jeg følgelig er plent nødt til å klare meg med innholdet på norsk Netflix). Vi bables og god fornøyelse :)

Aristotle and Dante discover the Secrets of the Universe :)

Heisann, det er lørdag og jeg har vært på Grünerløkka Filial pga. tegneseriefestival der det blant annet var en meget vanskelig tegneseriequiz der jeg kom på sisteplass, noe som ikke gjorde noe siden jeg endte opp med å ha et skikkelig langt og kronglete navn på laget mitt (som besto av kun meg) mens jeg tenkte "ja, ja, jeg vinner ikke, men jeg kan i alle fall være minneverdig, irriterende og ha høy underholdningsverdi med å kalle meg 'hovedrollen i ikke-eksisterende musikal om lyktestolper og brannhydranter'" ;) Ellers har jeg spist lunsj på Peppes, lest ut en bok som straks vil anmeldes og for øvrig fant jeg på torsdag ut at Shibeflix og Smartflix ikke virker lenger heller og at jeg nok må gi opp Netflix som ikke er norsk (noe som for så vidt går ganske bra nå som norsk Netflix har Under samme tak og neste sesong av Orange is the new Black er under en uke unna, selv om det er litt teit i form av alle musikalene, animasjonsfilmene og tv-seriene som ikke lenger er tilgjengelig).

For øvrig har det nå blitt annonsert hvem som skal delta i Stjernekamp til høsten og mens en liten del av meg syns det er synd at ingen av dem jeg ønsket meg i utgangspunktet er med (jeg hadde skrevet en lang liste over folk jeg ville ha med som besto av blant annet Heidi Ruud Ellingsen, Siri Nilsen, Unnveig Aas, Trond Teigen og Herborg Kråkevik) så syns jeg det er mye interessant som er valgt ut i år og er særlig spent på Gunnhild Sundli, Kate Gulbrandsen, Kash King Gashamura og Håvard Bakke. I tillegg er det egentlig praktisk at det i år ikke er med noen klare superfavoritter for min del i og med at jeg forhåpentligvis da blir litt mindre hekta enn jeg pleier og kanskje klarer å ha mer perspektiv. 

Dette er forresten noe jeg har delt på Facebook og som virkelig imponerer meg:

 

Hun er så flink. Tolv år gammel og allerede flink til både å spille, synge og å komponere egne sanger som i tillegg er skikkelig fengende :)

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å anmelde en bok jeg nå har lest og som jeg ble veldig glad i. Neste innlegg kommer ellers på tirsdag regner jeg med og da vil temaet nok være Tony Awards for det er i morgen og det er awesome og jeg elsker det så yay!

(Bildet er funnet på Goodreads sin side om denne boka, en side bildet i tillegg fungerer som en link til.)

Aristotle and Dante discover the secrets of the Universe av Benjamin Alire Sáenz

Aristotle is an angry teen with a brother in prison. Dante is a know-it-all who has an unusual way of looking at the world. When the two meet at the swimming pool, they seem to have nothing in common. But as the loners start spending time together, they discover that they share a special friendship?the kind that changes lives and lasts a lifetime. And it is through this friendship that Ari and Dante will learn the most important truths about themselves and the kind of people they want to be.

*

Av og til har man slike bøker man hører om og bare vet at man trenger å få lest og så går årene uten at det skjer før man kommer over boka på biblioteket og er sånn «å ja, det var jo dette jeg ventet på». Alt jeg vet er at dette var en bok jeg var nysgjerrig overfor og som jeg nå endelig har lest og elsket litt. Jeg vet ikke om det gir helt mening, men hele tiden mens jeg leste denne boka ga den meg den følelsen man av og til har av å være nesten på gråten selv om det man leser ikke deprimerer en, men bare fordi det er så sårt og vakkert formidlet at man føler alle følelsene i verden på en og samme tid. Kort oppsummert, denne boka var flott.

Det handler om Ari (egentlig Aristotle) som har en bror som er i fengsel, er femten år og får sin aller beste venn noensinne i jevnaldrende Dante og så handler det om kjærlighet, om familie, om å vokse opp og utover det så er handlingen egentlig ikke så essensiell i og med at dette er en av de bøkene man ikke leser for handlingen, men for språket som er så himla presist på den aller beste måten. Denne boka er svale og uendelige sommerdager, det er lyden av regn mot ruten når man er på hytta etter en solfylt sommerdag, det er spillet skyggene lager i taket om natten når man ikke får sove. Alt dette og å bli så inderlig glad i Ari og Dante at man vil lese mer om dem og mer om dem og lære hele livet deres å kjenne.

Og det er ellers en sånn bok som får deg til å tenke over de små hverdagslige tingene, så vel som de store som omhandler universet, en sånn bok som puster i deg etter at den er lest ut og blir en del av deg på samme måte som snøfnugg som tilsynelatende smelter inn i deg på kalde vinterdager og som jeg vil fange følelsen av på samme måte som jeg vil fange følelsen av å drikke en varm kopp te mens man tenker at alt i verden tross alt kommer til å ordne seg.

Og denne omtalen ble litt diffus og rar, men kanskje litt som poesi og sånn sett passende for en bok som nettopp var poetisk, sår og finurlig og som jeg følte mens jeg leste i så stor grad at jeg rett og slett er nødt til å gi terningkast seks til tross for visse øyeblikk da den kanskje ikke holdt like godt på interessen min og det ble litt vel stillestående, øyeblikk det uansett ikke var så mange av.

Terningkast 6 og nå skal jeg sitere masse siden denne boka var en sånn etterlengtet «vil sitere alt»-bok, noe som jeg som bokorm alltid leter etter.

I bet you could sometimes find all the mysteries of the universe in someone's hand.

-

I got to thinking that poems were like people. Some people you got right off the bat. Some people you just didn't get--and never would get.

-

To be careful with people and with words was a rare and beautiful thing.

-

I wanted to tell them that I'd never had a friend, not ever, not a real one. Until Dante. I wanted to tell them that I never knew that people like Dante existed in the world, people who looked at the stars, and knew the mysteries of water, and knew enough to know that birds belonged to the heavens and weren't meant to be shot down from their graceful flights by mean and stupid boys. I wanted to tell them that he had changed my life and that I would never be the same, not ever. And that somehow it felt like it was Dante who had saved my life and not the other way around. I wanted to tell them that he was the first human being aside from my mother who had ever made me want to talk about the things that scared me. I wanted to tell them so many things and yet I didn't have the words. So I just stupidly repeated myself. "Dante's my friend.

-

I hated being volunteered. The problem with my life was that it was someone else's idea.

-

I renamed myself Ari.

If I switched the letter, my name was Air.

I thought it might be a great thing to be the air.

I could be something and nothing at the same time. I could be necessary and also invisible. Everyone would need me and no one would be able to see me

-

Why do we smile? Why do we laugh? Why do we feel alone? Why are we sad and confused? Why do we read poetry? Why do we cry when we see a painting? Why is there a riot in the heart when we love? Why do we feel shame? What is that thing in the pit of your stomach called desire?

-

I have always felt terrible inside. The reasons for this keep changing.

-

Summer was here again. Summer, summer, summer. I loved and hated summers. Summers had a logic all their own and they always brought something out in me. Summer was supposed to be about freedom and youth and no school and possibilities and adventure and exploration. Summer was a book of hope. That's why I loved and hated summers. Because they made me want to believe.

-

Maybe tears were something you caught. Like the flu.

-

It felt like there was a whole world living inside her. I didn't know anything about that world.

-

Words could be like food - they felt like something in your mouth. They tasted like something.

-

I was in love with the innocence of dogs, the purity of their affection. They didn't know enough to hide their feelings. They existed. A dog was a dog. There was such a simple elegance about being a dog that I envied.

*

 



 

 

Tanker om hvem jeg heier på under Tony Awards og annen musikalnerding :)

Heisann! Egentlig hadde jeg tenkt å vente litt til før mitt neste blogginnlegg, men akkurat nå hadde jeg ikke noe å drive med så derfor. Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men livet er fint fordi boka jeg leser på er veldig fin og jeg gleder meg til helgen pga. kose meg på Grünerløkka filial i timevis siden det er tegneseriefestival så yay! Ellers var det en sånn derre konsertdings i USA denne helgen der ymse kule musikalske folk sang sanger fra Den lille havfruen i konsertversjon og jeg har funnet masse klipp fra det på Youtube og her er tre høydepunkter:

Det er John Stamos (uncle Jesse) som Chef Louie og så synger han "Les Poissons" og det er helt fantastisk <3

Videre er dette brilliant:

Denne sangen er egentlig hentet fra musikalversjonen av Den lille havfruen i stedet for filmen, men det er vel så sjarmerende og handler om at søstrene til Ariel og Flounder skjønner at Ariel er forelska og synger om det. Og altså, Joshua Colley som spiller Flounder er bare 13 år og allerede så talentfull, det er skikkelig imponerende :)

Sist, men ikke minst hadde de Sara Bareilles som Ariel:

Her synger hun "Part of your world" og det er så fint og man ser liksom så godt at hun virkelig elsker å kunne spille Ariel, det gjør det liksom enda litt bedre.

Det finnes også nok av andre klipp hvis man leter litt så hurra for det :)

*

Nå tenkte jeg imidlertid å fokusere på Tony Awards. Dette kommer også til å være tematikk i et blogginnlegg i begynnelsen av neste uke i og med at det er Tony Awards 2016 nå på søndag, men jeg er såpass fan at jeg tenkte å lage en liten guide til de nominerte for eventuelle norske Tony Awards fans. Jeg tenkte riktignok å kun ta for meg de nominerte hva angår musikalprisene siden jeg vet veldig lite om de nominerte hva angår teaterprisene, men planen min her er å ta for meg hver av kategoriene som har med musikalpriser å gjøre, skrive en kort kommentar til dem og skrive hvem jeg personlig syns burde vinne. Og det er ikke sikkert slikt interesserer noen andre enn meg, men pytt sann, dette er min blogg så jeg kan gjøre hva jeg vil :) Og jeg vet ikke helt om jeg kan synse så mye angående de nominerte i og med at jeg naturlig nok ikke har sett noen av disse musikalproduksjonene, men jeg har masse tanker og meninger likevel, jeg har lyttet i vei til sanger og klipp på Youtube og Spotify og jeg har en del peiling likevel så derfor. Da setter jeg i gang!

Karolines Tony Awards Guide - Hvem jeg heier på i alskens musikalkategorier

- Best Musical

De nominerte er: Bright Star, Hamilton, School of Rock, Shuffle Along (or the making of the musical sensation of 1921 and all that followed) og Waitress

Av de nominerte her skal jeg først bable kort om de fire nominerte som sannsynligvis ikke kommer til å vinne og av dem er den som er av mest interesse for meg Waitress som jeg liker veldig godt. Waitress er basert på filmen med samme navn (som jeg vurderer å ha et gjensyn med snart siden det er veldig lenge siden jeg så den) og interesserte meg sporenstreks fordi tidligere nevnte Sara Bareilles står bak låttekstene og musikken og har skapt musikalsanger med fine melodier og smarte tekster som jeg liker veldig godt. Dette er en historie om kjærlighet, utfordringer og pai og mens det ikke er den mest ambisiøse storyen i verden så er det en historie med hjerte og en musikal som er veldig lett å like. Bright Star vet jeg veldig lite om utover at musikalcden ikke finnes på Spotify og at det irriterer litt i og med at jeg tror dette er en sånn musikal som kunne overrasket meg ganske positivt. Dette er ellers en musikal der Steve Martin, som er mest kjent for mange som skuespiller, i samarbeid med Edie Brickell står bak musikken og det er en musikal som er bluegrass-basert, noe jeg tolker som at det er litt country, litt banjoer, litt folk og litt nøktern sjarm av den typen man ikke ser så ofte på musikalscenen. Shuffle along vet jeg ellers veldig lite om, men jeg vet at det er musikal der de aller fleste av de involverte er av afro-amerikansk bakgrunn og at det er en musikal som med sitt fokus på afro-amerikanske i musikalbransjen på 20-tallet er viktig og jeg vet ellers at dette er en musikal som sannsynligvis byr på flott musikk, flott dans og ikke minst Audra Mcdonald (dronningen av Tony Awards med sine seks priser) i en sentral rolle, noe som også lover godt. Vi har også School of Rock der Andrew Lloyd Webber står bak musikken og som er basert på filmen med samme navn. Og i det store og det hele er School of Rock ingen veldig viktig og revolusjonerende musikal, men den har fengende musikk, en kul historie og er rocka og stilig så det er jo bra. Musikalen som imidlertid kommer til å vinne Best Musical er Hamilton som jeg allerede har bablet en del om, men som kort oppsummert er Lin-Manuel Mirandas superhit om Alexander Hamiltons liv og levned med musikk som blander god gammel musikaltradisjon med rap og RnB på en måte som er helt fantastisk fengende og genial. Denne musikalen har vært en av Broadways aller største suksesser og det med rette og den kommer garantert til å vinne en masse priser under Tony Awards, deriblant denne.

- Best revival of a Musical

De nominerte er The Color Purple, Fiddler on the Roof, Spring Awakening og She loves me

Av de nominerte her tenkte jeg først å ta for meg de to musikalproduksjonene jeg har minst tro på at vinner, ikke nødvendigvis fordi de er dårlige, men fordi de andre to er så innmari interessante. Vi starter med She loves me som kort oppsummert er "You've got mail", men med brev i stedet og med setting på 1930-tallet. Dette er med andre ord en temmelig klassisk romantisk komedie i musikalform, men det virker sjarmerende nok og jeg håper musikalcden snart blir tilgjengelig på Spotify. Fiddler on the roof igjen er en veldig kjent musikal som nå settes opp på Broadway i sin femte (!) produksjon og som jeg egentlig ikke har så mye å si om utover at sangene er klassikere og det med rette siden det er umulig å tenke på sanger som "Matchmaker, matchmaker" uten å få det på hjernen. De to mest interessante nominerte er likevel The Color Purple og Spring Awakening som hver på sin måte er revolusjonerende. The Color Purple er den som jeg nok tror vil vinne i og med at denne musikalen har vært supergodt likt av alle anmeldere og dette skal være en veldig god ny versjon av en musikal som falt litt i gjennom da den tidligere ble satt opp på Broadway. Her skal det derimot funke himla bra og jeg tror kanskje jeg vil føle meg plent nødt til å bestille musikalcden på Amazon etter hvert siden den ikke finnes på Spotify enda og skuespillere som Cynthia Erivo, Danielle Brooks og Jennifer Hudson visstnok synger helt fantastisk. Imidlertid hadde det vært utrolig gøy om den nye oppsetningen av Spring Awakening vant, ikke bare fordi Spring Awakening er en musikal jeg i en lengre periode var helt besatt av, men mer enn det fordi denne musikalen kombinerte hørende og døve skuespillere på en virkelig original måte som på samme måte som Hamilton utvider ideen om hva en musikal kan være. 

- Best book of a Musical

De nominerte er Steve Martin for Bright Star, Lin-Manuel Miranda for Hamilton, Julian Fellows for School of Rock og George C. Wolfe for Shuffle Along

Med denne kategorien menes beste boka for en musikal og da fokuseres det altså på teksten i en musikal og det som sies fremfor det som synges, noe man ikke alltid tenker over at er vel så viktig som sangtekstene og melodiene for at en musikal skal henge flott sammen. Av de nominerte her kan man innvende at det er litt pussig at Lin-Manuel Miranda er nominert i og med at Hamilton som musikal er sunget gjennom hele veien, men samtidig så har han stått for alt som sies i musikalen selv om det altså synges og slikt og dermed føles det rett likevel. Og jeg tror og håper også Lin-Manuel vinner her for nettopp Hamilton for jeg tviler ikke på at Bright Star, School of Rock og Shuffle Along er supert skrevet, men Hamilton er liksom Hamilton og virkelig fantastisk formidlet hvis man tar cd-en i betraktning. 

- Best score of a Musical

De nominerte er Steve Martin & Edie Brickell for Bright Star, Lin-Manuel Miranda for Hamilton, Andrew Lloyd Webber & Glenn Slater for School of Rock og Sara Bareilles for Waitress

Mens School of Rock har noen veldig fengende sanger og Bright Star høres interessant ut tror jeg nok det står mellom Hamilton og Waitress i denne kategorien. Og jeg velger å heie litt ekstra på Waitress her fordi en del av meg håper Sara Bareilles vinner under Tony Awards hun også og Hamilton kommer til å vinne omtrent alt som kan vinnes uansett. Jeg regner imidlertid med at Hamilton vinner og det vil være fullt fortjent fordi ååå, melodiene og tekstene til Lin-Manuel Miranda. Ja, jeg er fan <3

- Best performance of an actor in a leading role in a Musical

De nominerte er Alex Brightman for School of Rock, Danny Burstein for Fiddler on the Roof, Zachari Levi for She loves me, Lin-Manuel Miranda for Hamilton og Leslie Odom Jr. for Hamilton

De to jeg har minst tro på at vinner i denne kategorien er nok Alex Brightman og Zachari Levi, uten at det sier noe om dem siden de er supre. Her er det ellers to nominerte fra Hamilton og de gjør begge helt fremragende prestasjoner, selv om jeg kanskje finner Leslie Odom Jr. litt ekstra imponerende i og med at han har noen av musikalens aller mest interessante sanger og på en måte et musikalens Javert liksom på en flott måte. Jeg velger likevel å heie mest på Danny Burstein for å spille hovedrollen i Fiddler on the Roof er en imponerende bragd og alt jeg har lest om Danny Bursteins tolkning lover veldig godt.

- Best performance of an actress in a leading role in a Musical

De nominerte er Laura Benanti for She loves me, Carmen Cusack for Bright Star, Philippa Soo for Hamilton, Jessie Mueller for Waitress og Cynthia Erivo for The Color Purple

Det er fem svært dyktige skuespillere og vokalister her og mens Laura Benanti og Carmen Cusack er de jeg vet minst om i utgangspunktet så har jeg sett klipp på Youtube der Laura Benanti synger andre ting og overbevist veldig. Av de tre andre så er Jessie Mueller super i Waitress, hvis musikalcd-en er verdt å stole på (og det er den jo) og Philippa Soo er hjertet i musikalen Hamilton og har med Burn en av musikalens nydeligste sanger. Jeg håper likevel Cynthia Erivo vinner for jeg har hørt så mye bra om henne i The Color Purple og jeg har sett klipp på Youtube der hun synger og det er eksepsjonelt flott.

- Best performance of an actor in a featured role in a Musical

De nominerte er Daveed Diggs for Hamilton, Brandon Victor Dixon for Shuffle Along, Christopher Fitzgerald for Waitress, Jonathan Groff for Hamilton og Christopher Jackson for Hamilton

Mens hovedrollene i musikaler selvsagt er viktige så er birollene essensielle de også og her håper jeg det er en av de nominerte for Hamilton som vinner. Jeg vil understreke at det er helt i orden om Brandon Victor Dixon vinner selv om jeg aldri har hørt om ham før og Christopher Fitzgerald er i alle fall på musikalcden til Waitress skikkelig søt og herlig. Likevel tror og håper jeg at en fra Hamilton tar seieren i land og mens alle de tre nominerte fortjener det heier jeg litt ekstra på Jonathan Groff fordi han er helt genial som kong George og fordi det er ham jeg er mest fan av i utgangspunktet.

- Best performance of an actress in a featured role in a Musical

De nominerte er Danielle Brooks for The Color Purple, Renée Elise Goldsberry for Hamilton, Jane Krakowski for She loves me, Jennifer Simard for Disaster og Adrienne Warren for Shuffle Along

Av disse er det Adrienne Warren, Jennifer Krakowski og Jennifer Simards tolkninger jeg vet minst om, men de er nok supre. Ellers syns jeg det er flott at Danielle Brooks altså ikke bare er super i Orange is the new Black, men nå også er en Tony-nominert skuespillerinne i tillegg, det er supert. Jeg heier dog personlig mest på Renée Elise Goldsberry fordi hun er så himla fantastisk i Hamilton og særlig hva angår sangen Satisfied som jeg elsker =D

- Best scenic design of a Musical

De nominerte er Es Devlin & Finn Ross for American Psycho: The Musical, David Korins for Hamilton, Santo Loquasto for Shuffle Along og David Rockwell for She loves me

Jeg kan egentlig ikke uttale meg angående scenografien til musikaler jeg ikke har sett og ikke en gang sett klipp fra, men jeg har lest bok om Hamilton og sett bilder fra Hamilton og scenografinerden i meg har frydet seg over alt den har sett så derfor heier jeg mest på David Korins (og ja, det finnes musikalversjon av American Psycho, det er helt rart)

- Best costume design of a Musical

De nominerte er Gregg Barnes for Tuck Everlasting, Jeff Mahshie for She loves me, Ann Roth for Shuffle Along og Paul Tazewell for Hamilton

Igjen en pris der jeg ikke har så mye peiling, men hei, Hamilton, de bildene jeg har sett av kostymene i Hamilton er så fine at dere gjerne kan vinne for min del.

- Best lightening design of a Musical

De nominerte er Howard Binkley for Hamilton, Jules Fisher & Peggy Eisenhauer for Shuffle Along, Ben Stanton for Spring Awakening og Justin Townsend for American Psycho

Her heier jeg mest på Ameican Psycho bare fordi en musikal om såpass morderisk tematikk virkelig bør ha fabelaktig lysdesign.

- Best direction of a Musical

De nominerte er Michael Arden for Spring Awakening, John Doyle for The Color Purple, Scott Ellis for She loves me, Thomas Kail for Hamilton og George C. Wolfe for Shuffle Along

Her vil jeg egentlig at det skal være to vinnere sånn at både Michael Arden OG Thomas Kail kan vinne siden jeg syns de særlig fortjener å vinne den prisen begge to. 

- Best Choreography

De nominerte er Andy Blankenbuehler for Hamilton, Savion Glover for Shuffle Along, Hofesh Shechter for Fiddler on the Roof, Randy Skinner for Dames at Sea og Sergio Trujillo for On your feet

Jeg heier mest på Hamilton her også selv om dette er nok en sånn kategori som er vanskelig å kommentere på når man kjenner musikaler fra musikalcden og klipp på Youtube, men ikke har sett de nevnte musikalene i det virkelige liv. 

- Best orchestrations 

De nominerte er August Eriksmoen for Bright Star, Larry Hochman for She loves me, Alex Lacamoire for Hamilton og Daryl Waters for Shuffle Along

Her har jeg litt lyst til å heie litt på August Eriksmoen bare fordi han har et skikkelig norsk navn og det er gøy, men jeg heier også her mest på Hamilton fordi musikken i denne musikalen er så flott og da også hva angår orkestrering.

*

Da har jeg tatt for meg hvem jeg heier på i alle kategoriene og sånn sett bidratt med en norsk Tony Awards Guide sånn for moro skyld. Neste innlegg kommer om noen dager og så bables vi og til uka kommer det mer Tony Awards-babbel :)

The last wild og andre finheter :)

Heisann! Denne helgen var det Musikkfest Oslo og jeg tok det hele veldig med ro i og med at jeg ikke fant noen konserter jeg virkelig hadde intenst lyst til å få sett. Derfor endte jeg heller opp med å bare dra ned til sentrum, titte litt i butikker, stoppe opp når jeg hørte noe fin musikk og kom over noe konsertvirksomhet og å sitte på uteservering på Karl Johan en stund med en Cola mens jeg så på livet og fargela i vei:

Utover det har jeg brukt helgen til å gå tur, til å ha gjensyn med fine dramafilmer og til å lese ferdig "Vente, Blinke" som jeg leste med "En slags bokklubb". Og denne ukas høydepunkt vil være a) musikalobsessing (oppdaget nå at musikalcden til både "Waitress" OG "Tuck Everlasting" er tilgjengelig på Spotify nå, dessuten er det en uke til Tony Awards så jeg kan drive nedtelling og lese alt av artikler og teorier om hvem som vinner hva) og b) Oslo Comics Expo (tegneseriefestival på Grünerløkka bibliotek som jeg liker veldig godt fordi jeg ofte får brukt den til å drive med veldig karolinske sysler, dvs. lese Donald Pocket-er mens jeg drikker Cola og slikt). Yay!

Ellers skrev jeg et dikt i stad som jeg følte for å dele nå:

Te

Jeg leste i en bok
at te
var japansk for hender

og så ned på mine hender
som holdt om tekoppen

tenkte at alt henger sammen
også her

hender rundt en tekopp
mens jeg håpet
at japansk for te

var hender

*

Som en liten kommentar til diktet så stemmer det at Te er japansk for Hender i følge Google Translate. Japansk for Te er derimot Ocha i følge Google Translate. Uansett leste jeg det om at Te betydde Hender i "Vente, blinke" som jeg altså leste ut i helgen og jeg syns det var så fint at det måtte poesifiseres så derfor :)

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av denne boka:

Neste innlegg kommer om noen dager tenker jeg så da bables vi og god fornøyelse :)

The last wild av Piers Torday

In a world where animals no longer exist, twelve-year-old Kester Jaynes sometimes feels like he hardly exists either. Locked away in a home for troubled children, he's told there's something wrong with him. So when he meets a flock of talking pigeons and a bossy cockroach, Kester thinks he's finally gone crazy. But the animals have something to say. And they need him. The pigeons fly Kester to a wild place where the last creatures in the land have survived. A wise stag needs Kester's help, and together they must embark on a great journey, joined along the way by an overenthusiastic wolf cub, a military-trained cockroach, a mouse with a ritual for everything, and a stubborn girl named Polly. The animals saved Kester Jaynes. But can Kester save the animals?

*

Litt av grunnen til at jeg skaffet meg denne boka var det er første boka i en triologi der hovedfilialen har tredje boka inne. I tillegg gjorde jo Goodreads-beskrivelsen at dette hørtes ut som en veldig fascinerende bok og det er det også. Fascinerende, engasjerende og veldig supert.

Vi følger altså Kester som er tolv år gammel og lever i en verden der det ikke lenger finnes dyr. Han kan ikke snakke, han aner ikke hvorfor han er lukket inne på et hjem for barn som har gjort noe galt og tenkes på som forstyrrende elementer og han vil bare finne faren sin igjen og så viser det seg at det finnes noen dyr fortsatt og at Kester kan «snakke» med dem og dette er begynnelsen på et storslagent eventyr som er veldig verdt å lese siden det er så godt formidlet. Noen bøker føles så filmatiske rett og slett og jeg satt og leste denne boka og tenkte at dette kunne ha vært en helt fantastisk animasjonsfilm, noe som er en fin følelse å sitte igjen med mens man leser bøker.

Ellers liker jeg karakterene som alle var godt utviklet og interessante å følge og jeg syns historien var godt formidlet selv om en kan innvende at den har noe litt naivt ved seg. Det føles tidvis litt for enkelt, men igjen så tror jeg det også har litt med at dette er første boka i en triologi og sånn sett bare er begynnelsen på en større fortelling. I tillegg så handler det litt om at denne boka egentlig er ment for en yngre målgruppe og er en av de bøkene der man merker det litt, uten at det ødelegger for en historie som tross alt har nok av tankevekkende elementer til å funke veldig godt også for voksne.

Som nevnt elsket jeg karakterene og det er en ulvevalp særlig som man blir utrolig glad i og som man virkelig elsker å lese om. I tillegg elsker jeg språket til tider for mens det er enkelt og temmelig rett frem så har det også noen virkelig sjarmerende og sprudlende øyeblikk som eksemplifiseres best i dette utdraget:

*Well! You ain?t seen nothing yet in that case, my good friends from the north. As a matter of fact, we harvest mice have over forty-six thousand different dances. We?ve got the Corn Is Coming Dance. We?ve got the Corn Has Arrived Dance. We?ve got the Corn Is Really Something Now, You Should Check It Out Dance. We?ve got the Corn Is Kind Of On The Turn Now, So Hurry Up Dance. We?ve got the__*

Og man kan innvende at akkurat den delen er noe enkelte editorer ville insistert på å droppe, men jeg er så glad de har det med for jeg syns det er så kult.

En siste fin ting med denne boka er at den har et åpenbart naturvennlig budskap og samtidig får det frem på en organisk måte der mange ville hamret det inn og gjort det nesten litt irriterende tydelig. Her derimot merker man undertonene om at Piers Torday virkelig vil at dyr ikke skal bli utryddet og vil at vi skal passe på dyrene, men det som er i hovedfokus er selve historien og hvor godt den er formidlet og da funker det fett.

Som en siste avsluttende greie så er det fortsatt noe som mangler og som gjør at denne boka ikke blir elskepå-fantastisk, men bare veldig bra og mye av dette handler nok om at det tross alt blir litt for lett og ungt til tider og at handlingen også har litt den greia med at hver gang man tror karakterene skal få tid til å puste så dukker det opp en ny konflikt eller utfordring der man av og til kan tjene på et og annet mer rolig øyeblikk. Men igjen så er dette Piers Tordays første bok og den første boka i triologien og jeg har tro på at det bare vil bli enda mer supert å lese de andre bøkene i serien senere mens jeg fortsetter å drømme om å se denne boka som en film fordi det kunne funket veldig godt.

Terningkast 5!

Bursdagsønskeliste 2016 og annet fint :)

Heisann! Fine tingen: jeg fikk et nytt oppdrag angående frilans tekstforfattergreia for noen dager siden, skrev de fem sidene og 2000 ordene som var ønsket og sendte det av gårde i går og fikk i morges mail om at det falt i smak og at jeg skal få overført betaling i løpet av dagen. Med andre ord har jeg visst for annen gang i år tjent penger på noe jeg selv har skrevet og vil få 700 kr inn på konto. Dette er så kult at det jo må nevnes først i dette blogginnlegget ;)

Ellers tror jeg at jeg nettopp hørte lyden av torden selv om det er strålende solskinn utenfor vinduet mitt og det er ikke så kult, men det som ER fint er det at det nå er klart for Idol-finale i kveld og det i år antakelig er de to jevneste og mest talentfulle finalistene i norsk Idol-sammenheng EVER. Jeg liker både Marius og Norah, men tror jeg kanskje heier litt ekstra på Norah:

Andre finheter er at det er Musikkfest Oslo i morgen slik at jeg kan prøve å få med meg litt gratiskonserter i morgen og at jeg leser mye fint og ja, jeg har det generelt ganske fint for tiden og hvis internett nå fortsetter å funke denne kvelden (det er litt ustabilt pga. lummert og torden) så fortsetter livet å være en fin dings. Og hvis nettet klikker kan jeg alltids rømme til leiligheten til mamma eller spille Nintendo så det ordner seg uansett. 

Med det sagt så ble jeg litt småskuffet i går siden det ble annonsert hvilken musikal Folketeateret skal sette opp høsten 2017 og de skrøt i vei om at det skulle være deres mest storslagne produksjon noensinne, noe som fikk meg til å håpe på Wicked eller noe annet kult som ikke har blitt satt opp i Norge. I stedet blir det Les Miserables. Og Les Miserables er fantastisk og jeg er overbevist om at Folketeaterets produksjon vil være brilliant, det bare føltes litt uoriginalt siden den er satt opp i Norge flere ganger før og på mange måter er et litt vel safe valg der de kunne ha satset på noe virkelig spennende i stedet, ikke minst fordi de i København for eksempel har satt opp store Disney-musikaler flere år på rad og også i Sverige har det med å satse mer på nye musikaler enn i Norge. Samtidig tenker jeg litt at det er en god ting også for klassikere er klassikere av en grunn og slik jeg tenker så må teatre sette opp noen mer kjente musikaler som de vet vil selge for å kunne få økonomien og ressursene til å ta større sjanser senere. Å sette opp Les Miserables kan sånn sett være det som gjør at Folketeateret KAN sette opp f.eks. Wicked eller en Disney-musikal eller Hamilton etter hvert. 

*

Nok om det. Nå tenkte jeg å poste min ønskeliste for i år siden det er under en måned igjen til bursdagen min og det sånn sett kan være relevant lesning sikkert for enkelte forhåpentligvis. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Bursdagsønskeliste 2016

- PENGER!!

- Abonnement på Nemi

- Sjokoladeboller og Hockey Pulver (og annet salt godteri)

- tegnesaker, skrivesaker og notatbøker o.l.

Gavekort på

- Bokhandel (fortrinnsvis Ark, Tanum, Norli eller Outland)

- Billettservice (det er så mange ting jeg trenger å få sett)

- Kino

- H&M eller Lindex (førstnevnte fordi den benyttes oftest utenom Fretex og sistnevnte fordi de har merket Holly & Whyte som har innmari mye fint)

- Platekompaniet (de har jo praktisk nok både filmer, cd-er og spill)

Teaterbilletter til

- Singin in the rain på Folketeateret (trenger å se i løpet av høsten)

- Ringeren i Notre Dame på Fredericia Teater i København (musikalversjon av Disneys animasjonsfilm som jeg MÅ få sett og som jeg har mål om å få med meg hvis det blir København-tur med hele familien den helgen i slutten av oktober)

- En mann ved navn Ove på Oslo Nye Teater (fordi jeg elsket boka, ble veldig glad i filmen og har innmari lyst til å se den på teater også)

- Kristina från Duvemåla på Lørenskog Hus (konsertversjon av en storslagen og mer ukjent musikal med flott musikk)

Dyre ting

- Nintendo Wii U og da helst i den utgaven der Super Mario Maker tilfeldigvis følger med (og Nintendo gir ut ny spillkonsoll mars 2017 så dette er også sånn sett noe jeg strengt tatt ikke egentlig trenger, men jeg ønsker meg det likevel veldig mye)

- Helgetur til Gøteborg i løpet av sommeren eller alternativt til høsten

- Helgetur til et av stedene i Norge som jeg fortsatt har til gode å besøke (f.eks. Bergen)

Bøker

  • Bad Feminist av Roxane Gay (bok jeg smugleste en del i på butikken på Nobel-museet og likte så godt at jeg vurderte å kjøpe den, men droppet det og angret etterpå, med mange interessante essay-er og sånt)
  • Snart sover du av Haddy N?jie og Lisa Aisato (billedbok for barn som jeg ønsker meg fordi den er sååå himla vakker)
  • Knights of the borrowed dark av Dave Rudden (skal visstnok være litt sånn Harry Potter-aktig ny Fantasy for ungdom og det er kult)
  • Mensen (antologi fra Gyldendal om mensen som har fått skikkelig gode kritikker og virker ganske interessant)

Klær

 

(aner ikke hvorfor oppsettet på slutten ble annerledes og får ikke ordnet det nå, satser på at det går greit)

Oppsummeringsinnlegg for mai :)

Heisann. Det er tirsdag, livet er fint fordi jeg har skaffet meg jobb-intervju på bokhandel i morgen (og det er kanskje ikke så høy stillingsprosent og jeg skal ikke tillate meg å håpe for mye, men bare å få sjansen til å komme på intervju i seg selv er jo helt topp) og har gjort grundig research angående beliggenhet for intervjuet på forhånd med å dra dit i stad sånn at jeg helst unngår de greiene som alt for ofte skjer når jeg skal på jobbintervjuer (jeg beregner for lite tid, det dukker opp forsinkelser på bussen eller t-banen og vips er jeg i siste sekund eller fem minutter forsinket). I morgen skal jeg være utenfor lokalet over tjue minutter for tidlig og så skal jeg heller bare pakke ekstra lesestoff å kose meg med mens jeg venter. 

Ellers så skal jeg på lansering av en antologi i morgen kveld og er utover det bare veldig glad fordi JUNI i morgen og ååå, første sommermåneden og min yndlingsmåned av ymse grunner (juni inneholder Musikkfest Oslo, Oslo Tegneseriefestival, Tony Awards, bursdagen til Donald Duck og min personlige favoritt; bursdagen min, man kan ikke unngå å digge en måned med så mye kos ved seg) =D En ting som jeg dog syns er litt kjipt er at jeg ikke på samme måte som tidligere vil ha SYTYCD å obsesse over denne sommeren for det sendes en ny sesong riktignok (som i USA hadde første episode i går), men det er SYTYCD Jr. i år med dansere fra 8-13 år og det er ikke like engasjerende da rett og slett. Kjenner jeg meg selv rett kommer jeg til å få med meg litt klipp og sånt via Youtube, men jeg har ingen planer om å følge så veldig mye med på det utover det. 

Jeg har ellers lest mye spennende om en ny musikal som heter "Dear Evan Hansen" og som gjør at jeg har sååå lyst til at den skal få musikalcd eller noe sånt siden det høres ut som en musikal jeg kunne likt veldig godt. Det er ikke så veldig god kvalitet, men her kan man høre sangen "Waving through a window" sunget av Ben Platt:

Sånn når man snakker om nye musikaler leste jeg også at det forleden dag var premiere på en teatermusikalversjon av animasjonsfilmen Anastasia. Ååå, Youtube-klipp og musikal-cd på Spotify, pliiis kom ;)

*

Nok om det. Da skal jeg ta for meg mai bok- og filmmessig sett, en måned som fortsatte trenden med å lese skikkelig masse bøker, men som inneholdt ganske lite film. God fornøyelse og da setter jeg i gang:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for mai

BØKER

- De forvandlede av Gabriel Michael Vossgraff Moro

Litt for lett og overfladisk, men fortsatt interessant og finurlig samling intervjuer om skriving i tegneserieform. Terningkast 4!

- The Bolds av Julian Clary

Søt, finurlig, artig og herlig illustrert bok om hyener som prøver å leve som mennesker. Terningkast 4!

- Hamilton: the Revolution av Lin-Manuel Miranda og Jeremy McCarter

Awesome og fascinerende om en musikal som er revolusjonerende og som alle burde lytte masse til på Spotify fordi musikken er fantastisk. Terningkast 6!

- Geek Girl 2: Model Misfit av Holly Smale

Smart og underholdende ungdomsbok rett og slett. Terningkast 5!

- The Marvels av Brian Selznick 

Nydelig bok som er en flott opplevelse og som er fantastisk illustrert selv om selve historien faller litt i gjennom. Terningkast 5!

- Sophie Someone av Hayley Long

Originalt fortalt, men likevel en bok som jeg fant litt frustrerende. Likevel søt og ålreit nok. Terningkast 4!

- Infinite Sky av C.J. Flood

Vakkert skrevet, ganske romantisk og himla deprimerende ungdomsbok. Terningkast 5!

- Mördarens apa av Jacob Wegelius

Flott illustrert, engasjerende formidlet og ganske klassisk, men kul bok som absolutt er verdt å sjekke ut. Terningkast 5!

- The last wild av Piers Torday 

Fascinerende, filmatisk og veldig super ungdomsbok som jeg kommer til å anmelde på et senere tidspunkt. Terningkast 5!

FILMER

- Grease Live

Vellaget live-versjon av musikalen Grease som byr på flott musikk, supert skuespill og masse sjarm. Terningkast 5!

- Hotel Transylvania 2

Helt ålreit oppfølger og animasjonsfilm som ikke er særlig minneverdig i ettertid, men underveis absolutt funker som sjarmerende og artig underholdning. Terningkast 4!

*

Da har jeg oppsummert mai og med det kan juni bare komme. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi :)

 

Smakebit på søndag, litterære finheter og trailere for filmer jeg gleder meg til :)

Heisann! Livet er fint fordi det var spillkveld i går og jeg i tillegg har hatt en bibliofil helg av beste sort. I går leverte jeg for det første inn noen bøker på Fretex (hovedsaklig bøker jeg har lest og ikke kommer til å lese igjen eller har noe behov for å beholde, men også tre-fire uleste bøker som jeg har innsett at jeg antakelig ikke kommer til å lese i og med at de har stått urørt i hyllene mine i fire år) for å få plass til nye bøker før jeg dro på biblioteket og lånte syv bøker der omtrent alt var bøker jeg i utgangspunktet hadde et ønske om å få lest og som jeg er så glad for å ha fått lånt. Og etterpå var det en del av meg som hadde litt panikk fordi jeg med de uleste bøkene jeg har nå og biblioteksbøkene jeg lånte i går "bare" har rundt tjue uleste bøker å velge mellom i juni, men jeg tror nok det vil gå veldig fint og hvem vet, kanskje det plutselig dukker opp noe som bare MÅ anskaffes sporenstreks (og jeg har jo da heller ikke regnet med de uleste bøkene jeg har på Kindle-en min). I tillegg har jeg i dag hatt det kjempegøy med å bestille åtte bøker på Amazon som en veeeldig tidlig bursdagsgave fra meg selv til meg selv (noe som kostet meg rundt 1000 kr fordi noen av bøkene var ganske dyre, men det burde gå greit, det er tross alt ikke så ofte jeg bruker såpass store summer og det vil være så verdt det når de kommer i slutten av juni). 

Sånn for moro skyld tenkte jeg nå å skrive ned titlene jeg bestilte med kommentarer i parentes (noe som også gjør at folk eventuelt kan begynne å glede seg siden jeg har mål om at alle disse bøkene skal anmeldes så snart de er lest):

- We are the ants av Shaun David Hutchinson (om en skikkelig deppa tenåringsgutt som får et ultimatum av noen aliens og dermed må bestemme om han skal la verden gå under eller ikke, ungdomsbok m/sci fi-elementer som har supergode anmeldelser på Goodreads og som virker som en veldig fascinerende, ettertenksom og antakelig litt deprimerende bok)

- Every heart a doorway av Seanan McGuire (om noen barn på et hjem for barn som har opplevd andre verdener á Narnia og om hvordan man takler det å være tilbake i den vanlige verden etterpå, bok med fantastisk konsept som høres helt nydelig ut selv om den visstnok er litt for kort)

- Some kind of happiness av Claire Legrand (ungdomsbok om jente som har det vanskelig på mange måter, men skriver om et magisk sted som viser seg å være virkelig, bok jeg ellers ikke vet så mye om, men coveret er nydelig og det virker som besnærende lesning)

- The girl who raced fairyland all the way home av Catherynne Valente (siste boka i Fairyland-serien som er en fantasifull og sprudlende serie der jeg har lest alt som er utgitt og følgelig må lese og eie avslutningen på alt sammen)

- The girl who could not dream av Sarah Beth Durst (en jente som ikke kan drømme, en butikk som selger drømmer, et monster som er en venn og en eventyrlig bok som virket veldig sjarmerende og karolinsk så derfor)

- The Unexpected Everything av Morgan Matson (en ungdomsbok som fristet fordi jeg har lest og likt alt jeg har lest av Morgan Matson og sommere trenger sånt lesestoff som høres lett og romantisk ut på den beste måten)

- My lady Jane av Cynthia Hand, Brodi Ashton og Jodi Meadows (en original og ikke nødvendigvis sannferdig tolkning av historien om lady Jane Grey som egentlig kommer ut 7. juni og som jeg forhåndsbestilte fordi den beskrives som perfekt for fans av The Princess Bride og høres veldig underholdende ut)

- Everything is teeth av Evie Wyld (grafisk roman om jente som vokser opp med en dyp fascinasjon overfor haier, bestilt fordi jeg er innmari glad i grafiske romaner og den visstnok skal inneholde temmelig morbide bilder av haier og slikt, noe som er kult)

*

Jeg kommer til å ha så mye fint å lese på denne sommeren!!! <3 <3 <3

Og siden vi er så godt i gang med bokbabbel tenkte jeg nå å være med på smakebit på søndag igjen og boka jeg holder på med nå er denne:

Det er "The last wild" av Piers Torday og den er veldig interessant så langt. Det handler om en Kester Jaynes som lever i en verden der dyr ikke lenger finnes og er lukket inne på et hjem for "troubled children" (kommer ikke på noe bedre norsk begrep for det nå, derfor). Så blir han hentet av en masse duer og kakerlakker og det viser seg at det fortsatt finnes noen dyr og at han kanskje kan være den som vil redde dem. Så mye mer vet jeg egentlig ikke om denne boka utover at det er første boka i en trilogi og at jeg har kost meg med det jeg har lest så langt fordi det er så sjarmerende skrevet. Dessuten er coveret elsk, det er kart med og ja, fine og fascinerende ungdomsboka. 

Her er en smakebit:

Det fascinerer meg hvor uendelig mye mer sjarmerende kakerlakker er med en gang de er med i en bok som denne (eller en film som Wall-E) i forhold til hvordan de kanskje er fascinerende nok i det virkelige liv, men på ingen måte særlig sjarmerende. 

Flere smakebiter finner man hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Før jeg avslutter dette innlegget tenkte jeg å dele to fine trailere som har dukket opp for filmer som jeg MÅ se når de kommer og vi starter lett med Skjønnheten og Udyret-filmen som kommer neste år og er en live ny-versjon av Disneys "Skjønnheten og Udyret" (jeg elsker animasjonsfilmen og håper jeg vil elske filmen som kommer neste år like mye):

Ååå, ut fra denne korte trailergreia så vet man i alle fall at atmosfæren, arkitekturen og musikken vil være brilliant og jeg har også veldig tro på Emma Watson som Belle (riktignok er jeg ikke helt sikker på hvor bra hun synger, men med f.eks. Jungelboken og Askepott har det vært mer at musikken har vært mer i bakgrunnen og kanskje et eller to musikaløyeblikk og da kan det jo hende at det gjøres litt sånn her også og for min del spiller det ikke så stor rolle så lenge man tross alt har med instrumentale versjoner av musikken i alle fall siden Skjønnheten og Udyret har nydelige melodier).

I tillegg finnes det ny trailer for Pixars Finding Dory som kommer allerede i slutten av august (eller juni for heldiggriser som bor i USA og ikke må leve med to måneders ekstra ventetid fulgt av hvor frustrerende det tidvis kan være å finne forestillinger av animasjonsfilmer på originalspråket):

Mens en del av meg syns det er litt synd at Pixar i hovedsak kommer ut med oppfølgere de neste årene (deriblant en jeg har skikkelig tro på (The Incredibles 2), en som sikkert blir bra, men virker unødvendig (Toy Story 4) og en som godt mulig kan ende opp som den første av Pixars filmer som jeg gir fullstendig blaffen i (Cars 3)) så får traileren Finding Dory til å virke som en innmari herlig og rørende og nydelig animert film og jeg digger jo Ellen Degeneres så det blir nok supert ;)

*

Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget. Neste innlegg kommer nok om noen dager så da bables vi :)

Mördarens apa og en fargelagt kamel :)

Heisann! Fin ting, nå blir det visst spillkveld på lørdag og ååå, da blir jo lørdag helt super fordi biblioteket i mange timer før jeg drar videre og tar en lunsj på Peppes før det etter det igjen blir spillkveld med brettspill, brus, snacks og pizza :) Og på søndag har jeg antakelig storslagne shoppingplaner på Amazon, men det kan jeg komme tilbake til senere. Ellers har jeg fargelagt masse i det siste så kamelen er klar og jeg ble skikkelig fornøyd med resultatet:



Her har vi del 1 siden bildet var for svært for mobilkameraet mitt.

Og her har vi resten :) Ååå, jeg har hatt det så gøy med å fargelegge dette :)

For øvrig gleder jeg meg til 10. juni da en rekke musikalcder har digital release og ideelt sett dukker opp på Spotify, jeg gleder meg til juni generelt sett fordi det er yndlingsmåneden min av ymse grunner og ja, livet er en kul dings :)

Men da tenkte jeg å poste to bilder fra boka jeg leste ut i går (som på samme måte som "The Marvels" var illustrert av forfatteren og temmelig tykk med sine over 600 sider) og så kommer en anmeldelse. Neste innlegg kommer ellers på søndag antakelig så da bables vi :)

Forsiden er fin og stilig!

Det er mange sider med portretter av hver av bokas karakterer før historien går i gang :)

Mördarens apa av Jakob Wegelius

Historiens berättare är gorillan Sally Jones, maskinist på lastskutan Hudson Queen. Hon och hennes vän, sjömannen som kallas för Chiefen, är strandsatta i Lissabon. Där blir de inlurade i en smugglingsaffär som slutar illa. Hudson Queen går under och Chiefen blir oskyldigt dömd för mordet på den skugglike Alphonse Morro. 

För Sally Jones börjar en lång och svår kamp, både för sin egen överlevnad och för att rentvå Chiefen. Hon har mäktiga krafter emot sig. Krafter som till varje pris vill skydda hemligheterna som Morro tog med sig när han försvann i floden Tejos svarta strömvirvlar. 

Det over er hentet fra Goodreads sin beskrivelse av denne boka, en bok jeg kjøpte da jeg var i Gøteborg en helg i begynnelsen av påsken og som endeligvis har blitt lest nå. Og hovedgrunnen til at jeg skaffet meg denne boka var nok at det er oppfølgeren til «Legenden om Sally Jones» som var en bok jeg leste for noen år siden og likte kjempegodt og da er jo det fine at «Mördarens apa» er temmelig fantastisk den og.

Anyway, dette er en bok som rent fysisk funker fett pga. at den er tykk (litt i overkant av 600 sider), har fine kapitteltitler, kart, portretter av alle karakterene før historien går i gang OG illustrasjoner signert forfatteren (som også har tegnet kartet og portrettene) på begynnelsen av hvert kapittel. I og med at jeg liker slikt innmari godt så er dette jo et skikkelig pluss. Og illustrasjonene er skikkelig fine og stilige og viser at Jakob Wegelius kan mer enn å skrive, han er veldig kunstnerisk i tillegg. Og da er det jo fremragende at han også skriver bra.

Det er ikke det at denne boka nødvendigvis forteller verdens mest originale historie eller noe sånt for det er temmelig klassisk. Samtidig funker det veldig bra likevel rett og slett fordi Jakob Wegelius er en virkelig forteller. Noen forfattere bare har det, denne medrivende evnen til å oppsluke, denne skrivegleden som gjør at det engasjerer og fascinerer fra ende til annen og ååå, jeg koste meg veldig med å lese denne boka.

Så ja, jeg har egentlig ikke så mye fornuftig å si om denne boka utenom at den fortelles av en ape som er skikkelig smart og en super hovedperson og at denne boka rett og slett er veldig tilfredsstillende pga. sin sprudlende fortellerstil og de supre illustrasjonene. Det er med det sagt ikke en perfekt bok og jeg føler at den mangler det siste lille ekstra som kunne gjort den helt brilliant og kanskje det handler om fortellerstilen som gjorde at jeg ofte kjente på fornøyelse og engasjement, men sjelden ble oppriktig rørt eller betatt eller virkelig revet med, jeg vet ikke.

Jeg vet uansett at dette likevel er en bok jeg likte veldig godt og som jeg tror mange kan få glede av (og mens den visstnok skal komme på norsk i år så burde det gå helt greit å lese den på svensk slik jeg gjorde).

Terningkast 5!

 

The Marvels :)

Heisann! Det er tirsdag, en ny uke er i gang og jeg skal på teater etterpå og derfor er livet fint. Mer spesifikt så skal jeg se tredje klasse på Bårdars oppsetning av The Drowsy Chaperone (en musikal som basically handler om en mann som alltid kommer i bedre humør av å lytte til yndlingsmusikalen sin som altså er The Drowsy Chaperone slik at det liksom blir en musikal inni en musikal og uansett en veldig karolinsk story som jeg kan kjenne meg veldig igjen i) og den inneholder fine øyeblikk som dette:

Sutton Foster er helt fantastisk <3

Ellers har jeg nå sett alle episodene av Skam og bruker fritiden på å fundere på hvem i tegneserien Witch de fem kvinnelige hovedrollene har mest til felles med, jeg leser i vei på fine boka og jeg fikk på lørdag tak i fineste skjørtet i verden som jeg gleder meg til å bruke på torsdag da det er spådd veldig fint vær. Bilde av skjørtet tenkte jeg å poste senere. Og det er egentlig ikke så mye spennende som skjer. Jeg søker jobber, jeg har ymse prosjekter, jeg drikker en hel del te og ting går ganske greit.

Og da tenkte jeg å poste noen bilder fra og deretter en anmeldelse av en bok jeg har lest og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

Fint cover =D

<3 på gullkantede sider, alle bøker skulle hatt det ;)

Fine illustrasjonen <3

The Marvels av Brian Selznick

Two seemingly unrelated stories--one in words, the other in pictures--come together. The illustrated story begins in 1766 with Billy Marvel, the lone survivor of a shipwreck, and charts the adventures of his family of actors over five generations. The prose story opens in 1990 and follows Joseph, who has run away from school to an estranged uncle's puzzling house in London, where he, along with the reader, must piece together many mysteries.

Det over er hentet fra Goodreads sitt synopsis angående denne boka, en bok jeg skriver om mest fordi den er så himla pen. Jeg har delte meninger om denne boka ellers, men hvis man skal være overfladisk og dømme en bok ut i fra utseendet så er denne boka vinneren av bøkenes modellkonkurranse altså.

Uansett, dette er en bok jeg hadde vært nysgjerrig overfor siden jeg har likt Brian Selznicks tidligere bøker og derfor var det en enkel beslutning å låne denne boka da jeg fant den på biblioteket. Og på mange måter er denne boka veldig flott. Den er tykk (over 600 sider) og likevel mulig å lese ut veldig raskt, den har gullkantede sider og det er skikkelig stilig og den har Brian Selznicks nydelige illustrasjoner som er hovedgrunnen til å lese alt han gir ut siden det er så flotte tegninger. Og det er noe elegant ved boka «The Marvels». Den føles klassisk og er en sånn bok som gjør seg godt i bokhyller og tar seg fint ut som lesestoff på t-banen.

Med det sagt så faller denne boka litt i gjennom når man ser forbi det faktumet at den er helt nydelig og dette problemet har egentlig gått igjen i alt jeg har lest av Brian Selznick. Han er veldig mye bedre på illustrasjoner og stemning enn han er på å formidle en historie best mulig. Det er alltid noe litt naivt og enkelt ved selve plottet i bøkene hans og mens det på en måte er litt sjarmerende også, så gjør det i tillegg at selve historiene faller litt i gjennom. Og på sett og vis er det ikke noe stort problem for når man leser Brian Selznicks bøker er det mest på grunn av illustrasjonene som er usedvanlig flotte og interessante, men jeg skulle virkelig ønske at skrivingen hans kunne føltes like naturlig som tegningene hans.

«The Marvels» er dog en fin leseropplevelse uansett. Jo da, jeg syns historien var så som så og falt ikke helt for skrivestilen, men alt annet er så gjennomarbeidet og når man leser etterordet etterpå og leser om inspirasjonen bak denne historien så blir dette som bok bare enda mer imponerende. Dette er en bok man skjønner at har betydd mye for Brian Selznick og det føles dermed nesten litt urettferdig å fokusere for mye på de tingene som for meg ikke fungerer helt når de tingene som fungerer til gjengjeld fungerer som bare rakkern. Illustrasjonene fascinerte meg enda mer her enn i Selznicks tidligere bøker, det handlet en del om teater på sett og vis og det likte jeg og stemningen er nydelig.

Så nei, dette er på ingen måte en bok man må lese, men det er vakkerhet deluxe og vel verdt å låne hvis man kommer over den på biblioteket. Terningkast 4!

 

Der jeg poster novellen min som handler litt om Gud og babler om ymse finheter :)

Heisann! Det er lørdag og livet er fint fordi jeg egentlig ikke hadde noen planer for i dag før det sånn plutselig forandret seg på grunn av flaks på internett. Bryn Senter hadde konkurranse på Facebook, jeg var en av vinnerne og har nå vunnet et gavekort til verdi av 1000 kr på Bryn Senter som jeg har planer om å benytte meg av allerede etterpå. Og mens Bryn Senter ikke er det senteret i Oslo med best utvalg av butikker så har de Tanum Bokhandel slik at jeg kan få skaffet meg nye tusjer (de jeg har er brukt så mye at fargene tidvis er i ferd med å bli oppbrukt) til fargelegging og andre tegnesaker, jeg kan se om det finnes noen fristende bøker selv om jeg egentlig har shoppingplaner på Amazon.com om en ukes tid antakelig og jeg kan handle de få matvarene jeg trenger å handle før mandag på Meny. Dessuten kan jeg kjøpe litt blader og kose meg med og det finnes mange klesbutikker i og med at jeg egentlig gjerne skulle hatt for eksempel flere sommerlige kjoler eller noe slikt. Med andre ord, jeg kan bruke litt av lørdagen til shopping og det er gøy og så kan jeg dra videre til sentrum etterpå og unne meg en restaurantmiddag og slikt og dermed ha en riktig super lørdag =D 

Ellers er livet fint fordi jeg i går tok meg sammen og skrev en del på Gatelyktprosjektet mitt og nå har over 10 000 ord og er forbi det sideantallet i Word der jeg ofte gir opp skriveprosjekter. Og det går skikkelig sakte fremover og jeg er verdens beste til å prokrastinere og prioritere nettspill, Netflix og fargelegging i stedet, men det går i alle fall fremover og jeg har nå satt meg et mål om å være ferdig med et førsteutkast innen juni er over. Deretter vurderer jeg å være med på Camp Nanowrimo i juli og skrive en bok om helt andre ting før jeg kan forsøke meg på utfordringer som andreutkast på Gatelyktprosjektet og slikt som jeg aldri har fått til ordentlig før. Jeg vil at det skal bli til noe og det kan jo uansett bli en ålreit julegave, men ååå, jeg vil at det skal bli noe som kan sendes av gårde til masse forlag etter hvert og slikt. En del av meg føler at det har mer potensiale enn mange andre skriveprosjekter jeg har hatt før så nå må jeg bare fortsette å skrive i alle fall litt hver dag.

Nok om det. Jeg har for øvrig endeligvis begynt å følge med på Skam jeg også, jeg har funnet ut hvor uendelig komplisert alt blir med en gang t-banen stopper (i går var en veldig dårlig dag for kollektivtrafikk), jeg har begynt på et nytt forsøk på Zelda-spillet Skyward Sword og ja, det er da noen oppdateringer fra det karolinske liv.

De siste dagene har jeg ellers hatt litt dilla på å lytte til Fun Home-musikalen og den har så himla fin musikk. Som her for eksempel:

Denne sangen heter "Maps" og det er noe genuint og likefrem ved melodien som jeg liker så godt. Hvordan det er en sang som ikke gjør seg til noe mer enn den er og som kanskje nettopp derfor er dypt rørende og nok en grunn til at dette er en av de musikalene jeg har eksepsjonelt lyst til å se. En gang kanskje...

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en novelle jeg har skrevet som jeg ble veldig fornøyd med (og håpet at skulle falle i smak hos det litterære magasinet jeg sendte den til). Jeg fikk mail for noen få dager siden om at de ikke fant plass til den i nummeret sitt og mens det er litt synd så går det greit for da kan jeg jo bare poste den her i stedet. I tillegg likte jeg så godt å skrive som fortellerkarakteren at jeg har lyst til å skrive mer fra hennes perspektiv (kanskje hvis jeg forsøker meg på en slags ekstra Nanowrimo i juli for eksempel) og jeg hadde det så gøy da jeg skrev denne historien at det var så verdt det uansett. Og jeg liker resultatet skikkelig godt selv og håper dermed at det vil falle i smak. God fornøyelse, her er en novelle som handler litt om Gud og så kommer neste innlegg antakelig på tirsdag (som ellers blir awesome på grunn av teaterplan). Yay!

G.U.D.

Hvis det virkelig har seg slik at Gud er som de sier, en gammel mann med langt hvitt skjegg som lytter hvis du ber bønner, så tror jeg han bor i øverste etasje av blokka mi. Der juger døra riktignok og påstår at det er snakk om Georg Ulriksen i stedet, men det er fortsatt snakk om en G i navnet og Georg må da sies å passe beskrivelsen. Dessuten er han for tynn til å være Julenissen, men Georg kan godt være litt som Gud, litt sånn passelig høy med langt hvitt skjegg og et blikk som virker åpent og nettopp lyttende, som om han har lang erfaring med å lytte til bønner. Og jeg vet ikke om jeg tror på en himmel slik som mamma leser om i barnebibelen som hun leser fra for meg og broren min og da kanskje mest for broren min siden han er i en passende alder for sånt der jeg strengt talt er litt for gammel med mine tolv år. Men jeg lar henne holde på for jeg vet at hun liker det og jeg liker det innerst inne litt selv også uansett om det kanskje er barnslig. Jeg vet generelt sett ikke hvorfor det å være barnslig skal være så himla farlig for Benedikte i klassen går rundt og får det til å høres ut som om å være barnslig er det farligste en kan være, ja til og med mer farlig enn å røyke eller drikke selv om man så vidt meg bekjent ikke kan få problemer med leveren eller utvikle lungekreft av en sunn dose barnslighet i hverdagen. Benedikte er dog en idiot så det er kanskje ikke så rart at hun har rare meninger som jeg på ingen måte er enig i. I alle fall leser mamma om himmelen og om bibelske historier og egentlig tror jeg ikke på det selv om jeg later litt som bare for mammas skyld fordi hun har en sånn søt naiv tro av den typen som gir en tro på menneskeheten og ikke en sånn fælere tro som gjør at man vil nekte homofile å gifte seg. Jeg tror derimot på Georg for han vet jeg at finnes, han ser jeg flere ganger i uka. Og hvis han er Gud som er undercover i et leilighetskompleks i Groruddalen så tror jeg kanskje litt på Gud likevel.

*

Uansett om det er Gud eller Georg det er snakk om så er det i alle fall Ulriksen jeg ser gå langs veikanten i retning nærmeste matbutikk. Han har et litt grettent uttrykk i dag, litt sånn jeg har når broren min for n-te gang maser meg med på kortspill, sikkert mest fordi han har et slags merkelig talent overfor å vinne når vi spiller Vri Åtter selv om det er et sånt spill man ikke skulle tro kunne bli annet enn tilfeldig. Georg er nok gretten av helt andre årsaker enn irriterende småbrødre og runder med kortspill, det slår meg egentlig som en mer vilkårlig grettenhet, sånn når man er litt mutt og lei uten at det er noen spesifikk årsak som står bak. Og det slår meg at om Georg egentlig er Gud så er denne grettenheten essensiell fordi den viser at selv de allmektige kan være i dårlig humør. Jeg tar meg i å håpe litt at Georg ER Gud bare fordi jeg liker ideen om at denne dagen kan være virkelig betydningsfull av en grunn. Frem til nå var dette bare en høyst ordinær lørdag og nå er det en lørdag som er skrevet med Word Art av den typen der man kan lage en skikkelig stilig skygge under bokstavene sånn at det blir litt 3D-effekt ut av hele spetakkelet. Plutselig kan det vise seg at jeg er en del av noe som er større enn meg selv. Jeg fortsetter å følge etter Georg på en skikkelig diskret måte som sikkert er såpass diskret at jeg fortjener en medalje eller kan hende til og med tre. Georg går skikkelig langsomt og jeg blir snart temmelig overbevist om at han, om han ikke er Gud, like sannsynlig kan være en skilpadde som har blitt forvandlet til et menneske av en innmari stereotypisk heks med kosteskaft og svarte klær og vorte på nesa. Plutselig føler jeg et snev av omtanke overfor Georg som er sterkere enn ellers og jeg tenker også på hvor mye jeg liker skilpadder før jeg konkluderer med at skilpadder nok ikke har noe med denne historien å gjøre i det hele tatt og i så måte kan skyves til side. Georg går videre og jeg har for min del viet så masse tid til finurlig tankespill at jeg nesten har mistet Georg av syne til tross for at han går så sakte at det nesten er snakk om slow motion. Nå har jeg likevel fokus og løper litt nærmere ham før jeg dukker bak et tre og deretter fortsetter min sære form for spionvirksomhet og dette fortsetter frem til Georg når butikken og går inn for å handle. Jeg går selv inn og merker meg at hvis Georg er Gud så er han en Gud som liker te og cherrytomater, ting jeg selv har såpass sansen for at jeg kanskje er litt Gud jeg og. Det er en annen tanke som er litt fin av seg og jeg føler meg et øyeblikk uendelig. Som om jeg er så mye mer enn jeg selv gjerne tenker og innerst inne har en slags kraft i meg. Og jeg vet fortsatt ikke om jeg tror på Gud, men jeg tror på Georg Ulriksen og enda mer enn det igjen tror jeg på meg.

*

Den kvelden lytter jeg litt mer interessert enn ellers når mamma forteller historier fra Barnebibelen og ikke bare med en påtatt interesse som mest er for å beskytte mamma fra å forstå at jeg faktisk er i ferd med å bli ganske så stor, en sannhet jeg ikke tror mødre generelt sett liker å innse siden de så lenge har vært sentrum for tilværelsen. Og for mammas del så er det jo bare henne og broren min og meg så vi har liksom måttet passe litt ekstra på hverandre og være litt far i tillegg til henholdsvis mor, bror og søster og da må jeg beskytte mamma litt ekstra. Sånn er det bare. Og likevel, i dag lytter jeg og er mer oppriktig interessert, kanskje fordi jeg ikke ser for meg det samme som før. I dag inneholder brennende busker ansiktet til Georg Ulriksen som dannes av flammene på en måte som gjør at jeg skulle litt ønske visjonen oppe i hodet mitt kunne blitt mentalt overført til et oppriktig konkret filmlerret for det er en skikkelig Hollywood-produksjon hjernen har stelt i stand og med Georg Ulriksen som sentrum for det hele. Og videre når Moses står der og får sjøen til å dele seg så er det ikke Moses, det er ikke en gang Georg. I stedet så er det jeg som holder staven. Mamma merker at jeg kanskje lytter litt mer nøye enn ellers og sender meg et hemmelig smil som broren min ikke merker seg, noe som er like greit i og med at det er spesifikt ment for meg. Jeg smiler tilbake og tenker at mamma er fin, hun er noe av det fineste som finnes. Ikke like fin som nybakte hveteboller og duften av nyinnkjøpte bøker riktignok, men absolutt i samme nabolag på finhetsskalaen. Og så er lesestunden over og broren min går og legger seg mens jeg kan sitte oppe om jeg vil og drive med mitt i noen timer til. Timer som likevel går unna skrekkelig fort fordi jeg sitter og tegner meg selv som Gud og deretter Georg Ulriksen og tar meg i å lure på om det er noe blasfemisk i rekkefølgen om Georg er langt nærmere å være Gud enn meg, noe han jo er. Jeg konkluderer med at det går nok greit likevel og tegner videre og vips er det tid for å legge seg. Den kvelden ender jeg for første gang på lenge opp med å be en bønn til G.U.D. Det er en forkortelse som er skapt for å lure mamma i tilfelle hun plutselig får med seg bønnen min som hun fritt kan få tolke slik hun vil, uvitende om sannheten. For det hele er en forkortelse for Georg Ulriksen D som er den (eller egentlig de) jeg ber til. Jeg ber først og fremst til Georg om å fortsette å være den samme koselige gamle mannen i nabolaget som jeg alltid blir så glad av å se fordi han ser så snill og omtenksom ut og jeg egentlig har litt lyst til å adoptere ham som bestefar selv om man kanskje ikke kan gjøre slikt sånn helt uten videre. Georg hadde likevel sikkert vært en innmari koselig bestefar og jeg ber til ham om at det en gang kan være min virkelighet og at det en dag vil være helt naturlig for meg å kunne gå opp trappene til leiligheten hans, ringe på og så sitte og drikke te og cherrytomater mens han snakket om livet sitt og alle de magiske fargene det ble malt frem med, farger som med alderen kanskje har glidd litt over i en slags brungrå smørje fordi man får færre muligheter til å skape nye minner.

Etter bønnen til Georg Ulriksen ber jeg en bitteliten bønn til, denne gang henvendt til meg selv. Det er derfor jeg har lagt til D-en som står for mitt navn, Dina, og det er en bønn om å fortsette å klatre i trær og hoppe paradis hvor enn mye Benedikte insisterer på at det er det barnsligste av alt. Jeg ber til meg selv om å fortsette å være meg selv uansett hva som skjer og avslutter med et hvisket «amen» sånn for sikkerhets skyld.

Så mye mer er det ikke å legge til og nå kan jeg sove og smile for meg selv over tankespill og sommer og å leke spion på matbutikken. Alt dette mens Gud finnes eller ikke finnes og jeg i alle fall tror på Georg Ulriksen, meg selv og å spise sjokoladeis når sola skinner som mest selv om det bare er tirsdag.

Bilder fra 17. mai og andre pinsedag og noen kule ting som er litt herlige :)

Heisann! Egentlig går det litt i mot mine prinsipper å ha to eller flere ukommenterte innlegg etter hverandre, men det får så være og uansett spiller det jo egentlig ikke så veldig stor rolle. I alle fall har de siste innleggene mine i hovedsak dreiet seg om MGP (føl dere fri til å titte på innleggene om dere ikke har lest dem om dere er veldig nysgjerrig på hva jeg tenker om ditt og datt MGP-messig sett) og en del av meg syns det er litt synd at MGP-sesongen er over for i år siden jeg syns det er så herlig, men samtidig betyr det bare at vi er enda nærmere sommeren og det er jo absolutt verdt å feire. På samme måte som man kan feire at det har vært mye herlig vær i det siste (selv om Yr og Storm ikke virker så optimistiske hva angår helgen på Østlandet, men jeg satser på at de tar feil siden oppholdsvær vil passe meg mye bedre), man kan feire at jeg leser mye fint for tiden og man kan feire at jeg fant en reserveløsning da greia jeg har brukt i det siste for å kunne se britisk og amerikansk Netflix i stad sluttet å funke som gjør at ting funker igjen (Netflix, slutt med sånne regler for proxy-greier og slikt, når jeg betaler nærmere 100 kr for noe hver måned fortjener jeg å kunne se mer enn kun det som tilbys på norsk Netflix syns jeg). 

Men nå tenkte jeg først å dele noen veldig fine ting som er helt geniale.

Først vil jeg dele denne:

Det er sånne små intervjugreier med de nominerte til Tony Awards 2016 og det er så underholdende og søtt og fint og jeg liker disse menneskene så godt, jeg har skikkelig lyst til å bli venner med dem alle som en (og da særlig Lin-Manuel Miranda og Sara Bareilles) <3

Ellers er dette noe av det mest morsomme i verden:

Det er en mann og en dame som leser bøker med falske forsider på t-banen og så er moroa at disse bøkene har veldig artige titler og forsidebilder og slikt sånn at de andre på t-banen blir skikkelig forvirra. Ideen høres kanskje ganske så enkel ut, men den er samtidig i like stor grad direkte brilliant ;)

Da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til litt litt bilder fra andre pinsedag og 17. mai og litt tanker om hvordan de dagene var. Så da setter vi i gang:

Oppdrag: 16ende og 17ende mai 2016 =D

Andre pinsedag var en tilsynelatende alminnelig mandag som ikke var så alminnelig likevel siden det var en fridag med stengte butikker og muligheten til å gjøre hva enn man ville. Det jeg ville var å dra på kafé og det gjorde jeg der jeg koste meg med kakao og kanelbolle og å sitte og lese, fargelegge og sjekke nettet på mobilen min i ny og ne. Etter at det var gjort dro jeg videre til Botanisk Hage og tok bilder:







Det er så pent i botanisk hage <3 

Senere dro jeg hjem en tur, begynte på en ny bok (som jeg i dag, to dager senere, allerede har lest ut fordi jeg er flink) og dro deretter til sentrum der jeg møtte besteste onkel A og kuleste Mr. D (karolinske kallenavn for onkelen min og hans samboer) og vi dro på indisk restaurant og det smakte fantastisk =D Så dro jeg hjem for kvelden, fornøyd med en mandag der jeg hadde gjort veldig lite fornuftig og egentlig bare kost meg.

Så kom 17. mai (hurra) og det skal innrømmes at jeg var litt skeptisk på forhånd. For jeg trives veldig godt i eget selskap, men det er noen dager som 17. mai og Nyttårsaften der jeg tenker at det nok er mer praktisk om man har kjæreste eller masse venner og/eller familie å tilbringe dagen sammen med fordi de kan føles litt ensomme siden de fleste tilsynelatende har planer og ting å finne på. Heldigvis fikk jeg truffet moren min og spilt Maxi-Yatzy (som hun vant) og et ordspill jeg ikke husker navnet på (som jeg vant) med henne, i tillegg til at vi tok en spasertur sammen og det var fint. Og ellers fant jeg på noen andre ting på egenhånd og hadde det oppriktig koselig underveis med å dra innom Vestli Skole (for å spise et kakestykke, kjøpe en Pepsi fordi de, hørt på maken, ikke solgte Cola og hilse på noen kjente og slikt) og deretter dra til Hasle Skole der det var virkelig supert. Der prøvde jeg meg på kakelotteri (som jeg ikke pleier å vinne på) og vant dette:

Det er en kurv full av ristopper og jeg har fortsatt masse igjen =D

I tillegg sto jeg en halvtime i kø og det var skikkelig verdt det for popcorn-en de solgte på Hasle Skole smakte helt fantastisk, jeg tittet litt rundt og jeg fikk lyttet til korpsmusikk i to minutter før jeg mistet interessen. 

Deretter dro jeg til Grønland der det var fullstendig kaos og jeg fikk kjøpt supre ting som salte drops og en Sprite til kveldskos og litt mindre supre ting som et lite popcorn-beger som ikke hadde noe smak i det hele tatt (et problem jeg løste ved å snike til meg saltposer fra Max) før jeg dro hjemover. Uansett fikk jeg spist mye godt av det usunne slaget, jeg fikk nyte sola, jeg fikk spilt spill og jeg greide å unngå å være i sentrum når det var supermasse mennesker og det er jo en suksess det. 

Så konklusjonen er at det var en ganske så fin dag selv om jeg tror det nok er en dag som generelt sett funker best for familier og slikt. Og hvem vet, kanskje jeg har mer planer neste 17. mai, det vil tiden vise. Og har jeg ikke flere planer så er bare å besøke Hasle Skole i seg selv en finfin ting siden de har innmari god popcorn og det går an å få 333 på kakelotteri ;)

*


 

 

Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016

Søk i bloggen

Akima K. Montgomery

31, Oslo

Bokorm, forfatterspire, musikalelsker, lyktestolpefan og generelt sett karolinsk person som ellers vil ønske alle lesere, nye som gamle, velkomne og håper at de har det koselig her i min lille verden av babbel <3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits