Akima Montgomery

Jeg har brukt de siste dagene til å lese om musikalcder på Amazon.com og videre lytte til diverse musikalcder på Spotify, jeg har vært på jobb-dingsen og nå er det helg og jeg har sett den samme musikalen for det som høyst sannsynlig var siste gang og vurderte å ha en minidepresjon av den grunn, men lot det være. Jeg har begynt på "Norwegian Wood" av Murakami og det nevnte jeg i mitt forrige blogginnlegg (som alle som vil lese en anmeldelse av "The Fantastic mr. Fox" bør lese siden min anmeldelse etter min mening er veldig kul), jeg er ikke i det beskjedne hjørnet for øyeblikket, føler uansett at beskjedenhet virker falskt veldig lett, har en sånn mistanke om at alle som sier at de er dårlige på noe egentlig har en baktanke om at de vil ha komplimenter, men det kan godt tenkes at jeg tar feil. Jeg har på den ene siden ekstra sans for homofili i bøker, film, tv-serier, musikaler, alt mulig for tida, mens jeg samtidig føler meg ekstra hetero hvis det går an å si det sånn, jeg syns i hvert fall tanken "oi, han var kjekk" er veldig nærliggende og er for øyeblikket i ferd med å utvikle en crush overfor både Matthew Morrison fra GLEE og Adil siden han er så episk i "Spring Awakening" og kjente meg igjen, han vinka til og med fra scenen siden han husket meg fra de to gangene tidligere jeg hadde sett musikalen, skjønt han virka litt overraska, men det er ikke så rart, hvor mange andre personer ser den samme musikalen både på førpremiere, premiere og på ordinær forestilling liksom? Jeg skriver ikke nok på de tingene det egentlig er meningen at jeg skal skrive på, men har skrevet noen dikt og en sang og det blir sånne rare greier som likevel føles meningsfullt på en slags merkelig måte, jeg skal på Grünerløkka filial i morgen, Serieteket, låne grafiske romaner og jeg har i det hele tatt mye jeg må få lest, kjøpte tre nye bøker i går for eksempel, har mål om å få lest "Catcher in the rye" snart, underlig nok har jeg ikke lest den enda, jeg har lyst til å sitere sangen "Alt man vet" fra den norske versjonen av "Spring Awakening" siden den avsluttes med ordene "Så hør meg, hør på meg, jeg roper, jeg roper, en dag vil folk forstå" siden det er noe så magisk ved de ordene som om de snakker spesielt til meg eller i hvert fall den delen av meg som tenker at jeg en dag vil gi mening, det gjør jeg nemlig ikke enda...
Og jeg bare babler og skal ha et innhold ved bablinga nå!
***
Jeg har kommet frem til at enkelte stemmer kan være ganske så crushverdige og lagde en liste på Facebook over de fem mannlige sangerne hvis stemmer jeg likte best. Problemet er at en slik liste egentlig må være litt lenger, det må være med hvert fall to gutter til og derfor skal jeg lage en liknende liste her og her vil det jo være gode muligheter for eksempler også. Så da kommer altså denne listen:

Topp 7 mannlige sangstemmer for øyeblikket i villkårlig rekkefølge (med noen eksempler for hver person som liksom er ekstra bevis på hvorfor de fortjener å nevnes)

Christian Borle


På noen bilder så syns jeg Christian Borle er ordentlig søt. Han er ikke sånn typisk kjekk riktignok, men han har liksom en sånn nerdete sjarm og jeg liker personlig det mye bedre enn typiske kjekkaser. Dessuten virker han veldig sympatisk ut i fra det jeg har lest om ham på nettet, han er dødskul i "Legally Blonde: The Musical" som man kan se på nettet gratis her: http://www.dailymotion.com/l3g4llybl0nd3 og ikke minst så har han en helt unik stemme som er hovedårsaken til at han er med på denne listen.Christian Borle har nemlig en veldig klar stemme som har særpreg og kler sanger med en liten dose humor spesielt godt. Kort oppsummert: Christian Borle er kuul!
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=5co-CG1z-KA 
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=iiLdP-itBzc&feature=related 

Michael Winther


Michael Winther hadde jeg ikke en gang hørt om før på mandag da jeg lånte cden "Songs from an unmade bed" på musikkavdelingen på Hovedfilialen til Deichmanske. Men da ble jeg til gjengjeld veldig positiv veldig fort. Michael Winther har ikke verdens mest fantastiske stemme ever eller noe sånt, men den er så inni hampen behagelig og han bruker den på en sånn måte at man bare lytter til de samme sangene om igjen og om igjen opp til flere ganger bare fordi det er så fint. Dessuten synger han så klart og blir aldri fristet til å begynne med irriterende ting som triller eller å vise fram falsett bare for å virke ekstra god, han bare synger liksom, enkelt og greit og det er mer enn nok. Michael Winther er altså interessant!
Eksempel A: Various Artists ? Songs From An Unmade Bed (hvis det å linke til Spotify ikke virker så bare søk på "Songs from an unmade bed" på Spotify for da kan stemmen hans nytes en hel cd igjennom.)
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=g4xF3jY8x2E

Norbert Leo Butz


Jeg må innrømme at jeg ikke syns Norbert Leo Butz sang noe særlig fint på "Wicked"-cden, men så hørte jeg ham på "Last 5 years"-cden min og det er da jeg ble overbevist. Det som er med Norbert Leo Butz er det at stemmen hans ikke er sånn klassisk pen, men mer sånn rå og upolert og det er noe av det jeg liker best siden det gjør den mer unik. På "Last 5 years"-cden for eksempel så er han helt herlig med en stemme som passer musikken perfekt og han har som Michael Winther en sånn stemme som bare vokser for hver gang, man bare liker den bedre og bedre og bedre. Og når han også bare med stemmen sin spiller teater på utmerket vis så bare viser det videre hvorfor Norbert Leo Butz så absolutt fortjener å være med på denne lista.
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=iuFjT5oeEBw
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=SXUeClRqS0c

Matthew Morrison


På grunn av GLEE er jeg i ferd med å bli oppriktig glad i Matthew Morrison, men det hjelper selvsagt at han både synger og danser bra i tillegg til å så absolutt å ha utseende med seg. Ok så er stemmen hans egentlig ganske ordinær hvis jeg hadde skullet vært en fullstendig objektiv lytter, men så greier jeg jo ikke å være objektiv heller for han er så pen og stemmen hans er som fløyel eller sjokolade eller andre slike herligheter og kler liksom helt ulike sjangre også, jeg mener jeg har sett ham rappe og danse i GLEE, men på youtube kan man finne ham synge "Bring him home" fra Les Miserables også så han er liksom litt ufeilbarlig. Det eneste er vel at stemmen til enkelte andre på denne listen rører meg mer på en måte, men ellers; Wow!
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=VoJUoEt05SI
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=UQ8O2KRSTWY

Philip Quast


Jeg kan ikke lage en sånn liste som denne og ikke ha med Philip Quast for han er liksom kongen av stemmer og hvis noen skulle styre et rike kalt musikallandia så ville han vært kongen. Det mest gåsehudfremkallende jeg noensinne har sett på film eller hørt på cd er for eksempel Philip Quast som Javert og jeg elsker stemmen hans, den er virkelig vakker syns jeg. Og Philip Quast er sannsynligvis den med den mest klassisk pene stemmen på denne listen, men den skiller seg likevel ut ved å ha en sånn spesiell klang som gjør at han sikkert kunne hørtes nydelig ut om han bare sang "The clooooock is 21:55". Jeg er litt mindre betatt enn jeg pleide å være, det må sies, men jeg er fortsatt fan. Philip Quast = episk :)
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=oYHe5thiLgM&feature=related
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=XzzVhGv07Cg

Chris Jackson


Chris Jackson er en som jeg ganske nylig har fått sansen for og det skyldes cden fra musikalen "In the heights", en musikal som for øvrig har utrolig kul musikk. Den godeste Chris Jackson, som så vidt jeg vet ikke har noen tilknytninger til andre mer kjente "Jackson"-er, synger nemlig veldig fint på "In the heights"-cden og virker også ekstremt sympatisk og rett og slett kul. Og her har vi muligens den minst skolerte av alle sangerne på denne lista tror jeg, men Chris Jackson tar det igjen med å en sånn skikkelig smooth og innsmigrende RnB-aktig stemme og sånne stemmer er en slags guilty pleasure for meg (jeg elsket Shaggys "It wasn't me" da den kom ut for eksempel). Dessuten er det også her en sånn stemme som vokser for hver gang og til tross for sine begrensninger kan lyde direkte vidunderlig.
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=7BurW9v_zI4
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=hpi-4XnsypI&feature=related

Helge Jordal


Helge Jordals stemme har jeg vært fan av siden jeg så "Den lille havfruen" for første gang som seksåring og etter det så har jeg likt veldig godt hvordan han synger (og prater) i "Treasure Planet" og "Mesterdetektiven Basil Mus" også bare for å nevne et utvalg. Jeg syns bare at han får bergensk til å høre vakkert ut rett og slett og har også hørt ham synge andre ting på youtube og cder og slikt som også var finfint. Helge Jordal er enkelt og greit tøff, han er jo det!
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=4xB6ebFOxUw&feature=related
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=9l-Q30WFH0k
***
Og det var listen min og den kunne gjerne vært enda lenger, men alt godt tar slutt et sted og jeg skal helst rekke noe annet enn denne bablinga før leggetid og. Men jeg håper folk finner listen min interessant og føl dere fri til å bli inspirerte eller til å søke opp hvem som helst av disse musikalske vidundrene på youtube eller Spotify bare for å lytte mer for de fortjener det. Og da er jeg med det ferdig med å skrive nettopp dette blogginnlegget og så skal jeg blogge igjen om noen dager tenker jeg =0)

Heisann, for øyeblikket lytter jeg til en veldig merfundig, men så smått litt fascinerende musikalaktig greie kalt "Songs from an unmade bed". Den kaller seg en "song-cycle" og er rett og slett en samling sanger som hver forteller en historie. Dessuten er det bare en karakter og han blir spilt av en eller annen fyr som heter Michael Winther og dermed er jeg veldig glad for at den godeste Michael Winther synger bra for hvis ikke hadde dette ikke funka i det hele tatt. I tillegg leser jeg på en bok som heter "No & jeg" av Delphine de Vigan som jeg begynte på i morges og som er interessant nok sånn i den store sammenheng. Og hvorfor jeg nevner dette er helt tilfeldig, men det føles som en god begynnelse på et innlegg som rett og slett skal være en slags oppsummering. Jeg har nemlig en plan om å påbegynne hver måned med et innlegg der jeg skriver ned alle filmer og bøker jeg så eller leste for første gang den forrige måneden. Og da setter jeg i gang oversiktsgreia (jeg tar ikke med filmer jeg bare så halvparten av eller bøker jeg har lagt fra meg dog, men ting jeg har sett og lest ferdig):

Nye litterære og filmatiske opplevelser i januar 2010 (med kommentarer til hver bok og film)

Bøker

- Fjellprinsessen av Shannon Hale
En oppriktig interessant ungdomsbok som rett og slett var veldig sympatisk, med gode skildringer og sånne ting. Likevel litt sånn bok man liker mens man leser den og glemmer rett etterpå og uten det lille ekstra som gjør at man tenker over en bok noe særlig siden. Terningkast 4!

- Heliumhjarte av Bjarte Daviknes Klakegg
En utrolig poetisk perle av en novellesamling som jeg likte veldig godt. Skrevet på nynorsk for øvrig og jeg er ikke så vant med nynorsk, men i dette tilfelle bare gjorde det alt enda vakrere. Terningkast 5!

- Percy Jackson og lyntyven av Rick Riordan
En ungdomsbok jeg syns var svært fengende og interessant med et kult fokus på gresk mytologi. Ellers likte jeg veldig godt hvordan den var skrevet og liker at dette er første bok i en serie, jeg vil nemlig gjerne lese mer. Terningkast 5!

- Den riktige Rafferty av Yvonne C. Kuhn
Velskrevet og tilfredsstillende, men det er noe usikkert hvem målgruppen er for den er litt for voksen for ungdomsbokhyllene og litt for ungdommelig for voksenhyllene følte jeg. Men hovedpersonen var veldig kul og boka hadde en fin og god stemning. Terningkast 4!

- Legenden om Sally Jones av Jacob Wegelius
Fantastisk, en sånn virkelig nydelig og fascinerende bok som jeg skulle ønske fantes da jeg var barn. Man får for eksempel masse sympati med hovedpersonen og illustrasjonene er herlige. Terningkast 6!

- Historien om herr Sommer av Patrick Süskind
Litt sånn "Lille Prinsen"-aktig bok som er nydelig illustrert og utrolig vakkert skrevet. Ganske tynn, noe som er litt synd siden jeg ikke ville den skulle ta slutt, men det gjør den for så vidt desto lettere å lese flere ganger. Terningkast 6!

- Hvis alt er et spill av Juli Zeh
Veldig velskrevet, fascinerende og intens bok som fikk meg til å føle meg veldig intellektuell på en god måte. Ikke lettlest i det hele tatt, men veldig, rett og slett utrolig bra skrevet og svært medrivende og engasjerende i tillegg. Terningkast 5!

- Sitt ned og hold kjeft -håndbok for deg som vil miste selvtilliten av Knut Nærum
Vedig Nærumsk for å si det sånn, litt som å høre ham prate via boksidene. Ellers ganske så underholdende og en sånn bok som har en sterk sarkastisk undertone, noe som er moro. Riktignok ikke en bok som man tenker veldig mye over senere, men helt grei lesning hvis man vil slippe å tenke og bare underholdes. Terningkast 4!

- Life on the refrigerator door av Alice Kuipers
En originalt fortalt og rørende bok der alt som ligger mellom linjene er viktigere enn det som står skrevet ned. Samtidig ganske forglemmelig og egentlig forholdsvis forutsigbar. Terningkast 4!

Filmer

- Avatar
VAKKER å se på og veldig storslått. Dessuten er den engasjerende og passer for de aller fleste. Dog litt for rett-frem og litt vel lik Pocahontas til tider. Men det skal sies at vakkerheten og underholdningsverdien gjør at man kan se gjennom fingrene med de små tingene en kunne kritisert. Terningkast 5!

- Paraplyene i Cherbourg
Høy eyecandy-faktor på den mannlige hovedrollen og i det hele tatt en veldig pen film. Har også god musikk og er dypt romantisk. Og virkelig en veldig nydelig film generelt egentlig. Dog er sangstemmene litt kjedelige. Terningkast 5!

- Interstella 5555
Veldig pent og deilig surrealistisk i en tegnefilm som kort sagt kan oppsummeres som en ekstra lang Daft Punk-musikkvideo i manga-stil. Dessverre føltes den egentlig mye lenger enn de 70 minuttene den varte og opprettholdt ikke interessen så veldig godt. Men hovedsaklig en film som er verdt å se, både musikk og animasjon er jo utmerket. Terningkast 4!

- Where the wild things are
Denne filmen er både rørende og har svært interessante karakterer som man får masse sympati med. Men målgruppen er litt uklar og det bør understrekes at dette ikke er en barnefilm selv om den er basert på en barnebok. I stedet er det en film som er utmerket for alle voksne som husker barndommen sin. Terningkast 4!

- Kaguyahime
Merkelig og fascinerende filmet danseforestilling med veldig talentfulle utøvere. Det er dog grenser for hvor spennende det er med en film der alt bare er dans og tromming og man får ikke helt taket på historien, men det er jo litt fascinerende likevel og det er sykt god kroppsbeherskelse på utøverne for eksempel. Terningkast 4!
***
Ellers så har jeg altså sett "Spring Awakening" noen ganger denne måneden og det var gøy og nå er jeg klar for februar, en måned jeg så absolutt tror kan bli ganske så fin =0)

Tenk deg at du har en film du har gledet deg sykt til å få sett. Eller en bok du har ventet på eller et teaterstykke. I min sammenheng er det snakk om en musikal, nemlig "Spring Awakening". Tenk deg så at du får billetter til den i julegave fra din übergreie mor, men likevel deltar i konkurranser der man kan vinne billetter sånn for moro skyld. Det er det jeg gjorde og nå har jeg altså følt meg som fetter Anton denne uka siden jeg var blant 85 heldige bloggere som fikk sjansen til å se "Spring Awakening" på førpremieren på onsdag, noe som kan bevises ytterligere i eksempelvis disse bildene her:

               
Scenen er rett og slett en stor trapp tøft nok!

                  
Meg ved siden av Adil!!!

Og det er flere bilder inne på facebookprofilen min :) Uansett følte jeg meg allerede etter det veldig heldig siden jeg både fikk sett en musikal før mange andre og man også fikk møte skuespillerne etterpå med det resultat at jeg har et knippe bilder og en hel masse autografer =0)

Så oppdaget jeg på torsdag ettermiddag at jeg hadde vunnet ENDA en konkurranse og denne gang var premien to billetter til premieren på "Spring Awakening" og dermed har jeg nå faktisk sett denne musikalen to ganger utrolig nok OG jeg skal se den en tredje gang lørdag sjette februar. Med andre ord, jeg er i himmelen og skal nå prøve å formulere mine ekstatiske tanker om til en slags anmeldelse av denne musikalen, i hvert fall skal jeg prøve

Anmeldelse av "Spring Awakening"

Musikalen "Spring Awakening" er altså basert på Frank Wedekinds teaterstykke med samme navn, et stykke som ble skrevet i 1891 av alle kule ting liksom. Selve teaterstykket ble forbudt i veldig mange år siden det dristet seg til å ta opp temaer som sex, masturbasjon, homofili, pubertet og andre sånne temaer som da var tabu deluxe selvfølgelig. Men på 70-tallet ble det endelig satt opp i helhet og i 2006 kom musikalversjonen til Duncan Sheik og Steven Sater på Broadway og nå, nå er den her i Norge og en musikal som jeg altså har sett og som jeg digger enda mer enn før!

"Spring Awakening" forteller om et stykke ungdommer i 1890-årenes Tyskland som vokser opp i et strengt og regulerende samfunn der nye tanker heller ses ned på enn å bli akseptert og der fjortenåringer fortsatt får vite at barn kommer med storken og ikke blir informert om noen detaljer. I dette samfunnet har vi Wendla som er en av hovedpersonene og som er en fjorten år gammel jente som opplever den første kjærligheten, en kjærlighet som handler om den godeste Melchior Gabor. De har etter hvert sex med det resultat at Wendla oppdager at nei da, storken er absolutt ikke involvert ;) Melchior på sin side er en av de andre hovedrollene og er en ung opprørsk gutt som vet alt de andre ungdommene ikke vet og som er mer radikal, frisinnet og ateistisk enn lærerne hans for eksempel hadde foretrukket. Den tredje karakteren som jeg ser på som en hovedperson er Moritz som er en nervøs og usikker ung person som skremmes av de nye tankene og følelsene som puberteten bringer med seg. Videre er Ilse en veldig viktig karakter sånn jeg ser det, men alle ungdommene i historien har på mange måter sin egen historie og derfor er det flere historier parallelt samtidig som det er en rød tråd i hvordan hele stykket i bunn og grunn handler om ungdomstiden og viser at vi har mer felles med ungdommene fra 1890-tallets Tyskland enn vi i første omgang kanskje ville trodd.

Personlig har jeg alltid elsket musikaler og favorittene mine har gått fra å være "Annie" til å være "Les Miserables" og videre til å være "Wicked" (selv om jeg i sistnevntes tilfelle bare har hørt musikken). Nå er "Spring Awakening" favoritten min og det skyldes at jeg føler at den har noe helt eget å by på i forhold til de andre musikalene jeg har sett eller lyttet til før. For eksempel har vi historien. Selv om man ikke skulle være særlig interessert i sex og slike greier så har man vært ungdom, det har vi alle og det er ungdommen denne musikalen forteller om, ja hyller kan man vel nesten si. Man vil uansett finne seg en eller annen karakter å kjenne seg igjen i, være seg Melchior som søker etter svar på alle sine spørsmål og som er rotløs, åpen for nye inntrykk og nysgjerrig overfor alt han ikke blir fortalt. Eller Wendla som når alt kommer til alt er en veldig naiv ung jente som opplever helt nye følelser og sin store ungdomskjærlighet. Eller Moritz og hans nervøsitet og usikkerhet. Man kan så lett kjenne seg igjen i spekteret av følelser som i denne musikalen blir formidlet og blir mint på sin egen ungdom. Samtidig så gjør dette at denne musikalen nok vil treffe best hos ungdom eller unge voksne eller folk som er unge av sinn for ellers kan man se stykket for bare sex og orgasmer og ikke se hvordan det er en dypere historie under alt dette, historien om å vokse opp, en historie om kjærlighet, vennskap, liv og død og at verden egentlig er veldig merkelig. Dessuten er dette en sånn musikal som er veldig symbolsk, det er liksom sånn at det ikke egentlig er selve historien som er det viktigste, men alle følelsene i bunnen av den, noe som også kommer frem i hvordan det visstnok ikke er meningen at karakterene bare skal bryte ut i sang, men at sangene heller skal formidle tankene til karakterene, noe som jeg personlig tror vil gjøre at denne musikalen virkelig vil passe perfekt også for de som i utgangspunktet ikke er så into musikaler. Hvis du enten er ung eller har vært det og husker det så er "Spring Awakening" midt i blinken altså =0)

Oslo Nye Teaters versjon av "Spring Awakening" har gjort ting som kulisser og rekvisitter og slikt veldig enkelt og greit. Hele scenen er rett og slett en diger trapp (som jeg personlig ble litt nervøs av siden hvert trinn var så høyt og det hadde vært fryktferdelig kjipt om en av skuespillerne falt i den eller noe sånt, men alt gikk helt bra heldigvis) og det er heller liten bruk av rekvisitter ellers. Dette syns jeg er veldig positivt for ikke bare er det økonomisk sett gunstig sikkert med hensyn til utgifter og slikt, men det gjør også at man får skuespillerne helt oppi trynet på en god måte. De føles så nær deg der de bare er noen trappetrinn unna og du føler liksom at du nesten blir en del av musikalen du og, særlig under sangen "Føkka" (som er dritkul, bare se: http://www.youtube.com/watch?v=j-p3MllxiKM) da skuespillerne rett og slett steller seg over stolsetene og synger i vei, noe som er skikkelig rått! Videre er det to skuespillere som tar seg av voksenrollene og da har vi Helle Haugen som er alle de voksne kvinnerollene og Geir Sundberg Kvarme som er alle de voksne mannerollene. Disse to sistnevnte trenger bare å skifte rekvisitter og så er de hver forskjellig karakter. Eksempelvis er Helle Haugen moren til Melchior med en gang hun tar på seg briller og har håret i flette nedover ryggen og det trenger ingen å si noe om heller, vi bare skjønner hele tiden at nå skal hun være denne karakteren og nå, når hun lager en sånn rar gispende lyd så er hun en av lærerne og så videre. Med andre ord er dette en veldig smart oppsetning sånn sett og det passer veldig godt til en musikal som er veldig naken og mer down to earth enn musikalene til for eksempel Andrew Lloyd Webber som i enkelte tilfeller nesten blir for mye av det gode. Og jeg må berømme lys og lyd for det var utmerket utført og man hørte veldig godt hva folk sa og fikk med seg teksten på sangene og alt det der. Jeg så forestillingen sammen med bestevenninnen min i går for eksempel og hun kom så godt inn i sangene at det var hakket før hun sang med under hvert musikalnummer og hun hadde ikke på noen måte min ekspertise ;)

Og noe av det som gjør "Spring Awakening" så bra er musikken som er noe av det kuleste jeg har kommet over. I utgangspunktet har jeg jo vært obsessed med cden siden juli i fjor, men det er noe annet å se en sang fremføres live, det gir en ekstra edge til det og i tillegg var jo noen av sangene enda bedre på norsk enn på engelsk tøft nok. Og det er et stort spennvidde når det gjelder sangene for vi har sanger som "Mitt dop er deg" ("My junk" på engelsk) som melodi og tekstmessig sett bare kunne vært en koselig popsang på radio (på scenen er den litt mer eksplisitt da for å si det sånn) og så har vi veldig rolige sanger som "Rør meg" ("Touch me") og "Jeg vil bli såret" ("The word of your body"). Samtidig har vi også sanger som "Dritten i livet" ("The B**** of living"), "Ingenting igjen" (And then there were none") og "Føkka" ("Totally F*****") og de tre sistnevnte er så tøffe og rå at de hadde hørt like godt hjemme på en rockekonsert og er en av hovedgrunnene til at man virkelig ikke MÅ være musikalfan for å like "Spring Awakening" for sangene er veldig lite typisk musikalmusikk, i stedet er det noe helt annet og så inni hampen fengende at jeg for øyeblikket har hatt "Føkka" på hjernen i over en uke til min store fornøyelse ;) Og vær så snill, kjære leser og søk opp "Spring Awakening" på youtube og se alle klipp dere kommer over. Eller enda bedre, kjøp cden for dere kommer ikke til å angre, dette er nemlig blant det mest fantastiske man kan komme over sånn uansett liksom!

Jeg må jo nevne skuespillerne og da føles det nærliggende å starte med Adil som spilte Moritz. Han var nemlig PERFEKT og gjorde ene og alene at Moritz er den nye favorittkarakteren min i "Spring Awakening", med Melchior på en klar andreplass. Adil er jo for meg mest kjent fra Dansefeber, men jeg har vært fan av ham en stund og han var en av de jeg gledet meg mest til å se i "Spring Awakening". Og han er perfekt, helt perfekt, han gestalter rollen som Moritz på en så god måte at man har bøttevis med sympati på lager og virkelig nyter Moritz sine sanger. Dessuten synger han bra også og man kan riktignok høre at for eksempel Heidi Ruud Ellingsen og Sofie Bjerketvedt teknisk sett er mer skolerte sangere, men Adil har liksom denne råheten og upolertheten som Moritz trenger, noe naturlig, noe ekte er der og det gjør at det blir vidunderlig. Og ellers må jeg trekke frem Jens Petter Olsen som Melchior for Melchior er i utgangspunktet en karakter jeg liker veldig godt (så mye at jeg oppkalte den ene hovedpersonen i Nanowrimo-historien min etter ham faktisk) og Jens Petter Olsen er vel så bra som Melchior på cden min og har den uslåelige kombinasjonen av at han er pen å se på, synger utmerket og har all den karismaen man trenger for å gestalte en så tøff karakter som Melchior. Ellers tenkte jeg etter førpremieren at Lena Kristin Ellingsen teknisk sett er litt bedre på skuespilldelen enn sangen, men etter i går gikk det opp for meg at hun faktisk er fantastisk på sangen også. Riktignok er hun ikke den med mest særpreg i stemmen, men hun synger så pent og så klart og stemmen hennes formidler så utrolig godt Wendlas naivitet og sterke følelser. Jepp, hun er perfekt! Jeg likte ellers Trude Øines som Ilse veldig godt, syns Helle Haugen og Geir Sundberg Kvarme var geniale som de forskjellige voksenkarakterene, digget Espen Bråten Kristoffersens Georg og syns Heidi Ruud Ellingsen og Sofie Bjerketvedt synger så bra at de kunne synget navnene i telefonkatalogen og jeg ville kjøpt cden =0) Og etter førpremieren tenkte jeg at gay love-greia til Hanschen og Ernst var litt brå i oppsetningen til Oslo Nye, men etter i går har jeg kommet frem til at dette er en bra ting selv om jeg ikke kan sette ord på hvorfor. Og angående det så sang de replikkene sine i sangen "Dritten i livet" helt fenomenalt, det var nesten som å høre de som synger bortimot det samme på cden fra den amerikanske versjonen. Ja, generelt så var alle sangene utrolig godt oversatt til norsk for det er vanskelig å oversette musikalsanger og beholde den samme meningen i teksten og her har det blitt gjort ekstremt godt! Og nå tenker jeg at det hadde vært fullstendig perfekt for øvrig om det hadde kommet cd med den norske versjonen, den ville jeg i så fall kjøpt med en gang ;)

Så, jeg har egentlig ingenting konkret å sette fingeren på for jeg nøt virkelig "Spring Awakening" begge gangene jeg så den og kunne med glede sett den 100 ganger til, bare sett den igjen og igjen og igjen for det ER verdens mest OMFG-vidunderlige musikal ever. Ja, den er helt <3 og hjertelig tusen takk til Kjersti Horn for å ha satt opp nettopp denne musikalen, tusen takk fru Fortuna for at jeg får sett den flere ganger og tusen takk til alle skuespillere for en av mitt livs desidert beste opplevelser =0)

Heisann, kjære bloggverden. Jeg vil starte dette innlegget med å si dette, nemlig: JEGERVERDENSHELDIGSTE!!! Grunnen til dette er at jeg faktisk vant en konkurranse, dvs. jeg, Karoline, Hun som nesten aldri vinner noe som helst vant noe og det er til og med noe jeg har hatt veldig lyst til å vinne også. Jeg fant nemlig denne konkurransen: http://kampanje.blogg.no/1263306439_vinn_billetter_til_sp.html (en konkurranse som nå er over så vidt jeg vet) og der kunne man vinne billetter til å se "Spring Awakening" (som lesere av bloggen min kanskje husker at jeg babla i vei om i mitt forrige innlegg blant annet) på førpremiere på onsdag. Jeg har altså billetter til å se "Spring Awakening" på Oslo Nye Teater den sjette februar, men har selvsagt lyst til å se det som muligens er yndlingsmusikalen min for øyeblikket, selv om jeg bare kjenner den via cden og klipp på youtube, flere ganger og konkurransen til blogg.no var mildt sagt episk. Ikke bare ville vinnerne få se musikalen på førpremiere, dvs. før mange, mange andre, men de ville også få mulighet til å møte skuespillere etterpå i følget konkurranseteksten. Ergo måtte jeg jo bare delta og nå er jeg altså en av de heldige utvalgte som vil få en direkte vidunderlig kveld på onsdag og derfor er jeg HAPPY, HAPPY,überhappy faktisk. Dessuten er jeg i utgangspunktet fan av både Adil og Heidi Ruud Ellingsen og de er jo med på "Spring Awakening" (Adil på sin side i en veldig stor rolle, han spiller Moritz) de og. Dessuten har jeg en passe utspekulert plan om å ha oversatt en masse musikaltekster fra engelsk til norsk og så forhåpentligvis få levert det til en eller annen på Oslo Nye Teater i håp om å bringe drømmen om å være musikalsangoversetter ett skritt nærmere virkeligheten. Og akkurat nå er jeg så inni hampen lykkelig at det nesten tyter ut av ørene på meg og vil sannsynligvis gjøre bestevenninnen min helt gal av musikalbabbel efterpå. Men hallo, liksom, jeg skal se førpremieren på en musikal, det er det mest episke som kunne skjedd i livet mitt nå tror jeg. JEGDIGGERDENNEUKA!!!
***
Men nok om det, nå tenkte jeg å dele et utdrag fra en historie jeg holder på med kalt "28 dager og en lyktestolpe" med mine ærede og sikkert totalt uinteresserte lesere og det er bare fordi jeg føler for å gjøre det og uansett liker å dele ting jeg skriver med verden, ikke bare på grunn av at jeg er litt vel glad i oppmerksomhet og komplimenter, men også fordi det å skrive tross alt er en av de tingene jeg er mest opptatt av og da føles det liksom riktig å dele sånt. Utdraget introduserer en karakter i historien kalt Mina Mikalsen og jeg har et lite håp om at hun skal være en sånn karakter som leseren i utgangspunktet ikke finner så veldig sympatisk før hun etter hvert blir bedre og bedre likt og til slutt er en leseren er oppriktig fan av. Og ellers skal historien etter hvert involvere en annen jente ved navn Penelope (og da har jeg liksom mål om at det skal være mye subtext liggende mellom linjene for å si det sånn) og så selvfølgelig en lyktestolpe. Hele konseptet er altså to jenters nattlige samtaler under en lyktestolpe gjennom hele februar og jeg har mål om å skrive ferdig et førsteutkast i løpet av februar hvis alt går etter planen. Men nå skal jeg la være å bable og bare poste dette lille utdraget sånn bare fordi liksom:

Utdrag fra "28 dager og en lyktestolpe"

Navnet hennes er Mina Mikalsen, et navn hun føler hadde passet mye bedre på et gammelt rynkeensemble i nittiåra, siden hun har sett omtrent det samme navnet blant de som ble født før 1920 og som stadig figurerer i Aftenpostens dødsannonser. Og om det derimot ikke er et såpass gammeldags navn som Mina tror det er så er det i hvert fall ganske så kjedelig for riktignok er hun den eneste Minaen i klassen sin, men det er mange som heter Mikalsen i telefonkatalogen. Litt for mange faktisk og i det hele tatt er hele telefonkatalogen et veldig sammensurium av ? sen er, Jensen, Hansen, Larsen og for eksempel Mikalsen. Mina har nemlig sjekket. I det hele tatt har Mina veldig oversikt når det gjelder slike detaljer som andre finner uvesentlige, som hvor mange personer med hvert etternavn det finnes på skolen hennes (deriblant fire med Iqbal som etternavn slik seg hør og bør på Oslo østkant og hele ti med etternavnet Hansen, hun er derimot den eneste for øyeblikket som heter Mikalsen til etternavn, men det er en liten trøst). Andre detaljer Mina vet alt om er hvor mange personer i klassen hennes som har blå øyne (13 av 20, medregnet Mina selv), hvor mange ganger hun rekker å skrive ordet fe på et minutt (77, men så skriver hun ganske fort også) og hvor mange lyktestolper hun går forbi på vei til skolen (hele 28 stykker utrolig nok og hun har telt flere ganger for å være sikker). Hvorfor Mina er så opptatt av detaljer vet hun ikke selv, hun har ikke arvet det fra moren sin som er det mest vimsete eksemplaret av arten menneske som Mina noen gang har kommet over. Hun har ikke arvet det fra faren sin, som riktignok deler Minas sans for orden og systemer, men som har hukommelse som en gullfisk og ved å si det fornærmer man gullfisken. Mina har heller ikke arvet det fra storebroren sin, Mio, en gutt som på den ene siden har et direkte vakkert navn (den heldiggrisen), men også er minst like distré som sin mor. Mio er ellers en ganske grei storebror, faktisk, han tar av og til og kjører henne på jobb med den stilige bilen sin, hvis bilmerke er noe Mina ikke er sikker på, det fins noen temaer der heller ikke hun har peiling. I tillegg er Mio hyggelig, en god lytter og en litt sånn enfoldig type som Mina automatisk ville følt litt sympati med uansett siden hun ikke tror virkeligheten er lagt til rette for naive, smådumme, men oppriktig hyggelige mennesker som broren sin. At virkeligheten heller ikke er lagt ordentlig til rette for smarte lesehester med manglende tro på menneskeheten generelt sett, dvs. Mina selv, prøver hun bare å fortrenge. Men tilbake til lyktestolpene. Mina har en spesiell respekt for dem og hun vet ikke helt hvorfor, hun vet bare at hun liker dem. Det har hun alltid gjort egentlig og det er ikke sånn at hun bukker for dem eller deklamerer poesi til dem eller noe sånt. Men hun anerkjenner dem, hun ser verdien i deres virke for å lyse opp verden bit for bit og hun har i det siste hatt denne tendensen til å gå ut til en spesiell lyktestolpe hver kveld bare for å hilse på. Og å skrive, lyktestolper er nemlig en av de mange tingene som inspirerer Mina Mikalsen, en jente som, lik så mange andre, er fylt med forfatterdrømmer.

Nettopp denne dagen, den første februar og en søndag, går Mina som vanlig og setter seg ved siden av lyktestolpen rett utenfor leiligheten der hun bor. Og så sitter hun og bare tenker for akkurat der føles det så lett å tenke og det er en slik ro som hun ikke føler at er mulig å finne frem til andre steder. Og så tenker hun, ikke på noe spesielt, men alt og ingenting og bearbeider dagens inntrykk (der i blant observasjonen av at Minas lærer i engelsk, frøken Sommerbakken, ikke kler lange kjoler siden de drukner hennes allerede ganske korte og staute skikkelse fullstendig). Mina skal ikke påstå at hun har veldig peiling på mote, men hun leser av og til morens Se og Hør blader, til tross for at hun ser på slike overfladiske ting som direkte forkastelig, og noen få av kommentarene til Jan Thomas har festet seg inne i Minas hode, skjønt hun aner ikke hvorfor. Men det er liksom en del av henne som nærmest kan høre at han kommenterer på antrekk av og til og hun hørte stemmen hans inne i hodet veldig godt da hun så frøken Sommerbakkens kjole. Mina selv er veldig lite glad i kjoler eller skjørt for den saks skyld og har alltid følt at hun hadde hatt det mye lettere om hun var gutt for de trenger ikke pynte seg med kjoler eller skjørt, de slipper tull som mensen (hun nekter å tro at stemmeskiftet er like ille) og hun har en slags ide om at gutter har mye mindre krav satt til seg. De kan bare være seg selv, de, tenker Mina og glemmer helt alle bøker og filmer hun har opplevd som har vist henne at, jo da, det å være gutt kan by på frustrasjoner det og. Uansett sitter Mina gjerne og tenker like ved sin yndlingslyktestolpe og denne dagen føles været perfekt disponert for tankespill. Det snør ikke og kulden som har preget en rekke dager i januar er i stor grad borte og erstattet av, om ikke varme, så i hvert fall en mildere temperatur liggende i lufta. Det er rundt to-tre kuldegrader og Mina er kledd i en fin strikkejakke i hvitt som moren hennes mener er for tynn, men som Mina syns er helt perfekt. I tillegg har hun på et rødt skjerf og det er i mindre grad på grunn av at det er vinter og i større grad fordi Mina er veldig glad i skjerf. Ja, så glad i dem at hun vurderer å starte en fangruppe for dem på Facebook, der hun er under dekknavnet Mimosa Ravnehjerte, liksom for å sikre full anonymitet. Dessuten har ikke Mina egentlig lyst på venner på Facebook, men er der for å leke spion og snike rundt på folks profiler, titte på bilder og kunne følge med på folks liv uten at de vet det, en tanke hun finner så tiltalende at det er direkte magisk. Og hvorfor Mina kaller seg Mimosa Ravnehjerte er enkelt og greit at Mimosa er et fint navn som minner litt om hennes, men bare er ti ganger vakrere. Og Ravnehjerte skyldes Minas forkjærlighet for ''Brødrene Løvehjerte'', en historie hun har elsket siden hun var fem år og som hun har lest og sett på film så mange ganger at hun kan sitere alt bortimot. Men Mina har sørget for å bruke Ravnehjerte fremfor Løvehjerte siden hun kjenner seg mer igjen i ravner enn løver. Dessuten virker det mer mystisk og mystiskhet er alltid et pluss.

Mina tenker på mystiskhet og så glir tankene i en rolig overgang over til andre subjekter som lyktestolpen, nettopp denne lyktestolpen som så vidt Mina vet har vært der bestandig, i hvert fall kan hun ikke huske en tid uten den. Denne lyktestolpen er like grå og bunnsolid som alle andre lyktestolper hun har kommet over og skiller seg egentlig ut på veldig få måter. Det eneste må være lyktestolpens skygge som Mina er overbevist om at er litt lenger enn andre skygger, en liten detalj av det særdeles uviktige slaget som hun likevel finner interessant. En lengre skygge kan bety at noe rommer mer og da blir det kanskje plass til flere tanker også, Mina er i hvert fall fullstendig overbevist om at hjernen hennes arbeider på en annen måte under denne lyktestolpen for tankene flyter av gårde, flyter som på såpebobler som igjen hentes av små vindpust som igjen tar dem med til fjerne strøk. Og så vender tankene tilbake og Mina blir overbevist om at, hvis hun bare kunne ta tak i en av de langtveisfarende tankene, legge den varsomt i hendene sine og betrakte den, tanken da ville ha vokst en smule på grunn av nye inntrykk og slike ting. Og det er en fin tanke, like fin som de vinterdagene da det er passe kaldt og det akkurat er nok vind til at kinnene får malt frostkyss på seg, like fin som å dele en kveld og en lyktestolpe og en slik merkelig stillhet som gir en tro på at alt er mulig.

Mina glir av sted på alle de ekstremt mange tankene sine, glemmer alt system, all logikk, alt som ellers er henne, bare drømmer seg bort og merker det ikke før veldig sent at noen er på vei mot lyktestolpen, noen som kanskje også vil dele en kveld med en lyktestolpe.
***
Og nå, med posting av utdrag og generell jegerlykkeligogbaresvever-babbel unnagjort så skal jeg spise middag straks mens "Spring Awakening"s finfine sanger spilles på repeat i hjernen min og jeg smiler ekstra mye. Forvent dere ellers masse babbel om førpremierearrangementet enten på torsdag eller fredag og da gjerne bilder hvis kameraet vårt har begynt å virke igjen. Livet er fiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiint!!!

"På den tiden da jeg ennå klatret i trær - det var lenge, lenge siden, mange år og årtier, jeg var bare såvidt over en meter høy, brukte skostørrelse åtteogtyve og var så lett at jeg kunne fly - nei, det er ingen løgn, jeg kunne virkelig fly den gangen - eller i det minste nesten, eller mer korrekt: Det ville i sin tid vært mulig for meg å fly om jeg virkelig for alvor hadde villet det og faktisk hadde forsøkt det, for... for jeg husker godt at det var så vidt jeg ikke fløy, det var om høsten, jeg gikk i første klasse. da jeg gikk hjem fra skolen og det blåste så kraftig at jeg, uten å bre ut armene, kunne legge meg mot vinden lik en skihopper, ja enda lenger frem uten å falle... og da jeg så løp mot vinden, ned over engen fra skolehøyden - skolen lå nemlig på en liten åskam utenfor landsbyen og bare sparket litt fra bakken og bredte ut armene, da løftet vinden meg og jeg kunne  uten å anstrenge meg gjøre hopp på to-tre meters høyde og ti-tolv meters lengde - eller kanskje ikke fullt så langt og fullt så høyt, det spiller jo ingen rolle! - i allfall fløy jeg nesten, og om jeg bare hadde kneppet opp frakken og tatt skjøtene i hendene og bredt dem ut som vinger, ville vinden ha løftet meg helt opp og jeg ville med største letthet ha seilt fra skoleåsen over dalsøkket bort til skogen og over skogen ned til sjøen, hvor huset vårt lå, og mens min far, min mor, min søster og min bror, som alle var for gamle og tunge til å fly, så på i grenseløs undring, ville jeg tatt en liten sving over hagen for så å sveve ut over innsjøen, nesten over til den andre bredden, og til slutt ville jeg ha latt meg bære i makelig fart tilbake og fremdeles ha kommet hjem i tide til middagen."
 
Slik begynner boka "Historien om herr Sommer" av Patrick Süskind og jeg har egentlig ikke hatt noen som helst plan om å bruke alle innlegg jeg skriver for tiden på anmeldelser, men det er jo bortimot umulig å la være når bøkene jeg leser viser seg å være så inni hampen vidunderlige. Og jeg var kanskje positiv til "Legenden om Sally Jones", men denne var enda bedre og vel verdt litt obsessing fra min side.


"Historien om herr Sommer" av Patrick Süskind er vakkerhet pakket inn i en forholdsvis tynn bok på 120 sider og er en av de bøkene der det både skjer veldig lite og veldig mye samtidig. Boka fortelles av en ikke navngitt gutt som forteller om et knippe episoder fra hans oppvekst. I tillegg så fortelles det om den mystiske karakteren herr Sommer som alltid er ute og går uansett vær. Og det er egentlig veldig umulig å oppsummere handlingen for det er liksom ikke den som er fokuset føler jeg og heller ikke herr Sommer for den saks skyld. I stedet er det en bok som minner meg om "Den lille prinsen", en sammenlikning som også føles passende siden det er den samme voksne barnsligheten her. Med det sikter jeg til at denne boka helt tydelig er skrevet av en voksen, men da en voksen som tydelig husker hvordan det var å være et barn og tar barndommen ordentlig på alvor. Boka minner meg også litt om Roald Dahls og Michael Endes skrivestil, men det er på en måte noe helt annet også som seg hør og bør. "Historien om herr Sommer" er nemlig helt unik.

En av grunnene til at jeg elsket denne boka var begynnelsen (som er utdraget jeg tok med over) fordi det har en utrolig sterk gjenkjennelseseffekt for meg, jeg har også løpt av sted når vinden har blåst og hatt følelsen av at jeg, om jeg bare flakset litt med hendene, ville fly hvis jeg bare fikk nok fart. Og videre er det et tidspunkt der bokas forteller vurderer å ta selvmord og tenker seg begravelsen sin og hvordan alle vil savne ham og slikt og, mens jeg aldri har vurdert selvmord seriøst, jeg har hatt en del sånne filosoferinger selv, hvem har egentlig ikke det... Og jeg elsker det når jeg leser en bok og kjenner meg igjen i tankene som beskrives og her var det å kjenne seg igjen veldig, veldig lett. Videre er det et veldig flytende språk som er lett å lese og er sånn herlig dypt på en enkel måte á Tommy og Tigern og "Naiv Super". Og "Historien om herr Sommer" har også dette med seg med at det legges vekt på detaljer, det blir for eksempel nevnt nøyaktig hvor høy fortellerpersonen er når han lærer seg å sykle og slike ting og det føles på mange måter riktig siden man er opptatt av detaljer som barn, da er man for eksempel syv og et halvt år, mens man som voksen er bare for eksempel 24 og hvert fall ikke legger til et halvt. Dessuten har boka både noen fotnoter (og jeg er fotnotefan), et oppriktig vakkert språk med fin bruk av metaforer, en forteller som hopper fra det ene temaet til det andre lik meg når jeg prøver å fortelle om noe jeg har opplevd og så er det dette med at jeg siterte to sider i begynnelsen av dette innlegget da, en bok må nesten være fin når man starter et innlegg om den med å sitere hele to sider av den og egentlig har lyst til å sitere hele historien selv om det hadde blitt et fryktferdelig langt blogginnlegg.

Også er det dette med illustrasjonene da. "Historien om herr Sommer" er en helt alminnelig vidunderlig bok på 120 sider som tilfeldigvis har en del illustrasjoner av en som heter Sempé og de er helt nydelige små søte akvarellbilder som er like enkle og dyptloddede som teksten i boka og som er direkte vakre. Jeg skulle vist eksempler, men fant egentlig ganske få illustrasjoner fra denne boka på nettet, men bare tro meg når jeg sier at disse illustrasjonene er skjønne og en annen grunn til at jeg sammenlikner den med "Den lille prinsen", en bok som jo også har nydelige illustrasjoner.

Det må dog innrømmes at dette ikke er en bok som passer for alle, selv om den passa perfekt for meg. Noen vil for eksempel tenke at den er en barnebok siden det handler om barndom og er en ganske tynn bok som også er illustrert og det er den ikke. På grunn av bokas slutt, som er litt brå og både åpen og lukket samtidig, og at boka når alt kommer til alt er både symbolsk og mystisk så føler jeg nok at man ikke ville fått det samme utbytte av den som barn. Dessuten er det litt en sånn bok som krever tålmodighet siden den er veldig zen etter min mening, den er stille og reflektert og roper ikke etter oppmerksomhet, men er heller beskjeden og med en stille trygghet ved seg som om den vet hva den er god for selv hvis leseren ikke skjønner det. Og det er litt merkelig, men jeg liker denne stille nostalgiske stemningen som denne boka maler frem være seg i bilder så vel som i språk. Jeg sitter litt igjen og tenker at dette er noe helt spesielt og jeg vet at jeg mer enn gjerne vil lese "Historien om herr Sommer" igjen for det er en av de bøkene som gir sommerfugltanker og inspirasjon og som minner en på hvorfor det å lese er <3 hvis man skulle ha glemt det, noe jeg heldigvis ikke har :)

Terningkast 6 selvfølgelig =D
***
Og jeg blogga i går og jeg har sympati med meg selv til tross for at jeg ikke er noe mer enn bare sørpeforkjøla og jeg har nå et storslått dilemma angående hvilken bok jeg skal lese nå, det er vidunderlig mange muligheter ;)

Og når alt kommer til alt er jeg happy og har nå tenkt å lage meg varm drikke igjen snart!

Det er noen bøker som er unike, som har dette ekstra laget med tryllestøv kastet over seg og trollbinder leseren, som passer for de aller, aller fleste og som i tillegg er oppriktig vakre. "Legenden om Sally Jones er en av de bøkene.

"Legenden om Sally Jones" av Jacob Wegelius


"Legenden om Sally Jones" kom først ut i 2008 i Sverige og er skrevet og illustrert av Jacob Wegelius (som for så vidt har et etternavn som jeg syns er perfekt forfatternavnmessig sett), en forfatter som har gitt ut et knippe andre bøker, men som jeg ikke tror har blitt oversatt til norsk, det vil si ikke før nå. Nå finnes nemlig "Legenden om Sally Jones" på norsk og takk og lov for det, denne boka er nemlig forholdsvis perfekt og hadde den ikke kommet på norsk hadde jeg kanskje ikke oppdaget den.

«Fortellingen begynner en tropisk uværsnatt for rundt hundre år siden. Da fødes en gorillaunge dypt i den afrikanske regnskogen. Verken måne eller stjerner lyser denne natten. Derfor spår flokkens eldste at den nyfødte kommer til å rammes av mange ulykker i fremtiden.»

Boka begynner med disse setningene og gjorde at i hvert fall jeg bortimot med en gang ble ganske så nysgjerrig på hva disse ulykkene ville være og hvordan det ville gå med den lille gorillaungen. Så jeg leste ivrig videre og fant snart ut at denne gorillaen fikk navnet Sally Jones, derav navnet på boka. Dette er virkelig oppriktig talt en legende, en sprudlende legendarisk fortelling om en gorilla og hennes mange eventyr. Teknisk sett er "Legenden om Sally Jones" en barnebok med sine illustrerte sider og forholdsvis enkle språk, men jeg vil tro at man kan få mye glede av den også når man er eldre. Det er nemlig en historie der så utrolig mye spennende skjer og Sally Jones opplever blant annet å være tyv, være i dyrehage, være del av et omreisende sirkus, være på båt og mye mer i en eventyrlig bok som ikke på noen måte kan oppsummeres egentlig, den må oppleves. Og på 107 sider og med så masse illustrasjon at det nesten blir som en ekstra tykk bildebok med ord så er det en rask bok å lese gjennom, men man får samtidig mer sympati og engasjement overfor karakterene i denne boka enn i mange mye voksnere og tykkere bøker jeg har lest. Og man mister aldri interessen, men blir så interessert at jeg for min del tror jeg vil lese gjennom denne boka opptil flere ganger til bare i dag. Så karakterene er veldig interessante og slutten er rett og slett perfekt og når boka i tillegg er sinnssykt gjennomtenkt med en rød tråd hele veien og faktisk lærer deg litt om verden i tillegg så er jo det en skikkelig bonus.

Og noe av det som gjør denne boka så herlig er illustrasjonene som Jacob Wegelius også står bak og de er fullstendig vidunderlige og hovedgrunnen til at jeg faktisk endte opp med å låne denne boka fra biblioteket i går. Man kan se en del gode eksempler på disse illustrasjonene på Jacob Wegelius sin hjemmeside som man finner her: http://www.jakobwegelius.com/index.php og jeg for min del falt helt pladask for Jacob Wegelius sin stil som har noe litt gammeldags over seg, men på en veldig fin måte. Det er noe klassisk ved Wegelius sine illustrasjoner som gjør dem veldig sofistikerte og samtidig har de noe herlig eventyrlig ved seg og en detaljrikdom som gjør at man gjerne kan se på bildene alene i flere minutter i strekk. Og jeg anbefaler folk på det sterkeste og gå inn på nettsiden hans der man kan se litt eksempler på illustrasjonene hans og så bør de lese boka "Legenden om Sally Jones" for det er virkelig en fantastisk bok. 

Jeg nevnte at den passer for alle og det mener jeg virkelig. For barn som ikke kan lese er den utmerket til høytlesning for eksempel, hvis man nettopp har lært seg å lese er denne boka perfekt, hvis man er ungdom eller voksen og sånt så er dette en sånn bok som gir herlig nostalgifaktor og ellers fremstår som vidunderlig siden den har en sånn fantasi ved seg og er skikkelig pen og hadde jeg hatt småbarn ville dette vært en av de bøkene jeg oppriktig hadde elsket å lese på sengekanten. Og på sett og vis minner "Legenden om Sally Jones" meg om boka "Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv" (som jeg for så vidt også er veldig glad i) for det er litt samme stilen her og samtidig er "Legenden om Sally Jones" kanskje en bok som vil appellere til flere siden den er tynnere og det jo er ekstremt lett å bli glad i søte gorillaer. Jeg skulle bare ønske denne boka fantes da jeg var syv, åtte år for jeg likte den veldig godt nå, men hadde jeg vært syv så tror jeg at jeg ville blitt regelrett obsessed =D 

Så hvis du liker bøker generelt eller liker fine illustrasjoner eller er interessert i å lese om sjarmerende gorillaer eller har lyst til å lese en bok der handlingen tar plass på tidlig 1900-tall og man får opplevd store deler av verden på 107 vidunderlige sider eller faller i alle disse kategoriene samtidig så er nok denne boka perfekt. Og hvis du ikke faller i noen av disse kategoriene så håper jeg fortsatt at du tar opp boka "Legenden om Sally Jones" av Jacob Wegelius likevel for den fortjener virkelig å leses og gir deg tro på at virkelig eventyrlige bøker fortsatt gis ut :)

Terningkast 6!
***
Ellers har skjebnen funnet ut at det var en god ide å gjøre meg veldig forkjøla i dag for jeg er så snørrete nå at det driver meg bananas og jeg mistenker at jeg ble forbannet da jeg for noen dager siden sa "jeg blir aldri syk, jeg og hvis jeg blir syk så er det bare forkjølelse og selv det får jeg nesten aldri lenger" og voíla, nå er jeg sørpe og holder meg inne på rommet mitt med et lite håp om at det ikke vil merkes av moren min siden hun blir så "stakkars deg" og medfølende og sånt og jeg egentlig har mye mer lyst på medlidenhet når jeg oppdager at animasjonsfilmer som f. eks. "Det regner kjøttboller" BARE settes opp på kino på norsk (noe som er irriterende siden den filmen hørtes ganske sjarmerende ut, men jeg så absolutt ikke gidder å se den på norsk først; hadde det vært en Disney-film kunne jeg vurdert det, men den er ikke Disney). I tillegg har jeg gjort sedvanlige karolinske greier og skal nå sjekke tilfeldige tingester på nettet og slikt og avslutte dette blogginnlegget. Vi bables =0) 

Siden sist har jeg lest litt bøker, spilt litt Nintendo, prøvd å leve i virkeligheten i veldig liten grad når jeg ikke er på jobb, sånne ting og jeg har hatt det fint. Dessuten har hovedfilialen så utrolig mange interessante filmer som man kan låne og nå har jeg sett en film kalt "Paraplyene i Cherbourg" (eller "Les Parapluies de Cherbourg" som den heter på fransk og den har jeg tenkt å prøve å anmelde her nå :)

Paraplyene i Cherbourg, regissert av Jacques Demy, film fra 1964


Jeg har sett "Paraplyene i Cherbourg" stående i hyllene på hovedfilialens musikkavdeling mange ganger, men slått det fra meg av rein og skjær pysethet. Det er nemlig sånn at jeg er ganske tradisjonell egentlig og i tillegg er pysete og sjelden utvider horisonten min når det gjelder nye ting, være seg bøker, film eller andre greier. Men så var denne filmen tilfeldigvis kulturtipset i Dagbladet forleden lørdag og da ble jeg litt mer nysgjerrig. Dessuten er det noe spesielt med franske filmer. Jeg har sett veldig få franske filmer, men til gjengjeld har jeg elsket alle de franske filmene jeg har sett som "Amelié", "Elsk meg om du tør" og nå "Paraplyene i Cherbourg" og det alle disse tre filmene har til felles er at de er fargerike og lite tilfeldige på noen måte, at de har virkelig flott musikk og ikke minst at de fremstiller romantikk på en ekstremt tilfredsstillende måte.

Og vi kan begynne med det romantiske. I følge min definisjon av hva det betyr å være romantisk så er jeg romantisk for jeg elsker kjærlighetssanger i Disney-filmer og musikaler, jeg syns dette utdraget fra musikalen "The boy from Oz":
http://www.youtube.com/watch?v=rHziMABosDM er noe av det mest vidunderlig romantiske som finnes, jeg tror jeg og Kuzco hadde vært det mest perfekte paret ever, jeg syns forholdet mellom Wall-E og Eve er rein magi og jeg skulle gjerne sittet og sett på stjernene med en annen eller opplevd andre sånne fine situasjoner som fremstilles i Sarah Dessens ungdomsbøker. Samtidig så er jeg uromantisk siden jeg sjelden forelsker meg og egentlig føler at det er helt greit om jeg er singel resten av livet mitt også. Men uansett hva jeg er så pleier det liksom ikke å være det å høre noen si "Jeg elsker deg" i en film eller en bok som er det jeg ser på som romantisk, det syns jeg heller blir en klisjé. Unntaket er når det sies på fransk. Av en eller annen grunn høres nemlig "Je t' aime" mye mer vakkert ut...

"Paraplyene i Cherbourg" handler om unge Genevieve og unge Guy som er dypt og inderlig forelsket, så forelsket faktisk at lidenskapen  i "New Moon" kommer til kort i forhold. Så må Guy dra i krig i Algerie og det er med det to elskende som skilles. Rett før Guy drar har han og Genevieve sex og hun blir gravid og nå er hun gravid og trist og spørsmålet er om hun vil vente på ham eller gå videre...

Mer om handlingen har jeg ikke tenkt å røpe og jeg vil ikke akkurat begynne å fortelle hvordan det går på slutten (selv om det egentlig frister litt siden jeg kunne analysert slutten opp og ned i mente i timesvis) i tilfelle min anmeldelse mot all formodning får noen til å velge å teste ut "Paraplyene i Cherbourg". Men det jeg kan si er at denne filmen er ekstremt romantisk og dramatisk og ut i fra konseptet høres ut som en skikkelig smørje, men faktisk er utrolig nydelig. For den er nydelig og egentlig nesten irriterende perfekt med klær som matcher bakgrunnen, en like gjennomtenkt fargebruk som i "Amelié", nydelig fotografi og kulisser og symbolikk og sånne greier og herlig musikk.

Og musikken er noe av det viktigste å trekke frem her siden dette er en slags musikal, men bare veldig lite typisk musikalaktig. Alt synges nemlig i denne filmen, absolutt alle replikker synges og i de fleste musikaler er det i hvert fall noe snakking så dette føltes litt uvant selv for en musikalelsker som meg. Men man kommer veldig fort inn i det og etter hvert tenker man nesten ikke over det en gang og så er det igjen noe med det franske. Hadde dette vært en engelsk film hadde sungede replikker som "jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg" virket veldig svulstig (hvis ikke det blir sunget til en karakter spilt av Hugh Jackman i musikalen "The boy from Oz som i "I honestly love you" som jeg linket til tidligere i dette innlegget da), men på fransk høres det mer spesielt ut og som en slags symfoni av vakre ord og lidenskapelig stemning og slikt. Det eneste som er litt dumt er at alle skuespillerne visstnok blir dubbet (noe som er veldig forståelig siden det må kreve en hel del å synge alle replikker man har i en film), men det er veldig overbevisende gjort. Syngingen er for så vidt veldig fin og sangstemmene er riktignok litt kjedelige, men de er gode nok. Og musikken er så sykt nydelig, noe man kan høre her: http://www.youtube.com/watch?v=Zs1NmsA-n-Y&feature=related (fra ca 1:18 minutt inn i klippet og utover kan man høre filmens hovedtema, en melodi som dukker opp flere ganger, men er så vakker at det ikke gjør noe). Og det er en sånn lavmælt intensitet ved hele melodien og sånn er det med mye av musikken ellers også og det er egentlig litt behagelig og gjør videre at denne filmen nok kan passe for personer som ikke interesserer seg for musikaler også for det er veldig lite typisk musikalaktig. Det er for eksempel ingen store dansescener eller storslåtte "Defying Gravity"-episke musikalnumre, i stedet er det mer stillferdig, men med vel så mye intensitet og innlevelse. Og musikken instrumentalt sett er også toppers og jeg mistenker at fioliner er med i bildet i stor grad, noe som bare er fint.

På IMDB trekkes Catherine Denevue ofte frem når det er snakk om denne filmen og det er på sett og vis forståelig. For det første har hun den kvinnelige hovedrollen som Genevieve og det med et meget godt spill. Dessuten er hun veldig pen med blondt hår, rosekinn og sånne store dådyrøyne som visstno skal være så kult. Likevel var det ikke henne jeg likte best, jeg foretrakk den mannlige hovedrollen, jeg, Guy som blir spilt av Nino Castelnuovo. Ikke bare er karakteren Guy helt herlig og en jeg likte skikkelig godt og som stadig gjorde at jeg ønsket å være Genevieve selv, bli elsket av en med et sånt brunt og intenst blikk og en sånn uforbeholden kjærlighet. Men han blir spilt av Nino Castelnuovo som nå er over sytti år og ikke så interessant, men som i 1963 (da "Paraplyene i Cherbourg" ble spilt inn) var helt nydelig og ekstremt crushverdig. Jeg mener bare se:


Nino er selvfølgelig gutten på bildet og dette er bilde en for å vise eyecandyfaktoren.
Jenta på bildet er forøvrig Catherine Denevue og filmen er altså i farger selv om
bildene jeg trekker frem tilfeldigvis er i svart-hvitt.


Herregud, bare se på de øynene han har og det smilet. Åh <3

Jeg skulle egentlig hatt med masse flere bilder, men det var liksom ikke så mange jeg fant på nettet så det får bli med dette, men akk, han er bare rett og slett vakker i filmen "Paraplyene i Cherbourg" og alene grunn nok til å se filmen egentlig =0)

Og jeg har ikke det minste lyst til å levere tilbake "Paraplyene i Cherbourg" på biblioteket igjen, jeg vil eie denne filmen og så se den hver eneste dag helt til dvden eksploderer av overdreven bruk eller noe sånt for det er en veldig fin film, blant det mest romantiske jeg har kommet over og jeg bare elsket hele denne filmen, det er så flott! Så jeg gir terningkast seks (siden det i det hele tatt er veldig lite å kritisere her og eventuell kritikk bare blir pirk) og skal prøve å få sett den hvert fall to ganger til i løpet av helgen, til tross for at jeg har lånt to andre filmer jeg også har mål om å få sett snart. Og jeg elsker begynnelsen og slutten særlig og alt skuespilleri er flotters og replikkene er ace og alt er bare vidunderlig fint.

Je t' aime "Les Parapluies de Cherbourg" med andre ord!!!

Jeg elsker å lese og har en slags følelse av at jeg er i en ekstra leseglad periode for tiden om mulig. Følgelig er jeg også fornøyd med at de tre (skryte, skryte, tre bøker allerede, ædda bædda) bøkene jeg har lest i år alle sammen har vært helt herlige bøker med masse sjarm og spennende konsepter. Og da er de særlig den tredje og siste av disse bøkene som er verdt å nevne siden den var helt fullstendig vidunderlig og gjør at jeg bare vil lese mer, mer, mer i denne serien. For det er første boka i en serie tilfeldigvis og det er jo et absolutt pluss.

Etter at Harry Potter-bøkene ble sånn sykt populære og sånt har det kommet en god del bøker som har blitt kalt 'den nye Harry Potter', en beskrivelse som ikke har stemt i særlig stor grad. Det vil si, ikke før bøkene om "Percy Jackson". Jeg så den første boka på en bokhandel i fjor sommer eller noe sånt i engelsk utgave, men satte den fra meg igjen mest på grunn av at den ble kalt 'den nye Harry Potter' og jeg føler at en bok ikke skal være 'den nye noen ting', men bare seg selv. Men så leste jeg for en kort stund siden at den første boka om Percy Jackson skulle filmatiseres og da endte jeg opp med å kjøpe den første boka på norsk bare for å teste det ut, noe jeg ikke et minutt har angret på. Denne boka viste seg nemlig å være flotters og skal anmeldes av moí nå:

Percy Jackson og lyntyven av Rick Riordan



Percy Jackson (eller Perseus som han egentlig heter) er en tolv år gammel gutt med både ADHD og dysleksi og en egen evne til å havne i trøbbel og nå er han i ferd med å bli utvist igjen. Og om dette ikke var nok begynner det å skje merkelige ting som gir et inntrykk av at de greske gudene og skapninger fra gresk mytologi er litt mer levende enn man skulle tro, noe som viser seg å stemme. Ikke bare det, men det viser seg at Percy er sønn av Poseidon, havguden og dermed halvblods og han ender opp i en situasjon der han må dra ut på et storslått eventyr siden et av Zevs mektigste våpen er blitt stjålet og Percy Jackson tilfeldigvis er hovedmistenkt. I tillegg er det en leir for folk som er halvt gud kalt "Camp Halfblood" med i bildet der man havner i forskjellige hus basert på hvilken gud man er i slekt med som er med i bildet og man finner ut at alle gudene nå holder til i USA siden det er senter for den vestlige sivilisasjon visstnok (Olympos ligger for eksempel på toppen av Empire State Building).

Dette er altså synopsiset for boka "Percy Jackson og lyntyven" og vekket interessen min siden jeg alltid har vært veldig fascinert av gresk mytologi (og mytologi generelt for den saks skyld). Og her er det massevis av snadder for alle som liker gresk mytologi og både minotaurer, Hades (som virker litt mindre herlig sarkastisk enn i Disneys Hercules dessverre), Medusa og harpier dukker opp, bare for å nevne noe og det blir så gøy å lese når man vet litt om gresk mytologi fra før for da sitter man der og tenker at hun en karakter må være Medusa før det noen sider senere viser seg at jo da, den teorien stemmer og liknende ting skjer hele tiden. Det blir av den grunn alene veldig medrivende og det er litt gøy å ligge et skritt foran hovedpersonen hele veien.

Ellers har jeg lest litt kritikk for at denne boka likner litt vel mye på nettopp Harry Potter og det er en del likheter ute og går som at helten har en sidekick som er veldig intelligent og leser massevis á Hermione eller begrep som halvblods eller at det er en virkelig big bad kalt Kronos som helst ikke bør nevnes. Og ja, hadde man satt seg ned og sammenliknet så hadde det vært en hel del paralleller, men samtidig så føler jeg at det er nok forskjeller til at serien om Percy Jackson blir noe ganske annerledes også, ikke minst fordi det er mer fokus på mytologi her og fortelles i jeg-førstepersjon og ikke tredjeperson, noe som gjør at det til tider føles nesten mer medrivende siden man jo kommer nærmere en karakter med jeg-person enn med tredje-person egentlig.

Percy Jackson er ellers en karakter man lett kan kjenne seg igjen i. Her har man ingen typisk helt, men den misforståtte unggutten som til tider er veldig dum og naiv, men godhjertet og bestemt og lojal til det siste. Og hans to trofaste venner Anna-Beth og Grover blir også skildret veldig godt, Anna-Beth for eksempel er veldig smart og belest, men samtidig med et sterkt temperament hun har arvet fra sin mor, Athene, og en sterk omsorgsfølelse overfor vennene sine og Grover er egentlig en satyr (altså halvt menneske og halvt geit) og er den litt keitete og nervøse typen som like fullt er dypt lojal og veldig modig siden han slett ikke føler seg noe modig, men gjør han er redd for likevel. Det er også en rekke andre karakterer som er interessante her og selv om det egentlig er en ganske typisk historie føles den likevel alt annet enn forutsigbar ut og har massevis av øyeblikk der man sitter med hjertet i halsen og håper alt går bra.

Og noe av det jeg likte aller mest var skrivestilen som var veldig lett å lese og veldig ungdommelig i stilen. Det er en hel masse setninger her som jeg gjerne hadde trukket frem, men som jeg ikke kommer på nå og hele boka har dette ved seg med at den passer for mange aldre. Teknisk sett er det vel aller mest en bok for folk i tolv-trettenårsalderen siden helten er tolv år og språket er ganske enkelt og jeg tror dette er en serie som kan få personer i tolvårsalderen som ikke er så glad i å lese til å lese, noe som er en veldig god ting. Dette føler jeg også fordi at Percy Jackson har dysleksi (noe som i følge boka er noe mange som er halvt gud har siden hjernene deres er innstilt for gammelgresk) og ADHD (en annen ting halvguder og guder visstnok ofte har siden de er skapt for kamp og action og ikke å sitte stille i ett klasserom) og siden disse tingene forklares så vil det kanskje gi håp til fantasifulle tolvåringer med dysleksi eller ADHD som kan lese om Percy Jackson og se at også helter kan ha liknende problemer, men også redde verden i ny og ne. Derfor føler jeg dette også er en bok som gjerne bør brukes i skolesammenheng siden den i tillegg til de tingene jeg har nevnt også tar opp gresk mytologi på en ekstremt medrivende måte. Så man lærer massevis, uten en gang å tenke over det, sånt er jo flotters! Men denne boka passer ikke bare for barn og ungdom, men også for voksne og da gjerne voksne som interesserer seg for enten fantasy, gresk mytologi eller action og spenning for her får man alt dette, i tillegg til en fascinerende historie som fikk meg til å oppriktig nyte opplevelsen av det. Med andre ord, denne boka digget jeg. Dessuten bugner den jo av kreativitet artig nok =0)

Ellers er dette altså første bok i en serie som, hvis nettsiden til forfatteren er noe å gå ut i fra, vil bestå av hvert fall fem bøker og jeg sitter nå og har ikke bare litt lyst til å lese hele første boka på nytt ganske snart, men jeg vil lese alle de andre bøkene i serien også og det så fort som mulig for jeg likte virkelig denne boka utrolig godt. Det er så spennende, så fascinerende og minner meg litt om "Artemis Fowl" blant annet, i tillegg til at det sprudlende språket vekte assosiasjoner til "I dypet av en ruin" og de interessante karakterene fikk meg til å tenke på nettopp Harry Potter. Og det er samtidig en helt egen historie også, den har mer enn nok særpreg bare så det skal være sagt også. Så jeg gir en meget sterk femmer og gleder meg til å lese mer. Og jeg SKAL så desidert få sett filmen også ;)
***
Sånn angående boka så søkte jeg altså opp forfatteren, Rick Riordan, på nettet og fant en underholdende nettside med massevis av morsomt stoff om Percy Jackson-universet, deriblant en test der man kunne teste om man var halvblods (altså halvt gresk gud) og der fikk jeg dette svaret artig nok:

If you answered YES to 5-7 questions: You risk level is borderline. You may have some Olympian blood in your ancestry. It is also possible you are the offspring of a minor god or goddess. Unless your warning indicators increase, you will probably be able to live in the mortal world.

Denne testen kan man ta her: http://www.rickriordan.com/index.php/books-for-children/enter-camp-half-blood/ten-signs-you-may-be-a-half-blood/ og som spørsmålene viser er sannsynligheten stor for at man vil svare ja hvert fall fem ganger for hvem har ikke tenkt at en lærer er umenneskelig liksom? Og siden har ellers masse annet fengende innhold som dette: http://www.rickriordan.com/index.php/books-for-children/enter-camp-half-blood/percys-progress-report/ (oversikt over prosessen Percy Jackson gjør når det gjelder forskjellige oppgaver på Camp Halfblood, en oversikt som er ekstremt fornøyelig skrevet) og dette: http://www.rickriordan.com/index.php/books-for-children/enter-camp-half-blood/chirons-guide-to-greek-mythology/ (guide til greske guder som er en fin introduksjon).

Med andre ord er også nettsiden gøyal og boka er toppen og jeg gleder meg til å se filmen og å lese mer om Percy Jackson. Genial litteraritet!
***
Ellers så har jeg spilt en god del Nintendo de siste dagene, fått utvidet Disney-film samlingen min ved å kjøpe Aladdin på dvd (det var en utgave med ekstra sing-a-long mulighet), gitt opp ideen om å skrive en bok denne måneden til en viss grad, men likevel skrevet videre på andre konsepter og sånt og drukket mye te ikke minst. Så livet er fint og nå skal jeg avslutte dette blogginnlegget. Vi bables!!!