The summer that melted everything :)

Heisann! Det er fredag og jeg har fine helgeplaner med biblioteket OG spillkveld i morgen og Jungelboken på teater på søndag. Ellers er det litt dumt at veska mi (som jeg kjøpte i juli i fjor) gikk i stykker håndtakmessig sett for noen dager siden, men jeg har heldigvis et godt alternativ i form av en veske jeg fikk like etter jul. Og ellers så er jeg på et nytt jobbkurs for tiden og det er greit nok, jeg leser og spiller mye Nintendo og jeg lytter til musikalmusikk veldig mye og det er gøy. Jeg har ellers ymse ting jeg skriver på og i mitt nyeste fargeleggingsprosjekt fikk jeg det for meg at det skulle være nordlys selv om jeg ikke egentlig har sett det in real life:

Mobilkameraet mitt er ikke blant de beste og jeg er egentlig ingen proff fotograf, men jeg håper det ser overbevisende nok ut ;)

Av andre fascinerende ting kan det nevnes at jeg har bærbar dvd-spiller nå, jeg har avbestilt HBO Nordic fordi jeg ikke bruker det nok for tiden og enkelt kan bestille det på nytt hvis behovet melder seg, jeg har visst blitt gjesteblogger i ny og ne her: https://glimty.com/blog/ (mine innlegg er det om musikaler og det om sommer i vinterland) og jeg har lest ut denne boka:

Nå vil min anmeldelse av denne fenomenale boka følge og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

The Summer that melted Everything av Tiffany McDaniel

Det er sommer 1984 og Autopsy Bliss inviterer djevelen til å komme på besøk til småbyen Breathed. Like etter dukker Sal opp som påstår at han er djevelen og med ham kommer en hetebølge og flere merkelige hendelser. Og så handler det om Fielding Bliss, 13 år og sønn av Autopsy, som blir veldig god venn med Sal og en sommer som endret alt.

Personlig ble jeg interessert i denne boka fordi synopsiset hørtes ganske fascinerende ut og ja, denne boka er en svært fascinerende bok. Det er også en usedvanlig atmosfærisk og velskrevet bok og den boka jeg har lest så langt i år som har gjort sterkest inntrykk. Litt fordi jeg liker settingen veldig godt (både småby og 80-tallet), men mest fordi denne boka altså er himla flott skrevet.

Jeg likte ellers stemningen og hvordan denne boka handler om sommeren 1984, men samtidig er en tidløs bok. Og jeg trodde at det var en faktafeil i denne boka relatert til settingen årsmessig sett (det nevnes Mario Bros og jeg trodde det var feil siden karakteren Mario hadde 30års-jubileum i 2015, men litt googling viste at ja, det første skikkelige spillet med Super Mario kom kanskje i 1985, men det fantes arkadespill med ham alt i 1983 og dermed så kan man ha spilt Mario Bros i 1984), men det viser seg at dette altså ikke er en feil likevel og med det så har jeg ikke egentlig noe å kommentere på.

For nei, dette er kanskje ikke en perfekt bok og om man leter litt kan man sikkert finne flere ymse småting å kommentere på, men det føles som en bok som vil så mye. Den tar opp religion, homofili og rasisme blant annet og der tittelen tilsynelatende kun peker på varmen som gjorde at alt bokstavelig talt smeltet den sommeren, er den enda smartere enn det igjen for det som egentlig smelter er folks hemninger. At Sal (som er eller ikke er djevelen) er blant dem smelter bort logikken til folk og gjør at fordommene folk har hatt kommer til syne. Dette er en bok om en sommer der alle i småbyen Breatheds hemmeligheter kommer frem i lyset og sårheten i dette er mye av det som gjør denne boka fantastisk. For det er så klokt og så interessant og det er ingen enkle svar. Dessuten handler det om hvor villig folk er til å finne en syndebukk og de finner en i Sal som er mørkhudet med intenst grønne øyne og full av gåter og hemmeligheter og som kanskje er og kanskje ikke er djevelen, men i alle fall er en få virkelig forstår.

Dette er dessuten en bok som er svært åpen for tolkning og som åpner for tanker og samtaler og derfor føles viktig. I tillegg er denne boka egentlig skikkelig deprimerende på en måte jeg paradoksalt nok likte innmari godt for jeg skal ikke spoile noe, men denne boka handler i stor grad om å miste noen. Og sist, men ikke minst har vi hovedgrunnen til at jeg likte denne boka utrolig godt og det er språket. Denne boka er rått og vakkert skrevet og det er kanskje derfor dette er den første boka i år jeg gir terningkast 6 fordi ååå, dette språket kan man gi seg helt hen til.

Her er noen sitater:

A foolish mistake, it is, to expect the beast, because sometimes, sometimes, it is the flower's turn to own the name.

*

A snake that could harm you, you don?t have much choice to kill. You wouldn?t be able to leave a cobra in your sock drawer. But a snake that is no threat will greatly define the man who decides to kill it anyways.

*

You can imagine anything you want in the dark. You can imagine your father loves you, you can imagine your mother is not disappointed, you can imagine that you are...significant. That you mean somethin' to someone. That's all I ever wanted, Fielding. To matter. That is all I've ever wanted

*

You know where the name hell came from." He crossed his hands on his lap. "After I fell, I kept repeating to myself, God will forgive me. God will forgive me. Centuries of repeating this, I started to shorten it to He'll forgive me. Then finally to one word, He'll. He'll.
"Somewhere along the way, I lost that apostrophe and now it's only Hell. But hidden in that one word is God will forgive me. God will forgive me. That is what is behind my door, you understand. A world of no apostrophes and, therefore, no hope.

*

Sometimes I think older brothers should not be allowed. We fall in love with them too much. They are our everything, all the while, they hurt out of sight for our sake.


 

Lego Batman Movie og ymse annet

Heisann! Fin ting: jeg fortalte moren min om hvordan jeg hadde tenkt å kjøpe meg en bærbar dvd-spiller fordi jeg i litt over et års tid har manglet muligheten til å se dvd-er hjemme i leiligheten min og har massevis av dvd-filmer jeg ønsker å få et gjensyn med og hun tilbød seg å betale for det om jeg bestilte det fordi moren min er verdens snilleste til tider. Anyway, nå kommer jeg til å få bærbar dvd-spiller i posten om ikke så lenge og da vil jeg blant annet få fortgang i "se de originale Star Wars-filmene"-prosjektet mitt. I tillegg skal jeg definitivt ha et gjensyn med Løvenes Konge på norsk for å ære Åsleik Engmark (som i helgen ikke forsto at det ikke er meningen at superkule kjendiser jeg har vært fan av bestandig skal dø sånn plutselig av et illebefinnende mens de bare er 51 år gamle) som er årets mest deprimerende kjendisdød så langt. Her er et eksempel på hvorfor Åsleik Engmark var fantastisk og burde vært udødelig:

Denne dansen er antakelig den eneste gangen jeg både har sett finalen av Skal vi danse og stemt under den nevnte finalen for det er faktisk helt fantastisk. Hvil i fred Timon/Mushu/Woody <3

*

Ellers har jeg allerede forhåndsbestilt billett til å se Skjønnheten og Udyret-filmen på premieren 17. mars, jeg har, etter en tid med litt for lite skriving, besluttet å kose meg fremover med å få skrevet så mange noveller som mulig om Månedstrollene (for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme i gang med redigeringen av f.eks. Gatelykt-prosjektet og kanskje det vil bli lettere hvis jeg allerede har kommet i en god flyt med å skrive på andre ting som bare handler om å ha det gøy der jeg i utgangspunktet ikke har så store ambisjoner), jeg elsker Yoshi og Dear Evan Hansen fortsatt og jeg har det ganske fint for tiden så det er jo bra :)

*

Da tenkte jeg å poste min anmeldelse av Lego Batman Movie, en film jeg ble særdeles positivt overrasket av. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi. 

Lego Batman Movie

Jeg var litt usikker på om jeg skulle se denne filmen. For jeg syns absolutt at Lego Movie var awesome, men jeg hadde i utgangspunktet ikke så store forventninger til Lego Batman Movie. Jeg tenkte at det sikkert ville være underholdende nok, men ikke så mye mer. Likevel endte jeg opp med å dra på Lego Batman Movie likevel fordi «underholdende nok» var det jeg var ute etter og ååå, denne filmen er så mye mer fantastisk enn den høres ut. For man hører Lego Batman og regner ikke nødvendigvis med å se noe helt fantastisk, men fakta er faktisk at dette er en av de mest underholdende filmene jeg har sett. Og mens man på begynnelsen kan bli lurt til å tro at dette er en morsom og underholdende, men kanskje litt for slitsom og hyperaktiv film, så blir den etter hvert oppriktig rørende i tillegg. Alt dette i en film der jeg nøt hvert sekund.

Som med Lego Movie er dette en film der alt tilsynelatende er laget i Lego, men i denne sammenheng fortelles det en historie om Batman og hvordan han etter hvert må lære viktigheten av samarbeid og familie. Og mens det er vanskelig å oppsummere denne filmen på en måte som gjør at den høres skikkelig original ut (sånn utenom Lego-aspektet) så er det heller ikke så farlig. Poenget med denne filmen er ikke egentlig historien, men hvordan den formidles og det på en helt fantastisk måte der man ler, ler og ler litt til, men også tidvis får tårer i øynene av scener som virkelig er oppriktig rørende og vakre.

Dessuten har andre pekt på det, men altså av filmer om Batman så er dette en av de beste. For ja, han er overdrevet og det er ganske parodisk til tider, men det føles likevel som en Batman-film i vel så stor grad som f.eks. Dark Knight-triologien til Nolan og dette er vel den første Batman-filmen som i så stor grad i bunn og grunn handler om hans mangel på en familie, et aspekt som er ganske så fascinerende. Dessuten er denne filmen kongen av popkulturelle referanser og da særlig referanser til Batmans historie. Dette er tydelig en film laget av nerdete og obsessende folk som vet og kan mye om Batman og vil dele dette med verden og det gjør at det funker så bra.

Og så er animasjonen fantastisk, det er sjarmerende og ja, denne filmen er rett og slett eksepsjonelt underholdende og et brilliant valg hvis man vil dra på kino og rett og slett ha det kjempegøy hele tiden. Dessuten er karakterene, og ikke bare Batman, supre og man kan så lese homo-erotiske undertoner inn i forholdet mellom Batman og Joker hvis man føler for det (scenen der de ser hverandre dypt inn i øynene mens de forteller hverandre hvor mye de hater hverandre burde inspirere haugevis med fanfiction-forfattere) og ja, ååå så awesome denne filmen var.

Om noe skal kommenteres på så er nok denne filmen litt smak og behag og jeg tror ikke alle vil bli like overbevist av den som meg. For min del var den likevel fantastisk og mye bedre enn forventet. Og jeg hadde det så gøy at jeg er litt blind for eventuelle svakheter og bare må gi terningkast 6 fordi ååå så underholdende denne filmen var =D

Smakebit på søndag og Cabaret :)

Soundtrack: Dear Evan Hansen <3

Heisann! Det er søndag, jeg skal antakelig gå tur til Liastua etter hvert og livet er fint fordi det inneholder Yoshi-spillet jeg for tiden er veldig glad i, bøker og musikalmusikk. Dessuten starter et nytt Nav-tiltak i morgen som jeg vet veldig lite om og (dessuten er usikker på hvordan jeg finner frem til fordi dårlig stedsans), men personlig liker jeg neste uke mest fordi jeg har mange fine planer den uka (spillkveldplaner, bibliotekplaner, teaterplaner). 

Ellers fikk jeg sett Cabaret på teater forrige onsdag (skal skrive mer om det lenger ned i dette innlegget) og jeg så Lego Batman Movie i går (anmeldelse kommer til uka, men ååå, den var awesome), men nå skal jeg først være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er:

Det er "The Summer that melted everything" av Tiffany McDaniel og hvis den fortsetter å være like bra som den er nå kan det godt hende dette blir årets første bok som jeg gir terningkast 6 siden denne boka er utrolig nydelig skrevet. Det handler om sommeren 1984 da faren til bokas trettenårige hovedperson Fielding Bliss setter inn en annonse i en avis der han inviterer djevelen på besøk. Kort etter dukker Sal opp som ser ut til å være på alder med Fielding og har mørk hud, intenst grønne øyne og som påstår at han er djevelen. Det varierer veldig fra person til person i den lille småbyen Fielding om de tror på at Sal virkelig er djevelen eller ikke, men sikkert er det uansett at han bringer med seg en skarp hete, mange uforutsette hendelser og at han snakker i gåter og historier. Selv syntes jeg konseptet hørtes interessant ut og jeg liker settingen (både at det er småby og at det er 80-tallet), men mer enn det finner jeg denne boka usedvanlig flott skrevet. Jeg kommer sannsynligvis til å skrive en anmeldelse av denne boka når jeg har lest den ut, men ååå, jeg liker den veldig, veldig godt og her er en smakebit:

I had made the mistake of hearing the word devil and immediately imagined horns. But did you know that in Wisconsin, there is a lake, a wondrous lake, called Devil? In Wyoming, there is a magnificent intrusion of rock named the same. There is even a most spectacular breed of praying matis known as Devil's Flower. And a flower, in the genus Crocosmia, known simply as Lucifer. Why, upon hearing the word devil, did I just imagine the monster? Why did I fail to see a lake? A flower growing by that lake`A mantis praying on the very top of a rock? A foolish mistake, it is, to expect the beast, because sometimes, sometimes, it is the flower's turn to own the name.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Og da tenkte jeg å dele min anmeldelse av Cabaret (som jeg altså fikk sett førpremieren til forrige onsdag, yay) og så kommer neste innlegg om noen dager.

Cabaret

Mens en del av meg vil at alle teatre alltid skal velge nye musikaler som ikke er satt opp i Norge før når de skal velge hva de skal sette opp (siden det er så mange musikaler jeg har intenst lyst til å se, men så langt bare kjenner fra musikalcden og en god dose obsessing), så var Cabaret en musikal jeg ikke hadde sett på scenen før og sånn sett et ålreit valg. Det er dessuten et aktuelt valg fordi det politiske klimaet i 2017 på mange måter har skremmende mye til felles med hvordan det var i 1930-tallets Berlin, det er så mye som ulmer under overflaten og det er et valg som viderefører Oslo Nyes tradisjon de siste årene med å velge musikaler som absolutt har sang og dans og underholdning i massevis, men også en viss kynisme ved seg, noe som i denne sammenheng er ment positivt. Og konklusjonen er klar, dette er og var en veldig fin teateropplevelse.

Det handler altså om Berlin på 30-tallet og der kretser handlingen rundt cabaretscenen Kit Kat Club. Her får vi se og merke kontrastene mellom det frilynte og bohemske kunstnermiljøet rundt denne klubben og Berlin ellers og en som virkelig merker disse kontrastene er forfatteren Clifford Bradshaw som forelsker seg i Cabaret-artisten Sally Bowles. Vi møter også andre karakterer som Fräulein Schneider og Herr Schultz og ikke minst konferansieren og altså konferansieren, wow! Mens konferansieren i hovedsak har blitt spilt av menn før så vidt jeg vet spilles hen her av Hilde Louise Asbjørnsen som både spiller på det maskuline og det feminine i en tolkning av konferansieren som hun fortjener å i det minste bli nominert til Hedda-prisen for siden hun er helt brilliant. Jeg liker ellers hvordan de i Lars Berge og Ingvild Holthe Bygdnes har valgt skuespillere i rollene som henholdsvis Clifford og Sally som ikke i hovedsak er kjent som musikalskuespillere, et valg som er med på å understreke en teatralsk tilnærming til Cabaret som jeg liker. For det ER absolutt en musikal og det er en masse sanger, men jeg føler ofte at musikaler som beveger seg tett opp mot teateret ofte fungerer særlig bra siden skuespillet alltid burde være det viktigste. Hvis vokalen er ålreit, men skuespillet er fantastisk overbeviser det meg mer enn om noen synger eksepsjonelt fantastisk, men er bare ålreit som skuespiller om det gir mening. Anyway, de er supre (og jeg vil understreke at de absolutt er gode nok vokalmessig sett også, særlig Ingvild). Hjertet i historien føler jeg man likevel finner hos Birgitte Victoria Svendsen og Nils Ole Oftebro som gir helt nydelige tolkninger av Fräulein Schneider og Herr Schultz. Ensemblet er ellers flinke og ja, dette er en musikal som blir dyktig fremført av alle parter, medregnet orkesteret.

Jeg liker også hvordan man forstår alle parter. Cabaret er ikke en musikal som sier at et valg er det riktige og et annet er galt, i stedet så forstår man alle karakterene og hvorfor de gjør som de gjør. Dessuten elsker jeg hvordan andre akten i Oslo Nyes oppsetning av Cabaret løfter første akten for da det ble pause så var jeg ikke helt overbevist. Det var absolutt bra, men det føltes for lett. I andre akten derimot tør Oslo Nye her å bli veeeldig mørke. Det som tidligere bare har ulmet kommer virkelig frem i lyset her og det gjør at man forstår hvorfor de har gjort som de har gjort når det gjelder den første akten. Det er festen, det er underholdningen og i andre akt forstår man hvorfor og hvordan festen i like stor grad som det er en fest også er en flukt, en måte å gjemme seg for alt det truende som er på vei med nazismen som kommer nærmere og nærmere. Når man forlater salen etter andre akt er man full av tanker og inntrykk og vissheten om at man har sett noe man virkelig vil huske i ettertid. Alt dette gjør dette til en musikal som imponerer meg og som overbeviser i alt fra scenografi til lyssetting til sang og spill.

Og jeg blir likevel kanskje ikke så henført at jeg elskerelskerelsker dette, men det er absolutt terningkast 5 og en oppfordring til å dra på teater og se et stykke som virkelig er verdt å se.

 

Eventyr om havet :)

Heisann! Det er torsdag, jeg er hos faren min og i går endte jeg tilfeldigvis opp med å se førpremieren på Oslo Nye Teaters oppsetning av Cabaret (anmeldelse kommer om noen dager) siden jeg var en av vinnerne på en Facebook-konkurranse og det var veldig kult =D Jeg skal ellers på kino på lørdag og jeg kunne valgt en moden og klok og tankevekkende film, men så vant ønsket om å se noe skikkelig underholdende og artig i stedet så derfor blir det Lego Batman movie (anmeldelse kommer til uka). 

Ellers blogget jeg på mandag om musikalen Dear Evan Hansen og jeg fikk vel sagt det meste om denne musikalen der, men kort oppsummert, den er fantastisk (jeg er litt besatt av musikken for tiden), musikalcden finnes på Spotify nå og man kan også høre sangene her: https://www.youtube.com/channel/UCt4w6RmCEHrb4_AJRpDf2gg/videos, noe som også er verdt det. Uansett er det en del av meg som vil at absolutt alle andre skal elske ting jeg elsker, men jeg innser at jeg ikke kan styre sånt. Jeg kan likevel anbefale å sjekke ut musikken fra Dear Evan Hansen og vil avslutte dagens musikalrelaterte babling med denne sangen: 

Den er så tristvakker og genuint rørende denne sangen <3

*

Nok om det. Dette innlegget skal egentlig handle om bøker. Mer presist disse bøkene:

Det er bøkene "Seismiske smell" og "The bear and the nightingale" og siden jeg har hatt planer om å få anmeldt begge disse bøkene etter hvert har jeg skrevet en slags dobbeltanmeldelse igjen siden jeg syns det funket fint sist. God fornøyelse, lytt til musikaler, les bøker, drikk te og kos dere og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Eventyr om havet

To veldig givende bøker jeg har lest i det siste er «Bear and the Nightingale» av Katherine Arden og «Seismiske Smell» av Sara Sølberg, to bøker som ikke har så mye til felles utover at de begge krevde en del av meg som leser, men ga meg en hel del tilbake. Her skal jeg anmelde begge i korte drag (les ordet «kort» med en klype salt, å fatte meg i korthet faller meg egentlig ikke naturlig) og vi starter med «The Bear and the Nightingale».

Dette var en bok jeg leste fordi den ble anbefalt for fans av bøker som «Uprooted» og «The Night Circus» (begge bøker jeg elsket) og skulle være et skikkelig eventyr. Her skal vi til et gammelt Russland der utfordringen ligger i møte mellom gamle sagn og myter og på den tiden ny kristendom og sånn sett blir dette en eventyrlig roman som også på mange måter er historisk og i alle fall er lærerik og veldig gjennomarbeidet. Katherine Arden har åpenbart gjort grundig research for å skrive denne boka og det merkes, men dette er også en bok som er fascinerende fordi den er inspirert av russiske eventyr.

Selv likte jeg denne boka veldig godt. Jeg likte å lese om hovedpersonen Vasya som representerer den som er helt på team «vi må opprettholde balansen og fortsatt ære de gamle åndene ved huset og skogene der de bor» og som er en sånn super hovedperson som man trives veldig godt med å lese om. Vasya ser åndene som finnes rundt dem og viktigheten av å fortsette å leve i harmoni med dem. Hun møter dog utfordringer i en ny stemor som også ser disse åndene, men frykter dem og en prest (som minner meg litt om Frollo fra Disney?s Ringeren i Notre Dame) som heier på å legge til side all overtro og bare gi seg hen til Gudstroen, men som sprer frykt via måten han formidler den. Det er fascinerende å lese om dette møtet mellom religion og overtro, et tema jeg ikke har sett i så mange bøker før.

Denne boka er dessuten svært atmosfærisk og man kan innvende at den er litt langsom for det er en bok som krever tålmodighet, men samtidig er dette mye av grunnen til at det er såpass stemningsfull som den er. Med andre ord likte jeg denne boka veldig godt. Dette er likevel ikke en bok jeg elsket like mye som med nevnte «Uprooted» og «The Night Circus» og mye av grunnen er at det blir litt for mye som skjer etter hvert og historien henger ikke like godt sammen hele veien. Dette er likevel ikke noe stort problem og konklusjonen er uansett at dette er en fascinerende og eventyrlig bok som er verdt å lese.

*

Jeg har dessuten lest «Seismiske smell» av Sara Sølberg, en bok som krevde litt mer av meg enn forventet, men så var jeg sånn «pytt sann, rundt 150 sider, dette leser jeg ut på en dag eller to» og tenkte ikke på at bøker ikke nødvendigvis er lettleste bare fordi de har under 200 sider. Uansett, denne boka er virkelig verdt det selv om den tok meg litt mer tid å lese enn jeg tenkte på forhånd og her er litt om hvorfor.

I «Seismiske smell» handler det om en kvinne som under en hjerteoperasjon ser bilder av havet begynne å vise seg. Og så fortsetter boka som en roman der hendelser fra fortiden og nåtiden veves sammen til en beretning om havet og mye annet. Og det jeg likte veldig godt med denne boka er at den vil veldig mye. Det er for eksempel en parallellhistorie som foregår i kursiv nederst på sidene i tillegg og ellers så er dette en sånn bok som er smart og underfundig og tidvis oppriktig vakker. Og kanskje føles den litt for smart noen ganger for det er en bok med mye referanser og av og til følte jeg meg ikke smart nok for den. Samtidig var det også noe som gjorde at dette er en bok jeg vil huske i ettertid, for ja, den krever en del av leseren, men den har også så mye overskudd og klokskap at man virkelig blir fascinert.

Her er det et språk som veksler mellom å være tørt og leksikalsk og lyrisk og malende og et cover som er flott som bare rakkern. Og mens ikke alt funker like godt så er det noe med denne boka som føles så ambisiøst og inspirert at man ikke kan annet enn å bli imponert.

Dette er med andre ord en bok som er verdt et forsøk og uansett om man blir helt overbevist eller ei, er man i hvert fall garantert en minneverdig leseropplevelse.

*

Jeg har med andre ord lest to bøker i det siste som begge fortjener terningkast 5 og som jeg her tar meg den frihet å anmelde. God fornøyelse!

 

Dear Evan Hansen :)

Heisann! Det er mandag, værgudene i Oslo har plutselig kommet på at det er vinter og nå både ser og føles det som vinter i mye større grad enn før, jeg liker Yoshi-spillet jeg anskaffet til Nintendo 3DS-en min innmari godt, det er trivelig å ha et gjensyn med Dance Academy på Youtube (den serien er undervurdert) og livet inneholder te og fargelegging og jeg trenger egentlig ikke så mye mer. Og egentlig trenger jeg å skrive om "The Bear and the Nightingale" og "Seismiske smell" som er to bøker jeg har lest i det siste og likt veldig godt, men så inneholder livet også "Dear Evan Hansen" som jeg trenger å obsesse over kjenner jeg så jeg tror jeg vier dette innlegget til det i stedet. Før jeg kommer så langt tenkte jeg dog å dele dette:

Jeg gikk tur til Liastua i går og tok et bilde av snøen mellom grenene. Det var veldig pent <3

*

Og da kan vi gå rett til sakens kjerne og det er å skrive om en musikal som jeg har blitt helt betatt av i det siste og vil at alle andre skal elske også. La meg bable litt om hvorfor.

Dear Evan Hansen - litt om en elskbar musikal og de fem sangene fra denne musikalen som jeg liker aller best


En av de mest positive overraskelsene jeg fant musikalmessig sett i fjor var Theory of Relativity, en for mange ukjent musikal som fortalte om et knippe mennesker som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, men som likevel blir en del av hverandres liv på ymse tilfeldige måter. Mens sangene tidvis var litt vel opplagte så var de fine og jeg likte tittelen som kan virke nerdete, men aller mest understreket hvordan det finnes så mye som knytter oss sammen uansett om vi er en mann som er allergisk mot katter eller en dame som savner moren sin og som understreket det i sanger som føltes veldig genuine på en svært rørende måte. Og dette innlegget handler om en helt annen musikal, men det er likevel mye med Dear Evan Hansen som minner meg om da jeg fant "Theory of Relativity" på Spotify, litt den følelsen av å ha kommet over en hemmelig skatt, men mest det at også denne musikalen har noe rørende genuint ved seg. Og her funker det enda bedre enn i "Theory of Relativity", med "Dear Evan Hansen" snakker vi om en musikal som jeg allerede elsker skikkelig, en musikal som minner meg om da jeg i 2015 ble betatt av "Hamilton" (som jeg for øvrig fortsatt har dilla på, men det er et kapittel for seg selv) og som jeg virkelig skulle ønske jeg kunne fått sett. 

I "Dear Evan Hansen" følger vi nevnte Evan Hansen og hvordan et brev som aldri skulle blitt sett, en løgn som kom ut av kontroll og et intenst ønske om å passe inn et sted byr på mange utfordringer. Og jeg vil ikke oppsummere for mye av plottet selv om jeg basically har spoilet det meste for meg selv allerede for det er ikke først og fremst plottet i seg selv som gjør denne musikalen så fantastisk, men hvordan det formidles i form av melodier og tekster som gjør at jeg sitter igjen med et intenst ønske om å se denne musikalen in real life selv om det kan godt hende det aldri kommer til å skje. Man kan jo alltids drømme uansett og jeg har i hvert fall muligheten til å lytte til sangene igjen og igjen mens jeg bare blir mer og mer fascinert. For det første føles dette som en original musikal i form av at den a) i stor grad handler om sosiale medier, men også fordi b) Evan har sosial angst og i en verden der fokuset på psykisk helse bare blir mer og mer viktig og relevant føles dette veldig interessant. Det er ikke så mange musikaler som tar for seg temaer som psykisk helse og her er dette et viktig element i en musikal som også handler om følgene av en annen klassekamerats selvmord og om familie, kjærlighet og vennskap bare for å nevne noe. Det er også en musikal som forfriskende nok også handler om foreldrene til noen av karakterene, det er så mange historier om ungdom som bare fokuserer på ungdommene, men her er det blant annet to mødre og en far som blir viktige karakterer oppi alt sammen. Dessuten er det så lett å forstå Evan for han gjør valg som på mange måter er feil, men man forstår hvorfor hele tiden og det i en musikal som i veldig stor grad handler om dette universelle ønsket om å passe inn et sted, om å finne en plass der man kan høre hjemme. 

Og så er sangene awesome og alle synger himla bra og jeg kunne egentlig bablet om alle sangene i lange drag, men skal begrense meg til de fem sangene jeg elsker aller mest og det er disse:

- Waving through a window

Dette er den første sangen fra "Dear Evan Hansen" som jeg hørte og dette er en sånn sang som jeg bare liker bedre og bedre for hver gang jeg hører den. Og mye av appellen er hvor relaterbar denne sangen er for man har kanskje ikke sosial angst slik som Evan, men det er lett å relatere seg til hvordan han aldri føler at han passer inn. Han er usikker, keitete og syns alt er vanskelig og samtidig har han et intenst ønske om å bli sett og her synger han om alt dette i en sang som er lett å føle seg hjemme i. Og så er det en fengende melodi som på sett og vis kanskje er den mest radiovennlige i hele musikalen og i tillegg, ååå så fint Ben Platt synger. Han er helt fantastisk, jeg håper virkelig han vinner Tony Awards som beste mannlige hovedrolle i år og han gir seg helt hen til rollen sin som Evan Hansen på en måte som får det til å funke bare enda bedre.

Beste strofe: We start with stars in our eyes
We start believing that we belong
But every sun doesn't rise
And no one tells you where you went wrong

- For forever 

Denne sangen er sår og vakker og jeg er forelsket i melodien. Det er noe uendelig håpefullt og drømmende med melodien her og som bonus er teksten superfin og Ben Platt fortsetter med å synge helt nydelig og han har et helt eget særpreg og en stemme som er helt sin egen og på mange måter litt utypisk musikalstemmemessig sett, noe som bare gjør det enda mer genuint og fint. Denne sangen har ellers allerede inspirert meg til å skrive fanfiction fordi ååå dette er jo bare sååå fint <3 Men så er det sårt også fordi det er en sang om en perfekt dag som egentlig ikke fantes og det viser hvor mye Evan virkelig skulle ønske at dette var sannheten.

Beste strofe: All we see is sky for forever
Let the world pass by for forever
Feels like we could go on for forever this way
Two friends on a perfect day

- Requiem

På en musikalcd der det virker som om godt over halvparten av sangene har lyst til å få deg til å begynne å gråte fordi de er så rørende eller såre eller deprimerende eller inspirerende så er dette kanskje den såreste og vondeste av dem alle og det er ment som et skikkelig kompliment. Den som bærer mye av denne sangen er karakteren Zoe (nydelig spilt av Laura Dreyfuss som har en sånn stemme som er superbehagelig å lytte til), men denne sangen tilhører også Zoes foreldre og aller mest handler dette om tre personer som alle har hver sin grunn til ikke å ville synge et requiem for han som tok selvmord. Det er en sang som er veldig bitter, sår og vond, men det er også nettopp det som gjør den så fantastisk og ååå melodien er dødsfin og jeg elsker teksten og hvordan den viser hvor delte følelser en og samme hendelse kan gi. 

Beste strofe: Cause when the villains fall, the kingdoms never weep
No one lights a candle to remember
No, no one mourns at all
They lay them to sleep
So don't tell me that I didn't have it right
Don't tell me that it wasn't black and white
After all you've put me through, don't say it wasn't true
That you were not the monster that I knew

- You will be found

Denne sangen er en sånn sang vi trenger nå når nyhetene deprimerer og vi har Trump som president og verden er et skikkelig kaos, men så finnes sanger som forteller deg at du vil bli funnet, du vil finne et sted der du hører hjemme, du er ikke alene. Denne sangen er så håpefull og positiv og man blir så glad av alt fra melodien til teksten og hvordan denne sangen er som et lim som binder alt i denne musikalen sammen. Det er et så flott budskap og jeg elsker det <3

Beste strofe: So let the sun come streaming in
Cause you'll reach up and you'll rise again
If you only look around
You will be found

Words fail 

Sånn hvis du har lyst til å bli skikkelig deprimert sånn for moro skyld så er denne sangen et godt alternativ. Selv liker jeg å plage meg selv tydeligvis siden favorittepisodene mine av en rekke tv-serier er de mest deprimerende episodene som jeg egentlig ikke vil at skal eksistere fordi det skjer ting som ikke får lov til å skje, men så skjer det likevel. Denne sangen er en slags musikalsk variant av det, det er en skikkelig sår sang og samtidig er det nettopp der noe av magien ligger for man føler så for Evan her, godt hjulpet av hvordan det fremføres av Ben Platt som aldri synger det for pent. I stedet hører vi hvordan Evan bryter sammen, nærmest er på gråten mens han synger og ååå så mye mer effektivt det straks blir da. Og melodien er så stille i begynnelsen, hele tiden understrekes den følelsen av å mangle ordene, når man ikke har ord for å forklare hvorfor noe har blitt som det ble, men så prøver man likevel. Og samtidig føles det likevel håpefullt helt på slutten og bare, ja denne sangen er så full av følelser og jeg elsker det <3

Beste strofe: No, I'd rather pretend I'm something better than
These broken parts
Pretend I'm something other than
This mess that I am
'Cause then I don't have to look at it
And no one gets to look at it
No, no one can really see

*

Med andre ord er dette en musikal full av følelser og jeg håper jeg en dag får sett den. For sangene er så himla fine, vi har sanger som den rørende, triste og bevisst barnlige "So big/So small", som den morsomme og sjarmerende "Sincerely me" og som de ganske så romantiske "Only Us" og "If I could tell her" i tillegg til de fem jeg trakk frem spesielt og egentlig er alle sangene fine og flott fremført, orkestrert og med nydelige tekster i tillegg. Det mest negative er vel at det bare er 14 sanger slik at man hører gjennom musikalcden i løpet av kun en time mens man har litt lyst til at det skal vare i timevis, ja gjerne tre, fire timer i strekk kunne man sittet og gitt seg helt hen til disse sangene i denne musikalen som jeg elsker og vil at alle andre skal elske litt også.

Dear Evan Hansen er verdt å lytte til med andre ord :)

*

Neste innlegg kommer om noen dager og så bables vi =D

La-La-Land

Heisann! Det er fredag, jeg har kinoplaner i kveld (skal se Vaiana på originalspråket igjen) og til helgen skal jeg kose meg med å anskaffe et nytt Nintendo-spill og ikke minst, lytte bekymrende mye til Dear Evan Hansen fordi den er på Spotify nå. Ellers har jeg ymse prosjekter jeg kan holde på med, jeg leser interessante bøker og ja, jeg har det ganske fint. 

Jeg fikk ellers sett La-La-Land ganske plutselig på onsdagens førpremiere og tenkte nå å bruke resten av dette innlegget til en anmeldelse. Deretter kommer neste innlegg om noen dager så da bables vi og god fornøyelse :)

La-La-Land

La-La-Land var en sånn film som jeg visste at jeg trengte å se fordi det var en ny musikal som var nominert til supermange Oscar-priser og hadde kule folk involvert (deriblant Pasek & Paul, som jeg har blitt veldig fan av i det siste, som låtskrivere) og slikt og så oppdaget jeg oi, festpremiere på Colosseum nesten en måned før den egentlige premieren og fikk veldig lyst til å dra. Da jeg dog var på nettet for å bestille en uke før var imidlertid alle billettene til 18:00-forestillingen 1. februar på Colosseum utsolgt og jeg regnet med at det var det, men skrev en liten kommentar på veggen til arrangementet om at jeg absolutt var interessert om noen hadde en ekstra billett. Kvelden før første februar var det noen som besvarte den meldingen, jeg var spontan som bare rakkern og enden på visa var at jeg fikk kjøpt billett av noen og endte opp med å se førpremieren likevel. Konklusjon: noen ganger har jeg skikkelig flaks =D

Anyway, storyen til La-La-Land er ikke i seg selv særlig nyskapende, men den fortelles på en ganske fin måte. Vi har Mia (Emma Stone) som drømmer om å bli skuespiller og Sebastian (Ryan Gosling) som vil bli jazz-pianist og åpne en egen klubb. Og så er de i Los Angeles, drømmenes by og så oppstår det kjærlighet og så er dette basically en klassisk romantisk drama-komedie med jazzy musikk som en finfin bonus. Selv likte jeg hvordan historien om Mia og Sebastian ble fortalt, men jeg føler likevel at plottet eller kanskje mer spesifikt dramaturgien er denne filmens største svakhet. For filmer kan gjerne fortelle en historie som på mange måter er fortalt før, det er ikke det at plottet i en film nødvendigvis trenger å være kongen av originalitet. Problemet her ligger heller i at når det oppstår konflikt så er det så åpenbart at det er meningen at det skal oppstå konflikt der, det føles litt formulativt. Og man kan innvende at Moana/Vaiana tidvis har litt det samme problemet, men jeg er litt mer villig til å tilgi det i animerte Disney-filmer. Med det sagt så er ikke dette et stort problem for det er fortsatt interessant og engasjerende og man engasjerer seg fortsatt en hel del i hva som skjer med Mia og Sebastian og koser seg skikkelig.

For ååå, denne filmen er veldig lett å like. Jo da, Mia og Sebastian er ikke verdens mest velutviklede karakterer og dramaturgien har som sagt sine svakheter, men alt annet er helt brilliant. Jeg syns musikken funker veldig bra og mens jeg ikke elsker sangene, så liker jeg dem absolutt, jeg elsker koreografien og filmingen og fotografiet. Og ååå, det er sjelden jeg tenker noe særlig over klippingen, men denne filmen er utrolig stilig klippet sammen, scenene glir så fint fra den ene scenen til den andre og alt dette ser så sømløst og sofistikert ut at jeg digger det.

Jeg syns skuespillerne i tillegg er veldig flinke og mens noen har kommentert på stemmene til Ryan Gosling og Emma Stone fordi de er flinke, men de har egentlig ikke store musikalstemmer på den måten man gjerne er mer vant til i musikaler så syns jeg det er greit. De spiller tross alt en jazz-pianist (Ryan Gosling lærte seg etter hva jeg har lest jazz-piano på tre måneder for denne filmens skyld) og en skuespiller og det er sånn sett realistisk at de er bedre som skuespillere enn vokalister. Dessuten føler jeg alltid at skuespillet bør være det viktigste i musikaler og jeg vil heller at noen skal briljere som skuespiller, men kanskje ha noen svakheter rent vokalt enn det omvendte. Og dette var en liten digresjon, men skuespillet er flott og Emma Stone særlig fortjener virkelig alt av priser hun kan få.

Denne filmen har også øyeblikk da den gir seg helt hen til sine jazzy musikalrøtter og det er på mange måter disse øyeblikkene som funker best. Jeg er jo en drømmer og scenen i planetariet for eksempel er skamløst fortryllende. I tillegg merkes det at dette er et prosjekt som de involverte brenner for og det gjør alt bare enda bedre.

Hovedgrunnen til å se denne filmen er likevel de siste tjue minuttene. Hele tiden likte jeg denne filmen til tross for ymse svakheter, men ååå slutten er helt perfekt <3 Jeg skal ikke spoile noe, men det er litt som med Pixars Up der de første ti minuttene fortjener terningkast 6 mens resten er terningkast 5. De siste tjue minuttene av denne filmen er noe av det fineste jeg har sett uansett film.

Jeg lander likevel på en femmer og tenker som så at denne filmen virkelig fortjener å bli sett, men samtidig, hvis du ikke er så interessert i jazzy musikaler og er litt usikker så prøv i det minste å få sett de siste tjue minuttene. De er i seg selv ren og skjær filmmagi.

Oppsummeringsinnlegg for januar :)

Heisann! Det er tirsdag og livet er fint fordi jeg i går skrev en historie om hoppende dinosaurer som jeg ble skikkelig fornøyd med. Ellers finnes det musikalcder som jeg sannsynligvis vil ha muligheten til å lytte til snart, det finnes Nintendo-spill som jeg har tenkt å kjøpe til helgen og tenk, i morgen er det allerede februar og denne første måneden (som vil oppsummeres senere i dette innlegget) har gått skikkelig fort. På den negative siden oppdaget jeg i stad at Litteraturmagasinet Kamilla skal nedlegges, noe som er dumt siden jeg har likt de utgavene av Kamilla som jeg har lest veldig godt (og fordi jeg litt selvopptatt hadde ambisjoner om å få noe på trykk i Kamilla og anså mulighetene som større der enn i enkelte andre litteraturmagasiner, godt hjulpet av at jeg har fått veldig positive tilbakemeldinger fra Kamilla også, og nå kommer det aldri til å skje), men ja ja, det er jo sånt som skjer av og til.

Jeg har for øvrig blitt helt betatt, forført, fått helt dilla på denne sangen nå:

Den heter "Requiem" og er hentet fra Dear Evan Hansen (som altså er musikalen som vil ha digital release på fredag og som jeg anser det som veldig sannsynlig at jeg vil lytte supermasse til fremover om den blir tilgjengelig på Spotify) og ååå, denne sangen. Alle sangene jeg har hørt fra Dear Evan Hansen så langt har jeg elsket, men denne særlig for teksten er helt nydelig og jeg elsker melodien og det er så sårt og vakkert og uendelig fint fremført. Ååå <3

*

Men da tenkte jeg å oppsummere januar bok- og filmmessig sett. Jeg så tre filmer i januar og leste åtte bøker. Hva angikk bøkene så var dette en veldig god måned for jo da, jeg har rukket mer enn åtte bøker på en måned før, men alle bøkene jeg har lest så langt i år har jeg likt alle veldig godt og i flere tilfeller har det vært bøker jeg har likt så godt å holde på med at jeg egentlig har satt pris på det når de har tatt meg seks, syv dager å lese ut. Yay :)

Da setter jeg i alle fall i gang.

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for januar

BØKER

- Hamsterprinsessen Harriet den uovervinnelige av Ursula Vernon

Brilliant, sjarmerende og karolinsk bok med herlige illustrasjoner som var en fornøyelse fra ende til annen. Terningkast 5!

- Søster av Gro Dahle

Veldig fin diktsamling om søsterskap som er leken, sår og skjønn. Terningkast 5!

- The Cavendish home for boys and girls av Claire Legrand

Creepy, velskrevet og fascinerende med en super hovedperson i tillegg. Minner dog litt vel mye om Coraline til tider og føles tidvis litt forvirrende, men dette er likevel en ganske så fin bok. Terningkast 5!

- This is how you die (antologi)

Interessant og engasjerende samling historier basert på konseptet "maskin som vet hvordan du dør". Morbid til tider, men fascinerende også. Terningkast 5!

- Alt som ikke er tjoret fast av Eirin Gundersen

Nydelig skrevet og bare en veldig fin diktsamling om havet og minner og sånt. Terningkast 5!

- My most excellent year av Steve Kluger

Adorabel, sjarmerende og søt ungdomsbok om kjærlighet, baseball, vennskap og Mary Poppins. Terningkast 5!

- The bear and the nightingale av Katherine Arden

Eventyrlig, svært velskrevet, fascinerende og flott gjennomført bok som jeg nok vil anmelde om ikke så lenge. Terningkast 5!

- Podkin One-Ear av Kieran Larwood

Sympatisk, fint skrevet og en sånn bok som nok ville vært en super introduksjon til Fantasy-sjangeren for unge lesere. Ikke spesielt nyskapende kanskje, men absolutt lett å like. Terningkast 5!

FILMER

- Dyrene i Hakkebakkeskogen

Nostalgisk, fint animert og herlig på mange måter selv om den kunne tatt litt mer sjanser. Terningkast 4!

- A new hope (Star Wars Episode 4)

Jeg finner Star Wars-kronologien noe forvirrende, men dette er den første filmen som ble laget da hvert fall og det var en svært underholdende film som fikk en hel masse popkulturelle referanser til å gi mening. Jeg likte musikken og karakterene og har fortsatt planer om å få sett i alle fall de andre filmene fra den opprinnelige triologien snart. Terningkast 5!

- Vaiana

Klassisk Disney med fantastisk animasjon, enormt fengende musikk og nok rørende og herlige øyeblikk til at jeg trenger å se denne filmen igjen så fort som mulig. Terningkast 6!

*

Da har jeg oppsummert januar bok- og filmmessig sett og tenkte å drive med ymse andre ting. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi :)

Vaiana og smakebit på søndag, men ikke i den rekkefølgen :)

Heisann! Det er søndag, jeg kunne se flinke folk synge musikalsanger i går i nesten halvannen time med herlig musikalglede, jeg gleder meg til neste uke som blir super pga. se Vaiana igjen (har sett den, kommer tilbake til det senere i dette innlegget, trenger å se den igjen så fort som mulig), Dear Evan Hansen-musikalcden som kanskje dukker opp på Spotify (digital release 3. februar, håpehåper den vil være på Spotify da) og et Nintendo 3DS-spill jeg trenger å kjøpe (Poochy & Yoshi's Woolly World) og jeg har begynt å se gjennom Dance Academy igjen fra begynnelsen (skal ha et gjensyn med de første to sesongene tenker jeg fordi jeg er i "se ting jeg har sett og likt før"-modus). 

Nå skal jeg være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er "Podkin One-Ear" av Kieran Larwood:

Bildet er funnet på Goodreads-siden om denne boka som bildet også linker til og dette er synopsiset til Goodreads:

Podkin One-Ear is a legend: a fearsome warrior rabbit whose reputation for cunning and triumph in battle has travelled the ages. But how did he become such a mighty fighter? The answer may surprise you... When a travelling bard arrives at Thornwood Warren on Midwinter night, he is warmly welcomed. In return for food and lodging, he settles down to tell of how Podkin One-Ear - and soon the rabbits are enthralled to hear the story of how one lost little rabbit overcame the cruellest enemy imaginable, and became the greatest warrior their land has ever know.

Selv er jeg overfladisk nok til at jeg lånte denne boka på biblioteket kun fordi den hadde noen utrolig søte og veldig fine illustrasjoner og det hørtes ut som fornøyelig lesning og det er en fin bok. Ikke spesielt grensesprengende riktignok siden dette er klassisk Fantasy, men med dyr i stedet for mennesker, men det er sjarmerende, skrivestilen fenger meg og det er underholdende nok og noen ganger er det alt som trengs. Her er en smakebit:

Flere smakebiter fra bøker er å finne hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en laaang anmeldelse av denne filmen her

Jeg var nemlig på Vaiana Masterclass på torsdag, noe som var helt fantastisk siden filmskaperne var der og pratet masse om prosessen med å lage filmen først før de viste filmen. Det var interessant, fascinerende og kult og filmen var flott og her er min anmeldelse altså som kan avslutte dette innlegget. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Vaiana

Jeg er ikke helt sikker på hvilken tittel som er best å bruke av Moana og Vaiana, begge føles egentlig ganske riktige, jeg kommer dog for enkelhets skyld til å si Vaiana i denne anmeldelsen. Uavhengig av tittel dog er det ingen tvil om at dette er en film jeg har ventet lenge på og se og som jeg syns er virkelig imponerende.

For å begynne vil jeg peke på det aspektet ved denne filmen den vil møte mest kritikk for og det er at det ER en ganske klassisk historie og noen vil nok oppleve denne filmen som litt formelativ. Samtidig er noen historier klassiske av en grunn, det er fordi det er noen typer historier som alltid funker og dette er en «Hero?s Journey»-historie på samme måte som f.eks. Ringenes Herre og noen ganger er ikke det viktigste nødvendigvis hvor original en historie er, men hvordan den fortelles og historien i Vaiana formidles fantastisk. Det er også noen som ganske urettferdig vil sammenlikne denne filmen med Frozen som var Disneys forrige prinsesse-musikal og som kjent var og er en kjempesuksess. Personlig vil jeg dog si at i mine øyne er Vaiana den sterkeste av de to filmene for jo da, jeg elsket Frozen da den kom og jeg syns absolutt at det er en usedvanlig flott film, men jeg syns Vaiana har en bedre og mer gjennomtenkt historie og der Frozen, Tangled og Princess and the Frog er flotte filmer, men føles som forsøk på å gjenskape magien fra Disneys animasjonsfilmer fra tidlig på nittitallet, så er man tilbake i Disneys gullalder med Vaiana. Mer enn noen annen animasjonsfilm de siste årene føles denne filmen som å komme hjem, denne filmen ga meg akkurat den samme følelsen som da jeg så Den lille havfruen og Aladdin, på samme tid som den likevel har nok nyskapende elementer til at det aldri føles gammeldags av den grunn. Det er slike ting som gjør at jeg virkelig elsket denne filmen til tross for at den kanskje er litt formelativ og klassisk til tider. Vaiana er å komme hjem til filmene jeg elsket som barn og som var med på å gjøre meg til den jeg er.

Og det var en litt lang digresjon, la meg komme tilbake til poenget. Vi følger altså Vaiana som alltid har elsket havet og hørt havet kalle henne. Samtidig er faren hennes høvding på øya der de bor i en tid for veldig, veldig lenge siden, og han er sånn «nei, nei, du må bli her, havet er farlig, du må ta over som høvding og være fornøyd med det vi har her». Og så truer farer øya og Vaiana innser at hun må dra ut på havet, finne halvguden Maui og dra for å sette på plass en magisk stein og så handler det om Vaianas reise der hun møter mange farer, men også får nye venner og slikt. Og ååå, jeg liker karakterene så godt. Mens man kanskje ikke like lett kan sette Vaiana i en bås på samme måte som enkelte tidligere Disney-heltinner så betyr jo det egentlig at hun er mer realistisk for hun kan minne om Mulan til tider, men også Pocahontas, Rapunzel, Anna fra Frozen og flere til på samme tid som hun likevel er en helt egen person som alltid føles genuin og realistisk. Og uten å spoile noe så er et forfriskende aspekt ved Vaiana det at der tidligere Disney-heltinner ofte vil bytte ut det de har med noe nytt så vil Vaiana ha begge deler. Hun drømmer om havet, men hun elsker fortsatt øya og familien sin og er fortsatt klar til å ta på seg ansvaret som høvding. Når hun reiser så handler det ikke om ønsket om å være nær havet hun er så knyttet til først og fremst, men å redde øya og menneskene hun elsker. Og når dette byr på utfordringer handler det like mye om hennes usikkerhet for om hun er den rette til å redde verden, noe som gjør dette til en svært dyp film. Ellers er Maui fantastisk, Dwayne «the Rock» Johnson stjeler showet totalt, og jeg digger ellers Tamatoa, kokosnøttpiratene og Hei Hei (fantastisk stemmelagt av Alan Tyduk). Og havet er på mange måter en karakter i seg selv, noe som er kult.

Ellers, ååå animasjonen. Seriøst, animasjonen <3 Denne filmen er så himla fantastisk animert at man nærmest måper av å se det og havet særlig ser ekstremt realistisk ut. Jeg elsker dessuten den innmari fengende musikken og det hjelper selvsagt at Lin-Manuel Miranda er involvert og er kongen av fengende musikk i det hele tatt, men Mark Mancina og Opetaia Foa?i er vel så viktige deler av det som gjør denne filmen til et musikalsk høydepunkt. Og man kan innvende at musikken kanskje ikke er så Broadway-aktig som i f.eks. Frozen og at det muligens mangler en sånn «ha på hjernen i evigheter mens man nesten blir litt sprø av det»-sang her, men det er egentlig litt fint. Jeg syns dette er en film der karakteren og reisen og animasjonen er det som driver historien mer enn musikken på samme tid som musikken likevel er limet som binder alt organisk sammen. Kort oppsummert, for meg funker dette fett.

Konklusjonen min er at dette er en film som fortjener å sees og aller helst på kino. Det er noe med atmosfæren i Vaiana som gjør at jeg tror Studio Ghibli-fans vil like den veldig godt og det er en film som virkelig inspirerer og engasjerer og har et fint budskap i tillegg. Og nei, jeg håper fortsatt mest at Kubo vinner Oscar for beste animasjonsfilm og jeg tror mest at Zootopia vinner, men denne filmen fortjener virkelig å være nominert og bør vinne for beste originale sang siden «How far I?ll go» er superfin og nydelig fremført av fortsatt svært unge, men meget talentfulle Auli?i Cravalho. Dette er ingen perfekt film og man kan finne nok av småting å kommentere på hvis man leter litt, men det er en nydelig animert og herlig fortalt animasjonsfilm og jeg elsker den.

Terningkast 6!

Ditt og datt av interesse :)

Fine ting: Vaiana Masterclass i dag (gleder meg <3) og Musikalkompaniet på lørdag (sistnevnte er konsert på Chat Noir der fem dyktige musikalartister bruker halvannen time til å synge musikalsanger). Jeg har ellers skikkelig dilla på fargelegging og har skaffet enda mer utstyr og dette er begynnelsen på prosjektet mitt for øyeblikket:

På den negative siden har jeg følt meg litt uheldig i det siste fordi jeg hadde storslagne, episke planer om å dra på førpremieren til La-La-Land klokka 18:00 onsdag 1. februar, men da jeg skulle bestille billetten i går morges var det utsolgt. Og jeg har ikke mulighet til å se 21:00-forestillingen samme dag og premieren er ikke før 24. februar og jeg er litt skuffet. Og så var det et sånt kult arrangement på Kulturhuset i går der forfattere skulle snakke om hva de skrev som barn og det hørtes veldig interessant og inspirerende ut så jeg tok t-banen ned til sentrum og troppet opp ti minutter før det skulle begynne da det viste seg å være helt fullt slik at jeg måtte snu og dra hjemover og hele turen var bortkastet. Ja ja, ingen turer til sentrum er helt bortkastet siden to halvtimer med t-bane betyr to halvtimer med mulighet til å spille Pokémon, lese og trøste seg selv med å skrive tekster i notatboka si om å føle seg motarbeidet av skjebnen. Ting ordner seg jo, jeg bare takler skuffelser litt dårlig av og til. 

*

Det som dog ER kult er at jeg var så fornøyd med Oscar-nominasjonene, noe jeg skrev litt om her: https://www.facebook.com/Karolinsk/posts/10158153371730430 og en ting som er ganske artig er at jeg i mitt forrige blogginnlegg skrev om hvilke filmer jeg håpet ville bli nominert til beste animasjonsfilm og fire av de fem jeg håpet på ble det (og den som ikke ble det var den som jeg uansett trodde litt at ville hatt bedre muligheter et annet år siden 2016, om ikke annet, var et svært godt år for animasjonsfilmer) ;) Slike ting får meg til å føle at jeg har skikkelig peiling på animasjonsfilm og god smak i tillegg. 

Og ååå, jeg håper denne sangen vinner for beste originale sang:

Denne sangen er sååå fin <3 (Og det er flere andre fine sanger nominert til samme kategori så jeg håper virkelig en eller annen norsk tv-kanal sender Oscar i år siden det vil være innmari fine musikalske opptredener garantert.)

*

Så jo da, det er mye å være fornøyd med, jeg får fokusere på det i stedet for å være for skuffet over tilfeller av uflaks, alt ordner seg. Og boka jeg leser på er såå fin og fascinerende, jeg har uansett mye jeg gleder meg til i neste uke og livet er en fin karusell så yay! Men da har jeg andre planer så da bables vi om noen dager. God fornøyelse og hakuna matata :)

Tanker om hvilke animasjonsfilmer jeg håper blir nominert til beste animasjonsfilm Oscar 2017 :)

Heisann! Det er mandag og livet er aller mest fint fordi jeg skal på Vaiana Masterclass på torsdag, noe som blir awesome siden de kommer til å vise filmen på originalspråket (attpåtil åtte dager før den egentlige premieren) og i tillegg kommer til å ha filmskaperne der som først kommer til å snakke om prosessen med å lage filmen og to av filmskaperne er John Musker og Ron Clements som også er filmskaperne bak blant annet Disneys Den lille havfruen og Aladdin så ååå, det blir så kult og fascinerende <3 Det eneste aberet er egentlig at det er på Vika Kino så jeg risikerer kanskje å måtte spise noe annet enn popcorn på kino, men det er egentlig et veldig lite problem og yay, jeg gleder meg! 

Ellers er jeg litt skuffet over at jeg ikke vinner på noen konkurranser for tiden, men på den positive siden har jeg begynt på en ny novelle om Månedstrollene der det handler om tre av dem som spiller Yatzy sammen og jeg er skikkelig fornøyd med begynnelsen og tenkte å dele den her nå før jeg fortsetter:

Begynnelse på ny historie om Månedstrollene

Vinteren finnes også her. Her ved det lille røde huset i skogkanten der Desembertrollet bor, her hvor man hører suset i trærne, hvor frosten maler i tretoppene slik at de ser ut som kunstverk, som noe mer enn bare trær. Det er de tidlige solnedgangers tid og man kan leve for akkurat det januarlyset, når det er på sitt vakreste og det er som om snøen som har kommet glitrer og alt er litt ekstra magisk. Vinteren finnes også her. 

Og den finnes der inne i det røde huset der Desembertrollet bor og der hun har en peis med flammer som danser viltert og varmende, der hun har te i massevis om det passer seg sånn og ikke minst, der hun har Yatzy og enda bedre, noen å spille det med. Oktobertrollet og Augusttrollet er nemlig på besøk siden de begge holder til i Oslo og omegn størsteparten av året og tilværelsen og det var en sånn fin og koselig helg med få andre planer og en klar visshet om at å spille Yatzy kanskje kan være den aller fineste planen av dem alle. Tryggheten finnes der, omsorgen og roen og. Og vinteren. Vinteren finnes overalt.

*

Men da tenkte jeg å lage en liste. Greia er nemlig den at jeg egentlig ikke hadde noen storslagen plan for dette blogginnlegget, men så oppdaget jeg at det er i morgen de nominerte til Oscar 2017 vil bli annonsert og det ga meg en ide. I et senere innlegg har jeg tenkt å ta for meg tanker om de fem filmene som ER nominert til beste animasjonsfilm og her tenkte jeg å lage en liste over hvilke fem animasjonsfilmer fra 2016 jeg aller mest håper vil bli nominert. Da setter jeg i gang.

Hvilke fem animasjonsfilmer jeg syns fortjener å være nominert til prisen beste animasjonsfilm Oscar 2017 og kort om hvorfor

I 2016 kom det faktisk veldig mange animasjonsfilmer og svært mange av dem var dessuten veldig gode. Følgelig har Oscar-komiteen et vanskelig valg når de skal velge kun fem filmer og det er med andre ord ganske så stor sannsynlighet for at de fem jeg håper litt ekstra på at blir de nominerte ikke alle blir det. Det er også ganske sikkert at de som faktisk blir nominert alle vil fortjene det veldig. Jeg har likevel noen filmer jeg heier litt ekstra på og de skal jeg nå ta for meg. Før jeg kommer hen dit tenkte jeg dog å nevne noen animasjonsfilmer fra fjoråret som jeg ikke tror vil bli nominert, men som likevel har sin sjarm. Vi har her Storkene (ikke sett enda pga. veldig få visninger på originalspråket, men jeg har hørt at den er overraskende morsom, ganske undervurdert og temmelig sjarmerende), Secret Life of Pets, Trolls og Sing (de to sistnevnte har jeg sett og personlig likte jeg dem skikkelig godt, men jeg tror ikke de når opp når det gjelder Oscar), Sausage Party (denne har jeg ikke sett, men jeg tror faktisk den er ganske smart og underholdende selv om, eller kanskje fordi, den er forbløffende grov til animasjonsfilm å være) og Finding Dory (det kan egentlig veldig godt hende at denne filmen vil bli nominert siden det er en svært fin film og dessuten en Pixar-film og Pixar nomineres bortimot bestandig, men jeg føler at den ble litt for masete og slikt på slutten og det er også en oppfølger og nettopp derfor tror jeg den kanskje ikke vil nomineres til tross for at det er Pixar). 

Da til filmene jeg virkelig håper blir nominert:

- Zootopia

Zootopia er basically garantert en nominasjon, litt fordi den var en kjempesuksess på alle måter og fordi det rett og slett er en virkelig fantastisk animasjonsfilm. Den er smart, fargerik, underholdende og rørende og særdeles engasjerende i tillegg med en god historie som også er tankevekkende og aktuell. Om noe så er den kanskje litt vel opplagt i budskapet sitt, men det er et lite aber ved en film som ikke bare er en eksepsjonelt sannsynlig kandidat til å bli nominert, men også en ganske så sannsynlig vinner.

- Moana/Vaiana

Det er litt usikkert om det faktisk vil være hele to nominerte Disney-filmer og hvis Oscar-komitéen går for kun én av fjorårets to animasjonsfilmer så er det nok Zootopia som velges siden den tross alt er den mest nyskapende av de to filmene. Jeg håper likevel skikkelig at de nominerer Moana for nei, jeg har ikke sett den enda (men det skal jeg altså på torsdag, wohoo), men alt jeg har lest om denne filmen får det til å virke som et klassisk Disney-eventyr av beste sort med en fantastisk hovedperson, omg-brilliant animasjon og et sykt fengende soundtrack signert blant annet Lin-Manuel Miranda (<3) som jeg har hatt dilla på i månedsvis. Dessuten er det ikke noen kjærlighetshistorie, men heller en historie om å dra ut på havet for å oppleve et storslagent eventyr og jeg liker det og jeg syns denne filmen absolutt fortjener å være nominert.

- Kubo and the two Strings

Det er en del av meg som ikke bare håper at denne filmen vil bli nominert, men jeg håper egentlig litt at den vinner også. For ååå som Laika fortjener det etter å ha laget stop-motion animasjonsfilmer som bare blir bedre og bedre og bare mer og mer detaljerte og gjennomarbeidede. Jeg har alltid likt stop-motion som stil, det er noe virkelig fascinerende ved det og det blir bare mer imponerende når man tar innover seg hvor mye arbeid det krever, hvor mye nøyaktighet og tålmodighet. Og denne filmen var den kanskje beste filmen jeg så i fjor og ikke bare på grunn av den nydelige animasjonen, men også fordi det var en rørende, eventyrlig og flott historie inspirert av Japan og med karakterer som man dessuten ble skikkelig glad i. Og antakelig vinner nok Disney og det vil være fullt fortjent, men jeg heier litt ekstra på denne filmen likevel for det er kanskje ikke en helt perfekt film på alle måter, men det er en usedvanlig flott filmopplevelse uansett og Laika er supre :)

- My life as a Zucchini 

Denne filmen vet jeg egentlig ganske lite om utover at den var Golden Globe-nominert til beste animasjonsfilm og har fått usedvanlig gode kritikker, men den ser veldig interessant ut og litt sær på en kul måte. Dessuten pleier det alltid å være en og annen mer ukjent europeisk animasjonsfilm og dette er en film som i så måte passer godt til kriteriene. Her er det ellers også stop-motion, men i en ganske annerledes stil enn i Kubo and the two Strings og jeg liker at dette virker som en temmelig original, rørende og moden animasjonsfilm av den sorten som kanskje vil passe bedre for voksne enn for barn.

- The Little Prince

Av de filmene jeg håper blir nominert er dette den jeg anser som minst sannsynlig at blir det for det kan like godt bli "The Red Turtle" (fordi Studio Ghibli er involvert), "Kung Fu Panda 3" (fordi den er en flott avslutning på en svært fin film-triologi) eller en av de filmene jeg nevnte lenger oppe blant filmer som er flotte, men som jeg ikke trodde ville bli nominert. Og jeg tror også denne filmen ville hatt bedre sjanser i et annet år enn i 2016 (som altså var et fremragende år for animasjonsfilmer i det minste) da det var mindre konkurranse. Med det sagt, jeg håper litt at denne filmen, med sin unike miks av stop-motion og dataanimasjon, blir nominert fordi det er en veldig fin film. Den tar utgangspunktet i den nydelige historien om den lille prinsen (en historie jeg alltid har elsket), men skaper sin egen vri på den i en film som er rørende, finurlig og interessant til tross for at den har ymse småting her og der som trekker ned. Jeg syns likevel at denne filmen fortjener å nomineres tross alt siden det er en film som vil mye og som gjør et skikkelig godt forsøk og når den ikke lykkes 100% hele veien så kan absolutt ingen si at den ikke gjorde sitt beste og da med hjertet i hvert fall. 
*

Det var listen min. Jeg vil understreke at jeg blir godt fornøyd uansett og at jeg har tenkt å skrive et innlegg om filmene som faktisk ble nominert etter hvert også, dette er bare noen jeg heier litt ekstra på (og da kanskje særlig Zootopia, Vaiana og Kubo and the two Strings). Vi får se hvordan det går :)

*

Men da har jeg andre ting å drive med og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

Alt som ikke har blitt tjoret fast og ymse annet

Fin ting 1, jeg var hos tannlegen på torsdag og det gikk kjempefint og jeg hadde ingen hull og alt så bra ut (selv om jeg ble oppfordret til å bli litt flinkere til å bruke tanntråd). Fin ting 2: 

Jeg har to nye bøker og fargeleggingspostkort fordi jeg besøkte britisk Amazon for noen dager siden. Amazon er farlig ;) Livet er ellers fint fordi jeg skal på biblioteket i morgen og deretter har tenkt å spise en god middag på Peppes (små gleder, hurra!). 

På den negative siden syns jeg det er veldig kjipt når jeg av og til kommer på at Trump faktisk offisielt ER president nå og det er ellers en litt teit del av meg som er litt misunnelig på broren min som i dag drar på en ukes jobbmesse i Las Vegas (jeg kommer sikkert aldri til å oppleve Las Vegas og broren min er fem år yngre og er der for tredje eller fjerde gang), men jeg prøver å ta meg sammen angående sistnevnte og å trøste meg selv med litt ekstra Hamilton-obsessing angående førstnevnte (Hamilton-musikalmusikk hjelper mot det meste). 

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en svært grundig anmeldelse av denne boka:

(Jeg syns omslaget til "Alt som ikke har blitt tjoret fast" matcher fargeleggingsprosjektet jeg holdt på med i forrige uke så godt, derfor.)

Her kommer anmeldelsen, god fornøyelse og så blogger jeg i neste omgang til uka :)

Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen

Diktene i Alt som ikke har blitt tjoret fast følger en kvinne som kommer reisende til en fraflyttet øy nord i landet. I dette landskapet bringes sagn og myter sammen med avdøde slektningers fortellinger om stormer, ulykker og forlis. Kjærlighetsforholdet som tar plass i boken, kretser rundt opplevelsen av å bli kastet ut i verden, brått ? alene, eller sammen med en annen. De døde gis et poetisk og spøkelsesaktig liv, som i et slags minnealbum, mens kystlandskapets omskiftelighet vitner om at ingenting virkelig står stille.

*

Over har vi synopsiset på Gyldendals side om denne diktsamlingen, en diktsamling jeg leste med stor interesse siden jeg elsket «Du er menneske nå». Og mens jeg likte «Du er menneske nå» bittelitt bedre (delvis fordi jeg leste den på et perfekt tidspunkt, familien min hadde mistet verdens fineste hund i dagene før jeg i «Du er menneske nå» leste om et annet tap som jeg på sett og vis fant trøst i) så tar det ingenting bort fra at faktum er at Eirin Gundersen er himla god til å skrive og at dette er nok en helt nydelig bok.

Mens begge Eirin Gundersens diktsamlinger på sett og vis har naturvitenskapen som bakteppe, føles denne boka mer tilspisset. Her handler det om havet, om øya og minnene og det føles også mer konkret og prosaisk i skrivestilen, noe som man kan legge merke til i såpass presise detaljer som at setningene starter med stor bokstav der de startet med liten bokstav i «Du er menneske nå».

Og før jeg går nærmere inn på denne boka så må jeg bare berømme Eirin Gundersen for det er noe utrolig fint med skrivestilen hennes. Mens jeg ofte liker metaforer, lange snirklete setninger og tidvis er litt for glad i klisjéer, så er det en del av meg som virkelig elsker stilen til Eirin Gundersen der nettopp det at hun er så konkret og presis som hun er er det som gjør det så levende. Jeg liker at dikt kan være som dette, tekster som nærmer seg prosaen, men likevel helt klart er poesi. Og det føles så genuint, så nært og klokt og jeg skulle litt ønske jeg var like flink til å skrive selv eller i alle fall klarte å ha et like godt blikk for detaljene rundt meg.

Men tilbake til «Alt som ikke har blitt tjoret fast», en diktsamling på rundt 80 sider som kretser rundt øyer tiden har reist i fra, rundt havet og kjærligheten og minnene. Dette er altså en innmari fin bok og det er en nær bok der man kjenner seg igjen selv om man ikke har de samme minnene eller erfaringene. Og det er noe mytisk med denne boka, med tekstene om overtroen og tankene om havet og om hvordan det var på øya for lenge siden i forhold til hvordan det er nå. Det er i alle fall veldig fint formidlet og igjen denne presisjonen, dette språket som inspirerer meg og som føles så sant og riktig at man ikke kan annet enn å bli fascinert.

Om jeg skal kommentere på noe så er denne boka delt opp i tre deler, men jeg syns dette grepet funket bedre i «Du er menneske nå» enn her. Det betyr ikke at det ikke funker her nødvendigvis, men i "Du er menneske nå" følte jeg at de tre delene symboliserte en slags utvikling og fortalte hver sin del av en helhet der alt likevel hører sammen, her føles det litt mer tilfeldig. Det manglet også det lille ekstra som gjør at jeg virkelig elsker en bok, men igjen så kan det handle litt om settingen og når jeg leser denne boka og tenker at til sommeren når jeg er på Stavern blant sjøen og svabergene, da vil denne boka treffe meg enda sterkere (dette er nok en perfekt bok å lese blant sjøsprøyt og lukten av sjø).

Dette er like fullt bare småting og når alt kommer til alt så likte jeg denne boka utrolig godt. Jeg elsker skrivestilen, jeg elsker møtet mellom nuet og fortiden og jeg elsker stemningen og havtematikken. Jeg liker også de naturvitenskapelige elementene som her altså er knyttet til nettopp havet og hvordan dette er en rett og slett gjennomført klok, moden, ettertenksom og nydelig diktsamling som absolutt inspirerer og er verdt å lese.

Terningkast 5 og nå MÅ jeg sitere litt:

Minner kan være fra somrene jeg besøkte mormor. Om sjøstjernene jeg la i bøtter med vann. De runde steinene jeg samlet på. Minner kan være sorgen over dem som ikke ble gravlagt i vigslet jord, mormors advarende stemme, at hun sov midt på dagen. De kan være lyden av vegguret som tikket, potetene som kokte i kjelen, torskehodet som katten gravde ut av søppelposen og la framfor meg: det avventende i kattens blikk, det matte i torskens øyne.

(Her er det særlig noe med avslutningen som traff skikkelig, jeg syns det om det avventende i kattens blikk og det matte i torskens øyne er så billedlig og rikt beskrevet.)

*

Havet lærte dem å regne:

så mye hadde de,

så mye mistet de,

så mye fikk de tilbake,

så mye hadde de,

så mye mistet de,

så mye fikk de tilbake

(Det er en del av meg som elsker hvor regleaktig dette er ;))

*

Hvalenes sang gir gjenklang i dypet. De snakker, men ikke til oss. Fra år til år endrer sangen seg ørlite grann, i en frekvens mennesker ikke kan høre. Overalt finnes det lyder vi ikke registrerer, arter som ikke er oppdaget. Fra det mørkeste dypet reiser ribbemanetene seg mot lyset, de flykter mot tareskogene, kråkebollene, planktoner, før de får et glimt av sola og velger å snu.

<3


 

Hamsterprinsesser og andre finheter :)

Heisann! Det er tirsdag og livet er fint, men ville vært enda finere om jeg bare kunne hatt en tidsmaskin som tok meg med til 11:45 på torsdag sånn at jeg hadde vært ferdig med den teite tannlegetimen som jeg bruker irriterende mye tid på å grue meg til (jeg er veldig talentfull når det gjelder å grue meg til og bekymre meg for ting av og til). Livet er ellers fint fordi jeg ved et "uhell" besøkte den britiske nettsiden til Amazon i går og plutselig endte opp med å bestille to bøker og en bok med fargeleggingspostkort (kan vise bilde av dem i mitt neste blogginnlegg da de sannsynligvis vil ha kommet i posten siden de skal komme i løpet av kun to, tre dager), sånn i tillegg til at jeg tilfeldigvis befant meg i en bokhandel i stad der de solgte skikkelig fine fargeblyanter til kun 69 kr ;) Ellers spiller jeg masse, masse Pokémon Moon, jeg har dessverre sett alle episodene av Unfortunate Events-serien på Netflix (som om man kan få åtte episoder på 45 min. hver til å vare lenger enn fire dager maksimum) og de likte jeg veldig godt, jeg liker boka jeg holder på med innmari godt og gleder meg til biblioteksplaner til helgen og ja, det meste er egentlig ganske fint utenom denne tidsmaskinmangelen altså (at Trump blir president på fredag driver jeg med å fortrenge, hvis jeg lar være å tenke på det så er det kanskje ikke sant likevel).

Som enda et bevis på hvor fantastisk og awesome Malinda Kathleen Reese er har vi ellers dette:

"How far breasts go!" - <3 Og hurra for google translate-ifisering av "How far I go" fra Moana/Vaiana (tredje februar er nå to uker og tre dager til, jeg kan snart begynne å telle ned timer, å som jeg gleder meg til jeg endelig kan se den filmen jeg og) =D

*

Nå tenkte jeg å bable litt om en brilliant bok som også var den første boka jeg leste i år og det er denne:

Det er boka "Hamsterprinsessen: Harriet den Uovervinnelige" av Ursula Vernon og av alle barnebøker jeg har lest så er dette en av de som jeg har oppfattet som aller minst opptatt av å være pedagogisk korrekt eller barnlig. I stedet virker det bare som om Ursula Vernon har hatt det skikkelig gøy med å skrive om hamsterprinsessen Harriet som på beste Tornerose-vis er rammet av en trolldom der hun vil stikke seg på et hamsterhjul og falle i en dyp søvn når hun fyller 12 år (gode feer ordner det til slik at hun vil kunne vekkes av et kjærlighetens kyss og ikke vil trenge å måtte gå på toalettet mens hun sover og slikt). Så får Harriet vite om trolldommen, men i stedet for å bli deppa blir hun skikkelig glad siden det betyr at hun er uovervinnelig frem til hun fyller tolv år siden onde feer ikke lar trolldommer gå i vasken. Og når hun så fyller 12 år går ikke ting helt som forventet og så betyr det et eventyr Harriet må begi seg ut på der hun får en ny venn og slikt. 

Og denne boka hadde jeg det så gøy med å lese for Ursula Vernon (som jeg oppdaget for mange år siden da jeg elsket illustrasjonene hennes på Elfwood) kommer hele tiden med små stikk til eventyret Tornerose som historien om Harriet på mange måter må sies å være inspirert av og føles like mye som en parodi som en hyllest. Dessuten er det sprudlende fortalt, illustrasjonene er skjønne og jeg elsker hvordan det aldri virker som Ursula Vernon på noe som helst tidspunkt har tenkt at hun burde la være å la noe skje fordi det kanskje ikke er barnevennlig nok, i stedet har hun slått seg løs og skapt en artig, engasjerende og veldig smart bok som er mye mindre søt enn coveret skulle tilsi. 

Og så viser bildet over at dette er SÅ min type humor ;) Og når man legger til at jeg i utgangspunktet alltid har hatt en forkjærlighet overfor eventyr og historier som er basert på eller inspirert av eventyr så var dette en oppriktig karolinsk opplevelse.

Om jeg skal kommentere på noe så gjør kanskje det rosa og glitrende coveret at mange vil oppfatte dette som en barnlig jentebok, noe som ikke er tilfelle. Dette er kanskje en bok for barn og det handler om en jente, men jeg tror absolutt gutter og voksne kan kose seg vel så mye med denne boka, som i tillegg til å være sjarmerende og herlig illustrert også er en bok jeg oppfatter som særdeles feministisk på den aller beste måten. 

Og nei, dette er kanskje ikke noe man trenger å lese, men ååå så mye jeg koste meg med denne boka likevel. Terningkast 5!

*

Da tenkte jeg å drive med andre ting og slikt og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!
 

Smakebit på søndag og Pasek and Paul favoritter :)

Heisann! Det er søndag og før jeg offisielt setter i gang med dette innlegget må jeg bare poste dette:

Det er den nyeste traileren for Legend of Zelda: Breath of the Wild som kommer ut samtidig som Nintendo Switch, allerede 3. mars og DET ER SÅ PENT!!! Og jeg aner ikke hvordan i all verden jeg i det hele tatt vil ha råd til Nintendo Switch (foreløpig ligger den norske prisen på 5000(!) kr, men jeg håper denne prisen endrer seg til en litt lavere sum siden jeg TRENGER Nintendo Switch og ikke har økonomien til å gjøre såpass ekstravagante innkjøp med det første. Men ååå, jeg vil ha <3

*

Nok om det. Ellers er livet fint på grunn av en herlig mail jeg fikk på fredag om at en tekst jeg sendte litteraturmagasinet Stemmer (forøvrig det samme magasinet som postet en annen tekst av meg for noen år siden) vil trykkes i deres første nummer for 2017 som kommer ut i april. Dessuten betyr det et års abonnement på Stemmer (noe som igjen gjør at jeg kan sende inn tekster til de konkurransene de har der man helst må være abonnent for å delta, så yay) og uansett betyr det for andre gang i livet mitt at jeg får tekst på trykk i et litterært magasin (noe som også føles litt flott i og med at jeg har skrevet bekymrende lite så langt i år, men til gjengjeld altså lyktes skikkelig med en av tingene jeg faktisk har skrevet). Yay!

*

Ellers skal jeg velge Pasek & Paul-favoritter, men før jeg kommer så langt tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg skal i gang med nå er:

Bildet linker til Goodreads-siden om denne boka som altså heter "My most excellent year" og som er skrevet av Steve Kluger og virker karolinsk av ymse grunner, blant annet det faktum at den er dedikert til Julie Andrews (jeg har en del tillit til bøker som er dedikert til Julie Andrews, det lover godt for en musikaloman Julie Andrews-fan som meg). Her er Goodreads synopsis:

Meet T.C., who is valiantly attempting to get Alejandra to fall in love with him; Alejandra, who is playing hard to get and is busy trying to sashay out from under the responsibilities of being a diplomat's daughter; and T.C.'s brother Augie, who is gay and in love and everyone knows it but him.

Og sånn jeg har skjønt det så er dette en sånn bok som fortelles via brev og mailer og liknende ting i hovedsak, et grep som for meg har funket fett flere ganger tidligere. Det er ellers en bok som virker veldig sjarmerende og lett å like og jeg gleder meg til å lese den. Her er noen smakebiter:

Even though I didn't notice it while it was happening, I got reminded in ninth grade of a few things I guess I should have known all along. 

1. A first kiss after five months means more than a first kiss after five minutes. 

2. Always remember what it was like to be six. 

3. Never, ever stop believing in magic, no matter how old you get. Because if you keep looking long enough and don't give up, sooner or later you're going to find Mary Poppins. And if you're reall lucky, maybe even a purple balloon.

*

And if Henry Higgins is not the most reprehensible character ever written for the stage, that's only because somewhere, somehow, someone is composing a musical biography of Ronald Reagan.

*

Augie: Does everybody else know?
T.C.: About my epitaph?
Augie: About me being gay, you gink-head hoser-face!
T.C. Not everybody. There's a night watchman at a Dunkin Donuts just outside of Detroit. He doesn't know yet.

*

Gleder meg til å kose meg med denne boka :) Flere smakebiter finner du hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Og nå kommer tematikk to for dette innlegget og det er Pasek & Paul. Kort oppsummert er det her snakk om Benj Pasek og Justin Paul som ble kjent da de studerte musikalteater på University of Michigan og begynte å komponere musikaler sammen, noe som så langt har resultert i musikaler som A Christmas Story, Dogfight, Edges, James and the giant Peach og deres nyeste musikal, som også nok kan kalles deres store gjennombrudd og i alle fall deres største suksess, Dear Evan Hansen. Sistnevnte kommer sannsynligvis til å være en av de musikalene jeg vil obsesse mest over i 2017, jeg vet i alle fall at musikalcden som utgis digitalt 3. februar er noe jeg gleder meg fryktelig til. Pasek & Paul (som de kaller seg) er ellers begge født i 1985, de har også stått bak sangtekstene i filmen La-La-Land (som vant massevis av priser under Golden Globe og nok er en av årets store Oscar-favoritter) og de er utrolig talentfulle og kule og nå tenkte jeg å poste de sangene deres som jeg liker best med korte kommentarer til hvorfor. Da setter jeg i gang.

Fem Pasek & Paul-favoritter


- Red Ryder Carbine Action BB Gun

Denne sangen er hentet fra musikalen A Christmas Story som er basert på filmen ved samme navn. Jeg oppdaget musikalcden til A Christmas Story på Spotify ved en tilfeldighet for noen år siden, men det har allerede blitt en fast tradisjon å lytte til denne musikalcden i tiden frem mot jul fordi det er en veldig nostalgisk og skjønn historie som er julete på den beste måten. Og så har hovedkarakteren et intenst ønske om å få en Red Ryder Carbine Action BB Gun til jul og vil gjøre alt for at det skal skje og denne drømmen synger han om i denne sangen som jeg liker supergodt. Det er noe med melodien som gjør at jeg alltid blir glad av å lytte til denne sangen og her blir den sjarmerende fremført av Pasek & Paul selv (og de er så søte og flinke og dette er veldig fint), noe som er kult. Det er også verdt å lytte til denne sangen på Spotify der barneskuespilleren som synger den der er utrolig talentfull og super. Og ååå, Folketeateret, jeg tror dere kunne skapt en veldig god oppsetning med A Christmas Story, bare et tips ;)

- Middle of a moment

Denne sangen fremføres her av Skylar Austin fra Pitch Perfect-filmene og denne sangen er hentet fra musikalversjonen av James and the giant Peach basert på Roald Dahls bok med samme navn (en bok jeg faktisk ikke tror jeg har lest, men jeg har sett animasjonsfilmen). Kul ting: musikalcden til denne musikalen kan lastes ned helt gratis og lovlig her fra: http://jatgp.com/cast-album/, noe jeg oppdaget for to uker siden. Jeg benyttet muligheten selvsagt, men skal innrømme at denne musikalen ikke falt hundre prosent i smak, den var bra, men jeg ble ikke helt betatt likevel. Det skinner like fullt i gjennom hvor dyktige Pasek & Paul er og aller mest vises det altså i denne sangen som kunne vært hentet rett fra en Disney-film. Det er storslagent, genuint og inspirerende :)

- Pretty Funny

Denne sangen er hentet fra den meget undervurderte musikalen Dogfight (undervurdert fordi ååå, hvorfor er det ikke flere som snakker om denne musikalen, hvorfor kan ikke et eller annet teater i Oslo sette den opp pronto, musikken her er fantastisk, ååå), en musikal der musikalcden på Spotify virkelig er verdt å sjekke ut. Mens selve historien i denne musikalen etter min mening ikke er så sterk så er prestasjonene og sangene her fryktelig fine og der det er noe naivt og sjarmerende over musikken i A Christmas Story og James and the giant Peach (godt hjulpet av at dette er musikaler som er godt forankret i nostalgiens farvann), så har musikken her en annen stil. Det er et snev av Country her, men også noe rocka med musikken i musikalen Dogfight, en musikal som særlig briljerer i denne sangen her som er så himla rørende fremført av Lindsay Mendez at bare yay. Denne sangen har en sårhet ved seg, en enkelhet som ikke blir banal, men bare veldig rørende og skjær og en sånn sang som det er veldig lett å få tårer i øynene av.

- First date/Last Night

Denne sangen er også hentet fra Dogfight og her fremføres den av Laura Osnes og Santino Fontana (grunn nummer 1367 til å elske musikaler, så mange skuespillere er skikkelig eye candy sånn i tillegg til å være fulle av talent, jeg kunne forelsket meg i supermange på Broadway i grunnen, jenter så vel som gutter med den samme lettheten, at det skinner så i gjennom hvor mye de elsker det de driver med alene er virkelig tiltrekkende). Anyway, denne sangen er fin fordi den har så gode harmonier og er så søt og romantisk og ja, me like!

- Waving through a window

Denne sangen! Jeg har hatt dilla på denne sangen fra Dear Evan Hansen en god stund allerede, men den er så fantastisk. Jeg elsker hvordan Ben Platt virker så perfekt for denne sangen, den tilhører ham liksom føles det som, det er litt som da jeg i fjor så massevis av klipp der Cynthia Erivo sang "I'm here", noen kombinasjoner er fullstendig perfeksjon. I alle fall, Dear Evan Hansen er i følge alt jeg har lest en klar favoritt for Tony Awards 2017, det er en musikal jeg har skikkelig lyst til å se en gang (det er da lov å drømme) og denne sangen er utrolig fin.

 

Det var litt Pasek & Paul-obsessing. Føl dere fri til å søke på Pasek & Paul på Youtube for å finne masse andre eksempler på hvor talentfulle og awesome de er og hurra for musikalnerding =D

*

Da skal jeg finne på andre ting og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables!

Der jeg blant annet anmelder Søster av Gro Dahle

Heisann! Det har ikke skjedd noe spennende siden sist, men livet er ålreit fordi det inneholder fine bøker og Pokémon Moon og slikt. Ellers har jeg i det siste sett veldig mye Fuller House sesong 2 (det er så teit, men det bedret seg utover sesongen) og jeg har også kost meg med å titte på fine ting som dette på Youtube:

Det er Broadway Riff-Off med James Corden og Neil Patrick Harris og det er veldig flott :) Ellers gleder jeg meg til i morgen da jeg kan våkne til nyheter om Nintendo Switch (det er pressekonferanse om denne kommende konsollen i natt), jeg gleder meg over at jeg i helgen ikke bare kan kose meg med ymse planer om Teknisk Museum, men også å sjekke ut tv-serien basert på Lemony Snicket-bøkene og jeg har nå brukt noen dager til å bekymre meg i hjel over tannlegetimen min om en uke, men tenkte å prøve å ikke tenke så mye på det fordi det antakelig er bedre for psyken og humøret enn å gå rundt og bekymre seg supermye. 

Men da tenkte jeg å poste min anmeldelse av denne boka:

Bildet er funnet her: https://www.goodreads.com/book/show/32612753-s-ster og boka er altså Gro Dahles nyeste diktsamling. Jeg likte denne boka veldig godt og håper anmeldelsen min faller i smak. Neste innlegg kommer forøvrig på søndag så da bables vi :)

Søster av Gro Dahle

Jeg er veldig glad i diktene til Gro Dahle og jeg er i tillegg litt fascinert av bøker om søstre og dette er en diktsamling om søsterskap av Gro Dahle og da var det jo klart at jeg skulle lese den. Og ååå, denne boka er virkelig veldig fin.

Dette er en bok som er delt opp i flere deler som hver tar for seg aspekter av søsterskap om alt fra å savne en søster til alt det fine, men også alt det såre som hører med en søster i livet. Det er en bok for alle som har en søster, som er en søster, som har lyst på en søster eller som har hatt en søster og i grunnen alle andre også som liker fin poesi. For det er noe med hvor rett-frem Gro Dahle skriver, denne lettheten i dikt som likevel har flere lag og som man kan lese igjen og igjen for hver gang å oppdage noe nytt.

Velkommen,

sier jeg til søsteren min

og hjelper henne

av med høsten,

henger dagen på knaggen,

former de fuktige hendene hennes i fingre,

de klamme hendene hennes i armer,

klemmer henne

til hun holder seg selv

oppreist på to bein.

Jeg liker hvordan dette er en diktsamling som like mye handler om de store som de små ting. Og jeg liker at jeg føler meg så hjemme mellom disse linjene og blir så inspirert underveis. Dessuten har jeg litt lyst til å sitere veldig mye, men jeg skal forbeholde meg til utdraget ovenfor og dette utdraget som jeg elsket særlig mye:

Det finnes bøker som blir søstre,

dikt som holder meg i hånden,

hvisker mellom arkene,

roper fra badet,

løper i trappa.

Og det mangler kanskje noe ekstra som ville gjort at jeg virkelig inderlig elsket denne boka, men at jeg liker den veldig godt er det ingen tvil om. Fineste Gro Dahles dikt, presist og nært og lekent.

Jeg har ingen søster selv, men jeg er en søster og en leser og jeg gir denne boka terningkast 5!

 

Dyrene i Hakkebakkeskogen-filmen og slikt :)

Heisann! Det er tirsdag og ukas hovedplaner utenom jobbsøking, å lese masse og å spille alt for mye Pokémon Moon (det er virkelig helt fantastisk) er lanseringsfest av fin ny bok i dag (som jeg har bestilt på nettet og forhåpentligvis får i posten i dag) og at jeg antakelig har tenkt meg på Teknisk Museum til helgen bare fordi jeg har veldig lyst til å få med meg Game On-utstillingen hvert fall en gang til før den er over. Utover det handler de neste ni dagene om å pusse tenner ekstra ofte mens jeg gruer meg og bekymrer meg i hjel for tannlegetime torsdag 19. januar fordi tenk om dette er gangen da jeg har dødsmye hull og alt er feil selv om jeg ikke pleier å ha hull og jeg tror jeg ville merket det hvis det virkelig var mye problemer, jeg er særdeles flink til å bekymre meg for sånt selv om det sikkert kommer til å gå bra. 

Nok om det. Ellers er jeg helt betatt av den nye posteren for den nye versjonen av Skjønnheten og Udyret, jeg har begynt å glede meg enda mer til å se La-La-Land siden den vant masse priser under Golden Globes og jeg håper alle som ikke har sett Zootopia blir inspirert til å se den fort siden den vant beste animasjonsfilm som nok et bevis på at den er awesome :) Også var talen til Meryl Streep fenomenal :)

Og så var jeg på kino på lørdag så nå tenkte jeg å poste traileren og deretter min anmeldelse av Hakkebakkeskogen-filmen. God fornøyelse og så bables vi om noen dager :)

 

Dyrene i Hakkebakkeskogen

Når jeg er på kino og ser familiefilmer har jeg i det siste begynt å følge litt med på hvordan filmer funker for sin målgruppe. Det er jo alltids supert om filmer funker fett for meg, men det er også fascinerende å observere hvor godt familiefilmer holder på interessen til barna de egentlig er laget for. Og for de aller minste virket det ikke som om Dyrene i Hakkebakkeskogen funket helt da jeg så den for det var en del barn som virket ganske urolige, samtidig som det virker som om den funket veldig godt for nostalgiske voksne. Det i seg selv trenger ikke å si så mye om filmen i seg selv, men det er likevel interessant å ta med i betraktning. For min del var dette like fullt en helt ålreit filmopplevelse.

Historien burde være kjent for de fleste, men veldig kort oppsummert handler det her om dyrene i Hakkebakkeskogen og deres opplevelser formidlet med masse fin musikk og sprudlende animasjon. Og animasjonen er virkelig imponerende. Mens Qvisten Animasjonsstudio har laget flere gode animasjonsfilmer syns jeg dette er den som ser aller best ut. Og greit nok så har Qvisten åpenbart ikke de samme ressursene som de store studiene i USA og sånt, men dette ser flott ut og det er en scene særlig mens Klatremus sunger godnattasangen og dyrene går for å legge seg som er veldig enkel, men virkelig helt nydelig og faktisk temmelig rørende.

Denne filmen har ellers sympatiske karakterer, masse sjarm, super musikk (som har blitt jazzet opp ypperlig av Katzenjammer) og er dessuten fremragende stemmelagt av et mylder av gode norske skuespillere. Og mens en del av meg lenge har følt at historien om Hakkebakkeskogen egentlig på mange måter er vegetarianer-propaganda med sitt budskap om hvor doven og lat man blir av å spise kjøttmat i stedet for grønnsaker så er det et budskap man fint kan leve med selv om man selv er kjøtteter. Ingen har uansett vondt av å spise en del frukt og grønt ;)

Dyrene i Hakkebakkeskogen har dog sine svakheter som animasjonsfilm og det største problemet er egentlig det at den er for tro for materialet sitt. Og jeg ser riktignok ikke helt hva som skulle vært gjort annerledes, men dette kunne vært en litt mer leken animasjonsfilm som tok mer sjanser og i stedet er det veldig rett frem. Jeg syns også at det er en litt for scenisk film, det føles liksom som den scenen og så den i stedet for å ha mer flytende overganger og jeg syns også det er litt for kort med kun en time og et kvarters spilletid. Og animasjonsfilmer pleier aldri å være blant de lengste filmene, sikkert en del fordi animasjon er en svært krevende prosess som tar mye tid, men norske familiefilmer føler jeg nesten alltid er ti minutter kortere enn de burde være.

Dette er likevel bare småting og dette er en innmari sjarmerende film. Det er fin musikk, en fin moral og en fin historie og der noen animasjonsfilmer kan tendensere mot å bli litt for masete så føles denne filmen alt annet enn slitsom. Tvert imot er den behagelig hele veien og det er fint.

Kort oppsummert er dette med andre ord en animasjonsfilm som man kanskje ikke trenger å se, men som man sannsynligvis vil kose seg med om man ser den til tross for visse svakheter som nok vil gjøre at dette ikke er en film jeg virkelig vil huske godt når året er omme.

Terningkast 4!

Scrappy little nobody & Where am I now :)

Heisann! Det er lørdag, jeg har kinoplaner etterpå (Hakkebakkeskogen-filmen som vil anmeldes til uka) og siden sist har jeg funnet ut at Rema 1000 har klikka, det er den eneste forklaringen. http://e24.no/privat/rema-1000/rema-kaster-ut-flere-coca-cola-produkter-fra-hyllene/23890374, denne saken er bakgrunnen for denne konklusjonen for her er greia altså at de kaster ut en rekke brustyper fra sortimentet sitt (alt fra Cola-kompaniet utenom vanlig Cola og Cola Zero), sånn i tillegg til å slutte med Kims-produkter. Dette er del av en markedsstrategi der de skal være mer selektive i forhold til hva de tilbyr og blant annet satse mer på lokale leverandører som Tøyen Cola og slikt. Og jeg kan skjønne tanken litt, men resultatet er jo i praksis at det blir dårligere utvalg til kunden og det er en markedsstrategi som gir lite mening for meg. For greit nok, det er ikke noe stort problem og det finnes nok av alternativer hvis jeg har lyst på f.eks. Sprite, dessuten spiser jeg Kims-produkter sjeldnere enn Maarud uansett, men når denne nyheten dukker opp ganske samtidig som de starter en ny Æ-app som jeg heller ikke har så mye tro på virker det som om de har tørnet litt. Men igjen, jeg er ingen markedsføringsekspert, kanskje det er skikkelig logisk og så er det bare jeg som anser det som teit i stedet. Hvem vet.

Nok om det. Livet er ellers greit nok, Pokémon Moon er awesome og det var veldig fint med soloppgangvinduer i går:

I tillegg er jeg veldig spent på den norske versjonen av Moana/Vaiana etter at jeg oppdaget at bad guy-krabben Tamatoa som i originalversjonen stemmelegges av Jermaine Clement i den norske versjonen er dubbet av Bjørn Eidsvåg. Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan sangen "Shiny" (som basically er David Bowie møter Disney-skurkesang i en gloriøst fengende symbiose) vil høres ut på norsk med Bjørn Eidsvåg (som for første gang dubber en animasjonsfilm) og jeg håper det funker ypperlig. 

*

Men da tenkte jeg å bable om bøker og i år tenkte jeg å ha noen oppsamlingsinnlegg hva angår bøker jeg har lest siden jeg har sett det funke veldig godt på andre blogger jeg leser. Dette har i dag resultert i en dobbeltanmeldelse av to bøker jeg leste og koste meg med i desember som jeg nå skal poste. Her er først bilder av bøkene det er snakk om:



Og da kommer min dobbeltanmeldelse siden disse bøkene er litt like i stilen og det føltes logisk å anmelde dem sammen og så kommer neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

Noen tanker om Scrappy Little Nobody av Anna Kendrick og Where am I now av Mara Wilson

I desember leste jeg to bøker som ble beskrevet som en samling autobiografiske essays av folk som enten var eller er skuespillere og siden disse bøkene sjangermessig og også stilmessig sett har en del til felles tenkte jeg å anmelde dem begge i en og samme tekst. Jeg satser på at alt henger godt sammen.

A collection of humorous autobiographical essays by the Academy Award-nominated actress and star of Up in the Air and Pitch Perfect.

*

Det over er et veldig kort utdrag av Goodreads synopsis av Anna Kendricks bok Scrappy Little Nobody, en bok jeg leste først og fremst fordi Anna Kendrick er en av mine favorittskuespillere. Og dette er en veldig fin bok og mens den ikke er en bok som nødvendigvis vil gjøre deg til en fan av Anna Kendrick om du ikke er det fra før, så er det en bok som gjør deg til litt mer fan hvis du er fan. Anyway, dette er en bok om å vokse opp med drømmen om å opptre, om gutter, om Hollywood og enda litt til og mens jeg kanskje ikke kunne relatere til alt så satt jeg likevel igjen og tenkte at jeg gjerne skulle vært venninne med Anna Kendrick og det er en ganske fin ting å sitte igjen med.

Anna Kendrick peker også på noe viktig i denne boka når hun tar for seg ordet «nice» (og dette avsnittet er til dels en digresjon, men jeg håper ikke det gjør noe). Akkurat nå er jeg ikke sikker på hvilket norsk ord som best beskriver hva som menes med «nice» på engelsk så jeg holder meg til de engelske ordene til dels og håper det går bra. I alle fall peker hun på hvordan det ofte forventes at kvinner skal være «nice», de skal være trivelige og høflige og lette å ha med å gjøre, samtidig som det omvendte av «nice» her ikke er «mean», men «difficult» og hvordan det skal mindre til for at kvinner blir karakterisert som «difficult» enn menn og at det også er mer viktig for kvinner å leve opp til menns definisjon av «nice» enn det er for menn. Og dette ble litt rotete forklart, men poenget er veldig viktig (og ikke minst aktuelt når man ser på hvordan Hillary Clinton ble behandlet av Trump under valgkampen) og Anna Kendrick blir enda mer awesome i mine øyne når hun siterer Sondheims Into the Woods-musikal der det synges om at «nice is different than good». Å være trivelig og sympatisk og lett å ha med å gjøre og flink til å huske bursdager betyr ikke det samme som at man er snill og et godt menneske og Anna Kendrick får ti tusen plusspoeng når hun nevner at hun syns lidenskap, engasjement, snillhet, smarthet rettferdighet og mange andre kvaliteter er mye viktigere enn å være «nice».

Uansett, dette er en fin bok generelt sett for den er godt skrevet, Anna Kendrick har mye humor og sarkasme og en god penn og det er interessant på mange måter. Med det sagt så er ikke dette en bok som gjorde et skikkelig sterkt inntrykk. Jeg likte den absolutt, men det er en sånn bok som er lett og informativ, men ikke så mye mer. Mens jeg leste denne boka trengte jeg likevel ikke så mye mer så det var ikke noe stort problem.

*

Og så har vi Where am I now av Mara Wilson.

For readers of Lena Dunham, Allie Brosh and Roxane Gay, this funny, poignant, daringly honest collection of personal essays introduces Mara Wilson?the former child actress best known for her starring roles in Matilda and Mrs. Doubtfire?as a brilliant new chronicler of the experience that is growing up young and female.

*

Der har vi et kort utdrag fra Goodreads synopsis av Where am I now som er Mara Wilsons samling essays og mens jeg ga begge disse bøkene terningkast 5 så var det denne boka som jeg følte meg mest hjemme i. For de som ikke vet det så var Mara Wilson skuespiller som barn (i Matilda og Mrs. Doubtfire blant annet) og en skuespiller jeg likte ganske godt. Som voksen har hun i stor grad fokusert mer på skriving enn teater og dette har nå resultert i denne boka.

Jeg syns både Anna Kendrick og Mara Wilson overbeviser i bøkene sine. De er informative, smarte og underholdende og man liker dem enda litt mer etter å ha lest om dem. Det er likevel Mara Wilsons bok som sitter mest igjen i ettertid, kanskje fordi den går dypere. Mara skriver her om oppveksten, om skuespillerkarrieren, om gutter og det er mange av de samme temaene som Anna Kendrick tar opp, men Mara skriver også om OCD og psykiske problemer hun har slitt med opp i gjennom. Om hvordan det har vært en stor del av livet hennes og hun formidler det på en måte som gjør at man forstår hva hun har gått gjennom selv om man kanskje ikke har slitt med noe liknende selv. Dessuten har Mara Wilson et helt kapittel om Robin Williams som ga meg tårer i øynene fordi han var og er så viktig for meg, på mange måter var han barndommen min og å miste ham er det mest triste jeg har blitt over et kjendisdødsfall noensinne.

Denne boka har liksom noe rørende ved seg som bonusmateriale, i tillegg til å være en interessant samling autobiografiske essays og jeg setter veldig pris på den for det. Dessuten er jeg en sucker for alt som handler om Robin Williams på en eller annen måte fordi det er noe med personene som definerer oppveksten din, personer som man kanskje aldri ender opp med å kjenne i det virkelige liv, men som var med på å gjøre deg til den du er.

*

Konklusjonen er uansett at begge disse bøkene er veldig verdt å lese. Og mens jeg kanskje ble mer rørt av Mara Wilsons bok og følte meg mer hjemme i den boka (fordi det er så lett å relatere seg til Mara Wilson selv hvis man ikke har de samme erfaringene selv), så viste Anna Kendrick seg igjen som en skuespiller som er smart og awesome og god til å skrive i tillegg. Dette er to gode alternativer hvis sjangeren autobiografiske essays virker interessant og gjør deg til mer fan av forfatterne enn man var fra før og det er bra. Yay!

 

Syng!

Heisann! Siden sist har jeg søkt på jobber (som en del av å være tilbake i virkeligheten), lest ut to bøker som begge falt skikkelig i smak og vil anmeldes etter hvert, spilt en del Pokémon Moon, sett den første av de klassiske Star Wars-filmene (ja, jeg skulle ha sett dette for lengst, akk så treig jeg er) og sett veldig mange episoder med Modern Family på Netflix. Og ellers skjer det ikke så mye spennende, men jeg har det ålreit, jeg har tenkt meg på kino til helgen (og kommer sannsynligvis til å se Hakkebakkeskogen-filmen uansett om det er litt barnslig fordi den høres sjarmerende ut og jeg heier på ideen om norske animasjonsfilmer), jeg har nok av fine ting å drive med og ja, ting ordner seg. 

Ellers har jeg sett denne filmen:

 

Og jeg tenkte nå å bruke dette innlegget til å anmelde denne filmen og så kommer neste innlegg antakelig på lørdag. Vi bables og god fornøyelse!

Syng

I romjulen var jeg på kino og så en film jeg fant veldig fornøyelig, samtidig som jeg innser at å skrive en anmeldelse som gir folk skikkelig lyst til å se denne filmen vil være litt vanskelig. Ingen trenger nemlig egentlig å se Syng og objektivt sett er dette en temmelig forutsigbar animasjonsfilm i en tid der flere og flere animasjonsfilmer er virkelig awesome og tar mye mer sjanser. Subjektivt sett er dette like fullt en film jeg koste meg skikkelig med og det er den følelsen jeg sitter igjen med.

Uansett. Syng handler om en koala (alle i denne filmen er dyr som lever og oppfører seg som mennesker i liknende stil som Zootopia og i grunnen en hel del animasjonsfilmer fra 2016) som har et eget teater som sliter med økonomien. Derfor finner han ut at løsningen på problemet er å arrangere en storslagen sangkonkurranse og så er det audition og ditt og datt og dette er basically Idol, men som animasjonsfilm med dyr i alle rollene. Som man kan skjønne av synopsiset så er ikke dette en animasjonsfilm som byr på noen store overraskelser, men på sett og vis så var det også noe av det jeg fant veldig sjarmerende ved denne filmen. Denne filmen er veldig lett å like og mens konseptet ikke er så originalt så funker det fordi det formidles så fint. Dessuten er karakterene sympatiske selv om de er litt klisjé og jeg liker historiene deres, jeg vil at alt skal ordne seg og jeg syns dette er en av de mest genuine filmene jeg så i 2016, en sånn film som bare prøver å fortelle en historie om noen karakterer som satser på musikkdrømmen og forteller denne historien på en trivelig måte.

Ting jeg ellers likte med denne filmen er auditionsekvensen (elsker auditionsekvenser i filmer og tv-serier), konserten på slutten der man ser at det er skikkelig talentfulle vokalister i denne filmen (Tori Kelly overbeviser særlig, men vi har ellers Scarlett Johanson og Reese Witherspoon som viser hvor gode stemmer de har, sånn i tillegg til andre i et cast som gir alt med materialet de har fått). Jeg liker animasjonen og musikken. Og jeg liker at denne filmen appellerer skikkelig til den delen av meg som liker musikaler og SYTYCD og dansefilmer og talentkonkurranser kjempegodt uansett om det kan være litt overfladisk og lett.

Konklusjonen er med andre ord at Syng ikke er en animasjonsfilm for alle, men om man liker filmer med mye sang og dans og ikke er lei talentkonkurranser så er dette langt i fra det verste man kan se. Jeg koste meg i alle fall skikkelig selv til tross for at det objektivt sett ikke er noen spesielt god film og det er i grunnen det viktigste.

Terningkast 5!

Høydepunkter fra 2016 og oppsummeringsinnlegg for desember :)

Heisann og godt nyttår! Fin ting: jeg fant nylig ut at man på Canva kan lage et skikkelig fint bloggdesign for en billig penge slik at jeg kunne lage meg denne headeren uten å måtte bruke Paint MS eller anskaffe Photoshop. Og mens jeg ikke tror at en ny header vil være det som gjør at bloggen min plutselig blir mye mer lest og kommentert enn den er, så liker jeg uansett at dette i mine øyne ser proffere ut og at det er et veldig karolinsk design :) Ellers har jeg skaffet meg Star Wars-filmene fra 70-tallet på dvd nå med mål om å se dem i løpet av januar (det vil komme et innlegg med tanker om dem når de er sett) og jeg koser meg for tiden veldig mye med Pokémon Moon, sånn i tillegg til å lese og nyte livet selv om romjulen allerede er et avsluttet kapittel fordi tiden går så himla fort. 

Og ååå, det er 2017, året der jeg endelig vil få sett Moana-filmen, året da La-La-Land og Skjønnheten og Udyret er de aller mest klare kinoplanene, året der jeg har mål om å lese minst 99 bøker (er godt i gang med bok nummer en for i år allerede) og et år som forhåpentligvis vil inneholde mange fine teateropplevelser og mye annet karolinsk som hører med. 

Ellers har jeg dilla på denne sangen:

Den er fra musikalen "Dear Evan Hansen" som jeg allerede vet at antakelig vil være en av mine nye musikalfavoritter i år kun basert på de to, tre sangene jeg har hørt fra den og alt det fine jeg har lest om denne musikalen. Yay! 

*

Men i dette innlegget tenkte jeg å oppsummere desember bok- og filmmessig og før det igjen tenkte jeg å ta for meg ymse favoritter fra 2016. Jeg har allerede skrevet om tv-serier jeg elsket i år, så her vil jeg heller velge de beste bøkene, filmene, teateropplevelsene, den beste musikken og de beste tv-spillopplevelsene og da setter jeg like godt i gang.

Høydepunkter 2016

- Bøker

I 2016 leste jeg 104 bøker (og målet mitt på Goodreads for 2016 var 98 bøker så go me!) og hvis jeg skal velge én bok jeg elsket ekstra mye så er det "Björnstad" av Fredrik Backman. Jeg elsket "Et lite liv", "Hamilton: The Revolution" og "Some kind of happiness" også og jeg leste ellers veldig mye annet fint, men "Björnstad" er den boka jeg inderlig vil at alle andre skal lese fordi den er så viktig og sår og vakkertrist og bare helt brilliant i det hele tatt <3 Hva angår 2017 har jeg en tanke om å lese litt mer norske forfattere, jeg har en tanke om å ha mer oppsamlingsinnlegg angående bøker (dvs. skrive en lang og grundig anmeldelse av og til, men også ha innlegg á "her er et knippe bøker jeg har lest i det siste" med kortere omtaler av hver av dem oftere fordi jeg har sett slikt på andre blogger jeg liker og syns det er en fin ide) og jeg har ellers tenkt å fortsette som før egentlig.

- Filmer 

Jeg så generelt sett mer tv-serier enn filmer i 2016 (med unntak av desember da jeg så en hel masse film), men av filmene jeg faktisk så var den beste kinoopplevelsen "Miss Saigon" på Ringen Kino (elskbar musikal, men også den herlige følelsen av å vite at alle i salen antakelig var minst like glad i musikaler som meg og det fine med å dele en slik opplevelse) og den beste filmen generelt sett var nok "Kubo and the two strings" som jeg elsket. Jeg vil også trekke frem "Zootopia" og "A monster calls" som veldig fine filmopplevelser. 

- Teater

De to fineste musikalopplevelsene på teater i 2016 var Tenk om og Singin in the rain (som viste hvorfor henholdsvis Det Norske Teater og Folketeateret er de to beste teatrene i Oslo for å se musikaler). Den beste opplevelsen med vanlig teater var En mann ved navn Ove på Oslo Nye Teater som var helt nydelig og den mest nostalgiske teateropplevelsen var Rent på Lørenskog Kulturhus. Jeg fikk sett en hel del fint i år (til og med Nøtteknekkeren <3 i Operaen) og hva angår 2017 håper jeg aller mest å få sett Book of Mormon og Les Miserables til høsten og ellers er listen over ting jeg vil se som vanlig veldig lang, forskjellen fra tidligere år er bare at listen i år i enda større grad inneholder musikaler som settes opp utenfor Norge (Disneys Ringeren i Notre Dame som musikal til sommeren i København og Hamilton når den settes opp i London er blant annet ting jeg drømmer vilt og begeistret om å få sett).

- Musikk

De fineste nye musikalske oppdagelsene i 2016 er Moana/Vaiana-soundtracket, Hamilton Mixtape og musikalmusikken fra Waitress og She loves me. Særlig førstnevnte har jeg lyttet veeeldig mye til i 2016 og vil jeg fortsette å lytte masse til i 2017 og ;)

- Tv-spill og andre spillopplevelser

Sånn i tillegg til de tre, fire månedene da jeg spilte en hel del Pokémon Go og det faktum at jeg har hatt helt dilla på Escape the room-spill på nettet, så er nok spillet jeg likte best i 2016 Majora's Mask til Nintendo 3DS som minnet meg på hvorfor jeg elsker Zelda-spill til tross for at jeg ikke er noe flink til dem i det hele tatt. Det var noe med stemningen i Majora's Mask som gjør at det nok er spillopplevelsen i 2016 som jeg vil huske best. Hva angår 2017 håper jeg aller mest at jeg får tak i Nintendo Switch så fort det kommer ut for jeg endte aldri opp med å få skaffet meg Wii U selv om jeg hadde planer om det, men jeg vet at å anskaffe Nintendo Switch rett og slett ikke kan bli bare med planene, det trenger jeg faktisk å ha in real life uansett ;)

*

Og da skal jeg se gjennom fingrene med at dette innlegget blir aldeles for langt og oppsummere desember bok- og filmmessig sett. Da setter jeg i gang:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for desember

BØKER

- The book of hope av Tommi Misturi

Meningsløs, men herlig finurlig og fargerik grafisk roman. Terningkast 4!

- The Christmasaurus av Tom Fletcher

Adorabel, sjarmerende, flott illustrert og herlig julebok. Terningkast 5!

- Kids of appetite av David Arnold

Jeg fant ikke denne boka så veldig engasjerende, men det var likevel en ålreit ungdomsbok som tidvis hadde en ganske kul skrivestil. Terningkast 4!

- Poisoned apples av Christine Hepperman

Smart, feministisk og eventyrlig poesisamling. Jeg skal innrømme at jeg ikke ble like overbevist av den som jeg håpet å bli, men jeg syns fortsatt det var en svært interessant bok med et fascinerende konsept. Terningkast 5!

- Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel

Veldig fint formidlet dystopi om viktigheten av kunst og fortellinger. Terningkast 5!

- Scrappy little nobody av Anna Kendrick

Interessant, underholdende og kult av og om en skuespiller jeg har skikkelig sansen for. Terningkast 5!

- A boy called Christmas av Matt Haig 

Skjønn, julete, fremragende skrevet og med inderlig fine illustrasjoner. Kan bli en flott juletradisjon. Terningkast 5!

- Where am I now av Mara Wilson

En samling essays skrevet av Mara Wilson som jeg likte innmari godt og følte meg veldig hjemme i. Dessuten inneholder den et helt kapittel om Robin Williams som gjorde meg skikkelig rørt. Terningkast 5!

FILMER

- A monster calls

Malerisk, vakker og rørende filmversjon av en enda mer vakker og rørende bok. Terningkast 5!

- Fabeldyr og hvor de er å finne

Nostalgisk, interessant og sympatisk med fine karakterer og herlige fabeldyr. Slett ikke perfekt og ikke like engasjerende hele veien, men absolutt verdt å se hvis man har sansen for Harry Potter. Terningkast 4!

- The amazing Spiderman

Ålreit superhelteventyr, smart og spennende nok. Fascinerende nok funker Tobey Maguire desidert best som Peter Parker mens Andrew Garfield funker best som Spiderman er noe jeg nå har erfart. Terningkast 4!

- Miracle on 34th. Street

Klassisk julefilm som var fin og sympatisk og ganske så skjønn. Terningkast 5!

- Syng

Musikalsk, søt og sjarmerende animasjonsfilm som var midt i blinken for meg og som jeg vil anmelde i mitt neste blogginnlegg. Terningkast 5!

- Hairspray Live

Fin live-versjon av en kul og fengende musikal. Kan sees på Youtube og hovedgrunnene til å se den er Kristin Chenoweth, Jennifer Hudson og hun som spiller little Inez ;) Terningkast 4!

*

Da er jeg offisielt ferdig med 2016 og offisielt klar for 2017. Vi bables og igjen, godt nyttår!

A boy called Christmas og andre finheter :)

Heisann! Det er torsdag, livet er ålreit selv om dette året fortsetter å være deprimerende hva angår kjendisdødsfall og jeg har tenkt å skrive om en innmari fin julebok jeg leste for noen dager siden. Før vi kommer så langt har jeg dog noen andre ting å bable om. Som at jeg skal på kino i dag og se animasjonsfilmen "Syng" (anmeldelse kommer i løpet av neste uke). Som at jeg for øyeblikket har pepperkaker, sjokoladeboller, hveteboller, konfekt og en annen type sjokoladeboller i skapet mitt (hurra!). Eller som at jeg fikk shoppet SÅ MASSE fint på tirsdag for penger og gavekort jeg fikk til jul. Jeg har nå Pokémon Moon å spille til Nintendo 3DS (dessverre har styrespaken til Nintendo 3DS-en min blitt veldig slitt oppdaget jeg nylig og det er den man bruker mest når det gjelder det nye Pokémon-spillet så nå må jeg finne ut om det kan repareres, om det er noe man kan leve med selv om det er ganske irriterende eller om jeg må bruke rundt 1000 kr på å anskaffe en ny Nintendo 3DS siden jeg trenger å ha muligheten til å spille), nye notatbøker, nye tusjer og dette:

Det er et nytt skjørt, en ny genser og bøkene er henholdsvis "Knights of borrowed dark" av Dave Rudden (fordi den visstnok skal være en veldig god begynnelse på en ny Fantasy-serie for ungdom), "Harriet, den uovervinnelige" av Ursula Vernon (fordi den så supersjarmerende og karolinsk ut selv om den er ment for barn og fordi Ursula Vernon er en jeg har vært litt fan av i mange år pga. de fine tegningene hennes) og "Søster" av Gro Dahle (fordi jeg elsker diktene til Gro Dahle, de er veldig min stil og fordi det er en diktsamling om søsterskap og jeg alltid har vært litt fascinert av søsterskap siden det er noe jeg bare kjenner fra bøker og filmer og slikt siden jeg har en bror selv (vil påpeke at det er kjempekos å ha en bror også altså, men det er en viss fascinasjon med det man ikke har og), men ingen søstre). Og så er det soundtracket til filmen Moana/Vaiana fordi jeg må skaffe meg de cd-ene jeg liker best i tilfelle de en gang forsvinner fra Spotify og tanken på å ikke kunne lytte til dem i det hele tatt er kjip.

Men ååå så fint det er å skaffe seg nye ting. Bøker, klær, notatbøker, det ER flott =D

Og da tenkte jeg å poste tre bilder og deretter min anmeldelse av fine-fine-veldig fine "A boy called Christmas". 

Forside. Man kan ikke se det her, men månen glitrer litt <3

En flott illustrasjon fra denne boka :)

En annen flott illustrasjon ;)

Og da kommer min anmeldelse av denne boka og så kommer mitt neste blogginnlegg antakelig på søndag og da er planen å oppsummere desember OG å skrive litt om høydepunkter i 2016 hva angår bøker, filmer, musikk, teater og musikaler. Vi bables da og godt nyttår!

A boy called Christmas av Matt Haig

You are about to read the true story of Father Christmas.
It is a story that proves that nothing is impossible.
If you are one of those people who believe that some things are impossible, you should put this book down right away. It is most certainly not for you.
Because this book is FULL of impossible things.

Are you still reading?

Good.

Then let us begin . . .

A Boy Called Christmas is a tale of adventure, snow, kidnapping, elves, more snow, and an eleven-year-old boy called Nikolas, who isn't afraid to believe in magic.

*

Fakta 1: Jeg er veldig glad i skrivestilen til Matt Haig. Jeg syns «Reasons to stay alive» og «The Humans» var nydelige bøker, jeg har lest flere andre bøker av Matt Haig og kost meg med dem alle sammen og det er en forfatter det alltid er koselig å lese nye bøker av.

Fakta 2: Jeg er veldig glad i julen. Julen i seg selv, ja, men også julefilmer, julesanger, julekalendere og det meste som starter med ordet jul i det hele tatt.

Følgelig var kombinasjonen julebok OG Matt Haig en kombinasjon jeg fant interessant og det er en super miks. Denne boka er nemlig helt skjønn.

Det handler om Nikolas og forteller historien om hvordan han blir Julenissen. Sånn sett er dette med andre ord en veldig julete historie, men mer enn det er dette bare veldig fint rett og slett fordi det er så nydelig skrevet. Det er perfekt fortalt, lekende og elegant og med et språk som føles friskt og gammelklokt på samme tid. Og det er noe litt magisk med de bøkene man vet man ville elsket, virkelig elsket om man var liten. Sånn det er nå «bare» liker jeg den veldig, veldig godt, men likevel, jeg ble veldig glad i denne boka.

Og det handler ikke bare om språket, men også at det er rørende, spennende, morsomt og sjarmerende. Det er dessuten supre karakterer og ikke minst, det er fantastisk illustrert av Chris Mould.

Med andre ord er dette en særdeles karolinsk bok siden jeg elsker illustrasjoner og også elsker bøker som appellerer til barnet i meg, men jeg tror også dette er en bok som kan funke for de fleste. For nei, den er ikke perfekt (jeg syns den fungerer bedre i begynnelsen enn på slutten av ymse grunner og jeg syns det fortsatt er noe som mangler for å gjøre den til virkelig perfeksjon), men der det finnes mange, mange bøker, filmer og sanger om julen så er dette en av de bøkene som virkelig gir julestemning så til de grader. Dette er en sånn bok jeg ser for meg å gjøre til en juletradisjon og det i seg selv er grunn nok til å lese spør du meg.

Terningkast 5!

Og her er to ekstra eksepsjonelle sitater:

An impossibility is just a possibility you don?t understand yet

*

To lose someone you love is the very worst thing in the world. It creates an invisible hole that you feel you are falling down and will never end. People you love make the world real and solid and when they suddenly go away forever, nothing feels solid any more.

*

<3


 

Det julete gaveinnlegget =D

God jul! Akkurat som månedstrollene har jeg feiret jul og det har vært utrolig koselig <3 Ellers har det også skjedd noen andre skikkelig fine ting i det siste og det er for det første dette:

Jeg fant ut at Gatelykt-prosjektet mitt skulle være en av julegavene til moren min og spurte onkel A om han kunne skrive ut for meg og ååå, han skrev like greit ut flere kopier, la til innholdsfortegnelse og fikk det trykket som en ekte bok med flott forside og hele pakka. Se så fint det ble! Nå har jeg to nydelige kopier selv og da har jeg en som jeg kan skrive notater i (siden et av målene mine for 2017 er å redigere Gatelykt-prosjektet og gjøre det såpass flott at jeg kan sende det til forlag etter hvert) og en kopi som jeg bare kan fryde meg over <3 I tillegg har jeg vunnet ganske få julekalenderkonkurranser, men til gjengjeld fant jeg nylig ut at jeg er en av vinnerne på Musikkteaterforum sin julekalender som er den julekalenderen der jeg hadde aller mest lyst til å vinne siden premien er billett til utdelingen av Musikkteaterprisen 2017 (jeg var på Musikkteaterprisen 2016-utdelingen og det var basically den besteste og mest karolinske kvelden i hele 2016), noe som vil bli brilliant. Det vil være masse musikalskuespillere og andre skuespillere der jeg kan være hun teite som spør om autografen, det vil være priser og det vil være musikalske opptredener og annen geeky teaterglede så nå veit jeg at 2017 vil ha minst to fantastiske dager (den andre dagen er av ymse grunner 3. februar). Jeg har dessuten søkt på Aschehoug Forfatterskole (krysser fingrene), jeg er med på flere konkurranser der jeg fortsatt har håp om flaks og jeg kjøpte en tredje Flax-kalender på julaften der jeg vant 100 kr. Med andre ord er livet ganske så fint <3

*

Ellers har det altså vært julaften og før jeg kommer til gavene, som for øvrig er dette innleggets hovedfokus, tenkte jeg å poste dette som jeg fant for ikke så lenge siden og som er AWESOME!!! 

Det er en brilliant parodi på musikalen Hamilton der det handler om reinsdyret Rudolf =D Yay!

Men da kommer gavebilder altså og andre julete bilder:

Dette er "andre julete bilder" og er et bilde av det adorable juletreet hjemme hos broren min der vi feiret jul og gaver for Joakim, mamma, onkel A, D og meg :) 

Og her har vi omtrent alle gavene mine. Jeg fikk også tre pakninger Hockey Pulver (spist opp), to pakninger med knasetyggisgodteri (spist opp), gavekort på Kappahl til verdi av 500 kr, gavekort på Stovner Senter til verdi av 500 kr, til sammen 1700 kr (hei, shopping fremover), en fin genser (brukt og til vask), en flott jakke (hjemme hos mamma) og to fine luer (strikket av min særdeles kreative og flinke mamma) og to spill og en bok som jeg av ymse grunner skal se om jeg kan få byttet. Disse tingene er ikke med på bilder her. Nå skal jeg gå litt grundigere til verks angående gavene som ER med på bilder her.

Her kan vi en skoeske med noen knallrøde joggesko (en gave jeg fikk fra broren min og samboeren hans og regnet med å få siden broren min syns jeg burde ha noen ordentlige sko til å gå turer, noe som sikkert kan stemme), en eske med konfekt, sokker og almanakk og oppi den grå papirposen er det to par hansker, noe som alltids er kjekt å ha.

Her ser vi videre en "lær å tegne manga"-notatbok, en akvarellblokk, en blå notatbok som også(!) er laget av moren min (hun har et ikke-fullført prosjekt som vil gjøre at jeg vil få flere notatbøker av henne som hun lager selv så det er jo superkult) og en skisseblokk med to ulike papirtyper. Vi ser også brettspillet Blokus og Gradient-puslespill med 500 biter (hele puslespillet er et bilde som glir sakte fra grønn-ish til mer blåaktig farge så det vil nok være en skikkelig utfordring).

Sist, men ikke minst har vi VR-briller i papp som man skal bruke sammen med mobilen sin (og så laster man ned en berg-og dalbane-video på mobilen sin, legger mobilen inn i VR-brillegreia og så kan man bruke dem til å se det mens det føles som om man tar berg- og dalbane selv. Vi har en utrolig fin sekk her i tillegg (noe jeg også ønsket meg skikkelig siden sekken min er veldig slitt og det er veldig praktisk med sekk i stedet for veske hvis jeg skal ta med meg datamaskin et sted jeg drar), miniatyrmuseum og hele to pakninger med sjokoladeboller og en pose med salte drops. Attpåtil lovet moren min meg at vi skulle dra sammen på en musikal på nyåret (regner med at det blir "Jungelboken", men ingenting er bestemt) og jeg fikk en veldig skjønt elefantlys som står i bokhylla (og ikke skal brukes som lys, men bare som veldig fin pynt) og en blomst som bor i leiligheten til moren min for øyeblikket.

*

Med andre ord fikk jeg veldig mye fint til jul og er utrolig glad og takknemlig. Og planene for de neste dagene er klare. I dag skal jeg trene (treningssenteret et ubemannet, men om man har medlemskort så er det ingenting i veien for førti minutter spinning mens man leser og spiser godteri med bittelitt bedre samvittighet etterpå ;) ) og ellers bare slappe av. I morgen, tirsdag, skal jeg shoppe litt og se om de tingene som jeg ønsket å bytte kan byttes eller om det må beholdes (går helt fint om det må beholdes og altså, ting ordner seg lell) og bilder av ting jeg shopper i morgen kan sees i mitt neste blogginnlegg (spoiler: det kan hende det er temmelig kjempesikkert at jeg anskaffer minst en bok og et nytt spill til Nintendo 3DS væffal). Onsdag er det familiejulesammenkomst i Son (fetteren min som bor der har dessuten bursdag da) og det betyr nok pinnekjøtt (nam!) og torsdag kommer mitt neste blogginnlegg tenker jeg, sånn i tillegg til at det blir kinoplaner og kos, men det kan man jo komme videre tilbake til. Uansett har jeg nok av ting og tang å drive med i romjulen, det kan godt hende jeg setter i gang med å skrive nye historier om månedstrollene og ellers vil romjulen handle om å kose meg, å lese og å ha det karolinsk og trivelig =D

Fortsatt god jul alle sammen uansett og yay, gaver (og folk ble fornøyd med gavene de fikk av meg også så hurra for det)!

 

Månedstrollene feirer jul =D

Heisann! Det er to dager til jul, jeg gleder meg skikkelig og en super ting er at jeg i desember har skrevet en del og ikke bare på julekalenderen min på Facebook, men også på en julehistorie om månedstroll (som jeg regner med at jeg vil skrive flere historier om etter hvert, jeg ser mye potensiale i konseptet) som feirer jul sammen. Denne historien har enkelte fine folk fått som julegave, men jeg har besluttet å poste den her på bloggen min også siden det er en historie jeg ble skikkelig fornøyd med og vil dele med alle mine lesere som årets juleglede. Før vi kommer til postingen av selve historien har jeg dog litt bonusmateriale. Bloggen http://maanedstrollbonusmaterialebloggen.blogspot.no/ (som jeg har laget kun for månedstroll-relaterte ting) er stedet å gå hvis man vil finne sangtekstene (ja, historien inneholder sanger) for seg selv og tegninger av hvert av månedstrollene, men som sagt er det bare bonusmateriale hvis det skulle være interesse for det, historien jeg poster her står støtt på egne ben også. Uansett vil jeg med dette ønske alle god jul og god fornøyelse <3

Før alt sammen egentlig begynner

Snøfall over tussete trolletær, over en lang hale, over en litt stor nese og over en sixpence som er litt på skrå. Over lyst rufsehår som får ham til å minne om Emil i Lønneberget om Emil var et troll for det er det han er. Et troll, mer spesifikt Januartrollet. Han er gjemt bak det røde og uendelig koselige huset der han skal feire jul og ikke bare ham, men elleve andre månedstroll som for en gangs skyld vil være samlet alle mann, slik seg hør og bør når det passer seg slik. Januartrollet er tidlig ute, noe som heller ikke er ukjent farvann og nå står han der bak det røde huset, klar som et egg til å kaste snøball når de andre månedstrollene dukker opp. Og strengt talt kunne han valgt å gå inn i varmen i stedet, sette seg foran peisen til Desembertrollet som er vert for anledningen eller hjelpe henne med å dekke på bordet, men det er så mye mer artig å kaste snøball. Bare å være ute i snøen i det hele tatt. Januartrollet elsker det.

Det finnes månedstroll i alle land og de er spredd rundt omkring på kryss og tvers fra sør til nord og fra øst til vest. Denne historien handler dog bare om de norske månedstrollene som av og til møttes når det var en spesiell anledning. Da snek de seg inn i kofferter på flyplassen, gjemte seg i svære kurver på toget som det sto «FARE: Inneholder giftig slange» på slik at ingen skulle titte oppi, de unngikk mennesker så godt de kunne sånn for sikkerhets skyld og kom seg omsider til det stedet i landet der sammenkomsten skulle holdes. Alle månedstrollene gledet seg skikkelig til det. Gledet seg til god mat og koselig stemning og å treffe andre troll siden det ikke var like mange troll lenger som det en gang hadde vært. Troll flest hørtes først og fremst eventyrene til og det gjorde månedstrollene bare enda mer viktige og essensielle siden de holdt stand. Og nå skulle de feire jul sammen, hele gjengen og Januartrollet, så vel som Desembertrollet (som ventet i det røde huset der hun var i ferd med å lage mat nok til tolv glupske troll), ventet spent på at de andre trollene skulle komme slik at alt sammen kunne begynne.

Månedstrollene var en trolltype som med letthet kunne late som de egentlig heller var litt små mennesker om man ikke så nøyere etter. Så man likevel litt mer nøye på dem så røpet de store, runde nesene, de litt store tærne som ikke fikk plass i sko slik at trollene alltid gikk barbent (ta det med ro, troll fryser aldri på bena, det er noe av det fortryllende ved dem), det mer enn normalt rufsete håret og det ubestemmelige blikket deres som virket som blikket til en femåring og en nittiniåring på en og samme gang likevel at det her var snakk om noe eventyrlig og annerledes. Og i tillegg hadde de haler og det gjorde det klinkende klart at nei da, her var det ikke snakk om mennesker, men troll. Sjarmerende og temmelig ufarlige troll riktignok, men troll like fullt. Og et av disse trollene hadde egentlig kommet for en stund siden uten at Januartrollet hadde fått det med seg (noe som ville irritere Januartrollet grenseløst når han oppdaget det i og med at han altså hadde hatt muligheten til å kaste snøball på noen i over en time uten å ha fått det med seg). Trollet vi her skal frem til var Marstrollet som bare hadde hvilt seg litt under et tre og deretter sovnet der han satt. Dette var egentlig temmelig typisk for Marstrollet, et troll preget av et sterkt sovehjerte som var både bedagelig og drømmende i en fin miks som innebar at han ikke fikk noe sørlig gjort. Marstrollet bodde egentlig i Stavern og like ved havet (eller sjøen, Marstrollet hadde i grunnen aldri lært helt forskjellen). Med en gang sommeren kom pleide Marstrollet å snike seg på første fly til Granada siden hyttene på den tiden yret av liv og mennesker på sommerferie blant svaberg og bryggekanter, men resten av året var det lite folk og Marstrollet kunne kose seg med å bryte seg inn i hytter og stjele mat fra folk som gikk ut i fra at det var mus som sto bak tyveriene i stedet. Det var et fint liv for det avslappede og dagdrømmende Marstrollet og han hadde det også fint nå med å sitte der under treet og sove søtt. Og kanskje kunne Marstrollet med de vakre blå øynene og det lyse håret (som skilte seg ut med å være hakket mindre rufsete enn trollhår vanligvis var) fått forbli i drømmeland om det ikke var for en snøball. Januartrollet oppdaget ham nemlig til slutt og vekket ham med en snøball. Marstrollet så seg forvirret omkring, trøtt og forvirret over den brå oppvåkningen. Så oppdaget han Januartrollet og forsto straks hva som hadde hendt.

«Jeg drømte så fint, hvorfor måtte du vekke meg?» spurte Marstrollet med et sukk.

«Du var et troll og jeg hadde en snøball, det var nødt til å skje,» sa Januartrollet kjekt og så smilte han, «kjekt å se deg forresten.»

«Takk det samme,» sa Marstrollet, som var glad for å se Januartrollet, uansett om å se ham medførte snøballer og liknende frustrasjoner.

«Men la oss gå inn da, det er sikkert varm sjokolade der inne,» sa Marstrollet og Januartrollet tenkte seg om fort før han fulgte etter (han konkluderte med at han sikkert kunne leke mer i snøen senere). Inn kom de, inn i varmen hos Desembertrollet som virket glad over å se dem.

Månedstrollene var egentlig i samme alder alle som en, men de fortonet seg slettes ikke slik. I stedet så de ut som om de var den alderen som best kledde personlighetene deres og derfor minnet Januartrollet om en skøyeraktig åtteåring mens Marstrollet minnet om en avslappet drømmer i trettiårene. Og Desembertrollet som tok dem i mot; hun liknet en koselig gammel bestemor av den typen som serverte te og nybakte boller og smilte omtenksomt med røde kinn som blusset nesten like mye som ilden i peisen. Trollene som liknet ungdommer eller voksne mest ble straks som barn igjen når de møtte Desembertrollet for bare lukten av henne var lukten av hjem og smilet hennes var følelsen av å være trygg mens man bare visste at alt kom til å gå bra til slutt. Og nå tok hun tilfreds i mot Januartrollet og Marstrollet.

«Så koselig at dere har kommet, da kommer sikkert resten av gjengen snart også. Det er bare å sette dere foran peisen om dere vil det,» sa hun. Marstrollet var ikke vond å be og snart var han i ferd med å bli skikkelig trøtt mens han satt og betraktet flammene som danset i peisen også. Januartrollet derimot var for rastløs og begynte å hjelpe til med å dekke på bordet i stedet for han kunne hjelpe til, han måtte bare føle for å gjøre det selv. Og slik gikk en time til mens de ventet spent på ni andre månedstroll som ville fylle huset ganske så snart.

*

Novembertrollet bodde til vanlig i Bergen, noe som passet humøret hans. Der noen av de andre månedstrollene var ukuelige optimister var Novembertrollet en vel så ukuelig pessimist, ja en skikkelig Tussi av et troll som ofte var like regntung og grå som Bergensværet. Novembertrollet hadde svart stritt hår, grå øyne og syv fregner på nesa og pleide å kle seg i en svart dress nesten uansett anledning på en måte som fikk ham til å se ut som om han skulle i en begravelse. Akkurat hvorfor Novembertrollet alltid hadde det med å være så fylt av vemod og negativitet visste han ikke helt selv, men han bare tok det med det omvendte av et smil og hadde for lengst konkludert med at slik bare var ham; han var kongen av pessimisme og verden ville snart gå til helvete. Novembertrollet hadde tatt toget og var nå på vei gjennom skogen og hen til det røde huset der det skulle bli julefeiring. Han gruet seg. Han ville sikkert ikke få mandelen, det ville sikkert ikke være nok grøt til at han kunne få en porsjon en gang, kanskje var det ikke plass til ham i huset i det hele tatt eller så ville de ikke ha ham der siden han var så negativ. Og hvis det var plass til ham kunne det godt hende at Januartrollet var uforsiktig og Oktobertrollet var kranglete og vips tok huset fyr og så døde de alle som en og så var det slutten på månedstrollene, Norway Edition. Novembertrollet kunne forestille seg alskens uheldige hendelser som kunne skje og gruet seg straks enda litt mer. Men der sto huset straks likevel, tilsynelatende koselig og imøtekommende (men han visste bedre) og Novembertrollet sukket tungt før han sa «ja, ja» ut i luften, han fikk vel bare hoppe i det da. Han gikk inn og ble tatt vennlig i mot av Desembertrollet som var irriterende koselig (det var irriterende siden hun var det trollet det var aller mest vanskelig å være pessimistisk i nærheten av siden hun var så trivelig og omsorgsfull) og Januartrollet som var irriterende energisk (Januartrollet kom åpenbart fra en annen planet, så mye energi og overskudd kunne umulig være helt normalt). Marstrollet var dog ikke irriterende og grunnen til det var riktignok kanskje det at Marstrollet ikke reagerte når Novembertrollet kom. I stedet virket Marstrollet nærmest hypnotisert av flammene i peisen og det føltes i grunnen helt greit for Novembertrollet. Uavhengig av hvem som var irriterende og hvem som ikke var det fant Novembertrollet likevel ut at livet kanskje muligens ble bittelitt mindre deprimerende og kjipt om han tok seg en kopp te så han gjorde det. Så var det bare å vente. Vente på åtte troll til, deriblant Junitrollet som Novembertrollet hadde utnevnt til sin nemesis siden hun til forskjell fra ham var kronisk optimist og Maitrollet som i det minste var tradisjonell og organisert nok til å være ganske grei å ha med å gjøre.

Det var i grunnen ganske tilfeldig, men det bodde flere månedstroll nedenfor Trondheim enn ovenfor. To som derimot bodde helt oppe i nord til vanlig var Februartrollet og Septembertrollet som var gode venner. De var begge troll som så ut som barn nettopp fordi det passet personligheten deres best. Februartrollet hadde brunt hår og briller og var et smart og oppfinnsomt troll som i likhet med Septembertrollet hadde flyttet inn på Tromsø Folkebibliotek fordi å leve blant bøker umulig kunne være noe som helst annet enn den lureste beslutningen et lærevillig troll kunne ta. Og der kunne han og Septembertrollet (som på sin side hadde skulderlangt brunt hår, en forkjærlighet overfor fargen lyseblå og et hemmelighetsfullt Mona Lisa-smil med munnen igjen) kose seg natten gjennom med all kunnskapen som bodde mellom reolene. Der Februartrollet var det definitivt mest oppfinnsomme trollet av månedstrollene og i likhet med Apriltrollet, tilsynelatende fra en annen planet enn alle andre, var Septembertrollet en naiv og fantasifull bokorm som syntes litteratur var det desidert fineste som fantes i hele verden. Med andre ord var det kanskje ikke så rart at Februartrollet og Septembertrollet var så gode venner for et ønske om å finne ut av alle vitenskapens gåter eller å finne opp noe brilliant og et ønske om å leve i Narnia og finne Oz i en tornado er kanskje ikke så alt for forskjellige ambisjoner når alt kommer til alt. De opererte begge i en verden av muligheter og så fikk det så være at de av og til tok pauser fra bøker og oppfinnelser for å lete etter nordlyset. Men nå var de langt unna nordlyset, langt unna Nord-Norge i det hele tatt. I stedet gikk de gjennom skogen på vei til det røde og julete huset til Desembertrollet. De visste det ikke, men de var gjest nummer fem og seks som kom og det var som om de startet en kjedereaksjon, for rett etter at de hadde entret huset til Desembertrollet kom de andre seks trollene i løpet av snaut ti minutter. Snart var med andre ord alle tolv månedstrollene på plass og det var en fin ting for da kunne alt begynne.

*

Julegrøten og The Mighty Almond

Hun hadde besluttet å vinne. Jo da, Oktobertrollet visste logisk sett at slikt kanskje ikke var noe en bare kunne bestemme seg for, men likevel, hun kunne se det så godt for seg. I denne fantasien endte hun opp med å spise selve mandelen rett etter at hun hadde fått vist den frem til de andre månedstrollene til stor applaus og tidvis svært åpenlys misunnelse. Deretter ble hun forvandlet til en superhelt kalt The Mighty Almond og så kunne hun redde verden på en litt mandelaktig måte som hun etter hvert ville lære å kjenne. Oktobertrollet smilte over planen sin og så satte hun seg ved bordet for det var nå veldig kort tid igjen til de skulle spise julegrøt. Troll hadde vanligvis ganske rufsete hår som like godt kunne være stritt som bølgete så lenge det viste null respekt overfor kammer og hårbørster. Oktobertrollet var likevel noe for seg selv med det lange, tykke, viltre og bølgete røde håret sitt som minnet litt om håret til Merida i Pixars Brave. Oktobertrollet hadde ellers brune øyne og trekk som var preget av en slags skarphet, hadde hun vært en blyant ville hun vært den som hadde blitt spisset mest, hadde hun vært en blomst ville hun antakelig vært rosen fordi hun rent åpenbart hadde torner som supplement til hennes særegne skjønnhet. Og nå satt hun ved spisebordet, plassert ved siden av Novembertrollet som satt og mumlet for seg selv om hvordan et eller annet definitivt ville gå galt temmelig snart og Junitrollet som hadde langt blondt hår og tendenserte mot å boble over av livsglede og optimisme for fremtiden, og ventet på at de skulle få grøten servert og hun altså bestemt hadde besluttet at hun skulle vinne, basta bom.

Julitrollet var egentlig ikke spesielt sulten. Han ville helst at de bare skulle bli ferdig med grøten (som var middagen deres bare fordi de også skulle spise kaker i flertall laget av Junitrollet og de sammen hadde kommet frem til at det nok ikke var sultne nok til ribbe i tillegg siden de også hadde masse, masse, massevis med pepperkaker og godteri å kose seg med utover kvelden) og desserten sånn at de kunne komme til julegavene siden han hadde skrevet en sang. At Julitrollet hadde skrevet en sang var egentlig ingen stor overraskelse. Blant månedstrollene var han og Augusttrollet de desidert mest musikalske og Julitrollet tilbrakte store deler av året på en gresk øy der han kunne sitte for seg selv og spille gitar ved havet mens han av og til dro hånden gjennom det bølgete svarte håret sitt og stirret med et vakkert brunøyd blikk utover horisonten mens han drømte om å møte på en havfrue som han kunne bli dypt forelsket i. Julitrollet hadde enda ikke funnet henne, havfruen fra drømmene hans som egentlig var den all musikken han skrev ble skrevet for, men han visste at han en dag ville finne henne, visste det like sikkert som han visste at han lengtet etter å gi en musikalsk julegave til de andre månedstrollene i stedet for å prioritere mat. Julitrollet måtte likevel smøre seg med tålmodighet for når tolv månedstroll skulle spise grøt først og dessert etterpå så kunne man vite med sikkerhet at alt ikke var unnagjort i løpet av de neste fem minuttene. Derfor hadde Julitrollet pakket med seg en bok om Bob Dylan som han hadde liggende i fanget med en plan om å smuglese i underveis mens de spiste middag og dessert, en plan han visste at han ville få muligheten til å kose seg med siden han var plassert ved siden av henholdsvis Septembertrollet til venstre for ham og Februartrollet til høyre for ham som begge var typen til å heie i vei på en ide om å smuglese mens man spiste.

Endeligvis kunne Desembertrollet servere inderlig god risengrynsgrøt fra en stor svart gryte til elleve månedstroll og deretter seg selv. Alle hadde fått enten rød saft, gløgg eller julebrus etter eget ønske og nå fikk de grøt og da var jo livet bare fryd og gammen og vissheten om en mandel de alle virkelig håpet på å få siden premien var en svær sjokoladenisse som særlig Junitrollet, Marstrollet og Oktobertrollet hadde innmari lyst på. Desembertrollet for sin del håpet mest at en av de andre ville finne mandelen siden hun ellers ville gå glipp av gleden det var å se noen lyse opp og si «ååå, jeg fant mandelen, hurra» mens det funklet i blikket deres av takknemlighet. Uansett hvem som ville få mandelen var det i alle fall klinkende klart at det bare var snakk om fem til ti minutters tid sannsynligvis før de visste det.

En skulle hatt muligheten til å være flue på veggen akkurat da. Se Oktobertrollet som spiste med glupsk appetitt mens hun var fullstendig overbevist om at hun ville få superkrefter av mandelen NÅR hun fikk den og allerede neste dag ville ha muligheten til å være et månedstroll som brukte romjulen til å redde alle som trengte hjelp av superhelten The Mighty Almond, noe hun så skikkelig frem til. Se Augusttrollet som oppe i hodet sitt så for seg akkurat dette måltidet som et storslagent nummer i en musikal der det ble sang og dans og alt var musikalglede fra ende til annen. Se Novembertrollet som var oppriktig bekymret siden denne dagen fortsatt ikke hadde gått til helvete og han bare visste at jo lenger tid det tok før alt ble kjipt og deprimerende, desto mer kjipt og deprimerende ville det bli når det først ble det. Utenfor snødde det fredfullt og vakkert som på gamle julemotiver, men her inne i huset til Desembertrollet var spenningen til å ta og føle på fordi dette var skikkelig alvor. Bare et av månedstrollene ville finne mandelen og visst kunne det hende han eller hun delte med andre månedstroll, men likevel, det var én som ville være den offisielle vinneren og alle var like spent som juletreet var juletreete og julegavene var julegavete. Snart hadde alle månedstrollene med unntak av Maitrollet (som spiste spesielt sakte fordi han syntes det var slik det skulle være) spist en porsjon hver og mandelen var enda ikke funnet. Det i seg selv var i grunnen ganske typisk for mandler, dette med å vente så lenge med å bli funnet at man ble bortimot koko av spenthet og nysgjerrighet underveis. Hele det røde og julete huset var fylt av spenningen som økte for hver skje med grøt som ble spist og da, da hendte det endelig.

«Jammen, oi,» sa en liten stemme som viste seg å tilhøre Septembertrollet, et troll som så visst hadde lest om gleden ved å finne mandelen i grøten, men aldri hadde opplevd den på ekte og funnet ut hvordan det var. Men nå, der hadde hun mandelen, det var hun som hadde fått den og det forekom henne at å finne mandelen var langt bedre enn bøkene ville ha det til å være. Det var i grunnen direkte fenomenalt.

«Gratulerer!» utbrøt Junitrollet som tok tap og seier med et like stort smil. De andre månedstrollene gratulerte de også og det fikk så være at det i en del tilfeller var gratulasjoner preget av en viss misunnelse. Oktobertrollet derimot var stille og følte seg uendelig skuffet. Her hadde hun bestemt seg for at hun skulle vinne og at hun skulle spise mandelen etterpå og få superkrefter og redde verden, hun hadde hatt verdens beste plan og så ville ingenting av det skje. Og det føltes urettferdig for Septembertrollet hadde sikkert ingen planer om å bli superhelt hvis mandelen mot all formodning ga superkrefter, hun kom sikkert ikke til å spise mandelen en gang og nå fantes det sikkert en og annen barnevogn neste dag som ikke ble reddet om den trillet nedover en bratt nedoverbakke. På sett og vis betydde med andre ord Oktobertrollets tap død og fordervelse for et uskyldig barn der ute.

«Vil du ha en bit?» hørte Oktobertrollet plutselig, ord som dro henne ut av tankevirrvarret.

«En bit?» spurte hun.

«Ja, du så veldig skuffet ut og jeg beklager virkelig, noen ganger bare går det ikke helt som man vil. Men jeg tenkte å dele og du kan godt få den første biten,» sa Septembertrollet med et omtenksomt og litt sjenert smil.

«Tusen takk,» sa Oktobertrollet og konkluderte med at verden ikke var så alt for ille uansett. Dessuten kunne det jo hende hun fikk superkrefter av noe annet om det virkelig var meningen at hun en dag skulle bli superhelt. Kanskje hun var ment til å bli The Wondrous Gingerbread eller The Succulent Marshmallow i stedet, man kunne aldri vite.

*

Snart var måltidet helt og holdent overstått og Septembertrollet hadde delt rikelig av sjokoladenissen med de som ville ha og likevel sikret seg en stor bit selv. Nå satt hun og leste i en bok hun hadde funnet i Desembertrollets bokhylle mens hun spiste sin del av sjokoladenissen og koste seg skikkelig. Samtidig ryddet Maitrollet, som hadde hvitt hår og skjegg og definitivt var den av månedstrollene som liknet mest på Julenissen, og Junitrollet av bordet før de dekket på for dessert i stedet. Julitrollet på sin side var i teorien på toalettet fordi han måtte tisse, men de kunne høre at han sang der inne og visste at han var der mest fordi det var det rommet i huset som hadde best akustikk og formelig funket best til å øve på sanger. Og Marstrollet hadde sovnet sittende foran peisen.

Uansett hadde alle månedstrollene noe å drive med mens de gledet seg til desserten.

*

Du skjønne glitrende dessert, god dag, velkommen du som vi spiser så gjerne

En gang hadde Augusttrollet lengtet etter noe som var hennes greie, noe og virkelig fascineres av. Septembertrollet var månedstrollenes bibliofile alibi, Maitrollet elsket tradisjoner (og neimen om man kunne rokke ved dem sånn helt ut av det blå, det gikk da aldeles ikke an), Apriltrollet elsket 80-tallet og å skille seg ut og var bevisst rar så godt hun kunne og Novembertrollet var pessimist uansett hva. Men hvem var Augusttrollet oppe i alt sammen, hva var hennes rolle i livets spill? Det var det hun lenge hadde lurt på frem til den dagen, seks år tidligere, da hun ganske tilfeldig hadde sneket seg inn på Det Norske Teatret uten at noen fikk det med seg og fikk med seg et teaterstykke der. Dette var en musikal og Augusttrollet hadde ikke merket seg tittelen på den, men hun hadde merket seg stemningen, å se noen synge og danse og spille mens alt hendte akkurat da. Denne følelsen av å gi seg hen til det som hendte på scenen mens det var det desidert viktigste som fantes. Augusttrollet hadde alltid vært det av månedstrollene som hadde vært mest glad i oppmerksomhet, mest glad i å gripe mikrofonen for å deklamere dikt eller synge en sang og det var kanskje ikke så rart at hun derfor forelsket seg hodestups i teater og da aller mest musikaler. Og det var noe så veldig fint med hvordan hun hadde funnet ut hva som var hennes greie i livet, noe hun tenkte på med et smil der hun satt ved spisebordet og ventet på at desserten skulle serveres. Augusttrollet hadde fått sneket seg inn på en hel del musikaler og andre kulturelle begivenheter rundt omkring i Oslo by (månedstroll var generelt sett veldig flinke til å få sneket seg inn rundt omkring uten at mennesker fikk det med seg) de siste fem, seks årene og det hadde gjort at hun nå så for seg enhver situasjon som passende for et musikalnummer og så også med desserten. Det var i så måte nesten litt skuffende da desserten ble servert uten hverken sang og dans som supplement. Men bare nesten, dessert i seg selv var en så fin dings at man ikke kunne annet enn å nyte situasjonen. Og hun skulle sannelig bringe litt musikalglede til dem alle som en så snart det var tid for gaver og hennes gave til alle månedstrollene var en julesang hun hadde skrevet som hun følte at var episk og storslagen nok til å passe ypperlig inn i en hel masse musikaler. Det var en fin tanke.

Junitrollet hadde bakt kaker for anledningen. Hun var et månedstroll med langt lyst hår som alltid var i strålende humør. Junitrollet var i tillegg den aller mest omgjengelige og sprudlende av månedstrollene og hun hadde også en forkjærlighet overfor å bake og var veldig flink til det. Til denne julefeiringen hadde hun slått til med hele tre kaker og i tillegg bakt pepperkaker som var nydelig pyntet med Nonstop og glasur og nå når det var dessert på gang frydet Junitrollet seg over å ha bidratt til fellesskapet på sin egen selsomme måte. Det var noe uendelig fint med å se andre kose seg med ting som ikke ville hadde eksistert om det ikke var for en selv og hun smilte over Marstrollet som spiste med et drømmende blikk, som om dette var litt som å være i himmelen, og alle de andre, deriblant Januartrollet som ikke var så veldig opptatt av kakene, men til gjengjeld åpenbart elsket pepperkakene og tok seg i å leke litt med to pepperkakemenn (han lekte at de var skiløpere på vei til Nordpolen for å hjelpe Julenissen og så hadde de konkurranse om å komme frem først). I tillegg gledet Junitrollet seg til gavene (noe månedstrollene hadde løst på ulike måter i form av at noen hadde anskaffet gaver til hver og en av de andre trollene mens andre igjen hadde bare én gave, men den var til gjengjeld noe alle trollene ville få glede av). Junitrollet selv regnet ikke med at noen ville bli særlig overrasket over at gaven fra henne var noe hun hadde bakt, men hun regnet med at de ville bli glade uansett, slik hun selv ville ha blitt skikkelig takknemlig for en søt liten eske med ristopper.

I det hele tatt koste månedstrollene seg med dessert mens de følte på hvor koselig de hadde det sammen. Det føltes så alt for sjelden at de alle sammen var samlet og det gjorde det bare enda mer essensielt at de nå var det. Og utenfor vinduet snødde det fremdeles. Det var den typen skikkelig snø man nesten ikke opplever i det virkelige liv lenger fordi vintrene blir kortere og derfor føltes den litt som et mirakel. Sånn sett kan man egentlig si at den dagen var mirakuløs både ute og inne og det i seg selv var jo ganske koselig å tenke på. Minst like koselig som en god kopp te eller å lese julete historier om månedstroll under et varmt og godt teppe i stua i den fredfulle romjulstida. Og snart, snart var det tid for gaver, det nærmet seg skikkelig nå og var det en ting månedstroll likte nesten enda mer enn kaker og grøt så var det gaver. Det var i seg selv en fortryllende karusell.

Milde melkespann, så fint med gavedryss og musikalske sammensurier

Da månedstrollene kom til det røde og julete huset til det særdeles bestemoraktige Desembertrollet føltes gavene et hav unna. Det var som om grøten og desserten var hele kontinenter nærmest, som om det var flere evigheter før spist var spist og grøt var grøtet, men likevel. Nå var både middagen og desserten overstått og etter en temmelig kort pause for å rydde av bordet og ta seg av eventuelle toalettbesøk var de endelig samlet i stua der det sto gaver under juletreet og alt skulle begynne. Hva angikk gaver var månedstrollene ellers nødt til å tenke litt kreativt i og med at de prøvde å unngå å bli oppdaget av mennesker og ikke helt hadde muligheten til å tjene penger nødvendigvis. Dette løste noen av månedstrollene ved å gi kreative gaver mens andre igjen løste problemstillingen med å snike seg innom butikker på nattestid og ta ting, men legge igjen ting også på disken med en lapp om at de bare hadde byttet litt (noe de ikke så noe galt ved). Det var med andre ord snakk om varierende metodikk, men enden på visa var uansett gavekos og glede og det satte de alle pris på. Ellers hadde de tidligere hatt så mye krangler om hvem som skulle gå først at de omsider hadde besluttet å gå etter måneden, noe som betydde at Januartrollet var førstemann, noe han for øvrig ikke hadde noe i mot. I år hadde han lært seg å spikke trefigurer og sånn sett fått spikket et troll til hvert av månedstrollene. Disse figurene holdt på med hver sin sport og Januartrollet frydet seg over entusiasmen til for eksempel Apriltrollet hvis trolltrefigur drev med rytmisk gymnastikk og takknemligheten til Marstrollet hvis trolltrefigur drev med yoga (en takknemlighet som nok hadde mest å gjøre med at yoga var det nærmeste sport Marstrollet så seg selv komme). Neste månedstroll ut var Februartrollet som hadde oppfunnet en spesiell halebørste perfekt for trollhaler og nå hadde en til hver av trollene. Siden fortsatte det videre med Marstrollet (han hadde egentlig glemt helt å anskaffe gaver etter å ha tenkt stadig vekk at han skulle gjøre det etter en høneblund og deretter glemt hele greia, men han hadde løst problemet med å male et bilde alle månedstrollene kunne ha på deling som het «En svart katt midt på beksvart nattestid» og satset på at de ikke forsto at det var en nødløsning) og Apriltrollet (hun hadde strikket grytekluter som var neongule på den ene siden og knalloransje på den andre siden, en fargekombinasjon hun ikke ante at hun nok var den eneste som satte pris på). Ingen visste at Maitrollet kunne spille fele (eller for den saks skyld at han hadde en fele), men det hadde han visst og på den spilte han Alexander Rybak?s «Fairytale», noe som bidro til at alle månedstrollene var i litt ekstra godt humør da det var Junitrollets tur og hun altså gledet dem med esker fylt med særdeles gode ristopper

Omsider var det Julitrollet som var en musikalsk og følsom kunstnersjel som hadde skrevet en sang til dem og spilte og sang på gitar så det ga tårer i øynene. Han hadde skrevet en sang som han kalte «Underwater Lamp posts» som var en gitarbasert låt av den typen man hørte på slutten av en Indie-film som man følte seg litt moden og sofistikert over å se. Sangen til Julitrollet var dessuten en smule Disney-aktig fordi det var så himla lett å innbille seg at det var strykere involvert når man lyttet til den selv om så ikke var tilfelle bare på grunn av stemningen og den handlet om havfruer og gikk som følger:

Underwater Lamp Posts

Consider if a mermaid
were to fall in love
where would she go
where would she go

To feel all of this feelings
she was about to know
where would she go

To think about that someone in her heart
may her dreams come true
tell me if they do

There should be underwater lamp posts
underwater lamp posts
a street filled with them
on the bottom of the sea

There should be underwater lamp posts
underwater lamp posts
where she could think of someone
and maybe that someone could be me

Considering that mermaid
feeling wild and free
somewhere out there
somewhere out there


Wondering whereever 
she was meant to be
somewhere out there

And maybe she was meant to be 
with a troll, maybe


Beneath an underwater lamp post
underwater lamp post
a street filled with them
on the bottom of the sea

Beneath an underwater lamp post
underwater lamp post
where she could think of someone
and maybe that someone could be me

And if the world turns dark and grey
and nothing will make sense
I wish upon a lamp post and a mermaid

in present tense

*

Da Julitrollet var ferdig med sangen sin (en sang som funket selv for de månedstrollene som fant den litt teit bare fordi det var så inderlig og oppriktig sunget av et månedstroll som helt åpenbart lengtet etter å finne en havfrue å elske) tok månedstrollene en kort pause fra gavene, noe som passet Augusttrollet ganske godt siden også hennes gave var av den musikalske sorten. Hun hadde riktignok en litt kortere sang som skulle fremføres uten akkompagnement og som heller var en litt artig liten julesang hvis melodi kunne vært hentet fra en super musikal. Det var med andre ord ikke helt i samme gate som Julitrollets sang, men like fullt var det en sang og da pausen var over sang Augusttrollet sangen sin med en sterk og klar stemme som var full av entusiasme. Sangen hennes gikk slik:

En liten nissesang

Kanskje nissen gjerne vil

danse linedance dagen lang

eller dra på karaoke

for å synge julesang

Eller kanskje nissen er

bowlingmester om du vil

eller sjørøver om sommeren

mens skatter står på spill

Det er mangt vi ikke aner

men det lille som vi vet

er at vi kan dele lykke

og en herlig hemmelighet

og den hemmeligheten er

at vi er sammen her og nå

og om nissen kommer er det

månedstroll å hilse på

*

De andre månedstrollene koste seg med Augusttrollets musikalske opptreden også, hennes gave ga dem skikkelig julestemning og det var jo trivelig. Septembertrollets gave var bøker. Hun hadde funnet ut at noen bøker på biblioteket der hun holdt til skulle kasseres og tenkte at de da kunne få et nytt liv som gaver til månedstrollene. Oktobertrollet hadde tegnet en tegning av alle månedstrollene som superhelter (forfatteren beklager her en mangel på gode nok tegneskills for å ha med en illustrasjon av denne tegningen, men anmoder leseren til å se for seg noe brilliant). Omsider var det Novembertrollet som beklaget på det sterkeste. Han hadde vært sikker på at verden kom til å gå under og det i god tid før det var hans tur og mens han rasjonelt sett innså at det egentlig var en fin ting at verden besto var en del av ham likevel litt skuffet. Det virket som om de andre månedstrollene tilga ham og Desembertrollet ga ham et smil som i så stor grad sa «det går bra, vi er glad i deg uansett, vi vil bare at du skal ha det fint» at Novembertrollet helt glemte å være pessimist resten av kvelden. Og jo da, det var rent midlertidig og han ville huske helt greit å være negativ og pessimistisk allerede neste dag, men likevel, i noen få timer hadde Novembertrollet det bare trivelig.

Ingen følte at Desembertrollet trengte å gi en gave. Tross alt hadde hun laget grøt til dem alle sammen og vært vert og det var i grunnen en super gave i seg selv. Og samtidig var det ikke akkurat noen som sa nei takk da hun ga en eske med pepperkaker til hver og en av de andre månedstrollene som nå altså hadde både pepperkaker og ristopper å kose seg med post-julen.

Med det så var alle gavene, med unntak av eventuelle gaver Julenissen kom med i løpet av natten (sånn om han fantes og like gjerne besøkte månedstroll som barn), åpnet og med det gikk også kvelden mot slutten. Noe som passet de fleste månedstrollene ganske godt siden selv koselige ting som julefeiring er noe man blir sliten av etter hvert. Snart nok gikk de og la seg (Marstrollet var en av dem som ikke gikk og la seg siden han hadde sovnet foran peisen midt i opptredenen til Augusttrollet og sov som en stein allerede) nesten alle mann. De fant plasser å sove frem til neste morgen da de skulle dra hjemover og var tilfredse og glade over å ha tilbrakt en koselig julefeiring sammen.

*

God natt og god jul, god jul og god natt

Det var natt og utenfor hadde det sluttet å snø og nå var verden der ute dekket av et hvitt teppe badet i måneskinn. Alle månedstrollene hadde sovnet for lengst med unntak av Septembertrollet som satt ved vinduet og betraktet utsikten. Der ute var det kanskje ugler og ulver nå og kan hende flaggermus i tillegg. Og et sted blant skyene fløy kanskje Julenissen med sleden sin på vei til barn over hele verden (og forhåpentligvis månedstroll i tillegg). Septembertrollet drømte seg bort der hun satt mens hun tenkte på hvor fint det var å sitte der ved vinduet og hvor koselig hun hadde hatt det den kvelden. Hun hadde fått gaver og gitt gaver, hun hadde funnet mandelen, alt var en fin karusell og nå var det natt og alt var over. Og samtidig visste hun at det at noe tok slutt bare begynte at noe annet begynte, hvert farvel var et hallo, hver avskjed et velkommen. I alle fall valgte hun å se det på den måten siden alt ble litt koseligere da, det fikk alt til å virke litt ekstra håpefullt og inspirerende.

Utenfor var det en verden av snø og gatelykter og eventyr og inne var det sovende månedstroll og et gjesp som Septembertrollet tolket som et tegn på at hun veldig snart ville være i drømmeland hun og.

Det gjensto bare å si god jul så hun sa det. God jul og god natt, kjære leser, god natt og god jul!

***

 

Om undersjøiske gatelykter og fabeldyr :)

Heisann! Livet er fint fordi det snart er jul og jeg i går vant sjokoladeis på en julekalenderkonkurranse jeg var med på så da har jeg i alle fall vunnet én ting denne måneden og om jeg ikke vinner noe mer så er én ting mye mer enn nada ;) Ellers har jeg kjøpt alt av julegaver, jeg har skrevet ferdig en julete historie om månedstroll som jeg skal poste her på torsdag regner jeg med (dessverre tror jeg at jeg ved et uhell greide å miste mye av det jeg skrev i stad så jeg må nok skrive en del sider på nytt, men det ordner seg sikkert og da har jeg noe å drive med i kveld) og jeg koser meg med bøker og internett og te og i går fikk jeg endeligvis tatt pariserhjulet i Spikersuppa. Dessuten har The Hamilton Mixtape-cden jeg venta på kommet i posten så yay :)

Dette er forresten flott:

Det er "How far I'll go" fra Moana sunget på veldig mange språk (dog dessverre ikke norsk, jeg skjønner ikke hvorfor det ikke snart kan bli klart hvem som har de norske stemmene i Moana/Vaiana) og alt er veldig fint. Særlig Islandsk, Engelsk, Fransk, Castilian (europeisk spansk i følge det jeg har lest) og nederlandsk her høres veldig fint ut :) 

Men nå tenkte jeg å poste teksten til en sang fra Månedstroll-prosjektet mitt (en sår gitarbasert sang om havfruer og gatelykter) og deretter min anmeldelse av Fabeldyr-filmen :) Vi starter med sangteksten:

Underwater Lamp Posts

Consider if a mermaid
were to fall in love
where would she go
where would she go

To feel all of this feelings
she was about to know
where would she go

To think about that someone in her heart
may her dreams come true
tell me if they do

There should be underwater lamp posts
underwater lamp posts
a street filled with them
on the bottom of the sea

There should be underwater lamp posts
underwater lamp posts
where she could think of someone
and maybe that someone could be me

Considering that mermaid
feeling wild and free
somewhere out there
somewhere out there


Wondering whereever 
she was meant to be
somewhere out there

And maybe she was meant to be 
with a troll, maybe


Beneath an underwater lamp post
underwater lamp post
a street filled with them
on the bottom of the sea

Beneath an underwater lamp post
underwater lamp post
where she could think of someone
and maybe that someone could be me

And if the world turns dark and grey
and nothing will make sense
I wish upon a lamp post and a mermaid

in present tense

*

Her er traileren:

 

Og her kommer altså anmeldelsen min. God fornøyelse og så bables vi om noen dager =D

Fabeldyr og hvor de er å finne

Mens det skal sies at jeg har et litt ambivalent forhold til nye filmer, bøker og teaterstykker fra Harry Potter-universet så hørtes dette ut som en interessant og underholdende film og det fine er at det var den også. Det var noe nostalgisk og fint ved å høre Harry Potter-musikken igjen og på nytt vende tilbake til universet jeg i så mange år har elsket og sånn sett funket denne filmen fabelaktig. Og greit nok så ble jeg ikke hundre prosent overbevist, men jeg syns uansett at dette var en trivelig filmopplevelse.

Anyway, så handler det her om Newt Scamander og foregår 70 år før Harry Potter-bøkene i New York der fabeldyr slippes løs og blir en del av en større historie med spenning og eventyrlighet. Og mens selve historien ikke var det som fenget meg mest så var det ting som jeg virkelig hadde sansen for og det var fabeldyrene. Det var så sjarmerende og interessant med alle de forskjellige fabeldyrene man fikk muligheten til å følge og jeg syns fabeldyrene i det hele tatt er det som var høydepunktet. Jeg likte også atmosfæren, jeg syns karakterene var engasjerende og jeg syns det var lærerikt å høre om magisystemet i USA i forhold til i Storbritannia.

Samtidig holdt jeg likevel på å sovne på den mest spennende delen, noe som det godt kan tenkes sier mer om meg enn om filmen, men som jeg likevel tolker som et tegn på at det er noe som mangler. Og det kan hende dette noe er den følelsen av at dette er en historie vi virkelig trenger for jeg følte ikke det. Jo da, det var underholdende og sjarmerende og godt gjennomført, men jeg føler ikke at det virkelig står noe på spill eller at dette er en historie filmselskapet virkelig brenner for. Jeg syns dessuten at obscurials-greiene var temmelig forvirrende, jeg syns det løste seg litt for enkelt på slutten og ja, det er en del småting som trekker ned nok til at jeg «bare» lander på en firer. Til gjengjeld er det en sterk firer og en firer som gjør meg temmelig sikker på at jeg nok skal se de neste filmene.

For det er nostalgisk og fint og jeg koste meg mer enn jeg ikke koste meg.

Et utvalg flotte ting som hendte i 2016 :)

Kjære leser! For meg personlig har dette året vært et ålreit år. Det har bydd på enkelte utfordringer som jeg av ymse grunner ikke har skrevet så mye om på nettet og jeg har måttet bli mer selvstendig og mer voksen enn før, noe som gjør meg litt ambivalent siden jeg egentlig takler forandringer temmelig dårlig. Samtidig er dette også et år jeg har vokst på og et år der en hel del ting har ordnet seg. Hver gang jeg har bekymret meg for noe som har med Nav eller økonomi å gjøre så har det løst seg. Dessuten har jeg i år for første gang tjent penger på skrivingen i form av to tekstforfatteroppdrag jeg hadde i våres og mens det ikke er snakk om enorme summer eller noe sånt så føles det jo som en bekreftelse av at ja, jeg er flink, kanskje å skrive er noe jeg virkelig kan få til selv om jeg ikke er forfatter enda (og glemmer å sende inn innen fristen når det gjelder tidsskrifter eller skrivekonkurranser). Jeg har dessuten lest særdeles mange fine bøker i år og mens jeg kan bruke for mye tid på å irritere meg over ymse småting så har jeg vært fornøyd med tilværelsen veldig mye av tiden og det er jo bra.

Men det var året for min del For verdens del er situasjonen annerledes, for verdens del har dette året vært sjeldent håpløst. Mangt har blitt skrevet om drittåret 2016, men som en kort oppsummering så har vi alt for mange døde kjendiser (med Bowie og Alan Rickman i spissen), Brexit og Trump (nei, jeg kommer aldri til å akseptere Trump), terror og kaos og ja, dette året har bydd på mange frustrasjoner for verdens del og en får bare håpe at 2017 blir en opptur i forhold. Og samtidig så må man lete etter lyspunkter og jeg vil at dette skal være et oppmuntrende innlegg og har her tenkt å trekke frem et utvalg fantastiske ting som hendte i 2016. For det finnes alltid ting i livet å glede seg over og det er viktig å huske på. Jeg kommer ellers i hovedsak til å fokusere på popkulturelle finheter, men hvis man vil se en skikkelig oppmuntrende liste som tar for seg mer seriøse ting som har skjedd kan man finne det her: https://medium.com/@angushervey/99-reasons-why-2016-has-been-a-great-year-for-humanity-8420debc2823#.latofywyi. I dette innlegget vil jeg fokusere mer på film, tv, musikk og spill i hovedsak og jeg håper det er greit. Anyway, for å unngå et alt for langt innlegg er planen min først å nevne noen boblere, dvs. ting som akkurat ikke får være med på listen, men som man også kanskje kan trekke frem som positive ting, og deretter fem utvalgte høydepunkter. Jeg håper det faller i smak og det er bare å legge til ideer i eventuelle kommentarer til hva man ellers kunne hatt med på denne listen.

Boblere

Jeg vurderte litt å ta med de nye Gilmore Girls-episodene på denne lista, men jeg føler at det er for delte meninger rundt omkring angående om de faktisk VAR bra eller ikke og mens jeg likte dem så syns jeg fortsatt ikke at de var helt tilfredsstillende i forhold til selve serien Gilmore Girls som jeg endeligvis så alt av i sommer og syns var usedvanlig godt skrevet og veldig trivelig og engasjerende. Jeg vurderte ellers å ta med Harry Potter der det i år har kommet både ny film og nytt teaterstykke, men jeg er egentlig ikke spesielt interessert i teaterstykket og mens jeg skal se filmen i morgen så er det en del av meg som ikke ser helt behovet for nye filmer og teaterstykker og bøker om Harry Potter og co. Jeg elsker de syv opprinnelige bøkene, jeg setter svært pris på de opprinnelige filmene og jeg vil alltid ha et nostalgisk og kjærlig forhold til Harry Potter, men for meg er det disse bøkene og filmene som er kanon, det som kommer nå tolker jeg mer som bonusmateriale og fanfiction og det kan være fint nok det, men det er ikke det samme. Med det sagt så er jeg spent på filmen og jeg regner med at jeg kommer til å like den uansett. 

Fem utvalgte popkulturelle høydepunkter fra 2016 i villkårlig rekkefølge

- SKAM

Ja da, jeg vet SKAM begynte i fjor, men det var i år og da særlig nå i høst at det virkelig tok av og jeg gikk fra å like det ganske godt til å bli kjempefan. For jeg var i utgangspunktet usikker på å ha Isak som hovedperson, jeg likte jentegjengen og jeg syntes det var dumt å miste fokuset på dem, men ååå, den tredje sesongen er den desidert beste sesongen og det er noe vakkert med hvordan den har engasjert så mange og ikke bare her i Norge, men i hele verden. I en høst med Trump i spissen for en verden av kaos og uro har folk over hele verden samlet seg rundt en kjærlighetshistorie så nydelig og sårt formidlet at man blir helt betatt og tenk at en historie om homofil kjærlighet kan binde oss alle sammen, la oss føle på et hav av følelser samtidig som vi lærer å forstå psykiske problemer bedre og i det hele tatt blir et hakk klokere enn før underveis. SKAM er kanskje "bare" en ungdomserie, men det er også noe av det viktigste og beste Norge har å by på nå og derfor må det soleklart med på denne lista. Jeg har for øvrig ikke linker, men jeg anbefaler folk å besøke SKAM-fangruppa på Facebook om de ikke er medlem der allerede for ikke bare å finne et flott fellesskap, men også fordi det der stadig postes artikler fra rundt om i verden om SKAM som utbroderer viktigheten av nettopp denne serien og aller mest kanskje, nettopp denne tredje sesongen som jeg er veldig spent på om sesong 4 klarer å leve opp til. 

- Pokémon Go

Greit nok, jeg mistet interessen etter noen måneder fordi jeg ikke fikk til å vinne gymmer og ikke kom over nye Pokémon og aldri ble særlig god til det, men i sommer elsket jeg det og en stund var dette et spill tilsynelatende alle var opptatt av. For Pokémon er gøy, det er noe som de fleste har eller har hatt et forhold til (kanskje man så filmene, kanskje man elsket spillene, kanskje man digget tv-serien, kanskje man som meg fortsatt syns mange av sangene på Pokémon-cd-ene er oppriktig fine) og det er kult at man kunne fange Pokémon in real life. Dessuten er det noe flott med et spill som oppmuntret til å gå ut i verden for jo da, det var et mobilspill, men man var nødt til å gå for å komme opp i leveler, man trengte å være ute i verden for å finne nye gymmer der man kunne sloss eller nye Pokémon å fange, mens det har eksistert GPS-baserte spill også før så var Pokémon Go det som virkelig inspirerte folk og som med et enkelt, men genialt konsept engasjerte både store og små rundt om i landet. For Pokémon Go er ikke perfekt, men det viste at Nintendo kan skape fengende mobilspill og det er verdt å glede seg over.

- Hamilton Mixtape

I 2015 tok Lin-Manuel Miranda (som jeg bare blir mer og mer fan av) over verden med musikalen Hamilton som veldig, veeeeldig mange elsker og som jeg personlig har obsesset over en god stund nå. Jeg har skrevet om Hamilton før, men det er fortsatt verdt å nevne at dette er en veldig viktig musikal og ikke bare fordi den er fantastisk, men fordi det av og til dukker opp ting som treffer perfekt i sin samtid. Hamilton ER musikalen vi trengte da den kom, den er høyst aktuell fortsatt og i år kom The Hamilton Mixtape (som jeg anbefaler alle å lytte til) som fortsetter festen med et stjernegalleri av artister og deres tolkninger av sanger fra Hamilton. Vi har alt fra Usher og Alicia Keys til Regina Spektor, Sia og Jimmy Fallon blant flere og hver byr de på flotte fremføringer som er med på å vise at sangene fra Hamilton ikke bare er flotte musikalsanger, men flotte sanger i seg selv. Og utover det fine med å høre flotte tolkninger av flotte sanger så er det noe utrolig inspirerende med å vite at en musikal i vår tid kan inspirere og engasjere så mange supre artister, at en musikal kan gjøre så stor forskjell i det hele tatt. Det er sånne ting som får meg til å føle meg skikkelig smart som har vært superfascinert av musikaler bestandig ;)

- Stranger Things

Mens dette året også har hatt andre svært gode nye serier (Westworld blant annet) så er det denne serien på Netflix som i mine øyne føles mest nyskapende på samme tid som den også er veldig nostalgisk. Stranger Things har et engasjerende mysterium, flotte karakterer og masse spenning, men det som gjør det så flott er hvor gjennomført det er. Det er en brilliant 80-tallsestetikk ved denne serien i alt fra musikken og scenografien til kostymer og referansene og det gjør at dette er en serie som både får deg til å tenke tilbake på filmene man vokste opp med om man er født på 80- og 90-tallet, samtidig som det er en helt egen perle av en serie i seg selv som også står støtt på egne ben. Og nå er det en stund siden jeg så denne serien, men det føles som den mest gjennomførte og smarte nye serien i 2016 og har dermed en klar plass på denne listen.

Kristoffer Joner/NOAS

Dette er litt på siden av de andre punktene og også litt mer politisk enn jeg generelt sett pleier å være på nettet, men jeg syns virkelig dette er en særdeles flott ting i år. Jo da, mediakaoset i ettertid var temmelig teit, men det er noe inspirerende med at en Facebook-post mobiliserte så mange at det kom inn 3. millioner til NOAS og deres organisasjon for asylsøkere i løpet av en natt. Og greit nok så skal det innrømmes at jeg personlig ikke akkurat er noen stor fan av Sylvi Listhaug, men uavhengig av hva man mener om Sylvi Listhaug så greide Kristoffer Joner å vekke folks engasjement, han greide å mobilisere folk til å vise at nei, vi syns ikke det er greit å skryte av streng og lite medmenneskelig asylpolitikk der syvåringer kastes ut av landet og man oppfordres til å like og dele glede over at slikt skjer. Det er så mye kjipt som skjer i verden at det er vanskelig å vite hva man kan gjøre for å hjelpe og Kristoffer Joner og NOAS hjalp oss å hjelpe og viste oss noe vi faktisk kunne gjøre selv for å støtte en god sak. Uavhengig av mediekaoset etterpå og slikt så fikk jeg likevel litt ekstra tro på menneskeheten den natten og det er jo fint.

*

Konklusjonen er med andre ord at mens dette året aldri vil bli husket som yay, kongeåret 2016, dette året var fantastisk for verdens del, hurra, så finnes det lyspunkter og jeg håper det kan fungere som en trøst for alle som leser dette innlegget. Bare det å vite at det har skjedd fantastiske ting også i år og at det er verdt å huske på det og. 

Klem og så bables vi til uka :)

Ymse fine ting Youtube-messig sett og ellers :)

Heisann! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men livet er ålreit og det som særlig gjør livet fint er skriveprosjekter. Jo da, julekalenderprosjektet mitt engasjerer meg ikke så mye for tiden (noe som pleier å skje når jeg forsøker å skrive julekalenderhistorier, jeg blir lei ganske fort dessverre), men til gjengjeld syns jeg "Månedtrollene feirer jul" som er et annet prosjekt jeg holder på med blir helt brilliant. Sistnevnte er et sånt tilfelle der jeg nyter hvert sekund og har det så himla gøy med skrivingen og det er en veldig fin følelse <3 

Ellers leser jeg "Fordi overlevelse ikke er nok" av Emily St. John Mandel og den boka er kjempefin, jeg har dilla på "Snøfall" som er årets julekalender på Nrk og se, jeg har pepperkaker:

For øvrig, om noen leser dette innlegget og har noen ideer, så har jeg en plan om å blogge om flotte ting som hendte i 2016 på fredag fordi jeg nekter å akseptere at dette året bare var et drittår for verdens del, det må jo ha vært noen lyspunkter og. Jeg har kommet på noen ting som jeg kan trekke frem, men hvis noen har noen gode ideer til lyspunkter som kan trekkes frem i et sånt innlegg er det bare å si fra. Det er ellers bare å stjele ideen om man blir inspirert ;)

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget her til å poste ymse Youtube-finheter. Og hvis det faktisk interesserer noen andre enn meg tar jeg det som en bonus ;)

Vi starter selvsagt med dette nye klippet fra Moana (som jeg altså gleder meg intenst mye til å se):

Det er sangen "How far I'll go" slik den fremføres i filmen og det er så fint og jeg er veldig glad i denne sangen allerede <3 Og ååå, animasjonen, vannet for eksempel, det er så flott animert at bare wow!

Den neste filmen jeg må dele er en film jeg deler hvert år fordi jeg syns det er den mest episke jule-kortfilmen i verden bare på grunn av den uforutsette og lite barnevennlige twisten på slutten. Dette er elsk <3

Det er liksom så koselig og søtt og klisjéfylt helt frem til slutten ;)

Ellers så burde jo alle sjekke ut The Hamilton Mixtape og her kan man se Regina Spektor fremføre "Dear Theodosia" og det er jo ganske fint:

Siden jeg er en Nintendo-geek som gleder meg veldig til å teste ut Super Mario Run og er Super Mario fan generelt sett liker jeg også dette veldig godt:

Det er The Roots OG Shigeru Miyamoto som spiller Super Mario Theme og det er awesome :)

*

Og det var det jeg følte for å dele av finheter i dag. Neste innlegg vil altså komme på fredag regner jeg med og vil altså fokusere på lyspunkter med året som vi snart er ferdig med ;)

Smakebit på søndag og Nøtteknekkeren 2016 :)

Heisann! Det er søndag morgen, desember er i full sving og jeg fikk handlet nesten alt av julegaver på fredag så nå er jeg fornøyd. I tillegg elsker jeg Månedstrollene-prosjektet mitt (poster den på bloggen min rett før jul), jeg elsker at jeg har bakt pepperkaker denne helgen som jeg skal pynte etterpå og jeg fryder meg over bøker jeg bestilte etter at jeg vant Nanowrimo som har kommet:

Jeg venter ellers fortsatt på en bok til som jeg håper kommer i løpet av neste uke og jeg bestilte også The Hamilton mixtape (som er awesome) for ikke så lenge siden som og vil komme i posten snart. Og jeg kommer sannsynligvis til å anmelde alle disse bøkene etter hvert som jeg leser dem hvis ikke jeg er tom for ord. 

For å være med på smakebit på søndag kan jeg ellers tipse om at jeg leser denne boka for øyeblikket:

Og denne boka er veldig kul altså. Den heter altså "Poisoned Apples" og dette er en diktsamling der diktene er inspirert av eventyr og utfordringene moderne tenåringsjenter møter når det kommer til et for skjønnhetsfokuserende samfunn og resultatet er en smart, moderne og feministisk diktsamling som samtidig har et snev av eventyret i seg på en måte som jeg liker veldig godt. Og mens det kanskje kunne vært enda mer eventyraktig stemning enn det er så er det noe med selve ideen bak denne boka som jeg liker så godt at jeg tilgir alt som kanskje kunne vært gjort annerledes. Her er i alle fall en smakebit:

Jeg syns også dette er et dikt som viser humoren som også finnes mellom linjene her ganske godt:

Some say the Before poem
had character.
This poem is much more attractive.
With the Healing Brush Tool
I took out most of the lines.
I left in a few
so it wouldn't look unnatural.

I tillegg har boka fotografier i svart-hvitt (som jeg ikke greide å få til noen fine bilder av siden mobilkameraet mitt ikke er så bra) og et kult cover så yay!

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Ellers var jeg altså og så Nøtteknekkeren i Operaen (som settes opp i en ny versjon i år) og det var sååå fint. Nå tenkte jeg å dele syv tanker om forestillingen og så satser jeg på at de er av interesse.

Syv tanker om Nøtteknekkeren 2016

 

En ny og bedre versjon

I år var det en ny versjon av Nøtteknekkeren som ble fremført og jeg syns den hadde bedre flyt. Jeg har sett den klassiske versjonen som er satt opp utallige ganger både i filmet versjon på kino og i den gamle Operaen da jeg var liten og det var jo absolutt fint da og, men historien henger bedre sammen nå, det er en klarere rød tråd føler jeg og det merker man særlig i andre akt der det før var litt "ja, nå kommer en dans og nå kommer denne dansen og hei, nå danser blomstene", men så føltes det mer tilfeldig og da mistet jeg litt av interessen selv om det selvsagt var vakkerhet deluxe. Dessuten har Nøtteknekkeren 2016 filmede effekter på begynnelsen og litt forskjellige effekter som gjør at det føles så magisk at man nesten ikke klarer å forstå at det faktisk er live, det skjer her og nå og det elsket jeg.

Rottekongen og rottene 

(Bildet er link til bildet på nettet, et bilde jeg har lånt fra Operaen som illustrasjon.) 

Anyway, her ser man Rottekongen og jeg vet at man skal heie på Klara og Nøtteknekker-prinsen hennes, men ååå, det er litt med hvordan man heller ikke er ment til å heie på Rothbart (jeg skriver det sikkert feil, sorry) i Svanesjøen og gjør det litt likevel. For skurker ser så utrolig kule ut, Rottekongens look er helt fantastisk og han har også mer å spille på siden han kan være litt morsom der Klara og Nøtteknekker-prinsen er mer snille og heltemodige og mer kjedelige. Og det beste i denne oppsetningen, det desidert mest sjarmerende var de små rottene, spilt av barn som hadde de mest perfekte rottekostymene en kan tenke seg. De var så søte og sjarmerende og morsomme og det virket som om de hadde det så gøy underveis og ååå, man burde se Nøtteknekkeren 2016 bare for rottene og Rottekongens skyld <3

Scenografielsk

De siste årene har jeg blitt mer og mer opptatt av alt rundt forestillinger jeg ser og scenografien her er noe av det fineste jeg har sett. Det er så gjennomført og smart og fint å se på og man kan finne nye artige detaljer overalt og det tar likevel ikke bort fra det viktigste som jo er dansen og historien, men det supplementerer det på en så himla flott måte og ja, jeg elsket scenografien.

Kostymene

Det var kjolen til voksne Klara, det var de nevnte rottene og Rottekongen, det var pepperkakemenn og blomster og snøkrystaller og det var dessuten mye mer i en forestilling der kostymene var helt nydelige =D Her er det ikke så mye å legge til, jeg bare jaa, me like ;)

Ballett er vakkert og imponerende

Man sitter litt og måper nesten fordi det er så flott. Med Nøtteknekker-prinsen for eksempel når han har en solo der han er sånn "ja, jeg tror jeg bare tar tjue piruetter her, pyttsann Pythagoras" og med de russiske figurene fra den svære Matruska-dukken og hele tiden i det hele tatt med ballett og så får de det til å se så lett ut, samtidig som man liksom vet at det er jo ikke lett i det hele tatt, det krever enormt mye trening og øvelse og jo lettere det ser ut, jo vanskeligere er det egentlig, men det virker lett. Tenk å kunne danse med en slik letthet, gli over scenen, hoppe og sprette uten at man hører landingene. Det er så vakkert og så imponerende og jeg følte meg så heldig som kunne sitte der i den flotte, flotte operaen og se alt sammen rett foran øynene på meg.

Musikken

Tschaikovsky var et geni <3 Musikken her er fantastisk (spilt frem av et live-orkester med harpe (harpe <3) og strykere og annet flott) og dessuten kunne man tenke på den fine sekvensen i Disney's Fantasia underveis:

Fantasia er for øvrig også flott, jeg har elsket både Fantasia og Fantasia 2000 veldig lenge for ja, det er fenomenalt <3

*

Så ja, jeg hadde det altså fint i operaen og livet inneholder noen ting å glede seg over så yay. Nå skal jeg dog finne på litt andre ting enn blogging og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

Månedstroll og A monster calls =D

Heisann! Det viktigste i livet for tiden er ord. Til dels ordene jeg leser, men aller mest tingene jeg skriver. Jeg har julekalenderprosjektet mitt som jeg koser meg med og jeg har dessuten begynt på en historie jeg rett før jul skal dele her og som jeg har tenkt å illustrere og kanskje gi som julegave. Og denne sistnevnte historien handler om månedstroll som feirer jul sammen og er et prosjekt jeg for øyeblikket liker så godt at jeg bare må dele et lite utdrag fra det jeg har skrevet så langt fordi dette er et barnlig og sprudlende skriveprosjekt som jeg virkelig nyter. Her er et lite utdrag før jeg babler videre om ymse annet:

Utdrag fra julehistorie om månedstroll som feirer jul

Snøfall over tussete trolletær, over en lang hale, over en litt stor nese og over en sixpence som er litt på skrå. Over lyst rufsehår som får ham til å minne om Emil i Lønneberget om Emil var et troll for det er det han er. Et troll, mer spesifikt Januartrollet. Han er gjemt bak det røde og uendelig koselige huset der han skal feire jul og ikke bare ham, men elleve andre månedstroll som for en gangs skyld vil være samlet alle mann, slik seg hør og bør når det passer seg slik. Januartrollet er tidlig ute, noe som heller ikke er ukjent farvann og nå står han der bak det røde huset, klar som et egg til å kaste snøball når de andre månedstrollene dukker opp. Og strengt talt kunne han valgt å gå inn i varmen i stedet, sette seg foran peisen til Desembertrollet som er vert for anledningen eller hjelpe henne med å dekke på bordet, men det er så mye mer artig å kaste snøball. Bare å være ute i snøen i det hele tatt. Januartrollet elsker det.

Det finnes månedstroll i alle land og de er spredd rundt omkring på kryss og tvers fra sør til nord og fra øst til vest. Denne historien handler dog bare om de norske månedstrollene som av og til møttes når det var en spesiell anledning. Da snek de seg inn i kofferter på flyplassen, gjemte seg i svære kurver på toget som det sto «FARE: Inneholder giftig slange» på slik at ingen skulle titte oppi, de unngikk mennesker så godt de kunne sånn for sikkerhets skyld og kom seg omsider til det stedet i landet der sammenkomsten skulle holdes. Alle månedstrollene gledet seg skikkelig til det. Gledet seg til god mat og koselig stemning og å treffe andre troll siden det ikke var like mange troll lenger som det en gang hadde vært. Troll flest hørtes først og fremst eventyrene til og det gjorde månedstrollene bare enda mer viktige og essensielle siden de holdt stand. Og nå skulle de feire jul sammen, hele gjengen og Januartrollet, så vel som Desembertrollet (som ventet i det røde huset der hun var i ferd med å lage mat nok til tolv glupske troll), ventet spent på at de andre trollene skulle komme slik at alt sammen kunne begynne.

Månedstrollene var en trolltype som med letthet kunne late som de egentlig heller var litt små mennesker om man ikke så nøyere etter. Så man likevel litt mer nøye på dem så røpet de store, runde nesene, de litt store tærne som ikke fikk plass i sko slik at trollene alltid gikk barbent (ta det med ro, troll fryser aldri på bena, det er noe av det fortryllende ved dem), det mer enn normalt rufsete håret og det ubestemmelige blikket deres som virket som blikket til en femåring og en nittiniåring på en og samme gang likevel at det her var snakk om noe eventyrlig og annerledes. Og i tillegg hadde de haler og det gjorde det klinkende klart at nei da, her var det ikke snakk om mennesker, men troll. Sjarmerende og temmelig ufarlige troll riktignok, men troll like fullt. Og et av disse trollene hadde egentlig kommet for en stund siden uten at Januartrollet hadde fått det med seg (noe som ville irritere Januartrollet grenseløst når han oppdaget det i og med at han altså hadde hatt muligheten til å kaste snøball på noen i over en time uten å ha fått det med seg). Trollet vi her skal frem til var Marstrollet som bare hadde hvilt seg litt under et tre og deretter sovnet der han satt. Dette var egentlig temmelig typisk for Marstrollet, et troll preget av et sterkt sovehjerte som var både bedagelig og drømmende i en fin miks som innebar at han ikke fikk noe sørlig gjort. Marstrollet bodde egentlig i Stavern og like ved havet (eller sjøen, Marstrollet hadde i grunnen aldri lært helt forskjellen). Med en gang sommeren kom pleide Marstrollet å snike seg på første fly til Granada siden hyttene på den tiden yret av liv og mennesker på sommerferie blant svaberg og bryggekanter, men resten av året var det lite folk og Marstrollet kunne kose seg med å bryte seg inn i hytter og stjele mat fra folk som gikk ut i fra at det var mus som sto bak tyveriene i stedet. Det var et fint liv for det avslappede og dagdrømmende Marstrollet og han hadde det også fint nå med å sitte der under treet og sove søtt. Og kanskje kunne Marstrollet med de vakre blå øynene og det lyse håret (som skilte seg ut med å være hakket mindre rufsete enn trollhår vanligvis var) fått forbli i drømmeland om det ikke var for en snøball. Januartrollet oppdaget ham nemlig til slutt og vekket ham med en snøball. Marstrollet så seg forvirret omkring, trøtt og forvirret over den brå oppvåkningen. Så oppdaget han Januartrollet og forsto straks hva som hadde hendt.

***

Ellers gleder jeg meg til fine planer på fredag (blant annet skal jeg kjøpe julegaver da tenker jeg) og enda mer gleder jeg meg til enda finere planer på lørdag da det skal bakes pepperkaker og jeg skal se Nøtteknekkeren og alt blir himla herlig <3

Men nå tenkte jeg først å dele noe jeg alltid føler for å dele i desember fordi det er så fint:

 

Og så tenkte jeg å dele min anmeldelse av "A monster calls"-filmen. God fornøyelse og så kommer neste innlegg antakelig på fredag :)

A monster calls ? filmanmeldelse

For noen år siden kom jeg over boka «A monster calls» av Patrick Ness, en bok som igjen var inspirert av en ide Siobhan Dowd (som dessverre døde av kreft for noen år siden) hadde hatt. Og ååå, boka «A monster calls» er en bok jeg ble veldig glad i og har lest flere ganger; litt fordi min utgave i alle fall er nydelig og stemningsfullt illustrert av Jim Kay, men mest fordi dette er en virkelig fint skrevet bok som er sår og vakker og temmelig deprimerende i tillegg. Følgelig var jeg veldig spent angående filmen og jeg ble bare enda mer spent av traileren som var awesome deluxe. Og jo da, dette er en veldig flott film. Den er kanskje ikke like bra som boka og jeg kan se visse svakheter ved den nå i ettertid, men jeg ble rørt og fascinert og forlot kinosalen med en følelse av å ha opplevd noe magisk og det er verdt å feire.

Anyway, som i boka handler det om Conor som ikke har det så lett siden han blir mobbet på skolen og har en alvorlig syk mor. Så blir han besøkt av et monster som forteller ham tre historier før han selv må fortelle sin egen historie som er en sannhet han nekter å innrømme og slikt. Og så handler det om kraften i historier og om å si farvel og litt forskjellig sånt og mens tematikken på sett og vis ikke er helt ny formidles det hele på en original måte. Greia er likevel at slik jeg leste denne boka var det viktigste temaet kraften i en historie, noe som er et tema som fascinerer meg siden jeg elsker historier og syns å kunne formidle dem er svært essensielt. Filmversjonen av «A monster calls» er også på sitt beste når den viser monsterets historier og alt glir ut i en drømmende akvarellaktig animasjonsstil som jeg elsket hvert sekund av.

Og jeg elsker ellers fotografiet, musikken, stemningen og skuespillet til særlig Lewis MacDougall som i ung alder bærer den krevende rollen som Conor med bravur. Det er i det hele tatt mye som gjøres riktig i denne filmen og som gjør den til en sår, vakker og elegant film som rører og engasjerer fra ende til annen.

Med det sagt syns jeg filmen likevel mangler noe av det lille ekstra som gjør at boka er en bok jeg stadig vender tilbake til. Det føles som om særlig bestemoren til Conor blir behandlet litt for overfladisk i filmen i forhold til i boka der man forstår henne bedre. Conors far sine scener var ellers i grunnen ganske unødvendige siden de egentlig ikke tilførte så mye til historien og ja, det er noen steder der noen småting mangler som kunne gjort det til en enda sterkere historie enn det var.

Og samtidig. Da jeg forlot salen føltes det som om dette hadde vært en særdeles super filmopplevelse, det var stemningsfullt og sårt og nydelig fortalt.

Derfor lander jeg uansett på terningkast 5 og en klar anbefaling.

Jule-ønskeliste 2016 =D

Heisann. Denne uka har jeg altså vært med på et oppdrag for et reklamebyrå mellom mandag og torsdag og det gikk veldig fint og var hyggelig og spennende å være med på. Ellers så er livet fint fordi det er desember og ååå som jeg elsker desember. Desember med julekalendere og førjulsstemning og ja, denne tiden på året er bare veldig kos. 

Også har jeg begynt på julekalenderen min for i år da, 1133, å trykke på 1133 fører til gruppen på Facebook der de tre første kapitlene nå er postet. Og jeg aner ikke helt hva som skal skje og om det blir særlig julete i det hele tatt, men det er litt fint å ha et slikt prosjekt også. Med Nanowrimo må jeg planlegge alt på forhånd for at det skal gå, men her så blir handlingen til etter hvert som det skrives og så ser jeg hva som skjer :)

Jeg har ellers fine planer for i dag i form av at jeg skal på kino og endeligvis se denne:

Boka "A monster calls" av Patrick Ness er helt fantastisk og jeg er veldig spent angående filmen. 

Jeg endte også opp med å være spontan i går så nå skal jeg på førjulskonsert med Herborg Kråkevik på Chat Noir i dag også og det blir nok veldig trivelig og stemningsfullt. 

Så ja, jeg har mye å drive med så det er jo fint. Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med å poste min ønskeliste for jul 2016. God fornøyelse og så kommer neste blogginnlegg sannsynligvis på tirsdag. 

Ønskeliste jul 2016 ? Karoline

  • PENGER!!! (fordi teaterbillettdrømmer, reisedrømmer, kjøpe Nintendo Switch i mars det sekundet den kommer ut-drømmer og shoppingmuligheter er kos det og)
  • Svenske sjokoladeboller og Hockey Pulver
  • Tegnesaker, skrivesaker og ulinjerte notatbøker
  • Bokpute (http://www.bookpillow.co.uk/products/) (virker veldig behagelig og komfortabelt å ha siden jeg leser så mye)

Gavekort på

  • Bokhandel (fortrinnsvis Tanum, Norli, Ark eller Outland)
  • Billettservice (av opplagte grunner siden jeg har mål om å se masse teater i 2017)
  • Kino
  • H&M eller Lindex (sistnevnte fordi de selger merket Holly & Whyte som har innmari mye fint)
  • Platekompaniet

Teaterbilletter til

  • Book of Mormon på Det Norske Teatret (fordi det blir fantastisk og supert og kult og yay)
  • Les Miserables på Folketeateret (fordi det er en veldig fin musikal)
  • Cabaret på Oslo Nye Teater (virker classy og sofistikert)
  • Jungelboken på Chateauf Neuf (fordi det er en ny versjon av den versjonen av Jungelboken som muligens var mitt aller første møte med musikalsjangeren da jeg var fire år, nostalgisk interesse med andre ord)
  • Klokkeren fra Notre Dame på Det kongelige teater i København (Disneys Ringeren i Notre Dame går nå på Fredericia Teater som ikke ligger i København og settes opp i København fra 23. juni 2017 og jeg trenger å se den fordi <3)
  • Phantom of the Opera på Cirkus Teater i Stockholm (vet det sikkert er unødvendig å ønske seg billetter til ting som settes opp i andre land enn Norge, men ja, jeg vil se dette også)

Litt dyre ting

  • Helgetur til f.eks. København eller Stockholm pga. musikalene som altså settes opp disse stedene som jeg har veldig lyst til å få sett og da særlig hva angår Ringeren i Notre Dame ;)
  • Ryggsekk (en med plass til en datamaskin og gjerne to rom sånn at jeg kan bruke det litt mindre rommet til ladere og slikt, ryggsekk hadde vært kjekt siden den jeg har begynner å bli veeeldig slitt)
  • Bærbar dvd-spiller (en liten og praktisk en siden jeg ikke kan spille dvd-er på dataen min og det hadde vært kjekt å ha)
  • Nintendo Switch (ikke så lett ønske å oppfylle siden den ikke kommer i butikkene før i mars, men jeg ønsker meg det lell)

Enda dyrere ting

  • London-tur høsten 2017 sånn rent tilfeldigvis like etter London-premieren på Hamilton fordi det er en musikal jeg har intenst lyst til å se in real life ;)

Nintendo 3DS-spill

  • Pokémon Sun (Pokémon er kult og dette spillet har fått skikkelig gode kritikker)
  • Super Mario Maker (å kunne lage Super Mario baner på Nintendo 3DS, ja takk, gjerne det)
  • Picross 3D: Round 2 (Picross er herlig hjernetrim)

Klær

CD-er

  • Moana/Vaiana Soundtrack Deluxe Edition (musikken til Moana, Disney?s nyeste animasjonsfilm, elsker musikken og hadde vært fint å ha den på cd)

Oppsummeringsinnlegg for november og manetbokfinheten


(Velger å starte med utdrag fra fargeleggingsprosjektet mitt for tiden for å ha med illustrasjon siden dette innlegget har veldig mange ord. Yay!)

I det siste har det vært litt for ofte at jeg har fått få eller ingen kommentarer her og jeg vet at jeg ikke burde bry meg om det og bare ta det med et smil og huske at slikt går i perioder. Så jeg prøver på det, men besluttet i går at det kunne hende at headeren min (som jeg likte veldig godt, men der det skjer veldig mye) var litt slitsom for øynene og har derfor byttet til denne headeren som er noen år gammel og som er mer enkel og fredfull. Det er godt mulig at hva slags header jeg har ikke spiller noen rolle, men det er jo verdt et forsøk.

Uansett så er livet fint fordi jeg har en jobb denne uka (10-16 mandag - torsdag) for et reklamebyrå og det går fint selv om det gjør at jeg har hatt store problemer med å klare å finne tid til å skrive på julekalenderprosjektet mitt eller spille nettspill denne uka. Men det ordner seg sikkert. Ellers liker jeg at det er desember i morgen og tiden for julekalenderkonkurranser på nettet (håper jeg vinner minst en ting), julekalenderserier (gleder meg til å sjekke ut Snøfall, Nrk sin nye julekalender), julekalenderhistorien min på Facebook, Flax-julekalenderne mine, pepperkakebaking, førjulsstemning og julegaveshopping er her (og for øyeblikket tendenserer jeg mot å tenke at jeg skal ordne julegaver fredag 9. desember, men vi får se). Jeg elsker desember, for meg er det den koseligste måneden av dem alle.

Ellers gleder jeg meg til kinoplaner til helgen for å se "A Monster calls" og nå har den fått supergod anmeldelse av Filmmagasinet, noe som i kombinasjon med at jeg elsket boka og at traileren er awesome lover veldig godt. Og jeg kan gå spaserturer i solskinnet, jeg kan få litt mer tid til å lese enn jeg har hatt i november på grunn av Nanowrimo (da jeg likevel har fått lest åtte bøker og det er jo bra), jeg kan fargelegge i vei og jeg har nok av ideer til ting og tang å kose meg med. 

Men nå tenkte jeg først å oppsummere november bok- og filmmessig sett og deretter poste en anmeldelse og vi starter med oppsummeringsbiten. Og jeg så skikkelig lite film denne måneden (ser mer tv-serier for tiden), men fikk lest ganske fine bøker så det er kos.

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for november

BØKER

- Mensen

Antologi fra Gyldendal med dikt, historier, tegneserier og mer til om mensen. Interessant og fornøyelig. Terningkast 4!

- The thrilling adventures of Lovelace and Babbage av Sydney Padua

Flott gjennomført grafisk roman om Lovelace og Babbage som var utsøkt nerdete og veldig underholdende. Noen ganger ble den litt tørr fordi det er veldig mye fotnoter og ekstra informasjon som ikke engasjerte meg like mye som tegneseriedelen av alt sammen gjorde, men dette er likevel en av de mest geekycooole bøkene jeg har lest. Terningkast 5!

- I Crawl through it av A.S. King

I en del år leste jeg alt jeg kom over av A.S. King, men så ga hun ut en bok i 2014 som jeg rett og slett ikke likte og i fjor kom denne som jeg droppet å anskaffe meg siden den hørtes for sær ut. Jeg fikk likevel lånt den fra biblioteket og lest den nå i november og dette er en surrealistisk og sær bok som jeg ikke helt vet om jeg forsto meg på, men som jeg fant såpass fascinerende at den var verdt å lese likevel. Terningkast 4!

- Furthermore av Tahereh Mafi

Naiv og eventyrlig bok av det veldig fargerike og sympatiske slaget. Terningkast 5!

- I hate Fairyland (volume 1) av Skottie Young

Sjarmerende, morbid og herlig grafisk roman med en artig twist. Terningkast 5!

- Furuset av Linn Strømsborg

Stille, velskrevet og genuin bok som føles nær og god. Terninkast 5!

- To be or not to be av Ryan North

Underholdende og smart choose your own adventure-versjon av Hamlet full av overskudd. Litt slitsom fordi jeg gikk meg litt vill i denne boka i mitt forsøk på å finne alle mulige løsninger, men kulest i klassen likevel. Terningkast 5!

- The thing about jellyfish av Ali Benjamin

Veldig fin og velskrevet om sorg og savn. Terningkast 5!

FILMER

- Florence Foster Jenkins 

Trivelig, sympatisk, vellaget og velspilt, men litt for lett og overfladisk til å være virkelig minneverdig. Terningkast 4!

*

Og det er nettopp den nederste av bøkene på denne lista som jeg nå tenkte å avslutte dette innlegget med siden jeg har skrevet en liten anmeldelse av den. Jg håper den faller i smak og god fornøyelse. Neste innlegg kommer antakelig på lørdag :)

The thing about jellyfish av Ali Benjamin

After her best friend dies in a drowning accident, Suzy is convinced that the true cause of the tragedy must have been a rare jellyfish sting-things don't just happen for no reason. Retreating into a silent world of imagination, she crafts a plan to prove her theory--even if it means traveling the globe, alone. Suzy's achingly heartfelt journey explores life, death, the astonishing wonder of the universe...and the potential for love and hope right next door.

Dette er rett og slett bare en veldig fin bok. Jeg har lest liknende bøker før og det er kanskje ikke kongen av originalitet, men det er så fint skrevet at det er hovedinntrykket jeg sitter igjen med, følelsen av å ha lest noe skjønt.

Det handler om Suzy som har en bestevenninne som har druknet og som konkluderer med at det må ha skyldtes en farlig type manet fordi venninnen var en god svømmer og Suzy nekter å akseptere forklaringen om at noen ganger bare skjer ting uten at det har noen god forklaring. Og så finner Suzy etter hvert ut at hun trenger å dra til Australia fordi en forsker på maneter holder til der og hun tenker at han vil bekrefte teorien hennes.

Med andre ord er dette en bok om sorg og savn som jeg likte veldig godt fordi det er nydelig formidlet og med en karakter i Suzy som jeg fikk skikkelig sansen for og en håpefull stemning som stoppet ting fra å bli aldeles for deprimerende. Dette er dessuten en av de bøkene som klart er skrevet for barn og ungdom og som jeg oppriktig ville elsket om jeg var tolv år selv, men som også er givende lesning også for voksne.

En annen fin ting er hvordan boka inneholder masse fakta om maneter og generelt sett er ganske nerdete siden Suzy har en stor fascinasjon overfor vitenskap. Og mer og mer merker jeg hvor mye jeg liker skjønnlitterære bøker som er litt vitenskapsorienterte og nerdete der man lærer litt nye ting underveis, denne boka er i så måte brilliant.

Med det sagt så er nettopp det at denne boka har barn og unge som målgruppe også der dens svakheter ligger for noen ganger føles denne boka barnlig og litt for enkel. Ting løser seg litt for raskt på slutten og det føles som om boka ikke tør å ta nok sjanser. Og dette kan skyldes at det tross alt er en bok ment for et yngre publikum enn meg, men samtidig vet jeg om flere bøker med liknende tematikk ment for samme målgruppe som utfordrer rammene mer. Jeg føler også at det er litt for mange elementer ved selve utformingen av historien som føles litt for kjente, samtidig som det i seg selv ikke er noe stort problem, det er bare verdt å nevne.

Samtidig. Denne boka er ikke perfekt, men mye av tiden føltes den perfekt likevel for jeg elsket skildringene, jeg elsket atmosfæren og jeg følte for å sitere ting i vilden sky særdeles ofte. Og i mitt forrige smakebit på søndag delte jeg noen sitater, men jeg vil anbefale folk å titte her: https://www.goodreads.com/work/quotes/43981451-the-thing-about-jellyfish for å finne flere sitater fra denne boka som er med på å bevise at denne boka, om ikke annet, er en av de mest nydelig skrevne bøkene jeg har lest i år.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og litt om Julekalenderprosjektet mitt og slikt :)

Heisann. Hvis du leser dette innlegget og får veldig lyst til å lese (og helst kommentere) innlegget mitt med fine julereklamer er det helt lov. Hvis du derimot ikke har lyst til det så er det også helt greit, Uansett er du velkommen, kjære leser, og jeg håper du vil ha en koselig visitt i min karolinske verden av ord =D

*

Nok om det. Akkurat nå er livet fint fordi det finnes ting som ordner seg og himmelen var magisk vakker i går ettermiddag. Samtidig er jeg nervøs fordi jeg faktisk skal jobbe de neste dagene. Det er bare snakk om mandag-torsdag uke 48 (seks-syv timer hver av dagene), men jeg kommer til å få noe nytt å putte på CV-en min og jeg kommer til å tjene rundt 100 kr timen og møte mennesker og det virker interessant på mange måter og likevel, akkurat nå føler jeg meg ikke forberedt i det hele tatt. Snarere tvert i mot. Og jeg bekymrer meg for teite ting som å få tid til å skrive på julekalenderprosjekt (kommer tilbake til det senere i dette innlegget), å få tid til nettspill som jeg har dilla på, å få tid til å blogge, jeg bekymrer meg for at jeg ender opp med å være håpløs på den jobbgreia jeg skal gjøre, jeg tenker for mye og det blir rart å ha fire dager fremover der jeg skal drive med andre ting for å få dagen til å gå enn tingene jeg pleier å gjøre. Jeg får satse på at dette er som alle andre ganger jeg bekymrer meg for noe på forhånd og deretter finner ut at det var helt unødvendig av meg ;)

Ellers skal jeg være med på smakebit på søndag, men først tenkte jeg å høytidelig presentere mitt julekalenderprosjekt for 2016, en engelsk (for å utfordre meg selv og fordi jeg kjenner folk som ikke leser norsk og har lyst til å lese) julekalenderhistorie med barn og ungdom som målgruppe som skal postes i en egen Facebook-gruppe hver dag frem mot jul i desember. Jeg hadde begynt på en ide, men noen ganger begynner man på historier og så bare funker de ikke og den ideen jeg begynte på for noen få dager siden funker. Julekalenderprosjektet mitt for i år heter 1133 og handler om 33 år gamle Peter og 11 år gamle Mina og en helt spesiell boks som snur store deler av Oslo på hodet. Peter bor i et gammelt kråkeslott som tidligere har tilhørt en oppfinner som har etterlatt ymse rare ting og tang i huset som Peter kommer over, deriblant denne boksen som han viser Mina som han er støttekontakt for siden hun ikke har noen venner. Boksen har en knapp Peter bestemmer seg for ikke å trykke på, men da han treffer Mina på senteret og hun får passe på boksen mens han går på toalettet trykker hun inn knappen og får opp en skjerm der hun kan skrive inn en by og en kode før hun kan trykke enter. Mina trykker inn 1133 (alderne til henne selv og Peter) og byen Oslo før hun trykker enter uten at noe skjer. Når Peter kommer tilbake later hun som ikke noe, tror at boksen bare var tull og tenker at ikke noe har hendt, men der tar hun grundig feil. Peter mister nemlig esken ut av et hull i bukselomma si på vei hjem senere samme dag og Tom, som er en bølle på Minas alder som erter henne masse på skolen hennes finner esken. Neste morgen våkner alle i Oslo som fyller 11 det året opp i kroppen til en 33 årig versjon av seg selv. Samtidig våkner alle som fyller 33 det året i kroppen til en 11 årig versjon av seg selv og så handler det om Mina og Peter som prøver å redde situasjonen i tiden før jul, mens Tom på sin side finner ut at det som har skjedd skyldtes boksen og ser mange muligheter med å se ut som om han er voksen. Og så vet jeg enda ikke så mye om hva som skal skje ellers, men jeg liker konseptet veldig godt, jeg ble veldig fornøyd med det første kapittelet og det har ikke så mye med jul å gjøre, men det er kanskje ikke så farlig. Det kan godt hende at utdrag fra julekalenderprosjektet også vil bli postet her i ny og ne i desember så det er bare å følge med og så kommer link til Facebook-gruppa i desember når gruppen har blitt åpnet. Yay!

Men da tenkte jeg altså å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for øyeblikket er denne:

Denne boka heter "The thing about jellyfish", er skrevet av Ali Benjamin og er helt nydelig skrevet. Det handler om tolvårige Suzy som finner ut at hennes bestevenninne har druknet. Og siden venninnen som døde var en god svømmer blir Suzy overbevist om at det ikke er snakk om en naturlig død og at det egentlig skyldes et stikk fra en sjelden type manet siden Suzy ikke vil akseptere at ting noen ganger skjer uten noen grunn. Og så følger vi en periode i Suzys liv der hun researcher maneter for å finne ut mer og vi i flashbacks sakte, men sikkert nøster opp om ting som hendte med Suzy og hennes døde venninne tidligere og slikt. Og mens temaet ikke er det mest originale i verden eller noe sånt så er greia med denne boka (som jeg for øvrig har planer om å anmelde når den er lest ut) at den er så himla fint skrevet, dessuten elsker jeg at den også er litt nerdete og vitenskapelig og spekket med ymse fakta om havet og da særlig om maneter, jeg liker at bøker gjør meg litt smartere underveis. Jeg forelsker meg i nye utdrag hele tiden, jeg liker karakteren Suzy så godt og dette er rett og slett bare en oppriktig fin og rørende bok som det er lett å like. 

Her er noen utdrag siden jeg ikke klarer å velge bare ét:

Sometimes you want things to change so badly, you can?t even stand to be in the same room with the way things actually are.

*

If people were silent, they could hear the noise of their own lives better. If people were silent, it would make what they did say, whenever they chose to say it, more important. If people were silent, they could read one another's signals, the way underwater creatures flash lights at one another, or turn their skin different colors.

*

All the creatures on Earth might be made from stardust. But we are the only ones who get to know it. That's the thing about jellyfish: They'll never understand that. All they can do is drift along, unaware. We humans may be newcomers to this planet. We may be plenty fragile. But we're also the only ones who can decide to change.

*

Det er noe veldig fint med å lese slike bøker der man vil sitere alt omtrent bare fordi det er så gode formuleringer og jeg føler ofte at bøker som egentlig har yngre personer som målgruppe enn meg klarer å ha den naive, bittersøte følelsen som er noe av det jeg elsker aller mest i bøker.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Men da tenkte jeg å se en til av de nye episodene av Gilmore Girls og å skrive på julekalenderprosjektet og ja, i det hele tatt drive med andre ting og tang. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi.

Karoline poster og kommenterer veldig fine julereklamer for 2016

Heisann! Siden sist har jeg begynt på julekalenderhistorie, endt opp med å bli misfornøyd med beskrivelsene, begynt på nytt, skrevet syv sider og så fikk jeg i stad en helt ny ide i stedet som jeg vurderer å prøve å skrive på engelsk mest for å utfordre meg selv og for variasjons skyld. Og egentlig føles det som om hjernen min ikke virker helt etter Nanowrimo, men jeg satser på at det bedrer seg ;)

Men nok om det. I dette innlegget er planen enkelt og greit nok å poste ymse julereklamer fra i år som jeg finner på Youtube og skrive kommentarer til hver av dem, dette fordi jeg begynner å komme i skikkelig julemodus nå (det er jo snart desember) og fordi jeg føler for det rett og slett. Da setter jeg i gang.

Tanker om ymse julereklamer 2016

Fakta: jeg er veldig glad i julereklamer. Jeg er i utgangspunktet et skikkelig julemenneske og det er jo for så vidt et godt utgangspunkt, men å, jeg syns julete reklamer er skikkelig koselig og gir meg god stemning. Dessuten vil jeg mye heller tenke på jul enn Black Friday så derfor, yay, dette er Black Friday-fri sone ;) Og mens norske julereklamer kan være trivelig nok er jeg internasjonal nok av meg til å foretrekke de engelske reklamene man finner på Youtube og det er de jeg vil ha fokus på her. Så da setter jeg i gang og så håper jeg dette faller i smak:

- Alzheimer Research UK

Mens reklamer strengt tatt handler om å selge ting så er dette en julereklame som handler om noe annet og mer viktig, nemlig å støtte folk som forsker på alzheimer i håp om å finne en kur. Og jeg syns denne reklamen er helt nydelig, den er så enkel og fint animert og det er så effektivt hvordan de tar for seg spørsmålet "tenk om Julenissen glemte julen?". Dessuten syns jeg alzheimer er så skummelt, mormoren min var dement de siste årene og oldemoren min hadde alzheimer så lenge jeg kjente henne og så mye av livet vårt handler om minnene våre, å miste minner er også å miste seg selv og da er det fint å tenke på at research kan gi resultater. Så ja, denne julereklamen er nok den viktigste på denne listen.

- Coca Cola

Den reklamen hvert år som likevel alltid gir meg aller mest er Colas julereklame. Det er liksom ikke ordentlig jul før man ser Cola-reklame med Cola-trailer på tv minst en gang og jeg liker musikken og stemningen så godt. Med det sagt er min yndlingsreklame for Cola denne isbjørnreklamen fordi den er så himla søt, men ja, jeg liker Cola-reklamer generelt sett, noe som sikkert har litt med at det er yndlingsbrusen min =D

- Marks & Spencer (M&S)

Denne reklamen gjør Julenissens kone til den store helten og det er noe jeg lett kan ha sansen for. Og jeg liker hvordan dette i bunn og grunn handler om en helt vanlig familie som har krangler og uenigheter, men som er inderlig glad i hverandre og jeg syns også denne reklamen føles original nettopp fordi den forteller en annerledes historie enn mange andre julete reklamer på en måte som etter min mening funker veldig bra. Dessuten er det så lett å kjenne seg igjen i både lillebroren og storesøsteren og slik er det sikkert for mange som ser denne reklamen og har søsken selv. 

- Heathrow

Og medaljen for den søteste og mest "ååå, tårer i øynene, dette er så skjønt og rørende"-reklamen for i år går nok til denne. Det er en så himla sjarmerende fortalt historie, jeg elsker sangen som spilles og twisten på slutten funker optimalt. Og ååå, jeg vil ha en teddybjørn helt som de i denne filmen, de har så mye personlighet og jeg elsker det. Og jeg liker ellers hvordan dette er en virkelig julete reklame helt uten egentlig å handle så mye om jul i seg selv, det viser at man kan fortelle om julen uten å ty til klisjéer.

- Sainsbury

Denne reklamen er som en liten novellefilm i seg selv om ønsket om å være med familien i perioden før jul samtidig som man har jobb og ymse forpliktelser som skaper stress og så finner mannen det handler om en original løsning og det er så fint. Og så liker jeg sangen (og at den synges av James Corden) og animasjonsstilen og ja, denne reklamen er smart og sjarmerende og jeg aner egentlig ikke helt hva Sainsbury er siden det ikke sier meg så mye, men med en del julereklamen bryr jeg meg mer om selve reklamen enn hva det egentlig er reklame for og dette er et sånt tilfelle. Uansett liker jeg denne reklamen, med en sang som minner meg litt om elskepåfine Max og Langbein-julekortfilmen som jeg for øvrig også elsker (seriøst, den kortfilmen med Max og Langbein burde egentlig alle se forresten for den er så nydelig). Lenge leve digresjoner, Sainsburys julereklame er i alle fall fin og har et fint budskap. 

- Waitrose

Waitrose er ellers noe jeg aldri hadde hørt om før, men ååå, denne reklamen er episk!!! Supersøte fuglen som har et skikkelig eventyr som er fantastisk filmet og fotografert med nydelig musikk i tillegg. Det er liksom så jeg nesten skulle ønske de kunne gjøre om denne reklamen til en helaftens kinofilm fordi jeg så ville dratt og sett den fordi jeg liker sånne episke eventyrlige historier i kombinasjon med skikkelig søte ting (som altså denne fuglen) <3

Og det er de reklamene jeg ville kommentere i dag, hvis det plutselig dukker opp masse andre julete reklamer der jeg er sånn "omg, I love this" så vil dette innlegget få en oppfølger senere. Uansett så håper jeg dette var grei underholdning og så bables vi om noen dager :)

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » Desember 2016

Søk i bloggen

Akima K. Montgomery

31, Oslo

Bokorm, forfatterspire, musikalelsker, lyktestolpefan og generelt sett karolinsk person som ellers vil ønske alle lesere, nye som gamle, velkomne og håper at de har det koselig her i min lille verden av babbel <3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits