Akima Montgomery

Heisann! For det første gikk tannlegetimen min (som ble forflyttet fra forrige torsdag til i dag) fint. Jeg bekymra meg alt for mye på forhånd siden jeg ikke har boret og tatt fyllinger siden jeg var 16, men det eneste som var i nærheten av vondhet var å ta bedøvelse og det var jo snakk om sekunder. Faktisk var det hele nesten koselig, godt hjulpet av at tannlegen var søt og man tross alt ikke hadde så mange andre steder å se enn rett opp på ansiktet hans mens han holdt på ;) Uansett, om et år når jeg blir kalt inn til tannlegen igjen, skal jeg prøve å huske at slikt alltid går mye bedre enn man frykter.

Ellers så er bøker og nintendo tingene jeg tenker mest på for tiden, noe som ikke er noen overraskelse når det gjelder meg, og jeg skal på Disney on Ice i morgen siden jeg har utviklet en viss motvilje mot å bare sitte hjemme på fredager. Det er så mye morsommere å finne på noe og jeg har jo råd så da er det jo greit.

Men nå tenkte jeg å poste et utdrag fra et av alle de konseptene jeg har begynt på for så å skrive 26 sider og deretter starte på et nytt konsept fordi jeg er dårlig på å opprettholde motivasjon eller avslutte ting. Tross alt, kanskje vil det å poste utdrag her være nettopp det som inspirerer meg til å fortsette, skrive videre, jeg vil jo egentlig det. Og noen ganger har man de ideene som begynner med et navn og som man så gjør gjentatte forsøk på å skrive, ideene der man stadig begynner på nytt, revurderer, der noe likevel alltid er konstant, navnet og hovedkonseptet. "Cinema Blues" er en sånn ide. Jeg vet ikke når jeg faktisk vil klare å skrive den ferdig, men det er en ide jeg har tenkt på i flere år og som jeg vil skrive en gang. Det skal handle om personlige sanger og vennskap og kjærlighet og være en ganske liten historie, men stor på sin egen måte. Jeg vet til og med akkurat hvordan den skal slutte, den er bare så vanskelig å skrive. Og jeg vet ikke om jeg burde konsentrere meg om denne ideen min eller om jeg burde prøve å redigere Nanowrimo fra i fjor i stedet. Jeg må hvert fall redigere den en gang for jeg tror det kan bli til noe. Jeg vet ikke. I alle fall har jeg tenkt å poste et lite utdrag fra en av de mange begynnelsene på "Cinema Blues" som dreier seg om det første møtet mellom Cinema Blues og Melchior Olstad (hi hi, dette er tredje romankonseptet mitt der jeg bruker navnet Melchior på en av hovedpersonene, jeg er virkelig alt for glad i det navnet, jeg velger å skylde på "Spring Awakening" der). Jeg håper det faller i smak og avslutter innlegget mitt nå med dette utdraget og så blogger jeg igjen på lørdag eller søndag =D

Om å huske i januar

Skyggene lå lange om kvelden, danderte fortau og gater som snirklete trerøtter, innsmigrende på et spissferdig vis. Egentlig var det mest poetisk, skjønt det poetiske ved det ikke tok særlig stor plass i hjernen til Melchior akkurat da. I stedet tok han seg i å tenke at det egentlig var skikkelig kaldt. Han hadde latt seg forføre av tankespill, men nå vek tankene hen for så å erstattes av tanken «oi, det er egentlig innmari kaldt nå». Og Melchior tok seg i å tenke at det i grunnen var mest patetisk å tenke over kulden for det var jo ganske opplagt at det ville være kaldt på middels sene januarkvelder og uansett var det noe av sjarmen også. Gå rundt uten noe mål ved gåinga og bare føle på at man er, kjenne at man lever ved hvert frostdrag, hver kilende vintervind og knasinga skoen mot snøen skapte. Livet var jo i grunnen litt magisk da. Dette tenkte Melchior og bestemte seg for å nyte ting før han like etter bestemte seg for ingenting siden hjernen hans sluttet å være i «ta beslutninger»-land. I stedet ble alt erstattet av ren forundring, en ting som i grunnen aller mest skyldtes et sånt poetisk syn som man mest forventet seg i meget forseggjorte dagdrømmer. Noen brukte nemlig januarkveldens gryende mørke frampek til huskemanøvrer og det var noe elegant ved det. Et huskestativ like i nærheten av der Melchior var ikke like tomt som det pleide å være. I stedet huska en jente som åpenbart var på Melchiors alder der, huska sånn frem og tilbake i en harmonisk huskedans, sittende i en lang blå kåpe som hun hadde dandert sånn at den dekket over snøen som nok hadde befestet sin posisjon på huska før henne. Og Melchior kunne ikke unngå å tenke at dette øyeblikket var som henta rett ut av en film, ikke noen spesiell film for så vidt, men det var bare så filmatisk. Han følte at det riktigste av alt hadde vært om filmmusikk plutselig hadde begynt å spille og at det hadde blitt klippet sammen bilder av jenta som huska fra ulike vinkler i en litt polaroidaktig stil, generelt sett virka det bare som et sånt øyeblikk som en skulle hatt muligheten til å feste bak kamera. Og deretter kunne se det på bærbar dvd-spiller om igjen og om igjen, sette på pause mens huska var akkurat midtveis i sin elegante sving mellom a og b og tilbake til a igjen i en slags evig sirkel. Fryse et øyeblikk som allerede føltes direkte magisk selv om det bare så vidt hadde begynt.

Melchior funderte litt fram og bak i mente om hva han skulle gjøre nå for å ta initiativ og si «hei» føltes litt vel vågalt og å bare gå kunne han jo hvert fall ikke, ville han ikke heller. Og samtidig ville han føle seg som selve personifikasjonen av begrepet «patetisk» om han bare ble stående med gapende munn og betrakte jenta på husken selv om det forekom ham som det enkleste der og da. Omsider valgte han likevel ingen av tingene han hadde vurdert, i stedet bare gikk han og skjøv bort litt snø fra huska ved siden av huska jenta satt på og satte seg ned selv. Så begynte han å huske litt rolig frem og tilbake og etter hvert ble det som et system av det, en slags balanse, han som husket en vei når hun gikk den andre, de to som begge husket, men likevel ikke møttes på midtveien. Farten økte, det gikk fortere og fortere, som en dans nærmest, vuggende bevegelser på full guffe og så stopp. Hun stanset husken sin, brått, og Melchior prøvde på det samme og var så nær å bare fly av gårde, men hun stanset ham.
«Nære på,» sa hun.
«Ja,» sa han, fant ikke på noe bedre å si. Nå som de satt ved siden av hverandre virket det mer naturlig å betrakte henne litt diskré og det han merket seg først var håret hennes. Det var langt, eller i alle fall mellomlangt, nådde henne til rett forbi brystet ett sted og danderte ansiktet hennes som gardiner på en fin og passende måte. I tillegg var det brunt, en nyanse av brunt han der og da tenkte på som mørk, men som han senere ville finne ut at tilpasset seg litt alt ettersom, i strålende solskinn kunne det nesten se mer gyldenbrunt ut, glitrende og flott. Melchior hadde ellers ikke for vane å tenke særlig over øyenfargen til folk, men her var det en så sterk og knall blåfarge at det syntes umulig å ikke legge merke til det. Ellers hadde hun et pent smil og sikkert masse annet en kunne bemerket eller lagt merke til om ikke hun akkurat da sa noe og avbrøt tankene hans på et vis.
«Skyggene puster om nettene,» sa hun og han svarte med å se spørrende bort på henne. Akkurat da hadde han ikke hatt noen forventninger til hva hun ville si eller han ville si, men han visste med seg selv at han i alle fall aldri ville forventet dette: en kryptisk setning av det formatet en ville forvente fra et slags orakel eller noe. Men kanskje det var nettopp det hun var, et huskende orakel, han hadde jo hatt følelsen av at hun var viktig på en eller annen måte allerede fra aller første øyekast.
«Jeg mener, de virker jo lengre, kanskje grunnet det gyldenoransjeskimrende lyset fra lyktestolpene og når man virkelig tar seg tid til å legge merke til det betyr det gjerne at det er veldig sent og stille. Og likevel er det aldri helt stille, aldri komplett stillhet. Kanskje skyggene alltid puster.»

Melchior hadde fulgt nøye med gjennom hvert ord hun ytret gjennom denne lille tankespillseskapaden, men nå var det som om alt rant i strie strømmer ut gjennom ørene hans, i hvert fall ville han aldri greid å oppsummere mer enn rundt en tredjedel av alt hun hadde sagt og igjen stirret han på henne, de lyseblå øynene hans fylt med en selsom forundring. Han tenkte seg at han kunne svare noe tilsvarende merksnodig, krydre en setning med en haug med fascinerende metaforer som han uansett ofte hadde boblende et sted under hjernelokket. Eller så kunne han si «å ja, selvsagt», late som om han var helt med på notene og følge «fake it till you make it»-filosofien inntil fingerspissene.

«Jeg er Melchior Olstad,» sa han i stedet og strakk ut på hånda fordi han likte denne måten å hilse på. Det var noe med det at uansett hvor formelt det var med et håndtrykk så etterlot det seg et merke, man kjente det kanskje ikke så lenge, men rett etter et håndtrykk hadde man et ekko av håndtrykkets følelse og i tillegg følte man seg så nær noen på den måten. Alt dette tenkte han riktignok ikke over der og da, men i underbevisstheten hans hadde det nok alltid ligget på lur, en tanke som ga mening hvert fall for ham. Uansett strakk han ut hånda og først skjedde det ingenting, som om jenta måtte tenke gjennom litt av hvert før hun svarte ham.

«Cinema Blues,» sa hun omsider, strakk ut hånda si og så kom altså to håndflater hverandre i møte, delte et øyeblikk som kanskje var begynnelsen på noe, kanskje ikke og Melchior følte det hele som noe elektrisk selv om det varte kun et øyeblikk. Likevel, det føltes litt som om han fikk støt i det første sekundet før denne følelsen ble skjøvet til side til fordel for følelsen av at dette var det riktigste av alt. Som om det var meningen, skjebnebestemt, som i filmene han så der to møtes og de er ment for hverandre fra begynnelsen. Jenta, som han fortsatt tenkte på som jenta på husken og ikke som Cinema selv om det ville forandre seg ganske snart, på sin side smilte bare, som om det naturlige ved håndtrykket dem i mellom ga fullstendig mening for hennes del. Og når håndtrykket var over strøk hun over denne nylig benyttede hånden med den andre hånden sin, nærmest som om hun kjente etter spor, spor i hender, skygger, håndflater som hadde vært på et slags besøk. Så var øyeblikket over, like brått som det hadde begynt. Og det som var igjen var delte smil dem i mellom, kvelden og lyktestolper og den skjøre vuggingen til to husker med mennesker på.

«Jeg må hjem,» sa Melchior omsider, rev seg løs fra minuttene, sekundene og millisekundene og smilte beklagende, et sånt smil der ordene «beklager altså, men jeg skal tidlig opp i morgen, håper det går greit» hørte med som usagte ord, men ord like fullt.

«Den er grei,» sa Cinema og husket videre mens Melchior reiste seg og gikk mot leiligheten der han bodde, så smått litt ør av møtet som hadde foregått. Da han var kommet ganske langt unna hørte han Cinema rope etter ham «vi ses!» og han visste med seg selv at disse ordene var fullstendig sanne.

Heisann! Jeg skal ikke bable så mye nå siden jeg nettopp skrev en superlang bokanmeldelse og dette innlegget skal brukes til denne anmeldelsen. Saken er at jeg nemlig har lest "The Fault in our Stars" og den var fantastisk og da må jeg jo selvsagt blogge om den så det setter jeg like greit i gang med nå:

The Fault in our Stars av John Green

Da jeg var 12 år elsket jeg bøkene til Lurlene McDaniel selv om jeg etter hvert som jeg ble eldre innså at hver eneste bok av henne egentlig var den samme. I hver av dem er det en eller annen sykdom og noen som dør og så er den som dør ganske perfekt og likevel hadde jeg veldig sansen for disse bøkene og gjorde til og med et (mislykket) forsøk på å skrive en bok i helt lik stil. Og hvis jeg skal være helt ærlig har en del av meg alltid hatt en fascinasjon for sykdommer og syndromer, moren min hadde et hefte om ulike syndromer da jeg var yngre og den leste jeg flere ganger og hvis jeg lekte med Barbie foretrakk jeg gjerne og enten leke at de hadde sangkonkurranse eller at en av dem hadde et mareritt og våknet brått med masse feber og ble skikkelig syk. Jeg var åpenbart rar alt som barn. Uansett, jeg har jo kommet over Lurlene McDaniel-fasen, men jeg syns fortsatt det er interessant å lese blogger eller bøker om sykdom og følgelig var det alene en av grunnene til at jeg ble interessert i «The Fault in our Stars».

I tillegg liker jeg John Green bedre og bedre. Mitt liv med John Green startet da jeg ved en tilfeldighet kjøpte «Looking for Alaska» på en bokhandel for en del år siden (jeg husker ikke akkurat når, men jeg leste den på hytta på Hadeland om sommeren i hvert fall). Dessverre har jeg ikke eksemplaret mitt av denne boka lenger siden jeg lot den ligge på den nevnte hytta og faren min i ettertid har kastet mye vi hadde liggende der siden vi ikke bruker den hytta lenger, men jeg husker følelsen da jeg leste den. Jeg husker at jeg likte den boka utrolig godt og at den fikk meg til å tenke og føle og bli inspirert. Siden har jeg lest flere bøker av John Green, men det har hver gang hvert mer tilfeldig, at jeg plutselig kommer over bøkene hans i en bokhandel og kjøpt dem og så likt dem godt, ikke like godt som «Looking for Alaska», men godt likevel. Så kom 2010 og sommerferien og jeg var på en langweekendferie i London (som jeg for øvrig lengter tilbake til, den ferien var vidunderlig) og fant «Will Grayson, Will Grayson», som var skrevet i et samarbeid med David Levithan, i en bokhandel der og det var med den jeg virkelig ble fan av både David Levithan og John Green og innså at jeg i John Greens tilfelle særlig nå hadde et klart definert mål om å lese alt han gir ut.

Og med disse tingene kombinert med lovnaden til John Green om å signere førsteopplaget på «The Fault in our Stars» var det jo ikke det spor rart at jeg feiret Nanowrimo-seier med å forhåndsbestille «The Fault in our Stars», noe jeg ikke har angret det spor på. Dette er nemlig John Greens beste bok så langt etter min mening.

«The Fault in our Stars» handler om Hazel Grace Lancaster som er 16 år og har hatt kreft siden hun var 13 og grunnet et medisinsk mirakel lever hun, men hun må dra rundt på en oksygentank hele tiden fordi lungene hennes, i Hazels egne ord, «sucks at being lungs». Siden foreldrene hennes bekymrer seg for henne siden hun bare er hjemme blir hun overtalt til å dra på en støttegruppe for ungdommer som har eller har hatt kreft og der har hun en venn i Isaac og blir etter hvert kjent med Augustus Waters. Så skjer ditt og datt og det oppstår kjærlighet mellom Hazel og Augustus og særlig mer om handlingen har jeg ikke tenkt å si siden jeg vil unngå og spoile så godt jeg kan.

Og i første omgang er det flotte ved denne boka karakterene. Jeg har hørt noen kritikker om at John Green skriver de samme bøkene flere ganger, men jeg syns dette er høyst overdrevet. Ja, bøkene hans inneholder ofte smarte tenåringer og en reise i en eller annen form, men de er svært forskjellige likevel. Sarah Dessen, uansett hvor mye jeg liker bøkene hennes, er mye verre på dette med og egentlig fortelle den samme historien hver gang. Og «The Fault in our Stars» skiller seg ut uansett hvordan man vrir og vender på det. Jeg har «terningkast 5»-likt John Greens bøker før, men dette er en «terningkast 6, å hvorfor kunne du ikke vart evig, å jeg vil diskutere deg med noen som har lest deg»-bok og jeg håper alle ender opp med å lese den.

Jeg liker hvordan denne boka er skrevet. Jeg liker karakterene og spesielt Augustus som jeg ble ganske betatt av og som var nok en ting som minnet meg på hvordan de beste guttene tydeligvis insisterer på å være oppdiktede. Og jeg liker hvordan dette var en av de bøkene man i begynnelsen bare liker ganske godt og så blir man sakte, men sikkert dratt inn i bokas verden uten å merke det før noe i boka skjer og man er på nippet til å skrike til den og innser at man ikke lenger er på «like»-stadiet, men har nådd «<3»-stadiet.

Ærlig talt blir dette en ganske håpløs anmeldelse siden jeg virkelig hadde sansen for denne boka og ikke klarer å skrive noe fornuftig om den uten og spoile og derfor skal jeg nå bare poste noen utdrag fra boka som var elsk:

?My thoughts are stars I cannot fathom into constellations.?

?I'm in love with you, and I know that love is just a shout into the void, and that oblivion is inevitable, and that we're all doomed and that there will come a day when all our labor has been returned to dust, and I know the sun will swallow the only earth we'll ever have, and I am in love with you.?

og

?Sometimes, you read a book and it fills you with this weird evangelical zeal, and you become convinced that the shattered world will never be put back together unless and until all living humans read the book. And then there are book which you can't tell people about, books so special and rare and yours that advertising your affection feels like a betrayal.?

Seriøst, jeg kjenner meg så igjen i det siste utdraget der, jeg har opplevd den følelsen noen ganger og jeg elsker den.

Så ja, «The Fault in our Stars» fortjener å bli lest og er nydelig skrevet og utrolig fin og det eneste jeg egentlig kan kritisere er at jeg syns slutten var litt plutselig, men det syns jeg nesten alltid så det sier ikke så mye. Advarer dog om at denne boka tidvis er ganske trist, men det gjør ikke noe. Og jeg likte veldig godt hvordan denne boka på en måte gjør litt narr av sjangeren den tilhører og hvordan det er en bok om kreftsyke ungdommer uten og av den grunn være en «kreftbok» og hvordan ting er realistisk og upolert og helveisfint. Og ja, denne boka er <3

Heisann! Siden sist har jeg altså ikke vært hos tannlegen (timen ble utsatt til neste torsdag), men jeg har sett to filmer og konkludert med at "The Artist" er verdens mest perfekte film EVER og at "Elevator" ikke helt er min type film (det var en thriller-grøsser mix og jeg satt med hendene halvveis foran øynene mye av tiden), men likevel var grei underholdning og bedre enn jeg fryktet (det kan hende det kommer en grundigere anmeldelse av "Elevator" senere, vi får se hva som skjer). Og jeg har fått tak i et nytt Pokemon-spill :) Men nå har jeg tenkt å poste en slags  anmeldelse av "The Artist" og siden blogge igjen enten mandag eller tirsdag. Da setter jeg i gang:

The Artist

Da jeg så traileren for «The Artist» ble jeg forelsket for jeg likte ideen om en stumfilm i svart-hvitt laget i vår tid så godt og filmen hørtes fantastisk ut. Så leste jeg om prisene den fikk under Golden Globe og slikt og ble enda mer nysgjerrig og så fikk jeg sett den i går under filmarrangement på Folketeateret. Og jeg hadde jo veldig troa på denne filmen, men jeg visste likevel ikke at jeg ville gå ut av kinosalen med tårer i øynene og et stort smil og en konklusjon om at dette nok var verdens mest perfekte film ever.

Jeg har egentlig ikke noe forhold til stumfilm fra før og har generelt sett flere filmer fra nyere tid enn før 1940 og slikt. Men jeg har sett «Singin in the rain» mange ganger og den behandler det samme temaet som denne filmen, perioden på slutten av 1920-tallet da lydfilmen tok over for stumfilmene, en periode som satte mange skuespillere i fare. Og det er dette som skjer med George Valentine i filmen «The Artist», han er superstjerne i Hollywood som alle elsker og med i de store stumfilmene og så bestemmer selskapet han tilhører seg for å lage lydfilm i stedet og George er skeptisk og bestemmer seg for å regissere og spille i en stumfilm han lager selv, noe som ikke blir noen stor suksess akkurat. Og den ene delen av historien er historien om fallet fra stor stumfilmstjerne til fallen stjerne, en reise som byr på mange nedturer for George Valentine, nydelig spilt av en Jean Dujardin som man tror på og føler med.

Samtidig er dette også historien om Peppy Miller, en ung og vakker jente som via tilfeldigheter kommer inn i Georges liv og etter hvert får større og større roller i filmene hans frem til hun blir med filmselskapet og lage lydfilmer og blir den neste store stjernen.

Og så er dette en kjærlighetshistorie om George Valentine og Peppy Miller, hvordan de blir en del av hverandres liv og følger hverandre gjennom forskjellige oppturer og nedganger. Og min indre romantiker frydet seg :)

Jeg skal ikke prate noe mer om plottet eller hvordan det hele ender (selv om slutten av forståelige grunner var ganske så <3 etter min mening), men jeg bare elsket denne filmen. Det er ikke det at plottet er det mest originale i verden eller noe, det er bare noe med hvordan det er fortalt. Her har vi i stor grad stumfilmformatet der det ikke snakkes, men heller spilles på lyder og musikk og at bare det viktigste og mest essensielle vises i en sånn rute de har i stumfilmer der det står hva som sies. Dette gjør også at det naturlig nok spilles en hel del på fysisk komikk og slikt, noe som funker fortreffelig. Og alt er løst så fantastisk; musikk, spill, stemning, dette er en av de filmene der jeg satt og fulgte intenst med hele veien og nøt hvert sekund. Herregud, jeg elsker denne filmen, Elsker med stor E, forguder den nok kanskje litt til og med. Jeg sitter fortsatt nå og tenker at dette er en av de filmene som er fullstendig perfeksjon =D

En av grunnene er skuespillerne. Jean Dujardin er George Valentine og «The Artist» himself og han er helt fantastisk. Han har looken, en sånn Clark Gable møter Gene Kelly møter Charlie Chaplin, en sånn gjennomført estetisk 1920-talls filmstjerne-look som i seg selv er noe av sjarmen. Men så er han jo attpåtil en super skuespiller, han ER rollen han spiller, det kunne ikke vært noen andre enn ham som «The Artist», han er kongen av genialitet, definitivt.

Så har vi Bérénice Bejo som Peppy Miller som også er fantastisk. Hun er den unge drømmeren som blir stjerne og George Valentines love-interest og er nydelig og spiller kjempebra hun og. Ellers så er alle de andre skuespillerne flotte og fabelaktige de og, men min favoritt, utenom Jean Dujardin er nok Uggie, Georges sin trofaste hund.

Jeg må nesten ha et eget avsnitt til å bable litt om hunden Uggie (han heter visst det både i filmen og i virkeligheten) som spiller George Valentines hund og er helt perfekt. Seriøst, det er mange flinke dyr, men her sitter jeg liksom og tenker at denne hunden fortjener Oscar for beste mannlige birolle, så flink er denne hunden. Og så er den ekstremt søt også =D

Sånn nå burde jeg ta for meg det negative og det er?
Her skal ? liksom symbolisere hvordan jeg virkelig føler at det ikke er noe negativt med denne filmen i det hele tatt, den er ikke for kort, ikke for lang, den forteller en fin historie, alt er gjennomført fra musikk til skuespill, dette er på mange måter en elendig anmeldelse siden jeg ikke klarer å finne en eneste ting å kommentere på.
Med andre ord, se «The Artist», den er mer perfekt enn både musikaler og animasjonsfilmer (to sjangre jeg elsker) og fortjener terningkast 6 og mine varmeste anbefalinger!
<3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

Ting som er fint: at jeg nå har lest 5 av de 7 biblioteksbøkene jeg lånte i slutten av desember og har tenkt å spare de 2 uleste bøkene til en annen gang og levere alle bøkene og filmene jeg har lånt på biblioteket i morgen uten å låne noe nytt. Nå skal jeg prioritere de uleste bøkene jeg har i hyllene mine som er kjøpt på ulike tidspunkter og som ikke har blitt lest enda (deriblant bøkene jeg bestilte som gave til meg selv som kom i posten for nesten to uker siden) og det blir gøy for jeg har så mange bøker som formelig roper etter å bli lest. Og første prioritet skal være "The Fault in our Stars" av John Green (signert og episk og som jeg gleder meg veldig til å lese).

Å, den er vakker <3 Regn forøvrig med en spoilerfri anmeldelse når jeg er ferdig med den (og regn i grunnen i samme slengen med mange anmeldelser av ting også i tida fremover, bøker så vel som filmer) =D

Ja, en annen fin ting er filmplaner, rettere sagt dette her: http://www.filmfestoslo.no/article440871.ece. For 120 kr kan man se filmen "The Artist" (som virker helt fantastisk, jeg har lest om den og sett traileren og er i grunnen en smule forelsket i den allerede) klokka 18:00 og derefter filmen "Elevator" klokka 21:00 på Folketeateret på fredag og det var en så god deal at jeg bare måtte liksom. Og jeg er veldig nervøs angående "Elevator" siden det er en thriller og thrillere ikke er min greie i det hele tatt, men på den annen side kan man jo i verste fall gå for tidlig og antakelig er den både fengende og spennende. Dessuten burde jeg utvide horisonten også filmmessig sett.

Ting som er dumt: tannlegetime i morgen. Forrige torsdag var jeg hos tannlegen for første gang på seks år og egentlig var jeg jo ganske heldig for det gikk helt fint og det meste så greit ut. Men jeg hadde hull i fortennene som må fylles og slikt og jeg har ikke hatt hull siden jeg var 16 og det vil sikkert gå kjempefint, særlig siden jeg definitivt skal ta bedøvelse, men nå har jeg begynt å bekymre meg rett og slett fordi jeg ikke har bekymret meg noe særlig for akkurat det så langt. Det er helt teit, men jeg tar meg i å tenke at siden jeg bekymret meg kjempemye forrige uke og det gikk helt finfint så vil det kanskje gå elendig i morgen siden jeg ikke har bekymret meg. Og akkurat slikt viser jo at jeg tenker for mye, men likevel. Men alt går sikkert supert, jeg satser på det ;) I tillegg er tannlegen jeg skal til faktisk ganske kjekk =D

Torsdagsediteringsnotat: tannlegetimen er visst blitt forflyttet til neste torsdag siden tannlegen hadde en annen avtale eller noe sånt. Så i morgen betyr om en uke altså, kjekt å vite ;)

Jeg har posta dette bildet før, men jeg liker det så godt at jeg tar det med som en slags illustrasjon til dette innlegget :)

Ellers har jeg nå (med litt juks, men bare litt) rundet alt på det nyeste Professor Layton-spillet mitt, alle oppgavene og alt og selvfølgelig tok det meg bare tre uker siden jeg kan bli veldig hekta på spill til tider. Følgelig skal filen min slettes og så skal spillet leveres inn på Game Stop i morgen i håp om at jeg får noe igjen for det. Og så får jeg finne noe annet å bli hekta på og jeg vurderer å slette filen min på et eller annet Pokemon-spill og begynne fra begynnelsen på nytt der, men vi får se hva som skjer. Jeg burde teknisk sett spille det nyeste Zelda-spillet og, det er jo nydelig, jeg har bare av en eller annen grunn ikke blitt så fenget enda. Men det kommer nok etter hvert.

Og dette blogginnlegget blir jo bare generell babling, men jeg håper det interesserer folk likevel. Men nå skal jeg avslutte blogginga og finne på noe annet frem til legge seg-tid og så regner jeg med at mitt neste blogginnlegg dukker opp på lørdag og vil dreie seg om en av filmene jeg altså skal se på fredag. Vi bables!

Torsdagsediteringsnotat del 2: ny header, basert på den jeg lagde i forrige uke, men her er alt tegnet i Paint MS. Håper den faller i smak =D

Hei verden. Her er jeg igjen! I dag har jeg trent og badet og spist hjemmelaget pizza hos mamma og generelt sett har dette vært en ganske fin helg. Og jeg leser på og er snart ferdig med boka "The ninth life of Louis Drax" som er veldig spesiell og svært interessant og bruker ellers mye tid på internett og nintendo og å ha det generelt fint. Men nå skal jeg rett til saken for dette innlegget og det er en ny filmanmeldelse. Jeg ser mye god film for tiden og nå har jeg sett en veldig vakker fransk film som jeg altså har tenkt å bable litt om nå. Så da setter jeg like greit i gang:

Les Chansons d' Amour (Love Songs)

Jeg lånte denne filmen fordi baksideteksten sammenliknet den med «Paraplyene i Cherbourg» (som er kjempesupermegavakker og som jeg likte kjempegodt da jeg så den) og det skulle handle om kjærlighet og ha musikalske numre og slikt. Og jeg fant ut at denne filmen hadde særdeles lite med «Paraplyene i Cherbourg» å gjøre, men det gjorde ingenting. På sin egen sære måte var dette nemlig likevel en virkelig fin film.

Vi møter Ismaël som har vært kjæreste med Julie i mange år og som også har en arbeidskollega i Alice og så har de et trekantforhold sammen. Og så skjer det ditt og datt og en gutt ved navn Erwann kommer inn i Ismaëls liv og folk faller fra og kommer til og det er i det hele tatt ganske umulig å forklare handlingen, ikke fordi den er forvirrende, men fordi den ikke bør forklares, bare oppleves. For dette er en veldig fin film og helt annerledes enn baksideteksten på coveret fikk den til å høres ut.

Og det var noe med filmingen, jeg vet ikke hvordan det ble gjort, men jeg fikk en slik følelse av å se en film gjennom et slør av vann, litt som når man tar bilder på regnværsdager og ser verden gjennom regndråpene på objektlinsa om det gir mening. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, jeg bare likte veldig godt hvordan det ble filmet og fotografert i denne filmen. Og det var en masse annet jeg likte i tillegg.

Stemningen. Musikken. Menneskene. Dette er en slags musikal i form av at det av og til brytes ut i sang og likevel føles det ikke som en musikal. Sånn sett minner denne filmen meg litt om filmen «Once» som også teknisk sett er en musikal, men som på samme tid får deg til å glemme at det er det siden sangene glir så naturlig inn i alt sammen. Og jeg liker at «Les Chansons d? Amour» er en film om forhold og man ser forhold av ulike arter, alle fordomsløst og åpent behandlet. Her finnes trekantforhold, heterofil og homofil kjærlighet, overfladisk og dypsindig kjærlighet og noe av det jeg likte var at ting på en måte ble behandlet ganske diffust. Man får aldri ting stavet ut og det ligger så mye mellom linjene og på denne måten er dette også en av de filmene som er svært åpen for tolkning. Og man vet heller ikke hundre prosent sikkert hvor man har karakterene, men det føles ganske passende her. Ellers er skuespillet i denne filmen fantastisk og jeg ble veldig glad i alle vi følger i denne filmen.

Med andre ord var dette en svært fin film og musikken festet seg kanskje ikke helt, men det gjør ikke noe. Og hvis dere trenger enda en grunn til å se denne filmen så er det øyegodterifaktoren. Seriøst, skuespillerne i denne filmen, jentene så vel som guttene og særlig han som spilte Erwann er skikkelig vakre. Dessuten er dette en fransk film, veldig fransk og fransk film er flott. Jeg pleier nesten alltid og like franske filmer jeg ser. Og jeg føler at det lille ekstra som kunne løftet denne filmen til en sekserkandidat mangler, men den får definitivt terningkast 5 og en varm anbefaling. Se den =D
***

Å, jeg elsker når jeg ser fine filmer, tittet nettopp på traileren for denne filmen og da ble jeg enda litt mer betatt av hele denne filmen. Og jeg vil understreke at dette er en film som er lett å like selv hvis man er skeptisk til musikaler og at traileren ikke får frem skjønnheten i denne filmen, den er mye finere og mer sår og intens enn traileren viser. Ellers skal jeg ikke si noe mer, det er nok best å vite ganske lite om "Les Chansons d'Amour" når man ser den, det føltes ganske riktig for meg i hvert fall.

Ellers skriver jeg ikke nok for tiden, men jeg har ideer da, tankespillmaskineriet oppe i hodet mitt spinner for fullt. Og jeg liker verden og livet og skal snart lage meg en ny kopp med solbærtoddy og så blogger jeg nok igjen enten tirsdag eller onsdag. Vi bables!

Forøvrig håper jeg den nye headern min faller i smak =D

Innlegget jeg posta på onsdag var ingen suksess, men det er i grunnen greit, jeg har mye større håp for innlegget jeg poster nå uansett :)

I går var jeg hos tannlegen for første gang på seks år og det overlevde jeg utrolig nok (selv om jeg var veldig nervøs) og konklusjonen er at jeg hadde hull mellom fortennene som må fylles neste torsdag. Det gruer jeg meg for så vidt til, men med bedøvelse regner jeg med at det vil gå ganske greit og uansett er det jo flaks at det ikke var verre enn det etter seks år uten tannlegebesøk. Og nå slipper jeg å få panikk hver gang noen snakker om tannleger for nå skal jeg bli flink til å dra til tannlegen en gang i året og pusse nøyere enn før og i tillegg har jeg nok tenkt å begynne med tanntråd snart.

Ellers har jeg i dag vært på kafé, biblioteket (lånt tre filmer) og kino i dag blant annet og i det hele tatt fylt alle dette døgnets timer med innhold og nå er jeg her, i sofaen min, klar til å poste en anmeldelse av filmen jeg så. Og jeg setter like greit i gang med anmeldingsgreiene med en gang:

Ariettas hemmelige verden

Jeg elsker animasjonsfilm og føler at det på ingen måte er en sjanger for barn, snarere ser jeg på animasjonsfilm som en kunstnerisk filmart som er like full av variasjoner som alle andre filmsjangre og som spenner fra animerte musikaler som «Løvenes Konge» til mer modne filmer som «Mary & Max» (sistnevnte en film som definitivt passer bedre for voksne enn barn). Og blant alt av Pixar, Disney, Dreamworks og alle de andre skaperne av animasjonsfilmer har vi det japanske Studio Ghibli som står for noen av de nydeligste animasjonsfilmene en kan tenke seg. Her er det på sin plass med en liten innrømmelse fra meg. Jeg har sett en del Studio Ghibli-filmer (ikke alle, men en del like fullt) og har likt mange av dem ganske godt. Likevel vet jeg om så mange som elsker Studio Ghiblis filmer mens jeg bare har likt dem, tidvis veldig godt, men likevel. Jeg har ikke elsket dem på samme måte som med Disney og Pixar og jeg har aldri visst helt hvorfor for de er jo nydelig animert og med fin musikk og skjønne historier. Og jeg har lurt litt på om det kanskje er fordi de er mer rolige og realistiske enn filmene til Disney og Pixar, de krever en annen tilnærming. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at «Ariettas hemmelige verden» falt i smak, det er faktisk den filmen til Studio Ghibli jeg har likt best så langt.

«Ariettas hemmelige verden» er basert på bøkene om Lånerne, bøker jeg ikke har lest, men jeg har sett en film og en tv-serie basert på denne bokserien før og vet litt om det hele. Og i Studio Ghiblis versjon følger vi Arietta og hennes lille familie av 10 cm store skikkelser som bor under et hus og lever av å låne ting av menneskene der, men som ellers holder seg langt unna mennesker. Og så blir Arietta etter hvert kjent med det hjertesyke mennesket Shō som skal være hos bestemoren sin i påvente av en operasjon og det gir henne et minne for livet. Jeg skal ikke prate så mye om handlingen for dette er en ganske enkel historie der handlingen kommer i annen rekke sånn jeg ser det, men det er i alle fall en utrolig fin film Og en måte jeg vet det er hvordan jeg ikke har så lett for å gråte eller få tårer i øynene og tårene likevel piplet frem for fullt på slutten fordi det var noe med stemningen og musikken og hvordan slutten, som jeg ikke skal spoile, var ganske bittersøt som beveget meg. Jeg har et litt ambivalent forhold til slutten i denne filmen for den er på mange måter ganske riktig, men en del av meg satt og ønsket meg en superhappy Disneysk slutt likevel. I alle fall var det en slutt der man smiler et lite smil gjennom tårer og det er for så vidt ikke noe i veien med det heller.

Uansett om jeg generelt sett har hatt mer sansen for Disneys og Pixars filmperler så har Studio Ghibli nydelig animasjon. Og her ble jeg tatt med storm fra første stund for det er så ufattelig vakkert, jeg elsker at det er tegnefilm for jeg er superfan av Pixar, men jeg liker stop-motion og tegnefilm aller best når det gjelder animasjon, det har mer personlighet enn data-animasjon sånn jeg ser det, sånn er det bare. «Ariettas hemmelige verden» var vakkerhet deluxe å se på, fra animeringen av karakterene til blomster og planter og alt. Det var helt magisk <3 Og jeg elsker også musikken. Den hadde noe barnlig og litt naivt ved seg som fortryllet meg og den bygget godt under stemningen. Og jeg er imponert over Studio Ghibli for å tørre å skape mer ettertenksomme, atmosfæriske filmer i en tid der så mange filmer er fulle av action fra start til slutt. Man blir på en måte tatt med tilbake til en mer uskyldig tid og i dette tilfellet føltes det helt herlig.

Ellers likte jeg karakterene og hvordan man sto åpne til å tolke forholdet mellom Arietta og Shō, man kan tolke det som ett vennskap, men like gjerne som kjærlighet. Så dette er altså en film som har fine karakterer, skjønn historie, vakker animasjon og nydelig musikk og det er mye som gjøres riktig. Likevel føler jeg at noen ting mangler. Jeg føler at filmen ble litt for ufarlig, jeg ønsket ikke masse mer action, men likevel føltes den litt for trygg. I tillegg syns jeg forholdet mellom Arietta og Shō skulle vært utviklet enda mer for de blir aldri ordentlig kjent og jeg skulle gjerne hatt flere scener med de to der de lærte hverandre ordentlig å kjenne og forholdet deres ble enda dypere enn det var. Og slutten føltes også litt brå, det var en del ting jeg ønsket å finne ut mer om som ikke ble nøstet opp. I bunn og grunn handler det vel om at jeg likte det jeg fikk, men ønsket å få enda mer.

Til tross for enkelte kommentarer er det likevel fakta at jeg likte denne filmen for den er både nydelig og inspirerende og full av sjarm. Og det er så detaljert i tillegg, alt er så gjennomført og det liker jeg. Så terningkast 5 og en varm anbefaling, skal dere først se en animasjonsfilm på kino for tida kan det like godt være denne. Jeg så den for øvrig på norsk fordi den på norsk gikk på det mest passende tidspunktet for meg, men jeg tror nok det vil funke vel så bra å se den på japansk. Uansett er det en film som er ganske så vidunderlig :)

***

Så da har jeg altså sett en nydelig film i dag og nå skal jeg sikkert lage meg solbærtoddy og spille nintendo snart. Og så har jeg altså lånt filmer på biblioteket så det kan godt hende det dukker opp en del anmeldelser fremover, men det er jo bare fint. Jeg liker veldig godt å skrive om ting jeg leser og ser og slikt i alle fall. Men da skal jeg finne på noe annet og så regner jeg med at neste blogginnlegg dukker opp enten søndag eller mandag. Vi bables!

La meg se, siden sist har jeg lest på bøker, spilt Nintendo og begynt å forberede meg på verdens undergang (dvs. tannlegetime på torsdag). Nei da, jeg er bare overdramatisk, jeg bare gruer meg og tenker dumme "tenk om"-tanker og jeg har ikke vært hos tannlegen siden jeg var 20 og det er seks år siden. Og jeg visste at jeg måtte dra til tannlegen igjen i løpet av i år sånn for sikkerhets skyld, men jeg tenkte mer å grue meg i en måned fremfor to, tre dager. Jeg håper han er snill og forståelsesfull og vant med pyser som meg og at det går mye finere enn jeg tror.

Ellers er det en masse jeg kan blogge om, men i dette innlegget tenkte jeg å fokusere på EPISKE ting jeg har funnet på Youtube som jeg ikke har postet her, noe som er teit siden dette er fantastiskheter. Og jeg setter like greit i gang med en gang.

Episke ting jeg har funnet på Youtube =D

Siden jeg ikke pleier å finne på noe på Nyttårsaften sitter jeg som regel i en sofa med snacks og brus og Kongelig Variéte på tven og det syns jeg i grunnen er fint siden jeg er kjempeglad i Kongelig Variéte, jeg klarer rett og slett ikke å se for meg en nyttårsaften uten det og hadde jeg gått glipp av det ville det definitivt blitt tatt opp. Og dette er fra 2011s kongelig variéte og en gruppe som kaller seg Base Berlin og dette er awesome siden det er to gutter (kjekke gutter) som tydeligvis gir blaffen i gravitet og driver med akrobatikk som er et syn for guder. I tillegg er musikken kul og jeg liker bakgrunnen (veldig Tesla-isk) og jeg syns dette generelt sett er råstilig siden en skulle tro slikt ikke var mulig. Yay!

<3 Her synger først Rolando Villazon den nydelige sangen "Smile" med flott operatisk stemme i en scene som kunne vært hentet fra en musikal og som er herlig. Så synger Hayley Westenra (som jeg har lyttet en del til i det siste) "Gabriel's Oboe (Whispers in a dream)" og det er vakkerhet. Og til slutt synger hun og Rolando "Tonight" fra West Side Story og det er perfeksjon :) Riktignok overdøver stemmen til Rolando litt siden han har en mer opera-stemme og Hayley en mer klassisk møter musikal-stemme, men det høres veldig flott ut likevel og med musikken og danserne i forgrunnen og alt det der, å <3

Under Kongelig Variéte-showet da 2010 gikk inn i 2011 sang Danielle Hope "Over the Rainbow" fordi hun hadde vunnet rollen som Dorothy i en tv-konkurranse. Etter den tid har jeg sett klipp med henne og de andre fra den tv-konkurransen (noe jeg har brukt bekymrende mye tid på) og blitt fan av henne og mange andre fra den konkurransen og her har vi kombinasjonen av Danielle Hope som synger kjempefint OG sangen "Quiet" som jeg har sansen for og det blir veldig fint. Og godt spilt og, det beste er når sanger ikke bare synges, men spilles i tillegg og sånn er det her.

Her synges sangen "You're the top" fra nyeste versjonen av musikalen Anything Goes (som er med på den superlange uskrevne listen over musikaler jeg har lyst til å se) og det er kjempekult, ikke minst fordi sangen er så flott, den har jo herlig tekst for eksempel. Og sangerne her er Colin Donnell og ikke minst Sutton Foster og Sutton Foster er jeg skikkelig fan av fra før. Herlighet, om jeg hadde sett henne eller Kristin Chenoweth eller Christian Borle i virkeligheten, omg! Det hadde vært musikalhimmelen eller noe sånt ;)
***

Det var de episkhetene fra Youtube jeg følte for å poste i dag. Og nå er planen min (om jeg overlever tannlegebesøket vel og merke, noe jeg satser på at jeg gjør) å blogge igjen enten fredag eller lørdag. Vi bables! Men nå skal jeg spise frokost og se litt på tv og så kommer jeg sikkert til å spille litt Zelda: Skyard Sword etterpå. Yay!

Heisann! Jeg er litt patetisk siden jeg bruker alt for mye tid på å fokusere på at jeg kjeder meg mye, ikke har jobb og et liv og at fakta er at om jeg plutselig hadde tatt en pause fra blogging ville bare jeg savnet bloggen min når jeg kunne fokusert på alt som tross alt er fint: kafébesøk, bøker, film og musikk, de vennene jeg har som er flotte mennesker :) Jeg skal prøve å skjerpe meg, det er jo så mye å glede seg over tross alt ;)

Og når det gjelder bloggen min så greit nok, ideelt sett skulle jeg hatt flere lesere og slikt, men jeg vet at dette er midlertidig, plutselig blir jeg overrasket over en hel del kommentarer. Og det er bare å fortsette å blogge og huske at det skal være for ens egen del. Kommentarer er jo fint, men det er ikke derfor jeg blogger, men fordi jeg har ting på hjertet som jeg vil bable om og det kan jeg her. Dette er min lille verden og det er en fin ting :)

Det fine er at jeg fikk en ide og det så et øyeblikk ut til at denne ideen skulle gå i vasken takket være at jeg tydeligvis har rota bort ledningen til å overføre bilder fra kameraet til dataen (håper jeg finner den igjen eller at sånt er mulig å få kjøpt), men så kom jeg på at det finnes andre metoder å ordne slikt og voíla, nå vil dette funke fint likevel. Jeg tenkte å bruke dette innlegget på et håndskriftsmeme jeg fant på nettet blant annet her: http://fuzzypinkslippers.com/2011/11/04/and-for-your-your-enjoyment-the-handwriting-meme/ og siden dette er en norsk blogg har jeg tenkt å oversette spørsmålene og slikt til norske forhold før jeg har tenkt å svare på dem i håndskrift:

Spørsmål:

1. Bloggen din
2. Høyrehendt/venstrehendt eller blanding
3. Bokstaver du liker å skrive
4. Bokstaver du ikke liker å skrive
5. Skriv "The quick brown fox jumps over the lazy dog."
6. Skriv CRAB, HUMOR, KALEIDOSCOPE, PAJAMAS, and GAZILLION in caps.
7. Skriv utdrag av en sangtekst du liker veldig godt
8. Skriv hvem du syns bør gjøre dette memet.
9. Noen siste ord!

Siden jeg har fått en konstruktiv kommentar på facebook fra en venninne som syns ting var litt utydelig skal jeg nå skrive inn tingene jeg har svart på hver av spørsmålene nå:

1) akimamontgomery.blogg.no
2) høyrehendt, pleide å ønske at jeg var venstrehendt fordi jeg hadde lest at de var mer kreative
3) S M A K og slike bokstaver som blir pene i løkkeskrift, f.eks. skjgt og sånt.
4) det er i grunnen ingen bokstaver jeg ikke liker å skrive
5) "The quick brown fox jumped over the lazy dog"
6) CRAB, HUMOR, KALEIDOSCOPE, PAJAMAS & GAZILLION
7) so you watch me, just watch me, I'm calling, I'm calling and one day all will know
8) http://minopplevelse.blogspot.com/ og forøvrig alle andre som leser dette
9) Ha en fin dag alle sammen!

Jeg satser på at det nå er lettere å lese og håper skriften min faller i smak. Angående skrift er det forresten litt kult for jeg har tidligere brukt sånne håndskriftsanalysebøker og i følge dem betyr de runde prikkene i-ene og sansen for å tegne stjerner at jeg liker oppmerksomhet, mens det at jeg veksler mellom vanlig skrift og løkkeskrift og skriver bokstaver på forskjellige måter i stedet for å holde meg til én måte å skrive dem på er et bekymrende tegn (egentlig handler det om at jeg liker bokstaver godt på mange forskjellige måter og syns det er kjedelig å holde meg bare til én måte å skrive dem på når det fins så mange muligheter). Sansen for å skrive noen ting i mer løkkeskriftstil er også fordi jeg gikk på Steinerskolen fra tredje til tiende klasse. Jeg lærte løkkeskrift først og det var ikke før jeg var elleve at det falt meg inn at man kunne skrive ikke-løkkeskrift og. Når det gjelder skriving husker jeg ellers med gru hvordan vi skrev diktater da jeg gikk på barneskolen der læreren leste noe opp og så skulle vi skrive det ned, noe jeg hatet siden jeg skriver sakte for hånd. Det tok faktisk mange år før jeg sluttet å synonymisere skriving med å skrive diktat og heller synonymiserte det med den skrivingen jeg i mange år har elsket, det med å skrive dikt og historier. Rare greier...

I alle fall håper jeg mange blir inspirert av dette memet for jeg liker å se håndskriften til folk og nå skal jeg begynne å gjøre meg klar for trening og slikt. Vi bables om noen dager!

Så var det torsdag og torsdagsk nok på alle måter. Jeg skal for eksempel til faren min etterpå, dvs. drikke brus (han har alltid massevis, særlig av Coca Cola) og spise god mat (krysser fingerne for at det blir salma eller kyllingvinger, men blir like happy av andre ting, for eksempel biff) og det er alltid koselig. Og ellers har jeg lest masse fint i år allerede og jeg begynte på en ny bok igjen i går kveld og den har ikke vært så spennende enda, men jeg har veldig troa på at den vil bli veldig fin etter hvert for jeg har lest sitater fra den og de har vært nydelige og anmeldelsene jeg har lest er gode. Så jeg gleder meg til å lese videre. Jeg har forøvrig spilt alt for mye på det nyeste Professor Layton-spillet mitt (har rundet hoveddelen av det og jeg har bare hatt det i en uke(!) og jeg burde egentlig blogge om Professor Layton en gang (men ikke nå, dagens innlegg skal dreie seg om en bok, en flott grafisk roman som jeg vil at alle skal lese :)

Nelson av Rob Davis (og mange flere)

Det er noen bøker man blir så glad for å ha kjøpt rett og slett fordi de er så pene. Og dette er en typisk sånn bok og siden den i tillegg forteller en fin historie og har et flott konsept er det jo ganske så ypperlig.

Nelson er boka om livet til jenta Nel fra hun blir født i 1968 og frem til 2011 og er på alle slags måter en skildring av et liv der små øyeblikk danner helheten. Og jeg likte å lese om Nel for hun er litt av en personlighet og det er lett å kjenne seg igjen, dessuten er jo et liv sammensetningen av øyeblikk, det er øyeblikk som er fundamentet i alt som skjer sånn jeg ser det og denne boka viser det til fulle.

Men magien ved boka Nelson ligger óg i konseptet ved denne boka som sprang ut i fra et eureka-øyeblikk Rob Davis hadde som resulterte i at han nevnte på Twitter at han hadde en ide, uvitende da om at dette etter hvert ville utvikle seg til mer enn bare en ide. Ja, det ble faktisk en bok ut av alt sammen. Og denne boka ble Nelson og ideen var at Rob Davis skulle samarbeide med flere britiske tegneserieskapere om boka Nelson i form av at de alle skrev om en dag i Nelsons liv fra året 1968 og frem til 2011 og så dannet det en helhet og slik ble det. Og det gjør Nelson til noe fantastisk for her har 54 forskjellige tegneserieskapere samarbeidet om en historie og likevel henger alt sammen, likevel er det en sammenhengende fortelling og det fascinerer meg. Det er jo utrolig inspirerende.
Og Nelson er så flott, det bugner av tegnestiler og alt er fint selv om det selvsagt er tegnestiler jeg liker bedre enn andre. Videre er jeg imponert over hvordan de har fått alt til å henge så fint sammen og riktignok varierer looken på karakterene radikalt fra år til år og tegner til tegner, men man henger med likevel.

Så ja, jeg liker denne boka utrolig godt og den er verdt å lese, om ikke annet så fordi den er flott å se på, rask å lese (jeg brukte en dag) og med en hovedperson som man virkelig blir glad i fordi hun er alt annet enn en Mary Sue, men heller realistisk og en person med mange feil og mangler som man liker å følge gjennom oppveksten hennes og frem til 2011. Og man får jo en slags historieleksjon i samme slengen siden boka jo tar for seg perioden 1968-2011 og det har skjedd mye rart på disse 43 årene. Og jeg syns kanskje ikke denne boka er så episk at den fortjener terningkast 6, men en sterk 5 fortjener den absolutt og en varm anbefaling.

Les i vei, folkens!
***

Et tips forøvrig er å søke på "Nelson by Rob Davis" på Google og så gå på Google bilder og med det se mange bilder fra denne tegneseriekollaborasjonen, man kan med det se at dette jo virkelig er en bok som er utrolig flott tegnet i mange stiler og alt med en egen sjarm. Dessuten leste jeg at pengene som kommer inn for boka går til en god sak så på toppen av det hele får du god samvittighet av å kjøpe boka Nelson, det er jo enda et pluss :)

Og nå, med babbel om Nelson unnagjort, skal jeg straks spise frokost og drikke en kopp med noe varmt og godt (te eller solbærtoddy? fortsatt ubestemt) og så er planen å blogge igjen på lørdag eller søndag =D Vi bables!

Siden jeg nå har fått kommentarer på det forrige innlegget mitt (og med det slipper å ha to kommentarløse innlegg etter hverandre, noe jeg absolutt ønsker å unngå) kan jeg jo blogge igjen, noe som skjer her.

Jeg har egentlig fått lite fornuftig ut av året så langt, men det har vært rolig og komfortabelt og det er jo fint. Og i dag skal jeg gjøre kjedelige ting (les: husarbeid av moppe og støvsugevarianten), men også fine ting som å dra på yndlingskaféen. I tillegg skal jeg lese videre på den fine grafiske romanen jeg leser for øyeblikket og spille mer nintendo. Jeg burde også skrive, men etter Nanowrimo og julekalenderen min føles det litt som om kreativiteten min har dratt på ferie. Men jeg satser på at den snart kommer tilbake ;)

Nå skal jeg oppsummere desember bok og filmmessig sett, det er jo en tradisjon:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for november

BØKER

- Everybody sees the ants av A.S. King

Nyeste boka til en av mine yndlingsforfattere og, mens "Dust of 100 dogs" er den boka hennes jeg liker best, den aller best skrevne. Tar opp viktige temaer, men er varm og morsom i tillegg og en veldig fin bok som jeg anbefaler på det sterkeste. Terningkast 5!

- Anthropology av Dan Rhodes

101 korte historier om kjærlighet som viser at det er med rette at jeg i det siste har hatt veldig sansen for Dan Rhodes. Han er kort oppsummert ganske så genial. Terningkast 5!

- There is no dog av Meg Rosoff

Jeg elsker karakteren Eck, en figur som alene er grunn nok til å lese denne boka, og ellers er dette en veldig kreativ bok der man virkelig får på geföhlen at forfatteren har kost seg. Konseptet er "hm... hva om Gud var en lat tenåring og finnes i vår verden og verden settes i fare om han forelsker seg, noe han selvsagt gjør" og var svært så underholdende. Terningkast 5!

- Naturlig roman av Georgi Gospodinov

Besynderlig og fascinerende, men jeg falt ikke helt for den likevel. Men den var godt skrevet og jeg tror mange kan like den mye mer enn meg. Terningkast 4!

- Poe's Children av Peter Straub (og mange flere, det var en antologi)

En samling "grøsser"noveller med "grøsser" i anførselstegn siden svært få av historiene var særlig skumle. I stedet hadde alle novellene til felles at de hadde overnaturlige elementer og var interessant skrevet. Og dette var en helt grei bok, til tider veldig engasjerende og til tider litt kjedelig, men det var lite grøss og jeg ville nok markedsført boka som noe annet. Terningkast 4!

- Don't tell me the truth about love av Dan Rhodes

En novellesamling av Dan Rhodes, et navn som figurerer ganske jevnlig på denne lista, og nydelig skrevet med noveller man husker og som er fulle av originalitet og fantasi. Terningkast 5!

- St. Lucy's home for girls raised by wolfs: Stories av Karen Russell

Interessante og originale noveller og Karen Russell er veldig flink til å skrive, men likevel en sånn bok jeg ikke likte så mye som jeg hadde håpet. Terningkast 4!

- Gold av Dan Rhodes

Merkfundig bok som jeg ikke ble betatt av slik jeg har blitt med alt annet jeg har lest av Dan Rhodes. Slett ikke dårlig og med en fin skrivestil og fascinerende karakterer, men jeg føler at det skjedde litt for lite og det var ikke helt min type bok. Men jeg liker fortsatt Dan Rhodes og er glad jeg leste dene boka. Terningkast 4!

FILMER

- 50/50

En dramakomedie der Joseph Gordon-Levitt spiller en mann som får kreft og gjør en flott rolleprestasjon selvfølgelig. Ellers en fin film, faktisk ganske oppløftende selv om det handler om kreft og med 50/50 av drama og humor perfekt nok. Terningkast 5!

- The Simpsons Movie

Om jeg er i modus for The Simpsons varierer veldig, det er perioder der jeg liker det kjempegodt og perioder der jeg syns det er totalt uinteressant. Og når jeg så denne filmen var jeg heldigvis i den første perioden og jeg likte denne filmen meget godt. Det er underholdende og episk og svært morsomt i tillegg så ja, dette var en finfin film. Terningkast 5!

- New York, I love you

Små historier, en by, litt kjærlighet og masse god stemning. Jeg likte denne filmen, jeg har ikke noe behov for å se den igjen, men jeg likte den like fullt. Terningkast 5!

- Lemonade Mouth

En typisk karolinsk film med vennskap og musikk i hovedrollene. Jeg likte karakterene og syns filmen hadde en god moral og fin historie og det var riktignok ikke en spesielt original film eller noe som vil vinne masse priser eller noe sånt, men den var helt grei. Terningkast 4!

- Good Luck, Charlie: The Movie

Uoriginal, men søt julefilm med interessante karakterer og slikt. Noen vil syns både denne filmen og Lemonade Mouth er helt teite Disney Channel-filmer, men jeg syns de er fine. Terningkast 4!

- I et speil, i en gåte

Boka er bedre, men dette var i grunnen en ganske skjønn film, velspilt og med en fin historie. Terningkast 4!
***

Så jeg leste 8 nye bøker og så 6 nye filmer i desember og er i grunnen godt fornøyd med det. Og særlig bokmessig sett har jeg veldig tro på 2012 så det er jo bra :) Men nå må jeg spise frokost og så regner jeg med å blogge igjen enten torsdag eller fredag. Vi bables!