Come from away =D

Heisann! Det er mandag, en ny uke skal i gang og utover en familiesammenkomst på søndag har jeg ganske få planer for denne uka utenom jobbkursting og å selvsagt bruke masse tid på å lese og fargelegge. Jeg har dessuten begynt på påskekrimmen min for i år og jeg har også begynt å oversette sangene i Dear Evan Hansen-musikalen sånn for moro skyld. Ellers hadde jeg egentlig en plan om å leie film siden det er enkelte animasjonsfilmer jeg har veldig lyst til å se som ikke finnes på Netflix eller på biblioteket og som ikke interesserer meg nok til å kjøpe dem, men det viser seg at de har sluttet med leiefilm på det siste stedet jeg trodde at hadde det. Heldigvis fant jeg ut at man har filmleie via Get og at animasjonsfilmene jeg har lyst til å se finnes der så jeg fant dermed et helt greit alternativ (man kan ha filmene i 48 timer for en svært billig penge). Hvis noen vet om steder i Oslo der man fortsatt kan leie dvd-filmer er det like fullt bare å tipse meg i vei. Og ellers så var helgen super for det var så himla fint vær og jeg gikk tur til Liastua og besøkte Botanisk Hage og alt var så koselig og fredfullt så hurra for det. Og tenk at det bare er noen få dager til vi skal i gang med den andre vårmåneden, det er litt fascinerende. 

Dette er for øvrig veldig kult:

Det er en sketsj for Comic Relief der de liksom så etter en ny stemme til Stephen Hawking og han og mange andre kule folk var med. Dette er så underholdende og fint :)

*

Men da tenkte jeg å skrive litt om en ny musikaloppdagelse som jeg har blitt ganske fascinert av de siste dagene og det er Come from away. Jeg har allerede følt meg ganske bortkjemt i år siden jeg hvert år håper på å finne en musikal jeg kan få helt dilla på og fant Dear Evan Hansen som fylte alle krav sånn sett alt i månedskiftet januar/februar. Og så oppdager jeg nå Come from away som jeg riktignok ikke har like dilla på som Dear Evan Hansen, men som likevel er en musikal som fascinerer meg mer og mer, kanskje fordi den er så unik og annerledes fra alt annet på musikalfronten. 

I Come from away handler det om småbyen Gander på den Canadiske øya Newfoundland som plutselig får tusenvis av nye innbyggere da 38 fly må lande der etter angrepet i USA 11. september i 2001. Og så handler det om menneskene på disse flyene og innbyggerne i Gander som møtes uforutsett etter hendelser som endrer dem og USA for alltid og likevel, mens temaet er seriøst på mange måter og basert på sanne hendelser, så viser musikalcden at dette er en musikal med mye glede og overskudd som på mange måter også handler om håp.

For min del så kom jeg ikke helt inn i denne musikalen første gangen jeg lyttet litt til cd-en, litt fordi musikkstilen (som henter inspirasjon fra Folk, Rock og Country og egentlig ikke hører så mye ut som musikken man gjerne forventer i en musikal) var litt uvant, men mest fordi jeg ofte tenker på sanger i musikaler hver for seg. Selv når jeg lytter gjennom hele av en musikalcd så tenker jeg på hver sang som en brikke i et større puslespill. Og hvis man lytter gjennom Come from away på den måten funker det ikke. I stedet forsto jeg for noen dager siden at poenget med Come from away er å bare sette den på og la det gli over fra en sang til den neste. For det er noe veldig organisk med musikken i denne musikalen, det ene øyeblikket er man på sang nummer en, det neste på sang nummer ni og det føles også som om det er det som er poenget. Og så lytter man og merker det ikke helt selv en gang før man plutselig blir oppriktig rørt av en sang om personer som prøver å ringe hjem til familiene sine i denne usikre perioden der ingen har helt oversikt eller koser seg med en annen sang som er så livsglad at man får lyst til å danse til den. Det er så mange følelser og mer enn noen annen musikal jeg har lyttet til føler jeg at dette er en musikal som oppriktig handler om fellesskap der alt handler om ensemblet i langt større grad enn separate karakterer. 

Det er likevel noen sanger som skiller seg ut og er personlige og en av dem er denne:

Det er Jenn Colella som synger sangen "Me and the Sky" som handler om en kvinnelig pilot og hennes forhold til himmelen og å fly og hvordan hun må takle et nytt forhold til å fly etter terrorangrepet. For det første er det en fantastisk melodi og en flott fortalt tekst, men det er også et veldig sterkt øyeblikk, ikke minst fordi Jenn Colella fremfører det så himla fantastisk. 

Det finnes ellers ganske få klipp fra denne musikalen på Youtube egentlig, men man kan høre cd-en her: https://open.spotify.com/album/3x7BwUyDBtD4AxFBqwlkRj og hvis du ikke blir helt overbevist av den eller de første sangene så prøv bare å ha musikken i bakgrunnen mens du driver med noe annet og så kommer man mer og mer inn i det etter hvert og glemmer snart det andre man drev med mens man bare fascineres av en sår og håpefull og vakkert fortalt musikal som er helt annerledes enn alt annet. Noen andre sanger jeg føler for å trekke frem er "Phoning home", "I am here" og "Prayer" og hvis man vil bli oppmuntret i stedet for å føle en verden av følelser er det veldig koselig med åpningssangen "Welcome to the rock":

Uansett, hurra for flotte musikaler, håper jeg ga dere en ny ide til noe å lytte til nå. Hvis dere vil lytte til en musikal med flott musikk der alt er supert fremført og det hele føles virkelig organisk og som et fargerikt fellesskap kan dere like godt teste ut "Come from away" (som også er en musikal jeg tror kan appellere en hel del også til folk som ikke er så into musikaler og ja, jeg trenger nok cd-en med denne musikalen etter hvert). 

*

Men da har jeg andre ting å drive med. Neste blogginnlegg kommer om noen dager og jeg håper dette innlegget falt i smak og at musikaltips er av interesse :)

Knights of the borrowed dark :)

Heisann! Det er fredag, livet er fint og i går så jeg den nye Skjønnheten og Udyret-filmen igjen bare fordi jeg ville finne på noe (den var bedre første gangen, men da var det premiere og slikt så det gjør ting litt ekstra episk). Ellers har jeg fått lastet ned Super Mario Run på mobilen min så nå har jeg enda mer å drive med. For øvrig er jobbkursting litt mer vanskelig nå for før var det veldig lett å forholde seg til med at man dro dit hver dag, fikk undervisning noen timer og så kunne man dra hjem og drive med alt mulig annet. Nå derimot er det meningen at vi skal dra rundt til bedrifter med CV og åpen søknad og spørre etter praksis og det er litt mer utfordrende. Ikke for det altså, jeg er ikke redd for det eller noe sånt, jeg vet bare med meg selv at jeg generelt sett ikke er et sånt menneske som gjør et fantastisk førsteinntrykk. Jeg fant på et ord for det i går, tredjeinntrykksperson, jeg gjør best inntrykk når folk har kjent meg en stund og vet hvem jeg er og forstår meg. Og det er veldig vanskelig å gi tredjeinntrykket med en gang, jeg vet ikke om jeg faktisk er et sånt menneske som kan gå inn på en butikk og si "hei, kan jeg ha praksis her" og få det. Og kan ikke noen bare gi meg praksis eller jobb med en gang sånn at jeg slipper å måtte forholde meg til alt dette her. Og så kan jeg tenke på hva jeg skal skrive som påskekrim eller utvikle ideer til eventuell Camp Nanowrimo-deltakelse og slike ting i stedet.

*

Nok om det. Ellers har jeg få planer for helgen, men den kommer sikkert til å inneholde en titt innom loppemarkedet på Hasle Skole, spasertur til Liastua, å lese aviser på biblioteket og liknende koselige finheter så det blir nok trivelig. 

Dette er forresten supert:

Det er en mash up av ymse musikalsanger og Vanessa Carlton og slikt og det er så fint :)

Men da tenkte jeg å poste dette:

Fordi jeg har lest denne boka og tenkte å dele min anmeldelse nå. Så da gjør jeg like godt det og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Knights of the Borrowed Dark av Dave Rudden

Denizen Hardwick is an orphan, and his life is, well, normal. Sure, in storybooks orphans are rescued from drudgery when they discover they are a wizard or a warrior or a prophesied king. But this is real life?orphans are just kids without parents. At least that?s what Denizen thought. . . . 
            On a particularly dark night, the gates of Crosscaper Orphanage open to a car that almost growls with power. The car and the man in it retrieve Denizen with the promise of introducing him to a long-lost aunt. But on the ride into the city, they are attacked. Denizen soon learns that monsters can grow out of the shadows. And there is an ancient order of knights who keep them at bay. Denizen has a unique connection to these knights, but everything they tell him feels like a half-truth. If Denizen joins the order, is he fulfilling his destiny, or turning his back on everything his family did to keep him alive?

Det over er Goodreads sin synopsis for denne boka, en bok som er en veldig god start på en Fantasy-serie. Og det er noen bøker der man merker at forfatteren antakelig er minst like nerdete som en selv er og der man merker at dette er en person som har lest Harry Potter og Percy Jackson-serien og Roald Dahl og mye forskjellig Fantasy for barn og ungdom opp i gjennom med en ide om at en dag skal jeg skrive mitt eget bidrag til sjangeren. Og så er denne boka historien om Denizen Hardwick og mens man kan kjenne igjen trekk fra andre historier så er dette en bok som står støtt på egne ben og funker fett som nok et supert alternativ om man vil lese spennende, eventyrlig og actionfylt Fantasy for barn og unge.

Selv hadde jeg det i alle fall veldig gøy med denne boka. Den er ikke perfekt, men det er en stund siden sist jeg leste første boka i en serie og fikk superlyst til å lese neste bok mens jeg tenkte at dette er så kult og awesome. For mens historien på mange områder er noe klassisk og skriver seg inn i en lang tradisjon av historier om det gode og det onde med en foreldreløs gutt i hovedrollen og slikt, så er det såpass godt fortalt og formidlet at man tilgir punktene der historien føles litt velkjent. Det er dessuten veldig engasjerende og underholdende og det at Dave Rudden er så kjent med sjangeren han skriver gjør også at han spøker litt med den og aldri tar seg selv for seriøst.

Jeg liker ellers karakterene. Mens jeg fortsatt ikke føler at jeg virkelig kjenner dem på samme måte som med en del andre fiksjonelle karakterer så kan det også ha med at dette er første boka i en serie. Dessuten er Denizen som er hovedpersonen også en person som ikke lar folk komme helt inn på seg så fort så det er sånn sett også naturlig at det antakelig ikke vil være før i bok to når den kommer eller senere i serien (jeg vet ikke hvor mange bøker det vil komme alt i alt i denne serien) at man virkelig vil kjenne ham.

Og ja, det er egentlig ikke så mye å si. Dette er en bok som har et spennende konsept (som jeg riktignok ikke forstår meg 100% på, men det handler om lys og mørke og riddere og monstre og slikt og jeg skjønner i alle fall at det er fascinerende), det er skrevet av en som vet hvilken tradisjon han skriver seg inn i og leker med denne vissheten underveis og det er tidvis forbausende creepy og stemningsfullt, noe som bare er et pluss.

Terningkast 5!

 

Live Action-versjoner av animasjonsfilmer - karolinske tankespill :)

Heisann! Det er tirsdag og jeg endte av ymse grunner opp på Bygdøy i stad ved Kon Tiki-museet. Var ikke på selve museet riktignok, men jeg var utenfor der jeg kunne ta bilder av hele havet og surre meg litt bort i boligstrøket der fordi å finne buss tilbake til sentrum var mission impossible. Ellers er det Verdens Poesidag så jeg har prøvd å skrive dikt, men har ikke fått det helt til (tror jeg har en mer prosaisk hjerne for tiden) og i morgen er det Musikaldagen (Stephen Sondheim og Andrew Lloyd Webber har bursdag i morgen så jeg feirer dem litt for meg selv). 

Hvis noen føler for å feire henholdsvis Sondheim og Lloyd Webber anbefaler jeg å feire Sondheim med klipp som for eksempel dette:

Det er Raúl Esparza med sangen "Marry me a little" fra Company og ååå, den kombinasjonen av å synge fantastisk og å være minst like brilliant som skuespiller <3

Og med Lloyd Webber har vi dette:

Samantha Barks synger en så fin versjon av "Another suitcase in another hall" fra Evita :)

Og nå valgte jeg bevisst ikke de mest velkjente sangene til Sondheim og Lloyd Webber, men det er absolutt mye fint i de mer kjente sangene og.

*

Nok om det. Nå tenkte jeg å bable litt om Live Action-versjoner av animasjonsfilmer siden det er Disneys nye yndlingsgreie. Jeg har tenkt å bable litt kort om filmene som har kommet og filmene jeg vet skal komme og deretter nevne noen titler jeg faktisk veldig gjerne vil se en Live Action-versjon av. Da setter jeg i gang. 

Så langt har det kommet live versjon av (og jeg bruker de engelske titlene i denne omgang) Cinderella, Jungle Book og Beauty and the Beast. Cinderella imponerte veldig hva angikk kostymer og fotografi og var som en av de julegavene som er fantastisk pakket inn, men som blir litt mer "nja" når man ser hva pakken inneholder i og med at jeg fant den litt for rett frem og kjedelig og savnet musikken fra animasjonsfilmen litt fordi de bidro til å gi mer stemning og sjarm. Jungle Book fant jeg meget imponerende og det er nok den av Live Action-versjonene som i størst grad lever opp til originalen og på visse punkter faktisk er en bedre film. Og Beauty and the Beast likte jeg kjempegodt, men jeg syns fortsatt animasjonsfilmen er den beste filmen. Og det er her problemet med Live Action-versjoner ligger for det kan selvsagt bli veldig fine filmer og jeg forstår Disney godt når de gjør det, men det skal veldig mye til for at Live Action-versjonen skal falle mer i smak enn originalen og jeg vet ikke om det er det Disney egentlig vil heller. Samtidig er det en god introduksjon for de som kanskje ikke har vokst opp med originalen så det er vanskelig. Uansett har Live Action-versjoner åpenbart kommet for å bli og jeg vet at det er planer om Live Action-versjon av Mulan, Lion King og The Little Mermaid blant annet. Hva angår førstnevnte har jeg blandede følelser. På den positive siden har de en plan om å ha kinesiske skuespillere i alle de kinesiske rollene og det er bra og jeg tror også selve historien kan funke veldig godt med levende mennesker (det er egentlig en av de Disney-filmene jeg i høyest grad kan se for meg in real life). Men på den negative siden skal de visst ditche karakteren Shang og heller gi Mulan en rival og det er jo en ting. Det som bekymrer meg mer er likevel det at de visstnok ikke skal ha med noen av sangene. Og greit nok, de trenger ikke ha med alle sangene for historien trenger ikke musikken i like stor grad som f.eks. Beauty and the Beast, men noe av musikken trengs virkelig og det virker som planen deres er å lage en mer gritty og realistisk tolkning av historien og hva er vitsen med å lage en live action-versjon av Disney's Mulan da når så mange av tingene som gjør det til en Disney-film skal droppes. Samtidig høres det ut som om resultatet kan se veldig episk og kult ut og Mulan er jo en awesome historie så igjen, jeg har et blandet forhold til dette prosjektet. Så har vi Lion King som for så vidt er en utakknemlig oppgave siden det blir en live action-versjon av en av de aller mest episke animasjonsfilmene som finnes, men som samtidig har potensiale til å se veldig flott ut så ja, det er vanskelig.

Og her kommer vi til tre eksempler på Disney-filmer som jeg virkelig vil se en Live Action-versjon av:

- Hunchback in Notre Dame

Jeg elsker hvor modig animasjonsfilmen er og hvor mye Disney fikk ut av en historie som i utgangspunktet ikke passer helt som Disney-film og samtidig så har animasjonsfilmen en stor svakhet i form av gargoylene som er helt overflødige og ikke passer sammen med resten. De er for øvrig droppet i musikalversjonen og det er nettopp alt jeg vet om musikalen som gjør at det kunne funket fantastisk om de hentet litt inspirasjon fra musikalen og boka (som jeg på et eller annet tidspunkt trenger å lese) og lager en live action-versjon som er litt mørkere og som kan se helt fantastisk ut. I dette tilfellet ser jeg ellers for meg at de dropper noen av sangene fordi ikke alle er like nødvendige, men har med Hellfire, Out There, God help the Outcast fra animasjonsfilmen og supplerer med Made of Stone fra musikalversjonen og så kan de ha fantastisk scenografi, ha instrumentelle versjoner av noen av sangene de dropper og lager en moden og ettertenksom versjon av historien som kunne vært så flott. 

- Emperor's new groove

Eller Kongerike for en lama som den for mange her til lands er mer kjent som er en film som er enormt underholdende som animasjonsfilm. Og samtidig kunne den blitt litt som Princess Bride om den var med levende mennesker, den kunne beholdt alle vitsene, droppet de få sangene som er fordi de føles overflødiske, men beholdt musikken i instrumentell versjon og ja, det kunne funket og noe av det fine er at her så hadde det ikke vært så store krav til budsjett for om noe så litt teit ut eller rart ut ville det også funket fordi det er en historie som er ment til å være ren og skjær underholdning og som hadde vært morsom å se i live action-versjon.

- Pocahontas

Mens jeg liker Pocahontas så ser jeg at det finnes en del ting å kritisere med animasjonsfilmen, men en ting som er veldig klart er at dette nok er den av Disney's animasjonsfilmer som virker mest voksen og som i størst grad føles som en film med levende mennesker som tilfeldigvis er animert. Følgelig ville det ikke føltes så rart å se Pocahontas med levende mennesker, det hadde føltes mer naturlig enn med mange av Disney's andre animasjonsfilmer. Jeg ser for meg at de kunne hatt den instrumentelle musikken hele veien, men droppet de fleste sangene uten at det gjorde så mye så lenge de beholdt "Colors of the wind"-sangen og så kunne de hatt en skumlere og mer realistisk Ratcliffe, de kunne hatt enda større fokus på å prate med ekte native americans for å skape en så nyansert og god tolkning som mulig og de kunne latt Thomas ha en enda større rolle enn før bare fordi han er den beste karakteren i animasjonsfilmen. Pocahontas var aldri blant Disney's største animerte suksesser så jeg regner ikke med at dette kommer, men det er nok den animasjonsfilmen til Disney som i minst grad føles som en animasjonsfilm på godt og ondt og det gjør at jeg tror det kunne funket bra. 

*

Ellers kan jeg se for meg Hercules til dels hvis de klarte å skape noe like stilisert som i animasjonsfilmen og fikk en litt mer formfull Megara som realistisk sett kunne blitt skadet av en søyle (Megara i animasjonsfilmer er awesome, men hun har alt for smal midje til at det virker realistisk når søylen skader henne skikkelig), jeg tror Rescuers Down Under og Tarzan kunne funket veldig bra om det ble gjort riktig og av animasjonsfilmer som ikke er Disney kan jeg se for meg Anastasia, noen av filmene til Miyazaki og Prince of Egypt :) 

*

Men da har jeg litt andre planer for kvelden så jeg kan drive med mer babling siden. Håper dette var underholdende nok :)

Beauty and the Beast - live action :)

Heisann! Fin ting: jeg har fått en god ide til eventuell Camp Nanowrimo-historie jeg kanskje skal skrive i april (har en sånn ide om å kjøpe en ny notatbok og skrive den for hånd fordi jeg ofte er mer inspirert mens jeg er på farten enn når jeg sitter hjemme og faktisk kan skrive i vei på dataen min), det er biblioteksplaner OG spillkveld i dag og jeg fikk endelig sett nye Skjønnheten og Udyret-filmen i går (noe jeg veldig snart kommer tilbake til). Ellers prøver jeg å få ideer til årets påskekrim siden det bare er tre uker til påskeferien begynner, jeg har endelig fått Dear Evan Hansen-musikalcden i posten (hurra!), jeg klarte å få over 2000 poeng på Wordfeud for noen dager siden (beste resultatet mitt ever) og jeg leser Knights of the Borrowed Dark av Dave Rudden og den er fenomenal. Yay!

Men her er dette:

Jeg har delt dette før, men hvem bryr seg. Audra McDonalds = Wow!

Og her er traileren:

For jeg har altså sett den nye Skjønnheten og Udyret og anmeldelsen min ble såpass lang at jeg skal bruke resten av dette innlegget på den. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi:

Beauty and the Beast ? live action

Jeg har alltid elsket animasjonsfilmen Skjønnheten og Udyret, en film som bestandig har vært min store favoritt blant alle Disneys animasjonsfilmer. Her kan jeg begynne å gå inn på mitt forhold til Belle som karakter og hvor mye jeg ønsker meg biblioteket hennes, men akkurat det har jeg bablet om mye før. Uansett gjorde min kjærlighet overfor animasjonsfilmen at jeg var veldig spent på live action-versjonen, en film jeg endte opp med å like veldig godt til tross for ymse svakheter.

For ååå, på mange måter er live action-versjonen helt magisk. Det er nydelig filmet og fotografert, jeg elsker musikken og atmosfæren og historien er nydelig fortalt i en skikkelig episk og storslagen eventyrfilm som var helt min greie. Jeg gikk ut av kinosalen mens jeg sang for meg selv på den måten jeg kun gjør når jeg har kost meg skikkelig på kino eller teater, jeg var helt med hele veien og jeg fikk store planer om å se den igjen så fort som mulig. Samtidig så hjalp det at jeg hadde veldig lyst til å like denne filmen, det er noen ganger man har så lyst til å kose seg med en film at man gjør det bare av den grunn.

Og jeg tror dette er en film som veldig mye er hva man gjør det til og mens det er sånn med det meste er det litt ekstra slik her. Hvis man har lyst til å drømme seg bort og kose seg så er det akkurat det man vil, men om man er litt mer skeptisk i utgangspunktet så vil man antakelig ikke bli helt overbevist. Og greia er at jeg også forstår de som ikke liker denne filmen veldig godt for det er en på mange måter unødvendig film. Mens den er flott laget og imponerende og interessant og alt det der, så er det også en filmatisering av en animasjonsfilm som allerede var bortimot perfekt i utgangspunktet. Og animasjonsfilmen er fortsatt den klart beste filmen, det er det ingen tvil om.

Samtidig likte jeg hvordan live action-versjonen videreførte historien, den utviklet historien videre, ga den mer kjøtt på beina og det var veldig fascinerende å se. Og jeg syns de nye sangene var veldig fine i tillegg. Jeg liker også skuespillerne og mens det er blandede formeninger om Emma Watson som Belle, likte jeg henne godt. Nei, hun er ingen naturlig sanger og jeg kjenner meg ikke igjen i henne i like stor grad som med Belle i tegnefilmen (som for øvrig er den av alle oppdiktede karakterer jeg har sett mest av meg selv i), men hun har noe genuint ved seg som jeg liker og skaper en jordnær og sympatisk Belle som er lett å like. Jeg liker ellers Kevin Cline som Maurice veldig godt, jeg liker Josh Gad som LeFou og jeg syns Luke Evans er brilliant som Gaston (Luke Evans er den skuespilleren i denne filmen som ser ut til å kose seg aller mest med rollen sin i tillegg).

Filmen har likevel noen småting jeg vil kommentere på rent personlig. For det første: dere har med Audra McDonalds (vinner av 6(!) Tony Awards og en av de beste vokalistene som finnes) og så synger hun såpass lite som hun gjør, det er helt idiotisk hvor lite Audra McDonalds får å spille på og trøsten er at når Audra først får muligheten til å synge så gjør hun det så fantastisk at man er helt wow. For det andre: dere reklamerer for et klart homofilt øyeblikk og beslutter at LeFou er homofil og så skaper dette skandale med Russland som vil boikotte filmen og en bloggerdame som skriver om at hun vil boikotte Disneyland for alltid og drive-in-kinoer som ikke vil vise filmen og folk er helt håpløse fordi det er så mange dumme og fordomsfulle mennesker som ikke har skjønt at vi lever i 2017 og at dette virkelig ikke burde være en big deal i det hele tatt, det er jo bare kjærlighet. Og så er dette homofile øyeblikket (beklager at dette er litt spoiler) to sekunder basically på slutten av filmen og at LeFou er bittelitt mer besatt av Gaston enn i animasjonsfilmen der han allerede hadde en åpenbar man crush. Disney altså, dere skulle ikke sagt noe om homofili-greia for det opptar en så liten del av filmen at de som har noe imot det ikke ville lagt merke til det og de som la merke til det er de som allerede var åpne for det og tenkte at LeFou virka en smule gay alt i animasjonsfilmen mens de bare tok det som en naturlig del av alt sammen. Og igjen, hvorfor skriver vi om homofili som om det skulle være unaturlig og rart i 2017, det er to personer som elsker hverandre og så er de tilfeldigvis samme kjønn, det burde ikke være en greie i det hele tatt. Ååå ?

Jeg syns ellers at Udyrets look og dansescenen med sangen «Beauty and the Beast» funka mye bedre i animasjonsfilmen, jeg syns Ewan McGregor funket dårlig som Lumiere og igjen, Audra McDonalds, unnskyld på vegne av denne filmen, du fortjener så mye bedre.

Og likevel, mens jeg så masse å kommentere på var det som om alt dette ble glemt mens jeg satt og så denne filmen for den er så vakker, det er så fint og jeg har egentlig ikke noe imot live action-versjoner av Disney-filmer fordi jeg er veldig glad i nostalgi. Og jeg håper bare at dette inspirerer Disney til å lage live action-versjon av Hunchback of Notre Dame der de tar med noen av sangene fra musikalversjonen og dropper gargoyle-karakterene for der vøtt, der har vi noe som virkelig kunne blitt episk ❤

Konklusjonen er nok at ja, animasjonsfilmen er fortsatt best og at live action-versjonen har noen svakheter, men ååå, jeg elsket den likevel og var helt i himmelen. Terningkast 5! 

Stjernekamp-ønskeliste og ymse annet :)

Heisann! Det er onsdag, livet er fint og jeg gleder meg til fredag kveld og premieren på nye Skjønnheten og Udyret-filmen, det blir så fint <3 Ellers skjer det ikke så mye spennende, men jeg har det fint og det som gjør alt enda finere er det at det nå begynner å bli så veldig mye mer vårlig ute, noe som igjen gir ekstra energi. Saken er at jeg i det hele tatt har det veldig bra for tiden og det er jo kult :)

Ellers har jeg et nytt skjørt som jeg gleder meg til å bruke en del fremover:

Og ellers handler livet om å fargelegge, skrive (har en sånn ide om å skrive alle novellene i Gatelyktprosjektet på nytt, noe som går veldig sakte fremover fordi jobbkurs flere timer hver dag, ymse andre ting som dukker opp og dilla på Netflix og Nintendo gjør at å finne skrivetid ikke er den letteste tingen i verden alltid, men jeg må bare bli flinkere til å prioritere og så lenge jeg bruker mye tid på å tegne og fargelegge går det bra siden det viktigste for meg ikke nødvendigvis er å skrive, men å være kreativ og drive med skapningsprosesser), lese masse og dagdrømme om å vinne massevis av penger siden jeg har lyst på så mange ganske dyre ting. Jeg har ellers begynt med morsom sparing der jeg har startet en ekstra sparekonto der det spares 20 kr hver gang jeg bruker bankkortet mitt i håp om å få råd til Nintendo Switch og spill til. Siden sparemålet er 4000 kr og jeg i gjennomsnitt bruker bankkortet mitt tre ganger i uka (foretrekker å betale det meste kontant siden jeg føler jeg har mye bedre oversikt da) brukte jeg kalkulator for å regne ut at med 60 kr spart i uka vil det dermed ta meg 66 uker før jeg når målet om Nintendo Switch og det er en stund til. På den positive siden vil det da kanskje være billigere og flere spill utgitt og slikt og tenk så awesome sommeren 2018 vil være da ;)

*

Her er ellers tre fascinerende fakta i villkårlig rekkefølge:

1) Jeg bryr meg forbausende lite om Mammutsalget og andre boksalg. Det virker som om slikt er noe man skal være veldig opptatt av når man elsker litteratur, men for min del har jeg ofte en viss ide om hva jeg har lyst til å lese og det pleier sjelden å være det samme utvalget som bøkene man finner på ymse boksalg. Med norsk skjønnlitteratur bruker jeg i hovedsak biblioteket hvis ikke det er noe som høres veldig interessant ut eller en forfatter jeg er veldig glad i, de mest kjente bøkene er sjelden de jeg er mest interessert i og jeg leser ellers mer engelske bøker enn norske bøker og det er ikke så ofte det er det man finner på salg. Selv foretrekker jeg heller og ha to tilfeller i året der jeg bestiller massemasse bøker på Amazon og ellers kjøpe bøker i ny og ne, i stedet for salg og det er det som føles mest riktig for meg, dessuten er jeg egentlig litt nødt til å prioritere og i hovedsak kjøpe bøker jeg vet at jeg vil like siden jeg allerede har mer bøker hjemme hos meg enn jeg har plass til og da er det praktisk å ha litt liten interesse for boksalg. 

2) Jeg har mange ganger vurdert et blogginnlegg om hvem jeg vil ha med på neste sesong av Stjernekamp, men det blir mer og mer åpenbart at det innlegget antakelig ikke kommer til å dukke opp og derfor tenkte jeg å nevne de som ofte er med på ønskelisten min her:

- Amina Sewali (fordi jeg så henne i Peer Gynt-oppsetningen til Nationaltheateret og fordi hun har en unik stemme og fremtreden som kunne vært veldig spennende å se på Stjernekamp)

- Unnveig Aas (fordi hun er en spennende artist å følge med på fremover, jeg kjenner henne litt og det hadde vært kult å se henne i forskjellige sjangre på Stjernekamp)

- Heidi Ruud Ellingsen (fordi musikalartist med fantastisk stemme og hun har allerede vært med på Drømmerollen på Nrk så det hadde egentlig vært naturlig, dessuten elsker jeg musikalmennesker)

- Siri Nilsen (fordi hun har et sterkt særpreg i stemmen sin og når hun bruker den som best er det som et urskrik, nærmest organisk og så virker hun så sympatisk og jeg har vært fan lenge)

- Herborg Kråkevik (fordi hun synger flott og kunne passet godt inn i konseptet)

- Trond Teigen (fordi jeg har vært fan av ham helt siden jeg var liten og han hadde norske stemmen til Aladdin, dessuten har jeg sett ham i masse musikaler og jeg liker stemmen hans kjempegodt og ja, det kunne vært awesome)

- Sindre Postholm (fordi musikalartist som jeg har elsket i alt jeg har sett ham i og usedvanlig dyktig både som vokalist og danser så det ville vært flott, Sindre Postholm hadde ellers fått hovedrollen på sekundet om jeg hadde hatt muligheten til å sette opp Disney's Hunchback of Notre Dame som musikal i Norge og kunne valgt skuespillere selv)

- Heine Totland (fordi han synger veldig, veldig fint og virker skikkelig sympatisk)

Og av disse så er det bare Siri Nilsen, Unnveig Aas og Amina Sewali som jeg ikke har sett i musikaler før så ønskelista mi er nok litt vel preget av at jeg elsker musikaler og skuespillerne i dem, men pytt sann, dette hadde vært veldig gøy ;)

3) Jeg gleder meg skikkelig til å sjekke posten i dag. Vi fikk nye postkasser i blokka mi for en uke siden og den manglet "nei til reklame"-klistremerke slik jeg hadde på den gamle postkassa mi så nå har jeg fått haugevis med reklame i en ukes tid, men nå bwahaha har jeg fått tak i nytt klistremerke til den nye postkassa så da vil jeg antakelig ha ikke noe i postkassa mi og en verden uten reklame i postkassa er en vakker verden. Når vi først er inne på temaet post er jeg ellers verdens treigeste til å sende av gårde noe som helst i posten (det er fargeleggingspostkort jeg ble ferdig med i januar som jeg enda ikke har sendt) og dette gjør at jeg i to år har hatt planer om å sende inn tekster til Signaler uten å gjøre det fordi jeg er treg og glemmer meg og vips har fristen gått ut og så må jeg tenke sukk, kanskje neste år. Har jeg noen gang nevnt at jeg er vimsete, jeg er det. Ja ja...

*

Det var kanskje ikke så spennende, men jeg håper jeg er underholdende likevel. Her er en god grunn til å ha med Unnveig Aas på Stjernekamp forresten:

Hun gir ut cd 31. mars, dette er hennes nyeste singel og jeg har lyst til å høre henne synge musikal og storband, det kunne sikkert funket fint :)

Neste innlegg kommer uansett på lørdag regner jeg med så da bables vi :)

Smakebit på søndag og Hidden Figures :)

Heisann! Det er søndag, jeg skal gå tur til Liastua etter hvert og livet er fint fordi neste uke er en sånn uke jeg har gledet meg til en stund siden jeg endelig skal se den nye Skjønnheten og Udyret-filmen på kino på fredag og det er biblioteksplaner og spillkveld på lørdag. Og ååå, jeg er så spent på den nye Skjønnheten og Udyret-filmen siden animasjonsfilmen muligens er en av mine definitive yndlingsfilmer (jeg har fortsatt intenst lyst til å være Belle fordi jeg kjenner meg så igjen i henne og å få det biblioteket hadde vært helt magisk) og jeg nå har lyttet litt til soundtracket og blitt særlig glad i denne sangen:

Det er versjonen av "Beauty and the Beast" som spilles på slutten av filmen og jeg liker denne versjonen særlig godt fordi Audra McDonalds som synger først der synger så himla eksepsjonelt fantastisk at bare wow! Det er veldig dumt at Audra McDonalds får synge alt for lite på soundtracket for milde melkespann så flott hun synger, man skjønner hvorfor hun har vunnet 6(!) Tony Awards liksom <3

*

Ellers skal jeg nå først være med på smakebit på søndag før jeg skal dele en filmanmeldelse. Boka jeg skal i gang med nå er denne:

Denne boka heter altså "Min venn pingvinen" og var noe jeg lånte på biblioteket fordi pingviner er fine dyr, forsiden var sjarmerende og det hørtes ut som en interessant og søt bok man kan kose seg litt med. Ut i fra synopsiset handler det om en mann som i 1975 finner en forlatt pingvin på en strand i Argentina som han beslutter å ta vare på, noe som er begynnelsen på et viktig vennskap. Og så er det basert på en sann historie og ja, det virket trivelig nok så yay for det. 

Her er en smakebit: 



Flere smakebiter finner man hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Og ellers er det ikke så mye spennende å melde. Jeg kjøpte meg noen nye tegnesaker i går fordi jeg ikke trenger tegnesaker egentlig, men så er det litt som med bøker, jeg føler at jeg virkelig trenger det likevel og det er jo kjekt. Man kan aldri få nok av hverken bøker eller tegne- og skrivesaker. 

Og her er min anmeldelse av Hidden Figures og så kommer neste innlegg om noen dager:

Hidden Figures

Det er noe litt komfortabelt med filmer viss største svakhet er at de er for sympatiske. Hidden Figures er en slik film på veldig mange måter fordi det er en film som er utrolig lett å like siden den forteller en viktig og interessant historie, er godt laget og gjør veldig mye riktig. Og samtidig så mangler den det lille ekstra som gjør at noen filmer utfordrer deg eller får deg til virkelig å føle nerven i en historie. Jeg likte Hidden Figures, det var en fin filmopplevelse som var både underholdende, engasjerende og lærerik, men den ble litt for lett til å bli virkelig rørende eller minneverdig eller noe jeg trenger å se flere ganger.

Uansett, dette er filmen om tre personer som jobbet i NASA på 60-tallet og som møtte ekstra utfordringer fordi de både var kvinner og afro-amerikanske, noe som selv den dag i dag kan by på mer utfordringer enn nødvendig, men som virkelig skapte motgang i USA på tidlig 60-tall da det fortsatt var mye segregering og slikt. Men disse tre kvinnene jobber likevel for drømmene sine og endte opp som viktige brikker i romkappløpet som etter hvert førte den første mannen til Månen.

Og å vite at det er basert på virkelige skikkelser og å vite historien bak filmen (som igjen er basert på en bok jeg fikk veldig lyst til å lese etter hvert) får dette til å høres ut som en svært interessant og viktig historie, noe det også er. Problemet ligger mer i at filmen blir litt for enkel for ja, det er motgang, men det er likevel ikke nok motgang. Man har lyst til å føle seg sint når man ser diskrimineringen disse kvinnene møter på og i stedet blir man bare oppgitt og frustrert. Og samtidig er det så velment og så sympatisk fortalt at man liker denne filmen veldig godt til tross for dens svakheter.

For å, denne filmen er særdeles sjarmerende. Den er underholdende, den har gode skuespillere og de tre som spiller de bærende rollene er simpelthen brilliante, den skaper karakterer man heier på og vil at skal ha det bra og det er et godt soundtrack og fint fortalt.

Og jeg føler at jeg kanskje har hørtes litt for negativ ut i denne anmeldelsen og det er ikke meningen for jeg likte virkelig denne filmen veldig godt og jeg syns det absolutt er en film som er verdt å se og som jeg er glad for at finnes siden historien er viktig og fin å kjenne til. Det er bare det at denne filmen kunne vært så mye mer enn den er, det er noe med at når ting tilsynelatende løser seg for lett så applauderer man det heller ikke så mye som man vil når hovedpersonene får til storslagne ting.

Med det sagt, jeg syns dette var en veldig fin og sjarmerende filmopplevelse og det er absolutt ingen dårlig film, bare en litt for sympatisk en. Terningkast 4!

Still life with tornado for forever :)

Heisann! Gratulerer på etterskudd med gårsdagen alle kvinner som leser dette innlegget. Husk at vi er awesome! Og ellers er livet fint selv om det er noe med snø i mars som får meg til å tenke at det vil være vinter for alltid. Og det er jo nydelig for tiden, det er eventyrsnø, det er mye sol og det er egentlig ganske så fint, men så ser jeg bilder fra andre steder i landet der det blomstrer og der vårtegn som krokus alt har dukket opp og så gleder jeg meg så mye til det blir varmere og man vil finne hestehov overalt og kunne skifte ut strømpebuksa med sokker og det er mindre glatt på bakken og så tenker jeg at jeg skulle ønske snøen kom i desember i stedet for at det ikke ble sånn ordentlig vinter før i februar for det gjør at våren blir litt forsinket også. Jeg tenker for mye, jeg må bare sette pris på det og det vil jo bli vår til slutt.

Og ellers handler livet om denne sangen og de andre sangene fra Dear Evan Hansen igjen og igjen og igjen:

Det er sangen "For forever" og jeg har fått dilla på frasen "all we see is sky for forever" fra den og så mye jeg skriver for tiden ender på en måte opp med å være fanfiction basert på sangene i Dear Evan Hansen og nå tenkte jeg å dele en liten dings jeg skrev inspirert av denne sangen før jeg går videre til mer litteraturorientert babbel :)

For forever ? alt vi ser

«All we see is sky for forever

Let the world pass by for forever

Feels like we could go on for forever this way

Two friends on a perfect day»

Alt vi ser er himmelen og det er slik alt begynner. Den virker så uendelig fra her nede, vi ser opp og ser skyene som driver forbi, ser gløttet av sol mellom skylaget, lyset som av og til kiler seg frem og av og til ikke, ser likevel så lite av universet fordi vi vet så godt hva som ligger bak. Vi tenker at månen og stjernene hører natten til, men et sted der oppe finnes hele universet, evig natt fordi natten er det som virkelig er det evige mens dagen til sammenlikning kun er små øyeblikk. Sånn sett hører månespillet og stjerneskimmeret også dagen til fordi det er konstant på en måte dagslyset ikke er. Og kanskje er jeg helt på viddene, vet ingen ting. Jeg føler aldri at jeg virkelig vet noe. Men jeg vet at alt som finnes nå er himmelen og oss to. Vi som kan sitte der ved det største treet jeg vet om mens timene flyr uten at vi merker det fordi vi er utenfor tiden nå, utenfor virkeligheten, utenfor lyd. Vi er helt stille, sitter og lytter og i stillhetens rom finnes lydene av vinden mellom gresstråene, suset mellom grenene. Og dette er en begynnelse, dette er et nytt kapittel og vi vet det kanskje litt begge to, vet at disse timene er viktige og verdt å huske på når timene er over og vi drar hjem og alt vi ser ikke er himmelen, men alt annet. Da vil himmelen fortsatt være der, men vi vil ikke se den, ikke ha muligheten til å se den fordi virkeligheten fortsetter uavhengig av stjernene og sollyset og de lett kilende vindpustene. Ikke se den før det er kveld og jeg kan sitte ved vinduet, se ut, finne karlsvogna som jeg tenker på som en handlevogn, og igjen vite at dette er et alt. Som den dagen på åsen var mens vi delte vennskap og smil og stillhet og alt vi kunne se var himmelen.

*

Ellers har jeg lest en veldig fin bok og det er denne:



Nå tenkte jeg å dele en anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og husk at livet er et mirakel selv når det ikke virker helt sånn <3

Still life with tornado av A.S. King

?I am sixteen years old. I am a human being.?

Actually Sarah is several human beings. At once. And only one of them is sixteen. Her parents insist she?s a gifted artist with a bright future, but now she can?t draw a thing, not even her own hand. Meanwhile, there?s a ten-year-old Sarah with a filthy mouth, a bad sunburn, and a clear memory of the family vacation in Mexico that ruined everything. She?s a ray of sunshine compared to twenty-three-year-old Sarah, who has snazzy highlights and a bad attitude. And then there?s forty-year-old Sarah (makes good queso dip, doesn?t wear a bra, really wants sixteen-year-old Sarah to tell the truth about her art teacher). They?re all wandering Philadelphia?along with a homeless artist allegedly named Earl?and they?re all worried about Sarah?s future.

But Sarah?s future isn?t the problem. The present is where she might be having an existential crisis. Or maybe all those other Sarahs are trying to wake her up before she?s lost forever in the tornado of violence and denial that is her parents? marriage.

*

Det over er Goodreads sin synopsis av denne boka, en bok jeg aldri hadde kunnet finne de rette ordene for å oppsummere selv så det er bra andre får det til. Egentlig er denne boka likevel umulig å summere opp på noe som helst vis, på samme måte som det ofte er med A.S. Kings bøker, noe som igjen er en veldig god grunn til at hun lenge har vært en av mine absolutte yndlingsforfattere. Det er noen forfattere der jeg kan se mye å sette pris på selv ved de bøkene jeg ikke liker så godt fordi man merker at de vil så mye og er så innsiktsfulle og A.S. King skriver ungdomsbøker som er gåtefulle, ofte klart feministiske og smarte på samme tid og dette er intet unntak.

Uansett. Her handler det om kunstneriske Sarah som er 16 år og har en eksistensiell krise og som begynner å se tre versjoner av seg selv i ulike aldre mens hun prøver å takle det som hendte under den ferieturen til Mexico da hun var ti år og som endret alt og det som hendte i kunstklubben noen måneder tidligere. Og samtidig handler det ikke om Sarah, men om moren hennes og broren og faren hennes og dette er i det hele tatt en bok som tilsynelatende er en historie, men egentlig er flere, samtidig som alt henger sammen. Og det høres forvirrende ut når jeg prøver å fortelle om denne boka, men det er egentlig ikke forvirrende i det hele tatt. I stedet er det sårt, filosofisk, surrealistisk, smart, håpefullt tross alt og veldig, veldig velskrevet.

Jeg nevnte også at dette er en feministisk bok og den er virkelig det for den setter ord på urettferdigheten Sarah opplever i at hun tenker at problemene hennes bare er teite og uvesentlige fordi hun kjenner andre med større problemer. Det er en følelse mange nok kan kjenne seg igjen i og man kjenner kanskje enda litt mer på den følelsen når man er en tenåringsjente som får følelsen av at alle ser på henne som barnslig og overfladisk fordi hun ikke kan la ting gå, når sannheten er at hun ikke skal trenge å måtte føle det slik fordi problemene hennes er vel så reelle og viktige som utfordringene til moren og broren hennes. Livet er ingen konkurranse i hvem som har det verst og hvis man har blitt såret og sviktet så er det feil uansett. Sarah er dessuten lett å kjenne seg igjen fordi hun er så opptatt av å være original. Dette henger igjen sammen med den dårlige selvfølelsen hennes som forteller at hun må være original for at det hun skaper skal bety noe. Det er i det hele tatt mye å kjenne seg igjen i med Sarah som karakter og alt dette handler om hvor ærligheten A.S. King byr på som forteller. A.S. King er kanskje ikke dronningen av setninger man vil ramme inn og sitere i det uendelige, men hun er en av de mest genuine, åpne og ærlige forfatterne av ungdomsbøker som jeg vet om og det er synd at ingen av bøkene hennes er oversatt til norsk for jeg tror det er mange her til lands som kunne fått mye ut av å lese bøkene hennes.

Og jeg har egentlig ingen konklusjon og det passer egentlig greit for denne boka har også en ganske åpen slutt som føles håpefull, men likevel ikke gir så mange klare svar. Det trenger man ikke heller. A.S. Kings navn forteller det hele, hvordan magien ikke ligger i svarene, men i spørsmålene (A.S. King, asking) og jeg liker å sitte igjen med spørsmål og en visshet om at jeg har lest en særdeles velskrevet og fascinerende ungdomsbok som er så veldig mye mer enn man først tror og som minner en på at kunst finnes i alt som er. Det er en tidvis vond og ubehagelig bok, men aller mest er det en bok som langsomt tvinner deg lenger og lenger inn i nettet sitt og som endte opp som særdeles givende lesning.

Terningkast 5!

3 Story :)

Heisann! Det er mandag og helgens høydepunkt var å dra innom Mathallen i går fordi de hadde cheez doodles-ens dag og man kunne få tak i en fin liten dose cheez doodles gratis (jeg liker både cheez doodles og gratis så det var en god match). Utover det var dette en sånn deilig og behagelig helg der jeg hovedsaklig slappet av så yay for det. Denne uken har jeg i utgangspunktet ikke sånn übermange planer, men jeg har tenkt meg på kino på lørdag for å se Hidden Figures siden den høres ganske interessant ut og jeg vurderer litt å dra på Chat Noir søndag ettermiddag fordi de arrangerer noe de kaller Musikalsøndag og Musikalkompaniet (Trond Teigen, Jannike Kruse og andre musikalfolk som jeg er fan av og som er skikkelig talentfulle) synger sanger fra henholdsvis Chess og Kristina från Duvemåla. Vi får se hva som skjer. 

Ellers bruker jeg mye av tiden til å lytte til musikaldiller, spille Nintendo, fargelegge og dagdrømme om å vinne konkurranser eller på andre måter bli rikere fort siden jeg har veldig lyst på både en mengde teaterbilletter og det ser så fint ut å spille Nintendo Switch og det nye Zelda-spillet. Jeg har også begynt redigeringa av Gatelykt-prosjektet og det går fryktelig sakte fremover riktignok, men jeg har i det minste begynt. Dessuten skriver jeg mye tull og tøys og småting som ikke er del av noen prosjekter (fanfiction inspirert av vidunderlige musikalsanger for eksempel), jeg funderer på om jeg skal prøve meg på Camp Nanowrimo i april og det slo meg på lørdag at det blant sånne "1000 bøker du må lese før du dør", "500 filmer du må se før du dør"-bøker ikke finnes noen bok á "500 musikalcder du må lytte til før du dør" og kanskje det rett og slett er jeg som må skrive en slik guide siden jeg jo har en smule peiling og det sikkert er et marked for det (den kan dessuten være fryktelig subjektiv og karolinsk og full av digresjoner) ;) Hvis eller om eller når jeg setter i gang med en slik guide har jeg dog ikke lyst til å ha med "før du dør" i tittelen, men den kan hete "500 musikalcder alle burde lytte til: En karolinsk guide", sånn så det blir mindre stressende og mer koselig og ikke minner noen på at de en dag skal dø. Vi får igjen se hva som skjer. 

*

Uansett har jeg ikke så mye annet å bable om, men jeg tenkte nå å poste en anmeldelse av denne boka:

Denne grafiske romanen leste jeg første mars og det var sammen med "Nattevakt" en svært fin start på bokmåneden mars. Her er ellers to andre bilder fra denne boka:



Og nå tenkte jeg at jeg skulle poste min anmeldelse av denne boka og så kommer neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

3 story: The secret history of the Giant Man av Matt Kindt

Hvordan må det være å være høyere enn alle andre, kanskje høyest i verden? Å leve i en fragmentert verden der man aldri helt passer inn? Det er dette konseptet som er fundamentet bak denne grafiske romanen, en grafisk roman som var ganske så nydelig og underfundig. I denne boka handler det om Craig Pressgang som er høyere enn alle andre og mens boka er fiksjon kan man se at det kan være inspirert av å lese om andre godt over gjennomsnittet høye mennesker gjennom verdenshistorien. Samtidig, dette kunne vært interessant nok om det bare handlet om Craig og hans liv, men det som løfter denne boka til noe enda mer givende og fascinerende er at det egentlig ikke handler om Craig. Tittelen gir oss et hint og egentlig handler det om tre kvinner i livet til Craig og hvordan de lever med høyden hans. Denne boka er delt opp i tre historier som hver på hver sin måte handler om å leve med mannen og myten Craig er og denne tilnærmingen gjør dette til en bok som man kan tenke mye over i ettertid til tross for at den kun er litt under 200 sider lang.

Selv likte jeg denne boka veldig godt, en bok som kaller seg en Science Fiction, men som egentlig ikke passer inn i en klart bestemt kategori sånn jeg ser det. Den har elementer av flere sjangre og blir sånn sett noe litt diffust, noe som gjør det enda mer fascinerende. Uansett er det fortryllende med boka ikke Craig som karakter i seg selv, men hvordan han sees gjennom øynene til andre. Det er noe med denne tilnærmingen som gjør at man er veldig åpen for å lage egne tolkninger og jeg liker hvordan det ikke er noen enkle svar. Denne boka er dessuten utrolig sår og temmelig trist fordi man virkelig skjønner hvordan å være så høy kan distansere en person fra omverdenen og selv syns jeg det er litt fascinerende lesning også fordi jeg alltid heller har vært litt lavere enn folk rundt meg enn det omvendte, samtidig som det å ikke passe inn i verden er en såpass universell følelse at man ikke trenger å være blant verdens høyeste for å kjenne seg igjen.

Og ellers har jeg ikke så mye jeg vil si om hva som skjer, litt fordi dette er en bok man bør oppleve selv, men også fordi det på mange måter er atmosfæren som er viktigere enn akkurat hva som skjer. Og så er det veldig fint tegnet og det finnes grafiske romaner som kanskje er bedre tegnet, men ikke så mange som i så stor grad som denne boka har en tegnestil som på malerisk og organisk vis virkelig understreker bokas stemning og historie så godt. Konklusjonen er med andre ord at denne boka er veldig verdt å lese og en virkelig klok og underfundig historie om en mann som ikke passer inn og hvordan nærværet av ham, så vel som mangelen på ham passer inn i tilværelsen til tre kvinner i livet hans.

Terningkast 5!

 

Nattevakt og tankespill

Heisann! Det er fredag, en ny helg med ganske få planer venter meg (jeg vurderte å dra på kino, men nå har jeg besluttet å vente med det til neste helg da Hidden Figures har premiere og jeg kan se noe interessant som jeg ikke har sett allerede) og livet er fint fordi jeg allerede har lest ut tre bøker denne måneden (greit nok så var det en diktsamling, en grafisk roman og en barn- og ungdomsbok, men likevel, det er jo en god start). Ellers blir det nok en smule awesome høsten 2018 med Phantom of the Opera på Folketeateret selv om jeg har noen forbehold som jeg har kommet litt inn på her: https://www.facebook.com/Karolinsk/posts/10158334094330430. For jeg fikk en kommentar fra Folketeateret på en annen kommentar jeg hadde skrevet på Facebook-siden deres om en annen sak der jeg dagdrømte om nye og ukjente musikaler og fikk som svar at de basically er avhengig av å selge en viss mengde billetter for at det skal gå rundt siden de er et privat teater og følgelig har de ikke friheten til å sette opp nyere Broadway-musikaler, men må satse på klassiske og veldig kjente musikaler der de vet at de vil selge store mengder billetter. Og siden de får stadig høyere ambisjoner med forestillingene de faktisk setter opp blir sannsynligheten for nyere musikaler som Wicked eller Dear Evan Hansen eller In the Heights eller Disney-musikaler á Hunchback in Notre Dame stadig mindre. Og jeg forstår dette godt, men det betyr også at det ene teateret i Oslo som faktisk kan ta sjansen på å sette opp nyere eller mer ukjente musikaler er Det Norske Teatret i hovedsak. Problemet for min del ligger i at jeg elsker musikaler bortimot uansett, men med å velge klassikerne sånn som Folketeateret nødvendigvis må og slik Oslo Nye Teater ellers i hovedsak gjør så betyr det at ja da, musikalelskerne vil kose seg skikkelig, men de som i utgangspunktet er litt skeptisk til musikalen som sjanger møter ikke på et tilbud som gir dem muligheten til å oppdage at oi, jeg liker jo dette bedre enn jeg trodde. Det er de mer nyere og mer ukjente musikalene som utvider ideen om hva en musikal kan være, musikaler som Fun Home som vant Tony Awards for beste musikal i 2015 eller Something Rotten (eller Hamilton, men som andre har påpeket ville den funket dårlig i en norsk oversettelse) og det er der litt av bekymringen min ligger for er det beste å satse på dem som allerede er glad i musikaler slik mange av teatrene i Oslo på mange måter gjør nå eller bør man satse på dem som ikke har falt for musikaler enda og prøve å få dem til å forstå sjangerens magi? Det er en vanskelig balansegang og det er ikke noen enkle svar og det er jo uansett ikke noe stort problem for jeg fryder meg skikkelig, jeg bare tenker...

*

Nok om det. Ellers tenkte jeg nå å bable om en bok jeg har lest som jeg ikke klarer å skrive en skikkelig anmeldelse av, men der jeg heller føler for å dele noen fine øyeblikk. Jeg har nemlig lest Nattevakt av Stian Hole og Synne Lea og det var en så fin symbiose av naivt skjønne små dikt og nydelige illustrasjoner at det nærmest var en meditativ opplevelse. Her er noen inntrykk:

Her har vi forsiden i Nattevakt som er en samling dikt av Synne Lea og illustrasjoner av Stian Hole. Og denne boka har ingen klar historie, den er mer som en slags god natta-aktig atmosfærisk finhet som man kan lese gjennom fort og siden bla gjennom i ny og ne mens man oppdager nye poetiske underfundigheter som kan fascinere.

Diktene er som her ganske barnlige og naive på en sånn måte som minner meg litt om diktsamlingene til Gro Dahle og som er en stil jeg liker veldig godt. 

Og så vil jeg flytte inn i illustrasjonene til Stian Hole og særlig denne.

Det kan være sårt og gjenkjennelig som her.

Og bare veldig fint som denne illustrasjonen før man kan drømme videre med dikt som dette:

Med andre ord er dette en bok å flyte på, flyte i og verdt å titte på hvis man ikke ønsker annet enn bare å gi seg hen før det er tid for helg og dvalemodus. 

*

Og ellers er det ikke så mye nytt og spennende å melde, men jeg har det fint og en kul ting er at på jobbkurset jeg er på nå så har de som del av tilbudet at man kan prate med en terapeut om psykisk helse eller dumme tanker man kan gå rundt med, man kan prate med en fysioterapeut om fysiske smerter og/eller man kan prate med en ernæringsfysiolog om mat og helse. Selv har jeg ingen fysiske smerter og mens jeg av og til har teite tanker som spinner oppi hodet mitt så har jeg det som regel bra psykisk. Ernæringsfysiolog derimot hadde vært interessant å prate med fordi jeg vet at jeg er veldig glad i snacks og slikt og jeg er også ganske bedagelig og greia er at jeg er når sant skal sies ganske heldig for jeg har ingen allergier, jeg pleier sjelden å ha tannproblemer, jeg er lite syk og å være lat eller usunn pleier ikke å ha store konsekvenser og da er det vanskelig å ta de lure valgene når man ikke taper på de dårlige om det gir mening. Jeg tenker at med å prate med ernæringsfysiolog-fyren (som i tillegg var ganske kjekk, ja jeg er overfladisk til tider) så kan jeg kanskje lettere se vitsen med å velge sunnere alternativer og være mer i aktivitet enn jeg er. Jeg vet ikke helt, jeg har ikke lyst til å gjøre noen store forandringer heller, men det finnes sikkert små endringer i livet som jeg kan gjøre med hell. Vi får se hva som skjer og jeg kan holde dere oppdatert...

Men da tenkte jeg å drive med andre ting og så bables vi om noen dager.
 

Oppsummeringsinnlegg for februar :)

Heisann! Det er tirsdag, jeg har tenkt å kose meg med en Buffy-episode og litt Nintendo senere i kveld og fra og med i morgen er det offisielt en vårmåned vi er i og det er fint å tenke på. Og nei, jeg regner ikke med at alt plutselig blir supervårlig værmessig sett med en gang kalenderen skriver mars i stedet for februar, men det går mot lysere tider så hurra for det :) Ellers var det Oscar-utdelingen på søndag og jeg fikk jo ikke sett det, men jeg har fått sett klipp og lest mye om det og det virker som om jeg tippet riktig angående veldig mye hva angår hvem som vant. Jeg syns ellers det er fascinerende hvordan man på et så proft show som Oscar klarer å gjøre en såpass stor film som å gi feil konvolutt og utrope feil vinner av beste film, men med det sagt så føles det veldig rett at Moonlight vant beste film mens La La Land fikk beste regi, det var på mange måter det jeg håpet på. 

Og ellers:

In Memoriam er alltid så vakkertrist og det blir liksom litt ekstra fantastisk når det er Sara Bareilles som synger og sangen som synges er nydelige Both Sides Now <3 

Jeg likte ellers opptrednen med sangen fra Vaiana og Justin Timberlakes åpningsnummer og jeg syns det er helt greit at Zootopia vant selv om jeg heiet litt mer på Kubo. Hva angår Zootopia syns jeg ellers det er veldig interessant å se hvordan Disney i år hadde to nominerte filmer i kategorien beste animasjonsfilm og vant med den mest nyskapende filmen som ikke har musikalnumre og slikt. Jeg vil absolutt se flere animerte musikaler fra Disney for jeg elsker sånt, men samtidig vet jeg at mye av grunnen til at jeg elsker dem er nostalgien og jeg tror Disney kan tjene på å lære av suksessen til Zootopia og fundere på hvordan de kan skape en animert eventyrmusikal som føles nyskapende og original og som man elsker mer for storyen og sjarmen enn nostalgi-faktoren. Men jeg vet ikke helt, uansett liker jeg Disney generelt sett <3

*

Men da tenkte jeg å oppsummere februar bok- og filmmessig sett og der jeg ikke så sånn kjempemange nye filmer så leste jeg ganske mange bøker denne måneden. Jeg rakk faktisk å lese flere bøker nå i årets korteste måned enn i januar som er blant de lengste månedene, men til gjengjeld så leste jeg flere litt mer lettleste bøker denne måneden så det er nok litt av forklaringen. Uansett, her er oppsummeringen:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for februar

BØKER

- El Deafo av Cece Bell

Interessant og fint formidlet grafisk roman som også er litt lærerik hva angår høreapparater og slikt. Terningkast 4!

- Bluffton av Matt Phelan

Ikke særlig spennende, men atmosfærisk og ikke minst nydelig tegnet grafisk roman. Terningkast 4!

- Seismiske smell av Sara Sølberg

Krevende, men vakkert og smart om havet og ymse annet. En bok som på ingen måte er lettlest, men som føles veldig givende og som dessuten føles så ambisiøs at man elsker den litt bare for det. Terningkast 5!

- Bera the One-Headed troll av Eric Orchard

Adorabel, søt og flott tegnet grafisk roman som jeg kom over en halvtime før stengetid på Grünerløkka bibliotek og så leste jeg den der og da, litt over 120 sider på en knapp halvtime, med andre ord er dette lettlest, men svært interessant mens man holder på. Terningkast 5!

- The summer that melted everything av Tiffany McDaniel

Atmosfærisk og usedvanlig vakkert skrevet bok som jeg satte veldig, veldig pris på. Terningkast 6!

- The Midnight Gang av David Wallace

Sympatisk og underholdende med artige illustrasjoner. Terningkast 5!

- Castle Hangnail av Ursula Vernon

Kul og engasjerende bok som bare viste at Ursula Vernon virkelig er en jeg må lese mye av fordi det er så smart skrevet og i tillegg har hun supre illustrasjoner. Terningkast 5!

- En bror for mye av Linde Hagerup

Nær og fint skrevet barnebok som man kan kjenne seg igjen i uansett alder og som hadde fine illustrasjoner og mye sjarm. Terningkast 5!

- Life in a fishbowl av Len Vlahos

Engasjerende, sær og original. Denne boka er nok veldig smak og behag, men jeg likte den i alle fall.Terningkast 5!

FILMER

- La La Land

Delvis fortryllende, flott klippet og en jazzy musikalfornøyelse. Terningkast 5!

- Lego Batman Movie

En særdeles positiv overraskelse, brilliant, eksepsjonelt underholdende og veldig awesome Batman-film som jeg nøt hvert sekund av og trenger å se igjen. Terningkast 6!

*

Og med det kan vi vinke farvel til februar og glede oss over en ny måned med nye muligheter. Yay! Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi :)

Smakebit på søndag og ymse annet :)

Heisann! Det er søndag, det er Liastua-vær og det er Oscar-utdelingen i kveld som irriterende nok ikke sendes på norsk tv. Og sistnevnte er ikke et veldig stort problem for jeg har ikke noe behov for å se alt, men jeg har lyst til å se alt av musikalske opptredener fordi Sara Bareilles og Lin-Manuel Miranda er blant de som opptrer og jeg håper derfor at mye vil være å finne på Youtube i morgen (da også utdelingen av prisene som interesserer meg mest, dvs. beste animasjonsfilm, beste sang og beste animerte kortfilm). Jeg kommer til å bable litt mer om Oscar-tanker i mitt neste blogginnlegg tenker jeg. 

Ellers har dette vært en helg med få planer, men det er litt behagelig også siden man tross alt kan fargelegge, skrive, lese, se Buffy-episoder og spille Nintendo og vips har man mer enn nok å finne på likevel. Jeg oppdaget ellers at de to filmene som var fjorårets to beste kino-opplevelser fantes på dvd på Platekompaniet og glemte med det at jeg egentlig ikke hadde tenkt å kjøpe noe denne helgen:

Ååå, Kubo-filmen (som jeg håper litt at vinner beste animasjonsfilm selv om jeg regner med at Zootopia gjør det) og Miss Saigon, så fine bidrag til dvd-samlingen :)

Ellers irriterer det meg at jeg må kjøpe månedskort i morgen og at prisen igjen har økt og det som er enda mer teit er at prisen for en sone nå er 708 kr, det hadde faktisk vært bedre om prisen var 710 kr fordi det er så mye ryddigere, ting virker så himla tilfeldig med det 8-tallet. De gangene jeg har sånne fine tanker om hva jeg ville gjort hvis jeg var president i Norge eller noe liknende som ga meg mye makt, tenker jeg at å gjøre kollektivtrafikk bortimot gratis ville vært det første jeg gjorde. Da ville det sikkert vært færre som snek også og enda flere som ikke brukte bil. Kanskje det finnes en parallell dimensjon der det er slik og som jeg en dag finner og så er jeg tilfeldigvis millionær i den dimensjonen med garantert råd til å se absolutt alle de kulturelle tingene jeg ønsker å se denne høsten (som Les Miz, Book of Mormon, Kaos i kulissene, Cats OG Cirque du Soleil) ;)

*

Nok om det. Nå skal jeg være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for tiden er denne:

Life in a fishbowl er en sånn bok jeg kom tilfeldig over i en bokhandel i januar og ble ganske nysgjerrig overfor etter å ha bladd litt i den. Det handler om Jackie hvis fars løsning på å ha fått uhelbredelig kreft i hjernen er å selge livet sitt på nettet til den som er villig til å betale mest. Og så handler det om de som kommer over dette og vil kjøpe, om Jackie som får livet sitt snudd på hodet av alt dette som foregår og konsekvensene av at Jackies far faktisk ender opp med å selge livet sitt til et tv-selskap som gjør dette om til et reality-konsept. 

Selv syns jeg konseptet er interessant, men jeg anskaffet denne boka mest fordi jeg likte den lette skrivestilen, en skrivestil jeg tror gjør denne boka til en veldig polariserende affære. Jeg leste litt anmeldelser av denne boka på Goodreads og det virket som folk enten likte denne boka skikkelig godt eller mislikte den sterkt og det gjør den litt ekstra fascinerende fordi jeg er spent på å finne ut hva jeg ender opp med å tenke. Så langt liker jeg denne boka. Ikke skikkelig godt, men mer enn nok, samtidig som jeg forstår at det er valg her noen vil finne veldig feil (tumoren fars-karakteren rammes av for eksempel, den personifiseres og det er nok noe ikke alle vil like). Og jeg er litt usikker på om jeg syns denne boka er godt skrevet eller ikke, men den engasjerer meg og det er kanskje nok.

Her er i alle fall en smakebit:



Beklager at bildet er litt uskarpt, mobilkameraet mitt er ikke så bra, håper ting er leselig nok. 

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Da har jeg ikke egentlig så mye annet å bable om nå, men vi bables om ikke så lenge. Ha en fin søndag alle sammen :)

 



 

Tanker om de fem nominerte til årets orginale låt Oscar--messig sett :)

Heisann! Det er torsdag og siden sist har jeg fått en fin dose motivasjon og ekstra pågangsmot skrivemessig sett. Utover det har livet handlet om bøker, Nintendo og å se dvd-er på den nye bærbare dvd-spilleren min blant annet. Og jeg har det i grunnen ganske fint. Det er selvsagt litt teit at folk rundt meg er litt masete for tiden (jeg vet at folk bare mener det godt når de kommer med ideer til ting jeg kan gjøre annerledes eller forbedre, men jeg er veldig sårbar og følsom og har lett for å ta det personlig likevel), men det ordner seg nok. Ellers har jeg irriterende få planer for helgen, men jeg trenger for eksempel å komme i gang med et bidrag til denne konkurransen: http://www.h-a.no/kultur/send-inn-ditt-bidrag fordi akkurat påskekrim liker jeg jo skikkelig godt å skrive (det har jeg jo også mye erfaring med å skrive sånn for moro skyld) og dessuten kan jeg ta lunsj på Peppes, nyte en og annen fin spasertur og spise litt mer snacks enn strengt talt nødvendig så det er alltids nok å finne på. Ellers så kommer jeg sikkert til å lytte enda mer til Dear Evan Hansen-musikalcden på Spotify fordi den musikalen åpenbart har tatt over livet mitt ;)

Men nok om det. Nå tenkte jeg å ta for meg de fem sangene som er nominert til beste sang under Oscar 2017 (som ikke sendes på norsk tv i år heller (og nå virker ikke lenger sånne "se utenlands tv på norsk pc"-programmer lenger heller) og det er megateit for hallo i år skal til og med Lin-Manuel Miranda være med og opptre og han er jeg superfan av) med å poste hver av dem med kommentarer til. Jeg håper det byr på underholdende lesning og god fornøyelse. 

Tanker om de fem nominerte sangene i kategorien beste originale låt Oscar-messig sett

- Audition (The fools who dream) fra La La Land

Egentlig burde jeg kanskje postet Emma Stones versjon av denne sangen siden det tross alt er hun som synger den i filmen, men jeg liker Malinda Kathleen Reese sin versjon bedre så derfor ;) Uansett, jeg så jo La La Land for noen uker siden og mens jeg har sett bedre musikaler var det likevel en veldig fin filmopplevelse og scenen med denne sangen var innmari fin, godt hjulpet av at jeg syns dette er den sangen i La La Land som har finest tekst og melodi. Det er en del av meg som alltid setter veldig pris på slike sanger som denne som er som små noveller og som også minner litt om god natta-sanger. Med det sagt så tror jeg denne sangen mangler det lille ekstra som trengs for å faktisk vinne Oscar-prisen, men jeg liker fortsatt godt at akkurat denne sangen er nominert og som fan av Pasek & Paul som har skrevet sangtekstene i La La Land fryder jeg meg på deres vegne over all suksessen til La La Land.

- Can't stop the feeling fra Trolls

Av de nominerte sangene i år er dette den som minner meg mest om "Happy" som var nominert for noen år siden. En sånn sang som er radiovennlig som bare rakkern og som blir skikkelig populær på den måten at mange er litt sånn "oi, er den sangen fra en animasjonsfilm, det ante jeg ikke" fordi man egentlig forbinder sangen mer med hvem som synger den (i dette tilfellet Justin Timberlake) enn filmen den kommer fra. Jeg syns sangen likevel er enda kulere i versjonen man hører i filmen (og som er den jeg deler her) fordi det er en så glad og sjarmerende scene. Og jeg innser at Trolls kanskje er en litt "guilty pleasure"-film for i likhet med animasjonsfilmen Sing som også kom ut i fjor, er det egentlig en ganske forutsigbar historie og en film som er svært underholdende, men ikke noe man virkelig trenger å se, men jeg koste meg med den og jeg koser meg med denne sangen. Jeg tror ikke den vinner, men det hadde absolutt vært greit om den gjorde det (og litt forfriskende siden den mest poppa og radiovennlige av de nominerte til beste sang sjelden er den som faktisk vinner).

- City of Stars fra La La Land

Det er noe litt gammelmodig med melodien til denne sangen (som dessuten er jazzy og pianobasert) som gjør at den føles litt sofistikert på en måte jeg liker ganske godt. Jeg liker ellers tittelen og jeg syns dette absolutt er svært behagelig å lytte til. Med det sagt så er jeg ikke fullt så glad i denne sangen som mange andre for jo da, jeg syns dette er en svært fin og atmosfærisk sang og om den vinner Oscar for beste sang (noe jeg regner med at den faktisk gjør) vil det være fullt fortjent, men samtidig føler jeg at det blir litt for monotont og at det mangler et slags crescendo. Og det er for så vidt også et snev av originalitet i at den tør å holde seg omtrent på samme plan hele veien og handler veldig mye mer om å skape den rette stemningen enn å imponere, men den delen av meg som alltid har vært hakket mer glad i musikaler på scenen enn musikaler på film ønsker jeg en liten dose episkifisering likevel. Uansett er dette fint og jeg elsker at det i år faktisk er en ny musikal som er nominert til massevis av priser, jeg håper det inspirerer til mange flere nye musikaler på kinolerretet i årene fremover ;)

- The empty chair fra Jim: The James Foley Story

Denne sangen lytter jeg til for første gang under skrivingen av dette innlegget og jeg tror generelt sett at dette nok er den mest ukjente av de nominerte sangene i år, noe som gjør at jeg anser sjansene for at akkurat denne sangen vinner som små. Med det sagt så er dette en absolutt fin sang. Jeg liker Sting som synger ganske godt, jeg liker melodien som i likhet med flere av de andre nominerte sangene i år har noe beskjedent med seg og denne sangen har noe jordnært og lett ved seg som er fint å lytte til. For min del syns jeg likevel denne sangen blir litt for kjedelig i forhold til de andre nominerte og jeg syns også at melodien mangler litt egenart siden det føles som om jeg har hørt veldig like sanger som denne før. Jeg tror likevel at om denne sangen fremføres under Oscar-utdelingen så kan det bli et ganske fint øyeblikk. 

- How far I'll go fra Vaiana

Hvis jeg må velge én favoritt av årets nominerte sanger er det nok denne og ikke bare fordi den er skrevet og komponert av Lin-Manuel Miranda, men fordi dette er en utrolig fin sang der jeg liker både tekst og melodi veldig godt. Greia med Vaiana som film for min del er at greit nok så er det andre av de nyere animasjonsfilmene til Disney som har føltes mindre formelative, men samtidig så er det noe med Vaiana som gjør at den føles som en klassisk animasjonsfilm fra tidlig 90-tall i større grad enn mange av de andre nyere prinsesse-filmene til Disney. For meg er det noe med akkurat Vaiana som gjør at den føles som å komme hjem til animasjonsfilmene som i så stor grad var med på å gjøre meg til den jeg er og denne sangen er en stor del av grunnen. Jeg syns ellers at den fremføres helt nydelig av Auli'i Cravalho i filmen og ja, jeg liker denne sangen så godt. 

Det var noen tanker om de nominerte sangene. Uansett gleder jeg meg til å finne ut hvem det blir som vinner :)

*

Men da tenkte jeg å drive med andre ting litt. Neste innlegg kommer sannsynligvis på søndag så da bables vi og god fornøyelse :)

Jungelboken på teater og ymse annet :)

Heisann. Det er mandag og siden sist har jeg rundet hoveddelen av Yoshi-spillet jeg kjøpte for kun litt over to uker siden, jeg har fått oppgradert lånekortet mitt til at jeg kan dra på meråpne filialer (basically betyr det at jeg på enkelte Deichmanske Bibliotek-filialer rundt omkring kan låse meg inn utenom ordinær åpningstid med lånekortet mitt) og det var helt genialt fordi jeg da fikk lånt mer bøker på Majorstua Bibliotek etter å ha funnet litt for få bøker som ropte etter å bli lest på Hovedfilialen og jeg har vært på teater, men det skal jeg komme videre tilbake til. 

Og ellers så tenker jeg mye på skriving for jeg har hele tiden lyst til å skrive og jeg har enormt lyst til å bli forfatter, men samtidig så er det vanskelig og noe av problemet er at jeg er redd for å tenke på skrivingen som en jobb fordi det å ta noe som helst seriøst skremmer meg (det gjelder i grunnen ikke bare skriving, men i det hele tatt). Jeg vil at skrivingen skal være en lek, noe jeg koser meg med og jeg vil ikke at det skal føles som noe jeg må og dermed tar det jo evigheter før jeg kommer nærmere forfatterdrømmen fordi man faktisk må ta det litt på alvor eller i det minste la det være en viktig prioritering på lik linje med nettspill og å lese. Med det sagt så har jeg fått en del ideer til ting jeg kan skrive om Månedstrollene og jeg sendte spontant av gårde Gatelykt-prosjektet til et forlag i går selv om jeg ikke har brukt særlig mye tid på redigering med en sånn tanke om at et forlag, om jeg er heldig, kanskje i det minste kan gi meg noen ideer til hva jeg bør fokusere på i senere og mer seriøst redigeringsarbeid. Jeg prøver i alle fall og jeg tenker mye og da kan det jo hende alt blir lettere etter hvert. 

Hva angår å tenke for mye har jeg ellers vært litt teit i det siste fordi jeg har tenkt litt for mye på at jeg føler at jeg vanligvis er spesiell av feil grunn. Jeg føler at så mange er spesielle fordi de er de første eller beste til noe mens jeg oftere er spesiell fordi jeg trenger lenger tid på å lære ting og er sent ute med ting. Jeg har brukt lenger tid enn mange på å søke jobber, jeg var sent ute med veldig mye gjennom oppveksten min mens ting tilsynelatende har kommet lettere til for lillebroren min, jeg har fortsatt til gode å oppleve kjærligheten (noe som ikke er noe stort problem for så vidt, men verdt å nevne), jeg har så lyst til å skille meg ut fordi jeg er førstemann eller flinkest eller noe slikt i stedet. Trøsten er at jeg tror at mange føler på liknende følelser og at det uansett ikke er noen konkurranse og når jeg får til noe så glemmer jeg helt at jeg var treg med å få det til fordi å, jeg fikk det til. Eksempelvis tok det meg nesten tjue år før jeg endelig rundet Legend of Zelda:Ocarina of times, men ååå så stolt av meg selv jeg var da jeg omsider fikk det til <3

*

Nok om det. Dette er fint:

Det kommer musikal basert på animasjonsfilmen Anastasia (som jeg elsket da den kom, godt hjulpet av at jeg var veldig fascinert av Romanov-slekten og Anastasia som historisk skikkelse da jeg var yngre, det var liksom det, barnepsykologi og gresk mytologi som var de tingene jeg leste masse om, det og sykdomshistorier av en eller annen grunn) og her synges sangen "Journey to the past" av hun som har hovedrollen på Broadway og det er så fint og musikken er så flott =D

*

Ellers har jeg altså sett Jungelboken og her er min anmeldelse. Neste innlegg kommer ellers om noen dager:

Jungelboken ? en nostalgisk fornøyelse

1989 var et viktig år for den jeg har blitt. Jeg husker egentlig omtrent ikke noe fra før 1990, men én viktig ting skjedde for min del i 1989 og det var at jeg så Jungelboken på teater, noe som var mitt første møte med både teateret og musikalen som sjanger. Siden den tid har jeg alltid vært glad i musikaler og mens jeg har tatt «å elske musikaler» ekstra mye på alvor etter 2010 så har det alltid vært en interesse og med Jungelboken begynte alt sammen, Jungelboken der jeg etter alle disse årene fortsatt husker melodier og sangtekster siden det er noe rart og herlig med hvor sterkt inntrykk ting man opplever gir. Anyway, i år satset Chateauf Neuf på en ny oppsetning av denne musikalen og da dro jeg og mamma på teater og hadde et gjensyn med en musikal vi begge har kost oss skikkelig med da jeg var liten. Og å, det var fint, det var supert med en slik dose nostalgi på en helt vanlig søndag i februar.

Historien er nok ganske kjent for de fleste, men det er altså Jungelboken som teater og med et stjernelag av skuespillere, deriblant flere som også var med på oppsetningen i 1989 (og senere produksjoner på tidlig 90-tall siden denne musikalen ble en kjempesuksess). Og det første som må nevnes er scenografien som var fantastisk og i det hele tatt selve atmosfæren fordi man entret salen til jungellyder og lukter som minnet meg om regnskogsavdelingen til Universeum i Gøteborg. Dette er ellers en skikkelig familiemusikal som byr på like mye underholdning for nostalgiske voksne som meg, som den gir barn som møter på denne musikalen for første gang nå.

Hva angår skuespill er det mange kule folk med og et flott ensemble og høydepunktet for min del var definitivt Arlene Wilkes som Raksha. Jeg syns også Reidun Sæther og Espen Grjotheim overbeviste vel så mye som i alt annet jeg har sett dem i og Kevin Haugan er god som Mowgli selv om jeg syns sistnevnte overbeviser mer som danser enn som sanger. Det er ellers en helt kostelig Trump-parodi med apekongen som skapte aller mest latter i salen.

Jeg hadde det med andre ord ganske fint for dette er kanskje ikke en perfekt forestilling (jeg har hørt sangen til Mira bedre for eksempel og jeg syns Tara som karakter skulle hatt mer å spille på siden hun får en hel sang sunget til seg) og dette er nok ikke den teateropplevelsen jeg vil huske best når dette året er omme, men det var veldig fint likevel og ikke minst nostalgisk og viktig fordi det var med Jungelboken alt begynte for meg. Og hvem ville jeg ha vært om jeg ikke elsket musikaler, det klarer jeg ikke en gang å se for meg.

Terningkast 5!

The summer that melted everything :)

Heisann! Det er fredag og jeg har fine helgeplaner med biblioteket OG spillkveld i morgen og Jungelboken på teater på søndag. Ellers er det litt dumt at veska mi (som jeg kjøpte i juli i fjor) gikk i stykker håndtakmessig sett for noen dager siden, men jeg har heldigvis et godt alternativ i form av en veske jeg fikk like etter jul. Og ellers så er jeg på et nytt jobbkurs for tiden og det er greit nok, jeg leser og spiller mye Nintendo og jeg lytter til musikalmusikk veldig mye og det er gøy. Jeg har ellers ymse ting jeg skriver på og i mitt nyeste fargeleggingsprosjekt fikk jeg det for meg at det skulle være nordlys selv om jeg ikke egentlig har sett det in real life:

Mobilkameraet mitt er ikke blant de beste og jeg er egentlig ingen proff fotograf, men jeg håper det ser overbevisende nok ut ;)

Av andre fascinerende ting kan det nevnes at jeg har bærbar dvd-spiller nå, jeg har avbestilt HBO Nordic fordi jeg ikke bruker det nok for tiden og enkelt kan bestille det på nytt hvis behovet melder seg, jeg har visst blitt gjesteblogger i ny og ne her: https://glimty.com/blog/ (mine innlegg er det om musikaler og det om sommer i vinterland) og jeg har lest ut denne boka:

Nå vil min anmeldelse av denne fenomenale boka følge og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

The Summer that melted Everything av Tiffany McDaniel

Det er sommer 1984 og Autopsy Bliss inviterer djevelen til å komme på besøk til småbyen Breathed. Like etter dukker Sal opp som påstår at han er djevelen og med ham kommer en hetebølge og flere merkelige hendelser. Og så handler det om Fielding Bliss, 13 år og sønn av Autopsy, som blir veldig god venn med Sal og en sommer som endret alt.

Personlig ble jeg interessert i denne boka fordi synopsiset hørtes ganske fascinerende ut og ja, denne boka er en svært fascinerende bok. Det er også en usedvanlig atmosfærisk og velskrevet bok og den boka jeg har lest så langt i år som har gjort sterkest inntrykk. Litt fordi jeg liker settingen veldig godt (både småby og 80-tallet), men mest fordi denne boka altså er himla flott skrevet.

Jeg likte ellers stemningen og hvordan denne boka handler om sommeren 1984, men samtidig er en tidløs bok. Og jeg trodde at det var en faktafeil i denne boka relatert til settingen årsmessig sett (det nevnes Mario Bros og jeg trodde det var feil siden karakteren Mario hadde 30års-jubileum i 2015, men litt googling viste at ja, det første skikkelige spillet med Super Mario kom kanskje i 1985, men det fantes arkadespill med ham alt i 1983 og dermed så kan man ha spilt Mario Bros i 1984), men det viser seg at dette altså ikke er en feil likevel og med det så har jeg ikke egentlig noe å kommentere på.

For nei, dette er kanskje ikke en perfekt bok og om man leter litt kan man sikkert finne flere ymse småting å kommentere på, men det føles som en bok som vil så mye. Den tar opp religion, homofili og rasisme blant annet og der tittelen tilsynelatende kun peker på varmen som gjorde at alt bokstavelig talt smeltet den sommeren, er den enda smartere enn det igjen for det som egentlig smelter er folks hemninger. At Sal (som er eller ikke er djevelen) er blant dem smelter bort logikken til folk og gjør at fordommene folk har hatt kommer til syne. Dette er en bok om en sommer der alle i småbyen Breatheds hemmeligheter kommer frem i lyset og sårheten i dette er mye av det som gjør denne boka fantastisk. For det er så klokt og så interessant og det er ingen enkle svar. Dessuten handler det om hvor villig folk er til å finne en syndebukk og de finner en i Sal som er mørkhudet med intenst grønne øyne og full av gåter og hemmeligheter og som kanskje er og kanskje ikke er djevelen, men i alle fall er en få virkelig forstår.

Dette er dessuten en bok som er svært åpen for tolkning og som åpner for tanker og samtaler og derfor føles viktig. I tillegg er denne boka egentlig skikkelig deprimerende på en måte jeg paradoksalt nok likte innmari godt for jeg skal ikke spoile noe, men denne boka handler i stor grad om å miste noen. Og sist, men ikke minst har vi hovedgrunnen til at jeg likte denne boka utrolig godt og det er språket. Denne boka er rått og vakkert skrevet og det er kanskje derfor dette er den første boka i år jeg gir terningkast 6 fordi ååå, dette språket kan man gi seg helt hen til.

Her er noen sitater:

A foolish mistake, it is, to expect the beast, because sometimes, sometimes, it is the flower's turn to own the name.

*

A snake that could harm you, you don?t have much choice to kill. You wouldn?t be able to leave a cobra in your sock drawer. But a snake that is no threat will greatly define the man who decides to kill it anyways.

*

You can imagine anything you want in the dark. You can imagine your father loves you, you can imagine your mother is not disappointed, you can imagine that you are...significant. That you mean somethin' to someone. That's all I ever wanted, Fielding. To matter. That is all I've ever wanted

*

You know where the name hell came from." He crossed his hands on his lap. "After I fell, I kept repeating to myself, God will forgive me. God will forgive me. Centuries of repeating this, I started to shorten it to He'll forgive me. Then finally to one word, He'll. He'll.
"Somewhere along the way, I lost that apostrophe and now it's only Hell. But hidden in that one word is God will forgive me. God will forgive me. That is what is behind my door, you understand. A world of no apostrophes and, therefore, no hope.

*

Sometimes I think older brothers should not be allowed. We fall in love with them too much. They are our everything, all the while, they hurt out of sight for our sake.


 

Lego Batman Movie og ymse annet

Heisann! Fin ting: jeg fortalte moren min om hvordan jeg hadde tenkt å kjøpe meg en bærbar dvd-spiller fordi jeg i litt over et års tid har manglet muligheten til å se dvd-er hjemme i leiligheten min og har massevis av dvd-filmer jeg ønsker å få et gjensyn med og hun tilbød seg å betale for det om jeg bestilte det fordi moren min er verdens snilleste til tider. Anyway, nå kommer jeg til å få bærbar dvd-spiller i posten om ikke så lenge og da vil jeg blant annet få fortgang i "se de originale Star Wars-filmene"-prosjektet mitt. I tillegg skal jeg definitivt ha et gjensyn med Løvenes Konge på norsk for å ære Åsleik Engmark (som i helgen ikke forsto at det ikke er meningen at superkule kjendiser jeg har vært fan av bestandig skal dø sånn plutselig av et illebefinnende mens de bare er 51 år gamle) som er årets mest deprimerende kjendisdød så langt. Her er et eksempel på hvorfor Åsleik Engmark var fantastisk og burde vært udødelig:

Denne dansen er antakelig den eneste gangen jeg både har sett finalen av Skal vi danse og stemt under den nevnte finalen for det er faktisk helt fantastisk. Hvil i fred Timon/Mushu/Woody <3

*

Ellers har jeg allerede forhåndsbestilt billett til å se Skjønnheten og Udyret-filmen på premieren 17. mars, jeg har, etter en tid med litt for lite skriving, besluttet å kose meg fremover med å få skrevet så mange noveller som mulig om Månedstrollene (for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme i gang med redigeringen av f.eks. Gatelykt-prosjektet og kanskje det vil bli lettere hvis jeg allerede har kommet i en god flyt med å skrive på andre ting som bare handler om å ha det gøy der jeg i utgangspunktet ikke har så store ambisjoner), jeg elsker Yoshi og Dear Evan Hansen fortsatt og jeg har det ganske fint for tiden så det er jo bra :)

*

Da tenkte jeg å poste min anmeldelse av Lego Batman Movie, en film jeg ble særdeles positivt overrasket av. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi. 

Lego Batman Movie

Jeg var litt usikker på om jeg skulle se denne filmen. For jeg syns absolutt at Lego Movie var awesome, men jeg hadde i utgangspunktet ikke så store forventninger til Lego Batman Movie. Jeg tenkte at det sikkert ville være underholdende nok, men ikke så mye mer. Likevel endte jeg opp med å dra på Lego Batman Movie likevel fordi «underholdende nok» var det jeg var ute etter og ååå, denne filmen er så mye mer fantastisk enn den høres ut. For man hører Lego Batman og regner ikke nødvendigvis med å se noe helt fantastisk, men fakta er faktisk at dette er en av de mest underholdende filmene jeg har sett. Og mens man på begynnelsen kan bli lurt til å tro at dette er en morsom og underholdende, men kanskje litt for slitsom og hyperaktiv film, så blir den etter hvert oppriktig rørende i tillegg. Alt dette i en film der jeg nøt hvert sekund.

Som med Lego Movie er dette en film der alt tilsynelatende er laget i Lego, men i denne sammenheng fortelles det en historie om Batman og hvordan han etter hvert må lære viktigheten av samarbeid og familie. Og mens det er vanskelig å oppsummere denne filmen på en måte som gjør at den høres skikkelig original ut (sånn utenom Lego-aspektet) så er det heller ikke så farlig. Poenget med denne filmen er ikke egentlig historien, men hvordan den formidles og det på en helt fantastisk måte der man ler, ler og ler litt til, men også tidvis får tårer i øynene av scener som virkelig er oppriktig rørende og vakre.

Dessuten har andre pekt på det, men altså av filmer om Batman så er dette en av de beste. For ja, han er overdrevet og det er ganske parodisk til tider, men det føles likevel som en Batman-film i vel så stor grad som f.eks. Dark Knight-triologien til Nolan og dette er vel den første Batman-filmen som i så stor grad i bunn og grunn handler om hans mangel på en familie, et aspekt som er ganske så fascinerende. Dessuten er denne filmen kongen av popkulturelle referanser og da særlig referanser til Batmans historie. Dette er tydelig en film laget av nerdete og obsessende folk som vet og kan mye om Batman og vil dele dette med verden og det gjør at det funker så bra.

Og så er animasjonen fantastisk, det er sjarmerende og ja, denne filmen er rett og slett eksepsjonelt underholdende og et brilliant valg hvis man vil dra på kino og rett og slett ha det kjempegøy hele tiden. Dessuten er karakterene, og ikke bare Batman, supre og man kan så lese homo-erotiske undertoner inn i forholdet mellom Batman og Joker hvis man føler for det (scenen der de ser hverandre dypt inn i øynene mens de forteller hverandre hvor mye de hater hverandre burde inspirere haugevis med fanfiction-forfattere) og ja, ååå så awesome denne filmen var.

Om noe skal kommenteres på så er nok denne filmen litt smak og behag og jeg tror ikke alle vil bli like overbevist av den som meg. For min del var den likevel fantastisk og mye bedre enn forventet. Og jeg hadde det så gøy at jeg er litt blind for eventuelle svakheter og bare må gi terningkast 6 fordi ååå så underholdende denne filmen var =D

Smakebit på søndag og Cabaret :)

Soundtrack: Dear Evan Hansen <3

Heisann! Det er søndag, jeg skal antakelig gå tur til Liastua etter hvert og livet er fint fordi det inneholder Yoshi-spillet jeg for tiden er veldig glad i, bøker og musikalmusikk. Dessuten starter et nytt Nav-tiltak i morgen som jeg vet veldig lite om og (dessuten er usikker på hvordan jeg finner frem til fordi dårlig stedsans), men personlig liker jeg neste uke mest fordi jeg har mange fine planer den uka (spillkveldplaner, bibliotekplaner, teaterplaner). 

Ellers fikk jeg sett Cabaret på teater forrige onsdag (skal skrive mer om det lenger ned i dette innlegget) og jeg så Lego Batman Movie i går (anmeldelse kommer til uka, men ååå, den var awesome), men nå skal jeg først være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er:

Det er "The Summer that melted everything" av Tiffany McDaniel og hvis den fortsetter å være like bra som den er nå kan det godt hende dette blir årets første bok som jeg gir terningkast 6 siden denne boka er utrolig nydelig skrevet. Det handler om sommeren 1984 da faren til bokas trettenårige hovedperson Fielding Bliss setter inn en annonse i en avis der han inviterer djevelen på besøk. Kort etter dukker Sal opp som ser ut til å være på alder med Fielding og har mørk hud, intenst grønne øyne og som påstår at han er djevelen. Det varierer veldig fra person til person i den lille småbyen Fielding om de tror på at Sal virkelig er djevelen eller ikke, men sikkert er det uansett at han bringer med seg en skarp hete, mange uforutsette hendelser og at han snakker i gåter og historier. Selv syntes jeg konseptet hørtes interessant ut og jeg liker settingen (både at det er småby og at det er 80-tallet), men mer enn det finner jeg denne boka usedvanlig flott skrevet. Jeg kommer sannsynligvis til å skrive en anmeldelse av denne boka når jeg har lest den ut, men ååå, jeg liker den veldig, veldig godt og her er en smakebit:

I had made the mistake of hearing the word devil and immediately imagined horns. But did you know that in Wisconsin, there is a lake, a wondrous lake, called Devil? In Wyoming, there is a magnificent intrusion of rock named the same. There is even a most spectacular breed of praying matis known as Devil's Flower. And a flower, in the genus Crocosmia, known simply as Lucifer. Why, upon hearing the word devil, did I just imagine the monster? Why did I fail to see a lake? A flower growing by that lake`A mantis praying on the very top of a rock? A foolish mistake, it is, to expect the beast, because sometimes, sometimes, it is the flower's turn to own the name.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Og da tenkte jeg å dele min anmeldelse av Cabaret (som jeg altså fikk sett førpremieren til forrige onsdag, yay) og så kommer neste innlegg om noen dager.

Cabaret

Mens en del av meg vil at alle teatre alltid skal velge nye musikaler som ikke er satt opp i Norge før når de skal velge hva de skal sette opp (siden det er så mange musikaler jeg har intenst lyst til å se, men så langt bare kjenner fra musikalcden og en god dose obsessing), så var Cabaret en musikal jeg ikke hadde sett på scenen før og sånn sett et ålreit valg. Det er dessuten et aktuelt valg fordi det politiske klimaet i 2017 på mange måter har skremmende mye til felles med hvordan det var i 1930-tallets Berlin, det er så mye som ulmer under overflaten og det er et valg som viderefører Oslo Nyes tradisjon de siste årene med å velge musikaler som absolutt har sang og dans og underholdning i massevis, men også en viss kynisme ved seg, noe som i denne sammenheng er ment positivt. Og konklusjonen er klar, dette er og var en veldig fin teateropplevelse.

Det handler altså om Berlin på 30-tallet og der kretser handlingen rundt cabaretscenen Kit Kat Club. Her får vi se og merke kontrastene mellom det frilynte og bohemske kunstnermiljøet rundt denne klubben og Berlin ellers og en som virkelig merker disse kontrastene er forfatteren Clifford Bradshaw som forelsker seg i Cabaret-artisten Sally Bowles. Vi møter også andre karakterer som Fräulein Schneider og Herr Schultz og ikke minst konferansieren og altså konferansieren, wow! Mens konferansieren i hovedsak har blitt spilt av menn før så vidt jeg vet spilles hen her av Hilde Louise Asbjørnsen som både spiller på det maskuline og det feminine i en tolkning av konferansieren som hun fortjener å i det minste bli nominert til Hedda-prisen for siden hun er helt brilliant. Jeg liker ellers hvordan de i Lars Berge og Ingvild Holthe Bygdnes har valgt skuespillere i rollene som henholdsvis Clifford og Sally som ikke i hovedsak er kjent som musikalskuespillere, et valg som er med på å understreke en teatralsk tilnærming til Cabaret som jeg liker. For det ER absolutt en musikal og det er en masse sanger, men jeg føler ofte at musikaler som beveger seg tett opp mot teateret ofte fungerer særlig bra siden skuespillet alltid burde være det viktigste. Hvis vokalen er ålreit, men skuespillet er fantastisk overbeviser det meg mer enn om noen synger eksepsjonelt fantastisk, men er bare ålreit som skuespiller om det gir mening. Anyway, de er supre (og jeg vil understreke at de absolutt er gode nok vokalmessig sett også, særlig Ingvild). Hjertet i historien føler jeg man likevel finner hos Birgitte Victoria Svendsen og Nils Ole Oftebro som gir helt nydelige tolkninger av Fräulein Schneider og Herr Schultz. Ensemblet er ellers flinke og ja, dette er en musikal som blir dyktig fremført av alle parter, medregnet orkesteret.

Jeg liker også hvordan man forstår alle parter. Cabaret er ikke en musikal som sier at et valg er det riktige og et annet er galt, i stedet så forstår man alle karakterene og hvorfor de gjør som de gjør. Dessuten elsker jeg hvordan andre akten i Oslo Nyes oppsetning av Cabaret løfter første akten for da det ble pause så var jeg ikke helt overbevist. Det var absolutt bra, men det føltes for lett. I andre akten derimot tør Oslo Nye her å bli veeeldig mørke. Det som tidligere bare har ulmet kommer virkelig frem i lyset her og det gjør at man forstår hvorfor de har gjort som de har gjort når det gjelder den første akten. Det er festen, det er underholdningen og i andre akt forstår man hvorfor og hvordan festen i like stor grad som det er en fest også er en flukt, en måte å gjemme seg for alt det truende som er på vei med nazismen som kommer nærmere og nærmere. Når man forlater salen etter andre akt er man full av tanker og inntrykk og vissheten om at man har sett noe man virkelig vil huske i ettertid. Alt dette gjør dette til en musikal som imponerer meg og som overbeviser i alt fra scenografi til lyssetting til sang og spill.

Og jeg blir likevel kanskje ikke så henført at jeg elskerelskerelsker dette, men det er absolutt terningkast 5 og en oppfordring til å dra på teater og se et stykke som virkelig er verdt å se.

 

Eventyr om havet :)

Heisann! Det er torsdag, jeg er hos faren min og i går endte jeg tilfeldigvis opp med å se førpremieren på Oslo Nye Teaters oppsetning av Cabaret (anmeldelse kommer om noen dager) siden jeg var en av vinnerne på en Facebook-konkurranse og det var veldig kult =D Jeg skal ellers på kino på lørdag og jeg kunne valgt en moden og klok og tankevekkende film, men så vant ønsket om å se noe skikkelig underholdende og artig i stedet så derfor blir det Lego Batman movie (anmeldelse kommer til uka). 

Ellers blogget jeg på mandag om musikalen Dear Evan Hansen og jeg fikk vel sagt det meste om denne musikalen der, men kort oppsummert, den er fantastisk (jeg er litt besatt av musikken for tiden), musikalcden finnes på Spotify nå og man kan også høre sangene her: https://www.youtube.com/channel/UCt4w6RmCEHrb4_AJRpDf2gg/videos, noe som også er verdt det. Uansett er det en del av meg som vil at absolutt alle andre skal elske ting jeg elsker, men jeg innser at jeg ikke kan styre sånt. Jeg kan likevel anbefale å sjekke ut musikken fra Dear Evan Hansen og vil avslutte dagens musikalrelaterte babling med denne sangen: 

Den er så tristvakker og genuint rørende denne sangen <3

*

Nok om det. Dette innlegget skal egentlig handle om bøker. Mer presist disse bøkene:

Det er bøkene "Seismiske smell" og "The bear and the nightingale" og siden jeg har hatt planer om å få anmeldt begge disse bøkene etter hvert har jeg skrevet en slags dobbeltanmeldelse igjen siden jeg syns det funket fint sist. God fornøyelse, lytt til musikaler, les bøker, drikk te og kos dere og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Eventyr om havet

To veldig givende bøker jeg har lest i det siste er «Bear and the Nightingale» av Katherine Arden og «Seismiske Smell» av Sara Sølberg, to bøker som ikke har så mye til felles utover at de begge krevde en del av meg som leser, men ga meg en hel del tilbake. Her skal jeg anmelde begge i korte drag (les ordet «kort» med en klype salt, å fatte meg i korthet faller meg egentlig ikke naturlig) og vi starter med «The Bear and the Nightingale».

Dette var en bok jeg leste fordi den ble anbefalt for fans av bøker som «Uprooted» og «The Night Circus» (begge bøker jeg elsket) og skulle være et skikkelig eventyr. Her skal vi til et gammelt Russland der utfordringen ligger i møte mellom gamle sagn og myter og på den tiden ny kristendom og sånn sett blir dette en eventyrlig roman som også på mange måter er historisk og i alle fall er lærerik og veldig gjennomarbeidet. Katherine Arden har åpenbart gjort grundig research for å skrive denne boka og det merkes, men dette er også en bok som er fascinerende fordi den er inspirert av russiske eventyr.

Selv likte jeg denne boka veldig godt. Jeg likte å lese om hovedpersonen Vasya som representerer den som er helt på team «vi må opprettholde balansen og fortsatt ære de gamle åndene ved huset og skogene der de bor» og som er en sånn super hovedperson som man trives veldig godt med å lese om. Vasya ser åndene som finnes rundt dem og viktigheten av å fortsette å leve i harmoni med dem. Hun møter dog utfordringer i en ny stemor som også ser disse åndene, men frykter dem og en prest (som minner meg litt om Frollo fra Disney?s Ringeren i Notre Dame) som heier på å legge til side all overtro og bare gi seg hen til Gudstroen, men som sprer frykt via måten han formidler den. Det er fascinerende å lese om dette møtet mellom religion og overtro, et tema jeg ikke har sett i så mange bøker før.

Denne boka er dessuten svært atmosfærisk og man kan innvende at den er litt langsom for det er en bok som krever tålmodighet, men samtidig er dette mye av grunnen til at det er såpass stemningsfull som den er. Med andre ord likte jeg denne boka veldig godt. Dette er likevel ikke en bok jeg elsket like mye som med nevnte «Uprooted» og «The Night Circus» og mye av grunnen er at det blir litt for mye som skjer etter hvert og historien henger ikke like godt sammen hele veien. Dette er likevel ikke noe stort problem og konklusjonen er uansett at dette er en fascinerende og eventyrlig bok som er verdt å lese.

*

Jeg har dessuten lest «Seismiske smell» av Sara Sølberg, en bok som krevde litt mer av meg enn forventet, men så var jeg sånn «pytt sann, rundt 150 sider, dette leser jeg ut på en dag eller to» og tenkte ikke på at bøker ikke nødvendigvis er lettleste bare fordi de har under 200 sider. Uansett, denne boka er virkelig verdt det selv om den tok meg litt mer tid å lese enn jeg tenkte på forhånd og her er litt om hvorfor.

I «Seismiske smell» handler det om en kvinne som under en hjerteoperasjon ser bilder av havet begynne å vise seg. Og så fortsetter boka som en roman der hendelser fra fortiden og nåtiden veves sammen til en beretning om havet og mye annet. Og det jeg likte veldig godt med denne boka er at den vil veldig mye. Det er for eksempel en parallellhistorie som foregår i kursiv nederst på sidene i tillegg og ellers så er dette en sånn bok som er smart og underfundig og tidvis oppriktig vakker. Og kanskje føles den litt for smart noen ganger for det er en bok med mye referanser og av og til følte jeg meg ikke smart nok for den. Samtidig var det også noe som gjorde at dette er en bok jeg vil huske i ettertid, for ja, den krever en del av leseren, men den har også så mye overskudd og klokskap at man virkelig blir fascinert.

Her er det et språk som veksler mellom å være tørt og leksikalsk og lyrisk og malende og et cover som er flott som bare rakkern. Og mens ikke alt funker like godt så er det noe med denne boka som føles så ambisiøst og inspirert at man ikke kan annet enn å bli imponert.

Dette er med andre ord en bok som er verdt et forsøk og uansett om man blir helt overbevist eller ei, er man i hvert fall garantert en minneverdig leseropplevelse.

*

Jeg har med andre ord lest to bøker i det siste som begge fortjener terningkast 5 og som jeg her tar meg den frihet å anmelde. God fornøyelse!

 

Dear Evan Hansen :)

Heisann! Det er mandag, værgudene i Oslo har plutselig kommet på at det er vinter og nå både ser og føles det som vinter i mye større grad enn før, jeg liker Yoshi-spillet jeg anskaffet til Nintendo 3DS-en min innmari godt, det er trivelig å ha et gjensyn med Dance Academy på Youtube (den serien er undervurdert) og livet inneholder te og fargelegging og jeg trenger egentlig ikke så mye mer. Og egentlig trenger jeg å skrive om "The Bear and the Nightingale" og "Seismiske smell" som er to bøker jeg har lest i det siste og likt veldig godt, men så inneholder livet også "Dear Evan Hansen" som jeg trenger å obsesse over kjenner jeg så jeg tror jeg vier dette innlegget til det i stedet. Før jeg kommer så langt tenkte jeg dog å dele dette:

Jeg gikk tur til Liastua i går og tok et bilde av snøen mellom grenene. Det var veldig pent <3

*

Og da kan vi gå rett til sakens kjerne og det er å skrive om en musikal som jeg har blitt helt betatt av i det siste og vil at alle andre skal elske også. La meg bable litt om hvorfor.

Dear Evan Hansen - litt om en elskbar musikal og de fem sangene fra denne musikalen som jeg liker aller best


En av de mest positive overraskelsene jeg fant musikalmessig sett i fjor var Theory of Relativity, en for mange ukjent musikal som fortalte om et knippe mennesker som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, men som likevel blir en del av hverandres liv på ymse tilfeldige måter. Mens sangene tidvis var litt vel opplagte så var de fine og jeg likte tittelen som kan virke nerdete, men aller mest understreket hvordan det finnes så mye som knytter oss sammen uansett om vi er en mann som er allergisk mot katter eller en dame som savner moren sin og som understreket det i sanger som føltes veldig genuine på en svært rørende måte. Og dette innlegget handler om en helt annen musikal, men det er likevel mye med Dear Evan Hansen som minner meg om da jeg fant "Theory of Relativity" på Spotify, litt den følelsen av å ha kommet over en hemmelig skatt, men mest det at også denne musikalen har noe rørende genuint ved seg. Og her funker det enda bedre enn i "Theory of Relativity", med "Dear Evan Hansen" snakker vi om en musikal som jeg allerede elsker skikkelig, en musikal som minner meg om da jeg i 2015 ble betatt av "Hamilton" (som jeg for øvrig fortsatt har dilla på, men det er et kapittel for seg selv) og som jeg virkelig skulle ønske jeg kunne fått sett. 

I "Dear Evan Hansen" følger vi nevnte Evan Hansen og hvordan et brev som aldri skulle blitt sett, en løgn som kom ut av kontroll og et intenst ønske om å passe inn et sted byr på mange utfordringer. Og jeg vil ikke oppsummere for mye av plottet selv om jeg basically har spoilet det meste for meg selv allerede for det er ikke først og fremst plottet i seg selv som gjør denne musikalen så fantastisk, men hvordan det formidles i form av melodier og tekster som gjør at jeg sitter igjen med et intenst ønske om å se denne musikalen in real life selv om det kan godt hende det aldri kommer til å skje. Man kan jo alltids drømme uansett og jeg har i hvert fall muligheten til å lytte til sangene igjen og igjen mens jeg bare blir mer og mer fascinert. For det første føles dette som en original musikal i form av at den a) i stor grad handler om sosiale medier, men også fordi b) Evan har sosial angst og i en verden der fokuset på psykisk helse bare blir mer og mer viktig og relevant føles dette veldig interessant. Det er ikke så mange musikaler som tar for seg temaer som psykisk helse og her er dette et viktig element i en musikal som også handler om følgene av en annen klassekamerats selvmord og om familie, kjærlighet og vennskap bare for å nevne noe. Det er også en musikal som forfriskende nok også handler om foreldrene til noen av karakterene, det er så mange historier om ungdom som bare fokuserer på ungdommene, men her er det blant annet to mødre og en far som blir viktige karakterer oppi alt sammen. Dessuten er det så lett å forstå Evan for han gjør valg som på mange måter er feil, men man forstår hvorfor hele tiden og det i en musikal som i veldig stor grad handler om dette universelle ønsket om å passe inn et sted, om å finne en plass der man kan høre hjemme. 

Og så er sangene awesome og alle synger himla bra og jeg kunne egentlig bablet om alle sangene i lange drag, men skal begrense meg til de fem sangene jeg elsker aller mest og det er disse:

- Waving through a window

Dette er den første sangen fra "Dear Evan Hansen" som jeg hørte og dette er en sånn sang som jeg bare liker bedre og bedre for hver gang jeg hører den. Og mye av appellen er hvor relaterbar denne sangen er for man har kanskje ikke sosial angst slik som Evan, men det er lett å relatere seg til hvordan han aldri føler at han passer inn. Han er usikker, keitete og syns alt er vanskelig og samtidig har han et intenst ønske om å bli sett og her synger han om alt dette i en sang som er lett å føle seg hjemme i. Og så er det en fengende melodi som på sett og vis kanskje er den mest radiovennlige i hele musikalen og i tillegg, ååå så fint Ben Platt synger. Han er helt fantastisk, jeg håper virkelig han vinner Tony Awards som beste mannlige hovedrolle i år og han gir seg helt hen til rollen sin som Evan Hansen på en måte som får det til å funke bare enda bedre.

Beste strofe: We start with stars in our eyes
We start believing that we belong
But every sun doesn't rise
And no one tells you where you went wrong

- For forever 

Denne sangen er sår og vakker og jeg er forelsket i melodien. Det er noe uendelig håpefullt og drømmende med melodien her og som bonus er teksten superfin og Ben Platt fortsetter med å synge helt nydelig og han har et helt eget særpreg og en stemme som er helt sin egen og på mange måter litt utypisk musikalstemmemessig sett, noe som bare gjør det enda mer genuint og fint. Denne sangen har ellers allerede inspirert meg til å skrive fanfiction fordi ååå dette er jo bare sååå fint <3 Men så er det sårt også fordi det er en sang om en perfekt dag som egentlig ikke fantes og det viser hvor mye Evan virkelig skulle ønske at dette var sannheten.

Beste strofe: All we see is sky for forever
Let the world pass by for forever
Feels like we could go on for forever this way
Two friends on a perfect day

- Requiem

På en musikalcd der det virker som om godt over halvparten av sangene har lyst til å få deg til å begynne å gråte fordi de er så rørende eller såre eller deprimerende eller inspirerende så er dette kanskje den såreste og vondeste av dem alle og det er ment som et skikkelig kompliment. Den som bærer mye av denne sangen er karakteren Zoe (nydelig spilt av Laura Dreyfuss som har en sånn stemme som er superbehagelig å lytte til), men denne sangen tilhører også Zoes foreldre og aller mest handler dette om tre personer som alle har hver sin grunn til ikke å ville synge et requiem for han som tok selvmord. Det er en sang som er veldig bitter, sår og vond, men det er også nettopp det som gjør den så fantastisk og ååå melodien er dødsfin og jeg elsker teksten og hvordan den viser hvor delte følelser en og samme hendelse kan gi. 

Beste strofe: Cause when the villains fall, the kingdoms never weep
No one lights a candle to remember
No, no one mourns at all
They lay them to sleep
So don't tell me that I didn't have it right
Don't tell me that it wasn't black and white
After all you've put me through, don't say it wasn't true
That you were not the monster that I knew

- You will be found

Denne sangen er en sånn sang vi trenger nå når nyhetene deprimerer og vi har Trump som president og verden er et skikkelig kaos, men så finnes sanger som forteller deg at du vil bli funnet, du vil finne et sted der du hører hjemme, du er ikke alene. Denne sangen er så håpefull og positiv og man blir så glad av alt fra melodien til teksten og hvordan denne sangen er som et lim som binder alt i denne musikalen sammen. Det er et så flott budskap og jeg elsker det <3

Beste strofe: So let the sun come streaming in
Cause you'll reach up and you'll rise again
If you only look around
You will be found

Words fail 

Sånn hvis du har lyst til å bli skikkelig deprimert sånn for moro skyld så er denne sangen et godt alternativ. Selv liker jeg å plage meg selv tydeligvis siden favorittepisodene mine av en rekke tv-serier er de mest deprimerende episodene som jeg egentlig ikke vil at skal eksistere fordi det skjer ting som ikke får lov til å skje, men så skjer det likevel. Denne sangen er en slags musikalsk variant av det, det er en skikkelig sår sang og samtidig er det nettopp der noe av magien ligger for man føler så for Evan her, godt hjulpet av hvordan det fremføres av Ben Platt som aldri synger det for pent. I stedet hører vi hvordan Evan bryter sammen, nærmest er på gråten mens han synger og ååå så mye mer effektivt det straks blir da. Og melodien er så stille i begynnelsen, hele tiden understrekes den følelsen av å mangle ordene, når man ikke har ord for å forklare hvorfor noe har blitt som det ble, men så prøver man likevel. Og samtidig føles det likevel håpefullt helt på slutten og bare, ja denne sangen er så full av følelser og jeg elsker det <3

Beste strofe: No, I'd rather pretend I'm something better than
These broken parts
Pretend I'm something other than
This mess that I am
'Cause then I don't have to look at it
And no one gets to look at it
No, no one can really see

*

Med andre ord er dette en musikal full av følelser og jeg håper jeg en dag får sett den. For sangene er så himla fine, vi har sanger som den rørende, triste og bevisst barnlige "So big/So small", som den morsomme og sjarmerende "Sincerely me" og som de ganske så romantiske "Only Us" og "If I could tell her" i tillegg til de fem jeg trakk frem spesielt og egentlig er alle sangene fine og flott fremført, orkestrert og med nydelige tekster i tillegg. Det mest negative er vel at det bare er 14 sanger slik at man hører gjennom musikalcden i løpet av kun en time mens man har litt lyst til at det skal vare i timevis, ja gjerne tre, fire timer i strekk kunne man sittet og gitt seg helt hen til disse sangene i denne musikalen som jeg elsker og vil at alle andre skal elske litt også.

Dear Evan Hansen er verdt å lytte til med andre ord :)

*

Neste innlegg kommer om noen dager og så bables vi =D

La-La-Land

Heisann! Det er fredag, jeg har kinoplaner i kveld (skal se Vaiana på originalspråket igjen) og til helgen skal jeg kose meg med å anskaffe et nytt Nintendo-spill og ikke minst, lytte bekymrende mye til Dear Evan Hansen fordi den er på Spotify nå. Ellers har jeg ymse prosjekter jeg kan holde på med, jeg leser interessante bøker og ja, jeg har det ganske fint. 

Jeg fikk ellers sett La-La-Land ganske plutselig på onsdagens førpremiere og tenkte nå å bruke resten av dette innlegget til en anmeldelse. Deretter kommer neste innlegg om noen dager så da bables vi og god fornøyelse :)

La-La-Land

La-La-Land var en sånn film som jeg visste at jeg trengte å se fordi det var en ny musikal som var nominert til supermange Oscar-priser og hadde kule folk involvert (deriblant Pasek & Paul, som jeg har blitt veldig fan av i det siste, som låtskrivere) og slikt og så oppdaget jeg oi, festpremiere på Colosseum nesten en måned før den egentlige premieren og fikk veldig lyst til å dra. Da jeg dog var på nettet for å bestille en uke før var imidlertid alle billettene til 18:00-forestillingen 1. februar på Colosseum utsolgt og jeg regnet med at det var det, men skrev en liten kommentar på veggen til arrangementet om at jeg absolutt var interessert om noen hadde en ekstra billett. Kvelden før første februar var det noen som besvarte den meldingen, jeg var spontan som bare rakkern og enden på visa var at jeg fikk kjøpt billett av noen og endte opp med å se førpremieren likevel. Konklusjon: noen ganger har jeg skikkelig flaks =D

Anyway, storyen til La-La-Land er ikke i seg selv særlig nyskapende, men den fortelles på en ganske fin måte. Vi har Mia (Emma Stone) som drømmer om å bli skuespiller og Sebastian (Ryan Gosling) som vil bli jazz-pianist og åpne en egen klubb. Og så er de i Los Angeles, drømmenes by og så oppstår det kjærlighet og så er dette basically en klassisk romantisk drama-komedie med jazzy musikk som en finfin bonus. Selv likte jeg hvordan historien om Mia og Sebastian ble fortalt, men jeg føler likevel at plottet eller kanskje mer spesifikt dramaturgien er denne filmens største svakhet. For filmer kan gjerne fortelle en historie som på mange måter er fortalt før, det er ikke det at plottet i en film nødvendigvis trenger å være kongen av originalitet. Problemet her ligger heller i at når det oppstår konflikt så er det så åpenbart at det er meningen at det skal oppstå konflikt der, det føles litt formulativt. Og man kan innvende at Moana/Vaiana tidvis har litt det samme problemet, men jeg er litt mer villig til å tilgi det i animerte Disney-filmer. Med det sagt så er ikke dette et stort problem for det er fortsatt interessant og engasjerende og man engasjerer seg fortsatt en hel del i hva som skjer med Mia og Sebastian og koser seg skikkelig.

For ååå, denne filmen er veldig lett å like. Jo da, Mia og Sebastian er ikke verdens mest velutviklede karakterer og dramaturgien har som sagt sine svakheter, men alt annet er helt brilliant. Jeg syns musikken funker veldig bra og mens jeg ikke elsker sangene, så liker jeg dem absolutt, jeg elsker koreografien og filmingen og fotografiet. Og ååå, det er sjelden jeg tenker noe særlig over klippingen, men denne filmen er utrolig stilig klippet sammen, scenene glir så fint fra den ene scenen til den andre og alt dette ser så sømløst og sofistikert ut at jeg digger det.

Jeg syns skuespillerne i tillegg er veldig flinke og mens noen har kommentert på stemmene til Ryan Gosling og Emma Stone fordi de er flinke, men de har egentlig ikke store musikalstemmer på den måten man gjerne er mer vant til i musikaler så syns jeg det er greit. De spiller tross alt en jazz-pianist (Ryan Gosling lærte seg etter hva jeg har lest jazz-piano på tre måneder for denne filmens skyld) og en skuespiller og det er sånn sett realistisk at de er bedre som skuespillere enn vokalister. Dessuten føler jeg alltid at skuespillet bør være det viktigste i musikaler og jeg vil heller at noen skal briljere som skuespiller, men kanskje ha noen svakheter rent vokalt enn det omvendte. Og dette var en liten digresjon, men skuespillet er flott og Emma Stone særlig fortjener virkelig alt av priser hun kan få.

Denne filmen har også øyeblikk da den gir seg helt hen til sine jazzy musikalrøtter og det er på mange måter disse øyeblikkene som funker best. Jeg er jo en drømmer og scenen i planetariet for eksempel er skamløst fortryllende. I tillegg merkes det at dette er et prosjekt som de involverte brenner for og det gjør alt bare enda bedre.

Hovedgrunnen til å se denne filmen er likevel de siste tjue minuttene. Hele tiden likte jeg denne filmen til tross for ymse svakheter, men ååå slutten er helt perfekt <3 Jeg skal ikke spoile noe, men det er litt som med Pixars Up der de første ti minuttene fortjener terningkast 6 mens resten er terningkast 5. De siste tjue minuttene av denne filmen er noe av det fineste jeg har sett uansett film.

Jeg lander likevel på en femmer og tenker som så at denne filmen virkelig fortjener å bli sett, men samtidig, hvis du ikke er så interessert i jazzy musikaler og er litt usikker så prøv i det minste å få sett de siste tjue minuttene. De er i seg selv ren og skjær filmmagi.

Oppsummeringsinnlegg for januar :)

Heisann! Det er tirsdag og livet er fint fordi jeg i går skrev en historie om hoppende dinosaurer som jeg ble skikkelig fornøyd med. Ellers finnes det musikalcder som jeg sannsynligvis vil ha muligheten til å lytte til snart, det finnes Nintendo-spill som jeg har tenkt å kjøpe til helgen og tenk, i morgen er det allerede februar og denne første måneden (som vil oppsummeres senere i dette innlegget) har gått skikkelig fort. På den negative siden oppdaget jeg i stad at Litteraturmagasinet Kamilla skal nedlegges, noe som er dumt siden jeg har likt de utgavene av Kamilla som jeg har lest veldig godt (og fordi jeg litt selvopptatt hadde ambisjoner om å få noe på trykk i Kamilla og anså mulighetene som større der enn i enkelte andre litteraturmagasiner, godt hjulpet av at jeg har fått veldig positive tilbakemeldinger fra Kamilla også, og nå kommer det aldri til å skje), men ja ja, det er jo sånt som skjer av og til.

Jeg har for øvrig blitt helt betatt, forført, fått helt dilla på denne sangen nå:

Den heter "Requiem" og er hentet fra Dear Evan Hansen (som altså er musikalen som vil ha digital release på fredag og som jeg anser det som veldig sannsynlig at jeg vil lytte supermasse til fremover om den blir tilgjengelig på Spotify) og ååå, denne sangen. Alle sangene jeg har hørt fra Dear Evan Hansen så langt har jeg elsket, men denne særlig for teksten er helt nydelig og jeg elsker melodien og det er så sårt og vakkert og uendelig fint fremført. Ååå <3

*

Men da tenkte jeg å oppsummere januar bok- og filmmessig sett. Jeg så tre filmer i januar og leste åtte bøker. Hva angikk bøkene så var dette en veldig god måned for jo da, jeg har rukket mer enn åtte bøker på en måned før, men alle bøkene jeg har lest så langt i år har jeg likt alle veldig godt og i flere tilfeller har det vært bøker jeg har likt så godt å holde på med at jeg egentlig har satt pris på det når de har tatt meg seks, syv dager å lese ut. Yay :)

Da setter jeg i alle fall i gang.

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for januar

BØKER

- Hamsterprinsessen Harriet den uovervinnelige av Ursula Vernon

Brilliant, sjarmerende og karolinsk bok med herlige illustrasjoner som var en fornøyelse fra ende til annen. Terningkast 5!

- Søster av Gro Dahle

Veldig fin diktsamling om søsterskap som er leken, sår og skjønn. Terningkast 5!

- The Cavendish home for boys and girls av Claire Legrand

Creepy, velskrevet og fascinerende med en super hovedperson i tillegg. Minner dog litt vel mye om Coraline til tider og føles tidvis litt forvirrende, men dette er likevel en ganske så fin bok. Terningkast 5!

- This is how you die (antologi)

Interessant og engasjerende samling historier basert på konseptet "maskin som vet hvordan du dør". Morbid til tider, men fascinerende også. Terningkast 5!

- Alt som ikke er tjoret fast av Eirin Gundersen

Nydelig skrevet og bare en veldig fin diktsamling om havet og minner og sånt. Terningkast 5!

- My most excellent year av Steve Kluger

Adorabel, sjarmerende og søt ungdomsbok om kjærlighet, baseball, vennskap og Mary Poppins. Terningkast 5!

- The bear and the nightingale av Katherine Arden

Eventyrlig, svært velskrevet, fascinerende og flott gjennomført bok som jeg nok vil anmelde om ikke så lenge. Terningkast 5!

- Podkin One-Ear av Kieran Larwood

Sympatisk, fint skrevet og en sånn bok som nok ville vært en super introduksjon til Fantasy-sjangeren for unge lesere. Ikke spesielt nyskapende kanskje, men absolutt lett å like. Terningkast 5!

FILMER

- Dyrene i Hakkebakkeskogen

Nostalgisk, fint animert og herlig på mange måter selv om den kunne tatt litt mer sjanser. Terningkast 4!

- A new hope (Star Wars Episode 4)

Jeg finner Star Wars-kronologien noe forvirrende, men dette er den første filmen som ble laget da hvert fall og det var en svært underholdende film som fikk en hel masse popkulturelle referanser til å gi mening. Jeg likte musikken og karakterene og har fortsatt planer om å få sett i alle fall de andre filmene fra den opprinnelige triologien snart. Terningkast 5!

- Vaiana

Klassisk Disney med fantastisk animasjon, enormt fengende musikk og nok rørende og herlige øyeblikk til at jeg trenger å se denne filmen igjen så fort som mulig. Terningkast 6!

*

Da har jeg oppsummert januar bok- og filmmessig sett og tenkte å drive med ymse andre ting. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi :)

Vaiana og smakebit på søndag, men ikke i den rekkefølgen :)

Heisann! Det er søndag, jeg kunne se flinke folk synge musikalsanger i går i nesten halvannen time med herlig musikalglede, jeg gleder meg til neste uke som blir super pga. se Vaiana igjen (har sett den, kommer tilbake til det senere i dette innlegget, trenger å se den igjen så fort som mulig), Dear Evan Hansen-musikalcden som kanskje dukker opp på Spotify (digital release 3. februar, håpehåper den vil være på Spotify da) og et Nintendo 3DS-spill jeg trenger å kjøpe (Poochy & Yoshi's Woolly World) og jeg har begynt å se gjennom Dance Academy igjen fra begynnelsen (skal ha et gjensyn med de første to sesongene tenker jeg fordi jeg er i "se ting jeg har sett og likt før"-modus). 

Nå skal jeg være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er "Podkin One-Ear" av Kieran Larwood:

Bildet er funnet på Goodreads-siden om denne boka som bildet også linker til og dette er synopsiset til Goodreads:

Podkin One-Ear is a legend: a fearsome warrior rabbit whose reputation for cunning and triumph in battle has travelled the ages. But how did he become such a mighty fighter? The answer may surprise you... When a travelling bard arrives at Thornwood Warren on Midwinter night, he is warmly welcomed. In return for food and lodging, he settles down to tell of how Podkin One-Ear - and soon the rabbits are enthralled to hear the story of how one lost little rabbit overcame the cruellest enemy imaginable, and became the greatest warrior their land has ever know.

Selv er jeg overfladisk nok til at jeg lånte denne boka på biblioteket kun fordi den hadde noen utrolig søte og veldig fine illustrasjoner og det hørtes ut som fornøyelig lesning og det er en fin bok. Ikke spesielt grensesprengende riktignok siden dette er klassisk Fantasy, men med dyr i stedet for mennesker, men det er sjarmerende, skrivestilen fenger meg og det er underholdende nok og noen ganger er det alt som trengs. Her er en smakebit:

Flere smakebiter fra bøker er å finne hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en laaang anmeldelse av denne filmen her

Jeg var nemlig på Vaiana Masterclass på torsdag, noe som var helt fantastisk siden filmskaperne var der og pratet masse om prosessen med å lage filmen først før de viste filmen. Det var interessant, fascinerende og kult og filmen var flott og her er min anmeldelse altså som kan avslutte dette innlegget. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Vaiana

Jeg er ikke helt sikker på hvilken tittel som er best å bruke av Moana og Vaiana, begge føles egentlig ganske riktige, jeg kommer dog for enkelhets skyld til å si Vaiana i denne anmeldelsen. Uavhengig av tittel dog er det ingen tvil om at dette er en film jeg har ventet lenge på og se og som jeg syns er virkelig imponerende.

For å begynne vil jeg peke på det aspektet ved denne filmen den vil møte mest kritikk for og det er at det ER en ganske klassisk historie og noen vil nok oppleve denne filmen som litt formelativ. Samtidig er noen historier klassiske av en grunn, det er fordi det er noen typer historier som alltid funker og dette er en «Hero?s Journey»-historie på samme måte som f.eks. Ringenes Herre og noen ganger er ikke det viktigste nødvendigvis hvor original en historie er, men hvordan den fortelles og historien i Vaiana formidles fantastisk. Det er også noen som ganske urettferdig vil sammenlikne denne filmen med Frozen som var Disneys forrige prinsesse-musikal og som kjent var og er en kjempesuksess. Personlig vil jeg dog si at i mine øyne er Vaiana den sterkeste av de to filmene for jo da, jeg elsket Frozen da den kom og jeg syns absolutt at det er en usedvanlig flott film, men jeg syns Vaiana har en bedre og mer gjennomtenkt historie og der Frozen, Tangled og Princess and the Frog er flotte filmer, men føles som forsøk på å gjenskape magien fra Disneys animasjonsfilmer fra tidlig på nittitallet, så er man tilbake i Disneys gullalder med Vaiana. Mer enn noen annen animasjonsfilm de siste årene føles denne filmen som å komme hjem, denne filmen ga meg akkurat den samme følelsen som da jeg så Den lille havfruen og Aladdin, på samme tid som den likevel har nok nyskapende elementer til at det aldri føles gammeldags av den grunn. Det er slike ting som gjør at jeg virkelig elsket denne filmen til tross for at den kanskje er litt formelativ og klassisk til tider. Vaiana er å komme hjem til filmene jeg elsket som barn og som var med på å gjøre meg til den jeg er.

Og det var en litt lang digresjon, la meg komme tilbake til poenget. Vi følger altså Vaiana som alltid har elsket havet og hørt havet kalle henne. Samtidig er faren hennes høvding på øya der de bor i en tid for veldig, veldig lenge siden, og han er sånn «nei, nei, du må bli her, havet er farlig, du må ta over som høvding og være fornøyd med det vi har her». Og så truer farer øya og Vaiana innser at hun må dra ut på havet, finne halvguden Maui og dra for å sette på plass en magisk stein og så handler det om Vaianas reise der hun møter mange farer, men også får nye venner og slikt. Og ååå, jeg liker karakterene så godt. Mens man kanskje ikke like lett kan sette Vaiana i en bås på samme måte som enkelte tidligere Disney-heltinner så betyr jo det egentlig at hun er mer realistisk for hun kan minne om Mulan til tider, men også Pocahontas, Rapunzel, Anna fra Frozen og flere til på samme tid som hun likevel er en helt egen person som alltid føles genuin og realistisk. Og uten å spoile noe så er et forfriskende aspekt ved Vaiana det at der tidligere Disney-heltinner ofte vil bytte ut det de har med noe nytt så vil Vaiana ha begge deler. Hun drømmer om havet, men hun elsker fortsatt øya og familien sin og er fortsatt klar til å ta på seg ansvaret som høvding. Når hun reiser så handler det ikke om ønsket om å være nær havet hun er så knyttet til først og fremst, men å redde øya og menneskene hun elsker. Og når dette byr på utfordringer handler det like mye om hennes usikkerhet for om hun er den rette til å redde verden, noe som gjør dette til en svært dyp film. Ellers er Maui fantastisk, Dwayne «the Rock» Johnson stjeler showet totalt, og jeg digger ellers Tamatoa, kokosnøttpiratene og Hei Hei (fantastisk stemmelagt av Alan Tyduk). Og havet er på mange måter en karakter i seg selv, noe som er kult.

Ellers, ååå animasjonen. Seriøst, animasjonen <3 Denne filmen er så himla fantastisk animert at man nærmest måper av å se det og havet særlig ser ekstremt realistisk ut. Jeg elsker dessuten den innmari fengende musikken og det hjelper selvsagt at Lin-Manuel Miranda er involvert og er kongen av fengende musikk i det hele tatt, men Mark Mancina og Opetaia Foa?i er vel så viktige deler av det som gjør denne filmen til et musikalsk høydepunkt. Og man kan innvende at musikken kanskje ikke er så Broadway-aktig som i f.eks. Frozen og at det muligens mangler en sånn «ha på hjernen i evigheter mens man nesten blir litt sprø av det»-sang her, men det er egentlig litt fint. Jeg syns dette er en film der karakteren og reisen og animasjonen er det som driver historien mer enn musikken på samme tid som musikken likevel er limet som binder alt organisk sammen. Kort oppsummert, for meg funker dette fett.

Konklusjonen min er at dette er en film som fortjener å sees og aller helst på kino. Det er noe med atmosfæren i Vaiana som gjør at jeg tror Studio Ghibli-fans vil like den veldig godt og det er en film som virkelig inspirerer og engasjerer og har et fint budskap i tillegg. Og nei, jeg håper fortsatt mest at Kubo vinner Oscar for beste animasjonsfilm og jeg tror mest at Zootopia vinner, men denne filmen fortjener virkelig å være nominert og bør vinne for beste originale sang siden «How far I?ll go» er superfin og nydelig fremført av fortsatt svært unge, men meget talentfulle Auli?i Cravalho. Dette er ingen perfekt film og man kan finne nok av småting å kommentere på hvis man leter litt, men det er en nydelig animert og herlig fortalt animasjonsfilm og jeg elsker den.

Terningkast 6!

Ditt og datt av interesse :)

Fine ting: Vaiana Masterclass i dag (gleder meg <3) og Musikalkompaniet på lørdag (sistnevnte er konsert på Chat Noir der fem dyktige musikalartister bruker halvannen time til å synge musikalsanger). Jeg har ellers skikkelig dilla på fargelegging og har skaffet enda mer utstyr og dette er begynnelsen på prosjektet mitt for øyeblikket:

På den negative siden har jeg følt meg litt uheldig i det siste fordi jeg hadde storslagne, episke planer om å dra på førpremieren til La-La-Land klokka 18:00 onsdag 1. februar, men da jeg skulle bestille billetten i går morges var det utsolgt. Og jeg har ikke mulighet til å se 21:00-forestillingen samme dag og premieren er ikke før 24. februar og jeg er litt skuffet. Og så var det et sånt kult arrangement på Kulturhuset i går der forfattere skulle snakke om hva de skrev som barn og det hørtes veldig interessant og inspirerende ut så jeg tok t-banen ned til sentrum og troppet opp ti minutter før det skulle begynne da det viste seg å være helt fullt slik at jeg måtte snu og dra hjemover og hele turen var bortkastet. Ja ja, ingen turer til sentrum er helt bortkastet siden to halvtimer med t-bane betyr to halvtimer med mulighet til å spille Pokémon, lese og trøste seg selv med å skrive tekster i notatboka si om å føle seg motarbeidet av skjebnen. Ting ordner seg jo, jeg bare takler skuffelser litt dårlig av og til. 

*

Det som dog ER kult er at jeg var så fornøyd med Oscar-nominasjonene, noe jeg skrev litt om her: https://www.facebook.com/Karolinsk/posts/10158153371730430 og en ting som er ganske artig er at jeg i mitt forrige blogginnlegg skrev om hvilke filmer jeg håpet ville bli nominert til beste animasjonsfilm og fire av de fem jeg håpet på ble det (og den som ikke ble det var den som jeg uansett trodde litt at ville hatt bedre muligheter et annet år siden 2016, om ikke annet, var et svært godt år for animasjonsfilmer) ;) Slike ting får meg til å føle at jeg har skikkelig peiling på animasjonsfilm og god smak i tillegg. 

Og ååå, jeg håper denne sangen vinner for beste originale sang:

Denne sangen er sååå fin <3 (Og det er flere andre fine sanger nominert til samme kategori så jeg håper virkelig en eller annen norsk tv-kanal sender Oscar i år siden det vil være innmari fine musikalske opptredener garantert.)

*

Så jo da, det er mye å være fornøyd med, jeg får fokusere på det i stedet for å være for skuffet over tilfeller av uflaks, alt ordner seg. Og boka jeg leser på er såå fin og fascinerende, jeg har uansett mye jeg gleder meg til i neste uke og livet er en fin karusell så yay! Men da har jeg andre planer så da bables vi om noen dager. God fornøyelse og hakuna matata :)

Tanker om hvilke animasjonsfilmer jeg håper blir nominert til beste animasjonsfilm Oscar 2017 :)

Heisann! Det er mandag og livet er aller mest fint fordi jeg skal på Vaiana Masterclass på torsdag, noe som blir awesome siden de kommer til å vise filmen på originalspråket (attpåtil åtte dager før den egentlige premieren) og i tillegg kommer til å ha filmskaperne der som først kommer til å snakke om prosessen med å lage filmen og to av filmskaperne er John Musker og Ron Clements som også er filmskaperne bak blant annet Disneys Den lille havfruen og Aladdin så ååå, det blir så kult og fascinerende <3 Det eneste aberet er egentlig at det er på Vika Kino så jeg risikerer kanskje å måtte spise noe annet enn popcorn på kino, men det er egentlig et veldig lite problem og yay, jeg gleder meg! 

Ellers er jeg litt skuffet over at jeg ikke vinner på noen konkurranser for tiden, men på den positive siden har jeg begynt på en ny novelle om Månedstrollene der det handler om tre av dem som spiller Yatzy sammen og jeg er skikkelig fornøyd med begynnelsen og tenkte å dele den her nå før jeg fortsetter:

Begynnelse på ny historie om Månedstrollene

Vinteren finnes også her. Her ved det lille røde huset i skogkanten der Desembertrollet bor, her hvor man hører suset i trærne, hvor frosten maler i tretoppene slik at de ser ut som kunstverk, som noe mer enn bare trær. Det er de tidlige solnedgangers tid og man kan leve for akkurat det januarlyset, når det er på sitt vakreste og det er som om snøen som har kommet glitrer og alt er litt ekstra magisk. Vinteren finnes også her. 

Og den finnes der inne i det røde huset der Desembertrollet bor og der hun har en peis med flammer som danser viltert og varmende, der hun har te i massevis om det passer seg sånn og ikke minst, der hun har Yatzy og enda bedre, noen å spille det med. Oktobertrollet og Augusttrollet er nemlig på besøk siden de begge holder til i Oslo og omegn størsteparten av året og tilværelsen og det var en sånn fin og koselig helg med få andre planer og en klar visshet om at å spille Yatzy kanskje kan være den aller fineste planen av dem alle. Tryggheten finnes der, omsorgen og roen og. Og vinteren. Vinteren finnes overalt.

*

Men da tenkte jeg å lage en liste. Greia er nemlig den at jeg egentlig ikke hadde noen storslagen plan for dette blogginnlegget, men så oppdaget jeg at det er i morgen de nominerte til Oscar 2017 vil bli annonsert og det ga meg en ide. I et senere innlegg har jeg tenkt å ta for meg tanker om de fem filmene som ER nominert til beste animasjonsfilm og her tenkte jeg å lage en liste over hvilke fem animasjonsfilmer fra 2016 jeg aller mest håper vil bli nominert. Da setter jeg i gang.

Hvilke fem animasjonsfilmer jeg syns fortjener å være nominert til prisen beste animasjonsfilm Oscar 2017 og kort om hvorfor

I 2016 kom det faktisk veldig mange animasjonsfilmer og svært mange av dem var dessuten veldig gode. Følgelig har Oscar-komiteen et vanskelig valg når de skal velge kun fem filmer og det er med andre ord ganske så stor sannsynlighet for at de fem jeg håper litt ekstra på at blir de nominerte ikke alle blir det. Det er også ganske sikkert at de som faktisk blir nominert alle vil fortjene det veldig. Jeg har likevel noen filmer jeg heier litt ekstra på og de skal jeg nå ta for meg. Før jeg kommer hen dit tenkte jeg dog å nevne noen animasjonsfilmer fra fjoråret som jeg ikke tror vil bli nominert, men som likevel har sin sjarm. Vi har her Storkene (ikke sett enda pga. veldig få visninger på originalspråket, men jeg har hørt at den er overraskende morsom, ganske undervurdert og temmelig sjarmerende), Secret Life of Pets, Trolls og Sing (de to sistnevnte har jeg sett og personlig likte jeg dem skikkelig godt, men jeg tror ikke de når opp når det gjelder Oscar), Sausage Party (denne har jeg ikke sett, men jeg tror faktisk den er ganske smart og underholdende selv om, eller kanskje fordi, den er forbløffende grov til animasjonsfilm å være) og Finding Dory (det kan egentlig veldig godt hende at denne filmen vil bli nominert siden det er en svært fin film og dessuten en Pixar-film og Pixar nomineres bortimot bestandig, men jeg føler at den ble litt for masete og slikt på slutten og det er også en oppfølger og nettopp derfor tror jeg den kanskje ikke vil nomineres til tross for at det er Pixar). 

Da til filmene jeg virkelig håper blir nominert:

- Zootopia

Zootopia er basically garantert en nominasjon, litt fordi den var en kjempesuksess på alle måter og fordi det rett og slett er en virkelig fantastisk animasjonsfilm. Den er smart, fargerik, underholdende og rørende og særdeles engasjerende i tillegg med en god historie som også er tankevekkende og aktuell. Om noe så er den kanskje litt vel opplagt i budskapet sitt, men det er et lite aber ved en film som ikke bare er en eksepsjonelt sannsynlig kandidat til å bli nominert, men også en ganske så sannsynlig vinner.

- Moana/Vaiana

Det er litt usikkert om det faktisk vil være hele to nominerte Disney-filmer og hvis Oscar-komitéen går for kun én av fjorårets to animasjonsfilmer så er det nok Zootopia som velges siden den tross alt er den mest nyskapende av de to filmene. Jeg håper likevel skikkelig at de nominerer Moana for nei, jeg har ikke sett den enda (men det skal jeg altså på torsdag, wohoo), men alt jeg har lest om denne filmen får det til å virke som et klassisk Disney-eventyr av beste sort med en fantastisk hovedperson, omg-brilliant animasjon og et sykt fengende soundtrack signert blant annet Lin-Manuel Miranda (<3) som jeg har hatt dilla på i månedsvis. Dessuten er det ikke noen kjærlighetshistorie, men heller en historie om å dra ut på havet for å oppleve et storslagent eventyr og jeg liker det og jeg syns denne filmen absolutt fortjener å være nominert.

- Kubo and the two Strings

Det er en del av meg som ikke bare håper at denne filmen vil bli nominert, men jeg håper egentlig litt at den vinner også. For ååå som Laika fortjener det etter å ha laget stop-motion animasjonsfilmer som bare blir bedre og bedre og bare mer og mer detaljerte og gjennomarbeidede. Jeg har alltid likt stop-motion som stil, det er noe virkelig fascinerende ved det og det blir bare mer imponerende når man tar innover seg hvor mye arbeid det krever, hvor mye nøyaktighet og tålmodighet. Og denne filmen var den kanskje beste filmen jeg så i fjor og ikke bare på grunn av den nydelige animasjonen, men også fordi det var en rørende, eventyrlig og flott historie inspirert av Japan og med karakterer som man dessuten ble skikkelig glad i. Og antakelig vinner nok Disney og det vil være fullt fortjent, men jeg heier litt ekstra på denne filmen likevel for det er kanskje ikke en helt perfekt film på alle måter, men det er en usedvanlig flott filmopplevelse uansett og Laika er supre :)

- My life as a Zucchini 

Denne filmen vet jeg egentlig ganske lite om utover at den var Golden Globe-nominert til beste animasjonsfilm og har fått usedvanlig gode kritikker, men den ser veldig interessant ut og litt sær på en kul måte. Dessuten pleier det alltid å være en og annen mer ukjent europeisk animasjonsfilm og dette er en film som i så måte passer godt til kriteriene. Her er det ellers også stop-motion, men i en ganske annerledes stil enn i Kubo and the two Strings og jeg liker at dette virker som en temmelig original, rørende og moden animasjonsfilm av den sorten som kanskje vil passe bedre for voksne enn for barn.

- The Little Prince

Av de filmene jeg håper blir nominert er dette den jeg anser som minst sannsynlig at blir det for det kan like godt bli "The Red Turtle" (fordi Studio Ghibli er involvert), "Kung Fu Panda 3" (fordi den er en flott avslutning på en svært fin film-triologi) eller en av de filmene jeg nevnte lenger oppe blant filmer som er flotte, men som jeg ikke trodde ville bli nominert. Og jeg tror også denne filmen ville hatt bedre sjanser i et annet år enn i 2016 (som altså var et fremragende år for animasjonsfilmer i det minste) da det var mindre konkurranse. Med det sagt, jeg håper litt at denne filmen, med sin unike miks av stop-motion og dataanimasjon, blir nominert fordi det er en veldig fin film. Den tar utgangspunktet i den nydelige historien om den lille prinsen (en historie jeg alltid har elsket), men skaper sin egen vri på den i en film som er rørende, finurlig og interessant til tross for at den har ymse småting her og der som trekker ned. Jeg syns likevel at denne filmen fortjener å nomineres tross alt siden det er en film som vil mye og som gjør et skikkelig godt forsøk og når den ikke lykkes 100% hele veien så kan absolutt ingen si at den ikke gjorde sitt beste og da med hjertet i hvert fall. 
*

Det var listen min. Jeg vil understreke at jeg blir godt fornøyd uansett og at jeg har tenkt å skrive et innlegg om filmene som faktisk ble nominert etter hvert også, dette er bare noen jeg heier litt ekstra på (og da kanskje særlig Zootopia, Vaiana og Kubo and the two Strings). Vi får se hvordan det går :)

*

Men da har jeg andre ting å drive med og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

Alt som ikke har blitt tjoret fast og ymse annet

Fin ting 1, jeg var hos tannlegen på torsdag og det gikk kjempefint og jeg hadde ingen hull og alt så bra ut (selv om jeg ble oppfordret til å bli litt flinkere til å bruke tanntråd). Fin ting 2: 

Jeg har to nye bøker og fargeleggingspostkort fordi jeg besøkte britisk Amazon for noen dager siden. Amazon er farlig ;) Livet er ellers fint fordi jeg skal på biblioteket i morgen og deretter har tenkt å spise en god middag på Peppes (små gleder, hurra!). 

På den negative siden syns jeg det er veldig kjipt når jeg av og til kommer på at Trump faktisk offisielt ER president nå og det er ellers en litt teit del av meg som er litt misunnelig på broren min som i dag drar på en ukes jobbmesse i Las Vegas (jeg kommer sikkert aldri til å oppleve Las Vegas og broren min er fem år yngre og er der for tredje eller fjerde gang), men jeg prøver å ta meg sammen angående sistnevnte og å trøste meg selv med litt ekstra Hamilton-obsessing angående førstnevnte (Hamilton-musikalmusikk hjelper mot det meste). 

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en svært grundig anmeldelse av denne boka:

(Jeg syns omslaget til "Alt som ikke har blitt tjoret fast" matcher fargeleggingsprosjektet jeg holdt på med i forrige uke så godt, derfor.)

Her kommer anmeldelsen, god fornøyelse og så blogger jeg i neste omgang til uka :)

Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen

Diktene i Alt som ikke har blitt tjoret fast følger en kvinne som kommer reisende til en fraflyttet øy nord i landet. I dette landskapet bringes sagn og myter sammen med avdøde slektningers fortellinger om stormer, ulykker og forlis. Kjærlighetsforholdet som tar plass i boken, kretser rundt opplevelsen av å bli kastet ut i verden, brått ? alene, eller sammen med en annen. De døde gis et poetisk og spøkelsesaktig liv, som i et slags minnealbum, mens kystlandskapets omskiftelighet vitner om at ingenting virkelig står stille.

*

Over har vi synopsiset på Gyldendals side om denne diktsamlingen, en diktsamling jeg leste med stor interesse siden jeg elsket «Du er menneske nå». Og mens jeg likte «Du er menneske nå» bittelitt bedre (delvis fordi jeg leste den på et perfekt tidspunkt, familien min hadde mistet verdens fineste hund i dagene før jeg i «Du er menneske nå» leste om et annet tap som jeg på sett og vis fant trøst i) så tar det ingenting bort fra at faktum er at Eirin Gundersen er himla god til å skrive og at dette er nok en helt nydelig bok.

Mens begge Eirin Gundersens diktsamlinger på sett og vis har naturvitenskapen som bakteppe, føles denne boka mer tilspisset. Her handler det om havet, om øya og minnene og det føles også mer konkret og prosaisk i skrivestilen, noe som man kan legge merke til i såpass presise detaljer som at setningene starter med stor bokstav der de startet med liten bokstav i «Du er menneske nå».

Og før jeg går nærmere inn på denne boka så må jeg bare berømme Eirin Gundersen for det er noe utrolig fint med skrivestilen hennes. Mens jeg ofte liker metaforer, lange snirklete setninger og tidvis er litt for glad i klisjéer, så er det en del av meg som virkelig elsker stilen til Eirin Gundersen der nettopp det at hun er så konkret og presis som hun er er det som gjør det så levende. Jeg liker at dikt kan være som dette, tekster som nærmer seg prosaen, men likevel helt klart er poesi. Og det føles så genuint, så nært og klokt og jeg skulle litt ønske jeg var like flink til å skrive selv eller i alle fall klarte å ha et like godt blikk for detaljene rundt meg.

Men tilbake til «Alt som ikke har blitt tjoret fast», en diktsamling på rundt 80 sider som kretser rundt øyer tiden har reist i fra, rundt havet og kjærligheten og minnene. Dette er altså en innmari fin bok og det er en nær bok der man kjenner seg igjen selv om man ikke har de samme minnene eller erfaringene. Og det er noe mytisk med denne boka, med tekstene om overtroen og tankene om havet og om hvordan det var på øya for lenge siden i forhold til hvordan det er nå. Det er i alle fall veldig fint formidlet og igjen denne presisjonen, dette språket som inspirerer meg og som føles så sant og riktig at man ikke kan annet enn å bli fascinert.

Om jeg skal kommentere på noe så er denne boka delt opp i tre deler, men jeg syns dette grepet funket bedre i «Du er menneske nå» enn her. Det betyr ikke at det ikke funker her nødvendigvis, men i "Du er menneske nå" følte jeg at de tre delene symboliserte en slags utvikling og fortalte hver sin del av en helhet der alt likevel hører sammen, her føles det litt mer tilfeldig. Det manglet også det lille ekstra som gjør at jeg virkelig elsker en bok, men igjen så kan det handle litt om settingen og når jeg leser denne boka og tenker at til sommeren når jeg er på Stavern blant sjøen og svabergene, da vil denne boka treffe meg enda sterkere (dette er nok en perfekt bok å lese blant sjøsprøyt og lukten av sjø).

Dette er like fullt bare småting og når alt kommer til alt så likte jeg denne boka utrolig godt. Jeg elsker skrivestilen, jeg elsker møtet mellom nuet og fortiden og jeg elsker stemningen og havtematikken. Jeg liker også de naturvitenskapelige elementene som her altså er knyttet til nettopp havet og hvordan dette er en rett og slett gjennomført klok, moden, ettertenksom og nydelig diktsamling som absolutt inspirerer og er verdt å lese.

Terningkast 5 og nå MÅ jeg sitere litt:

Minner kan være fra somrene jeg besøkte mormor. Om sjøstjernene jeg la i bøtter med vann. De runde steinene jeg samlet på. Minner kan være sorgen over dem som ikke ble gravlagt i vigslet jord, mormors advarende stemme, at hun sov midt på dagen. De kan være lyden av vegguret som tikket, potetene som kokte i kjelen, torskehodet som katten gravde ut av søppelposen og la framfor meg: det avventende i kattens blikk, det matte i torskens øyne.

(Her er det særlig noe med avslutningen som traff skikkelig, jeg syns det om det avventende i kattens blikk og det matte i torskens øyne er så billedlig og rikt beskrevet.)

*

Havet lærte dem å regne:

så mye hadde de,

så mye mistet de,

så mye fikk de tilbake,

så mye hadde de,

så mye mistet de,

så mye fikk de tilbake

(Det er en del av meg som elsker hvor regleaktig dette er ;))

*

Hvalenes sang gir gjenklang i dypet. De snakker, men ikke til oss. Fra år til år endrer sangen seg ørlite grann, i en frekvens mennesker ikke kan høre. Overalt finnes det lyder vi ikke registrerer, arter som ikke er oppdaget. Fra det mørkeste dypet reiser ribbemanetene seg mot lyset, de flykter mot tareskogene, kråkebollene, planktoner, før de får et glimt av sola og velger å snu.

<3


 

Hamsterprinsesser og andre finheter :)

Heisann! Det er tirsdag og livet er fint, men ville vært enda finere om jeg bare kunne hatt en tidsmaskin som tok meg med til 11:45 på torsdag sånn at jeg hadde vært ferdig med den teite tannlegetimen som jeg bruker irriterende mye tid på å grue meg til (jeg er veldig talentfull når det gjelder å grue meg til og bekymre meg for ting av og til). Livet er ellers fint fordi jeg ved et "uhell" besøkte den britiske nettsiden til Amazon i går og plutselig endte opp med å bestille to bøker og en bok med fargeleggingspostkort (kan vise bilde av dem i mitt neste blogginnlegg da de sannsynligvis vil ha kommet i posten siden de skal komme i løpet av kun to, tre dager), sånn i tillegg til at jeg tilfeldigvis befant meg i en bokhandel i stad der de solgte skikkelig fine fargeblyanter til kun 69 kr ;) Ellers spiller jeg masse, masse Pokémon Moon, jeg har dessverre sett alle episodene av Unfortunate Events-serien på Netflix (som om man kan få åtte episoder på 45 min. hver til å vare lenger enn fire dager maksimum) og de likte jeg veldig godt, jeg liker boka jeg holder på med innmari godt og gleder meg til biblioteksplaner til helgen og ja, det meste er egentlig ganske fint utenom denne tidsmaskinmangelen altså (at Trump blir president på fredag driver jeg med å fortrenge, hvis jeg lar være å tenke på det så er det kanskje ikke sant likevel).

Som enda et bevis på hvor fantastisk og awesome Malinda Kathleen Reese er har vi ellers dette:

"How far breasts go!" - <3 Og hurra for google translate-ifisering av "How far I go" fra Moana/Vaiana (tredje februar er nå to uker og tre dager til, jeg kan snart begynne å telle ned timer, å som jeg gleder meg til jeg endelig kan se den filmen jeg og) =D

*

Nå tenkte jeg å bable litt om en brilliant bok som også var den første boka jeg leste i år og det er denne:

Det er boka "Hamsterprinsessen: Harriet den Uovervinnelige" av Ursula Vernon og av alle barnebøker jeg har lest så er dette en av de som jeg har oppfattet som aller minst opptatt av å være pedagogisk korrekt eller barnlig. I stedet virker det bare som om Ursula Vernon har hatt det skikkelig gøy med å skrive om hamsterprinsessen Harriet som på beste Tornerose-vis er rammet av en trolldom der hun vil stikke seg på et hamsterhjul og falle i en dyp søvn når hun fyller 12 år (gode feer ordner det til slik at hun vil kunne vekkes av et kjærlighetens kyss og ikke vil trenge å måtte gå på toalettet mens hun sover og slikt). Så får Harriet vite om trolldommen, men i stedet for å bli deppa blir hun skikkelig glad siden det betyr at hun er uovervinnelig frem til hun fyller tolv år siden onde feer ikke lar trolldommer gå i vasken. Og når hun så fyller 12 år går ikke ting helt som forventet og så betyr det et eventyr Harriet må begi seg ut på der hun får en ny venn og slikt. 

Og denne boka hadde jeg det så gøy med å lese for Ursula Vernon (som jeg oppdaget for mange år siden da jeg elsket illustrasjonene hennes på Elfwood) kommer hele tiden med små stikk til eventyret Tornerose som historien om Harriet på mange måter må sies å være inspirert av og føles like mye som en parodi som en hyllest. Dessuten er det sprudlende fortalt, illustrasjonene er skjønne og jeg elsker hvordan det aldri virker som Ursula Vernon på noe som helst tidspunkt har tenkt at hun burde la være å la noe skje fordi det kanskje ikke er barnevennlig nok, i stedet har hun slått seg løs og skapt en artig, engasjerende og veldig smart bok som er mye mindre søt enn coveret skulle tilsi. 

Og så viser bildet over at dette er SÅ min type humor ;) Og når man legger til at jeg i utgangspunktet alltid har hatt en forkjærlighet overfor eventyr og historier som er basert på eller inspirert av eventyr så var dette en oppriktig karolinsk opplevelse.

Om jeg skal kommentere på noe så gjør kanskje det rosa og glitrende coveret at mange vil oppfatte dette som en barnlig jentebok, noe som ikke er tilfelle. Dette er kanskje en bok for barn og det handler om en jente, men jeg tror absolutt gutter og voksne kan kose seg vel så mye med denne boka, som i tillegg til å være sjarmerende og herlig illustrert også er en bok jeg oppfatter som særdeles feministisk på den aller beste måten. 

Og nei, dette er kanskje ikke noe man trenger å lese, men ååå så mye jeg koste meg med denne boka likevel. Terningkast 5!

*

Da tenkte jeg å drive med andre ting og slikt og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!
 

Smakebit på søndag og Pasek and Paul favoritter :)

Heisann! Det er søndag og før jeg offisielt setter i gang med dette innlegget må jeg bare poste dette:

Det er den nyeste traileren for Legend of Zelda: Breath of the Wild som kommer ut samtidig som Nintendo Switch, allerede 3. mars og DET ER SÅ PENT!!! Og jeg aner ikke hvordan i all verden jeg i det hele tatt vil ha råd til Nintendo Switch (foreløpig ligger den norske prisen på 5000(!) kr, men jeg håper denne prisen endrer seg til en litt lavere sum siden jeg TRENGER Nintendo Switch og ikke har økonomien til å gjøre såpass ekstravagante innkjøp med det første. Men ååå, jeg vil ha <3

*

Nok om det. Ellers er livet fint på grunn av en herlig mail jeg fikk på fredag om at en tekst jeg sendte litteraturmagasinet Stemmer (forøvrig det samme magasinet som postet en annen tekst av meg for noen år siden) vil trykkes i deres første nummer for 2017 som kommer ut i april. Dessuten betyr det et års abonnement på Stemmer (noe som igjen gjør at jeg kan sende inn tekster til de konkurransene de har der man helst må være abonnent for å delta, så yay) og uansett betyr det for andre gang i livet mitt at jeg får tekst på trykk i et litterært magasin (noe som også føles litt flott i og med at jeg har skrevet bekymrende lite så langt i år, men til gjengjeld altså lyktes skikkelig med en av tingene jeg faktisk har skrevet). Yay!

*

Ellers skal jeg velge Pasek & Paul-favoritter, men før jeg kommer så langt tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg skal i gang med nå er:

Bildet linker til Goodreads-siden om denne boka som altså heter "My most excellent year" og som er skrevet av Steve Kluger og virker karolinsk av ymse grunner, blant annet det faktum at den er dedikert til Julie Andrews (jeg har en del tillit til bøker som er dedikert til Julie Andrews, det lover godt for en musikaloman Julie Andrews-fan som meg). Her er Goodreads synopsis:

Meet T.C., who is valiantly attempting to get Alejandra to fall in love with him; Alejandra, who is playing hard to get and is busy trying to sashay out from under the responsibilities of being a diplomat's daughter; and T.C.'s brother Augie, who is gay and in love and everyone knows it but him.

Og sånn jeg har skjønt det så er dette en sånn bok som fortelles via brev og mailer og liknende ting i hovedsak, et grep som for meg har funket fett flere ganger tidligere. Det er ellers en bok som virker veldig sjarmerende og lett å like og jeg gleder meg til å lese den. Her er noen smakebiter:

Even though I didn't notice it while it was happening, I got reminded in ninth grade of a few things I guess I should have known all along. 

1. A first kiss after five months means more than a first kiss after five minutes. 

2. Always remember what it was like to be six. 

3. Never, ever stop believing in magic, no matter how old you get. Because if you keep looking long enough and don't give up, sooner or later you're going to find Mary Poppins. And if you're reall lucky, maybe even a purple balloon.

*

And if Henry Higgins is not the most reprehensible character ever written for the stage, that's only because somewhere, somehow, someone is composing a musical biography of Ronald Reagan.

*

Augie: Does everybody else know?
T.C.: About my epitaph?
Augie: About me being gay, you gink-head hoser-face!
T.C. Not everybody. There's a night watchman at a Dunkin Donuts just outside of Detroit. He doesn't know yet.

*

Gleder meg til å kose meg med denne boka :) Flere smakebiter finner du hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Og nå kommer tematikk to for dette innlegget og det er Pasek & Paul. Kort oppsummert er det her snakk om Benj Pasek og Justin Paul som ble kjent da de studerte musikalteater på University of Michigan og begynte å komponere musikaler sammen, noe som så langt har resultert i musikaler som A Christmas Story, Dogfight, Edges, James and the giant Peach og deres nyeste musikal, som også nok kan kalles deres store gjennombrudd og i alle fall deres største suksess, Dear Evan Hansen. Sistnevnte kommer sannsynligvis til å være en av de musikalene jeg vil obsesse mest over i 2017, jeg vet i alle fall at musikalcden som utgis digitalt 3. februar er noe jeg gleder meg fryktelig til. Pasek & Paul (som de kaller seg) er ellers begge født i 1985, de har også stått bak sangtekstene i filmen La-La-Land (som vant massevis av priser under Golden Globe og nok er en av årets store Oscar-favoritter) og de er utrolig talentfulle og kule og nå tenkte jeg å poste de sangene deres som jeg liker best med korte kommentarer til hvorfor. Da setter jeg i gang.

Fem Pasek & Paul-favoritter


- Red Ryder Carbine Action BB Gun

Denne sangen er hentet fra musikalen A Christmas Story som er basert på filmen ved samme navn. Jeg oppdaget musikalcden til A Christmas Story på Spotify ved en tilfeldighet for noen år siden, men det har allerede blitt en fast tradisjon å lytte til denne musikalcden i tiden frem mot jul fordi det er en veldig nostalgisk og skjønn historie som er julete på den beste måten. Og så har hovedkarakteren et intenst ønske om å få en Red Ryder Carbine Action BB Gun til jul og vil gjøre alt for at det skal skje og denne drømmen synger han om i denne sangen som jeg liker supergodt. Det er noe med melodien som gjør at jeg alltid blir glad av å lytte til denne sangen og her blir den sjarmerende fremført av Pasek & Paul selv (og de er så søte og flinke og dette er veldig fint), noe som er kult. Det er også verdt å lytte til denne sangen på Spotify der barneskuespilleren som synger den der er utrolig talentfull og super. Og ååå, Folketeateret, jeg tror dere kunne skapt en veldig god oppsetning med A Christmas Story, bare et tips ;)

- Middle of a moment

Denne sangen fremføres her av Skylar Austin fra Pitch Perfect-filmene og denne sangen er hentet fra musikalversjonen av James and the giant Peach basert på Roald Dahls bok med samme navn (en bok jeg faktisk ikke tror jeg har lest, men jeg har sett animasjonsfilmen). Kul ting: musikalcden til denne musikalen kan lastes ned helt gratis og lovlig her fra: http://jatgp.com/cast-album/, noe jeg oppdaget for to uker siden. Jeg benyttet muligheten selvsagt, men skal innrømme at denne musikalen ikke falt hundre prosent i smak, den var bra, men jeg ble ikke helt betatt likevel. Det skinner like fullt i gjennom hvor dyktige Pasek & Paul er og aller mest vises det altså i denne sangen som kunne vært hentet rett fra en Disney-film. Det er storslagent, genuint og inspirerende :)

- Pretty Funny

Denne sangen er hentet fra den meget undervurderte musikalen Dogfight (undervurdert fordi ååå, hvorfor er det ikke flere som snakker om denne musikalen, hvorfor kan ikke et eller annet teater i Oslo sette den opp pronto, musikken her er fantastisk, ååå), en musikal der musikalcden på Spotify virkelig er verdt å sjekke ut. Mens selve historien i denne musikalen etter min mening ikke er så sterk så er prestasjonene og sangene her fryktelig fine og der det er noe naivt og sjarmerende over musikken i A Christmas Story og James and the giant Peach (godt hjulpet av at dette er musikaler som er godt forankret i nostalgiens farvann), så har musikken her en annen stil. Det er et snev av Country her, men også noe rocka med musikken i musikalen Dogfight, en musikal som særlig briljerer i denne sangen her som er så himla rørende fremført av Lindsay Mendez at bare yay. Denne sangen har en sårhet ved seg, en enkelhet som ikke blir banal, men bare veldig rørende og skjær og en sånn sang som det er veldig lett å få tårer i øynene av.

- First date/Last Night

Denne sangen er også hentet fra Dogfight og her fremføres den av Laura Osnes og Santino Fontana (grunn nummer 1367 til å elske musikaler, så mange skuespillere er skikkelig eye candy sånn i tillegg til å være fulle av talent, jeg kunne forelsket meg i supermange på Broadway i grunnen, jenter så vel som gutter med den samme lettheten, at det skinner så i gjennom hvor mye de elsker det de driver med alene er virkelig tiltrekkende). Anyway, denne sangen er fin fordi den har så gode harmonier og er så søt og romantisk og ja, me like!

- Waving through a window

Denne sangen! Jeg har hatt dilla på denne sangen fra Dear Evan Hansen en god stund allerede, men den er så fantastisk. Jeg elsker hvordan Ben Platt virker så perfekt for denne sangen, den tilhører ham liksom føles det som, det er litt som da jeg i fjor så massevis av klipp der Cynthia Erivo sang "I'm here", noen kombinasjoner er fullstendig perfeksjon. I alle fall, Dear Evan Hansen er i følge alt jeg har lest en klar favoritt for Tony Awards 2017, det er en musikal jeg har skikkelig lyst til å se en gang (det er da lov å drømme) og denne sangen er utrolig fin.

 

Det var litt Pasek & Paul-obsessing. Føl dere fri til å søke på Pasek & Paul på Youtube for å finne masse andre eksempler på hvor talentfulle og awesome de er og hurra for musikalnerding =D

*

Da skal jeg finne på andre ting og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables!

Der jeg blant annet anmelder Søster av Gro Dahle

Heisann! Det har ikke skjedd noe spennende siden sist, men livet er ålreit fordi det inneholder fine bøker og Pokémon Moon og slikt. Ellers har jeg i det siste sett veldig mye Fuller House sesong 2 (det er så teit, men det bedret seg utover sesongen) og jeg har også kost meg med å titte på fine ting som dette på Youtube:

Det er Broadway Riff-Off med James Corden og Neil Patrick Harris og det er veldig flott :) Ellers gleder jeg meg til i morgen da jeg kan våkne til nyheter om Nintendo Switch (det er pressekonferanse om denne kommende konsollen i natt), jeg gleder meg over at jeg i helgen ikke bare kan kose meg med ymse planer om Teknisk Museum, men også å sjekke ut tv-serien basert på Lemony Snicket-bøkene og jeg har nå brukt noen dager til å bekymre meg i hjel over tannlegetimen min om en uke, men tenkte å prøve å ikke tenke så mye på det fordi det antakelig er bedre for psyken og humøret enn å gå rundt og bekymre seg supermye. 

Men da tenkte jeg å poste min anmeldelse av denne boka:

Bildet er funnet her: https://www.goodreads.com/book/show/32612753-s-ster og boka er altså Gro Dahles nyeste diktsamling. Jeg likte denne boka veldig godt og håper anmeldelsen min faller i smak. Neste innlegg kommer forøvrig på søndag så da bables vi :)

Søster av Gro Dahle

Jeg er veldig glad i diktene til Gro Dahle og jeg er i tillegg litt fascinert av bøker om søstre og dette er en diktsamling om søsterskap av Gro Dahle og da var det jo klart at jeg skulle lese den. Og ååå, denne boka er virkelig veldig fin.

Dette er en bok som er delt opp i flere deler som hver tar for seg aspekter av søsterskap om alt fra å savne en søster til alt det fine, men også alt det såre som hører med en søster i livet. Det er en bok for alle som har en søster, som er en søster, som har lyst på en søster eller som har hatt en søster og i grunnen alle andre også som liker fin poesi. For det er noe med hvor rett-frem Gro Dahle skriver, denne lettheten i dikt som likevel har flere lag og som man kan lese igjen og igjen for hver gang å oppdage noe nytt.

Velkommen,

sier jeg til søsteren min

og hjelper henne

av med høsten,

henger dagen på knaggen,

former de fuktige hendene hennes i fingre,

de klamme hendene hennes i armer,

klemmer henne

til hun holder seg selv

oppreist på to bein.

Jeg liker hvordan dette er en diktsamling som like mye handler om de store som de små ting. Og jeg liker at jeg føler meg så hjemme mellom disse linjene og blir så inspirert underveis. Dessuten har jeg litt lyst til å sitere veldig mye, men jeg skal forbeholde meg til utdraget ovenfor og dette utdraget som jeg elsket særlig mye:

Det finnes bøker som blir søstre,

dikt som holder meg i hånden,

hvisker mellom arkene,

roper fra badet,

løper i trappa.

Og det mangler kanskje noe ekstra som ville gjort at jeg virkelig inderlig elsket denne boka, men at jeg liker den veldig godt er det ingen tvil om. Fineste Gro Dahles dikt, presist og nært og lekent.

Jeg har ingen søster selv, men jeg er en søster og en leser og jeg gir denne boka terningkast 5!

 

Dyrene i Hakkebakkeskogen-filmen og slikt :)

Heisann! Det er tirsdag og ukas hovedplaner utenom jobbsøking, å lese masse og å spille alt for mye Pokémon Moon (det er virkelig helt fantastisk) er lanseringsfest av fin ny bok i dag (som jeg har bestilt på nettet og forhåpentligvis får i posten i dag) og at jeg antakelig har tenkt meg på Teknisk Museum til helgen bare fordi jeg har veldig lyst til å få med meg Game On-utstillingen hvert fall en gang til før den er over. Utover det handler de neste ni dagene om å pusse tenner ekstra ofte mens jeg gruer meg og bekymrer meg i hjel for tannlegetime torsdag 19. januar fordi tenk om dette er gangen da jeg har dødsmye hull og alt er feil selv om jeg ikke pleier å ha hull og jeg tror jeg ville merket det hvis det virkelig var mye problemer, jeg er særdeles flink til å bekymre meg for sånt selv om det sikkert kommer til å gå bra. 

Nok om det. Ellers er jeg helt betatt av den nye posteren for den nye versjonen av Skjønnheten og Udyret, jeg har begynt å glede meg enda mer til å se La-La-Land siden den vant masse priser under Golden Globes og jeg håper alle som ikke har sett Zootopia blir inspirert til å se den fort siden den vant beste animasjonsfilm som nok et bevis på at den er awesome :) Også var talen til Meryl Streep fenomenal :)

Og så var jeg på kino på lørdag så nå tenkte jeg å poste traileren og deretter min anmeldelse av Hakkebakkeskogen-filmen. God fornøyelse og så bables vi om noen dager :)

 

Dyrene i Hakkebakkeskogen

Når jeg er på kino og ser familiefilmer har jeg i det siste begynt å følge litt med på hvordan filmer funker for sin målgruppe. Det er jo alltids supert om filmer funker fett for meg, men det er også fascinerende å observere hvor godt familiefilmer holder på interessen til barna de egentlig er laget for. Og for de aller minste virket det ikke som om Dyrene i Hakkebakkeskogen funket helt da jeg så den for det var en del barn som virket ganske urolige, samtidig som det virker som om den funket veldig godt for nostalgiske voksne. Det i seg selv trenger ikke å si så mye om filmen i seg selv, men det er likevel interessant å ta med i betraktning. For min del var dette like fullt en helt ålreit filmopplevelse.

Historien burde være kjent for de fleste, men veldig kort oppsummert handler det her om dyrene i Hakkebakkeskogen og deres opplevelser formidlet med masse fin musikk og sprudlende animasjon. Og animasjonen er virkelig imponerende. Mens Qvisten Animasjonsstudio har laget flere gode animasjonsfilmer syns jeg dette er den som ser aller best ut. Og greit nok så har Qvisten åpenbart ikke de samme ressursene som de store studiene i USA og sånt, men dette ser flott ut og det er en scene særlig mens Klatremus sunger godnattasangen og dyrene går for å legge seg som er veldig enkel, men virkelig helt nydelig og faktisk temmelig rørende.

Denne filmen har ellers sympatiske karakterer, masse sjarm, super musikk (som har blitt jazzet opp ypperlig av Katzenjammer) og er dessuten fremragende stemmelagt av et mylder av gode norske skuespillere. Og mens en del av meg lenge har følt at historien om Hakkebakkeskogen egentlig på mange måter er vegetarianer-propaganda med sitt budskap om hvor doven og lat man blir av å spise kjøttmat i stedet for grønnsaker så er det et budskap man fint kan leve med selv om man selv er kjøtteter. Ingen har uansett vondt av å spise en del frukt og grønt ;)

Dyrene i Hakkebakkeskogen har dog sine svakheter som animasjonsfilm og det største problemet er egentlig det at den er for tro for materialet sitt. Og jeg ser riktignok ikke helt hva som skulle vært gjort annerledes, men dette kunne vært en litt mer leken animasjonsfilm som tok mer sjanser og i stedet er det veldig rett frem. Jeg syns også at det er en litt for scenisk film, det føles liksom som den scenen og så den i stedet for å ha mer flytende overganger og jeg syns også det er litt for kort med kun en time og et kvarters spilletid. Og animasjonsfilmer pleier aldri å være blant de lengste filmene, sikkert en del fordi animasjon er en svært krevende prosess som tar mye tid, men norske familiefilmer føler jeg nesten alltid er ti minutter kortere enn de burde være.

Dette er likevel bare småting og dette er en innmari sjarmerende film. Det er fin musikk, en fin moral og en fin historie og der noen animasjonsfilmer kan tendensere mot å bli litt for masete så føles denne filmen alt annet enn slitsom. Tvert imot er den behagelig hele veien og det er fint.

Kort oppsummert er dette med andre ord en animasjonsfilm som man kanskje ikke trenger å se, men som man sannsynligvis vil kose seg med om man ser den til tross for visse svakheter som nok vil gjøre at dette ikke er en film jeg virkelig vil huske godt når året er omme.

Terningkast 4!

Scrappy little nobody & Where am I now :)

Heisann! Det er lørdag, jeg har kinoplaner etterpå (Hakkebakkeskogen-filmen som vil anmeldes til uka) og siden sist har jeg funnet ut at Rema 1000 har klikka, det er den eneste forklaringen. http://e24.no/privat/rema-1000/rema-kaster-ut-flere-coca-cola-produkter-fra-hyllene/23890374, denne saken er bakgrunnen for denne konklusjonen for her er greia altså at de kaster ut en rekke brustyper fra sortimentet sitt (alt fra Cola-kompaniet utenom vanlig Cola og Cola Zero), sånn i tillegg til å slutte med Kims-produkter. Dette er del av en markedsstrategi der de skal være mer selektive i forhold til hva de tilbyr og blant annet satse mer på lokale leverandører som Tøyen Cola og slikt. Og jeg kan skjønne tanken litt, men resultatet er jo i praksis at det blir dårligere utvalg til kunden og det er en markedsstrategi som gir lite mening for meg. For greit nok, det er ikke noe stort problem og det finnes nok av alternativer hvis jeg har lyst på f.eks. Sprite, dessuten spiser jeg Kims-produkter sjeldnere enn Maarud uansett, men når denne nyheten dukker opp ganske samtidig som de starter en ny Æ-app som jeg heller ikke har så mye tro på virker det som om de har tørnet litt. Men igjen, jeg er ingen markedsføringsekspert, kanskje det er skikkelig logisk og så er det bare jeg som anser det som teit i stedet. Hvem vet.

Nok om det. Livet er ellers greit nok, Pokémon Moon er awesome og det var veldig fint med soloppgangvinduer i går:

I tillegg er jeg veldig spent på den norske versjonen av Moana/Vaiana etter at jeg oppdaget at bad guy-krabben Tamatoa som i originalversjonen stemmelegges av Jermaine Clement i den norske versjonen er dubbet av Bjørn Eidsvåg. Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan sangen "Shiny" (som basically er David Bowie møter Disney-skurkesang i en gloriøst fengende symbiose) vil høres ut på norsk med Bjørn Eidsvåg (som for første gang dubber en animasjonsfilm) og jeg håper det funker ypperlig. 

*

Men da tenkte jeg å bable om bøker og i år tenkte jeg å ha noen oppsamlingsinnlegg hva angår bøker jeg har lest siden jeg har sett det funke veldig godt på andre blogger jeg leser. Dette har i dag resultert i en dobbeltanmeldelse av to bøker jeg leste og koste meg med i desember som jeg nå skal poste. Her er først bilder av bøkene det er snakk om:



Og da kommer min dobbeltanmeldelse siden disse bøkene er litt like i stilen og det føltes logisk å anmelde dem sammen og så kommer neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

Noen tanker om Scrappy Little Nobody av Anna Kendrick og Where am I now av Mara Wilson

I desember leste jeg to bøker som ble beskrevet som en samling autobiografiske essays av folk som enten var eller er skuespillere og siden disse bøkene sjangermessig og også stilmessig sett har en del til felles tenkte jeg å anmelde dem begge i en og samme tekst. Jeg satser på at alt henger godt sammen.

A collection of humorous autobiographical essays by the Academy Award-nominated actress and star of Up in the Air and Pitch Perfect.

*

Det over er et veldig kort utdrag av Goodreads synopsis av Anna Kendricks bok Scrappy Little Nobody, en bok jeg leste først og fremst fordi Anna Kendrick er en av mine favorittskuespillere. Og dette er en veldig fin bok og mens den ikke er en bok som nødvendigvis vil gjøre deg til en fan av Anna Kendrick om du ikke er det fra før, så er det en bok som gjør deg til litt mer fan hvis du er fan. Anyway, dette er en bok om å vokse opp med drømmen om å opptre, om gutter, om Hollywood og enda litt til og mens jeg kanskje ikke kunne relatere til alt så satt jeg likevel igjen og tenkte at jeg gjerne skulle vært venninne med Anna Kendrick og det er en ganske fin ting å sitte igjen med.

Anna Kendrick peker også på noe viktig i denne boka når hun tar for seg ordet «nice» (og dette avsnittet er til dels en digresjon, men jeg håper ikke det gjør noe). Akkurat nå er jeg ikke sikker på hvilket norsk ord som best beskriver hva som menes med «nice» på engelsk så jeg holder meg til de engelske ordene til dels og håper det går bra. I alle fall peker hun på hvordan det ofte forventes at kvinner skal være «nice», de skal være trivelige og høflige og lette å ha med å gjøre, samtidig som det omvendte av «nice» her ikke er «mean», men «difficult» og hvordan det skal mindre til for at kvinner blir karakterisert som «difficult» enn menn og at det også er mer viktig for kvinner å leve opp til menns definisjon av «nice» enn det er for menn. Og dette ble litt rotete forklart, men poenget er veldig viktig (og ikke minst aktuelt når man ser på hvordan Hillary Clinton ble behandlet av Trump under valgkampen) og Anna Kendrick blir enda mer awesome i mine øyne når hun siterer Sondheims Into the Woods-musikal der det synges om at «nice is different than good». Å være trivelig og sympatisk og lett å ha med å gjøre og flink til å huske bursdager betyr ikke det samme som at man er snill og et godt menneske og Anna Kendrick får ti tusen plusspoeng når hun nevner at hun syns lidenskap, engasjement, snillhet, smarthet rettferdighet og mange andre kvaliteter er mye viktigere enn å være «nice».

Uansett, dette er en fin bok generelt sett for den er godt skrevet, Anna Kendrick har mye humor og sarkasme og en god penn og det er interessant på mange måter. Med det sagt så er ikke dette en bok som gjorde et skikkelig sterkt inntrykk. Jeg likte den absolutt, men det er en sånn bok som er lett og informativ, men ikke så mye mer. Mens jeg leste denne boka trengte jeg likevel ikke så mye mer så det var ikke noe stort problem.

*

Og så har vi Where am I now av Mara Wilson.

For readers of Lena Dunham, Allie Brosh and Roxane Gay, this funny, poignant, daringly honest collection of personal essays introduces Mara Wilson?the former child actress best known for her starring roles in Matilda and Mrs. Doubtfire?as a brilliant new chronicler of the experience that is growing up young and female.

*

Der har vi et kort utdrag fra Goodreads synopsis av Where am I now som er Mara Wilsons samling essays og mens jeg ga begge disse bøkene terningkast 5 så var det denne boka som jeg følte meg mest hjemme i. For de som ikke vet det så var Mara Wilson skuespiller som barn (i Matilda og Mrs. Doubtfire blant annet) og en skuespiller jeg likte ganske godt. Som voksen har hun i stor grad fokusert mer på skriving enn teater og dette har nå resultert i denne boka.

Jeg syns både Anna Kendrick og Mara Wilson overbeviser i bøkene sine. De er informative, smarte og underholdende og man liker dem enda litt mer etter å ha lest om dem. Det er likevel Mara Wilsons bok som sitter mest igjen i ettertid, kanskje fordi den går dypere. Mara skriver her om oppveksten, om skuespillerkarrieren, om gutter og det er mange av de samme temaene som Anna Kendrick tar opp, men Mara skriver også om OCD og psykiske problemer hun har slitt med opp i gjennom. Om hvordan det har vært en stor del av livet hennes og hun formidler det på en måte som gjør at man forstår hva hun har gått gjennom selv om man kanskje ikke har slitt med noe liknende selv. Dessuten har Mara Wilson et helt kapittel om Robin Williams som ga meg tårer i øynene fordi han var og er så viktig for meg, på mange måter var han barndommen min og å miste ham er det mest triste jeg har blitt over et kjendisdødsfall noensinne.

Denne boka har liksom noe rørende ved seg som bonusmateriale, i tillegg til å være en interessant samling autobiografiske essays og jeg setter veldig pris på den for det. Dessuten er jeg en sucker for alt som handler om Robin Williams på en eller annen måte fordi det er noe med personene som definerer oppveksten din, personer som man kanskje aldri ender opp med å kjenne i det virkelige liv, men som var med på å gjøre deg til den du er.

*

Konklusjonen er uansett at begge disse bøkene er veldig verdt å lese. Og mens jeg kanskje ble mer rørt av Mara Wilsons bok og følte meg mer hjemme i den boka (fordi det er så lett å relatere seg til Mara Wilson selv hvis man ikke har de samme erfaringene selv), så viste Anna Kendrick seg igjen som en skuespiller som er smart og awesome og god til å skrive i tillegg. Dette er to gode alternativer hvis sjangeren autobiografiske essays virker interessant og gjør deg til mer fan av forfatterne enn man var fra før og det er bra. Yay!

 

Syng!

Heisann! Siden sist har jeg søkt på jobber (som en del av å være tilbake i virkeligheten), lest ut to bøker som begge falt skikkelig i smak og vil anmeldes etter hvert, spilt en del Pokémon Moon, sett den første av de klassiske Star Wars-filmene (ja, jeg skulle ha sett dette for lengst, akk så treig jeg er) og sett veldig mange episoder med Modern Family på Netflix. Og ellers skjer det ikke så mye spennende, men jeg har det ålreit, jeg har tenkt meg på kino til helgen (og kommer sannsynligvis til å se Hakkebakkeskogen-filmen uansett om det er litt barnslig fordi den høres sjarmerende ut og jeg heier på ideen om norske animasjonsfilmer), jeg har nok av fine ting å drive med og ja, ting ordner seg. 

Ellers har jeg sett denne filmen:

 

Og jeg tenkte nå å bruke dette innlegget til å anmelde denne filmen og så kommer neste innlegg antakelig på lørdag. Vi bables og god fornøyelse!

Syng

I romjulen var jeg på kino og så en film jeg fant veldig fornøyelig, samtidig som jeg innser at å skrive en anmeldelse som gir folk skikkelig lyst til å se denne filmen vil være litt vanskelig. Ingen trenger nemlig egentlig å se Syng og objektivt sett er dette en temmelig forutsigbar animasjonsfilm i en tid der flere og flere animasjonsfilmer er virkelig awesome og tar mye mer sjanser. Subjektivt sett er dette like fullt en film jeg koste meg skikkelig med og det er den følelsen jeg sitter igjen med.

Uansett. Syng handler om en koala (alle i denne filmen er dyr som lever og oppfører seg som mennesker i liknende stil som Zootopia og i grunnen en hel del animasjonsfilmer fra 2016) som har et eget teater som sliter med økonomien. Derfor finner han ut at løsningen på problemet er å arrangere en storslagen sangkonkurranse og så er det audition og ditt og datt og dette er basically Idol, men som animasjonsfilm med dyr i alle rollene. Som man kan skjønne av synopsiset så er ikke dette en animasjonsfilm som byr på noen store overraskelser, men på sett og vis så var det også noe av det jeg fant veldig sjarmerende ved denne filmen. Denne filmen er veldig lett å like og mens konseptet ikke er så originalt så funker det fordi det formidles så fint. Dessuten er karakterene sympatiske selv om de er litt klisjé og jeg liker historiene deres, jeg vil at alt skal ordne seg og jeg syns dette er en av de mest genuine filmene jeg så i 2016, en sånn film som bare prøver å fortelle en historie om noen karakterer som satser på musikkdrømmen og forteller denne historien på en trivelig måte.

Ting jeg ellers likte med denne filmen er auditionsekvensen (elsker auditionsekvenser i filmer og tv-serier), konserten på slutten der man ser at det er skikkelig talentfulle vokalister i denne filmen (Tori Kelly overbeviser særlig, men vi har ellers Scarlett Johanson og Reese Witherspoon som viser hvor gode stemmer de har, sånn i tillegg til andre i et cast som gir alt med materialet de har fått). Jeg liker animasjonen og musikken. Og jeg liker at denne filmen appellerer skikkelig til den delen av meg som liker musikaler og SYTYCD og dansefilmer og talentkonkurranser kjempegodt uansett om det kan være litt overfladisk og lett.

Konklusjonen er med andre ord at Syng ikke er en animasjonsfilm for alle, men om man liker filmer med mye sang og dans og ikke er lei talentkonkurranser så er dette langt i fra det verste man kan se. Jeg koste meg i alle fall skikkelig selv til tross for at det objektivt sett ikke er noen spesielt god film og det er i grunnen det viktigste.

Terningkast 5!

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017

Søk i bloggen

Akima K. Montgomery

31, Oslo

Bokorm, forfatterspire, musikalelsker, lyktestolpefan og generelt sett karolinsk person som ellers vil ønske alle lesere, nye som gamle, velkomne og håper at de har det koselig her i min lille verden av babbel <3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits