Karoline og de kreative prosjektene som gjør meg lykkelig =D

Heisann! Det er torsdag, jeg har brus og salte drops å kose meg med og helgen som kommer blir fin fordi den blir veldig behagelig og avslappende med få planer. Ellers har jeg det så utrolig gøy med Musikalgruppa mi på Facebook (fangruppe for musikalcder der jeg velger ukas musikal hver uke, jeg blir kjempeglad for medlemmer og interesse der) og jeg har også kommet veldig langt på "oversette sangene i musikalen Dear Evan Hansen til norsk"-prosjektet mitt og nå tenkte jeg å dele en av disse oversettelsene før jeg babler om andre finheter. 

Dear Evan Hansen er jo altså den musikalen jeg for tiden virkelig elsker og en av de fineste sangene fra denne musikalen er "You will be found":

Budskapet her, teksten (trykk på dette ordet og du finner originalteksten på nettet, hurra), melodien, alt ved denne sangen inspirerer meg og jeg følte meg så flink som klarte å oversette den til dette:

You Will Be Found fra Dear Evan Hansen oversatt til norsk som Du vil bli sett


EVAN:
Har du noen gang følt at ingen var nær
Følt deg glemt i midten av en plass der slett ingen er
Har du følt du kan forsvinne enkelt her
Ta et fall mens ingen er der

EVAN (sier):
Men skjønner du, tingen er at da jeg så opp var Connor der
Det var gaven han ga meg, å vise meg at jeg ikke var alene
Han visste meg at jeg betyr noe
Alle betyr noe
Det er gaven han ga oss alle sammen
Jeg skulle bare ønske jeg kunne gitt dette til ham...

EVAN (synger):
Vel, la din ensomhet nå dra sin vei
Kanskje fins det grunner til å tro alt vil bli okei
For når du ei er sterk nok til å stå
Bare strekk, strekk ut en hånd

Og ååå, noen kommer til deg
og jeg vet de bringer deg hjem

Selv når det er mørke på din vei
Når det trengs en venn som bærer deg
Og du blir liggende helt knust
Du vil bli sett

La solen skinne klart, min venn
For du vil reise deg igjen
Se opp, se deg omkring, så lett
Du vil bli sett
Du vil bli sett
Du vil bli sett
Du vil bli sett
Du vil bli sett

ALANA: (sier)
Har du sett dette?
Noen puttet talen din på nettet

EVAN: (sier)
Talen min?

ALANA (sier)
Folk startet å dele den ser det ut som
Og nå, jeg mener, Connor er overalt

JARED: (sier)
Talen din er overalt
I morges hadde The Connor Project-siden kun femti-seks følgere.

EVAN: (sier)
Vel, hva har den nå?

JARED: (sier)
Fire tusen fem hundre og åtti-to

CYNTHIA (Sier):
Seksten tusen to hundre og tretti-ni

EVAN: (sier)
Jeg forstår ikke?
Hva hendte?

CYNTHIA: (sier)
Du hendte!

ALANA (synger):
Det er en plass der du kan være deg selv

[NETTSAMFUNNETS STEMMER:]
Oh my god. 
Alle trenger å se dette

ALANA:
Og hver gang du vil rope
Blir du hørt allikevel

[NETTSAMFUNNETS STEMMER:]
Jeg klarer ikke å slutte å se denne videoen
Sytten år gammel

JARED:
Alle som lytter blir berørt

[NETTSAMFUNNETS STEMMER:]
Ta fem minutter
Dette vil gjøre dagen din

ALANA & JARED:
Gjennom stillheten så
vil du bli hørt

[COMPANY:]
(Noen kommer til deg)
(Tar med deg hjem)

[NETTSAMFUNNETS STEMMER:]
Del med menneskene du elsker
Repost
Verden trenger å høre dette
En nydelig hilsen
Favorite.
Jeg vet om noen som virkelig trengte å høre dette i dag, så takk Evan Hansen, for at du gjør det du gjør
Jeg møtte aldri Connor, men å komme hit og lese alles meldinger...
Det er så lett å føle seg alene, men Evan har rett, vi er ikke alene, ingen av oss
Vi er ikke alene, ingen av oss
Ingen av oss
Ingen av oss er alene
Like. Forward.
Særlig nå, med alt vi hører om i nyhetene...
Like. Share. Repost. Forward.
Takk, Evan Hansen, for at du ga oss en plass å minnes Connor
Å være sammen
Å finne hverandre
Vi sender bønner fra Bergen
Kristiansand. Tromsø. Oslo
Takk, Evan Hansen

[overlapping:]
Repost
Takk Evan
Takk, Evan Hansen
Denne videoen er...
Takk til Evan
Dette handler om
Takk
Evan Hansen

COMPANY:
Selv når det er mørke på din vei
Når det trengs en venn som bærer deg
Og du blir liggende helt knust
Du vil bli sett

La solen skinne klart, min venn
For du vil reise deg igjen
Se opp, se deg omkring, så lett
Du vil bli sett
Du vil bli sett
Du vil bli sett
Du vil bli sett
Du vil bli sett

Farvel til natten
Morgenen kommer
Og alt er nytt
Alt er nytt

Det tomme her som fylles
Hvordan jeg faktisk ser
At alt er nytt
Alt er nytt

Du har noen her
Du har noen her
Du har noen her
Du har noen her

Du har noen her
Du har noen her
Du har noen her
Du har noen her

ZOE:
Selv når det er mørke på din vei
Når det trengs en venn som bærer deg
Og du blir liggende helt knust

COMPANY:
Du vil bli sett
La solen skinne klart, min venn
For du vil reise deg igjen
Se opp, se deg omkring, så lett
Du vil bli sett

Selv når det er mørke på din vei
Du vil bli sett
Når det trengs en venn som bærer deg
Du vil bli sett
Du vil bli sett

EVAN:
Du vil bli sett

Og her gjør jeg et forsøk på å synge oversettelsen min:

Dum dum dum-greiene på slutten er fordi det er noe liknende på slutten av sangen på cd-en og sånt og det høres skikkelig episk ut så jeg måtte prøve litt å få det med. Og jeg vet at dette ikke er perfekt fremført eller noe sånt, men det kunne vært verre, jeg hadde det i alle fall veldig gøy med både oversettingen og forsøket på å fremføre oversettelsen :)

*

Ellers er livet fint fordi jeg på søndag kommer til å slå til med årets første ESC-innlegg (det er bare litt over to uker til nå, det går jo fort), livet er fint fordi jeg elsker den nyeste fargeleggingsboka mi der dette er bildet jeg holder på med for tiden:

Livet er fint fordi det finnes musikal basert på filmen "Groundhog Day" som er tilgjengelig på Spotify nå (det er ikke en av de beste musikalcdene jeg har kommet over (og siden Tim Minchin er involvert og jeg syns melodiene i Matilda er nydelige hadde jeg litt lyst til å bli enda mer overbevist enn jeg er), men "Stuck" liker jeg veldig godt og ellers funker det jo helt ålreit som bakgrunnsmusikk, dessuten liker jeg den typen historier uansett) og livet er fint fordi det er som om alt av småting som kan irritere glemmes bort med en gang jeg i stedet fokuserer på kreative prosjekter. Så jeg burde holde på med kreative ting som å skrive, tegne, fargelegge, oversette, synge egne oversettelser eller lage musikalgruppeprosjekter på Facebook hele tiden. Jaaa <3

*

Anyway, jeg hadde ikke så mye annet fascinerende å bable om, men vi bables om noen dager og god fornøyelse :)

 

Get Out og et fint prosjekt :)

Heisann! Det er mandag, en ny uke er i gang der ymse ting som har irritert meg i det siste ikke irriterer meg lenger (dessuten har jeg fått tak i fineste fargeleggingsboka som jeg ventet på så hurra) og det er litt teit at det har snødd så mye i dag, men jeg regner med at det sikkert smelter snart og at det bare er snakk om tid før det vil være veldig vårlig igjen :) Jeg har for øvrig skaffet HBO Nordic igjen, noe som jeg i første omgang bruker til å ha gjensyn med Parks & Rec, men på sikt har jeg en del annet der som jeg har lyst til å sjekke ut. Ellers var det haugevis med loppemarkeder denne helgen, men jeg var smart nok til ikke å dra på noen av dem fordi jeg kjøpte så mye ting og tang i påsken at jeg prøver å ikke fristes av ting nå. Det jeg dog gjorde i helgen var å dra på biblioteket, spillkveld og kino og sistnevnte skal jeg komme tilbake til litt senere. 

Nå tenkte jeg først å bable litt om det spennende nye prosjektet mitt på Facebook. Jeg er jo veldig glad i musikaler og så har jeg liksom hatt lyst til å gjøre noe med denne interessen, noe som nå har kulminert i CRD. Det er en fangruppe for musikalcder der alle kan bable om musikaler i vilden sky om de vil og der jeg personlig kommer til å velge en musikal hver uke som er ukas musikalcd og så kommer jeg til å skrive om hvorfor jeg liker den og bruke uke til å dele Youtube-klipp og linker som har med den musikalen å gjøre før jeg i slutten av hver uke lager et blogginnlegg på en ny blogg jeg har laget her: http://musikalcddepartementet.blogspot.no/ der jeg poster alle linkene og klippene jeg har delt i løpet av uka som har med den musikalen å gjøre sånn at ting vil være lettere å finne igjen siden jeg i begynnelsen av den neste uka igjen velger en ny musikal som er ukas musikalcd og så fortsetter det sånn. Da har jeg et sted til å skrive om musikaler utenom bloggen og så kan det være opp til folk om de er interessert eller ikke, men hvis de er det så kan det være en fin gruppe til å finne nye musikaler kanskje. Og hvis ingen bryr seg om gruppa i det hele tatt så kommer jeg uansett til å ha det kjempegøy med å holde på med den så det er egentlig garantert en situasjon som jeg vinner på. Å, det er så gøy med underholdende prosjekter <3

*

Og ellers så var jeg jo altså på kino denne helgen og så "Get Out" og her er traileren:

Siden jeg egentlig ikke har så mye spennende å bable om nå tenkte jeg at jeg kan bruke resten av dette innlegget på min anmeldelse av denne filmen. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager tenker jeg :)

Get Out

I og med at jeg er veldig skvetten og temmelig pysete er skrekkfilmer noe jeg ser ganske sjelden. Jeg er dessuten litt kresen når jeg først ser skrekk fordi jeg vil at de skal ville noe mer enn bare å skremme deg, jeg vil det skal være litt smartere enn bare et effektivt «bø» i filmatisk form. Samtidig liker jeg jo skrekk som element i f.eks. musikaler så det kan absolutt være interessant i ny og ne. Uansett var ikke «Get Out» en film som i utgangspunktet interesserte meg noe særlig, men det var før jeg så traileren og leste noen anmeldelser som straks gjorde meg ganske nysgjerrig. Og denne nysgjerrigheten førte meg altså på kino, noe som føles som et lurt valg.

I «Get Out» handler det om den unge fotografen Chris som drar for å treffe foreldrene til sin hvite kjæreste, Rose, for første gang. Chris er litt usikker på hva de vil tenke om at hun har fått en farget kjæreste, men hun mener at dette skal gå helt fint siden de visstnok ville stemt for en tredje periode med Obama om de hadde kunnet det og sånt. Så drar de ditt og mens ting i begynnelsen virker hyggelig og harmonisk viser det seg raskt at alt kanskje ikke er like bra som det ser ut. Cue: du du du du DU-musikken på slutten av Brødrene Dal-episodene.

Jeg var altså litt nervøs på forhånd fordi jeg altså ikke ser skrekkfilmer så ofte, men det viser seg at det skumleste ikke var filmen «Get Out» i seg selv, men trailerne for andre kommende skrekkfilmer først. «Get Out» for sin del er nok ikke blant de skumleste skrekkfilmene man finner. Derimot er dette definitivt den smarteste skrekkfilmen jeg har sett og det er også en film som gir sterkt inntrykk nettopp fordi den er så god til å spille på ubehag. Det skumleste er gjerne ikke de klassiske skrekk-elementene, men heller den følelsen av at noe ikke er helt som det stemmer og «Get Out» er rett og slett utrolig effektiv sånn sett og blir mer og mer bekymrende før den tar helt av på slutten.

Dessuten er dette også en viktig film fordi den forsøker å være noe mer enn bare en skrekkfilm, den kan også lett tolkes som en kommentar om rasisme og den har også både humoristiske og satiriske elementer. Mye av ubehaget ligger også i at denne filmen, til tross for overnaturlige elementer, på mange måter er skremmende realistisk og aktuell for det finnes en hel del mennesker som ville nektet plent for at de var rasister og samtidig vist at handling og ord er to ganske forskjellige ting.

Og egentlig føler jeg ikke at jeg har så mye smart å si her, men ja, jeg likte denne filmen. Mens det ikke er en ny yndlingsfilm eller en film jeg føler et sterkt behov for å se mange ganger, så er dette en film som vinner på å være en godt fortalt og veldig smart historie som ikke bare er en god grøsser (fordi den altså spiller så effektivt på ubehag og situasjoner som er nesten normale, men så er det små elementer som viser at noe er galt), men en god film i det hele tatt og en film som kanskje ikke bør vinne, men i det minste fortjener å bli nominert til beste film under Oscar neste år fordi dette er flott gjennomført på svært mange måter. Dessuten er skuespillet supert.

Terningkast 5!

Bokea (innsett creepy smiley her)

På noen måter føles det som om mye ikke går helt som jeg vil for tiden for jeg vil ha praksis nå og jeg vil vinne konkurranser (tenk om teaterbillettene til å se Cabaret i februar er det eneste jeg vinner i hele år, da er dette året litt mislykket flaksmessig sett) og jeg må ha ny time med øreskylling på mandag fordi jeg ikke tok olje i ørene dagene i forveien (dvs. enda en helg med øresus som jeg blir sprø av) og jeg venter fortsatt på ting i posten som skulle ha kommet nå og alt dette er bare småting, men jeg irriterer meg over det likevel. Og samtidig, på andre måter igjen er livet veldig fint fordi å så fine bøker jeg leser for tiden og været er fint og det er biblioteksplaner OG spillkveld på lørdag og jeg gleruer meg til i kveld da jeg skal late som om jeg er et sånt menneske som tør å se skrekkfilmer fordi Get Out høres så fryktelig fascinerende ut. Det er egentlig mye i livet som er fint og da har jeg ikke en gang begynt på hvordan jeg nå har planlagt hva jeg skal blogge om i nesten tre uker fremover fordi jeg er rar og glad i planlegging og hvordan det bare er litt over en uke igjen til mai og ESC-sesongen og ja, jeg har mye jeg gleder meg til og over tross alt :)

Og så er dette fint:

Det er fra musikalen "In transit" og fremføres av Lindsay Mendez (som er fantastisk på Dogfight-musikalcden btw) og "In Transit" er bare én av alle musikalene som skal få musikalcd i månedene fremover (i et år som allerede har vært brilliant musikalcd-messig sett pga. Dear Evan Hansen og Come from away) så yay!

Ellers har jeg lest denne boka:

Her er en boktrailer:

Og ååå, denne boka var veldig super. Nå tenkte jeg å poste min anmeldelse av den og så kommer neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

Bokea av Grady Hendrix

Da jeg fant denne boka på en bokhandel i Gøteborg bare måtte jeg kjøpe den, mye fordi jeg elsker looken til denne boka. «Bokea» ser ut som og kjennes som en IKEA-katalog og IKEA-looken er så gjennomført hele veien, men så er det en skrekkroman og da en med et veldig enkelt, men akk så brilliant konsept.

Det handler om Orsk som er et varehus i Cleveland, Ohio som er en IKEA-kopi deluxe og som prøver å være så IKEA-ish som mulig. Og så har det foregått merkelige ting der om nettene så tre av de ansatte bestemmer seg for å være der en natt i gjennom for å finne ut av hva som foregår. Deretter følger en natt som viser seg å bli skikkelig skrekkfylt og creepy.

Selv hadde jeg i tre måneder praksis på en IKEA-butikk og jeg har av og til vært innom dem og denne følelsen av å gå seg vill og bli forvirret har alltid vært der i like stor grad. Følgelig er en butikk á IKEA en på veldig mange måter genial setting for en skrekkroman. Og denne boka er creepy, den er ubehagelig og sær og samtidig så fengende og underholdende at man bare må lese videre fordi å legge den fra seg føles temmelig umulig det og.

Og likevel, jeg koste meg med denne boka. Mens skrekk ikke egentlig er helt min greie så likte jeg denne boka veldig godt og var hele tiden spent på hva som ville hende nå. Og greit nok, karakterene er ikke de mest minneverdige og grunnen til de mystiske hendelsene er heller ikke så veldig original egentlig og jeg innser til og med at det er veldig mange bøker som teknisk sett er bedre skrevet enn denne boka. Samtidig så gjør det likevel ikke noe for dette er så kult. Jeg elsker som sagt designet på denne boka, jeg elsker hvordan det er så filmatisk og jeg føler at alle som har vært på IKEA eller jobbet i butikk vil kjenne seg igjen en hel del. Og nå sitter jeg igjen med et ønske om å lese mer bøker av Grady Hendrix, dessuten føltes det veldig riktig å lese denne boka på svensk selv om det egentlig er en engelsk bok siden IKEA jo er svensk og den svenske oversettelsen kler settingen og atmosfæren ypperlig.

Så hvis du vil lese en skummel og smart og brilliant designet bok der en fare for å få mareritt om IKEA følger med på kjøpet er dette absolutt verdt å teste ut.

Terningkast 5!

Om James Franco spytter når han snakker, kameler og ymse andre finheter =D

Heisann! Det er tirsdag, påsken er over og livet er fint selv om jeg er litt nervøs for legetime med øreskylling i morgen (men jeg gjorde det en gang for litt over fire år siden og da gikk det kjempefint så det går nok bra i morgen og). Ellers gleder jeg meg over at å sjekke nettbanken i stad var mindre deprimerende enn forventet (jeg har brukt bankkortet mitt litt for ofte i det siste), jeg liker at jeg har fine planer til helgen (har sannsynligvis tenkt meg på kino på fredag og lørdag er det spillkveld og biblioteksplaner så yay) og jeg liker at jeg skrev en historie om å svelge kameler for noen dager siden som jeg ble veldig fornøyd med. Her er et utdrag sånn for moro skyld:

Det var andre uttrykk hun ikke forsto seg på, ofte fordi hun tendenserte mot å ta ting bokstavelig selv om det ikke var ment sånn. Og rent bokstavelig var hele tanken på å svelge kameler noe helt for seg selv. Hun visste sånn cirka hva det betydde og hun visste til og med at det egentlig hadde veldig lite med kameler å gjøre, men hun så det for seg likevel og noen ganger tok hun denne visualiseringen enda mer seriøst enn det meste annet, så for seg munnen som åpnet seg på vidt gap akkurat som man ble bedt om hos tannlegen. «Gap opp» og munnen som gjorde det, så vidt og bredt som overhodet mulig, og kamelen skjært opp i mange biter og dandert på et fint fat før en veldig stor gaffel førte hodet først inn i munnen. Kamelens hode som gled inn og ned, ble svelget helt, litt i stil med byttet til slangen i «Den lille prinsen» som voksne som ikke visste bedre trodde var en hatt, men hun visste at det var en slange og nå var mennesket hun så for seg som en slange, man kunne nærmest ane omrisset av kamelhodet utenfra. Og så fortsatte moroa med et ben, et til, så de to siste og deretter magen med de to puklene som kanskje fortsatt inneholdt vann, hun visste ikke om vann i kamelpukler tørket ut etter at en kamel var død og det spilte heller ikke noen rolle siden dette bare var noe hun så for seg for sitt indre blikk fordi hun ikke hadde noe bedre å finne på. Mennesket som svelget kamelen og mye mer kropp enn hva hun trodde var mulig og likevel gikk det og halen ble svelget til slutt som om den var et lite kirsebær på toppen av en sjokoladeis. Etterpå ble dette feiret med en heller storslagen rap av et kaliber en kunne skrive bøker om, musikaler til og med og åpne med et sangnummer ved navn «The rape of Doom» fordi musikalen var skrevet på engelsk av en som trodde det engelske ordet for rap var «rape» og ikke ante hvilke dyrebare konsekvenser denne misforståelsen ville ha. Musikalen ville skape skandale, det ville være forsidestoff på alle landets aviser og alt på grunn av en enkelt rap som skyldtes at man nok ikke burde svelge kameler i fantasien hennes heller.

*

Ellers er dette her veldig fint:

Det er fra Dance with the stars der de hadde Disney-kveld og så synger Auli'i Cravalho "How far I'll go" mens paret som danser er Simone Biles (superflink turner som vant masse medaljer under OL 2016) og Sasha og jeg tolker han som vannet hun (av temmelig logiske grunner) blir drevet til og ja, det er mye mer inspirerende å se på klipp fra amerikansk "Skal vi danse" enn å se klipp fra den norske varianten syns jeg. 

Denne dansen til "I'll make a man out of you" er også veldig stilig:

Og ellers har jeg begynt å glede meg veldig til Eurovision fordi det er under en måned til (Svala er min favoritt av de fire sangene jeg har hørt så langt) og forleden dag leste jeg ut denne boka:

Så nå tenkte jeg i grunnen å avslutte dette innlegget med min anmeldelse av denne boka og så kommer nok neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse:

James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug

Kenneth vokser opp i Skien, i en familie preget av hemmeligheter, en utagerende storesøster, en forknytt mor og en far som forsøker å holde det hele sammen. Det prøver også Kenneth, ved å få sin innesluttede mormor til å fortelle sannheten om det som en gang skjedde. Og ved å besverge virkeligheten gjennom å dikte historier og speide etter stjerneskudd. Men når noen sprayer «Kenneth er homo» på kinoveggen, har han ikke lenger noe valg: Han må ut og bort, først til Oslo og senere til New York, der han snart befinner seg i en virvel av hendelser.

Da jeg hørte om denne boka var jeg ikke umiddelbart så veldig interessert. Deretter leste jeg noen anmeldelser og hørte om hvordan det var mye popkulturelle referanser og da til viktige ting som Buffy og Disney og ble mer og mer interessert og det som endelig gjorde omslaget var da jeg bladde litt i denne boka og fant ut at Kenneth, hovedpersonen, hadde en «Magic Eye»-bok (dvs. en sånn bok med 3D-bilder der man må krysse øynene riktig for å se et bilde). Siden jeg har hatt flere slike bøker selv og å finne bildet i 3D-bilder, på lik linje med å kunne si alfabetet baklengs, er et sånt «talent» jeg er veldig stolt av selv om jeg aldri får bruk for det, likte jeg at det her var et essensielt aspekt i en bok og skaffet meg denne boka som påskelesestoff. Og det fine er at selv når man ser forbi aspekter som Magic Eye-bøker så er dette en bok som er og var veldig fin og absolutt verdt å lese.

For det første er det noe med å lese om folk som skriver og syns skriving er viktig som jeg ofte finner givende siden jeg liker å skrive selv. For det andre er denne boka full av popkulturelle referanser som gjør den til en gullgruve for alle som er født på 80- eller 90-tallet. Og ellers er hovedattraksjonen med denne boka rett og slett det at den er veldig sprudlende og fornøyelig skrevet.

Og greit nok så er temaet kanskje ikke det mest originale i verden og dette er ingen perfekt roman, men det er noen historier der alle småtingene som man kan kommentere på her og der bare gjør det enda mer sjarmerende. Jeg kommer ikke til å sitere i vei her, men det er mest fordi jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne siden denne boka er veldig siterbar og med et språk som engasjerer hele veien og er usedvanlig lekent og rått på en måte som fenger skikkelig. I tillegg liker jeg hovedpersonen, Kenneth, jeg syns det er morsomt at ekte personer dukker opp som karakterer i historien og ja, dette er rett og slett en bok som funker meget godt.

Og det er også en bok som føles viktig siden den tar opp temaer som homofili, utenforskap og dysfunksjonelle familier helt uten å virke som en temmelig pedagogisk episode av Under samme tak. Det er bare deler av en større historie som i fire deler viser fire viktige perioder i livet til Kenneth som gjorde ham til den han er når vi har lest ut siste side og er sånn «oi, er vi ferdig allerede, dette gikk alt for fort», fordi dette er en sånn bok som det er fint å holde på med.

Om jeg skal kommentere på noe så er det en del av meg som ønsker meg, om ikke en moral, så i alle fall en slags konklusjon på slutten av historier og det fant jeg ikke her. Samtidig så er jo det i seg selv ganske realistisk for livet har ingen rulletekst på slutten av en ny dag eller uke eller måned, det bare tar slutt og så er det noe nytt som begynner. Jeg føler ellers at det lille ekstra som virkelig gjør en bok til en magisk opplevelse mangler.

Dette var likevel en sprudlende og godt fortalt oppvekstfortelling som virkelig viser en ny forfatter som vil noe og som jeg gladelig leser mer av. Og igjen, de popkulturelle referansene, sårheten, det levende og kriblende språket som jeg koste meg så veldig med.

Terningkast 5!

 

Smakebit på søndag og noen bilder fra påsken :)

Heisann og god påske! Jeg har hatt en ganske trivelig påske. Riktignok har jeg lest, skrevet og i det hele tatt gjort noe produktivt i langt mindre grad enn jeg hadde planer om (og påskekrimmen min interesserte veldig få i år), men jeg har slappet av, spist snacks og vært en tur i Gøteborg og det er da ikke så verst ;) Nå tenkte jeg å være med på smakebit på søndag før jeg deler litt bilder fra påsken min.

Boka jeg har holdt på med i hele påsken (og som jeg nesten har lest ut nå) er "James Franco spytter når han snakker", en bok jeg liker veldig godt fordi språket i den er så godt og dessuten er det skikkelig underholdende lesning. 

Kort oppsummert handler det om fire perioder i livet til Kenneth og så er det masse popkulturelle referanser, det handler om familie og skriving og jeg har tenkt å skrive en anmeldelse av denne boka og poste den om et par dager så da trenger jeg vel egentlig ikke å utbrodere så veldig mye mer akkurat nå. 

Her er i alle fall en smakebit:

Jeg liker også dette utdraget veldig godt, litt mørk humor kan gjerne være helt min greie i bøker og musikaler:

"Det beste hadde vært hvis en gjorde som den kinesiske gutten. Ofret seg selv slik at resten av oss innser at vi ikke er alene når vi ligger våkne om natten og bekymrer oss for foredrag, lumske føflekker, de repeterende marerittene om terrorangrep, den gustne fargen på tannkjøttet, panikken på Wall Street, hele den forbannede fremtiden. Å kaste seg ut gjennom vinduet hadde vært ekstremt nobelt, muligens statuevennlig.
Jeg kunne gjort det selv. Jeg er en glimrende kandidat, men dessverre også ekstremt upraktisk. Vinduene og dørene i Amerika er så vanskelige. Det er alltid en krok jeg overser, eller en mekanisme jeg ikke forstår, og hele poenget med at det hoppes ut av vinduet er at det gjøres plutselig, spontant. 'Norwegian student, trying to commit suicide, ends up fiddling with the window latch' får neppe over to hundre tusen treff på Youtube."

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Men da tenkte jeg å dele noen bilder fra påsken med korte kommentarer til hver av dem. Og da setter vi i gang:

Her har vi bøkene jeg kjøpte i Sverige, alt sammen litteratur jeg gleder meg til å lese. Av bøkene elsker jeg ellers looken til "Bokea" som er en skrekkroman der settingen er et IKEA-inspirert varehus og så ser og føles boka fysisk som en IKEA-katalog. I tillegg inneholder dette bildet sjokoladeboller og det er et viktig og relevant faktum ;)

Her har vi et bilde fra Gøteborg, fineste byen <3

Her har vi fra regnskogsavdelingen til brilliante og herlige Universeum =D

Og sist, men ikke minst har vi et bilde fra i morges i min mors leilighet der livet bydde på påskeegg, flotte tulipaner og Marikken på tv og hva mer trenger man i livet da ;) 

Så ja, jeg har hatt en fin påske og det gjenstår jo fortsatt en del timer av i dag og hele i morgen til å være usunn og bedagelig på ymse finfine måter så yay!

Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi og god fornøyelse, håper alle koser seg i dag :)

 

Om konger som sier det motsatte av ja :)

Heisann! Siden sist har jeg vært en kort tur til Gøteborg, noe jeg tenkte å skrive litt mer om på søndag, og ellers så har påsken vært avslappende selv om jeg egentlig hadde bestilt litt bedre vær. Og nå er planen min for de neste dagene basically bare å lese, være kreativ på ymse måter, spise snacks, slappe av og spille nettspill, brettspill og Nintendo 3DS om hverandre så det blir kos <3

Ellers er dette brilliant:

Det er to barn som gjenforteller Disney's Skjønnheten og Udyret og så er det filmet i en film som er skikkelig artig og underholdende. 

Og ellers kan jeg melde at jeg fikk sett Kongens Nei for ikke så lenge siden så nå tenkte jeg å poste min anmeldelse av filmen. God fornøyelse og så bables vi på søndag. 

Kongens Nei

Da «Kongens Nei» kom på kino var svaret på spørsmålet om jeg skulle se den Karolines Nei. Ikke fordi «Kongens Nei» hørtes ut som noen dårlig film på noen som helst måte, snarere tvert imot, det var heller det at det hørtes ut som en film som var veldig Oscar-film, en sånn «vi vil vinne massevis av priser»-film som selvsagt ville være bra, men så var akkurat det at den ville være bra i seg selv litt for opplagt. Dessuten er jeg egentlig ikke spesielt nasjonalistisk av meg (jeg pleier til og med ofte å heie mest på helt andre land enn Norge under Eurovision og det jeg først og fremst feirer på 17. mai er hvor mye den datoen er verdens beste unnskyldning for å spise popcorn, godteri og snacks og drikke brus mens man kler seg i de fineste klærne sine og utover det gjør jeg lite ut av dagen). Med det sagt så anerkjente jeg alt da «Kongens Nei» at det hørtes ut som en svært fin film og jeg var ikke hard å be da jeg fant ut at dagen før påskeferie fra jobbkurset skulle brukes til filmtitting der vi så nettopp «Kongens Nei». Med andre ord har jeg sett denne filmen nå og jeg likte den enda litt bedre enn forventet.

Og det jeg likte best er hvor kompakt historien er fortalt. Hvis man vil at en historie skal gi inntrykk så er det ikke å fokusere på action-en som er mest effektivt, men heller å fokusere på menneskene og de små tingene. Denne filmen har skjønt akkurat det og prøver ikke å fortelle hele historien om andre verdenskrig, men heller om de tre dagene som for Norges del nok på mange måter var de viktigste. Og når den forteller om soldatene fortelles det om én enkelt av soldatenes historie. Det er rett og slett god historiefortelling når ting formidles på den måten for det gjør at de tingene som det blir fokus på blir enda mer viktig og meningsfylt.

Denne filmen har også fantastisk skuespill og mens det kanskje er litt forutsigbart at denne filmen virkelig gjør omtrent alt fra musikk til atmosfære til fotografi til scenografi brilliant, er det ikke dermed noe mindre imponerende hvor dyktig gjennomført alt er. Man merker at Erik Poppe har ønsket å fortelle denne historien så godt som mulig og det funker.

Andre verdenskrig er et tema filmmakere og forfattere aldri går lei. Det er ikke vanskelig å se hvorfor for det er et tema man kan oppsøke fra hundrevis av vinklinger og som alltid føles skremmende aktuelt. Konklusjonen etter å ha sett «Kongens Nei» er at Erik Poppes fortelling om denne perioden funker meget godt og mens dette ikke er en film jeg virkelig kommer til å huske eller tenke mye over i ettertid, er det likevel en film jeg er glad for å ha sett. Ja, det er kanskje Oscar-bait, men det gjør kanskje heller ikke noe når det funker like godt som her.

Terningkast 5!

Løvetannbarn og ymse annet :)

Heisann! Det er mandag og på fredag postet jeg endelig påskekrimmen 2017, en krim jeg hadde satt veldig pris på om ble lest og kommentert siden jeg er veldig spent på om noen gjetter riktig. Utover å skrive påskekrim er livet fint fordi jeg har ferie og fant ut at jeg og faren min skal dra til Gøteborg en tur fra onsdag til torsdag, noe som blir veldig trivelig. Livet er ellers fint fordi jeg har tenkt å bruke påsken til å skrive på Camp Nanowrimo-prosjektet mitt i notatboka mi, å lese masse, å fargelegge en del og å spille brettspill med moren min. Og utover det har jeg det ganske bra om vi ser bort i fra at jeg dessverre ikke vinner på noen konkurranser for tiden og at jeg har vært litt ofte plaget av øresus i det siste (hvis noen har noen tips mot slikt tar jeg det gjerne i mot, det er ikke noe veldig stort problem for det er bare på det ene øret og det hjelper å lytte til musikk eller liknende, men det er likevel litt irriterende). Siden sist har jeg ellers sett filmene Kongens Nei (de viste den på jobbkurset på fredag, anmeldelse kommer nok i et senere innlegg her) og Løvetannbarn (som jeg kommer tilbake til senere i dette innlegget).

Og ellers inneholder livet mitt noen nye ting. For eksempel litt påskelesestoff jeg anskaffet meg på lørdag:

Det er blader og slikt og så klarte jeg ikke å dy meg angående boka "James Franco spytter når han snakker" fordi jeg har hatt skikkelig lyst til å lese den i det siste (skal til å begynne på den nå, tenker at det er en fin påskebok, anmeldelse vil komme når den er lest ut). 

Moren min var ellers snill nok til å betale for en hårklipp og en ny jakke i stad (sist jeg klippet håret mitt er litt over et år siden) og her er en selfie i den sammenheng:

Jeg liker denne jakken veldig godt for den er en så super vårjakke, dessuten liker jeg at det er en sånn jakke som på en måte kan funke litt som genser også, det tror jeg kan bli fint :)

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til en anmeldelse av Løvetannbarn som jeg så på kino på lørdag, en film som var ganske så fin. Neste innlegg kommer ellers om noen dager og i mellomtiden håper jeg alle har en fin påske (som hint, hint, ideelt sett inneholder lesning av påskekrimmen min for det hadde jeg satt utrolig stor pris på). Her er traileren:

Og her kommer min anmeldelse: 

Løvetannbarn

I løpet av de fem første minuttene av Løvetannbarn rekker moren til Løvetannbarns hovedperson å dø i en ølboks-ulykke. Allerede der vet man at dette ikke er en helt ordinær barnefilm. Men så er det heller ikke det dette er. Jo da, det er en animasjonsfilm og siden den for øyeblikket bare settes opp med norsk tale så er det antakelig i hovedsak barn og unge som vil se denne filmen, men den passer absolutt vel så godt for voksne og for meg var dette en film jeg er glad for å ha sett.

Jeg valgte å se denne filmen fordi den var nominert til beste animasjonsfilm under Oscar-utdelingen i år og fordi jeg er veldig glad i animasjonsfilm i det hele tatt. Og dette er en veldig fin film. Hvis man prøver å oppsummere den så høres det kanskje ikke så interessant ut og det høres til og med temmelig deprimerende ut (gutt havner på et barnehjem etter en oppvekst med en aggressiv og alkoholisert mor og så er det andre barn der og så har de alle ting de sliter med), men det er virkelig en film med mye håp og med karakterer man blir glad i. Dessuten får Løvetannbarn veldig mye ut av en lengde på kun en knapp time, det er nesten litt imponerende hvor godt fortalt denne filmens historie er.

Løvetannbarn er ikke en film for alle og den er kanskje ikke noe man må se nødvendigvis, men om man ser den så får man en animasjonsfilm som, kanskje siden den er fransk-belgisk ifølge det jeg har lest, er litt annerledes og har en annen stil og en annen humor enn de fleste andre animasjonsfilmene som går på kino for tiden. Jeg liker også den fargerike stop motion-stilen som ikke likner på noe annet og også gjør at ting som ville blitt for mørkt og sårt i en film med levende mennesker funker. Og så liker jeg hvordan karakterene er så velutviklet for det er en bøllekarakter som på mange måter forblir en bølle hele filmen igjennom, men så ser man hvor det kommer fra og så er han både en helt og en god venn av og til også. Løken er også en fin hovedperson, det er fin musikk og ja, denne filmen er sær og spesiell, men også lett å like.

Konklusjonen er vel at dette er en film som ikke forteller en virkelig unik historie eller vil være det mest minneverdige post-2017, men hvis man vil se en animasjonsfilm som like fullt er noe helt for seg selv så er dette verdt billetten.

Terningkast 5!

Påskekrim 2017 - Det forsvunnede påskeegget til Konrad Kommode =D

Heisann! Det er fredag morgen og livet er fint fordi det veldig snart er påskeferie da jeg i litt over en uke ikke trenger å tenke på praksis og jobbrelaterte ting i det hele tatt, jeg kan bare fokusere på å lese, skrive, fargelegge og kose meg. Ellers blir det visst Løvetannbarn når jeg drar på kino på lørdag fordi det er den jeg hadde mest lyst til å se (jeg innså at jeg egentlig syns Boss Baby høres temmelig uinteressant ut så den regner jeg med at jeg venter med å se til den kommer på dvd), men jeg er også veldig nysgjerrig på Get Out (selv om det er skrekkfilm og jeg er pyse) og regner med å se den enten i løpet av påskeferieuka eller uka etter. Hva angår film fant jeg forresten ut at vi skal bruke omtrent hele dagen på jobbkurset i dag til å se Kongens Nei før vi slutter for ferien alt klokka 12:00 så det blir litt fint (og da har jeg enda en ting jeg kan anmelde snart). 

Dette er ellers veldig fint siden jeg har fått litt dilla på stemmen til Jenn Colella i det siste:

Det er fra en sånn konsert de har i USA til inntekt for forsking på AIDS i følge hva jeg har lest kalt Miscast og det er hvert å søke opp Miscast på Youtube siden det alltid byr på mange veldig fine opptredener. 

Men nå, til noe helt annet.

Påskekrim er en fin tradisjon her (hvert ord i denne setningen før dette i parentesen linker til en tidligere påskekrim btw, der alle er hentet fra bloggen unntatt én, og hvis man leter nøye nok i arkivet kan man finne flere siden jeg nå oppdaget at jeg har skrevet påskekrim hvert år siden 2008 (utenom 2011), lenger enn jeg trodde). 

Og nå er påskekrimmen min for i år endelig klar og mens jeg syns påskekrim-historiene mine har vært mer gjennomført før, syns jeg likevel at jeg har klart å skrive en fin påskekrim i år også, dessuten har jeg hatt det så gøy med navn på karakterene og sånt. Her er en tegning av karakterene:

Man ser det ikke så godt, men det er altså Konrad Kommode, Helvetica Himmelseng (besteste navnet ever), Lauritz Lenestol og Georgina Garderobe (jeg gikk for møbelrelaterte navn i år) :)

Og da kommer krimmen, dere får løsningen i løpet av påsken (enten i en kommentar på bloggen deres eller i personlig melding på Facebook) og god fornøyelse, håper historien min faller i smak:

Det forsvunnede påskeegget til Konrad Kommode

Agent 160 hadde få planer for påsken utover å drikke masse te, lese en hel del bøker og kjøpe himla masse godteri å fylle påskeegget sitt med. For hva var vel en påske uten påskeegg, bare tanken på det hadde en eim som kunne beskrives som en miks av eksos og fjert lett krydret med litt hundebæsj sånn for å gjøre det enda mer uønsket. Påskeegg var en relevant del av hele spetakkelet og nettopp derfor hadde gjerne Agent 160 litt ekstra sympati med de som kontaktet henne om påskeegg som hadde blitt borte vekk fordi hun så for seg å miste sitt eget påskeegg og ble så redd for å miste påskeegget hun hadde skaffet seg alt nå (onsdagen i påskeferien sånn at hun kunne smugstarte litt på det før påskeaften da hun skulle spise det skikkelig og gjøre det hele til en festaften mens hun så minst tre Buffy-episoder etter hverandre og drakk Cola og spiste enda litt mer fra påskeegget sitt frem til det var tomt og alt var en smule fælt og vemodig og man måtte trøstedrikke te for å komme i godt humør igjen. Når hun tenkte på muligheten for å miste påskeegget sitt sjekket hun alltid fem, seks ganger at det lå der det skulle ligge og så pustet hun lettet ut fordi alt var som det skulle. Flere påsker hadde Agent 160 nettopp hjulpet folk som led av diagnosen «forsvunnet påskeegg», men hun hadde trodd i sitt stille sinn at hun ville slippe helt unna alskens mysterier denne omgang, en tanke som varte helt til telefonen hennes forstyrret henne midt i et gjensyn med en episode i midten av fjerde Buffy-sesong og dette var en telefon som gjorde det klinkende klart at tv-serier måtte nedprioriteres de neste dagene siden det også dette året var et mysterium som ventet henne. Et der hovedingrediensen var Konrad Kommode og hans åpenbart godt over gjennomsnittet forsvunnede påskeegg. Agent 160 var likevel ikke for skuffet over at de neste påskedagene tydeligvis ville handle i stor grad om detektivarbeid for det var ikke til å komme bort i fra at hun elsket det, det var noe med det som fikk henne til å føle det som om hun både hadde lyttet til en favoritt-musikalsang, spist cherrytomater og skrevet et uendelig episk rimedikt samtidig. Hun likte å løse mysterier veldig, veldig godt og nå ventet et nytt et. Mysteriet med påskeegget til den godeste Konrad Kommode.

*

Konrad var en litt rund mann med brunt pistrete hår som tilsynelatende ble bare tynnere og tynnere for hver dag som gikk. Alternativt, og det var denne teorien Konrad likte å tro på, så ville håret hans bare legge seg andre steder enn på toppen av hodet for Konrads bart, en brilliant snurrebart som fikk ham til å se litt ut som om han pønsket på en ond plan selv når den eneste planen var å tegne dansende elefanter, ble bare fyldigere og fyldigere. Den var en oppriktig Super Mario-tykk bart nå, men fortsatt vel så snurrende elegant og akkompagnert av et par massive øyenbryn som enda mer gjorde at Konrad gjerne så litt bekymrende ut. Litt som om han hørte til som skurken i en Western eller noe liknende. Sannheten var dog at Konrad ikke var skurkete i det hele tatt. I stedet var han en snill og litt keitete mann som var vennlig og nervøs og stadig dagdrømte om ikke å måtte forholde seg til andre mennesker i det hele tatt. Alle mennesker kunne blitt forvandlet til dyr i stedet for dyr var Konrad veldig glad i. Han hadde en skilpadde (Bertil) som han skrev sanger til i et fåfengt håp om at han plutselig skulle lære seg å snakke og ha storslagne musikalnumre med Konrad som publikum. Konrad drømte dessuten om å eie en elefant og hadde som liten drømt om å bli sirkusdirektør bare for å kunne ha elefanter som del av livet sitt før han hadde skjønt at det i grunnen var temmelig feil å ha elefanter i fangenskap og at sirkus var mye bedre når de ikke hadde dyr og heller bydde på linedansere, slangemennesker og akrobater i stedet. Konrad følte likevel at han i sitt stille sinn kunne drømme litt om å ha en elefant for det var jo en kul tanke, en tanke som var minst like kul som tanken på påskeegget han hadde skaffet få dager tidligere og som han skulle kose seg skikkelig med på påskeaften. Frem til da hadde Konrad låst påskeegget sitt inne i garderobeskapet sitt på Ensemble som var butikken der han jobbet. Alle de tre som bare var ansatt på Ensemble hadde hvert sitt garderobeskap i gangen bak døra der det sto «kun for personalet» og sjefen Lauritz hadde sitt eget kontor. Det Konrad ikke hadde tenkt på var hvor slitte dørene på garderobeskapene var og hvordan de var lette og åpne selv når han var sikker på at han hadde låst dem godt med nøkkelen sin. Det var også nettopp her sakens kjerne lå for det var dette som nok førte til at noen andre på Ensemble kom over Konrads påskeegg og besluttet at det like godt kunne være deres eget. Uansett hvordan man vrir og vender på det var det likevel klart at den onsdagen da alle skulle dra hjem fra jobb for å ta påskeegg åpenbarte det seg for Konrad at det ikke var noe påskeegg å ta med hjem. Det var nemlig borte og det eneste sikre var at tyven nok var en av de tre andre ansatte på Ensemble. Og det var der Agent 160 kom inn i bildet.

*

Før Agent 160 kom inn i bildet, en god stund før faktisk var det dog en mann som vokste opp med navnet Lauritz Lenestol. Etternavnet var et gammelt familienavn som Lauritz foreldre ville beholde i familien, en flott tanke om det ikke var for at personen dette gikk utover var nettopp Lauritz. Lauritz hadde følt seg direkte motarbeidet av etternavnet sitt i flere år, helt til det året da han var 30 og konkluderte med at det herved virkelig var på tide at han åpnet en egen butikk. Og plutselig hadde det slått ham at det mest lure i verden nok ville være om akkurat den butikken han åpnet var en møbel- og interiørforretning fordi alle da ville tenke at etternavnet hans var et kunstnerisk og personlig valg tatt med tanke på butikken han drev. Dessuten var Lauritz veldig fascinert av møbler og interiør, det hadde han alltid vært (og han trodde denne interessen ville ha vært der selv hvis etternavnet hans ikke var det spor møbel-orientert, det var bare en bonus). Butikken fikk navnet Ensemble og nå hadde den vært åpen i fem år.

Utenom et litt uvanlig etternavn og at han var sjefen på Ensemble, var Lauritz kjennetegnet av å være særdeles sjarmerende. Han hadde blondt tykt hår og glimt i øyet, men mer enn det så var det et eller annet ved Lauritz som gjorde at han kunne solgt deg en hundebæsj og likevel fått deg til å føle at du hadde gjort en god deal. Lauritz hadde et unikt talent for salg, kombinert med god overtalelsesevne og sterk karisma og det var noe med ham som fikk ham til å virke svært sympatisk. Og på sett og vis var Lauritz også sympatisk, i det minste mente han godt selv om han strengt talt kunne være litt for selvopptatt til tider og tendenserte mot å føle i litt for stor grad at han virkelig fortjente ting han fikk lyst på. Som alle andre hadde han mye av både det gode og det ikke fullt så gode i seg og han følte at det gode skinte aller mest i gjennom når han var på jobb, en jobb han elsket like mye som han elsket å komme over Pikachu på Pokémon Go eller å spise smågodt eller dra på litt for dyre restauranter på helt alminnelige hverdager.

*

En noe pussig ting med Lauritz var hvordan han hadde valgt sine ansatte på Ensemble, en prosess der å ha peiling på møbler og andre interiørartikler faktisk ikke spilte særlig mye inn i det hele tatt. Det var selvsagt en bonus om man kunne litt om møbler eller i det minste hadde en interesse for å lære mer om det, men Lauritz hadde, kanskje på grunn av sitt eget etternavn, siktet seg spesielt inn på folk med møbelrelaterte navn. Dette var ikke noe han hadde skrevet i jobbannonser eller markedsført så sånn sett var det til dels en hemmelighet, men det var kan hende slik at noen hadde fått det med seg likevel siden han tilfeldigvis hadde fått minst en søker eller to med møbelrelatert etternavn hver gang han hadde utlyst ledige stillinger. Lauritz hadde dermed endt opp med tre ansatte utenom seg selv på Ensemble og de hadde alle tre, som ham, et møbelnavn. Det var tidligere nevnte Konrad Kommode, Georgina Garderobe og Helvetica Himmelseng. Med sistnevnte pleide Lauritz å fryde seg litt for det hørtes virkelig ut som et navn diktet opp til en påskekrim-historie eller noe sånt og ikke et virkelig navn, men så var det så inderlig sant likevel og så jobbet hun attpåtil hos ham fordi han var heldig sånn sett.

Utover å jobbe i Lauritz sin butikk handlet Helveticas liv om å vente. Vente på å finne en magisk verden der hun var hundre prosent overbevist om at hun hørte mye mer hjemme. Helvetica hadde tidlig konkludert med at hun egentlig hørte hjemme i et eventyr og det var en del tegn som gjorde henne stadig mer overbevist om at hun hadde rett i denne antakelsen. Det hadde startet med småting som at hun var høy og tynn med langt lyst hår og litt spisse ører, noe Helvetica mente at var veldig alveaktige ting. Deretter kom det som kanel på toppen av den grøten igjen at hun var en vimsete drømmer som levde i sin egen verden og tenkte at om hun bare fant den rette tingen så kunne det være nøkkelen til å finne tilbake til den magiske verdenen som kanskje lengtet etter henne fordi hun var ment til å være prinsesse der eller noe slikt. Et eple kunne være nøkkelen, en klokke, en snøkule, et påskeegg som tilsynelatende bare var et helt alminnelig påskeegg, men hun visste bedre. Og i mellomtiden spilte hun Zelda, malte mye og jobbet på Ensemble der ingen enda helt hadde skjønt i hvor stor grad hun mentalt allerede da var i en annen verden og bare tenkte at hun var en hyggelig nok, men litt vel vimsete ansatt.

*

En som derimot helt åpenbart var til stede både fysisk og mentalt var Georgina Garderobe, som dessuten var den av de ansatte på Ensemble som i størst grad virkelig hadde en lidenskap overfor møbler og interiør. Georgina var utdannet snekker, hun var både kreativ og praktisk og hun var usedvanlig nøyaktig i tillegg, alt sammen ting som gjerne overrasket folk fordi hun var så alt for beskjeden. For det var hun, beskjeden altså. Georgina var veldig sjenert og forsiktig og siden hun også var liten for alderen med brunt hår til skuldrene, grønne øyne og fregner og med sine 22 år var den yngste av de ansatte på Ensemble ble hun av og til ikke tatt helt på alvor. Georgina selv mente av og til at dette likevel var en fin ting på sett og vis fordi hun likte følelsen av å overraske positivt. Og det siste i verden hun ønsket var å skuffe noen, noe som igjen gjorde at hun tok sjansen på valg der hun risikerte å skuffe noen ganske så sjelden. De forekom dog noen ganger, ikke ofte, men en sjelden gang i blant. Uansett var Georgina, når man lærte å kjenne henne, en veldig smart, praktisk og kreativ person som Lauritz satte pris på å ha som ansatt.

Og for Konrads del likte han å ha både Georgina, Helvetica og Lauritz som kolleger, men det må nok innrømmes at han likte dem alle bittelitt mindre enn før nå denne aprildagen da han egentlig skulle til å dra fra jobb for å ha en velfortjent påskeferie da han oppdaget at påskeegget hans var borte. Han fikk fort tak i Agent 160 som la til side alle forventninger om bare å lese og slappe av og snart nok var på plass for å intervjue Lauritz, Helvetica og Georgina etter tur.

*

?Tar dette lang tid?? spurte Lauritz med et snev av frustrasjon i stemmen. Så tok han seg i det og smilte filmstjernekjekt, men Agent 160 merket at det lå en frustrasjon og boblet under huden hos Lauritz fordi han så tydelig hadde veldig lyst på ferie. Agent 160 forsto ham godt for ferie var et ålreit dyr på opp til flere måter, men dette var viktig og da bare var det sånn det måtte bli. Dessuten regnet ikke Agent 160 med at det ville ta så himla lang tid uansett.

?Jeg regner med at dette vil gå fort, jeg har bare noen få spørsmål siden et forsvunnet og antakelig stjålet påskeegg jo er et ganske seriøst problem,? sa Agent 160 før hun smilte et ?jeg skjønner at du vil ha fri, men bare gi meg noen minutter, alt ordner seg nok? som Lauritz tydeligvis tolket slik det var ment for han fikk en ny ro over seg der han satt.

?La meg begynne med å spørre om du visste noe om Konrads påskeegg,? spurte Agent 160.

?Ikke før nå da jeg fikk vite at det hadde blitt borte. Nå skulle jeg litt ønske at jeg hadde visst om det før så jeg kunne spurt om en smakebit, det syns jeg at jeg hadde fortjent,? sa Lauritz med selvfølgeligheten til en mann som ikke mener noe ondt med det, men alltid tenker at han fortjener ting litt ekstra.

?Jeg skjønner,? sa Agent 160 og fortsatte, ?hva er egentlig pegentlig ditt forhold til påskeegg og godterier??

?Jeg er ganske glad i godterier, men det er jo ikke noe rart, det er jo veldig godt.?

?For så vidt,? sa Agent 160 ettertenksomt.

?Hvor lenge har du drevet denne butikken, som for øvrig er veldig fin, jeg liker atmosfæren her,? sa hun videre.

?I fem år og jeg føler vi klarer oss ganske greit. Og altså, det er ganske så inspirerende å jobbe med møbler og interiør siden det er ting jeg er svært glad i,? fortalte Lauritz.

?Tror du dette har noe med etternavnet ditt å gjøre?? spurte Agent 160, som hadde fått med seg de møbelrelaterte etternavnene blant de ansatte her på Ensemble og fant dem besnærende.

?Kanskje, men egentlig tror jeg bare det er en heldig tilfeldighet at jeg er minst like glad i lenestoler som jeg navnemessig er en,? sa Lauritz spøkefullt.

?Aha,? sa Agent 160.

Intervjuet med Lauritz var ferdig like etter og Agent 160 følte seg ikke stort klokere. Lauritz påsto jo selv at han ikke hadde visst noe om Konrads påskeegg og han virket absolutt overbevisende når han sa det, men samtidig merket Agent 160 at Lauritz hadde en slik sjarm og overtalelsesevne at han kunne ha løyet i vei og fortsatt virket sannferdig. Lauritz hadde også sagt at han var glad i smågodt og hvor sannsynlig var det egentlig at han virkelig ikke hadde visst om påskeegget til Konrad når han var sjefen på Ensemble og ellers virket som om han hadde oversikt over det meste?

Agent 160 visste likevel at det var dumt å trekke noen klare konklusjoner med en gang og gledet seg til å prate med de andre mistenkte, Helvetica og Georgina. Det kunne hende alt ble klarere for ham når han hadde pratet med også dem.

*

Helvetica virket som om hun mentalt var et helt annet sted da Agent 160 begynte samtalen sin med henne. Hun virket ellers trivelig nok, men det var som om det var en distanse mellom henne og alle andre, man kom aldri ordentlig inn på henne.

?Hei,? sa Agent 160.

?Hei,? sa Helvetica drømmende.

?Hvor lenge har du jobbet her?? spurte Agent 160.

?I tre somre og to vintre,? svarte Helvetica.

?Hadde du en stor interesse for møbler før du begynte her?? spurte Agent 160 nysgjerrig.

?Ikke egentlig, men det virket greit nok og uansett er jeg bare på besøk,? sa Helvetica og Agent 160 ble straks litt forvirret.

?Besøk?? spurte hun.

?Ja, jeg hører egentlig hjemme i en annen verden, jeg er halvt alv. Noen er det,? sa Helvetica og hørtes så sikker ut på at dette var både logisk og sant at Agent 160 nesten trodde på henne. Men bare nesten, mest av alt tenkte detektivvennen vår at hun burde komme til poenget siden det var helt åpenbart at ?poengtilkomming? var hennes ansvar.

?Nok om det, visste du om påskeegget til Konrad?? spurte Agent 160.

?Jeg hadde vel hørt ham nevne noe om det hvis jeg tenker meg om, hvordan det??

?Nei, siden påskeegget ble borte mener jeg,? sa Agent 160.

?Å ja, sånn sett. Vel, det er jo sånt som skjer,? begynte Helvetica og så var det som om hun våknet litt der hun satt.

?Du tror ikke jeg stjal påskeegget hans? Jeg ville aldri tatt noe på den måten, det er ikke en prinsesse verdig. Ja forresten, jeg er prinsesse antakelig også, det er bare noe jeg vet,? sa Helvetica som hadde glidd veldig fort over fra ?nei, det var ikke meg? til ?jeg er prinsesse regner jeg med?. Det var nesten litt fascinerende og kanskje litt trist hvor tydelig det var at hun virkelig trodde at hun hørte hjemme i en annen verden enn denne. Og for alt Agent 160 visste kunne dette stemme, det var lite sannsynlig selvsagt, men Agent 160 hadde alltid lært at man ikke skulle være for sikker på hva som var mulig og hva som var umulig.

?Har du noen ideer om hvem som kan ha tatt Konrads påskeegg?? spurte Agent 160.

?Egentlig ikke. Hva skal man med et påskeegg om ikke?? begynte hun og så mumlet hun til seg selv ?oi, tenk om et påskeegg hadde vært nøkkelen til min egentlige verden, dette er en interessant tanke? før henne raskt skrablet ned noe et notat på mobilen sin.

?Hva var det der?? spurte Agent 160.

?Å, ikke noe, bare fikk en ide,? sa Helvetica med et lite smil.

Agent 160 ble like etter ferdig med sin samtale med Helvetica og var litt fascinert. Samtidig trodde ikke Agent 160 egentlig at Helvetica sto bak for hun virket ikke som om hun hadde noe motiv (rent utover den tanken om påskeegg som nøkkel til en annen verden, en tanke Agent 160 ikke helt forsto seg på) og hun virket ikke som om hun hadde noen stor interesse av påskeegg i det hele tatt egentlig. Samtidig så kunne alt dette være et skuespill selvsagt, Agent 160 trodde ikke det var det, men man kunne aldri være sikker. Det Agent 160 derimot var sikker på var at hun ville snakke med Georgina sporenstreks for å finne ut om det gjorde henne særlig klokere.

*

Uavhengig av om Georgina var uskyldig eller ikke så virket hun i alle fall som en ganske uskyldig person. Hun var stille, sjenert og keitete og virket som om hele ideen om å utspørres skremte vettet av henne.

?Dette er ikke farlig, jeg har bare noen få spørsmål, alt går bra,? sa Agent 160 omtenksomt.

?Ok da,? sa Georgina, men hun virket fortsatt skeptisk.

?Har du jobbet her lenge?? spurte Agent 160.

?To år, men jeg håper det blir mer,? sa Georgina og fikk stjerner i blikket og et smil som virkelig viste at ja, Georgina elsket virkelig jobben sin.

? Hvorfor liker du deg så godt, ikke vondt ment, men å jobbe i butikk betyr gjerne at man må være litt utadvendt og du virker mer som meg, som en som ofte trives best for seg selv,? spurte Agent 160.

?Jammen alt er lettere når jeg er på jobb her fordi jeg virkelig liker møbler og interiør så godt, jeg driver jo litt med snekring selv og jeg har alltid vært fascinert av interiør og da kan jeg glemme det litt det med at man må møte mennesker fordi det er så fint å jobbe med noe man elsker,? sa Georgina engasjert og slo deretter hånden foran munnen sin som om hun var riktig sjokkert over å ha sagt så mye.

?Beklager,? mumlet hun lavt.

?Det går fint,? sa Agent 160 og fortsatte, ?visste du noe om påskeegget til Konrad??

?Han har nevnt det sånn i forbifarten,? sa Georgina og la til, ?jeg får med meg det meste selv om jeg er stille og gjør lite ut av meg.?

?Jeg skjønner,? sa Agent 160.

?Hva er ditt forhold til godteri da?? sa hun deretter.

?Jeg liker det ganske godt,? sa Georgina sjenert.

?Hva håper du at du gjør om et år fra nå?? spurte Agent 160 og Georgina virket litt forfjamset, som om det ikke var et spørsmål hun forventet. Det var heller ikke noe Agent 160 hadde hatt planer om å spørre om, men hun likte å prate med Georgina og ble litt nysgjerrig på ting og tang rent utover det rent faglige.

?Jeg håper at jeg jobber her og at jeg har turt å gjøre mange ting som jeg egentlig ikke vil eller tør bare for å se at jeg kan likevel,? sa Georgina.

?Fint svar,? sa Agent 160.

?Takk,? sa Georgina, ?er vi ferdige da??

?Vi er nok det,? konstaterte Agent 160.

Agent 160 følte seg ikke så mye klokere enn før. Georgina hadde faktisk visst om påskeegget og var glad i godteri, men det trengte ikke nødvendigvis å bety at hun var skyldig. Og hun virket veldig sympatisk og uskyldig og det var også verdt å ta med seg.

*

Agent 160 skaffet seg telefonnummeret til alle de ansatte på Ensemble sånn at de kunne dra hver til sitt og hun kunne tenke litt til. Hun var nemlig fortsatt ikke helt sikker på hvem som sto bak. Samtidig hadde hun en følelse av at det var små detaljer som kunne røpe løsningen og hun regnet med at hun ville finne ut av hvem som sto bak og kunne ta kontakt med den skyldige, så vel som Konrad ganske så snart.

Og kanskje, kjære leser, har nettopp du en teori om hvem som sto bak? Kanskje har du faktisk løsningen på Oppdrag: Påskeegg!

 

En liste, Musikkteaterprisen og ymse annet :)

Heisann! Det er tirsdag og denne uka startet veldig fint med Musikkteaterprisen i går, noe som var veldig kult. Med det sagt så likte jeg det hakket bedre i fjor, men da visste jeg ikke hva jeg gikk til og så kom alt som en overraskelse, i går var jeg jo mer forberedt og det ble mindre "oi, det er ekte skuespillere her, oi, det er musikalske opptredener her, oi, wow, yay"-stemning. Uansett var det musikalmusikk, god stemning og jeg er veldig, veldig fornøyd med at "Tenk om" vant prisen for beste musikalforestilling 2016 siden Det Norske Teatret med den skapte en usedvanlig flott teateropplevelse (og så sang Heidi Gjermundsen Broch en sang fra den i går siden hun hadde hovedrollen i "Tenk om" og var nominert til beste musikalartist og fikk basically hele salen til å få tårer i øynene og bli helt matt fordi hun er så himla fantastisk både vokalmessig sett og som skuespiller). Ellers fikk jeg ikke tak i så mange autografer, men jeg fikk tak i noen:

Det er ikke så tydelig, men her har vi øverst autografen til Atle Halstensen (som driver Scenekvelder som er produksjonsselskapet blant de fleste musikalene på Folketeateret) og Matthias Luppichini (dom har overbevist meg veldig i et knippe musikaler) og aller mest awesome, den nederste autografen her er autografen til Klaus Hagerup(!!!) =D Og jeg må ha virket som verdens teiteste og mest geeky person, men Klaus Hagerup, det er jo veldig kult ;)

*

Ellers så handler livet om skriveprosjekter, fargelegging, bøker, musikalmusikk og å lytte alt for mye til denne sangen fordi den er awesome:

Det er "Me and the sky" fra min nyeste musikaldille, "Come from away" og jeg har sikkert delt den før, men hvem bryr seg når noe er så flott <3 

Hva angår musikaler vurderer jeg å starte en egen Facebook-gruppe for musikalcder, vi får se når denne gruppen eventuelt dukker opp. Men da tenkte jeg å svare på en liste jeg fant her: https://overtenking.blog/2017/04/03/akkurat-na-3/. God fornøyelse og så bables vi om noen dager og da vøtt, da kommer nok årets påskekrim så yay for det :)

Akkurat nå

Tenker jeg på:
? At kvelder har for få timer siden jeg har lyst til å se flere episoder av Julie's Greenroom, kaste bort tid på Youtube, skrive masse på påskekrimmen min, skrive minst to sider på Camp Nanowrimo-prosjektet mitt og fargelegge og man må prioritere og jeg skulle hatt så mange kloner av meg selv sånn at det alltid var en del av meg som prioriterte det viktigste samtidig som en del av meg kunne drive med kos og moro
- At jeg har veldig lyst til å vinne konkurranser igjen snart fordi jeg er redd jeg brukte opp flakskvoten da jeg i januar fant ut at jeg ville få kortprosa publisert i Stemmer i april og i februar da jeg vant billetter til førpremieren på Cabaret, samtidig som jeg innser at om det mot all formodning er en flakskvote så er to tilfeller flaks langt bedre enn ingen
- At det konkurransemessig sett er veldig fint at vi er i gang med "delta på haugevis av konkurranser der man kan vinne påskeegg"-sesongen fordi det er moro og prøve seg
- At jeg håper jeg finner et sted å ha praksis veldig snart
- At det er synd at Løvetannbarn (en animasjonsfilm jeg er litt nysgjerrig på siden den var blant de nominerte til beste animasjonsfilm under årets Oscar-utdeling) tydeligvis kun settes opp på kino med norsk tale siden det er en fransk-belgisk film som jeg har mye mer lyst til å se på originalspråket enn med norsk tale og jeg ikke skjønner hvorfor en film med aldersgrense ni år bare settes opp på norsk. Jeg hadde tenkt meg på kino for å se Løvetannbarn til helgen, men jeg tror jeg kommer til å se det an litt og heller se Boss Baby (som jeg vet at vil ha i alle fall noen visninger på engelsk)

Ser jeg på:
Julie's Greenroom, Let's Play-videoene til Chuggaaconroy på Youtube og Buffy :)

Leser jeg:
A quiet kind of thunder av Sara Barnard og det er en veldig fin ungdomsbok om en jente med selektiv mutisme og sosial angst som blir kjent med en døv gutt og så handler det om vennskap og kjærlighet og slikt og så langt har denne boka vært klok, lærerik og svært adorabel 

Har jeg på meg:
Treningskjolen, dvs. en rød kjole jeg bruker hver tirsdag etter at jeg har trent spinning og slikt

Hører jeg på:
Come from away og Dear Evan Hansen. Utrolig fine musikaler begge to <3

Spiser jeg:
Jeg har spist kylling og makaroni til middag, jeg skal snart spise cherrytomater som kveldskos og jeg har hveteboller i skapet. 

Ønsker jeg meg:
Å på et eller annet vis få tak i nok penger til å kunne se alle oppsetningene jeg trenger å se til høsten og å få tak i Nintendo Switch og Zelda: Breath of the Wild. 

Ser jeg frem til:
Mai og Eurovision (og å skrive Eurovision-innlegg). Jeg gleder meg også til begynnelsen av mai da man vil finne ut hvem som er nominert til Tony Awards 2017 (som for øvrig også er noe jeg gleder meg til), jeg gleder meg til sommeren og Stavern-hygge, jeg gleder meg til SKAM sesong 4 endelig kommer i gang og jeg gleder meg til en hel del musikalcder som skal gis ut utover våren og som jeg satser på at vil bli tilgjengelige på Spotify

*

Vi bables snart!

Smakebiter, oppsummering og karolinske fornøyelser :)

Heisann! Det er søndag, jeg skal i familiesammenkomst etterpå (datteren til fetteren min fyller to år i morgen, det feires i dag) og ellers er livet fint fordi jeg har så mange kreative prosjekter som påskekrim (planen min er å få skrevet den ferdig snart sånn at jeg kan poste den i slutten av neste uke) og nå Camp Nanowrimo, men da med en ny ide som jeg fikk mens jeg satt på t-banen i går. Den har arbeidstittelen "The Imaginary Musical" og handler om noen usynlige venner som ikke falmet da den de var usynlig venn for ikke trengte dem lenger og så finner de hverandre og så setter de opp en musikal sammen og finner ut at det ikke spiller noen rolle om de er ekte når det de gjør føles ekte og sant. Og så har jeg planlagt bortimot ingenting, jeg skriver for hånd og på engelsk i den ene notatboka mi, jeg har ingenting planlagt angående hvor mange ord eller sider jeg skal skrive hver dag og planen er bare å skrive litt hver dag og se hvor langt jeg kommer. Utover det har jeg i teorien et editeringsprosjekt, men det går sakte fremover, jeg har i praksis et oversette musikalsanger-prosjekt og utover det har jeg jo fargeleggingsdilla så jeg kommer i alle fall ikke til å risikere å kjede meg på en stund ;)

Ellers gleder jeg meg veldig, veldig, veldig til Musikkteaterprisen i morgen for jeg var på det i fjor og det var basically den mest perfekte og karolinske kvelden tenkelig med masse musikalfolk jeg sikret meg autografen til, masse musikalske opptredener og fokus på musikkteater i flere herlige timer <3 Jeg er ellers skikkelig fornøyd med den brilliante og helt herlige serien "Julie's Greenroom" på Netflix som er en ny originalserie der med Julie Andrews (<3) som lærer noen barn (og så er disse barna muppetaktige dukker) om dans, musikk, skriving og teater. Og så lager de en musikal sammen og så er det gjesteartister i hver episode og da er både Idina Menzel og Sara Bareilles blant gjesteartistene og så er det bare usedvanlig sjarmerende, lærerikt og sympatisk og jeg har elsket hvert sekund av de fire episodene jeg har sett så langt fordi det er helt perfekt for meg. 

Her kan man se en lengre versjon av themesangen (som for øvrig er en av de få themesangene jeg liker så godt at jeg ser den hver gang i stedet for å la være å se den) fremført av Sara Bareilles og jeg digger denne sangen. Den er fengende, jeg elsker temaet og ja, ååå så fint at verden inneholder superkarolinske ting <3

*

Men nå skal jeg først være med på smakebit på søndag før måneden mars skal oppsummeres. Og mens jeg leser på to bøker for øyeblikket (en kort diktsamling og en barnlig grafisk roman) er det den grafiske romanen som underholder meg mest og som er den jeg skal dele to smakebiter fra. 

Boka jeg leser heter "Hilo, the boy who crashed from earth" og er en grafisk roman av Judd Winick om gutten D.J. som blir kjent med Hilo som kommer til jorden i en asteroide eller noe sånt som krasjer med jorden. Og så er det D.J., Hilo og Gina som blir gode venner og så må de kanskje redde verden sammen og slikt og så fortelles alt på en veldig underholdende måte i en fargeglad og artig grafisk roman som appellerer en hel del til barnet i meg. 

Det er coveret og viser de tre hovedpersonene og jeg liker at de har en karakter i D.J. som er asian-american og Gina som er afro-american og så er dette bare noe som er del av dem og ikke noe som legges noe særlig vekt på. Jeg syns ellers at det er underholdende skrevet og tegnet og mens det ikke er en bok jeg vil huske skikkelig godt når jeg er ferdig med den så er det underholdende nok underveis. Her er to smakebiter:



Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Men da tenkte jeg altså å oppsummere mars bok- og filmmessig sett, en måned som endte opp med å inneholde fire filmer og ni bøker. Og riktignok var det ikke så mange av disse bøkene som var særlig tykke, men likevel, dette var en god bokmåned. Da setter jeg i gang med oppsummeringen:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for mars

BØKER

- 3 Story (the secret history of the Giant Man) av Matt Kindt 

Nydelig, fascinerende, klok og sjangeroverskridende grafisk roman. Terningkast 5!

- Nattevakt av Synne Lea og Stian Hole

Naivt vakkert, skjørt og underfundig samling nydelige dikt og illustrasjoner man vil rømme inn i. Terningkast 6!

- Tro, håp og eplekake av Sarah Moore Fitzgerald

Veldig fint fortalt om vennskap, håp, svik og eplekake. Terningkast 5!

- Still life with tornado av A.S. King

Smart, viktig og svært velskrevet ungdomsbok som videre beviser hvorfor jeg liker A.S. Kings bøker så godt. Terningkast 5!

- There may be a Castle av Piers Torday

Jeg liker hva denne boka forsøkte å være bedre enn hva den var, men mens den kjedet meg litt så var den sær og fascinerende på en god måte. Terningkast 4!

- Min venn pingvinen av Tom Mitchell

Tidvis litt tørr og omstendelig og ikke faktisk om pingvinen i stor nok grad, men også fornøyelig og absolutt interessant. Terningkast 4!

- Knights of the borrowed dark av Dave Rudden

Underholdende og engasjerende begynnelse på en ny Fantasy-serie for ungdom. Terningkast 5!

- Apple and Rain av Sarah Crossan

Poetisk, velskrevet og skjønn bok av en forfatter hvis skrivestil jeg virkelig har sansen for. Terningkast 5!

- Rosalie Lightning av Tom Hart

Vakker, sår og ettertenksom, men også uendelig deprimerende grafisk roman. Terningkast 5!

FILMER

- Hidden Figures

Sympatisk, interessant og underholdende, men litt for lett. Terningkast 4!

- Beauty and the Beast 2017 

Flott og karolinsk og mens animasjonsfilmen fortsatt klart er bedre, er dette fortsatt en film som gir en super filmopplevelse hvis man vil at den skal gi deg det. Terningkast 5!

- Storkene

Søt og sjarmerende, men egentlig ikke så veldig inspirerende animasjonsfilm. Terningkast 4!

- Sausage Party

Forbausende smart, underholdende og fornøyelig animasjonsfilm som tidvis er litt for grov kanskje, men som jeg også setter pris på at finnes fordi den beviser at det kan lages animasjonsfilmer som ikke passer for barn i det hele tatt. Terningkast 5!

*

Og da er mars oppsummert så da kan april bare komme skikkelig i gang, jeg er klar. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi og god fornøyelse :)

 

Sausage Party :)

Heisann! Det er torsdag kveld, livet er ålreit og jeg fant nylig ut at det er VM i kunstløp for tiden, noe som er kult. Jeg har ikke såpass peiling at jeg har så mange klare favoritter, men jeg fikk sett en del fra kvinnenes kortprogram i går og likte Ashley Wagner best:

Siden jeg ikke egentlig kan påstå at jeg har skikkelig masse peiling på kunstløp pleier jeg ofte å være mer opptatt av underholdningsverdien enn teknikken og Ashley Wagner er usedvanlig karismatisk rett og slett og god på å fremføre ting på en underholdende måte og er derfor blant de mest engasjerende å se på. Dette var veldig stilig :)

Ellers hadde jeg egentlig planer om å anmelde boka Rosalie Lightning før jeg innså at hele boka kan oppsummeres som veldig vakker og flott gjennomført grafisk roman som er uendelig deprimerende. Det er av og til ikke nok ord som trengs for å beskrive en opplevelse til å forsvare en hel anmeldelse. 

Det jeg derimot SKAL anmelde er Sausage Party for jeg fant forleden ut at man kan leie filmer og ha dem i 48 timer med Get filmleie og har derfor sett noen nye animasjonsfilmer de siste dagene og den jeg fikk desidert mest ut av var Sausage Party så nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på å anmelde den. God fornøyelse og så bables vi om noen dager (og i mellomtiden anbefaler jeg å lytte i vei til Come from away-musikalcden jeg bablet om i mitt forrige blogginnlegg):

Sausage Party

Da jeg først hørte om denne filmen hørtes det ikke ut som min greie i det hele tatt, litt fordi jeg aldri har hatt noe særlig interesse for noen av skaperne bak denne filmen, men mer fordi det skulle være en film full av sex og vitser og banning og liknende ting som strengt talt ikke er det jeg ser etter i en film og væffal ikke i en animasjonsfilm. Samtidig må det sies at jeg etter hvert ble litt nysgjerrig, mye fordi det fantes en del ganske positive omtaler av denne filmen og det hørtes litt fascinerende ut for så vidt. Og nå har jeg sett denne filmen og ja, det er faktisk en ganske bra film. Ikke perfekt og ingen ny favoritt, men både skikkelig smart og særdeles underholdende.

Det handler om personifiserte matvarer i en matbutikk som drømmer om å bli kjøpt og med det oppleve friheten der ute før de etter hvert finner ut at friheten innebærer en stor fare for å bli spist. Og så blir det et spennende og engasjerende eventyr fullt av kreative innfall ut av alt sammen med kule karakterer og mye sjarm.

Konseptet er på noen måter en sånn ide Pixar kunne hatt (de har laget film om leker, biler, følelser, insekter og roboter og sånn sett hadde det ikke vært så sjokkerende med en film om mat), samtidig som man aldri i verden bør forvente en Pixar-film om man ser Sausage Party. Mens det er øyeblikk som føles litt inspirert av Disney og Pixar for så vidt, er Sausage Party noe ganske annet, aller mest fordi dette ikke er ment for barn i det hele tatt. Mens både Pixar og Disney har filmer som på ingen måte føles barnslige så er målgruppen alltid familie der dette er en av de få animasjonsfilmene som ikke bør sees av barn i det hele tatt. Og dette handler ikke bare om fokuset på sex og grove vitser og vold og alt mulig slikt som kan gi femåringer varige men, det handler mer om at denne filmen til tross for sin barnslige humor er forbausende moden. For dette er faktisk en innmari smart fortalt historie og en veldig smart film i det hele tatt som gjør narr av en hel masse rart samtidig som den fargeglade animasjonen og musikken viser at dette er en film som er laget av folk som nok også er ganske glad i mer familievennlige animasjonsfilmer også. Selv ble jeg litt minnet om da jeg så musikalen Book of Mormon i London, enda et godt eksempel på noe som har klart balansegangen mellom parodi og hyllest virkelig godt.

Om jeg skal kommentere på noe så er Sausage Party i lengden likevel en litt forglemmelig film og det blir litt for mye av grove vitser i lengden. Dette er ikke en virkelig fantastisk animasjonsfilm som man nødvendigvis er nødt til å se og det er ellers ymse småting å kommentere på rundt omkring.

Med det sagt har det her blitt skapt en svært underholdende, smart og morsom film som gjør alt ut av konseptet sitt og er full av overskudd og jeg liker at det eksperimenteres og at det skapes filmer som viser at filmer ikke nødvendigvis er ment for barn med en gang om det er animert.

Terningkast 5!

 

Come from away =D

Heisann! Det er mandag, en ny uke skal i gang og utover en familiesammenkomst på søndag har jeg ganske få planer for denne uka utenom jobbkursting og å selvsagt bruke masse tid på å lese og fargelegge. Jeg har dessuten begynt på påskekrimmen min for i år og jeg har også begynt å oversette sangene i Dear Evan Hansen-musikalen sånn for moro skyld. Ellers hadde jeg egentlig en plan om å leie film siden det er enkelte animasjonsfilmer jeg har veldig lyst til å se som ikke finnes på Netflix eller på biblioteket og som ikke interesserer meg nok til å kjøpe dem, men det viser seg at de har sluttet med leiefilm på det siste stedet jeg trodde at hadde det. Heldigvis fant jeg ut at man har filmleie via Get og at animasjonsfilmene jeg har lyst til å se finnes der så jeg fant dermed et helt greit alternativ (man kan ha filmene i 48 timer for en svært billig penge). Hvis noen vet om steder i Oslo der man fortsatt kan leie dvd-filmer er det like fullt bare å tipse meg i vei. Og ellers så var helgen super for det var så himla fint vær og jeg gikk tur til Liastua og besøkte Botanisk Hage og alt var så koselig og fredfullt så hurra for det. Og tenk at det bare er noen få dager til vi skal i gang med den andre vårmåneden, det er litt fascinerende. 

Dette er for øvrig veldig kult:

Det er en sketsj for Comic Relief der de liksom så etter en ny stemme til Stephen Hawking og han og mange andre kule folk var med. Dette er så underholdende og fint :)

*

Men da tenkte jeg å skrive litt om en ny musikaloppdagelse som jeg har blitt ganske fascinert av de siste dagene og det er Come from away. Jeg har allerede følt meg ganske bortkjemt i år siden jeg hvert år håper på å finne en musikal jeg kan få helt dilla på og fant Dear Evan Hansen som fylte alle krav sånn sett alt i månedskiftet januar/februar. Og så oppdager jeg nå Come from away som jeg riktignok ikke har like dilla på som Dear Evan Hansen, men som likevel er en musikal som fascinerer meg mer og mer, kanskje fordi den er så unik og annerledes fra alt annet på musikalfronten. 

I Come from away handler det om småbyen Gander på den Canadiske øya Newfoundland som plutselig får tusenvis av nye innbyggere da 38 fly må lande der etter angrepet i USA 11. september i 2001. Og så handler det om menneskene på disse flyene og innbyggerne i Gander som møtes uforutsett etter hendelser som endrer dem og USA for alltid og likevel, mens temaet er seriøst på mange måter og basert på sanne hendelser, så viser musikalcden at dette er en musikal med mye glede og overskudd som på mange måter også handler om håp.

For min del så kom jeg ikke helt inn i denne musikalen første gangen jeg lyttet litt til cd-en, litt fordi musikkstilen (som henter inspirasjon fra Folk, Rock og Country og egentlig ikke hører så mye ut som musikken man gjerne forventer i en musikal) var litt uvant, men mest fordi jeg ofte tenker på sanger i musikaler hver for seg. Selv når jeg lytter gjennom hele av en musikalcd så tenker jeg på hver sang som en brikke i et større puslespill. Og hvis man lytter gjennom Come from away på den måten funker det ikke. I stedet forsto jeg for noen dager siden at poenget med Come from away er å bare sette den på og la det gli over fra en sang til den neste. For det er noe veldig organisk med musikken i denne musikalen, det ene øyeblikket er man på sang nummer en, det neste på sang nummer ni og det føles også som om det er det som er poenget. Og så lytter man og merker det ikke helt selv en gang før man plutselig blir oppriktig rørt av en sang om personer som prøver å ringe hjem til familiene sine i denne usikre perioden der ingen har helt oversikt eller koser seg med en annen sang som er så livsglad at man får lyst til å danse til den. Det er så mange følelser og mer enn noen annen musikal jeg har lyttet til føler jeg at dette er en musikal som oppriktig handler om fellesskap der alt handler om ensemblet i langt større grad enn separate karakterer. 

Det er likevel noen sanger som skiller seg ut og er personlige og en av dem er denne:

Det er Jenn Colella som synger sangen "Me and the Sky" som handler om en kvinnelig pilot og hennes forhold til himmelen og å fly og hvordan hun må takle et nytt forhold til å fly etter terrorangrepet. For det første er det en fantastisk melodi og en flott fortalt tekst, men det er også et veldig sterkt øyeblikk, ikke minst fordi Jenn Colella fremfører det så himla fantastisk. 

Det finnes ellers ganske få klipp fra denne musikalen på Youtube egentlig, men man kan høre cd-en her: https://open.spotify.com/album/3x7BwUyDBtD4AxFBqwlkRj og hvis du ikke blir helt overbevist av den eller de første sangene så prøv bare å ha musikken i bakgrunnen mens du driver med noe annet og så kommer man mer og mer inn i det etter hvert og glemmer snart det andre man drev med mens man bare fascineres av en sår og håpefull og vakkert fortalt musikal som er helt annerledes enn alt annet. Noen andre sanger jeg føler for å trekke frem er "Phoning home", "I am here" og "Prayer" og hvis man vil bli oppmuntret i stedet for å føle en verden av følelser er det veldig koselig med åpningssangen "Welcome to the rock":

Uansett, hurra for flotte musikaler, håper jeg ga dere en ny ide til noe å lytte til nå. Hvis dere vil lytte til en musikal med flott musikk der alt er supert fremført og det hele føles virkelig organisk og som et fargerikt fellesskap kan dere like godt teste ut "Come from away" (som også er en musikal jeg tror kan appellere en hel del også til folk som ikke er så into musikaler og ja, jeg trenger nok cd-en med denne musikalen etter hvert). 

*

Men da har jeg andre ting å drive med. Neste blogginnlegg kommer om noen dager og jeg håper dette innlegget falt i smak og at musikaltips er av interesse :)

Knights of the borrowed dark :)

Heisann! Det er fredag, livet er fint og i går så jeg den nye Skjønnheten og Udyret-filmen igjen bare fordi jeg ville finne på noe (den var bedre første gangen, men da var det premiere og slikt så det gjør ting litt ekstra episk). Ellers har jeg fått lastet ned Super Mario Run på mobilen min så nå har jeg enda mer å drive med. For øvrig er jobbkursting litt mer vanskelig nå for før var det veldig lett å forholde seg til med at man dro dit hver dag, fikk undervisning noen timer og så kunne man dra hjem og drive med alt mulig annet. Nå derimot er det meningen at vi skal dra rundt til bedrifter med CV og åpen søknad og spørre etter praksis og det er litt mer utfordrende. Ikke for det altså, jeg er ikke redd for det eller noe sånt, jeg vet bare med meg selv at jeg generelt sett ikke er et sånt menneske som gjør et fantastisk førsteinntrykk. Jeg fant på et ord for det i går, tredjeinntrykksperson, jeg gjør best inntrykk når folk har kjent meg en stund og vet hvem jeg er og forstår meg. Og det er veldig vanskelig å gi tredjeinntrykket med en gang, jeg vet ikke om jeg faktisk er et sånt menneske som kan gå inn på en butikk og si "hei, kan jeg ha praksis her" og få det. Og kan ikke noen bare gi meg praksis eller jobb med en gang sånn at jeg slipper å måtte forholde meg til alt dette her. Og så kan jeg tenke på hva jeg skal skrive som påskekrim eller utvikle ideer til eventuell Camp Nanowrimo-deltakelse og slike ting i stedet.

*

Nok om det. Ellers har jeg få planer for helgen, men den kommer sikkert til å inneholde en titt innom loppemarkedet på Hasle Skole, spasertur til Liastua, å lese aviser på biblioteket og liknende koselige finheter så det blir nok trivelig. 

Dette er forresten supert:

Det er en mash up av ymse musikalsanger og Vanessa Carlton og slikt og det er så fint :)

Men da tenkte jeg å poste dette:

Fordi jeg har lest denne boka og tenkte å dele min anmeldelse nå. Så da gjør jeg like godt det og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Knights of the Borrowed Dark av Dave Rudden

Denizen Hardwick is an orphan, and his life is, well, normal. Sure, in storybooks orphans are rescued from drudgery when they discover they are a wizard or a warrior or a prophesied king. But this is real life?orphans are just kids without parents. At least that?s what Denizen thought. . . . 
            On a particularly dark night, the gates of Crosscaper Orphanage open to a car that almost growls with power. The car and the man in it retrieve Denizen with the promise of introducing him to a long-lost aunt. But on the ride into the city, they are attacked. Denizen soon learns that monsters can grow out of the shadows. And there is an ancient order of knights who keep them at bay. Denizen has a unique connection to these knights, but everything they tell him feels like a half-truth. If Denizen joins the order, is he fulfilling his destiny, or turning his back on everything his family did to keep him alive?

Det over er Goodreads sin synopsis for denne boka, en bok som er en veldig god start på en Fantasy-serie. Og det er noen bøker der man merker at forfatteren antakelig er minst like nerdete som en selv er og der man merker at dette er en person som har lest Harry Potter og Percy Jackson-serien og Roald Dahl og mye forskjellig Fantasy for barn og ungdom opp i gjennom med en ide om at en dag skal jeg skrive mitt eget bidrag til sjangeren. Og så er denne boka historien om Denizen Hardwick og mens man kan kjenne igjen trekk fra andre historier så er dette en bok som står støtt på egne ben og funker fett som nok et supert alternativ om man vil lese spennende, eventyrlig og actionfylt Fantasy for barn og unge.

Selv hadde jeg det i alle fall veldig gøy med denne boka. Den er ikke perfekt, men det er en stund siden sist jeg leste første boka i en serie og fikk superlyst til å lese neste bok mens jeg tenkte at dette er så kult og awesome. For mens historien på mange områder er noe klassisk og skriver seg inn i en lang tradisjon av historier om det gode og det onde med en foreldreløs gutt i hovedrollen og slikt, så er det såpass godt fortalt og formidlet at man tilgir punktene der historien føles litt velkjent. Det er dessuten veldig engasjerende og underholdende og det at Dave Rudden er så kjent med sjangeren han skriver gjør også at han spøker litt med den og aldri tar seg selv for seriøst.

Jeg liker ellers karakterene. Mens jeg fortsatt ikke føler at jeg virkelig kjenner dem på samme måte som med en del andre fiksjonelle karakterer så kan det også ha med at dette er første boka i en serie. Dessuten er Denizen som er hovedpersonen også en person som ikke lar folk komme helt inn på seg så fort så det er sånn sett også naturlig at det antakelig ikke vil være før i bok to når den kommer eller senere i serien (jeg vet ikke hvor mange bøker det vil komme alt i alt i denne serien) at man virkelig vil kjenne ham.

Og ja, det er egentlig ikke så mye å si. Dette er en bok som har et spennende konsept (som jeg riktignok ikke forstår meg 100% på, men det handler om lys og mørke og riddere og monstre og slikt og jeg skjønner i alle fall at det er fascinerende), det er skrevet av en som vet hvilken tradisjon han skriver seg inn i og leker med denne vissheten underveis og det er tidvis forbausende creepy og stemningsfullt, noe som bare er et pluss.

Terningkast 5!

 

Live Action-versjoner av animasjonsfilmer - karolinske tankespill :)

Heisann! Det er tirsdag og jeg endte av ymse grunner opp på Bygdøy i stad ved Kon Tiki-museet. Var ikke på selve museet riktignok, men jeg var utenfor der jeg kunne ta bilder av hele havet og surre meg litt bort i boligstrøket der fordi å finne buss tilbake til sentrum var mission impossible. Ellers er det Verdens Poesidag så jeg har prøvd å skrive dikt, men har ikke fått det helt til (tror jeg har en mer prosaisk hjerne for tiden) og i morgen er det Musikaldagen (Stephen Sondheim og Andrew Lloyd Webber har bursdag i morgen så jeg feirer dem litt for meg selv). 

Hvis noen føler for å feire henholdsvis Sondheim og Lloyd Webber anbefaler jeg å feire Sondheim med klipp som for eksempel dette:

Det er Raúl Esparza med sangen "Marry me a little" fra Company og ååå, den kombinasjonen av å synge fantastisk og å være minst like brilliant som skuespiller <3

Og med Lloyd Webber har vi dette:

Samantha Barks synger en så fin versjon av "Another suitcase in another hall" fra Evita :)

Og nå valgte jeg bevisst ikke de mest velkjente sangene til Sondheim og Lloyd Webber, men det er absolutt mye fint i de mer kjente sangene og.

*

Nok om det. Nå tenkte jeg å bable litt om Live Action-versjoner av animasjonsfilmer siden det er Disneys nye yndlingsgreie. Jeg har tenkt å bable litt kort om filmene som har kommet og filmene jeg vet skal komme og deretter nevne noen titler jeg faktisk veldig gjerne vil se en Live Action-versjon av. Da setter jeg i gang. 

Så langt har det kommet live versjon av (og jeg bruker de engelske titlene i denne omgang) Cinderella, Jungle Book og Beauty and the Beast. Cinderella imponerte veldig hva angikk kostymer og fotografi og var som en av de julegavene som er fantastisk pakket inn, men som blir litt mer "nja" når man ser hva pakken inneholder i og med at jeg fant den litt for rett frem og kjedelig og savnet musikken fra animasjonsfilmen litt fordi de bidro til å gi mer stemning og sjarm. Jungle Book fant jeg meget imponerende og det er nok den av Live Action-versjonene som i størst grad lever opp til originalen og på visse punkter faktisk er en bedre film. Og Beauty and the Beast likte jeg kjempegodt, men jeg syns fortsatt animasjonsfilmen er den beste filmen. Og det er her problemet med Live Action-versjoner ligger for det kan selvsagt bli veldig fine filmer og jeg forstår Disney godt når de gjør det, men det skal veldig mye til for at Live Action-versjonen skal falle mer i smak enn originalen og jeg vet ikke om det er det Disney egentlig vil heller. Samtidig er det en god introduksjon for de som kanskje ikke har vokst opp med originalen så det er vanskelig. Uansett har Live Action-versjoner åpenbart kommet for å bli og jeg vet at det er planer om Live Action-versjon av Mulan, Lion King og The Little Mermaid blant annet. Hva angår førstnevnte har jeg blandede følelser. På den positive siden har de en plan om å ha kinesiske skuespillere i alle de kinesiske rollene og det er bra og jeg tror også selve historien kan funke veldig godt med levende mennesker (det er egentlig en av de Disney-filmene jeg i høyest grad kan se for meg in real life). Men på den negative siden skal de visst ditche karakteren Shang og heller gi Mulan en rival og det er jo en ting. Det som bekymrer meg mer er likevel det at de visstnok ikke skal ha med noen av sangene. Og greit nok, de trenger ikke ha med alle sangene for historien trenger ikke musikken i like stor grad som f.eks. Beauty and the Beast, men noe av musikken trengs virkelig og det virker som planen deres er å lage en mer gritty og realistisk tolkning av historien og hva er vitsen med å lage en live action-versjon av Disney's Mulan da når så mange av tingene som gjør det til en Disney-film skal droppes. Samtidig høres det ut som om resultatet kan se veldig episk og kult ut og Mulan er jo en awesome historie så igjen, jeg har et blandet forhold til dette prosjektet. Så har vi Lion King som for så vidt er en utakknemlig oppgave siden det blir en live action-versjon av en av de aller mest episke animasjonsfilmene som finnes, men som samtidig har potensiale til å se veldig flott ut så ja, det er vanskelig.

Og her kommer vi til tre eksempler på Disney-filmer som jeg virkelig vil se en Live Action-versjon av:

- Hunchback in Notre Dame

Jeg elsker hvor modig animasjonsfilmen er og hvor mye Disney fikk ut av en historie som i utgangspunktet ikke passer helt som Disney-film og samtidig så har animasjonsfilmen en stor svakhet i form av gargoylene som er helt overflødige og ikke passer sammen med resten. De er for øvrig droppet i musikalversjonen og det er nettopp alt jeg vet om musikalen som gjør at det kunne funket fantastisk om de hentet litt inspirasjon fra musikalen og boka (som jeg på et eller annet tidspunkt trenger å lese) og lager en live action-versjon som er litt mørkere og som kan se helt fantastisk ut. I dette tilfellet ser jeg ellers for meg at de dropper noen av sangene fordi ikke alle er like nødvendige, men har med Hellfire, Out There, God help the Outcast fra animasjonsfilmen og supplerer med Made of Stone fra musikalversjonen og så kan de ha fantastisk scenografi, ha instrumentelle versjoner av noen av sangene de dropper og lager en moden og ettertenksom versjon av historien som kunne vært så flott. 

- Emperor's new groove

Eller Kongerike for en lama som den for mange her til lands er mer kjent som er en film som er enormt underholdende som animasjonsfilm. Og samtidig kunne den blitt litt som Princess Bride om den var med levende mennesker, den kunne beholdt alle vitsene, droppet de få sangene som er fordi de føles overflødiske, men beholdt musikken i instrumentell versjon og ja, det kunne funket og noe av det fine er at her så hadde det ikke vært så store krav til budsjett for om noe så litt teit ut eller rart ut ville det også funket fordi det er en historie som er ment til å være ren og skjær underholdning og som hadde vært morsom å se i live action-versjon.

- Pocahontas

Mens jeg liker Pocahontas så ser jeg at det finnes en del ting å kritisere med animasjonsfilmen, men en ting som er veldig klart er at dette nok er den av Disney's animasjonsfilmer som virker mest voksen og som i størst grad føles som en film med levende mennesker som tilfeldigvis er animert. Følgelig ville det ikke føltes så rart å se Pocahontas med levende mennesker, det hadde føltes mer naturlig enn med mange av Disney's andre animasjonsfilmer. Jeg ser for meg at de kunne hatt den instrumentelle musikken hele veien, men droppet de fleste sangene uten at det gjorde så mye så lenge de beholdt "Colors of the wind"-sangen og så kunne de hatt en skumlere og mer realistisk Ratcliffe, de kunne hatt enda større fokus på å prate med ekte native americans for å skape en så nyansert og god tolkning som mulig og de kunne latt Thomas ha en enda større rolle enn før bare fordi han er den beste karakteren i animasjonsfilmen. Pocahontas var aldri blant Disney's største animerte suksesser så jeg regner ikke med at dette kommer, men det er nok den animasjonsfilmen til Disney som i minst grad føles som en animasjonsfilm på godt og ondt og det gjør at jeg tror det kunne funket bra. 

*

Ellers kan jeg se for meg Hercules til dels hvis de klarte å skape noe like stilisert som i animasjonsfilmen og fikk en litt mer formfull Megara som realistisk sett kunne blitt skadet av en søyle (Megara i animasjonsfilmer er awesome, men hun har alt for smal midje til at det virker realistisk når søylen skader henne skikkelig), jeg tror Rescuers Down Under og Tarzan kunne funket veldig bra om det ble gjort riktig og av animasjonsfilmer som ikke er Disney kan jeg se for meg Anastasia, noen av filmene til Miyazaki og Prince of Egypt :) 

*

Men da har jeg litt andre planer for kvelden så jeg kan drive med mer babling siden. Håper dette var underholdende nok :)

Beauty and the Beast - live action :)

Heisann! Fin ting: jeg har fått en god ide til eventuell Camp Nanowrimo-historie jeg kanskje skal skrive i april (har en sånn ide om å kjøpe en ny notatbok og skrive den for hånd fordi jeg ofte er mer inspirert mens jeg er på farten enn når jeg sitter hjemme og faktisk kan skrive i vei på dataen min), det er biblioteksplaner OG spillkveld i dag og jeg fikk endelig sett nye Skjønnheten og Udyret-filmen i går (noe jeg veldig snart kommer tilbake til). Ellers prøver jeg å få ideer til årets påskekrim siden det bare er tre uker til påskeferien begynner, jeg har endelig fått Dear Evan Hansen-musikalcden i posten (hurra!), jeg klarte å få over 2000 poeng på Wordfeud for noen dager siden (beste resultatet mitt ever) og jeg leser Knights of the Borrowed Dark av Dave Rudden og den er fenomenal. Yay!

Men her er dette:

Jeg har delt dette før, men hvem bryr seg. Audra McDonalds = Wow!

Og her er traileren:

For jeg har altså sett den nye Skjønnheten og Udyret og anmeldelsen min ble såpass lang at jeg skal bruke resten av dette innlegget på den. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi:

Beauty and the Beast ? live action

Jeg har alltid elsket animasjonsfilmen Skjønnheten og Udyret, en film som bestandig har vært min store favoritt blant alle Disneys animasjonsfilmer. Her kan jeg begynne å gå inn på mitt forhold til Belle som karakter og hvor mye jeg ønsker meg biblioteket hennes, men akkurat det har jeg bablet om mye før. Uansett gjorde min kjærlighet overfor animasjonsfilmen at jeg var veldig spent på live action-versjonen, en film jeg endte opp med å like veldig godt til tross for ymse svakheter.

For ååå, på mange måter er live action-versjonen helt magisk. Det er nydelig filmet og fotografert, jeg elsker musikken og atmosfæren og historien er nydelig fortalt i en skikkelig episk og storslagen eventyrfilm som var helt min greie. Jeg gikk ut av kinosalen mens jeg sang for meg selv på den måten jeg kun gjør når jeg har kost meg skikkelig på kino eller teater, jeg var helt med hele veien og jeg fikk store planer om å se den igjen så fort som mulig. Samtidig så hjalp det at jeg hadde veldig lyst til å like denne filmen, det er noen ganger man har så lyst til å kose seg med en film at man gjør det bare av den grunn.

Og jeg tror dette er en film som veldig mye er hva man gjør det til og mens det er sånn med det meste er det litt ekstra slik her. Hvis man har lyst til å drømme seg bort og kose seg så er det akkurat det man vil, men om man er litt mer skeptisk i utgangspunktet så vil man antakelig ikke bli helt overbevist. Og greia er at jeg også forstår de som ikke liker denne filmen veldig godt for det er en på mange måter unødvendig film. Mens den er flott laget og imponerende og interessant og alt det der, så er det også en filmatisering av en animasjonsfilm som allerede var bortimot perfekt i utgangspunktet. Og animasjonsfilmen er fortsatt den klart beste filmen, det er det ingen tvil om.

Samtidig likte jeg hvordan live action-versjonen videreførte historien, den utviklet historien videre, ga den mer kjøtt på beina og det var veldig fascinerende å se. Og jeg syns de nye sangene var veldig fine i tillegg. Jeg liker også skuespillerne og mens det er blandede formeninger om Emma Watson som Belle, likte jeg henne godt. Nei, hun er ingen naturlig sanger og jeg kjenner meg ikke igjen i henne i like stor grad som med Belle i tegnefilmen (som for øvrig er den av alle oppdiktede karakterer jeg har sett mest av meg selv i), men hun har noe genuint ved seg som jeg liker og skaper en jordnær og sympatisk Belle som er lett å like. Jeg liker ellers Kevin Cline som Maurice veldig godt, jeg liker Josh Gad som LeFou og jeg syns Luke Evans er brilliant som Gaston (Luke Evans er den skuespilleren i denne filmen som ser ut til å kose seg aller mest med rollen sin i tillegg).

Filmen har likevel noen småting jeg vil kommentere på rent personlig. For det første: dere har med Audra McDonalds (vinner av 6(!) Tony Awards og en av de beste vokalistene som finnes) og så synger hun såpass lite som hun gjør, det er helt idiotisk hvor lite Audra McDonalds får å spille på og trøsten er at når Audra først får muligheten til å synge så gjør hun det så fantastisk at man er helt wow. For det andre: dere reklamerer for et klart homofilt øyeblikk og beslutter at LeFou er homofil og så skaper dette skandale med Russland som vil boikotte filmen og en bloggerdame som skriver om at hun vil boikotte Disneyland for alltid og drive-in-kinoer som ikke vil vise filmen og folk er helt håpløse fordi det er så mange dumme og fordomsfulle mennesker som ikke har skjønt at vi lever i 2017 og at dette virkelig ikke burde være en big deal i det hele tatt, det er jo bare kjærlighet. Og så er dette homofile øyeblikket (beklager at dette er litt spoiler) to sekunder basically på slutten av filmen og at LeFou er bittelitt mer besatt av Gaston enn i animasjonsfilmen der han allerede hadde en åpenbar man crush. Disney altså, dere skulle ikke sagt noe om homofili-greia for det opptar en så liten del av filmen at de som har noe imot det ikke ville lagt merke til det og de som la merke til det er de som allerede var åpne for det og tenkte at LeFou virka en smule gay alt i animasjonsfilmen mens de bare tok det som en naturlig del av alt sammen. Og igjen, hvorfor skriver vi om homofili som om det skulle være unaturlig og rart i 2017, det er to personer som elsker hverandre og så er de tilfeldigvis samme kjønn, det burde ikke være en greie i det hele tatt. Ååå ?

Jeg syns ellers at Udyrets look og dansescenen med sangen «Beauty and the Beast» funka mye bedre i animasjonsfilmen, jeg syns Ewan McGregor funket dårlig som Lumiere og igjen, Audra McDonalds, unnskyld på vegne av denne filmen, du fortjener så mye bedre.

Og likevel, mens jeg så masse å kommentere på var det som om alt dette ble glemt mens jeg satt og så denne filmen for den er så vakker, det er så fint og jeg har egentlig ikke noe imot live action-versjoner av Disney-filmer fordi jeg er veldig glad i nostalgi. Og jeg håper bare at dette inspirerer Disney til å lage live action-versjon av Hunchback of Notre Dame der de tar med noen av sangene fra musikalversjonen og dropper gargoyle-karakterene for der vøtt, der har vi noe som virkelig kunne blitt episk ❤

Konklusjonen er nok at ja, animasjonsfilmen er fortsatt best og at live action-versjonen har noen svakheter, men ååå, jeg elsket den likevel og var helt i himmelen. Terningkast 5! 

Stjernekamp-ønskeliste og ymse annet :)

Heisann! Det er onsdag, livet er fint og jeg gleder meg til fredag kveld og premieren på nye Skjønnheten og Udyret-filmen, det blir så fint <3 Ellers skjer det ikke så mye spennende, men jeg har det fint og det som gjør alt enda finere er det at det nå begynner å bli så veldig mye mer vårlig ute, noe som igjen gir ekstra energi. Saken er at jeg i det hele tatt har det veldig bra for tiden og det er jo kult :)

Ellers har jeg et nytt skjørt som jeg gleder meg til å bruke en del fremover:

Og ellers handler livet om å fargelegge, skrive (har en sånn ide om å skrive alle novellene i Gatelyktprosjektet på nytt, noe som går veldig sakte fremover fordi jobbkurs flere timer hver dag, ymse andre ting som dukker opp og dilla på Netflix og Nintendo gjør at å finne skrivetid ikke er den letteste tingen i verden alltid, men jeg må bare bli flinkere til å prioritere og så lenge jeg bruker mye tid på å tegne og fargelegge går det bra siden det viktigste for meg ikke nødvendigvis er å skrive, men å være kreativ og drive med skapningsprosesser), lese masse og dagdrømme om å vinne massevis av penger siden jeg har lyst på så mange ganske dyre ting. Jeg har ellers begynt med morsom sparing der jeg har startet en ekstra sparekonto der det spares 20 kr hver gang jeg bruker bankkortet mitt i håp om å få råd til Nintendo Switch og spill til. Siden sparemålet er 4000 kr og jeg i gjennomsnitt bruker bankkortet mitt tre ganger i uka (foretrekker å betale det meste kontant siden jeg føler jeg har mye bedre oversikt da) brukte jeg kalkulator for å regne ut at med 60 kr spart i uka vil det dermed ta meg 66 uker før jeg når målet om Nintendo Switch og det er en stund til. På den positive siden vil det da kanskje være billigere og flere spill utgitt og slikt og tenk så awesome sommeren 2018 vil være da ;)

*

Her er ellers tre fascinerende fakta i villkårlig rekkefølge:

1) Jeg bryr meg forbausende lite om Mammutsalget og andre boksalg. Det virker som om slikt er noe man skal være veldig opptatt av når man elsker litteratur, men for min del har jeg ofte en viss ide om hva jeg har lyst til å lese og det pleier sjelden å være det samme utvalget som bøkene man finner på ymse boksalg. Med norsk skjønnlitteratur bruker jeg i hovedsak biblioteket hvis ikke det er noe som høres veldig interessant ut eller en forfatter jeg er veldig glad i, de mest kjente bøkene er sjelden de jeg er mest interessert i og jeg leser ellers mer engelske bøker enn norske bøker og det er ikke så ofte det er det man finner på salg. Selv foretrekker jeg heller og ha to tilfeller i året der jeg bestiller massemasse bøker på Amazon og ellers kjøpe bøker i ny og ne, i stedet for salg og det er det som føles mest riktig for meg, dessuten er jeg egentlig litt nødt til å prioritere og i hovedsak kjøpe bøker jeg vet at jeg vil like siden jeg allerede har mer bøker hjemme hos meg enn jeg har plass til og da er det praktisk å ha litt liten interesse for boksalg. 

2) Jeg har mange ganger vurdert et blogginnlegg om hvem jeg vil ha med på neste sesong av Stjernekamp, men det blir mer og mer åpenbart at det innlegget antakelig ikke kommer til å dukke opp og derfor tenkte jeg å nevne de som ofte er med på ønskelisten min her:

- Amina Sewali (fordi jeg så henne i Peer Gynt-oppsetningen til Nationaltheateret og fordi hun har en unik stemme og fremtreden som kunne vært veldig spennende å se på Stjernekamp)

- Unnveig Aas (fordi hun er en spennende artist å følge med på fremover, jeg kjenner henne litt og det hadde vært kult å se henne i forskjellige sjangre på Stjernekamp)

- Heidi Ruud Ellingsen (fordi musikalartist med fantastisk stemme og hun har allerede vært med på Drømmerollen på Nrk så det hadde egentlig vært naturlig, dessuten elsker jeg musikalmennesker)

- Siri Nilsen (fordi hun har et sterkt særpreg i stemmen sin og når hun bruker den som best er det som et urskrik, nærmest organisk og så virker hun så sympatisk og jeg har vært fan lenge)

- Herborg Kråkevik (fordi hun synger flott og kunne passet godt inn i konseptet)

- Trond Teigen (fordi jeg har vært fan av ham helt siden jeg var liten og han hadde norske stemmen til Aladdin, dessuten har jeg sett ham i masse musikaler og jeg liker stemmen hans kjempegodt og ja, det kunne vært awesome)

- Sindre Postholm (fordi musikalartist som jeg har elsket i alt jeg har sett ham i og usedvanlig dyktig både som vokalist og danser så det ville vært flott, Sindre Postholm hadde ellers fått hovedrollen på sekundet om jeg hadde hatt muligheten til å sette opp Disney's Hunchback of Notre Dame som musikal i Norge og kunne valgt skuespillere selv)

- Heine Totland (fordi han synger veldig, veldig fint og virker skikkelig sympatisk)

Og av disse så er det bare Siri Nilsen, Unnveig Aas og Amina Sewali som jeg ikke har sett i musikaler før så ønskelista mi er nok litt vel preget av at jeg elsker musikaler og skuespillerne i dem, men pytt sann, dette hadde vært veldig gøy ;)

3) Jeg gleder meg skikkelig til å sjekke posten i dag. Vi fikk nye postkasser i blokka mi for en uke siden og den manglet "nei til reklame"-klistremerke slik jeg hadde på den gamle postkassa mi så nå har jeg fått haugevis med reklame i en ukes tid, men nå bwahaha har jeg fått tak i nytt klistremerke til den nye postkassa så da vil jeg antakelig ha ikke noe i postkassa mi og en verden uten reklame i postkassa er en vakker verden. Når vi først er inne på temaet post er jeg ellers verdens treigeste til å sende av gårde noe som helst i posten (det er fargeleggingspostkort jeg ble ferdig med i januar som jeg enda ikke har sendt) og dette gjør at jeg i to år har hatt planer om å sende inn tekster til Signaler uten å gjøre det fordi jeg er treg og glemmer meg og vips har fristen gått ut og så må jeg tenke sukk, kanskje neste år. Har jeg noen gang nevnt at jeg er vimsete, jeg er det. Ja ja...

*

Det var kanskje ikke så spennende, men jeg håper jeg er underholdende likevel. Her er en god grunn til å ha med Unnveig Aas på Stjernekamp forresten:

Hun gir ut cd 31. mars, dette er hennes nyeste singel og jeg har lyst til å høre henne synge musikal og storband, det kunne sikkert funket fint :)

Neste innlegg kommer uansett på lørdag regner jeg med så da bables vi :)

Smakebit på søndag og Hidden Figures :)

Heisann! Det er søndag, jeg skal gå tur til Liastua etter hvert og livet er fint fordi neste uke er en sånn uke jeg har gledet meg til en stund siden jeg endelig skal se den nye Skjønnheten og Udyret-filmen på kino på fredag og det er biblioteksplaner og spillkveld på lørdag. Og ååå, jeg er så spent på den nye Skjønnheten og Udyret-filmen siden animasjonsfilmen muligens er en av mine definitive yndlingsfilmer (jeg har fortsatt intenst lyst til å være Belle fordi jeg kjenner meg så igjen i henne og å få det biblioteket hadde vært helt magisk) og jeg nå har lyttet litt til soundtracket og blitt særlig glad i denne sangen:

Det er versjonen av "Beauty and the Beast" som spilles på slutten av filmen og jeg liker denne versjonen særlig godt fordi Audra McDonalds som synger først der synger så himla eksepsjonelt fantastisk at bare wow! Det er veldig dumt at Audra McDonalds får synge alt for lite på soundtracket for milde melkespann så flott hun synger, man skjønner hvorfor hun har vunnet 6(!) Tony Awards liksom <3

*

Ellers skal jeg nå først være med på smakebit på søndag før jeg skal dele en filmanmeldelse. Boka jeg skal i gang med nå er denne:

Denne boka heter altså "Min venn pingvinen" og var noe jeg lånte på biblioteket fordi pingviner er fine dyr, forsiden var sjarmerende og det hørtes ut som en interessant og søt bok man kan kose seg litt med. Ut i fra synopsiset handler det om en mann som i 1975 finner en forlatt pingvin på en strand i Argentina som han beslutter å ta vare på, noe som er begynnelsen på et viktig vennskap. Og så er det basert på en sann historie og ja, det virket trivelig nok så yay for det. 

Her er en smakebit: 



Flere smakebiter finner man hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Og ellers er det ikke så mye spennende å melde. Jeg kjøpte meg noen nye tegnesaker i går fordi jeg ikke trenger tegnesaker egentlig, men så er det litt som med bøker, jeg føler at jeg virkelig trenger det likevel og det er jo kjekt. Man kan aldri få nok av hverken bøker eller tegne- og skrivesaker. 

Og her er min anmeldelse av Hidden Figures og så kommer neste innlegg om noen dager:

Hidden Figures

Det er noe litt komfortabelt med filmer viss største svakhet er at de er for sympatiske. Hidden Figures er en slik film på veldig mange måter fordi det er en film som er utrolig lett å like siden den forteller en viktig og interessant historie, er godt laget og gjør veldig mye riktig. Og samtidig så mangler den det lille ekstra som gjør at noen filmer utfordrer deg eller får deg til virkelig å føle nerven i en historie. Jeg likte Hidden Figures, det var en fin filmopplevelse som var både underholdende, engasjerende og lærerik, men den ble litt for lett til å bli virkelig rørende eller minneverdig eller noe jeg trenger å se flere ganger.

Uansett, dette er filmen om tre personer som jobbet i NASA på 60-tallet og som møtte ekstra utfordringer fordi de både var kvinner og afro-amerikanske, noe som selv den dag i dag kan by på mer utfordringer enn nødvendig, men som virkelig skapte motgang i USA på tidlig 60-tall da det fortsatt var mye segregering og slikt. Men disse tre kvinnene jobber likevel for drømmene sine og endte opp som viktige brikker i romkappløpet som etter hvert førte den første mannen til Månen.

Og å vite at det er basert på virkelige skikkelser og å vite historien bak filmen (som igjen er basert på en bok jeg fikk veldig lyst til å lese etter hvert) får dette til å høres ut som en svært interessant og viktig historie, noe det også er. Problemet ligger mer i at filmen blir litt for enkel for ja, det er motgang, men det er likevel ikke nok motgang. Man har lyst til å føle seg sint når man ser diskrimineringen disse kvinnene møter på og i stedet blir man bare oppgitt og frustrert. Og samtidig er det så velment og så sympatisk fortalt at man liker denne filmen veldig godt til tross for dens svakheter.

For å, denne filmen er særdeles sjarmerende. Den er underholdende, den har gode skuespillere og de tre som spiller de bærende rollene er simpelthen brilliante, den skaper karakterer man heier på og vil at skal ha det bra og det er et godt soundtrack og fint fortalt.

Og jeg føler at jeg kanskje har hørtes litt for negativ ut i denne anmeldelsen og det er ikke meningen for jeg likte virkelig denne filmen veldig godt og jeg syns det absolutt er en film som er verdt å se og som jeg er glad for at finnes siden historien er viktig og fin å kjenne til. Det er bare det at denne filmen kunne vært så mye mer enn den er, det er noe med at når ting tilsynelatende løser seg for lett så applauderer man det heller ikke så mye som man vil når hovedpersonene får til storslagne ting.

Med det sagt, jeg syns dette var en veldig fin og sjarmerende filmopplevelse og det er absolutt ingen dårlig film, bare en litt for sympatisk en. Terningkast 4!

Still life with tornado for forever :)

Heisann! Gratulerer på etterskudd med gårsdagen alle kvinner som leser dette innlegget. Husk at vi er awesome! Og ellers er livet fint selv om det er noe med snø i mars som får meg til å tenke at det vil være vinter for alltid. Og det er jo nydelig for tiden, det er eventyrsnø, det er mye sol og det er egentlig ganske så fint, men så ser jeg bilder fra andre steder i landet der det blomstrer og der vårtegn som krokus alt har dukket opp og så gleder jeg meg så mye til det blir varmere og man vil finne hestehov overalt og kunne skifte ut strømpebuksa med sokker og det er mindre glatt på bakken og så tenker jeg at jeg skulle ønske snøen kom i desember i stedet for at det ikke ble sånn ordentlig vinter før i februar for det gjør at våren blir litt forsinket også. Jeg tenker for mye, jeg må bare sette pris på det og det vil jo bli vår til slutt.

Og ellers handler livet om denne sangen og de andre sangene fra Dear Evan Hansen igjen og igjen og igjen:

Det er sangen "For forever" og jeg har fått dilla på frasen "all we see is sky for forever" fra den og så mye jeg skriver for tiden ender på en måte opp med å være fanfiction basert på sangene i Dear Evan Hansen og nå tenkte jeg å dele en liten dings jeg skrev inspirert av denne sangen før jeg går videre til mer litteraturorientert babbel :)

For forever ? alt vi ser

«All we see is sky for forever

Let the world pass by for forever

Feels like we could go on for forever this way

Two friends on a perfect day»

Alt vi ser er himmelen og det er slik alt begynner. Den virker så uendelig fra her nede, vi ser opp og ser skyene som driver forbi, ser gløttet av sol mellom skylaget, lyset som av og til kiler seg frem og av og til ikke, ser likevel så lite av universet fordi vi vet så godt hva som ligger bak. Vi tenker at månen og stjernene hører natten til, men et sted der oppe finnes hele universet, evig natt fordi natten er det som virkelig er det evige mens dagen til sammenlikning kun er små øyeblikk. Sånn sett hører månespillet og stjerneskimmeret også dagen til fordi det er konstant på en måte dagslyset ikke er. Og kanskje er jeg helt på viddene, vet ingen ting. Jeg føler aldri at jeg virkelig vet noe. Men jeg vet at alt som finnes nå er himmelen og oss to. Vi som kan sitte der ved det største treet jeg vet om mens timene flyr uten at vi merker det fordi vi er utenfor tiden nå, utenfor virkeligheten, utenfor lyd. Vi er helt stille, sitter og lytter og i stillhetens rom finnes lydene av vinden mellom gresstråene, suset mellom grenene. Og dette er en begynnelse, dette er et nytt kapittel og vi vet det kanskje litt begge to, vet at disse timene er viktige og verdt å huske på når timene er over og vi drar hjem og alt vi ser ikke er himmelen, men alt annet. Da vil himmelen fortsatt være der, men vi vil ikke se den, ikke ha muligheten til å se den fordi virkeligheten fortsetter uavhengig av stjernene og sollyset og de lett kilende vindpustene. Ikke se den før det er kveld og jeg kan sitte ved vinduet, se ut, finne karlsvogna som jeg tenker på som en handlevogn, og igjen vite at dette er et alt. Som den dagen på åsen var mens vi delte vennskap og smil og stillhet og alt vi kunne se var himmelen.

*

Ellers har jeg lest en veldig fin bok og det er denne:



Nå tenkte jeg å dele en anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og husk at livet er et mirakel selv når det ikke virker helt sånn <3

Still life with tornado av A.S. King

?I am sixteen years old. I am a human being.?

Actually Sarah is several human beings. At once. And only one of them is sixteen. Her parents insist she?s a gifted artist with a bright future, but now she can?t draw a thing, not even her own hand. Meanwhile, there?s a ten-year-old Sarah with a filthy mouth, a bad sunburn, and a clear memory of the family vacation in Mexico that ruined everything. She?s a ray of sunshine compared to twenty-three-year-old Sarah, who has snazzy highlights and a bad attitude. And then there?s forty-year-old Sarah (makes good queso dip, doesn?t wear a bra, really wants sixteen-year-old Sarah to tell the truth about her art teacher). They?re all wandering Philadelphia?along with a homeless artist allegedly named Earl?and they?re all worried about Sarah?s future.

But Sarah?s future isn?t the problem. The present is where she might be having an existential crisis. Or maybe all those other Sarahs are trying to wake her up before she?s lost forever in the tornado of violence and denial that is her parents? marriage.

*

Det over er Goodreads sin synopsis av denne boka, en bok jeg aldri hadde kunnet finne de rette ordene for å oppsummere selv så det er bra andre får det til. Egentlig er denne boka likevel umulig å summere opp på noe som helst vis, på samme måte som det ofte er med A.S. Kings bøker, noe som igjen er en veldig god grunn til at hun lenge har vært en av mine absolutte yndlingsforfattere. Det er noen forfattere der jeg kan se mye å sette pris på selv ved de bøkene jeg ikke liker så godt fordi man merker at de vil så mye og er så innsiktsfulle og A.S. King skriver ungdomsbøker som er gåtefulle, ofte klart feministiske og smarte på samme tid og dette er intet unntak.

Uansett. Her handler det om kunstneriske Sarah som er 16 år og har en eksistensiell krise og som begynner å se tre versjoner av seg selv i ulike aldre mens hun prøver å takle det som hendte under den ferieturen til Mexico da hun var ti år og som endret alt og det som hendte i kunstklubben noen måneder tidligere. Og samtidig handler det ikke om Sarah, men om moren hennes og broren og faren hennes og dette er i det hele tatt en bok som tilsynelatende er en historie, men egentlig er flere, samtidig som alt henger sammen. Og det høres forvirrende ut når jeg prøver å fortelle om denne boka, men det er egentlig ikke forvirrende i det hele tatt. I stedet er det sårt, filosofisk, surrealistisk, smart, håpefullt tross alt og veldig, veldig velskrevet.

Jeg nevnte også at dette er en feministisk bok og den er virkelig det for den setter ord på urettferdigheten Sarah opplever i at hun tenker at problemene hennes bare er teite og uvesentlige fordi hun kjenner andre med større problemer. Det er en følelse mange nok kan kjenne seg igjen i og man kjenner kanskje enda litt mer på den følelsen når man er en tenåringsjente som får følelsen av at alle ser på henne som barnslig og overfladisk fordi hun ikke kan la ting gå, når sannheten er at hun ikke skal trenge å måtte føle det slik fordi problemene hennes er vel så reelle og viktige som utfordringene til moren og broren hennes. Livet er ingen konkurranse i hvem som har det verst og hvis man har blitt såret og sviktet så er det feil uansett. Sarah er dessuten lett å kjenne seg igjen fordi hun er så opptatt av å være original. Dette henger igjen sammen med den dårlige selvfølelsen hennes som forteller at hun må være original for at det hun skaper skal bety noe. Det er i det hele tatt mye å kjenne seg igjen i med Sarah som karakter og alt dette handler om hvor ærligheten A.S. King byr på som forteller. A.S. King er kanskje ikke dronningen av setninger man vil ramme inn og sitere i det uendelige, men hun er en av de mest genuine, åpne og ærlige forfatterne av ungdomsbøker som jeg vet om og det er synd at ingen av bøkene hennes er oversatt til norsk for jeg tror det er mange her til lands som kunne fått mye ut av å lese bøkene hennes.

Og jeg har egentlig ingen konklusjon og det passer egentlig greit for denne boka har også en ganske åpen slutt som føles håpefull, men likevel ikke gir så mange klare svar. Det trenger man ikke heller. A.S. Kings navn forteller det hele, hvordan magien ikke ligger i svarene, men i spørsmålene (A.S. King, asking) og jeg liker å sitte igjen med spørsmål og en visshet om at jeg har lest en særdeles velskrevet og fascinerende ungdomsbok som er så veldig mye mer enn man først tror og som minner en på at kunst finnes i alt som er. Det er en tidvis vond og ubehagelig bok, men aller mest er det en bok som langsomt tvinner deg lenger og lenger inn i nettet sitt og som endte opp som særdeles givende lesning.

Terningkast 5!

3 Story :)

Heisann! Det er mandag og helgens høydepunkt var å dra innom Mathallen i går fordi de hadde cheez doodles-ens dag og man kunne få tak i en fin liten dose cheez doodles gratis (jeg liker både cheez doodles og gratis så det var en god match). Utover det var dette en sånn deilig og behagelig helg der jeg hovedsaklig slappet av så yay for det. Denne uken har jeg i utgangspunktet ikke sånn übermange planer, men jeg har tenkt meg på kino på lørdag for å se Hidden Figures siden den høres ganske interessant ut og jeg vurderer litt å dra på Chat Noir søndag ettermiddag fordi de arrangerer noe de kaller Musikalsøndag og Musikalkompaniet (Trond Teigen, Jannike Kruse og andre musikalfolk som jeg er fan av og som er skikkelig talentfulle) synger sanger fra henholdsvis Chess og Kristina från Duvemåla. Vi får se hva som skjer. 

Ellers bruker jeg mye av tiden til å lytte til musikaldiller, spille Nintendo, fargelegge og dagdrømme om å vinne konkurranser eller på andre måter bli rikere fort siden jeg har veldig lyst på både en mengde teaterbilletter og det ser så fint ut å spille Nintendo Switch og det nye Zelda-spillet. Jeg har også begynt redigeringa av Gatelykt-prosjektet og det går fryktelig sakte fremover riktignok, men jeg har i det minste begynt. Dessuten skriver jeg mye tull og tøys og småting som ikke er del av noen prosjekter (fanfiction inspirert av vidunderlige musikalsanger for eksempel), jeg funderer på om jeg skal prøve meg på Camp Nanowrimo i april og det slo meg på lørdag at det blant sånne "1000 bøker du må lese før du dør", "500 filmer du må se før du dør"-bøker ikke finnes noen bok á "500 musikalcder du må lytte til før du dør" og kanskje det rett og slett er jeg som må skrive en slik guide siden jeg jo har en smule peiling og det sikkert er et marked for det (den kan dessuten være fryktelig subjektiv og karolinsk og full av digresjoner) ;) Hvis eller om eller når jeg setter i gang med en slik guide har jeg dog ikke lyst til å ha med "før du dør" i tittelen, men den kan hete "500 musikalcder alle burde lytte til: En karolinsk guide", sånn så det blir mindre stressende og mer koselig og ikke minner noen på at de en dag skal dø. Vi får igjen se hva som skjer. 

*

Uansett har jeg ikke så mye annet å bable om, men jeg tenkte nå å poste en anmeldelse av denne boka:

Denne grafiske romanen leste jeg første mars og det var sammen med "Nattevakt" en svært fin start på bokmåneden mars. Her er ellers to andre bilder fra denne boka:



Og nå tenkte jeg at jeg skulle poste min anmeldelse av denne boka og så kommer neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

3 story: The secret history of the Giant Man av Matt Kindt

Hvordan må det være å være høyere enn alle andre, kanskje høyest i verden? Å leve i en fragmentert verden der man aldri helt passer inn? Det er dette konseptet som er fundamentet bak denne grafiske romanen, en grafisk roman som var ganske så nydelig og underfundig. I denne boka handler det om Craig Pressgang som er høyere enn alle andre og mens boka er fiksjon kan man se at det kan være inspirert av å lese om andre godt over gjennomsnittet høye mennesker gjennom verdenshistorien. Samtidig, dette kunne vært interessant nok om det bare handlet om Craig og hans liv, men det som løfter denne boka til noe enda mer givende og fascinerende er at det egentlig ikke handler om Craig. Tittelen gir oss et hint og egentlig handler det om tre kvinner i livet til Craig og hvordan de lever med høyden hans. Denne boka er delt opp i tre historier som hver på hver sin måte handler om å leve med mannen og myten Craig er og denne tilnærmingen gjør dette til en bok som man kan tenke mye over i ettertid til tross for at den kun er litt under 200 sider lang.

Selv likte jeg denne boka veldig godt, en bok som kaller seg en Science Fiction, men som egentlig ikke passer inn i en klart bestemt kategori sånn jeg ser det. Den har elementer av flere sjangre og blir sånn sett noe litt diffust, noe som gjør det enda mer fascinerende. Uansett er det fortryllende med boka ikke Craig som karakter i seg selv, men hvordan han sees gjennom øynene til andre. Det er noe med denne tilnærmingen som gjør at man er veldig åpen for å lage egne tolkninger og jeg liker hvordan det ikke er noen enkle svar. Denne boka er dessuten utrolig sår og temmelig trist fordi man virkelig skjønner hvordan å være så høy kan distansere en person fra omverdenen og selv syns jeg det er litt fascinerende lesning også fordi jeg alltid heller har vært litt lavere enn folk rundt meg enn det omvendte, samtidig som det å ikke passe inn i verden er en såpass universell følelse at man ikke trenger å være blant verdens høyeste for å kjenne seg igjen.

Og ellers har jeg ikke så mye jeg vil si om hva som skjer, litt fordi dette er en bok man bør oppleve selv, men også fordi det på mange måter er atmosfæren som er viktigere enn akkurat hva som skjer. Og så er det veldig fint tegnet og det finnes grafiske romaner som kanskje er bedre tegnet, men ikke så mange som i så stor grad som denne boka har en tegnestil som på malerisk og organisk vis virkelig understreker bokas stemning og historie så godt. Konklusjonen er med andre ord at denne boka er veldig verdt å lese og en virkelig klok og underfundig historie om en mann som ikke passer inn og hvordan nærværet av ham, så vel som mangelen på ham passer inn i tilværelsen til tre kvinner i livet hans.

Terningkast 5!

 

Nattevakt og tankespill

Heisann! Det er fredag, en ny helg med ganske få planer venter meg (jeg vurderte å dra på kino, men nå har jeg besluttet å vente med det til neste helg da Hidden Figures har premiere og jeg kan se noe interessant som jeg ikke har sett allerede) og livet er fint fordi jeg allerede har lest ut tre bøker denne måneden (greit nok så var det en diktsamling, en grafisk roman og en barn- og ungdomsbok, men likevel, det er jo en god start). Ellers blir det nok en smule awesome høsten 2018 med Phantom of the Opera på Folketeateret selv om jeg har noen forbehold som jeg har kommet litt inn på her: https://www.facebook.com/Karolinsk/posts/10158334094330430. For jeg fikk en kommentar fra Folketeateret på en annen kommentar jeg hadde skrevet på Facebook-siden deres om en annen sak der jeg dagdrømte om nye og ukjente musikaler og fikk som svar at de basically er avhengig av å selge en viss mengde billetter for at det skal gå rundt siden de er et privat teater og følgelig har de ikke friheten til å sette opp nyere Broadway-musikaler, men må satse på klassiske og veldig kjente musikaler der de vet at de vil selge store mengder billetter. Og siden de får stadig høyere ambisjoner med forestillingene de faktisk setter opp blir sannsynligheten for nyere musikaler som Wicked eller Dear Evan Hansen eller In the Heights eller Disney-musikaler á Hunchback in Notre Dame stadig mindre. Og jeg forstår dette godt, men det betyr også at det ene teateret i Oslo som faktisk kan ta sjansen på å sette opp nyere eller mer ukjente musikaler er Det Norske Teatret i hovedsak. Problemet for min del ligger i at jeg elsker musikaler bortimot uansett, men med å velge klassikerne sånn som Folketeateret nødvendigvis må og slik Oslo Nye Teater ellers i hovedsak gjør så betyr det at ja da, musikalelskerne vil kose seg skikkelig, men de som i utgangspunktet er litt skeptisk til musikalen som sjanger møter ikke på et tilbud som gir dem muligheten til å oppdage at oi, jeg liker jo dette bedre enn jeg trodde. Det er de mer nyere og mer ukjente musikalene som utvider ideen om hva en musikal kan være, musikaler som Fun Home som vant Tony Awards for beste musikal i 2015 eller Something Rotten (eller Hamilton, men som andre har påpeket ville den funket dårlig i en norsk oversettelse) og det er der litt av bekymringen min ligger for er det beste å satse på dem som allerede er glad i musikaler slik mange av teatrene i Oslo på mange måter gjør nå eller bør man satse på dem som ikke har falt for musikaler enda og prøve å få dem til å forstå sjangerens magi? Det er en vanskelig balansegang og det er ikke noen enkle svar og det er jo uansett ikke noe stort problem for jeg fryder meg skikkelig, jeg bare tenker...

*

Nok om det. Ellers tenkte jeg nå å bable om en bok jeg har lest som jeg ikke klarer å skrive en skikkelig anmeldelse av, men der jeg heller føler for å dele noen fine øyeblikk. Jeg har nemlig lest Nattevakt av Stian Hole og Synne Lea og det var en så fin symbiose av naivt skjønne små dikt og nydelige illustrasjoner at det nærmest var en meditativ opplevelse. Her er noen inntrykk:

Her har vi forsiden i Nattevakt som er en samling dikt av Synne Lea og illustrasjoner av Stian Hole. Og denne boka har ingen klar historie, den er mer som en slags god natta-aktig atmosfærisk finhet som man kan lese gjennom fort og siden bla gjennom i ny og ne mens man oppdager nye poetiske underfundigheter som kan fascinere.

Diktene er som her ganske barnlige og naive på en sånn måte som minner meg litt om diktsamlingene til Gro Dahle og som er en stil jeg liker veldig godt. 

Og så vil jeg flytte inn i illustrasjonene til Stian Hole og særlig denne.

Det kan være sårt og gjenkjennelig som her.

Og bare veldig fint som denne illustrasjonen før man kan drømme videre med dikt som dette:

Med andre ord er dette en bok å flyte på, flyte i og verdt å titte på hvis man ikke ønsker annet enn bare å gi seg hen før det er tid for helg og dvalemodus. 

*

Og ellers er det ikke så mye nytt og spennende å melde, men jeg har det fint og en kul ting er at på jobbkurset jeg er på nå så har de som del av tilbudet at man kan prate med en terapeut om psykisk helse eller dumme tanker man kan gå rundt med, man kan prate med en fysioterapeut om fysiske smerter og/eller man kan prate med en ernæringsfysiolog om mat og helse. Selv har jeg ingen fysiske smerter og mens jeg av og til har teite tanker som spinner oppi hodet mitt så har jeg det som regel bra psykisk. Ernæringsfysiolog derimot hadde vært interessant å prate med fordi jeg vet at jeg er veldig glad i snacks og slikt og jeg er også ganske bedagelig og greia er at jeg er når sant skal sies ganske heldig for jeg har ingen allergier, jeg pleier sjelden å ha tannproblemer, jeg er lite syk og å være lat eller usunn pleier ikke å ha store konsekvenser og da er det vanskelig å ta de lure valgene når man ikke taper på de dårlige om det gir mening. Jeg tenker at med å prate med ernæringsfysiolog-fyren (som i tillegg var ganske kjekk, ja jeg er overfladisk til tider) så kan jeg kanskje lettere se vitsen med å velge sunnere alternativer og være mer i aktivitet enn jeg er. Jeg vet ikke helt, jeg har ikke lyst til å gjøre noen store forandringer heller, men det finnes sikkert små endringer i livet som jeg kan gjøre med hell. Vi får se hva som skjer og jeg kan holde dere oppdatert...

Men da tenkte jeg å drive med andre ting og så bables vi om noen dager.
 

Oppsummeringsinnlegg for februar :)

Heisann! Det er tirsdag, jeg har tenkt å kose meg med en Buffy-episode og litt Nintendo senere i kveld og fra og med i morgen er det offisielt en vårmåned vi er i og det er fint å tenke på. Og nei, jeg regner ikke med at alt plutselig blir supervårlig værmessig sett med en gang kalenderen skriver mars i stedet for februar, men det går mot lysere tider så hurra for det :) Ellers var det Oscar-utdelingen på søndag og jeg fikk jo ikke sett det, men jeg har fått sett klipp og lest mye om det og det virker som om jeg tippet riktig angående veldig mye hva angår hvem som vant. Jeg syns ellers det er fascinerende hvordan man på et så proft show som Oscar klarer å gjøre en såpass stor film som å gi feil konvolutt og utrope feil vinner av beste film, men med det sagt så føles det veldig rett at Moonlight vant beste film mens La La Land fikk beste regi, det var på mange måter det jeg håpet på. 

Og ellers:

In Memoriam er alltid så vakkertrist og det blir liksom litt ekstra fantastisk når det er Sara Bareilles som synger og sangen som synges er nydelige Both Sides Now <3 

Jeg likte ellers opptrednen med sangen fra Vaiana og Justin Timberlakes åpningsnummer og jeg syns det er helt greit at Zootopia vant selv om jeg heiet litt mer på Kubo. Hva angår Zootopia syns jeg ellers det er veldig interessant å se hvordan Disney i år hadde to nominerte filmer i kategorien beste animasjonsfilm og vant med den mest nyskapende filmen som ikke har musikalnumre og slikt. Jeg vil absolutt se flere animerte musikaler fra Disney for jeg elsker sånt, men samtidig vet jeg at mye av grunnen til at jeg elsker dem er nostalgien og jeg tror Disney kan tjene på å lære av suksessen til Zootopia og fundere på hvordan de kan skape en animert eventyrmusikal som føles nyskapende og original og som man elsker mer for storyen og sjarmen enn nostalgi-faktoren. Men jeg vet ikke helt, uansett liker jeg Disney generelt sett <3

*

Men da tenkte jeg å oppsummere februar bok- og filmmessig sett og der jeg ikke så sånn kjempemange nye filmer så leste jeg ganske mange bøker denne måneden. Jeg rakk faktisk å lese flere bøker nå i årets korteste måned enn i januar som er blant de lengste månedene, men til gjengjeld så leste jeg flere litt mer lettleste bøker denne måneden så det er nok litt av forklaringen. Uansett, her er oppsummeringen:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for februar

BØKER

- El Deafo av Cece Bell

Interessant og fint formidlet grafisk roman som også er litt lærerik hva angår høreapparater og slikt. Terningkast 4!

- Bluffton av Matt Phelan

Ikke særlig spennende, men atmosfærisk og ikke minst nydelig tegnet grafisk roman. Terningkast 4!

- Seismiske smell av Sara Sølberg

Krevende, men vakkert og smart om havet og ymse annet. En bok som på ingen måte er lettlest, men som føles veldig givende og som dessuten føles så ambisiøs at man elsker den litt bare for det. Terningkast 5!

- Bera the One-Headed troll av Eric Orchard

Adorabel, søt og flott tegnet grafisk roman som jeg kom over en halvtime før stengetid på Grünerløkka bibliotek og så leste jeg den der og da, litt over 120 sider på en knapp halvtime, med andre ord er dette lettlest, men svært interessant mens man holder på. Terningkast 5!

- The summer that melted everything av Tiffany McDaniel

Atmosfærisk og usedvanlig vakkert skrevet bok som jeg satte veldig, veldig pris på. Terningkast 6!

- The Midnight Gang av David Wallace

Sympatisk og underholdende med artige illustrasjoner. Terningkast 5!

- Castle Hangnail av Ursula Vernon

Kul og engasjerende bok som bare viste at Ursula Vernon virkelig er en jeg må lese mye av fordi det er så smart skrevet og i tillegg har hun supre illustrasjoner. Terningkast 5!

- En bror for mye av Linde Hagerup

Nær og fint skrevet barnebok som man kan kjenne seg igjen i uansett alder og som hadde fine illustrasjoner og mye sjarm. Terningkast 5!

- Life in a fishbowl av Len Vlahos

Engasjerende, sær og original. Denne boka er nok veldig smak og behag, men jeg likte den i alle fall.Terningkast 5!

FILMER

- La La Land

Delvis fortryllende, flott klippet og en jazzy musikalfornøyelse. Terningkast 5!

- Lego Batman Movie

En særdeles positiv overraskelse, brilliant, eksepsjonelt underholdende og veldig awesome Batman-film som jeg nøt hvert sekund av og trenger å se igjen. Terningkast 6!

*

Og med det kan vi vinke farvel til februar og glede oss over en ny måned med nye muligheter. Yay! Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi :)

Smakebit på søndag og ymse annet :)

Heisann! Det er søndag, det er Liastua-vær og det er Oscar-utdelingen i kveld som irriterende nok ikke sendes på norsk tv. Og sistnevnte er ikke et veldig stort problem for jeg har ikke noe behov for å se alt, men jeg har lyst til å se alt av musikalske opptredener fordi Sara Bareilles og Lin-Manuel Miranda er blant de som opptrer og jeg håper derfor at mye vil være å finne på Youtube i morgen (da også utdelingen av prisene som interesserer meg mest, dvs. beste animasjonsfilm, beste sang og beste animerte kortfilm). Jeg kommer til å bable litt mer om Oscar-tanker i mitt neste blogginnlegg tenker jeg. 

Ellers har dette vært en helg med få planer, men det er litt behagelig også siden man tross alt kan fargelegge, skrive, lese, se Buffy-episoder og spille Nintendo og vips har man mer enn nok å finne på likevel. Jeg oppdaget ellers at de to filmene som var fjorårets to beste kino-opplevelser fantes på dvd på Platekompaniet og glemte med det at jeg egentlig ikke hadde tenkt å kjøpe noe denne helgen:

Ååå, Kubo-filmen (som jeg håper litt at vinner beste animasjonsfilm selv om jeg regner med at Zootopia gjør det) og Miss Saigon, så fine bidrag til dvd-samlingen :)

Ellers irriterer det meg at jeg må kjøpe månedskort i morgen og at prisen igjen har økt og det som er enda mer teit er at prisen for en sone nå er 708 kr, det hadde faktisk vært bedre om prisen var 710 kr fordi det er så mye ryddigere, ting virker så himla tilfeldig med det 8-tallet. De gangene jeg har sånne fine tanker om hva jeg ville gjort hvis jeg var president i Norge eller noe liknende som ga meg mye makt, tenker jeg at å gjøre kollektivtrafikk bortimot gratis ville vært det første jeg gjorde. Da ville det sikkert vært færre som snek også og enda flere som ikke brukte bil. Kanskje det finnes en parallell dimensjon der det er slik og som jeg en dag finner og så er jeg tilfeldigvis millionær i den dimensjonen med garantert råd til å se absolutt alle de kulturelle tingene jeg ønsker å se denne høsten (som Les Miz, Book of Mormon, Kaos i kulissene, Cats OG Cirque du Soleil) ;)

*

Nok om det. Nå skal jeg være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for tiden er denne:

Life in a fishbowl er en sånn bok jeg kom tilfeldig over i en bokhandel i januar og ble ganske nysgjerrig overfor etter å ha bladd litt i den. Det handler om Jackie hvis fars løsning på å ha fått uhelbredelig kreft i hjernen er å selge livet sitt på nettet til den som er villig til å betale mest. Og så handler det om de som kommer over dette og vil kjøpe, om Jackie som får livet sitt snudd på hodet av alt dette som foregår og konsekvensene av at Jackies far faktisk ender opp med å selge livet sitt til et tv-selskap som gjør dette om til et reality-konsept. 

Selv syns jeg konseptet er interessant, men jeg anskaffet denne boka mest fordi jeg likte den lette skrivestilen, en skrivestil jeg tror gjør denne boka til en veldig polariserende affære. Jeg leste litt anmeldelser av denne boka på Goodreads og det virket som folk enten likte denne boka skikkelig godt eller mislikte den sterkt og det gjør den litt ekstra fascinerende fordi jeg er spent på å finne ut hva jeg ender opp med å tenke. Så langt liker jeg denne boka. Ikke skikkelig godt, men mer enn nok, samtidig som jeg forstår at det er valg her noen vil finne veldig feil (tumoren fars-karakteren rammes av for eksempel, den personifiseres og det er nok noe ikke alle vil like). Og jeg er litt usikker på om jeg syns denne boka er godt skrevet eller ikke, men den engasjerer meg og det er kanskje nok.

Her er i alle fall en smakebit:



Beklager at bildet er litt uskarpt, mobilkameraet mitt er ikke så bra, håper ting er leselig nok. 

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Da har jeg ikke egentlig så mye annet å bable om nå, men vi bables om ikke så lenge. Ha en fin søndag alle sammen :)

 



 

Tanker om de fem nominerte til årets orginale låt Oscar--messig sett :)

Heisann! Det er torsdag og siden sist har jeg fått en fin dose motivasjon og ekstra pågangsmot skrivemessig sett. Utover det har livet handlet om bøker, Nintendo og å se dvd-er på den nye bærbare dvd-spilleren min blant annet. Og jeg har det i grunnen ganske fint. Det er selvsagt litt teit at folk rundt meg er litt masete for tiden (jeg vet at folk bare mener det godt når de kommer med ideer til ting jeg kan gjøre annerledes eller forbedre, men jeg er veldig sårbar og følsom og har lett for å ta det personlig likevel), men det ordner seg nok. Ellers har jeg irriterende få planer for helgen, men jeg trenger for eksempel å komme i gang med et bidrag til denne konkurransen: http://www.h-a.no/kultur/send-inn-ditt-bidrag fordi akkurat påskekrim liker jeg jo skikkelig godt å skrive (det har jeg jo også mye erfaring med å skrive sånn for moro skyld) og dessuten kan jeg ta lunsj på Peppes, nyte en og annen fin spasertur og spise litt mer snacks enn strengt talt nødvendig så det er alltids nok å finne på. Ellers så kommer jeg sikkert til å lytte enda mer til Dear Evan Hansen-musikalcden på Spotify fordi den musikalen åpenbart har tatt over livet mitt ;)

Men nok om det. Nå tenkte jeg å ta for meg de fem sangene som er nominert til beste sang under Oscar 2017 (som ikke sendes på norsk tv i år heller (og nå virker ikke lenger sånne "se utenlands tv på norsk pc"-programmer lenger heller) og det er megateit for hallo i år skal til og med Lin-Manuel Miranda være med og opptre og han er jeg superfan av) med å poste hver av dem med kommentarer til. Jeg håper det byr på underholdende lesning og god fornøyelse. 

Tanker om de fem nominerte sangene i kategorien beste originale låt Oscar-messig sett

- Audition (The fools who dream) fra La La Land

Egentlig burde jeg kanskje postet Emma Stones versjon av denne sangen siden det tross alt er hun som synger den i filmen, men jeg liker Malinda Kathleen Reese sin versjon bedre så derfor ;) Uansett, jeg så jo La La Land for noen uker siden og mens jeg har sett bedre musikaler var det likevel en veldig fin filmopplevelse og scenen med denne sangen var innmari fin, godt hjulpet av at jeg syns dette er den sangen i La La Land som har finest tekst og melodi. Det er en del av meg som alltid setter veldig pris på slike sanger som denne som er som små noveller og som også minner litt om god natta-sanger. Med det sagt så tror jeg denne sangen mangler det lille ekstra som trengs for å faktisk vinne Oscar-prisen, men jeg liker fortsatt godt at akkurat denne sangen er nominert og som fan av Pasek & Paul som har skrevet sangtekstene i La La Land fryder jeg meg på deres vegne over all suksessen til La La Land.

- Can't stop the feeling fra Trolls

Av de nominerte sangene i år er dette den som minner meg mest om "Happy" som var nominert for noen år siden. En sånn sang som er radiovennlig som bare rakkern og som blir skikkelig populær på den måten at mange er litt sånn "oi, er den sangen fra en animasjonsfilm, det ante jeg ikke" fordi man egentlig forbinder sangen mer med hvem som synger den (i dette tilfellet Justin Timberlake) enn filmen den kommer fra. Jeg syns sangen likevel er enda kulere i versjonen man hører i filmen (og som er den jeg deler her) fordi det er en så glad og sjarmerende scene. Og jeg innser at Trolls kanskje er en litt "guilty pleasure"-film for i likhet med animasjonsfilmen Sing som også kom ut i fjor, er det egentlig en ganske forutsigbar historie og en film som er svært underholdende, men ikke noe man virkelig trenger å se, men jeg koste meg med den og jeg koser meg med denne sangen. Jeg tror ikke den vinner, men det hadde absolutt vært greit om den gjorde det (og litt forfriskende siden den mest poppa og radiovennlige av de nominerte til beste sang sjelden er den som faktisk vinner).

- City of Stars fra La La Land

Det er noe litt gammelmodig med melodien til denne sangen (som dessuten er jazzy og pianobasert) som gjør at den føles litt sofistikert på en måte jeg liker ganske godt. Jeg liker ellers tittelen og jeg syns dette absolutt er svært behagelig å lytte til. Med det sagt så er jeg ikke fullt så glad i denne sangen som mange andre for jo da, jeg syns dette er en svært fin og atmosfærisk sang og om den vinner Oscar for beste sang (noe jeg regner med at den faktisk gjør) vil det være fullt fortjent, men samtidig føler jeg at det blir litt for monotont og at det mangler et slags crescendo. Og det er for så vidt også et snev av originalitet i at den tør å holde seg omtrent på samme plan hele veien og handler veldig mye mer om å skape den rette stemningen enn å imponere, men den delen av meg som alltid har vært hakket mer glad i musikaler på scenen enn musikaler på film ønsker jeg en liten dose episkifisering likevel. Uansett er dette fint og jeg elsker at det i år faktisk er en ny musikal som er nominert til massevis av priser, jeg håper det inspirerer til mange flere nye musikaler på kinolerretet i årene fremover ;)

- The empty chair fra Jim: The James Foley Story

Denne sangen lytter jeg til for første gang under skrivingen av dette innlegget og jeg tror generelt sett at dette nok er den mest ukjente av de nominerte sangene i år, noe som gjør at jeg anser sjansene for at akkurat denne sangen vinner som små. Med det sagt så er dette en absolutt fin sang. Jeg liker Sting som synger ganske godt, jeg liker melodien som i likhet med flere av de andre nominerte sangene i år har noe beskjedent med seg og denne sangen har noe jordnært og lett ved seg som er fint å lytte til. For min del syns jeg likevel denne sangen blir litt for kjedelig i forhold til de andre nominerte og jeg syns også at melodien mangler litt egenart siden det føles som om jeg har hørt veldig like sanger som denne før. Jeg tror likevel at om denne sangen fremføres under Oscar-utdelingen så kan det bli et ganske fint øyeblikk. 

- How far I'll go fra Vaiana

Hvis jeg må velge én favoritt av årets nominerte sanger er det nok denne og ikke bare fordi den er skrevet og komponert av Lin-Manuel Miranda, men fordi dette er en utrolig fin sang der jeg liker både tekst og melodi veldig godt. Greia med Vaiana som film for min del er at greit nok så er det andre av de nyere animasjonsfilmene til Disney som har føltes mindre formelative, men samtidig så er det noe med Vaiana som gjør at den føles som en klassisk animasjonsfilm fra tidlig 90-tall i større grad enn mange av de andre nyere prinsesse-filmene til Disney. For meg er det noe med akkurat Vaiana som gjør at den føles som å komme hjem til animasjonsfilmene som i så stor grad var med på å gjøre meg til den jeg er og denne sangen er en stor del av grunnen. Jeg syns ellers at den fremføres helt nydelig av Auli'i Cravalho i filmen og ja, jeg liker denne sangen så godt. 

Det var noen tanker om de nominerte sangene. Uansett gleder jeg meg til å finne ut hvem det blir som vinner :)

*

Men da tenkte jeg å drive med andre ting litt. Neste innlegg kommer sannsynligvis på søndag så da bables vi og god fornøyelse :)

Jungelboken på teater og ymse annet :)

Heisann. Det er mandag og siden sist har jeg rundet hoveddelen av Yoshi-spillet jeg kjøpte for kun litt over to uker siden, jeg har fått oppgradert lånekortet mitt til at jeg kan dra på meråpne filialer (basically betyr det at jeg på enkelte Deichmanske Bibliotek-filialer rundt omkring kan låse meg inn utenom ordinær åpningstid med lånekortet mitt) og det var helt genialt fordi jeg da fikk lånt mer bøker på Majorstua Bibliotek etter å ha funnet litt for få bøker som ropte etter å bli lest på Hovedfilialen og jeg har vært på teater, men det skal jeg komme videre tilbake til. 

Og ellers så tenker jeg mye på skriving for jeg har hele tiden lyst til å skrive og jeg har enormt lyst til å bli forfatter, men samtidig så er det vanskelig og noe av problemet er at jeg er redd for å tenke på skrivingen som en jobb fordi det å ta noe som helst seriøst skremmer meg (det gjelder i grunnen ikke bare skriving, men i det hele tatt). Jeg vil at skrivingen skal være en lek, noe jeg koser meg med og jeg vil ikke at det skal føles som noe jeg må og dermed tar det jo evigheter før jeg kommer nærmere forfatterdrømmen fordi man faktisk må ta det litt på alvor eller i det minste la det være en viktig prioritering på lik linje med nettspill og å lese. Med det sagt så har jeg fått en del ideer til ting jeg kan skrive om Månedstrollene og jeg sendte spontant av gårde Gatelykt-prosjektet til et forlag i går selv om jeg ikke har brukt særlig mye tid på redigering med en sånn tanke om at et forlag, om jeg er heldig, kanskje i det minste kan gi meg noen ideer til hva jeg bør fokusere på i senere og mer seriøst redigeringsarbeid. Jeg prøver i alle fall og jeg tenker mye og da kan det jo hende alt blir lettere etter hvert. 

Hva angår å tenke for mye har jeg ellers vært litt teit i det siste fordi jeg har tenkt litt for mye på at jeg føler at jeg vanligvis er spesiell av feil grunn. Jeg føler at så mange er spesielle fordi de er de første eller beste til noe mens jeg oftere er spesiell fordi jeg trenger lenger tid på å lære ting og er sent ute med ting. Jeg har brukt lenger tid enn mange på å søke jobber, jeg var sent ute med veldig mye gjennom oppveksten min mens ting tilsynelatende har kommet lettere til for lillebroren min, jeg har fortsatt til gode å oppleve kjærligheten (noe som ikke er noe stort problem for så vidt, men verdt å nevne), jeg har så lyst til å skille meg ut fordi jeg er førstemann eller flinkest eller noe slikt i stedet. Trøsten er at jeg tror at mange føler på liknende følelser og at det uansett ikke er noen konkurranse og når jeg får til noe så glemmer jeg helt at jeg var treg med å få det til fordi å, jeg fikk det til. Eksempelvis tok det meg nesten tjue år før jeg endelig rundet Legend of Zelda:Ocarina of times, men ååå så stolt av meg selv jeg var da jeg omsider fikk det til <3

*

Nok om det. Dette er fint:

Det kommer musikal basert på animasjonsfilmen Anastasia (som jeg elsket da den kom, godt hjulpet av at jeg var veldig fascinert av Romanov-slekten og Anastasia som historisk skikkelse da jeg var yngre, det var liksom det, barnepsykologi og gresk mytologi som var de tingene jeg leste masse om, det og sykdomshistorier av en eller annen grunn) og her synges sangen "Journey to the past" av hun som har hovedrollen på Broadway og det er så fint og musikken er så flott =D

*

Ellers har jeg altså sett Jungelboken og her er min anmeldelse. Neste innlegg kommer ellers om noen dager:

Jungelboken ? en nostalgisk fornøyelse

1989 var et viktig år for den jeg har blitt. Jeg husker egentlig omtrent ikke noe fra før 1990, men én viktig ting skjedde for min del i 1989 og det var at jeg så Jungelboken på teater, noe som var mitt første møte med både teateret og musikalen som sjanger. Siden den tid har jeg alltid vært glad i musikaler og mens jeg har tatt «å elske musikaler» ekstra mye på alvor etter 2010 så har det alltid vært en interesse og med Jungelboken begynte alt sammen, Jungelboken der jeg etter alle disse årene fortsatt husker melodier og sangtekster siden det er noe rart og herlig med hvor sterkt inntrykk ting man opplever gir. Anyway, i år satset Chateauf Neuf på en ny oppsetning av denne musikalen og da dro jeg og mamma på teater og hadde et gjensyn med en musikal vi begge har kost oss skikkelig med da jeg var liten. Og å, det var fint, det var supert med en slik dose nostalgi på en helt vanlig søndag i februar.

Historien er nok ganske kjent for de fleste, men det er altså Jungelboken som teater og med et stjernelag av skuespillere, deriblant flere som også var med på oppsetningen i 1989 (og senere produksjoner på tidlig 90-tall siden denne musikalen ble en kjempesuksess). Og det første som må nevnes er scenografien som var fantastisk og i det hele tatt selve atmosfæren fordi man entret salen til jungellyder og lukter som minnet meg om regnskogsavdelingen til Universeum i Gøteborg. Dette er ellers en skikkelig familiemusikal som byr på like mye underholdning for nostalgiske voksne som meg, som den gir barn som møter på denne musikalen for første gang nå.

Hva angår skuespill er det mange kule folk med og et flott ensemble og høydepunktet for min del var definitivt Arlene Wilkes som Raksha. Jeg syns også Reidun Sæther og Espen Grjotheim overbeviste vel så mye som i alt annet jeg har sett dem i og Kevin Haugan er god som Mowgli selv om jeg syns sistnevnte overbeviser mer som danser enn som sanger. Det er ellers en helt kostelig Trump-parodi med apekongen som skapte aller mest latter i salen.

Jeg hadde det med andre ord ganske fint for dette er kanskje ikke en perfekt forestilling (jeg har hørt sangen til Mira bedre for eksempel og jeg syns Tara som karakter skulle hatt mer å spille på siden hun får en hel sang sunget til seg) og dette er nok ikke den teateropplevelsen jeg vil huske best når dette året er omme, men det var veldig fint likevel og ikke minst nostalgisk og viktig fordi det var med Jungelboken alt begynte for meg. Og hvem ville jeg ha vært om jeg ikke elsket musikaler, det klarer jeg ikke en gang å se for meg.

Terningkast 5!

The summer that melted everything :)

Heisann! Det er fredag og jeg har fine helgeplaner med biblioteket OG spillkveld i morgen og Jungelboken på teater på søndag. Ellers er det litt dumt at veska mi (som jeg kjøpte i juli i fjor) gikk i stykker håndtakmessig sett for noen dager siden, men jeg har heldigvis et godt alternativ i form av en veske jeg fikk like etter jul. Og ellers så er jeg på et nytt jobbkurs for tiden og det er greit nok, jeg leser og spiller mye Nintendo og jeg lytter til musikalmusikk veldig mye og det er gøy. Jeg har ellers ymse ting jeg skriver på og i mitt nyeste fargeleggingsprosjekt fikk jeg det for meg at det skulle være nordlys selv om jeg ikke egentlig har sett det in real life:

Mobilkameraet mitt er ikke blant de beste og jeg er egentlig ingen proff fotograf, men jeg håper det ser overbevisende nok ut ;)

Av andre fascinerende ting kan det nevnes at jeg har bærbar dvd-spiller nå, jeg har avbestilt HBO Nordic fordi jeg ikke bruker det nok for tiden og enkelt kan bestille det på nytt hvis behovet melder seg, jeg har visst blitt gjesteblogger i ny og ne her: https://glimty.com/blog/ (mine innlegg er det om musikaler og det om sommer i vinterland) og jeg har lest ut denne boka:

Nå vil min anmeldelse av denne fenomenale boka følge og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

The Summer that melted Everything av Tiffany McDaniel

Det er sommer 1984 og Autopsy Bliss inviterer djevelen til å komme på besøk til småbyen Breathed. Like etter dukker Sal opp som påstår at han er djevelen og med ham kommer en hetebølge og flere merkelige hendelser. Og så handler det om Fielding Bliss, 13 år og sønn av Autopsy, som blir veldig god venn med Sal og en sommer som endret alt.

Personlig ble jeg interessert i denne boka fordi synopsiset hørtes ganske fascinerende ut og ja, denne boka er en svært fascinerende bok. Det er også en usedvanlig atmosfærisk og velskrevet bok og den boka jeg har lest så langt i år som har gjort sterkest inntrykk. Litt fordi jeg liker settingen veldig godt (både småby og 80-tallet), men mest fordi denne boka altså er himla flott skrevet.

Jeg likte ellers stemningen og hvordan denne boka handler om sommeren 1984, men samtidig er en tidløs bok. Og jeg trodde at det var en faktafeil i denne boka relatert til settingen årsmessig sett (det nevnes Mario Bros og jeg trodde det var feil siden karakteren Mario hadde 30års-jubileum i 2015, men litt googling viste at ja, det første skikkelige spillet med Super Mario kom kanskje i 1985, men det fantes arkadespill med ham alt i 1983 og dermed så kan man ha spilt Mario Bros i 1984), men det viser seg at dette altså ikke er en feil likevel og med det så har jeg ikke egentlig noe å kommentere på.

For nei, dette er kanskje ikke en perfekt bok og om man leter litt kan man sikkert finne flere ymse småting å kommentere på, men det føles som en bok som vil så mye. Den tar opp religion, homofili og rasisme blant annet og der tittelen tilsynelatende kun peker på varmen som gjorde at alt bokstavelig talt smeltet den sommeren, er den enda smartere enn det igjen for det som egentlig smelter er folks hemninger. At Sal (som er eller ikke er djevelen) er blant dem smelter bort logikken til folk og gjør at fordommene folk har hatt kommer til syne. Dette er en bok om en sommer der alle i småbyen Breatheds hemmeligheter kommer frem i lyset og sårheten i dette er mye av det som gjør denne boka fantastisk. For det er så klokt og så interessant og det er ingen enkle svar. Dessuten handler det om hvor villig folk er til å finne en syndebukk og de finner en i Sal som er mørkhudet med intenst grønne øyne og full av gåter og hemmeligheter og som kanskje er og kanskje ikke er djevelen, men i alle fall er en få virkelig forstår.

Dette er dessuten en bok som er svært åpen for tolkning og som åpner for tanker og samtaler og derfor føles viktig. I tillegg er denne boka egentlig skikkelig deprimerende på en måte jeg paradoksalt nok likte innmari godt for jeg skal ikke spoile noe, men denne boka handler i stor grad om å miste noen. Og sist, men ikke minst har vi hovedgrunnen til at jeg likte denne boka utrolig godt og det er språket. Denne boka er rått og vakkert skrevet og det er kanskje derfor dette er den første boka i år jeg gir terningkast 6 fordi ååå, dette språket kan man gi seg helt hen til.

Her er noen sitater:

A foolish mistake, it is, to expect the beast, because sometimes, sometimes, it is the flower's turn to own the name.

*

A snake that could harm you, you don?t have much choice to kill. You wouldn?t be able to leave a cobra in your sock drawer. But a snake that is no threat will greatly define the man who decides to kill it anyways.

*

You can imagine anything you want in the dark. You can imagine your father loves you, you can imagine your mother is not disappointed, you can imagine that you are...significant. That you mean somethin' to someone. That's all I ever wanted, Fielding. To matter. That is all I've ever wanted

*

You know where the name hell came from." He crossed his hands on his lap. "After I fell, I kept repeating to myself, God will forgive me. God will forgive me. Centuries of repeating this, I started to shorten it to He'll forgive me. Then finally to one word, He'll. He'll.
"Somewhere along the way, I lost that apostrophe and now it's only Hell. But hidden in that one word is God will forgive me. God will forgive me. That is what is behind my door, you understand. A world of no apostrophes and, therefore, no hope.

*

Sometimes I think older brothers should not be allowed. We fall in love with them too much. They are our everything, all the while, they hurt out of sight for our sake.


 

Lego Batman Movie og ymse annet

Heisann! Fin ting: jeg fortalte moren min om hvordan jeg hadde tenkt å kjøpe meg en bærbar dvd-spiller fordi jeg i litt over et års tid har manglet muligheten til å se dvd-er hjemme i leiligheten min og har massevis av dvd-filmer jeg ønsker å få et gjensyn med og hun tilbød seg å betale for det om jeg bestilte det fordi moren min er verdens snilleste til tider. Anyway, nå kommer jeg til å få bærbar dvd-spiller i posten om ikke så lenge og da vil jeg blant annet få fortgang i "se de originale Star Wars-filmene"-prosjektet mitt. I tillegg skal jeg definitivt ha et gjensyn med Løvenes Konge på norsk for å ære Åsleik Engmark (som i helgen ikke forsto at det ikke er meningen at superkule kjendiser jeg har vært fan av bestandig skal dø sånn plutselig av et illebefinnende mens de bare er 51 år gamle) som er årets mest deprimerende kjendisdød så langt. Her er et eksempel på hvorfor Åsleik Engmark var fantastisk og burde vært udødelig:

Denne dansen er antakelig den eneste gangen jeg både har sett finalen av Skal vi danse og stemt under den nevnte finalen for det er faktisk helt fantastisk. Hvil i fred Timon/Mushu/Woody <3

*

Ellers har jeg allerede forhåndsbestilt billett til å se Skjønnheten og Udyret-filmen på premieren 17. mars, jeg har, etter en tid med litt for lite skriving, besluttet å kose meg fremover med å få skrevet så mange noveller som mulig om Månedstrollene (for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme i gang med redigeringen av f.eks. Gatelykt-prosjektet og kanskje det vil bli lettere hvis jeg allerede har kommet i en god flyt med å skrive på andre ting som bare handler om å ha det gøy der jeg i utgangspunktet ikke har så store ambisjoner), jeg elsker Yoshi og Dear Evan Hansen fortsatt og jeg har det ganske fint for tiden så det er jo bra :)

*

Da tenkte jeg å poste min anmeldelse av Lego Batman Movie, en film jeg ble særdeles positivt overrasket av. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi. 

Lego Batman Movie

Jeg var litt usikker på om jeg skulle se denne filmen. For jeg syns absolutt at Lego Movie var awesome, men jeg hadde i utgangspunktet ikke så store forventninger til Lego Batman Movie. Jeg tenkte at det sikkert ville være underholdende nok, men ikke så mye mer. Likevel endte jeg opp med å dra på Lego Batman Movie likevel fordi «underholdende nok» var det jeg var ute etter og ååå, denne filmen er så mye mer fantastisk enn den høres ut. For man hører Lego Batman og regner ikke nødvendigvis med å se noe helt fantastisk, men fakta er faktisk at dette er en av de mest underholdende filmene jeg har sett. Og mens man på begynnelsen kan bli lurt til å tro at dette er en morsom og underholdende, men kanskje litt for slitsom og hyperaktiv film, så blir den etter hvert oppriktig rørende i tillegg. Alt dette i en film der jeg nøt hvert sekund.

Som med Lego Movie er dette en film der alt tilsynelatende er laget i Lego, men i denne sammenheng fortelles det en historie om Batman og hvordan han etter hvert må lære viktigheten av samarbeid og familie. Og mens det er vanskelig å oppsummere denne filmen på en måte som gjør at den høres skikkelig original ut (sånn utenom Lego-aspektet) så er det heller ikke så farlig. Poenget med denne filmen er ikke egentlig historien, men hvordan den formidles og det på en helt fantastisk måte der man ler, ler og ler litt til, men også tidvis får tårer i øynene av scener som virkelig er oppriktig rørende og vakre.

Dessuten har andre pekt på det, men altså av filmer om Batman så er dette en av de beste. For ja, han er overdrevet og det er ganske parodisk til tider, men det føles likevel som en Batman-film i vel så stor grad som f.eks. Dark Knight-triologien til Nolan og dette er vel den første Batman-filmen som i så stor grad i bunn og grunn handler om hans mangel på en familie, et aspekt som er ganske så fascinerende. Dessuten er denne filmen kongen av popkulturelle referanser og da særlig referanser til Batmans historie. Dette er tydelig en film laget av nerdete og obsessende folk som vet og kan mye om Batman og vil dele dette med verden og det gjør at det funker så bra.

Og så er animasjonen fantastisk, det er sjarmerende og ja, denne filmen er rett og slett eksepsjonelt underholdende og et brilliant valg hvis man vil dra på kino og rett og slett ha det kjempegøy hele tiden. Dessuten er karakterene, og ikke bare Batman, supre og man kan så lese homo-erotiske undertoner inn i forholdet mellom Batman og Joker hvis man føler for det (scenen der de ser hverandre dypt inn i øynene mens de forteller hverandre hvor mye de hater hverandre burde inspirere haugevis med fanfiction-forfattere) og ja, ååå så awesome denne filmen var.

Om noe skal kommenteres på så er nok denne filmen litt smak og behag og jeg tror ikke alle vil bli like overbevist av den som meg. For min del var den likevel fantastisk og mye bedre enn forventet. Og jeg hadde det så gøy at jeg er litt blind for eventuelle svakheter og bare må gi terningkast 6 fordi ååå så underholdende denne filmen var =D

Smakebit på søndag og Cabaret :)

Soundtrack: Dear Evan Hansen <3

Heisann! Det er søndag, jeg skal antakelig gå tur til Liastua etter hvert og livet er fint fordi det inneholder Yoshi-spillet jeg for tiden er veldig glad i, bøker og musikalmusikk. Dessuten starter et nytt Nav-tiltak i morgen som jeg vet veldig lite om og (dessuten er usikker på hvordan jeg finner frem til fordi dårlig stedsans), men personlig liker jeg neste uke mest fordi jeg har mange fine planer den uka (spillkveldplaner, bibliotekplaner, teaterplaner). 

Ellers fikk jeg sett Cabaret på teater forrige onsdag (skal skrive mer om det lenger ned i dette innlegget) og jeg så Lego Batman Movie i går (anmeldelse kommer til uka, men ååå, den var awesome), men nå skal jeg først være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er:

Det er "The Summer that melted everything" av Tiffany McDaniel og hvis den fortsetter å være like bra som den er nå kan det godt hende dette blir årets første bok som jeg gir terningkast 6 siden denne boka er utrolig nydelig skrevet. Det handler om sommeren 1984 da faren til bokas trettenårige hovedperson Fielding Bliss setter inn en annonse i en avis der han inviterer djevelen på besøk. Kort etter dukker Sal opp som ser ut til å være på alder med Fielding og har mørk hud, intenst grønne øyne og som påstår at han er djevelen. Det varierer veldig fra person til person i den lille småbyen Fielding om de tror på at Sal virkelig er djevelen eller ikke, men sikkert er det uansett at han bringer med seg en skarp hete, mange uforutsette hendelser og at han snakker i gåter og historier. Selv syntes jeg konseptet hørtes interessant ut og jeg liker settingen (både at det er småby og at det er 80-tallet), men mer enn det finner jeg denne boka usedvanlig flott skrevet. Jeg kommer sannsynligvis til å skrive en anmeldelse av denne boka når jeg har lest den ut, men ååå, jeg liker den veldig, veldig godt og her er en smakebit:

I had made the mistake of hearing the word devil and immediately imagined horns. But did you know that in Wisconsin, there is a lake, a wondrous lake, called Devil? In Wyoming, there is a magnificent intrusion of rock named the same. There is even a most spectacular breed of praying matis known as Devil's Flower. And a flower, in the genus Crocosmia, known simply as Lucifer. Why, upon hearing the word devil, did I just imagine the monster? Why did I fail to see a lake? A flower growing by that lake`A mantis praying on the very top of a rock? A foolish mistake, it is, to expect the beast, because sometimes, sometimes, it is the flower's turn to own the name.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Og da tenkte jeg å dele min anmeldelse av Cabaret (som jeg altså fikk sett førpremieren til forrige onsdag, yay) og så kommer neste innlegg om noen dager.

Cabaret

Mens en del av meg vil at alle teatre alltid skal velge nye musikaler som ikke er satt opp i Norge før når de skal velge hva de skal sette opp (siden det er så mange musikaler jeg har intenst lyst til å se, men så langt bare kjenner fra musikalcden og en god dose obsessing), så var Cabaret en musikal jeg ikke hadde sett på scenen før og sånn sett et ålreit valg. Det er dessuten et aktuelt valg fordi det politiske klimaet i 2017 på mange måter har skremmende mye til felles med hvordan det var i 1930-tallets Berlin, det er så mye som ulmer under overflaten og det er et valg som viderefører Oslo Nyes tradisjon de siste årene med å velge musikaler som absolutt har sang og dans og underholdning i massevis, men også en viss kynisme ved seg, noe som i denne sammenheng er ment positivt. Og konklusjonen er klar, dette er og var en veldig fin teateropplevelse.

Det handler altså om Berlin på 30-tallet og der kretser handlingen rundt cabaretscenen Kit Kat Club. Her får vi se og merke kontrastene mellom det frilynte og bohemske kunstnermiljøet rundt denne klubben og Berlin ellers og en som virkelig merker disse kontrastene er forfatteren Clifford Bradshaw som forelsker seg i Cabaret-artisten Sally Bowles. Vi møter også andre karakterer som Fräulein Schneider og Herr Schultz og ikke minst konferansieren og altså konferansieren, wow! Mens konferansieren i hovedsak har blitt spilt av menn før så vidt jeg vet spilles hen her av Hilde Louise Asbjørnsen som både spiller på det maskuline og det feminine i en tolkning av konferansieren som hun fortjener å i det minste bli nominert til Hedda-prisen for siden hun er helt brilliant. Jeg liker ellers hvordan de i Lars Berge og Ingvild Holthe Bygdnes har valgt skuespillere i rollene som henholdsvis Clifford og Sally som ikke i hovedsak er kjent som musikalskuespillere, et valg som er med på å understreke en teatralsk tilnærming til Cabaret som jeg liker. For det ER absolutt en musikal og det er en masse sanger, men jeg føler ofte at musikaler som beveger seg tett opp mot teateret ofte fungerer særlig bra siden skuespillet alltid burde være det viktigste. Hvis vokalen er ålreit, men skuespillet er fantastisk overbeviser det meg mer enn om noen synger eksepsjonelt fantastisk, men er bare ålreit som skuespiller om det gir mening. Anyway, de er supre (og jeg vil understreke at de absolutt er gode nok vokalmessig sett også, særlig Ingvild). Hjertet i historien føler jeg man likevel finner hos Birgitte Victoria Svendsen og Nils Ole Oftebro som gir helt nydelige tolkninger av Fräulein Schneider og Herr Schultz. Ensemblet er ellers flinke og ja, dette er en musikal som blir dyktig fremført av alle parter, medregnet orkesteret.

Jeg liker også hvordan man forstår alle parter. Cabaret er ikke en musikal som sier at et valg er det riktige og et annet er galt, i stedet så forstår man alle karakterene og hvorfor de gjør som de gjør. Dessuten elsker jeg hvordan andre akten i Oslo Nyes oppsetning av Cabaret løfter første akten for da det ble pause så var jeg ikke helt overbevist. Det var absolutt bra, men det føltes for lett. I andre akten derimot tør Oslo Nye her å bli veeeldig mørke. Det som tidligere bare har ulmet kommer virkelig frem i lyset her og det gjør at man forstår hvorfor de har gjort som de har gjort når det gjelder den første akten. Det er festen, det er underholdningen og i andre akt forstår man hvorfor og hvordan festen i like stor grad som det er en fest også er en flukt, en måte å gjemme seg for alt det truende som er på vei med nazismen som kommer nærmere og nærmere. Når man forlater salen etter andre akt er man full av tanker og inntrykk og vissheten om at man har sett noe man virkelig vil huske i ettertid. Alt dette gjør dette til en musikal som imponerer meg og som overbeviser i alt fra scenografi til lyssetting til sang og spill.

Og jeg blir likevel kanskje ikke så henført at jeg elskerelskerelsker dette, men det er absolutt terningkast 5 og en oppfordring til å dra på teater og se et stykke som virkelig er verdt å se.

 

Eventyr om havet :)

Heisann! Det er torsdag, jeg er hos faren min og i går endte jeg tilfeldigvis opp med å se førpremieren på Oslo Nye Teaters oppsetning av Cabaret (anmeldelse kommer om noen dager) siden jeg var en av vinnerne på en Facebook-konkurranse og det var veldig kult =D Jeg skal ellers på kino på lørdag og jeg kunne valgt en moden og klok og tankevekkende film, men så vant ønsket om å se noe skikkelig underholdende og artig i stedet så derfor blir det Lego Batman movie (anmeldelse kommer til uka). 

Ellers blogget jeg på mandag om musikalen Dear Evan Hansen og jeg fikk vel sagt det meste om denne musikalen der, men kort oppsummert, den er fantastisk (jeg er litt besatt av musikken for tiden), musikalcden finnes på Spotify nå og man kan også høre sangene her: https://www.youtube.com/channel/UCt4w6RmCEHrb4_AJRpDf2gg/videos, noe som også er verdt det. Uansett er det en del av meg som vil at absolutt alle andre skal elske ting jeg elsker, men jeg innser at jeg ikke kan styre sånt. Jeg kan likevel anbefale å sjekke ut musikken fra Dear Evan Hansen og vil avslutte dagens musikalrelaterte babling med denne sangen: 

Den er så tristvakker og genuint rørende denne sangen <3

*

Nok om det. Dette innlegget skal egentlig handle om bøker. Mer presist disse bøkene:

Det er bøkene "Seismiske smell" og "The bear and the nightingale" og siden jeg har hatt planer om å få anmeldt begge disse bøkene etter hvert har jeg skrevet en slags dobbeltanmeldelse igjen siden jeg syns det funket fint sist. God fornøyelse, lytt til musikaler, les bøker, drikk te og kos dere og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Eventyr om havet

To veldig givende bøker jeg har lest i det siste er «Bear and the Nightingale» av Katherine Arden og «Seismiske Smell» av Sara Sølberg, to bøker som ikke har så mye til felles utover at de begge krevde en del av meg som leser, men ga meg en hel del tilbake. Her skal jeg anmelde begge i korte drag (les ordet «kort» med en klype salt, å fatte meg i korthet faller meg egentlig ikke naturlig) og vi starter med «The Bear and the Nightingale».

Dette var en bok jeg leste fordi den ble anbefalt for fans av bøker som «Uprooted» og «The Night Circus» (begge bøker jeg elsket) og skulle være et skikkelig eventyr. Her skal vi til et gammelt Russland der utfordringen ligger i møte mellom gamle sagn og myter og på den tiden ny kristendom og sånn sett blir dette en eventyrlig roman som også på mange måter er historisk og i alle fall er lærerik og veldig gjennomarbeidet. Katherine Arden har åpenbart gjort grundig research for å skrive denne boka og det merkes, men dette er også en bok som er fascinerende fordi den er inspirert av russiske eventyr.

Selv likte jeg denne boka veldig godt. Jeg likte å lese om hovedpersonen Vasya som representerer den som er helt på team «vi må opprettholde balansen og fortsatt ære de gamle åndene ved huset og skogene der de bor» og som er en sånn super hovedperson som man trives veldig godt med å lese om. Vasya ser åndene som finnes rundt dem og viktigheten av å fortsette å leve i harmoni med dem. Hun møter dog utfordringer i en ny stemor som også ser disse åndene, men frykter dem og en prest (som minner meg litt om Frollo fra Disney?s Ringeren i Notre Dame) som heier på å legge til side all overtro og bare gi seg hen til Gudstroen, men som sprer frykt via måten han formidler den. Det er fascinerende å lese om dette møtet mellom religion og overtro, et tema jeg ikke har sett i så mange bøker før.

Denne boka er dessuten svært atmosfærisk og man kan innvende at den er litt langsom for det er en bok som krever tålmodighet, men samtidig er dette mye av grunnen til at det er såpass stemningsfull som den er. Med andre ord likte jeg denne boka veldig godt. Dette er likevel ikke en bok jeg elsket like mye som med nevnte «Uprooted» og «The Night Circus» og mye av grunnen er at det blir litt for mye som skjer etter hvert og historien henger ikke like godt sammen hele veien. Dette er likevel ikke noe stort problem og konklusjonen er uansett at dette er en fascinerende og eventyrlig bok som er verdt å lese.

*

Jeg har dessuten lest «Seismiske smell» av Sara Sølberg, en bok som krevde litt mer av meg enn forventet, men så var jeg sånn «pytt sann, rundt 150 sider, dette leser jeg ut på en dag eller to» og tenkte ikke på at bøker ikke nødvendigvis er lettleste bare fordi de har under 200 sider. Uansett, denne boka er virkelig verdt det selv om den tok meg litt mer tid å lese enn jeg tenkte på forhånd og her er litt om hvorfor.

I «Seismiske smell» handler det om en kvinne som under en hjerteoperasjon ser bilder av havet begynne å vise seg. Og så fortsetter boka som en roman der hendelser fra fortiden og nåtiden veves sammen til en beretning om havet og mye annet. Og det jeg likte veldig godt med denne boka er at den vil veldig mye. Det er for eksempel en parallellhistorie som foregår i kursiv nederst på sidene i tillegg og ellers så er dette en sånn bok som er smart og underfundig og tidvis oppriktig vakker. Og kanskje føles den litt for smart noen ganger for det er en bok med mye referanser og av og til følte jeg meg ikke smart nok for den. Samtidig var det også noe som gjorde at dette er en bok jeg vil huske i ettertid, for ja, den krever en del av leseren, men den har også så mye overskudd og klokskap at man virkelig blir fascinert.

Her er det et språk som veksler mellom å være tørt og leksikalsk og lyrisk og malende og et cover som er flott som bare rakkern. Og mens ikke alt funker like godt så er det noe med denne boka som føles så ambisiøst og inspirert at man ikke kan annet enn å bli imponert.

Dette er med andre ord en bok som er verdt et forsøk og uansett om man blir helt overbevist eller ei, er man i hvert fall garantert en minneverdig leseropplevelse.

*

Jeg har med andre ord lest to bøker i det siste som begge fortjener terningkast 5 og som jeg her tar meg den frihet å anmelde. God fornøyelse!

 

Dear Evan Hansen :)

Heisann! Det er mandag, værgudene i Oslo har plutselig kommet på at det er vinter og nå både ser og føles det som vinter i mye større grad enn før, jeg liker Yoshi-spillet jeg anskaffet til Nintendo 3DS-en min innmari godt, det er trivelig å ha et gjensyn med Dance Academy på Youtube (den serien er undervurdert) og livet inneholder te og fargelegging og jeg trenger egentlig ikke så mye mer. Og egentlig trenger jeg å skrive om "The Bear and the Nightingale" og "Seismiske smell" som er to bøker jeg har lest i det siste og likt veldig godt, men så inneholder livet også "Dear Evan Hansen" som jeg trenger å obsesse over kjenner jeg så jeg tror jeg vier dette innlegget til det i stedet. Før jeg kommer så langt tenkte jeg dog å dele dette:

Jeg gikk tur til Liastua i går og tok et bilde av snøen mellom grenene. Det var veldig pent <3

*

Og da kan vi gå rett til sakens kjerne og det er å skrive om en musikal som jeg har blitt helt betatt av i det siste og vil at alle andre skal elske også. La meg bable litt om hvorfor.

Dear Evan Hansen - litt om en elskbar musikal og de fem sangene fra denne musikalen som jeg liker aller best


En av de mest positive overraskelsene jeg fant musikalmessig sett i fjor var Theory of Relativity, en for mange ukjent musikal som fortalte om et knippe mennesker som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, men som likevel blir en del av hverandres liv på ymse tilfeldige måter. Mens sangene tidvis var litt vel opplagte så var de fine og jeg likte tittelen som kan virke nerdete, men aller mest understreket hvordan det finnes så mye som knytter oss sammen uansett om vi er en mann som er allergisk mot katter eller en dame som savner moren sin og som understreket det i sanger som føltes veldig genuine på en svært rørende måte. Og dette innlegget handler om en helt annen musikal, men det er likevel mye med Dear Evan Hansen som minner meg om da jeg fant "Theory of Relativity" på Spotify, litt den følelsen av å ha kommet over en hemmelig skatt, men mest det at også denne musikalen har noe rørende genuint ved seg. Og her funker det enda bedre enn i "Theory of Relativity", med "Dear Evan Hansen" snakker vi om en musikal som jeg allerede elsker skikkelig, en musikal som minner meg om da jeg i 2015 ble betatt av "Hamilton" (som jeg for øvrig fortsatt har dilla på, men det er et kapittel for seg selv) og som jeg virkelig skulle ønske jeg kunne fått sett. 

I "Dear Evan Hansen" følger vi nevnte Evan Hansen og hvordan et brev som aldri skulle blitt sett, en løgn som kom ut av kontroll og et intenst ønske om å passe inn et sted byr på mange utfordringer. Og jeg vil ikke oppsummere for mye av plottet selv om jeg basically har spoilet det meste for meg selv allerede for det er ikke først og fremst plottet i seg selv som gjør denne musikalen så fantastisk, men hvordan det formidles i form av melodier og tekster som gjør at jeg sitter igjen med et intenst ønske om å se denne musikalen in real life selv om det kan godt hende det aldri kommer til å skje. Man kan jo alltids drømme uansett og jeg har i hvert fall muligheten til å lytte til sangene igjen og igjen mens jeg bare blir mer og mer fascinert. For det første føles dette som en original musikal i form av at den a) i stor grad handler om sosiale medier, men også fordi b) Evan har sosial angst og i en verden der fokuset på psykisk helse bare blir mer og mer viktig og relevant føles dette veldig interessant. Det er ikke så mange musikaler som tar for seg temaer som psykisk helse og her er dette et viktig element i en musikal som også handler om følgene av en annen klassekamerats selvmord og om familie, kjærlighet og vennskap bare for å nevne noe. Det er også en musikal som forfriskende nok også handler om foreldrene til noen av karakterene, det er så mange historier om ungdom som bare fokuserer på ungdommene, men her er det blant annet to mødre og en far som blir viktige karakterer oppi alt sammen. Dessuten er det så lett å forstå Evan for han gjør valg som på mange måter er feil, men man forstår hvorfor hele tiden og det i en musikal som i veldig stor grad handler om dette universelle ønsket om å passe inn et sted, om å finne en plass der man kan høre hjemme. 

Og så er sangene awesome og alle synger himla bra og jeg kunne egentlig bablet om alle sangene i lange drag, men skal begrense meg til de fem sangene jeg elsker aller mest og det er disse:

- Waving through a window

Dette er den første sangen fra "Dear Evan Hansen" som jeg hørte og dette er en sånn sang som jeg bare liker bedre og bedre for hver gang jeg hører den. Og mye av appellen er hvor relaterbar denne sangen er for man har kanskje ikke sosial angst slik som Evan, men det er lett å relatere seg til hvordan han aldri føler at han passer inn. Han er usikker, keitete og syns alt er vanskelig og samtidig har han et intenst ønske om å bli sett og her synger han om alt dette i en sang som er lett å føle seg hjemme i. Og så er det en fengende melodi som på sett og vis kanskje er den mest radiovennlige i hele musikalen og i tillegg, ååå så fint Ben Platt synger. Han er helt fantastisk, jeg håper virkelig han vinner Tony Awards som beste mannlige hovedrolle i år og han gir seg helt hen til rollen sin som Evan Hansen på en måte som får det til å funke bare enda bedre.

Beste strofe: We start with stars in our eyes
We start believing that we belong
But every sun doesn't rise
And no one tells you where you went wrong

- For forever 

Denne sangen er sår og vakker og jeg er forelsket i melodien. Det er noe uendelig håpefullt og drømmende med melodien her og som bonus er teksten superfin og Ben Platt fortsetter med å synge helt nydelig og han har et helt eget særpreg og en stemme som er helt sin egen og på mange måter litt utypisk musikalstemmemessig sett, noe som bare gjør det enda mer genuint og fint. Denne sangen har ellers allerede inspirert meg til å skrive fanfiction fordi ååå dette er jo bare sååå fint <3 Men så er det sårt også fordi det er en sang om en perfekt dag som egentlig ikke fantes og det viser hvor mye Evan virkelig skulle ønske at dette var sannheten.

Beste strofe: All we see is sky for forever
Let the world pass by for forever
Feels like we could go on for forever this way
Two friends on a perfect day

- Requiem

På en musikalcd der det virker som om godt over halvparten av sangene har lyst til å få deg til å begynne å gråte fordi de er så rørende eller såre eller deprimerende eller inspirerende så er dette kanskje den såreste og vondeste av dem alle og det er ment som et skikkelig kompliment. Den som bærer mye av denne sangen er karakteren Zoe (nydelig spilt av Laura Dreyfuss som har en sånn stemme som er superbehagelig å lytte til), men denne sangen tilhører også Zoes foreldre og aller mest handler dette om tre personer som alle har hver sin grunn til ikke å ville synge et requiem for han som tok selvmord. Det er en sang som er veldig bitter, sår og vond, men det er også nettopp det som gjør den så fantastisk og ååå melodien er dødsfin og jeg elsker teksten og hvordan den viser hvor delte følelser en og samme hendelse kan gi. 

Beste strofe: Cause when the villains fall, the kingdoms never weep
No one lights a candle to remember
No, no one mourns at all
They lay them to sleep
So don't tell me that I didn't have it right
Don't tell me that it wasn't black and white
After all you've put me through, don't say it wasn't true
That you were not the monster that I knew

- You will be found

Denne sangen er en sånn sang vi trenger nå når nyhetene deprimerer og vi har Trump som president og verden er et skikkelig kaos, men så finnes sanger som forteller deg at du vil bli funnet, du vil finne et sted der du hører hjemme, du er ikke alene. Denne sangen er så håpefull og positiv og man blir så glad av alt fra melodien til teksten og hvordan denne sangen er som et lim som binder alt i denne musikalen sammen. Det er et så flott budskap og jeg elsker det <3

Beste strofe: So let the sun come streaming in
Cause you'll reach up and you'll rise again
If you only look around
You will be found

Words fail 

Sånn hvis du har lyst til å bli skikkelig deprimert sånn for moro skyld så er denne sangen et godt alternativ. Selv liker jeg å plage meg selv tydeligvis siden favorittepisodene mine av en rekke tv-serier er de mest deprimerende episodene som jeg egentlig ikke vil at skal eksistere fordi det skjer ting som ikke får lov til å skje, men så skjer det likevel. Denne sangen er en slags musikalsk variant av det, det er en skikkelig sår sang og samtidig er det nettopp der noe av magien ligger for man føler så for Evan her, godt hjulpet av hvordan det fremføres av Ben Platt som aldri synger det for pent. I stedet hører vi hvordan Evan bryter sammen, nærmest er på gråten mens han synger og ååå så mye mer effektivt det straks blir da. Og melodien er så stille i begynnelsen, hele tiden understrekes den følelsen av å mangle ordene, når man ikke har ord for å forklare hvorfor noe har blitt som det ble, men så prøver man likevel. Og samtidig føles det likevel håpefullt helt på slutten og bare, ja denne sangen er så full av følelser og jeg elsker det <3

Beste strofe: No, I'd rather pretend I'm something better than
These broken parts
Pretend I'm something other than
This mess that I am
'Cause then I don't have to look at it
And no one gets to look at it
No, no one can really see

*

Med andre ord er dette en musikal full av følelser og jeg håper jeg en dag får sett den. For sangene er så himla fine, vi har sanger som den rørende, triste og bevisst barnlige "So big/So small", som den morsomme og sjarmerende "Sincerely me" og som de ganske så romantiske "Only Us" og "If I could tell her" i tillegg til de fem jeg trakk frem spesielt og egentlig er alle sangene fine og flott fremført, orkestrert og med nydelige tekster i tillegg. Det mest negative er vel at det bare er 14 sanger slik at man hører gjennom musikalcden i løpet av kun en time mens man har litt lyst til at det skal vare i timevis, ja gjerne tre, fire timer i strekk kunne man sittet og gitt seg helt hen til disse sangene i denne musikalen som jeg elsker og vil at alle andre skal elske litt også.

Dear Evan Hansen er verdt å lytte til med andre ord :)

*

Neste innlegg kommer om noen dager og så bables vi =D

La-La-Land

Heisann! Det er fredag, jeg har kinoplaner i kveld (skal se Vaiana på originalspråket igjen) og til helgen skal jeg kose meg med å anskaffe et nytt Nintendo-spill og ikke minst, lytte bekymrende mye til Dear Evan Hansen fordi den er på Spotify nå. Ellers har jeg ymse prosjekter jeg kan holde på med, jeg leser interessante bøker og ja, jeg har det ganske fint. 

Jeg fikk ellers sett La-La-Land ganske plutselig på onsdagens førpremiere og tenkte nå å bruke resten av dette innlegget til en anmeldelse. Deretter kommer neste innlegg om noen dager så da bables vi og god fornøyelse :)

La-La-Land

La-La-Land var en sånn film som jeg visste at jeg trengte å se fordi det var en ny musikal som var nominert til supermange Oscar-priser og hadde kule folk involvert (deriblant Pasek & Paul, som jeg har blitt veldig fan av i det siste, som låtskrivere) og slikt og så oppdaget jeg oi, festpremiere på Colosseum nesten en måned før den egentlige premieren og fikk veldig lyst til å dra. Da jeg dog var på nettet for å bestille en uke før var imidlertid alle billettene til 18:00-forestillingen 1. februar på Colosseum utsolgt og jeg regnet med at det var det, men skrev en liten kommentar på veggen til arrangementet om at jeg absolutt var interessert om noen hadde en ekstra billett. Kvelden før første februar var det noen som besvarte den meldingen, jeg var spontan som bare rakkern og enden på visa var at jeg fikk kjøpt billett av noen og endte opp med å se førpremieren likevel. Konklusjon: noen ganger har jeg skikkelig flaks =D

Anyway, storyen til La-La-Land er ikke i seg selv særlig nyskapende, men den fortelles på en ganske fin måte. Vi har Mia (Emma Stone) som drømmer om å bli skuespiller og Sebastian (Ryan Gosling) som vil bli jazz-pianist og åpne en egen klubb. Og så er de i Los Angeles, drømmenes by og så oppstår det kjærlighet og så er dette basically en klassisk romantisk drama-komedie med jazzy musikk som en finfin bonus. Selv likte jeg hvordan historien om Mia og Sebastian ble fortalt, men jeg føler likevel at plottet eller kanskje mer spesifikt dramaturgien er denne filmens største svakhet. For filmer kan gjerne fortelle en historie som på mange måter er fortalt før, det er ikke det at plottet i en film nødvendigvis trenger å være kongen av originalitet. Problemet her ligger heller i at når det oppstår konflikt så er det så åpenbart at det er meningen at det skal oppstå konflikt der, det føles litt formulativt. Og man kan innvende at Moana/Vaiana tidvis har litt det samme problemet, men jeg er litt mer villig til å tilgi det i animerte Disney-filmer. Med det sagt så er ikke dette et stort problem for det er fortsatt interessant og engasjerende og man engasjerer seg fortsatt en hel del i hva som skjer med Mia og Sebastian og koser seg skikkelig.

For ååå, denne filmen er veldig lett å like. Jo da, Mia og Sebastian er ikke verdens mest velutviklede karakterer og dramaturgien har som sagt sine svakheter, men alt annet er helt brilliant. Jeg syns musikken funker veldig bra og mens jeg ikke elsker sangene, så liker jeg dem absolutt, jeg elsker koreografien og filmingen og fotografiet. Og ååå, det er sjelden jeg tenker noe særlig over klippingen, men denne filmen er utrolig stilig klippet sammen, scenene glir så fint fra den ene scenen til den andre og alt dette ser så sømløst og sofistikert ut at jeg digger det.

Jeg syns skuespillerne i tillegg er veldig flinke og mens noen har kommentert på stemmene til Ryan Gosling og Emma Stone fordi de er flinke, men de har egentlig ikke store musikalstemmer på den måten man gjerne er mer vant til i musikaler så syns jeg det er greit. De spiller tross alt en jazz-pianist (Ryan Gosling lærte seg etter hva jeg har lest jazz-piano på tre måneder for denne filmens skyld) og en skuespiller og det er sånn sett realistisk at de er bedre som skuespillere enn vokalister. Dessuten føler jeg alltid at skuespillet bør være det viktigste i musikaler og jeg vil heller at noen skal briljere som skuespiller, men kanskje ha noen svakheter rent vokalt enn det omvendte. Og dette var en liten digresjon, men skuespillet er flott og Emma Stone særlig fortjener virkelig alt av priser hun kan få.

Denne filmen har også øyeblikk da den gir seg helt hen til sine jazzy musikalrøtter og det er på mange måter disse øyeblikkene som funker best. Jeg er jo en drømmer og scenen i planetariet for eksempel er skamløst fortryllende. I tillegg merkes det at dette er et prosjekt som de involverte brenner for og det gjør alt bare enda bedre.

Hovedgrunnen til å se denne filmen er likevel de siste tjue minuttene. Hele tiden likte jeg denne filmen til tross for ymse svakheter, men ååå slutten er helt perfekt <3 Jeg skal ikke spoile noe, men det er litt som med Pixars Up der de første ti minuttene fortjener terningkast 6 mens resten er terningkast 5. De siste tjue minuttene av denne filmen er noe av det fineste jeg har sett uansett film.

Jeg lander likevel på en femmer og tenker som så at denne filmen virkelig fortjener å bli sett, men samtidig, hvis du ikke er så interessert i jazzy musikaler og er litt usikker så prøv i det minste å få sett de siste tjue minuttene. De er i seg selv ren og skjær filmmagi.

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017

Søk i bloggen

Akima K. Montgomery

31, Oslo

Bokorm, forfatterspire, musikalelsker, lyktestolpefan og generelt sett karolinsk person som ellers vil ønske alle lesere, nye som gamle, velkomne og håper at de har det koselig her i min lille verden av babbel <3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits