hits

Du dør ikke :)

Heisann! Det er tirsdag, jeg har endelig kommet i gang med julekalenderprosjektet mitt (og jeg tenkte å dra på Nanowrimo-skrivemøte i morgen for å få skrevet en del på julekalenderen min og satse på at det funker fett at jeg skriver på andre ting enn Nanowrimo, som jeg jo er ferdig med) og ellers har jeg alltid, alltid lyst til å spille Nintendo for tiden, det er nesten litt bekymrende. 

Ellers var denne dansen fra Dance with the Stars med Lindsey Stirling og Mark Ballas awesome:

*

Og ja, ser vi bort i fra at jeg har følt meg litt småslapp og lei i dag, så har jeg det ganske fint for tiden for jo da, jeg tenker for mye og jeg føler for mye og tidvis bekymrer jeg meg for mye i tillegg, men samtidig føles alt så himla inspirerende, alt gir meg lyst til å skrive, tegne eller fargelegge eller på andre måter skape, det er så mye jeg gleder meg til og jeg føler egentlig at jeg er en ganske fin versjon av meg selv for tiden og det er en fin følelse. 

Og så har jeg lest denne boka (som jeg delte smakebit fra på søndag):

Og nå tenkte jeg å dele en anmeldelse og så håper jeg den faller i smak. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi :)

Du dør ikke av Linn Strømsborg

La meg først sitere fra Goodreads sin beskrivelse av denne boka:

Du dør ikke er både en veldig liten og nær sagt uendelig stor roman ? om hvordan en ofte uforklarlig og tilsynelatende årsaksløs angst kan prege oss mennesker. Få oss til å søke bort fra det vi før søkte oss til. Fordi vi skjønner en grunnleggende grufull ting: at det ikke går av seg selv å være oss selv. Vi må slåss for det. Som regel mens ingen ser på. Men det er også en historie om å leve videre mens man slåss. Og om de venna som ikke slutter å ringe, selv om du aldri ringer tilbake. Dette er en roman som gir håp selv om den handler om noe så håpløst som angst. En feelgood feelsad roman for alle de som leste Furuset - og alle de som bare må lese den etter denne.

Jeg føler det er en ganske god beskrivelse, bedre enn noen jeg kan finne på selv i og med at dette er en av de bøkene som handler om tilsynelatende helt hverdagslige ting, men så føles det likevel som om det handler om mye mer. Dette er en bok om vennskap, om løping og om angsten som rammer Eva helt sånn plutselig og hvordan den påvirker livet hennes. Og jeg liker hvordan Linn Strømsborg skriver om angsten for det er godt skildret hvordan det føles når man plutselig er redd for alt man ikke var redd for før, men det er også aldri overdrevet. Det ligger en fare i å skrive om temaer som angst eller depresjoner eller annet psykisk fordi det er så lett å trå feil og i denne boka er nettopp hverdagsligheten i hvordan angsten beskrives noe av det som gjør det mer sterkere og mer nært.

Og det er også det som er Linn Strømsborgs største styrke som forfatter både i bøkene hennes og på bloggen, det føles virkelig så nært. Det er så god flyt i språket, det føles så jordnært og naturlig på en måte som jeg selv syns kan være fryktelig vanskelig å få til når jeg forsøker å skrive selv. Og denne naturligheten er noe som gjør at jeg vil tro Linn Strømsborgs bøker for mange vil treffe skikkelig.

Selv gir jeg meg ikke helt så mye hen, men jeg likte virkelig denne boka uansett. Jeg likte hvordan den ga meg lyst til å skrive og hvordan den satte ord på de små og likevel så uendelig store følelsene. Som følelsen av å elske et band, noe som skildres på en måte som gjør at jeg selv kan kjenne igjen måten jeg selv elsker musikaler. Eller følelsen av å huske at man kan dø når som helst, noe som er ting man kan begynne å tenke på helt unødvendig selv uten angst. Og slike bøker som denne minner meg dessuten på hvordan bøker kan handle om helt hverdagslige ting og likevel på sett og vi føles magiske og det liker jeg.

Og jeg liker Eva som karakter, jeg liker den såre stemningen og jeg liker igjen altså nærheten ved alt. Så mye mer har jeg ikke å si akkurat nå, men jeg håper denne anmeldelsen funker.

Terningkast 5!

 

Smakebit på søndag og en adorabel pingvin :)

Heisann! Sist jeg blogget skrev jeg om Nanowrimo, mer spesifikt det fine faktum at jeg er ferdig med Nanowrimo og feiret det med å bestille alt for mange bøker på nettet, og i dag skal jeg være med på smakebit på søndag. Før den tid tenkte jeg dog å bable om noen andre fine småting. Som at jeg straks skal i gang med å skrive julekalenderhistorie (vet antakelig hvem som skal være hovedkarakterene mine og at jeg vil skape noe lett Stranger Things-inspirert, dvs. ungdommer som finner et monster og så må finne ut av det mens de fleste voksne er håpløse, men vet ikke så mye og funderer på om jeg bør prøve å ha 80-tallet som setting eller om jeg skal la det skje i vår tid, innspill tas gladelig i mot). Eller at jeg i går tenkte "hm... denne uka har jeg jo brukt masse penger på bøker allerede så da kan man jo bruke penger på et nytt skjørt og" (bilde av skjørtet kan komme senere). Eller at jeg har konkludert at pingvinene i Super Mario Odyssey er supersøte:

Pingvin <3

Men ja, smakebit på søndag. Boka jeg leser for øyeblikket (og som jeg tenkte å anmelde til uka når den er lest ut) er:

"Du dør ikke" av Linn Strømsborg er en bok jeg faktisk vant på Instagram-siden til selve forfatteren (noe som er temmelig kult) og en bok jeg begynte på i går og liker å lese i. For det er en usedvanlig god flyt i skrivestilen til Linn Strømsborg, det føles så naturlig og lite tillært og det gjør at både bøkene hennes og bloggen hennes har lett for å falle i smak. Og i "Du dør ikke" handler det om Eva som lever et ganske ordinært og alminnelig liv da hun en dag rammes av panikkangst. Og så handler det om hvordan angsten preger livet hennes og sånn sett er dette en bok med et tema som alltid er aktuelt fordi det er så mange som opplever å slite psykisk i perioder (noe som skremmer meg litt siden jeg så langt har sluppet å slite psykisk og håper det bare kan bli slik i stedet for at jeg må regne med at det bare er snakk om tid før jeg får angst eller liknende ting selv siden det er så mange som går gjennom slikt i livet), samtidig som alt jeg har lest om angst gjør at jeg vet at selv om det er noe mange opplever så føles det likevel som om man er helt alene om det når det er en selv som står i det. Uansett så har jeg altså kommet i gang og jeg liker særlig dette utdraget:  

Selv uten angst eller depresjoner så er slikt tankevirrvarr slikt man kan kjenne seg igjen og det er så treffende beskrevet her, dessuten liker jeg hvordan hun får frem viktigheten løpingen har for henne. Jeg løper ikke selv, men det føles nært likevel og det er det som er magien. Det å skrive så ord føles nære og sanne og som om de mest hverdagslige ting samtidig er store og viktige. Jeg aner ikke om jeg kan skrive slik selv, men jeg vet at jeg må fortsette å prøve.

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese :)

*

Men da har jeg en del andre ting jeg trenger å få gjort for riktig å komme i gang med søndagen. Neste innlegg kommer uansett om noen dager så da bables vi og god fornøyelse =D

Det obligatoriske "jeg har bestilt masse bøker på Amazon for å feire at jeg har vunnet Nanowrimo"-innlegget =D

Heisann! Det er fredag, livet er fint og denne helgen er hovedplanen min å dra på biblioteket i morgen for å levere bøker og låne nye bøker. Ellers så skal jeg komme i gang med å skrive julekalenderhistorie, jeg skal lese og spille Nintendo og ja, det ar alltid nok å finne på. 

Nå gleder jeg meg for øvrig til Pixars Coco (som har norsk premiere 2. februar, noe som er alt for lenge til) fordi den har sanger som denne:

Noe annet jeg gleder meg til er desember og adventstiden og en tredje ting jeg gleder meg til er at disse bøkene skal komme i posten:

- The One Hundred Nights of Hero av Isabel Greenberg (grafisk roman med helt unik tegnestil om myter og makten i fortellinger og mye mer som høres fascinerende, feministisk og fantasifullt ut)

- The Glass Town Game av Catherynne M. Valente (Fantasy med barn og unge som målgruppe om de ekte Brönte-søsknene som finner en annen verden og slikt, høres besnærende ut, dessuten har jeg likt mye av forfatteren før)

- The Wonderling av Mira Bartok (bok om Arthur som er en foundling, blanding av dyr og menneske, som vokser opp på et barnehjem drevet av en skikkelig ond og fæl dame, men så rømmer han og drar ut på eventyr ut i verden og slikt, fristende fordi det hørtes sjarmerende og karolinsk ut, dessuten har den et helt nydelig cover)

- Made you up av Francesca Zappia (ungdomsbok om jente med schizofreni som mangler evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet og så forelsker seg og ymse ungdomsting som hun ikke vet om virkelig skjer eller ei, har et pent cover, men mer enn det frister denne boka å lese fordi Eliza and her Monsters av samme forfatter som jeg leste tidligere i år er blant 2017s mest positive overraskelser litteraturmessig sett)

- A Skinful of Shadows av Frances Hardinge (Frances Hardinge har blitt en av de forfatterne der jeg leser det uansett om hun skriver noe nytt fordi jeg vet at det vil være eventyrlig, nydelig skrevet og klokt uansett, derfor)

- Turtles all the way down av John Green (mens jeg kanskje muligens er enda mer fan av John Green i seg selv enn bøkene hans, som jeg like fullt ofte finner interessante og velskrevne, så har jeg lest et utdrag fra denne boka som jeg elsket og jeg tror dette kan være en veldig god ungdomsbok om psykisk helse og slike evig-aktuelle temaer)

- La Belle Sauvage (The Book of Dust 1) av Philip Pullmann (fordi jeg elsket His Dark Materials-serien hans og svaret på spørsmålet "vil du lese flere bøker fra samme litterære univers" nødvendigvis da blir "ja takk, gjerne det")

- The Deal of a Lifetime av Fredrik Backman (kortroman av Fredrik Backman som jeg trenger å lese fordi jeg i det hele tatt må lese alt Fredrik Backman gir ut EVER, det står et sted i reglene for hvordan være et karolinsk individ eller noe sånt) 

*

Yay, åtte nye bøker har jeg bestilt på britisk Amazon i dag og grunnen til det er selvsagt at disse bøkene er min premie fra meg selv til meg selv fordi:

Som nevnt på ymse sosiale medier vant jeg Nanowrimo i går og det var ny rekord (har vunnet den 17. november før, men aldri 16de slik som jeg altså gjorde i år) og jeg er sååå fornøyd med meg selv over å ha fått til 50 000 ord og ca 175 sider på en halv måned, det er ganske godt gjort. Og for eventuelle lesere som stusser litt over ordet Nanowrimo så er det altså en internasjonal greie der man utfordrer seg selv til å skrive 50 000 ord på en måned. For å vinne må man skrive minst 1667 ord hver dag og dette handler altså om å skape gode skriverutiner og lære å prioritere skrivingen mer. Selv har jeg deltatt hvert år siden 2006 (og vunnet hvert år utenom 2007) og jeg vet at det ikke er viktig for man får ikke noe for det om man får det til (utenom diplom man kan skrive ut og slike småting, sånn i tillegg til at man kan føle seg stolt av seg selv og feire det med å bestille bøker på nettet sånn som meg), det er bare for ens egen del. Like fullt har dette blitt uhyre viktig for meg og det minner meg alltid på hvor mye jeg tross alt elsker å skrive selv om det er lange perioder resten av året da jeg skriver mye mindre og prioriterer andre ting mye mer. Dessuten er det så fint å ha noe slikt å se frem til i november, som jo er en litt kjip og grå måned på mange måter, det er så magisk å ha et slikt prosjekt som gjør november til en måned jeg alltid gleder meg til. 

Så yay, jeg har vunnet Nanowrimo også i år, jeg er ferdig med historien min og jeg har fortsatt så mye skrivelyst i meg at jeg har mange videre prosjekter planlagt fremover så det blir gøy. 

*

Uansett var dette det obligatoriske "hei, nå har jeg bestilt masse bøker fordi jeg har vunnet Nanowrimo"-innlegget mitt og så kommer neste innlegg om noen dager. Yay!

Moonrise :)

Heisann! Det er tirsdag, livet er fint (og jeg er egentlig ikke så glad i snø, men i dag var det pent og inspirerende så yay) og jeg har for øyeblikket 42 000 ord på Nanowrimo (og i morgen skal jeg på skrivemøte og da får jeg alltid skrevet ekstra mye så det blir kos) og er veldig fornøyd med det. Dessuten inneholder livet Nintendo og bøker og det er også fint. 

Ellers var denne dansen på Dance with the stars med Frankie Muniz og Witney Carson fantastisk underholdende:

 

Men nå tenkte jeg å fokusere på denne boka:

(Bildet er funnet hos Goodreads-siden om denne boka, en side bildet også linker til.)

Dette er en bok jeg syntes var helt nydelig så jeg tenkte egentlig like greit bare å dele en anmeldelse av den og bruke resten av innlegget på det. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager. :)

Moonrise av Sarah Crossan

'They think I hurt someone. 
But I didn't. You hear?
Coz people are gonna be telling you
all kinds of lies.
I need you to know the truth.'

From one-time winner and two-time Carnegie Medal shortlisted author Sarah Crossan, this poignant, stirring, huge-hearted novel asks big questions. What value do you place on life? What can you forgive?
And just how do you say goodbye?

*

Jeg leste nettopp ut denne boka, en bok som var en særdeles positiv overraskelse. Tidligere har jeg lest tre andre ungdomsbøker av Sarah Crossan og alle har de falt i smak, men denne boka var helt spesiell og en virkelig sterk leseropplevelse. Denne boka er faktisk helt nydelig. Fæl, men nydelig.

Det handler om Joe Moon, 17 år, som drar til Texas for å tilbringe tid sammen med broren hans, Ed, som i ti år har sittet i fengsel, siktet for mordet på en politimann, og som nå har fått en dato der han skal dø. Og så handler det om håpet om at noe skal dukke opp slik at Ed, som det kommer frem at er uskyldig, blir fri. I tillegg handler det om familie og kjærlighet i en bok som forteller en veldig sterk historie og også kan tolkes som en skarp kritikk av et rettssystem som kan føles dypt urettferdig.

Med andre ord er dette ambisiøs tematikk for en ungdomsroman og nesten enda mer tatt i betraktning Sarah Crossans unike skrivestil som går ut på å fortelle romaner i diktform, noe som høres rart ut, men som funker utrolig godt i hennes bøker og særlig her.

Og selv syns jeg denne boka er helt fantastisk. Det er en modenhet ved hvordan denne historien er fortalt som gjør at jeg vil tro den vil passe veldig godt både for voksne og tenåringer og det er noe magisk med hvordan denne boka er så enkelt fortalt, så skjørt og ettertenksomt og med et språk der ikke et eneste ord er overflødig. Dessuten bruker Sarah Crossan bilder som i og for seg egentlig ikke er så nye, men de føles nye likevel. Her er et eksempel i form av et kort utdrag fra et av alle diktene som fører denne historien fremover:

«It grew dark and we stayed right where we were ?

huddled together beneath the cloudless sky

and a full moon that rose slowly

and lit up the wilderness

with yellow light.?

Det bildet. Andre har skrevet om månelyset om natten før, men det føles likevel som et helt unikt bilde og slik er det generelt sett hele veien. Her er et annet eksempel som jeg elsket:

"we aren't the worst things we did
or the worst things that happened to us. 
We're other stuff too.
Like?
We?re the times we made cereal
or watched Buffy the vampire slayer
or helped an old lady off a bus. 

We're the good, the bad, and the stupid, right?"

Jeg kunne egentlig gladelig sitert omtrent hele denne boka for alt føles så nært og så sant på en måte som gjør at man føler seg litt matt etterpå, som om man har levd denne boka og ikke bare lest den.

Ikke minst fordi karakterene her er så gode. Joe som er hovedpersonen her er ingen perfekt karakter, han gjør feil og enkelte dumme valg, men vi forstår hele tiden hvor det kommer fra. Vi forstår ham og vi heier på ham mens vi virkelig håper at ting ordner seg selv om det jo er en fryktelig vanskelig og håpløs situasjon.

Og jeg vet ikke om dette er en god anmeldelse for noen ganger mangler man ordene for å beskrive hvorfor noe funker. Jeg vet bare at for meg var denne boka en viktig og flott leseropplevelse som jeg håper folk gir en sjanse selv hvis de føler en viss skepsis angående roman i diktform. Denne boka gjør deg sint og engasjert, men aller mest fascinert av hvordan det er mulig å si så mye med få ord, noe som er riktig besnærende.

Terningkast 6!

 

Der jeg deler tre utdrag fra Nanowrimo som igjen er utdrag fra hagenissen Millas skriveprosjekt =D

Heisann! Det er lørdag, livet er fint og etterpå skal jeg på spill expo som jeg greide å vinne billett til (yay!), dessuten skal jeg på konsert i morgen med musikalartister som synger Disney-sanger og det kan nok tenkes at det vil bli ganske så karolinsk det og ;) Ellers så har jeg kommet til siste kamp med Bowser på Super Mario Odyssey (der det heldigvis vil være masse igjen å gjøre når jeg har beseiret ham så jeg har masse spillglede foran meg). Jeg har ellers mål om å skrive nok i dag til å komme fra de 33133 ordene jeg har i dette øyeblikk (palindrom-hurra!) til 35 000 ord og jeg vet ikke helt når jeg skal få tid til det siden jeg altså har flere andre helgeplaner i tillegg, men det er vel mulig. Uansett er jeg veldig fornøyd med hvor fint Nanowrimo går, jeg har snart skrevet 120 sider og det på elleve dagers tid, det er ganske godt gjennomført =D

Vi kan feire dette med dette bildet:

Dette er Bowser i Super Mario Odyssey ridende på en (akk så episk) drage og det er ganske kult =D

Ellers så har jeg egentlig ikke noe skikkelig fascinerende å blogge om, men jeg tenkte at det kunne være grei underholdning med tre korte utdrag fra Nanowrimo. I historien min har jeg nemlig en karakter, Milla, som basically er meg om jeg hadde vært en hagenisse med lysebrunt hår i musefletter, og hun skriver selv og så tenkte jeg å dele de tre utdragene fra historien hennes som jeg har delt i Nanowrimo-historien min. Milla skriver på en historie om en elefant som ønsker å danse og en ildflue som ønsker å bli superhelt og jeg håper de tre små delene fra historien hennes faller i smak. God fornøyelse :)

Et lite tilfeldig utdrag fra hagenissen Millas skriveprosjekt

En dag i småbyen Klapp var gjerne veldig lik den forrige. Det var som å sette den samme sangen på repeat om igjen og om igjen og Ellemino pleide ofte å kjede seg. Når han kjedet seg pleide moren hans, en elefant ved navn Elvira som likte lange halskjeder i gull selv om hun stadig slet med å få dem rundt halsen sin og måtte kjøpe dem på nettbutikker som spesialiserte seg på halskjeder for dyr med litt større halser enn gjennomsnittet, å si at han bare måtte tenke seg om en gang til fordi det alltid var noe å gjøre. Dette pleide å irritere Ellemino helt til han, som alltid, endte opp med å sette på litt musikk inne på rommet sitt og forsøkte å gjøre piruetter. Ellemino hadde av grunner han ikke helt kunne sette ord på alltid uendelig lyst til å gjøre piruetter og det at han aldri helt fikk det til og at det endte opp med at han falt om kull på gulvet og fikk høre foreldrene sine rope fra andre rom at han måtte bråke mindre gjorde ham ikke noe mindre interessert. I stedet ble han bare mer motivert til å få det til. Og kanskje ville det blitt med det, kanskje ville han bare blitt en elefant på ti år som bare likte å gjøre piruetter om de ikke hadde hatt dans i gymtimen. De hadde fått en ny gymlærer det året, en gasell som Ellemino likte fordi hun var annerledes enn tidligere gymlærere som bare ville at de skulle spille ballspill, noe Ellemino ikke fikk til noe bra i det hele tatt. Gasellen, som het Gabrielle, derimot ville at de skulle prøve noe nytt hver gymtime. En time kunne de ha ballspill ja, men en annen time igjen var det å gå tur, en time var yoga og en annen time igjen var det leker som sisten. Og så denne timen, den magiske gymtimen da de hadde hatt dans og Ellemino var i himmelen. Her gjorde de piruetter, her var det hopp og sprett og å, det var helt magisk og Ellemino fant der og da ut at en dag skulle han bli danser. At han etter rask research fant ut at elefanter sjelden ble dansere (de ble oftere vektere og regnskapsførere, førstnevnte fordi de gjerne hadde en viss fysisk styrke og massivhet som gjorde dem til effektive i vekterfaget, sistnevnte fordi de hadde usedvanlig god hukommelse og god hukommelse var særdeles praktisk i møte med regnskapsbransjen) hadde lite eller ingenting å si. Ellemino skulle vise dem, han skulle overbevise foreldrene hans om å la ham ta dansetimer og lære seg alt han kom over og han skulle ikke la en liten småting som at han var en elefant få stoppe ham. Og det var på mange måter der alt begynte, der vår kjære Ellemino begynte sitt oppdrag, Oppdrag: Dansesko som han kalte det, fortsatt uvitende om at han ikke var den eneste som virkelig lengtet etter å bryte forventningene. Akkurat det fantes det for eksempel ildfluer som inderlig ønsket seg og.

*

Og så utdrag 2: 

Et annet lite utdrag fra Millas skriveprosjekt

Det ildfluene levde for var nettene, de stille timene da det var mørkt og skyggefullt, men de likevel fant lyset om de lette litt og så oppfattet det som enda mer magisk enn om dagen. Nattens lys var lyset fra månen og stjernene og lyset fra gatelyktene som ledet vei og voktet og passet på så godt de kunne. Det få visste var at akkurat en av gatelyktene var uthullet. Den så ut som en helt alminnelig gatelykt for folk som gikk forbi, men inni var det seks etasjer med rom, et for hver bruk fordi det var såpass trangt, og der bodde ildfluen Ylva med familien sin. Det var ikke så mye plass til Ylva, foreldrene hennes og storebroren hennes der, men Ylva elsket det likevel og særlig om natta da hun kunne betrakte utsikten fra toppen av gatelykten og tenke at hun var en del av noe mer. Det var øyeblikk som hun satte veldig stor pris på.

Dessverre, slik Ylva så det, var ikke livet bare nettene. Hadde alt vært inspirerende og magiske nattespill hadde det vært helt topp, men det var dager også og de likte hun ikke noe særlig. Mye fordi hun alltid var den minste. Ikke bare i familien sin, men også på skolen sin siden hun gikk på en skole der hun var den eneste ildfluen og det i det hele tatt var ganske lite insekter. I stedet var det alt fra ekorn til elefanter og så Ylva da som følte seg som en unnselig forglemmegei, liten og skjør og lett å glemme om hun ikke lyste så sterkt at hun ble sliten av det. Og å som hun hatet å være liten, ta så alt for liten plass i en verden der hun inderlig ønsket å være viktig. Hun ville gjøre en forskjell, være essensiell og det var så mye vanskeligere å få til når hun var en ildflue (og til og med en ildflue som var mindre enn de fleste andre ildfluer om sant skal sies) som folk flest nesten ikke tenkte over at var der.

Heldigvis fantes tegneserier. Det fantes et forlag som spesialiserte seg på tegneserieblader som var så små at de var perfekt format for insekter kalt «Insekters Tegneseriedepartement» og de ga ut tegneserier om superhelter som med helt unike krefter og masse mot og ståpåvilje reddet folk som trengte det og stoppet superskurker. Her var det dessuten ofte insekter i kule kostymer som var superheltene og det var det som inspirerte Ylva mer enn noe annet. Hvis det gikk an for insekter i tegneseriene å være superhelter som gjorde en viktig forskjell så gikk det kanskje an for henne og. Det faktum at hun ikke levde i en tegneserie burde ikke være noe stort problem for hun hadde sikkert mer enn nok av både mot og ståpåvilje om hun bare lette litt og mer enn det, hun hadde dette ønsket om å hjelpe som alltid var der og som på mange måter gjorde det ekstra irriterende ofte å være en ildflue siden hun ikke klarte å hjelpe. På skolen var det av og til noen av dyrene som var noen riktige bøller og plaget andre og når hun forsøkte å hjelpe bare slo de henne bort og så virket det ikke. Hun klarte ikke å være en god hjelp og det var vanskelig når man var så liten og skjør som ildfluer er og da var det magisk med tegneseriene som fortalte henne at selv de aller minste og tilsynelatende mest uvesentlige skapninger kan utvikle superkrefter og med en gang bli mye mer viktige enn før. Kanskje var det mulig for henne å bli superhelt og, Ylva hadde i alle fall besluttet at hun skulle prøve.

Og en ny dag grydde i byen Klapp, sola tittet frem mellom skyene og det var klart for jobb og skole igjen. Og oppi alt dette fant man Ylva som snart nok fløy mot skolen sin mens hun dagdrømte om dagen hun ble en skikkelig superhelt slik som i tegneseriene selv. Det var en veldig fin dagdrøm.

Og på vei til skolen var også elefanten Ellemino som hadde hodet fullt av musikk og tanker om å kunne danse til den, noe han dog ikke tok sjansen på. I fantasien danset han likevel og gjorde piruetter mot skolen som nå nærmet seg og som var en ny verden av matte og ord og historie og dagdrømmer om å være danser eller (for Ylva) å være superhelt og vissheten om at å drømme om noe gjør livet lettere. Dessuten kunne det godt hende drømmer en dag ble oppfylt og om de ikke ble det så visste ikke Ylva og Ellemino det enda, men deres verdener ville krysses innmari snart og det kunne kanskje bli riktig interessant det og.

Så det var en ny dag i gang og det var en dag med mange muligheter og en dag da både Ellemino og Ylva ville gjøre en forskjell. Kanskje ikke en forskjell for så veldig mange, men hvert fall for hverandre, noe som for så vidt også er forskjeller som er verdt å feire. Alt ville snart virke hakket mer håpefullt og det var fint.

*

Sist, men ikke minst, her er utdrag 3 fra Millas skriveprosjekt:

Enda et lite utdrag fra Millas skriverisammensurium

Hva angikk skoledager hadde Ylva en gang laget en skala der 1 var dagene som var skikkelig håpløse mens 5 var fantastiske skoledager av arten man skriver om i historiebøkene. Så langt hadde Ylva til gode å oppleve en dag som var en femmer på skalaen, det var litt som om den femmeren var mest til pynt og fordi det virket mer riktig at en skal gikk til fem enn fire. Ener-dagene var det derimot mange av og denne dagen tenkte hun på som en av dem siden ingenting gikk helt som hun ville. Hun visste ikke da at hun i ettertid ville revurdere denne, jo temmelig strenge dommen siden det ville skje én ting som, om det ikke var en femmer på skalaen i det minste var en sterk firer, men det var senere og da lunsjpausen begynte var Ylva godt plassert i en tanke om at dette var riktig håpløst hva angikk dager, ordentlig tullete faktisk og på ingen måte verdt en god anmeldelse i ettertid. Det var i slike tanker, så vel som en nært beslektet tanke om at hun følte seg så alt for liten i møte med det veldige universet, at hun helt i egne tanker satte seg på et bord uten å legge merke til den som satt ved bordet allerede. I ettertid ville Ylva lure på hva i all verden som hadde vært galt med øynene hennes når hun ikke la merke til en elefant og elefanter generelt sett var ganske lette å legge merke til, men der og da var hun ikke oppmerksom på elefanten før den sa et vennlig «hei.»

«Ehm, hei,» sa ildfluen Ylva forfjamset da hun så opp og så at en elefant satt ved lunsjbordet hun hadde satt seg på.

«Oi, beklager, går det bra at jeg sitter her?» spurte hun siden hun nødig ville lete etter en ny plass.

«Klart det,» sa elefanten og la til, «jeg er Ellemino forresten, jeg tror ikke jeg har lagt merke til deg før.»

«Ingen gjør det,» sa Ylva litt surt.

«Å, jeg mente ikke noe med det, jeg tror det skyldes mest at det er ganske mange dyr her på skolen, man kan ikke legge merke til alle. Det er flodhester jeg ikke har lagt merke til og sikkert,» sa Ellemino og Ylva smilte.

«Da så,» sa hun og la til, «jeg er Ylva forresten, Ylva elleve ildfluesomre.»

«Ildfluesomre, det hørtes litt kult ut. Jeg er ti år selv, men noen ganger tror jeg hjernen min tror at jeg er alle andre aldre enn den jeg er,» sa Ellemino og Ylva forsto. Det var en følelse som virket ganske velkjent.

De var litt stille et øyeblikk mens Ylva ikke visste helt hva som var den rette prosedyren videre. Så la hun merke til arket Ellemino hadde foran seg der han hadde tegnet masse dansende elefanter.

«Fint tegnet,» sa hun.

«Å, nei, dette er bare noe tull,» sa Ellemino, men det var noe drømmende ved stemmen hans som skinte igjennom.

«Liker du å danse?» spurte Ylva.

«Elefanter danser ikke,» sa Ellemino som en konstatering, som om det var et ufravikelig faktum.

«Spiller det noen rolle da, liker du å danse?» sa Ylva til det.

«Jeg vet ikke om jeg en gang kan danse, men jeg liker kanskje litt å forsøke,» sa Ellemino etter å ha tenkt seg raskt om og tydeligvis konkludert med at han like godt kunne være ærlig.

«Kanskje du er ment til å danse,» sa Ylva tenksomt, for hun hadde hørt av Elleminos stemme at å danse var noe han virkelig inderlig gjerne ville og hun merket at hun heiet skikkelig på det.

«Nja, jeg vet nå ikke helt,» mumlet Ellemino og så fyltes øynene hans med en plutselig dose nysgjerrighet.

«Hva vil du bli da?» spurte han.

«Superhelt,» sa Ylva. Det kom kvikt, rett på sak, som om det var det mest opplagte å drømme om for en ildflue i det hele tatt.

«Så kult,» sa Ellemino og så fikk han en ide.

«Kanskje vi kan prøve å hjelpe hverandre. Vi kan bli venner for jeg trenger en venn veldig gjerne og så kan vi samarbeide for å få til det vi vil. For hvis det er mulig for en elefant å bli danser så er det også mulig for en ildflue å bli superhelt og så kan vi prøve å hjelpe hverandre. Alt kan bli desto lettere da,» forklarte Ellemino og Ylva tenkte seg om. Ellemino hadde jo et poeng, det ville bli lettere å få til det de ville om de hjalp hverandre. Dessuten hadde hun bruk for en venn, hun regnet generelt sett med at livet langt oftere var nærmere fem enn en på skalaen om man hadde noen å dele det med.

«Det er greit,» sa hun. Å bli venner fikk de likevel ikke tid til med en gang for da ringte skoleklokka og de gikk i ulike klasser og måtte gå hver til sitt. Det var likevel en viss magi, konkluderte Ylva, i at hun antakelig hadde fått en venn nesten uten å prøve på å få det en gang, det hadde bare hendt, som om det var skjebnen som var i gang eller noe sånt.

Og når Ylva fløy hjem til gatelykten som inneholdt hjemmet hennes følte hun seg slett ikke liten. Hun følte seg sett og når man føler seg sett er det som om man blir til en kjempe i stedet, man føler seg i alle fall plutselig viktig og Ylva koste seg med å kjenne på den følelsen mens hun fløy av sted og omsider kunne entre hjemmet sitt med et ekstra stort smil.

*

=D Yay og god helg til alle som vil ha!

Rottpunsel og Sunday in the park with George :)

Heisann! Det er onsdag morgen, livet er ålreit og i går var jeg på en konsert i Jakobs Kulturkirke med sanger fra musikalen "Sunday in the park with George" og det var sååå fint. Dessuten avsluttet det med at over seksti mennesker samlet sang denne sangen:

Det høres jo storslagent ut på klippet, men følelsen av å sitte blant seksti mennesker som synger dette samtidig når vi legger til den flotte akustikken kirker har, da var det noe av det mest overveldende og flotte jeg har hørt. Jeg følte meg nesten svimmel og som om jeg var et sted forbi virkeligheten etterpå for det var så magisk. Ååå <3

Ellers har Sunday in the park andre awesome sanger. "Finishing the hat" for eksempel:

Ja, Jake Gyllenhaal kan synge også. Dette er skikkelig fint, dessuten er "Finishing the hat" en av de musikalsangene som i aller størst grad setter ord på det å skape.

Og det var en fin måte å vri over temaet til Nanowrimo der jeg har over 23 000 ord og over 85 sider (og i dag skal jeg på skrivemøte så å få skrevet en del i dag og er i grunnen garantert). Nanowrimo har gått veldig bra i år, det føles som om det går enda bedre enn ellers og jeg elsker det. Det er helt greit for meg om det fortsetter å funke så godt ;)

Men nå tenkte jeg å dele en kort anmeldelse av en fin bok jeg leste forleden dag. Så da setter jeg i gang med det, god fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Rottpunsel (Hamsterprinsessen 3) av Ursula Vernon

Jeg har nå lest min fjerde barnebok signert Ursula Vernon og konkludert med at vi deler hjerne. Eller vi gjør jo ikke det, men det er skikkelig min humor og min stil og særlig i Hamsterprinsessen-serien der alt jeg har lest så langt har vært usedvanlig fornøyelig og brilliant.

I bok 3 handler det altså om hamsterprinsessen Harriet som må redde et hydraegg i et eventyr som henter mye inspirasjon fra eventyret «Rapunzel», men med nok kreative svinger at dette føles riktig unikt. Og så fortelles det med sjarmerende og søte illustrasjoner til (som Ursula Vernon også står bak og så fortelles alt sammen på en sær, artig og herlig måte som gjør at man fryder seg mens man leser, i alle fall gjør jeg det. For ååå som jeg koste meg med denne boka. Det er ikke det at den nødvendigvis vil være blant bøkene jeg husker best etter i år, men det er noe magisk med bøker der all humor er din humor og man føler at en forfatter virkelig forstår deg og har skrevet en bok for deg.

Og så liker jeg Harriet som karakter skikkelig godt, hun har en litt mørk humor man ikke så ofte ser i bøker der målgruppen er barn og det er med på å gjøre denne boka unik. I tillegg er dette jo en eventyraktig historie som appellerer til den delen av meg som elsker alle morsomme vrier på eventyr, så her er det altså mye som passet meg midt i blinken.

Så ja, denne boka koste jeg meg med. Den er på ingen måte perfekt, men den er herlig og gjorde meg veldig tilfreds mens jeg leste og det er jo viktig det og. Yay!

Terningkast 5!

Ps: her er to utdrag som er elsk:

Skrivestilen som er brukt her føles som om den er skapt spesielt for meg, det er veldig karolinsk på den beste måten (og så liker jeg når bøker har formuleringer som jeg tenker at jeg kunne ha brukt i en bok selv og dem er det mange av her).

Og så elsker jeg illustrasjonene og sammenlikningen å treffe toner vs. å treffe uhyrer med sverd ;)

Jeg kunne delt masse flere utdrag, men jeg gir meg her. Uansett hurra for fine bøker!

Smakebit på søndag og annet som kan være av interesse :)

Heisann! Det er søndag, været er litt grått i dag og livet er fint fordi jeg for øyeblikket (etter dessuten å bare ha skrevet 1000 ord av skrivemålet mitt for i dag) har 15 000 ord og 50 sider på Nanowrimo. Nanowrimo går skikkelig bra i år og mens det ofte pleier å gå fint så har det i år gått enda bedre enn vanlig. Ellers har jeg laget et eget album på Facebook der jeg poster fine bilder jeg tar i Super Mario Odyssey og så er bildene akkompagnert av ymse ting og tang jeg har skrevet i det siste (alt fra utdrag fra Nanowrimo til kortprosa tidligere postet her til rare ting og tang om at man har blitt forvandlet til en pingvin uten å vite det) og det er bare å titte eller lese i vei om det skulle være av interesse. 

Og ååå, neste uke blir fin fordi jeg skal dette på tirsdag og dette på søndag og i tillegg har jeg et jobbintervju angående julehjelp på bokhandel på onsdag (og jeg vet det alltids er en viss risiko for at svaret er takk, men nei takk, men det er fortsatt spennende). Så ja, livet handler mest om Nintendo og Nanowrimo for tiden, men det stopper meg ikke fra å lete frem tid til å lese og boka jeg leser nå og skal dele en smakebit fra er denne:

Det er "Wizards of Once" ac Cressida Cowell og den handler om en gutt fra en trollmannstamme som mangler magi og vil gjøre alt for å få det og en jente fra en krigerstamme som har en magisk gjenstand hun vil gjøre alt for å holde skjult. Og så treffes de og så blir det et eventyr med mye magi som jeg lånte fra biblioteket først og fremst fordi jeg elsker bøker med flotte illustrasjoner og det har denne boka til gangs. Ellers har jeg ikke falt helt for historien enda, men jeg syns fortsatt det er underholdende lesning og det er jo bra. Her har vi en smakebit som viser designet, hvordan tekst og tegning er kombinert hele veien:

Og så har vi en smakebit til som er det utdraget i boka jeg likte aller best (og bildet ble litt uklart, men det handler altså om kjemper som tenker veldig store tanker):

Flere smakebiter finnes Flukten fra Virkeligheten :)

*

Ellers så har jeg nå funnet dette på Youtube:

Og det er så kult for her har man masse fin musikk fra Super Mario Odyssey (som har så mye kul musikk at det burde komme et offisielt soundtrack som ble tilgjengelig på Spotify sporenstreks) og så kan man ha på det i bakgrunnen mens man skriver og slikt og jeg elsker det siden jeg har funnet ut at musikk fra tv-spill er veldig effektiv musikk for meg når jeg skriver Nanowrimo. Absolutt verdt å lytte til =D

Men nå har jeg mål om å få gjort ymse fornuftige ting i dag så jeg tror jeg nok avslutter dette innlegget her. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi og god fornøyelse :)

Oppsummeringsinnlegg for oktober og Nanowrimo-babbel :)

Heisann! Jeg og ekornet ønsker deg herved en fortreffelig dag, kjære leser:

(Kul ting: det bildet er, som nevnt i mitt forrige blogginnlegg, tatt i Super Mario Odyssey, noe jeg finner særdeles brilliant.)

Ellers så er det offisielt november nå så jeg er igjen på Nanowrimo-kjøret og det liker jeg innmari godt. Det startet attpåtil veldig bra, jeg skrev 6000 ord og 20 sider første november, og mens jeg ikke vil ha mulighet til å skrive så mye hver dag er det likevel godt å starte sterkt =D 

Og historien min i år er en barnebok (målgruppen er barn fra 8-12 år, men ideelt sett skal det funke like godt for barnlige voksne), som riktignok så langt er skrevet i et aldeles for omstendelig språk, men det vil nok bedre seg. Bokas tittel er "Snøhvit og de syv små hagenissene og Musikalfantomet" og handler om den svarte katten Snøhvit (fordi morsomt med navn og farge som ikke passer sammen) som blir anskaffet av Wilhelm Walther (en hengslete fyr som minner litt om en gatelykt og som de siste tre årene har vært bortimot kronisk trist etter at kona hans, Helga, døde av sykdom tre år tidligere) og hans datter Emmeline (Emmy). I Snøhvits nye hjem bor det også syv hagenisser som det viser seg at er levende og som selv har klart definerte personligheter. Og så er Snøhvit på sin side usedvanlig smart og brilliant, hun kan snakke og hele greia og etter hvert så skal hun, hagenissene og far og datter Walther måtte samarbeide for å stoppe en skurk som dukker opp kalt Musikalfantomet (som er en musikaloman skurk som stjeler penger fra ymse hus og slikt). Så det handler altså om levende hagenisser, en hyperintelligent katt, en liten familie og Musikalfantomet og jeg koser meg sååå mye med å skrive om disse karakterene så langt så det er jo bra. Her er et kort utdrag (her introduserer jeg hagenissene):

Kort utdrag fra Nanowrimo 2017

Her føles det naturlig, så vel som relevant å introdusere de syv hagenissene, hagenisser som etter hvert i denne historien vil bli ganske så essensielle og slikt. Det var altså syv av dem så de var riktig eventyrlige tallmessig sett. Om de var eventyrlige også ellers var noe variabelt, men tallmessig sett kunne de gått undercover som syv Harry Potter-bøker eller syv dverger eller syv noe helt annet enda mer genialt som man kanskje ikke kommer på i skrivende stund. Av disse syv var det fire mannlige hagenisser og tre kvinnelige og alle de mannlige hadde skjegg. Det litt besnærende var at dette skjegget ikke nødvendigvis gjorde at de mannlige hagenissene straks så innmari voksne ut hvor enn hvite og grå de var. I Jeremias sitt tilfelle hadde det en viss Gandalf eller Dumbledore-effekt, men han var bare en av syv og i Pax sitt tilfelle så han skikkelig ung ut, ja mer ut som om han var en hagenisse i tenårene som bare hadde kledd seg ut som en gammel mann med den effekten at man fikk lyst til å nappe skjegget hans av i tide og utide, noe som altså var umulig.

Og siden Jeremias, så vel som Pax er nevnt kan vi like godt introdusere en av dem først, starte der liksom og da kan vi starte med Jeremias. Jeremias som var den av hagenissene som så eldst ut og som gikk direkte inn for å virke mest klok og ettertenksom. Han så gjerne tenksomt ut i lufta, han sa rare ord helt plutselig (også dette ut i lufta) uten at det var noen grunn til å si dem, han kom med setninger som hørtes kloke ut frem til man prøvde å forstå seg på dem og innså at det nok var bare svada og han forlot samtaler vel så plutselig som med «si rare ord ut i lufta»-tilfellene på en måte som han håpet videre understreket at han var en smule mer vis og klok og viktig enn alle andre. Ellers elsket Jeremias kosmologi og han var også inderlig glad i å lese, sistnevnte noe han gjorde stadig vekk selv når bøkene i bokhylla i stua var litt uhåndterlige og vanskelige å nå for en hagenisse (hvis størrelse oftest er heller beskjeden til sammenlikning med størrelsen til menneskene bøkene er mest ment for). Hva brydde vel Jeremias seg om noe var vanskelig hvis det var noe han ønsket veldig å gjøre. Det var uvesentlig. Det var det direkte omvendte av essensielt så han leste likevel og gikk gjennom dagene som en belest, stjerneglad og en smule klok, men også rar hagenisse. Pax på sin side hadde brunt hår og så veldig ung ut. Han hadde noen fregner malt på kinnene hans som godt mulig var en medvirkende forklaring på at han så ut som en heller ung hagenisse. Ellers var Pax en hagenisse som tendenserte mot å smile lurt og å være særdeles glad i hjernetrim, ordspill og alfabetet baklengs. Og så var det noen som kunne trekke den konklusjon at Pax var litt interessert i hagenissen Milla fordi han smilte mot henne og virket mer interessert i å prate med henne enn de andre hagenissene, men det ville han nektet for på flekken. Det var nok bare en vilkårlig tilfeldighet.

Den neste hagenissen av de syv var Ludvig, kjennetegnet av svært mørke øyenbryn og det direkte omvendte av et smil, som var den mest mismodige hagenissen du noensinne har møtt. Han var flink til å være gretten, molefonken, pessimistisk og skeptisk og han gikk gjennom livet med et såpass negativt syn at han hadde brukt flere år på å ha dårlig samvittighet på grunn av de ti minuttene i eksistensen sin da han hadde vært lykkelig. Disse ti minuttene var det heldigvis svært få som ante noen ting om og det var nok det riktigste i lengden. Det var med det sagt ting Ludvig var glad i. De gjorde ham ikke glad, men de gjorde ham heller ikke deppa og det i seg selv var jo for så vidt et ørlite mirakel. Disse tingene var matematikk og skilpadder (og hvis han måtte være ærlig så ble han heller ikke mismodig av de andre hagenissene, de kunne gjøre ham frustrert, irritert, sliten og sprø, men aldri deppa og det betydde jo på en måte at han altså etter hans definisjon var glad i dem). Den siste mannlige hagenissen var Albert som var litt rundere enn de andre og ellers var kjennetegnet av veldig røde kinn og usedvanlig snille øyne. Han elsket insekter og dyr, han var svært musikalsk og han var en temmelig naiv og snill hagenisse som kanskje ikke var den smarteste i verden, men ingen brydde seg siden han var så gjennomkoselig at han var nesten umulig å mislike. Det var også tre kvinnelige hagenisser. Den første av dem (eller andre eller tredje for de hadde ikke egentlig valgt hvem som var nummer en i det store og det hele, her handler det mer om tilfeldigheter) var Milla som på lik linje som Pax så ganske ung ut med sine lysebrune musefletter og det uskyldige smilet sitt. Milla var ellers en forfatterspire og bokorm som brukte mange netter til å snike seg inn på Emmys pc og skrive på ting som skulle bli til noe fantastisk etter hvert og hun hadde ellers en litt større interesse for Pax enn de andre hagenissene, noe hun nektet for om det ble bemerket. I så måte var hun og Pax litt like i hva de nektet for og det er jo temmelig interessant.

Så var det Karisma som hadde valgt seg et navn som handlet veldig mye om det hun aller mest ønsket å utstråle. Hun ville være karismatisk, hun ville være strålende og hun elsket det lange bølgete røde håret sitt som kledde å være håret til en som likte oppmerksomhet siden rødt hår i større grad enn andre hårfarger tidvis var ekstra god på å tilby akkurat det. Oppmerksomhet altså. Karisma så ellers også ganske ung ut og hun var den av syv hagenisser (der hele seks hadde i det minste en middels stor interesse overfor musikaler) som var aller mest interessert i musikaler. Hun kunne gladelig pratet om det bortimot konstant og om hun ikke kunne prate om det sang og spilte hun gladelig uansett anledning, noe hun heldigvis fikk lov til av de andre hagenissene siden de fleste av dem fant det underholdende og den som ikke fant det underholdende (Ludvig) bare rømte til et annet rom mens de sukket for seg selv og googlet dødelige sykdommer eller noe annet gledelig depressivt. Sist, men ikke minst (bokstavelig talt på sett og vis siden hun i alle fall så desidert eldst ut) var Hedvig. Hun var en hagenisse med grå krøller som liknet en snill gammel bestemor og som hadde et varmt blikk som langt på vei skjulte hennes hemmelige fascinasjon overfor biler, noe hun likte ganske godt å tegne. Og med det har alle syv hagenissene, hagenisser man vil lære veldig mye bedre å kjenne etter hvert, blitt introdusert og da kan man fortelle videre. Bevare meg veldedighet som man kan det.

*

Jeg innser selv at det utdraget jeg delte er noe som må tilspisses en del om jeg på sikt redigerer Nanowrimo-prosjektet mitt, men jeg syns deler av dette er ganske ålreit skrevet likevel og særlig liker jeg beskrivelsen av Ludvig og Jeremias (begge tilfeldigvis hagenisser jeg før Nanowrimo skrev korte historier om for å lære dem bedre å kjenne). 

*

Men nå tenkte jeg straks å oppsummere oktober bok- og filmmessig sett, men først tenkte jeg å dele denne dansen med Frankie Muniz og Witney Carson fra Dance with the stars fordi den var så effektiv, creepy og fantastisk:

Det er så atmosfærisk og brilliant og jeg elsker det (og blir skremt samtidig) =D

*

Da kan jeg oppsummere oktober så da setter vi i gang, setter i gang med å oppsummere en måned der jeg leste en del og så noen filmer, men likevel faktisk brukte mer tid på å skrive, tegne og fargelegge enn jeg brukte på å lese, noe jeg er ganske fornøyd med :)

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for oktober

BØKER

- Rim det har rablet for av Christian Løchstøer 

Fornøyelig samling nye barnedikt på rim som viste at man faktisk kan få bøker med rimedikt utgitt også i år (den inspirerte meg til å gjøre en rask redigering av brettspilldiktsamlingen jeg skrev for noen år siden og sende den spontant av gårde til et forlag, vi får se hvordan det går) og som tidvis var helt gjennomskjønn. Terningkast 5!

- Small Gods av Terry Pratchett og Ray Friesen

Grafisk roman-ifisering av en av Pratchetts bøker som var fargerik og underholdende, men jeg kom ikke helt inn i det likevel. Terningkast 4!

- George av Alex Gino

Adorabel bok om en gutt på ni som vet at han egentlig er jente og kjemper for å kunne spille Charlotte når klassen setter opp Charlotte's Web. Dette er et eksempel på en barnebok jeg liker mer fordi jeg syns det er så viktig at den finnes enn fordi jeg syns den faktisk er så engasjerende skrevet. Men den er søt og svært sympatisk, den bare føltes litt for lett for meg. Terningkast 4!

- The Pants Project av Cat Clarke 

Tilfeldigvis en forbausende lik story som George, men her om en jente som vet at han egentlig er gutt og kjemper for å kunne bruke bukser i stedet for skjørt på skolen. Mer engasjerende og interessant enn George etter min mening, men det handler kanskje om at språket appellerte mer til meg. Uansett viktig bok dette og. Terningkast 5!

- The refrigerator monologues av Catherynne M. Valente

En interessant og tankevekkende samling noveller om kvinner som er døde fordi de var del av livet til en superhelt og forteller historier om det i en by for døde. Sært og rart, men også underholdende, feministisk, smart og veldig godt skrevet. Terningkast 4!

- Bobla av Siri Pettersen

Fornøyelig, sær, karolinsk og gjenkjennelig bok som jeg rett og slett likte skikkelig godt. Dessuten har den hodeskaller på innsiden av omslaget og nå syns jeg alle bøker burde ha det. Terningkast 5!

- Neverwhere av Neil Gaiman

Herlig fortalt, engasjerende og besnærende urban fantasy som i boka jeg leste var flott illustrert av Chris Riddell. Terningkast 5!

- Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato

Nydelig illustrert og fint fortalt. Jeg er veldig glad i deg, bok <3 Terningkast 5!

- Miss av Synne Sun Løes

Tidvis sprudlende og fornøyelig, men også i overkant skravlete og litt slitsom ungdomsbok med mange litterære grep som jeg ville ha elsket da jeg var tretten, men som jeg nå fant litt masete. Likevel interessant nok. Terningkast 4!

FILMER

- Kiss and Cry

Irriterende fortalt, men velment og sympatisk om kreft, kunstløp og kjærlighet. Terningkast 4!

- The Big Sick

Usedvanlig smart romantisk drama-komedie som var lett å like. Terningkast 5!

- My little Pony the Movie

På sett og vis ganske teit, men jeg elsket den og koste meg så mye med karakterene, animasjonen, sangene og alt det andre som gjorde det til en svært karolinsk filmopplevelse. Terningkast 5!

*

Da har jeg oppsummert oktober og bablet litt om Nanowrimo og sånt så yay for det. Neste innlegg kommer ellers mest sannsynlig på søndag så da bables vi :)

Bilder jeg har tatt i Super Mario Odyssey og andre finheter :)

Heisann! Det er mandag, uka blir fin og snart er det Nanowrimo-november (jeg tenkte å bable nøyere om prosjektet mitt i neste blogginnlegg) og det blir spennende. Ellers har jeg nå hele to kulturelle planer i neste uke og jeg har i det hele tatt så mange ting jeg har lyst til å få tid til for tiden at jeg liker å late som om døgnet har langt flere timer enn det har. 

Av andre finheter er jeg veldig fornøyd med at Adam vant Stjernekamp, særlig dette var en helt fantastisk opptreden:

Jeg har ellers fått litt dilla på Lindsey Stirling i det siste av ymse grunner og dette for eksempel er innmari flott og atmosfærisk:

Og yay angående valget om å danse kunstløp til en sang fra Hamilton-musikalen, Jason Robert Brown =D

Det var jo noen finheter. 

*

Men nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å dele bilder jeg har tatt i Super Mario Odyssey og deretter redigert på mobilen og på dataen med ekstra effekter for å gjøre dem ekstra awesome. Snapshot-funksjonen i Super Mario Odyssey er nemlig noe jeg har fått skikkelig dilla på og nå ser jeg for meg å lage tegneserier med bilder fra Super Mario Odyssey og liknende kreative saker. Her er i alle fall noen bilder med litt forklarende tekst til (og så kan det hende det kommer oppfølgere til dette innlegget med flere bilder senere for jeg koser meg veldig mye med dette).

Bilder jeg har tatt i Super Mario Odyssey og deretter redigertifisert og slikt

Vi starter med dette bildet av Mario, et bilde som kan være representativt på veldig mange ulike følelser og sinnstilstander og slikt. Her har vi ellers et eksempel på hvordan bilder blir når jeg ikke bruker masse av spillets effekter i ettertid og det er jo helt nydelig designet.

En av de kuleste funksjonene i Super Mario Odyssey er ellers at man kan ta over kroppen til andre skapninger midlertidig. Dette betyr her at jeg kan spille som en tyrrannosaurus rex med Mario-caps og bart og det er ganske kult. Her har jeg ellers brukt et av de kuleste filterne i spillet og det ser veldig stilig ut etter min mening. 

Nok et dinosaurbilde med spillets silhuett-filter og senere justeringer på lys og farge sånn at det ser tøft og stilfullt ut. Dette filteret er ellers et jeg gleder meg til å bruke i storbyverdenen i Super Mario Odyssey der det skal veldig lite til for å skape bilder med crime noir-feeling ;)

Mario i kroppen til et juletre som kan bevege på seg. Det er jo temmelig logisk ;)

Og aller best av bildene jeg har tatt så langt. Dette! I skogsverdenen finnes det faktisk ekorn som piler rundt uavhengig av hva du som spiller driver med og så har de et filter i spillet som kan få ting til å se ut som blyanttegninger. Følgelig kunne jeg ta et bilde av et ekorn og få det til å se ut som om det var hentet fra en eller annen usedvanlig nydelig bildebok eller noe slikt og det er sååå skjønt <3 

Her har en magisk solnedgang møtt på et oljemaleri-filter mens Mario er kledd i svømmeantrekket han fikk i havverdenen. Oljemaleri-filteret er et av dem som tidvis kan gjøre motiver helt fortryllende fine :)

Sommerfugl jeg kom over og så brukte jeg såpeboblefiltergreia på kameraet mitt og slikt i ettertid. Det finnes altså både ekorn og sommerfugler i Super Mario Odyssey =D

Og dette er fra byverdenen jeg nettopp kom til der jeg har møtt på den bossen jeg så langt har hatt mest problemer med. Her er Mario i kroppen til en goomba og det er innmari søtt og så er han altså i storbyen som heter New Donk City og som er tydelig inspirert av New York. Denne byen har jeg altså ikke fått utforsket så nøye enda (fordi banene gjerne starter med en boss eller noe annet som bær være fokus i første omgang før man helt fritt kan dra på eventyr), men det ser flott ut. 

*

Det var noen bilder. Håper dette falt i smak og så kommer neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables :)

Om Nintendo, Switch og Super Mario Odyssey :)

Heisann. Det er lørdag, livet er kult og hver gang jeg skriver, tegner eller fargelegger for tiden føles det som om jeg får det så godt til og det føles så herlig. Ellers liker jeg at livet inneholder Stranger Things sesong 2 og enda mer enn det liker jeg at det bare er snakk om dager før det vil inneholde Nanowrimo (der jeg nå har planlagt hele historien jeg skal skrive, men samtidig ikke over-planlagt, planlagt akkurat passe). Og ååå, jeg elsker høsten sånn den er nå, verden er fin for tiden <3

Ellers så har jeg dette spillet:

Og det gjør meg lykkelig. I dag tenkte jeg i den forbindelse å dele en lang tekst jeg har skrevet om Nintendo, Switch og Super Mario Odyssey som er såpass lang at den kan være basically hele dette innlegget og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse!

Nintendo, Switch og Super Mario Odyssey-tankespill

Nintendo og meg

Jeg husker ikke når vi fikk Nintendo Snes på hytta, men at vi hadde det der fra jeg var ganske liten vet jeg, på samme måte som jeg vet hvor godt jeg likte det. Jeg spilte Super Mario All Stars særlig mye, men vi hadde også et rart skytespill som jeg elsket og aldri har klart å finne ut hva het i ettertid, vi hadde et Thomas Toget-spill og et knippe andre spill og likevel. Super Mario var det jeg likte best. Ikke var jeg særlig flink til det, ikke var jeg utholdende nok til å runde ting, men jeg elsket musikken og atmosfæren og hvordan det føltes som om man alltid kunne komme hjem til det, hvordan det liksom alltid gjorde dagen litt bedre. Siden fikk vi Nintendo 64 og jeg var fortsatt håpløs (det er først de siste årene jeg ikke har vært helt håpløs og faktisk får til tv-spill godt), men jeg elsket det. Mario Party-spillene for eksempel var helt konge selv om jeg manglet venner og måtte spille dem alene og Zelda: Ocarina of Times var nydelig selv om det først er i forfjor på Nintendo 3DS at jeg faktisk rundet det, som barn var jeg for redd for bossemusikk og brukte all tid på å fiske på spillet i stedet og å utforske mens jeg lyttet til den nydelige spillmusikken (som i senere år har visst seg å bli bortimot optimal skrivemusikk til Nanowrimo). Favorittspillet var likevel Super Mario 64 og hvor mange timer har jeg ikke spilt dette spillet. Det inspirerte, fascinerte, engasjerte og var hovedgrunnen på mange måter til at jeg den dag i dag digger Super Mario. I senere tid har jeg hatt Gamecube en periode før konsollen gikk i stykker og jeg solgte spillene mine (et valg jeg angret inderlig på noen år senere da jeg fikk tak i Nintendo Wii og hadde intenst eksepsjonelt lyst til å spille igjen Wind Waker og Super Mario Sunshine, men manglet muligheten til det). Til dags dato drømmer jeg om å spille Wind Waker igjen og dagdrømmer om at det skal dukke opp på virtual console på Switch etter hvert eller noe sånt, vi får se hva som skjer. Og så kom Nintendo 3DS og Wii U. Nintendo 3DS kjøpte jeg etter julen 2013 da jeg skal innrømme at jeg var litt småskuffet over julegavene og å så mye jeg har spilt Nintendo 3DS de siste årene. Ikke så mye i det siste riktignok fordi styrespaken har gått litt i stykker og det gjør det ukomfortabelt å spille (og så gidder jeg ikke å bruke masse penger på ny 3DS eller å reparere den jeg har), men frem til våren i år så ble det en hel del spilling. Wii U derimot ble som den hellige gral, det ble den konsollen jeg ønsket meg så mye, men aldri fikk og i ettertid gjør det meg faktisk ikke så mye. For jo da, det er spill på Wii U som jeg har og hadde innmari lyst til å spille, men det er ikke så mange av dem og hvis de dukker opp på virtual console sånn at jeg etter hvert kan spille dem på Switch er det vel så tilfredsstillende. I ettertid tenker jeg at det kanskje ikke var meningen at Wii U skulle bli en del av livet mitt, det er en fair greie det. Men da er det så fint at Switch finnes.

Switch

Da jeg først hørte om Switch visste jeg at det var noe jeg trengte og det i enda større grad enn med Wii U. Switch kan spilles både på tv-en og som håndholdt konsoll som man kan ta med seg rundt omkring og siden håndholdte konsoller i senere år har vært min prefererte måte å spille appellerte akkurat det veldig. Siden jeg aldri hadde fått tak i Wii U besluttet jeg at jeg skulle prøve å spare opp penger selv til Switch, noe jeg trodde ville ta veldig lang tid. Likevel gikk sparingen over all forventning og i slutten av september kunne jeg omsider bestille Switch med spillet Mario & Rabbids: Kingdom Battle. Og jeg elsker denne konsollen. Jeg har enda ikke spilt Switch på tv-en, jeg har bare spilt den håndholdt mens jeg sitter i sofaen, men jeg liker det faktisk best sånn og det handler jo om preferanser. Jeg har heller ikke tatt med meg Switch ut av leiligheten særlig ofte fordi jeg ser for meg å glemme å gå av t-banen eller liknende om jeg drasser rundt på den, dessuten vil jeg jo at livet skal handle om mer enn bare Nintendo som å skrive, lese, tegne og fargelegge også. Like fullt. Switch er elsk! Designet, hvor god den er i hånda, hvor nydelig grafikken er etter min mening og hvor lett den er å lære seg å bruke. Alt dette og mer til gjør dette til en konsoll jeg har blitt kjempeglad i. Dessuten er Mario & Rabbids et fantastisk fornøyelig spill i en sjanger som jeg ikke har spilt så mye før, men som jeg elsker her. Det er sært, underholdende, morsomt og strategisk og skikkelig smart samtidig og det kombinerer rabbids-karakterene (som basically er minions-figurene om de var kaniner) med Super Mario-universet på en måte som jeg virkelig liker. Og det er noe magisk ved det å ha ønsket seg noe skikkelig og så ha spart til det selv, vite at det er din fortjeneste at du har en Switch i livet ditt. Det føles litt ekstra fortjent på den måten. Og nå inneholder livet mitt Odyssey.

Nintendos krise og Super Mario Odyssey

Nintendo har altså vært noe jeg alltid har elsket og likevel så har de hatt en krise de siste årene som minner meg litt om Disneys animasjonsfilmer helt på begynnelsen av dette århundret. Mens jeg alltid har elsket Disney så var det en lang periode der de ikke hadde så mye suksess med animasjonsfilmene sine og jeg var nær å gi dem opp litt. Det kom jo ålreite animasjonsfilmer fra Disney på denne tiden også og de klarte seg jo, men noe av magien manglet og det var sterk konkurranse fra Pixar (som for så vidt er eid av Disney, men som jeg alltid har tenkt på som en separat entitet) og andre animasjonsselskaper. De siste årene tyder alt på at Disney er i en ny gullalder, men det var ikke alltid slik. På samme måte har Nintendo slitt de siste årene, mye fordi Wii U på ingen måte kan betegnes som en stor suksess. Det var en konsoll mange ikke helt forsto konseptet til og en konsoll som ikke solgte på langt nær så mye som tidligere konsoller har gjort. I tillegg ble Nintendos spill mer like hverandre. Mens Super Mario Galaxy og dens oppfølger var store suksesser så var det likevel spill som manglet muligheten til virkelig å gå på oppdagelsesferd på den måten som man kan med Super Mario 64 og Super Mario Sunshine. Dette var også litt av grunnen til at jeg ganske raskt mistet interessen for Super Mario Galaxy. Og de neste Mario-spillene minnet mer om 2D-spillene i Super Mario-serien. Det var spill som hadde mye bra ved seg, men som likevel var mer rett-frem og mindre engasjerende etter min mening enn Super Mario 64 og Sunshine. Det føltes lenge som om det ikke ville komme noe virkelig fantastisk nytt Nintendo-spill som man kunne bli skikkelig engasjert av og det føltes som Nintendo som selskap var litt usikre selv på hvem de hadde som målgruppe. Var det de som bare ville spille noe lett i ti minutters tid eller var det de mer seriøse gamerne? Det var da denne krisen var på sitt verste at de første ryktene om Switch dukket opp og da Switch så ble annonsert ble det straks mye nysgjerrighet siden det virket så friskt og som en original ny vri. Og så kom Switch og den har allerede solgt kjempebra i løpet av sitt første halvår i butikkene. Switch som på den ene siden hadde Zelda: Breath of the Wild (som jeg ønsker meg til jul) som jo hørtes kult ut, men som meg straks virket enda mer episk da jeg hørte om Super Mario Odyssey.

Med Super Mario Odyssey vender Nintendo tilbake til sandkassespillopplevelsen til Super Mario 64 og Super Mario Sunshine. Her er det utforskning i sentrum og en mindre strømlinjeformet spillopplevelse som var det jeg hadde lengtet etter igjen å oppleve med Super Mario. Og så kom trailerne som gjorde meg mer og mer interessert og nå er det her og jeg er så glad. Nintendo er tilbake! I skrivende stund har jeg spilt kanskje snaut tre timer med Super Mario Odyssey og jeg elsker det. Riktignok har jeg ikke vendt meg helt til kontrollene eller kameraet enda og jeg har dødd mange, mange ganger, men jeg vet jeg vil komme mer og mer inn i det etter hvert og mye av dette handler også om at Super Mario Odyssey er et så tilgivende spill. Man blir aldri game over, i stedet mister man ti kroner og starter ved siste checkpoint og dette systemet elsker jeg. Det gjør det mer motiverende å prøve igjen, dessuten er det noe med at når man dør så handler det aldri om at spillet er for vanskelig, men mangel på erfaring og det går en faen i en slik at man gladelig prøver det samme igjen og igjen i evigheter frem til det går fordi man vet at det vil gå til slutt.

Og jeg elsker musikken, atmosfæren og mens jeg har lest at bossene er litt for enkle så har jeg likt det på de bossene jeg har slåss mot så langt fordi jeg kanskje generelt sett ikke er så into bosser. Det finnes selvsagt noen bosser jeg digger, men generelt sett så er det utforskningen jeg i større grad spiller spill for. Og ååå så mye det er å utforske i Super Mario Odyssey. Det er så mye å samle, så mye å finne og jeg vet med meg selv at her er det månedsvis med underholdning å finne. Dessuten kan man ta bilder i spillene på Switch og med Super Mario Odyssey fungerer dette sånn at man kan fryse bildet, zoome inn og ut og skifte filtere og slikt i vilden sky. Denne kamerafunksjonen har jeg allerede fått dilla på og jeg vet med meg selv at jeg kommer til å bruke masse, masse tid på å ta bilder i spillet fremover. Dessuten er det mange throwbacks til tidligere Mario-spill, det er mye nostalgi og det elsker jeg også.

Så ja, Super Mario Odyssey er topp, Nintendo stråler igjen og jeg elsker det. Og nå har jeg skrevet litt om det, litt om forholdet til Nintendo og slikt og jeg håper det falt i smak =D

 

*

Avslutter med bilde jeg har tatt i spillet som eksempel på at det finnes gatelykter i Super Mario Odyssey ;)

Stjernekamp, Jenta som ville redde bøkene og en liten dose kreativitet =D

Heisann. Det er tirsdag, livet er fint og det er noe riktig magisk ved høsten for tiden og kanskje det er fordi Nanowrimo begynner snart, men jeg er enda mer kreativ og entusiastisk enn vanlig for tiden, jeg er som en brusflaske noen har ristet på og det er så mye jeg tenker på at det er vanskelig å få plass til noe fornuftig oppe i det overlessede kreativitetshodet mitt. Og det føles helt herlig =D 

Det er fint når man føler at alt flyter. Som med skrivingen, jeg skriver ikke masse, men jeg skriver litt og når jeg skriver for tiden syns jeg selv at det er bra. Eller med fargelegging der jeg ble ferdig med et bilde som jeg ville at skulle ha en småcreepy Halloween-vibe forleden dag og syns det funka temmelig greit:

Ellers skal jeg straks dele en anmeldelse, men først tenkte jeg å skrive litt kort om Stjernekamp. Det er finalen på lørdag nemlig så jeg tenkte nå å skrive litt kort om finalistene (for første gang er det to mannlige finalister). Da setter jeg i gang.

Stjernekamp - kommentar om hver av finalistene og deres beste opptreden

- Adam

Adam har vært favoritten min hele sesongen i gjennom i år, mye fordi han har en usedvanlig god sangstemme som kler nesten alt veldig godt. Dessuten liker jeg at han virker så beskjeden og sympatisk og at han er søt på den litt nerdete måten (som jo er den beste måten å være søt på) og jeg liker at alt han gjør virker så personlig og fra hjertet at det funker selv når det mot all formodning ikke helt funker for meg. På den negative siden skuffet Adam litt i disco og joik for meg, men til gjengjeld funka han fantastisk i musikal, country, EDM og basically alt annet og særlig likte jeg ham altså i Blues:

Her ser man Adam Douglas mens han synger noe han virkelig elsker og er sååå komfortabel med og det er fantastisk. Hva angår finalen så er Adams styrke at han er seg selv fullt og helt og at han føles litt som en underdog selv om han har vært favoritt hos mange fra første stund. På den annen side så kan beskjedenheten og det at han er mer musiker enn performer bli en svakhet så vi får se hvordan det går i finalen.

- Didrik 

Didrik var i utgangspunktet ikke blant dem jeg hadde mest tro på i år, men han har vokst skikkelig på meg gjennom konkurransen. Greia med Didrik er at man vet at det vil bli flott sunget, her har vi en allsidig sanger med klassisk skolering så at det blir fint å høre på er basically garantert, men samtidig føltes det litt for safe. Men Didrik har fra opera-kvelden og utover gjort det bare bedre og bedre og mye av appellen handler om entusiasmen hans. Han vil dette så mye, han gir alt og han har en skikkelig entertainer i seg, i tillegg til å være god på formidlingen. Og han er også den som kanskje har bydd på de største overraskelsene gjennom sesongen for man regnet nok med at han ville være god i opera og musikal, men han var også super i reggae og jeg likte ham særlig godt i akustisk altså:

Her syns jeg Didrik er særlig nær og følsom og mens noen av dommerne mente at dette var en litt for musikalaktig tilnærming til denne sangen til Bowie funket akkurat det veldig godt for meg, jeg syns dette ble temmelig vakkert i grunnen og flott formidlet. Hva angår finalen er Didriks styrke at det alltid er flott sunget og at han er en større entertainer enn Adam og har mer selvironi og er mer utadvendt. På den annen side så gjør det at Didrik har vært med i en del realitykonsepter før at han virker mer opplagt og nettopp safe enn Adam og det kan jobbe i mot ham. Vi får se. 

Uansett er det to verdige finalister (selv om jeg personlig heiet bittelitt mer på Ida Maria enn Didrik siden hun var så fryktelig god på følelser og formidling at jeg gjerne skulle sett henne i finalen og).

*

Ellers har jeg altså lest denne boka:

Nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en kort anmeldelse av den (og om denne anmeldelsen ikke får alle til å ile til butikken for å kjøpe den så håper jeg folk i alle fall går innom en og annen bokhandel og bare blar litt i den mens de nyter de nydelige illustrasjonene) og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato

 

Da jeg først hørte om denne boka visste jeg med en gang at det var en bok jeg virkelig trengte. Litt fordi jeg har lest og likt mye av Klaus Hagerup opp i gjennom og enda litt til fordi jeg de siste årene har vært helt betatt av bildene til Lisa Aisato. Og nå har jeg lest denne boka og ååå, denne boka er en vakkerhet.

Dette er en barnebok som har en viss «Den lille prinsen»-appell ved seg. En bok der storyen er temmelig enkel (jente som vil redde bøkene som ikke blir lest på biblioteket og så blir det nærmest som en liten fabel om å elske fortellinger og å ikke være redd for fremtiden fordi den jo kan være full av muligheter) og det kanskje ikke er en sånn bok man kan sitere i vei fra i vilden sky, men så gjør det ingen verdens ting.

For det er så magisk med bøker som denne som man kan lese ut kjempefort, men så velger man å lese så sakte som mulig mens man drømmer seg inn i bildene, dikter videre om karakterene oppi hodet sitt og bare flyter. Det er naivt og klokt og fascinerende, det er perfekt for alle som elsker bøker og historier og det er fullt av interessante detaljer som gjør det enda finere igjen.

Så jeg likte denne boka veldig godt. Og greit nok så er ikke dette boka jeg vil huske best når året er omme, men det er en bok jeg kommer til å bla i hvis jeg vil bli inspirert eller bare for å finne nye ting å fascineres av. For alle barn, barnlige voksne eller andre som bare vil ha en historie som er som en litterær versjon av såpebobler og meget behagelige puter, er dette virkelig verdt en titt.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og finheter :)

Heisann! Det er søndag, det er innevær (eventuelt kafévær for min del etterpå) og livet handler om å planlegge Nanowrimo, fargelegge og spille Nintendo og å lese og være kreativ på ymse måter. 

Ellers så var dette en flott dans på Dance with the stars (der jeg liker den amerikanske versjonen sååå mye mer enn den norske, som ikke interesserer meg i det hele tatt):

Dette er en fin påminnelse om å se igjen Vaiana snart, den er jo så fin <3

Ellers gleder jeg meg til neste helg (Stranger Things 2, et Nintendo-spill jeg har obsesset mye over allerede og som jeg tenkte å skrive mer grundig om i et senere innlegg og spillkveld på Humanismens Hus), jeg er veldig fornøyd med at jeg fant åtte bøker å låne da jeg var på biblioteket i går (alle sammen var ment for barn og ungdom så jeg følte meg litt barnslig, men jeg skal skrive barnebok under Nanowrimo og da blir kanskje å sette seg inn i sjangeren ekstra viktig) og jeg syns det er skikkelig synd at de har fjernet Buffy fra Netflix, men trøster meg med å se igjen utvalgte episoder av Gilmore Girls og vurderer å bruke neste uke til å se igjen noen episoder av første sesongen av Stranger Things for liksom å være skikkelig oppdatert når nye sesongen kommer. Vi får se. 

Nå tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser at the moment er denne:

"Jenta som ville redde bøkene" er skrevet av Klaus Hagerup (som jeg har lest mye av opp i gjennom og er fan av) og illustrert av Lisa Aisato (jeg elsker bildene til Lisa Aisato, for tiden er hun antakelig blant mine favorittkunstnere for jeg syns det er så nydelig og atmosfærisk med en varm og flott fargepalett). Og jeg kommer garantert til å lese ut denne boka irriterende fort siden den er ganske kort, men det er en sånn "bare bla litt i den for å bli inspirert mens man dagdrømmer om å skrive en Lisa Aisato-illustrert bok for barn og unge en dag selv"-bok og jeg tar liksom pauser for å se litt ekstra på bilder som for eksempel dette (smakebit en):

mens jeg gleder meg over språket som er enkelt, men passende for en bok som dette som jeg uansett føler handler mer om stemninger og kjærligheten overfor litteratur enn handling og litterære sprudlerier. Her er et eksempel (smakebit 2):

Ellers handler dette kort oppsummert om en jente som bestemmer seg for å redde bøkene på biblioteket som ikke blir lest og sånt og jeg regner ellers med å skrive en slags anmeldelse av denne boka neste gang jeg blogger (hvis ikke det skjer noe skikkelig essensielt innen rundt tirsdag/onsdag-isj som roper etter å skrives om i stedet. 

Flere smakebiter finner man hos Flukten fra Virkeligheten.

*
Men da har jeg litt andre ting jeg må drive med så på gjensyn og ha en fortreffelig søndag. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi :)

Bobla og andre fornøyelser =D

Heisann! Det er torsdag og jeg har gjort viktige ting i dag som å forhåndsbestille Super Mario Odyssey på Platekompaniet på Byporten. De hadde en sånn greie med at man betalte 100 kr der og da og så la de en utgave av spillet til side og så kan jeg betale resten av prisen og hente spille fredag 27. oktober når det kommer ut. Med andre ord er jeg nå basically garantert å få det dagen det kommer ut og det er jo topp! Ellers har jeg egentlig forsøkt å skrive en gotisk roman denne måneden OG tegne en tegning i forbindelse med Inktober hver dag også, men jeg har blitt minnet på at det går egentlig ikke an for meg å skrive bøker i oktober, nettopp fordi hodet mitt er for fullt med planlegging av Nanowrimo som er enda mer viktig for meg. I stad fikk jeg derfor en god ide og det er å droppe gotisk roman-prosjektet for nå og i stedet bruke resten av oktober til å skrive masse kortprosa om karakterene jeg skal skrive om under Nanowrimo. Da vil jeg fortsatt skrive litt hver dag og så vil alt jeg skriver gjøre at jeg blir enda bedre kjent med karakterene mine sånn at Nanowrimo kanskje går enda lettere. Det føles som en god løsning. 

Ellers så er jeg superfan av den tredje bossen på Mario & Rabbids-spillet mitt. Han er pompøs og dramatisk og har sin egen sang der han synger opera og gjør narr av Super Mario og det er så fornøyelig og jeg elsker det:

Dessuten skal jeg skrive om en liknende karakter under Nanowrimo i år og da er Phantom her fantastisk god inspirasjon ;)

*

Ellers har jeg lest denne boka:

(Bildet fører til Goodreads-sida til denne boka der dette bildet er lånt fra.)

Denne boka har hodeskaller på innsiden av omslaget, den ville falt skikkelig i smak hos Nemi (fra tegneserien med samme navn) og den er fantastisk, noe jeg nå har utdypet om i en anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste innlegg antakelig på søndag :)

Bobla av Siri Pettersen

Kine er en slave. Hun tvinges til å stå opp, tvinges til å gå på skolen, tvinges til å pugge ting hun ikke trenger, tvinges til å leve med kallenavnet Bobla, tvinges til å bytte helmelk ut med lettmelk, tvinges til å gå på svømming, og tvinges til å synge i det pillråtne julekoret. Hun må følge andres møkkaregler, i en møkkaby, i en møkkaverden.

Etter tidenes verste skoledag finner hun ei mystisk glasskule på kirkegården, med ei tøydukke i. Kula vokser til ei diger boble, stor nok til at hun kan gå inn og ut av den. Den inneholder nøkkelen til friheten hun har lengtet etter. Og den kan fly! Endelig kan hun melde seg ut! Drite i alle andre og være helt i fred. Bare hun, og den gufne filledukka. For alltid ...

Bobla er magisk realisme, basert på en sann fantasi. En dødsmorsom og dødsalvorlig spenningsbok om frihet, grenser, nærhet og ansvar.

*

Denne boka likte jeg skikkelig godt. Og jeg forventet jo å like den selv om jeg ikke falt hundre prosent for Ravneringene-serien (leste og likte første og andre boka, men det engasjerte meg likevel ikke nok til at jeg har lest treeren og jeg ble aldri så grepet av universet som mange andre), siden den hørtes ut som en virkelig karolinsk fornøyelse, men ååå, jeg digget denne boka. Og det hjelper riktignok at magisk realisme der målgruppen er barn på rundt tolv år generelt sett pleier å være min greie (det er også på mange måter det jeg har tenkt å skrive under Nanowrimo i år og), men likevel, denne boka falt skikkelig i smak.

I første omgang handler dette om at jeg virkelig kan relatere meg til Kine som karakter og da aller mest det ønsket hennes om å være i fred og slippe å forholde seg til andre mennesker, selv om det høres litt fælt ut å tenke sånn. Men det handler for meg om noe jeg leste at Fredrik Backman hadde sagt i et intervju om at han elsker mennesker og hater folk, noe som betyr at han er virkelig fascinert av mennesker separat, men at mennesker blir folk når de er på t-banen eller i butikken eller i skoleklasser og slikt og det er litt sånn med meg og. Jeg er kjempeglad i mennesker, oppriktig glad i dem og fascinert av menneskene jeg kjenner, men hvis jeg sitter på t-banen for eksempel så irriterer jeg meg over alle rundt meg og på kjøpesentre føles folk bare masete og da får jeg lyst til å trylle dem bort sånn at det er lettere å puste fritt. På den måten kan jeg godt forstå Kine i denne boka når rømmer inn i bobla fordi det høres fint ut å ha en sånn boble der man kan melde seg ut av virkeligheten for en stund. Og det er noe herlig med slike bøker som setter så godt ordet på de følelsene som man vet er feil, som man vet at man egentlig ikke skal ha fordi det gjerne er dem man kjenner seg igjen i. Dessuten tror jeg dette på denne måten er en viktig bok for barn fordi den tar dem på alvor, selv når de tenker og føler «feil ting» og det er jo også en sterk utvikling her. Kine på slutten av denne boka er en ganske annen Kine enn vi møter i begynnelsen av boka og hun forstår bedre menneskene rundt seg og hvordan også hun har et ansvar for å gjøre livet sitt bedre, og enda bedre, denne utviklingen er aldri belærende eller ovenfra og ned-rettet, men rett og slett ærlig og fascinerende og ååå, jeg kan skrive side opp og side ned om hvor bra Kine som karakter er løst.

Og så elsker jeg hvordan plottet i «Bobla» vekket assosiasjoner til Grøsserne-bøkene jeg leste som tolvåring, det er en liknende atmosfære her av det litt creepy og urovekkende, samtidig som det aldri blir for mye heller. Kosecreepy og fornøyelig kan man kanskje kalle det, det føles riktig. Og så får man ingen ordentlig forklaring på alt det magiske som skjer i denne boka og det føles ganske riktig det og.

Ellers elsket jeg skrivestilen og det uformelle, sprudlende språket som gjør at denne boka så til de grader holdt på interessen min og jeg elsket slutten som for en gangs skyld føles temmelig perfekt (selv for en person som meg som tilsynelatende er kronisk misfornøyd med hvordan bøker avslutter). Og det føles likevel som om noe mangler for at denne boka skal være fullstendig perfeksjon, men en sterk femmer er dette definitivt.

Så hvis du vil lese en bok som kanskje er ment for barn, men som også kan funke fett for barnlige voksne er dette veldig verdt å sjekke ut altså. Yay!

 

My little Pony-filmen =D

Heisann! Det er mandag, livet er fint og lørdag blir super fordi den vil inneholde biblioteksvisitt, middag på restaurant med mamma og teater sammen med henne etterpå (ting jeg stemmer klart ja til at lørdager burde inneholde). Utover det har jeg veldig lite planer for denne uka utenom å lese, være kreativ og spille en del Nintendo Switch og det føles greit. 

Og så vet jeg ikke om jeg har delt denne videoen så jeg bare deler den igjen, jeg, siden den er en awesome reklame som blander Super Mario Odyssey og musikal:

Nå har jeg lyst på en Super Mario Musikal <3 

Ellers var jeg altså på kino på lørdag og så My little Pony - the Movie og nå tenkte jeg først å dele traileren og deretter min anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)

My little Pony ? the Movie

Mens jeg egentlig ikke er helt med på uttrykket ?guilty pleasure? fordi jeg ikke syns man skal føle seg skyldig over å like noe, så føltes det litt som en ?guilty pleasure? da jeg besluttet å se ?My little Pony ? the Movie? på kino. For jeg syns My little Pony-serien på Netflix er herlig og forbausende mye smartere enn førsteinntrykket tilsier, men det føles likevel litt barnlig og naivt å like det. Og likevel visste jeg med meg selv at filmen ville være noe jeg ville anse som frydefullt fornøyelig, noe det også var.

Jeg gidder ikke å oppsummere storyen for det er særdeles klassisk, banalt og forutsigbart på mange måter om vennskap og det gode og det onde og å stå sammen og slike ting. Og i mange tilfeller ville det litt vel klassiske ved denne historien trukket ned, men for meg minnet denne filmen meg litt om animasjonsfilmen «Sing» fra i fjor som på liknende måte hadde en historie helt uten store overraskelser der det likevel føltes unikt fordi det var noe så genuint ved det. Noen ganger vet en film helt selv hva den er og så er den seg selv fullt og helt uten skam og dette (og Sing i fjor) er slike tilfeller og da funker det, da blir det faktisk temmelig brilliant.

I alle fall likte jeg denne filmen skikkelig godt selv. Det er fargerikt animert og attpåtil er det ikke fullstendig data-animert på samme måte som 90% av alle animasjonsfilmer for tiden, det er sprudlende musikalsk og underholdende og det er rett og slett en skikkelig sjarmerende film som jeg gleder meg til å anskaffe på dvd når den tid kommer. Dessuten fascinerer det meg hvordan de har en kattekarakter (av den typen humanisert katt som går på to ben) som de klarer å gjøre usedvanlig mye mer attraktiv enn man skulle tro og det er en optimisme oppi alt sammen som appellerer hvert fall til meg. Dessuten ble jeg av denne filmen minnet på hvor mye jeg ser meg selv i Pinkie Pie. Jeg tror jeg på mitt mest entusiastiske nærmest er en menneskelig versjon av henne og det lever jeg godt med å være.

Konklusjonen er vel altså at dette på ingen måte er en særlig minneverdig film som man virkelig trenger å se, men om man liker den så liker man dette til gjengjeld skikkelig godt og smiler og koser seg gjennom det fra ende til annen. Jeg frydet meg over gode stemmer (Kristin Chenoweth blant annet er blant stemmegiverne her), fin musikk, glade farger og et håpefullt budskap så yay for det.

Terningkast 5!

Elvelangs Grorud-edition og Book of Mormon =D

Heisann. Livet er fint og mens det ikke var så fint i morges (fordi forkjølelsesgreier ga meg en vond hoste som gjorde at jeg sov under tre timer til sammen i natt) så er det desto bedre nå da jeg har fått slappet av (noe jeg generelt sett er litt dårlig til, jeg bare finner på massevis av ting hele tiden uansett form og satser på at det går bra), tatt vare på meg selv og drukket mye te. Dessuten vant jeg en konkurranse på Facebook i dag som gjør at jeg sannsynligvis skal se "En tjener for to herrer" (som jeg likte skikkelig godt) på Oslo Nye Teater igjen førstkommende lørdag sammen med moren min og det blir jo kos. Og jeg har anskaffet en kinobillett til å se My Little Pony-filmen i morgen på Ringen Kino og så vil jeg rekke hjem akkurat til Stjernekamp der det ENDELIG er musikal som tema og det blir fint. 

Ellers har denne uka inneholdt teater, noe jeg kommer videre tilbake til og den har også inneholdt Elvelangs Grorud-edition (som var veldig fint selv om kveldsturer i skogen i oktober kanskje ved senere ettertanke ikke er det lureste når man er forkjølet, men pytt sann). Nå tenkte jeg først å dele litt bilder fra Elvelangs-turen jeg tok fra Grorud t-banestasjon til Grorud togstasjon og så kommer teaterdelen av dette innlegget.

Elvelangs Alnaelva

Fin gatelykt som ikke var del av arrangementet, men så er jeg jo meg :)

Fossefint bilde

Enda et fossefint bilde.

"I'm blue (dabadee dabadie)" eller hva dette husliknende mesterverket kanskje synger inni seg.

Jeg hadde med tegnesaker og tegnemalte et fint løvblad (tegnemale betyr å tegne med akvarelltusjer som jeg ikke klarte å dy meg fra å anskaffe for en liten stund siden, og så bruke vann, eller i dette tilfellet julebrus fordi det var det jeg hadde med meg, for å skape et akvarellaktig bilde) som jeg ble ganske fornøyd med. Jeg blir ofte ganske fornøyd med ting jeg tegner eller fargelegger for tiden, det er en flott følelse å føle at man får til noe man virkelig ønsker å få til ;)

Og nå, la meg presentere: vakkerhet <3 <3 <3

Dette burde være et platecover eller forsiden av en bok eller et stillbilde fra en animasjonsfilm eller noe sånt, dette var en oase av vakkerhet av et såpass stort kaliber at det ikke gjorde noe at det som fulgte rett etterpå var å gå i kø gjennom en skog der det var glatt og gjørmete og jeg stadig kunne forestille meg selv falle nedover bakker i full fart og det føltes litt mirakuløst at alt gikk bra. Dette bildet var verdt alt <3

Og her! Også fint og dessuten vel så stemningsfullt i bildet under.

Samme sted, farget lys som hadde skiftet fra rosa spill til en blå fargepalett. Sååå atmosfærisk <3

*

Det var med andre ord en fin tur tross alt så yay for det.

Men nå til noe annet viktig, nemlig musikalen denne sangen er hentet fra:

Jeg fikk sett Book of Mormon på Det Norske Teatret og nå skal resten av dette innlegget være et forsøk på å anmelde den teateropplevelsen når jeg egentlig kunne latt hele anmeldelsen være JEG ELSKET DETTE, ÅÅÅ <3 omatt og omatt og omatt fordi det var makalaust og fantastisk og genialt samtidig. Ellers kommer neste anmeldelse om noen dager og innen den tid skal jeg få skrevet mer på gotisk roman-prosjekt, tegnet, spilt Nintendo, lest og planlagt litt mer hva angår Nanowrimo (som er under tre uker til, noe hjernen min aldri helt lar meg glemme). Vi bables!

The Book of Mormon ? Det Norske Teatret

Da jeg var i London i 2015 og så The Book of Mormon var det en eksepsjonelt herlig teateropplevelse som ga såpass mersmak at jeg selvfølgelig var nødt til å se det når det ble satt opp på Det Norske Teatret. Og ååå, dette var minst like bra som denne musikalen er på originalspråket, det var til og med bedre på flere områder (makalaust for eksempel er et mye bedre ord enn «incredible») og jeg elsket det. Og omtrent alltid når jeg ser musikaler på andre teatre henger jeg meg opp i ting ved oversettelsen av sangene, men det skjer aldri på Det Norske Teatret og jeg har en teori om at det skyldes at jeg egentlig ikke er spesielt god i nynorsk og dermed så føles det alltid som en gjendiktning av musikalsanger fremfor en ren oversettelse når jeg hører musikalsanger fremført på nynorsk om det gir mening. Det føles eget og unikt på en annen måte enn med bokmål og der ligger kanskje noe av magien. Uansett er poenget at jeg var i himmelen onsdag kveld.

Jeg har ikke tenkt å gå så nøye inn på storyen, men her handler det altså om to mormonere som må dra til Uganda for å misjonere folk og finner ut at dette blir en større utfordring enn forventet siden det er mange utfordringer i den fattige landsbyen der de ender opp som gjør at folket ikke er spesielt mottakelige for misjonerende budskap. Og så blir dette en historie om tro, men også så mye mer i en musikal som er satirisk som bare rakkern, men samtidig for smart til å være for parodisk. Skaperne bak musikalen Book of Mormon har kalt det et ateistisk kjærlighetsbrev til en religion og denne beskrivelsen føles så rett, for dette er åpenbart skapt av folk som også har stor respekt for religion og hvilken forskjell det kan gjøre i noens liv. Denne miksen gjør at dette er en musikal som kan passe like godt for religiøse som ateister og mer enn det føles dette også som en hyllest til musikalen som sjanger i seg selv, noe som var det som vekket interessen min først da jeg sjekket ut musikalcden i første omgang. Flere av sangene har melodier som kan minne sterkt om melodier i andre musikaler av og til og disse referansene er ting som ikke bare gleder musikalnerden i meg, men også er noe jeg ser på som veldig viktig fordi den viser at dette er en musikal skapt av folk som virkelig elsker musikaler. I det hele tatt er dette en musikal med et stort hjerte og massive doser humor og sjarm og den funker så fantastisk på Det Norske Teatret.

Vi kan starte med ting som scenografi (strålende), musikk (herlig) og koreografi (brilliant) og hvordan alle de tekniske tingene som må til for å få et teaterstykke til å funke fett er som i en magisk symbiose her, hvordan det er perfeksjon i alle ledd og man gir seg hen og virkelig nyter opplevelsen.

Og ååå, skuespillet. Alle er flinke, men om man må trekke frem noen spesielt har jeg noen eksempler. For det første Frank Kjosås, som jeg alltid liker, men likevel, FRANK KJOSÅS ASS, han er så himla god og overbeviser veldig i rolla si her, dessuten elsket jeg fremføringen hans av «Eg trur» (sangen som uansett språk er min definitive favorittsang i hele Book of Mormon, mye på grunn av likhetene den har med «I have confidence» fra Sound of Music). Og Anette Amelia Hoff Larsen er en virkelig super Nabulungi, hun synger flott, spiller flott og skaper en karakter man får mye sympati med. Og Preben Hodneland som Elder McKinley stjeler showet hver gang man ser ham på scenen så ti ganger hurra for ham. Og så har vi Kristoffer Olsen (som jeg trodde var ukjent for meg helt til jeg kom på hvor mye jeg digget ham under 70års-jubileumskonsertgreia til ære for Bårdar i 2012 eller noe sånt der han sang Sondheim og var fremragende) som Elder Cunningham og han var fullstendig perfeksjon uansett scene. Jeg likte ham så godt og jeg kjenner meg urovekkende mye igjen i Cunningham som karakter til tider, men det er kanskje noe av sjarmen.

Og sangene var fremført fantastisk alltid, alt var bra og dette blir en lite effektiv anmeldelse fordi jeg ikke klarer å finne en eneste liten ting å kommentere på. Jeg kan begynne å klage over at omtrent alle forestillinger fremover er utsolgt sånn at jeg ikke kan ta et spontant besøk inn på Det Norske Teatrets nettside og så være sånn «oi, kom jeg ved et uhell borti knappene for å bestille billett til en ny forestilling, oi, dette var da trist, jeg må virkelig beklage». Men sånn å bruke masse penger ved et uhell på grunn av musikalkjærleik er jo egentlig noe jeg prøver å unngå og da er det kanskje like greit med utsolgte forestillinger selv om ååå, jeg vil se dette igjen.

Jeg vil se dette ti ganger og så en gang til og elske det like mye hver gang fordi dette var AMAZING!!! Jeg smilte så mye, jeg frydet meg så mye, jeg tror kanskje smilet mitt nådde ørene og så gikk helt rundt nesten, det var så enormt tilfredsstillende og minnet meg på hvorfor jeg elsker å se musikaler på teatre, noe jeg strengt talt ikke hadde glemt, men gode påminnelser er kjekt uansett.

Terningkast 6

George og The Pants Project og andre finheter =D

Hello:

Det er tirsdag, jeg starter dette innlegget med en liten dose Book of Mormon fordi jeg får en ganske stor dose Book of Mormon i morgen da jeg endeligvis skal se Book of Mormon-oppsetningen på Det Norske Teatret (jeg gleder meg bittelitt supermye). Og så er det Elvelangs ved Alnaelva på torsdag som jeg skal gå så vips har jeg finfine planer to dager på rad, planer som jeg skal skrive mer om neste gang jeg blogger når de har hendt og jeg kan kommentere hendelsenes awesomehet. Og så sendte jeg helt spontant av gårde en diktsamling jeg skrev for tre års tid siden til et nytt forlag på fredag. Det har blitt refusert to ganger av andre forlag så jeg har ikke de største forventningene, men jeg ville bare prøve meg, det føltes på tide med et nytt forsøk, dessuten gjenstår det fortsatt litt redigering før jeg tør å sende av gårde Gatelykt-prosjektet.

Ellers kjøpte jeg to bøker i går og så ga jeg Luna skylden for det sånn på liksom siden jeg egentlig ikke hadde tenkt å kjøpe bøker igjen før etter Nanowrimo:

Det er "Bobla" av Siri Pettersen og "Jenta som ville redde bøkene" av Klaus Hagerup og Lisa Aisato fordi det er forfattere og illustratører jeg er veldig glad i og jeg trengte dem ;)

Ellers har jeg endeligvis fått en ide for Nanowrimo som jeg syns er super, jeg er fornøyd med hvordan jeg denne måneden bortimot hver dag har funnet tid til både å skrive, tegne, lese og spille Nintendo Switch og jeg er happy fordi jeg tror jeg veldig snart er ferdig med en forkjølelse som har irritert meg de siste dagene. 

Og av annet interessant så har jeg lest to bøker med liknende tematikk som jeg nå har skrevet en dobbeltanmeldelse av og det tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på. Så kommer neste innlegg om noen dager og da skal det handle om musikal (YAY!) og en stemningsfull spasertur av fineste sort. 

George og The Pants Project

Da jeg var på biblioteket sist endte jeg tilfeldigvis med å komme over to middle grade (bøker med målgruppe 8-12 år)-bøker som begge tok opp samme tema. I «George» av Alex Gino handler det om George som alle tror er gutt, men hun vet at hun egentlig er jente. Og i «The Pants Project» av Cat Clarke handler det om Liv som alle tror er jente, men han vet at han egentlig er gutt. Begge bøkene leste jeg i forrige uke og her tenkte jeg å anmelde begge i korte drag i en slags dobbeltanmeldelse. Før vi kommer så langt vil jeg dog bare si at jeg er så glad for at disse bøkene finnes. Man vet at for mange som er født i feil kropp så føler de at noe er feil allerede i svært ung alder og det er så betydningsfullt at det finnes bøker som tar opp tematikken for et ungt publikum. Dette er bøker som jeg derfor føler er såpass essensielle at de får litt ekstra applaus bare for det.

Den første boka jeg leste av disse to bøkene var «George» av Alex Gino, en bok som handler om George som kjemper en kamp for muligheten til å spille edderkoppen Charlotte når klassen hennes skal sette opp «Charlotte?s Web» som skuespill. Dette vil ikke læreren hennes gå med på siden hun ser en gutt når hun ser George og George lager derfor en plan sammen med venninnen Kelly. Av de to bøkene jeg i denne dobbeltanmeldelsen skal skrive om så er dette den mest barnlige. Her fortelles det i et enkelt og ganske rett frem språk, som likevel kler historien godt, om George i en bok som er lettlest, men på ingen måte overfladisk. Og det veldig fine med denne boka er hvor sympatisk George er, hvordan vi heier så veldig på henne og kampen hennes for å få være seg selv. Dessuten gjør enkelheten ved språket også at det blir ganske effektivt for det blir aldri for belærende eller melodramatisk, i stedet blir det bare en veldig genuin og sympatisk historie som jeg er glad for at finnes. Om man skal kommentere på noe så blir denne boka likevel litt for lett for meg for at jeg gir meg helt hen, men jeg tror også det handler om at dette er en bok for barn som jeg føler virkelig er for barn mens mange andre bøker med samme målgruppe er ment for barn, men passer like godt eller bedre for voksne. Dette er likevel ikke noe stort problem eller ting som virkelig ødelegger for en leseropplevelse som er både sympatisk og viktig.

Den andre boka jeg leste var «The Pants Project» av Cat Clarke som handler om Liv som også kjemper en kamp, men for hans del er det en kamp for å få bruke bukse i stedet for skjørt på skolen der alle jentene må bruke skjørt og strømpebukse. Dette vil ikke rektor (hvis noen får bittelitt Deja Vu-følelse nå skjønner jeg det godt) gå med på siden han ser en jente når han ser Liv og Liv slår seg sammen med nye venner for å kjempe for retten til å velge bukse i stedet for skjørt. Det er med andre ord flere paralleller mellom disse to bøkene, men «The Pants Project» er likevel en bok jeg finner mer minneverdig, kanskje litt fordi den forteller flere historier og føles mer ambisiøs. Her har vi fokus på Livs kamp for å være seg selv, ja visst, men Liv har i tillegg to mødre, det er en karakter med hypermobilitetssyndrom og det er dessuten fokus på mobbing i tillegg uten at det noen gang føles som om denne boka prøver å være for mye. Snarere er alt godt integrert i en historie som også føles sterkere fordi Liv er en sterkere stemme enn George, kanskje fordi det her fortelles i jeg-form og fordi der George er enormt sympatisk så har Liv noen usympatiske trekk som gjør at han føles mer ekte. Og selv likte jeg denne boka veldig godt. Den er ikke perfekt og jeg vil tro dette er et tilfelle der skrivestilen kan være litt smak og behag, men det er likevel inspirerende hvor mye Cat Clarke fyller denne boka med og på samme måte som med «George» føles det på slutten både håpefullt og triumferende på en skikkelig fin måte.

Personlig syns jeg begge disse bøkene er viktige bøker som er verdt å lese. Her skapes interessante karakterer med unike, men likevel ganske like problemstillinger som kjemper for friheten til å være seg selv og det er både interessant og givende å lese om. For min del føltes altså «The Pants Project» som en hakket finere leseropplevelse, men jeg vil tro at George antakelig er den beste boka å lese om man er kanskje rundt ti år og at det nok er den beste introduksjonen til temaet om man ikke har lest bøker om det før.

Uansett er dette to bøker som jeg igjen vil understreke at jeg finner veldig viktige og essensielle for unge lesere og ja, fine bøkene 😊

Smakebit på søndag og The Big Sick :)

Heisann. Det er søndag, sola skinner endeligvis og jeg skal gå tur til Liastua OG dra på familiesammenkomst med fårikål på menyen i Son i dag. I tillegg fryder jeg meg over neste uke da jeg har skikkelig supre planer både onsdag og torsdag =D 

Av andre finheter var dette en flott opptreden på Stjernekamp i går:

Ida Maria var en av de jeg heiet minst på i begynnelsen av sesongen om jeg skal være helt ærlig fordi jeg hadde noen fordommer basert på at stemmen hennes i utgangspunktet ikke er helt min smak og at jeg ikke er så into musikken hun ga ut da hun var på sitt største. Men under Stjernekamp så har stemmen hennes vokst på meg for nei, den har ikke det største spennet og er ikke fantastisk på samme måte som med musikalskuespillerne jeg elsker som Idina Menzel og Lea Salonga og sånt, men så handler musikk mer enn stemme om å formidle noe og Ida Maria og Adam er de to under denne sesongen av Stjernekamp som ikke klarer å bare opptre, men virkelig føler det uansett hva de synger. Og dette særlig av Ida Maria er fantastisk sårt, ærlig og rett frem på den beste måten <3

*

Ellers tenkte jeg å anmelde en film, men først tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg skal i gang med nå (og som jeg er temmelig sikker på at jeg vil lese ut på få dager siden det er en bok på under 200 sider MED illustrasjoner) er:

Dette er boka "The Refrigerator Monologues" av Catherynne M. Valente (som jeg har lest mye fint av tidligere) og handler om seks kvinner som alle holder til i byen Deadtown og som alle er døde fordi de var del av livet til en superhelt eller superskurk og nå deler historiene sine med hverandre på en klubb der. Og så peker tittelen hen mot uttrykket "refrigeratored" som handler om hvordan kvinner i superhelthistorier ofte møter ublide skjebner for å skyve historien til de mannlige heltene eller skurkene videre og sånn sett er dette en slags feministisk kommentar til kvinnebehandlingen i superhelthistorier. Og selv har jeg jo sett noen superheltfilmer, men er på ingen måte noen ekspert på tematikken eller noen som har tenkt mye over problemstillingen, men det er et viktig og interessant perspektiv og jeg regner med at det sikkert også vil være underholdende lesning siden Catherynne M. Valente skriver veldig bra.

Her er en smakebit:

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten :)

*

Ellers har jeg altså sett denne filmen:

Nå kommer min anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse!

The Big Sick

Frisk og moderne romantisk komedie. Den pakistanfødte standup-komikeren Kumail (Nanjiani) møter en kveld Emily (Zoe Kazan). Det de trodde bare var et one-night stand utvikler seg til en forelskelse og et forhold. Et forhold som kompliseres av at Kumails foreldre forventer at han gifter seg med en pakistansk muslimsk jente. 
 

Da Emily plutselig blir alvorlig syk tvinges Kumail til å ta et valg. Skal han satse på forholdet med henne og navigere denne medisinske krisen sammen med Emilys foreldre, Beth og Terry (Holly Hunter og Ray Romano), eller skal han følge sine egne foreldres ønske.

*

Over har vi et kort synopsis av denne filmen, en film jeg så fordi jeg hadde hørt mye bra om den og hadde skikkelig lyst til å dra på kino igjen siden det er en stund siden sist. Og dette er faktisk en oppriktig fin film selv om folk som drar for å se en overfladisk lett romantisk komedie antakelig vil bli skuffet. Dette føler jeg er nesten like mye drama som komedie etter min mening og det er alt annet enn overfladisk, men samtidig er det også denne filmens styrke, det at denne filmen er for smart og tankevekkende til å bli klisjéfylt, men likevel passer bedre under sjangerbetegnelsen romantisk komedie enn noen annen sjanger. Kanskje man kan si at dette er en romantisk drama-komedie for mennesker som er skeptisk til sjangeren som samtidig trykker på de rette tastene til å funke for fans av denne sjangeren og ?

Uansett er dette en film om kjærlighet som kompliseres av sykdom og kulturforskjeller og det som er så fint er at denne filmen er så diplomatisk. Man forstår hovedpersonens frustrasjon over foreldrene som forventer at han skal inngå arrangert ekteskap, men man forstår også familien hans. Og det er elementer her som alvorlig sykdom og forholdet Kumail får til Emily (jenta han altså forelsker seg i) sine foreldre som veldig lett kunne gått i melodramatikk-fellen, men så er filmen for bevisst til at det gjør det samtidig som man likevel skjønner alvoret. Og så skapes det interessante og gode karakterer som både har gode og dårlige sider ved seg, det er humor man kanskje ikke ler høyt av, men man humrer i alle fall for seg selv og det holder godt på interessen gjennom snaut to timer (noe som er litt langt for denne sjangeren).

Med andre ord er dette en film som jeg er glad for at jeg så. Den er ikke perfekt og mens det er en styrke at denne filmen er for smart til å gå i klisjéfella så er det likevel en del av meg som vil at romantiske dramakomedier skal være bittelitt mer rørende og adorable enn denne filmen lar seg være. For min egen del var det også irriterende at jeg ble innmari tissetrengt mens det gjensto førti minutter, men det kan strengt talt ikke filmen noe for og handler bare om at jeg drakk Cola-en min litt for fort fordi Cola av og til er sååå himla godt.

Hovedinntrykket som jeg sitter igjen med er likevel at denne filmen er noe av det mest sympatiske jeg har sett i år og der det kan være en svakhet noen ganger så er det en styrke her. Man liker disse karakterene, man heier på dette forholdet og man har rett og slett en riktig finfin filmopplevelse så hurra for det.

Terningkast 5!

Noe vet jeg om å dele en bokanmeldelse og en historie på bloggen min :)

Heisann! Det er torsdag, livet er fint og til helgen har jeg tenkt meg på kino på lørdag (vet enda ikke helt hva, men skal nok finne fort ut av det) og så er det familiesammenkomst i Son med fårikål på menyen på søndag. Ellers handler livet for tiden om kreative prosjekter, Nintendo Switch, å lese i vei og å spille nettspill en hel del. På den måten er livet en ålreit dings :)

Ellers har jeg i dag tenkt å dele en historie, så vel som en bokomtale og vi begynner med bokomtalen. Boka det er snakk om er denne:

Denne boka var helt vidunderlig fortalt og anmeldelsen min kommer nå før jeg tenkte å dele noe annet.

The girl who drank the moon av Kelly Barnhill

Every year, the people of the Protectorate leave a baby as an offering to the witch who lives in the forest. They hope this sacrifice will keep her from terrorizing their town. But the witch in the forest, Xan, is kind and gentle. She shares her home with a wise Swamp Monster named Glerk and a Perfectly Tiny Dragon, Fyrian. Xan rescues the abandoned children and deliver them to welcoming families on the other side of the forest, nourishing the babies with starlight on the journey. 

One year, Xan accidentally feeds a baby moonlight instead of starlight, filling the ordinary child with extraordinary magic. Xan decides she must raise this enmagicked girl, whom she calls Luna, as her own. To keep young Luna safe from her own unwieldy power, Xan locks her magic deep inside her. When Luna approaches her thirteenth birthday, her magic begins to emerge on schedule--but Xan is far away. Meanwhile, a young man from the Protectorate is determined to free his people by killing the witch. Soon, it is up to Luna to protect those who have protected her--even if it means the end of the loving, safe world she?s always known.

*

En av bøkene jeg koste meg med i september var ?The Witch?s boy? av Kelly Barnhill, en bok som var skikkelig eventyrlig og skjønn. Såpass skjønn faktisk at jeg frydet meg da jeg fant en annen bok av samme forfatter på biblioteket lørdag 23. september, en bok jeg lånte, leste i løpet av de neste dagene og likte enda bedre. For «The girl who drank the Moon» er en fortryllende fin bok som jeg virkelig elsket.

Her handler det om en heks, om et barn som fylles med magi som liten og om mye mer i en bok som ikke kan oppsummeres, men må oppleves. Og det jeg likte best med denne boka var nettopp det at det var et nytt og originalt eventyr, det var en sånn bok med magi og drager og slike ting som ofte funker fett, dessuten slår det meg i ettertid at jeg liker at hun som på mange måter er bokas hovedperson heter Luna siden det finnes en Luna i livet mitt nå som er verdens fineste kattunge.

Luna i denne boka er ellers bare en av flere fantastiske karakterer som er godt skildret og interessante å lese om, og som dessuten gjorde at jeg så for meg mye av denne boka som en film mens jeg leste fordi dette kunne funket innmari bra som en animasjonsfilm. Jeg liker også stemningen i boka og mens man kan innvende at den lyriske skrivestilen gjør at dette er en bok for barn og ungdom som nok appellerer mest til barnlige voksne, så gjør ikke det meg så mye, jeg nøt jo denne leseropplevelsen fra start til slutt.

Om man skal kommentere på noe så føler jeg at slutten funker noe dårligere enn midten og det blir også litt for repeterende til tider. Dette er også en bok man husker mer for atmosfæren, karakterene og språket enn handlingen, noe som passer meg fint, men kan være en svakhet for andre lesere igjen.

Likevel. Mens jeg ser at det er ting som trekker ned med denne boka forandrer ikke det på det faktum at mens jeg leste denne boka virkelig elsket jeg den. Dette var en så uendelig fin leseropplevelse underveis at jeg lander på en sekser tross alt, jeg kan ikke forsvare å gi noe lavere enn det fordi alt jeg elsket med denne boka var ting jeg elsket sååå mye.

Og så er dette noe av det mest siterbare jeg har lest i år og det er jo også et pluss. Nå tenkte jeg derfor å avslutte denne anmeldelsen med noen utdrag:

How many feelings can one heart hold?... Infinite, Luna thought. The way the universe is infinite. It is light and dark and endless motion; it is space and time, and space within space, and time within time. And she knew: there is no limit to what the heart can carry.

*

?Death is always sudden," Glerk said. His eyes had begun to itch. "Even when it isn't.? 

*

Everything you see is in the process of making or unmaking or dying or living. Everything is in a state of change.

*

It was a fine thing indeed, Luna thought, being eleven. She loved the symmetry of it, and the lack of symmetry. Eleven was a number that was visually even, but functionally not - it looked one way and behaved in quite another. Just like most eleven-year-olds, or so she assumed.

*

Once upon a time, something terrifying lived in the woods. Or perhaps the woods were terrifying. Or perhaps the whole world is poisoned with wickedness and lies, and it's best to learn that now.
No, Fyrian, darling. I don't believe that last bit either.

*

Av andre interessante ting så var jeg med på en novellekonkurranse tidsskriftet Stemmer arrangerte og jeg fant forleden dag ut at bidraget mitt ikke nådde opp (et bidrag jeg hadde ganske mye tro på selv, men ja, ja, sånt skjer). Det fine er at da kan jeg jo dele det på nettet og det har jeg gjort på Facebook og nå tenkte jeg å dele denne historien her. For selv ble jeg ganske fornøyd med denne historien (selv om jeg har en mistanke om at en av grunnene til at den ikke nådde opp var det at man skulle skrive en historie for barn og mens det generelt sett faller meg helt naturlig, så tror jeg det er aspekter ved denne historien som gjør at den funker bedre for voksne med god kontakt med barnet i seg enn for barn og kanskje de så etter historier eller dikt som virkelig passet aller best for barn i stedet, det er litt det jeg tenker sånn i ettertid) og syns den gjerne kan deles. God fornøyelse uansett og så kommer neste innlegg på søndag regner jeg med. 

Noe vet jeg om å være en gatelykt

 

Noe vet jeg om å være en gatelykt, men jeg vet ikke helt hva. At det er ensomt kanskje, at det betyr å stå stille, alltid stå stille mens folk går fort forbi. Men samtidig å være en vokter og en som hjelper både månen og stjernene med å lyse opp lange mørke netter.

Kanskje treet jeg ser der borte hvor parken begynner vet akkurat like mye og like lite om å være et tre, kanskje det er det samme med hus, brannhydranter og mennesker, kanskje alle bare later som. Kan hende trenger man ikke en gang å vite og så er det nok bare å være.

Slike ting tenker jeg på her jeg står og det er natt og jeg lyser uten å vite helt hvorfor. Jeg tenker meg at det kan være på grunn av en strålende fe, en jeg ikke har sett fordi hun sitter oppå meg og er så lett og liten at det ikke merkes. Hun kan sitte der og telle paraplyer de dagene det regner og hvert drypp er en tone og hvert drypp speiler en annen verden der alt er annerledes og hvert drypp er et eventyr om sølepyttsonater og duften når alt går over og alt føles friskere og mer magisk enn tidligere. Eller fundere på om alle fargene i regnbuen er distribuert likt fordi den tilsynelatende inneholder mer av mange av de andre fargene enn den inneholder indigo. Hun kan være poet i hemmelighet, ordkunstner og vokter av haikuer og limericker og uendelig vanskelige gåter som, om man klarer dem, betyr magi og betydelige mengder rikdom for all tid. Alt dette jeg kan se for meg samtidig som jeg på ingen måte kan si sikkert at det finnes feer og om det finnes, en som gjør at jeg kan lyse opp nettene slik jeg uansett aller helst vil. For med lyset rømmer monstrene. Alt er i det hele tatt lettere når noe lyser opp og forteller at det vil gå bra, at alle eventyrene ender godt til slutt og at virkeligheten i seg selv er et eventyr så det løser seg.

Jeg kan se for meg nesten alt i uendeligheter med sukker på. Og jeg kan telle gatelyktene jeg ser og huske at jeg tross alt ikke er alene. Og om de har feer som er eller ikke er grunnen til at de lyser opp nettene vet jeg ikke, men jeg håper de har det og at jeg en dag vil se dem. At alle feene vil invitere familie og venner og sette opp en musikal sammen som er så flott og så inspirerende at hele tiden forsvinner mens den er i gang. Og som gatelykt vil jeg ikke trenge en billett for jeg står jo her uansett og så kan jeg se på og lytte fordi det er sant at vi lytter og sant at vi ser, sant at vi får med oss det meste helt uten å trenge ører eller øyne. Sånn sett er vi kanskje litt magiske vi og.

Natten fortsetter og plutselig er den over. Morgenen begynner og det er kanskje regntungt og grått, men det er en morgen uansett. Og egentlig er det til og med litt fint med regnet for det minner meg om november og jeg liker november. Da lyser jeg lenger fordi dagene er mørkere og da føler jeg meg straks viktigere enn om sommeren da kveldene ofte er så lyse at jeg ikke trenger å lyse i det hele tatt. Jeg liker i det hele tatt å føle meg essensiell og noe vet jeg om den følelsen.

På samme måte som jeg tross alt vet noe om å være en gatelykt og bare å vite at jeg vet noe er nok, da trenger jeg ikke å vite hva dette ?noe? er eller om det er et ?noe? som er såpass viktig at det vil skrives om i historiebøkene. Og så kan jeg bare fortsette å være en gatelykt med alt jeg vet og alt jeg ikke vet og alt jeg vet at jeg ikke vet og omvendt mens august glir over i september glir over i oktober før det til slutt igjen er november og noen kanskje vil smile mot meg mens de går forbi mens de hvisker at de liker november litt mer på grunn av meg.

*

Oppsummeringsinnlegg for september :)

Heisann! Siden sist har jeg skrevet en del på det gotiske romanprosjektet jeg har denne måneden og det føles fint. Jeg har også kost mye med Luna (som objektivt sett er den kanskje aller søteste kattungen i verden) og jeg har spilt Nintendo Switch og besluttet at jeg skal være enda strengere med meg selv enn vanlig. Ofte så bytter jeg skikkelig raskt til easy mode når noe blir vanskelig på tv-spill og med Nintendo Switch er ikke det lov får jeg har blitt game over på samme del minst ti ganger og helst skal jeg unngå det da og siden det vil være uendelig mye mer tilfredsstillende om jeg klarer det på vanlig mode selv om det så har tatt meg kjempemange forsøk. Uansett, Luna er elsk, Nintendo Switch er elsk og livet er en fin dings.

Jeg skal for øvrig ikke skrive noe om alt det kjipe og teite som skjer rundt omkring i verden, jeg orker ikke tenke for mye på det. Her er likevel en sang jeg siden i fjor har tenkt på hver gang det har vært skyteepisoder i USA:

Det er "A song about your gun" med Jason Robert Brown og den har noen veldig gode poenger og er veldig effektiv og fin.

Ellers så er dette et eksempel på Paint MS i kombinasjon med Luna og karolinsk kreativitet:

Musikalversjonen av Ringeren i Notre Dame er ukas musikal på musikalgruppa mi og jeg har her prøvd å "kle ut" Luna som Quasimodo i Paint MS. Og så har jeg tatt med en blodflekk som et hint om hva som er ukas musikal i uke 41 og så er dette bare et ganske artig og sjarmerende påfunn syns jeg ;)

*

Men da tenkte jeg å oppsummere september, en måned som inneholdt en hel del bøker som vanlig (og som ellers var en måned jeg forbinder med kjedelig vær, men mye kultur og flere teaterbesøk og det er jo de tingene jeg vil huske når året er over, ikke hvordan været var). Da setter jeg i gang:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for september

BØKER

- Boundless av Jillian Tamaki

Fascinerende grafisk roman med underfundige historier og finfine tegninger. Terningkast 5!

- Melk og honning av Rupi Kaur

Sanselig og tidvis klok diktsamling, men tidvis også litt banal. Terningkast 4!

- A robot in the garden av Deborah Install

Søt og trivelig sci-fi light med roboter og sjarm. Terningkast 5!

- Moon over Manifest av Clare Vanderpool

Atmosfærisk og fin, men også litt uengasjerende historisk roman for barn og unge. Terningkast 4!

- The cracks in the kingdom av Jaclyn Moriarty

Fantasifull, interessant og sær. Terningkast 5!

- The Witch's boy av Kelly Barnhill

Eventyraktig og innmari fin bok som jeg ble veldig glad i. Terningkast 5!

- Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

Velskrevet, ettertenksom og sår bok som føltes moden og fascinerende. Terningkast 5!

- The girl who drank the moon av Kelly Barnhill

Fortryllende, siterbar og helt magisk bok som jeg likte skikkelig godt og har mål om å anmelde snart. Terningkast 6!

- The Explorer av Katherine Rundell

Veldig fengende (leste de siste 220 sidene i et jafs på søndag), sprudlende skrevet og flott fortalt. Terningkast 5!

FILMER

- Little Evil

Småsøt og lett sjarmerende blanding av komedie og skrekk. Terningkast 4!

*

Og med det har jeg oppsummert september (og jeg innså nå at jeg har lest kun kvinnelige forfattere i september ved en ren tilfeldighet) og er klar for oktober. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi og god fornøyelse :)

En historie, en dose søthet og en dose underholdning :)

Heisann! Det er fredag, jeg har snacks å kose meg med og jeg vurderte å dra på kino i morgen, men har besluttet å spare kinoplaner til neste helg da jeg uansett tror utvalget vil være større grunnet høstferie på kino som kanskje betyr enda flere ting å velge mellom. Ellers fikk familien et nytt familiemedlem i dag, nemlig Luna (viss fulle navn er Frøken Luna - the Musical av ymse grunner, men det er bare Luna vi bruker til hverdags) som er en fullstendig makeløst sjarmerende liten kattunge på to måneder:

Luna bor hos mamma og er mest mamma sin, men jeg kommer kanskje muligens til å være helt nødt til å hilse på henne så ofte som mulig fordi hun er så fin og så liten og uskyldig og elskelig <3

Ellers hadde jeg egentlig tenkt å anmelde en bok i dag, men jeg sparer det til neste uke siden jeg også har litt (veldig) lyst til å sette opp dette og teste det ut:

Det er Nintendo Switch og et spill til og jeg er så spent og nysgjerrig og entusiastisk og bare ååå, denne dagen inneholder så mange nye, fine ting =D

*

Ellers sendte jeg en tekst til et tidsskrift for ikke så lenge siden og jeg fikk i går mail om at teksten ikke kom med. Og det går helt fint for da kan jeg jo dele teksten her i stedet. Og jeg kan selv se visse svakheter med denne teksten, men jeg liker ideen og vrien på slutten som er litt min type humor på mange måter, dessuten følte jeg at den passet til temaet som var "adgang". Så god fornøyelse i alle fall og så kommer oppsummeringsinnlegg for september på mandag tenker jeg for oi det er nesten oktober da jeg har antakelig har tenkt å være med på både Gothnowrimo og Inktober antakelig, jeg skal i alle fall gjøre et forsøk. Her er teksten min og så bables vi altså:

Adgang Forbudt

Mie har ferie og har et Oslo rundt seg der hun kan sitte ute i solskinnet og lese i timevis eller gå på kafé eller titte i butikker. Man trenger ikke å reise bort når man er flink til å lete og det er hun, flink til å lete seg frem til ting hun kan finne på. Som nå. Nå er hun på senteret og har tittet på en hel haug med butikker uten å kjøpe noe som helst, mest fordi hun bare liker å titte. Hun skal hjem fordi hjemme kan være synonymt med middag som kan være synonymt med at hun er fullstendig lykkelig i en hel time og hun skal til å forlate senteret da hun ser en dør som ikke er helt lukket, ikke helt. Den er åpenbart ment til å være lukket, men Mie kan se den lille glippen der og ser deretter skiltet på veggen ved siden av. ?Adgang Forbudt For Uvedkommende?. Av uante grunner er hver forbokstav også en stor bokstav og Mie tar seg i å fryde seg over hvordan man sånn sett kan tolke ?Uvedkommende? som et egennavn og i så fall er det jo strengt talt bare de som eventuelt heter ?Uvedkommende? som ikke kan gå inn. Så rister hun på hodet over seg selv fordi hjernen hennes er rar og fordi hun rett og slett ikke kan få seg selv til å tolke det slik sånn egentlig for hun vet jo at ?Uvedkommende? i denne sammenheng er de aller fleste, deriblant henne selv. Dette er bare en mer fancy måte å skrive ?adgang forbudt? og straks kjenner Mie den velkjente kriblende følelsen som dukker opp i møte med ?Nymalt. Ikke rør?. En følelse som minner om hypnose.

Det kan også være magi eller kanskje en forbannelse hun er rammet av, det kan være mange forklaringer. Fakta er uansett at det drar henne til seg hver gang hun leser at noe er forbudt, hun klarer ikke og ikke se det hver gang noe ber henne om å la noe være og å la det være straks blir den vanskeligste tingen i verden. Som med ?Nymalt. Ikke rør? på benker og vegger og hvordan hun MÅ røre da, det er rett og slett umulig å la være og når hun ikke rører må hun likevel stå og se på mens hun kjenner en kilende, kriblende følelse som fort blir ubehagelig og som bare forsvinner når hun strekker ut fingeren og rører. Det trenger ikke vare lenge, fingeren trenger bare så vidt å være borte i det som den ikke skal røre og så er alt i orden, men det må skje for hvis ikke er ikke verden i balanse lenger og hun trenger å leve i en verden som er det. I balanse, en verden som gir mening.

Og nå, denne døren. Dette er ikke lov, dette er en dør hun skal gå forbi, dette angår ikke henne og samtidig ville det vært så enkelt å gå inn. Så enkelt å snike seg inn på en så diskret måte som mulig før hun kan utforske alt det spennende som sikkert venter bakenfor. Det kan være andre verdener bak her, Narnia kanskje til og med eller et hemmelig laboratorium som tilhører et galt og temmelig ondt geni eller en fortryllet hage eller noe helt annet magisk og fortryllende som hun kan finne her. Det er et mylder av muligheter eller kanskje kaskader av muligheter, Mie kunne brukt ti minutter bare på å lete seg frem til det aller mest perfekte ordet for denne verdenen av muligheter som tross alt lett kan vise seg å gjemme seg bak akkurat denne døren. Nå kommer nysgjerrigheten sigende i stadig økende grad, den som føles nærmest som en kiling eller en sitring eller som å være skikkelig tissetrengt litt om hver andre. For hun vil så inderlig gjerne vite. For selvfølgelig er det like mulig at det som gjemmer seg bak denne døren er kjedelig som at det er artig, men så lenge det finnes det minste snev av mulighet for at det er artig så er nysgjerrigheten på plass og det til så store grader at det begynner å bli temmelig ubehagelig.

Alt av logikk tilsier at hun skal løpe sin vei. Etterlate døren, forlate senteret, reise hjem, bort, vekk og følge reglene for det er veldig lett å følge reglene når de sier ting som ?gjør dette?, ?vær på jobb da og da?, alt slikt går kjempegreit. Med en gang hun hører ?ikke? og ?forbudt? kommer likevel dette ønsket om å gjøre opprør og overse reglene fullstendig. ?Ikke rør? og hun vil røre, ?adgang forbudt for uvedkommende? og hun vil entre. Mie burde ikke, dette messer hun for seg selv mens hun merker at ordet ?ikke? falmer. Det forvitrer sakte, snart er det ikke en gang der og plutselig hører hun bare at hun ?burde? og tar det til etterretning. Så diskret som mulig og når det ikke er noen i nærheten som kan se åpner hun døren. Nå er hun klar for å gå inn, klar for å gi blaffen i at hun er ?uvedkommende?, klar for å finne Narnia eller laboratoriet eller den fortryllede hagen eller? Et veldig lite rom som ikke inneholder noe av interesse hvis ikke man er veldig interessert i kosteskaft og liknende rengjøringsmaterialer.

Bak døren finner hun et kott.

 

Vær snill med dyrene og andre finheter :)

Heisann! Siden sist har det hendt spennende ting. For det første er en ting jeg ikke har nevnt her at moren min lenge har ønsket seg katt (etter at vi mista Snickers for to år siden har hun ønsket seg noe å ta vare på og ha ansvar for) og så visste det seg at noen bekjente av mamma har fått to kattunger og at mamma kunne få den ene. Dette skulle skje om en måned trodde vi, men så er ting klart tidligere og dermed tyder alt på at mamma får katt alt til helgen. La oss feire dette med Memory fra musikalen Cats:

Dette er for øvrig en av de få musikalsangene jeg vet om som inneholder gatelykter ("streetlights dies, another night is over, another day is dawning"), noe jeg liker :)

Ellers er en annen viktig ting (som venner av meg på Facebook alt har fått med seg) at jeg har nådd sparemålet mitt på 4000 kr og derfor har bestilt Nintendo Switch og dette spillet:

Jeg er veldig spent på om Switch er så kult som det høres ut og gleder meg til å teste spillet (og gleder meg til slutten av oktober da jeg endelig kan skaffe meg Super Mario Odyssey) og ja, det føles herlig tilfredsstillende dette her ;)

*

Av andre interessante ting så ble boka Du dør ikke noe man kunne vinne på Instagram-siden til forfatteren og jeg var blant vinnerne og fikk denne boka i posten i stad (yay, mer å lese på!). Jeg har ellers fortsatt planleggingen av Gothnowrimo i oktober (men aner fortsatt ikke hva i all verden jeg skal skrive om i november, men det er fortsatt en stund til november og Nanowrimo pleier å gå veldig bra så jeg skal ikke begynne å bekymre meg for mye) og utover det så fargelegger jeg i vei og leser finfine bøker, sånn i tillegg til å spille for mye nettspill og nettbrett-spill. Og så bruker jeg litt for mye tid på å syns det er urettferdig at jeg leste at Oslo ligger omtrent helt i bunnen hva angår soltimer i september (det har vært fantastisk vær i Tromsø, til og med i Bergen i det siste har det vært flott og her i Oslo har det vært grått og kjedelig ingentingvær omtrent hele måneden) fordi jeg syns vi fortjener en stabil finværsperiode også. Men det fine er jo at jeg dermed har gode unnskyldninger for å være mye inne, drikke mye te og planlegge ymse kreative prosjekter og det er ganske supert det og, dessuten slipper vi både jordskjelv og orkaner så da kan man strengt talt ikke klage for mye over gråvær og skyet værtype. 

Og ellers har jeg lest denne boka:

Dette var en såpass fin bok at jeg har skrevet en anmeldelse av den og den tenkte jeg å dele nå. Ellers kommer neste innlegg om noen dager og i mellomtiden håper jeg alle koser seg og har det trivelig :)

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg.

Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre?

Vær snill med dyrene er en rå, akutt og opprivende roman om å befinne seg i ruinene av et ekteskap sammen med den man bryr seg om aller mest - annenhver uke.

*

Det som gjorde meg interessert i denne boka var en del anmeldelser jeg leste på nettet og noen utdrag som ble delt på Instagram. Deretter var dette en bok jeg lenge tenkte at jeg ønsket å lese før jeg omsider anskaffet den under et boksalg. Og nå er den lest og dette er ganske fint.

Det beste med denne boka er hvor ærlig den er. Og selv om jeg ofte foretrekker å lese engelske bøker er det en slags nærhet i språket de gangene jeg faktisk leser bøker på norsk som gjør at jeg alltid tenker at jeg burde lese mer norsk skjønnlitteratur, men så glemmer jeg det igjen hver gang jeg går på biblioteket. Uansett, denne boka føles litt ekstra ærlig fordi det skapes en fortellerperson her som tidvis er ganske usympatisk, men samtidig kjenner man seg igjen og det settes godt ord på såre og gale tanker som alle har hatt selv om man vet at de er feil. Et godt eksempel på dette er en gjentakelse av «Jeg vet, jeg vet, dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.» Dette gjentas flere ganger og handler om hovedpersonens forhold til eksmannen sin og hvordan hun vil være en bedre forelder. Og det er en sårhet i alle følelsene til bokas forteller, Karen, det skapes en så sterk stemme og det er en av tingene jeg vil huske mest.

Jeg liker også veldig godt denne bokas oppsett. Det er noe fragmentert ved denne bokas form som gjør at det tidvis nesten nærmer seg poesien uten at det noen gang av den grunn slutter å være prosa og jeg liker luftigheten i denne fortellerstilen, hvordan det gjør at denne boka føles lett, men aldri overfladisk.

En tredje ting jeg likte var hvordan dyreriket trekkes frem av og til, men samtidig var dette også et aspekt jeg ønsket meg mer av. De delene som var der minnet meg likevel om en del veldig fine bøker jeg har lest de siste årene som har brakt naturvitenskapen inn i prosaen og poesien med stort hell og minnet meg på at alt henger sammen.

Det er uansett mye som er gjort riktig i denne boka og likevel skal det sies at jeg aldri ga meg helt hen. Og noe av grunnen er kanskje hvordan jeg personlig liker slutter som er mer konkrete, jeg føler denne boka bare slutter uten at den føles helt ferdig fortalt. Jeg syns også at boka føles skrevet i litt for stor grad og utover det så er det egentlig mest småting jeg ikke finner de rette ordene for som trakk ned litt.

Men så er det bare småting og det er en modenhet ved denne historien, en historie som jeg også føler forteller en historie jeg ikke har sett fortalt helt fra denne vinklingen før, som gjør at dette blir besnærende og en bok jeg føler meg veldig glad for å ha lest. For den viser at Monica Isakstuen har en sterk og egen skrivestemme og det er såpass sårt, poetisk og underfundig at det derfor er veldig verdt et forsøk.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og en tjener for to herrer :)

Heisann! Siden sist har jeg lest ut "Vær snill med dyrene" som var veldig fin (anmeldelse kommer til uka), fargelagt en hel del og vært på teater (noe jeg kommer tilbake til). Dessuten var jeg på biblioteket og jeg fant sååå mye fint som jeg gleder meg til å lese. Lånte åtte bøker, skal i gang med den første av dem i dag og har nå skikkelig tro på at også oktober blir en fin måned bokmessig sett.

Ellers tenkte jeg nå å være med på Smakebit på søndag og boka jeg nettopp har begynt på er denne:

Det er "The girl who drank the moon" av Kelly Barnhill (som jeg nylig leste en annen bok av som jeg likte skikkelig godt fordi den var eventyraktig på den aller beste måten) og jeg elsker coveret og tittelen. 

Her er synopsiset til Goodreads:

Every year, the people of the Protectorate leave a baby as an offering to the witch who lives in the forest. They hope this sacrifice will keep her from terrorizing their town. But the witch in the forest, Xan, is kind and gentle. She shares her home with a wise Swamp Monster named Glerk and a Perfectly Tiny Dragon, Fyrian. Xan rescues the abandoned children and deliver them to welcoming families on the other side of the forest, nourishing the babies with starlight on the journey. 

One year, Xan accidentally feeds a baby moonlight instead of starlight, filling the ordinary child with extraordinary magic. Xan decides she must raise this enmagicked girl, whom she calls Luna, as her own. To keep young Luna safe from her own unwieldy power, Xan locks her magic deep inside her. When Luna approaches her thirteenth birthday, her magic begins to emerge on schedule--but Xan is far away. Meanwhile, a young man from the Protectorate is determined to free his people by killing the witch. Soon, it is up to Luna to protect those who have protected her--even if it means the end of the loving, safe world she?s always known.

Og det høres jo veldig eventyraktig og fascinerende ut og jeg elsker sånne bøker <3

Her er en smakebit:

Her er ellers noen andre sitater som jeg fant på quotes-siden til denne boka på Goodreads, sitater som gjør at jeg gleder meg veldig til å komme ordentlig i gang:

It was a fine thing indeed, Luna thought, being eleven. She loved the symmetry of it, and the lack of symmetry. Eleven was a number that was visually even, but functionally not - it looked one way and behaved in quite another. Just like most eleven-year-olds, or so she assumed.

*

?Once upon a time, something terrifying lived in the woods. Or perhaps the woods were terrifying. Or perhaps the whole world is poisoned with wickedness and lies, and it's best to learn that now.
No, Fyrian, darling. I don't believe that last bit either.? ​

*

She is doing that on purpose, he thought as he tried to force his own smile away from his wide, damp jaws. She is being adorable as some sort of hideous ruse, to spite me. What a mean baby!
Do not fall in love with that baby...​

*

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten :)

*

Ellers var jeg altså på teater i går og så "En tjener for to herrer" og jeg tenkte herved å dele min anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager =D

En tjener for to herrer

Jeg vet at man ikke skal bry seg om anmeldelser, men det at jeg tidvis gjør det likevel gjorde at jeg var litt spent på «En tjener for to herrer» som har fått mest midt på treet-omtale i avisene. Samtidig visste jeg at det var en norsk versjon av «One man, two guvnors», som er et stykke jeg har vært nysgjerrig på en stund siden Broadway-oppsetningen resulterte i en Tony Awards for beste mannlige skuespiller i et teaterstykke for James Corden, og noe jeg følgelig trengte å se. Og altså, dette var veldig bra. Og hovedgrunnen er det at jeg ikke visste hva som kom.

Greia er jo at jeg oftest ser musikaler når jeg er på teater og da kjenner jeg musikalene gjerne så godt i utgangspunktet at jeg hele tiden vet hva som kommer. Og når jeg ser vanlig teater så greier jeg ofte å forutse det meste som skjer da og så spenningen ligger ikke i hva som skjer, men mer i hvordan det skjer. Sånn sett skulle det kanskje vært en liknende opplevelse med «En tjener for to herrer» siden det egentlig er en ganske banal historie om en mann som er tjener for to herrer samtidig og så blir det en skikkelig forvirringskomedie basert på dette konseptet og likevel var ikke dette forutsigbart. Dette er første gangen på lenge at jeg har sittet og sett teater og oppriktig ikke visst hva som kom og akkurat det er noe som imponerer meg.

Grunnen til at jeg ikke vet hva som kom handler mye om kreativiteten i hvordan dette stykket fortelles. Her var det scener der folk på scenen henvendte seg til folk i publikum (det var personer som ble dratt opp på scenen med det resultat at jeg satt med hjertet i halsen og håpet intenst at ingen skulle legge merke til meg for jeg er ikke sjenert, men å dras opp på scenen under et teaterstykke er noe av det siste jeg vil i verden), det er et band som spilte under hvert av sceneskiftene der skuespillere fra stykket dukket opp og sang eller spilte instrumenter underveis de og det var et spenn fra fremragende fysisk komikk med en brilliant Sindre Postholm til en annen form for komedie med Bjarte Hjelmeland som hadde hovedrollen og virkelig ga alt og mer til. Og selve storyen var fortsatt temmelig klassisk, men fortellerstilen og dramaturgien og alt gjorde at det føltes nytt og overraskende likevel på en måte som gjorde meg særdeles positivt overrasket.

Dessuten var spillet bra også ellers. Jeg har nevnt Sindre Postholm og Bjarte Hjelmeland, men dette er også et av de tilfellene der jeg har likt Henriette Faye-Schjøll mest, Petter Vermeli var ypperlig og jeg likte Ingvild Holthe Bygdnes i tillegg bare for å nevne noen. Bandet som dukket opp stadig hadde ellers en vokalist som så ut som en blanding av Elvis og en gutt fra guttegjengen i musikalen Grease og spilte musikk som var dinere på 50-tallet, kostymene var fantastisk fine og stemningen var kul og.

Stykket har likevel noen svakheter. Det tok en liten stund før jeg kom ordentlig inn i det og man kan også innvende at å sitte og være super-bekymret for å dras opp på scenen ikke er den mest ideelle sinnsstemningen når man er på teater. Jeg syns også at stykket ikke var like bra hele tiden og at noe av humoren ikke traff (selv om det kan være like mye fordi jeg har en veldig sær humor selv). I tillegg var en irriterende ting med selve teateropplevelsen og ikke stykket i seg selv at en person som satt like ved meg lo ekstremt høyt av alt som hendte på scenen og trampet så høyt når man skulle klappe at det føltes som setet mitt (jeg satt to seter unna) ristet. Det er helt lov å kose seg, men kan ikke folk kose seg litt mer diskret. Kan de ikke kose seg på styrke medium i stedet for extra large?

Likevel er det bare småting og jeg koste meg og syns dette var en svært positiv overraskelse.

Terningkast 5!

Elvelangs 2017

Heisann! Det er fredag, jeg har fine planer i morgen (biblioteket først, deretter middag på restauranten på Majorstuen, deretter En tjener for to herrer på Oslo Nye Teater (siste teaterplanen min før 11. oktober om ikke noe dukker opp, jeg håper litt at noe dukker opp) og så hjem til opptak av morgendagens episode av Stjernekamp som jeg kan avslutte kvelden med) og livet er ganske ålreit (dessuten startet ny sesong av Fuller House (oppfølgerserien til Under samme tak) på Netflix i stad (og det er så teit og mye dårligere enn Under samme tak, men det underholder meg likevel). Og så er boka jeg leser veldig fin (regn med anmeldelse i løpet av neste uke, jeg er veldig spent på hvem som vinner SYTYCD (finalen er neste tirsdag) og Elvelangs i går var herlig (selv om det irriterer meg litt at jeg gikk fra Frysja til Nydalen før jeg dro hjemover og så fant jeg bilder fra Elvelangs på Instagram som tydeligvis er tatt forbi Nydalen med ting jeg gjerne skulle sett, dvs. mer fargede lys og slike effekter, jeg syns jeg gikk glipp av noen ting jeg ideelt sett ikke hadde gått glipp av, samtidig som jeg etter å ha gått i over halvannen time var såpass sliten i beina at det føltes riktig å dra hjemover siden jeg var ved t-banestasjonen og sånt)

Uansett var det som jeg fikk sett under Elvelangs finfint og jeg tenkte nå å dele litt bilder med korte kommentarer til. God fornøyelse og så setter jeg i gang:

Bilder fra Elvelangs 2017

 

Dette første bildet er fargeleggingsprosjektet jeg begynte på i morges der jeg har tegnet bakgrunn selv (det er et tre der, et litt uklart fjell, fakler og en elv som ikke var der i utgangspunktet, men som jeg tegnet på her siden jeg fikk en ide om å prøve å lage en slags versjon av Elvelangs i Fakkellys i jungelen. Det er jo altså ikke ferdig, men det blir jo ålreit :)

Her har vi elva som fosser forbi. Og det var så fint å lytte til elvebruset i går, fint hvordan den lyden fulgte meg mye av tiden fra jeg begynte å gå på Frysja (etter å ha stått på verdens mest stappfulle buss fra Veitvet til Kjelsås) til jeg var ved Nydalen t.banestasjon.

 

Her har vi gatelykter like ved kiosken der jeg, etter en time der jeg hadde blitt mer og mer sulten og tørst, endelig fikk kjøpt meg en Cola og noen salte drops. Disse gatelyktene var IKKE del av arrangementet, jeg syns bare at de var så fine så derfor. 

Elva og en liten dose farget lys i det minste (har planer om å gå Elvelangs i Fakkellys når det er ved Alnaelva i oktober, der er fargede lys heldigvis det første man møter på ved Grorud og det pleier også å være litt mindre folk).

Og dette bildet ble jeg veldig fornøyd med. Mye av tiden var det jo ganske mørkt i går og mobilkameraet mitt er ikke så bra, men dette syns jeg ble fint <3

Og her er et bilde ved Nydalen. 

I det hele tatt var i går veldig fin selv om det var noen ting jeg gjerne skulle fått med meg som jeg ikke fikk med meg (utdraget fra showet til Wallmanns salonger, mer lys-installasjonsdingser). Det var fin musikk underveis, det var elvebrusets melodi og det var den særegne Elvelangs-stemningen som har gjort det til en tradisjon de siste årene. Så yay og gleder meg til Alnaelva-versjonen i oktober og Elvelangs ved Akerselva igjen neste år, tiden går skikkelig fort så plutselig er det i gang på ny. 

*

Og nå skal jeg ordne ymse andre ting og tang og så kommer neste innlegg antakelig på søndag da jeg tenkte å være med på smakebit på søndag og slikt. Vi bables og god fornøyelse =D

Kollaps i kulissene og andre finheter :)

Heisann! Det er tirsdag, jeg har trent spinning i dag, vært på jobbkurs og feiret bursdagen til moren min og om to dager er det elvelangs i fakkellys og det gleder jeg meg til siden det er så himla atmosfærisk og koselig. Ellers har jeg lest noen bøker i det siste som har vært fine, men alt for lite fengende, og da er det flott at boka jeg leser for øyeblikket (The Witch's Boy av Kelly Barnhill) er veldig fengende og skikkelig fin, eventyrlig og velskrevet. 

Og ellers handler livet om kreative prosjekter, nettspill og SYTYCD og kanskje først og fremst å være såpass opptatt av sistnevnte at det kanskje er like greit at den pågående sesongen er ferdig om en uke. 

Men ååå, siste episoden hadde noen veldig fine danser. For det første en jeg ELSKET med Koine og Kiki danset til Joni Mitchell's Both Sides Now (elsker den sangen i utgangspunktet også så det er mye som jobber for denne rutinen):

Det er så fint og jeg elsker hvordan en dans på under to minutter kan fortelle en hel historie, det finnes hele noveller her om man vil og det fascinerer meg <3

Og så har vi Koine og Lex og denne pizza-orienterte Broadway-rutinen som er awesome og så sjarmerende:

Og så liker jeg denne grupperutinen med topp 4 (der de er de fire elementene), men jeg syns også at det er litt underholdende av feil grunn pga. kostymene. Taylor som er luft er liksom Lady Gaga møter Cirque du Soleil, Kiki som er ild ser ut som en ond superskurk og likner ikke seg selv i det hele tatt og så har vi Lex som vann og Koine som jord og jeg vet ikke helt hva de minner om, men kostymene føles litt barnlige og likevel sjarmerende. Jeg vet ikke helt, dette er litt sært og jeg liker det tross alt.

*

Og ellers var jeg på teater på lørdag så nå kommer en anmeldelse av Kollaps i kulissene. Ellers kommer neste innlegg om noen dager og da vil det nok dreie seg en del om Elvelangs i Fakkellys. Vi bables og god fornøyelse :)

Kollaps i kulissene

Da jeg hørte om «The Play that goes wrong» ble jeg fort nysgjerrig og da jeg fant ut at dette stykket skulle komme til Norge under navnet «Kollaps i kulissene» tenkte jeg at det hørtes temmelig underholdende ut. Og det vet jeg nå at det er. Det er ikke så mye mer enn bare veldig fornøyelig underveis, men det er jo i seg selv ikke så verst det heller.

Her har vi en teaterkomedie om en amatørteatergruppe som skal sette opp et teaterstykke og så går alt galt hele tiden. Så kort, så enkelt kan dette i grunnen oppsummeres og likevel skal det sies at Chat Noirs oppsetning får mye ut av dette konseptet.

«Kollaps i kulissene» er nemlig særdeles fornøyelig. Smart, morsomt og sjarmerende er dette et stykke der man er garantert å le. Dessuten er dette utsøkt fysisk komikk, det er mange øyeblikk som er særdeles akrobatiske og krever meget god kroppsbeherskelse og det viser at dette er en forestilling med skuespillere som ikke bare er morsomme, smarte og flinke, men også godt trente.

Man kan ellers trekke frem mange skuespillere her, Jan Martin Johnsen for eksempel er super, men høydepunktet er Hege Schøyen som har blitt en sånn skuespiller som antakelig kunne gått inn på en scene og satt seg rett ned på gulvet mens hun leste en og samme Donald Pocket to timer i strekk og likevel vært ens favoritt. Hun er så flink og det er noe med utstrålingen til Hege Schøyen som gjør at jeg alltid syns hun virker særdeles sympatisk i tillegg.

Og det er særdeles smart scenografi, det er intelligent bruk av musikk og ja, dette stykket er kanskje litt forglemmelig i lengden i og med at det på mange måter er ganske klassisk, men det gjør ikke så mye når man koser seg så mye (og kan fryde seg over å muligens være omtrent den eneste under 40 år blant publikum).

Terningkast 5!

Fravær og andre fine ting :)

Heisann! Det er lørdag og sist jeg blogget bablet jeg litt om valgresultatet (som jeg er ganske misfornøyd med) så det skal jeg ikke bable om nå. I stedet skal dette innlegget veldig snart handle om teater, men før vi kommer så langt skal jeg glede meg over andre ting. Som Oslo Kulturnatt som var veldig fint (selv om jeg fikk med meg alt for lite forskjellig siden flere ting foregikk ganske likt). Som boka jeg leser på som er sjarmerende og underholdende (men som jeg egentlig burde lese ut i løpet av morgendagen senest siden jeg har mål om å lese ut minst en annen biblioteksbok innen lørdag i neste uke av ymse grunner). Og som nettspill og fargelegging og planlegging av mulig Gothnowrimo-prosjekt i oktober (dvs. satt jeg i forigårs på datarommet og fant ut en Myers-Briggs personlighetstype for hver og en av månedstrollene mine og følte meg kvasi-produktiv av den grunn), det er nok å drive med heldigvis :)

Dessuten tror jeg antakelig at ganske få leste det forrige innlegget mitt og derfor kan jeg poste awesome klippet med Lea Salonga og Empire State of Mind igjen, yay!

Det er sååå bra! 

Ellers håper jeg Darci Lynne vinner Americas Got Ralent i år. Hun er tolv år og buktaler/sanger og superflink på både buktaling, sang og komisk timing, noe man blant annet kan se her:

Det er svært imponerende :)

*

Ellers så var det altså Oslo Kulturnatt og jeg fikk i hovedsak med meg Fravær på Oslo Nye Teater/Trikkestallen og det stykket var sååå bra at bare wow. Nå tenkte jeg å poste en anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager (og i dag skal jeg på loppemarked og så skal jeg se Kollaps i Kulissene på Chat Noir så det er nok teaterbabbel på plakaten neste gang jeg blogger og, tjihi):

Fravær

De siste årene har jeg utviklet en fascinasjon overfor filmer, bøker og teaterstykker med demens (Alzheimer) som tematikk, kanskje fordi det er en av diagnosene som skremmer meg mest. Tanken på å miste seg selv, miste alt det som gjør deg til deg er uendelig skummel, ikke minst fordi det ikke er noen vei tilbake, ingen kur og ingen måte å stanse utviklingen når den har begynt. Da jeg leste om stykket «Fravær» som skulle ta opp temaet ble jeg altså fort interessert og interessen økte da det fikk svært gode kritikker. Og så dukket Oslo Kulturnatt opp og et knippe fribilletter til nettopp «Fravær» og jeg var sånn «JA!» selv om det var med et snev av frustrasjon fordi jeg da ikke rakk Bårdar-showet eller åpen mikrofon eller mye av det andre som foregikk. Men jeg tenkte som så at når valget står mellom arrangementer jeg har vært med på før eller et teaterstykke jeg ikke har sett, men har hatt lyst til å se lenge er det jo egentlig et enkelt valg. Så fikk jeg tak i billett, i går tok jeg en rask middag på Burger King før jeg dro i retning Torshov og så endte jeg opp med å surre meg bort på Torshov fordi stedsansen min tidvis er håpløs før jeg rakk stykket i aller siste sekund (de hadde egentlig lukket dørene til teateret, men slapp meg inn, jeg fortet meg inn i salen og et minutt etter at jeg hadde satt meg startet det). Og nå føler jeg meg så takknemlig for at det gikk siden dette er et av de beste vanlige teaterstykkene som jeg har sett.

Det handler om Helen som er dement og hjertet i historien er på mange måter forholdet mellom Helen og datteren hennes Barb(ara). Vi møter ellers Helens mann, Helens barnebarn og noen leger i et stykke som er særdeles smart fordi den forteller hele historien fra Helens perspektiv slik at vi selv får føle på forvirringen hennes. Og altså, dette stykket er helt nydelig og siden det vises kun i en begrenset periode i denne omgang (frem til 22. september) burde folk forte seg for å få sett det for det er så verdt det. Og mye av grunnen til at dette funker så bra er Marit Østbye i hovedrollen som Helen, en rolle der hun virkelig skaper en flott karakter som nekter å gi seg uten kamp. Siden man som nevnt også ser alt fra Helens perspektiv så føler man seg også litt som om man er henne og det er bytte av ord og glidninger i tid i forestillingen som gjør at dette blir uhyre smart og effektivt fortalt og samtidig svært sårt og rørende. Fantastisk er også skuespillet for øvrig og kanskje særlig hos Johannes Joner som spiller en karakter bare Helen kan se kalt Dr. Bright, som man kan tolke som man vil, men som jeg tolker som en slags personifisering av sykdommen. Hvis man ser det på den måten blir han en særdeles brilliant karakter fordi han er så sjarmerende og samtidig skummel og ekstra skummel kanskje fordi Johannes Joner er en skuespiller som virker veldig sympatisk, guttete og snill. Det er noe eget med å se ham i denne rollen der sjarmen og karismaen hans gjør at man liker ham og samtidig virkelig vil mislike karakteren hans, Johannes Joner er fantastisk her.

Og så har vi enkel, men effektiv scenografi, det er en herlig humor mange steder som gjør at man heldigvis ler litt også selv om det var tårenes regjeringstid på slutten og det skapes rett og slett en atmosfærisk liten forestilling på en time og et kvarter som i løpet av denne tiden rakk å bli et av de beste stykkene jeg har sett av stykker som er vanlig teater og ikke musikal. Jeg elsket dette stykket og det eneste er kanskje at stykket for min del mister noe av nærheten i de engelske navnene. Og samtidig så pleier jeg også å finne det litt irriterende når stykker tilpasses til norske forhold så her kan det bare være meg som ikke helt vet hva jeg vil, men ja. Tidvis føltes en slags distanse i det at dette åpenbart er oversatt fra et engelsk stykke med engelske karakternavn og slikt.

Det er likevel bare småting i et stykke jeg er veldig glad for at jeg prioriterte i går. Et stykke som perfekt kler tittelen sin og som viste flott skuespill hos alle og en nær historie som mange kan kjenne seg igjen i og som hadde en vond, men ventet og på sett og vis perfekt slutt.

Terningkast 6!

Der jeg babler om ymse ting og tang :)

Heisann! Livet er fint siden det er Oslo Kulturnatt på fredag (der jeg dessverre må droppe Bårdar-showet som alltid er en super del av Oslo Kulturnatt fordi det krasjet med gratisforestillingen av Fravær på Trikkestallen som jeg anskaffet billett til siden det er et teaterstykke som har fått himla gode kritikker), noe som blir kos. Dessuten har jeg ellers billett til Kollaps i Kulissene på Chat Noir lørdag ettermiddag og den forestillingen har jeg hatt kjempelyst til å se lenge så det blir herlig (og den slutter tidlig nok til at jeg kan rekke å ta t-banen hjem til Stovner, ta en rask middag på yndlingsrestauranten min og likevel rekke Stjernekamp, yay) =D

På den negative siden er verden dum fordi Per Fugelli er død (og ja han har vært syk lenge og det var ventet, men likevel) fordi Norge trenger ham til å spre litt idealisme og optimisme, vi er et fattigere Norge i dag :( På den på mange måter enda mer negative siden er jeg skikkelig misfornøyd med valgresultatet fordi jeg virkelig ønsket meg en ny regjering. Og det er også skuffende å lese denne saken i dag for jeg skal ikke påstå at jeg er flinkest i klassen når det gjelder miljøet selv om det kunne vært verre, alle monner drar og alt det der (på den ene siden kildesorterer jeg, jeg panter flasker og jeg har blitt veldig flink til å bruke handlenett, men på den andre siden spiser jeg kjøtt og er alt for glad i å bruke sugerør selv om jeg har lest at det er dumt og unødvendig) og jeg har heller ikke satt meg så mye inn i oljeboring-saken, men å skjønne at konsekvensutredning og å oljebore er skikkelig dumme ideer burde være sunn fornuft og for meg er det også helt opplagt at en av tingene AP virkelig tapte på var å ikke ta klimaspørsmålet på alvor der de andre partiene på venstresiden og Mdg tok det på alvor til gangs. Og så har Jonas Gahr Støre åpenbart ikke skjønt at han graver sin egen grav (med å tenke at man bare kan fortsette som man gjør i stedet for å tenke nytt) og at dette er en av de tingene som vil gjøre at han vil fortsette å miste velgere til Sv, Rødt og Mdg (som på den positive siden har gjort ganske så gode valg selv om det dessverre ikke var nok). Selv har jeg ellers lest en del artikler om valgresultatet og jeg trøster meg med at situasjonen for Høyre er mindre positiv enn den var for fire år siden for ja, de vant valget og vi har fortsatt Erna som statsminister, men alle partiene på borgerlig side har mistet oppslutning om man sammenlikner med resultatet for fire år siden og vi har også en situasjon der Høyre egentlig er de eneste som med glede samarbeider med Frp mens Krf er sånn "ikke faen" og Venstre har en engel på den ene skulderen som sier "helst ikke" og en djevel på den andre som synger "I want to be in the room where it happens" fra Hamilton. Dessuten har jeg egentlig ikke så mye i mot Erna i seg selv, det er Frp jeg ikke takler og det er tanken på en regjering der de rikeste får mer mens de som sliter risikerer å slite enda mer (og dette skal ikke handle om meg, men som arbeidssøkende på Nav-tiltak som alt har blitt forlenget flere ganger så er jeg alt i en sårbar situasjon og dette året har det vært to måneder der jeg ikke fikk bostøtte fordi vilkårene for å få det har blitt strengere og alt dette gjør at jeg hadde følt meg tryggere økonomisk sett med en ny regjering som var mer solidarisk og kanskje var åpne for tiltak som borgerlønn og andre ting som ville gjort det litt mer safe for personer som prøver, men sliter med å få jobb). Jeg vil alltids klare meg og jeg er heldig som har familie i nærheten som støtter meg og alltid er der for meg når jeg trenger det, men det må være lov å peke på at dette valgresultatet kan ha konsekvenser også for meg personlig og det må være lov å være skuffet selv om jeg vet at this too shall pass. 

Det rantet ble litt lenger enn planlagt, jeg beklager.

*

Nok om valget. Livet inneholder jo fine ting også. Som å fargelegge, lese og å lytte til musikalmusikk. Og som å se flotte klipp på SYTYCD som dette:

Her har vi Koine (som har blitt min favoritt av de som er igjen fordi hun tilpasser seg alle genre så bra) og Marco og en virkelig nydelig contemporary som er et av årets definitive høydepunkter <3 1:07 inn i klippet når de spinner sammen er særlig flott.

Og så var Kaylee en av mine store favoritter i år og hun gikk dessverre ut i den nyeste episoden, men hun hadde den desidert beste auditionen i år og den tenkte jeg å dele nå (selv om jeg tror jeg kan ha delt den for to måneder siden, men det spiller ingen rolle) fordi den var awesome og viste enorm musikalitet og masse særpreg, i tillegg til at den gjør at jeg nå tenker på denne dansen hver gang jeg hører sangen på radio:

Dette er skikkelig stilig =D

*

Av andre finheter så var jeg smart på mandag kveld og tok noen pauser fra å gremme meg over prognoser (mens jeg sjekket Nrk og ymse nettaviser alt for ofte i håp om at prognosene plutselig skulle ha endret seg) med å se masse klipp med Lea Salonga på Youtube der jeg fant ut at jeg ELSKER versjonen hennes av "Empire State of Mind":

Sånn utenom det at hun synger klokkeklart og helt fantastisk så digger jeg det jazzy arrangementet her, det høres sååå bra ut og jeg liker det så godt. Ååå <3

*

Så jo da, det er mange ting i livet som er fint selv om valgresultatet og det faktum at virkelig flotte mennesker ikke bare kan være udødelige er dust og jeg skal prøve å fokusere på det positive så godt jeg kan fordi det er sånn jeg unngår å bli sprø. Ellers kommer neste innlegg om noen dager så da bables vi :)

Les Miserables og smakebit på søndag :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og jeg skal snart gjøre husarbeid og ymse fornuftigheter. Dessuten ser været litt triveligere ut i dag enn det har vært i det siste så jeg skal nok gå tur til Liastua etterpå og det blir koselig. Og ellers var jeg spontan og brukte alt for mye penger for å se premieren på Les Miserables på Folketeateret forrige fredag (anmeldelse kommer senere i dette innlegget) og det var kos (selv om litt av grunnen til at jeg dro på premieren var at jeg ville se forestillingen med Haddy Nije som Fantine siden Karin Park i følge oversikter skal spille henne fjerde november da jeg skal se Les Miserables med mamma og så var det Karin Park på premieren så nå vurderer jeg å spørre pent på Scenekvelders Facebook-side om de kan poste Fantines sang med både Karin Park og Haddy Nije sånn at jeg får sett begge versjonene uten å måtte bruke masse penger på å se forestillingen enda en gang), dessuten var det masse kjendiser der så nå har jeg autografen til Silya, Mari Maurstad, Ivar Dyrhaug og Maria Haukaas Mittet (som jeg ba hilse Hans Marius Hoff Mittet og si til ham at han var fantastisk). Yay!

Ellers tenkte jeg nå å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser på for øyeblikket er "Moon over Manifest" av Clare Vanderpool, en bok som egentlig ikke fenger meg så mye selv om den er veldig godt skrevet, jeg satser følgelig på å lese den ut i dag sånn at jeg kan lese noe som frister mer. Og den kan jo bli mer interessant når jeg kommer nærmere slutten, man vet jo aldri.

Her er boka og her handler det altså om en ung jente i en småby i USA i 1936 som føler seg litt forlatt av faren sin, men så får hun noen venner og det dukker opp et mysterium og så er det historier fra 1917 som flettes sammen med hovedhistorien på en sånn måte at jeg regner med at det vil vise seg at ting henger sammen på en litt besnærende måte. Her er ellers et utdrag:

Jeg liker veldig godt atmosfæren i denne boka da, det er veldig fine skildringer som gjør ting levende for leseren og det er bra.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten :)

*

Men nå: Les Miz!!!

Her representert med Marion Ravns flotte versjon av On my own ("For meg selv" på norsk):

Jeg så altså premieren og har (selvsagt) skrevet en aldeles for lang og uendelig grundig anmeldelse som jeg tenkte å poste nå. Uansett håper jeg den faller i smak og så kommer neste innlegg om noen dager:

Les Miserables Folketeateret

Det skal innrømmes at det var med en viss ambivalens jeg leste at Folketeateret skulle sette opp Les Miserables. På den ene siden så ER det en fantastisk musikal som jeg er veldig glad i og Folketeateret er også perfekt for en såpass ambisiøs og storslagen forestilling siden de har Broadway-følelsen og den svære scenen og i det hele tatt et stort hjerte for musikaler som gjenspeiles i alt de gjør. På den annen side så er det en del av meg som syns det er litt synd at Folketeatret må satse på stykker som Les Miserables som absolutt er fantastiske, men også på sett og vis er temmelig safe. Jeg skjønner veldig godt hvorfor, men det hadde vært så gøy om teatre ikke var avhengig av suksess eller billettsalg og kunne satt opp mer ukjente musikaler eller nyere Broadway-suksesser som også hadde vært mindre trygge valg. Med det sagt så er det likevel veldig godt å få Les Miserables på plass på Folketeateret for de skaper en helt fremragende versjon.

Historien skal jeg ikke gå så mye inn på, men hjertet i den er Jean Valjean og Javert (der jeg i en annen artikkel leste en helt fantastisk formulering av Hans Marius Hoff Mittet om at Javert og Jean Valjean her er to personer som tror på samme gud, men der Javert tror på den straffende og dømmende Gud fra Det Gamle Testamentet mens Jean Valjean tror på den nådefulle og dømmende Gud fra Det Nye Testamentet, likhetene og forskjellene mellom dem belyses så godt med å se på dem på den måten og til tross for at jeg ikke er religiøs selv så elsker jeg dette religiøse elementet ved Javert og Jean Valjean som karakterer) som spilles med bravur av André Søfteland og nettopp Hans Marius Hoff Mittet. Særlig Hans Marius Hoff Mittet elsket jeg, men så er også Javert en av de musikalkarakterene i det hele tatt som fascinerer meg aller mest. Og så handler det om revolusjon, kjærlighet og så mye mer i en musikal med et stort spenn og mange karakterer man blir engasjert i.

Og Folketeateret har virkelig gjort mye riktig. Her er det et flott orkester, det er masse talent og det er effektiv og sømløs scenografi i tillegg. Sistnevnte tror jeg antakelig dog kommer mest til sin rett hvis man sitter nærmere scenen (jeg satt ganske langt bak og da føltes scenen såpass stor og samtidig såpass langt unna at jeg ikke føler jeg fikk med nyansene så godt, men jeg skal se igjen Les Miz på Folketeateret i november og da er plassen min langt foran så da så), men det er uansett imponerende gjennomført. Imponerende er også tolkningene. Jeg har nevnt Javert og Jean Valjean, men ååå, Marion Ravn som Eponine. Der jeg mange ganger før ikke har blitt helt overbevist av Marion Ravns stemme (jeg har hørt at hun absolutt kan synge og er svært musikalsk, men jeg føler at særpreget hun faktisk har ikke har kommet så godt frem) så var hun fantastisk som Eponine. Eponine i det hele tatt er jo karakteren jeg liker best utenom Javert, men milde melkespann så fantastisk hun var her. Kudos til deg, Marion, du er super i denne rollen! Og Dennis Storhøi og Mariann Hole overbeviste skikkelig som Thenardier-paret og tilførte litt komikk i en musikal som lett kan bli ganske tyng og dyster. Videre sang lille Cosette nydelig og Gavroche stjal showet hver gang han dukket opp på scenen. Siden jeg er veldig stor fan av Trond Teigen så kjente jeg ellers igjen stemmen hans i fabrikkscenen og frydet meg. Og skuespillet i det hele tatt, det var så flott og jeg vet at alle bare vil vokse i rollene sine etter hvert, noe som gjør at det vil bli spennende å se forskjellen fjerde november da de som kanskje ikke var 100% varme i trøya på premieren (men fortsatt gjorde en respektabel innsats) vil overbevise bare enda mer.

Dette er i det hele tatt en veldig god forestilling. Det er likevel småting som trekker ned litt og en ting er dramaturgien. Mens andre akt er bortimot perfekt føles første akt litt for scenisk, det går litt for fort og dette går aller mest utover Fantine som karakter fordi man ikke rekker å bli glad i henne før hun er død. Jeg vet ikke hvordan de skulle løst det annerledes, men det føles uansett litt synd og det gjorde at den store sangen hennes ikke føltes så gripende som jeg ønsket. Personlig finner jeg tidvis visse små svakheter ved oversettelsen av sangtekstene (men dette kan godt skyldes at jeg er så kjent med musikken på engelsk at det alltid er litt rart å høre det sunget på norsk) og som nevnt tidligere så gjør det å sitte langt bak at man ikke helt får med seg nyanser som hadde vært fint å få med seg (kostymene, sminken, scenografien) samtidig som jeg helt bestemt føler at Les Miserables trenger en stor scene og de store ambisjonene som gjør at det å miste noen nyanser avhengig av hvor man sitter i salen på mange måter er uunngåelig.

Når jeg kommenterer ting så er det likevel småting og det jeg satt igjen med da jeg forlot salen var tårer i øynene og en følelse av å ha spist et særdeles mektig, men også særdeles godt måltid. Det er så stort, det er så mange følelser og det er så fantastisk at man bare må gi seg hen og jeg elsker denne musikalen for det. Folketeateret sikter mot stjernene og det funker fett. Og ååå, det er så mange magiske øyeblikk her og så mange scener som jeg spiller om og om igjen oppe i hodet mitt fordi de var så fantastiske. Dette er virkelig brilliant på mange måter!

Terningkast 5!

A robot in the garden :)

Heisann! Siden sist har jeg vært aldeles for spontan og anskaffet premiere-billett til Les Miz på Folketeateret bare fordi jeg har så lyst til å dra på teater for tiden, dessuten fant jeg ut at det var Karin Park som skulle spille Fantine 4. november da jeg skal se Les Miz med mamma og jeg vil se forestillingen med Haddy Nije i den rollen og. Dvs. skal jeg på teater i morgen og jeg gleder meg såååå mye (det spiller ingen rolle at jeg sitter langt bak og at spontaniteten kostet meg 700 kr) <3

Ellers, sånn hva angår musikaler, så har jeg laget albumet Valget - The Musical der jeg tar for meg norske partier og sammenlikner dem med musikaler. Alt av lesere og interesse gjør meg veldig glad. Jeg har også brukt et gavekort på Bryn Senter på fineste skjørtet (svart med røde blomster på, det får meg til å tenke på tango og flamenco) og akvarellmaling til mamma bare for å være snill og oppfordre til kreativitet, jeg har lest søteste boka som jeg straks skal anmelde og jeg har søkt etter inspirasjon på nettet og prøver å la meg inspirere litt av dette bildet for tiden (jeg er ikke like fantastisk dyktig som dette, men jeg prøver å skape min egen vri med regnbuehaler og stjerner, måner og kometer med hvit gelpenn og jeg tror det kan bli litt fint i hvert fall). Ellers vurderer jeg å gjøre et nytt forsøk på Gothnowrimo (skrive gotisk roman i oktober der man kan velge lengde selv) sånn i tillegg til Nanowrimo (har en sånn ide om å skrive om Månedstrollene og at de våkner en morgen og er fanget i et spøkelseshus med onde genier og slikt og så må de komme seg ut derifra), men vi får se. Uansett er livet fint og jeg har nok å drive med (og når jeg tidvis ikke har fullt så mye å drive med finnes nettspill og Youtube og kommer meg til unnsetning).

Uansett har jeg altså lest en søt bok, mer spesifikt denne:

(Cover lånt av Goodreads og det funker som link ditt, mitt cover er dessverre ikke like søtt)

Jeg tenkte nå å dele en anmeldelse av denne finheten av en bok og så kommer neste innlegg antakelig på søndag da jeg altså blant annet kan skrive om TEATER!!!

A Robot in the Garden av Deborah Install

Ben Chambers wakes up to find an unfamiliar object - rusty and lost - sitting underneath the willow tree in his garden. Refusing to throw it on the skip as his wife Amy advises, he takes it home. Ben does not want children, or even a job, and now he has found yet another reason to stay in his study and ignore everyone around him.

It is only when Amy walks out that Ben realises he has now alienated all the human beings in his life. He has only one friend left. This is the story of an unlikely friendship, and how one man opens his heart to a past he did not want, and a future he cannot lose.

*

For det første er det noes om føles veldig riktig med at forfatteren av en bok om roboter har ?Install? som etternavn. For det andre er denne boka adorabel og en av de mest fornøyelige bøkene jeg har lest. Her handler det altså om Ben som ikke vil jobbe eller ha barn og frustrerer vettet av kona si Amy (som jeg i begynnelsen mislikte veldig, men hun ble mer sympatisk på slutten og man forsto henne bedre) av den grunn. Så finner Ben og Amy en robot i hagen sin som får navnet Tang og som Ben beslutter å beholde. Når Amy så forlater Ben drar Ben ut på et eventyr som fører ham rundt omkring i verden for å reparere Tang og der lærer han mye om seg selv og om å ta vare på noen.

Og på sett og vis kan man argumentere med at denne boka egentlig er veldig forutsigbar for man forutser mye av det som skjer og blir sjelden overrasket over utviklingen og dette kunne vært et stort problem om ikke denne boka var så himla sjarmerende fortalt. Jeg leste en anmeldelse på forhånd som kritiserte denne boka for å være «Disney Kids Movie»-søt (noe som i mine øyne er en veldig urettferdig beskrivelse av animerte Disney-filmer siden de kan ha søte elementer, men inneholder så mange døde foreldre og slikt at det er andre ord jeg ville brukt før ordet «søtt», dessuten er de først og fremst spennende og fortryllende og eventyrlige og rørende) og det var egentlig noe av det som gjorde at jeg leste denne boka fordi jeg ville lese noe søtt. Jeg ville lese noe som fikk meg til å smile og kose meg og ga meg lyst på en robot selv og det gjorde denne boka, en bok som er lett sci-fi (pga. roboter og at det foregår i en nær fremtid) og en road trip-historie samtidig.

Hovedgrunnen til å lese denne boka er Tang, en karakter man blir veldig glad i og vil vel og som minner meg litt om Wall-E. Men historien i seg selv er ellers ganske fin og det føles litt filmatisk fordi jeg så lett kan se for meg basically alt som skjer i denne boka i en film, noe som for øvrig har litt med at denne boka altså er ganske forutsigbar og rett frem. Og samtidig er det en herlig naivitet i denne bokas svakheter som gjør at de ikke føles som svakheter for dette er en bok med mye hjerte, tydelig fortalt av noen som virkelig bryr seg om historien hun ønsker å formidle og noen ganger liker jeg bøker som tør å være litt enkle på sett og vis fordi det er nok av historier med store ambisjoner og det er ikke alltid det man har lyst på.

Jeg ville lese om roboter, engasjeres av en fin historie og lese en bok som gjorde meg inderlig tilfreds og i så måte er dette et optimalt valg. Dessuten er det fint skrevet, det er sjarmerende og det appellerer til den delen av meg som elsker Disney/Pixar og Nintendo og alt som blander fornøyelse med nostalgi på ypperlig vis.

Terningkast 5!

Vi mot er av Fredrik Backman er alle følelser på en gang, dessuten er livet ganske ålreit :)

Heisann! Siden sist har jeg lest, fargelagt, fortsatt på ymse prosjekter og fortvilet over at jeg på torsdag leste om sol og sommer i to uker fremover, men nå er det spådd regn og gråvær omtrent hele uka i stedet (jeg er litt for sta for å begynne strømpebuksesesongen alt nå eller å høre på mamma når hun maser om å bruke bukser, så jeg tenkte å kle meg for finvær, men ha lange sokker og jakke på og sydvest i veska og satse på at det holder) fordi jeg syns vi fortjener bedre og sommerlig høst er noe av det fineste jeg vet om. Høst som er mest høst, men krydret med litt sommer på som en slags kanel liksom. Ellers gleder jeg meg til nye klipp med SYTYCD i morgen, jeg er fornøyd med at jeg vant gavekort til verdi av 500 kr på Bryn Senter (jeg har faktisk vunnet gavekort der to ganger før så jeg tror de liker meg veldig godt der) siden jeg ikke har vunnet konkurranser på ganske lenge og jeg var med på billettlotteri på Det Norske Teatret på lørdag der jeg ikke vant noe, men ble inspirert og skrev to sanger etterpå (det er litt det som gjør at jeg tror jeg er ment til å skrive selv om jeg ikke fullfører ting og er eksepsjonelt udisiplinert, det at når jeg må bearbeide følelser er det alltid skrivingen jeg tyr til), dessuten hadde jeg på verdens søteste t-skjorte:

Så jo da, livet er egentlig ganske fint selv om det er lite produktivt og det ikke skjer så mye fremgang på jobbkurset og sånt. Dessuten har jeg bringebær og te og slikt elsker jeg. Og så er Les Miserables ukas musikal på musikalgruppa mi og jeg er sååå fornøyd med illustrasjonen min:

Det føles som om jeg virkelig får det til når jeg forsøker å tegne eller fargelegge for tiden og det er ganske så supert =D

*

Men da tenkte jeg å poste en anmeldelse av denne boka:

En bok der dette er et fint utdrag:

God fornøyelse, anmeldelsen kommer nå og så kommer neste innlegg om noen dager tenker jeg. Ha en fortsatt fin mandag :)

Vi mot er (Björnstad 2) av Fredrik Backman

Det är så enkelt att få människor att hata varandra att det är obegripligt att vi någonsin gör något annat.

Efter de fruktansvärda händelser som skakade Björnstad i första boken berättar Vi mot er historien om månaderna efteråt. De bästa vännerna Maya och Ana lever ut sommaren på en gömd ö och försöker lämna omvärlden bakom sig, men ingenting blir som de hoppas. Rivaliteten mellan Björnstad och grannstaden Hed växer till en ursinnig kamp om pengar, makt och överlevnad som exploderar när städernas hockeylag möts. Samtidigt avslöjas en ung spelares innersta hemlighet och ett helt samhälle tvingas visa vad det egentligen vill stå för. Det kommer sägas att våldet kom till Björnstad det här året, men det är en lögn. Våldet fanns redan här.

Fredrik Backmans Vi mot er, den fristående uppföljaren till Björnstad, är en intensiv skildring av drabbande mänskliga relationer i en liten stad. En berättelse om lojalitet, vänskap och kärleken som utmanar allt.

*

Jeg husker at jeg var litt nervøs da jeg begynte på boka «Björnstad» av Fredrik Backman i fjor, rett og slett fordi jeg hadde hørt at ishockey var en stor del av historien og fordi den skulle være mørkere og mer seriøs enn alt Fredrik Backman hadde skrevet før. Og så var nervøsiteten helt unødvendig fordi boka var helt himla fantastisk, jeg elsket den og det var en av de desidert beste bøkene jeg leste i hele 2016. Følgelig var det fullstendig selvfølgelig at jeg rett og slett måtte ha oppfølgeren med en gang den kom og jeg elsket denne boka og. For Fredrik Backman får meg til å føle alle følelsene i hele verden samtidig og det gjør det til så intens lesning, men samtidig magisk.

Jeg skal ikke gå så nøye inn på handlingen, men det handler om ishockey, kjærlighet og mennesker og aller mest sistnevnte for Fredrik Backman kan skrive med den samme lettheten om gamle som ungdommer og få alt til å føles sant og nært. Og på sett og vis gjorde den første boka i Bjørnstad-serien til Fredrik Backman (bøker som handler om det oppdiktede småstedet Bjørnstad der de mangler mye, men har lidenskap i massevis) sterkere inntrykk på meg og det var kanskje fordi jeg her visste litt mer om hva jeg kunne forvente meg, mens Bjørnstad var mer av en åpenbaring, men det er ikke noe aber siden «Vi mot er» virkelig også var en bok jeg elsket.

Samtidig så er noe av greia med Fredrik Backman at jeg så inderlig godt kan se svakhetene hans og elsker ham for dem. Man kan innvende at han har en viss naivitet og barnlighet i skrivestilen sin og man merker triksene han forsøker seg på med gjentakelser og slike elementer som gjør at man aldri helt glemmer at det man leser er skrevet. Fredrik Backman er smak og behag og mange vil lese ham uten å bli overbevist.

For meg så er svakhetene likevel fordeler for det skaper noe genuint, det er en ærlighet i det Backman skriver og man merker at han bryr seg så mye om fortellingen han forsøker å formidle. Det er fortalt med hjertet mer enn noe annet og for meg var dette derfor en bok jeg ble veldig glad i selv om jeg følte alle følelser i hele verden og det ble veldig intenst fordi man hele tiden vet at noe kommer til å skje og så er man hele tiden redd på vegne av karakterene fordi tenk om han dør og tenk om det skjer, det kan da ikke skje og er redd og betatt om hverandre gjennom litt over 500 sider. Sider der jeg glemte å finne ting å sitere, selv om jeg på sett og vis gladelig kunne sitert alt omtrent, fordi jeg i det hele tatt glemmer alt annet enn å lese og fascineres.

Og man trenger ikke å være interessert i sport for å elske denne boka. Man trenger bare å være glad i mennesker og glad i å lese om folk som brenner for noe. Og så kan man gi seg hen, lese i vei og føle seg så takknemlig over at disse ordene finnes.

Terningkast 6!

Oppsummeringsinnlegg for august :)

Heisann! Sist jeg blogget handlet det om en veldig fin bok og SYTYCD og i dag handler det om å oppsummere august fordi oi, nå er det helt sånn plutselig september :) Før jeg kommer dit hen kan jeg ellers glede meg over andre ting. Som at dette sikkert blir en finfin helg selv om jeg ikke har noen spesielle planer (vurderte å se Biler 3 på kino, men den interesserer meg egentlig ikke så mye så jeg tror kanskje jeg skal se det an litt) og endte opp med å kjøpe en Cola på matbutikken som var dau alt ved første slurk irriterende nok (ja ja, da kan jeg drikke mer te i stedet og satse på at eventuelle brus-innkjøp i morgen er kaldere og godere). Noen helger trenger man egentlig ikke så mange planer, tidvis kan det være plan nok i massevis å lese en hel del, fargelegge i vei og gå spasertur til Liastua på søndag og fryde meg over det mens jeg håper at det blir mye finvær i september. 

Ellers har jeg begynt å se den nye "The Worst Witch"-serien til Netflix (det var en annen tv-serie som het det som jeg husker å ha sett litt av på Julemorgen eller noe liknende på Nrk for en del år siden, men den husker jeg lite av) og det er koselig og Harry Potter-aktig. Jeg har lest og elsket siste boka til Fredrik Backman (anmeldelse kommer til uka). Og jeg begynte i går på en laaang tekst der jeg sammenlinet ymse politiske partier med musikaler (denne teksten vil kanskje dukke opp på Facebook eller her når den er klar). Jeg har i alle fall nok av ting å drive med så det er jo fint. 

Dette fascinerer meg forresten:

Det er litt vanskelig å forstå, men noen har fått til å lage en fungerende kalkulator i spillet Super Mario Maker som demonstreres er og det er veldig imponerende hvordan den faktisk virkelig fungerer. 

Ellers er Book of Mormon ukas musikal på musikalgruppa mi så her er en påminnelse i den forbindelse om at denne sangen er awesome =D

Men da tenkte jeg å ta for meg august bok- og filmmessig sett, en måned som hører til normalen i form av at jeg leste masse, men så ganske lite film. Og da setter jeg i gang, god fornøyelse :)

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for august

BØKER

- Panther av Brecht Evans

Fargerik, ubehagelig og svært fascinerende grafisk roman. 

- Balthasar Bruns detektivbyrå (Mysteriet med den forsvunne katten) av I. E. Steinman

Lettlest og fornøyelig, men ikke så veldig minneverdig. Likevel fin nok. Terningkast 4!

- Eliza and her monsters av Francesca Zappia

Flott formidlet ungdomsbok i særdeles behagelig skrivestil som jeg likte skikkelig godt siden jeg følte at forfatteren forsto tingene hun skrev om så godt og så føltes det nært og sant på den beste måten. Terningkast 6!

- The tale of Angelino Brown av David Almond

Søt, naiv og sjarmerende liten bok. Terningkast 4!

- Being miss Nobody av Tamsin Winters

Velskrevet, viktig og litt trist. Terningkast 5!

- Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman

Interessant, sår og spesiell bok med en veldig god hovedperson. Terningkast 5!

- Tragidoodles av Ben Cameron

Sjarmerende, artig, tragisk og bittersøt samling tegninger som gjør at du får dårlig samvittighet over å smile og le over ting som føles feil å finne glede i. Terningkast 5!

- Navigating Early av Clare Vanderpool

En nydelig puslet sammen bok der alt henger sammen og magien finnes i detaljene. Terningkast 5!

- Vi mot er (Björnstad bok 2) av Fredrik Backman

Skal anmeldes til uka, men det meste jeg leser av Fredrik Backman kan egentlig oppsummeres som "alle følelser i verden på en og samme tid" og jeg elsker bøkene hans for det. Og denne var nydelig og uendelig menneskelig. Terningkast 6!

FILMER

- Spiderman: Homecoming

Underholdende superhelt-film med en fantastisk Spiderman og mye sjarm. Smart og god til å balansere superhelter og action med high school-film. Terningkast 4!

Da er jeg klar for september, en måned jeg har tro på at vil bli super =D Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi og god fornøyelse.

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017

Søk i bloggen

Akima K. Montgomery

32, Oslo

Bokorm, forfatterspire, musikalelsker, lyktestolpefan og generelt sett karolinsk person som ellers vil ønske alle lesere, nye som gamle, velkomne og håper at de har det koselig her i min lille verden av babbel <3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker