hits

Smakebit på søndag og sånt :)

Heisann! Det er søndag og livet er fint fordi jeg har noen veldig supre planer henholdsvis fredag og lørdag i den kommende uka. Ellers ryddet og ordnet jeg en del i går fordi jeg av ymse grunner var nødt til det, men jeg fikk også vært på spillkveld og vunnet to runder Scrabble og det er enda mer essensielt. 

Og ellers skjer det egentlig ikke så mye spennende, men jeg har Professor Layton-spill på Nintendo 3DS og Zelda på Nintendo Switch og ordspill på nettbrettet mitt og ikke-eksisterende selvdisiplin og det er en farlig kombinasjon. Heldigvis finner jeg mye tid til fargelegging og jeg tror jeg egentlig er mer i en fargelegging enn skriving-periode, sånn er det jo av og til, det viktigste er uansett å fylle dagene med kreativitet og når jeg fargelegger flyter alt, da er alt fredfullt. For øvrig gleder jeg meg til vår for nå begynner jeg å bli litt lei av vinter, men det kommer nok til slutt og jeg er egentlig mest lei av at det er så glatt og at all snøen gjør det vanskelig å komme seg frem, Dessuten kan jeg ikke glede meg over at den er pen å se på fra leiligheten min for det er bygningsarbeid på blokka mi så jeg har i grunnen bare stillasjer som utsikt nå for tiden og å se snø innenfra mens jeg drikker te er jo det beste med vinterperioden etter jul. 

Nok om det. Nå tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

(Bildet er link til Goodreads der bildet er lånt fra.)

In 1944, in a sleepy English village, Daniel and his emotionally-distant mother, Annabel, remain at home while his father is off fighting a war that seems both omnipresent and very, very far away.

When mother and son befriend Hans, a German PoW working on a nearby farm, their lives are suddenly filled with excitement - though the prisoner comes to mean very different things to each of them. To Annabel, he is an awakening from the darkness that has engulfed her since Daniel's birth. To her son, a solitary boy caught up in the mythical world of fairy-tales, he is perhaps a prince in disguise or a magical woodchopper. But Daniel often struggles to tell the difference between fantasy and reality, and Hans has plans to spin a special sort of web to entrap mother and son for his own needs.

*

Over har vi et synopsis for denne boka, en bok jeg lånte fra biblioteket fordi jeg elsker historier med eventyrelementer. Og en ting jeg liker ganske godt er at hvert kapittel i denne boka starter med korte utdrag fra ymse eventyr (selv om det er en fare ved dette grepet og i og med at da jeg leste Inkheart som tenåring, en bok jeg hadde veldig lyst til å like på grunn av konseptet, men ikke falt helt for så hadde den et liknende grep med å starte kapitlene med utdrag fra ymse bøker og så likte jeg utdragene fra andre bøker bedre enn selve bokas historie, hvis denne boka ikke engasjerer nok så kan jeg ende opp med å like utdragene fra eventyrene best på litt samme måte og det hadde vært lite hensiktsmessig). Uansett så langt har jeg likt denne boka greit nok, men jeg tror det er en sånn bok som jeg vil like bedre etter hvert og det lover jo ellers godt at denne boka har fått veldig positive kritikker på Goodreads. 

Her er et utdrag:

Håper bildet ikke er for uklart. Jeg prøvde også å lete opp noen sitater på nettet, men fant ikke noe. 

Uansett gleder jeg meg til å lese videre. 

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese :)

*

Men da tenkte jeg å få kommet i gang med andre søndagsplaner og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

Turtles all the way down :)

Heisann! Det er torsdag og hver gang det har hendt en skoleskyting så tenker jeg på denne sangen:

Og jeg skal ikke skrive om skoleskytingen i USA i dette innlegget, men jeg hater at jeg måtte skrive "hver gang" fordi det impliserer at jeg må tenke på denne sangen av feil grunn alt for ofte når jeg vil kunne tenke på denne sangen bare fordi det er en svært viktig og smart og fin sang som viser enda en god grunn til at jeg syns Jason Robert Brown er super. Og sånn om vi kunne hatt henholdsvis Lin-Manuel Miranda, Stephen Sondheim og Jason Robert Brown som delte på rollen som USAs president er jeg oppriktig sikker på at det hadde vært veldig bra for verden, jeg har så mye mer tiltro til musikalkomponister enn Trump.

*

Nok om det. Ellers skjer det ikke så mye spennende, men jeg leser og spiller Nintendo og skriver og fargelegger og kjeder meg egentlig ganske lite så det er jo fint. Dessuten er det spillkveld på lørdag og det blir trivelig :) Jeg er ellers litt lei av kombinasjonen av masse snø og glatthet for det er veldig kronglete å komme seg frem for tiden og det er en del av meg som gleder meg til vår selv om verden er veldig pen. 

Uansett, dette innlegget skal egentlig handle om en bok, nærmere bestemt denne:

Denne boka kan sikkert være litt smak og behag for det er en sånn bok der det ikke skjer så mye og der ting handler mer om tanker enn handling, dessuten funker ikke kjærlighetsdelene i denne boka helt for meg, men ååå som jeg likte denne boka. Nå skal jeg avslutte dette innlegget med en litt rotete anmeldelse og så kommer neste innlegg på søndag. Vi bables og god fornøyelse!

Turtles all the way down av John Green

 

Sixteen-year-old Aza never intended to pursue the mystery of fugitive billionaire Russell Pickett, but there?s a hundred-thousand-dollar reward at stake and her Best and Most Fearless Friend, Daisy, is eager to investigate. So together, they navigate the short distance and broad divides that separate them from Russell Pickett?s son, Davis.

Aza is trying. She is trying to be a good daughter, a good friend, a good student, and maybe even a good detective, while also living within the ever-tightening spiral of her own thoughts. 

In his long-awaited return, John Green, the acclaimed, award-winning author of Looking for Alaska and The Fault in Our Stars, shares Aza?s story with shattering, unflinching clarity in this brilliant novel of love, resilience, and the power of lifelong friendship.

*

Det er et uttrykk som sier noe sånt om at forskjellen på virkelighet og fiksjon er at fiksjon er nødt til å gi mening og jeg tenkte på det da jeg leste slutten på denne boka nettopp fordi slutten for meg var litt forvirrende og så føltes det så riktig fordi det bare understreket at denne boka ikke føltes oppdiktet. Dette er en bok som for meg føltes sann og nær og kanskje er det fordi det handler om OCD og er skrevet av en forfatter som har det selv, men mer handler det om at dette var en bok som i det hele tatt ikke presenterte noen enkle løsninger og som gjorde at man satt igjen med en masse tanker på slutten. Og noen ganger ønsker jeg meg en mer lukket slutt som føles som en full sirkel, men her var den åpne slutten som man finner her helt perfekt.

Og jeg starter i feil ende, men jeg pleier aldri å like avslutninger og her funket det så godt og sånt må nevnes. Dessuten virkelig likte jeg denne boka for den er ikke perfekt og John Green har hatt en sterkere historie i tidligere bøker, men det var så godt skrevet og så intenst selv om det egentlig ikke skjer så mye og det satte jeg veldig pris på.

John Green er en av de forfatterne der jeg alltid ender opp med å lese det til slutt når han gir ut nye bøker og mens jeg ikke faller like mye for alt så er det alltid givende og interessant. Og mens det finnes ting å kommentere på så liker jeg personlig hvor modne og kloke tenåringene han skriver om er. Noen vil påpeke at det ikke er helt realistisk, men samtidig er jo noe av magien med en bok at ikke alt trenger å være helt realistisk og mens John Green har øyeblikk der skrivingen hans nesten blir litt for velformulert på en måte der det nesten nærmer seg det pompøse, klarer han balansegangen sånn jeg ser det.

Og så handler denne boka egentlig aller mest om OCD og den viser hvordan det egentlig er for jeg har det ikke selv (heldigvis), men denne boka viser hvordan det ikke er å være super-renslig eller mye av det mange tenker når de hører navnet, men det handler om å ikke kunne kontrollere tankene sine. Aza som er hovedpersonen i denne boka har tankespiraler som spinner og spinner og som gjør henne livredd for bakterier og det er ikke noe quirky eller sjarmerende med det, i stedet er det skummelt og intenst fordi de fleste har noen tvangstanker, men de kan ta seg i det og tenke på noe annet, men for Aza er det altoppslukende og altomsluttende og jeg setter veldig pris på hvor direkte og ærlig denne boka er om hvordan det faktisk er å slite med psykiske problemer som OCD. Man skjønner at John Green virkelig har erfaring med OCD selv og han formidler hvordan det kan være på en måte som gjør at jeg føler at jeg kan forstå det (selv om man aldri helt kan forstå det når man ikke har det selv) og skremmes av hvor mye tanker kan gjøre med tilværelsen.

Og dette er en rotete anmeldelse for jeg vet ikke helt hva jeg vil si, jeg vet bare at dette var en bok jeg fikk mye ut av å lese og at det nok er en av de smarteste og mest velskrevne ungdomsbøkene jeg har lest i år. Det er fortsatt ikke så perfekt at det er en sekser, men en veldig sterk femmer er denne boka definitivt.

Nå skal jeg dele litt sitater fordi denne boka er veldig siterbar:

 

You're both the fire and the water that extinguishes it. You're the narrator, the protagonist, and the sidekick. You're the storyteller and the story told. You are somebody's something, but you are also your you.

*

The problem with happy endings is that they're either not really happy, or not really endings, you know? In real life, some things get better and some things get worse. And then eventually you die.

*

I was so good at being a kid, and so terrible at being whatever I was now.

*

We always say we are beneath the stars. We aren't, of course?there is no up or down, and anyway the stars surround us. But we say we are beneath them, which is nice. So often English glorifies the human?we are whos, other animals are that?but English puts us beneath the stars, at least.

*

Every loss is unprecedented. You can't ever know someone else's hurt, not really - just like touching someone else's body isn't the same as having someone else's body

*

I thought about him asking me if I'd ever been in love. It's a weird phrase in English, in love, like it's a sea you drown in or a town you live in. You don't get to be in anything else?in friendship or in anger or in hope. All you can be is in love. And I wanted to tell him that even though I'd never been in love, I knew what it was like to be in a feeling, to be not just surrounded by it but also be permeated by it, the way my grandmother talked about God being everywhere. When my thoughts spiraled, I was in the spiral, and of it. And I wanted to tell him that the idea of being in a feeling gave language to something i couldn't describe before, created a form for it, but I couldn't figure out how to say any of that out loud.

*

Something about looking up always makes me feel like I?m falling.

*

Om Oslo - en kjærlighetshistorie og meget sofistikerte hunder på t-banen :)

Heisann! Det er mandag, livet er fint fordi det er noen ting som ordner seg her i verden og det er riktignok litt mindre fint å tenke på at det skal være bygningsarbeid i leiligheten min med bråk og mas og håndverkere som holder på mellom kl. 7-17 fra 5 - 15 mars, men jeg får leve i nuet og ta det når det kommer. 

Og ellers handler livet om bøker og Nintendo og å smile over at det er spillkveld til helgen (og egentlig hadde jeg fått det for meg at Shape of Water hadde premiere på førstkommende fredag, men det er visst 23. februar i stedet og det passer også fint siden neste uke da kan inneholde både kino, teater og bibliotek og dermed være kongefenomenal mens denne helgen blir mer avslappende og fin sånn sett). 

Ellers skrev jeg litt på t-banen på lørdag og før jeg skriver om Oslo - en kjærlighetshistorie, tenkte jeg å dele en random liten dings jeg skrev på t-banen da jeg så en hund som så veldig sofistikert ut. God fornøyelse :)

Den sofistikerte t-bane-hunden

 

T-banen inneholder mye rart, men det mest interessante den dagen er en hund med et grønt dekken, hvis eier snakker engelsk, noe som føles veldig riktig. Det er nemlig veldig lett å tenke seg denne hunden som britisk. Blant alle de mange tingene jeg ikke vet så vet jeg ikke hvilken rase denne hunden har, men jeg vet at den utstråler eleganse. Dette er en sofistikert hund, en hund som ville glidd rett inn i et av Londons rikeste nabolag. Dette er en hund som ser ut som, og har et uttrykk, som gjør at det er det letteste i verden å tenke seg den som en hund som er skapt til å drikke te mens den pratet om kunstens vitenskap og vitenskapens kunst og i tillegg litteratur og teater fordi det hadde vært selvfølgelig konversasjonsfelt for den det og. Altså om hunder driver med sånt da, det er ikke sikkert, men i og med hvor få britiske hunder jeg kjenner til så føles det godt mulig at distingverte britiske hunder driver med sånt. Er kloke og underfundige og ler på akkurat de rette stedene uansett. Og denne hunden kunne vært en av dem og hva tenker den da om å være i Oslo i stedet og gå av på Risløkka. Risløkka er absolutt fint nok, men det er ikke duften av Earl Grey te i nærheten av en park i London som helt sikkert inneholder minst et britisk ekorn som lager ekornlyder som har et svakt snev av britisk aksent ved seg fordi det er et innmari smart ekorn. Det er et ekorn som er med i dyrenes versjon av Mensa og som en dag kommer til å skrive en bok om en dame som kaller seg selv jente selv om hun er over tretti, og som sitter på en t-bane i Oslo, Norge. Ekornet vet ikke at damen/jenten/sammensuriet han skriver om en gang diktet opp nettopp ham som en videre tanke etter å ha fundert over en grønndekket sofistikert hund som forlot livet hennes med en selsom selvfølgelighet før den entret en hvit og snøkledd verden. En verden der selv de aller mest elegante hunder kan tisse i snøen og en med letthet kan forestille seg at akkurat det tisset danner et symbol som den rette kryptologen kunne funnet ut at var svaret på alle livets mest mystiske mysterier. En gåte som besvarte spørsmålet om hva som var meningen med livet eller hvorfor tiden føles lengre når man kjeder seg enn når man har det gøy eller hvorfor alle tankespill om helt randomme ting som grønndekkede tilfeldige hunder på sikt alltid ender opp med et ønske om å være hvor som helst i verden så lenge det stedet inneholdt te.

*

Nå tenkte jeg å poste en sang fra ukas musikal på musikalgruppa mi for å ha mer enn bare tekst her og det er "She loves me" med Zachari Levi fordi den er veldig fin:

Og så kan jeg poste litt tanker fordi jeg så Oslo - en kjærlighetshistorie på Rommen Scene i går og den var veldig fin og det var et av de tilfellene der det føltes feil å gi terningkast så her er bare litt tilfeldige tanker om alt sammen. Håper det er interessant nok lesning og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Et utvalg tanker om Oslo ? en kjærlighetshistorie

  • Det var veldig fint å for en gangs skyld se en musikal gjennom blikket til en som ikke kjenner alle sangene og storyen fra før. Å elske musikaler er veldig fint, men det betyr også at jeg sjelden overraskes av ting som skjer på scenen siden jeg som regel vet litt for mye om musikaler jeg ser på forhånd og har noen dannede forventninger i utgangspunktet. Her visste jeg bare at det handlet om Oslo og kjærlighet og det var fin variasjon å kunne se en musikal fra det perspektivet.
  • Det er folk i Norge som brenner enda mer for musikaler enn meg og som ikke lar drømmen om å skrive og komponere musikaler bli en drøm, men faktisk gjør det. Oslo ? en kjærlighetshistorie har ide og musikk av Miguel-Angel Fernandez, sangtekster av Caroline Glomnes og manus av Marius Leknes Snekkevåg og det inspirerer. Det gir meg lyst til å finne frem t-banemusikalprosjektet jeg hadde i 2013 og endelig prøve å redigere det (jeg har til og med ny tittel klar: Linje 5 og ideer om å gjøre det mer fokusert på Oslo og med en klarere rød tråd som gjør metaforen «t-banetur som metafor for livet» mer tydelig). Jeg liker at det er folk som tar sjanser og står på og som på lik linje som meg vil at Norges musikalverden skal være noe mer enn bare de aller mest kjente klassikerne som Grease og Les Miz og slikt.
  • Det er en ganske enkel historie egentlig, men det funker. På samme måte som det funker utrolig godt at scenografien er veldig enkel fordi det handler ikke om det, det handler om å formidle en historie og skape karakterer man bryr seg om og det får man her. Og så handler det om kjærlighet og det er en bittersøt, men mest søt slutt som føles håpefull og det er bra.
  • Det er så mange flinke musikalartister her i landet. Her er jo Trond Teigen og Liv-Unni Larsson med og de vet jeg jo at er fantastisk dyktige, men det var også mange mer ukjente navn her og alle briljerte både hva angikk sang og skuespill så det ble innmari fint.
  • Rommen Scene er en koselig scene. Liten og intim og med en veldig behagelig atmosfære og forholdsvis behagelige stoler. Yay!
  • Jeg liker at det handler om Oslo. Det blir så nært med en gang og det gjør ting fint.
  • Hva angår svakheter er det småting å kommentere på med dramaturgien i form av at noen scener er litt lenger enn de hadde trengt å være. Samtidig er det omstendelige også litt sjarmerende for det føles realistisk så dette er ikke egentlig en veldig stor svakhet.
  • Og ellers var musikken fin selv om jeg har glemt melodiene allerede, tekstene var gode og hadde smarte og litt mindre opplagte rim og ja, dette er en musikal som er verdt å få med seg om man får muligheten.
  • Yay og hurra for nye norske musikaler om Oslo og kjærligheten =D

Ymse ting og tang i det karolinske liv :)

Heisann! Det er fredag, i går var jeg hos tannlegen på grunn av et lite hull og det gikk kjempefint og i morgen har jeg tenkt å se Pixar's Coco på nytt fordi den var så himla fin og når jeg elsker nye Disney- eller Pixar-filmer trenger jeg visst å se dem på kino på originalspråket mer enn en gang ;)

Og ellers er livet så flott fordi jeg har mange ting å glede meg til fremover og det er mye lettere å fokusere på de tingene enn de tingene som bekymrer meg litt. Dessuten er Zelda-spillet mitt fortsatt supert, jeg har fine bøker å kose meg med og jeg tenkte å nevne mer om det senere, men det ser ut til at jeg skal til London i begynnelsen av april og det er jo ganske kult å tenke på <3

Ellers så fikk jeg tak i en ny fargeleggingsbok for to uker siden eller noe der omkring og det går ganske fint med bildet jeg holder på med nå:

Det er ikke helt ferdig enda, men det er et fint utgangspunkt og det er jo bra :)

Og ellers så betyr å ha dilla på Zelda: Breath of the Wild også å ha dilla på alt av videoer om spillet på Youtube, deriblant videoene til Dannydinosaur som er veldig randomme, men likevel fornøyelige:

Og generelt sett får jeg gjort veldig lite fornuftig for tiden fordi det er så mange fristelser så jeg burde egentlig late som om jeg er en person med selvdisiplin og late som så godt at jeg blir det. 

Men livet er uansett en fin dings selv om dette innlegget godt muligens utstråler litt at jeg er litt fantasiløs på bloggfronten for tiden, ikke minst fordi fantasiløsheten kommer til å gå fort over siden jeg f.eks. alt på mandag kan skrive om Oslo: En kjærlighetshistorie som er en ny norsk musikal som jeg og mamma skal se på Rommen Scene på søndag (for en gangs skyld vil jeg ikke kjenne en musikal jeg ser aldeles for godt, jeg vil faktisk kunne overraskes underveis og se noe der jeg ikke vet storyen eller kjenner sangene på forhånd, akkurat det blir fin variasjon) og når jeg er ferdig med boka jeg holder på med nå så har jeg noen bøker jeg har gledet meg til å lese lenge ventende på meg som jeg vet at må anmeldes når de er lest ut så yay :)

Uansett. Neste innlegg kommer på mandag og frem til da håper jeg alle får en finfin helg =D

Tankespill om de nominerte til beste sang Oscar 2018 :)

Heisann! Det er tirsdag og om vi ser bort i fra at jeg gruer meg litt til torsdag fordi tannlegen fant et hull da jeg var hos ham i forrige uke (og tenk om å bore, som jeg ikke husker som så ille, plutselig er verre enn jeg husker det, det er en del av meg som er flink til å bekymre meg for alt sånt), så er livet ganske fint. For eksempel ser det ut til at helgen kommer til å inneholde teater og kino nå muligens (jeg og mamma skal muligens se Oslo: En Kjærlighetshistorie og I, Tonya til helgen), dessuten har jeg nok av ting å drive med så det er jo fint. 

Men i dag tenkte jeg å poste de fem sangene som er nominert til beste låt Oscar-messig sett og kommentere dem før jeg trekker en slags konklusjon om hvem jeg personlig heier mest på. Da setter jeg i gang, god fornøyelse :)

Tankespill om de nominerte i kategorien beste låt Oscar 2018

- Mighty River av Mary J. Blige fra filmen Mudblood

Denne sangen hadde jeg ikke hørt før, litt på samme måte som jeg heller ikke hadde hørt om filmen den er hentet fra. Og konklusjonen er at jo da, denne sangen er jo fin. Den er godt fremført og det med et engasjement som gjør at man hører at sangen betyr mye for Mary J. Blige som synger her, dessuten har den en melodi som høres velkjent ut på den måten at man føler at man har hørt omtrent samme sangen på radio flere ganger før selv om man ikke har hørt denne sangen spesifikt. Samtidig så har denne sangen et problem i at den er litt for kjedelig. Den tar liksom aldri av. I tillegg minner den meg om sanger som "Do they know it's Christmas", dvs. sånne sanger der man føler at man burde ha dårlig samvittighet nærmest om man ikke elsker det fordi man merker hvor sympatisk og velment det er, men så klarer man ikke å bli så veldig engasjert av det likevel. Men det er som nevnt godt sunget og mens jeg tviler sterkt på at denne sangen vinner, så skjønner jeg at den er nominert.

- Mystery of Love av Sufijan Stevens fra Call me by your name

Mens videoen til Mighty River også har bilder fra filmen den er hentet fra så gjør dette grepet mer inntrykk her siden jeg faktisk har sett Call me by your name, en film som jeg likte veldig, veldig godt. Og denne sangen er veldig behagelig å lytte til selv om det også er en ganske monoton sang, sånn i form av at melodien egentlig bare er det samme igjen og igjen. Men det er en sånn suggerende stemning i det og det at det synges ganske lavt gjør også at man må lytte nøyere etter og da blir dette litt suggerende og hypnotisk og musikk man kan flyte på som er vel så stemningsfull som filmen det er hentet fra. Selv tror jeg også at denne sangen har store sjanser til å vinne og mens jeg personlig heier mer på Remember Me og This is me, så blir jeg på ingen måte skuffet om årets beste sang fra en film er nettopp det mest drømmende, ettertenksomme og behagelige av alt. 

- Remember me av Kristen Anderson-Lopez og Robert Lopez fra Coco

Denne sangen er utrolig viktig for filmen den er hentet fra (og Coco altså, ååå som jeg elsket den filmen) og dette er en virkelig skjønn sang. Mens de meksikanske rytmene i Coco i utgangspunktet ikke er musikk jeg ville lyttet så mye til så funker det så godt i Coco, en film der musikken er svært essensiell. Og denne sangen er en sang vi i filmen opplever i flere versjoner og mens dette ikke er den mest rørende versjonen, så er det denne versjonen man blir mest glad av å lytte til. Det er en varme ved denne sangen ved alt fra melodien som er koselig, nær og radiovennlig til teksten som er litt "god natta sang"-aktig på den beste måten og det er dessuten fint sunget og rett og slett trivelig å lytte til så det er bra. Med det sagt så er kanskje noen av de andre nominerte litt mer umiddelbare, men jeg blir veldig glad om denne sangen vinner altså.

- Stand up for something av Diane Warren og Common fra Marshall

Dette er også en film jeg vet veldig lite om, på lik linje med hvordan denne sangen er helt ny for meg. Men jo, dette er fengende og jeg liker melodien her veldig godt, det føles sterkt og det er i tillegg flott sunget av Audra Day og finfint rappet av Common her og de virker som om de virkelig tror på det de synger og tar det seriøst og da tar man det alvorlig selv. Det er dessuten et godt budskap her, men samtidig så er kanskje budskapet litt en svakhet fordi det og tittelen er litt klisjé, noe som er litt synd siden melodien her er ganske sterk. Konklusjonen er vel at det er mye å like her, men jeg tror det er ganske liten sannsynlighet for at denne sangen vinner likevel, jeg tror kanskje det lille ekstra mangler sånn sett. Men om jeg finner et klipp fra Oscar-utdelingen der denne sangen fremføres så ser jeg det med glede.

- This is me av Pasek & Paul fra The Greatest Showman

Det er imponerende og smått misunnelsesverdig å tenke på at duoen Benj Pasek & Justin Paul (som i fjor var låtskrivere bak sangen City of Stars som vant Oscar for beste låt 2017, i tillegg til at de vant flere Tony Awards-priser for Dear Evan Hansen) begge er født i 1985 (de er like gamle som meg og har hatt så mye suksess allerede, wow!) for de har en merittliste som det stråler av. Og i år står de altså bak musikken i The Greatest Showman og mens The Greatest Showman var en flott film som dog skuffet litt med å være litt for lett og forutsigbar, så var musikken bare flott. Denne sangen for eksempel er veldig fin. Og den er den kanskje mest umiddelbare av de nominerte sangene i år i form av at melodien fester seg veldig fort. Og så er det utrolig flott sunget med Keala Settles sterke stemme i spissen og det er en sterk tekst som i likhet med flere av de andre av årets nominerte sanger har et ganske håpefullt budskap. På den negative siden så er nok noen av de andre nominerte sangene mer unike og originale, men jeg tror likevel denne sangen har gode muligheter til å vinne beste låt i år.

Selv så heier jeg altså mest på Remember Me og This is me, men jeg blir også glad om Stand up for something vinner siden jeg likte melodien der veldig godt og jeg syns det vil være morsomt om Mystery of Love vinner fordi den er den mest unike og stemningsfulle av årets nominerte og føles annerledes enn mye annet som har vunnet beste låt. Jeg blir jo uansett ikke skuffet for alle disse sangene har jo i alle fall noe fint ved seg, men jeg blir nok med det sagt mest overrasket om Mighty River vinner siden jeg syns de andre sangene har mer særpreg ved seg. Jeg tror likevel This is me og Remember Me og til dels Mystery of Love nok er de sangene blant de nominerte som i tillegg til egne fine kvaliteter også er de som mest bærer filmens budskap med seg og det er jo essensielle grep det og, men vi får se. 

*

Og med det har jeg skrevet litt om nominerte sanger og slikt og neste innlegg kommer antakelig på fredag så da bables vi. :)

Coco og smakebit på søndag :)

Heisann! Det er søndag, jeg skal antakelig gå tur til Liastua etterpå og ellers er livet ålreit fordi Nintendo og bøker og slike finheter :) 

I dag tenkte jeg å skrive om Coco, men først tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

(Bildet er lånt fra Goodreads-siden til boka, som bildet linker til, siden mobilen min lekte "bruke evigheter på å laste opp bilder til dataen"-leken så da gikk ikke det.)

Uansett. Dette er boka "Memoirs of a polar bear" av Yoko Tawada, en bok jeg hørte om for noen måneder siden og ble nysgjerrig på siden det skulle handle om tre isbjørner og fortelles fra deres perspektiv. Så langt har ikke denne boka vært så veldig engasjerende, men så har jeg også bare lest tolv sider og jeg tror det vil bli mer fascinerende etter hvert. Og jeg liker konseptet godt og tror dette kan bli en av de litt sære, men likevel magiske bøkene som føles litt annerledes på den beste måten.

Her er noen smakebiter i form av sitater jeg kom over på Goodreads-quotes-siden til denne boka, sitater som gjør at jeg gleder meg til å lese videre og finne dem selv siden det er ganske fint:

I always feel myself being thrust back into loneliness when someone tells me it's cold on a hot day. It isn't good to talk so much about the weather ? weather is a highly personal matter, and communication on the subject inevitably fails.

*

Time could not be compared with any sort of food: nibble at it as greedily as you liked, there was never any less of it. Knut felt powerless in the face of time. Time was a huge ice block made of loneliness.​

*

After the death of all living creatures, all our unfulfilled wishes and unspoken words will go on drifting in the stratosphere, they will combine with one another and linger upon the earth like fog. What will this fog look like in the eyes of the living? Will they fail to remember the dead and instead indulge in banal meteorological conversations like: "It's foggy today, don't you think?

*

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese :)

*

Ellers har jeg altså sett Coco så her er først en trailer:

Coco

Det irriterer meg alltid like mye at animasjonsfilmer fra Disney og Pixar a) kommer på kino i Norge tre måneder etter originalpremieren fordi det insisteres på å dubbe dem og b) har for få forestillinger på originalspråket. Coco fikk jeg sett på originalspråket, men for å se den 15:00 på en lørdag (som er optimalt for meg) måtte jeg velge Supreme-salen til Ringen der det kostet 50 kr ekstra for billetten (og selv har jeg ikke nok peiling på det tekniske til å merke om det var noe særlig forskjell på lyd og bilde i den salen i forhold til andre saler). På den positive siden var dette omtrent det eneste å kommentere på for denne filmen var helt nydelig. Og der et av de få problemene med Pixar har vært at de har startet fantastisk, men ikke funket like godt på slutten (f.eks. det første kvarteret av Up og de første tre kvarterene av Wall-E er elsk, men så er resten av filmene bare veldig fine) så har de med Inside Out og nå Coco skapt filmer som funker like godt hele veien.

Uansett. Coco handler altså om 12 år unge Miguel som elsker musikk, men som kommer fra en familie som avskyr musikk fordi Miguels oldefar forlot familien for musikken. Og så er Miguel fast bestemt på at han skal satse på drømmen uansett og skal til å låne gitaren til sin avdøde helt da han på mystisk vis havner i de dødes rike under den meksikanske feiringen De dødes dag. Så handler det om å komme seg hjem før det er for sent og slikt. Og samtidig handler denne filmen egentlig om noe annet enn man forventer først og da noe annet som gjør at tittelen gir veldig mye mer mening når man har sett denne filmen, en film jeg virkelig merker at jeg trenger å se igjen for å se hvordan den er når man vet hva som kommer i forhold til hva man får når man ikke er forberedt.

I alle fall er denne filmen nydelig. Pixar har hatt andre filmer som er morsommere og med mer umiddelbare karakterer og smartere skript, men jeg syns dette likevel er et mesterverk og hvis man vil virkelig føle en film så er denne perfekt. Personlig elsket jeg denne historien om døden, om familie og om musikk og jeg elsket også hvordan dette er det nærmeste Pixar har kommet å lage en musikal. Og jo da, musikken, som bærer preg av det meksikanske, er ikke alltid helt min smak eller noe jeg ville lyttet masse til ellers, men det funker så godt her og særlig Remember Me er en sang jeg ble veldig glad i.

Og milde melkespann, animasjonen! En ting er at det er så fargerikt og sprudlende med varme farger som stråler mot deg, men så er det også så imponerende. Eksempelvis er det jo det jeg har lest om at når Miguel i en scene spiller gitar mens han ser en film med en annen som spiller gitar da stemmer hvor Miguel har fingrene på gitaren med tonene på ekte. Eller så har vi en veeeldig gammel karakter med masse rynker og da er det nesten skummelt hvor realistisk det er tegnet. Pixar får til ting med data-animasjon som er så himla flott og jeg elsker det.

Videre er det altså en veldig fin og rørende historie, det er kule karakterer (Miguel er for eksempel en veldig super hovedperson) og mens jeg ikke skal røpe for mye så inneholder denne filmen en skurk som er en av de mest realistiske skurkene jeg har sett i en av Pixar og Disneys film. Og det er virkelig en hyllest av meksikansk kultur og tro denne filmen, noe som er flott, dessuten var det noen som var skeptiske på forhånd fordi dette på papiret høres ut som en ganske lik film som animasjonsfilmen «The Book of Life» som kom for noen år siden, men dette er en helt annen historie, det eneste disse animasjonsfilmene deler er egentlig settingen og det er det.

Konklusjonen er at for meg er denne filmen en film som jeg likte veldig godt og som jeg tror jeg bare vil like mer og mer for hver gang jeg ser den. Og det er kanskje ikke en like umiddelbar film som noen av Pixars andre mesterverk og jeg tror ikke dette er en film absolutt alle vil elske. For meg funket dette likevel skikkelig godt og jeg klarer egentlig ikke å finne noe å kritisere her sånn rent utover at det kanskje er noen få steder ting fortelles litt omstendelig og at det finnes noen premisser man må akseptere for også å akseptere denne filmen. Alt dette er dog småting.

Terningkast 6!

Oppsummeringsinnlegg for januar :)

Fin ting: i morgen skal jeg endelig se Coco, noe som er synonymt med å høre flere versjoner av denne sangen:

 

Det er dessuten synonymt med å se fantastisk Pixar-animasjonsfilm igjen og jeg tror det blir sååå fint, jeg gleder meg skikkelig! 

Ellers så skjer det ikke så mye spennende for tiden, men vi er i gang med februar og det er fint og denne helgen skal det dessuten være optimalt vintervær der det er kaldt, men likevel ikke for kaldt, og sol samtidig og verden er pen på slike dager. Og så har jeg mye å lese på, jeg har et nytt skriveprosjekt, jeg har fortsatt dilla på Zelda: Breath of the Wild (nå har jeg funnet en labyrint som jeg har skikkelig lyst til å komme meg til fordi jeg elsker labyrinter) og jeg spiller ordspill på nettbrettet mitt mens jeg ser gamle Friends-episoder på Netflix litt for ofte. 

Men da tenkte jeg å oppsummere januar bok- og filmmessig sett, en måned der det lenge så ut til at jeg ville ende opp med å lese syv bøker før de siste to bøkene gikk skikkelig fort å lese og vips ble det hele ni bøker. God start på bokåret 2018 altså :) Og så fikk jeg sett to filmer på kino og det var fint og nå kommer oppsummeringen sånn seriøst liksom så da setter jeg i gang og så kommer neste innlegg på søndag =D

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for januar

BØKER

- The One Hundred Nights of Hero av Isabel Greenberg

Virkelig fascinerende, feministisk og mytisk grafisk roman som var eventyrlig og flott. Terningkast 6!

- Cici's Journal av Joris Chamblain og Aurélie Neyret

Nydelig tegnet og fint fortalt grafisk roman om vennskap og mysterier. Terningkast 5!

- The girl who saved Christmas av Matt Haig

Herlig skrevet, finfint illustrert og helt magisk julebok. Terningkast 5!

- The land of Neverendings av Kate Saunders

Fantasifullt og ålreit, men jeg likte ikke skrivestilen helt og ble ikke så veldig engasjert. Likevel greit nok. Terningkast 4!

- Made you up av Francesca Zappia

Fascinerende, velskrevet og sær ungdomsbok om hva som er og ikke er virkelig. Terningkast 5!

- The Glass Town Game av Catherynne M. Valente

Flott fortalt, lekende og original med gode karakterer og et fantastisk språk som var elsk. Terningkast 5!

- Autoboyography av Christina Lauren

Veldig fin, velskrevet og sårsøt ungdomsbok om religion og skriving og homofil kjærlighet og sånt. Terningkast 5!

- Keeperen og havet av Maria Parr 

Sympatisk og så skjønt fortalt om vennskap og utfordringer og å være tolv år. Terningkast 5!

- Rabbit and Bear: A pest in the nest av Julian Gough og Jim Field

Fint illustrert og formidlet barnebok med et veldig godt budskap. Terningkast 4!

FILMER

- Pitch Perfect 3

Fin musikk og gode karakterer, men ingen særlig god story og egentlig en temmelig unødvendig film. Likevel tilgir jeg den mye fordi jeg tross alt koste meg veldig underveis. Terningkast 4!

- Call me by your name 

Sanselig og svært nydelig film om sommer og kjærlighet. Har dessuten fantastisk skuespill og masse sjarm. Terningkast 5!

*

Da har jeg oppsummertifisert januar og er herved klar for februar. Ellers bables vi og god fornøyelse :)

Om Grease og ymse annet =D

Fin ting: tannlegetimen i går gikk veldig fint. Dessverre fant tannlegen et lite hull så jeg har ny time for å gjøre noe med det 8. februar, men det går nok greit og jeg innser at jeg ikke kan klage så veldig mye over det første hullet jeg har fått siden 2013, dessuten har å bore gått fint før så da er det sikkert ikke det fæleste i verden nå heller. Ellers liker jeg at det snart er februar fordi det betyr at jeg snart kan få sett Pixars Coco som jeg har gledet meg til å se i flere måneder (og det er riktignok bekymrende få forestillinger som er satt opp på originalspråket så langt, men jeg satser på at det endrer seg, uansett har jeg mål om å se Coco til helgen). Av annet fint fikk jeg lånt syv bøker på biblioteket på lørdag og så tittet jeg innom Ark Bokhandel fordi jeg hadde gavekort og vips:

Dette er bøkene "This is how it always is" fordi den virket søt og fin, "Memoirs of a Polar Bear" fordi jeg leste om den for noen måneder siden og ble veldig nysgjerrig og "The Color Purple" fordi jeg har hatt mål om å lese den siden jeg falt for musikalcden fra nyeste Broadway-oppsetningen for snart tre år siden og The Color Purple dessuten skal være ukas musikal på musikalgruppa mi om tre uker antakelig og da føles det fint å lese boka i den sammenheng. Og tre for to på engelske bøker er en fin dings :)

*

Men da tenkte jeg å poste en ganske lang anmeldelse siden jeg også var på teater på lørdag og så Grease. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Grease

Jeg har i utgangspunktet et litt ambivalent forhold til Grease for musikken er super og antakelig bortimot umulig å mislike, men det er en feministisk del av meg som alltid irriterer seg over slutten der jeg føler at Sandy er den som må forandre seg i stedet for Danny. Samtidig syns jeg denne produksjonen av Grease ga meg et nytt perspektiv på slutten for her sliter Sandy lenge med å finne seg selv og man merker presset hun føler på å gjøre alt riktig, men på slutten så legger hun forventningene på hylla og gir seg hen og det virker som om det gir henne veldig mye mer glede. Og man kan også tolke det som et budskap om at om man ikke trives med en situasjon så må man kanskje være den som skaper forskjellen.

Jeg vet ikke, jeg overtenker alt. Sakens kjerne er uansett at det var øyeblikk der denne tolkningen av Grease ga meg nye perspektiver på en musikal som jeg egentlig kjente godt fra før; noe som falt i smak, på samme måte som denne oppsetningen falt i smak i det hele tatt generelt sett.

Og det beste her er energien og den fantastiske utstrålingen til en fin bukett skuespillere som alle åpenbart koser seg så mye. For min del var castet (som inneholder mange skuespillere jeg var fan av fra før) mye av grunnen til at jeg trengte å se denne musikalen (sånn i tillegg til at hallo, musikal på teater, klart det er noe jeg trenger å se) og alle er supre. For å trekke frem noen så likte jeg Charlotte Brænna som Sandy. Jeg har sett Charlotte i flere musikaler og vært fan i flere år og mens rollen som Sandy nok ikke er den som gir en skuespiller mest å spille på så gjør hun alt ut av det hun har og synger dessuten strålende. Bjørnar Reime er ellers super som Danny og i tillegg til god stemme og fint spill viser han også flott komisk timing f.eks. i drive-in scenen. Ellers har mange kanskje fått med seg at Tarjei Sandvik Moe som spilte Isak i SKAM er med og mens jeg syns det er litt unødvendig at markedsføringen har fokusert veldig på det (selv om jeg forstår logikken bak dette valget), så hadde jeg ganske tro på at det kunne funke bra. Og det gjør det. Mens andre briljerer mer både når det gjelder dans og vokal så har Tarjei en helt unik scenetekke og karisma som er noe man enten har eller ikke har og han viser at han absolutt er en god nok skuespiller for både tv, musikaler og hva enn det skulle være. Av andre skuespillere her syns jeg Anette L. Waaler og Mari Haugen Smistad særlig vokalt visste sterke og særpregede stemmer som jeg fikk lyst til å lytte mer til og jeg syns Elise Berg-Hansen og Simen Gloppen fikk veldig mye ut av hvert øyeblikk de hadde på scenen. Ja, skuespill, sang og dans er generelt sett flott her og jeg er alltid så fascinert av folk som er flinke til både sang, dans og teater og får det til å se så lett ut når det for vanlige dødelige som meg ikke er lett i det hele tatt.

Noen anmeldelser jeg har lest har kritisert denne forestillingen for å være litt overfladisk og jo da, det finnes sikkert måter å tilnærme seg materialet i Grease som gir mer dybde til karakterene, så vel som storyen. Samtidig er ikke Grease den dypeste musikalen i utgangspunktet og på sett og vis føles det riktig at den er litt lett. Det viktige for meg her er at jeg satt og koste meg hele veien og at jeg forlot Chateau Neuf med et ønske om å se Grease igjen.

Med det sagt så er det noen svakheter her og for meg er det mest irriterende det at denne oppsetningen er så scenisk i form av at det er en scene som inneholder en sang som regel og så klapper man, så er det et raskt sceneskift før ny scene, rinse and repeat. Jeg har ingen ide til hvordan dette skal løses annerledes, men personlig liker jeg det når det går fra en scene til en annen på en mer organisk måte og når ting føles mer som en scene og så en annen minnes jeg på at det er en illusjon og klarer ikke å gi meg like mye hen som jeg vil. I tillegg syns jeg ikke scenografien er så veldig givende og som scenisk rom har ikke Chateauf Neuf den samme magiske atmosfæren som man finner på f.eks. Folketeateret eller Det Norske Teatret.

Dette er likevel bare småting og mens Grease ikke er det mest originale valget av musikal, så er det blant de smarteste musikalene å satse på nettopp fordi det er en musikal de aller fleste har et forhold til og en musikal med musikk som er så fengende at man bortimot er garantert å kose seg.

Jeg personlig hadde det i alle fall såpass finfint at jeg gir terningkast 5 og hovedattraksjonen her er altså flott sang og dans og den sprudlende og glade energien som gjør at å kose seg med en popcorn og en brus mens man ser Grease på Chateauf Neuf er en veldig smart beslutning.

Call me by your name og ymse annet :)

Heisann! Det er lørdag, i går så jeg Call me by your name (anmeldelse kommer senere i dette innlegget) og i dag blir awesome fordi biblioteket fulgt av Grease på Chateauf Neuf. Med andre ord skikkelig karolinske ting og jeg er bittelitt super-entusiastisk over at i dag vil inneholde årets første "se musikal på teater og være i himmelen"-øyeblikk. Ellers gruer jeg meg skikkelig til mandag fordi jeg da har den årlige tannlege-undersøkelsen, men jeg satser på at det går like bra som det har pleid å gå de siste årene og tenk så fint livet vil være når den er ferdig ;) 

Av andre fascinerende hendelser i livet mitt har jeg en favorittplass på datarommet på jobbkurset som i det siste har blitt tatt av en og samme person ganske ofte så jeg har brukt de siste dagene til å skrive kvasi-nødrimspreget overdrevent dramatisk rimende engelsk poesi om det, noe som resulterte i dette diktet på torsdag:

Dreadful doom and frightful gloom and another in my seat

Thus dreadful doom were had
Her life was but a story 
Of woes and feeling sad 
A horrid territory

There was a frightful gloom 
To what in fact took place
Her seat where glory loom
Was now another's space

How could this ever be
She simply couldn't say
Her world so great and free
Her very milkyway

And yet no more, no more
Because she with a sigh 
Could not in truth ignore
Could not in fact deny

There was another there
A man of tales untold
He took her space and here
Is where this tale takes hold

Quite often really he
Would sit and sit and sit
Upon what should rightly be
Her throne in bit by bit

So now she's but a girl
With worries in her wake
Let doom and gloom uncurl
And then eat chocolate cake

(Jeg syns dette diktet var veldig morsomt å skrive og det er litt av grunnen til at jeg ønsker å en dag skrive om en skikkelig pompøs og dramatisk skurk fordi å være litt pompøs og dramatisk av og til faller meg ganske naturlig.)

*

Ellers har jeg sett denne filmen:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av Call me by your name (hvis største irritasjon var at en av trailerne før filmen var Fifty Shades Freed og jeg vil egentlig ikke tenke på at de filmene eller bøkene finnes en gang siden jeg syns Fifty Shades er så teit) og så kommer neste innlegg om noen dager og da kan jeg skrive om Grease. Yay!

Call me by your name

En ung gutt som bor sammen med familien sin i Nord-Italia, opplever at sterke følelser vekkes til live når en kjekk student fra USA leier et rom hos dem. I løpet av en varm, døsig sommer i 1983 full av musikk, mat og romantikk, nærmer de seg hverandre og deler opplevelser som vil forandre dem for alltid. "Call Me by Your Name" har gått sin seiersgang på festivaler verden over, og er en film det er umulig å ikke bli berørt av.

*

Over er Filmwebs beskrivelse av denne filmen og dette synopsiset funker godt for meg så jeg bruker det. Ellers var dette en film jeg hadde hørt veldig mye fint om og derfor måtte se og ja, jeg likte denne filmen veldig godt selv.

Først og fremst er dette en veldig sanselig og atmosfærisk film. Det er rett og slett ofte veldig behagelig å se på, godt hjulpet av nydelige omgivelser som dessuten fotograferes med selsom eleganse. Og musikken her er mye av sjarmen og underbygger følelser, så vel som stemninger med briljans.

Her skapes dessuten flotte karakterer og særlig Timothée Chalamet er fantastisk som Elio og det er ikke det spor rart at han har blitt nominert til en rekke priser etter denne filmen, han skaper nemlig en karakter som virkelig fascinerer. Arnie Hammer er også svært god som den eldre Oliver og utover det har Michael Stuhlbarg som Elios særlig en scene på slutten av filmen der han er veldig super.

Og det er i det hele tatt mye å like her og en ting som jeg personlig likte veldig godt er hvordan dette handler om homofili uten at det handler om det på en måte. For ja, Elio blir fascinert av en eldre mann, men der noen historier som forteller om to av samme kjønn som blir betatt av hverandre har fokuset der så er dette bare en kjærlighetshistorie og mer enn det er dette egentlig en historie om å være 17 år og å finne ut hvem man er. Jeg leser på en bok for øyeblikket som også handler om to av samme kjønn som blir betatt av hverandre og der er det at de er gutter begge to et viktig element og det funker også godt, men det er fint å se en annen historie.

Uansett er i alle fall Call me by your name en nær og fin historie, men for meg ble det ikke helt perfeksjon likevel. Litt av grunnen er at etter å ha stått opp tidlig og brukt mye av dagen foran dataskjermer på jobbkurset og deretter hjemme så ble jeg litt trøtt under filmen, ikke fordi den var kjedelig, men fordi det er en sånn langsom og rolig film som flyter av gårde. Det var derfor en kort stund jeg mistet litt av engasjementet, men så var de siste ti minuttene eller noe der omkring såpass såre og skjønne at de gjorde meg veldig interessert igjen. For min del føler jeg også at jeg aldri helt kjente Oliver, men igjen så handler det nok og litt om at vi ser ham gjennom blikket til Elio og det preger også hvordan han formidles. For min del var denne filmen også litt lenger enn strengt talt nødvendig, men så har jeg litt liten tålmodighet med filmer og da så det handler mer om personlige preferanser.

Sakens kjerne er likevel at i hovedsak er denne filmen nydelig. Terningkast 5 definitivt og en meget sterk femmer i tillegg siden svakhetene handler så mye, mye mer om meg enn om filmen i seg selv. Yay!

The Glass Town Game og sånt :)

Heisann! Det er onsdag, livet er fint fordi jeg skal på kafé i ettermiddag og ellers bruker jeg mye tid på Nintendo, bøker og å tenke at jeg burde skrive, tegne og fargelegge mer enn jeg gjør, men så blir det kveld og plutselig har jeg spilt Zelda: Breath of the Wild i halvannen time, men så føles det verdt det og fordi det er så flott. 

Og angående Breath of the Wild er dette favorittøyeblikket mitt så langt:

Det er masse små templer rundt om i spillet som inneholder enten en kamp der du får øvd på kampteknikk (de kampene har jeg fortsatt til gode å vinne) eller så må du løse en gåte og dette tempelet har en gåte alt før du begynner selve tempelet og det er å komme deg gjennom en labyrint av blomster uten å tråkke på blomstene for da går denne damen, Magda, altså bananas og plutselig har du mye mindre liv enn før. Og jeg likte dette så godt for det var så uventet og sært og samtidig er det en ganske underholdende scene når hun klikker selv om det å miste masse liv er ganske upraktisk. Og dette problemet er jo hennes egen feil, hun kunne plantet blomster på en mye mer praktisk måte der hun slapp å bli kjempesur om noen tråkket på det eller slapp risikoen for at det skulle bli tråkket på litt, men ja ja, det er likevel gøy at Breath of the Wild har så mange slike øyeblikk som overrasker deg.

Ellers er boka jeg holder på med awesome, jeg kommer veldig snart til å bestille billett til å se Call my name på fredag (anmeldelse kommer på lørdag), jeg gleder meg til bibliotek og teater på lørdag og ja, det er nok å drive med selv om jeg nok kunne prioritert en del av tiden min annerledes. 

Og så har jeg lest ut denne boka:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av denne litterære finheten og så kommer neste innlegg på lørdag altså. Vi bables og god fornøyelse!

The Glass Town Game av Catherynne M. Valente

Inside a small Yorkshire parsonage, Charlotte, Branwell, Emily, and Anne Brontë have invented a game called Glass Town, where their toy soldiers fight Napoleon and no one dies. This make-believe land helps the four escape from a harsh reality: Charlotte and Emily are being sent away to a dangerous boarding school, a school they might not return from. But on this Beastliest Day, the day Anne and Branwell walk their sisters to the train station, something incredible happens: the train whisks them all away to a real Glass Town, and the children trade the moors for a wonderland all their own.

This is their Glass Town, exactly like they envisioned it?almost. They certainly never gave Napoleon a fire-breathing porcelain rooster instead of a horse. And their soldiers can die; wars are fought over the potion that raises the dead, a potion Anne would very much like to bring back to England. But when Anne and Branwell are kidnapped, Charlotte and Emily must find a way to save their siblings. Can two English girls stand against Napoleon?s armies, especially now that he has a new weapon from the real world? And if he escapes Glass Town, will England ever be safe again?

Together the Brontë siblings must battle with a world of their own creation if they are to make it back to England alive in this magical celebration of authorship, creativity, and classic literature from award-winning author Catherynne M. Valente.

*

Jeg anskaffet denne boka først og fremst fordi Catherynne M. Valente har et helt herlig språk, noe som også så definitivt er tilfelle i denne boka. Utover det er denne boka altså en Fantasy-roman som skriver seg inn i god gammeldags «barn havner i en annen verden og må komme seg hjem»-tradisjon, med en interessant forskjell i at det her er Fantasy om ekte personer, nemlig forfatter-søstrene Brönte og broren deres. Dette syns jeg er en artig vri og den gir også et ekstra lag til historien i at det er en hel del referanser til bøkene søstrene Brönte endte opp med å skrive og ellers er dette en god introduksjon til forfatterne og litteraturen deres for unge lesere.

Personlig har jeg ikke lest så mye av Brönte (utenom Jane Eyre) og for min del er det ikke først og fremst de litterære referansene og slikt jeg elsket her, men hvor flott denne boka er fortalt. Jeg har nevnt språket, et språk som er lekende og fargerikt og får skriving til å virke så mye lettere enn det er, men dette er også en bok som briljerer når det gjelder karakterskildringer og da særlig når det gjelder hovedkarakterene, de fire søsknene Brönte. Man forstår dem så godt, man relaterer seg til dem og de føles så levende for leseren på en måte som er helt topp.

Videre er dette en veldig kreativ bok full av smarte detaljer, det er en bok som inneholder ting jeg liker som illustrasjoner og ja, jeg likte rett og slett denne boka veldig godt.

Med det sagt så finnes det svakheter her og en er at denne boka er litt for lang med sine litt over 500 sider og selv mistet jeg litt av interessen på slutten. Et større problem dog er hvordan denne boka faller veldig mellom to stoler for mens jeg ikke har noen gode eksempler for øyeblikket så har fortellerstilen og referansene aspekter ved seg som nok vil appellere mer til voksne samtidig som bokas konsept og målgruppe egentlig er barn på rundt elleve eller der omkring. For meg er ikke det noe stort problem, men det er likevel verdt å nevne.

Sakens kjerne er dog at ååå som koste meg med denne boka. Det var en sånn bok der jeg fikk lyst til å sitere hver side omtrent (men jeg kommer til å la være å dele sitater her og heller oppfordre til å lese smakebitene jeg delte på søndag om man er nysgjerrig, dessuten har jeg ikke helt tålmodigheten til å skrive inn på data alle sitatene jeg elsket siden det var veldig mange av dem) og der jeg hadde det svært fint mens jeg leste. Og jeg håper flere gir denne boka, eller eventuelt andre bøker av Catherynne M. Valente en sjanse for det er veldig verdt det.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og Pitch Perfect 3

Heisann! Det er søndag og i morgen starter en uke som nok blir temmelig super fordi kino antakelig og i alle fall definitivt bibliotek og teater =D Og på den negative siden blir uka etter dust fordi tannlegetime og skikkelig mange teite ting som må betales i slutten av januar, men la oss leve i nuet i stedet. Det er en hel uke som lover veldig godt først og det er jo det essensielle her tross alt. Og livet er fint selv om jeg har sånne alvorlige problemer som at ymse Nintendo-spill og nettbrettspill og liknende frister såpass ofte at jeg prioriterer det mer enn bøker sånn at vi har kommet helt til 21. januar nå og jeg holder fortsatt bare på med bok seks for i år. Og det er jo mye i seg selv, men målet mitt er sånn åtte, ni bøker i måneden for å lese 100 bøker i året og de neste bøkene jeg har planer om å lese er også alle sammen på godt over 400 sider og tenk om januar ikke blir så god lesemåned som det pleier. Ja, jeg vet, dette er ikke et alvorlig problem, jeg overdriver litt, likevel ;)

Uansett. Boka jeg leser for øyeblikket er denne:

Det er "The Glass Town game" av Catherynne M. Valente, den handler om Brönte-søsknene (ja, de ekte forfattersøstrene og broren deres) som barn og hvordan de her opplever et magisk og fantastisk eventyr i en annen verden og sånt. Så det er fiksjon om ekte karakterer, noe jeg ikke har vært borte i så ofte. Og jeg elsker denne boka. Anmeldelse kommer om noen dager når denne boka er lest ut, men altså, her er det fantastiske karakterer, det er masse fantasi og kreativitet, det er illustrasjoner og et fint cover og det er et herlig språk som jeg nyter skikkelig. 

Her er noen smakebiter:

Well, I would have said books, too, you know, but books are just obvious. That's like saying you 
like air!

I should like to love someone who makes me feel the way I feel when the thunder storms on the 
moors.

They knew all about the war with France from Papa?s magazines. But whenever they tried to imagine what a war was actually like, it unfolded in their heads like a cross between a chess game, a horse race, a country dance, and a very racy night at the theater.​

Jeg kunne sitert hele boka egentlig for språket her er fantatisk, men jeg kan spare litt sitering til anmeldelsen min. Uansett så er dette en veldig skjønn bok som sikkert funker særlig godt hvis man er fan av bøkene til Brönte-søstrene, men for meg som bare har lest "Jane Eyre" er det også fint. Og denne boka faller riktignok litt mellom to stoler siden den er ment for et yngre publikum, men har et språk og et referansepunkt som gjør at voksne nok får mer glede av det, dessuten er bøker av Catherynne M. Valente ofte litt tykkere enn de strengt talt trenger å være, men så er det også litt av magien fordi alle setninger hun skriver er som en lekeplass eller en labyrint der man kan gå seg vil mellom linjene, det er nesten for lekent og malerisk og smart og elegant, men samtidig gjør det at jeg personlig koser meg skikkelig med det. 

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese :)

*

Ellers har jeg sett Pitch Perfect 3 på kino nå og nå tenkte jeg å poste traileren og min anmeldelse. God fornøyelse og så bables vi om noen dager :)

Pitch Perfect 3

Da den første Pitch Perfect-filmen kom likte jeg den skikkelig godt. Jeg likte storyen, jeg likte karakterene, jeg likte sangnumrene og jeg syns det var en smart og underholdende film og mens det kanskje ikke var episk og storslagent eller teknisk sett fantastisk, så var det en veldig fin filmopplevelse. Film 2 var litt svakere hva angår elementer som plott og slikt, men var fortsatt en film som funket fint for meg selv om jeg ikke har følt noe stort behov for å ha den på dvd eller se den igjen. Og med dette i minnet måtte jeg se treeren, en film som igjen bød på fine karakterer, kul musikk og mye sjarm.

Med det sagt så er nok film 3 den svakeste i serien, mye fordi plottet her er enda tynnere enn i de foregående filmene, det virker nesten som om det her er laget masse scener og at det først etterpå har vært slik at filmskaperne tenkte «oi, forresten, vi burde kanskje ha en slags story også, skitt» og så prøvd å kile det inn. Og når det er forsøk på plott som med bihistorien med Fat Amy som treffer igjen forbryterfaren sin så passer det dårlig inn, litt fordi denne storyen på ingen måte er blitt hintet til i de foregående filmene og litt fordi Rebel Wilson faller litt i gjennom som skuespiller i de scenene der hun må gjøre noe annet enn å overspille eller være morsom. Videre savner jeg Jesse og Benji fra de foregående filmene og ja, det er mye man kan kommentere på med denne filmen.

Samtidig var det også det jeg var forberedt på og derfor ble jeg ikke særlig skuffet over svakhetene her. Om noe så gjorde dem at jeg satte enda mer pris på de tingene som funker fett. Som Beca som karakter for eksempel. Anna Kendrick er en skuespiller jeg har veldig sansen for og hun overbeviser godt som Beca også her. Og videre så merker man at det her er jenter so har kjent hverandre i mange år og har et nært og godt forhold til hverandre. Videre er det jo engasjerende nok og sangnumrene er fortsatt gode nok til at jeg vil søke dem opp på Youtube og kose meg med dem.

Så konklusjonen min er nok at nei, dette er ingen film man trenger å se og om man ikke har sett noen Pitch Perfect-film før er nok enern og til dels toeren bedre alternativer. Men vil man ha et gjensyn med Barden Bellas-gruppa og se en god popcorn-film på kino med mye sang og musikk er dette absolutt et greit alternativ.

Terningkast 4

Topp 5 musikk i kongerikene i Super Mario Odyssey :)

Heisann, det er onsdag morgen, livet er ålreit og et av målene mine for i år bloggmessig sett er å ikke føle at det MÅ gå maks tre dager mellom innlegg hvis jeg ikke har noe spesielt å blogge om. Som regel så går det fint å blogge såpass ofte, men noen ganger tidligere har jeg blogget for å blogge og jeg tror det merkes hvis fokuset ligger der og ikke på å dele et budskap. Uansett, livet er fint og det er riktignok masse jeg kan velge å bekymre meg for om jeg vil, men å bekymre seg for ting er litt som å falle ned i et svart hull og om det først er det jeg skal så kan det hullet hete bøker eller Nintendo. For tiden elsker jeg for eksempel Breath of the Wild og en av grunnene er hvordan det erfaringsmessig sett med Zelda-spill ofte har vært slik at jeg har likt det i begynnelsen, men så har jeg kommet til et tempel jeg har hatt mye problemer med og så har jeg gitt opp og ikke spilt det mer eller ikke spilt det på lenge. Jeg har generelt liten utholdenhet når det gjelder Zelda-spill og det selv om jeg elsker stemningen og musikken og storyen og karakterene. Breath of the Wild er på sin side et helt åpent spill så man kan bruke så mye tid kun på å utforske omgivelsene og hvis man drar til et tempel eller noe og syns det er for vanskelig så kan man bare dra fra det og ta for seg et annet oppdrag og heller komme tilbake senere. Det er en så stor frihet her og jeg føler riktignok at jeg er temmelig håpløs på det meste her likevel, men jeg kommer mer og mer inn i det og det føles veldig givende å spille. Ellers leser jeg The Glass Town Game av Catherynne M. Valente og det er en sååå herlig skrevet bok at bare ååå, jeg elsker den og finner den særdeles siterbar støtt og stadig. Gleder meg til å skrive om den når den er lest ut :)

Men da tenkte jeg å bruke dette innlegget på favorittspillet mitt i 2017 (mer presist er dette det aller beste som kom ut av 2017 uansett medium) og det er Super Mario Odyssey. Mer presist tenkte jeg å dele mine topp 5 angående musikken i kongerikene man besøker med å poste et klipp med musikk og skrive en kommentar til. Så da setter jeg i gang :)

Topp 5 musikk i kongerikene i Super Mario Odyssey

- Cap Kingdom (Bonneton)

Cap Kingdom er det kongeriket i Super Mario Odyssey der jeg føler meg mest hjemme, litt fordi hatt-temaet på husene her får meg til å tenke på Mummi-universet til Tove Jansson, litt fordi det er noen helt nydelige gatelykter der, men også mye på grunn av musikken som har en slags smått gotisk semi-creepy vibe. Noen har sammenliknet det med musikken i Nightmare before Christmas og kalt musikken (så vel som hele stemningen i dette kongeriket i det hele tatt) Tim Burton-aktig og jeg skjønner denne beskrivelsen veldig godt, den passer til følelsen man får av dette kongeriket. Samtidig er musikken likevel også koselig, det er musikk som gleder og inspirerer og jeg elsker den også av den grunn. 

- Snow Kingdom (Shiveria)

Musikken i Snow Kingdom er nok den aller mest skandinaviske musikken i Super Mario Odyssey i form av at det oppriktig høres litt nordisk ut. Og denne musikken er bare så veldig koselig, det er som en musikalsk versjon av en skikkelig varmende og god kopp te på en kald vinterdag eller som om noen tok lese foran peisen og omgjorde det til musikk, så trivelig er dette å lytte til. Snow Kingdom er ellers et ganske lite kongerike og det er ikke så mye å gjøre der, men det finnes flyvende (!) pingviner og sjarmerende innbyggere og altså musikk som jeg liker å komme tilbake til igjen og igjen :)

- Cascade Kingdom (Fossil Falls)

Dette kongeriket er det som lærer deg at du kan ta over kroppen til en tyrrannosaurus rex, noe som er skikkelig kult. Utover det så er dette kongeriket kjent for fossiler, fossefall og altså denne musikken, musikk som lyder bare sååå storslagen og episk. Det er her man virkelig føler hvor svært Super Mario Odyssey er og hvor mange muligheter som finnes og denne musikken er lyden av oppdagelsesferd og eventyr og kunne vært soundtrack i mang en film med selsom selvfølgelighet. Dette er veldig flott og absolutt engasjerende.

- Lake Kingdom (Lake Lamode)

Dette er noe av det mest behagelige man kan lytte til vil jeg tro, det er så fredfullt og drømmende og det funket også ypperlig som skrivemusikk da jeg holdt på med Nanowrimo. Denne musikken er i Lake Kingdom, et kongerike som også er ganske lite, men som jeg liker veldig godt fordi atmosfæren der er så fin, man slapper så godt av der og det er nærmest meditativt og med en nærhet som er elsk, mye på grunn av musikken altså. Dette er som såpebobler eller som løvetannfrø eller som malteserkuler som smelter på tunga, alt dette pakket inn i musikk som man kan flyte på.

- Metro Kingdom (New Donk City)

Da traileren for Super Mario Odyssey kom ut og viste en storby-verden á New York var mange overrasket, men for mange har dette likevel blitt kongerike nummer en i Super Mario Odyssey. For min del er Cap Kingdom stedet jeg liker best, men jeg digger Metro Kingdom også, storby-eventyret som sikkert vil være det nærmeste jeg kommer å oppleve New York på lang tid (hvis ikke jeg plutselig vinner en million i Lotto eller noe sånt). Og musikken her er mye av sjarmen, den er en slags blanding av det urbane, jazzy toner og Mario-nostalgi samtidig og den gir masse energi og pågangsmot på den aller beste måten. Dette er kult, stilfullt og ja, dette er bare veldig fint og passer godt til et kongerike der det er haugevis med muligheter og ting å gjøre.

*

Det var listen over topp 5 når det gjelder musikk og Super Mario Odyssey, god fornøyelse og håper det falt i smak. Av andre interessante ting som kan nevnes før jeg avslutter kan jeg informere om at jeg sendte en melding til forlaget jeg sendte en diktsamling i begynnelsen av oktober og endelig fikk svar på mandag. Dette svaret var en refusjon, men de skrev at de likte ideen og at det var flott utført og slike positive ting og ga inntrykk av at avslaget handlet mest om at de fokuserer på prosa, ikke poesi. Så da skal jeg sende av gårde gatelykt-prosjektet når det er redigert mer, det er planen :)

Ellers var det ikke noe særlig mer nå, men vi bables og neste innlegg kommer antakelig på søndag sånn at jeg kan være med på smakebit på søndag da. Yay!

Kinofilmer i januar, februar og mars som høres interessante ut og som det godt kan tenkes at jeg trenger å se =D

Heisann! Det er fredag, jeg har nok av ting å drive med og livet er fint :) Og ellers så har jeg endt opp med å gå en del av ymse grunner i det siste, sånn i tillegg til at heisen i blokka mi er under reparasjon frem til februar så jeg får sånn sett litt ekstra mosjon og det er sikkert ikke det verste i verden. Ellers har jeg lest verdens teiteste artikkel (som inspirerte et frustrasjonsutbrudd på Facebook), men i hovedsak er livet fint og jeg gleder meg over ting som bøker og nintendo og å se igjen Dance Academy for n-te gang. Dessuten åpnet Stovner Bibliotek igjen og det har blitt sååå flott, det burde virkelig besøkes mens man lar seg inspirere og fascinere <3

Men i dag tenkte jeg å skrive en liten liste over filmer som kommer på kino i januar, februar og mars i år som jeg gleder meg til å se siden det faktisk ER en del filmer som kommer fremover som alle er filmer jeg mest sannsynlig vil gå inn for å få sett på kino. Jeg kommer her til å poste tittel på filmen, trailer og en liten kommentar til hver film og da setter jeg i gang.

Kommende filmer i januar, februar og mars som jeg gleder meg til å se

 

- Pitch Perfect 3 (premiere 19. januar)

Pitch Perfect som film-serie er litt som dansefilmer, de er litt guilty pleasure-typen filmer rett og slett fordi man på ingen måte ser dem for plottet (som sjelden er særlig innovativt), men fordi det er mye kul og fengende musikk og sjarm. Jeg regner derfor med at tredje filmen vil være en sånn film som ikke vil gjøre noe sterkt inntrykk, men så vil ikke det gjøre noe siden jeg kommer til å kose meg skikkelig og gå nynnende og smilende ut av kinosalen. Hvis vi legger til at jeg er ganske fan av Anna Kendrick og syns karakterene er kule så blir dette en film man på ingen måte trenger å se, men å så gøy det vil bli for den delen av meg som elsker filmer med mye musikk og attitude likevel. 

- Call me by your name (premiere 26. januar)

Jeg har hørt fra folk jeg stoler på at denne filmen er veeeldig fin og basert på traileren og det jeg har hørt om denne filmen ellers virker dette som en atmosfærisk og ettertenksom film om kjærlighet og sommer og slike finheter. Det vil sikkert være skjønt og nært og jeg håper jeg kan bli litt forelsket i denne filmen jeg og.

- Coco (premiere 2. februar)

Om vi ser bort i fra den åpenbare frustrasjonen ved at denne filmen hadde premiere rundt thanksgiving i USA og at vi i Norge, som vanlig, er blant de siste til å få nye Disney- og Pixar-filmer på kino, så er dette noe jeg gleder meg helt enormt til. Litt fordi jeg elsker Pixars filmer (jeg har sett alt av Pixar unntatt Cars 3), men mer fordi denne filmen ser innmari fin ut. Bare av trailerne jeg har sett ser det ut som en film full av følelser, musikk og stemning og jeg bare vet at jeg kommer til å elske hvert sekund. Og så er det så imponerende, jeg har lest at Pixar her har vært så presise med detaljer at når hovedpersonen Miguel spiller gitar så er hvor han har plassert fingre og slikt på gitaren helt korrekt i forhold til tonene han spiller. Å være så nøye med detaljene i animasjon skal egentlig ikke være mulig så Pixar imponerer virkelig også sånn sett.

- The Shape of Water (premiere 23. februar)

Denne filmen hadde jeg ikke egentlig noen planer om å se men så hadde de en førpremiere med den i romjulen. Og mens jeg ikke fikk sett denne filmen da så sjekket jeg ut en trailer i den forbindelse og ble betatt. Denne filmen ser sååå magisk og fascinerende ut, jeg elsker musikken i trailerne jeg har sett og jeg syns dette ser ut som en sånn type film som vil overraske meg særdeles positivt og vise seg som noe som på merkfundig vis ER særdeles karolinsk og med en selsom eleganse. Og så er det fantasy og romantikk og drama og bare av traileren føles dette som en som film som jeg ville elsket som bok og filmer som føles litterære på den måten har jeg generelt veldig sansen for. 

- Early Man (premiere 2. mars)

Denne filmen er laget av skaperne bak Wallace & Gromit (som aldri har vært helt min greie, men det er likevel kult) og frister meg fordi det er animasjonsfilm i stop-motion, dessuten ser det veldig underholdende, artig og sjarmerende ut. Her har vi en sånn film som føles som skapt for å kose seg med popcorn mens man smiler i vei og går ut i verden igjen etterpå med en ekstra dose entusiasme på vegne av verden og slike filmer trenger man i ny og ne. Derfor.

- Wonder (premiere 2. mars)

Denne filmen er basert på boka med samme navn som handler om August (Auggie) som har en genfeil som har gjort at ansiktet hans er deformert og som starter på vanlig skole etter flere år med hjemmeskole. Og så handler det om hvordan han først ikke blir akseptert, men etter hvert får venner og slikt og jeg har lest boka, men selv hvis jeg ikke hadde lest den ville jeg nok regnet med at denne filmen nok er temmelig forutsigbar. Men den virker også usedvanlig sympatisk og velment og jeg tror den nok vil være en ganske fin filmopplevelse så yay for det. Dessuten har Daveed Diggs fra Hamilton rollen som lærer her og det er kult. 

*

Og da har jeg tilbudt en slags oversikt. Det kan også dukke opp andre filmer i årets første tre måneder som frister (jeg har for eksempel et lite håp om at Wrinkle in time-filmen skal settes opp i Norge siden det jeg har lest om den får den til å høres veldig interessant ut), men her har vi hovedoversikten altså. 

Men da tenkte jeg å ordne litt andre ting og tang og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

The One Hundred Nights of Hero :)

Fin ting: dette året har ikke vart i to uker en gang, men jeg har allerede rukket å få ny tittel (tante), jeg har jobbintervju å se frem til (kanskje to, men jeg er litt usikker, det er væffal et intervju som venter) og nå har jeg både nytt Professor Layton-spill å kose meg med på Nintendo 3DS og jeg har kommet mer inn i Legend of Zelda: Breath of the Wild og begynt å like det skikkelig godt. Dessuten er jeg snart ferdig med å lese ut bok nummer fire for i år, så yay for effektivitet ;)

Og ellers er denne sangen fra musikalen "The Band's Visit" nydelig:

Den heter "Answer me", den er så stille og atmosfærisk og jeg elsker melodien og hvor skjørt og skjønt dette er <3

*

Ellers var den første boka jeg leste i år denne:

(Bildet er funnet på Goodreads-siden til denne boka som man kommer til om man trykker på bildet.)

Jeg likte denne boka veldig, veldig godt så her kommer en anmeldelse som jeg håper gjør at andre velger å lese denne boka etter hvert og (og hvis man trykker på navnet Isabel Greenberg i overskriften kommer man til nettsiden hennes der eksempler på tegningene hennes finnes). Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi :)

The one hundred nights of Hero av Isabel Greenberg

In the tradition of The Arabian Nights, a beautifully illustrated tapestry of folk tales and myths about the secret legacy of female storytellers in an imagined medieval world.

In the Empire of Migdal Bavel, Cherry is married to Jerome, a wicked man who makes a diabolical wager with his friend Manfred: if Manfred can seduce Cherry in one hundred nights, he can have his castle--and Cherry.

But what Jerome doesn't know is that Cherry is in love with her maid Hero. The two women hatch a plan: Hero, a member of the League of Secret Story Tellers, will distract Manfred by regaling him with a mesmerizing tale each night for 100 nights, keeping him at bay. Those tales are beautifully depicted here, touching on themes of love and betrayal and loyalty and madness.

As intricate and richly imagined as the works of Chris Ware, and leavened with a dry wit that rivals Kate Beaton's in Hark! A Vagrant, Isabel Greenberg's One Hundred Nights of Hero will capture readers' hearts and minds, taking them through a magical medieval world.

*

Det over er Goodreads sin beskrivelse av denne boka, en bok som var en virkelig fascinerende leseropplevelse og en usedvanlig god start på bokåret 2018. Og noe litt rart med denne boka er at mens det er en grafisk roman var det ikke først og fremst illustrasjonene som gjorde dette til en fin leseropplevelse. Ikke for det altså, de er gode og Isabel Greenberg har en tydelig personlig signatur som tegner, men hadde noen bare vist meg noen bilder fra denne boka alene ville ikke det fått meg til å tenke «å, dette må jeg lese». Det som gjør denne boka så inderlig skjønn er hvordan den er fortalt og her hjelper det riktignok at dette handler om eventyr og myter og fortellinger, tematikk som alltid fascinerer meg, men selv hvis dette ikke hadde vært tilfelle så er denne boka bare innmari skjønt fortalt.

Og så er denne så viktig i denne #metoo-tiden vi er inne i for dette er en bok som er svært feministisk og som viser sterke, smarte kvinner som forteller historier for å skape sin egen skjebne. Mens det er historier som henter fra myter og eventyr det riktignok er snakk om her så er det likevel en bok som føles relevant og aktuell akkurat nå. Og så har jeg altså ikke eksempler nå, men tegnestilen skaper en helt egen atmosfære som gjør dette til en bok man bare kan bla litt i når som helst for å finne nye interessante detaljer, det er gode karakterer som skapes og det er jo også på mange måter en kjærlighetshistorie som senter for alt sammen, historien om forholdet mellom Hero og Cherry som elsker hverandre og kampen de har for å få hverandre.

Og så er det øyeblikk som viser en underfundig og smart humor, det er øyeblikk som er såre og rørende og ja, dette er rett og slett et skattkammer av en bok som jeg syns fortjener et større publikum og som bare har et problem og det er formatet, det at denne boka er i et sånt format at den passer inn i svært få vesker og følgelig ikke kan bli tatt med hjemmefra med særlig enkelhet. Men det er et ganske lite aber når alt kommer til alt.

Terningkast 6!

Smakebit på søndag, en skriveøvelse og en sang som jeg liker nå :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og så langt har 2018 vært et ganske fint år etter min mening. Dessuten vil fremtiden inneholde jobbintervjuer og utover det så handler livet om Nintendo, bøker og musikalmusikk blant annet. 

Og så har jeg en kreativ skrivings-journal som jeg anskaffet for ikke så lenge siden som er helt magisk. Den har bilder av en rekke kunstnere og til hvert bilde er det en skriveøvelse inspirert av det bildet. Eksempelvis har vi dette bildet:

Med teksten: "This town has a magical glow every day at 5 o'clock. Describe the aura and the way that it hits the windows of the town."

Her er teksten jeg skrev som svar på denne utfordringen:

Gråbein er en veldig liten by som heter det den heter fordi den er nettopp grå, litt som om den har blitt malt frem av en molefonken og gretten gammel mann som mumler banneord der han går og forbanner skjebnen. Det er som om alt er lagt i skygge og tåkespill, som om alt falmer og ingenting riktig glitrer, som om sollyset ikke når frem. Det vil si ikke utenom klokka fem på ettermiddagen for da blir alt magisk. Det varer i ti minutter og det skjer hver dag og det er hele grunnen til at folk i Gråbein holder ut. Hver dag er det minst en person I Gråbein som tenker at neste dag skal de flytte, de orker ikke tomheten lenger, hvor endeløst grått alt er og så kommer lyset som hører med klokka fem på ettermiddagen, et magisk lys som får dem til å glemme alt som er kjipt og alt av ideer om å flytte, i alle fall for resten av den dagen. Det er som om alt i verden plutselig gir mening i de ti minuttene og alt på grunn av lyset.

Ingen husker når eller hvordan det begynte, men så lenge folk kan huske så har skyene glidd til side klokka fem på ettermiddagen nøyaktig og sollyset har tittet frem, men det er ikke bare sola. Det er som om hele regnbuen finnes i det lyset som treffer Gråbein akkurat da, regnbuen og glitter og tryllestøv. Alt blir som i eventyrene, magisk og uendelig vakkert og det er som om ingenting vondt og fælt finnes, i stedet er alt fullt av håp. Og det er som om lyset har en lukt, alle i Gråbein vet at de innbiller seg det, men de kjenner likevel den lukten de liker aller, aller best i de ti minuttene om det så er nybakte boller, vanilje, klementiner, røkelse eller uendelig gamle trær i uendelig gamle skoger fulle av troll og tusser. Dessuten er det et sus der, en melodi, alle hører en og annen tone i de minuttene som er det tristeste, men også det vakreste og mest skjøre og underfundige de har hørt. 

Og det går ikke an å fange dette øyeblikket selv om flere har prøvd. Forsøkt å fange lyset når det treffer vinduet, gi seg hen til det evig inspirerende ved alt sammen. Ta et bilde, finne det rette Instagram-filteret og likevel få et resultat som likevel ikke er godt nok for lyset i Gråbein de minuttene er noe annet, noe forbi virkeligheten, noe som gjør at alle plutselig tror fullt og helt på Julenissen og feer og alt som de egentlig ikke tror på lenger, men tror på likevel så lenge lyset treffer akkurat slik, skaper akkurat den følelsen, er akkurat slik man alltid innerst inne vil at lys skal være. 

Og så er det over. Skyene kommer igjen i veien som om noen trekker for gardinene, Gråbein bader igjen i skygge og ingentingvær og alt føles vemodig og kjipt og deprimerende på en og samme tid. Så kjipt at ingen som kommer på besøk velger å bli mer enn noen minutter, minutter som har det med ikke å være klokka fem på ettermiddagen da de kunne fått se og føle og lukte og høre beviset på at Gråbein kan være og ER magisk og det hver eneste dag. I ti minutter mens virkeligheten forsvinner og alt er så mye nærere enn ellers. Ti minutter da ingenting lenger er feil.

*

Ellers tenkte jeg nå å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

Det er boka "The land of Neverendings" som jeg anskaffet mest fordi jeg likte coveret ganske godt. Og her handler det altså om en jente på rundt 11-12 år eller noe der omkring som nylig har mistet søsteren sin. Og så begynner det å skje masse rare ting og det viser seg at lekene til døde barn er fulle av liv i en annen verden og sånt og alt tyder på at dette vil være en litt trist, men mest sjarmerende bok for barn og unge. Personlig har jeg ikke blitt helt overbevist av denne boka så langt. Den er på ingen måte en dårlig bok, den er bare ikke så veldig engasjerende, men i følge de få anmeldelsene jeg har lest så vil den være morsom og fantasifull så jeg satser på at den blir mer interessant etter hvert. Her er en smakebit:

Jeg liker at det er artige detaljer her som at pingvinen har en avis og at lekene har falske barter på, det er sånne aspekter som jeg tror ville gjort meg veldig nysgjerrig hvis jeg var i målgruppen denne boka er skrevet for. 

Flere smakebiter er å finne hos Astrid Terese

*

Og ellers besluttet jeg å teste ut Spongebob the Musical-cden for noen dager siden til tross for en viss skepsis siden jeg aldri kom inn i tv-serien og mens jeg ikke utviklet noen stor interesse for musikalen heller og ikke ser for meg at jeg kommer til å lytte noe særlig til musikalcden så inneholdt den en sang som jeg likte skikkelig godt. Det er sangen "I'm not a loser" og jeg tenkte at jeg kunne avslutte dette innlegget med å poste den ene videoen med denne sangen som finnes på Youtube der noen speedtegner en figur i photoshop eller noe sånt. Selv vet jeg ikke noe om karakteren som tegnes, for min del er fokuset her på sangen for denne sangen er ganske underholdende. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager. 

The Book of Dust :)

Heisann! Det er torsdag, livet er fint og det har skjedd noe interessant som jeg satser på å kunne fortelle om i neste blogginnlegg. Og ellers handler livet om å skrive i skriveøvelseboka jeg kjøpte i forrige uke (veldig inspirerende bok og fin fordi jeg ikke er helt i "redigere ting som burde redigeres eller skrive på ordentlige ting"-modus, men likevel trenger å skrive), å spille Nintendo og å lese masse selvsagt. 

Og hva angår Nintendo har jeg endelig fått tak i Legend of Zelda: Breath of the Wild og det er sååå pent:

Og jeg liker det ikke like godt som Super Mario Odyssey (men Super Mario Odyssey er det jeg likte best av alt i 2017 så det er vanskelig å konkurrere med), men det er fascinerende og inspirerende og jeg er riktignok helt håpløs på det, men pytt sann, det er jo bare øvelse. Det er litt synd Zelda-spill bare er til Nintendo-konsoller for jeg vet om så mange som foretrekker andre konsoller som jeg tror ville likt Zelda-spillene veldig godt, men ja ja. 

Ellers avsluttet jeg 2017 med å lese denne boka:

Så da tenkte jeg å poste en anmeldelse og så kommer neste innlegg på søndag antakelig. God fornøyelse =D

La Belle Sauvage (Book of Dust 1) av Philip Pullman

Eleven-year-old Malcolm Polstead and his dæmon, Asta, live with his parents at the Trout Inn near Oxford. Across the River Thames (which Malcolm navigates often using his beloved canoe, a boat by the name of La Belle Sauvage) is the Godstow Priory where the nuns live. Malcolm learns they have a guest with them; a baby by the name of Lyra Belacqua . . .

Northern Lights-triologien til Philip Pullman var en sånn bokserie jeg leste alt av flere ganger i tenårene. Jeg elsket atmosfæren, jeg elsket konseptet daimon (i følge en test jeg fant på nettet ville visst min daimon vært en villkatt) og mens jeg ikke husker alle detaljene så godt nå var det likevel en bokserie som var svært viktig for meg. Følgelig var det rent selvfølgelig at jeg skulle lese La Belle Sauvage som er første bok i en ny serie som foregår i samme univers og ja, jo, denne boka er veldig fin.

For det første er det noe magisk med hvordan man kan hoppe rett tilbake inn i Pullmans univers med daimoner og slikt etter så mange år og likevel føle seg helt hjemme. Det er så naturlig liksom og det sier noe om en forfatter, så vel som en historie at det kan være sånn. Videre er dette selvsagt veldig godt skrevet. Og jeg kan ikke komme med eksempler for det er ikke fantastisk skrevet på den måten at jeg vil sitere i vei, men mer det at det er så fint fortalt og med en skrivestil man fort blir glad i.

Ellers er dette en bok som jeg tror kan komme til å skuffe noen for det er en stille bok (det er jo ting som skjer, men det er mer fokus på atmosfære og gode karakterer enn handling) og man sitter igjen med flere spørsmål enn svar når man er ferdig, dessuten vet jeg at mange har et svært nostalgisk forhold til Northern Lights-triologien som gjør at de kanskje vil ha svært høye forventninger til en ny bok i samme univers og dette er ikke episk eller storslagent, samtidig som akkurat det igjen er noe jeg liker. Philip Pullman viser at han tør å ta seg tid og at han vet helt hvilken historie han vil fortelle, det er en integritet i hvordan denne boka er fortalt hvis det gir mening som gjør det interessant og fascinerende.

Og selv likte jeg denne boka veldig godt. Jeg elsket den ikke, men jeg syns det var godt fortalt, jeg syns det var veldig atmosfærisk og, mens dette er et dristig grep som ikke alle vil sette pris på, jeg liker at Philip Pullman her er enda mer tydelig religionskritisk. Selv har jeg på ingen måte noe i mot tro i seg selv, mens jeg ikke er religiøs så finner jeg noe vakkert i å tro på noe større enn seg selv, men for meg er dette noe kunsten (i form av bøker, musikaler og å skape selv), mens det for andre igjen kan være universet eller Gud. Samtidig syns jeg det er viktig å stille kritiske spørsmål og det gjør Philip Pullman til gangs. Dette grepet kan kanskje skremme bort noen lesere, men for meg funker det svært godt.

Så ja, dette er en stille bok og en bok som etterlot meg med mange spørsmål, men samtidig elsket jeg å komme tilbake til et litterært univers som var veldig viktig for meg da jeg var yngre og jeg syns dette er en lovende begynnelse på en serie jeg definitivt skal følge videre.

Terningkast 5!

Oppsummeringsinnlegg for desember og 2017-lista :)

Heisann og godt nyttår!

Siden sist har jeg lest ut flere bøker, jeg har spilt litt Nintendo og nettspill og jeg har slappet av og i morgen er det tilbake til hverdagen og virkeligheten (noe jeg syns er litt synd siden ferien har gått alt for fort, dessuten er det en del ting jeg bekymrer meg for angående økonomi og jobbkurs som snart er over og slikt som jeg må tenke på igjen og det vil jeg ikke, men alt ordner seg nok). 

Nå tenkte jeg å oppsummere desember i første omgang og så ha en liste som tar for seg enda mer av 2017. 

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for desember

BØKER

- Eg er eg er eg er av Ruth Lillegraven

Enkelt, men sår og nær diktsamling for barn som funker like godt for de som ikke er barn, men en gang har vært det. Terningkast 5!

- Sorg er den greia med fjær av Max Porter

Vakkertrist og sært om kråker, sorg og kjærlighet. For min del var denne boka litt for sær hva angår fortellerstil, men for mange kan nok denne boka gjøre sterkt inntrykk. Terningkast 4!

- Idioten av Elif Batuman

Tidvis ganske fin og nær, men også litt langtekkelig og poengløs. Terningkast 4!

- Hysj av Magnhild Winsnes

Skjønn grafisk roman, sår, lettlest og stemningsfull. Terningkast 5!

- Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

Viktig, velskrevet, sår og fascinerende og veldig nær rett og slett fordi det handler om steder jeg har vokst opp, jeg kjente igjen mye her. Terningkast 5!

- The deal of a lifetime av Fredrik Backman

Klok og fin, men litt for kort og lett og antakelig den første gangen jeg har lest noe av Fredrik Backman uten virkelig å elske det. Terningkast 4!

- The Wonderling av Mira Bartók

Atmosfærisk og nydelig bok med skjønne illustrasjoner som jeg kanskje vil anmelde etter hvert. Terningkast 5!

- De kongelige kaninene fra London av Santa Montefiore og Simon Sebag Montefiore 

Sjarmerende og ålreit, men jeg ble ikke helt overbevist. Samtidig tror jeg nok dette er en sånn barnebok som nok kan funke finfint om man er rundt åtte år og ikke har lest uendelig mange bøker for samme målgruppe som har falt mer i smak. Terningkast 3!

- La Belle Sauvage (The Book of Dust 1) av Philip Pullman

Fantastisk skrevet selvfølgelig og en eventyrlig, engasjerende og interessant bok som gjorde at jeg satt igjen med mange spørsmål og et stort ønske om å lese mer. Anmeldelse kommer om ikke så lenge. Terningkast 5!

FILMER

- Agnus Dei

Svært fin film om tro og skam og slikt. En slik film som gjør meg glad for at Human-Etisk Forbund av og til har filmkvelder som introduserer meg for filmer jeg ellers kanskje ikke ville sett. Terningkast 5!

- A Christmas Prince

Underholdende og herlig romantisk komedie/julefilm som var uendelig teit og forutsigbar, men skikkelig kos likevel. Terningkast 4!

- Paddington 2

Nydelig fortalt og en av årets aller fineste og mest karolinske filmer, jeg elsket den. Terningkast 6!

- The Greatest Showman

Ikke spesielt nyskapende og på ingen måte uforutsigbar, men flott, atmosfærisk og svært underholdende musikal som jeg gleder meg til å se igjen om to ukers tid. Terningkast 5!

*

Med det er desember oppsummert. Her er et musikalrelatert mellomspill før den andre delen av dette innlegget kommer:

(Her har vi en gruppe ungdommer fra en kor- og dansegruppe i Storbrittania som setter sammen flotte videoer med musikalmusikk og slikt, dette er en video om Broadways historie med sanger fra massevis musikaler.)

*

Nå tenkte jeg å fylle ut en sånn liste som jeg har fylt ut flere ganger tidligere år (har tatt meg friheter til å bytte ut noen ting av og til) og med det antakelig offisielt vinke farvel til 2017. God fornøyelse :)

2017-lista

Hva gjorde du i 2017 som du aldri har gjort før?

- Mamma fikk katt så jeg fikk en katt inn i livet mitt <3 Brukte kun 16 dager på å skrive og fullføre Nanowrimo ;)

Beste teater:

- Book of Mormon var best antakelig, men det mest nostalgiske var nok Jungelboken. Og ellers likte jeg Les Miserables og Cabaret veldig godt =D

Hvilke TV-serier var de beste du så?

- The Librarians og Stranger Things 2 antakelig. Og ellers har jeg i hovedsak sett igjen nostalgiske favoritter som Dance Academy og sånt. 

Hvilken bok er den beste du har lest i år?

- Den boka jeg koste meg aller mest med var definitivt The Gentleman's Guide to Vice and Virtue. Ellers elsket jeg Vi mot er av Fredrik Backman (så menneskelig og fin fortsettelse av Bjørnstad-serien hans), The girl who drank the moon av Kelly Barnhill (magisk og himla siterbar), Eliza and her monsters av Francesca Zappia (årets positive overraskelse) og Everyone's an aliebn if ur one too av Jomny Sun (søt, sår og überskjønn) blant annet. Av andre ting jeg leste er Tante Ulrikkes vei og The Hate U Give antakelig de to bøkene jeg har mest lyst til at alle skal lese fordi de er så himla viktige. 

Hva slags musikk har du hørt mest på?

- Musikalmusikk. Om jeg skal trekke frem noen musikaler spesielt er det nok Dear Evan Hansen (som jeg i våres hadde så dilla på at jeg oversatte alle sangene i denne musikalen til norsk for moro skyld), Anastasia (fordi nostalgifaktoren og nydelige sanger), Come from Away (Me and the Sky er den sangen fra 2017 som jeg ble aller mest glad i), Natasha, Pierre and the great comet of 1812 (fordi den ikke likner noe som helst annet og er helt magisk og unik) og The Band's Visit (som jeg for tiden virkelig elsker og finner dypt fascinerende).

Hva ønska du deg? Og fikk?

- Tekst på trykk i litteraturmagasinet Stemmer, jeg vant ny Nintendo 3DS i en av de to tilfellene av flaks i desember og jeg fant ut at det blir London-tur i løpet av våren med mamma, onkel A og Mr. D :)

Hva gjorde du på bursdagen din?

- Fornuftige ting i to timer og så var alt bare kos med brus på utendørsservering i strålende solskinn og liten feiring med nær familie hjemme hos mamma og taco til middag <3

Hva har holdt deg i mental balanse?

- Mamma

Hvilken var den beste filmen du så?

- Vaiana og Paddington 2

Ønsker og planer for det nye året:

- Fast jobb. Å vinne mer konkurranser på nettet. Å få mer fritidsaktiviteter som ikke har med nettet å gjøre siden jeg merker at det ikke er sunt for meg å bli for opptatt av respons for ting jeg poster på nettet. Nevnte jeg fast jobb for det har jeg veldig lyst til å få i år. 

***

The Greatest Showman =D

Heisann! Siden sist har jeg lest videre på fine boka (som jeg har mål om å lese ut innen 1. januar så det må leses her), jeg har kost meg med fri og jeg har gledet meg over nye tusjer og boka mi med kreative skriveøvelser og nettbrettspill og at livet er fint for tiden. Dessuten vet jeg at minst tre personer har lest julehistorien min så det er da mer enn ikke noe (men hvis noen får lyst til å lese den er det bare å kose seg med den, fritt frem) og jeg har laget en spilleliste med sanger fra musikalcder jeg oppdaget i 2017 og det er fint :)

Ellers er planen for dagen å lese aviser, lese masse på "La Belle Sauvage" av Philip Pullman (anmeldelse vil komme i løpet av neste uke antar jeg og jeg gleder meg litt til å bli ferdig med den mest fordi jeg egentlig ikke har plass til den i veska mi siden jeg insisterer på å drasse rundt på to notatbøker, en fargeleggingsbok og masse tusjer i tillegg uansett, samtidig som jeg ikke vil bli ferdig med den fordi Philip Pullman skriver så himla bra) og å dra inn til sentrum for å bruke gavekort på Lindex og ideelt sett ta pariserhjulet siden i dag er siste sjanse.

Og så har jeg sett denne filmen:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av The Greatest Showman (som jeg så på førpremiere på Gimle Kino i går) og så kommer oppsummeringsinnlegg for desember om noen dager. God fornøyelse og godt nyttår!

The Greatest Showman

Musikal. Pasek & Paul (som jeg allerede er fan av pga. bl.a. Dear Evan Hansen og Dogfight) som har skrevet og komponert sangene. Hugh Jackman i hovedrollen. Nevnte jeg musikal, ny original musikal.

Det er mye her som gjør dette til noe jeg trengte å se og yay, jeg likte The Greatest Showman veldig godt, dette er en sånn film der jeg bare har to ting jeg kan komme på å kritisere den for og det er riktignok to ganske viktige ting, men det kommer jeg tilbake til.

Her er det mye jeg elsker. Storyen som fortelles om P.T. Barnum er én ting og jeg liker hvordan det helt bevisst ikke har blitt gjort de største forsøkene på å være tro mot den virkelige historien, dette er mer historien om Barnum fortalt som om den var et eventyr. Den eventyraktige tolkningen gjør at Barnum blir en langt mer sympatisk karakter enn jeg vil tro han antakelig var i det virkelige liv og det gjør at historien funker flott.

Videre liker jeg musikken selv om valget om å gjøre den mer pop-orientert enn tro mot 1800talls-settingen også gjør at musikken ikke skiller seg ut så mye som den kunne ha gjort. Så musikken her er definitivt fengende og tidvis flott, men det er ikke sanger som man vil høre igjen om noen år og være sånn «ja, det var i akkurat den filmen og i den scenen den sangen.»

Og Hugh Jackman er selvsagt fantastisk, Zac Efron og Zendaia overrasker positivt og Keala Settle særlig stjeler showet i hver scene hun er med i og er en av dem som i størst grad gir inntrykk av å ha et ønske om å løfte denne filmen fra å være kun overfladisk og lett.

For dette ER overfladisk. Jeg elsket denne filmen for den skaper en flott atmosfære, den er fantastisk filmet og fotografert og det er i enda større grad enn La La Land en virkelig musikal-musikal med folk som også er særdeles dyktige sangere og dansere. For en musikalelsker så er dette en godtepose av en film, men det er også en fullstendig overfladisk godtepose og det er her de to tingene jeg vil kritisere denne filmen for kommer inn og det er noen ganske store svakheter.

For det første gjør den eventyrlige tolkningen av historien om Barnum i kombinasjon med overfladiskheten at absolutt ingenting i denne filmen har noen egentlige konsekvenser. Hver gang det er en scene som man tror vil bety at noe vil forandre seg eller som man tror vil behandle ting mer seriøst så følger en letthet etterpå. Og mens dette er en musikal så føler jeg ikke at det er en unnskyldning for å gjøre det lett og ufarlig, det finnes så mange musikaler som har mye mer ved seg enn bare lettheten folk som ikke er så vant med musikaler tenker at musikaler har. Selv er det flere scener her der jeg skulle ønske de hadde turt å gjøre mer ut av og det føles litt skuffende at de ikke gjør det, men heller bare sprudler videre.

For det andre gjør måten historien er fortalt at det blir veldig forutsigbart og det ødelegger på ingen måte for filmen, en film som holdt like godt på interessen min hele veien, men det gjør jo også at det egentlig aldri er spennende, ikke minst fordi ting som nevnt aldri egentlig har noen konsekvenser.

Greia er likevel at jeg koste meg skikkelig. Jeg gleder meg til å se denne filmen igjen når den har hatt ordentlig premiere, jeg gleder meg til å lytte masse til musikken fremover og jeg syns dette var en film som virkelig underholdt, engasjerte og inspirerte.

Terningkast 5!

Om julegaver og nye litterære finheter :)

Heisann og god jul =D Jeg innrømmer at det er morsommere å poste lange historier når de får respons enn når de ikke får kommentarer (fikk mamma til å kommentere i stad sånn at julehistorie-innlegget ikke ble for ensomt) og det er fortsatt helt lov både å lese og å kommentere julehistorien min om noen får ånden over seg. Med det sagt så prøver jeg å huske at det er flere som leser bloggen min som jeg vet ikke pleier å kommentere og at det dessuten går i perioder, det er bare en del av meg som bryr meg for mye. Jeg vet at det er teit. Jeg vet også at en del av meg er en smule misunnelig på alle som er for travle til å tenke for mye på ting som blogging og internett, men kanskje 2018 blir året da jeg endelig får en jobb og ting å fylle tiden med som gjør at jeg selv blir mer travel, det er jo lov å håpe. 

Uansett har jeg hatt en fin jul så langt da og det er jo flott. Jeg har ikke lest eller skrevet nok de siste dagene, men jeg har vært sammen med familien, jeg har kost meg med julekos i massevis og jeg har feiret jul og fått masse fint.

Her er juletreet hos onkel C der jula ble feiret i år. Og her er gavene mine:

Her kan man finne veggkalender som skal fargelegges selv, notatbøker (flere av dem, hurra!), en rød kjole, en snøkule og mere til. I tillegg fikk jeg to gavekort på bokhandler, to gavekort på Lindex, et gavekort på Stovner Senter og 1000 kr å shoppe for. Dessuten har jeg blitt lovet London-tur (hurra!) i løpet av våren sammen med onkel A, Mr. D og mamma der vi skal se en musikal (hvilken aner jeg ikke enda, det må vi finne ut av etter hvert, jeg vet bare at det antakelig er mission impossible å få sett Hamilton selv om det hadde vært awesome) og det sikkert blir en del shopping (ergo: jeg må prøve å få spart i alle fall litt penger til shoppingkos der). Så ja, dette var en super jul gavemessig sett!

Ellers har jeg brukt et av gavekortene på bokhandler og halvparten av det andre gavekortet, i tillegg til 300 kr av pengene jeg fikk og det har resultert i disse innkjøpene:

Det er tusjer, det er fem bøker (som alle virker ganske så supre og som er medvirkende årsaker til at jeg skal vente til slutten av januar før jeg låner bøker på biblioteket igjen antakelig fordi jeg har dette, jeg har fortsatt fem uleste bøker av Amazon-bestillingen og jeg har en del ulest i tillegg til det igjen så det er leeenge til jeg ikke har noe å lese) og det er en bok med kreative skriveøvelser. Mye fint med andre ord og fortsatt kan jeg shoppe enda mer til helgen =D

Yay!

Og ellers handler livet om spillet jeg lastet ned til nettbrettet mitt (Word Cookies) som jeg har fått dilla på, å spise pepperkaker og på fredag vurderer jeg å dra på førpremiere for The Greatest Showman fordi jeg har veldig lyst til å se den (selv om det at den går på Gimle Kino betyr at jeg enten, skrekk og gru, må dra på kino uten popcorn som jeg er avhengig av å ha på kino eller å dra innom Saga kino først og drasse med meg popcorn helt derifra til Gimle) så i neste blogginnlegg blir det enten anmeldelse av den (hvis jeg drar på kino) eller anmeldelse av et eller annet av alt det supre jeg har lest i det siste, vi får se :)

Men da tenkte jeg å lage en tekopp, se på et eller annet teit og underholdende og så kommer neste innlegg på lørdag regner jeg med. Vi bables og god fornøyelse!

Julehistorie 2017 - del 2 (NB: skal leses etter del 1) =D

Igjen vil jeg understreke at dette innlegget skal leses etter det forrige, jeg måtte bare gjøre det slik siden historien min ble for lang til å dele alt i et innlegg. God fornøyelse og her kommer del 2!

Julehistorie 2017 fortsettelse

Det går mot kveld (forteller klokker for himmelen lyver og har løyet hele dagen, hadde man stolt på den ville det vært evig klokka elleve på formiddagen siden den ikke har endret seg, godt hjulpet av at det jo ikke egentlig ER en himmel siden de er i en snøkule) og de har spist litt grøt. Siden introduksjonene har de egentlig ikke blitt så veldig mye bedre kjent, men Magnolia merker at hun liker disse menneskene. Om man først skal bli fanget i en snøkule sammen med folk man ikke kjenner så kunne ting vært langt verre og det er det hun prøver å minne seg selv på. Det eneste er Septimus. Han virker hyggelig, men det er noe med ham som er annerledes enn med de andre, noe udefinerbart som hun ikke helt klarer å sette ord på. Kanskje er det blikket, mørket som glir over det når han tror ingen ser det, men de øyeblikkene går så fort over at de føles innbilt. Eller hvordan hun tør banne på at hun har hørt ham le når han var inne på toalettet og hun gikk forbi og latteren hans var latteren til onde Disney-skurker med ønsker om å ta over verden. Og igjen, det kan være hun som tenker for mye for hun er flink til det. Når det gjelder mange ting er hun riktig håpløs, men tenking kan hun og særlig når det er tenking som hun på sikt regner med at vil gjøre henne sprø. Nå har hun gått ut med en flosshatt hun kom over i klesskapet før det slo henne at det var nettopp en flosshatt snømannen der ute behøvde. Magnolia plasserer flosshatten forsiktig på snømannens hode og så går hun bakover for liksom å betrakte verket sitt (hvis det kan kalles et verk, noe hun ikke er helt sikker på). Det ser fint ut, snømannen kler flosshatten føler hun og hun liker at det noen ganger er så veldig lite som skal til for å gjøre en forskjell. Hun går likevel bort til den og er i ferd med å kna litt snø om til tre ganske små snøballer som kan være knapper, som om dette er en riktig elegant snømann som egentlig har på en vinterkåpe selv om det ikke ser helt sånn ut, da Arthur kommer ut til henne. Han ser hva hun holder på med og skjønner tegninga, i alle fall begynner han å lage noen knappesnøballer han og. Snart nok har snømannen en hel knapperad nedover magen og Magnolia smiler mot Arthur og takker ham for hjelpen.

"Bare koselig," sier han og fortsetter, "jeg husker ikke hvorfor jeg ikke lager snømenn eller eventuelt knapper og tilbehør til snømenn lenger, det er rart at man bare slutter med ting etter hvert som man blir eldre når det jo er kos."

"For så vidt," sier Magnolia og lurer på om hun burde si noe mer, men hun vet ikke hva det skulle vært så hun lar være. I stedet smiler hun over snømannen en gang til før hun går inn. Arthur kommer etter og snart nok er de inne. Snart handler alt om å gjøre seg klar for å legge seg, legge seg og så håpe at de vil våkne igjen hjemme neste dag. Eller, om de er her, at de vil ha en slags ide om hvorledes de skal gå frem for å komme seg hjem. Det føles som om å komme hjem burde være mulig, det er i alle fall veldig mulig å tenke at det ikke er alt for håpløst umulig.

*

Den natten drømmer Isabella om faren sin, en far folk ofte ikke tror på at hun husker siden han døde da hun var ganske liten. De tar feil for Isabella husker ham og hun husker ham som verdens snilleste og mest koselige mann, men også en mann som i sine siste måneder var preget av sorg og bitterhet. Det som er litt dumt er at faren Isabella opplever i drømmene omtrent alltid er den faren hun kjente i hans siste måneder og ikke mannen som hun jo vet at han egentlig var og denne drømmen er intet unntak. I denne drømmen ler han og det er en ond og fæl latter som Isabella vet at hun har hørt før opp i gjennom. Han ler mens han går rundt i hytta Isabella befinner seg i og det i en drøm som føles helt ekte. Plutselig befinner Isabella seg i drømmens versjon av hytta selv mens hun prøver å gjemme seg. Faren hennes finner henne likevel og da slutter han plutselig å le og i det stedet blir han stående og se på henne med et svært sørgmodig blikk.

"Latteren min har blitt ond og finnes fremdeles og den er deg nærmere enn du tror så vær på vakt. Vit likevel at et riktig julemirakel kan få latteren til å svinne hen og føre deg til frihet. Hvis noen kan klare å utføre julemirakler er det deg, min kjære Isabella," sier faren hennes i drømmen før han går bort til henne og gir henne en god klem som føles som det varmeste og fineste i verden.

Når Isabella våkner neste morgen er det som om hun fortsatt kan kjenne klemmen fra faren sin. Hun rekker så vidt å kjenne på en god og nær glede da hun hører latteren fra drømmen, en latter som denne gangen ikke kommer fra faren hennes. Isabella følger lyden og finner ut at den kommer fra Septimus som sitter på kjøkkenet og smører seg en brødskive mens han ler ondt for seg selv.

"Hva skjer?" spør hun. Septimus slutter å le (og å smøre brødskiva for den saks skyld) og ser opp på henne.

"Ikke noe, jeg ble bare litt sulten," svarer han.

"Hvorfor lo du?" spør Isabella.

"Lo jeg?" sier Septimus uforstående som om dette ikke er noe han kan huske å ha gjort. Han smiler mot henne.

"Vil du ha en brødskive du og?" spør han.

Isabella rister på hodet og går for å sove litt til. Hun vet det ikke kommer til å virke, men en del av henne klarer ikke å unngå å håpe at hun skal kunne sovne og drømme seg tilbake til den klemmen fra faren hennes og fryse det øyeblikket, få det til å vare for alltid. Isabella vet at det er ting å bekymre seg for og julemirakler som kanskje må gjøres på en eller annen måte, men der og da vil hun bare ha en klem fra Ofelio Bravissimo, som ganske riktig en gang var faren hennes og den gang fylte livet hennes med kjærlighet og musikk.

*

Det blir dag og de er fortsatt på hytta alle fem. De sitter alle sammen på kjøkkenet nå og spiser litt frokost rundt spisebordet. Arthur har en god følelse for dagen, godt hjulpet av at ingen tilsynelatende er sure på ham for at de er her selv om han vet med seg selv at det nok er hans feil selv om det ikke var meningen. Han har en sånn ide om å foreslå at noen av dem kan spille brettspill senere på dagen for noe må de jo drive med og når det først er en del brettspill her så føles det som noe de bør benytte seg av. Mens han sitter der og tenker fine tanker om brettspill som en fin distraksjon senere den dagen tar han seg også i å betrakte Magnolia. Veldig diskret og ikke så hun merker det, han tror i alle fall ikke det, men likevel. Hun er veldig pen den dagen, kledd som hun er i en rød kjole hun fant i klesskapet som gjør at han syns hun likner litt på en slags tenåringsnisse. Hvis det finnes nisser finnes det sikkert noen som er kanskje seksten, sytten år også og da kunne Magnolia glidd rett inn og blitt del av dem. Arthur kan se det så fint for seg og tar seg i å smile for seg selv. Han føler virkelig at alt vil ordne seg.

Samtidig sitter Septimus og føler seg enda mindre som seg selv enn før. Det er som om alt han var er gjemt under et teppe og blitt erstattet av bitterhet og et ønske om å skade. Han klarer likevel å virke som om alt er i orden, som om det rett og slett ikke er noe i verden som er galt, i alle fall regner han med at han får dette til ganske greit. Inni ham bobler likevel tankene, ønsket om å hevne seg på en verden som aldri har latt ham få oppfylt drømmen om å bli suksessfull komponist av musikaler og la denne hevnen gå utover de andre fire på hytta fordi det passer seg sånn og fordi det strengt talt bare er dem han kan hevne seg på nå så lenge han er fanget her på hytta i snøkulen. Et sted inne i ham er det en liten stemme som ber ham lytte til hjertet sitt og ikke den kilende latteren som stadig forsøker å kile seg frem, men Septimus lytter ikke så nøye etter. I stedet tenker han at han skal begynne med jenta han, via Isabella kvelden før, fant ut at het Alma etter frokost. Det virker enklest på den måten, hun virker som det letteste byttet om man kan si det sånn.

"Jeg skal bare ta en liten tur, jeg kommer snart tilbake," sier han og reiser seg. Så går han ut og løper så langt bort fra hytta som han kan komme før han ler og ler skikkelig ondt og fælt, trygg i vissheten om at ingen av de andre kan høre ham nå eller ane noen mistanke om planene hans. Alma vil snart være den første som vil møte på hans mørke.

*

Alma sitter og skriver. Ikke om noe spesielt, bare litt om snøen der ute, om snømannen som kvelden før fikk flosshatt tydeligvis og om hvordan alt føles litt lettere og tryggere nå som hun vet at Isabella er der om hun trenger noen. Og ting føles mindre håpløst denne dagen, ting er ikke optimalt for selve definisjonen av optimalt ville for Almas del vært å kunne klappe i hendene og vips være hjemme, men alt føles mindre sårt og vanskelig og det er en god utvikling. Alt dette prøver hun å sette ord på og det føles som om hun får det til, i alle fall er det som om virkeligheten forsvinner litt mens hun kommer inn i den flyten hun alltid lengter etter, virkeligheten forsvinner nok faktisk til at hun oppriktig skvetter da hun hører et ?hei.?

Det er Septimus, Septimus Regn som kanskje er den der hun føler hun vet minst om. Ikke at hun kjenner Arthur eller Magnolia så godt heller, men de virker hyggelige og Almas indre romantiker føler at det ligger noe i lufta mellom dem og det gjør henne glad. Og Isabella er jo Isabella med det snille smilet og de snille øynene som møtte Almas blikk under frokosten med et blikk som fortalte "jeg er her fortsatt om du trenger noen". Men hvem Septimus helt er vet hun ikke og hun husker navnet han nevnte at han ville bli en norsk versjon av dagen før, Stephen Sondheim, og det ringer heller ingen bjelle.

"Jeg føler at jeg har lyst til å lære dere bedre å kjenne på tomannshånd og lurte på om du ville bli med å gå en liten tur. Det trenger ikke å være langt og du trenger ikke å si noe om du ikke vil, jeg tenkte bare at det kunne være koselig," sier Septimus.

Alma er litt usikker.

"Jeg skjønner at det kan virke litt skummelt, du kjenner jo ikke meg ordentlig en gang, men det er bare en kort tur så kan jeg gi deg litt skrivetips for jeg har sett deg skrive her og jeg har skrevet en del selv, fem minutter?" spør Septimus og Alma ser håpet i blikket hans og klarer ikke å si nei til det. Faktisk klarer hun ikke å si noe der og da, men hun nikker og reiser seg. Hun vet ikke at dette kanskje kan vise seg å være et skjebnesvangert valg.

*

«Sønnen din er et usedvanlig talent,» sa Bernhard, som var leder av teatergruppa Septimus var med i.

«Min sønn? Såpass?» sa Mortimer Regn fascinert. I hans øyne hadde jo Septimus alltid vært fantastisk, men han hadde vært åpen for at han jo så ting gjennom blikket til en far og i blikket til foreldre skal det ikke nødvendigvis så mye til for at man skal imponere. Og likevel, her var det noen som ikke trengte å se noe flott i Septimus som så det likevel. Det var noe ganske magisk ved akkurat da og Mortimer tenkte for seg selv at ja visst, sønnen min kommer til å bli noe storslagent, dette er bare et tydeligere bevis på at så er fakta.

Slik begynte på mange måter alt sammen for Septimus da han var elleve år og man kan si at det er fint, men det ville også vise seg å bli en forbannelse. For hva gjør man om man vokser opp med å stadig høre at man er talentfull og full av potensiale, men så skjer det likevel ingenting.

De neste årene deltok Septimus i flere musikaler teatergruppa satte opp før han studerte musikk, dans og drama på VGS og senere på Bårdar og fant ut at han ikke først og fremst ønsket å stå på scenen. Han likte det jo, men jo mer han lærte om musikaler, jo mer ønsket han å være den som skrev og komponerte dem selv. Og hvorfor skulle han ikke få til det? Han hadde alltid hørt at han kunne få til alt han ville og at han var begavet og flink, å leve opp til alle disse forventningene tenkte han at umulig kunne være så vanskelig.

Likevel. Tiden gikk og mens Septimus skrev flere musikaler var det ingen som noen gang ble satt opp. I stedet fikk han jobb på et postkontor og det var for så vidt helt ålreit, det var bare ikke det han hadde håpet på. Med tiden var det likevel noe han vendte seg til slik man jo vender seg til ting. Og tilsynelatende var han tilfreds nok da han som tjueåtteåring så Facebook minne ham på at han hadde jobbet på postkontoret i fem år. Et sted under overflaten var det likevel en del av ham som gjemte på en bitterhet og en følelse av at det var urettferdig at han ikke hadde oppnådd drømmene sine. Et sted under overflaten tenkte Septimus stadig på hvor skuffet faren hans måtte være over at sønnen som han hadde fått høre at var usedvanlig talentfull hadde endt opp som en helt alminnelig mann, ikke særlig unik i det hele tatt. Og kanskje trengtes det bare et ondt latterspill for å få tankene over overflaten, få tankene til å styre alt.

*

Magnolia har det i grunnen ganske trivelig. Hun, Arthur og Isabella spiller Maxi-Yatzy og det går veldig bra for Magnolias del, noe hun stadig føler seg like forundret over. En del av Magnolia er bortimot uhelbredelig pessimistisk og mens det noen ganger er litt frustrerende så er det også praktisk på den måten at hun alltid føler seg så positivt overrasket når ting går bra. Og det er hyggelig å spille sammen med Arthur (som stadig kommer med fascinerende fakta han har lært om yatzy opp i gjennom) og med Isabella (som forteller med et smil at dette minner henne om bestemoren hennes som hun har spilt mye spill med under oppveksten), det er mennesker det er lett å være sammen med fordi det er som om alt flyter liksom, som om alt er i balanse. Det føles litt som om det er denne følelsen man skal ha en uke før jul.

«Nå trenger du bare yatzy og fem like,» sier Arthur entusiastisk. Det er Magnolias tur å kaste og hun liker å vite hvilken utfordring hun står ovenfor. Hun tar opp terningene og før hun kaster dem ser hun ned på dem, som om et skarpt blikk skal være nok til å få dem til å være skikkelig greie. Egentlig mistenker hun at dette blikket egentlig vil ha motsatt virkning siden terningene jo faktisk har vært ganske snille mot henne helt uten skarpe blikk, men tittet er tittet og om det er blikket eller skjebnen eller hva vet hun ikke, men der kommer det fem femmere på et kast.

"Du jukser," sier Arthur snurt og legger til, ?nå liker jeg deg ikke lenger.?

Han sier det likevel på en måte som gjør at Magnolia skjønner at han ikke egentlig er sur.

"Så du likte meg før" svarer Magnolia kvikt og spøkefullt.

"Det..." begynner Arthur og blir stille et øyeblikk før han fortsetter, tydelig forfjamset av Magnolias kommentar, "har jeg ikke sagt."

Det er som om han selv merker at han rødmer for han mumler, "la oss bare spille videre" mens Magnolia smiler for seg selv over ham. Hennes neste kast fører ikke resultater med seg, men kast nummer tre tryller frem den siste femmeren.

"Hurra," sier hun mens de andre to gratulerer henne.

På Isabella og Arthurs siste kast greier de ikke å få tak i Yatzyen som de begge mangler og dette bidrar til at Magnolia vinner.

"Kanskje vi kan ta en ny runde der Septimus og Alma blir med," sier Arthur mens han rydder sammen terningene.

"Ja," sier Magnolia og så legger hun til, "hvor er de egentlig?"

Det er da de ser at Alma og Septimus mangler og Isabella utbryter et "å nei" før hun kler raskt på seg yttertøy og løper ut.

*

"Å skrive er litt som å lage en snømann," sier Septimus og begynner å lage en snømann. De er et stykke unna hytta, men kan fortsatt se det godt og se hvor varmt og koselig det ser ut. Alma vet ikke helt hvor Septimus skal med metaforen hans og føler vel mest at hun gjerne skulle sittet inne med en tekopp i stedet, men hun lytter mens Septimus fortsetter.

"Å skrive er som en snømann fordi man i begge tilfeller gjør lurt i å starte med fundamentet. Med snømannen så er en del satt, man skal ha et hode, man skal ha kropp og gren-armer og det er veldig mye lettere å skrive en historie hvis man vet en del elementer som skal være med i utgangspunktet og heller pynter på det," sier Septimus og snart nok har han laget en snømann.

"Fin, er den ikke?" sier han og Alma nikker for den er vel det.

"Jeg tror jeg kaller den Konrad. Og jeg tror Konrad trenger en venninne, kan du ikke vise meg hva du har lært," foreslår Septimus.

Alma er litt forvirret, men setter seg på huk og begynner å danne en snøball som skal være nederst på snømannens venninne. Mens hun holder på ser hun ikke at Septimus løfter opp hodet på den allerede fullførte snømannen og putter inn mer snø på den frem til den er veldig hard på en sånn måte at man nok definitivt ikke vil ha den i hodet. Men dette ser ikke Alma og hun ser heller ikke at Septimus løfter snøballen sin sakte oppover.

*

Isabella tenker på sin fars advarsel i drømmen og latteren fra den, latteren som hun gjennom oppveksten har hørt flere ganger og først nå virkelig har skjønt at er hennes fars latter, den latteren han lo de siste månedene han levde da hjertet hans var knust av sorg over Isabellas avdøde mor og alt ved ham fikk en skarphet og et mørke. Og hun husker Septimus og hvordan han lo akkurat den latteren den morgenen og skjønner instinktivt at Alma er i fare. Mens Isabella løper innser hun at hun ikke egentlig har noen plan, det er i det hele tatt lite hun vet utenom det at hun i alle fall vil forsøke å hjelpe og håpe at hun får det til. Snart ser hun Alma som sitter der og holder på med å lage en snømann. Og hun ser Septimus som holder snøballen høyt opp i været og roper ?neeeeei.?

Samtidig kler Magnolia og Arthur på seg yttertøy for å løpe for å finne ut hva som skjer, men da de skal til å løpe sier Arthur, "bare løp i forveien, jeg skal ordne noe først", en oppfordring Magnolia lytter til.

"Du vil ikke dette," sier Isabella når hun har nådd frem til Septimus og Alma.

"Hva da?" spør Alma og ansiktet hennes glir over fra forvirring til forståelse til skrekk etter hvert som hun skjønner hvorfor Septimus holder den svære snøballen, etter hvert som hun innser hva som er planen hans.

"Jo, det vil jeg," sier Septimus og fortsetter, "dette er min hevn over en verden der jeg aldri fikk suksessen jeg fortjente og når man skal hevne seg på verden er det like greit å starte smått og jobbe seg oppover. Jeg starter med Alma."

"Jammen, jeg har ikke gjort noe galt," utbryter Alma.

"Det har ingenting å si," sier Septimus med en kald stemme som føles veldig urovekkende.

"Vær så snill," sier Isabella, "du vil ikke dette. Alma er uskyldig, det er faktisk ingen som er skyldig, suksess handler mye om tilfeldigheter og kanskje en dag er det din tur og hvis ikke kan livet ditt fortsatt bli bra hvis du ikke gjør denne feilen."

"Det er ingen feil, snarere er dette det riktigste jeg vil gjøre," sier Septimus.

"Nei, du vil ikke dette," roper Magnolia som har sett hva som skjer og når frem til dem akkurat da. Og om man ser nøye etter kan man se at Arthur løper mot dem han og.

"Vær så snill, pappa," sier Isabella som et slags siste fåfengt håp og dette setter Septimus ut av spill for et øyeblikk. Den store snøballen glipper og faller ned på bakken og Septimus sier "pappa?" i forvirring før han puster ut, et kraftig utpust som setter latteren fri før Septimus ser på dem i forvirring som om alt som har hendt de siste dagene utenom valget om å løfte snøballen er glemt.

*

Den onde latteren vet ikke hvem den skal pustes inn av for Septimus og Arthur har hatt latteren i seg så de er oppbrukt og han klarer ikke bestemme seg angående Isabella, Magnolia og Alma, hvem som er best. Kanskje er det denne forvirringen som gjør det, kanskje er det at Arthur kommer og har en helt egen magi ved seg, kanskje er det noe helt annet, men det latteren ender opp med å gjøre er å bli manifestert. Nå kan alle de andre se latteren fysisk som en mann med mørke krøller og blå øyne som ser litt gjennomsiktig ut, som om han er et spøkelse eller en ånd, og som ser på dem med raseri.

"Hva er det dere har gjort? Jeg er Den Onde Latteren, jeg skal pustes inn av mennesker og få dem til å ta valg de alltid kommer til å angre på før jeg pustes ut og pustes inn av nye personer igjen. Slik har det vært i over tretti år og nå står jeg her uten havn. Dette skal dere få angre på," utbryter latteren.

"Vær så snill, pappa, jeg vet at dette ikke er deg," sier Isabella og øynene hennes fylles av tårer, "vær så snill, Ofelio."

"Ofelio finnes ikke mer, bare jeg, latteren hans finnes og jeg er alt som er mørkt og fælt hos mennesker," sier latteren.

"Jo pappa, i hjertet mitt finnes du," sier Isabella og går bort til ham. Når hun står rett foran ham så skjønner hun at det ikke vil gå an å klemme ham siden han ser alt for gjennomsiktig og spøkelsesaktig ut for det så hun sier "jeg kan ikke gi deg en klem så nå skal jeg klemme meg selv i stedet og late som om det er deg."

Så gjør hun det. Om de blir inspirert eller hva vet hun ikke, men rett etter gjør Magnolia og Alma det samme, klemmer rundt seg selv og later som om det er Isabellas far de klemmer selv om de ikke vet helt hva som foregår. Til slutt klemmer også Arthur rundt seg selv og det er dette som endelig gjør utslaget for plutselig begynner manifestasjonen å le en latter som fort glir over fra den mørke, bitre og fæle latteren og over til den perlende og glade latteren Isabellas far hadde da moren hennes fortsatt levde, latteren som var som en sang i seg selv. Instinktivt skjønner de alle sammen at alt er over nå.

"Jeg beklager," sier mannen foran dem og fortsetter, "da jeg levde var jeg Ofelio Bravissimo og livet mitt var en verden av kjærlighet og musikk. Så døde kona mi og alt i meg som var godt ble mørkt og kaldt i stedet og da jeg døde levde latteren min videre. Den ble pustet inn av folk opp gjennom 38 år, pustet inn med det resultat at mennesker gjorde skjebnesvangre valg før de pustet latteren min ut og den ble pustet inn av nye personer. Slik gikk tiden frem til latteren min først ble pustet inn av Arthur på t-banen der han med min påvirkning ønsket at folk skulle bli fanget i snøkulen hans og senere ble jeg pustet inn av Septimus som vil ha glemt alt om min påvirkning utenom at han var så nær å slå en snøball hardt ned i skallen til noen uten å huske hvorfor. Når latteren min ble pustet inn forsterket den ofte de undertrykkede følelsene som gjerne alt var der og latteren min kunne kanskje fortsatt livet sitt om ikke dere brøt forbannelsen sammen med en kombinasjon av Isabellas kjærlighet, Arthurs magi og dere alles samarbeid. Nå vil latteren min forsvinne, jeg vil få fred og når jeg klapper i hendene vil dere være tilbake i Oslo på Karl Johan med nøkler til hjemmene deres i lomma."

Arthur, Magnolia og Alma ser fortsatt litt forfjamsede ut, men Isabella nikker.

"Min kjære Isabella, jeg håper du vil tilgi meg," sier mannen foran dem.

"Alt er tilgitt, men jeg savner deg så innmari," sier Isabella.

"Jeg vet, mitt barn, men vit at du aldri helt har mistet meg. Husk også at jeg er så stolt over den du har blitt," sier mannen og smiler et varmt smil som alle de andre syns føles som det beste og godeste smilet de har fått. Så klapper mannen i hendene og plutselig er han borte. Det er også de fem som straks befinner seg på Karl Johan med snøkulen i Arthurs hånd, endelig frie. Endelig tilbake.

*

"Hva har hendt?" sier Septimus forvirret der han står. Han husker ingenting fra de siste dagene, husker bare at han gikk for å legge seg den fredagen og at han var nær å skade noen med en svær snøball.

"Jeg skal forklare alt," sier Isabella og legger til, "men vit at ingen av oss er sure på deg."

Isabella har fortsatt tårer i øynene, men smilet hun sender Septimus er så varmt at han tror henne.

De fem går sammen på en kafé der de prater litt om alt som har hendt. Septimus får alt sammen forklart og beklager seg gang på gang til dem alle sammen og særlig Alma som han kom så nær å skade. De prøver stadig å understreke at de tilgir ham, men han klarer ikke å bli helt overbevist. Likevel føler Isabella at det bare er snakk om tid før hun vil få vist Septimus at det virkelig går bra, at de forstår ham og vil være der for ham. På oppfordring fra Arthur får de mailadressene til hverandre og i noen tilfeller Facebook-adresser slik at de kan holde på kontakten videre for de har vært del av et helt eventyr sammen og da hører de på sett og vis sammen, slik føles det i alle fall.

"Hva skal jeg si til mamma?" sier Alma rett før hun skal dra (Isabella har tilbudt å følge henne hjem, noe Alma er veldig takknemlig for) og så legger hun til, "jeg kan ikke akkurat si at jeg var i en snøkule og forvente at hun tror meg."

"Kanskje hun vil det," sier Arthur og ber dem alle etter tur se nøye på snøkulen, noe som viser dem at i snøen har han skrevet "Arthur, Magnolia, Septimus, Alma og Isabella var her".

"Det er ikke sikkert, men det kan jo hende dette vil funke som bevis, i alle fall delvis," sier Arthur blidt. Han får låne en mobil av en annen på kafeen og tar bilder som han får sendt til mobilen til hver av dem sånn at de har et slags fysisk bevis uten at han trenger å anskaffe en magisk kopimaskin til å kopiere opp flere eksemplarer av snøkulen for det vet han at han ikke kan få til. De berømmer ham for et lurt initiativ og vet alle at når de kommer hjem til mobilene og familiene sine vil de i alle fall ha et slags bevis på hva som har hendt. Så drar Alma og Isabella og rett etter drar Septimus.

Magnolia begynner å kle på seg ytterjakka si for å dra selv da hun ser at Arthur fortsatt sitter der.

"Skal ikke du dra hjem?" spør hun.

"Jeg vil bare kjøpe en kopp varm sjokolade til og sitte her litt lenger. Vil du holde meg med selskap?" spør Arthur.

Magnolia overrasker seg selv med å si "ja" og setter seg ned. Arthur går for å kjøpe varm sjokolade og kommer tilbake med en ekstra kopp til henne også og så sitter de der sammen. Det er her vi forlater dem med en fin følelse av at dette er en begynnelse på noe mer.

*

Det blir jul og værmelderne viser seg å ta feil for i stedet for at snøen smelter eller at det blir regn eller storm blir det heller sol på julaften, sol og syv minus og med snøteppet som ligger der så rolig og glitrende på en sånn måte at hele Oslo ser ut som et skikkelig koselig julekort.

Det blir jul for Alma som ikke lenger føler seg like sjenert og som har en plan om å skrive om alt hun har opplevd, skrive om det og alt annet, fange en hel verden i ord.

Det blir jul for Septimus som fortsatt føler seg skyldig, men av og til føler på en annen følelse, at han har lært noe viktig. Denne jula merker han ikke misunnelse og bitterhet og det føles ikke lenger så viktig å få suksess, det er som om det som nå er viktig er å være tilfreds og når julen ringes inn merker han at det er han.

Det blir jul for Arthur som den siste uka har truffet Magnolia flere ganger og merker at han liker henne mer enn han noen gang har likt noen før. Og han vet nå at livet hans alltid vil være magisk og beslutter at det ikke er rart, det er heller inspirerende og han gleder seg til sin neste overraskelse.

Det blir jul for Magnolia som kjenner på hvor mye hun koser seg sammen med Arthur og som har fått en ro over seg, litt som om alle tankene som spant og spant før har gitt seg litt og det i stedet føles som om verden er i balanse. Det er en fin følelse på samme måte som det er fint å gi seg hen til juledrømmer og julemat.

Sist, men ikke minst, det blir jul for Isabella. Isabella som nå vet at faren hennes har funnet ro og at alt har ordnet seg, sånn i tillegg til at hun har nye venner. Og Isabella som etter julefeiringen på Alternativ Jul fordi hun ikke har så mye familie drar hjem til leiligheten sin der hun setter seg i vinduskanten og synger en helt egen julesang til verden om magiske snøkuler, onde lattere og hvordan det helt på ekte kan skje mirakler som i alle fall gir henne julestemning.

*

Det var en gang en julehistorie som nå er fortalt ferdig og mer essensielt, det var en gang en forfatterspire med tegnedilla som med dette vil ønske nettopp deg en helt fantastisk jul!

Julehistorie 2017 - del 1 (NB: skal leses først) =D

Heisann! Sist jeg blogget skrev jeg om filmen "Paddington 2" (som er helt nydelig og kanskje årets fineste og mest karolinske film) og ellers handler livet om å lytte til The Band's Visit (skriver antakelig et innlegg kun om den musikalen etter hvert), å skrive julesanger (noe som viser seg å være litt vanskelig så sånn sett er det ganske bra at det bare er noen få julesanger igjen å skrive, men jeg er stolt av at jeg har greid å skrive en ny hver eneste dag denne måneden) og å glede meg over at jeg endelig vant en konkurranse igjen og vil få en Nintendo 3DS i posten etter hvert (siden jeg trengte en ny siden den jeg har er veldig slitt og har ødelagt styrespak og sånt er det veldig praktisk). Andre fine ting er at noen i går ble rørt, glad og takknemlig på grunn av meg (jeg elsker den følelsen det gir), jeg liker at jeg enten i dag eller i morgen kommer til å bake nye pepperkaker og jeg liker at jeg i skrivende stund er kun noen få timer unna ferie, dessuten elsker jeg at jeg endelig er i gang med "La Belle Sauvage (The Book of Dust)" av Philip Pullman (den blir magisk og fornøyelig lesning) og at livet inneholder nettspill og nettbrettspill å få dilla på, te og julestemning =D

Ellers har jeg altså fått en slags tradisjon her med å skrive en julehistorie som jeg deler på bloggen min og i år er intet unntak. I år har jeg dessuten skrevet en såpass lang julehistorie (32 sider i Word) at jeg må dele den opp i to innlegg. Her kommer jeg til å poste halvparten og så kommer jeg sporenstreks til å følge opp dette innlegget med resten av historien for mens noen få har fått den som julegave vil jeg veldig gjerne dele den med flere. Uansett, jeg har skrevet en historie og den er egentlig ikke så veldig julete (selv om den likevel er julete nok etter min mening), men i enda større grad ettertenksom og finurlig med sterke magiske elementer. Den er ellers skrevet i presens i hovedsak, men jeg håper det ikke er avskrekkende for jeg føler at dette ble en tidvis ganske fin historie som for meg føltes som et forsøk på å fortelle en litt annerledes historie enn mange ting jeg har skrevet før (blant annet pleier ting jeg skriver ofte å ha en karakter som basically er meg med et annet navn og jeg pleier også, føler jeg selv, å ha karakterer som er mer typete og sære mens karakterene i denne historien er litt mer alminnelige på en måte, de er mer åpne til å dikte videre på for lesere). Kort oppsummert, på sett og vis er dette et litt ambisiøst prosjekt og jeg håper historien jeg har forsøkt å fortelle funker og blir kjempeglad for tilbakemeldinger. 

Her er en rask tegning av hovedpersonene og så kommer altså del 1 nå. God fornøyelse :)

*

Julehistorie 2017 - Den onde latterens julefortelling

 

For lenge, lenge (eller i alle fall lenge nok) siden bodde en italiensk dame i Oslo. Utenom navnet, Bella Bravissimo, og de mørke krøllene var det få ting som røpet hennes avstamning, men for hennes del spilte det ingen rolle. For henne var det eneste som virkelig spilte noen rolle musikken og kjærligheten. Hun hadde funnet sistnevnte da Rolf Brage hadde tilbrakt en uke på ferie i Roma og kommet hjem langt mer enn bare solbrent. Han hadde også brakt med seg Bella og sammen skapte de en liten familie der i Oslo by, en der latteren hang løst og huset var fullt av musikk. Og de fikk en sønn og det var egentlig med ham denne historien virkelig begynte. Han, sønnen til Rolf og Bella altså, fikk navnet Ofelio fordi det lød riktig elegant og han viste seg å kle navnet sitt meget godt.

Ofelio virket tilsynelatende usedvanlig distingvert alt som liten, godt hjulpet av en snusfornuftig holdning som hos andre ville fortonet seg som irriterende, men som om ham var dypt sjarmerende fra første stund. Dessuten viste Ofelio seg å være uendelig musikalsk. Han kunne synge og alle stoppet å gjøre det de holdt på med, i stedet ble de stående og lytte og etter hvert satte de seg ned og lyttet enda mer intenst. Det var en stemme som oppmuntret til svulstigheter som å si at den var som å lytte til bølger på et hav eller vinden på svale sommerdager eller som å se frostroser på vinduer i desember. Man kunne liksom ikke helt unngå klisjeene i møte med en stemme som Ofelio sin og slik forble det etter hvert som han ble eldre og etter hvert utviklet seg til en mann med mørke krøller og sin fars snille blå øyne som sang opera hver kveld til stor applaus og holdt en hel haug med julekonserter som alltid trakk et stort publikum. Alle ønsket å se ham synge og særlig når han avsluttet en hver julekonsert med O Helga Natt med en varm og klar og stor stemme som fikk tårene til å trille som besatt mens man var helt sånn akk og ve og ville vannpistol av ren og skjær boblende entusiasme og rørthet. Ofelio selv mente at de overdrev for visst kunne han si seg enig i at han nok hadde et visst talent, men han var jo bare Ofelio Bravissimo, intet mer, intet mindre, han var egentlig ikke så himla spesiell når alt kom til alt. Slik tenkte han, samtidig som han likevel følte seg takknemlig over at han bare ved å gjøre den ene tingen han elsket mer enn noe annet, å synge, kunne gjøre en forskjell. Og likevel, etter hvert som Ofelio ble eldre følte han mer og mer på en rar følelse som han etter hvert kjente igjen som ensomhet. For visst var det mange som kom på konserter eller så forestillinger han var med på i Operaen, men han hadde aldri helt fått til det med venner og han hadde sunget så mange sanger om kjærlighet uten selv å kjenne det. Det føltes nesten litt feil å synge så mange sanger om å elske uten selv å ha elsket eller blitt elsket og han innså at han hadde inderlig lyst til å bli forelsket, gi seg hen til noen.

Og kanskje var det skjebnen som hørte ham, kan hende var alt tilfeldigheter, men det tok faktisk ikke så alt for lang tid fra Ofelio begynte å tenke at han ville oppleve kjærligheten til den dukket opp. Da listet den seg beskjedent inn i livet hans i form av Louisa som sang i Operaens kor og som han begynte å legge merke til sånn rent tilfeldig i ny og ne og i et ny og ne som ble stadig oftere. Snart hadde de begynt å småprate sammen og sakte, men sikkert, men samtidig ganske raskt vokste et forhold frem. Det viste seg at hun hadde savnet noe eller noen selv og at hun hadde helt samme humor som ham og den samme lidenskapen overfor musikk, det viste seg at de rett og slett passet sammen og snart var de ett. De giftet seg og fikk en datter som fikk navnet Isabella (delvis oppkalt etter Ofelios mor og delvis fordi både Ofelio og Louisa var godt over gjennomsnittet glad i iskrem og da særlig kuleis med sjokoladesmak i kjeks og da var det supert med et navn der ordet is var med på leken). Isabella liknet aller mest på sin mor med de lyse krøllene sine og den røde fargen i kinnene hennes, men øynene hennes var Ofelios forglemmegeiblikk og smilet var hennes helt egne lille smil som fikk henne til å se ut som om hun brydde seg veldig, veldig mye om akkurat deg spesifikt.

Uansett hva var i alle fall Ofelio ganske overbevist om at han var verdens heldigste mann der han levde med den lille familien sin og livet fullt av musikk og kjærlighet og hva Ofelio ikke visste var at han også hadde en magisk latter. Det var en latter som ventet på en mulighet til å leve et helt eget liv, en mulighet som snart ville komme. De første tegnene på at Ofelios latter ville finne sin frihet kom på en søndag da Ofelio forsto at eventyret om livet hans ikke var det koselige og inspirerende eventyret han hadde håpet på. I stedet var det et eventyr med et kapittel man bare kunne kalt ?Bilulykken? og som tok plass da han og Louisa var skikkelig lykkelige og Isabella var nesten fire år. Denne ulykken førte til at Louisa dessverre døde, noe som gjorde Ofelio knust av sorg. Mer enn noe annet var det dog noe annet som kom over Ofelio for da han etter noen måneders permisjon og sykemelding kom tilbake til jobben i Operaen sang han like fantastisk som før, men det var en skarphet over stemmen hans da som ikke hadde vært der før. Og når han lo var det en latter som ikke handlet om glede, men bitterhet eller glede over andres ulykke. Det var som om det var en ond magi ved Ofelios latter som hadde vært i stramme tøyler mye av livet hans fordi han tross alt hadde hatt det ganske bra, men som nå, da han jo ikke hadde det bra i det hele tatt, kunne gi seg helt hen til sine onde røtter. Isabella selv og alle andre rundt Ofelio merket det selv, merket kulden ved ham, hvordan han ikke lenger var mannen han hadde vært, men de viste ikke hva de skulle gjøre og en dag var det for sent. Ofelio falt om under en julekonsert ni måneder etter Louisas død, hjertet hans orket rett og slett ikke mer og det kunne vært hele historien og da en ganske kjip og deprimerende historie der lesere ville vært sånn ?jammen her forteller du en sånn koselig historie om musikk og kjærlighet og så lar du det slutte sånn, fy søren ass, dette vil vi IKKE akseptere?, men for Ofelios latter var det her alt begynte.

Mens alt som var Ofelio var et avsluttet kapittel levde Ofelios latter videre som en slags ond makt. Ofelios latter ble som en vind som folk pustet inn med det resultat at de ble påvirket av den i alt fra tretti sekunder til flere dager før den ble pustet ut og reiste videre. Og mens de var påvirket lo de ondt, så på verden med et kaldt blikk der de syntes alt var stygt og gjorde et valg de ville ende opp med å angre på. I tillegg var latteren magisk nok til at valget alltid handlet litt om en ting som hemmelig eller ikke fullt så hemmelig kjennetegnet personen som hadde den onde latteren i seg. Så ble latteren pustet ut, de som hadde hatt den i seg ante ikke at den hadde vært på besøk og de viste bare at de av grunner de selv ikke forsto hadde gjort skjebnesvangre valg. Slik gikk årene, Isabella vokste opp, verden utviklet seg og Ofelios latter fortsatte å leve sitt eget liv rundt omkring i Oslo by. Og en dag ville kanskje latterens konsekvenser være såpass alvorlige at den måtte stanses, men hva kunne vel stanse en magisk ond latter? Det måtte kanskje et skikkelig julemirakel til for at akkurat det skulle skje ?

 

 

Om Arthur, Magnolia og den eventyrlige snøkulen

 

Magnolia har langt viltert hår med kornets farge og vindens ustyrlighet og grå øyne som hun tenker på som et tåkespeil, sånn om hun tenker på det som noe i det hele tatt. Hun tenker nok heller på alt mulig annet. Som uttrykket? storm i et vannglass? og om det ville vært veldig mye verre med et vannglass i en storm i stedet. Eller at hun ikke kan høre "The Christmas Song" (den med "chestnuts roasting on an open fire") uten og syns fryktelig synd på alle som er over 93 og akkurat for gamle for julehilsenen for barn fra 1 til 92. Hun håper hun har glemt akkurat den sangen når hun selv blir 93 sånn at hun ikke gremmer seg siden det er akkurat noe sånt hun kunne finne på å gjøre. Dette fordi hun tenker for mye og hun klarer ikke å se for seg at det vil endre seg noen gang. Det er så alt for mange tanker for én person og likevel er de der konstant. Samtidig, noen tanker er som om de setter henne inn i en slags boble der alle andre tanker preller av og må søke andre tilholdssteder. Tanken på julaften er litt en sånn tanke, tanken på god mat og tid med familien og det er som om det ikke spiller noen rolle at det bare er henne og foreldrene hennes og lillebroren hennes Theodor og tante Josephine, det trengs ikke noe mer. Magnolia bare håper at alt virrvarret oppe i hodet hennes som gjør at hun aldri helt klarer å slappe av vil gi seg innen da. For hun vil finne roen, finne balansen, være midt i et øyeblikk uten alt for mange tanker opp og ned og frem og bak i mente. Være bare Magnolia, snart sytten år og tenke at hun har alt hun trenger. Slike ting tenker hun der hun sitter på bussen hjem fra skolen fredag 15. desember, fortsatt uvitende om at det ligger et helt eventyr mellom henne og julen. Et eventyr som inneholder et ensomt barn, en magisk snøkule, en ond latter som søker eier, en mystisk musikalkomponist og Arthur som setter alt i spill helt uten å vite det.

*

Ting pleier ofte å begynne med Arthur og han aner ikke hvorfor. Han er ikke særlig spesiell eller unik eller fortryllende, han er ikke noe mer eller mindre enn seg selv og likevel. Det er som om en liten dose magi sporet ham opp da han var baby og tenkte ?dette er en jeg ønsker kjenne? og så har denne magien bare fulgt ham mens årene har gått. Nå er han nesten sytten (med bursdag på julaften) og det har dukket opp feer i kjøleskapet hans (de var der to dager og så dro de videre, visstnok fordi de skulle på kjæresteferie til København), han hadde en venn som viste seg å være et spøkelse i litt over en uke før spøkelset (som het Knut) fant et brev i bukselomma si der det sto at han virkelig hadde blitt elsket og straks kunne dra videre til det som kom etter døden fordi han nå hadde fått hvile, det var bare det han trengte å vite før han kunne forlate vår verden for evig tid og han opplevde stadig at dyr plutselig pratet til ham (særlig likte frosker å prate med ham, det var som om han hadde frosketekke og det var noe Arthur ikke hadde tenkt at noen egentlig skulle kunne ha). I det hele tatt er Arthurs liv ofte en smule magisk, noe han ikke har noen naturlig, eller for den saks skyld overnaturlig, forklaring på, det bare er som det er og det er kanskje dette som gjør at Arthur aldri helt har fått til det der med venner. Det eller at Arthur tidvis vurderer muligheten for at alle andre er fra en annen planet enn ham ganske seriøst. Arthur har rødt hår som stikker til alle kanter, fregner på nesa og kinnene og en snøkule i veska si som han kjøpte tidligere samme dag. Den ble solgt av en gammel dame utenfor biblioteket som sverget på at den var magisk og at huset i snøkulen inneholdt mat og drikke nok for fem personer, sånn i tillegg til klær og brettspill og annet man skulle trenge for en visitt. Arthur trodde ikke noe særlig på dette, men med årene hadde han opplevd så mange rare ting og tang at han egentlig tar det i mot med et smil og bevisst kjøper ting som betegnes som magiske. Dessuten er det en fin snøkule, den er skikkelig fin faktisk og han sitter der og rister på den mens han dagdrømmer om å kunne besøke en snøkule en dag, dra inn i dem. Han vet at dette er en rar tanke, men det er en fin tanke likevel og det er denne tanken han grunner på der han sitter på t-banen inn mot sentrum for å kjøpe noen julegaver da han plutselig puster inn noe og kjenner en rar følelse. Det er som om noe treffer ham, litt som å få en ball i magen og han føler seg helt rar. Etter noen sekunder går alt bedre, verden er som den skal være, balansen er opprettet og likevel er noe annerledes for nå føler han et sterkt behov for å le. Og ikke bare le, han vil le ondt og gjør det. Ler i kanskje et halvt minutts tid mens han får stadig flere rare blikk. Så ser han på snøkulen sin og sier ut i lufta, "jeg skulle ønske fem tilfeldige personer i Oslo våknet inne i denne snøkulen i morgen, det kunne vært morsomt å se dem der inne, fanget sammen" før han ler litt til. Deretter puster Arthur ut og med det så puster han også ut Ofelios onde latter, som altså var den som tok over alt for ham i noen få minutter. Arthur på sin side husker ikke latteren, husker i det hele tatt ingenting av de siste minuttene utenom å ha sagt at han skulle ønske noen ble fanget i snøkulen. Han husker dog ikke hvorfor han sa det og når han like etter går av t-banen føles det som om han har gjort noe han virkelig ikke skulle ha gjort uten å vite hvorfor. Det er en rar følelse og den forsvinner ikke ordentlig før han sitter på Burger King med en pommes frites mens han leser litt i et Donald-blad han har kjøpt seg og verden igjen føles ordinær nok for så vidt.

*

Samtidig tenker den onde latteren at dette var dens lureste visitt så langt før den reiser videre gjennom Oslo og omsider mens natten titter frem og alt blir kaldt og mørkt pustes inn av en mann med brunt hår, skjegg og store ambisjoner som vil våkne neste dag i en annen verden, så vel som med en bitterhet som til den kvelden bare har ligget et sted under overflaten, men nå skinner sterkere og klarere enn alt annet.

*

Hun våkner av at hun fryser. Det i seg selv er ikke noe nytt, Alma har generelt sett lett for å fryse, men akkurat nå merkes det mer enn vanlig og det føles umiddelbart urovekkende. Det som dog er enda mer urovekkende er når hun setter seg opp og skjønner at hun ikke er i senga si hjemme i Oslo, men i en gammel seng av tre i et hus som så definitivt ikke er hjemme. Alma blunker noen ganger, hun klyper seg selv i armen, hun prøver uten hell å sovne igjen, men omsider forstår hun at hun er våken og at alt har forandret seg siden hun gikk og la seg kvelden før.

Alma er tretten år og har mørk hud, mørke krøller og hjertet fullt av melankoli. Hun har et navn hun fikk fordi moren hennes sa det hørtes ut som en sang når hun sa det. Alma klarer ikke å høre dette selv, men hun liker ideen om det, ideen om å være litt som en melodi. Det er en tanke som får henne til å føle seg som noe mer enn bare seg selv og slike tanker tenker hun at man må ta vare på. Og nå er hun her. Kvelden før gikk hun og la seg i en leilighet der hele verden er moren hennes, henne og bildene av faren hennes på veggene, men nå er hun her og verden er et annet dyr. Når hun så hører et "hva i all verden" og et "er jeg på en annen planet, tro" skjønner hun at verden er et annet dyr i enda større grad enn hun trodde for hun er ikke alene her. Snart nok finner hun ut at det er fire andre som har våknet i dette huset og det føles åpenbart at hun er del av et eventyr. Hva slags eventyr aner hun ikke, men hun håper det er et koselig et, et sånt eventyr der alt ender godt til slutt.

*

En dag skal han skrive en musikal, det er han helt sikker på. Eller nesten helt sikker for det føles som et mer og mer vanskelig mål å nå. Ordene pleide å komme så lett for ham, men nå gjemmer de seg oftere og melodiene han tror at han selv har funnet på viser seg å være melodier fra andre musikaler i stedet og da går det jo ikke. Likevel, han er ikke klar for å gi opp. Selv ikke i dag da han har våknet i et trehus som han ikke aner hvor er sammen med fire andre og med en rar følelse av bitterhet og et merkelig ønske om å le ondt er Septimus beredt til å gi opp drømmene og ambisjonene sine. Men han kan legge dem litt til side mens han lærer sine nye omgivelser å kjenne, det er lov.

De nye omgivelsene er noe som ser ut til å være en hytte av tre. Den ligger i noe man nærmest kan betegne som et hav av snø, i alle fall er det skikkelig mye av det, kaskader rett og slett og utenfor huset kan man finne en snømann med flosshatt og litt lenger bort kan man skue en skog. Og likevel, det er noe som er galt her, det føles åpenbart at noe ikke er helt som det skal være og det handler ikke bare om den rare følelsen Septimus har følt på siden han våknet, men også om det som møter ham når han har kledd på seg (klesskapet i huset bugner heldigvis av nok av klær) og går ut og sammen med Arthur går ut for å se hvor langt de kan komme, noe som viser seg å være kortere enn de skulle tro. Det er som om hele dette stedet har fysiske rammer og Arthur sier i fascinasjon at det er litt som om de er i en verden i Super Mario 64 der det er begrensninger for hvor langt man kan bevege seg i hver verden. Septimus selv har ikke noe forhold til tv-spill, men det føles som en passende metafor for hvorledes ting er og det er med et snev av frustrasjon han og Arthur omsider igjen entrer hytten der det er tre andre; en jente han ville tippet at var rundt ti, elleve år, en tenåringsjente og en godt voksen dame med lyse krøller. Septimus sukker og savner pianoet sitt. Så gir han seg hen til tankene han har undertrykket helt siden han sto opp. Tankene om hvordan verden er urettferdig og fæl fordi han ikke har oppnådd suksess som musikalkomponist enda og hvordan han skal gjøre så skjebnen angrer dypt og inderlig på ikke å ha oppfylt drømmene hans. Septimus drar hånden gjennom det mørke brune håret sitt og det vel så brune skjegget mens han finner en viss tilfredsstillelse i å la de dumme tankene styre skuta.

*

"Jeg har en teori om hvor vi er," sier Arthur etter at de har spist lunsj. Det har vist seg at hytta de befinner seg på har et kjøkken med et fullt kjøleskap og dette er en av flere aspekter ved stedet de befinner seg som har vekket en mistanke. En mistanke som videre har vokst av det fulle klesskapet, brettspillene i stua og aller mest av hvordan verdenen han er i tilsynelatende har rammer man ikke kan komme utenfor. Alt dette og hyttas likhet med hytta i snøkulen hans har fått ham til å tenke på setningen han husker å ha sagt dagen før uten å huske hvorfor, setningen: "jeg skulle ønske fem tilfeldige personer i Oslo våknet inne i denne snøkulen i morgen, det kunne vært morsomt å se dem der inne, fanget sammen". Det er mye som kan tyde på at ønsket, som han ikke egentlig mente å ønske en gang, har blitt oppfylt og at han er en av fem som i dag har våknet i en snøkule. Arthur vet med seg selv at dette høres særdeles usannsynlig og ulogisk ut, men samtidig finner han ikke noen andre og bedre forklaringer. Han forklarer teorien sin til de andre, fire andre som i hovedsak, ikke særlig overraskende, først virker temmelig skeptiske overfor teorien hans. Bare damen med de lyse krøllene nikker, som om dette er en helt logisk forklaring på alt sammen.

"Jammen, det går jo ikke an," sier tenåringsjenta som ser ut til å være på hans alder, men hun virker ikke helt trygg på noe akkurat da. Arthur ser på uttrykket hennes at en del av henne har lyst til å tro ham mens en annen del av henne leter etter logiske forklaringer.

"Det er veldig lite sannsynlig ja," istemmer mannen som han har fått vite at heter Septimus da de var utenfor en tur.

"Jeg vet det høres rart ut, men jeg kjenner igjen denne hytten og snømannen utenfor fra snøkulen jeg kjøpte i går. Og jeg sa i går at jeg skulle ønske fem tilfeldige personer våknet i denne snøkulen i dag, jeg husker ikke hvorfor jeg sa det og jeg mente det ikke, men jeg vet at jeg sa det likevel og det virker som om dette ønsket som ikke egentlig en gang var et ønske har blitt oppfylt," forklarer Arthur. Han forteller videre om følelsen av å ha mistet fem minutter dagen før, om tiden som han ikke husker noe av og merker ikke at damen med de lyse krøllene betrakter ham med en sterk fascinasjon, som om det er noe her hun kjenner igjen. I stedet forteller han om snøkulen og om hvordan magiske ting alltid har det med å skje med ham og om hvordan han vil gjøre alt for å finne veien ut og tilbake til virkeligheten igjen og om hvordan han håper de ikke er sure for dette var så visst han feil, men det var på ingen måte meningen. Slik forteller han om og omsider virker det som om de andre er villige til å tro ham. Arthur er litt fristet av å lure seg selv til å tro at dette bare handler om at han er skikkelig overbevisende, men han vet at det nok heller handler om at det faktisk er den mest logiske forklaringen på hvor de er. Så foreslår Arthur at de kan ta en runde der de introduserer seg selv sånn at han vet hvem de er siden det jo er fint å vite når de uansett ser ut til å være fanget her sammen. Etter et minutt som gjør det åpenbart at ingen av de andre kommer til å ta initiativet introduserer han seg selv.

"Jeg heter Arthur, jeg blir sytten på julaften og jeg liker kosmologi og sjokolade blant annet. Ellers beklager jeg om det er min feil at vi befinner oss her, jeg håper ting vil ordne seg, men når vi først er her kan vi jo ha det trivelig sammen."

Den neste som introduserer seg er damen med de lyse krøllene.

"Jeg er Isabella B. Hansen, jeg er førtito år og jeg jobber for tiden som vikar på en aktivitetsskole, men jeg har også jobbet på jobbkurs, i butikk, som lærerassistent og mye mer, jeg klarer aldri helt å føle meg klar til å slå havn noe sted. Jeg er dessuten utdannet astrolog og jeg tror mye av rastløsheten handler om at jeg så inderlig gjerne vil hjelpe folk og så forandrer måten jeg vil hjelpe folk seg fra år til år fordi jeg finner nye vinklinger. Mens vi først er her så kan dere bare snakke med meg om dere trenger litt trøst eller noen som lytter," sier Isabella med et vennlig smil.

Når Isabella har satt seg reiser tenåringsjenta med det lange blonde håret seg. Hun kremter nervøst noen ganger før hun smiler usikkert.

"Jeg er Magnolia, jeg blir sytten i februar og jeg vet ikke om det er så mye mer å si, jeg er ganske vanlig," sier hun og setter seg.

"Og jeg er Septimus Regn, jeg er tjueåtte år og en dag skal jeg bli den norske versjonen av Stephen Sondheim," erklærer Septimus før han bukker på en måte som får det til å virke som om han delvis forventer applaus. Da ingen applaus kommer setter han seg ned med et snurt uttrykk og Arthur ser det gli et mørkt drag over Septimus sitt ansikt. Dette er han dog ikke helt sikker på om skjer for det går veldig fort over og snart sitter Septimus og smiler koselig i stedet som om ingenting har hendt.

"Og hvem er du?" sier Arthur og vender blikket mot den ganske unge jenta som ikke har introdusert seg enda. Det er da han ser at hun ser skikkelig redd ut der hun sitter og han smiler mot henne.

"Det er ikke farlig, jeg biter ikke," sier han og jenta ser enda mer redd ut før hun løper ut av rommet. Isabella reiser seg og løper straks etter mens Arthur setter seg på stolen ved siden av Magnolia.

"Jeg mente ikke å skremme henne," sier han til Magnolia.

"Hun var sikkert bare litt sjenert, alt går nok bra," sier Magnolia og tar ham på skulderen med en bevegelse som han skjønner er ment å virke omsorgsfull. For ham er den noe mer enn bare det og han tar seg i å føle seg litt trist når Magnolia flytter hånden sin, uten at han helt kan forklare hvorfor. Han ender likevel opp med å se etter Magnolia da hun reiser seg og går bort til bokhyllen som hun begynner å titte gjennom.

*

Isabella har alltid hatt et ønske og det er å hjelpe andre. Og kanskje handler det om minner fra da hun var liten og ting var litt vanskelig, kanskje handler det ikke om noe spesielt, hun vet ikke. Alt som hun vet er at hun vil hjelpe, alt hun vet er at hun vil gjøre en forskjell og det er noe med desember som gjør dette behovet ekstra akutt. Det er dette som får henne til å løpe etter jenta som løp ut i redsel, en jente hun finner i en slags småstue i andre etasje av huset de er i. Når hun ser henne går hun likevel ikke bort til jenta. I stedet setter hun seg i en stol hun finner i andre enden av rommet og bare sitter rolig der mens hun av og til ser opp og bort på jenta. Omsider er det som om jenta merker at hun er der og hun ser spørrende på Isabella som bare smiler for seg selv.

"Du trenger ikke bry deg om meg, jeg bare ville være her litt, det blir litt mye der nede," sier Isabella.

Jenta nikker og virker takknemlig over at Isabella ikke maser. De sitter der i stillhet i to, tre minutter før Isabella sier noe.

"Jeg heter altså Isabella. Jeg skjønner hvis du ikke vil si det, men kanskje du vil skrive på en lapp til meg hva du heter. Det er så mye lettere når jeg vet hvem jeg skal forholde meg til."

Jenta finner en penn og et papir etter å ha sett raskt gjennom rommet og begynner å skrive og når hun skriver er det som om hun får en vakkerhet ved seg, den vakkerheten som man ser når noen gjør noe de elsker som får dem til å føle seg helt fri. Isabella betrakter jenta mens hun skriver og skjønner at hun er en av dem som virkelig trenger å skape for å ha det bra og hun forstår følelsen. Selv får hun det aldri helt til når hun prøver å skrive eller male eller strikke eller på andre måter prøver å skape noe, det blir feil uansett og hun blir aldri fornøyd med resultatet og likevel så må hun prøve i ny og ne, det er liksom ikke til å komme bort i fra. Det eneste hun får til er å synge, godt hjulpet av at foreldrene hennes var svært musikalske, men annet kreativt funker aldri helt. Kanskje litt derfor er det å hjelpe andre bare enda mer viktig for henne, man trenger verken å være flink til å skrive, tegne eller håndarbeid for å være en god støtte. Man trenger bare å være flink til å lytte og å være tålmodig og det er hun.

Jenta gir henne en lapp og Isabella leser den, en lapp skrevet med sirlig løkkeskrift:

"Jeg heter Alma, jeg er tretten år og jeg beklager, men jeg klarer ikke å snakke når det er folk jeg ikke kjenner, det er som om jeg står på perrongen og å si noe er å gå på toget og så får jeg aldri kommet på toget, det går uansett uten meg. Jeg liker eventyr og lukten av gamle bøker med støv mellom linjene og en dag har jeg lyst til å skrive noe viktig, men jeg veit ikke helt hva eller om jeg kan være et sånt menneske som får til sånt. Det er rart å være her, men verden utenfor vinduet er pen og dette er jo på en måte litt magisk slik at det føles som om jeg burde sette litt pris på det siden jeg alltid har drømt om å oppleve noe forbi virkeligheten, men i stedet tenker jeg bare at jeg vil hjem for tenk om mamma er redd for meg og det er bare litt over en uke til jul og jeg passer ikke inn her, litt slik som hvordan jeg ikke passer inn noe sted, ikke egentlig. Jeg tror jeg skrev litt for mye her, jeg beklager, jeg håper ikke det betyr at jeg har gjort noe galt."

Når Isabella har lest brevet er hun stille et øyeblikk mens hun merker Almas blikk på henne. Så reiser hun seg, går bort til Alma og setter seg på huk ved siden av henne.

"Jeg vet at jeg ikke kjenner deg så godt og om du ikke helt tror meg går det bra, men jeg vil virkelig at du skal vite at du på ingen måte har gjort noe galt. Og ingen av oss passer inn her så alle av oss passer inn, vi er i denne båten sammen. Uansett, jeg vet det høres ut som en klisjé, men alt jeg vil det er å hjelpe mennesker og hvis du skulle trenge noen å prate med mens vi er her så kan du alltid prate med meg. Og hvis du ikke vil prate, men bare vil være stille sammen med noen kan du det sammen med meg også. Skal vi gå ned til de andre, så kan jeg fortelle dem at du heter Alma, men si at de må la ting skje på dine premisser?" spør Isabella. Alma nikker.

"Du skriver forresten veldig fint," legger Isabella til mens de er på vei ned trappen til de andre.

"Tusen takk," hører hun. Det er lavt, noen ville kanskje ikke hørt det en gang, men Isabella hører det og ordene er ikke bare ord, men også et tegn på at Alma kan snakke når hun føler seg trygg. Og det føles like fint som å drikke varm sjokolade på kalde vinterdager at noen kan føle seg trygg sammen med og på grunn av henne.

*

Paddington 2 og andre finheter =D

Heisann! Siden sist har jeg lyttet masse til The Band's Visit (veldig fine musikalen, jeg skulle ønske jeg kunne få alle til å lytte til den), jeg har lest videre på en bok jeg håper å lese ut i dag fordi jeg har lyst til å rekke å lese to bøker til denne måneden (men så er det en del av meg som ikke har lyst til å lese ut "The Wonderling" av Mira Bartók også fordi den er himla skjønn), jeg har skrevet julesanger og jeg har ikke minst skrevet masse på en julenovelle som jeg tenkte å poste her på fredag (i tillegg til at noen skal få den til jul antakelig). Julenovellen min skulle liksom bli en ganske liten historie og jeg er nå på side 26 så her går det unna, jeg satser på at det vil gå an å poste den her likevel og at den ikke blir såpass lang at den må deles opp i to innlegg eller noe annet kreativt. 

Og ellers er livet ganske så fint (og en liten del av meg fortviler selvsagt teit nok over manglende flaks på julekonkurranser, men den delen av meg er teit og burde ikke lyttes til), jeg finner på fine ting, jeg gleder meg til jul og jeg syns livet generelt sett i det hele tatt er kos nå i desember og det er jo fint <3

Ellers gleder jeg meg nå enda mer til å se "The Greatest Showman" som har premiere 12. januar pga. denne live-reklamen som ble spilt inn på søndag:

Det ser jo ut som om dette vil bli en sånn film jeg vil kose meg en del med :)

*

Men da tenkte jeg å poste en trailer og deretter en anmeldelse av Paddington 2 og så kommer altså neste innlegg på fredag. God fornøyelse :)

Paddington 2

Endelig er Paddington tilbake! I den etterlengtede oppfølgeren har Paddington flyttet inn hos familien Brown i London. Alle elsker den sjarmerende lille bjørnen som både sprer glede og marmelade hvor enn han går.

Da Paddington leter etter den perfekte presangen til sin tante Lucys hundreårsdag finner han en bok i Herr Grubers butikk. For å få råd til å kjøpe boken må Paddington begynne å jobbe. Men plutselig blir boken stjålet! Nå er det opp til Paddington og familien Brown å avsløre tyven. En skurk som også ser ut til å være en forkledningens mester ...

*

Det over er Filmwebs synopsis om Paddington 2, en film jeg fikk lyst til å se etter å ha lest noen særdeles positive anmeldelser av den, og fordi jeg hadde hørt at den forrige Paddington-filmen var ganske så fin (den har jeg ikke sett, men de skal sende den på tv i løpet av romjulen så jeg skal prøve å få sett den da). Da jeg bestilte billett til Paddington 2 visste jeg likevel ikke helt hva jeg gikk til for mens jeg har hørt om Paddington og husker de sendte noe om ham på barne-tv for lenge siden så er det ikke en karakter jeg egentlig har noe forhold til. Det fine er at jeg elsket Paddington 2 og det såpass at det nok er en av årets aller skjønneste filmer.

Uansett handler det altså om bjørnen Paddington som nå bor i London og ser etter en jobb for å kunne kjøpe en dyr pop-up-bok om London til hans gamle tante Lucy som han vokste opp med i Peru. Når Paddington akkurat har tjent opp nok penger tar imidlertid et innbrudd plass og pop-up-boken blir stjålet, noe Paddington havner i fengsel for selv om han er uskyldig. Ut fra dette premisset spinnes det frem et fantastisk eventyr som ikke er magisk fordi det nødvendigvis er så veldig originale elementer i historien, men som er magisk på grunn av hvor nydelig det er fortalt.

En anmeldelse jeg leste nevnte at det var litt Wes Anderson over stilen og mens jeg ikke har sett så mange Wes Anderson-filmer skjønner jeg hva de mener. Og stilen her er i det hele tatt utrolig gjennomført, det er så nydelig fotografi, filming, musikk og atmosfære at man vil rømme inn i omgivelsene i denne filmen og bli der. Når man så legger til at dette er en film som klarer det kunststykket det er å skape en historie der både barn og voksne i kinosalen koste seg akkurat like mye og lo eller fikk tårer i øynene på akkurat de samme stedene, og det i tillegg er en nostalgisk stemning over alt sammen som gjør at denne filmen føles som en klassiker på den beste måten så er jo det ganske supert.

Selv elsket jeg denne filmen altså. Og mye av grunnen til det har jeg vært inne på, men det handler også om karakterene og hvordan noen filmer har en sånn stemning der de føles som en bok, om denne historien hadde blitt fortalt i en bok i stedet eller som en musikal eller som en tv-serie, ja egentlig uansett medium hadde jeg likt det like godt. Men så er dette altså en film da og en der Paddington dessuten er en karakter man heier skikkelig på hele veien selv om han er så naiv og tillitsfullt at det kunne blitt irriterende om ikke denne filmen så tydelig hadde vært laget av folk som virkelig er smarte og vet hva de gjør. Dessuten ser han så levende ut at man vil gi ham en klem, han føles helt virkelig.

Og så er det dyktige skuespillere, det er en storslagen musikalsekvens på slutten med Hugh Grant, det er fiffige kreative grep i hvordan ting er filmet og fortalt og det er erkebritiske telefonkiosker og damplokomotiv og gatelykter og marmelade og enda mer fin musikk og flott atmosfære og du vet, de gangene man ser en film og det virker som om folk har hatt en liste over ting man liker og så sjekket av punkter underveis for å lage noe som er helt fullstendig karolinsk.

Dette er en sånn film og den fortjener virkelig å sees av mange. Det eneste jeg egentlig finner som kan kommenteres er at traileren fokuserer litt for mye på vitsene på en måte som gjør at man bare av å se traileren tenker «nja, dette ser jo sjarmerende ut for så vidt, men jeg vet ikke helt». I tillegg føles Paddington som et barn på mange måter, men når han snakker er det en veldig voksen stemme og det føles noen ganger litt rart. Utover det er dette bortimot perfekt.

Terningkast 6!

Smakebit på søndag og andre interessante ting og tang :)

Heisann! Det er søndag, det er en uke til jul (og jeg gleder meg veldig selv om en del av meg syns det er litt synd at det nå bare er en uke igjen med muligheter til å vinne på julekalenderkonkurranser siden jeg enda ikke har vunnet mer enn 10 kr på den ene Flax-kalenderen min) og livet er fint fordi jeg har fått mye ut av uka (julekonsert, en helt nydelig film på kino som jeg skal anmelde til uka, Wozzeck i Operaen). Særlig sistnevnte var fascinerende, det var noe jeg vant to billetter til i oktober og en skikkelig mørk og fæl historie om galskap og sjalusi og onde gjerninger og slikt. Og jeg vet ikke helt hva jeg syns for jeg er ikke så vant med opera og jeg er dessuten veldig vant til å kjenne historien til en viss grad når jeg ser ting og her visste jeg bare at det kom til å være mørkt og fælt, men det ga meg lyst til å se mer opera da, men da noe lystigere á Barberen i Sevilla eller noe sånt, dessuten var de veeeldig flinke til å synge og musikken hadde et intenst driv som mange nok kan få mye ut av selv om det ble litt vel intenst for meg. 

Ellers holder jeg på med en julenovelle (som blir skikkelig lang, men jeg tror den kan bli ganske fin også) som jeg skal poste her rett før jul, jeg er veldig fornøyd med å kunne lytte til The Band's Visit på Spotify (det er en veldig spesiell og svært vakker ny musikal som jeg virkelig anbefaler folk å lytte til) og jeg har et julesangprosjekt for tiden som i går resulterte i denne sangteksten som jeg ble skikkelig fornøyd med:

På Nordpolen bor nissene
(Melodi: Teddybjørnens vise og tekst: Karoline)

På Nordpolen bor nissene, der leker de og ler
De lever i en verden der som ikke mange ser
Der hjelper de på verkstedet i tiden frem mot jul
Mens hver og en syns Julenissen er utrolig kul
I denne lille sangen skal vi treffe dem, hurra
I alle fall et knippe av dem skal vi treffe da
Jeg håper det blir en riktig fornøyelse for deg
Med denne lille sangen på en selsom nissevei

Vi starter lett og freidig med en liten nissegutt
Han startet alle dager med en liten trudelutt
Vår nissegutt i dette vers het Peder og han var
En nisse som var sabla god på å spille gitar
Med tiden skjønte Julenissen at det måtte bli
En storkonsert på Nordpolen en dag de hadde fri
Og den som spilte kjempeflott og sang som bare det
Var Peder som med sin musikk ga alle sjelefred

Vår neste nisse var Else og hun var grå i går
Og om en skulle tippet var hun nesten hundre år
Men når hun fikk fortelle fikk hun barndom i sitt blikk
Da strålte hun fra innsiden og ting gikk som de gikk
Hun kjente alle eventyr om magisk juletid
Og kunne like lett sitere storslått poesi
Så alle elsket Else og det flotte som hun ga
Når hun fortalte følte alle nisser seg så glad

Den neste nissen vi i denne sangen møter på
Er nissen som het Milla og hun var så blid som så
Hun elsket mer enn noe gatelykter sent mot kveld
Og malte dem når hun fikk tid og var litt for seg selv
Da hadde de små feer som på toppen av dem satt
På toppen av en gatelykt som om det var dens hatt
Det var så fine bilder og de gjorde Milla glad
Og en dag ble det utstilling og det var vel og bra

Vår neste nisse var en bollenisse skal du tro
Han bakte boller alle dager, hver og en var god
Hans navn var Filip Fabian og alt han ønsket seg
Var kun å bake boller og å dele dem med deg
En annen nisse fantes som het Konrad og var sur
Da tenkte Julenissen på en tanke som var lur
Han ga Konrad i oppgave å bake litt han med
Nå baker han og Filip og det er en stor suksess

Om denne sangen har moral så er den at det er 
Så veldig mange nisser, hver og en er passe sær
Jeg har fortalt om noen, men det finnes flere til
Og alle gleder seg til jul med alt de vet og vil
Jeg håper du er lykkelig i denne førjulstid
Med gatelykter, boller, sang og eventyr på gli
På Nordpolen bor nissene, de stemmer i med sang
Og får du ikke vært med nå så bli med neste gang

*

Men da tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

Denne boka heter "The Wonderling", den er skrevet og illustrert av Mira Bartók og den er helt nydelig. Den har et kart, den har illustrasjoner, den er velskrevet og jeg elsker coveret. Her handler det om Arthur som er en groundling (blanding av dyr og menneske, i Arthurs tilfelle blanding av rev og menneske) som har et øre, et unikt talent og et kjipt liv på et hjem for groundling-er uten familie. Så får han en venn og de rømmer ut i verden på et storslagent eventyr og sånt. Selv har jeg lest frem til "rømme ut i verden"-delen begynner, men jeg liker denne boka skikkelig godt. 

For eksempel er boka delt opp i tre deler og den første delen starter slik:

Det er noe veldig atmosfærisk og elegant ved denne boka, den ser liksom ut som en klassiker, som om det er en bok som folk har kost seg med i årtier når den faktisk kom ut tidligere i høst.

Her er ellers en smakebit:

Jeg beklager om bildet ikke ble så klart, men jeg håper det funker. Uansett er denne boka svært fint skrevet og absolutt verdt å sjekke ut :)

Flere smakebiter finnes hos Betraktninger =D

*

Men da har jeg litt andre ting jeg skal finne på. Neste innlegg kommer ellers om noen dager og da vil jeg nok skrive om årets kanskje fineste film (som overraskende nok er Paddington 2). Ha en fin søndag, vi bables og karolinsk adventshilsen fra meg :)

 

Hysj og annet fint =D

Kul ting: tirsdag ettermiddag fikk jeg en melding på mobilen min om at den ene tanten min med familie og noen venner skulle se Kurt Nilsen-julekonsert i Oslo Spektrum i går kveld og så var det en av de som skulle dra som måtte jobbe og derfor spurte de om jeg ville bruke billetten. Og det ville jeg jo så dermed inneholdt i går øyeblikk som dette:

Det var skikkelig fint og stemningsfullt og mens jeg har sett to andre julekonserter i år så var det denne som virkelig ga meg julestemning og det var ganske magisk <3

Ellers så skriver jeg mye for tiden, riktignok så endte jeg ikke opp med å skrive en ny julekalenderhistorie, men jeg holder på med en julenovelle, jeg skriver julesanger hver dag og det er som om å skrive føles lett for tiden og det er en veldig fin følelse. Og nå har jeg levert tilbake biblioteksbøker og jeg har lest de bøkene som skal være julegaver (men som jeg ville lese selv før de blir pakket inn) og kan endelig kose meg resten av måneden med bøkene jeg bestilte fra Amazon og det er skikkelig fint. For øyeblikket har jeg nettopp begynt på The Wonderling for eksempel og den ser så fin ut. 

Men da tenkte jeg å dele coveret og noen bilder fra en veldig fin og atmosfærisk grafisk roman jeg leste for noen dager siden og deretter min anmeldelse av den og så kommer neste innlegg på søndag. Ellers anbefaler jeg folk som vil se en usedvanlig teit, men akk så fornøyelig film å se The Christmas Prince på Netflix som jeg blogget om i mitt forrige innlegg. Og så håper jeg musikalen "The Band's Visit" som har digital release av musikalcden sin i morgen vil bli tilgjengelig på Spotify sånn at jeg kan lytte massemasse til den ;)

Hysj av Magnhild Winsnes

Denne sommeren oppdager Hanna at hun ligger etter med alt: interesser, venner, kropp, gutter, ALT.

Winsnes skildrer overgangen fra barn til ungdom med stor humor og dypt alvor, gjennom ulike situasjoner, møter og oppdagelser. Winsnes' strek følger kameralinsen og hennes evne til å fortelle historier med bilder er helt spesiell, og HYSJ er en grafisk roman som setter spor.

Dette er en sånn bok som jeg leste om og så fikk veldig lyst til å lese fordi det var en ny norsk grafisk roman som hørtes fin ut. Og så fant jeg ut at den hadde barn og unge som målgruppe og hadde et Eureka-øyeblikk der jeg var sånn «aha, jeg trenger ikke å ønske meg denne boka som julegave eller å vente til den kommer på biblioteket for å få lest den, det kan være en julegave og så kan jeg bare sånn tilfeldigvis lese den mens jeg er skikkelig forsiktig før jeg gir den bort». Som tenkt så gjort og dette er en veldig fin bok.

Og greit nok, storyen er ikke så veldig original. Det handler om å være i den alderen der man ikke helt er barn lenger, men heller ikke helt ungdom, i stedet er man et sted imellom. Og så handler det om å finne ut at en sommervenn man har gledet seg til å treffe igjen og så finne ut at man er på ulike stadier. Mens historiens hovedperson, Hanna, er forberedt på å samle insekter og fiske krabber og å ta nye rekorder i å holde pusten under vann er kusinen Siv plutselig blitt opptatt av gutter, kropp og røyking og det gjør at uka de har sammen ikke blir som Hanna ventet.

Dette er kjent tematikk og likevel føles det veldig nært i denne boka, en bok det er lett å kjenne seg igjen siden de fleste nok har hatt liknende opplevelser opp i gjennom.

Magien med denne boka (som til tross for at den er en ganske tykk grafisk roman var en bok jeg leste skikkelig raskt) er likevel ikke historien, det er ikke en gang karakterene. I stedet handler det om atmosfæren som er sår, ettertenksom, poetisk og med en murrende undertone underbygget av maurtegningene som går som en rød tråd gjennom boka og som skaper et slags lett ubehag som likevel føles riktig. Det er i det hele tatt en stemning i denne boka som jeg likte veldig godt og den handler like mye om de helt nydelige tegningene. Magnhild Winsnes er animatør og det ser man for det er så mye bevegelse i bildene hennes, samtidig som mange av illustrasjonene også har en slags ro ved seg. Det er atmosfæren og tegnestilen som gjorde at jeg ble veldig glad i denne boka og syns den er verdt en titt uansett om man er i målgruppen eller ei. Dessuten tør denne boka å ha mange sider med lite tekst og bildene forteller så mye mer enn den teksten som er med uansett og jeg elsker hvordan det er en så stille bok, en sånn bok med mange øyeblikk der det ikke tilsynelatende skjer så mye uten at det av den grunn blir kjedelig. Det føles bare fint.

Så ja, «Hysj» er en finfin ny norsk grafisk roman som absolutt er verdt en titt. Det er kanskje ikke blant de bøkene man vil huske best når året er omme, men det er en bok som er såre sommerdrømmer og melankoli i nydelige ettertenksomme tablåer som er skjøre, underfundige og helt nydelige tross alt.

Terningkast 5

A Christmas Prince =D

Heisann! Det er mandag kveld, livet er ålreit og jeg koser meg med å lese, skrive og tegne en del og det er trivelig. Dessuten skal jeg på kino på fredag og i operaen på lørdag så nå har jeg fine planer for denne uka også og det er kult. 

Ellers er denne sangen fin:

Den er hentet fra musikalen A Christmas Story som skal ha en live-produksjon på kanalen Fox nå til helgen etter det jeg har lest så jeg håper det vil generere masse klipp på Youtube som jeg kan kose meg med i neste uke ;)

Ellers så jeg verdens teiteste og likevel mest fornøyelige film i går, nemlig denne:

Og nå tenkte jeg like greit å dele min anmeldelse av denne filmen og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse :)

The Christmas Prince

En ung journalistspire ved navn Amber blir sendt til landet Aldovia for å følge en pressekonferanse angående prinsen der, Richard, som egentlig skal ta over tronen etter sin nylig avdøde far, men så går det rykter om at prinsen heller ønsker å abdisere. Og så kommer Amber til Aldovia der hun ender opp med å gå undercover som lærer for prinsens lillesøster som sitter i rullestol og etter hvert blir hun bedre kjent med prinsen. Vil det etter hvert oppstå kjærlighet? Vil det være andre som ønsker å ta over tronen? Vil prinsen etter hvert oppdage at Amber egentlig er journalist? Spørsmålene er mange og svarene får man bare ved å se «The Christmas Prince» ?

? Eller ved å ha sett minst en annen julefilm eller romantisk komedie i løpet av livet sitt siden dette er en eksepsjonelt, ja nærmest fascinerende, forutsigbar film. Det føles nesten som om Netflix, når de laget denne filmen som er en Netflix-original, satt med en liste over klisjéer og gikk direkte inn for å putte inn så mange av dem som mulig. Og man skulle tro dette betydde at jeg mislikte denne filmen, men jeg nøt hvert sekund. Dette er på ingen måte en god film, men den var himla fornøyelig på en sånn «ja, da, jeg vet dette er helt håpløst, men det er håpløst på en særdeles sjarmerende måte». Noen ganger er slike guilty pleasure-filmer akkurat det man trenger.

Uansett, jeg leste om denne filmen for noen dager siden og ble straks nysgjerrig fordi det var en Netflix-produsert blanding av romantisk komedie og julefilm som hadde fått mange «this is so bad it?s good»-typen anmeldelser. Så jeg visste på sett og vis hva jeg gikk til, men jeg var ikke forberedt på hvor stor mye jeg ville kose meg med denne filmen. For det er fine karakterer som skapes her, de finnes ikke originale, men de er fortsatt fine. Det er julestemning her (som en anmeldelse jeg leste påpekte så er det med et juletre i veldig mange scener sånn at man aldri helt kan glemme at dette er en julefilm i tillegg til en romantisk komedie) i massevis og det handler om kongelige på en måte som appellerer til den delen av meg som elsket «The Princess Diaries»-filmen da jeg var tenåring og den delen av meg som alltid har vært veldig fascinert av prinsesse Diana. Jeg tror de aller fleste på et eller annet tidspunkt har dagdrømt om å finne kjærligheten med en prins og mens jeg i bunn og grunn ikke tror all oppmerksomheten slikt fører med seg hadde vært noe for meg, så er det veldig gøy å se filmer om det.

Så ja, jeg koste meg med denne filmen, men mye av appellen her er alle måtene man fniser for seg selv over ting som skjer eller sukker fordi det er så teit. For eksempel er hovedpersonen Amber en journalist, men jeg vet ikke så mye om journalistikk, men man ser et bilde av notatene hennes en gang og det ser usedvanlig lite profesjonelt ut. Videre viser det seg å være en hemmelighet (dette er litt spoiler, sorry) som gjør at Aldovia (som er et oppdiktet land som ligger et eller annet sted i Europa der folk snakker engelsk med britisk aksent) på et tidspunkt i filmen står i fare for å få prins Richards fetter Simon som konge i stedet og da har den avdøde kongen skrevet en gåte som inneholder løsningen som kan ordne opp i ting som han har gjemt inne i en juledekorasjon og spørsmålet melder seg om hvorfor han valgte denne løsningen og ikke bare pratet med folk før han døde og slikt i stedet. Man kunne egentlig trukket frem så mange steder der denne filmen basically ikke gir mening i det hele tatt og er full av logiske brister og dette bare understreker videre at «denne filmen er sååå uendelig teit, milde melkespann» og jeg elsket den for det.

Konklusjonen er altså at jeg vil at alle skal se denne filmen samtidig som jeg anerkjenner og er fullt klar over at dette er en helt håpløs film som er såpass forutsigbar og teit at det nesten er litt imponerende. Sånn sett er den litt som den filmen jeg for noen år siden kom over på Youtube basert på sangen «The Christmas Shoes» som jeg syns er noe av det teiteste i verden og likevel ser omtrent hver desember og av og til ellers også fordi man av og til trenger å slippe helt å tenke. Så takk for kosen, «The Christmas Prince», jeg er glad for at du finnes.

Terningkast 4!

Agnus Dei og ymse annet :)

Heisann! Det er fredag, livet er fint selv om det ikke skjer så mye spennende og i verste fall om jeg rett og slett ikke har flaks konkurransemessig sett for tiden så vant jeg i alle fall 10 kr på den ene Flax-kalenderen min og det er jo i alle fall nok til en pakning Hockey Pulver ;) 

Ellers så hadde jeg storslagne ambisjoner om å skrive en julesang hver dag OG å skrive på julekalenderhistorie hver dag og førstnevnte mål har gått veldig fint. Hva angår julekalender mistet jeg derimot all entusiasme angående historien jeg begynte på etter fire, fem dager og derfor deler jeg heller julekalenderhistorien min fra 2011 som jeg husker at jeg ble veldig fornøyd med i stedet på den bloggen. Det jeg derimot har begynt på nå i stedet for å skrive ny julekalenderhistorie er en julenovelle der jeg etter tre sider har konkludert at jeg liker ideen min skikkelig godt og gleder meg til å dele den her om rundt to ukers tid. Og det praktiske nå for tiden er jo det at nettspillsidene jeg har dilla på har sluttet å virke på jobbkurset så når jeg trenger variasjon fra jobbsøking og liknende fornuftige ting så kan jeg ikke spille nettspill og må gjøre noe annet og da ender alltid noe annet opp med å være skriving. Dvs. får jeg skrevet en hel del for tiden og det er jo ganske supert =D

For øvrig oppdaget jeg noe helt supert i går. Ved en tilfeldighet kom jeg over en artikkel om nye britiske musikaler og fant ut at det for eksempel finnes en musikal basert på "Anonyme Romantikere" (som er en helt uendelig søt fransk film om skikkelig sjenerte sjokoladeelskere som jeg så for noen år siden) og en annen som het "Everybody's talking about Jamie" om en gutt på 16 som drømmer om å bli drag queen. Og sistnevnte har et konseptalbum som jeg nå har lyttet litt til på Spotify og en sang særlig som jeg syns er skikkelig kul og det er denne:

Denne sangen heter "Don't even know it" og jeg elsker hvor glad melodien er, det er en sånn sang man blir i godt humør av :)

Ellers har jeg sett en fin film i går kalt Agnus Dei og nå tenkte jeg å dele traileren og deretter min anmeldelse. Neste innlegg kommer om noen dager og i mellomtiden håper jeg alle har en herlig adventstid <3

Agnus Dei

Fun fact, frem til nå nettopp leste jeg denne tittelen som «Agnes Dei», noe som gjorde at jeg lurte litt på når de skulle introdusere karakteren Agnes da jeg så denne filmen i går. Nå vet jeg at tittelen spiller på det latinske uttrykket «Guds lam» i stedet, noe som gir mye mer mening.

Uansett, dette er en film om den franske legen Mathilde som jobber på et polsk feltsykehus. Året er 1945, krigen er over, men det er fortsatt ikke alt som er helt på plass og det viser seg at det har skjedd grusomme ting med nonnene i klosteret der hele syv nonner er høygravide etter å ha blitt seksuelt misbrukt av russiske soldater. Mathilde blir overtalt til å hjelpe dem og dette er begynnelsen på en film om tro, tabuer og skam som ikke engasjerte meg like mye hele veien, men som jeg likevel er veldig glad for å ha sett.

For det første så er denne filmen virkelig vakkert filmet og fotografert. Både i fotoet av skogen og klosteret er det en kjølighet ved alt sammen som likevel har noe elegant ved seg og når bildet hviler på ansiktene til nonnene og Mathilde kommer vi så nær dem og ser virkelig følelsene som bobler under overflaten. Videre er det godt fortalt og det føles som en ny historie i og med at det handler om andre verdenskrig, men ikke tar for seg selv krigen, men heller hvilke dyrebare konsekvenser den hadde for nonnene i en film som dessuten er basert på en sann historie, noe som er rart å ta innover seg.

Og dette er i det hele tatt en film som gjør mye riktig. Det skapes interessante karakterer, det er flott skuespill og det er sårt og atmosfærisk samtidig på en måte som gjør at jeg setter veldig pris på filmvalgene når Humanismens Hus har filmkvelder. Det skjer ikke så ofte at det er slike filmkvelder, men når de kommer så er det alltid filmer jeg kanskje aldri ville valgt å se selv (siden jeg er utålmodig og filmene jeg oftest ser er animasjonsfilmer eller musikaler eller liknende litt mer lette filmer). Jeg ville kanskje ikke tenkt på å se en fransk-polsk film om nonner og nå føles dette som en av de viktigste filmene jeg har sett i år. Og mye av grunnen til det er at denne filmen får en til å tenke siden den tar opp vanskelige temaer der det ikke er noen enkle svar.

For meg manglet likevel noe for at jeg skulle gi meg helt hen og jeg var ikke like grepet av handlingen hele veien. Jeg tror likevel det handler mer om meg og at jeg ikke er helt vant med filmer som denne for det er egentlig lite å kommentere på her. Og noen har kritisert slutten for å være litt for håpefull, men mye av filmen er det så lite håp å spore at det føles riktig at slutten er som den er, i alle fall for meg.

Terningkast 5 og en sterk anbefaling.

Kan vi bare late som og andre finheter :)

Heisann! Det er tirsdag, livet er ålreit og jeg elsker at det er desember fordi ååå, alt føles litt ekstra magisk i desember =D Og jeg koser meg med julete prosjekter (om de interesserer andre eller ei spiller ikke så stor rolle så lenge jeg selv jo trives veldig med dem), jeg koser meg med julekalendere og julekalenderkonkurranser (har ikke vunnet noe enda, men det er jo bare femte desember og nok av muligheter for flaksen til å dukke opp) og jeg har nå a) fått bøkene jeg bestilte fra Amazon endeligvis (ååå som jeg gleder meg til å lese dem) og b) laget pepperkaker:

Kjenner jeg meg selv rett kommer disse pepperkakene til å vare alt for kort tid, men pytt sann, gode er de og kjekke er de og ha nå =D

Ellers blir dette en fin uke for på lørdag skal jeg på desembers andre julekonsert for min del i Grorud Kirke og på torsdag er det førjulstreff med grøt og filmen "Agnes Dei" (som jeg vet utrolig lite om, men tenkte å anmelde i neste blogginnlegg antakelig) på Humanismens Hus og utover det handler livet om å lese og skrive masse og det er fint.

Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en anmeldelse av denne boka:

God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Kan vi bare late som av Camilla Sandmo

Når Emma ikke drømmer om å bli en berømt blogger, driver hun med kunstløp. Punktum. Mer er det ikke tid til. Jossi driver med hockey og er først og fremst opptatt av å ha det gøy på isen. Etter et veddemål utvikler det seg langsomt et vennskap mellom de to. Men alt er ikke på plass i Jossis verden.

Dette er en sånn bok jeg fort fant ut at jeg trengte å lese litt fordi jeg har fulgt forfatteren på ymse sosiale medier, men mest av alt fordi jeg leste ordet kunstløp og var sånn yay. Og det er fortsatt noe jeg setter veldig pris på med denne boka for jeg har aldri vært særlig interessert i sport, men jeg liker kunstløp og mer enn det så liker jeg at denne boka handler om sporter det ikke så ofte skrives bøker om, her representert ved kunstløp og hockey. Det føles forfriskende, som en ny historie og da er det jo fint at dette også er ganske så godt fortalt.

Og det er mye som funker i denne boka. Den skaper en interessant og relaterbar hovedperson, den føles ekte og nær og mest av alt så er det en veldig behagelig flyt i språket. Og greit nok så er ikke dette en av bøkene jeg vil huske mest når dette året er omme, til det blir det for meg litt for lett. Det er likevel en slags magi i sånne bøker som man glir så lett inn i og der man er like engasjert hele veien og det er dette.

Jeg liker også hvordan det handler litt om The Sims. I større grad handler det jo om kunstløp, hockey og kjærlighet, men så er det altså litt om The Sims også, noe som også føles friskt siden det er et spill som for mange, meg inkludert, har vært en del av ungdomstiden og som dermed blir ganske fornøyelig å lese om i en ungdomsbok.

Så ja, her har jeg kanskje ikke gått så alt for nøye inn på handlingen, men det er også ikke mest det jeg satt igjen med, men heller bare gleden over å ha lest en finfin ungdomsbok. Og man kan innvende at slutten for meg ikke funker like godt som resten av boka og at det er litt småting her og der som ikke overbeviser helt, men jeg syns likevel dette er en i hovedsak ganske så fin bok som gir meg tro på at dette nok på ingen måte blir det siste man hører fra Camilla Sandmo.

Terningkast 5!

 

Smakebit på søndag, juleønskeliste og annet av interesse :)

Heisann, det er søndag og livet er fint fordi det er desember med julekalendere, julekalenderkonkurranser, julemusikk, pepperkaker og julekonserter (jeg skal på en i kveld faktisk og en neste lørdag, begge i Grorud Kirke, det blir sikkert veldig stemningsfullt). Dessuten har jeg fine desemberprosjekter i form av Julesanggruppe og Julekalenderblogg (jeg skriver både julekalender og julesanger, det er bare å følge med på prosjektene mine om det skulle være av interesse) =D Yay! Dessuten fikk jeg kjøpt omtrent alt av julegaver i går ;)

Og nå tenkte jeg snart å dele juleønskeliste, men først er det smakebit på søndag og boka jeg skal i gang med nå er:

Denne boka heter "Idioten" og er skrevet av Elif Batuman og jeg er bittelitt nervøs bare fordi jeg har skikkelig mye jeg har lyst til å lese før januar og så er dette en bok som har voksne som målgruppe og er på 500 sider uten illustrasjoner og jeg aner ikke om jeg faktisk har tid til å lese sånn mursteinsbøker for tiden. Men så har jeg hørt mye bra om denne boka og det er en av biblioteksbøkene som burde prioriteres først uansett så jeg satser på at det underholder. Uansett handler dette om Selin som i 1995 tar sitt første år på Harvard og så handler det om det året og sommeren etter og jeg har bladd litt i denne boka og likt skrivestilen ganske godt så dette blir nok en fin leseropplevelse. 

Her er en smakebit:

Jeg liker å bli minnet på at ting jeg tar nesten for gitt tross alt egentlig er ganske nytt. Jeg levde jo faktisk tolv år av livet mitt helt uten internett og mobil og nå er det så essensielt for meg, det er litt fascinerende. 

Uansett så er det jo bare tredje desember så selv hvis det tar litt tid å lese denne boka så har jeg nok av tid til å få lest alt det andre jeg har lyst til å lese i år og. Dessuten har jeg allerede nådd lesemålet mitt på Goodreads for i år (99 bøker) så alt jeg leser fremover nå er bonus :)

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese :)

*

Men da tenkte jeg å poste juleønskelisten min og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

Ønskeliste Jul 2017

 

  • Penger
  • Hockey Pulver, Dracula el. Tyrkisk Pepper Hot n?sour (finnes på Deli de Luca) eller svenske sjokoladeboller
  • Tegnesaker (f.eks. tusjer), skrivesaker og ulinjerte notatbøker (alltid kjekt)

Gavekort på

 

  • Bokhandel (Tanum, Outland, Ark og Norli er fine bokhandler for eksempel)
  • Kino
  • Lindex (fordi jeg liker så mange av klærne der)
  • Platekompaniet (fordi musikalcder, fine filmer og tv-spill)
  • Paygoo-gavekort i stedet for gavekort på Billettservice (finnes på Narvesen og er mer praktisk siden man kun bruke det til å kjøpe billetter på omtrent alt av teatre i Oslo med noen få unntak)
  • Gavekort på Det Norske Teatret eller Nationaltheatret (eller begge steder)

Billetter til

 

  • Hair på Oslo Nye Teater (fordi det kan være veldig en fornøyelig musikal)
  • Grease på Chat Neuf (fordi så mange kule folk er med)
  • Phantom of the Opera på Folketeateret (kommer ikke før høsten 2018, men ååå som jeg trenger å se denne musikaloppsetningen)
  • Prinsen av Egypt på Det Kongelige Teater i København (settes opp på engelsk og på dansk fra juni 2018 og jeg vil veeeldig gjerne se det, at det er i København er bare en liten og uvesentlig detalj 😉 )
  • Kristin Lavransdatter på Den Nationale Scene i Bergen (Kristin Lavransdatter som musikal, det MÅ jo bli ganske flott)
  • Hamilton i London (a girl can dream, can?t she)

 

Litt dyre ting

  • En litt stor veske med mye plass sånn at jeg har et alternativ hvis vesken jeg bruker for øyeblikket går i stykker (føler alle vesker jeg har lever farlig siden jeg selvsagt må ha med bok, nettbrett, notatbok, fargeleggingsbok og tegnesaker overalt)
  • Helgetur til London, Bergen eller København (gjerne i forbindelse med musikaler som går der som jeg altså har veldig lyst til å få sett)
  • Nintendo 3DS (fordi den jeg har trenger å repareres, noe som antakelig ikke vil prioriteres med det første eller for den saks skyld det andre eller tredje)

 

Bøker

 

  • The Girl who saved Christmas av Matt Haig
  • Father Christmas and me av Matt Haig (dette og den over er bok 2 og 3 i en serie med meget julete bøker av Matt Haig)
  • Keeperen og havet av Maria Parr (fordi hun skriver så gjennomført fine barnebøker som passer like godt for voksne)

 

Klær

 

  • Lange skjørt som går forbi kneet (mye er fint, men det kan nevnes sånn i forbifarten at jeg gjerne skulle hatt flere skjørt i brunt eller litt mørkere nyanser av grønt)
  • T-skjorter med artige motiver
  • Fine gensere (strikkegensere med fint trykk som man får lyst til å bo i er for eksempel skikkelig herlig)

 

Tv-spill

 

  • Legend of Zelda: Breath of the Wild til Nintendo Switch (har hørt at det er fantastisk

***

Oppsummeringsinnlegg for november :)

Heisann. Det er torsdag, livet er ålreit og i morgen er det endelig desember 😀 Og ååå som jeg gleder meg til advent og julekalendere og julekalenderkonkurranser, det blir helt magisk 🎁 I tillegg har jeg ambisiøse og kreative karolinske desemberprosjekter som jeg kan fortelle litt mer om i neste blogginnlegg, så det er nok å drive med. På den negative siden viser det seg at pakken med bøker som jeg hadde bestilt fra Amazon ble returnert og refundert i går fordi den ble skadet under reisen så jeg måtte bestille bøkene på nytt. Og nå betalte Amazon frakten OG jeg fikk valgt en raskere sendingsmetode så jeg har spart litt penger og ting ordner seg jo, men i stedet for å kunne komme hjem til bøker i posten i morgen kommer bøkene nå på tirsdag i stedet og da må jeg vente lenger og så må jeg forandre planer angående hva som skal leses når og sånt. Og jeg mangler tålmodighet når det gjelder å vente på pakker og sånt, men ja ja, de kommer jo. Det er fint å ha ting å glede seg til tross alt 📚 

Men nå tenkte jeg å poste et bilde jeg har postet før for at det ikke skal bli bare ord her.

Og så kan vi jo oppsummere november for tenk, i morgen er det desember 🎄 Kul ting, jeg leste faktisk veldig mye i november og det til tross for at jeg har vært mye opptatt med andre ting enn å lese, som Nanowrimo for eksempel. Hva angår film så jeg én film, men generelt sett har denne måneden handlet mest om skriving, bøker og Super Mario Odyssey 😉 Uansett, la oppsummeringen begynne:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for november 

BØKER

- Real Friends av Shannon Hale og Leuyen Pham

Fint fortalt og illustrert grafisk roman om vennskap og oppvekst. Terningkast 4!

- Mr. Penguin and the lost treasure av Alex T. Smith

Finfint fortalt og supert illustrert om en eventyrlysten pingvin som satte trenden for en måned da jeg har tenkt mye på pingviner av en eller annen grunn. Terningkast 5

- Rottpunsel (Hamsterprinsessen 3) av Ursula Vernon

Artig, karolinsk og herlig bok med fine tegninger som var så fornøyelig. Terningkast 5!

- The Wizards of Once av Cressida Cowell

Underholdende om magi og annet eventyrlig i en bok som, lik flere ting jeg leste i november, var flott illustrert. Ternjngkast 5!

- Moonrise av Sarah Crossan

Nydelig formidlet diktroman om viktige ting som var virkelig moden og ettertenksom. Terningkast 6!

- Lars er LOL av Iben Akerlie

Ålreit nok og grei underholdning, men personlig falt jeg ikke helt for skrivestilen. Terningkast 4!

- Du dør ikke av Linn Strømsborg

Nært, skjørt og veldig fint skrevet om angst, løping og vennskap. Terningkast 5!

- Timeless: Diego and the Rangers of the Vastatlantic av Armand Baltazar

Usedvanlig flott illustrert, kul og filmatisk, men litt for klassisk og uengasjerende skrevet. Terningkast 4!

- Kan vi bare late som av Camilla Sandmo

Søt, behagelig skrevet og en riktig fin ungdomsbok om kunstløp, hockey, Sims og kjærlighet. Anmeldes nok til uka. Terningkast 5!

FILMER

- Collateral Beauty

Forutsigbar, men velment dramafilm. Terningkast 4!

*

Med det er jeg klar til å vinke farvel til november og si hei og hopp til desember. Yay! Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi :)

 

 

Timeless :)

Heisann! Det er tirsdag morgen, livet er ålreit og denne sangen er fantastisk:
 

Det er en sang fra tv-serien i Tangled-universet (som jeg prøver å lete opp klipp fra på Youtube av og til fordi det virker veldig kult) og så synges det av Jeremy Jordan og så er det så kult =D 

Ellers gleder jeg meg til desember, jeg gleder meg til bøkene jeg har bestilt kommer og jeg gleder meg til hjernen min tar seg sammen sånn at å skrive på ting jeg trenger å skrive på blir lettere ;) 

Og så har jeg lest denne boka:

Og nå tenkte jeg å dele en anmeldelse og deretter noen smakebiter fra denne boka og så bruke resten av dette innlegget på det. Så kommer neste innlegg torsdag kveld antakelig. Yay! :)

Timeless: Diego and the Rangers of the Vastatlantic av Armand Baltazar

Noen ganger er bøker så flotte at man vil gi dem applaus bare for det. Dette er definitivt en slik bok. Skrevet og illustrert av en animatør som for tiden jobber for Pixar (noe som ikke overrasker meg i det hele tatt) så er dette en bok som er helt fantastisk illustrert. Samtidig er det en fare ved det når en forfatter både har skrevet og illustrert en bok for jeg elsker illustrasjoner i bøker, men jeg har også ofte erfart at folk ofte er flinkest til én av fagene og hva angår Armand Baltazar så er denne bokas største svakhet at den ikke er like godt skrevet.

I alle fall. Her handler det om Diego, 13 år, som lever i en tid etter en tidskollisjon som gjør at fortid, nåtid og fremtid eksisterer samtidig. Og så er det mye action, mange steam punk-elementer og en ting jeg syns er bra er at man aldri får alt helt forklart for seg. Mens det også betyr at man tidvis er litt forvirrende så føles det organisk hvordan man heller kastes inn i historien. Og jeg liker ellers hvordan denne boka er skikkelig filmatisk og riktignok tror jeg dette på sett og vis kunne funket mye bedre som film enn som bok, men det er uansett kult.

I det hele tatt er denne boka bare generelt sett kul, dessuten blir den bedre og bedre etter hvert og man blir glad i karakterene og mer engasjert etter hvert som boka utvikler seg og det til en slutt som dessuten åpner for mange nye historier fra dette universet, historier det godt kan tenkes at jeg kommer til å lese. Og igjen, for noen flotte bilder denne boka har, det er utrolig imponerende.

Med det sagt så er denne boka likevel litt irriterende og det føltes som om det tok veldig lang tid å lese den. Og delvis er det naturlig siden dette er en bok på 600 sider, men det handler også om at jeg ikke falt for skrivestilen. For meg var det ofte at denne boka rett og slett ikke fenget meg og jeg føler også at selve plottet er litt vel klassisk, ting som igjen hadde funket bedre om dette hadde vært en animasjonsfilm, men som ødelegger litt i en bok. Selv vet jeg heller ikke helt hvem denne boka passer best for siden den ideelle leser nok er en tolv år gammel gutt med sans for roboter, tv-spill og eventyrfylte historier og det sikkert finnes nok av gutter som passer den beskrivelsen, men kanskje ikke like mange som både passer den beskrivelsen og er fristet av å lese en murstein på 600 sider hvor enn gode illustrasjonene er. Jeg håper likevel denne boka finner sitt publikum for dette fortjener å oppdages, om ikke annet fordi bildene. Jeg skal nå avslutte med smakebiter i form av noen illustrasjoner som viser hvordan det i alle fall er et magisk aspekt ved denne boka som gjør den verdt et forsøk selv om den er litt tørr og uengasjerende til tider.

Terningkast 4!

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017

Søk i bloggen

Akima K. Montgomery

32, Oslo

Bokorm, forfatterspire, musikalelsker, lyktestolpefan og generelt sett karolinsk person som ellers vil ønske alle lesere, nye som gamle, velkomne og håper at de har det koselig her i min lille verden av babbel <3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker