Bobla og andre fornøyelser =D

Heisann! Det er torsdag og jeg har gjort viktige ting i dag som å forhåndsbestille Super Mario Odyssey på Platekompaniet på Byporten. De hadde en sånn greie med at man betalte 100 kr der og da og så la de en utgave av spillet til side og så kan jeg betale resten av prisen og hente spille fredag 27. oktober når det kommer ut. Med andre ord er jeg nå basically garantert å få det dagen det kommer ut og det er jo topp! Ellers har jeg egentlig forsøkt å skrive en gotisk roman denne måneden OG tegne en tegning i forbindelse med Inktober hver dag også, men jeg har blitt minnet på at det går egentlig ikke an for meg å skrive bøker i oktober, nettopp fordi hodet mitt er for fullt med planlegging av Nanowrimo som er enda mer viktig for meg. I stad fikk jeg derfor en god ide og det er å droppe gotisk roman-prosjektet for nå og i stedet bruke resten av oktober til å skrive masse kortprosa om karakterene jeg skal skrive om under Nanowrimo. Da vil jeg fortsatt skrive litt hver dag og så vil alt jeg skriver gjøre at jeg blir enda bedre kjent med karakterene mine sånn at Nanowrimo kanskje går enda lettere. Det føles som en god løsning. 

Ellers så er jeg superfan av den tredje bossen på Mario & Rabbids-spillet mitt. Han er pompøs og dramatisk og har sin egen sang der han synger opera og gjør narr av Super Mario og det er så fornøyelig og jeg elsker det:

Dessuten skal jeg skrive om en liknende karakter under Nanowrimo i år og da er Phantom her fantastisk god inspirasjon ;)

*

Ellers har jeg lest denne boka:

(Bildet fører til Goodreads-sida til denne boka der dette bildet er lånt fra.)

Denne boka har hodeskaller på innsiden av omslaget, den ville falt skikkelig i smak hos Nemi (fra tegneserien med samme navn) og den er fantastisk, noe jeg nå har utdypet om i en anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste innlegg antakelig på søndag :)

Bobla av Siri Pettersen

Kine er en slave. Hun tvinges til å stå opp, tvinges til å gå på skolen, tvinges til å pugge ting hun ikke trenger, tvinges til å leve med kallenavnet Bobla, tvinges til å bytte helmelk ut med lettmelk, tvinges til å gå på svømming, og tvinges til å synge i det pillråtne julekoret. Hun må følge andres møkkaregler, i en møkkaby, i en møkkaverden.

Etter tidenes verste skoledag finner hun ei mystisk glasskule på kirkegården, med ei tøydukke i. Kula vokser til ei diger boble, stor nok til at hun kan gå inn og ut av den. Den inneholder nøkkelen til friheten hun har lengtet etter. Og den kan fly! Endelig kan hun melde seg ut! Drite i alle andre og være helt i fred. Bare hun, og den gufne filledukka. For alltid ...

Bobla er magisk realisme, basert på en sann fantasi. En dødsmorsom og dødsalvorlig spenningsbok om frihet, grenser, nærhet og ansvar.

*

Denne boka likte jeg skikkelig godt. Og jeg forventet jo å like den selv om jeg ikke falt hundre prosent for Ravneringene-serien (leste og likte første og andre boka, men det engasjerte meg likevel ikke nok til at jeg har lest treeren og jeg ble aldri så grepet av universet som mange andre), siden den hørtes ut som en virkelig karolinsk fornøyelse, men ååå, jeg digget denne boka. Og det hjelper riktignok at magisk realisme der målgruppen er barn på rundt tolv år generelt sett pleier å være min greie (det er også på mange måter det jeg har tenkt å skrive under Nanowrimo i år og), men likevel, denne boka falt skikkelig i smak.

I første omgang handler dette om at jeg virkelig kan relatere meg til Kine som karakter og da aller mest det ønsket hennes om å være i fred og slippe å forholde seg til andre mennesker, selv om det høres litt fælt ut å tenke sånn. Men det handler for meg om noe jeg leste at Fredrik Backman hadde sagt i et intervju om at han elsker mennesker og hater folk, noe som betyr at han er virkelig fascinert av mennesker separat, men at mennesker blir folk når de er på t-banen eller i butikken eller i skoleklasser og slikt og det er litt sånn med meg og. Jeg er kjempeglad i mennesker, oppriktig glad i dem og fascinert av menneskene jeg kjenner, men hvis jeg sitter på t-banen for eksempel så irriterer jeg meg over alle rundt meg og på kjøpesentre føles folk bare masete og da får jeg lyst til å trylle dem bort sånn at det er lettere å puste fritt. På den måten kan jeg godt forstå Kine i denne boka når rømmer inn i bobla fordi det høres fint ut å ha en sånn boble der man kan melde seg ut av virkeligheten for en stund. Og det er noe herlig med slike bøker som setter så godt ordet på de følelsene som man vet er feil, som man vet at man egentlig ikke skal ha fordi det gjerne er dem man kjenner seg igjen i. Dessuten tror jeg dette på denne måten er en viktig bok for barn fordi den tar dem på alvor, selv når de tenker og føler «feil ting» og det er jo også en sterk utvikling her. Kine på slutten av denne boka er en ganske annen Kine enn vi møter i begynnelsen av boka og hun forstår bedre menneskene rundt seg og hvordan også hun har et ansvar for å gjøre livet sitt bedre, og enda bedre, denne utviklingen er aldri belærende eller ovenfra og ned-rettet, men rett og slett ærlig og fascinerende og ååå, jeg kan skrive side opp og side ned om hvor bra Kine som karakter er løst.

Og så elsker jeg hvordan plottet i «Bobla» vekket assosiasjoner til Grøsserne-bøkene jeg leste som tolvåring, det er en liknende atmosfære her av det litt creepy og urovekkende, samtidig som det aldri blir for mye heller. Kosecreepy og fornøyelig kan man kanskje kalle det, det føles riktig. Og så får man ingen ordentlig forklaring på alt det magiske som skjer i denne boka og det føles ganske riktig det og.

Ellers elsket jeg skrivestilen og det uformelle, sprudlende språket som gjør at denne boka så til de grader holdt på interessen min og jeg elsket slutten som for en gangs skyld føles temmelig perfekt (selv for en person som meg som tilsynelatende er kronisk misfornøyd med hvordan bøker avslutter). Og det føles likevel som om noe mangler for at denne boka skal være fullstendig perfeksjon, men en sterk femmer er dette definitivt.

Så hvis du vil lese en bok som kanskje er ment for barn, men som også kan funke fett for barnlige voksne er dette veldig verdt å sjekke ut altså. Yay!

 

My little Pony-filmen =D

Heisann! Det er mandag, livet er fint og lørdag blir super fordi den vil inneholde biblioteksvisitt, middag på restaurant med mamma og teater sammen med henne etterpå (ting jeg stemmer klart ja til at lørdager burde inneholde). Utover det har jeg veldig lite planer for denne uka utenom å lese, være kreativ og spille en del Nintendo Switch og det føles greit. 

Og så vet jeg ikke om jeg har delt denne videoen så jeg bare deler den igjen, jeg, siden den er en awesome reklame som blander Super Mario Odyssey og musikal:

Nå har jeg lyst på en Super Mario Musikal <3 

Ellers var jeg altså på kino på lørdag og så My little Pony - the Movie og nå tenkte jeg først å dele traileren og deretter min anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)

My little Pony ? the Movie

Mens jeg egentlig ikke er helt med på uttrykket ?guilty pleasure? fordi jeg ikke syns man skal føle seg skyldig over å like noe, så føltes det litt som en ?guilty pleasure? da jeg besluttet å se ?My little Pony ? the Movie? på kino. For jeg syns My little Pony-serien på Netflix er herlig og forbausende mye smartere enn førsteinntrykket tilsier, men det føles likevel litt barnlig og naivt å like det. Og likevel visste jeg med meg selv at filmen ville være noe jeg ville anse som frydefullt fornøyelig, noe det også var.

Jeg gidder ikke å oppsummere storyen for det er særdeles klassisk, banalt og forutsigbart på mange måter om vennskap og det gode og det onde og å stå sammen og slike ting. Og i mange tilfeller ville det litt vel klassiske ved denne historien trukket ned, men for meg minnet denne filmen meg litt om animasjonsfilmen «Sing» fra i fjor som på liknende måte hadde en historie helt uten store overraskelser der det likevel føltes unikt fordi det var noe så genuint ved det. Noen ganger vet en film helt selv hva den er og så er den seg selv fullt og helt uten skam og dette (og Sing i fjor) er slike tilfeller og da funker det, da blir det faktisk temmelig brilliant.

I alle fall likte jeg denne filmen skikkelig godt selv. Det er fargerikt animert og attpåtil er det ikke fullstendig data-animert på samme måte som 90% av alle animasjonsfilmer for tiden, det er sprudlende musikalsk og underholdende og det er rett og slett en skikkelig sjarmerende film som jeg gleder meg til å anskaffe på dvd når den tid kommer. Dessuten fascinerer det meg hvordan de har en kattekarakter (av den typen humanisert katt som går på to ben) som de klarer å gjøre usedvanlig mye mer attraktiv enn man skulle tro og det er en optimisme oppi alt sammen som appellerer hvert fall til meg. Dessuten ble jeg av denne filmen minnet på hvor mye jeg ser meg selv i Pinkie Pie. Jeg tror jeg på mitt mest entusiastiske nærmest er en menneskelig versjon av henne og det lever jeg godt med å være.

Konklusjonen er vel altså at dette på ingen måte er en særlig minneverdig film som man virkelig trenger å se, men om man liker den så liker man dette til gjengjeld skikkelig godt og smiler og koser seg gjennom det fra ende til annen. Jeg frydet meg over gode stemmer (Kristin Chenoweth blant annet er blant stemmegiverne her), fin musikk, glade farger og et håpefullt budskap så yay for det.

Terningkast 5!

Elvelangs Grorud-edition og Book of Mormon =D

Heisann. Livet er fint og mens det ikke var så fint i morges (fordi forkjølelsesgreier ga meg en vond hoste som gjorde at jeg sov under tre timer til sammen i natt) så er det desto bedre nå da jeg har fått slappet av (noe jeg generelt sett er litt dårlig til, jeg bare finner på massevis av ting hele tiden uansett form og satser på at det går bra), tatt vare på meg selv og drukket mye te. Dessuten vant jeg en konkurranse på Facebook i dag som gjør at jeg sannsynligvis skal se "En tjener for to herrer" (som jeg likte skikkelig godt) på Oslo Nye Teater igjen førstkommende lørdag sammen med moren min og det blir jo kos. Og jeg har anskaffet en kinobillett til å se My Little Pony-filmen i morgen på Ringen Kino og så vil jeg rekke hjem akkurat til Stjernekamp der det ENDELIG er musikal som tema og det blir fint. 

Ellers har denne uka inneholdt teater, noe jeg kommer videre tilbake til og den har også inneholdt Elvelangs Grorud-edition (som var veldig fint selv om kveldsturer i skogen i oktober kanskje ved senere ettertanke ikke er det lureste når man er forkjølet, men pytt sann). Nå tenkte jeg først å dele litt bilder fra Elvelangs-turen jeg tok fra Grorud t-banestasjon til Grorud togstasjon og så kommer teaterdelen av dette innlegget.

Elvelangs Alnaelva

Fin gatelykt som ikke var del av arrangementet, men så er jeg jo meg :)

Fossefint bilde

Enda et fossefint bilde.

"I'm blue (dabadee dabadie)" eller hva dette husliknende mesterverket kanskje synger inni seg.

Jeg hadde med tegnesaker og tegnemalte et fint løvblad (tegnemale betyr å tegne med akvarelltusjer som jeg ikke klarte å dy meg fra å anskaffe for en liten stund siden, og så bruke vann, eller i dette tilfellet julebrus fordi det var det jeg hadde med meg, for å skape et akvarellaktig bilde) som jeg ble ganske fornøyd med. Jeg blir ofte ganske fornøyd med ting jeg tegner eller fargelegger for tiden, det er en flott følelse å føle at man får til noe man virkelig ønsker å få til ;)

Og nå, la meg presentere: vakkerhet <3 <3 <3

Dette burde være et platecover eller forsiden av en bok eller et stillbilde fra en animasjonsfilm eller noe sånt, dette var en oase av vakkerhet av et såpass stort kaliber at det ikke gjorde noe at det som fulgte rett etterpå var å gå i kø gjennom en skog der det var glatt og gjørmete og jeg stadig kunne forestille meg selv falle nedover bakker i full fart og det føltes litt mirakuløst at alt gikk bra. Dette bildet var verdt alt <3

Og her! Også fint og dessuten vel så stemningsfullt i bildet under.

Samme sted, farget lys som hadde skiftet fra rosa spill til en blå fargepalett. Sååå atmosfærisk <3

*

Det var med andre ord en fin tur tross alt så yay for det.

Men nå til noe annet viktig, nemlig musikalen denne sangen er hentet fra:

Jeg fikk sett Book of Mormon på Det Norske Teatret og nå skal resten av dette innlegget være et forsøk på å anmelde den teateropplevelsen når jeg egentlig kunne latt hele anmeldelsen være JEG ELSKET DETTE, ÅÅÅ <3 omatt og omatt og omatt fordi det var makalaust og fantastisk og genialt samtidig. Ellers kommer neste anmeldelse om noen dager og innen den tid skal jeg få skrevet mer på gotisk roman-prosjekt, tegnet, spilt Nintendo, lest og planlagt litt mer hva angår Nanowrimo (som er under tre uker til, noe hjernen min aldri helt lar meg glemme). Vi bables!

The Book of Mormon ? Det Norske Teatret

Da jeg var i London i 2015 og så The Book of Mormon var det en eksepsjonelt herlig teateropplevelse som ga såpass mersmak at jeg selvfølgelig var nødt til å se det når det ble satt opp på Det Norske Teatret. Og ååå, dette var minst like bra som denne musikalen er på originalspråket, det var til og med bedre på flere områder (makalaust for eksempel er et mye bedre ord enn «incredible») og jeg elsket det. Og omtrent alltid når jeg ser musikaler på andre teatre henger jeg meg opp i ting ved oversettelsen av sangene, men det skjer aldri på Det Norske Teatret og jeg har en teori om at det skyldes at jeg egentlig ikke er spesielt god i nynorsk og dermed så føles det alltid som en gjendiktning av musikalsanger fremfor en ren oversettelse når jeg hører musikalsanger fremført på nynorsk om det gir mening. Det føles eget og unikt på en annen måte enn med bokmål og der ligger kanskje noe av magien. Uansett er poenget at jeg var i himmelen onsdag kveld.

Jeg har ikke tenkt å gå så nøye inn på storyen, men her handler det altså om to mormonere som må dra til Uganda for å misjonere folk og finner ut at dette blir en større utfordring enn forventet siden det er mange utfordringer i den fattige landsbyen der de ender opp som gjør at folket ikke er spesielt mottakelige for misjonerende budskap. Og så blir dette en historie om tro, men også så mye mer i en musikal som er satirisk som bare rakkern, men samtidig for smart til å være for parodisk. Skaperne bak musikalen Book of Mormon har kalt det et ateistisk kjærlighetsbrev til en religion og denne beskrivelsen føles så rett, for dette er åpenbart skapt av folk som også har stor respekt for religion og hvilken forskjell det kan gjøre i noens liv. Denne miksen gjør at dette er en musikal som kan passe like godt for religiøse som ateister og mer enn det føles dette også som en hyllest til musikalen som sjanger i seg selv, noe som var det som vekket interessen min først da jeg sjekket ut musikalcden i første omgang. Flere av sangene har melodier som kan minne sterkt om melodier i andre musikaler av og til og disse referansene er ting som ikke bare gleder musikalnerden i meg, men også er noe jeg ser på som veldig viktig fordi den viser at dette er en musikal skapt av folk som virkelig elsker musikaler. I det hele tatt er dette en musikal med et stort hjerte og massive doser humor og sjarm og den funker så fantastisk på Det Norske Teatret.

Vi kan starte med ting som scenografi (strålende), musikk (herlig) og koreografi (brilliant) og hvordan alle de tekniske tingene som må til for å få et teaterstykke til å funke fett er som i en magisk symbiose her, hvordan det er perfeksjon i alle ledd og man gir seg hen og virkelig nyter opplevelsen.

Og ååå, skuespillet. Alle er flinke, men om man må trekke frem noen spesielt har jeg noen eksempler. For det første Frank Kjosås, som jeg alltid liker, men likevel, FRANK KJOSÅS ASS, han er så himla god og overbeviser veldig i rolla si her, dessuten elsket jeg fremføringen hans av «Eg trur» (sangen som uansett språk er min definitive favorittsang i hele Book of Mormon, mye på grunn av likhetene den har med «I have confidence» fra Sound of Music). Og Anette Amelia Hoff Larsen er en virkelig super Nabulungi, hun synger flott, spiller flott og skaper en karakter man får mye sympati med. Og Preben Hodneland som Elder McKinley stjeler showet hver gang man ser ham på scenen så ti ganger hurra for ham. Og så har vi Kristoffer Olsen (som jeg trodde var ukjent for meg helt til jeg kom på hvor mye jeg digget ham under 70års-jubileumskonsertgreia til ære for Bårdar i 2012 eller noe sånt der han sang Sondheim og var fremragende) som Elder Cunningham og han var fullstendig perfeksjon uansett scene. Jeg likte ham så godt og jeg kjenner meg urovekkende mye igjen i Cunningham som karakter til tider, men det er kanskje noe av sjarmen.

Og sangene var fremført fantastisk alltid, alt var bra og dette blir en lite effektiv anmeldelse fordi jeg ikke klarer å finne en eneste liten ting å kommentere på. Jeg kan begynne å klage over at omtrent alle forestillinger fremover er utsolgt sånn at jeg ikke kan ta et spontant besøk inn på Det Norske Teatrets nettside og så være sånn «oi, kom jeg ved et uhell borti knappene for å bestille billett til en ny forestilling, oi, dette var da trist, jeg må virkelig beklage». Men sånn å bruke masse penger ved et uhell på grunn av musikalkjærleik er jo egentlig noe jeg prøver å unngå og da er det kanskje like greit med utsolgte forestillinger selv om ååå, jeg vil se dette igjen.

Jeg vil se dette ti ganger og så en gang til og elske det like mye hver gang fordi dette var AMAZING!!! Jeg smilte så mye, jeg frydet meg så mye, jeg tror kanskje smilet mitt nådde ørene og så gikk helt rundt nesten, det var så enormt tilfredsstillende og minnet meg på hvorfor jeg elsker å se musikaler på teatre, noe jeg strengt talt ikke hadde glemt, men gode påminnelser er kjekt uansett.

Terningkast 6

George og The Pants Project og andre finheter =D

Hello:

Det er tirsdag, jeg starter dette innlegget med en liten dose Book of Mormon fordi jeg får en ganske stor dose Book of Mormon i morgen da jeg endeligvis skal se Book of Mormon-oppsetningen på Det Norske Teatret (jeg gleder meg bittelitt supermye). Og så er det Elvelangs ved Alnaelva på torsdag som jeg skal gå så vips har jeg finfine planer to dager på rad, planer som jeg skal skrive mer om neste gang jeg blogger når de har hendt og jeg kan kommentere hendelsenes awesomehet. Og så sendte jeg helt spontant av gårde en diktsamling jeg skrev for tre års tid siden til et nytt forlag på fredag. Det har blitt refusert to ganger av andre forlag så jeg har ikke de største forventningene, men jeg ville bare prøve meg, det føltes på tide med et nytt forsøk, dessuten gjenstår det fortsatt litt redigering før jeg tør å sende av gårde Gatelykt-prosjektet.

Ellers kjøpte jeg to bøker i går og så ga jeg Luna skylden for det sånn på liksom siden jeg egentlig ikke hadde tenkt å kjøpe bøker igjen før etter Nanowrimo:

Det er "Bobla" av Siri Pettersen og "Jenta som ville redde bøkene" av Klaus Hagerup og Lisa Aisato fordi det er forfattere og illustratører jeg er veldig glad i og jeg trengte dem ;)

Ellers har jeg endeligvis fått en ide for Nanowrimo som jeg syns er super, jeg er fornøyd med hvordan jeg denne måneden bortimot hver dag har funnet tid til både å skrive, tegne, lese og spille Nintendo Switch og jeg er happy fordi jeg tror jeg veldig snart er ferdig med en forkjølelse som har irritert meg de siste dagene. 

Og av annet interessant så har jeg lest to bøker med liknende tematikk som jeg nå har skrevet en dobbeltanmeldelse av og det tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på. Så kommer neste innlegg om noen dager og da skal det handle om musikal (YAY!) og en stemningsfull spasertur av fineste sort. 

George og The Pants Project

Da jeg var på biblioteket sist endte jeg tilfeldigvis med å komme over to middle grade (bøker med målgruppe 8-12 år)-bøker som begge tok opp samme tema. I «George» av Alex Gino handler det om George som alle tror er gutt, men hun vet at hun egentlig er jente. Og i «The Pants Project» av Cat Clarke handler det om Liv som alle tror er jente, men han vet at han egentlig er gutt. Begge bøkene leste jeg i forrige uke og her tenkte jeg å anmelde begge i korte drag i en slags dobbeltanmeldelse. Før vi kommer så langt vil jeg dog bare si at jeg er så glad for at disse bøkene finnes. Man vet at for mange som er født i feil kropp så føler de at noe er feil allerede i svært ung alder og det er så betydningsfullt at det finnes bøker som tar opp tematikken for et ungt publikum. Dette er bøker som jeg derfor føler er såpass essensielle at de får litt ekstra applaus bare for det.

Den første boka jeg leste av disse to bøkene var «George» av Alex Gino, en bok som handler om George som kjemper en kamp for muligheten til å spille edderkoppen Charlotte når klassen hennes skal sette opp «Charlotte?s Web» som skuespill. Dette vil ikke læreren hennes gå med på siden hun ser en gutt når hun ser George og George lager derfor en plan sammen med venninnen Kelly. Av de to bøkene jeg i denne dobbeltanmeldelsen skal skrive om så er dette den mest barnlige. Her fortelles det i et enkelt og ganske rett frem språk, som likevel kler historien godt, om George i en bok som er lettlest, men på ingen måte overfladisk. Og det veldig fine med denne boka er hvor sympatisk George er, hvordan vi heier så veldig på henne og kampen hennes for å få være seg selv. Dessuten gjør enkelheten ved språket også at det blir ganske effektivt for det blir aldri for belærende eller melodramatisk, i stedet blir det bare en veldig genuin og sympatisk historie som jeg er glad for at finnes. Om man skal kommentere på noe så blir denne boka likevel litt for lett for meg for at jeg gir meg helt hen, men jeg tror også det handler om at dette er en bok for barn som jeg føler virkelig er for barn mens mange andre bøker med samme målgruppe er ment for barn, men passer like godt eller bedre for voksne. Dette er likevel ikke noe stort problem eller ting som virkelig ødelegger for en leseropplevelse som er både sympatisk og viktig.

Den andre boka jeg leste var «The Pants Project» av Cat Clarke som handler om Liv som også kjemper en kamp, men for hans del er det en kamp for å få bruke bukse i stedet for skjørt på skolen der alle jentene må bruke skjørt og strømpebukse. Dette vil ikke rektor (hvis noen får bittelitt Deja Vu-følelse nå skjønner jeg det godt) gå med på siden han ser en jente når han ser Liv og Liv slår seg sammen med nye venner for å kjempe for retten til å velge bukse i stedet for skjørt. Det er med andre ord flere paralleller mellom disse to bøkene, men «The Pants Project» er likevel en bok jeg finner mer minneverdig, kanskje litt fordi den forteller flere historier og føles mer ambisiøs. Her har vi fokus på Livs kamp for å være seg selv, ja visst, men Liv har i tillegg to mødre, det er en karakter med hypermobilitetssyndrom og det er dessuten fokus på mobbing i tillegg uten at det noen gang føles som om denne boka prøver å være for mye. Snarere er alt godt integrert i en historie som også føles sterkere fordi Liv er en sterkere stemme enn George, kanskje fordi det her fortelles i jeg-form og fordi der George er enormt sympatisk så har Liv noen usympatiske trekk som gjør at han føles mer ekte. Og selv likte jeg denne boka veldig godt. Den er ikke perfekt og jeg vil tro dette er et tilfelle der skrivestilen kan være litt smak og behag, men det er likevel inspirerende hvor mye Cat Clarke fyller denne boka med og på samme måte som med «George» føles det på slutten både håpefullt og triumferende på en skikkelig fin måte.

Personlig syns jeg begge disse bøkene er viktige bøker som er verdt å lese. Her skapes interessante karakterer med unike, men likevel ganske like problemstillinger som kjemper for friheten til å være seg selv og det er både interessant og givende å lese om. For min del føltes altså «The Pants Project» som en hakket finere leseropplevelse, men jeg vil tro at George antakelig er den beste boka å lese om man er kanskje rundt ti år og at det nok er den beste introduksjonen til temaet om man ikke har lest bøker om det før.

Uansett er dette to bøker som jeg igjen vil understreke at jeg finner veldig viktige og essensielle for unge lesere og ja, fine bøkene 😊

Smakebit på søndag og The Big Sick :)

Heisann. Det er søndag, sola skinner endeligvis og jeg skal gå tur til Liastua OG dra på familiesammenkomst med fårikål på menyen i Son i dag. I tillegg fryder jeg meg over neste uke da jeg har skikkelig supre planer både onsdag og torsdag =D 

Av andre finheter var dette en flott opptreden på Stjernekamp i går:

Ida Maria var en av de jeg heiet minst på i begynnelsen av sesongen om jeg skal være helt ærlig fordi jeg hadde noen fordommer basert på at stemmen hennes i utgangspunktet ikke er helt min smak og at jeg ikke er så into musikken hun ga ut da hun var på sitt største. Men under Stjernekamp så har stemmen hennes vokst på meg for nei, den har ikke det største spennet og er ikke fantastisk på samme måte som med musikalskuespillerne jeg elsker som Idina Menzel og Lea Salonga og sånt, men så handler musikk mer enn stemme om å formidle noe og Ida Maria og Adam er de to under denne sesongen av Stjernekamp som ikke klarer å bare opptre, men virkelig føler det uansett hva de synger. Og dette særlig av Ida Maria er fantastisk sårt, ærlig og rett frem på den beste måten <3

*

Ellers tenkte jeg å anmelde en film, men først tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg skal i gang med nå (og som jeg er temmelig sikker på at jeg vil lese ut på få dager siden det er en bok på under 200 sider MED illustrasjoner) er:

Dette er boka "The Refrigerator Monologues" av Catherynne M. Valente (som jeg har lest mye fint av tidligere) og handler om seks kvinner som alle holder til i byen Deadtown og som alle er døde fordi de var del av livet til en superhelt eller superskurk og nå deler historiene sine med hverandre på en klubb der. Og så peker tittelen hen mot uttrykket "refrigeratored" som handler om hvordan kvinner i superhelthistorier ofte møter ublide skjebner for å skyve historien til de mannlige heltene eller skurkene videre og sånn sett er dette en slags feministisk kommentar til kvinnebehandlingen i superhelthistorier. Og selv har jeg jo sett noen superheltfilmer, men er på ingen måte noen ekspert på tematikken eller noen som har tenkt mye over problemstillingen, men det er et viktig og interessant perspektiv og jeg regner med at det sikkert også vil være underholdende lesning siden Catherynne M. Valente skriver veldig bra.

Her er en smakebit:

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten :)

*

Ellers har jeg altså sett denne filmen:

Nå kommer min anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse!

The Big Sick

Frisk og moderne romantisk komedie. Den pakistanfødte standup-komikeren Kumail (Nanjiani) møter en kveld Emily (Zoe Kazan). Det de trodde bare var et one-night stand utvikler seg til en forelskelse og et forhold. Et forhold som kompliseres av at Kumails foreldre forventer at han gifter seg med en pakistansk muslimsk jente. 
 

Da Emily plutselig blir alvorlig syk tvinges Kumail til å ta et valg. Skal han satse på forholdet med henne og navigere denne medisinske krisen sammen med Emilys foreldre, Beth og Terry (Holly Hunter og Ray Romano), eller skal han følge sine egne foreldres ønske.

*

Over har vi et kort synopsis av denne filmen, en film jeg så fordi jeg hadde hørt mye bra om den og hadde skikkelig lyst til å dra på kino igjen siden det er en stund siden sist. Og dette er faktisk en oppriktig fin film selv om folk som drar for å se en overfladisk lett romantisk komedie antakelig vil bli skuffet. Dette føler jeg er nesten like mye drama som komedie etter min mening og det er alt annet enn overfladisk, men samtidig er det også denne filmens styrke, det at denne filmen er for smart og tankevekkende til å bli klisjéfylt, men likevel passer bedre under sjangerbetegnelsen romantisk komedie enn noen annen sjanger. Kanskje man kan si at dette er en romantisk drama-komedie for mennesker som er skeptisk til sjangeren som samtidig trykker på de rette tastene til å funke for fans av denne sjangeren og ?

Uansett er dette en film om kjærlighet som kompliseres av sykdom og kulturforskjeller og det som er så fint er at denne filmen er så diplomatisk. Man forstår hovedpersonens frustrasjon over foreldrene som forventer at han skal inngå arrangert ekteskap, men man forstår også familien hans. Og det er elementer her som alvorlig sykdom og forholdet Kumail får til Emily (jenta han altså forelsker seg i) sine foreldre som veldig lett kunne gått i melodramatikk-fellen, men så er filmen for bevisst til at det gjør det samtidig som man likevel skjønner alvoret. Og så skapes det interessante og gode karakterer som både har gode og dårlige sider ved seg, det er humor man kanskje ikke ler høyt av, men man humrer i alle fall for seg selv og det holder godt på interessen gjennom snaut to timer (noe som er litt langt for denne sjangeren).

Med andre ord er dette en film som jeg er glad for at jeg så. Den er ikke perfekt og mens det er en styrke at denne filmen er for smart til å gå i klisjéfella så er det likevel en del av meg som vil at romantiske dramakomedier skal være bittelitt mer rørende og adorable enn denne filmen lar seg være. For min egen del var det også irriterende at jeg ble innmari tissetrengt mens det gjensto førti minutter, men det kan strengt talt ikke filmen noe for og handler bare om at jeg drakk Cola-en min litt for fort fordi Cola av og til er sååå himla godt.

Hovedinntrykket som jeg sitter igjen med er likevel at denne filmen er noe av det mest sympatiske jeg har sett i år og der det kan være en svakhet noen ganger så er det en styrke her. Man liker disse karakterene, man heier på dette forholdet og man har rett og slett en riktig finfin filmopplevelse så hurra for det.

Terningkast 5!

Noe vet jeg om å dele en bokanmeldelse og en historie på bloggen min :)

Heisann! Det er torsdag, livet er fint og til helgen har jeg tenkt meg på kino på lørdag (vet enda ikke helt hva, men skal nok finne fort ut av det) og så er det familiesammenkomst i Son med fårikål på menyen på søndag. Ellers handler livet for tiden om kreative prosjekter, Nintendo Switch, å lese i vei og å spille nettspill en hel del. På den måten er livet en ålreit dings :)

Ellers har jeg i dag tenkt å dele en historie, så vel som en bokomtale og vi begynner med bokomtalen. Boka det er snakk om er denne:

Denne boka var helt vidunderlig fortalt og anmeldelsen min kommer nå før jeg tenkte å dele noe annet.

The girl who drank the moon av Kelly Barnhill

Every year, the people of the Protectorate leave a baby as an offering to the witch who lives in the forest. They hope this sacrifice will keep her from terrorizing their town. But the witch in the forest, Xan, is kind and gentle. She shares her home with a wise Swamp Monster named Glerk and a Perfectly Tiny Dragon, Fyrian. Xan rescues the abandoned children and deliver them to welcoming families on the other side of the forest, nourishing the babies with starlight on the journey. 

One year, Xan accidentally feeds a baby moonlight instead of starlight, filling the ordinary child with extraordinary magic. Xan decides she must raise this enmagicked girl, whom she calls Luna, as her own. To keep young Luna safe from her own unwieldy power, Xan locks her magic deep inside her. When Luna approaches her thirteenth birthday, her magic begins to emerge on schedule--but Xan is far away. Meanwhile, a young man from the Protectorate is determined to free his people by killing the witch. Soon, it is up to Luna to protect those who have protected her--even if it means the end of the loving, safe world she?s always known.

*

En av bøkene jeg koste meg med i september var ?The Witch?s boy? av Kelly Barnhill, en bok som var skikkelig eventyrlig og skjønn. Såpass skjønn faktisk at jeg frydet meg da jeg fant en annen bok av samme forfatter på biblioteket lørdag 23. september, en bok jeg lånte, leste i løpet av de neste dagene og likte enda bedre. For «The girl who drank the Moon» er en fortryllende fin bok som jeg virkelig elsket.

Her handler det om en heks, om et barn som fylles med magi som liten og om mye mer i en bok som ikke kan oppsummeres, men må oppleves. Og det jeg likte best med denne boka var nettopp det at det var et nytt og originalt eventyr, det var en sånn bok med magi og drager og slike ting som ofte funker fett, dessuten slår det meg i ettertid at jeg liker at hun som på mange måter er bokas hovedperson heter Luna siden det finnes en Luna i livet mitt nå som er verdens fineste kattunge.

Luna i denne boka er ellers bare en av flere fantastiske karakterer som er godt skildret og interessante å lese om, og som dessuten gjorde at jeg så for meg mye av denne boka som en film mens jeg leste fordi dette kunne funket innmari bra som en animasjonsfilm. Jeg liker også stemningen i boka og mens man kan innvende at den lyriske skrivestilen gjør at dette er en bok for barn og ungdom som nok appellerer mest til barnlige voksne, så gjør ikke det meg så mye, jeg nøt jo denne leseropplevelsen fra start til slutt.

Om man skal kommentere på noe så føler jeg at slutten funker noe dårligere enn midten og det blir også litt for repeterende til tider. Dette er også en bok man husker mer for atmosfæren, karakterene og språket enn handlingen, noe som passer meg fint, men kan være en svakhet for andre lesere igjen.

Likevel. Mens jeg ser at det er ting som trekker ned med denne boka forandrer ikke det på det faktum at mens jeg leste denne boka virkelig elsket jeg den. Dette var en så uendelig fin leseropplevelse underveis at jeg lander på en sekser tross alt, jeg kan ikke forsvare å gi noe lavere enn det fordi alt jeg elsket med denne boka var ting jeg elsket sååå mye.

Og så er dette noe av det mest siterbare jeg har lest i år og det er jo også et pluss. Nå tenkte jeg derfor å avslutte denne anmeldelsen med noen utdrag:

How many feelings can one heart hold?... Infinite, Luna thought. The way the universe is infinite. It is light and dark and endless motion; it is space and time, and space within space, and time within time. And she knew: there is no limit to what the heart can carry.

*

?Death is always sudden," Glerk said. His eyes had begun to itch. "Even when it isn't.? 

*

Everything you see is in the process of making or unmaking or dying or living. Everything is in a state of change.

*

It was a fine thing indeed, Luna thought, being eleven. She loved the symmetry of it, and the lack of symmetry. Eleven was a number that was visually even, but functionally not - it looked one way and behaved in quite another. Just like most eleven-year-olds, or so she assumed.

*

Once upon a time, something terrifying lived in the woods. Or perhaps the woods were terrifying. Or perhaps the whole world is poisoned with wickedness and lies, and it's best to learn that now.
No, Fyrian, darling. I don't believe that last bit either.

*

Av andre interessante ting så var jeg med på en novellekonkurranse tidsskriftet Stemmer arrangerte og jeg fant forleden dag ut at bidraget mitt ikke nådde opp (et bidrag jeg hadde ganske mye tro på selv, men ja, ja, sånt skjer). Det fine er at da kan jeg jo dele det på nettet og det har jeg gjort på Facebook og nå tenkte jeg å dele denne historien her. For selv ble jeg ganske fornøyd med denne historien (selv om jeg har en mistanke om at en av grunnene til at den ikke nådde opp var det at man skulle skrive en historie for barn og mens det generelt sett faller meg helt naturlig, så tror jeg det er aspekter ved denne historien som gjør at den funker bedre for voksne med god kontakt med barnet i seg enn for barn og kanskje de så etter historier eller dikt som virkelig passet aller best for barn i stedet, det er litt det jeg tenker sånn i ettertid) og syns den gjerne kan deles. God fornøyelse uansett og så kommer neste innlegg på søndag regner jeg med. 

Noe vet jeg om å være en gatelykt

 

Noe vet jeg om å være en gatelykt, men jeg vet ikke helt hva. At det er ensomt kanskje, at det betyr å stå stille, alltid stå stille mens folk går fort forbi. Men samtidig å være en vokter og en som hjelper både månen og stjernene med å lyse opp lange mørke netter.

Kanskje treet jeg ser der borte hvor parken begynner vet akkurat like mye og like lite om å være et tre, kanskje det er det samme med hus, brannhydranter og mennesker, kanskje alle bare later som. Kan hende trenger man ikke en gang å vite og så er det nok bare å være.

Slike ting tenker jeg på her jeg står og det er natt og jeg lyser uten å vite helt hvorfor. Jeg tenker meg at det kan være på grunn av en strålende fe, en jeg ikke har sett fordi hun sitter oppå meg og er så lett og liten at det ikke merkes. Hun kan sitte der og telle paraplyer de dagene det regner og hvert drypp er en tone og hvert drypp speiler en annen verden der alt er annerledes og hvert drypp er et eventyr om sølepyttsonater og duften når alt går over og alt føles friskere og mer magisk enn tidligere. Eller fundere på om alle fargene i regnbuen er distribuert likt fordi den tilsynelatende inneholder mer av mange av de andre fargene enn den inneholder indigo. Hun kan være poet i hemmelighet, ordkunstner og vokter av haikuer og limericker og uendelig vanskelige gåter som, om man klarer dem, betyr magi og betydelige mengder rikdom for all tid. Alt dette jeg kan se for meg samtidig som jeg på ingen måte kan si sikkert at det finnes feer og om det finnes, en som gjør at jeg kan lyse opp nettene slik jeg uansett aller helst vil. For med lyset rømmer monstrene. Alt er i det hele tatt lettere når noe lyser opp og forteller at det vil gå bra, at alle eventyrene ender godt til slutt og at virkeligheten i seg selv er et eventyr så det løser seg.

Jeg kan se for meg nesten alt i uendeligheter med sukker på. Og jeg kan telle gatelyktene jeg ser og huske at jeg tross alt ikke er alene. Og om de har feer som er eller ikke er grunnen til at de lyser opp nettene vet jeg ikke, men jeg håper de har det og at jeg en dag vil se dem. At alle feene vil invitere familie og venner og sette opp en musikal sammen som er så flott og så inspirerende at hele tiden forsvinner mens den er i gang. Og som gatelykt vil jeg ikke trenge en billett for jeg står jo her uansett og så kan jeg se på og lytte fordi det er sant at vi lytter og sant at vi ser, sant at vi får med oss det meste helt uten å trenge ører eller øyne. Sånn sett er vi kanskje litt magiske vi og.

Natten fortsetter og plutselig er den over. Morgenen begynner og det er kanskje regntungt og grått, men det er en morgen uansett. Og egentlig er det til og med litt fint med regnet for det minner meg om november og jeg liker november. Da lyser jeg lenger fordi dagene er mørkere og da føler jeg meg straks viktigere enn om sommeren da kveldene ofte er så lyse at jeg ikke trenger å lyse i det hele tatt. Jeg liker i det hele tatt å føle meg essensiell og noe vet jeg om den følelsen.

På samme måte som jeg tross alt vet noe om å være en gatelykt og bare å vite at jeg vet noe er nok, da trenger jeg ikke å vite hva dette ?noe? er eller om det er et ?noe? som er såpass viktig at det vil skrives om i historiebøkene. Og så kan jeg bare fortsette å være en gatelykt med alt jeg vet og alt jeg ikke vet og alt jeg vet at jeg ikke vet og omvendt mens august glir over i september glir over i oktober før det til slutt igjen er november og noen kanskje vil smile mot meg mens de går forbi mens de hvisker at de liker november litt mer på grunn av meg.

*

Oppsummeringsinnlegg for september :)

Heisann! Siden sist har jeg skrevet en del på det gotiske romanprosjektet jeg har denne måneden og det føles fint. Jeg har også kost mye med Luna (som objektivt sett er den kanskje aller søteste kattungen i verden) og jeg har spilt Nintendo Switch og besluttet at jeg skal være enda strengere med meg selv enn vanlig. Ofte så bytter jeg skikkelig raskt til easy mode når noe blir vanskelig på tv-spill og med Nintendo Switch er ikke det lov får jeg har blitt game over på samme del minst ti ganger og helst skal jeg unngå det da og siden det vil være uendelig mye mer tilfredsstillende om jeg klarer det på vanlig mode selv om det så har tatt meg kjempemange forsøk. Uansett, Luna er elsk, Nintendo Switch er elsk og livet er en fin dings.

Jeg skal for øvrig ikke skrive noe om alt det kjipe og teite som skjer rundt omkring i verden, jeg orker ikke tenke for mye på det. Her er likevel en sang jeg siden i fjor har tenkt på hver gang det har vært skyteepisoder i USA:

Det er "A song about your gun" med Jason Robert Brown og den har noen veldig gode poenger og er veldig effektiv og fin.

Ellers så er dette et eksempel på Paint MS i kombinasjon med Luna og karolinsk kreativitet:

Musikalversjonen av Ringeren i Notre Dame er ukas musikal på musikalgruppa mi og jeg har her prøvd å "kle ut" Luna som Quasimodo i Paint MS. Og så har jeg tatt med en blodflekk som et hint om hva som er ukas musikal i uke 41 og så er dette bare et ganske artig og sjarmerende påfunn syns jeg ;)

*

Men da tenkte jeg å oppsummere september, en måned som inneholdt en hel del bøker som vanlig (og som ellers var en måned jeg forbinder med kjedelig vær, men mye kultur og flere teaterbesøk og det er jo de tingene jeg vil huske når året er over, ikke hvordan været var). Da setter jeg i gang:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for september

BØKER

- Boundless av Jillian Tamaki

Fascinerende grafisk roman med underfundige historier og finfine tegninger. Terningkast 5!

- Melk og honning av Rupi Kaur

Sanselig og tidvis klok diktsamling, men tidvis også litt banal. Terningkast 4!

- A robot in the garden av Deborah Install

Søt og trivelig sci-fi light med roboter og sjarm. Terningkast 5!

- Moon over Manifest av Clare Vanderpool

Atmosfærisk og fin, men også litt uengasjerende historisk roman for barn og unge. Terningkast 4!

- The cracks in the kingdom av Jaclyn Moriarty

Fantasifull, interessant og sær. Terningkast 5!

- The Witch's boy av Kelly Barnhill

Eventyraktig og innmari fin bok som jeg ble veldig glad i. Terningkast 5!

- Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

Velskrevet, ettertenksom og sår bok som føltes moden og fascinerende. Terningkast 5!

- The girl who drank the moon av Kelly Barnhill

Fortryllende, siterbar og helt magisk bok som jeg likte skikkelig godt og har mål om å anmelde snart. Terningkast 6!

- The Explorer av Katherine Rundell

Veldig fengende (leste de siste 220 sidene i et jafs på søndag), sprudlende skrevet og flott fortalt. Terningkast 5!

FILMER

- Little Evil

Småsøt og lett sjarmerende blanding av komedie og skrekk. Terningkast 4!

*

Og med det har jeg oppsummert september (og jeg innså nå at jeg har lest kun kvinnelige forfattere i september ved en ren tilfeldighet) og er klar for oktober. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi og god fornøyelse :)

En historie, en dose søthet og en dose underholdning :)

Heisann! Det er fredag, jeg har snacks å kose meg med og jeg vurderte å dra på kino i morgen, men har besluttet å spare kinoplaner til neste helg da jeg uansett tror utvalget vil være større grunnet høstferie på kino som kanskje betyr enda flere ting å velge mellom. Ellers fikk familien et nytt familiemedlem i dag, nemlig Luna (viss fulle navn er Frøken Luna - the Musical av ymse grunner, men det er bare Luna vi bruker til hverdags) som er en fullstendig makeløst sjarmerende liten kattunge på to måneder:

Luna bor hos mamma og er mest mamma sin, men jeg kommer kanskje muligens til å være helt nødt til å hilse på henne så ofte som mulig fordi hun er så fin og så liten og uskyldig og elskelig <3

Ellers hadde jeg egentlig tenkt å anmelde en bok i dag, men jeg sparer det til neste uke siden jeg også har litt (veldig) lyst til å sette opp dette og teste det ut:

Det er Nintendo Switch og et spill til og jeg er så spent og nysgjerrig og entusiastisk og bare ååå, denne dagen inneholder så mange nye, fine ting =D

*

Ellers sendte jeg en tekst til et tidsskrift for ikke så lenge siden og jeg fikk i går mail om at teksten ikke kom med. Og det går helt fint for da kan jeg jo dele teksten her i stedet. Og jeg kan selv se visse svakheter med denne teksten, men jeg liker ideen og vrien på slutten som er litt min type humor på mange måter, dessuten følte jeg at den passet til temaet som var "adgang". Så god fornøyelse i alle fall og så kommer oppsummeringsinnlegg for september på mandag tenker jeg for oi det er nesten oktober da jeg har antakelig har tenkt å være med på både Gothnowrimo og Inktober antakelig, jeg skal i alle fall gjøre et forsøk. Her er teksten min og så bables vi altså:

Adgang Forbudt

Mie har ferie og har et Oslo rundt seg der hun kan sitte ute i solskinnet og lese i timevis eller gå på kafé eller titte i butikker. Man trenger ikke å reise bort når man er flink til å lete og det er hun, flink til å lete seg frem til ting hun kan finne på. Som nå. Nå er hun på senteret og har tittet på en hel haug med butikker uten å kjøpe noe som helst, mest fordi hun bare liker å titte. Hun skal hjem fordi hjemme kan være synonymt med middag som kan være synonymt med at hun er fullstendig lykkelig i en hel time og hun skal til å forlate senteret da hun ser en dør som ikke er helt lukket, ikke helt. Den er åpenbart ment til å være lukket, men Mie kan se den lille glippen der og ser deretter skiltet på veggen ved siden av. ?Adgang Forbudt For Uvedkommende?. Av uante grunner er hver forbokstav også en stor bokstav og Mie tar seg i å fryde seg over hvordan man sånn sett kan tolke ?Uvedkommende? som et egennavn og i så fall er det jo strengt talt bare de som eventuelt heter ?Uvedkommende? som ikke kan gå inn. Så rister hun på hodet over seg selv fordi hjernen hennes er rar og fordi hun rett og slett ikke kan få seg selv til å tolke det slik sånn egentlig for hun vet jo at ?Uvedkommende? i denne sammenheng er de aller fleste, deriblant henne selv. Dette er bare en mer fancy måte å skrive ?adgang forbudt? og straks kjenner Mie den velkjente kriblende følelsen som dukker opp i møte med ?Nymalt. Ikke rør?. En følelse som minner om hypnose.

Det kan også være magi eller kanskje en forbannelse hun er rammet av, det kan være mange forklaringer. Fakta er uansett at det drar henne til seg hver gang hun leser at noe er forbudt, hun klarer ikke og ikke se det hver gang noe ber henne om å la noe være og å la det være straks blir den vanskeligste tingen i verden. Som med ?Nymalt. Ikke rør? på benker og vegger og hvordan hun MÅ røre da, det er rett og slett umulig å la være og når hun ikke rører må hun likevel stå og se på mens hun kjenner en kilende, kriblende følelse som fort blir ubehagelig og som bare forsvinner når hun strekker ut fingeren og rører. Det trenger ikke vare lenge, fingeren trenger bare så vidt å være borte i det som den ikke skal røre og så er alt i orden, men det må skje for hvis ikke er ikke verden i balanse lenger og hun trenger å leve i en verden som er det. I balanse, en verden som gir mening.

Og nå, denne døren. Dette er ikke lov, dette er en dør hun skal gå forbi, dette angår ikke henne og samtidig ville det vært så enkelt å gå inn. Så enkelt å snike seg inn på en så diskret måte som mulig før hun kan utforske alt det spennende som sikkert venter bakenfor. Det kan være andre verdener bak her, Narnia kanskje til og med eller et hemmelig laboratorium som tilhører et galt og temmelig ondt geni eller en fortryllet hage eller noe helt annet magisk og fortryllende som hun kan finne her. Det er et mylder av muligheter eller kanskje kaskader av muligheter, Mie kunne brukt ti minutter bare på å lete seg frem til det aller mest perfekte ordet for denne verdenen av muligheter som tross alt lett kan vise seg å gjemme seg bak akkurat denne døren. Nå kommer nysgjerrigheten sigende i stadig økende grad, den som føles nærmest som en kiling eller en sitring eller som å være skikkelig tissetrengt litt om hver andre. For hun vil så inderlig gjerne vite. For selvfølgelig er det like mulig at det som gjemmer seg bak denne døren er kjedelig som at det er artig, men så lenge det finnes det minste snev av mulighet for at det er artig så er nysgjerrigheten på plass og det til så store grader at det begynner å bli temmelig ubehagelig.

Alt av logikk tilsier at hun skal løpe sin vei. Etterlate døren, forlate senteret, reise hjem, bort, vekk og følge reglene for det er veldig lett å følge reglene når de sier ting som ?gjør dette?, ?vær på jobb da og da?, alt slikt går kjempegreit. Med en gang hun hører ?ikke? og ?forbudt? kommer likevel dette ønsket om å gjøre opprør og overse reglene fullstendig. ?Ikke rør? og hun vil røre, ?adgang forbudt for uvedkommende? og hun vil entre. Mie burde ikke, dette messer hun for seg selv mens hun merker at ordet ?ikke? falmer. Det forvitrer sakte, snart er det ikke en gang der og plutselig hører hun bare at hun ?burde? og tar det til etterretning. Så diskret som mulig og når det ikke er noen i nærheten som kan se åpner hun døren. Nå er hun klar for å gå inn, klar for å gi blaffen i at hun er ?uvedkommende?, klar for å finne Narnia eller laboratoriet eller den fortryllede hagen eller? Et veldig lite rom som ikke inneholder noe av interesse hvis ikke man er veldig interessert i kosteskaft og liknende rengjøringsmaterialer.

Bak døren finner hun et kott.

 

Vær snill med dyrene og andre finheter :)

Heisann! Siden sist har det hendt spennende ting. For det første er en ting jeg ikke har nevnt her at moren min lenge har ønsket seg katt (etter at vi mista Snickers for to år siden har hun ønsket seg noe å ta vare på og ha ansvar for) og så visste det seg at noen bekjente av mamma har fått to kattunger og at mamma kunne få den ene. Dette skulle skje om en måned trodde vi, men så er ting klart tidligere og dermed tyder alt på at mamma får katt alt til helgen. La oss feire dette med Memory fra musikalen Cats:

Dette er for øvrig en av de få musikalsangene jeg vet om som inneholder gatelykter ("streetlights dies, another night is over, another day is dawning"), noe jeg liker :)

Ellers er en annen viktig ting (som venner av meg på Facebook alt har fått med seg) at jeg har nådd sparemålet mitt på 4000 kr og derfor har bestilt Nintendo Switch og dette spillet:

Jeg er veldig spent på om Switch er så kult som det høres ut og gleder meg til å teste spillet (og gleder meg til slutten av oktober da jeg endelig kan skaffe meg Super Mario Odyssey) og ja, det føles herlig tilfredsstillende dette her ;)

*

Av andre interessante ting så ble boka Du dør ikke noe man kunne vinne på Instagram-siden til forfatteren og jeg var blant vinnerne og fikk denne boka i posten i stad (yay, mer å lese på!). Jeg har ellers fortsatt planleggingen av Gothnowrimo i oktober (men aner fortsatt ikke hva i all verden jeg skal skrive om i november, men det er fortsatt en stund til november og Nanowrimo pleier å gå veldig bra så jeg skal ikke begynne å bekymre meg for mye) og utover det så fargelegger jeg i vei og leser finfine bøker, sånn i tillegg til å spille for mye nettspill og nettbrett-spill. Og så bruker jeg litt for mye tid på å syns det er urettferdig at jeg leste at Oslo ligger omtrent helt i bunnen hva angår soltimer i september (det har vært fantastisk vær i Tromsø, til og med i Bergen i det siste har det vært flott og her i Oslo har det vært grått og kjedelig ingentingvær omtrent hele måneden) fordi jeg syns vi fortjener en stabil finværsperiode også. Men det fine er jo at jeg dermed har gode unnskyldninger for å være mye inne, drikke mye te og planlegge ymse kreative prosjekter og det er ganske supert det og, dessuten slipper vi både jordskjelv og orkaner så da kan man strengt talt ikke klage for mye over gråvær og skyet værtype. 

Og ellers har jeg lest denne boka:

Dette var en såpass fin bok at jeg har skrevet en anmeldelse av den og den tenkte jeg å dele nå. Ellers kommer neste innlegg om noen dager og i mellomtiden håper jeg alle koser seg og har det trivelig :)

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg.

Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre?

Vær snill med dyrene er en rå, akutt og opprivende roman om å befinne seg i ruinene av et ekteskap sammen med den man bryr seg om aller mest - annenhver uke.

*

Det som gjorde meg interessert i denne boka var en del anmeldelser jeg leste på nettet og noen utdrag som ble delt på Instagram. Deretter var dette en bok jeg lenge tenkte at jeg ønsket å lese før jeg omsider anskaffet den under et boksalg. Og nå er den lest og dette er ganske fint.

Det beste med denne boka er hvor ærlig den er. Og selv om jeg ofte foretrekker å lese engelske bøker er det en slags nærhet i språket de gangene jeg faktisk leser bøker på norsk som gjør at jeg alltid tenker at jeg burde lese mer norsk skjønnlitteratur, men så glemmer jeg det igjen hver gang jeg går på biblioteket. Uansett, denne boka føles litt ekstra ærlig fordi det skapes en fortellerperson her som tidvis er ganske usympatisk, men samtidig kjenner man seg igjen og det settes godt ord på såre og gale tanker som alle har hatt selv om man vet at de er feil. Et godt eksempel på dette er en gjentakelse av «Jeg vet, jeg vet, dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.» Dette gjentas flere ganger og handler om hovedpersonens forhold til eksmannen sin og hvordan hun vil være en bedre forelder. Og det er en sårhet i alle følelsene til bokas forteller, Karen, det skapes en så sterk stemme og det er en av tingene jeg vil huske mest.

Jeg liker også veldig godt denne bokas oppsett. Det er noe fragmentert ved denne bokas form som gjør at det tidvis nesten nærmer seg poesien uten at det noen gang av den grunn slutter å være prosa og jeg liker luftigheten i denne fortellerstilen, hvordan det gjør at denne boka føles lett, men aldri overfladisk.

En tredje ting jeg likte var hvordan dyreriket trekkes frem av og til, men samtidig var dette også et aspekt jeg ønsket meg mer av. De delene som var der minnet meg likevel om en del veldig fine bøker jeg har lest de siste årene som har brakt naturvitenskapen inn i prosaen og poesien med stort hell og minnet meg på at alt henger sammen.

Det er uansett mye som er gjort riktig i denne boka og likevel skal det sies at jeg aldri ga meg helt hen. Og noe av grunnen er kanskje hvordan jeg personlig liker slutter som er mer konkrete, jeg føler denne boka bare slutter uten at den føles helt ferdig fortalt. Jeg syns også at boka føles skrevet i litt for stor grad og utover det så er det egentlig mest småting jeg ikke finner de rette ordene for som trakk ned litt.

Men så er det bare småting og det er en modenhet ved denne historien, en historie som jeg også føler forteller en historie jeg ikke har sett fortalt helt fra denne vinklingen før, som gjør at dette blir besnærende og en bok jeg føler meg veldig glad for å ha lest. For den viser at Monica Isakstuen har en sterk og egen skrivestemme og det er såpass sårt, poetisk og underfundig at det derfor er veldig verdt et forsøk.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og en tjener for to herrer :)

Heisann! Siden sist har jeg lest ut "Vær snill med dyrene" som var veldig fin (anmeldelse kommer til uka), fargelagt en hel del og vært på teater (noe jeg kommer tilbake til). Dessuten var jeg på biblioteket og jeg fant sååå mye fint som jeg gleder meg til å lese. Lånte åtte bøker, skal i gang med den første av dem i dag og har nå skikkelig tro på at også oktober blir en fin måned bokmessig sett.

Ellers tenkte jeg nå å være med på Smakebit på søndag og boka jeg nettopp har begynt på er denne:

Det er "The girl who drank the moon" av Kelly Barnhill (som jeg nylig leste en annen bok av som jeg likte skikkelig godt fordi den var eventyraktig på den aller beste måten) og jeg elsker coveret og tittelen. 

Her er synopsiset til Goodreads:

Every year, the people of the Protectorate leave a baby as an offering to the witch who lives in the forest. They hope this sacrifice will keep her from terrorizing their town. But the witch in the forest, Xan, is kind and gentle. She shares her home with a wise Swamp Monster named Glerk and a Perfectly Tiny Dragon, Fyrian. Xan rescues the abandoned children and deliver them to welcoming families on the other side of the forest, nourishing the babies with starlight on the journey. 

One year, Xan accidentally feeds a baby moonlight instead of starlight, filling the ordinary child with extraordinary magic. Xan decides she must raise this enmagicked girl, whom she calls Luna, as her own. To keep young Luna safe from her own unwieldy power, Xan locks her magic deep inside her. When Luna approaches her thirteenth birthday, her magic begins to emerge on schedule--but Xan is far away. Meanwhile, a young man from the Protectorate is determined to free his people by killing the witch. Soon, it is up to Luna to protect those who have protected her--even if it means the end of the loving, safe world she?s always known.

Og det høres jo veldig eventyraktig og fascinerende ut og jeg elsker sånne bøker <3

Her er en smakebit:

Her er ellers noen andre sitater som jeg fant på quotes-siden til denne boka på Goodreads, sitater som gjør at jeg gleder meg veldig til å komme ordentlig i gang:

It was a fine thing indeed, Luna thought, being eleven. She loved the symmetry of it, and the lack of symmetry. Eleven was a number that was visually even, but functionally not - it looked one way and behaved in quite another. Just like most eleven-year-olds, or so she assumed.

*

?Once upon a time, something terrifying lived in the woods. Or perhaps the woods were terrifying. Or perhaps the whole world is poisoned with wickedness and lies, and it's best to learn that now.
No, Fyrian, darling. I don't believe that last bit either.? ​

*

She is doing that on purpose, he thought as he tried to force his own smile away from his wide, damp jaws. She is being adorable as some sort of hideous ruse, to spite me. What a mean baby!
Do not fall in love with that baby...​

*

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten :)

*

Ellers var jeg altså på teater i går og så "En tjener for to herrer" og jeg tenkte herved å dele min anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager =D

En tjener for to herrer

Jeg vet at man ikke skal bry seg om anmeldelser, men det at jeg tidvis gjør det likevel gjorde at jeg var litt spent på «En tjener for to herrer» som har fått mest midt på treet-omtale i avisene. Samtidig visste jeg at det var en norsk versjon av «One man, two guvnors», som er et stykke jeg har vært nysgjerrig på en stund siden Broadway-oppsetningen resulterte i en Tony Awards for beste mannlige skuespiller i et teaterstykke for James Corden, og noe jeg følgelig trengte å se. Og altså, dette var veldig bra. Og hovedgrunnen er det at jeg ikke visste hva som kom.

Greia er jo at jeg oftest ser musikaler når jeg er på teater og da kjenner jeg musikalene gjerne så godt i utgangspunktet at jeg hele tiden vet hva som kommer. Og når jeg ser vanlig teater så greier jeg ofte å forutse det meste som skjer da og så spenningen ligger ikke i hva som skjer, men mer i hvordan det skjer. Sånn sett skulle det kanskje vært en liknende opplevelse med «En tjener for to herrer» siden det egentlig er en ganske banal historie om en mann som er tjener for to herrer samtidig og så blir det en skikkelig forvirringskomedie basert på dette konseptet og likevel var ikke dette forutsigbart. Dette er første gangen på lenge at jeg har sittet og sett teater og oppriktig ikke visst hva som kom og akkurat det er noe som imponerer meg.

Grunnen til at jeg ikke vet hva som kom handler mye om kreativiteten i hvordan dette stykket fortelles. Her var det scener der folk på scenen henvendte seg til folk i publikum (det var personer som ble dratt opp på scenen med det resultat at jeg satt med hjertet i halsen og håpet intenst at ingen skulle legge merke til meg for jeg er ikke sjenert, men å dras opp på scenen under et teaterstykke er noe av det siste jeg vil i verden), det er et band som spilte under hvert av sceneskiftene der skuespillere fra stykket dukket opp og sang eller spilte instrumenter underveis de og det var et spenn fra fremragende fysisk komikk med en brilliant Sindre Postholm til en annen form for komedie med Bjarte Hjelmeland som hadde hovedrollen og virkelig ga alt og mer til. Og selve storyen var fortsatt temmelig klassisk, men fortellerstilen og dramaturgien og alt gjorde at det føltes nytt og overraskende likevel på en måte som gjorde meg særdeles positivt overrasket.

Dessuten var spillet bra også ellers. Jeg har nevnt Sindre Postholm og Bjarte Hjelmeland, men dette er også et av de tilfellene der jeg har likt Henriette Faye-Schjøll mest, Petter Vermeli var ypperlig og jeg likte Ingvild Holthe Bygdnes i tillegg bare for å nevne noen. Bandet som dukket opp stadig hadde ellers en vokalist som så ut som en blanding av Elvis og en gutt fra guttegjengen i musikalen Grease og spilte musikk som var dinere på 50-tallet, kostymene var fantastisk fine og stemningen var kul og.

Stykket har likevel noen svakheter. Det tok en liten stund før jeg kom ordentlig inn i det og man kan også innvende at å sitte og være super-bekymret for å dras opp på scenen ikke er den mest ideelle sinnsstemningen når man er på teater. Jeg syns også at stykket ikke var like bra hele tiden og at noe av humoren ikke traff (selv om det kan være like mye fordi jeg har en veldig sær humor selv). I tillegg var en irriterende ting med selve teateropplevelsen og ikke stykket i seg selv at en person som satt like ved meg lo ekstremt høyt av alt som hendte på scenen og trampet så høyt når man skulle klappe at det føltes som setet mitt (jeg satt to seter unna) ristet. Det er helt lov å kose seg, men kan ikke folk kose seg litt mer diskret. Kan de ikke kose seg på styrke medium i stedet for extra large?

Likevel er det bare småting og jeg koste meg og syns dette var en svært positiv overraskelse.

Terningkast 5!

Elvelangs 2017

Heisann! Det er fredag, jeg har fine planer i morgen (biblioteket først, deretter middag på restauranten på Majorstuen, deretter En tjener for to herrer på Oslo Nye Teater (siste teaterplanen min før 11. oktober om ikke noe dukker opp, jeg håper litt at noe dukker opp) og så hjem til opptak av morgendagens episode av Stjernekamp som jeg kan avslutte kvelden med) og livet er ganske ålreit (dessuten startet ny sesong av Fuller House (oppfølgerserien til Under samme tak) på Netflix i stad (og det er så teit og mye dårligere enn Under samme tak, men det underholder meg likevel). Og så er boka jeg leser veldig fin (regn med anmeldelse i løpet av neste uke, jeg er veldig spent på hvem som vinner SYTYCD (finalen er neste tirsdag) og Elvelangs i går var herlig (selv om det irriterer meg litt at jeg gikk fra Frysja til Nydalen før jeg dro hjemover og så fant jeg bilder fra Elvelangs på Instagram som tydeligvis er tatt forbi Nydalen med ting jeg gjerne skulle sett, dvs. mer fargede lys og slike effekter, jeg syns jeg gikk glipp av noen ting jeg ideelt sett ikke hadde gått glipp av, samtidig som jeg etter å ha gått i over halvannen time var såpass sliten i beina at det føltes riktig å dra hjemover siden jeg var ved t-banestasjonen og sånt)

Uansett var det som jeg fikk sett under Elvelangs finfint og jeg tenkte nå å dele litt bilder med korte kommentarer til. God fornøyelse og så setter jeg i gang:

Bilder fra Elvelangs 2017

 

Dette første bildet er fargeleggingsprosjektet jeg begynte på i morges der jeg har tegnet bakgrunn selv (det er et tre der, et litt uklart fjell, fakler og en elv som ikke var der i utgangspunktet, men som jeg tegnet på her siden jeg fikk en ide om å prøve å lage en slags versjon av Elvelangs i Fakkellys i jungelen. Det er jo altså ikke ferdig, men det blir jo ålreit :)

Her har vi elva som fosser forbi. Og det var så fint å lytte til elvebruset i går, fint hvordan den lyden fulgte meg mye av tiden fra jeg begynte å gå på Frysja (etter å ha stått på verdens mest stappfulle buss fra Veitvet til Kjelsås) til jeg var ved Nydalen t.banestasjon.

 

Her har vi gatelykter like ved kiosken der jeg, etter en time der jeg hadde blitt mer og mer sulten og tørst, endelig fikk kjøpt meg en Cola og noen salte drops. Disse gatelyktene var IKKE del av arrangementet, jeg syns bare at de var så fine så derfor. 

Elva og en liten dose farget lys i det minste (har planer om å gå Elvelangs i Fakkellys når det er ved Alnaelva i oktober, der er fargede lys heldigvis det første man møter på ved Grorud og det pleier også å være litt mindre folk).

Og dette bildet ble jeg veldig fornøyd med. Mye av tiden var det jo ganske mørkt i går og mobilkameraet mitt er ikke så bra, men dette syns jeg ble fint <3

Og her er et bilde ved Nydalen. 

I det hele tatt var i går veldig fin selv om det var noen ting jeg gjerne skulle fått med meg som jeg ikke fikk med meg (utdraget fra showet til Wallmanns salonger, mer lys-installasjonsdingser). Det var fin musikk underveis, det var elvebrusets melodi og det var den særegne Elvelangs-stemningen som har gjort det til en tradisjon de siste årene. Så yay og gleder meg til Alnaelva-versjonen i oktober og Elvelangs ved Akerselva igjen neste år, tiden går skikkelig fort så plutselig er det i gang på ny. 

*

Og nå skal jeg ordne ymse andre ting og tang og så kommer neste innlegg antakelig på søndag da jeg tenkte å være med på smakebit på søndag og slikt. Vi bables og god fornøyelse =D

Kollaps i kulissene og andre finheter :)

Heisann! Det er tirsdag, jeg har trent spinning i dag, vært på jobbkurs og feiret bursdagen til moren min og om to dager er det elvelangs i fakkellys og det gleder jeg meg til siden det er så himla atmosfærisk og koselig. Ellers har jeg lest noen bøker i det siste som har vært fine, men alt for lite fengende, og da er det flott at boka jeg leser for øyeblikket (The Witch's Boy av Kelly Barnhill) er veldig fengende og skikkelig fin, eventyrlig og velskrevet. 

Og ellers handler livet om kreative prosjekter, nettspill og SYTYCD og kanskje først og fremst å være såpass opptatt av sistnevnte at det kanskje er like greit at den pågående sesongen er ferdig om en uke. 

Men ååå, siste episoden hadde noen veldig fine danser. For det første en jeg ELSKET med Koine og Kiki danset til Joni Mitchell's Both Sides Now (elsker den sangen i utgangspunktet også så det er mye som jobber for denne rutinen):

Det er så fint og jeg elsker hvordan en dans på under to minutter kan fortelle en hel historie, det finnes hele noveller her om man vil og det fascinerer meg <3

Og så har vi Koine og Lex og denne pizza-orienterte Broadway-rutinen som er awesome og så sjarmerende:

Og så liker jeg denne grupperutinen med topp 4 (der de er de fire elementene), men jeg syns også at det er litt underholdende av feil grunn pga. kostymene. Taylor som er luft er liksom Lady Gaga møter Cirque du Soleil, Kiki som er ild ser ut som en ond superskurk og likner ikke seg selv i det hele tatt og så har vi Lex som vann og Koine som jord og jeg vet ikke helt hva de minner om, men kostymene føles litt barnlige og likevel sjarmerende. Jeg vet ikke helt, dette er litt sært og jeg liker det tross alt.

*

Og ellers var jeg på teater på lørdag så nå kommer en anmeldelse av Kollaps i kulissene. Ellers kommer neste innlegg om noen dager og da vil det nok dreie seg en del om Elvelangs i Fakkellys. Vi bables og god fornøyelse :)

Kollaps i kulissene

Da jeg hørte om «The Play that goes wrong» ble jeg fort nysgjerrig og da jeg fant ut at dette stykket skulle komme til Norge under navnet «Kollaps i kulissene» tenkte jeg at det hørtes temmelig underholdende ut. Og det vet jeg nå at det er. Det er ikke så mye mer enn bare veldig fornøyelig underveis, men det er jo i seg selv ikke så verst det heller.

Her har vi en teaterkomedie om en amatørteatergruppe som skal sette opp et teaterstykke og så går alt galt hele tiden. Så kort, så enkelt kan dette i grunnen oppsummeres og likevel skal det sies at Chat Noirs oppsetning får mye ut av dette konseptet.

«Kollaps i kulissene» er nemlig særdeles fornøyelig. Smart, morsomt og sjarmerende er dette et stykke der man er garantert å le. Dessuten er dette utsøkt fysisk komikk, det er mange øyeblikk som er særdeles akrobatiske og krever meget god kroppsbeherskelse og det viser at dette er en forestilling med skuespillere som ikke bare er morsomme, smarte og flinke, men også godt trente.

Man kan ellers trekke frem mange skuespillere her, Jan Martin Johnsen for eksempel er super, men høydepunktet er Hege Schøyen som har blitt en sånn skuespiller som antakelig kunne gått inn på en scene og satt seg rett ned på gulvet mens hun leste en og samme Donald Pocket to timer i strekk og likevel vært ens favoritt. Hun er så flink og det er noe med utstrålingen til Hege Schøyen som gjør at jeg alltid syns hun virker særdeles sympatisk i tillegg.

Og det er særdeles smart scenografi, det er intelligent bruk av musikk og ja, dette stykket er kanskje litt forglemmelig i lengden i og med at det på mange måter er ganske klassisk, men det gjør ikke så mye når man koser seg så mye (og kan fryde seg over å muligens være omtrent den eneste under 40 år blant publikum).

Terningkast 5!

Fravær og andre fine ting :)

Heisann! Det er lørdag og sist jeg blogget bablet jeg litt om valgresultatet (som jeg er ganske misfornøyd med) så det skal jeg ikke bable om nå. I stedet skal dette innlegget veldig snart handle om teater, men før vi kommer så langt skal jeg glede meg over andre ting. Som Oslo Kulturnatt som var veldig fint (selv om jeg fikk med meg alt for lite forskjellig siden flere ting foregikk ganske likt). Som boka jeg leser på som er sjarmerende og underholdende (men som jeg egentlig burde lese ut i løpet av morgendagen senest siden jeg har mål om å lese ut minst en annen biblioteksbok innen lørdag i neste uke av ymse grunner). Og som nettspill og fargelegging og planlegging av mulig Gothnowrimo-prosjekt i oktober (dvs. satt jeg i forigårs på datarommet og fant ut en Myers-Briggs personlighetstype for hver og en av månedstrollene mine og følte meg kvasi-produktiv av den grunn), det er nok å drive med heldigvis :)

Dessuten tror jeg antakelig at ganske få leste det forrige innlegget mitt og derfor kan jeg poste awesome klippet med Lea Salonga og Empire State of Mind igjen, yay!

Det er sååå bra! 

Ellers håper jeg Darci Lynne vinner Americas Got Ralent i år. Hun er tolv år og buktaler/sanger og superflink på både buktaling, sang og komisk timing, noe man blant annet kan se her:

Det er svært imponerende :)

*

Ellers så var det altså Oslo Kulturnatt og jeg fikk i hovedsak med meg Fravær på Oslo Nye Teater/Trikkestallen og det stykket var sååå bra at bare wow. Nå tenkte jeg å poste en anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager (og i dag skal jeg på loppemarked og så skal jeg se Kollaps i Kulissene på Chat Noir så det er nok teaterbabbel på plakaten neste gang jeg blogger og, tjihi):

Fravær

De siste årene har jeg utviklet en fascinasjon overfor filmer, bøker og teaterstykker med demens (Alzheimer) som tematikk, kanskje fordi det er en av diagnosene som skremmer meg mest. Tanken på å miste seg selv, miste alt det som gjør deg til deg er uendelig skummel, ikke minst fordi det ikke er noen vei tilbake, ingen kur og ingen måte å stanse utviklingen når den har begynt. Da jeg leste om stykket «Fravær» som skulle ta opp temaet ble jeg altså fort interessert og interessen økte da det fikk svært gode kritikker. Og så dukket Oslo Kulturnatt opp og et knippe fribilletter til nettopp «Fravær» og jeg var sånn «JA!» selv om det var med et snev av frustrasjon fordi jeg da ikke rakk Bårdar-showet eller åpen mikrofon eller mye av det andre som foregikk. Men jeg tenkte som så at når valget står mellom arrangementer jeg har vært med på før eller et teaterstykke jeg ikke har sett, men har hatt lyst til å se lenge er det jo egentlig et enkelt valg. Så fikk jeg tak i billett, i går tok jeg en rask middag på Burger King før jeg dro i retning Torshov og så endte jeg opp med å surre meg bort på Torshov fordi stedsansen min tidvis er håpløs før jeg rakk stykket i aller siste sekund (de hadde egentlig lukket dørene til teateret, men slapp meg inn, jeg fortet meg inn i salen og et minutt etter at jeg hadde satt meg startet det). Og nå føler jeg meg så takknemlig for at det gikk siden dette er et av de beste vanlige teaterstykkene som jeg har sett.

Det handler om Helen som er dement og hjertet i historien er på mange måter forholdet mellom Helen og datteren hennes Barb(ara). Vi møter ellers Helens mann, Helens barnebarn og noen leger i et stykke som er særdeles smart fordi den forteller hele historien fra Helens perspektiv slik at vi selv får føle på forvirringen hennes. Og altså, dette stykket er helt nydelig og siden det vises kun i en begrenset periode i denne omgang (frem til 22. september) burde folk forte seg for å få sett det for det er så verdt det. Og mye av grunnen til at dette funker så bra er Marit Østbye i hovedrollen som Helen, en rolle der hun virkelig skaper en flott karakter som nekter å gi seg uten kamp. Siden man som nevnt også ser alt fra Helens perspektiv så føler man seg også litt som om man er henne og det er bytte av ord og glidninger i tid i forestillingen som gjør at dette blir uhyre smart og effektivt fortalt og samtidig svært sårt og rørende. Fantastisk er også skuespillet for øvrig og kanskje særlig hos Johannes Joner som spiller en karakter bare Helen kan se kalt Dr. Bright, som man kan tolke som man vil, men som jeg tolker som en slags personifisering av sykdommen. Hvis man ser det på den måten blir han en særdeles brilliant karakter fordi han er så sjarmerende og samtidig skummel og ekstra skummel kanskje fordi Johannes Joner er en skuespiller som virker veldig sympatisk, guttete og snill. Det er noe eget med å se ham i denne rollen der sjarmen og karismaen hans gjør at man liker ham og samtidig virkelig vil mislike karakteren hans, Johannes Joner er fantastisk her.

Og så har vi enkel, men effektiv scenografi, det er en herlig humor mange steder som gjør at man heldigvis ler litt også selv om det var tårenes regjeringstid på slutten og det skapes rett og slett en atmosfærisk liten forestilling på en time og et kvarter som i løpet av denne tiden rakk å bli et av de beste stykkene jeg har sett av stykker som er vanlig teater og ikke musikal. Jeg elsket dette stykket og det eneste er kanskje at stykket for min del mister noe av nærheten i de engelske navnene. Og samtidig så pleier jeg også å finne det litt irriterende når stykker tilpasses til norske forhold så her kan det bare være meg som ikke helt vet hva jeg vil, men ja. Tidvis føltes en slags distanse i det at dette åpenbart er oversatt fra et engelsk stykke med engelske karakternavn og slikt.

Det er likevel bare småting i et stykke jeg er veldig glad for at jeg prioriterte i går. Et stykke som perfekt kler tittelen sin og som viste flott skuespill hos alle og en nær historie som mange kan kjenne seg igjen i og som hadde en vond, men ventet og på sett og vis perfekt slutt.

Terningkast 6!

Der jeg babler om ymse ting og tang :)

Heisann! Livet er fint siden det er Oslo Kulturnatt på fredag (der jeg dessverre må droppe Bårdar-showet som alltid er en super del av Oslo Kulturnatt fordi det krasjet med gratisforestillingen av Fravær på Trikkestallen som jeg anskaffet billett til siden det er et teaterstykke som har fått himla gode kritikker), noe som blir kos. Dessuten har jeg ellers billett til Kollaps i Kulissene på Chat Noir lørdag ettermiddag og den forestillingen har jeg hatt kjempelyst til å se lenge så det blir herlig (og den slutter tidlig nok til at jeg kan rekke å ta t-banen hjem til Stovner, ta en rask middag på yndlingsrestauranten min og likevel rekke Stjernekamp, yay) =D

På den negative siden er verden dum fordi Per Fugelli er død (og ja han har vært syk lenge og det var ventet, men likevel) fordi Norge trenger ham til å spre litt idealisme og optimisme, vi er et fattigere Norge i dag :( På den på mange måter enda mer negative siden er jeg skikkelig misfornøyd med valgresultatet fordi jeg virkelig ønsket meg en ny regjering. Og det er også skuffende å lese denne saken i dag for jeg skal ikke påstå at jeg er flinkest i klassen når det gjelder miljøet selv om det kunne vært verre, alle monner drar og alt det der (på den ene siden kildesorterer jeg, jeg panter flasker og jeg har blitt veldig flink til å bruke handlenett, men på den andre siden spiser jeg kjøtt og er alt for glad i å bruke sugerør selv om jeg har lest at det er dumt og unødvendig) og jeg har heller ikke satt meg så mye inn i oljeboring-saken, men å skjønne at konsekvensutredning og å oljebore er skikkelig dumme ideer burde være sunn fornuft og for meg er det også helt opplagt at en av tingene AP virkelig tapte på var å ikke ta klimaspørsmålet på alvor der de andre partiene på venstresiden og Mdg tok det på alvor til gangs. Og så har Jonas Gahr Støre åpenbart ikke skjønt at han graver sin egen grav (med å tenke at man bare kan fortsette som man gjør i stedet for å tenke nytt) og at dette er en av de tingene som vil gjøre at han vil fortsette å miste velgere til Sv, Rødt og Mdg (som på den positive siden har gjort ganske så gode valg selv om det dessverre ikke var nok). Selv har jeg ellers lest en del artikler om valgresultatet og jeg trøster meg med at situasjonen for Høyre er mindre positiv enn den var for fire år siden for ja, de vant valget og vi har fortsatt Erna som statsminister, men alle partiene på borgerlig side har mistet oppslutning om man sammenlikner med resultatet for fire år siden og vi har også en situasjon der Høyre egentlig er de eneste som med glede samarbeider med Frp mens Krf er sånn "ikke faen" og Venstre har en engel på den ene skulderen som sier "helst ikke" og en djevel på den andre som synger "I want to be in the room where it happens" fra Hamilton. Dessuten har jeg egentlig ikke så mye i mot Erna i seg selv, det er Frp jeg ikke takler og det er tanken på en regjering der de rikeste får mer mens de som sliter risikerer å slite enda mer (og dette skal ikke handle om meg, men som arbeidssøkende på Nav-tiltak som alt har blitt forlenget flere ganger så er jeg alt i en sårbar situasjon og dette året har det vært to måneder der jeg ikke fikk bostøtte fordi vilkårene for å få det har blitt strengere og alt dette gjør at jeg hadde følt meg tryggere økonomisk sett med en ny regjering som var mer solidarisk og kanskje var åpne for tiltak som borgerlønn og andre ting som ville gjort det litt mer safe for personer som prøver, men sliter med å få jobb). Jeg vil alltids klare meg og jeg er heldig som har familie i nærheten som støtter meg og alltid er der for meg når jeg trenger det, men det må være lov å peke på at dette valgresultatet kan ha konsekvenser også for meg personlig og det må være lov å være skuffet selv om jeg vet at this too shall pass. 

Det rantet ble litt lenger enn planlagt, jeg beklager.

*

Nok om valget. Livet inneholder jo fine ting også. Som å fargelegge, lese og å lytte til musikalmusikk. Og som å se flotte klipp på SYTYCD som dette:

Her har vi Koine (som har blitt min favoritt av de som er igjen fordi hun tilpasser seg alle genre så bra) og Marco og en virkelig nydelig contemporary som er et av årets definitive høydepunkter <3 1:07 inn i klippet når de spinner sammen er særlig flott.

Og så var Kaylee en av mine store favoritter i år og hun gikk dessverre ut i den nyeste episoden, men hun hadde den desidert beste auditionen i år og den tenkte jeg å dele nå (selv om jeg tror jeg kan ha delt den for to måneder siden, men det spiller ingen rolle) fordi den var awesome og viste enorm musikalitet og masse særpreg, i tillegg til at den gjør at jeg nå tenker på denne dansen hver gang jeg hører sangen på radio:

Dette er skikkelig stilig =D

*

Av andre finheter så var jeg smart på mandag kveld og tok noen pauser fra å gremme meg over prognoser (mens jeg sjekket Nrk og ymse nettaviser alt for ofte i håp om at prognosene plutselig skulle ha endret seg) med å se masse klipp med Lea Salonga på Youtube der jeg fant ut at jeg ELSKER versjonen hennes av "Empire State of Mind":

Sånn utenom det at hun synger klokkeklart og helt fantastisk så digger jeg det jazzy arrangementet her, det høres sååå bra ut og jeg liker det så godt. Ååå <3

*

Så jo da, det er mange ting i livet som er fint selv om valgresultatet og det faktum at virkelig flotte mennesker ikke bare kan være udødelige er dust og jeg skal prøve å fokusere på det positive så godt jeg kan fordi det er sånn jeg unngår å bli sprø. Ellers kommer neste innlegg om noen dager så da bables vi :)

Les Miserables og smakebit på søndag :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og jeg skal snart gjøre husarbeid og ymse fornuftigheter. Dessuten ser været litt triveligere ut i dag enn det har vært i det siste så jeg skal nok gå tur til Liastua etterpå og det blir koselig. Og ellers var jeg spontan og brukte alt for mye penger for å se premieren på Les Miserables på Folketeateret forrige fredag (anmeldelse kommer senere i dette innlegget) og det var kos (selv om litt av grunnen til at jeg dro på premieren var at jeg ville se forestillingen med Haddy Nije som Fantine siden Karin Park i følge oversikter skal spille henne fjerde november da jeg skal se Les Miserables med mamma og så var det Karin Park på premieren så nå vurderer jeg å spørre pent på Scenekvelders Facebook-side om de kan poste Fantines sang med både Karin Park og Haddy Nije sånn at jeg får sett begge versjonene uten å måtte bruke masse penger på å se forestillingen enda en gang), dessuten var det masse kjendiser der så nå har jeg autografen til Silya, Mari Maurstad, Ivar Dyrhaug og Maria Haukaas Mittet (som jeg ba hilse Hans Marius Hoff Mittet og si til ham at han var fantastisk). Yay!

Ellers tenkte jeg nå å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser på for øyeblikket er "Moon over Manifest" av Clare Vanderpool, en bok som egentlig ikke fenger meg så mye selv om den er veldig godt skrevet, jeg satser følgelig på å lese den ut i dag sånn at jeg kan lese noe som frister mer. Og den kan jo bli mer interessant når jeg kommer nærmere slutten, man vet jo aldri.

Her er boka og her handler det altså om en ung jente i en småby i USA i 1936 som føler seg litt forlatt av faren sin, men så får hun noen venner og det dukker opp et mysterium og så er det historier fra 1917 som flettes sammen med hovedhistorien på en sånn måte at jeg regner med at det vil vise seg at ting henger sammen på en litt besnærende måte. Her er ellers et utdrag:

Jeg liker veldig godt atmosfæren i denne boka da, det er veldig fine skildringer som gjør ting levende for leseren og det er bra.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten :)

*

Men nå: Les Miz!!!

Her representert med Marion Ravns flotte versjon av On my own ("For meg selv" på norsk):

Jeg så altså premieren og har (selvsagt) skrevet en aldeles for lang og uendelig grundig anmeldelse som jeg tenkte å poste nå. Uansett håper jeg den faller i smak og så kommer neste innlegg om noen dager:

Les Miserables Folketeateret

Det skal innrømmes at det var med en viss ambivalens jeg leste at Folketeateret skulle sette opp Les Miserables. På den ene siden så ER det en fantastisk musikal som jeg er veldig glad i og Folketeateret er også perfekt for en såpass ambisiøs og storslagen forestilling siden de har Broadway-følelsen og den svære scenen og i det hele tatt et stort hjerte for musikaler som gjenspeiles i alt de gjør. På den annen side så er det en del av meg som syns det er litt synd at Folketeatret må satse på stykker som Les Miserables som absolutt er fantastiske, men også på sett og vis er temmelig safe. Jeg skjønner veldig godt hvorfor, men det hadde vært så gøy om teatre ikke var avhengig av suksess eller billettsalg og kunne satt opp mer ukjente musikaler eller nyere Broadway-suksesser som også hadde vært mindre trygge valg. Med det sagt så er det likevel veldig godt å få Les Miserables på plass på Folketeateret for de skaper en helt fremragende versjon.

Historien skal jeg ikke gå så mye inn på, men hjertet i den er Jean Valjean og Javert (der jeg i en annen artikkel leste en helt fantastisk formulering av Hans Marius Hoff Mittet om at Javert og Jean Valjean her er to personer som tror på samme gud, men der Javert tror på den straffende og dømmende Gud fra Det Gamle Testamentet mens Jean Valjean tror på den nådefulle og dømmende Gud fra Det Nye Testamentet, likhetene og forskjellene mellom dem belyses så godt med å se på dem på den måten og til tross for at jeg ikke er religiøs selv så elsker jeg dette religiøse elementet ved Javert og Jean Valjean som karakterer) som spilles med bravur av André Søfteland og nettopp Hans Marius Hoff Mittet. Særlig Hans Marius Hoff Mittet elsket jeg, men så er også Javert en av de musikalkarakterene i det hele tatt som fascinerer meg aller mest. Og så handler det om revolusjon, kjærlighet og så mye mer i en musikal med et stort spenn og mange karakterer man blir engasjert i.

Og Folketeateret har virkelig gjort mye riktig. Her er det et flott orkester, det er masse talent og det er effektiv og sømløs scenografi i tillegg. Sistnevnte tror jeg antakelig dog kommer mest til sin rett hvis man sitter nærmere scenen (jeg satt ganske langt bak og da føltes scenen såpass stor og samtidig såpass langt unna at jeg ikke føler jeg fikk med nyansene så godt, men jeg skal se igjen Les Miz på Folketeateret i november og da er plassen min langt foran så da så), men det er uansett imponerende gjennomført. Imponerende er også tolkningene. Jeg har nevnt Javert og Jean Valjean, men ååå, Marion Ravn som Eponine. Der jeg mange ganger før ikke har blitt helt overbevist av Marion Ravns stemme (jeg har hørt at hun absolutt kan synge og er svært musikalsk, men jeg føler at særpreget hun faktisk har ikke har kommet så godt frem) så var hun fantastisk som Eponine. Eponine i det hele tatt er jo karakteren jeg liker best utenom Javert, men milde melkespann så fantastisk hun var her. Kudos til deg, Marion, du er super i denne rollen! Og Dennis Storhøi og Mariann Hole overbeviste skikkelig som Thenardier-paret og tilførte litt komikk i en musikal som lett kan bli ganske tyng og dyster. Videre sang lille Cosette nydelig og Gavroche stjal showet hver gang han dukket opp på scenen. Siden jeg er veldig stor fan av Trond Teigen så kjente jeg ellers igjen stemmen hans i fabrikkscenen og frydet meg. Og skuespillet i det hele tatt, det var så flott og jeg vet at alle bare vil vokse i rollene sine etter hvert, noe som gjør at det vil bli spennende å se forskjellen fjerde november da de som kanskje ikke var 100% varme i trøya på premieren (men fortsatt gjorde en respektabel innsats) vil overbevise bare enda mer.

Dette er i det hele tatt en veldig god forestilling. Det er likevel småting som trekker ned litt og en ting er dramaturgien. Mens andre akt er bortimot perfekt føles første akt litt for scenisk, det går litt for fort og dette går aller mest utover Fantine som karakter fordi man ikke rekker å bli glad i henne før hun er død. Jeg vet ikke hvordan de skulle løst det annerledes, men det føles uansett litt synd og det gjorde at den store sangen hennes ikke føltes så gripende som jeg ønsket. Personlig finner jeg tidvis visse små svakheter ved oversettelsen av sangtekstene (men dette kan godt skyldes at jeg er så kjent med musikken på engelsk at det alltid er litt rart å høre det sunget på norsk) og som nevnt tidligere så gjør det å sitte langt bak at man ikke helt får med seg nyanser som hadde vært fint å få med seg (kostymene, sminken, scenografien) samtidig som jeg helt bestemt føler at Les Miserables trenger en stor scene og de store ambisjonene som gjør at det å miste noen nyanser avhengig av hvor man sitter i salen på mange måter er uunngåelig.

Når jeg kommenterer ting så er det likevel småting og det jeg satt igjen med da jeg forlot salen var tårer i øynene og en følelse av å ha spist et særdeles mektig, men også særdeles godt måltid. Det er så stort, det er så mange følelser og det er så fantastisk at man bare må gi seg hen og jeg elsker denne musikalen for det. Folketeateret sikter mot stjernene og det funker fett. Og ååå, det er så mange magiske øyeblikk her og så mange scener som jeg spiller om og om igjen oppe i hodet mitt fordi de var så fantastiske. Dette er virkelig brilliant på mange måter!

Terningkast 5!

A robot in the garden :)

Heisann! Siden sist har jeg vært aldeles for spontan og anskaffet premiere-billett til Les Miz på Folketeateret bare fordi jeg har så lyst til å dra på teater for tiden, dessuten fant jeg ut at det var Karin Park som skulle spille Fantine 4. november da jeg skal se Les Miz med mamma og jeg vil se forestillingen med Haddy Nije i den rollen og. Dvs. skal jeg på teater i morgen og jeg gleder meg såååå mye (det spiller ingen rolle at jeg sitter langt bak og at spontaniteten kostet meg 700 kr) <3

Ellers, sånn hva angår musikaler, så har jeg laget albumet Valget - The Musical der jeg tar for meg norske partier og sammenlikner dem med musikaler. Alt av lesere og interesse gjør meg veldig glad. Jeg har også brukt et gavekort på Bryn Senter på fineste skjørtet (svart med røde blomster på, det får meg til å tenke på tango og flamenco) og akvarellmaling til mamma bare for å være snill og oppfordre til kreativitet, jeg har lest søteste boka som jeg straks skal anmelde og jeg har søkt etter inspirasjon på nettet og prøver å la meg inspirere litt av dette bildet for tiden (jeg er ikke like fantastisk dyktig som dette, men jeg prøver å skape min egen vri med regnbuehaler og stjerner, måner og kometer med hvit gelpenn og jeg tror det kan bli litt fint i hvert fall). Ellers vurderer jeg å gjøre et nytt forsøk på Gothnowrimo (skrive gotisk roman i oktober der man kan velge lengde selv) sånn i tillegg til Nanowrimo (har en sånn ide om å skrive om Månedstrollene og at de våkner en morgen og er fanget i et spøkelseshus med onde genier og slikt og så må de komme seg ut derifra), men vi får se. Uansett er livet fint og jeg har nok å drive med (og når jeg tidvis ikke har fullt så mye å drive med finnes nettspill og Youtube og kommer meg til unnsetning).

Uansett har jeg altså lest en søt bok, mer spesifikt denne:

(Cover lånt av Goodreads og det funker som link ditt, mitt cover er dessverre ikke like søtt)

Jeg tenkte nå å dele en anmeldelse av denne finheten av en bok og så kommer neste innlegg antakelig på søndag da jeg altså blant annet kan skrive om TEATER!!!

A Robot in the Garden av Deborah Install

Ben Chambers wakes up to find an unfamiliar object - rusty and lost - sitting underneath the willow tree in his garden. Refusing to throw it on the skip as his wife Amy advises, he takes it home. Ben does not want children, or even a job, and now he has found yet another reason to stay in his study and ignore everyone around him.

It is only when Amy walks out that Ben realises he has now alienated all the human beings in his life. He has only one friend left. This is the story of an unlikely friendship, and how one man opens his heart to a past he did not want, and a future he cannot lose.

*

For det første er det noes om føles veldig riktig med at forfatteren av en bok om roboter har ?Install? som etternavn. For det andre er denne boka adorabel og en av de mest fornøyelige bøkene jeg har lest. Her handler det altså om Ben som ikke vil jobbe eller ha barn og frustrerer vettet av kona si Amy (som jeg i begynnelsen mislikte veldig, men hun ble mer sympatisk på slutten og man forsto henne bedre) av den grunn. Så finner Ben og Amy en robot i hagen sin som får navnet Tang og som Ben beslutter å beholde. Når Amy så forlater Ben drar Ben ut på et eventyr som fører ham rundt omkring i verden for å reparere Tang og der lærer han mye om seg selv og om å ta vare på noen.

Og på sett og vis kan man argumentere med at denne boka egentlig er veldig forutsigbar for man forutser mye av det som skjer og blir sjelden overrasket over utviklingen og dette kunne vært et stort problem om ikke denne boka var så himla sjarmerende fortalt. Jeg leste en anmeldelse på forhånd som kritiserte denne boka for å være «Disney Kids Movie»-søt (noe som i mine øyne er en veldig urettferdig beskrivelse av animerte Disney-filmer siden de kan ha søte elementer, men inneholder så mange døde foreldre og slikt at det er andre ord jeg ville brukt før ordet «søtt», dessuten er de først og fremst spennende og fortryllende og eventyrlige og rørende) og det var egentlig noe av det som gjorde at jeg leste denne boka fordi jeg ville lese noe søtt. Jeg ville lese noe som fikk meg til å smile og kose meg og ga meg lyst på en robot selv og det gjorde denne boka, en bok som er lett sci-fi (pga. roboter og at det foregår i en nær fremtid) og en road trip-historie samtidig.

Hovedgrunnen til å lese denne boka er Tang, en karakter man blir veldig glad i og vil vel og som minner meg litt om Wall-E. Men historien i seg selv er ellers ganske fin og det føles litt filmatisk fordi jeg så lett kan se for meg basically alt som skjer i denne boka i en film, noe som for øvrig har litt med at denne boka altså er ganske forutsigbar og rett frem. Og samtidig er det en herlig naivitet i denne bokas svakheter som gjør at de ikke føles som svakheter for dette er en bok med mye hjerte, tydelig fortalt av noen som virkelig bryr seg om historien hun ønsker å formidle og noen ganger liker jeg bøker som tør å være litt enkle på sett og vis fordi det er nok av historier med store ambisjoner og det er ikke alltid det man har lyst på.

Jeg ville lese om roboter, engasjeres av en fin historie og lese en bok som gjorde meg inderlig tilfreds og i så måte er dette et optimalt valg. Dessuten er det fint skrevet, det er sjarmerende og det appellerer til den delen av meg som elsker Disney/Pixar og Nintendo og alt som blander fornøyelse med nostalgi på ypperlig vis.

Terningkast 5!

Vi mot er av Fredrik Backman er alle følelser på en gang, dessuten er livet ganske ålreit :)

Heisann! Siden sist har jeg lest, fargelagt, fortsatt på ymse prosjekter og fortvilet over at jeg på torsdag leste om sol og sommer i to uker fremover, men nå er det spådd regn og gråvær omtrent hele uka i stedet (jeg er litt for sta for å begynne strømpebuksesesongen alt nå eller å høre på mamma når hun maser om å bruke bukser, så jeg tenkte å kle meg for finvær, men ha lange sokker og jakke på og sydvest i veska og satse på at det holder) fordi jeg syns vi fortjener bedre og sommerlig høst er noe av det fineste jeg vet om. Høst som er mest høst, men krydret med litt sommer på som en slags kanel liksom. Ellers gleder jeg meg til nye klipp med SYTYCD i morgen, jeg er fornøyd med at jeg vant gavekort til verdi av 500 kr på Bryn Senter (jeg har faktisk vunnet gavekort der to ganger før så jeg tror de liker meg veldig godt der) siden jeg ikke har vunnet konkurranser på ganske lenge og jeg var med på billettlotteri på Det Norske Teatret på lørdag der jeg ikke vant noe, men ble inspirert og skrev to sanger etterpå (det er litt det som gjør at jeg tror jeg er ment til å skrive selv om jeg ikke fullfører ting og er eksepsjonelt udisiplinert, det at når jeg må bearbeide følelser er det alltid skrivingen jeg tyr til), dessuten hadde jeg på verdens søteste t-skjorte:

Så jo da, livet er egentlig ganske fint selv om det er lite produktivt og det ikke skjer så mye fremgang på jobbkurset og sånt. Dessuten har jeg bringebær og te og slikt elsker jeg. Og så er Les Miserables ukas musikal på musikalgruppa mi og jeg er sååå fornøyd med illustrasjonen min:

Det føles som om jeg virkelig får det til når jeg forsøker å tegne eller fargelegge for tiden og det er ganske så supert =D

*

Men da tenkte jeg å poste en anmeldelse av denne boka:

En bok der dette er et fint utdrag:

God fornøyelse, anmeldelsen kommer nå og så kommer neste innlegg om noen dager tenker jeg. Ha en fortsatt fin mandag :)

Vi mot er (Björnstad 2) av Fredrik Backman

Det är så enkelt att få människor att hata varandra att det är obegripligt att vi någonsin gör något annat.

Efter de fruktansvärda händelser som skakade Björnstad i första boken berättar Vi mot er historien om månaderna efteråt. De bästa vännerna Maya och Ana lever ut sommaren på en gömd ö och försöker lämna omvärlden bakom sig, men ingenting blir som de hoppas. Rivaliteten mellan Björnstad och grannstaden Hed växer till en ursinnig kamp om pengar, makt och överlevnad som exploderar när städernas hockeylag möts. Samtidigt avslöjas en ung spelares innersta hemlighet och ett helt samhälle tvingas visa vad det egentligen vill stå för. Det kommer sägas att våldet kom till Björnstad det här året, men det är en lögn. Våldet fanns redan här.

Fredrik Backmans Vi mot er, den fristående uppföljaren till Björnstad, är en intensiv skildring av drabbande mänskliga relationer i en liten stad. En berättelse om lojalitet, vänskap och kärleken som utmanar allt.

*

Jeg husker at jeg var litt nervøs da jeg begynte på boka «Björnstad» av Fredrik Backman i fjor, rett og slett fordi jeg hadde hørt at ishockey var en stor del av historien og fordi den skulle være mørkere og mer seriøs enn alt Fredrik Backman hadde skrevet før. Og så var nervøsiteten helt unødvendig fordi boka var helt himla fantastisk, jeg elsket den og det var en av de desidert beste bøkene jeg leste i hele 2016. Følgelig var det fullstendig selvfølgelig at jeg rett og slett måtte ha oppfølgeren med en gang den kom og jeg elsket denne boka og. For Fredrik Backman får meg til å føle alle følelsene i hele verden samtidig og det gjør det til så intens lesning, men samtidig magisk.

Jeg skal ikke gå så nøye inn på handlingen, men det handler om ishockey, kjærlighet og mennesker og aller mest sistnevnte for Fredrik Backman kan skrive med den samme lettheten om gamle som ungdommer og få alt til å føles sant og nært. Og på sett og vis gjorde den første boka i Bjørnstad-serien til Fredrik Backman (bøker som handler om det oppdiktede småstedet Bjørnstad der de mangler mye, men har lidenskap i massevis) sterkere inntrykk på meg og det var kanskje fordi jeg her visste litt mer om hva jeg kunne forvente meg, mens Bjørnstad var mer av en åpenbaring, men det er ikke noe aber siden «Vi mot er» virkelig også var en bok jeg elsket.

Samtidig så er noe av greia med Fredrik Backman at jeg så inderlig godt kan se svakhetene hans og elsker ham for dem. Man kan innvende at han har en viss naivitet og barnlighet i skrivestilen sin og man merker triksene han forsøker seg på med gjentakelser og slike elementer som gjør at man aldri helt glemmer at det man leser er skrevet. Fredrik Backman er smak og behag og mange vil lese ham uten å bli overbevist.

For meg så er svakhetene likevel fordeler for det skaper noe genuint, det er en ærlighet i det Backman skriver og man merker at han bryr seg så mye om fortellingen han forsøker å formidle. Det er fortalt med hjertet mer enn noe annet og for meg var dette derfor en bok jeg ble veldig glad i selv om jeg følte alle følelser i hele verden og det ble veldig intenst fordi man hele tiden vet at noe kommer til å skje og så er man hele tiden redd på vegne av karakterene fordi tenk om han dør og tenk om det skjer, det kan da ikke skje og er redd og betatt om hverandre gjennom litt over 500 sider. Sider der jeg glemte å finne ting å sitere, selv om jeg på sett og vis gladelig kunne sitert alt omtrent, fordi jeg i det hele tatt glemmer alt annet enn å lese og fascineres.

Og man trenger ikke å være interessert i sport for å elske denne boka. Man trenger bare å være glad i mennesker og glad i å lese om folk som brenner for noe. Og så kan man gi seg hen, lese i vei og føle seg så takknemlig over at disse ordene finnes.

Terningkast 6!

Oppsummeringsinnlegg for august :)

Heisann! Sist jeg blogget handlet det om en veldig fin bok og SYTYCD og i dag handler det om å oppsummere august fordi oi, nå er det helt sånn plutselig september :) Før jeg kommer dit hen kan jeg ellers glede meg over andre ting. Som at dette sikkert blir en finfin helg selv om jeg ikke har noen spesielle planer (vurderte å se Biler 3 på kino, men den interesserer meg egentlig ikke så mye så jeg tror kanskje jeg skal se det an litt) og endte opp med å kjøpe en Cola på matbutikken som var dau alt ved første slurk irriterende nok (ja ja, da kan jeg drikke mer te i stedet og satse på at eventuelle brus-innkjøp i morgen er kaldere og godere). Noen helger trenger man egentlig ikke så mange planer, tidvis kan det være plan nok i massevis å lese en hel del, fargelegge i vei og gå spasertur til Liastua på søndag og fryde meg over det mens jeg håper at det blir mye finvær i september. 

Ellers har jeg begynt å se den nye "The Worst Witch"-serien til Netflix (det var en annen tv-serie som het det som jeg husker å ha sett litt av på Julemorgen eller noe liknende på Nrk for en del år siden, men den husker jeg lite av) og det er koselig og Harry Potter-aktig. Jeg har lest og elsket siste boka til Fredrik Backman (anmeldelse kommer til uka). Og jeg begynte i går på en laaang tekst der jeg sammenlinet ymse politiske partier med musikaler (denne teksten vil kanskje dukke opp på Facebook eller her når den er klar). Jeg har i alle fall nok av ting å drive med så det er jo fint. 

Dette fascinerer meg forresten:

Det er litt vanskelig å forstå, men noen har fått til å lage en fungerende kalkulator i spillet Super Mario Maker som demonstreres er og det er veldig imponerende hvordan den faktisk virkelig fungerer. 

Ellers er Book of Mormon ukas musikal på musikalgruppa mi så her er en påminnelse i den forbindelse om at denne sangen er awesome =D

Men da tenkte jeg å ta for meg august bok- og filmmessig sett, en måned som hører til normalen i form av at jeg leste masse, men så ganske lite film. Og da setter jeg i gang, god fornøyelse :)

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for august

BØKER

- Panther av Brecht Evans

Fargerik, ubehagelig og svært fascinerende grafisk roman. 

- Balthasar Bruns detektivbyrå (Mysteriet med den forsvunne katten) av I. E. Steinman

Lettlest og fornøyelig, men ikke så veldig minneverdig. Likevel fin nok. Terningkast 4!

- Eliza and her monsters av Francesca Zappia

Flott formidlet ungdomsbok i særdeles behagelig skrivestil som jeg likte skikkelig godt siden jeg følte at forfatteren forsto tingene hun skrev om så godt og så føltes det nært og sant på den beste måten. Terningkast 6!

- The tale of Angelino Brown av David Almond

Søt, naiv og sjarmerende liten bok. Terningkast 4!

- Being miss Nobody av Tamsin Winters

Velskrevet, viktig og litt trist. Terningkast 5!

- Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman

Interessant, sår og spesiell bok med en veldig god hovedperson. Terningkast 5!

- Tragidoodles av Ben Cameron

Sjarmerende, artig, tragisk og bittersøt samling tegninger som gjør at du får dårlig samvittighet over å smile og le over ting som føles feil å finne glede i. Terningkast 5!

- Navigating Early av Clare Vanderpool

En nydelig puslet sammen bok der alt henger sammen og magien finnes i detaljene. Terningkast 5!

- Vi mot er (Björnstad bok 2) av Fredrik Backman

Skal anmeldes til uka, men det meste jeg leser av Fredrik Backman kan egentlig oppsummeres som "alle følelser i verden på en og samme tid" og jeg elsker bøkene hans for det. Og denne var nydelig og uendelig menneskelig. Terningkast 6!

FILMER

- Spiderman: Homecoming

Underholdende superhelt-film med en fantastisk Spiderman og mye sjarm. Smart og god til å balansere superhelter og action med high school-film. Terningkast 4!

Da er jeg klar for september, en måned jeg har tro på at vil bli super =D Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi og god fornøyelse.

Navigating Early og SYTYCD-lykke :)

Heisann! Siden sist har jeg vært kreativ, vært karolinsk og vært tilfreds om hverandre, sistnevnte fordi ååå, det var så mange kule danser på SYTYCD i går. F.eks. denne Cha Cha-rutinen der Kayley hadde så mye attitude og stil (dessuten har hun den desidert kuleste looken av jentene i år og hun føles så veldig genuin på en skikkelig fin måte):

Eller denne dansen der Logan er amazing (og Kayley er med der også og hun gjør absolutt en god innsats, men Logan altså, wow!):

Eller denne dansen med Taylor og Lex (som dater in real life btw) der de er fugler som elsker hverandre og som har fantastisk musikk:

Eller Mark som mer enn noen av de andre deltakerne har overbevist like mye hver eneste uke og som viser seg som svært god i Broadway også, dessuten funker han fabelaktig sammen med Comfort (som igjen er en danser som har blitt bare bedre og bedre med årene og en gang bare var veldig god i hip hop, men nå som allstar heller bare er veldig god i alt):

Jeg syns den nyeste episoden har vært sesongens beste episode og det er noe med at SYTYCD alltid tar over livet mitt når det er i gang (i dag for eksempel forsov jeg meg sånn at jeg ikke rakk å se SYTYCD-klipp før jobbkurset og så satt jeg hele dagen og bare gledet meg til å komme hjem sånn at jeg kunne se det) fordi jeg syns det er så kult. Det er selvsagt alltid massevis av ting som irriterer meg med formatet og dommerne og ymse annet, men kjærligheten overfor å se folk som er skikkelig gode til å danse og opptre danse og opptre trumfer det meste <3

*

Ellers så har jeg litt andre planer så jeg skal ikke bable så mye i dag, men jeg har lest denne boka:

Det var en sånn bok jeg tenkte at ville være ålreit, men ikke så mye mer og så likte jeg den skikkelig godt og her er min anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste blogginnlegg om noen dager:

Navigating Early av Clare Vanderpool

At the end of World War II, Jack Baker, a landlocked Kansas boy, is suddenly uprooted after his mother?s death and placed in a boy?s boarding school in Maine. There, Jack encounters Early Auden, the strangest of boys, who reads the number pi as a story and collects clippings about the sightings of a great black bear in the nearby mountains.

Newcomer Jack feels lost yet can?t help being drawn to Early, who won?t believe what everyone accepts to be the truth about the Great Appalachian Bear, Timber Rattlesnakes, and the legendary school hero known as The Fish, who never returned from the war. When the boys find themselves unexpectedly alone at school, they embark on a quest on the Appalachian Trail in search of the great black bear.

But what they are searching for is sometimes different from what they find. They will meet truly strange characters, each of whom figures into the pi story Early weaves as they travel, while discovering things they never realized about themselves and others in their lives.

*

Det er noen bøker man tenker at bare vil være ålreit lesning, men ikke så mye mer og så overrasker de med å være veldig mye finere enn forventet. «Navigating Early» er en sånn bok. Dette er en sånn bok der alt henger sammen, en sånn bok som føles som et puslespill der å bla om siste side kan sammenliknes med å legge på plass den siste brikken og se alt falle på plass mens man fryder seg litt over hvor godt alt ble puslet sammen.

Og det er egentlig litt fascinerende for når man ser på ingrediensene denne boka er laget med virker mye ordinært eller i alle fall som elementer man har sett i mange andre bøker for barn og unge før. Og hverken karakterene eller historien er egentlig så original når man ser nøyere på den. Men samtidig. Noen bøker er ikke magiske på grunn av det som skjer eller karakterene, men hvordan det fortelles og denne boka fortelles så himla smart.

Her har vi en karakter hovedpersonen blir kjent med som heter Early og som antakelig ville blitt diagnostisert med høyt-fungerende autisme om handlingen foregikk i 2017. Å lese om karakterer med slike diagnoser har alltid fascinert meg for jeg har ingen diagnoser selv, men det er likevel mye jeg kan kjenne meg igjen i hos karakterer som har det i bøker og filmer og slikt. Og i Earlys tilfelle har han en fascinasjon overfor pi og forteller en historie for seg selv basert på tallene i pi som kommer etter 3, 14. Det er også her smartheten i denne boka skinner frem for når Jack og Early drar ut på eventyret sitt tror vi først at historien Early forteller der tallet Pi er en karakter på et eget eventyr bare er en historie, men etter hvert begynner fakta og fiksjon å flyte sammen og tingene Pi opplever gjenspeiles i tingene Jack og Early opplever uten at det direkte blir magisk realisme av den grunn. Denne balansegangen med hvordan alt ender opp med å henge sammen uten at det blir for søkt eller urealistisk er perfekt gjennomført og skapte altså denne følelsen av denne boka som et puslespill eller en IQ-test der man føler seg skikkelig smart på slutten.

Og så er dette en bok som tar seg tid, men aldri føles kjedelig og det er ettertenksomt og underfundig og rett og slett en veldig fin leseropplevelse. Jeg ble veldig glad i denne boka. Med det sagt så er det en slags svakhet hvordan dette er en bok med barn som målgruppe som jeg er sikker på at voksne vil like ganske mye bedre. For min del så er ikke dette et stort problem, men det er noe som gjør at denne boka faller mellom to stoler og at man ikke med enkelhet kan si helt hvem denne boka passer for.

Hvis man dog er voksen og vil lese en klok, smart og nydelig fortalt historie om vennskap, eventyr, fortellinger og pi er dette likevel veldig verdt det og nå har jeg lyst til å lese mer av forfatteren. Terningkast 5 og her er noen sitater:

?And if Mozart is for Sundays, who do you listen to the rest of the week?"
"Louis Armstrong on Mondays, Frank Sinatra on Wednesdays. And Glenn Miller on Fridays, unless it's raining. If it's raining, it's always Billie Holiday."
"What about Tuesday, Thursday, and Saturday?"
I asked.
"Those days are quiet. Unless it's raining.? 

*

My mother was like sand. The kind that warms you on a beach when you come shivering out of the cold water. The kind that clings to your body, leaving its impression on your skin to remind you where you?ve been and where you?ve come from. The kind you keep finding in your shoes and your pockets long after you?ve left the beach. She was also like the sand that archaeologists dig through. Layers and layers of sand that have kept dinosaur bones together for millions of years. And as hot and dusty and plain as that sand might be, those archaeologists are grateful for it, because without it to keep the bones in place, everything would scatter. Everything would fall apart.

*

You have to look for the things that connect us all. Find the ways our paths cross, our lives intersect, and our hearts collide.

*

You're jumping into the navigating part too soon. Maybe you should focus on the beauty of those stars up there apart from their function. Just take them in, admire them, before you expect them to lead the way. Besides, who's to say that one group of stars belongs together and only together? Those stars up there are drawn to each other in lots of different ways. They're connected in unexpected ways, just like people.

*

Smakebit på søndag og ymse fine ting :)

Heisann! Det er søndag, fint vær og dagens hovedplan er å gå tur til Liastua etterpå fordi det er skikkelig turvær. Ellers var jeg på biblioteket i går og ting ble litt stress fordi jeg oppdaget at det fortsatt var sommeråpningstider på biblioteket halv tre da jeg trodde jeg hadde frem til fire for å finne lesestoff og så plutselig hadde en stressende halvtime på å finne ting. Jeg endte opp med fem bøker der og så dro jeg videre til Majorstua filial der det er meråpent og der det tok meg to timer å finne to bøker til fordi jeg har en sånn greie med at jeg insisterer på å låne syv bøker når jeg er på biblioteket. Siden jeg leser bøker jeg har hjemme også rekker jeg aldri å lese ut alle bøkene jeg låner på biblioteket hver gang, men jeg går inn for å lese fem av bøkene jeg låner væffal hver gang og da må jeg ha syv sånn at jeg ikke er nødt til å finne tid til alt jeg har lånt. Jeg har en veldig rar logikk når det gjelder biblioteksbøker, det gir lite mening, men ting er som de er. 

Ellers dro jeg innom Forlagenes store boksalg så vel som Panduro på fredag og det var farlig:

Men "Vær snill med dyrene" har jeg hatt skikkelig lyst til å lese lenge, den andre boka virker søt og har sjarmerende illustrasjoner og hva angår tegnesaker, jeg tror tegnesaker er litt som røyk for mamma eller dop for andre, det har blitt en avhangighet, jeg får aldri nok og nå for tiden dagdrømmer jeg om disse som jeg ikke har tenkt å kjøpe, men bare ønske meg skikkelig til jul eller noe sånt for det ser sååå fint ut <3 

Ellers begynte Stjernekamp igjen i går og jeg så det på Nrk nett-tv i morges og ble litt frustrert over dommerne som aldri ga konstruktiv kritikk, men bare roste alt. Med det sagt så likte jeg noen og jeg tror en tidlig favoritt antakelig er Makeda som sang skikkelig bra og virket veldig sympatisk:

Adam, Didrik og Lisa overbeviste også en hel del mens Benedicte og Hilde skuffet meg en del. Men jeg gleder meg til å følge med videre uansett og dagdrømmer om musikk fra musikalen Hamilton om to uker når det er hip hop-kveld fordi det hadde vært sååå kult og kunne funket flott da ;)

Men da tenkte jeg å være med på smakebit på søndag med en smakebit fra denne:

(Bildet er funnet på Goodreads fordi mobilen min ikke lot meg laste opp bildet mitt av denne boka på nettet i stad og bildet linker til Goodreads-sida med info om denne boka.)

Og dette er andre boka i Bjørnstad-serien til Fredrik Backman og jeg er litt redd for å ha alt for høye forventninger bare fordi jeg har elsket alt jeg har lest av Backman før og syns første boka om Bjørnstad var helt fantastisk. Men i verste fall om den ikke er fullt så brilliant som jeg forventer så vet jeg at det uansett blir en fin leseropplevelse så yay :)

Anyway. Det handler om tiden fra sommer til vinter i en svensk småby der ishockey er meningen med livet for de fleste, det handler om tiden etter en hendelse i første boka som merket alle på sitt vis og det handler om mennesker. Og man kan begynne å oppsummere handlingen i bøkene til Backman opp og ned i mente, men for meg er det så mye mindre viktig. Magien med bøkene til Backman for meg er at de er så menneskelige, de føles så nære, det føles som om han virkelig ser mennesker på sitt beste og på sitt verste og så er det en naivitet og barnlighet som jeg elsker i språket hans samtidig som det så absolutt er bøker for voksne. Jeg gleder meg veldig til denne og her er tp små smakebiter:

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten :)

*

Men da har jeg en del annet å finne på så det får være det. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi og god fornøyelse =D

 

Diana og meg :)

Heisann! Siden sist har jeg bestilt "Vi mot er" av Fredrik Backman. Jeg trodde også at jeg kunne gå innom Forlagenes store boksalg og Panduro uten å kjøpe noe, men nei:

Men ååå, fine bøker. Og jeg skal på biblioteket på lørdag i tillegg så det vil være så himla mye fint å lese fremover <3 Og tusjene, de vil være så perfekte å fargelegge med så yay! Ellers har jeg forhåndsstemt i dag, jeg har skrevet en del faktisk (mer enn jeg pleier) og til helgen blir det kos med spillkveld og sånt :)

For øvrig er det ikke så mye spennende å melde, men jeg har det trivelig, jeg har mange ting jeg ser frem til og jeg har brus og salte drops i nærheten for øyeblikket og det er topp. Og så er det i disse dager 20 år siden prinsesse Diana døde og jeg skrev en tekst om akkurat det i stad som jeg tenkte å dele her nå. Dette er ikke redigert så nøye og jeg veksler mellom presens og preteritum og slikt så det er ikke perfekt, men jeg syns det ble fint og personlig og egentlig ganske ålreit formidlet likevel så jeg satser på at det ser greit ut og faller i smak. God fornøyelse uansett og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Prinsesse Diana og meg

Diana er blond og pen og på forsidene av Se og Hør og hun minner meg om meg. Jeg er 12 år, keitete og rar og likevel alltid tilfreds selv om jeg ikke passer helt inn noe sted. Jeg smugleser i timene, leser mens jeg går, noen forteller meg av og til at livet handler om mer enn bare bøker og jeg er sikker på at de tar feil og at de bare ikke har lest den rette boka enda. Boka som forandrer verden og gjør alt magisk. Jeg har funnet akkurat den boka hos både bøkene til Klaus Hagerup og Lurlene McDaniel. Mamma kjøper Se og Hør, men hun er i følge seg selv egentlig ikke et sånt menneske som kjøper det og hun leser det ikke. Det bare befinner seg av og til tilfeldigvis hjemme hos henne og pappa og da leser jeg det gladelig selv om jeg vet at det er teit. Leser om Diana som jeg alltid har relatert meg til bare fordi vi er samme stjernetegn både ifølge vestlig og kinesisk astrologi og fordi jeg har lest om numerologi og vi har visst en hel del til felles der og. Senere vil jeg konkludere med at vi antakelig er samme personlighetstype også selv om jeg selvsagt ikke kan si det helt sikkert. Og en del av meg tror allerede som tolvåring egentlig ikke hundre prosent på astrologi eller kinesisk astrologi, samtidig som det er en del av meg som gjør det. Når jeg skriver dette er det tjue år senere og det er fortsatt like mye av meg som ikke tror på slikt som det er som tror. Kanskje har jeg litt lyst til å tro, litt lyst til å kunne sette min lit til stjernene og skylde på at planetene sto feil når verden går imot meg. Litt på samme måte som en del av meg vil at feer skal finnes på ekte, ønsket om å tro på magi er der og styrkes av alt som virkelig jo oppfattes som magisk. Som den rette boka eller den perfekte musikalen, tingene som får tiden til å stoppe og gir tårer i øynene fordi det er så himla uendelig fint. Og delen av meg som vil tro på astrologi vil også tro at jeg og Diana hørte sammen på en rar måte selv om jeg aldri kjente henne.

Og jeg leste om henne. Leste om ekteskapsproblemene og frustrasjonen over media og paparazziene, om bulimien og alle tingene som gjorde Diana så mye mer menneskelig enn de andre kongelige avisene og bladene skrev om. Jeg tenkte at jeg forstår deg, tenkte at jeg vil gi deg en klem, alle disse tankene og jeg vet ikke helt hvorfor. Men noen ganger føler man at man kjenner enkelte kjendiser og for meg var det Robin Williams og det var Julie Andrews og det var altså prinsesse Diana som jeg var stor fan av. Jeg var tolv år og det var sensommer og tre år tidligere var det Gro Harlem Brundtland jeg var kjempefan av og nå var det Diana. Diana som delte navn med en romersk gudinne. Diana som hadde det såre blikket og det omsorgsfulle smilet. Og også Diana som det handlet om på nyhetene en morgen sent i august da jeg var i Danmark med mamma og pappa og lillebror og vi våknet til nyhetene om ulykken. Kort tid senere var det fakta at Diana var død og jeg skrev sang om det husker jeg som jeg sang inn på kassett fordi jeg spilte inn masse på kassett på den tiden og dagdrømte om å bli barnestjerne.

Dagen begravelsen ble sendt på tv så jeg på den. Så blomsterhavet, alle de triste menneskene og følte sånn med William og Harry som bare var litt eldre enn meg og allerede hadde mistet moren sin. Jeg kunne ikke, ville ikke se for meg noe sånt. Selv var den eneste jeg hadde mistet på det tidspunktet oldemor to uker tidligere og hun hadde hatt Alzheimer så lenge jeg kunne huske og jeg kjente henne aldri egentlig så jeg var ikke så veldig trist. Heller fascinert av hvordan noen kunne være der og så ikke. Døden hadde til det året bare eksistert i bøker og filmer og der føltes det ikke like evig som når det hendte på ordentlig. I filmene kunne man se filmen fra begynnelsen og håpe at alt var annerledes nå før man deretter følte seg forrådet når det ikke var det. Men det var likevel annerledes med døden på ordentlig. Og nå var det Diana. Prinsessen alle elsket og som nå ble begravet mens Elton John sang i kirka. Elton John som sang «Candle in the Wind» helt fantastisk og jeg og mamma som så på, mamma mest fordi hun var fan av Elton John da, men likevel. Og jeg tegnet ham etterpå. Dagen etter var det bilde av ham mens han spilte i avisene og jeg hermet etter og tegnet en tegning som jeg sendte inn til Per & Kari-sidene i Norsk Ukeblad, et blad jeg leste når muligheten bød seg og fordi mormor hadde det og vafler tilgjengelig til tider og hva var vel mer fantastisk enn å spise nystekte vafler mens man leste? For første gang fikk jeg noe på trykk i et blad og jeg frydet meg. Frydet meg over å få 50 kr og tegning i et blad og være liksom litt berømt selv om det bare var jeg og familien min som brydde seg. Det var kult lell. Dessuten fikk jeg kjærlighetsbrev.

Vi hadde hytte på Hadeland. Den var brun og fin og en gang ville jeg miste interessen for den fordi det ikke var så mye å finne på utenom kaféen og antikvariatet og vi måtte ta oppvasken og det var det mest pyton jeg visste om, men da var den topp. Jeg var tolv år og jeg følte meg så hjemme der på hytta. Hytta som var brus og snacks på kvelden og å se VHS-filmer eller spille Super Nintendo på tv og å lese massevis fordi bøker var meningen med livet. Hytta som om sommeren var tur opp for å hilse på hestene og som om høsten var brettspill på kveldene og jeg som elsket det selv om jeg ikke hadde lært helt å være en virkelig god taper enda. Og hytta som var der jeg var der jeg fikk brevet. Brevet med hjerter mellom hvert ord og som var et kjærlighetsbrev noen hadde skrevet til meg etter at de så tegningen min i Norsk Ukeblad. Allerede da tenkte jeg at det måtte være galskap for man sender ikke kjærlighetsbrev til tolvåringer fordi de har en fin tegning på trykk i et ukeblad, det er mest rart. Men samtidig var det kult for jeg hadde aldri fått kjærlighetsbrev før og jeg har aldri fått det siden. For noen hadde noe jeg hadde tegnet gjort en forskjell, for noen hadde noe jeg hadde skapt inspirert. Det er jo det alle kunstnere og forfatterspirer drømmer om, det å være viktig i verdi av noe man har skapt. Penger og berømmelse er bare en bonus om man får det, men det øyeblikket da man merker at noe man har skapt har engasjert noen er det som gjør alt verdt det selv når å skape er det mest vanskelige i hele verden. Og derfor var kjærlighetsbrevet, som jeg for øvrig aldri besvarte, viktig og det irriterer meg at jeg mistet oversikten over hvor det var så fort. Jeg har ikke kunnet se på det igjen og fundert over hva det var med tegningen min som inspirerte noen såpass, hva det var noen elsket i en tegning av Elton John mens han spilte i begravelsen til Diana.

Det er mye man kan tenke på og mye som har skjedd siden. Jeg er voksen nå, men det føles nesten aldri som om jeg er det, mamma og pappa er ikke sammen lenger, men det går helt fint, de er begge uansett supre. Og jeg passer fortsatt ikke inn noe sted, men nå har jeg bare lyst til å passe inn i bokhandler og på teatre og der funker jeg fett. Jeg vet at livet er mer enn bøker, men jeg elsker litteraturen fortsatt, det og musikaler er de fineste tingene jeg vet om. Og igjen ser jeg Diana på forsiden av avisene og Se og Hør, denne gangen fordi det er tjue år siden hun døde. I ettertid har jeg byttet ut astrologi med fargelegging og Se og Hør leser jeg først og fremst i jula og i påsken, men sjelden ellers. Og likevel. Diana er blond og pen og minner meg om meg selv. Hun smiler mot meg fra VG og det føles som om smilet hennes er ment for meg selv om det ikke er det. Og kanskje er denne nærheten litt som med tenåringer som er dypt forelsket i Justin Bieber eller damer som har forgudet musikken til Prince siden de var tenåring. Kanskje er litt av grunnen til å dyrke kjendiser nettopp det at man ikke kjenner dem så for meg kan Diana være akkurat hvem jeg vil. Hun kan være den såre, ettertenksomme krepsen som aldri ble bekvem med media og som aldri helt rakk å finne seg selv og da alt så lysere ut ble det så veldig fort over. Og så kan jeg hviske til henne at «jeg er så lik deg, men ting har ordnet seg for meg. Ikke alt for jeg har ikke jobb eller økonomi til å dra på ferieturer til New York og jeg er ikke publisert forfatter enda, men så mye annet har ordnet seg for jeg liker meg selv og jeg liker livet og jeg tror at alt vil løse seg til slutt.» Fortelle henne at hun fortsatt minnes etter tjue år selv av personer som meg som bare kjente henne fra blader og aviser og i ettertid en og annen bok.

Og inni meg finnes en meg i utallige aldre, men alle sammen stråler de når de hører ouverturen spille før en musikal går i gang eller så smiler de når de skal i gang med en bok som de vet at de kommer til å elske. Og jeg liker å lære alle de ulike fragmentene av meg selv å kjenne, jeg finner ut noe nytt, pusler på plass en ny brikke hver dag. Og jeg puster og teller gatelykter og vet at den delen av meg som var himla fascinert av prinsesse Diana bare var en bit av meg. En helt annen bit er den som spiser bringebær så ofte som mulig?

Om en fin helg i Gøteborg og sånt :)

Heisann! Det er mandag, jeg gleder meg til å stå opp til klipp fra en ny SYTYCD-episode i morgen og livet er fint blant annet fordi lørdag blir super med biblioteket og spillkveld og slike finheter. Dessuten er Next to Normal ukas musikal på musikalgruppa mi og det fikk meg til å se igjen fine klipp som dette:

En fin påminnelse om hvor himla fantastisk Det Norske Teatrets oppsetning av den musikalen var (jeg skulle ønske jeg kunne sett den igjen) <3

Ellers har jeg sjokoladeboller og Maltesers som jeg kjøpte i Sverige, jeg har dilla på norske bringebær og jeg har nok av kreative ting å drive med så det er bra. Det er også bra at konserten til Filharmonien forrige torsdag var super og inspirerende nok til at jeg tegnet håpløse illustrasjoner til mye av musikken underveis ;)

Og så var jeg i Sverige med faren min fra lørdag til søndag og det var veldig kos (selv om det nok frustrerte ham litt at jeg er litt vanskelig å dra på restaurant sammen med siden jeg er litt for sær og kresen). Jeg fikk riktignok ikke sjekket ut så mye av det som hendte (det var visst egentlig en kulturfestival mens vi var der, men jeg fikk ikke med meg noe av det), men jeg fikk brukt alt for mye penger på bøker så det var bra. Ellers var jeg på Universeum, vi var på Nordbyen kjøpesenter og jeg tok ikke så mye bilder, men her er noen:

Her er et bilde fra regnskogsavdelingen på Universeum. Jeg tok flere bilder og, men de tror jeg nok at jeg heller kommer til å dele på Instagram eventuelt. Uansett håper jeg de fleste får sjansen til å oppleve Universeum for det er det beste museet jeg vet om <3

Bokhandelelsk <3 Jeg endte opp med å kjøpe fem bøker til verdi av 800 kr der (og så trenger jeg antakelig veldig å bestille den nye boka til Fredrik Backman denne uka og jeg skal på biblioteket på lørdag så ååå, det er lenge til jeg ikke har noe å lese på nå) og det var så mye kult og så fin atmosfære der =D

Og her er bøkene jeg kjøpte. "Robot in the Garden" så særlig søt ut, "Tragidoodles" appellerer veldig til den delen av meg som liker ting som er himla søtt og sjarmerende og himla fælt og deprimerende på en og samme tid og ellers var det to novellesamlinger der den ene er klassiske noveller med hint av uhygge av Shirley Jackson og den andre handler om damer som har dødd fordi de var del av livet til superhelter og deler historiene sine. Det eneste som er litt dumt er at den siste boka (Heroine Worship) viser seg å være andre bok i en serie der jeg ikke har lest første boka så nå må jeg finne ut om den kan leses uten å ha lest den første eller om jeg skal legge den til side for en stund og så eventuelt la første boka være en av premiene etter Nanowrimo kanskje. Det ordner seg nok uansett og hurra for bøker :)

Og ellers spiste vi god mat, vi hadde det trivelig sammen og jeg har altså hatt en ganske så fin helg og det er bra. 

*

Ellers har jeg ikke så mye annet å nevne, men det kommer nytt innlegg om noen dager og i mellomtiden håper jeg alle har det finfint. Karolinsk hilsen fra meg!

 

SYTYCD, fargelegging og ymse andre finheter :)

Heisann! Det er torsdag, livet er ålreit (blant annet fordi jeg skrev en historie jeg ble skikkelig fornøyd med i går som jeg har sendt inn til Stemmer) og jeg skal på utendørskonsert på Slottsplassen etterpå fordi det høres veldig kult ut og er gratis og de skal spille Gershwin og Bernsteins musikalmelodier og slikt. Ellers skal jeg og faren min til Gøteborg en tur fra lørdag til søndag og det blir trivelig selv om det er spådd regn og gråvær omtrent hele tiden mens vi er der. Og egentlig er jeg ganske lei regn for jeg syns det har vært regn som del av omtrent hver eneste dag denne måneden, men det spiller ikke så stor rolle for Norstan og Universeum og slikt er like koselig uansett vær og det hjelper ikke så mye å klage. Det hjelper mye mer å bruke det som en unnskyldning for å drikke ekstra mye te ;) 

Ellers har jeg funnet ut at Logan på SYTYCD mest sannsynlig er et alien forkledd som et menneske siden det generelt sett sjelden ser ut som om noen av bevegelsene han gjør er mulige å gjøre for noen:

Jeg har funnet ut at Taylor på SYTYCD har et fantastisk uttrykksfullt ansikt (hun kunne vært skuespiller i en gammel Hollywood-musikal med glans) og blitt minnet på hvordan alt blir bedre med gatelykter involvert:

Og jeg har funnet ut at Koine og Marco er det paret på årets sesong av SYTYCD som jeg liker best og at Koine imponerer meg veldig, dessuten er dette nærmest hypnotisk på grunn av musikken og hvor skarpt og intrikat det er:

Det er mange fine øyeblikk under årets sesong av SYTYCD så hurra for det.

*

Ellers koser jeg meg med fargelegging og her er prosjektet jeg holder på med for tiden:

Jeg har prøvd å lage en stjernehimmel inspirert av å google "galakse" og gå inn på Google bilder og mens det kunne vært enda bedre syns jeg dette funker fint det og. Uansett er jeg veldig fornøyd med fargene og hvor sterke og klare jeg syns de har blitt. Og jeg liker fuglen og det er veldig gøy å fargelegge bladene og blomstene nå og ååå, jeg elsker fargelegging, jeg har alltid, alltid lyst til å drive med det <3

*

Ellers gleder jeg meg til september fordi to teaterplaner og elvelangs i fakkellys og Oslo Kulturnatt og mye fint som skjer og jeg tror helgen som kommer nå kan bli veldig fin og ellers elsker jeg å se alt jeg finner av videoer fra og om Super Mario Odyssey på Youtube, ikke minst fordi traileren er sykt fengende :)

Så ja, livet er fint selv om det er litt upraktisk hvor lei jeg allerede nå er av valgkampen og nå må jeg avslutte dette innlegget siden jeg snart må dra. Vi bables :)

 

You found me in a constellation =D

Heisann! Det er mandag, jeg har en ny genser og en ny t-skjorte som er veldig sjarmerende og jeg gleder meg skikkelig mye til i morgen bare fordi det i kveld er ny episode av SYTYCD og jeg vil se klipp fra den NÅ. Ellers syns jeg det er litt for mye regn for tiden, det er noe med regnvær som gjør at det føles som november og jeg vet jeg ikke benytter det bra nok når det er finvær, men jeg vil ha litt mer sommerfølelse. Jeg elsker høsten, men jeg er ikke klar for å gi opp sommeren helt enda og værgudene tar ikke nok hensyn til det. På den positive siden skal jeg og faren min til Gøteborg fra lørdag til søndag og det skal være kulturfestival der mens vi er der så det kan bli ordentlig fint uansett om det er spådd håpløst vær der da, så det er jo bra. Og jeg har så mye fint å drive med at jeg har det veldig trivelig så jeg skal ikke klage for mye altså, alt ordner seg jo :)

Ellers er Merrick Hanna utrolig flink:

Og for ikke så lenge siden oppdaget jeg en meget positiv overraskelse i form av denne boka:

Jeg tenkte nå å dele en anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

Eliza and her monsters av Francesca Zappia

Her story is a phenomenon. Her life is a disaster.

In the real world, Eliza Mirk is shy, weird, and friendless. Online, she?s Lady Constellation, the anonymous creator of the wildly popular web comic Monstrous Sea. Eliza can?t imagine enjoying the real world as much as she loves the online one, and she has no desire to try.

Then Wallace Warland, Monstrous Sea?s biggest fanfiction writer, transfers to her school. Wallace thinks Eliza is just another fan, and as he draws her out of her shell, she begins to wonder if a life offline might be worthwhile.

But when Eliza?s secret is accidentally shared with the world, everything she?s built?her story, her relationship with Wallace, and even her sanity?begins to fall apart.

*

Jeg anskaffet denne boka fordi den skulle inneholde illustrasjoner og hørtes interessant ut, men jeg forventet ikke noe fantastisk. Og på en måte er dette slett ikke fantastisk for jeg har lest andre bøker i år som har vært mer velskrevne og nydelig formulerte, det er ikke noe med skrivestilen som roper awesome. Og samtidig er det akkurat det likevel rett og slett fordi Francesca Zappia gets it. Der noen bøker er nesten for fint skrevet, men så føles de skrevet i litt for stor grad så føles ikke denne boka skrevet i det hele tatt. I stedet føles det sant, alt føles så virkelig og ekte og det er der magien ligger. Magien ved at dette antakelig er den mest relaterbare boka jeg har lest i hele år.

Francesca Zappia skriver på en sånn måte at man glemmer at det er en bok man leser litt. Det føles så sant og så ærlig og jeg elsker det. Og hun forstår ting virkelig godt. Hun forstår å være en fan, hun forstår å ønske å skape, hun forstår internett og å føle seg mer hjemme der enn i det virkelige liv. Jeg har aldri slitt med angst selv og jeg har ingen Web Comic på internett som er kjempepopulær (eller noen Web Comic i det hele tatt), men samtidig kjente jeg meg så igjen i Eliza som det handler om for det er en karakter det er lett å se seg selv i. Og det er så mange jeg kjenner som jeg tror også ville kjent seg igjen her og som jeg derfor vil at skal lese denne boka, en bok jeg elsket litt.

Dessuten er det smart og interessant, det er engasjerende og langt dypere enn man skulle tro og det var noe veldig fint med å lese denne boka og tenke at det var fint først før jeg tenkte at det var veldig fint før jeg tenkte at det var awesome før jeg tenkte at det var elsk. Hvis jeg blir skikkelig glad i en bok pleier jeg vanligvis å skjønne det ganske tidlig i boka, men med denne hendte det gradvis og jeg bare likte denne boka bedre og bedre og bedre frem til jeg plutselig visste at å denne boka var brilliant. Sakte, men sikkert falt jeg mer og mer for denne boka og jeg elsker den for det, hvordan den overrasket meg og forundret meg og på sin sære og unike måte var en av årets litterære høydepunkter fordi det nettopp var såpass lett å føle seg hjemme mellom linjene i denne boka.

Og igjen, Francesca Zappia forstår geeky kunstnersjeler som elsker internett. Hun skaper familier og karakterer som ikke er perfekte og som gjør mye dumt, men så forstår man hele tiden hvor det kommer fra og det føles så menneskelig og det var kanskje derfor denne boka traff så godt. Den ER menneskelig, den er rå og upolert og perfekt nettopp fordi den ikke er perfekt i det hele tatt og jeg vil at folk skal lese den fordi dette er boka for drømmerne, for de som er introvert, for de som er usikre og sjenerte og sære, for de som elsker å skape (uansett om det er via skriving eller tegning eller noe annet) og for de som skjønner at internettvenner kan være vel så viktige som mennesker man kjenner in real life og at internett kan være et hjem det og.

Og det finnes sikkert nok av ting å kommentere på hvis man pirker mer, men jeg vil ikke. Jeg vil bare glede meg over at denne boka var så mye mer enn jeg trodde da jeg bestilte den på nettet og at jeg nå virkelig håper å få lest mer av Francesca Zappia etter hvert.

Terningkast 6!

Her er til sist noen utdrag:

There is a small monster in my brain that controls my doubt.
The doubt itself is a stupid thing, without sense or feeling, blind and straining at the end of a long chain. The monster though, is smart. It's always watching, and when I am cmpletely sure of myself, it unchains the doubt and lets it run wild. even when I know it's coming, I can't stop it.

*

You found me in a constellation.

(dvs. tittelen på dette innlegget fordi det er veldig perfekt)
*

?MirkerLurker: I thought the characters were the reason anyone read Monstrous Sea.

rainmaker: You mean like, shipping?

MirkerLurker: No, not shipping - shipping's great, and I do it all the time, but I mean... the characters themselves. The struggles they have to go through, and when you really love them, how much they affect you. When the characters are good, they make you care about everything else. That's why I draw them. It probably sounds dumb, but they're like real people to me. And this will probably sound worse, but sometimes I like them better than real people.
I can empathize with characters. Real people are harder.? 

*

everyone's a aliebn when ur a aliebn too :)

Heisann! Det er fredag og livet er fint :) Dessuten blir helgen sikkert koselig og det føles som om ting ordner seg og jeg har mye kult å fylle fritiden med så yay :)

Ellers fant jeg denne kortfilmen forleden dag og den er helt nydelig og gjennomført superskjønn <3

Og akkurat nå har jeg ikke så mye spennende å bable om så jeg tenkte bare å dele en anmeldelse av en nydelig bok jeg leste i juli og dele en del utdrag og så kommer neste innlegg om noen dager. Hurra og god fornøyelse :)

?everyone?s a aliebn when ur a aliebn too? av Jomny Sun

The illustrated story of a lonely alien sent to observe Earth, where he meets all sorts of creatures with all sorts of perspectives on life, love, and happiness, while learning to feel a little better about himself?based on the enormously popular Twitter account.

*

For noen måneder siden endte en kjent person jeg er veldig fan av (Lin-Manuel Miranda) opp med å anbefale Jomny Sun?s Twitter-profil og derfor begynte jeg å følge den og ble veldig sjarmert. Så fant jeg ut at det skulle gis ut en bok av Jomny Sun som samlet mye av tingene han hadde delt på Twitter i kombinasjon med adorable tegninger og etter å ha lest noen positive anmeldelser og slikt bestilte jeg denne boka og ÅÅÅ, den er såå søt. Men det er også vakkert, tidvis litt trist og sårt og det appellerer veldig til den delen av meg som elsker «Den lille prinsen».

Uansett. Her handler det om et romvesen som er sendt til jorden for å observere menneskene og treffer trær og dyr og slikt som han blir kjent med og så er det naivt og underfundig og klokt i ny og ne og det er veldig vanskelig å sette ord på hvorfor jeg elsket denne boka, men jeg tror det er fordi den er veldig herlig. Og det er en av de bøkene man liksom kan bla i når som helst og stadig finne nye ting å fascineres av og det liker jeg innmari godt. Dessuten er det lett å kjenne seg igjen i romvesenet det handler mest om, det er veldig søte illustrasjoner og jeg elsker at de kan fargelegges sånn at dette kan funke både som en vanlig bok og som fargeleggingskos. Og man kan innvende at denne boka krasjer litt med behovet for riktig rettskriving og slikt, men noen ganger er det like greit å legge det behovet til side og bare gi seg hen til noe.

Og så mye mer har jeg ikke å si fordi denne boka er litt vanskelig å forklare, men jeg tenkte å dele litt utdrag fra den og så gir det kanskje et slags inntrykk. Uansett er dette en fin bok å lese hvis man vil lese noe som ultimat sett føles riktig håpefullt og idealistisk og jeg elsket den.

Terningkast 6!

 

Her har vi et eksempel på at denne boka kan være veldig smart og morsom :)    

 

Her har vi søte figurer som jeg kunne kose meg med å fargelegge ;)

 

 

Dette viser kombinasjonen av veeeldig søtt og forbausende klokt og tankevekkende samtidig.

Dette er bare veldig fint =D

Og dette viser hvordan denne boka kan være litt sår og pessimistisk, men likevel håpefull fordi det er sånn "hei, alle kommer til å dø, livet er vanskelig, men se, jeg har allerede kjøpt dette hoppeslottet så skal du ta av skoene og kose deg med å hoppe eller ikke". Jeg liker at det veksler sånn mellom happysad og sadhappy <3 

*

<3 Fine boka!

Spider-Man: Homecoming og andre finheter :)

Heisann! Det er tirsdag, livet er ålreit og jeg er veldig glad for at live-showene på SYTYCD endelig er i gang fordi det er så herlig. Selv likte jeg særlig denne rutinen fordi det er så funky og sjarmerende og Jasmine og Robert funker veldig godt sammen:

Av andre finheter i livet finnes nettspill og nettbrettspill jeg fortsatt har dilla på, finfine bøker, musikalmusikk, at jeg har begynt å se Dance Academy fra begynnelsen av på Youtube igjen for n-te gang og at jeg nå har lært meg å lage Findus original fiskegrateng og dermed har en matrett til jeg føler jeg får til å lage (jeg tror vi er oppe i kanskje syv retter nå, det bedrer seg). Dessuten kan man skrive og tegne og fargelegge og det er i grunnen supert i seg selv ;)

Og ellers er det ikke så mye spennende å melde, men jeg var altså på kino på lørdag og så denne filmen:

Jeg tenkte nå å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

Spider-Man: Homecoming

Favorittsuperhelten min har lenge vært Spider-Man. Nøyaktig hvorfor vet jeg ikke helt, jeg bare syns han er mest interessant og så hjalp det at den første Spider-Man-filmen med Tobey Maguire var en av de første gangene jeg så en superhelt-film og tenkte «oi, dette er veldig kult». Med det sagt, mens jeg liker Spider-Man, så syns jeg egentlig at det er litt unødvendig å lage en ny film-serie om ham etter at det først kom en triologi med Tobey Maguire og deretter en duologi med Andrew Garfield i tittelrollen. Og derfor hadde jeg egentlig ikke noen store planer om å se Spider-Man: Homecoming, noe som endret seg da jeg leste en del veldig positive kritikker på nettet som gjorde meg nysgjerrig nok til å gi den en sjanse. Og ja, dette er en fin film som jeg liker at finnes og hovedgrunnen er Tom Holland.

Der Tobey Maguire overbeviste veldig som Peter Parker (som Spider-Man heter når han ikke er i superheltdrakten) var han alltid litt mindre overbevisende som Spider-Man. Med Andrew Garfield var det omvendt og jeg syns han funket bedre som Spider-Man enn som Peter Parker. Og det er der briljansen med en ny film-serie om Spider-Man finnes for Tom Holland klarer balansegangen perfekt og funker perfekt både når han er Spider-Man og når han er Peter Parker. Og mer enn de andre to får Tom Holland også frem tenåringen i Spider-Man, han får frem hvordan Spider-Man er ung og uerfaren og tross alt bare en tenåring som er del av noe større enn seg selv. Jeg syns Tom Holland er helt fantastisk i denne rollen og håper å se ham i mange flere filmer.

Ellers er Ned og Michelle supre karakterer, skurken overbeviser og jeg elsker hvordan dette er like mye en high school-ungdomsfilm som det er en superhelt-film. Det er noe veldig fresht og sjarmerende med atmosfæren i denne filmen, en film som dessuten viser tenåringer som er skikkelig smarte og sånn sett viser at å være nerd kan være ganske kult det og, jeg liker det. Og det er fin musikk, en fin historie og mye underholdning så yay.

Dette er likevel en litt for lett og forglemmelig film til at den gir skikkelig inntrykk og mens jeg liker at den hoppet rett inn i handlingen og ikke fortalte den, nå ganske kjente, opprinnelseshistorien med edderkoppbittet og onkel Ben og slikt, så liker jeg litt mindre hvordan dette er en film som er del av Avengers-universet, noe som gjorde at man er litt forvirret av og til om man som meg bare har sett noen filmer om Avengers-superhelter og ikke alle. Denne filmen hadde også noen scener med Iron-Man og for meg funket ikke inklusjonen av det så godt, selv om det sikkert kan ha en viss appell for de som har sett Iron-Man-filmene og er mer oppdatert angående superhelt-universet alt dette er del av.

Dette er likevel bare småting og mens jeg ikke føler at jeg kan gi noe mer enn en firer så er denne filmen en sterk firer og mer enn det er det en film som er virkelig smart, sjarmerende og fint fortalt. Mens dette ikke er en perfekt film så er det en film som er lett å like og som jeg fant sympatisk og kul og særlig i scenene der det handler mer om Peter Parker og tilværelsen hans på high school enn action-en. Og igjen, Tom Holland er super og den desidert mest komplette Spider-Man av de som har spilt ham i live-actionfilmer så langt. Yay!

The Gentleman's Guide to Vice and Virtue =D

Heisann! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har vært kreativ, jeg har lest i vei på "Eliza and her monsters" (en bok som har en veldig behagelig skrivestil) og jeg har fått dilla på et spill på nettbrettet mitt, nemlig dette:

Fun fact om meg er at jeg elsker hjernetrim og Iq-tester og alt av oppgaver der man må prøve å tenke logisk og kreativt. Og så finnes det en gåte kalt "Einstein's Riddle" der man får utdelt visse opplysninger og ut i fra det må finne ut hvem som har hvilken ting og slikt og basert på det finnes det altså spill som det man ser et eksempel på i videoen over og som jeg nå har lastet ned på nettbrettet mitt og liker sååå godt siden det er sånn 400 leveler på hver vanskelighetsgrad (jeg har klart rundt 15 leveler hver på henholdsvis easy og medium så langt så det er mye moro igjen) og spillet var gratis fra Google Play og man får mye igjen for den ikke-eksisterende prisen ;)

Alternativt hvis man har lyst til å gjøre noe uproduktivt som likevel er lærerikt anbefaler jeg ellers TED Ed Riddles på Youtube der man kan finne masse gåter og så kan man prøve å komme frem til løsningen og så når man tror man vet svaret eller gir opp så kan man få svaret og få forklaring på hvorfor det er svaret for selv hvis man ikke klarer en oppgave eller gjetter så frem til feil løsning så er det lærerikt og smart og god underholdning i tillegg :)

*

Ellers kommer jeg antakelig til å anmelde Spiderman Homecoming neste gang jeg blogger siden jeg skal se den etterpå, men nå tenkte jeg å la dette innlegget handle fullt og helt om denne boka:

Denne boka likte jeg veldig, veldig godt og nå kommer altså min anmeldelse og så bables vi til uka :)

 

The Gentleman?s Guide to Vice and Virtue av Mackenzi Lee

The great tragic love story of Percy and me is neither great nor truly a love story, and is tragic only for its single-sidedness. It is also not an epic monolith that has plagued me since boyhood, as might be expected. Rather, it is simply the tale of how two people can be important to each other their whole lives, and then, one morning, quite without meaning to, one of them wakes to find that importance has been magnified into a sudden and intense desire to put his tongue in the other's mouth. 
A long, slow slide, then a sudden impact.

*

Utdraget over er hvordan det tredje kapittelet i «Gentleman?s Guide» (jeg forkorter tittelen for enkelhets skyld, satser på at det er greit) begynner og alt da visste jeg at dette var en bok som ville være kongen av fornøyelighet. For ååå, denne boka var awesome, jeg nøt hvert sekund <3

Anyway. For det første har vi tittelen, en tittel som er en typisk sånn tittel jeg elsker siden jeg tiltrekkes litt av titler som er litt smått pompøse og høytidelige. For det andre elsket jeg boka «My Lady Jane» i fjor, en bok som også hadde en historisk og europeisk setting og «Gentleman?s Guide» skulle være litt i samme stil. Og for det tredje likte jeg konseptet for her handler det altså om Monty som drar på en slags road trip gjennom et viktoriansk Europa sammen med søsteren sin Felicity (som det skal komme en egen bok om neste år, dvs. vet jeg allerede om en bok jeg antakelig vil kose meg veldig med i 2018) og bestevennen Percy som Monty tilfeldigvis har blitt skikkelig forelska i. Og så er det pirater og gay love og historie og spenning og vennskap og så mange elementer som alene hadde vært sånn «å, dette er ganske kult», men som sammen blir en «AWESOMEHETSSYMFONI» basically og ja, det var en del elementer som gjorde at jeg regnet med å like denne boka veldig godt. Og når man er forberedt på å digge en bok er det innmari supert når man ender opp med å elske en bok.

For eksempel er dette en usedvanlig velskrevet bok. La meg nå vise noen eksempler før jeg fortsetter:

?Just thinking about all that blood." I nearly shudder. "Doesn't it make you a bit squeamish?"
"Ladies haven't the luxury of being squeamish about blood," she replies, and Percy and I go fantastically red in unison.

-

We are not broken things, neither of us. We are cracked pottery mended with laquer and flakes of gold, whole as we are, complete unto each other. Complete and worthy and so very loved.

-

The stars dust gold leafing on his skin. And we are looking at each other, just looking, and I swear there are whole lifetimes lived in those small, shared moments.

-

Can?t seal up a conversation with a casual Oh, by the way, could you perhaps not touch me the way you always have because each time it puts fresh splinters in my heart? Particularly when what I?d really like to say is Oh, by the way, could you please keep touching me, and perhaps do it all the time, and while we?re at it, would you like to take off all your clothes and climb in bed?They?re both weighted alike.

-

It?s a Venetian name?Baseggio. A patronymic from a Venetian diminutive of the surname Basile. Perhaps you might begin your search there.? ?A patronymic diminutive of . . . that, yes.? I understand less than half the words in that sentence, but God bless the book people for their boundless knowledge absorbed from having words instead of friends. ?Yes, thank you. I?ll try that.? 

*

For det andre elsker jeg karakterene. Jeg elsker Monty som på mange måter er ganske usympatisk og overfladisk, men akk så sjarmerende og på en måte skikkelig sympatisk likevel, dessuten er han underholdende, morsom, hedonistisk og relaterbar. Jeg elsker Felicity som er smart og praktisk og veldig super rett og slett. Og jeg elsker Percy som er litt vanskelig å beskrive fordi man ikke har lyst til å prøve en gang, men heller bare gi ham en god klem og en enhjørning på en regnbue eller noe sånt.

Og jeg elsker forholdet mellom Monty og Percy og hvordan man shipper dem SÅ MYE at det er liksom ikke måte på og hvordan jeg vil tvinge alle som likte tredje sesong av SKAM til å lese denne boka fordi jeg er sikker på at den kan dølje i alle fall noen av de verste EVAK-abstinensene. Uansett. Det er skikkelig søtt og romantisk og man merker at Mackenzi Lee antakelig har kost seg så mye med å skrive om dem. Dette er i det hele tatt en sånn bok der man virkelig merker at å skrive den må ha vært minst like fornøyelig som å lese den og jeg vil se en film eller en tv-serie basert på dette eller en musikal og ååå <3 

Og det er i det hele tatt ganske vanskelig å skrive en god anmeldelse av en bok som var kongen av fornøyelig, smart og underholdende og som man egentlig bare vil oppsummere som awesome, men jeg har i alle fall prøvd. Jeg er uansett veldig glad jeg anskaffet denne boka og jeg håper alle som leser denne anmeldelsen skaffer seg denne boka selv og leser den og skriver anmeldelser igjen som de deler med meg. Og det eneste man kan kritisere er at boka var litt bedre på begynnelsen enn på slutten og at jeg leste rykter om at denne boka skulle ha pirater, noe den hadde, men i litt for liten grad. Det er egentlig alt, denne boka er i grunnen temmelig perfekt. Monty + Percy = sant FOR Ever og terningkast 6!

***

 

Oppsummeringsinnlegg for juli :)

Fin ting: nå har jeg brukt litt penger fordi jeg trengte flere teaterplaner og dermed skal jeg se "En tjener for to herrer" på Oslo Nye Teater lørdag 23. september og så skal jeg se "Book of Mormon" (for 150 kr mindre enn billetten egentlig koster) med folk fra Human-Etisk Forbund onsdag 13. oktober. Hvis vi legger til at jeg allerede har billetter til "Kollaps i Kulissene" på Chat Noir 16. september og "Les Miserables" på Folketeateret med mamma 4. november så betyr det dermed at jeg nå har fire teaterplaner denne høsten og det er helt magisk <3 

Ellers var jeg på biblioteket på mandag og lånte syv bøker (to av dem har jeg allerede lest siden den ene var en grafisk roman og det alltid går fort og den andre var en barnebok på 150 sider som var usedvanlig lettlest), jeg har sannsynligvis tenkt meg på kino for å se Spiderman: Homecoming på lørdag og jeg har det generelt sett veldig fint for tiden selv om jeg blir litt for trøtt av jobbkurset siden jeg for tiden ikke er i noen praksis og sitter på datarommet hele dagen, noe som i kombinasjon med min manglende evne til å gjøre noe produktivt og fornuftig foran dataskjermer betyr litt bortkastede dager med litt for mye nettspill. Ja, ja, det er jo bare midlertidig. Av andre finheter har jeg vært veldig god til å vinne Maxi-Yatzy, Gin Rummy og brettspill mot moren min denne sommeren og det er for så vidt også nå jeg lett kan leve med ;)

Og ukas musikal på musikalgruppa mi er Spring Awakening så nå lytter jeg for tiden en hel del til sanger som denne:

Jeg har ikke like dilla som jeg hadde for noen år siden, men det er fortsatt veldig fint :)

*

Men da tenkte jeg å oppsummere juli, en bok da jeg så kun en film, men til gjengjeld leste jeg ekstremt mye (har i det hele tatt generelt sett lest enda mer og enda raskere enn før dette året). Ti(!) bøker ble det og flere av dem var ganske tykke i tillegg. Yay! Da tenkte jeg å oppsummere i vei og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse :)

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for juli

BØKER

- A sticky note guide to life av Chaz Hutton

Underholdende, sær og en sånn bok man kan bla i og kose seg med når som helst. Terningkast 4!

- The Upside of Unrequited av Becky Albertalli

Velskrevet, søt, romantisk og et godt eksempel på hvordan man forteller en historie der mangfoldet blir en naturlig del av alt sammen. Terningkast 5!

- The remarkable journey of Charlie Price av Jennifer Maschari

Skjønn, litt trist og noenlunde vakkerklokt for barn og unge. Terningkast 5!

- Frogkisser av Garth Nix

Fornøyelig, eventyraktig og fint fortalt. Terningkast 4!

- Everyone's an aliebn when ur an aliebn too av Jomny Sun

Søt, sår, nydelig, rar og kreativ. Vil definitivt anmeldes etter hvert for jeg elsket den. Terningkast 6!

- The Gentleman's Guide to Vice and Virtue av Mackenzi Lee

Awesome, enormt underholdende og den ultimate fornøyelsen for alle som liker enten engelske ungdombøker, historiske romaner, gay love, road trip eller en liten dose pirater og alkemi. Anmeldelse kommer etter hvert, hei bok, jeg elsker deg =D Terningkast 6!

- Ishavspirater av Frida Nilsson

Også en bok som vil anmeldes etter hvert. Klassisk, fornøyelig eventyrhistorie som vekker assosiasjoner til Astrid Lindgren og liknende forfattere. Dessuten særdeles atmosfærisk. Terningkast 5!

- Goodnight Punpun av Inio Asano

Sær grafisk roman i manga-stil som var temmelig fascinerende. Terningkast 5!

- Goodbye Days av Jeff Zentner

Velskrevet, engasjerende og deprimerende ungdomsbok som engasjerte veldig mens jeg leste den, men som har tapt seg litt i ettertid. Fortsatt veldig fin dog. Terningkast 5!

- How to stop time av Matt Haig

Nydelig fortalt og med et fascinerende konsept. Den levde likevel ikke helt opp til forventningene mine siden den føltes skrevet i større grad enn mye jeg har lest av Matt Haig før, men Matt Haig skriver så uendelig godt at det ikke kan bli annet enn vakkerhet likevel. Terningkast 5!

FILMER

- Despicable me 3

Litt rotete fortalt film som prøvde å fortelle litt for mange historier på en gang. Men musikken og animasjonen var flott, det var sjarmerende og herlig og de fineste scenene var perfeksjonbrilliante. Terningkast 4!

 

Om Stavern =D

Heisann! Det er søndag og jeg har dessverre kommet hjem fra paradiset og er herved ferdig med ferie. Dvs. skal jeg i morgen tilbake til jobbkurset, men heldigvis er det nok av muligheter til å gjøre viktige ting som å spille nettspill på et datarom der så det blir i det minste en rolig start. Og jeg har hatt det ååå så fint i det siste, Stavern var helt herlig. Greit nok så fikk jeg ikke gjort noe av det jeg egentlig skulle gjøre (jeg hadde prosjekter jeg egentlig skulle holde på med, jeg skulle gå mer spaserturer, jeg skulle se mer film), men til gjengjeld fikk jeg slappet av masse og ikke minst fikk jeg lest massemasse og kost meg og spilt brettspill og hatt det helt topp =D Og jeg tenkte nå å dele noen bilder fra Stavern nå og satser på at det er av interesse:

Utsikt fra hytta (hytta der aviser, blader, Wordfeud, iste og salte vepsebol-godteri var en del av bortimot hver dag) <3

Idyll ved havna i Stavern sentrum (der de på onsdagene om sommeren har onsdagsmarked med popcorn, boder og mye fint å titte på, noe som var trivelig)

Shave Ice <3 <3 <3 Og nå får jeg kanskje ikke spist det igjen før neste år (skjønt det er en liten mulighet for at jeg og mamma tar en helgetur til Stavern i løpet av august og da får jeg kanskje spist det i alle fall en gang til i år) og minigolf-plassen som selger det er til salgs så jeg håper de nye eierne når det dukker opp velger å selge shave ice de og for det er ingen som har det i Oslo som jeg vet om og jeg elsker det! (eventuelle tips om steder i Oslo og omegn som selger Shave Ice tas gladelig i mot forresten)

Jeg fargela masse og jeg tegnet masse, blant annet surfende nerdete kopper ;)

Nok et utsiktsbilde fra en annen vinkel med fokus på peeeene himmelen :)

Sultne småfugler ved kafé i Stavern sentrum i går <3

*

Det var med andre ord finfint i paradiset. Utenom at jeg ble stukket av et eller annet insekt i går (usikker på hva, men det var mest irriterende siden det klør der det stakk og å pelle på kløende ting frister langt mer enn det burde) og at Lego Batman Movie-filmen jeg kjøpte like etter bursdagen min plutselig er sporløst forsvunnet (nå vurderer jeg å kjøpe den på dvd på nytt bare fordi jeg har så himla lyst til å se den igjen) har sommeren vært super og i morgen skal jeg på biblioteket og jeg har fine planer fremover så livet vil nok fortsette å være ålreit selv om jeg har lyst på mer fri ;)

Og så har jeg fått dilla på The Librarians, som er en Fantasy-Adventure serie basert på en filmserie (som jeg tydeligvis trenger å se etter hvert). Denne serien går på Fox, jeg har sett masse på det denne sommeren og den minner meg litt om serier som Buffy, Angel og liknende serier (bare at The Librarians er litt mindre smart og litt mer humorpreget underholdning der få ting som skjer har virkelige konsekvenser). Og det er ikke det at det egentlig er så bra en gang, men det er veldig fengende, har kule karakterer og er karolinsk nok i massevis og nå har jeg skikkelig lyst til å se alt av de tre sesongene som finnes og syns det er så kult. Her er traileren for første sesongen:

Ellers er det ikke så mye spennende å melde, men jeg har det gøy og neste innlegg kommer om noen få dager og da skal juli oppsummeres siden det snart er august allerede fordi tiden går mye mer fort enn den egentlig får lov til å gå. Vi bables og god fornøyelse!

Om Stavanger mest, men litt om planer for Stavern og. God sommer! =D

Heisann og karolinsk sommerhilsen fra meg =D I går kveld kom jeg og mamma hjem fra tre dagers tur til Stavanger der vi hadde det kjempefint (det vil være mer om den turen senere i dette innlegget) og i morgen drar vi til Stavern for to uker i paradiset. Mens jeg kommer til å få sjekket nettet vil nettmulighetene være litt mer begrenset der og denne bloggen tar derfor sommerferie frem til søndag om to uker. Med det sagt så kommer jeg nok fortsatt til å lese og kommentere blogger, jeg bare nedprioriterer min egen blogg når jeg er på hytta og satser på at det går fint.

Ellers er livet fint. Det er litt synd at jeg var skikkelig forkjølet de første to dagene av Stavangerturen riktignok, men det var mye bedre alt på torsdag og nå er det nesten borte så det varer i det minste aldri særlig lenge om gangen. Og det ødela uansett ikke for en tur som var utrolig fin. Jeg har til og med kommet i gang med en, etter min mening, ganske fin tekst om turen (når hele teksten er skrevet ferdig kan det ellers hende den deles på Facebook, men vi får se) og det tenkte jeg å dele et utdrag fra nå. God fornøyelse:

Utdrag fra lengre tekst om Stavangertur

Det er et kjent faktum at mange fjell en gang var troll. Troll som ble urgamle før de ble forstenet og fanget i en antakelig evig form for søvn. I alle fall var det lett å trekke den konklusjonen når drømmere så den trolske magien som en gang hadde vært her og alle andre så fjell. Om en så var en drømmer som hørte sus i skogen og tenkte på vetter, hekser og skrømt og tenkte på troll i møte med fjell og åser, tenkte man også at det en gang for veldig lenge siden hadde vært ekstra mange troll akkurat i utkanten av Stavanger, mer spesifikt på strekningen mellom Moi og Stavanger sentrum, en strekning som ellers i stor grad dreide seg om trær og sauer. Alt dette og en eim av temperament for det var som om alt var striere her i vest. Man kunne lett tenke seg at om landsdelene hadde blitt personifisert så ville Vestlandet vært en litt gretten gammel mann som var tverr og egenrådig og sjelden helt tilfreds med tilværelsen. Men samtidig en mann som utstrålte klokskap og som man stolte på fordi hver rynke i fjeset hans fortalte et eventyr og mange av disse eventyrene handlet om havet og kjærligheten. Det var en annen form for magi enn man fant på Østlandet. Ikke nødvendigvis en bedre en, men definitivt annerledes.

*

Av andre finheter med turen kan jeg nevne å ha vært alt for usunn (og nytt hvert sekund av å være det), å ha brukt alt for mye penger (og frydet meg over det) og å ha lest bøker som er himla elsk og tegnet, fargelagt og sett for mye teit tv på hotellrommet fordi hotellrom og hytter får min indre tv-slave til å titte frem. Jeg anskaffet Game of Life-brettspillet fordi jeg en gang eide og elsket det, jeg fikk tak i enda mer tegnesaker og jeg gikk meg litt vill i Stavanger sentrums gjennomkoselige gågater. Mesteparten av turen var den største frustrasjonen at nettet funket temmelig dårlig på togturene til og fra, men med bøker og blader og aviser og kreative prosjekter var det et temmelig lite problem. Og så smakte jeg Hot Pot hos onkel A og Daniel og det var ganske godt, vi var i Kongeparken der jeg helt på ekte kjørte en berg- og dalbane og straks fikk bekreftet fordommene mine mot å kjøre berg- og dalbaner in real life siden det var såå skummelt og ekkelt og skikkelig ubehagelig og ikke spesielt moro (skjønt jeg tror den berg- og dalbanen jeg kjørte var verre enn mange andre så det er ikke helt utenkelig at jeg prøver en liten berg- og dalbane in real life igjen på et eller annet tidspunkt) og vi kjørte masse annet som bare var fint og fornøyelig i stedet. 

Før jeg setter i gang med å poste masse bilder fra turen tenkte jeg å skrive en liten liste over bøkene jeg har tenkt å pakke. Dette kan funke som boktips og ellers gi dere en ide om ting jeg godt mulig kommer til å anmelde sånn etter hvert (siden jeg leser veldig mye interessant og kult fremover):

- Everyone's a aliebn when ur one too av Jomny Sun (lest, elsket og vil pakkes fordi den kan fargelegges i og for å bla i den støtt og stadig fordi den er så himla fin) <3

- The Gentleman's Guide to Vice and Virtue av Mackenzi Lee (jeg leser denne boka nå, den er basically gay love + road trip + viktoriansk Europa og jeg har hørt rykter om at den vil inneholde pirater etter hvert og jeg har kost meg sååå mye med de første 100 sidene at jeg fryder meg over at det gjenstår 400 sider til i en bok som temmelig garantert vil være en av årets store litterære favoritter) <3

- Bad Feminist av Roxane Gay (bok med essays som jeg smugleste mye av i en bokhandel i fjor vår før jeg kjøpte boka i fjor sommer og så har jeg liksom hele tiden tenkt at den skal leses, men så prioriterer jeg andre bøker hele tiden selv om den virker svært interessant)

- Goodbye Days av Jeff Zentner (deprimerende ungdomsbok som virker fin siden forfatterens forrige bok overbeviste veldig, den var for øvrig også god på å være deprimerende ungdomsbok)

- Ishavspirater av Frida Nilsson (eventyrlig bok for store barn som sammenliknes med Astrid Lindgren av aviser såpass ofte at den fortjener min oppmerksomhet vil jeg tro) =D

- Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman (jeg har hørt at denne skjønnlitterære romanen er veldig fin, men skaffet den mest pga. fin tittel)

- En mann ved navn Ove av Fredrik Backman (har lest denne boka og har egentlig ikke tenkt å lese den igjen, men det er fint å kunne bla i den mye og å kunne se igjen filmen og slikt siden jeg har dette "En mann ved navn Ove"-musikalprosjektet mitt)

- How to stop time av Matt Haig (fordi jeg har elsket omtrent alt jeg har lest av Matt Haig før) =D

- Eliza and her monsters av Francesca Zappia (ungdomsbok om en jente som skriver og tegner en kjempepopulær webcomic som virker underholdende siden det er et fint tema og dessuten er det illustrasjoner fra denne fiktive webcomicen inkludert og de er tegnet av Francesca Zappia de og så det virker litt kult)

Siden jeg er meg selv og tanken på å ikke ha nok å lese på er den skumleste tanken i verden så er jeg logisk nok hemmelig redd for at å pakke seks bøker jeg ikke har lest i tillegg til boka jeg holder på med for øyeblikket (og de to bøkene som jeg altså har lest, men pakker for other reasons) ikke skal være nok, men jeg regner med at det nok er det (ikke minst fordi flere av disse bøkene er ganske tykke og det også er en del blader og pocketer og bøker jeg har lest før på hytta fra før). Dessuten ender jeg sikkert opp med å kjøpe en og annen bok i Larvik sentrum også kjenner jeg meg selv rett og vi kommer til å kjøpe masse blader og aviser de neste to ukene så jeg er nok ganske så safe. Uansett... å som jeg skal lese denne sommeren ;) Jeg skal også skrive (litt hver dag er målet, om det så er bare ét ord er det mer enn ikke noe), jeg skal tegne og fargelegge masse og jeg skal spise viktige ting som bringebær og se SYTYCD-ting på kaféen mens jeg drikker kakao. Yay! (I eventuelle kommentarer til dette innlegget er det ellers bare å si fra om hvilke bøker dere har aller mest lyst til å se en anmeldelse av, det er bortimot 99% sikkert at Jomny Sun-boka vil anmeldes etter ferien og jeg regner med at mye annet her vil anmeldes etter hvert, men hvis det er noe her der folk er særlig sånn "ååå, denne boka MÅ du skrive om når det er lest ut, Karoline" så er det bare å si fra).

Her er til slutt litt bilder fra Stavanger-turen:

Vestland-utsikt fra buss for tog mellom Moi og Stavanger på veien til :)

Hotellfrokost <3

Pepsi på glassflaske, te og verdens mest adorable bok EVER <3

Fargeleggingsmoro i den aborable boka ;)

Fine treet i Stavanger sentrum.

Utsikt fra attraksjon i Kongeparken der man var høyt oppe og så mye :)


Onkel A og Mr. D vant bittelitt Kvikk Lunsj på lykkehjulet :)

Fargegaten (den heter til og med Fargegaten, jeg bare kalte den det fordi det føltes så riktig og så er det navnet og)

Denne butikken hadde veldig fint navn og veldig fine kjoler (jeg tror ikke det er kjoler som ville kledd meg særlig godt riktig nok, men det går bra og det var fint å se på i vinduet uansett)

Jeg leser denne boka nå og den er helt amazing:


Bevismateriale på amazingness ;)

Ellers har jeg ønsket meg t-skjorter med fint eller artig trykk og det har jeg nå:





Særlig den tredje, den er såå søt, bare ååå <3

*

Og det var bilder og annen moro og så er det bloggferie fordi i morgen = STAVERN!!!

Yay! <3 God sommer alle sammen!

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017

Søk i bloggen

Akima K. Montgomery

32, Oslo

Bokorm, forfatterspire, musikalelsker, lyktestolpefan og generelt sett karolinsk person som ellers vil ønske alle lesere, nye som gamle, velkomne og håper at de har det koselig her i min lille verden av babbel <3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits