(0= Påskekrimmen 2009 =0)

Verden er så fin, fin, fin :) Jeg har kommet tilbake etter en utmerket og koselig tur til Gøteborg og er nå noen filmer og søte figurer rikere blant annet. Og jeg kunne sikkert bablet i detalj om kjøp og turen på museet Universeum (som er toppers) og Nordstans magiska värld, men jeg har andre ting jeg må blogge om, nemlig årets påskekrim. Jeg hadde påskekrim i fjor som man kan finne her: http://akimamontgomery.blogg.no/1206531843_26mar2008.html og nå har jeg årets utgave klar altså. Jeg føler meg veldig flink for jeg har sittet og skrevet i ett sett i tre timer for å få krimmen klar og krimmen har endt opp med å bli 17 word-sider lang med to sangnumre (derav ett som jeg postet her for noen dager siden, men som passa så godt inn at den er med i krimmen og), noen interessante karakterer (håper jeg) og en enorm respekt for sjokoladeboller. Og nå har jeg postet den på facebook og så skal jeg poste den her og la den være hovedtemaet for dette innlegget. Så her er årets påskekrim:

PÅSKEKRIM 2009 -Mysteriet med den forsvunne sjokoladebolle

sjokoladeboller

Setting:
-          Lykken Hotell (diverse soverom, bar/kafé/restaurant, eventuelle bad)

Karakterliste:
-          Akima Montgomery, detektiv (23 somre, sjokoladebollefan som er fascinert av bøker og musikaler)
-          Hans Lykke, (53 år, hotelleier, hater sjokoladeboller inderlig siden de besøkende alltid maser om det og han er allergisk mot sjokolade selv)
-          Lilly Lykke, (29 år og 240 måneder, kona til hotelleieren, bekymrer seg siden hun elsker sjokoladeboller og føler at hun burde hate dem for å støtte Hans)
-          Aksel Wildenstein (36 år, baker, liker sjokoladeboller, men misliker det faktum at han ikke vet hvordan de lages)
 -          Mikael Nikolausen (22 år, student, vet veldig mye om sjokoladeboller, men ikke oppskriften, noe som ikke gjør ham noe)
 -          Anna Kristaversdottir (42 år, sangerinne, synger gjerne om sjokoladeboller)
***

Det var kveld da Akima Montgomery ankom Lykken Hotell og skumringen gjorde at Akima ikke fikk dannet seg noe ordentlig inntrykk av om hotellet faktisk var en lykke eller ei. Men hun fant dog at hotellet var lite og intimt og at det av den grunn nok ville passe henne midt i blinken. Det var selvsagt litt synd at det ikke var stormfullt omkring henne for hun likte at historier startet med ?det var en mørk og stormfull natt?, men ved nærmere ettertanke var det nok like greit. Uansett virket det som et fint hotell og Akima entret det blidt med sin søte lue på skrå og smilet på full anmarsj. Vel innenfor hotellets fire, fem vegger (hun hadde ikke telt) gikk hun straks til ekspedisjonen mens hun trillet en trillekoffert elegant etter seg og lot vesken henge fint over skulderen.

'Hei, jeg skulle gjerne hatt et rom her?' sa Akima til damen bak ekspedisjonen, en dame som var litt rund av seg med blonde krøller og store blå øyne som fikk henne til å se svært sympatisk ut. Akima ville etter hvert finne ut at denne damens fremste kjennemerke nok var perlekjedet som alltid hang rundt halsen hennes.
'Det kan vi da ordne,' sa damen og smilte vennlig til Akima.
'Hva heter du?' spurte damen så.
'Jeg heter Lilly Lykke og ønsker dem velkommen.'
Akima bestemte seg for å følge opp dette med et svar i samme art.
'Jeg heter Akima Montgomery og takker for velkomsten,' sa hun fornøyd. Så ble sånne detaljer som rom bestemt og deretter var det bare for Akima å begynne å bevege seg mot rommet der hun skulle bo de neste fem dagene, rom 13. Akima hadde aldri vært spesielt overtroisk, men hun følte et lite grøss ved tanken på hvor hun skulle bo siden man jo hørte sitt om sånt. Dette grøsset førte videre til at hun gikk i egne tanker mot rommet og endte opp med å kollidere med en person som var på vei motsatt retning, med det resultat at diverse ting og vesker fløt utover gulvet i gangen.
'Oops, jeg beklager,' sa Akima og rødmet kledelig.
'Det g-går bra,' stammet det som vi muligens kan kalle kollidanten frem. De plukket opp tingene sine og så hilste Akima på personen hun hadde kollidert med.
'Hei, jeg er Akima,' sa hun og strakk ut hånden for å hilse.
'Mikael her,' sa personen som var en gutt som så ut til å være på samme alder som Akima og som egentlig var ganske søt på en litt nerdete måte. Han var middels høy og spinkel med kort brunt hår og blå øyne gjemt bak et par Harry Potter-aktige briller.
'Er du ny her?' spurte Mikael.
'Jeg er en ny besøkende, ja, hvis det var det du mente,' svarte Akima.
'Velkommen da,' sa han og fulgte Akima resten av veien til døren inn til rom 13. Der han snudde seg for å gå tilbake. Da han var sånn ca 5 meter unna Akima ropte han noen ord etter henne.
'Det er bare å overse poltergeistet som bor der inne, han er bare hyggelig' var ordene Mikael ropte etter Akima før han forsvant videre bortover korridoren og vekk. Akima ristet på hodet, poltergeist du liksom. Likevel gjorde hun korsets tegn da hun entret rommet, ikke fordi på grunn av kristenhet, for alle som kjente Akima visste at hun slettes ikke var religiøs, men rett og slett fordi det var noe betryggende ved det. Dessuten hadde alt som hadde med kors å gjøre klar virkning på Buffy så det burde jo virke for henne og. Vel inne i rommet konstaterte Akima at det var et fint rom, det var riktignok ganske enkelt dekorert og hadde bare de viktigste tingene og ikke noe annet, men det fungerte fint til sin bruk. Og med et smil over rommet som nå var Akimas kongedømme slengte Akima fra seg vesker og trillekofferter og slang hele seg utover senga i ør glede.
***
Rundt en time senere hadde Akima kledd seg i et skjørt og en fin bluse og følte seg mer enn sofistikert nok til å gå ned og sjekke ut livet på hotellet. Ergo så pakket hun veska si klar og betraktet så interessert den lille esken med sjokoladeboller som hun hadde tatt med seg og som nå sto og fristet henne på kommoden. I utgangspunktet hadde denne esken inneholdt åtte sjokoladeboller, men av naturlige årsaker var det nå bare to igjen. Disse to var det som nå nærmest ropte etter å bli spist og Akima bestemte seg for å ta med esken når hun gikk ned for å spise den ene av de to sjokoladebollene. Dessuten likte hun litt tanken på å gjøre alle de andre misunnelige på henne. Så med boksen og veska beredt på alt forlot Akima rom nummer 13 og var klar for Nye Opplevelser.

Akima hadde ikke før rukket å sette seg godt til ved et bord på hotellets bar/kafé da en høy slank dame med bølgete skulderlangt brunt hår og med knallrødt skjørt og beige bluse spankulerte opp til pianoet og grep mikrofonen. Man måtte rett og slett kalle gangen til denne damen 'spankulering' for hun gikk på en måte som Akima ellers bare hadde sett på tv når hun en gang i blant fikk med seg en episode av 'Americas Next Top Model'. Men snart glemte hun helt om folks gange og ble noenlunde oppslukt siden damen med mikrofonen ved pianoet (der en søt, men ellers ganske intetsigende fyr spilte) satte i gang med en nydelig sang om viktige ting som sjokoladeboller. Akima syntes i hvert fall det var en flotters sang, helt hennes stil og sangen var sånn her: 

You're like a chocolate boll to me
 

Oh darling, you have the sweetest eyes,
they're like diamonds, they are mighty fine
So brown, so wonderful,
they fit you well, because
you, my darling, you are swell 

Oh darling, you have the coolest hair,
all brown and soft just like coffee, dear
So nice, so wonderful,
they suit you fine, because
you, my darling, you are mine 

You are just like this and that,
this is chocolate, that are boll and what
I need to make you see
You're like a chocolate boll to me 

Oh darling, you have the greatest clothes,
awfully great, it's no fashion curse
So good, so wonderful,
they seem made for you, because
you, my darling, you are true 

You are just like this and that,
this is chocolate, that are boll and what
I need to make you see
You're like a chocolate boll to me 

You are like a chocolate boll to me,
as sweet and pure and true
and that makes me want to eat you 

Når sangen omsider sluttet så klappet alle i rommet og sangerinnen bukket og neiet noen ganger i fornøyelse.
'Vi takker Anna Kristaversdottir for at hun sang en av sine selvskrevne låter og vil nå opplyse om at Anna er åpen for ønsker så hvis dere har en sang dere vil høre er det bare å skrive dem opp også blir det kanskje neste nummer,' sa pianisten og vekket manges interesse. Akima var derimot mer opptatt av å tenke på sangen og i ren inspirasjon tok hun frem esken sin med de to sjokoladebollene og satte den framfor seg på bordet. Hun tok så en av bollene og begynte å spise på den, noe som ikke gikk noen hus forbi. Straks merket hun oppriktig interesserte blikk fra andre folk i rommet og da først og fremst sangerinnen Anna Kristaversdottir, gutten hun tidligere på dagen hadde kollidert med; Mikael, Lilly Lykke, en mann som sto ved siden av Lilly Lykke og holdt henne i hånda og en mann med bakerhatt på. Ikke at det for så vidt var så veldig mange andre der enn de fem, utenom Akima, men likevel. Disse fem personene utmerket seg med ekstra stor interesse og Akima funderte over dette; uvitende om at de om ikke lenge ville være 'de mistenkte'.

Etter to timer satt Akima og spiste en porsjon med pommes frites på nøyaktig det samme stedet mens hun i smug betraktet Mikael siden hun syntes han var ganske så søt egentlig. Anna hadde i løpet av disse to timene sunget seg gjennom alt fra 'Det går likar no' til 'Black Velvet', men nå var hun i gang med det som skulle bli hennes siste opptreden den kvelden.
'Unnskyld meg, jeg kunne ikke unngå å se at de spiste en sjokoladebolle i stad,' sa plutselig en stemme og Akima våknet fra sin betraktende og noenlunde dagdrømmende tilværelse og så opp. Der sto mannen som hadde holdt Lilly Lykke i hånda og tittet på henne med et litt surt uttrykk.
'Vi foretrekker egentlig at det ikke spises medbrakt mat her, det står til og med på romnøkkelkortet,' sa mannen mens Akima betraktet ham og merket seg enkelte viktige detaljer. Som at han var ganske lav og ganske rund og hadde lite hår og at det håret han hadde var tynt, pistrete og ganske så grålig. Akima fant så frem kortet sitt og betraktet det, men så ingen beskjed angående hva som var og ikke var foretrekkbart på kafeen. Mannen så Akimas forundring og fant frem noe fra lomma si; et forstørrelsesglass. Han ga den til Akima og pekte på et sted på kortet og da Akima holdt forstørrelsesglasset mot øyet og så på det stedet kunne hun se en beskjed skrevet med svært små bokstaver.
'Vi foretrekker at dere ikke spiser medbrakt mat på hotellets kafé/bar/restaurant.'
'Jeg beklager,? sa Akima. ?Men hvorfor er det skrevet med så liten skrift?'
'Fordi det da er mindre sjanse for at folk skal legge merke til det, noe som innebærer at jeg får en grunn til å kjefte på noen,' sa mannen som om dette var fullstendig opplagt. Så gjorde han en grimase som skulle forestille et smil, men som ikke var spesielt vellykket.
'Jeg er forresten Hans Lykke, eier av dette hotellet og jeg håper de trives her,' sa han og Akima nikket, men følte seg fortsatt nokså forundret over hendelsen. Hans Lykke så ikke ut til å bry seg videre om forundringen han vekket hos Akima og grep bare til seg forstørrelsesglasset igjen før han gikk sin vei. Lilly Lykke gikk straks bort til Akima.
'Ikke bry deg om Hans, han er bare litt gretten av og til, men han er egentlig en kosebamse av en mann,' sa Lilly mens hun fingret med perlekjedet sitt.
'Ok,' sa Akima som ikke på noe tidspunkt hadde følt behov for å vite hva hotelleieren egentlig var. Men dette lot hun være usagt og hun smilte elskverdig til Lilly Lykke som smilte tilbake før hun gikk sin vei. Akima spiste så opp det lille hun hadde igjen av pommes fritesen før hun reiste seg for å gå tilbake på rommet sitt for kvelden. Før hun hadde rukket å komme spesielt langt møtte hun på mannen med bakerhatten som tydeligvis ville hilse på henne.
'Eg er Aksel, bakeren her,' sa mannen på klingende bergensk (han hørtes faktisk skikkelig ut som Helge Jordal) og dro hånden sin over den Super Mario-aktige barten han hadde som var akkurat like mørk som de mørke hårstråene som tidvis tittet frem under bakerhatten.
'Heisann,' sa Akima og konstaterte at folk i hvert fall var imøtekommende her, de kom og hilste og alt.
'Har de noen oppskrift på de bollene dine?' spurte han så nysgjerrig.
'Niks, sorry,' svarte Akima og Aksel sukket tungt og gikk sin vei med tunge skritt. Akima følte seg litt slem da hun gikk videre mot rommet, men hun hadde jo ingen oppskrift, sjokoladebollepakningen var jo kjøpt på Svinesund. Hun skulle gjerne hatt oppskriften dog, det var så gode boller og nå var det bare en igjen. Med et sukk over dette entret hun rommet sitt og gikk snart nok å la seg. Det var sent og hun var trøtt. Og det siste hun gjorde før hun begynte å lese seg selv i søvn var å sette esken med sin siste gjenværende sjokoladebolle på kommoden.

Mens kvelden ble natt og Akima dro til søvnens rike kunne en ha hørt knirkingen i en dør hvis en var våken, ja hvis en var inne på rom 13 kunne en kanskje også hørt noe åpnes og så bli lukket og så litt mer knirking før noen forsvant, like stille som vinden?
***
Da Akima våknet neste morgen trodde hun det var en helt normal dag, men det skulle snart vise seg at denne dagen var alt annet enn alminnelig. Jo da, morgendusjen til Akima skilte seg ikke nevneverdig fra andre dusjer hun hadde tatt før, det å pusse tenner skjedde med samme sylskarpe presisjon og det å kle på seg var en like usofistikert affære som alltid. Det var da Akima bestemte seg for å si 'god morgen' til en spesiell liten venn at hun oppdaget for fullt hvordan dette var en morgen verdt å skrive om i historiebøkene under overskriften 'MORGENER DA TYVERI AV VERSTE SORT BLE OPPDAGET'. Akima oppdaget nemlig at esken på kommodeskuffen der det hadde vært en sjokoladebolle bare timer tidligere, nettopp denne sentrale esken i en ung kvinnes liv. Ja, nettopp denne esken var tom! Akima kontrollsjekket esken tjue ganger minst og så begynte hun å lete rundt i alle skuffer, minibarer og skap en kunne oppdrive på rommet (noe som ikke var så mange) før hun sjekket badet, under sengen og generelt sett bare snudde hotellrommet på hodet før hun resignert måtte innse fakta. Sjokoladebollen var forsvunnet! Det Akima derimot fant var en enslig perle liggende på gulvet og den hadde hun ikke tenkt å prøve å forstå seg på akkurat da. Akima visste ellers at hun ikke spiste ting i søvne, hun gjorde en masse rart i søvne som å si alfabetet baklengs eller hinke rundt, men spise gjorde hun aldri mens hun sov. Med andre ord var konklusjonen at sjokoladebollen var stjålet og det var altså tid for Akima å finne frem detektiven i seg, etter først og ha sunget ut sine frustrasjoner i en flott og passende sang som kledde situasjonen og ga Akima en fin følelse av at livet hennes var en musikal.
Sangen hun sang var denne:

Waltz of the disappearing chocolate boll

 
I had a packet with chocolate bolls,
round and sweet and good,
it was so magical, now it's so tragical
I'm so misunderstood
 
Many were eaten already, but
I had one left behind,
I'd planned to have it as my dessert,
but now it's impossible to find
 
Oh, the waltz of disappearing chocolate bolls
Please can't they show up again
Oh, the waltz of disappearing chocolate bolls,
if anyone can help me find them they're my friends
 
This is a mystical thing to see,
a boll being gone somehow,
I wish my dream will come true today,
that I'll find it right now
 
It would be great to find that again,
my chocolate boll of delight
Why I wonder did it leave,
it's a strange affair tonight
 
Oh, the waltz of disappearing chocolate bolls
Please can't they show up again
Oh, the waltz of disappearing chocolate bolls,
if anyone can help me find them they're my friends
 
They're my friends till the end, I'll stay true
Helping me would be a nice thing to do
And my wish is only to find,
this boll that's on my mind
I'm on a roll
 
Singing the waltz of my disappearing chocolate boll

Etter dette musikalske segmentet i en situasjon som ellers tryllet frem følelser som frustrasjon, sorg og desperasjon bare for å nevne noe tok Akima på en alt for stor grå frakk over de andre klærne og en grå bredbremmet hatt. Med disse små detaljene klare var Akima Montgomery kledd for detektivvirksomhet noe som passet fot i hose med det faktum at nettopp detektiv var det hun skulle være nå. Hun skredet så elegant, nærmest flytende ut av hotellrommet sitt med hotellromkortet sitt i veskelomma og en aura av bestemthet rundt henne. Hun skulle løse dette mysteriet, basta bom. Og således begynte del to av Akimas ferie, detektivdelen!
***
For å gjøre en litt kort og litt lang historie kortere viste det seg at Akima ganske raskt hadde fem mistenkte og bare fem. Det var Lilly Lykke, Hans Lykke, bakeren Aksel, sangerinnen Anna og gutten Mikael. Akima følte en viss skuffelse over å ha Mikael blant de mistenkte, men alle unntatt disse fem hadde et perfekt alibi for natten før (enkelte av dem hadde til og med alibier som Akima ikke hadde ønsket å vite uansett og som hun nå prøvde å fortrenge at hun hadde hørt). Akima bestemte seg for å ha en liten prat med hver av disse fem for å finne ut litt mer og først ut var Hans.
'Unnskyld meg, men kan jeg spørre deg noen få spørsmål om gårsdagen?' spurte hun Hans mens hun hadde en notisblokk og en penn klar for å notere i vei.
'Klart, men la det gå fort, jeg har mye å gjøre,' svarte Hans og Akima begynte å innse at Hans ikke nødvendigvis trengte å være sur for å høres sur ut. Det kom naturlig for ham til forskjell fra smil som han tydeligvis ikke klarte å få til å se naturlig ut, sannsynligvis fordi han ikke var vant med å være fornøyd med noe.
'Hva gjorde du natt til i dag?' spurte Akima og ba inni seg til guder hun ikke trodde på om at han ikke skulle komme med noen detaljer som kunne skape bilder hun ikke ville ha i hodet hennes.
'Jeg sov selvsagt, man blir trett av å drive dette altfor undervurderte stedet,' sa han og sukket. Det så et øyeblikk ut som om han vurderte å starte en monolog om hvor forferdelig det var at folk flest prioriterte andre hoteller enn hans, men så ombestemte han seg visst, noe som egentlig var greit nok.
'Ok,' sa Akima og noterte ting hun hadde oppdaget så langt, noe som ikke var så mye.
'Hva er ditt syn på sjokoladeboller?' spurte hun så.
'HATER DEM, forbannede tullegreier,' erklærte Hans med et plutselig sinne som forbauset og skremte Akima litt. Så tok Hans seg visst i overreaksjonen sin og kremtet.
'Beklager det, men jeg er bare ikke så glad i sjokoladeboller for alle maser på oss om å servere det og jeg vil ikke at vi skal det for skal man først servere noe så bør det noe jeg også kan få glede siden jeg tross alt er sjefen her. Og jeg er allergisk mot sjokolade,' forklarte Hans med mer rolig stemme. Akima kunne likevel merke at Hans var fylt til randen med bitterhet over å ikke kunne spise sjokoladeboller og følte litt sympati med ham. Hun kunne ikke se for seg et liv uten sjokoladeboller.
'Takk for at du tok deg tid,' sa hun blidt til ham.
'Vær så god,' sa Hans Lykke grettent og lusket bort til et bord der en tenåringsgutt satt og spiste en sjokolade-is. Der ble Hans stående og nærmest sikle mens han stirret på isen, noe tenåringsgutten raskt merket med det resultat at han rømte. Hans ble da stående litt molefonken igjen.
 
Akimas neste intervjuobjekt var Lilly Lykke.
'Kan jeg spørre deg noen spørsmål?' spurte hun Lilly.
'Ja selvsagt,' sa Lilly og gestikulerte smilende i retning et bord som de satte seg ved.
'Hva gjorde du natt til i dag?' sa Akima spørrende til Lilly.
'Jeg sov, men var på toalettet en tur ved tolvtida,' svarte Lilly.
'Hvordan det?' la hun til.
'Det er research,' sa Akima og det var jo på en måte det. Lilly nikket forståelsesfullt. 
'Hva er ditt syn på sjokoladeboller?' spurte Akima.
'Å, jeg burde ikke like dem, vil jo støtte min kjære Hans, men jo, jeg er veldig glad i dem ja,' sa Lilly og rødmet over denne innrømmelsen.
'Jeg skjønner,' sa Akima og reiste seg for å avslutte utspørringen da hun plutselig la merke til at Lillys perlekjede manglet en perle.
'Interessant,' mumlet hun.
'Hva da,' sa Lilly.
'Å, ikke noe. Takk for at du tok deg tid til dette,' sa Akima til Lilly som bare smilte.
'Det var ikke noe problem,' sa Lilly.Akima hadde gjort seg en del notater, men hadde fortsatt igjen å spørre ut tre subjekter til.

Og den første av disse tre skulle bli Anna. Akima fant Anna sittende foran pianoet spillende på ?Til Elise?. Anna stanset spillingen da Akima nærmet seg, nærmest som om hun hadde forutsett at hun ville bli utspurt om ting.
'Kan jeg stille deg noen spørsmål?' erklærte Akima og Anna nikket.
'Hvor var du i går kveld?' spurte Akima.
'Nei, jeg sang litt sanger i baren, noe jeg så at du så og siden så skrev jeg en ny sang på rommet mitt som het 'Duet of Chocolate boll lovers',' forklarte Anna.
'Hva er ditt syn på sjokoladeboller?' spurte Akima som hadde merket seg at Anna ikke virket spesielt overrasket over å bli stilt spørsmål, noe Akima fant litt mistenkelig. Hadde Anna gjort noe som gjorde henne forberedt på avhør og liknende, dette var riktig interessant?
'Å, sjokoladeboller er min store inspirasjonskilde, det er noe fascinerende ved dem. De er så runde og gode og herlige, man blir aldri lei av sånt,' sa Anna og Akima måtte strengt tatt si seg enig i dette.
'Takk for at du lot meg stille litt spørsmål og sånt,' sa Akima snart nok til Anna.
'Det var helt greit og lykke til,' svarte Anna og begynte å spille melodien til sangen hun hadde sunget dagen før på pianoet mens hun nynnet 'you?re like a chocolate boll to me, dubidubidoo'.

Akima ble ikke værende som lytter særlig lenge for hun hadde to mistenkte til og den første som hun bestemte seg for å intervjue av dem var Aksel.
'Kan jeg spørre deg noe spørsmål?' spurte hun ham.
'Det er grådig greit,' sa Aksel og smilte fortrolig som om de to hadde en hemmelighet, noe de ikke hadde så vidt Akima visste.
'Hva gjorde du i går kveld?' spurte hun.
'Eg gikk ein tur etter praten vår i går der eg funderte over meningen med livet og oppskrifter eg ikkje vet,' svarte Aksel.
'Hva er ditt syn på sjokoladeboller da?' spurte Akima og følte at det nå var tid for å være mer og mer rett på sak.
'Eg syns de er grådig gode, men eg syns det er synd at eg ikkje vet hvordan de lages. Eg skulle gjerne spist fleire av dem og det hadde vært flott å servere her,' sa Aksel.
'Ok, takk for dine svar nå,' sa Akima og syntes egentlig at Aksel virket altfor sympatisk til å være en kaldblodig sjokoladebolle-tyv. Aksel nikket og smilte og mumlet noe om bollebaking før han gikk sin vei.

Akima bestemte seg så for å spørre ut Mikael.
'Kan jeg stille deg noen spørsmål?' spurte hun med et smil.
'Jo da,' sa Mikael.
'Hvor var de i går kveld?' spurte Akima.
'Je-jeg so-sov som e-en ba-ba-baby,' stammet Mikael frem.
'Be-beklager sta-stammingen, jeg ha-har egentlig s-sluttet med d-det,' sa han unnskyldende.
'Det går bra,' sa Akima som bare fant stammingen sjarmerende.
'Hva er ditt syn på sjokoladeboller?' spurte hun Mikael så.
'Jeg syns de er interessante og fascinerende ting som jeg liker veldig godt å spise så vel som å lese om,' erklærte Mikael og Akima syntes det var litt rart hvordan han kunne stamme som bare rakkern av og til, men si kompliserte ord som 'fascinerende' uten problemer, men hun tenkte ikke noe videre over det. Dessuten visste hun jo egentlig ganske lite om hvordan stamming fungerte og hva som trigget det.
'Takk for svarene dine,' sa hun.
'Vær så god,' erklærte Mikael mens brillene falt nedover nesa på ham. Han dyttet dem på plass med en nervøs bevegelse og så gikk han en vei og Akima en annen. 'Hils poltergeistet,' ropte han etter henne og Akima nikket, ikke like overrasket over ord av den typen da.

Akima funderte, hvem var tyven? Hun hadde fem mistenkte, men hvem kunne det være? Dette var så mystisk at hun forsto at hun var nødt til å tenke nøye over det og eventuelt spørre ut folk på Facebook eller noe sånt. Og med denne tanken gikk hun til kafeen for å bestille en kopp kakao og bare generelt fundere litt over dette vanskelige spørsmålet.

Og her kommer du inn, kjære leser, hvem spiste Akimas sjokoladebolle? Var det Hans Lykke, Lilly Lykke, Anna Kristaversdottir, Aksel Wildenstein eller Mikael Nikolausen? Alle teorier mottas med glede og interesse, kanskje det er nettopp du som løser mysteriet?

4 kommentarer

Kristine

12.04.2009 kl.15:55

Åh, jeg er så elendig til sånne ting. Har sikkert å gjøre med at jeg aldri leser krim ellers. Alle har jo hvert sitt motiv for å ta bolla, men så er det jo greia med perla og. Likevel vil jeg ikke gjette Lilly heller, for det virker for åpenbart. På en annen side får jeg ikke det perlegreiene til å passe inn hvis noen andre skulle ha tatt den heller. Hmz...

Karoline

12.04.2009 kl.18:03

Vel, løsningen vil nok komme i det neste blogginnlegget mitt (og hvis det er noen trøst så hverken skriver jeg eller leser jeg spesielt mye krim ellers, men det er gøy å prøve å skrive påskekrim egentlig). Og du viser god resonementsevne, uten at jeg skal si noe mer fra eller til... Ellers takk for kommentar ;)

imma?

12.04.2009 kl.23:45

Jeg haar veldig lyst til å si at poltergeistet tok den? :DMenaltså, det med perla er jo veldig mistenkelig, men hun kunne jo like gjerne ha vært inne på rommet av en annen grunn (uten at vi trenger å gå i intime detaljer om denslags xD). Eller så kan en av de andre ha lagt perla der for å lede mistanken vekk fra seg selv. Og da er vel det logiske at det er herr Hans, siden han er gift med Lilly, og derfor burde det gå greit å få tak i den perla. Han er dessuten den som virker mest ... følelsesmessig påvirka av sjokoladebollenes nærvær? xDEller så kan det være Mikael, siden han obviously stammer når han er ukomfortabel, og det tyder på at han lyver. Men hvor skulle han fått perla fra? Nei, jeg vet ikke, jeg.

Karoline

12.04.2009 kl.23:48

Interessante teorier, meget interessante :) Hm...Anyway, kommer løsningen sannsynligvis på tirsdag og ellers takk for kommentaren =0)

Skriv en ny kommentar

hits