Livet er fint, men Skippy dør

Livet er veldig mye finhet i grunnen. Det er bare tre dager igjen til Nanowrimo for eksempel og jeg er superklar, jeg har til og med funnet ut en måte å gjøre det relevant at to av de tre hovedpersonene har dilla på musikaler, det er faktisk viktig for historien. Hm... kanskje jeg en eller annen gang må gjøre Buffy-interesse veldig relevant for en historie ;) Jeg fikk mange kommentarer til det forrige blogginnlegget mitt (sånne ting gjør meg superhappy), jeg tror i dag kan bli en ganske fin dag og sjansen for å overtale mamma til at hun lager taco hjemme hos seg fortoner seg etter forholdene svært stor :)

Og så har jeg lest en bok og nå skal jeg poste min anmeldelse av denne boka som jeg likte godt, men som greide å være overfladisk og diger på samme tid. Jeg tenkte å avslutte dette innlegget med denne anmeldelsen som nok er en smule lang og så blogger jeg nok igjen på mandag, denne gang med et veldig Nanowrimo-fiksert innlegg, bare advarer =D

Tanker om «Skippy dør» av Paul Murray (hadde med illustrasjon, men da ble visst innlegget for langt så det må dere klare dere uten)

                                                          

Ruprecht Van Doren is an overweight genius whose hobbies include very difficult maths and the Search for Extra-Terrestrial Intelligence. Daniel 'Skippy' Juster is his roommate. In the grand old Dublin institution that is Seabrook College for Boys, nobody pays either of them much attention. But when Skippy falls for Lori, the Frisbee-playing Siren from the girls' school next door, suddenly all kinds of people take an interest; including Carl, part-time drug-dealer and official school psychopath.

While his teachers battle over modernisation, and Ruprecht attempts to open a portal into a parallel universe, Skippy, in the name of love, is heading for a showdown; in the form of a fatal doughnut-eating race that only one person will survive. This unlikely tragedy will explode Seabrook's century-old complacency and bring all kinds of secrets into the light, until teachers and pupils alike discover that the fragile lines dividing past from present, love from betrayal, and even life from death, have become almost impossible to read . . .


Slik beskrives boka «Skippy dør» på Goodreads og det var en av tingene som fikk meg interessert i boka, det faktum at det alt i tittelen røpes at en sentral karakter (Daniel «Skippy» Juster) dør. En annen ting var at jeg har vært smånysgjerrig på denne boka i flere måneder nå og at jeg har bladd i den i bokhandelen og likt enkelte dialoger veldig godt. Og da jeg omsider fikk lånt boka på biblioteket i norsk utgave (dette er en av de få bøkene jeg av uante grunner hadde mer lyst til å lese på norsk enn på engelsk) var jeg veldig fornøyd. Så begynte jeg å lese og de første 30 sidene elsket jeg så mye at jeg lurte på om dette rett og slett var en ny yndlingsbok. Men det ble det ikke og jeg tenkte å bable litt her om hvorfor og hvorfor det likevel definitivt var en fin leseropplevelse.

Grunnen til at jeg i begynnelsen virkelig nøt denne boka er at den har en virkelig god start, en sånn «sette inn post-it på omtrent hver side i begynnelsen fordi ting er så fint skrevet»-bok der man ler høyt til tider og tenker at man er verdens heldigste som kan lese en så kul bok. La meg bare sitere litt:

 

Dennis og Ruprecht kommer ikke så godt overens. Og det er ikke noe vanskelig å skjønne hvorfor, for to mer ulike gutter er det vanskelig å forestille seg. Ruprecht er evig fascinert av verden rundt seg, elsker å gå på skolen og kaster seg over utenomfaglige aktiviteter med stor iver, mens Dennis, en erkekyniker som er sarkastisk selv i drømme, hater verden og alt i den, spesielt Ruprecht, og har aldri kastet seg over noe som helst, med unntak av en høyst vellykket kampanje sist sommer for å fjerne første bokstav i alle forekomster av ordet «kanal» i Dublin og omegn, noe som resulterte i utallige gateskilt som forkynte DEN KONGELIGE ANAL, ADVARSEL! ANAL, HOTELL ANALEN OSV. For Dennis er ikke figuren Ruprecht Van Doren noe annet enn et svulstig sammensurium av dustete internetteorier og fremmedord snappet opp fra Discovery Channel.


Eller

Eventuelle Harry Potter-fantasier har det med å bli knust temmelig kvikt, da livet i Tårnet, en eldgammel bygning som for det meste består av trekk, er en høyst umagisk opplevelse der man er prisgitt gale lærere, plageånder, fotsoppepidemier osv.


Eller

Hvorfor skulle kjærligheten vike for virkeligheten, når den skaper sin egen virkelighet, så mye mer levende, der alt klinger i hjertets toneart?


Eller denne dialogen:

I lunsjpausen går de opp til kjøpesenteret for å finne en gave til Lori. Med alle pengene han har i lommeboka, kjøper Skippy den nest minste konfektesken. På veien tilbake sier Dennis, som har vært uvanlig taus i hele pausen: «Jeg har tenkt litt på det Robert Frost-diktet,» sier han. «Og jeg tror ikke det handler om valg i det hele tatt.»

«Hva handler det om da?» sier Geoff.

«Analsex,» sier Dennis.

«Analsex?»

«Og hva får deg til å tro det, Dennis?»

«Jo når du først ser det, er det temmelig innlysende. Bare se hva han sier. Han er i en skog, ikke sant. Trær? Stammer? Han ser to veier framfor seg. Og tar den de færreste velger. Hva annet kan det handle om?»

«Eh, en skog?»

«Å gå en tur?»

«Følger dere ikke med i timen, eller? Poesi handler aldri om det det står at det handler om, det er hele vitsen. Og det er klart at Mrs. Frost eller hvem det nå var, ikke ville ha vært spesielt fornøyd hvis han hadde gått rundt og fortalt at han hadde tatt henne i ræva. Så derfor skjuler han det på listig vis bak et dikt som for det uskolerte øyet bare handler om en kjedelig spasertur i en døll homoskog.»


Greia er at selv om boka noen ganger er litt grov så er den morsom og det er utrolig godt skrevet, i tillegg til at det føles ekte, det handler om kåte fjortisgutter på en irsk internatskole og det virker realistisk i språket fremfor å høres ut som en voksen forfatter som prøver å skrive ungdommelig. Og tidvis er det nesten like fint skrevet som i «A fraction of the Whole», noe som fra min side er et stort kompliment, så jeg liker Paul Murrays språk, humor og interessante dialoger.

 

Jeg liker også karakterene som Howard og Skippy eller Ruprecht og jeg liker settingen (av en eller annen grunn liker jeg veldig godt når bøker tar plass på kostskoler og liknende miljøer). Og jeg syns bokas historie er interessant og underholdende lesning hele veien.

 

Men det er noen problemer likevel. Da jeg begynte på «Skippy dør» så likte jeg den veldig godt, men den holder seg ikke like bra hele veien og noe av problemet er lengden. Dette er en murstein av en bok (716 sider i utgaven jeg leste) og den føles også lang. Enkelte lange bøker føles ikke så lange likevel, men denne gjorde det og det føltes som om jeg brukte veldig lang tid på den (selv om ni dager egentlig ikke er så lang tid i den store sammenheng). Og videre, og nå høres jeg skikkelig gammeldags ut og det er ikke meningen, syns jeg det er litt for mye rusmidler, skandaler og scener som er virkelig ukoselig lesning. Jeg føler også, og dette er kanskje bokas største problem, at ting ikke er helt gjennomført for folk dør og det er ung kjærleik og masse som skjer, men ingenting går ordentlig inn på leseren. Det blir mer en sånn bok som er underholdende og godt skrevet, men som likevel blir en litt overfladisk fornøyelse fremfor en sånn bok man virkelig berøres av og jeg føler at det nesten er litt synd for Paul Murray kan virkelig skrive og det bugner av potensiale, men det kunne blitt enda bedre og mindre overfladisk. Et siste problem er kanskje det med at veldig mange av karakterene i boka er ganske usympatiske, men det gjør ikke så mye.

Like fullt var dette en veldig godt skrevet bok og den er vel verdt å lese for den har underholdende dialoger, er tidvis morsom og tidvis sår, har enkelte karakterer man får veldig sympati for og har masse fint ved seg. Terningkast 5!

2 kommentarer

Kristine

29.10.2011 kl.22:50

Skal vurdere å lese den. Sjøl er jeg kjempefan av både rusmidler, skandaler, ukoselig lesning, Irland, kostskoler og fjortisgutter, så her bør det være masse snadder for meg. Men ja. Det får bli en gang det står litt færre bøker på vent i bokhylla mi.

Karoline

29.10.2011 kl.22:58

Hvis du liker alle de tingene så burde dette være direkte ypperlig lesning for deg ;)

Og jeg burde prioritere det jeg har stående i bokhyllene mine, men velger å prioritere biblioteksbøker =D

Skriv en ny kommentar

hits