Mordet på Agnete Ruud - del 1

Heisann! En ting jeg kjenner på nå er lettelse for i går var jeg veldig bekymret for ham her:

Dette er selvsagt verdens fineste hund, dvs. Snickers og en ting jeg ikke har fortalt så mye om er at Snickers har hatt en del problemer i det siste og at mamma var redd for at det gikk mot slutten for Snickers sitt tolv og et halvt årige liv. Og så var hun hos veterinæren med ham i går og det ser ut til at alt vil gå bra. Snickers vil riktignok måtte gå på medisiner mot kraftig øreverk og benproblemer og gå korte turer og ta det med ro en del (noe Snickers ikke er så flink til, han er mer valpete og leken og elsker kos og sånt) en stund, men han vil være en del av livet mitt en god stund til. Og da blir man enormt lettet og livet føles ekstra overkommelig. Snickers <3

Forøvrig har jeg fine planer for i morgen om lunsj på Peppes, tur på biblioteket og middag på restaurant så i morgen blir veldig fin =D

*

Ellers så er jeg glad for at det er helg og tenkte nå å poste del 1 av en innmari lang vinterkrimnovelle jeg har skrevet. Jeg har nemlig tenkt å skrive flere krimnoveller i år, ikke bare påskekrim, men flere andre krimgåter som kan postes på nettet mens jeg krysser fingrene for at det interesserer noen. Og nå kommer jeg til å gjøre slik jeg har gjort med krimhistorier de siste årene og det er å poste en del her og deretter poste et til innlegg umiddelbart med resten av historien siden Blogg.no har visse begrensninger for hvor lange blogginnlegg kan være. Så da blir det krimposting og så kommer neste innlegg om andre ting på mandag. Vi bables, god fornøyelse og håper krimmen faller i smak.

Mordet på Agnete Ruud del 1

 

Det skal være ballonger i kirka. Agnete Ruud har lite planer klare, men dette vet hun og det er at når hun dør skal kirken være full av ballonger, det og såpebobler. Ideelt sett vil jo Agnete være udødelig for det er så mye hun ønsker å få gjort, men nå er hun nesten seksti og skal snart bli mormor og da innser man hvilken vei det går. Og da går det jo an å få klart for seg noen små aspekter ved det hele, deriblant denne beslutningen. Det skal være ballonger.

Agnete Ruud aner ingen verdens ting eller tang om at ønsket hennes ikke vil bli oppfylt. Hun aner heller ikke noe om at helgen på hytta i vinterferien vil ende med hennes død, men det vil den. Den vil også ende med sjokolade. Agnetes sønn, Magnus, kjøper nemlig alltid sjokolade på bensinstasjon når han kjører hjem fra hytteturer. Men det er nok en annen historie som vi kan ta for oss senere.

*

Det er mørkt og stille da Akima ankommer hytta. Hun har blitt invitert i stand av å være en venninne av Miette Ruud, Agnetes eldste og for tiden ganske så gravide datter, og gladelig sagt «ja». Akima trenger uansett en pause. Mang en sak har hun løst i det siste og ikke har hun blitt stort rikere av dette. Snarere tvert i mot og skylden er januar. Alt kan januar, med sin husleie og NRK-lisens og ymse andre regninger ta skylden for. Januar med sin snø og tomhet og sitt bud om at desember med all sin selskapelighet og julekos er forbi og nå erstattes av hverdag og kjedsommelighet. Akima er i grunnen veldig skeptisk overfor hele januar. Litt på lik linje med hvordan hun er skeptisk overfor henholdsvis fotball, tyggegummi, skisport, likninger og å drikke Cola uten kullsyre. For øvrig er hun åpen for det meste.

Akima har tatt buss og deretter taxi for og nå hytta, noe som skyldes mangel på tilgjengelig sjåfør og mangel på lappen samtidig. Uansett har det vært en trivelig tur som hovedsakelig har blitt brukt til å lese, lese og deretter lese litt til. Men nå får bøker være bøker og tur være tur og hun går opp mot familien Ruuds hytte mens hun lytter til lyden av skoene sine mot snø og slaps, typiske ingredienser når februar skal tilberedes. I Akimas sinn føles denne lyden faretruende, men hun regner med at det bare er en bieffekt av storstilt detektivvirksomhet. Da er man var for det meste og de mest alminnelige lyder kan tolkes som tegn på fare. Omsider banker Akima frem en selsom melodi med hånden mot døra i bestemte bank som bidrar til trivelig åpning av døra. Det er Agnete som lukker opp og med en gang hun ser Akima lyser hun opp og virker med ett yngre enn hun er.

«Velkommen skal du være,» sier hun blidt og Akima takker, entrer og føler et deilig velbehag over dette at hun nå skal tilbringe en uke sammen med Miette, Agnete og ymse andre mens jobb skal bli skjøvet til side. Hun konkluderer med at denne uken vil bli super.

*

Siden det er kveld er hytta malt frem i skumringsnyanser, men om dagen er den brun og i tre. Og det er en fin hytte, en med terrasse og fin utsikt og en blomstereng foran seg som man om sommeren kan ligge på mens man observerer skyer som glir forbi. Hytta er nærmere skog enn vann, men det går i grunnen fint og det viktige og essensielle er i grunnen at dette er en hytte, den er trivelig og den inneholder syv personer som alle er klare for vinterferie og moro.

Agnete har seks gjester på besøk. Det er Miette, Agnetes eldste datter; en jente med blondt hår i musefletter som ofte virker langt yngre enn hun er og som for tiden er gravid, noe som gjør henne ekstra fnisete og blid. Videre er det Cornelius, en sjenert fyr av koreansk avstamning som er veldig høflig, men også veldig sjenert og usikker. Det er Agnetes sønn, Magnus, som er en selvsikker blond fyr som under den kjekke overflaten gjemmer en hemmelig lidenskap overfor karaoke og Magnus sin kjæreste, Kiara, som på sin side er treningsinstruktør (noe som av en eller grunn er særdeles åpenbart). Sist, men ikke minst er det Akima og Maria, Agnetes yngste datter og en litt merkelig og drømmende person som antakelig var et orakel i et tidligere liv siden hun ofte forutser ting før de skjer og liknende. Alle trivelige nok personer med egne rariteter som gjør dem unike og alle absolutt velkomne på hyttetur, en hyttetur som tolkes som ordentlig i gang da alle er på plass og klare for å spise middag; en ting som skjer sånn ca klokka syv på kvelden.

*

Mens de kjørte til hytta var Magnus i gang med en krangel med Kiara. Hun ville kalt det en diskusjon, men han visste bedre. Det hadde blitt en del slike krangler i det siste og de startet gjerne med en vanlig samtale som sporet ut og fløt over sine bredder og hen til det Magnus tenkte på som Krangleland. Og ofte dreide seg om pengespill. Magnus var god i poker, han var i grunnen god i det meste og i omtrent hele livet hans hadde flaksen vært å regne som status quo. I det siste hadde flaksen hans gjemt seg litt og nå skyldte han penger. Man kunne pakke inn denne sannheten i flere lag, krydre den med smakfulle krydre og pynte i vei med salatblader, men det forble like sant. Han skyldte penger etter å ha skrytt i vei av at han selvsagt ville slå dem ned i støvlene slik han hadde for vane. Helt til han nå for tiden altså ikke hadde det for vane lenger og pengemengden han skyldte virket mer og mer overveldende.

«Det er typisk, du tenker deg aldri om,» sa Kiara irritert. Kiara var kjennetegnet av blondt hår i hestehale og jobb som treningsinstruktør og sistnevnte var åpenbart selv når hun snakket om helt andre ting enn trening. Magnus var overbevist om at det handlet om hvordan hun pratet innmari raskt, men samtidig med en veldig klar og bærende stemme og vanligvis var stemmen hennes en av tingene han elsket mest med henne. Nå derimot var stemmen hennes mest irriterende, ikke minst fordi han motvillig innså at hun hadde rett.

«Det gjør jeg visst, dessuten pleier jeg jo å vinne, du kjenner jo meg,» sa Magnus og gliste kjekt mot Kiara.

«Jeg er helt for å spille spill, men kunne du ikke bare holdt deg til yatzy og brettspill og latt pengespill være,» sa Kiara med et sukk.

«Poker er mye mer interessant, da står det mer på spill og det elsker jeg,» innvendte Magnus.

«Likevel, jeg vil ikke at du skal havne i problemer, det er så teit,» sa Kiara og la hendene i kors med en sur mine. Magnus sukket tungt og så kjørte de resten av veien mot hytta i en vemmelig stillhet som kjentes trykkende som en vannkoker eller noe annet som blir en bedre metafor for stemningen når alt kommer til alt. Omsider nådde de hytta og tok begge på seg sine mest overbevisende «nei da, vi har ikke kranglet vi, livet er fryd og gammen»-smil mens de entret hytta, klare for noen dager med hytteidyll. Magnus satset på at alt ville gå bra siden det generelt føltes som om det måtte det.

*

De sitter ved bordet for å spise alle syv (åtte hvis man skal regne med det lille nurket inni Miettes mage) og maten ser særdeles god ut. Agnete har aldri vært noen meste på kjøkkenet, men akkurat spagetti har hun alltid vært veldig god på og da passer det jo ypperlig at det er nettopp det hun har disket opp med for anledningen. Nærmere bestemt er det spagetti med kjøttsaus ved siden av som alle forsyner seg av unntatt Maria som er vegetarianer og uansett ikke spesielt storspist av seg. Mens de spiser ender Miette opp med å stryke seg distrahert over magen sin i ny og ne. Kiara på sin side sender et og annet surt blikk i Magnus retning, men føler at hun er ganske diskret når hun gjør det og Cornelius noterer av og til små ting og tang i en notisblokk han har hatt med seg overalt under denne hytteturen. Akima selv smiler over hvor fint det er med denne pausen fra hverdagen, denne hytteturen der alt kan være ro og yatzy og veldig mange kopper kakao. Og slik går middagen unna mens alt enda er idyllisk.

*

Agnete satt på med Miette og Cornelius til hytta i en grå Toyota som tilhørte Cornelius. Egentlig hadde Cornelius alltid tenkt at han ikke var ment for å kjøre bil, men snaut to år tidligere hadde han våknet av en drøm der han døde fordi han ikke hadde lappen og resten var historie. Cornelius hadde siden blitt oppriktig glad i bilen han etter hvert hadde skaffet seg, en bil som het Otto siden det var helt logisk at en bil måtte ha et navn, og han var riktignok en sjåfør som andre hadde det med å irritere seg over siden han kjørte litt for sakte og veldig forsiktig som regel, men det fikk så være. Bilens navn skyldtes for øvrig at Otto var det samme baklengs, det føltes i grunnen essensielt med et palindrom på plass, særlig i og med at det var en Toyota og Toyota var et av de navnene som irriterte med å være nesten palindrom, men ikke helt på grunn av den ekstra A-en. Cornelius hadde flere ganger forklart hvor enerverende dette var til Miette og da hadde hun hatt det med å vise tydelige tegn på hodepine. Men Cornelius tok det med ro, de hadde vært sammen i fire år og skulle sikkert være sammen for alltid og da ville hun en dag forstå ham fullt og helt.

«Det blir en fin tur da,» sa han fornøyd.

«Jo da,» istemte Miette kvikt og Agnete nikket.

«Eller hva tenker du, Otto?» spurte Cornelius omtenksomt. Bilen svarte i grunnen ikke, men Cornelius visste at den var like klar for en hyttetur som ham selv om en hyttetur for en bil gjerne handler mest om å stå stille utenfor selve hytten. Det ville bli fint og kanskje ville han til og med finne muligheter til å skrive. Cornelius hadde nemlig ikke bare våknet en morgen og bestemt seg for å få lappen. En helt annen morgen noen år før det igjen hadde han våknet og bestemt seg for å bli en mannlig moderne versjon av Agatha Christie. Han skulle skrive krim og riktignok hadde han strengt tatt ikke skrevet så mye enda, men han hadde lest mye krim og skrev stadig ned setninger og karakterer som ville kunne være byggeklosser den dagen krimmen hans virkelig ville settes i gang. Cornelius hadde planen klar og dette ga ham en fin følelse og mens de kjørte videre, forbi gressende kuer og lappeteppeåkre var det som om hele verden var i balanse. Og balansen ville selvsagt ikke vare, men den var der akkurat da og det var det som betydde noe.

*

Under måltidet er Maria mentalt langt borte. Hun føler at hun i grunnen er det bortimot uansett og er overbevist om at hun egentlig hører hjemme et helt annet sted. For eksempel på en stjerne et eller annet sted i universet eller ved Saturns ringer eller kanskje på Månen. Og hele tiden mens hun spiser tenker hun på hvor bekymrende ideen om å være tett oppå seks andre personer i tre dager er. Det er jo trygt, de er jo familie og venner av familie og slikt, men likevel. Maria vil vekk, hun vil hjem, hun vil gjemme seg under et varmt teppe og bare være alene med seg selv og nå går ikke det an. Hun sukker. Dette visste hun jo om på forhånd, dette har hun jo i to uker forsøkt å lure seg selv til å tro at ikke er noe problem i det hele tatt. Hun trodde til og med at hun hadde klart det. Men det har hun tydeligvis ikke. Og rundt henne spises det spagetti og ingenting merker den gryende panikken Maria desperat prøver å skyve bort uten hell. Hun skulle bare ønske de var litt færre, da hadde det føltes lettere.

 

«Jeg skal bare sjekke noe,» sier Maria brått og reiser seg og merker et knippe granskende blikk i nakken mens hun går ut på verandaen. Det er kaldt, snøen dekker alt og hun ser pusten sin i lufta foran seg, pust hun tenker på som dragepust bare fordi hun liker drager. Hun tenner en sigarett, blåser røyksirkler som fascinerer henne på lik linje med universet og stjernestøv, minner seg selv på at alt hun trenger er å puste. Da er halve jobben gjort. Like etter går hun inn og da føles alt litt lettere.

*

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits