Mordet på Agnete Ruud - del 2 NB: Skal leses etter innlegget under dette siden det fortsetter en allerede påbegynt historie

Jeg vil altså presisere at dette innlegget inneholder del 2 av en krimgåte som begynte i innlegget under og at det altså er meningen at innlegget under leses først og deretter dette sånn om noen er forvirret. Her kommer resten av krimgåten om Agnete Ruud. Håper det fortsetter å være av interesse og at det er mange teorier angående morderen og slikt:

Mordet på Agnete Ruud del 2

Det blir kveld. Etter litt om og men har det blitt besluttet hvem som skal sove hvor (Miette og Cornelius på et soverom, Agnete på et annet, Magnus og Kiara i kjelleren og Akima har tilbudt seg å bruke sofaen når det blir sovetid) og det er som om alt blir mer håndterlig når slike beslutninger er avgjort. Klokken er dog bare snaut åtte på kvelden og å sove er langt frem i tid, nå derimot skal det spilles Yatzy. Der Magnus virker litt ukarakteristisk stresset over ideen om å spille noe så er Kiara veldig gira og sender et sånt glis som tydelig forteller at hun, hun har planer om å vinne. Ikke bare det, hun har tenkt å slå de andre så langt ned i støvlene at de ender opp i Kina og dette til tross for at ingen har støvler på eller med seg på denne turen. Akima merker seg detaljene. Smilet til Agnete over å ha familie og venner samlet med henne på hytta, Miettes barnlige entusiasme over å være fus, Cornelius måte å samle alle terningene i håndflaten sin og deretter riste på hånden i et snaut minutt før han omsider kaster mens han mumler «bli noe bra, bli noe bra» i håp om at terninger kan manipulere når det er hans tur. De er alle så forskjellige og likevel så like og nå deler de brus, snacks, en kveld og noen runder Yatzy og da er det verdens fineste ting. Agnete vinner første runden og Miette lyser opp i entusiasme.

«Supert, mamma, du er kjempeflink!» utbryter hun. Cornelius nikker.

«Fillern. Jeg må ha revansj,» sier Kiara frustrert og det blir flere runder. To runder til blir det for å være helt nøyaktig og Agnete vinner de rundene også mens Kiara virker mer og mer utilpass.

«Går det bra?» spør Akima i et stille øyeblikk etterpå mens Cornelius og Agnete rydder bort Yatzy-spillet og Kiara sitter for seg selv i sofaen med hendene i kors og en frustrert mine.

«Ja da,» sier Kiara og lar hendene sine falle langs siden i stedet. Så sukker hun.

«Jeg må bare beklage, jeg prøver å bli bedre på det, men jeg har veldig sterkt konkurranseinstinkt,» sier hun og Akima smiler.

«Det går nok bra,» sier hun og så går hun og setter seg i en stol borti et hjørne for å lese litt.

*

Det går mot kveld og Miette skal straks legge seg da Agnete spør om de kan snakke sammen. De går ut på verandaen og ser opp på stjernehimmelen, ser Månen som er en halvsirkel og delvis skjult bak skyene, finner Karlsvogna og ser at Orions Belte ikke har krympet i vaskemaskinen.

«Vi har en fin tur, har vi ikke,» sier Agnete og hun sier det mer som en konklusjon enn et spørsmål.

«Absolutt,» istemmer Miette kjekt.

«Og hvordan går det med?» begynner Agnete og presiserer hva hun mener med å stryke over Miettes mage som nå har båret på et barn i rundt syv og en halv måned.

«Å, det går kjempefint,» sier Miette og smiler stolt.

«Så bra,» sier Agnete, «jeg gleder meg veldig til å bli mormor.»

«Du kommer til å bli verdens beste mormor,» sier Miette tilfreds. De er stille et øyeblikk før Agnete får et litt bekymret uttrykk.

«Du vet at du kan spørre meg om hjelp når som helst med barnet?» spør hun og mens det høres ut som et ganske ufarlig spørsmål gjør det likevel at Miettes smil erstattes av noe hardt.

«Mamma, vi har pratet om dette, jeg vet at du vil være en god hjelp, men dette er mitt ansvar, mitt og Cornelius sitt og vi vil klare oss fint uansett,» sier hun.

«Likevel, jeg vil bare presisere det, du er jo ganske uerfaren,» sier Agnete omsorgsfullt og det er tydelig at Miette hører dette som «du vet jo at du er ganske barnslig og ikke klar for ansvaret» selv om det ikke er det som sies.

«Jeg er ikke et barn lenger, jeg kan klare meg helt fint uansett,» sier Miette og innser at hun der og da høres nettopp litt barnslig ut. Men moren hennes bekymrer seg for mye og tar henne ikke på alvor og det misliker hun. Miette vil bare at folk skal ta henne seriøst.

«Unnskyld, jeg sier så mye dumt, alt vil nok gå bra,» sier Agnete som merker Miettes irritasjon.

«Det går bra,» sier Miette med mildere stemme. Så går de inn, klar for den siste stunden før de skal legge seg.

*

Miette og Cornelius står og pusser tenner mens Miette i frustrasjon tar stadige pauser i pussingen for å irritere seg.

«Det er så teit at ingen tar meg seriøst, jeg kommer til å takle alt helt fint og at folk ikke bare skjønner det, erkeidiotisk,» sier hun.

«Du vil nok klare deg fint,» sier Cornelius omsorgsfullt, men han følger egentlig ikke med. I stedet følger han intenst med på speilet for å merke seg detaljer siden han føler at å være observant er essensielt. Det er faktisk noe av det viktigste når han omsider vil skrive krimromaner, dette kunne jo ha vært et åsted. Et ørlite øyeblikk er det en bitteliten del av ham som tenker at det nesten hadde vært litt fint om det hendte noe kriminelt bare for at det ville gitt god research, men han skyver bort tanken. Han vil jo egentlig ikke det og at alt er trygt og idyllisk passer ham best. Og med et smil fortsetter han å observere alt av detaljer rundt seg mens han pusser tenner og Miette klager litt videre over at ingen tar henne alvorlig nok.

Samtidig tenker Magnus en hel del på penger han skylder og hvor fint det hadde vært om man bare kunne fått litt penger sånn helt uten videre og Kiara ergrer seg fortsatt enormt over å ha tapt på Yatzy. Maria står ute og ser på stjernene mens hun røyker en siste sigarett for natten og krysser fingrene for at dette ikke er en sånn natt der hun ender opp med å gå i søvne (noe hun har det med å gjøre en del og da kan hun finne på de rareste ting) og Agnete føler at hun sa helt feil ting under samtalen med Miette og håper de finner ut av ting veldig fort.

Og Akima vet ingenting om alle de forskjellige tankespillene som er i gang på hytta, hun vet bare at det er fredagskveld og nesten leggetid og at neste dag er full av nye muligheter.

*

Agnete våkner plutselig. Klokka er snaut tre på natta og alle sover og hun vet at hun skal sove igjen selv ganske snart, men først skal hun tisse. Noen ganger er man jo nødt til det, sånn er det bare. Agnete lister seg ned trappa til kjelleren, er så stille som mulig for ikke å vekke Magnus og Kiara, og entrer toalettet. Så tar hun seg av det hun er der for å gjøre mens hun kjenner på hvor stille det er. Det er som om hele livet er satt på pause, som om verden har stanset og egentlig er det ganske fint. Nå er det som om alt er i balanse, som om alt er i vater rett og slett. Snart nok er hun ferdig og står og vasker hendene og etter at vasken er skrudd av sniker hun seg ut av rommet, gjennom kjelleren og opp trappen der en plutselig innskytelse får henne til å gå en rask tur utendørs, sånn rett ved inngangsdøra. Agnete har ingen planer om å være der lenge, hun vil bare kjenne på følelsen av å være en del av universet, se opp mot stjernehimmelen og tenke på at hun bare er en liten person på en liten planet og at alt er så stort rundt henne. Akkurat der og da føler hun seg veldig liten, men samtidig ganske så stor og på veldig mange måter temmelig essensiell. Agnete bestemmer seg for å gå inn om et minutts tid da hun hører en lyd. Et ørlite knirk i døren, et stille pust ut i luften, noen som kommer ut til henne. Agnete tar seg i å føle et snev av redsel som hun straks slår bort siden det er helt idiotisk å bekymre seg. Alt er jo trygt og idyllisk på denne hytteturen. Så snur hun seg og myser før hun ser hvem det er.

«Heisann, er det?» begynner hun og stanser brått da hun ser noe glinse til. En kniv.

«Hva skal du med?» rekker hun å spørre før det ender opp med å ha seg sånn at Agnete aldri mer vil ha muligheten til å stille spørsmål. Hun vil heller ikke ha muligheten til å få svar. Kniven stikkes fort inn i brystet hennes og hun faller fort sammen og med et raskt stikk til er det kort prosess. Så snufser personen med kniven trist over det som har hendt før personen går inn.

*

Det er en uendelig stille natt, krydret med stjernestøv og galaktiske fantasier, en slik natt man kan bli borte i, der man kan gi seg hen og være fri. En vakker natt er det og verden er dekket av snø og alt kunne vært så fint om det ikke var for at det ligger en død gammel dame ved inngangsdøra til en hytte som aldri vil få muligheten til å fortelle noen at hun ønsket seg ballonger i kirka. Ballonger og såpebobler.

*

Akima våkner først neste dag og er et øyeblikk forvirret på den klassiske måten folk vanligvis er forvirret i bøker når de våkner et annet sted enn de pleier. Det tar dog bare et snaut minutt før hun er helt med på notene og setter seg opp med et smil. En ny dag venter, nye muligheter og hytteturen med alle dens overraskelser. Akima er temmelig overbevist om at det blir en begivenhetsrik dag av det særdeles interessante slaget og gleder seg over det mens hun skifter fra pyjamas til dagens antrekk (rød genser, brunt skjørt og hun gidder ikke å dusje siden hun gjorde det morgenen før). Snart nok er hun kledd for dagen og sitter litt og leser foran en tekopp før det våknes på alle kanaler. Snart nok har Magnus og Kiara (som begge virker godt over gjennomsnittet trøtte), Cornelius (som skribler ekstra mye i notatboka si og tydelig er inspirert) og Miette og Maria også stått opp og entret stua og de planlegger å spise frokost snarest. En som dog mangler er Agnete og Akima går for å vekke henne og finner med det ut at Agnete slett ikke ligger på soverommet sitt. Rask leting fra alle parter viser at Agnete heller ikke er på badet, i kjelleren eller på verandaen og bekymringen sprer seg som en forkjølelse gjennom hytta. Sånn for moro skyld bestemmer Akima seg for å sjekke raskt at Agnete ikke har gått ut en tur og det er da hun kommer over Agnete. Agnete Ruud som ligger død foran inngangen til hytta og også er temmelig forfrossen etter å ha ligget der en del timer.

«Jeg har funnet henne,» stotrer Akima frem, Akima som har løst flere saker, men aldri blir vant til sjokket når noen er drept. Miette iler til døra og så kommer et skrik som gjennomborer hytta og får de andre til å komme til døra de og. Maria reagerer med å messe «håperjegikkehargåttisøvne» for seg selv mens tårene renner ustanselig, Magnus og Kiara virker mest sjokkert og Cornelius er trist, men virker også litt fascinert. Etter litt ringing etter dem man ringer når man finner noen man er glad i død foran inngangsdøra og ymse ting og tang (deriblant en frokost selv om ingen orker mat i særlig stor grad utenom Miette som føler hun må presse inn litt av hensyn til babyen i magen sin) er det tidlig ettermiddag og Akima bestemmer seg for å prate litt med de andre. Det er jo en ganske stor sannsynlighet for at morderen er en av de som er på hytta, særlig siden det ikke er noen tegn på innbrudd, og da må det avhøres. Akima innser med dette at hun ikke får noen pause fra detektivposisjonen sin likevel.  Men der og da er hun ikke mest opptatt av det. Mest av alt er hun bare intenst trist over at en hyttetur skal ende i tragedie og håper det er en himmel eller noe der Agnete nå har det bra.

*

Først prater hun med Magnus.

«Heisann, jeg kommer til å behandle deg som en hvilken som helst klient i en sak og må stille deg noen spørsmål,» forklarer Akima.

«Det går bra,» sier Magnus og prøver å gi inntrykk av at han har det bra, selv om han åpenbart er sterkt preget av det som har hendt.

«Hva gjorde du i natt?» spør Akima.

«Jeg sov. Ikke så godt, men likevel,» sier Magnus.

«Er det noe i livet ditt du gjerne skulle hatt som du ikke har?» spør Akima tankefullt.

«Litt ekstra spenn kanskje, men det er det,» svarer Magnus.

«Jeg skjønner,» sier Akima og tenker seg om før hun kommer frem til at hun ikke har noe mer hun lurer på.

*

Neste hun prater med er Miette og samtalen starter ganske likt som samtalen med Magnus. Den tar snart en egen vending da Akima stiller et spørsmål som Miette tydelig reagerer på.

«Har du hatt noen uoverensstemmelser med Agnete i det siste?» spør Akima.

 «Ikke noe jeg kommer på,» sier Miette snufsende før hun kommer på noe.

«Vi hadde en liten diskusjon i går, men det var bare fordi mamma ikke tok meg alvorlig nok, hun var usikker på om jeg var moden for ansvaret med å bli mor og det irriterte meg grenseløst. Jeg var en idiot, det var bare det,» sier Miette.

«Ikke for det altså, mamma var en idiot hun også, det må sies,» legger hun til før hun videre legger til, «unnskyld mamma, jeg mente det ikke, å som jeg savner deg.»

«Takk for svar,» sier Miette.

*

«Hva gjorde du i natt?» spør hun snart Cornelius.

«Sov og drømte om å være krimforfatter,» sier Cornelius drømmende.

«Krimforfatter? Har det vært en drøm lenge?» spør Akima.

«Noen år. Det er nok det eneste man tjener på det som har hendt, det er veldig god research angående hvordan man vil takle kriminelle hendelser,» sier Cornelius og blir så bekymret.

«Unnskyld, det hørtes litt fælt ut, jeg lover deg, jeg har ikke gjort noe annet enn å sove i natt,» sier han.

«Jeg skjønner,» sier Akima som har fått enda mer å tenke på nå.

«Jeg skulle ønske Agnete fortsatt levde, det er så trist at slike ting skjer,» sier Cornelius og Akima nikker. Det er veldig dumt og trist som bare rakkern.

*

«Du tror ikke det var meg vel?» spør Maria når det er hennes tur.

«Jeg tror ingenting spesifikt enda, hvorfor skulle jeg mistenke deg?» spør Akima.

«Jeg går i søvne,» forklarer Maria og utdyper, «og jeg finner på veldig rare ting i søvne.»

«Men da hadde det jo måttet bli et jomfrumord,» sier Maria like etter med fascinasjon i stemmen, en stemme som også er preget av at Maria har brukt mesteparten av dagen på å gråte.

«Jomfrumord?» spør Akima forvirret.

«Ja, politiet fant jo ut at hun nok var blitt knivstukket ganske fort og jeg har ingen kniv og da hadde det blitt litt som å bli gravid uten å ha hatt sex. Så et jomfrumord,» sier Maria og høres ut som om hun vurderer denne muligheten. Akima sender Maria et bekymret blikk som inneholder budskapet «du er veldig rar og jeg er litt redd for deg, nå skal jeg komme meg bort forsiktig» før hun reiser seg og sier at hun har hørt det hun trenger å vite. En del av Akima mistenker Maria en del basert på svarene hennes, men det kan ha handlet om Magnus sitt ønske om raske spenn eller Cornelius ønske om research til å skrive krim også, eller Miettes frustrasjon over å ikke bli tatt alvorlig. Akima gnir seg i hodet i usikkerhet før hun er klar for å prate med Kiara.

*

«Hva gjorde du i natt?» spør Akima.

«Jeg sov. Også drømte jeg om å få revansj,» sier Kiara.

«Revansj?» spør Akima.

«Ja, det er egentlig innmari teit av Agnete å gå hen og dø før jeg kunne slått henne i yatzy. Hun slo meg jo tre ganger i går,» sier Kiara og virker veldig frustrert over dette faktumet.

«Er du veldig opptatt av å vinne?» spør Akima.

«Opptatt og opptatt, man må jo være fokusert på å være den beste seg selv, det er det jeg sier hver dag på trening. Hvorfor være middelmådig når du kan være best?» sier Kiara før hun snufser.

«Jeg kjente jo ikke Agnete så godt dessverre, men jeg ønsket aldri at dette skulle skje, hun var veldig grei,» sier Kiara deretter og snufser en gang til før hun snyter seg.

«Takk for svarene dine,» sier Akima.

*

 

Akima tenker seg om og har ingen anelse om hvem som er morderen. Men det vet kanskje du, kjære leser?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits