Om James Franco spytter når han snakker, kameler og ymse andre finheter =D

Heisann! Det er tirsdag, påsken er over og livet er fint selv om jeg er litt nervøs for legetime med øreskylling i morgen (men jeg gjorde det en gang for litt over fire år siden og da gikk det kjempefint så det går nok bra i morgen og). Ellers gleder jeg meg over at å sjekke nettbanken i stad var mindre deprimerende enn forventet (jeg har brukt bankkortet mitt litt for ofte i det siste), jeg liker at jeg har fine planer til helgen (har sannsynligvis tenkt meg på kino på fredag og lørdag er det spillkveld og biblioteksplaner så yay) og jeg liker at jeg skrev en historie om å svelge kameler for noen dager siden som jeg ble veldig fornøyd med. Her er et utdrag sånn for moro skyld:

Det var andre uttrykk hun ikke forsto seg på, ofte fordi hun tendenserte mot å ta ting bokstavelig selv om det ikke var ment sånn. Og rent bokstavelig var hele tanken på å svelge kameler noe helt for seg selv. Hun visste sånn cirka hva det betydde og hun visste til og med at det egentlig hadde veldig lite med kameler å gjøre, men hun så det for seg likevel og noen ganger tok hun denne visualiseringen enda mer seriøst enn det meste annet, så for seg munnen som åpnet seg på vidt gap akkurat som man ble bedt om hos tannlegen. «Gap opp» og munnen som gjorde det, så vidt og bredt som overhodet mulig, og kamelen skjært opp i mange biter og dandert på et fint fat før en veldig stor gaffel førte hodet først inn i munnen. Kamelens hode som gled inn og ned, ble svelget helt, litt i stil med byttet til slangen i «Den lille prinsen» som voksne som ikke visste bedre trodde var en hatt, men hun visste at det var en slange og nå var mennesket hun så for seg som en slange, man kunne nærmest ane omrisset av kamelhodet utenfra. Og så fortsatte moroa med et ben, et til, så de to siste og deretter magen med de to puklene som kanskje fortsatt inneholdt vann, hun visste ikke om vann i kamelpukler tørket ut etter at en kamel var død og det spilte heller ikke noen rolle siden dette bare var noe hun så for seg for sitt indre blikk fordi hun ikke hadde noe bedre å finne på. Mennesket som svelget kamelen og mye mer kropp enn hva hun trodde var mulig og likevel gikk det og halen ble svelget til slutt som om den var et lite kirsebær på toppen av en sjokoladeis. Etterpå ble dette feiret med en heller storslagen rap av et kaliber en kunne skrive bøker om, musikaler til og med og åpne med et sangnummer ved navn «The rape of Doom» fordi musikalen var skrevet på engelsk av en som trodde det engelske ordet for rap var «rape» og ikke ante hvilke dyrebare konsekvenser denne misforståelsen ville ha. Musikalen ville skape skandale, det ville være forsidestoff på alle landets aviser og alt på grunn av en enkelt rap som skyldtes at man nok ikke burde svelge kameler i fantasien hennes heller.

*

Ellers er dette her veldig fint:

Det er fra Dance with the stars der de hadde Disney-kveld og så synger Auli'i Cravalho "How far I'll go" mens paret som danser er Simone Biles (superflink turner som vant masse medaljer under OL 2016) og Sasha og jeg tolker han som vannet hun (av temmelig logiske grunner) blir drevet til og ja, det er mye mer inspirerende å se på klipp fra amerikansk "Skal vi danse" enn å se klipp fra den norske varianten syns jeg. 

Denne dansen til "I'll make a man out of you" er også veldig stilig:

Og ellers har jeg begynt å glede meg veldig til Eurovision fordi det er under en måned til (Svala er min favoritt av de fire sangene jeg har hørt så langt) og forleden dag leste jeg ut denne boka:

Så nå tenkte jeg i grunnen å avslutte dette innlegget med min anmeldelse av denne boka og så kommer nok neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse:

James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug

Kenneth vokser opp i Skien, i en familie preget av hemmeligheter, en utagerende storesøster, en forknytt mor og en far som forsøker å holde det hele sammen. Det prøver også Kenneth, ved å få sin innesluttede mormor til å fortelle sannheten om det som en gang skjedde. Og ved å besverge virkeligheten gjennom å dikte historier og speide etter stjerneskudd. Men når noen sprayer «Kenneth er homo» på kinoveggen, har han ikke lenger noe valg: Han må ut og bort, først til Oslo og senere til New York, der han snart befinner seg i en virvel av hendelser.

Da jeg hørte om denne boka var jeg ikke umiddelbart så veldig interessert. Deretter leste jeg noen anmeldelser og hørte om hvordan det var mye popkulturelle referanser og da til viktige ting som Buffy og Disney og ble mer og mer interessert og det som endelig gjorde omslaget var da jeg bladde litt i denne boka og fant ut at Kenneth, hovedpersonen, hadde en «Magic Eye»-bok (dvs. en sånn bok med 3D-bilder der man må krysse øynene riktig for å se et bilde). Siden jeg har hatt flere slike bøker selv og å finne bildet i 3D-bilder, på lik linje med å kunne si alfabetet baklengs, er et sånt «talent» jeg er veldig stolt av selv om jeg aldri får bruk for det, likte jeg at det her var et essensielt aspekt i en bok og skaffet meg denne boka som påskelesestoff. Og det fine er at selv når man ser forbi aspekter som Magic Eye-bøker så er dette en bok som er og var veldig fin og absolutt verdt å lese.

For det første er det noe med å lese om folk som skriver og syns skriving er viktig som jeg ofte finner givende siden jeg liker å skrive selv. For det andre er denne boka full av popkulturelle referanser som gjør den til en gullgruve for alle som er født på 80- eller 90-tallet. Og ellers er hovedattraksjonen med denne boka rett og slett det at den er veldig sprudlende og fornøyelig skrevet.

Og greit nok så er temaet kanskje ikke det mest originale i verden og dette er ingen perfekt roman, men det er noen historier der alle småtingene som man kan kommentere på her og der bare gjør det enda mer sjarmerende. Jeg kommer ikke til å sitere i vei her, men det er mest fordi jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne siden denne boka er veldig siterbar og med et språk som engasjerer hele veien og er usedvanlig lekent og rått på en måte som fenger skikkelig. I tillegg liker jeg hovedpersonen, Kenneth, jeg syns det er morsomt at ekte personer dukker opp som karakterer i historien og ja, dette er rett og slett en bok som funker meget godt.

Og det er også en bok som føles viktig siden den tar opp temaer som homofili, utenforskap og dysfunksjonelle familier helt uten å virke som en temmelig pedagogisk episode av Under samme tak. Det er bare deler av en større historie som i fire deler viser fire viktige perioder i livet til Kenneth som gjorde ham til den han er når vi har lest ut siste side og er sånn «oi, er vi ferdig allerede, dette gikk alt for fort», fordi dette er en sånn bok som det er fint å holde på med.

Om jeg skal kommentere på noe så er det en del av meg som ønsker meg, om ikke en moral, så i alle fall en slags konklusjon på slutten av historier og det fant jeg ikke her. Samtidig så er jo det i seg selv ganske realistisk for livet har ingen rulletekst på slutten av en ny dag eller uke eller måned, det bare tar slutt og så er det noe nytt som begynner. Jeg føler ellers at det lille ekstra som virkelig gjør en bok til en magisk opplevelse mangler.

Dette var likevel en sprudlende og godt fortalt oppvekstfortelling som virkelig viser en ny forfatter som vil noe og som jeg gladelig leser mer av. Og igjen, de popkulturelle referansene, sårheten, det levende og kriblende språket som jeg koste meg så veldig med.

Terningkast 5!

 

5 kommentarer

Elena

19.04.2017 kl.12:24

Jeg synes tittelen på den boken var så artig da vi fikk den i bokhandelen. "James Franco spytter når han snakker". Hehe. Fikk lyst til å lese den bare fordi jeg liker James Franco. :p

Men etter å ha lest mange anmeldelser har jeg enda mer lyst til å lese den.

<3

Ha en fin dag!

Victoria

19.04.2017 kl.13:41

Elsket James Franco boka! Eikehaug er virkelig et stort nytt litterært fenomen, håper han skriver mye fremover :)

Akima K. Montgomery

19.04.2017 kl.13:55

James Franco-boka var super ja, leser selv gjerne mye mer av Eikehaug, likte skrivestilen i denne boka veldig godt =D Ha ellers en fin dag selv, Elena og takk til dere begge for fine kommentarer :)

Kristine

20.04.2017 kl.11:29

Takk for en fin anmeldelse! Har lyst til å lese denne boka sjøl etter hvert, men det kommer sikkert ikke til å skje med det første siden jeg på generell basis er så treig til å få ut fingeren... Jeg er nok litt motsatt av deg når det gjelder slutter, rett og slett fordi jeg syns konklusjoner og denslags blir litt for påklistra og kunstig. Når det funker, er det selvfølgelig kjempebra, men ofte syns jeg ikke det gjør det. Litt mer åpne slutter etterlater dessuten mer opp til leseren, og for meg er det jo nettopp i møtet mellom leseren og boka at kunstverket oppstår, mye mer enn i bare boka i seg sjøl.

Akima K. Montgomery

20.04.2017 kl.13:12

Fint at anmeldelsen falt i smak og håper du får lest James Franco-boka etter hvert. Ellers har du jo for så vidt et godt poeng angående slutter, jeg bare pleier å like det best selv når de har i alle fall noen form for konklusjon i stedet for at de bare slutter (men så er jeg nesten aldri fornøyd med slutten på ting uansett generelt sett). Men jeg prøver å jobbe med det for jeg vet at jeg som skribent i litt for stor grad er preget av dette ønsket om å pakke en historie fint sammen på slutten i stedet for å stole på leseren og la slutten være mer åpen. Du har ellers rett i at en åpen slutt etterlater mer til leseren, det er et godt poeng selv om vi kanskje nok har litt ulike preferanser, men det er jo greit.

Skriv en ny kommentar

hits