hits

Phantom of the Opera på teater =D

Heisann! Det er torsdag, livet er fint og i går var en flott dag =D Og i morgen er det Oslo Kulturnatt og det blir trivelig det også. Ellers handler livet om bøker, fargelegging og å spille Nintendo og ja, jeg har det ganske fint i grunnen. Dessuten har stadige forsøk på å skrive resultert i at jeg tror jeg nå har tenkt å prøve å skrive en del historier om månedstrollene igjen fordi det er sånne karakterer jeg instinktivt vet mye om og liker å skrive om. Vi får se hvordan det går.

Her er for øvrig et bilde jeg tok i går:

Under det hvite kledet er lysekronen som er en sentral del av Phantom of the Opera og som jeg tok bilde av før forestillingen begynte. Og det er selvfølgelig Phantom of the Opera dette innlegget skal handle om siden jeg har skrevet en laaang og grundig anmeldelse av en forestilling jeg elsket såpass mye at jeg er kjempeglad jeg også skal se den igjen neste onsdag, dessuten har jeg skikkelig lyst til å bruke penger jeg burde spare i stedet på billetter til å se den enda flere ganger etter det igjen og fordi det var så magisk. Ååå, det var fint <3

Her er traileren for forestillingen:

Og da tenkte jeg å poste min anmeldelse av Phantom of the Opera på Folketeateret før neste blogginnlegg antakelig kommer til helgen. Vi bables og god fornøyelse =D

Phantom of the Opera på Folketeateret

Det er mye man kan kalle storslagent. Solnedganger, å se opp mot stjernehimmelen, å lytte til kraftig regn eller tordenskrall, men også ting som å entre en enorm bokhandel eller å entre et teater. Og sistnevnte føles litt ekstra storslagent når teateret er Folketeateret for det er noe med å gå opp disse trappene, noe med å være i disse staselige omgivelsene som gjør at man virkelig får Broadway-følelsen, så vel som følelsen av å være en del av noe større og viktigere enn seg selv. Alt dette og da føles det så riktig at det også er på Folketeateret man finner høstens desidert mest storslagne teateropplevelse.

Phantom of the Opera var først bok og har siden blitt flere filmer og også inspirert hele tre forskjellige musikaler. Det folk flest likevel tenker på når de hører Phantom of the Opera (og det med rette) er Andrew Lloyd Webbers versjon; en musikal som først hadde premiere i 1986 og siden har vært en enorm musikalsuksess både på West End og Broadway, i tillegg til mange produksjoner rundt om i verden ellers. Og nå har den endelig blitt satt opp i Norge og det har vært så verdt ventetiden.

Det føles nesten unødig å oppsummere historien noe særlig siden Phantom of the Opera er litt som med Super Mario eller Harry Potter. Selv folk som aldri leser barn- og ungdomsbøker har et forhold til Harry Potter, selv folk som er sånn «hæ, tv-spill?» har i alle fall hørt om Mario og når det gjelder musikaler så er Phantom of the Opera antakelig blant de første fem tingene noen tenker på når de hører ordet «musikal». Kort oppsummert likevel så er hjertet i historien her et slags trekantdrama der vakre, talentfulle og skjøre Christine dras mellom mystiske og enormt begavede, men også farlige Operafantomet og den heltemodige og dypt lojale barndomsvennen Raoul. Og så handler det om lidenskap, det handler om urovekkende hendelser på operaen i Paris og det er rett og slett en skikkelig gotisk og fascinerende historie som virkelig inspirerer.

Og det er så uendelig flott. Noen har tidligere kritisert Phantom of the Opera for å være mer overflate enn dybde fordi det man husker best gjerne er lysekronen og scenografien. Selv er jeg uenig for nei, det er andre musikaler som er skarpere karakterstudier og som kanskje gir mer rent teoretisk, men musikaler handler enn så mye om følelsen den gir og etter å ha sett Phantom of the Opera er det lite annet som føles like overveldende og imponerende. Dessuten føles kritikken om mangel på dybde særlig urettferdig når man tenker over musikken her; musikk som virkelig rommer det meste. Her er det øyeblikk som er direkte operatiske, så vel som øyeblikk som er mer rocka. Det er klassiske musikaltoner, det er sanger som beveger seg i et pop-landskap og ja i det hele tatt så er denne musikalen en lek med sjangre og det er da også et klart tegn på dybde. Og hadde det bare vært overflatisk så hadde det vært fantastisk likevel fordi scenografien her er scenografi som får hjertet til å blomstre, kostymene er fulle av detaljer og lysekronen alene er så blendende flott at man blir helt matt.

Og jeg liker hvordan jeg blir grepet av Eric (Operafantomets egentlige navn) sin historie og hvordan man skjønner fascinasjonen ved ham og delvis finner ham mer interessant enn Raoul, samtidig som Raoul her virkelig er en man heier på fordi han vil Christine så vel. En romantisk del av meg liker Operafantomet selv om han gjør masse som er veldig fælt fordi han pirrer fantasien, men Raoul er svært sympatisk han også og et mye tryggere alternativ. Og jeg liker hvor mye man får lyst til å gi Christine en klem, jeg liker hvor overdådig Carlotta er, jeg liker Madame Girys klokskap og Meg Girys omsorg overfor en god venn og ja, det er mye å like her.

Og samtidig, å fascineres av en historie, imponeres av scenografi, kostymer og lysekrone og overveldes av flott og variert musikalmusikk er ikke nok om ikke aktørene også overbeviser, men da er det fint å kunne si at ja, det gjør de.

Først og fremst har vi jo Espen Grjotheim som jeg jo har sett i tidligere musikalproduksjoner og visste at kunne synge, så vel som å spille med bravur, men som jeg likevel var litt usikker på fordi han virker så sympatisk og eksempelvis i We Will Rock You tidvis sang for pent, det ble litt for snilt på en måte. Men milde melkespann og matematiske mandolin så fantastisk han var i Phantom of the Opera, han var helt perfekt faktisk og jeg liker hvordan han fikk frem det menneskelige og desperate i Operafantomet-karakteren så godt. Videre er Mira Ormala helt nydelig som Christine og stemmen hennes er fløyel og stjernestøv og roser samtidig. Om noe så var det noen ganger jeg ikke fikk med meg helt alle ordene når hun sang, men det kan være vel så mye fordi jeg visste at hun egentlig er finsk og derfor hadde en klar bevissthet om at det kunne være øyeblikk der den norske uttalen ikke var helt perfekt. Og akkurat det med uttalen vil jo bare bedre seg utover i spilleperioden og er i så måte ikke noe stort aber. Og Carl Lindquist som Raoul sang også fantastisk og skapte en Raoul som ikke helt forstår alt som foregår med Operafantomet, men som virkelig elsker Christine og vil det beste for henne. Også her kan man av og til spore snev av aksent hvis man lytter nøye etter (Carl Lindquist er egentlig svensk), men det er bare småting og har ikke noe å si for hvor usedvanlig godt han spiller og synger.

I litt mindre, men fortsatt vel så viktige roller er det ellers mange høydepunkter. Solveig Kriglebotn er brilliant som operadivaen Carlotta og bringer etterlengtede doser humor inn i en musikal som ellers kan bli ganske mye hjerte smerte. Markus Bjørlykke er en fenomenal Piangi i noe som visstnok er hans profesjonelle debut imponerende nok. Jeg har vært fan av Jannike Kruse siden jeg første gang så Aladdin på VHS som syvåring og syns hun var en svært dyktig Madame Giry og jeg har blitt overbevist av Charlotte Brænna i alt jeg har sett henne i og hun overbeviste vel så mye nå som Meg Giry. Og så er det andre skuespillere jeg digger her som Trond Teigen og Hans-Marius Hoff Mittet og et fantastisk ensemble med flott sang og dans fra ende til annen så ja, alt er utrolig godt gjennomført her og jeg elsker det.

Og denne anmeldelsen blir visst litt vel lang og grundig, men jeg håper det går bra. Det er bare så mye å si om denne musikalen og mer bestemt denne produksjonen av denne musikalen, en produksjon som altså var skikkelig brilliant. Om jeg likevel skal kommentere på noe så var det noen steder (og det gjaldt ikke bare Christine og Raoul) at jeg ikke fikk med meg teksten helt, noe som ikke var noe stort problem for jeg forsto konteksten godt, men det er likevel verdt å nevne. Jeg har ellers aldri sett denne musikalen på teater før, men jeg HAR sett film med live-produksjonen i forbindelse med musikalens 25års-jubileum, så vel som filmversjonen fra 2004 og de inneholdt begge en scene på slutten av musikalen som ikke var med her og som jeg savnet litt, jeg syns i det hele tatt at slutten her var litt for brå. En tredje liten ting som ikke gjaldt selve produksjonen er at når man kommer inn i salen og skal gå for å sette seg så er det et lite trappetrinn ned som jeg så seks forskjellige mennesker nesten snuble i så jeg ville kanskje hengt opp en lapp på veggen og advart om det trinnet.

Med andre ord er det veldig få ting å kritisere og jeg syns også at hvordan historien ble fortalt rent dramaturgisk sett funket bedre enn med Folketeaterets produksjon av Les Miserables i fjor, her var det enda lettere å henge med uavhengig av hvor godt man kjente musikalen fra før føler jeg og det er et pluss.

Konklusjonen er med andre ord at Phantom of the Opera på Folketeateret er en fantastisk opplevelse som virkelig er verdt å kjøpe en billett til. Jeg ble i alle fall skikkelig overbevist og nøt hvert sekund for definisjonen av storslagent kan være så mye, deriblant altså denne musikaloppsetningen som var himla flott og fantastisk med nydelig musikk (øyeblikk etter øyeblikk med gåsehud), episk scenografi, ypperlig sang og skuespill, vakker dans, lidenskap i massevis, supre kostymer og om ikke det er nok så har vi også «Masquerade»-scenen i begynnelsen av andre akt som for meg var et klart høydepunkt, godt hjulpet av de fantastiske maskene. Og bare ååå, dra på teater da folkens, det er alltid en uendelig god ide!

Terningkast 6!

3 kommentarer

Amalie

13.09.2018 kl.18:06

Åååh, så høy! Jeg har akkurat bestilt meg billetter selv :D

Kristine

14.09.2018 kl.15:14

Aahhh, det er så herlig med sånne opplevelser! Er ennå ikke sikker på om jeg kommer til å ende opp med å se denne sjøl, men jeg må innrømme at jeg har ganske lyst. Maskerade-scena husker jeg også som et høydepunkt fra filmen fra 2004, og det er visst i denne scena i Folketeateret sin oppsetning at kostymene Jørgen har vært med på å sy er med.

Akima K. Montgomery

15.09.2018 kl.22:44

Jaaa, slike opplevelser er topp! Håper du får sett Phantom, Kristine og kult at det er i Masquerade Jørgens kostymer var med :)

Skriv en ny kommentar

Akima K. Montgomery

Akima K. Montgomery

33, Oslo

Bokorm, forfatterspire, musikalelsker, lyktestolpefan og generelt sett karolinsk person som ellers vil ønske alle lesere, nye som gamle, velkomne og håper at de har det koselig her i min lille verden av babbel <3

Kategorier

Arkiv