hits

Smakebit på søndag, Battle og ymse annet :)

Heisann! Det er søndag, sola skinner og livet er fint siden jeg har to supre planer i uka som kommer som gjør meg veldig tilfreds. Dessuten har jeg det generelt sett ganske fint for tiden når jeg ikke bekymrer meg for ting. Med det sagt så er det ganske bekymrende at jeg i morgen har siste dag i praksis hos Standard Festmagasinet der jeg startet i mai med et stort håp om at dette var praksisen som ville føre til jobb. Av ymse grunner så viser det seg at det dog ikke blir jobb og jeg kan ikke gå for mye i detaljer om hvorfor, men det handler ikke om meg, men andre aspekter. Og praksisen blir heller ikke forlenget og det er sistnevnte som bekymrer meg fordi jeg nå er på arbeidsavklaringspenger frem til 4. november og etter det tror jeg at jeg egentlig er nødt til å være i et tiltak for å få tiltakspenger fra Nav hvis ikke jeg klarer å få en jobb i løpet av de neste fire ukene. Og jeg søker jo jobber ivrig og jeg har faktisk et jobbintervju i morgen, men å få jobb har i mange år vist seg å være vanskelig, ikke minst fordi de fleste søknadene mine ikke blir besvart en gang. Jeg skal innrømme at det å ikke vite hva som skjer etter 4. november er et litt kjipt press.

I tillegg er jeg veldig frustrert over USA fordi Kavanaugh-saken er det nyeste eksempelet på at så mange med mye makt i USA er komplette idioter og virkelig fæle mennesker som gjør at jeg personlig tenker at om muligheten til å dra til USA faktisk hadde dukket opp så ville jeg ikke tatt sjansen på å benytte den så lenge Trump er president, da får det så være at jeg i verste fall risikerer å være 39 år gammel når jeg endelig får oppfylt drømmen om å se en musikal på Broadway. Og jeg skal ikke skrive mye om saken for jeg kjenner ikke alle detaljer og har ikke orket å sette meg inn i alt, men en grunn til at jeg alltid stoler på den som sier at han/hun har blitt overgrepet og ikke den som er beskyldt for overgrep er det essensielle aspektet at et overgrep bare føles som et overgrep av den som er offeret. Jeg tror ganske få som overgriper oppfatter det de gjør som et overgrep når de gjør det, for dem handler det om mangel på respekt for grenser og en oppførsel som de ser at mange syns er helt ok selv om den er alt annet enn ok. De tror de kan gjøre hva de vil uten at det skal ha konsekvenser og ser også at når det blir konsekvenser så omtales de det har konsekvenser for som ofrene for #metoo, som om det er f.eks. Kevin Spacey det er synd på, når han er bad guy. Og jeg skal ikke skrive et helt essay her, men jeg føler meg utrolig takknemlig for at jeg ikke har noen personlig #metoo-historie selv, ikke minst fordi alt viser at jeg ikke hadde hatt noen garantier for å bli trodd om jeg hadde hatt det.

*

Nok om det: her er boka jeg leser nå:

Det er "Dreadful young ladies" av Kelly Barnhill og den er veldig pen å se på med et skikkelig atmosfærisk cover og slikt. Og jeg liker boka også, en bok som er en samling noveller som alle hører til sjangeren magisk realisme sånn at virkeligheten møter det fantasifulle eller absurde. Med det sagt så er et aspekt ved novellesamlinger at man sjelden elsker alle novellene like mye og det er noen historier i denne boka som ikke overbeviser helt. Og jeg hadde egentlig lyst til å elske denne boka fordi jeg har elsket bøker av forfatteren før, men jeg bare liker den. Til gjengjeld så er det likevel mye som er veldig lett å like her og språket er riktig magisk og passende i Halloween-måneden oktober. 

Særlig elsker jeg dette og la meg sitere i vei:

"It was easy enough to lose a child by accident. To do so on purpose turned out to be nearly impossible."

og 

"A thousand bits of torn paper - each one bearing a tiny love poem, so smudged as to be illegible - gathered themselves into the silhouette of the dead boy, wavering hopefully in the shadows. A paper cowlick draped over a handwritten, hopeful eye."

Fine boka <3

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese :)

*

Ellers så lurer jeg på hva jeg skal skrive for Nanowrimo fordi jeg hadde en klar ide, men den faller litt i gjennom når jeg prøver å planlegge den og jeg må vite hva som skal skje i ganske stor grad for å klare å fullføre historier. Men det er fortsatt over tre uker til november så jeg regner med at det ordner seg ganske greit. 

Og så har jeg sett denne filmen:

Og nå vil resten av dette innlegget være min anmeldelse av den og så bables vi til uka :)

Battle

Av alle filmsjangre jeg liker så er dansefilmer kanskje det mest frustrerende å være glad i siden de bortimot alltid har så ekstremt formelpregede historier og beveger seg i et landskap som er så fullt av klisjéer at det blir oppriktig irriterende. Og samtidig så er dansingen så flott og det er ofte skuespillere som overbeviser både innen dans og spill og man ser liksom så godt hvor lite som hadde trengtes for å gjøre det mer interessant. Man har lyst til å elske dansefilmer for storyen også og ikke bare dansingen, men det skjer litt for sjelden. Med det sagt så er det veldig mye jeg likte ved Battle likevel.

Og greit nok: storyen er jente fra vestkanten danser moderne dans, men så blir faren slått konkurs og jente må flytte til farlige Groruddalen der hun møter gutt som danser hip hop og så oppstår det kjærlighet overfor både gutten og hip hop, men å nei, hun har ikke fortalt vennene sine eller den egentlige kjæresten om alt sammen og så faller alt sammen som et korthus og akk og ve, hvordan skal dette gå. Og jeg innser at jeg nå har oppsummert omtrent alt som skjer i filmen, men det er liksom en av de filmene som man like godt kan spoile fordi ingenting, ikke en gang dialogene overrasker.

Ser man forbi filmens største svakhet som altså er hvor frustrerende formelpreget den er så er dette likevel en film jeg ble veldig glad av og mye av dette skyldes Lisa Teige. For de fleste er Lisa Teige mest kjent som Eva fra SKAM (som for min del egentlig var den mest uinteressante av de fem i jentegjengen fordi jeg kunne relatere meg mer til de andre, men det er nå så) og fra SKAM visste jeg jo at hun var en god og overbevisende skuespiller. Her ser man at Lisa, som faktisk går på moderne-linjen på Kunsthøgskolen, også er en virkelig god danser. I tillegg har hun et fantastisk godt samspill med Fabian Svegaard Tapia som spiller Mikael og sistnevnte er nok en som har drevet mer med dans enn skuespill før, men han har et nærvær og en karisma som gjør at jeg håper han også kan synge siden han kunne vært fantastisk i den rette musikalen.

Videre er dansingen flott og mer enn det, denne filmen har nydelig fotografi av særlig Groruddalen (selv om det virker som om de har filmet mest rundt Ellingsrud, som er et av stedene i Groruddalen jeg kjenner minst) og soundtracket, mye preget av norsk hip hop, er fantastisk og perfekt valgt.

Og det er alt jeg likte så godt med Battle og følelsen av å ville danse mens jeg gikk ut av kinosalen som gjør at den formelpregede historien irriterer litt ekstra mye fordi det er så mye potensiale her og det føltes heller ikke naturlig med de konfliktene som dukket opp, men mer som om «jammen nå er det meningen at det og det skal skje så da skjer det».

Med det sagt er hovedinntrykket mitt likevel positivt og jeg heier i det hele tatt veldig på ideen om skandinavisk dansefilm og håper Battle inspirerer til nye historier i stil med denne som i enda stor grad frigjør seg fra klisjéene og tilbyr noe nytt.

Terningkast 4!

6 kommentarer

Bokdamen

07.10.2018 kl.17:21

Fint omslag. Boken kände jag inte till, tack för smakbiten!

Boklysten

07.10.2018 kl.18:00

Tack för smakbiten!

Lottens bokblogg

07.10.2018 kl.21:35

Tack för smakbiten och intressant inlägg

Akima K. Montgomery

10.10.2018 kl.22:11

Vær så god angående smakebiten :)

Susanne

10.10.2018 kl.22:16

Takk for smakebiten :)

Akima K. Montgomery

10.10.2018 kl.22:41

Vær så god :)

Skriv en ny kommentar

Akima K. Montgomery

Akima K. Montgomery

33, Oslo

Bokorm, forfatterspire, musikalelsker, lyktestolpefan og generelt sett karolinsk person som ellers vil ønske alle lesere, nye som gamle, velkomne og håper at de har det koselig her i min lille verden av babbel <3

Kategorier

Arkiv