A Simple Favor og ymse annet :)

Heisann! Fin ting: i dag fikk jeg sendt den første lønnsslippen for jobben jeg har fått hos Norsk Gallup. Og det er bare for november og på ingen måte noen spesielt stor sum, men likevel: penger og jeg har tjent dem selv ved å jobbe. Det ER jo veldig tilfredsstillende for så vidt. Ellers er det altså visse aspekter ved ting som skjer denne uka som jeg er litt skeptisk til (først og fremst fordi jeg har blitt vant til å ha tid til både skriving og Nintendo og alt annet jeg vil og onsdag og fredag blir litt håpløse sånn sett), men jeg skal prøve å tenke at alt går fint, dessuten blir helgen super uansett fordi teaterplaner og liknende koselig og kjekt 🙂 

Her er forresten noen høydepunkter siden det nå har vært finale i Dancing with the stars Junior (som jeg har fulgt med på inne på Youtube denne høsten). Først vil jeg dele den freestyle-dansen (fritt valg av sjanger og alt) som jeg likte best under finalen og det var denne dansen med Miles og Rylee fordi den var så gjennomført og super og Miles har et skikkelig kult soloparti underveis her:

Ellers var freestyle-rutinen til Sky og JT super (jeg tar meg den frihet å spoile at dette teamet vant) og jeg syns ellers at det er inspirerende at Sky, som er 10 år, allerede har en profesjonell karriere som skateboarder for hvor mange er noe som helst profesjonelt i så ung alder. Og ellers er dette en jul på stranda-variant av en dans som man blir glad av:

Ellers kunne jeg delt Mackenzie og Arianas freestyle-rutiner, men jeg tror jeg venter med det til en annen gang (dessuten er det en del av meg som syns Justin Biebers versjon av Little Drummer Boy som Mackenzie og Sage danset til er litt blasfemisk fordi det basically gjør den julesangen om til en pop/Rnb-låt med rap-elementer og jeg syns det er veldig feil behandling av den sangen).

Her er forresten trailer for filmen A Simple Favor:

Og nå tenkte jeg å poste min anmeldelse av denne filmen og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

A simple favor

Noen ganger tenker jeg at å ha samlet opp nok bonuspoeng på Kinopluss til en gratis kinobillett i kombinasjon med å ha lyst på popcorn er en mer enn god nok grunn til å dra på kino og derfor gjorde jeg det denne helgen. Og så endte jeg ganske spontant opp med å velge å se A simple favor bare fordi jeg er fan av Anna Kendrick og det lille jeg hadde lest fikk den til å virke som grei underholdning og fin ting: jeg likte denne filmen veldig godt.

Om man skal beskrive A simple favor som noe så er det nok en blanding av krim/thriller og komedie, noe som er en sjangerblanding jeg prøvde med stort hell i juni da jeg så Ocean 8 og som jeg med denne filmen fikk bekreftet at jeg kan kose meg veldig med.

Kort oppsummert så handler det om mammabloggeren Stephanie som får en elegant og mystisk ny venninne i Emily. Så tilbyr hun å gjøre Emily en tjeneste i form av å hente Emilys sønn fra skolen noen ganger og en gang hun gjør det så ender Emily opp med å forsvinne. Utover det blir dette en detektivhistorie med mange twister her og der som funket veldig godt for meg nettopp fordi jeg ikke ser filmer eller leser bøker med krimelementer så ofte og sånn sett lar meg overraske.

I alle fall holdt denne filmen godt på interessen min og ikke kun fordi Anna Kendrick og Blake Lively var supre i rollene sine, men også fordi dette rett og slett er en film med mye sjarm, godt hjulpet av et soundtrack som i hovedsak består av fransk musikk og at det er smart filmet og fotografert.

Og jeg liker at denne filmen balanserer krim, thriller og humor-elementene så godt og det på en sånn måte at jeg i hvert fall aldri helt visste hva som ville komme. Dessuten er det så tydelig at skuespillerne har kost seg med å lage denne filmen og ja, denne filmen var rett og slett veldig tilfredsstillende.

Med det sagt så er det selvsagt ting å kommentere, deriblant at twistene ikke egentlig er så originale hvis man analyserer dem i ettertid, dessuten er det mye her som er veldig lite realistisk rett og slett. I tillegg har anmeldelser jeg har lest gitt meg inntrykk av at balansegangen mellom krim/thriller og komedie ikke funker like godt her for alle.

Og likevel, for meg var denne filmen en fornøyelse og hvis man vil ha en lett, men likevel sofistikert og stilfull film med godt skuespill og masse sjarm så er dette et fint alternativ.

Terningkast 5!

Om ditt og datt og teaterdiskusjoner :)

Heisann! Det er lørdag og jeg burde egentlig skrive dagens kapittel av julekalenderhistorien min for å få lov til å spille Nintendo av meg selv, men jeg tror jeg tenkte å blogge først så her er jeg, heisann!

Og yay, livet er ganske fint selv om neste uke muligens vil by på litt mindre tid til skriving og Nintendo enn ønskelig (fordi teit kurs jeg er påmeldt som gjør at basically hele onsdag og fredag forsvinner) og ymse andre små frustrasjoner. I hovedsak har jeg det skikkelig fint, godt hjulpet av magiske små mirakler som at jeg har vunnet to konkurranser denne uka: det ene er fire billetter til Rettstridig Forføyning på Oslo Nye Teater lørdag 15. desember (her kan det nevnes at to av billettene brukes av meg og mamma, men hvis noen leser dette og er i Oslo og har lyst på en eller to billetter siden jeg altså vant fire billetter så er det bare å si fra raskt, evnt. sende meg en melding hvis vi er venner på Facebook) og det andre er to Norgesbilletter som kan brukes på kino (jeg anser det som ganske sannsynlig at disse fribillettene vil brukes på Sonja Henie-storfilmen og den nye Spiderman-animasjonsfilmen fordi den har fått så fantastiske kritikker visstnok og jeg elsker animasjonsstilen som er helt unik) fremover. Å vinne konkurranser er alltid kult =D 

Forøvrig hva angår kino skal jeg se A Simple Favor i dag (fordi jeg hadde samlet opp nok bonuspoeng til en gratis kinobillett og dessuten er det kule skuespillere og den hørtes underholdende ut) og 20. desember blir verdens beste av alle torsdager EVER fordi jeg da skal se førpremiere på Mary Poppins Returns som jeg gleder meg sååå mye til å se fordi det er en sånn film som jeg vet at jeg vil elske, dessuten kan jeg kose meg med soundtracket på Spotify allerede nå mens jeg venter. Fra soundtracket er dette allerede min favorittsang:

Denne sangen heter “(Underneath the) Lovely London Sky” og mens det hjelper at Lin-Manuel Miranda synger den, så ville jeg likt dette uansett bare fordi det er en så fin melodi og en sånn nydelig nostalgisk atmosfære som virkelig appellerer til meg <3

Ellers har tre av de syv bestilte underverkene jeg bestilte etter at jeg vant Nanowrimo kommet nå og de fire siste bøkene kommer nok til uka og ååå, denne måneden blir nok en skikkelig god lesemåned (holder på med bok nummer fem for desember allerede og vi er ikke en gang en tredjedel ferdig med desember, tjihi) og det er kult. Og jeg har rundet Pokémon-spillet til Switch allerede OG begynt ny fil siden jeg har flere brukere på Switch-en min, jeg skriver masse og jeg jobber litt og det går veldig greit det og. 

Før jeg avslutter dette innlegget har jeg en ekstra ting jeg vil kommentere, nemlig dette: https://www.nrk.no/kultur/teatere-i-ordkrig-om-_the-book-of-mormon_-1.14327599

Saken er kort oppsummert at Knud Dahl som er direktør av privatdrevne Folketeateret mener at Det Norske Teatret bør unngå kommersielle musikalsuksesser når de skal velge repertoar fordi de er statsstøttet mens Folketeateret på sin side er helt avhengig av billettsalg. Og selvsagt kan jeg forstå frustrasjonen til Folketeateret fordi de har mindre frihet når de skal velge hva de skal sette opp (jeg har tidligere irritert meg litt over at Folketeateret går for litt for safe musikalvalg, men det er jo fordi de må det for å være garantert at det selges nok billetter til at det går rundt) og det er nok vanskelig å drive teater privat selv om Folketeateret har hatt stor suksess de siste årene. Dessuten er det et faktum at teaterbilletter er litt dyrere på Folketeateret enn Det Norske Teatret fordi dette igjen er noe Folketeateret er nødt til for å nok inntjening. Med det sagt syns jeg likevel at Knud Dahl virker smålig her og han virket enda mer smålig på Dagsnytt Atten der dette ble debattert fordi fokuset hans er så feil og han argumenterte som om alt handlet om penger og ikke lidenskapen som burde ligge til bunns uansett hva man driver med.

For når det kommer til musikaler så er det faktisk Det Norske Teatret som kom først. De har hatt et stort fokus på godt musikkteater i over 50 år og en viktig forskjell ligger også i at de har et mål utover å underholde i form av at det er musikkteater på nynorsk. Så Det Norske Teater forvalter norsk kulturarv, i tillegg til å underholde med f.eks. Book of Mormon og det aspektet tenker ikke Knud Dahl på. Dessuten får Det Norske Teatret statsstøtte, men, som direktør Erik Ulfsby påpekte på Dagsnytt Atten, så brukes også alt til videre utvikling både i form av vedlikehold og ved interessante prosjekter som en ny scene i Groruddalen og egen utdanning for skuespillere med flerkulturell bakgrunn. Det Norske Teatret gjør så mye rent utover å underholde og det hadde vært helt feil om de ikke da også tilbød musikaler, selv om det skaper konkurranse for Folketeateret. Dessuten setter Det Norske Teatret også opp mye som ikke er musikaler i tillegg, mens de har tjent mye på Book of Mormon er det feil å si at den står for all inntjening og det aspektet føles det også som om Knud Dahl ikke skjønner.

Et aspekt er også det at om man ser og liker en musikal på et teater øker muligheten for at man ser en annen musikal og. Ikke bare hadde Oslo som musikalby vært langt fattigere om kun Folketeateret tilbød store musikalopplevelser, men jeg tror også Folketeateret ville fått problemer uten konkurranse. For jeg er ganske sikker på at mange som drar på Folketeateret kan ha sett en og annen musikal på Det Norske Teatret opp i gjennom, likt det og så tenkt at de vil se om det finnes andre alternativer og da kommet over Folketeateret, siden Det Norske Teatret har en lenger kultur for godt musikkteater er dette noe jeg anser som ganske mye mer sannsynlig enn det omvendte. Dessuten skulle jeg tro at man som direktør av et teater som Folketeatret først og fremst var glad for at folk så musikaler. Et annet aspekt er det at siden Folketeateret er nødt til å ha dyrere billetter for at det skal gå rundt så betyr det også at det ville vært mange som ikke ville hatt råd eller mulighet til å se kommersielle store musikaler om Folketeateret var alene om å sette det opp og jeg vil at alle skal ha muligheten til å se musikaler, ikke bare de aller rikeste (eller folk som meg som ikke er rike, men som sparer penger for å få med seg så mye musikaler og teater som mulig fordi å være på teater er det aller fineste de vet). Jeg vil bare at det skal være så mange musikalalternativer som mulig.

Og for min del skulle alle teatre fått statsstøtte og alle midlene de trengte for at det skulle gå rundt. Jeg hadde elsket om Folketeateret ikke var avhengig av billettinntekter og kunne valgt nyere musikalsuksesser som ikke er satt opp i Norge før og om Oslo Nye Teater kunne satt opp musikal neste år (noe de ikke skal dessverre) og om det var en haug med musikalopplevelser overalt i Oslo by, enda mer enn nå. Men så er det igjen dette aspektet ved at Det Norske Teatret også har et ekstra formål med å bevare nynorsken, forvalte norsk kulturarv og også å utvikle ved teaterstudiet sitt for flerkulturelle eller den nevnte scenen i Groruddalen som virkelig forsvarer statsstøtten deres. Folketeaterets mål om å gi Broadway-opplevelser i Oslo by er for så vidt et flott formål, men det virker ikke som om Folketeateret har noen mål rent utover å underholde og da kan man vel si at Det Norske Teatret ikke bare fortjener statsstøtten sin, men også så absolutt gjør sitt for å holde seg fortjent til den. Hvis teatre som er privatdrevne også vil ha sin bit av statsstøttekaka vil jeg se prosjekter, da vil jeg at de skal vise til at de har et større mål enn kun å underholde. For bare å underholde er et supert mål, men Det Norske Teatret er så mye mer enn bare kommersielle musikalproduksjoner, om noe så er det bare en bonus og utrolig snilt at man altså kan få det og!

Team Det Norske Teatret!!!

Djevelens Trekkspill og teite ting å bekymre seg for :)

Heisann! Fin ting jeg har i livet mitt nå:

Pepperkaker <3 Og de er veldig gode =D Ellers er livet fint fordi jeg faktisk har greid å skrive minst 1000 ord hver dag i over en uke nå (fordi trikset: du får ikke lov til å spille Nintendo før du har skrevet 1000 ord virker forbløffende godt) og jeg riktig koser meg med julekalenderprosjektet mitt. Dessuten har jeg fine ting å lese på og jeg venter riktignok fortsatt på de dumme trege bøkene jeg bestilte for to uker siden, men de kommer sikkert snart og da vil det være enda mer herlig lesestoff i livet mitt. 

Så det er mye i livet som er fint, men det er to ting som er teite og. Som en konsekvens av noe positivt (at jeg har kommet inn på et nytt Nav-tiltak som kan være ganske kjekt) er jeg meldt på et kurs som går over tre dager neste uke. Det kjipe med det igjen er dog at det kurset gjør at jeg er opptatt på denne kursgreia (som høres ut som et kurs jeg på ingen måte trenger) mellom 9-14 onsdag og fredag neste uke og onsdager og fredager jobber jeg 16:30-21:00 nede i sentrum nå så det betyr i praksis at jeg neste uke vil ha to dager omtrent uten noe fritid i det hele tatt. Og for tiden har jeg egentlig alt for mye fritid, men likevel. Jeg vil ha tid til å skrive og å spille Nintendo og, gaaah. En barnlig og irrasjonell del av meg håper akkurat nå innstendig på at han som skal holde kurset blir syk sånn at det blir avlyst. Og det går sikkert fint siden jeg bekymrer meg for det, dessuten så er det meningen at jeg skal drive med noe fornuftig som arbeidssøking eller arbeidspraksis når det ikke er kurs jeg er satt opp på og jeg har fritid på dagen uansett, men likevel. Det er teit. En annen teit ting er at jeg trodde det nye Nav-tiltaket ville gjøre at jeg fikk penger inn på konto temmelig snarlig, men den første betalingen der er ikke før 28. januar og jeg tjener riktignok 120 minimum i timen på jobben min hos Norsk Gallup, men det er likevel kun snakk om ni arbeidstimer i uka og selv de gangene det er bonus betyr det bare litt over 1000 kr uka. Så det er bra at jeg er omtrent ferdig med alt av julegaver siden kontoen min altså vil inneholde mye mindre penger enn jeg foretrekker enda en periode fremover hvis ikke jeg på mirakuløst og magisk vis finner flere jobber eller noe temmelig snart. 

Alt ordner seg, jeg bare er flink til å bekymre meg for ting. Men ååå, jeg elsker desember og jeg elsker pepperkaker og advent og at jeg har forhåndsbestilt billett til å teste Odeon Kino torsdag 20. desember da de har førpremiere på Mary Poppins Returns (gledermegsåmyeååå). Jeg vurderer også å dra på kino til helgen, men vi får se hva som skjer.

Og så var det film og grøt-førjulsarrangement på Humanismens Hus i går der vi så denne filmen:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av denne filmen og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Djevelens Trekkspill

En reise med vinden og musikken gjennom Colombia. Gjennom hele sitt liv har Ignacio Carillo reist fra landsby til landsby for å underholde som spillemann med trekkspillet sitt. Rykter vil ha det til at instrumentet er forhekset og en gang har tilhørt djevelen. Når Ignacios kone dør bestemmer han seg for å gjøre en siste reise og levere trekkspillet tilbake til sin gamle læremester slik at han aldri mer kan spille.

På veien treffer han Fermín, en tenåring som drømmer om å bli spillemann som Ignacio. Sammen tar de fatt på den lange reisen, til tross for at Ignacio ikke unner unggutten en ensom skjebne lik hans egen. 

Over er synopsis for denne filmen, en film jeg så fordi den ble vist på Humanismens Hus der de pleier å ha et arrangement i begynnelsen av desember der det serveres grøt og blir vist film. Selv var jeg spent fordi jeg aldri har sett colombiansk film før og dette antakelig ikke er en film jeg ville valgt å se selv, men det var interessant og jeg liker hvordan Humanismens Hus alltid velger filmer under disse arrangementene som gir meg noe nytt og annet enn det jeg er vant med.

Djevelens Trekkspills fremste styrke er stemningene og musikken. Mens musikken riktignok ikke er helt min type musikk, så fenger det og det gir filmen en klart personlig signatur som jeg syns det er fint å se. Videre er dette basically en road movie i ulike colombianske landskap og det gjør dette til en film som er flott å se på.

Det skapes dessuten gode karakterer her i både gamle og resignerte Ignacio og i unge og nysgjerrige Fermín som har ungdommelige spillemannsdrømmer. Og det er mye som er fint her, selv når jeg kjedet meg litt så var det fortsatt givende å se på med en sanselig og jordnær stil som sjarmerte.

Men som sagt kjedet jeg meg likevel litt og det handler om at jeg er litt utålmodig når jeg ser filmer og da er en film som Djevelens Trekkspill en film som utfordrer litt for det er langsomt og dvelende og krever litt mer tålmodighet enn jeg har opparbeidet.

Et annet problem dog er at filmen er for god og det høres litt rart ut. Men det handler om at jeg virkelig liker premisset om et trekkspill som kan ha tilhørt djevelen og personlig tror jeg at jeg hadde kost meg veldig om filmen hadde gjort mer ut av denne ideen. På sett og vis føles det riktig at dette er en mer realistisk film der det er et og annet snev av magisk realisme, men en del av meg hadde hatt det mer moro om filmen var mer sprudlende, urealistisk, dramatisk og dårlig på en underholdende måte fremfor god på en litt mer uengasjerende måte. Samtidig kan jeg vel strengt talt ikke kritisere en film for ikke å være det jeg har litt lyst til at en film med navnet «Djevelens Trekkspill» skal være, det handler jo mer om meg enn om filmen som sådan.

Uansett er dette en god film med mye musikk og fine stemninger og det var et i hovedsak forholdsvis positivt møte med colombiansk film så det er jo kjekt. Terningkast 4!

Smakebit på søndag og ønskeliste :)

La oss starte dagen med Sara Bareilles og sangen hennes Armor fremført på The Late Show with Stephen Colbert:

Jeg elsker denne sangen, så vel som det faktum at hun fremfører det med et band kun bestående av kvinner (girl power woah) =D 

Ellers elsker jeg at det er desember fordi det er en av favorittmånedene mine. Jeg elsker advent, jul, julekalendere (og julekalenderkonkurranser på nettet), pepperkaker, julestemningen og alt egentlig <3 Dessuten var jeg flink i går og har kjøpt basically alt av julegaver (det eneste som gjenstår er noen ekstra småting til enkelte, men det ordner jeg nærmere jul) og i dag skal jeg bake pepperkaker og jeg elsker å skrive på julekalenderhistorien min og ja, livet er så fint selv om jeg for øyeblikket nok har alt for lite penger på konto (men det vet jeg jo at er midlertidig fordi jeg får de første pengene for den lille jobben jeg har to dager i uka nå mandag 10. desember, dessuten vil jeg sannsynligvis være med på et nytt Nav-tiltak ganske snart som også vil bety tiltakspenger og da vil nok konto bli litt mer koselig å sjekke). 

Nå tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og i stedet for å dele noe fra boka jeg nesten er ferdig med (med diktsamlingen jeg leste ut på noen timer i går og den grafiske romanen jeg fullfører temmelig snart vil jeg for øvrig fullføre Goodreads-målet mitt om å lese 100 bøker i år, det er litt kult, alt jeg leser resten av året vil da være bonus), tenkte jeg å dele litt fra julegaven jeg kjøpte til katten Luna (fordi det er helt logisk å kjøpe julegave til en katt):

Det er boka First-World Cat Problems av ukjent forfatter og jeg så den på Outland i går og tenkte at ååå, her er det sikkert et og annet problem Luna kan relatere seg til. Og så var bildene så artige og bildetekstene så sjarmerende og jeg innser at hvis Luna er så smart at hun kan lese bloggen min så er det kanskje litt dumt å røpe hva hun får her, men jeg velger å ta sjansen. 

Her er to smakebiter:

Denne katten likner litt på en mindre og yngre versjon av Luna og ellers var dette veldig søtt. Derfor 🙂

Og dette scenarioet er jeg hemmelig overbevist om at faktisk har hendt Luna og er derfor en fin smakebit 🙂

Det var to smakebiter fra en av mine julegaver i år og sikkert ikke den mest interessante smakebiten i verden, men det er jo sjarmerende da, dessuten har jeg bare blitt mer og mer glad i katter de siste årene så yay!

Flere smakebiter er å finne hos Astrid Terese 🙂

*

Ellers har folk i familien min etterspurt julekalenderen min for i år så den tenkte jeg herved å dele på bloggen min. God fornøyelse og så kommer neste innlegg på onsdag antakelig siden jeg skal se Djevelens Trekkspill på førjulstreff på Humanismens Hus med grøt og film på tapetet på tirsdag (noe som blir den første columbianske filmen jeg ser ever så det blir sikkert interessant og noe jeg antakelig ikke ville ha sett ellers). 

Her presenteres ønskelisten min:

 

Juleønskeliste 2018

  • Penger!!!
  • Hockey Pulver, svenske sjokoladeboller og Tyrkisk Pepper Hot & Sour
  • Tegne & skrivesaker
  • Switch Mikro SD kort 128GB (fordi det er lite lagringsplass på Nintendo Switch-konsollen min og SÅ mange flere spill som kommer etter hvert som jeg vil ha plass til og mulighet til å spille)

Gavekort på

  • Billettservice (fordi musikaler jeg vil se er det masse av)
  • Kino
  • Platekompaniet (fordi filmer, spill og musikalcder)
  • Lindex (fordi fine klær)
  • Bokhandel (Tanum, Ark, Norli og Outland er noen ideer)

Billetter til

  • Ringaren i Notre Dame på Gøteborg Operan (fordi den settes opp helt til april i Gøteborg så jeg har ikke gitt opp håpet om å se denne enda)
  • Lazarus på Det Norske Teatret (fordi David Bowie musikal er nødt til å være ganske kult)
  • De Urørlige på Oslo Nye Teater (fordi filmen er sååå fin, dessuten utfordrer Oslo Nye meg til å se mer vanlig teater i mangel på musikaloppsetninger i 2019)
  • Sound of Music på Folketeateret (fordi billettsalget alt er i gang og jeg selvsagt behøver å se alle musikaler de setter opp på Folketeateret)
  • Trollmannen fra Oz på Chateauf Neuf (fordi det er en musikal som alltid sjarmerer)

Bøker

  • The Poppy War av R..F. Kuang (fordi jeg bestilte den på nettet og så fikk ikke Book Depository sendt den likevel av ymse grunner)

Filmer (dvd)

  • Love Simon (fordi jeg likte den veldig godt da jeg så den på kino i sommer)

Klær

  • Lange skjørt som går forbi kneet
  • Strikkegensere med sjarmerende motiv som man får lyst til å flytte inn i fordi de er så komfortable

Andre ting jeg ønsker meg som er litt dyrere og tidvis langt mindre realistisk

  • At London-turer kan bli en årlig tradisjon siden London-turen i våres var så fantastisk og musikaler og store bokhandler er fantastisk
  • Å dra tidlig på en lørdag siden jeg jobber fredager, bo på hotell en natt eller to til våren og så tilfeldigvis se Ringaren i Notre Dame-musikalen der
  • København eller noe annet koselig til sommeren
  • Å se Derrick-musikalen når den settes opp på Sola Kulturhus fordi det finnes onkler som er involvert i prosjektet
  • SD-kortet som ble nevnt tidligere fordi slike minnekort er uforskammet dyrt

 

 

Oppsummeringsinnlegg for november og andre fine ting :)

Heisann! Det er fredag og livet er fint selv om blogginnlegg om julekalendere ikke kommenteres og jeg er litt spent på om jobben jeg har fått onsdager og fredager vil gå like greit i dag som den gjorde på onsdag. Dessuten er jeg skikkelig fornøyd med seg selv fordi jeg begynte på julekalenderprosjekt etter at jeg vant Nanowrimo og nå har jeg skrevet over 40 sider og nesten 13 000 ord på kun en knapp uke og det har gått så lekende lett å skrive dem. Og riktignok innser jeg at ideen min om å lage Facebook-gruppe eller blogg der jeg kan dele prosjektet i desember kanskje vil ende opp med å frustrere mer enn glede meg fordi jeg vet få kommer til å prioritere å lese det uansett om det så er sjarmerende og koselig, men da vil jo muligheten være der på sikt. Ellers er jeg fornøyd med at jeg har lest veldig mye denne måneden, jeg har spilt masse Nintendo og jeg føler liksom at å finne tid til alt har vært mye lettere i det siste enn det ofte er ellers og det er fint. 

Her er en sang som på en måte er aktuell:

Dette er sangen “Almost nearly perfect” fra den britiske versjonen av Charlie og Sjokoladefabrikken-musikalen. Charlie og sjokoladefabrikken skal settes opp som musikal på Det Norske Teatret og jeg gleder meg selvsagt for dette må (innsett nynorsk fordi Det Norske Teatret) sjåast! Det eneste problemet er at denne musikalen er satt opp både i London og på Broadway og jeg har lyttet til musikalcder fra begge oppsetninger og der London-versjonen er sympatisk og nostalgisk så er Broadway-versjonen mer masete og energisk. Og jeg kommer jo til å kose meg uansett, men jeg håper personlig veldig at det hentes mest inspirasjon fra den britiske versjonen. Uansett blir det gøy selv om det ikke er en av de musikalene jeg ønsker meg mest å se på en norsk scene og jeg har ellers også veldig lyst til å få med meg Lazarus

For øvrig er denne sangen fra Mary Poppins Returns-filmen (som jeg gleder meg eksepsjonelt mye til) nydelig:

Den heter “The place where the lost things go” og Emily Blunt som synger er bare så utrolig flink =D 

Men da tenkte jeg å oppsummere november siden jeg ikke har tenkt å lese ut noen flere bøker og heller ikke rekker å se noen flere filmer innen desember. God fornøyelse og så setter jeg i gang 🙂

Oppsummering av bøker og filmer i november

BØKER

– Luisa now and then av Carole Maurel

Flott tegnet grafisk roman som forteller en fin historie. Terningkast 5!

– A hole new world av Pat & Jen Popular MMOs og med Dani Jones som illustratør

Fargerik og sjarmerende grafisk roman, men noe intern siden den er skrevet av noen Youtube-personligheter jeg ikke har noe forhold til og antakelig gir mer mening for følgere av dem. Terningkast 4!

– The Lost Magician av Piers Torday

Magisk og fin Fantasy-hyllest til Narnia-bøkene som har mange likheter med Løven, heksa og klesskapet, men likevel føles unik nok for så vidt. Terningkast 5!

– Leah on the offbeat av Becky Albertalli

Søt og fin ungdomsbok selv om hovedpersonen var litt irriterende og det var visse elementer som frustrerte litt. Terningkast 4!

– Det tynne sverdet av Frida Nilsson

Trøstende og veldig fint fortalt eventyr om dødsriket og slikt. Har noe tidløst ved seg som gjør at den nok kan bli en moderne klassiker. Terningkast 5!

– Less av Andrew Sean Greer

Fornøyelig, smart, søt og velskrevet, men bedre begynnelse og midtdel enn slutt. Terningkast 5!

– Starfish av Akemi Dawn Bowman

Nydelig og sår ungdomsbok om familie, kunst, kjærlighet og psykisk helse. Terningkast 5!

– I was born for this av Alice Oseman

Fin ungdomsbok av en forfatter som virkelig forstår unge og det hun skriver om. Terningkast 5!

– Mr Penguin and the fortress of secrets av Alex T. Smith

Fornøyelig og spenningsfylt om pingviner på eventyr og onde hypnotister og slikt. Sjarmerende illustrert og fortalt. Terningkast 4!

FILMER

– Nøtteknekkeren og de fire kongerikene 

Flotte omgivelser og fin musikk og atmosfære, men veldig lite nyskapende og litt for masete vri på Nøtteknekkeren-historien. Terningkast 4!

– The Princess Switch

Netflix-julefim/kjærlighetsfilm/to personer bytter plass-film som er forutsigbar som bare rakkern, men også sjarmerende og helt ålreit. Terningkast 4!

– Grinchen

Søt og julete animasjonsfilm som forteller Grinchen-historien på en måte jeg ble rørt og glad av selv om denne filmen på ingen måte er noe man trenger å se. Terningkast 5!

*

Og med det har jeg oppsummert november og er klar for desember, en måned der jeg vil ha innmari mye kult å lese på siden jeg snart får bøker i posten fra Book Depository. Neste innlegg kommer på søndag og vil forhåpentligvis bli ført i pennen av en Karoline som er ferdig(!) med julegavehandelen (som jeg etter planen skal gjøre i morgen). Ha en fortsatt fin november og så bables vi! 

Topp 5 julekalendere :)

Fine ting: denne uka skal jeg jobbe litt på onsdag og fredag, jeg har mål om å kjøpe omtrent alt av julegaver på lørdag og jeg skal bake sesongens første pepperkaker på søndag. I tillegg skal jeg fortsette å sende 1-3 jobbsøknader daglig, lese masse, skrive masse på julekalenderprosjektet mitt (jeg har skrevet 4 kapitler så langt og det har gått lekende lett og det er så herlig) og spille alt for mye Pokémon på Nintendo Switch. Og så kan jeg kose meg på kafé på rolige hverdager og fryde meg over Lansering av Våren 2019 på Det Norske Teatret i morgen (fikk nettopp mail om at jeg er blant de 50 som har fått billett til å se lanseringen i salen på Det Norske Teatret i morgen kveld, det blir sååå fint) og nyte at det er så mye å fylle dagene med av fornuftig og ikke fullt så fornuftig. Yay! Og jeg kan glede meg til bøker som jeg bestilte etter at jeg vant Nanowrimo kommer i posten, jeg kan glede meg vel så mye over at Stovner Bibliotek er nominert til Årets Bibliotek og jeg kan tenke ut hva slags prosjekter jeg kan ha i tillegg til julekalenderhistorien jeg holder på med i desember fordi jeg er overkreativ og bobler litt over for tiden.

Men siden det er under en uke til desember og jeg er veldig glad i julekalendere altså tenkte jeg nå å ha en liste (denne ideen til innlegg kan hvem som helst stjele i vei) over topp 5 julekalendere på tv og så ha med noen få ekstra kategorier som bonusmateriale etterpå. Det tenkte jeg like godt å sette i gang med nå 🙂

Topp 5 julekalendere på tv i vilkårlig rekkefølge og bonusmateriale

 

– Amalies Jul

Som et barn av åttitallet vokste jeg opp med julekalendere på Nrk i hovedsak og den jeg virkelig elsket var Amalies Jul. For jeg hadde jo likt julekalendere før og, men jeg elsket stemningen, jeg elsket karakterene her (og jeg så igjen Amalies Jul i forfjor og da var karakterene bare enda mer fantastiske) og jeg likte at det handlet om nisser og andre ting jeg liker. For øvrig er dette også den av julekalenderne om nisser som jeg liker best for Jul i Blåfjell kom litt for sent (og jeg har sett og likt Jul i Blåfjell i senere tid, men var ikke særlig interessert i den da jeg var 14) og Jul på Månetoppen har jeg fortsatt sett kun et par episoder av, men Amalies Jul kom først da jeg var 10 år og føltes på det tidspunktet skikkelig midt i blinken. 

– Nissene på låven

Den første julekalenderen jeg likte så godt at jeg kjøpte den på dvd (som jeg ikke har lenger, jeg tror den forsvant i ymse flytteprosesser) var Nissene på Låven, en julekalender jeg hadde helt dilla på i 2001. Jeg ble mer engasjert enn jeg burde selv om jeg visste at alt var humor og fiksjon og jeg var oppriktig lei meg på vegne av Asbjørn i forbindelse med ting som hendte i historien på slutten av sesongen. Og jeg tror litt av greia var at humoren traff meg veldig da jeg var rundt 16 år, dessuten likte jeg reality-konkurranse-formatet og hvor gode karakterer som ble skapt underveis. Jeg koste meg også med oppfølgeren fra 2011 og ja, dette var en av de tingene jeg i en periode hadde skikkelig sansen for og jeg tror ikke det ville gitt like stort inntrykk om jeg så det igjen nå, men det spiller heller ingen rolle.

– Julekongen 

En annen julekalender som virkelig engasjerte meg da den kom var Julekongen, som appellerte mye på grunn av Fantasy-stilen og hvor eventyrlig det var, dessuten var denne julekalenderen svært god på karakterbygging og da også hos karakterer som Peder som var veldig usympatisk i begynnelsen, men utviklet seg veldig etter hvert, ikke minst fordi man så godt så hvor det kom fra. Om noe så kan jeg i ettertid se at et problem med denne julekalenderen (rent utover at jeg nå har sett den såpass mange ganger at jeg er litt lei) er det at den er litt for lite julete. En del av meg elsker det, elsker at det er mindre nisser og mer fokus på figurer som av ymse grunner ikke gleder seg til jul fordi det føles mer ærlig på et vis, men om man hadde sett Julekongen og ikke visst at det var en julekalender så hadde det kanskje vært litt for lite tydelig. Samtidig setter jeg pris på at Nrk med Julekongen prøvde en ny vri som det fortsatt er mye å sette pris på med.

– Snøfall

For øyeblikket anser jeg Snøfall som bortimot perfekt, kanskje fordi jeg bare har sett kalenderen én gang så langt (men jeg har mål om å anskaffe den på dvd snart sånn at jeg kan se den igjen i år), men også fordi jeg også elsket teaterforestillingen basert på Snøfall som jeg så på Oslo Nye Teater (som til min store skuffelse ikke setter opp en eneste musikal neste år, men jeg er villig til å tilgi dem dette idiotiske valget). Snøfall føltes som en naturlig fortsettelse etter Julekongen for her har vi fortsatt Fantasy-elementer i massevis, men med Snøfall var det også en mer julete historie i at Selma er barnebarnet til Julenissen og slikt. Alt dette i en historie som var nydelig fortalt med godt skuespill, fine karakterer og mye som var sårt og sjarmerende og herlig. Dessuten elsker jeg den typen skurk som man finner i Snøfall, det er slike skurker som innerst inne egentlig bare er misforstått som jeg liker aller best, og jeg liker at alt løser seg så fint på slutten og at denne julekalenderen virkelig engasjerte meg da den gikk, kanskje fordi den var akkurat det vi trengte i det noenlunde kaotiske året som var 2016. 

– Olsenbandens første kupp

Det skal innrømmes at jeg fortsatt ikke har sett absolutt alt av Olsenbanden Jr-julekalenderen, men jeg har sett det meste og det jeg har sett syns jeg fortsatt er sjarmerende. Av og til er det litt gøy med sånne serier der de fleste voksne er håpløse mens barna er skikkelig smarte og flinke og Olsenbandens første kupp er et godt eksempel på en slik julekalender som funker finfint. For det er flinke skuespillere her, det er nostalgiske omgivelser og det er dessuten fine sanger (deriblant den jeg delte over) og masse sjarm som gjorde det til god underholdning. Og jeg har med det sagt et sterkere forhold til de andre julekalenderne blant de jeg har blant topp 5, men det er så mye her som funker og som gjør at jeg lett blir sittende og se på en og annen episode om denne sendes i en n-te reprise at denne fortjener en plass på lista selv om jeg ikke egentlig har noe sterkt forhold til Olsenbanden generelt sett.

*

Og nå til bonusmateriale der jeg skal dele ut prisen for mest overvurderte julekalender, julekalenderen jeg aldri forsto meg på og de to julekalenderne jeg burde ha sett, men så har jeg enda ikke det og jeg vet ikke når jeg får gjort noe med saken.

Den mest overvurderte julekalenderen er (trommevirvel) Jul i Skomakergata. Det er så mange som virkelig ELSKER Jul i Skomakergata og har et veldig intenst forhold til dette som julekalender og jeg kan forstå det litt for det er veldig mye nostalgi her og det er noe de aller fleste her til lands har et forhold til, men samtidig syns jeg alle som er sånn “denne burde sendes på tv hvert år, alle bør vokse opp med dette som julekalender” virker veldig gammeldagse om jeg skal være helt ærlig for sant og si så er ikke dette en julekalender som har holdt seg så godt og for mange er dette for kjedelig rett og slett. Dessuten kan man se denne julekalenderen på Nrk nett-tv og man kan kjøpe den på dvd så det er da nok av muligheter om man intenst og inderlig trenger Jul i Skomakergata i livet sitt. 

Julekalenderen jeg aldri forsto meg på var The Julekalender. Jeg husker at denne julekalenderen kom og at mange i klassen min var skikkelig fans, men humoren traff aldri helt hos meg og det lille jeg har sett opp i gjennom av klipp har heller ikke overbevist meg om at dette er noe jeg ville likt. Samtidig setter jeg likevel pris på at det finnes en julekalender som har fått kult-status og som traff noe hos veldig mange og jeg ser selv at denne julekalenderen skiller seg ut fra mengden og nok kan føles som en litt original vri, det er mer at for meg traff ikke denne og jeg skjønner rett og slett ikke greia helt og det må da være lov.

De to julekalenderne jeg burde ha sett, men som jeg ikke har sett er henholdsvis Jul i Svingen og Jul i Blodfjell. Sistnevnte skal sendes på Tv Norge i år så da kan det tenkes at jeg får gjort noe med saken for jeg liker krimkomedie-konseptet og jeg tror jeg kunne kost meg med denne julekalenderen, det er bare det at jeg glemte å se på når det gikk i fjor fordi det er vanskeligere å huske å se ting når det faktisk går på tv når man i hovedsak bruker Netflix og Nrk-ting er lett tilgjengelig på nett-tv mye av tiden. Jul i Svingen på sin side kom også litt for sent og appellerte ikke da den først gikk fordi jeg ikke hadde noe forhold til Linus i Svingen heller, men jeg har hørt positive omtaler i senere tid som har gjort meg litt nysgjerrig og det kan tenkes at jeg vil prøve å få sett en og annen episode etter hvert.

Og med det har jeg fått bablet litt om julekalendere som jeg håper var av interesse og så kommer neste innlegg om noen dager så da bables vi 🙂

Om Grinchen og julekalenderprosjekt og slike ting :)

Hei! Siden sist har jeg kommet i gang med julekalender (noe jeg vil komme tilbake til) og jeg har også funnet ut det magiske trikset som gjør at man klarer å skrive 1000 ord væffal hver dag. Om man bare beslutter at man ikke får lov til å spille Nintendo før etter at man har skrevet ca 1000 ord så går det så mye bedre å skrive siden jeg har så lyst til å spille Pokémon-spillet jeg kjøpte til Nintendo Switch for en uke siden og jeg vet ikke om det er den beste motivasjonen man kan ha for å skrive, men den virker jo godt så da er den nok lur nok 😉

Ellers har jeg et fint utvalg planer for neste uke og langt færre planer for denne helgen, men jeg skal i alle fall lese og fargelegge og antakelig dra ned til sentrum i morgen for å titte litt på julemarkedet i Spikersuppa og sånt. Og ååå, jeg fikk så julestemning av verden i dag for på Stovner var alt gress, alle trær og alle hustak dekket av frost og det så virkelig eventyrlig og glitrende ut. Med sol og rim var verden veldig fin i stad rett og slett <3

For øvrig liker jeg denne traileren veldig godt:

Trenger vi en “live action”-versjon av Løvenes Konge? På ingen måte. Elsker jeg hvor flott denne traileren ser ut og gleder jeg meg til å se denne filmen likevel? Ja!!! Dessuten minner baby-Simba meg om katten Luna og alt som minner om verdens fineste katt er pluss i boka spør du meg 😉

Her er for øvrig trailer for en ny Grinchen-animasjonsfilm jeg nylig så på kino:

Og her er min anmeldelse før jeg tenkte å bable bittelitt om julekalender-greier:

Grinchen

En ting som fascinerer meg med at den nye Grinchen-animasjonsfilmen er laget av Illumination Studios er at konseptet «person er negativ og litt slem og prøver å gjøre noe fælt, men så møter han et barn som får hjertet hans til å vokse og så blir han snill og så var han innerst inne egentlig det hele tiden» som Grinchen-historien har, basically er samme konsept som «Despicable me». Med andre ord forteller Illumination her en historie de strengt talt har fortalt før og det er ikke nødvendigvis noe galt med det, det er bare litt interessant.

Uansett, jeg likte denne filmen. Jeg så den på kino klokka 15:00 på en hverdag i en kinosal som utenom meg besto av to andre og koste meg selv om det på ingen måte er noen spesielt nyskapende historie. For de som ikke kjenner Grinchen-historien fra før så er det en av Dr. Seuss sine historier om en gretten grønn figur som avskyr julen og bestemmer seg for å stjele den, men så møter han et barn som tiner hjertet hans og leverer julen tilbake. Sånn sett er det litt som med «En julefortelling» av Charles Dickens, bare at her er et barn nok, noe som på sett og vis gjør Ebenezer Scrooge langt mer grinchete enn Grinchen selv siden Scrooge trenger hele tre ånder for å forandre seg. Men nå driver jeg med digresjoner. Poenget er i alle fall at en del av meg elsker julehistorier og hva angår jul så liker jeg klisjeene og blir rørt av enkle historier der alt løser seg til slutt.

Den delen av meg likte Grinchen-animasjonsfilmen veldig godt; en film som ellers er lett å like siden den er flott og fargerikt animert med en masse artige detaljer og fordi den er herlig rett frem og enkelt fortalt. Mange animasjonsfilmer er litt for overlessede og Illumination har tidligere vært litt syndebukker der, mye hjulpet av Minions-figurene deres som jeg liker godt selv, men som jeg skjønner at kan bli ganske slitsomme for andre igjen. Men Grinchen er mye mer enkel og grei og med en lengde på litt under halvannen time så føles det aldri for mye av det gode, i hvert fall ikke etter min mening.

Jeg liker dessuten Grinchen som karakter, jeg liker hvordan det er en fortellerstemme i ny og ne som forteller på rim, men helt uten at det er for mye der heller og jeg liker at det er julete og koselig og til å bli glad av.

Selv liker jeg dessuten denne filmen bedre enn Jim Carrey-versjonen selv om hans Grinchen-figur nok hadde en mer tydelig personlighet enn Illumination sin tolkning, bare fordi dette generelt sett er en mye mindre slitsom film.

Om man skal kommentere på noe så er det jo på ingen måte en film man virkelig trenger og det er heller ikke veldig minneverdig eller episk. I ettertid føler jeg også at soundtracket nok kunne vært bedre. Men jeg koste meg. Og jeg tror Grinchen her snakker veldig til alle som er ukomfortable i usosiale settinger og er mer innadvendte av seg, Grinchen her kan man i så fall kjenne seg veldig igjen i.

Fint animert og koselig nok med en fin julehistorie som er fornøyelig nok velger jeg å være litt ekstra snill og lander derfor på en svak femmer. Yay!

*

Men julekalender altså. Jeg prøver hvert år å skrive det, men det er bare et år jeg faktisk har fullført en julekalender-historie. Og likevel har jeg så lyst til å få det til så derfor. I år var min første ide en veldig sær ide om skapninger fra en annen planet som gikk undercover som gatelykter på vår planet og så var det en ond hersker og så var det voksne som ble forvandlet til levende pepperkakefigurer som kunne få motgift mot en milliard og så føltes alt det veldig overveldende og unødvendig komplisert, ikke minst fordi jeg mister piffen veldig fort når en ide er veldig sær. 

Så jeg fikk en ny ide og der har jeg nå skrevet to kapitler. Historien min nå, som jeg muligens deler på en Facebook-gruppe i desember selv om få har tålmodigheten til å lese tre, fire sider historie hver dag, bare fordi jeg liker å dele ting jeg skriver med andre, handler om en gammel heksedame som vil kurere sin egen ensomhet med en magisk lekebutikk der en person hver dag fra 1-24 desember vil finne den leken de trenger aller mest i verden. Og så handler det om personene hun gleder, om den gamle damen selv og kanskje om hvordan hun selv trenger å bli gledet og slikt. Så det er jo for så vidt ingen veldig original ide, men jeg koser meg så mye med å skrive om det og det føles så naturlig å skrive om disse menneskene som finner akkurat det de trenger aller mest. Og siden jeg ble ganske fornøyd med det jeg skrev i morges tenkte jeg nå å dele et lite utdrag som handler om da Doris Dormenfeldt finner leken hun trenger aller mest og avslutte dette innlegget med det utdraget. Så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse og så håper jeg utdraget (og resten av dette innlegget for så vidt) faller i smak 🙂

Utdrag fra julekalenderprosjekt 2018

Doris Dormenfeldt heter hun og hun hater navnet sitt. Hun hater generelt sett det meste, men navnet ville tronet veldig høyt på listen over hatede ting. Doris har en lang og spiss nese og kort krøllete brunt hår som svært få vet at faktisk er krøllete siden det vanligvis og også i dag er gjemt under en grå alpelue. Det som ellers kjennetegner Doris er nettopp det at hun alltid ser sur ut og der noen ser sure ut selv når de egentlig er i ganske godt humør, så er Doris sur og. Hun er sur på nyhetene fordi de aldri oppmuntrer henne, hun er sur på folk fordi folk går for sakte og spør for dumt og generelt sett er såpass håpløse at det skulle ikke vært lov en gang og hun er sur på livet fordi hun en gang var Doris på syv år som så en ballerina på tv og tenkte at det skulle være henne og så ble det aldri henne. Doris fikk ikke lov til å begynne med noen aktiviteter og i alle fall ikke noe kunstnerisk eller kreativt, dessuten var å få en karriere som danser for vanskelig så det var nok bedre å drive med noe tryggere og mer forstandig. Det er kanskje derfor Doris er korrekturleser i Sagaposten. Hun leser gjennom alt, retter skrivefeil med bravur og mens hun aldri tenker at det er særlig spennende, er det en del av henne som setter pris på å skape orden og gjøre at alt er grammatisk korrekt. Og det føles som en riktig jobb for henne, i den grad noe som helst er riktig for det er det jo lite som er. Og likevel. Doris ville vært den første til å si at hun ga totalt og fullstendig blaffen i alt kunstnerisk og kreativt og få ville betvilt henne om hun sa det, men en gang i blant har hun likevel på tv-en i den lille stua si og så er det noen som danser ballett og så stopper tiden. I den korte tiden dansen varer er det som om ingenting annet finnes og Doris øyne blir fylt av tårer. For det er det vakreste i verden, det er poesi i bevegelse, det er alt Doris ønsket å være og aldri var, det er så mye og så er det over. Dansen slutter, Doris ser seg forvirret omkring før hun ser at jo, hun er jo hjemme i stua si, alt er som før, veggene er like grå. Så tørker hun bort det våte hun kjenner i øyekroken som sikkert skyldes en eller annen form for allergi eller noe i samme nabolag og fortsetter å se på tv mens hun tenker at alt i verden er feil.

Og nå er Doris Dormenfeldt på vei hjem. Biblioteket i Saga har blitt meråpent sånn at man faktisk kan sitte der på søndager og Doris har, om ikke kost seg, så i alle fall fått timene til å gå med å sitte der og lese gjennom bøker med en notatbok ved siden av seg der hun har skrevet ned alle skrivefeil eller andre steder der hun ville brukt andre og bedre ord for å få frem budskapet. Nå skal hun hjem og lage seg tomatsuppe og finne en bok hun avskyr som hun kan lese i bare for å ha noe å klage over og det er da hun ser butikken. «Helgas vesle verden» som straks byr Doris oppriktig imot bare fordi den er ny og det er helt feil at noe som helst nytt dukker opp. Doris betrakter ikke utstillingen i vinduet, hun bare river opp døra og tråkker inn før hun sier med skarp og sterk stemme, «unnskyld, er det noen her, jeg har en klage.»

Ingen svarer. Doris sukker dypt og leter rundt i lokalet etter den eller de som jobber her da hun plutselig hører en liten lyd fra et bord like ved. Der står en eske som hun åpner før hun skjønner at det er en spilledåse. Det er plass til å ha ting i esken, det er speil og alt Doris ser er likevel noe annet; ballerinaen. Til musikken danser hun rundt og rundt og noe i Doris revner for ballerinaen likner henne. Det er en ballettdanser med kort krøllete brunt hår og hun danser og danser og Doris sitt hjerte føles som om det danser det og mens hun lytter til melodien og ser dansen, ser livet sitt slik hun mer enn noe annet skulle ønske at det var.

«Uhu.» Lyden fra en ugle vekker Doris fra drømmeverdenen hun var i og nå ser hun at det plutselig står en gyngestol i rommet der en gammel dame med en ugle på skulderen sitter og smiler mot henne.

«Oi, unnskyld, jeg må dra,» sier Doris og river seg løs. Hun begynner å gå mot utgangen, oppgitt over seg selv, da den gamle damen sier «stopp» og Doris av grunner hun ikke selv kan forklare stopper.

«Vær så snill, ta den,» sier den gamle damen.

«Hva da, spilledåsen?» spør Doris og rister på hodet, «jeg kan ikke det, dessuten er jeg alt for gammel for leker.»

«Jeg insisterer,» sier den gamle damen og Doris går bort til spilledåsen, åpner lokket og ser på danseren hun drømte om å være før hun tar på lokket igjen og løfter spilledåsesken.

«Tusen takk,» sier Doris.

«Bare koselig,» sier den gamle damen og legger til, «og det er kanskje for sent å få en karriere som danser, men det er aldri for sent å danse.» Doris rister på hodet, men ordene fester seg likevel.

Den kvelden bruker Doris den gamle pc-en som hun har bare fordi man trenger det av og til, og går inn på internett der hun søker på ballettklasser for voksne. Hun finner ut at de har ballettklasser der ingen forkunnskap behøves på Saga Kulturhus og ender spontant opp med å melde seg på et kurs på nyåret mens hun tenker at det sikkert kan avbestilles når nyåret nærmer seg. Der og da kan hun likevel dagdrømme om det og hun velger for første gang å lete opp en dansefilm på nettet. Den betrakter Doris mens tårene renner og hun får en følelse av å være som Grinchen som har et hjerte som er tre ganger for lite før det skjer julemirakler som får hjertet hans til å triple i størrelse. Det er jo bare en historie og Doris syns fortsatt at verden er teit og at det er nok av grunner til å være sur, men det føles litt som om hjertet hennes denne dagen har triplet i størrelse og når man går til sengs med den følelsen vil kanskje alt neste dag føles lettere.

*

Der jeg skriver om bøker jeg har bestilt som premie for å ha vunnet Nanowrimo =D

Heisann! Det er tirsdag og livet er fint fordi jeg kan kose meg med bøker og Nintendo og alt som ordner seg. For eksempel kan det se ut som om det har dukket opp en jobb og nå vet jeg riktignok ikke helt når jeg begynner i den og det er bare snakk om ni timer i uka i førsteomgang, men jeg er spent og vil selvsagt holde bloggen oppdatert når jeg faktisk reelt har kommet i gang. Av andre finheter har vi denne videoen;

Det er sangen “Cheering for me now” med musikk av John Kander og tekst og vokal av Lin-Manuel Miranda og det er som en Disneysk hyllest til New York og ååå, en dag håper jeg å oppleve New York for jeg tror det ville ha vært så perfekt for meg der =D

Men det som dette innlegget egentlig skal handle om er jo det at jeg i stad fullførte Nanowrimo-historien min, dvs. JEG HAR VUNNET OGSÅ I ÅR! Historien min endte opp på 51 084 ord og 206 sider og jeg syns ikke noen av disse sidene var spesielt godt skrevet, men det er jo heller ikke poenget med Nanowrimo. Det handler om å komme inn i en rutine og nå har jeg besluttet å sette i gang med å skrive en julekalenderhistorie alt i morgen (at jeg ikke aner hva jeg skal skrive om får så være) og så prøve å få skrevet minst 1000 ord på den hver lang så langt det går. Jeg har egentlig bare klart å fullføre en julekalenderhistorie før, men jeg må jo forsøke likevel 😉

La oss nå feire dette med denne dansen fra Dancing with the stars Junior bare fordi Miles og Rylee som danser er så flinke og sjarmerende og det i tillegg appellerer til karolinske interesser med å ha med både en benk OG en gatelykt:

Og så har jeg jo en fin tradisjon der jeg feirer å vinne Nanowrimo med å bestille bøker på nettet og etter visse dårlige erfaringer med Amazon så har jeg gått for Book Depository i stedet og der er det free shipping, det var Black Week-tilbud på alle bøkene og det endte opp med å koste 830(!) kr for åtte bøker, noe som er ganske rimelig i grunnen. Her kommer litt boktips i form av en liste over bøkene jeg bestilte:

Bøker jeg bestilte i forbindelse med Nanowrimo-seier

 

The Poppy War av R. F. Kuang

Dette er en Fantasy-bok inspirert av kinesisk historie som er debutromanen til en forfatter som fylte 22 år tidligere i år og altså starter forfatterskapet med 500 + sider om magi, militærskoler, guder og shamaner og mye mer i en bok som har et flott cover og rett og slett lyder veldig fascinerende selv om, eller kanskje fordi, den visstnok skal være veldig brutal med mange svært mørke og vonde scener. 

The Lady’s guide to Petticoats and Piracy av Mackenzi Lee

En av de aller mest fornøyelige og herlige bøkene jeg leste i 2017 var The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue og dette er oppfølgeren. Noen ganger trenger jeg ikke vite så veldig mye mer om en bok for å vite at jeg vil kose meg skikkelig =D

Ivy Aberdeen’s Letter to the World av Ashley Herring Blake

En av de aller fineste bøkene jeg har lest i år var Girl made of Stars av Ashley Herring Blake og dette er en bok av henne med en yngre målgruppe som handler om å være 12 år og føle seg usynlig i etterdønningene av en tornado, samtidig som man er forelsket i en av samme kjønn og prøver å forstå alle disse følelsene. Det kan være en veldig fin og skjør bok som jeg gleder meg til å lære å kjenne. 

Inkling av Kenneth Oppel 

Illustrert bok med 10-12åringer eller noe deromkring som målgruppe som handler om ting som en blekkfigur som blir levende og om å lage tegneserier og liknende. Jeg syns det hørtes fornøyelig ut, derfor 🙂

A Thousand Perfect Notes av C.G. Drews 

Debutromanen til Paper Fury (som jeg følger på Twitter og leser bloggen til jevnlig og sånt) og en bok som høres veldig interessant ut, dessuten elsker jeg coveret. Jeg satser på at skrivestilen her appellerer like mye som skrivestilen på bloggen til C.G. Drews (som selv er inspirerende fordi hun leser sånn 200 bøker på et år og skriver masse, masse bøker hvert år bare for sin egen del). 

What if it’s us av Becky Albertalli og Adam Silvera 

Med en tittel som er hentet fra en sang i musikalen Dear Evan Hansen og en kjærlighetshistorie om to gutter som møtes på et postkontor i New York, så vel som en visshet om at denne boka vil være full av popkulturelle referanser og da i stor grad referanser som har med musikaler å gjøre. Denne boka tror jeg kan være en sånn bok som vil føles som om den er skrevet for meg. 

Gmorning, Gnight! av Lin-Manuel Miranda og Jonny Sun 

Basically en samling inspirerende tweets signert Lin-Manuel Miranda med søte illustrasjoner signert Jonny Sun. Vil være koselig, oppmuntrende og inspirerende og man trenger ting som er de tingene 🙂

Hope never dies av Andrew Shaffer 

Nok et fantastisk cover og dette er visst en thriller/bromance-roman som i praksis er ren fanfiction om Joe Biden og Barrack Obama som slår seg sammen etter at Obamas presidentperiode er over og drar for å etterforske et mysterium. Det virket rett og slett som et konsept som kan være veldig artig så jeg gleder meg til å sjekke om antakelsen stemmer.

Og igjen: åtte bøker og hver av dem kostet kun ca 100 kr og det er dessuten bare max litt over en ukes ventetid visstnok, det ER jo ganske perfekt =D 

*

Men da har jeg litt annet å drive med som Wordfeud og Nintendo og slikt. Neste innlegg kommer uansett om noen dager så da bables vi og igjen, hurra for Nanowrimo og å ha vunnet det igjen 😉 Ellers er det bare å komme med ideer om noen har noen fantastiske ideer til julekalenderkonsept. 

Smakebit på søndag og andre kule aspekter ved tilværelsen :)

Heisann! Det er søndag, det er sol og livet er fint fordi jeg fant så mye fint lesestoff når jeg var på biblioteket (jeg skjønner på ingen måte hvordan jeg skal få tid til å lese alt jeg lånte og alt av bøker jeg har fra før, men det ordner seg nok og det er ingen regel som sier at man må rekke å lese alt man låner uansett) i går. Dessuten kan ting tyde på at jeg har fått en liten jobb og det er bare to dager i uka på kveldstid, dessuten venter jeg fortsatt på en mail vi skulle få før vi begynte så jeg er sånn sett ikke helt sikker på når første arbeidsdag er, sånn i tillegg til at det ikke er drømmejobben eller noe sånt, men likevel. Jeg skrev faktisk under en kontrakt på fredag og med tanke på hvor lenge jeg har søkt etter jobber uten hell så er jo det ganske fint. 

Ellers har jeg nå 46 000 ord på Nanowrimo og 5000 ord igjen før historien min er ferdig. Planen min er å sørge for å nå 50 000 på tirsdag 20. november sånn at jeg fortsatt har ca ti dager i november der jeg kan skrive minst 1000 ord hver dag, men da på en julekalenderhistorie i stedet fordi det er det jeg har lyst til å skrive nå. Og en veldig effektiv måte å få skrevet har vært regelen jeg har laget om at jeg må ha skrevet 1000 ord før jeg får lov til å spille Nintendo; noe som er ekstra motiverende nå. Jeg fullførte nemlig Grim Fandango torsdag kveld (det var stemningsfullt og stilig, men ikke noe jeg føler for å spille igjen) og så endte jeg spontant opp med å bruke alt for mye penger på Gamestop på fredag fordi dette:

Let`s go Pikachu til Switch <3 Og ååå, jeg elsker det og jeg vil spille det hele tiden fordi det er så herlig å spille Pokémon-spill igjen, dessuten syns jeg Pikachu er noe av det søteste i verden. 

Ellers hva angår tv-spill så bruker jeg alt for mye tid til å se alt av videoer om tv-spill på Youtube og da kom jeg over denne videoen i stad og det var skikkelig interessant:

Det handler om viktigheten av musikk i spill og mye av det som sies er jo egentlig opplagt, men det er fortsatt fascinerende og jeg har jo bare blitt enda mer glad i tv-spill etter at jeg fikk Nintendo Switch, det er så gøy.

Ellers tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

Who says you can’t run away from your problems? You are a failed novelist about to turn fifty. A wedding invitation arrives in the mail: your boyfriend of the past nine years is engaged to someone else. You can’t say yes–it would be too awkward–and you can’t say no–it would look like defeat. On your desk are a series of invitations to half-baked literary events around the world.

QUESTION: How do you arrange to skip town?

ANSWER: You accept them all.

What would possibly go wrong? Arthur Less will almost fall in love in Paris, almost fall to his death in Berlin, barely escape to a Moroccan ski chalet from a Saharan sandstorm, accidentally book himself as the (only) writer-in-residence at a Christian Retreat Center in Southern India, and encounter, on a desert island in the Arabian Sea, the last person on Earth he wants to face. Somewhere in there: he will turn fifty. Through it all, there is his first love. And there is his last.

Because, despite all these mishaps, missteps, misunderstandings and mistakes, Less is, above all, a love story.

Over er deler av synopsis for denne boka som jeg har funnet på nettet og det handler altså om en mislykket forfatter på nesten 50 som rømmer fra problemene sine med å begi seg ut på en reise rundt i verden. Og selv skaffet jeg denne boka fordi den hørtes fornøyelig og underholdende ut, men også fordi jeg tenkte at jeg ville føle meg veldig smart av å lese denne boka siden den vant Pulitzer-prisen som er en veldig prestisjetung literaturpris. Og altså, jeg liker denne boka veldig godt. Man kan lett relatere seg til den keitete og usikre Arthur Less, dessuten er dette en av de bøkene som rett og slett bare er bra skrevet, en sånn bok der språket flyter og alt føles riktig liksom. Og det er underholdende og smart og handler om skriving og kjærlighet, dessuten inneholder den en scene som jeg elsker ganske tidlig:

By the end, Arthur Less is in tears, sobbing in his seat, and he thinks he has been sobbing quietly until the lights come up and the woman seated beside him turns and says, Honey, I dont know what happened in your life, but I am so so sorry, and gives him a lilac-scented embrace. Nothing happened to me, he wants to say to her. Nothing happened to me. Im just a homosexual at a Broadway show.

I denne scenen er Arthur i New York og ser en musikal som ikke er spesielt god, men som likevel treffer noe i ham og som musikalelsker kan jeg relatere meg så godt til det for det er jo sånn for meg og. Eksempelvis så var oppsetningen av Annie som jeg så på Lørenskog i oktober egentlig ikke blant de bedre oppsetningene av Annie jeg har sett, det var en del med dramaturgien de hadde løst rart og jeg har hørt sangene fremført bedre i tidligere oppsetninger før, men så var det likevel nostalgien i møte med sanger jeg har elsket siden jeg var fem år og hvordan man merket spillegleden hos de som var på scenen og alt dette som gjorde at jeg ble rørt likevel. Så jeg forstår veldig godt hvordan Arthur Less har det i denne scenen; en scene som var øyeblikket da jeg liksom visste at ja, denne boka kommer jeg til å nyte <3

Her er noen smakebiter til:

Strange to be almost fifty, no? I feel like I just understood how to be young.”
“Yes! It’s like the last day in a foreign country. You finally figure out where to get coffee, and drinks, and a good steak. And then you have to leave. And you won’t ever be back. 

*

New York is a city of eight million people, approximately seven million of whom will be furious when they hear you were in town and didnt meet them for an expensive dinner, five million furious you didnt visit their new baby, three million furious you didnt see their new show, one million furious you didnt call for sex, but only five actually available to meet you. It is completely reasonable to call none of them.

*

It is a bad musical, but, like a bad lay, a bad musical can still do its job perfectly well.

*

Arthur Less has left the room while remaining in it.

*

Ja, jeg liker denne boka <3 Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Men da tenkte jeg å få ordnet litt med andre ting og tang. Neste innlegg kommer om noen dager og hvis alt går etter planen så vil det være et innlegg som feirer noe som starter på N og slutter på anowrimo 😉

 

Det tynne sverdet :)

Heisann! Det er torsdag, jeg har julebrus og det nye bankkortet mitt har endelig kommet, noe som føles som en skikkelig lettelse siden det er noe man ofte har behov for å ha. Ellers så er livet fint fordi jo da, jeg har alltids enkelte ting som bekymrer meg en del, men samtidig er det også en del spennende ting som skjer og utover det så er det så herlig med bøker man kan kose seg med og tv-spill som underholder (Grim Fandango er det jeg spiller mest for tiden og jeg må lete opp guider alt for ofte fordi det egentlig er et pek og klikk-spill fra 90-tallet der ingenting forklares og lite er logisk, men det er så stilfullt og sjarmerende og finfin underholdning uansett) og hvordan lørdag for eksempel kommer til å inneholde både biblioteket og spillkveld og det blir topp.

Hva angår Nanowrimo har jeg ellers nådd 40 000 ord og det er bra for veldig mye av historien min er i grunnen fortalt og nå har jeg lite planlagt og få ideer for historien, samtidig som jeg har skikkelig lyst til å begynne på andre skriveprosjekter som julekalender og slikt. Med det sagt så tror jeg ikke det blir noe særlig stort problem å skrive rundt 12 000 ord til for når jeg først skriver så skriver jeg om når de usynlige vennene historien min handler om vender seg til å være synlige og levende og mye av det skriver omtrent seg selv. Og riktignok har jeg funnet ut at jeg i år nok ikke greier å vinne på dag 16 slik jeg gjorde i fjor, men det har jo ingen verdens ting å si. 

Ellers så har jeg nå lest denne boka:

Og nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg antakelig på søndag. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Det tynne sverdet av Frida Nilsson

Når mammaen til Sasja dør, bestemmer han seg for å følge etter henne til Dødsriket. Dit får ingen levende komme, og Sasjas ferd skal vise seg å bli både innholdsrik og farlig. Underveis får han nye venner – venner som hjelper ham med det han har kommet for å gjøre: Overliste Døden.
For Sasja er ikke klar for å miste mamma, han skal hente henne tilbake. 

Over er synopsis for denne boka, en bok jeg først kom over på en bokhandel for noen uker siden og så tenkte jeg at å, den boka ville jeg lese fordi den var en illustrert barnebok av Frida Nilsson som skrev Ishavpiratene som jeg leste og likte skikkelig godt sommeren 2017. I tillegg leste jeg en meget positiv anmeldelse av denne boka i Dagbladet som fortalte at dette var litt som Astrid Lindgrens mer eventyrlige bøker og det gjorde at «Det tynne sverdet» bare fristet enda mer. Nok til at jeg anskaffet denne boka for cirka en uke siden og nå har lest den og funnet ut at denne boka er virkelig vakker.

Og mye av appellen ligger i konseptet for det er for så vidt ikke den første boka som handler om å reise til dødens rike, men det føles originalt og nyskapende likevel og særlig fordi dette er en bok som har barn og unge som målgruppe, men som likevel med respekt og fantasi behandler temaet døden, noe som er et vanskelig tema å forholde seg til uansett. Dessuten har en del av meg brukt de siste ukene til å være mer berørt av at Vera Micaelsen døde enn forventet for jeg kjente henne jo aldri, det var bare det at hun virket så levende i alt jeg så henne gjøre på tv da jeg vokste opp eller i ting hun skrev og det er noe med å lese om Sasja som drar til dødens rike som fikk meg til å tenke at hun (Vera altså) virker som et sånt menneske man kunne fått lyst å dra til dødens rike for å hente tilbake. Jeg vet ikke. Uansett vet jeg at denne boka føltes som en trøst og at dette er en av de bøkene som forteller om døden på en måte som gjør at jeg litt vil at å dø skal være som det tegnes opp mellom linjene her.

Og språket her. Det er vanskelig å komme med eksempler og på sett og vis så er det jo også mye med språket her som frustrerer siden det er veldig mange fyllord og en del som føles litt overflødig, men hovedinntrykket er likevel at denne boka har et språk som er lekent og herlig å være i. Og til tross for at det handler om dødens rike og alvorlig tematikk så er denne boka først og fremst håpefull og den hviler aldri for lenge ved de såre øyeblikkene, men fortsetter fortrøstningsfullt videre. Dessuten skapes det så gode karakterer her, Sasja særlig blir man jo oppriktig glad i og slutten er perfekt og ja, det er så mye fint i denne boka.

Med det sagt så er det en bok på over 500 sider som sikkert kunne vært kortet ned en del, dessuten er det som nevnt en del overflødige ting og tang her og mens språket så visst er nydelig så er det også en bok som er fortalt på en måte som gjør at man rett og slett får mer ut av denne boka om man er voksen og har et forhold til Astrid Lindgren og til døden i det hele tatt, jeg tror ikke denne boka vil funke like godt for de som den faktisk er skrevet for.

Og likevel. Døden i seg selv er ikke skummel, men tanken på at noen rett og slett ikke finnes lenger er det, tanken på at et menneske kan være fullt av liv og tanker og kreativitet og så bare ikke finnes lenger. Og det er en del av meg som er så glad for at denne boka forteller at man fortsetter å finnes likevel. Og jeg vet at denne boka er fiksjon og fri fantasi og et eventyr på mange måter, men det føltes så sant og nært likevel og en del av meg trengte denne boka.

Så ja, «Det tynne sverdet» er på ingen måte perfekt, men den er eventyrlig og trøstende og velskrevet og håpefull og noen ganger er det mest perfekte i verden å lese en bok som kan være alt det for deg.

Terningkast 5!