Heathers: The Musical =D

Heisann! Det er onsdag, jeg skal straks begynne planlegginga siden jeg skal gå Elvelangs i Fakkellys i morgen etter jobb og jeg har i dag utviklet ganske nye planer for denne uka i forhold til ting og tang, men alt ordner seg fint 🙂 Ellers så har jeg ikke skrevet så mye denne uka, men til gjengjeld har jeg planlagt en hel del når det gjelder oktobers skriveprosjekt og jeg har riktignok planlagt ganske lite i forhold når det gjelder novemberprosjektet, men det er tross alt en stund igjen til november. I tillegg har jeg rundet hoveddelen av Professor Layton-spillet jeg kjøpte for fire uker siden, jeg leser på en brilliant bok og jeg gleder meg skikkelig til neste gang jeg skal på biblioteket og låne massevis av finheter 🙂 

Men nå tenkte jeg å obsesse over min nyeste musikaloppdagelse og det er “Heather: The Musical”. Jeg var ikke helt overbevist av den ene sangen jeg hørte i våres, men så lytta jeg litt nøyere til de fire sangene som finnes på Spotify: Various Artists ? Heathers: The Musical (World Premiere Cast Recording) og ble fascinert, fant deretter resten av sangene fra musikalen på Youtube og har nå brukt de siste dagene til å lytte i vei og ha sanger på hjernen. Yay!

Anyway, denne musikalen er basert på filmen “Heather” som er en mørk komedie fra 1988 (som jeg så for en stund siden og syntes var veldig kul). Det handler om popularitet, high schoool, inneholder mord og mobbing og liknende “koselige” temaer og er en sånn film som blander satire, mørk humor og alvorlige emner på en smart og engasjerende måte og nå viser det seg at musikalen også er vel så god på dette. I alle fall, jeg likte jo filmen, men jeg liker musikalen enda bedre fordi hallo, musikal og fordi det er sykt fengende musikk med geniale tekster og gode melodier. Dessuten syns jeg flere av skuespillerne har kjempefine stemmer og da liker jeg særlig Barrett Wilbert Weed som har hovedrollen som Veronica og som gir seg helt hen til rollen sin på alle mulige måter. Det er så artig og stilig og fascinerende og nå skal jeg ta meg den frihet å poste de fem sangene fra denne musikalen som jeg liker best:

Heather: The Musical – fem favorittsanger fra denne musikalen i villkårlig rekkefølge

– Freeze your brain 

Her synger karakteren J.D. som er bekymrende dysfunksjonell på veldig mange måter og dette er det første i musikalen som hinter om det, samtidig som det også er en sår og utrolig fin sang om hvordan man bør numme all smerte med å gi en selv iskremhodepine av slush. Jeg vet ikke helt om det egentlig er et så veldig godt råd akkurat, men jeg syns denne sangen har utrolig fin melodi, kul tekst, er flott sunget og er genial rett og slett fordi det handler om slush og jeg er veldig glad i slush og ikke har lagt merke til det som tematikk i noen sanger før denne. Bedre sent enn aldri som de sier 😉 I alle fall, ååå <3

– Dead girl walking (reprise) 

I denne reprisen av en tidligere sang i musikalen (som jeg kunne ha postet i stedet, men denne versjonen er mer intens og har kulere tekst så derfor) er det nok en del spoilere å finne, men for meg gjør det ingen verdens ting for dette er er såå awesome og jeg elsker stemmen til Barrett Wilbert Weed særlig her, hun synger så fantastisk!

– My dead gay son

Det har blitt spredd et rykte om at to karakterer som dør i denne musikalen var homofile og deres homofile kjærlighet æres av foreldrene deres i denne sangen som jeg bare må sitere litt fra siden det er en enormt siterbar sang med masse artige høydepunkter.

They’re up there disco dancing
to the thump of angel wings!
They grab a mate and roller skate
while Judy Garland sings!
They live a playful afterlife that’s
fancy-free and reckless!

Altså alle sanger som har linjer som det der er automatisk pluss i boka i mine øyne og ååå, jeg kunne sitert hele sangen, men jeg skal la det være. Bare, ååå, lytt, denne sangen er veldig morsom og søt 🙂

– Seventeen

Denne sangen er sår og vakker og utrolig nydelig. Den er lett å relatere seg til, den er fint sunget, det er romantisk, men samtidig er det en mørke i alt sammen som gjør at det føles som om det ligger masse og bobler under overflaten, noe det jo for så vidt også gjør. Og jeg liker veldig godt den “we’re damaged, truly damaged”-delen som videre gjentar seg i flere sanger i denne musikalen siden det er en sånn typisk musikalting å ha deler som gjentar seg og slikt. Veldig fint 🙂

– Kindergarten Boyfriend

Denne sangen starter så søtt og nostalgisk og utvikler seg til å bli noe veldig nydelig og flott sunget og så blir det egentlig veldig forstyrrende når det etter hvert kommer frem at dette synges rett før karakteren Martha har tenkt å begå selvmord og slikt og uff, det er sånn sett litt creepy og bekymrende, men akk, likevel er dette en veldig, veldig fin sang som er sår og fin og herlig sunget av Julie Garnye.

Her: http://www.youtube.com/channel/UCfHZa14ah-X7M11_UPmycOA/videos kan man finne videoer med alle sangene i “Heathers: The Musical” med tekster til og de er alle vel verdt å lytte til siden tekster, menlodier og synging er flott fra ende til annen og det er ganske så underholdende. 

*

Men da må jeg ordne noen andre småting før jeg legger meg og så kommer neste innlegg fredag eller lørdag tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse!

Billy Elliot: The Musical =D

Hvis vi ser bort i fra “alvorlige” problemer i livet mitt som at alt for få kommenterer bloggen min for tiden, at jeg må jobbe sent på torsdag og det er noe jeg misliker sterkt selv om det teknisk sett bare betyr å slutte seks i stedet for fem (men akk, det føles så mye lenger og så blir jeg mer sliten etterpå, sukk) og litt lite morsomme planer til helgen sånn utenom å dra på biblioteket, så er livet ganske ålreit. Og ja, jeg vet at ingen av de problemene egentlig er problemer, de er heller små frustrasjoner, men derav anførselstegn 😉

Anyway. En fin ting er å planlegge skrivekonsepter, andre fine ting er å tegne, spille Nintendo 3DS, glede seg til kommende kafébesøk og slikt og nyte at det som regel er forholdsvis godt vær (selv om jeg begynner å innse at skjørt som så vidt rekker knærne muligens har utspilt sin rolle for i år om man ikke bruker strømpebukse og jeg er ikke helt der enda). Og ellers så har det jo vært en veldig trivelig helg med loppemarkedbesøk (som ikke resulterte i nye ting, men de betydde hjemmelaget hvetebakst og sjokoladekake og det var mest det jeg kom dit for), spillkveld på Humanismens Hus og TEATER!!! Jeg har sett Billy Elliott, ELSKET Billy Elliot og tenkte nå å poste noen Youtube-klipp fra utenlandske oppføringer av denne musikalen.

Electricity, denne sangen er så nydelig og det er så flott danset =D 

 

Dream Ballet <3 Musikk fra Svanesjøen i tillegg vøtt, ååå 🙂 

Og nå tenkte jeg å poste trailer for den norske oppsetningen på Folketeateret som jeg så på lørdag og har ekstremt lyst til å se igjen siden det var sååå fantastisk og så kommer anmeldelsen min og deretter regner jeg med at jeg blogger i neste omgang enten onsdag eller torsdag. Vi bables og god fornøyelse!

 

Billy Elliot

 

Av og til glemmer jeg at det jo faktisk finnes en dansefilm som både har flott dansing, godt manus og godt skuespill og det er Billy Elliot, en film som man nesten glemmer å tenke på som en dansefilm fordi den strekker seg lengre enn det og rett og slett like godt bare kan betegnes som en veldig god film. Og så ble denne filmen etter hvert musikal og jeg skal innrømme at av å lytte til musikken på cd så ble jeg aldri helt overbevist. Samtidig var det nettopp dette som gjorde at jeg bestilte billett helt tilbake i februar-mars der omkring da jeg leste at Billy Elliot: The Musikal skulle settes opp på Folketeateret. Erfaringsmessig er det nemlig de musikalene der jeg føler et snev av skepsis på forhånd som gjerne viser seg å være de sterkeste teateropplevelsene og Billy Elliot på Folketeateret var i så måte intet unntak. Kort oppsummert, jeg ELSKET denne musikalen og har intenst lyst til å se den igjen!

Det er midt på åtti-tallet i England, gruvearbeiderne er i streik og oppi alt dette har vi Billy Elliot på elleve år som sendes på boksetrening selv om han hater det. Etter en boksetrening forviller han seg inn i en ballettime og ender opp med å bli fascinert av det. Handlingen tar videre for seg Billys kamp for å få lov til å danse i kjølvannet av gruvearbeidernes kamp og viser hvordan Billys kamp på sett og vis er en mindre kamp i forhold, men samtidig vel så stor på sin egen måte. Dette er en musikal om å aksepteres, om å være seg selv og om å finne dette ene som er som elektrisitet for en for alle har noe slikt. For meg er det å skrive, når det flyter er det som om alt forsvinner og alt er magisk, for andre igjen er det musikk eller å male og for Billy er det dansen.

Billy Elliot er med andre ord en musikal med en sterk historie og en musikal som virkelig ga meg mye. Jeg ble så engasjert og så rørt og så betatt av alt sammen og det til tross for at man sikkert kan finne nok av småting å kommentere på om man leter nøyere etter. Man kan kommentere på oversettelsene av sangene som ikke alltid funker like godt, man kan nevne hvordan sangene generelt sett mangler litt umiddelbarheten til sangene i en del andre musikaler og ikke er slike melodier som jeg går rundt og har konstant på hjernen (selv om det for så vidt er litt behagelig også) og man kan nevne scenografien som funker veldig godt, men som føles litt for enkel til tider sånn jeg ser det. Jeg ser at det er ting som ikke er perfekt, jeg ser jo det, saken er bare det at jeg gir blaffen. For det viktigste med teater er at du gir deg helt hen og det gjorde jeg med Billy Elliot. Jeg glemte tiden helt, glemte alt mens jeg så på, alt handlet om det som hendte på scenen. Dette er altoppslukende teater av den beste sorten og jeg elsket det.

Og hovedattraksjonen er selvfølgelig Kevin Haugan og jeg husker at jeg så Pippi Langstrømpe på Christiania Teater i fjor høst og merket meg ham og bare visste at det bare var snakk om tid før det ville dukke opp en stor sjanse. Jeg husker at jeg tenkte akkurat det og nå bærer han hovedrollen i Billy Elliot og er helt fantastisk. Han synger fint med en klar og god stemme, han er utrolig god til å danse og han har denne sceniske utstrålingen som man ikke kan lære og noen bare har. Han er rett og slett helt fenomenal og alene grunn nok til å dra på teater. Videre er Nils Ole Oftebro og Hilde Lyrån supre som henholdsvis Billys far og Billys ballettlærer, Charlotte Brænna som Billys mor er på mange måter hjertet i historien og synger helt nydelig, Janny Hoff Brekke som Billys mormor er rørende og morsom på samme tid og jeg er litt usikker på hvem som spilte Michael i den forestillingen jeg så, men han var i alle fall super og ååå, man kunne i grunnen nevnt alle. Men jo, en til som må nevnes er Kristoffer Solberg som den voksne Billy. Han og Kevin Haugans dans sammen er musikalens største høydepunkt sånn jeg ser det, ååå så fantastisk det var <3

Med andre ord elsker jeg skuespillet og historien og jeg syns også musikken er flott og her er Billy Elliot litt i stil med Next to Normal som også er et godt eksempel på en sånn musikal der musikken alene er fin, men ikke får meg helt i himmelen, men når det skjer på scenen i en større kontekst så blir det brilliant. Billy Elliot er rett og slett ikke ment til å lyttes til på Spotify eller cd, den er ment til å sees, sees med tårer i øynene og følelsen av at dette er som Billy selv sier om dansingen. Som elektrisk, helt elektrisk og med dansescener som har alt man skulle ønske seg av følelser i det hele tatt.

Og dette ble plutselig veldig langt og sikkert en smule rotete og vimsete og rart, men poenget er i alle fall at jeg elsket denne musikalen, elsket den og har himla lyst til å se dette igjen og igjen og så videre i uendeligheter. Det var helt vidunderlig, Kevin Haugan og company er strålende og ja.

 

Terningkast 6!

The Humans, høye mål og tegnedilla :)

Nytt blogginnlegg, nye muligheter til å få kommentarer (forhåpentligvis) =D Livet er fint, jeg gikk elvelangs langs Alnaelva i går (Grorud-versjonen av Elvelangs i fakkellys), jeg ser på Idol akkurat nå (og fikk nettopp ekstra sansen for dommeren Gunnar siden han innrømmet at han var musikalelsker, det er pluss i boka definitivt) og jeg gleder meg i morgen fordi det er spillkveld, loppemarkeder og TEATER!!! Jeg skal se “Billy Elliot” på Folketeateret og gleder meg skikkelig (anmeldelse vil nok dukke opp enten søndag eller mandag)! Yay! 

Ellers har jeg tatt noen ambisiøse beslutninger for jeg har egentlig hatt en ide for Nanowrimo og så har jeg blitt litt nervøs og usikker siden den er en ide som ikke tillater så mye tull og useriøsitet siden det er en mer moden og sår historie som, om jeg får det til godt, kan bli noe virkelig fint. Men så har jeg jo lyst til å skrive noe som er bare moro og musikalsanger og mer barnlig og slikt og så kom jeg i stad på dette: http://gothnowrimo.proboards.com/ der man skal skrive en gotisk roman. Det er i oktober, jeg har ingen anelse om hva jeg skal skrive om enda, men målet mitt er å skrive en gotisk roman (selv om jeg aldri har skrevet noe i den sjangeren før) for barn i oktober og så skrive Nanowrimo som vanlig i november. For å gjøre det litt enklere for meg selv, og siden Gothnowrimo kan være så langt man vil, er målet mitt for oktober-romanen “bare” 30 000 ord, men anyway, jeg har herved besluttet å gjøre et forsøk på å skrive to bøker på en måned hver fremover. Bwahahaha!

Nok om det, her er en tegning av Snickers (yndlingshunden min) mens han lå og sov i går:

Jeg har hatt litt tegnedilla de siste dagene, noe som blant annet altså har resultert i denne tegningen =D

Men nå tenkte jeg å poste en anmeldelse av en helt nydelig bok jeg leste forleden dag og så kommer mitt neste innlegg altså enten søndag eller mandag. Vi bables og god fornøyelse!

 

«The Humans» av Matt Haig

 

THERE’S NO PLACE LIKE HOME. 
OR IS THERE? 

After an ‘incident’ one wet Friday night where Professor Andrew Martin is found walking naked through the streets of Cambridge, he is not feeling quite himself. Food sickens him. Clothes confound him. Even his loving wife and teenage son are repulsive to him. He feels lost amongst a crazy alien species and hates everyone on the planet. Everyone, that is, except Newton, and he’s a dog. 

What could possibly make someone change their mind about the human race??

*

Beskrivelsen over er hentet fra Amazon.com sin beskrivelse av denne boka, en sår og personlig og utrolig nydelig skrevet bok om hva det betyr å være menneske. Så veldig mye mer om handlingen vil jeg ikke røpe, men det handler om å se menneskene fra et annet perspektiv som fikk meg til å minnes Animorphs-bøkene der Aximili var forteller, det handler om å oppdage hva kjærlighet betyr og det er en sånn bok som ikke hører helt hjemme noe sted siden tematikken virker ganske Science Fiction-aktig, samtidig som det generelt sett har mer til felles med magisk realisme. Og kanskje trenger man ikke å klart definere denne boka i det hele tatt for den er det den trenger å være for den som leser og den er uansett hvordan en vrir og vender på det en bok jeg ble veldig fascinert av.

Og her kunne jeg pratet i vei om karakterer og stemning og alt mulig rart, men i stedet har jeg bare lyst til å gi terningkast 5 (og det er en veldig sterk femmer) og sitere i vilden sky.

Først vil jeg dog legge til at dette er en bok om hva det betyr å være menneske og hvor lett og vanskelig det er og det er noe litt magisk ved de bøkene man blir borte i. De bøkene man leser og det er en bevisst opplevelse der man tenker like mye som man leser og der ting skildres og formidles på en sånn måte at ting man kjenner ut og inn føles nytt. Det er en bok som får meg til å tenke på hvordan å være et menneske for meg betyr noen dumme ting som misunnelse, frustrasjon, sårhet, usikkerhet og paradokser som ofte å være både bedagelig og perfeksjonist på samme tid, en kombinasjon som fungerer veldig dårlig. Men også hvordan å være menneske betyr fine ting som optimisme, entusiasme, kreativitet, livsglede og omtenksomhet. Og utover dette, hvordan jeg føler meg aller mest menneskelig når jeg gir meg hen til noe, være seg mennesker og dyr som filmer, musikaler, sanger og bøker. Som denne, «The Humans» som er virkelig klok, intelligent, skjør og nydelig og som jeg nå altså skal sitere i vei fra (og jeg siterer en del, men det føles likevel som alt for lite siden jeg basically har lyst til å sitere hver side omtrentlig):

?Humans, as a rule, don’t like mad people unless they are good at painting, and only then once they are dead. But the definition of mad, on Earth, seems to be very unclear and inconsistent. What is perfectly sane in one era turns out to be insane in another. The earliest humans walked around naked with no problem. Certain humans, in humid rainforests mainly, still do so. So, we must conclude that madness is sometimes a question of time, and sometimes of postcode. 

Basically, the key rule is, if you want to appear sane on Earth you have to be in the right place, wearing the right clothes, saying the right things, and only stepping on the right kind of grass.? 

*

?Make sure, as often as possible, you are doing something you?d be happy to die doing.? 

*

?This was, I would later realise, a planet of things wrapped inside things. Food inside wrappers. Bodies inside clothes. Contempt inside smiles. Everything was hidden away.? 

*

?Laughter, along with madness, seemed to be the only way out, the emergency exit for humans.? 

*

?If you think something is ugly, look harder. Ugliness is just a failure of seeing.? 

*

?So love is about finding the right person to hurt you??
?Pretty much.? 

*

?That was the price of human civilization – to create it, they had to close down the door to their true selves. And so they are lost, that is how I understand it. And that is why they invented art: books, music, films, plays, painting, sculpture. They invented them as bridges back to themselves, back to who they are. But however close they get, they are forever removed? 

<3

Om noen veldig brilliante dager i livet mitt =D

Soundtrack: Julie Andrews ? I Have Confidence

 

Heisann, det har skjedd en spennende utvikling jobbmessig sett og jeg kan fortelle mer senere, men i alle fall ser det ut som om jeg skal ha en ny praksis med nye arbeidsoppgaver fra begynnelsen av oktober og tre måneder utover som attpåtil gir store jobbmuligheter om jeg gjør en god jobb. Og nei, det er ikke bokhandel eller noe jeg i utgangspunktet hadde helt sett for meg å jobbe med, men det høres veldig spennende ut, det vil uansett bli flott på cv-en og det viser at jeg faktisk kan være et sånt menneske som gir et godt inntrykk i et jobb-intervju, noe jeg til tider har tenkt at jeg ikke kan. Gleder meg til å fortelle mer når jeg har mer informasjon, men ja, det skjer ting 🙂

Ellers har jeg jo hatt en brilliant og begivenhetsrik helg og nå skal jeg dele en del bilder og babbel angående det:

Alt begynte med kafékos fulgt opp av åpningen av Oslo Bokfestival.

Åpningen var interessant nok, men jeg var mest entusiastisk fordi hallo, jeg hadde på meg finfint antrekk:

Jeg elsker den nye kjolen min, den er super-awesome <3 Videre visste jeg at ååå, dette var jo bare begynnelsen, nå ventet himla mye kos som jeg snart ville bli en del av.

Første stopp på fredag etter åpningen av Oslo Bokfestival var Burger King siden jeg egentlig ikke hadde tid til å spise mat, men det liksom føles en del som om man bør få spist noe likevel. Det var godt, jeg drakk brus og dette bildet har blitt filtrert en hel del siden det er en veldig praktisk løsning når man ikke klarer å bli fornøyd med et bilde av seg selv uansett, med nok Instagram-filtre kan alt bli supert 😉 Deretter gikk jeg til BÅRDAR!!!

Under Oslo Kulturnatt har Bårdar alltid en gratis time lang forestilling der det er sang og dans og jeg er i himmelen. Dette var intet unntak og jeg hadde det utrolig gøy og noe av det fineste var da det var ungdommer mellom tolv og atten år som danset for det er helt fantastisk å se folk som er flinke til å danse og virkelig elsker det og siden de var så unge i tillegg så var det en slags ekstra frihet i det, de ga seg virkelig helt hen og det var fantastisk. 

Neste stopp var å se Knut Nærum bli intervjuet om humor og merke meg sitater som “det viktigste er ikke at folk ler, men at de skjønner at det er morsomt”, et sitat jeg skal prøve å leve opp til neste gang jeg bevisst forsøker å skrive noe artig selv.

Så gikk jeg gjennom Slottsparken.

Ble betatt av stemningen, fine gatelykter, den følelsen av at det var en EKSTREMT FIN DAG som jeg hadde hatt basically hele den dagen og endte opp ved Litteraturhuset.

Det var åpen mikrofon og jeg kjøpte meg Pepsi. Dessverre var listene nesten fulle da jeg kom så jeg endte opp som oppleser nummer tjue, noe som betydde å vinke pent farvel til ideen min om å dra på Åpen Mikrofon og deretter på Det Norske Teatret og musikalkonsert. Men det var ingen stor sorg, alt gikk veldig bra og jeg satt gjennom nitten andre dyktige opplesere før det omsider var min tur og jeg slo til med et litt søtt kjærlighetsdikt på fem vers og mitt berømte engelske toalettbørstedikt som jeg har postet her før og som er noe av det mest idiotiske og absurde jeg noen gang har skrevet og som muligens av den grunn også er et dikt jeg er veldig glad i. Jeg har forøvrig oversatt det til norsk nå og her er det bittelitt nødrimpregede resultatet av det (det var den engelske versjonen av diktet jeg dog leste da og det virker faktisk som om folk likte det ganske godt, det var væffal to som ga meg komplimenter etterpå så yay):

Toalettbørste

 

Jeg elsker som den første

min toalettbørste,

men den elsker slett ikke meg

 

Til spott og til skamme

er fakta det samme,

den er vakker og det mener jeg

 

Og en dag skal jeg stjele

en stjerne og dele

den med min hjertenskjær

 

Som vil bli den første

toalettbørste

som kysser meg her og der

Etter den awesome fredagen kom den på mange måter vel så supre lørdagen som startet med å slappe av en stund før jeg dro ned til sentrum og Matstreif. Jeg orket ikke å være på akkurat Matstreif særlig lenger for jeg liker mennesker, men jeg liker ikke når det er så stappfullt med mennesker at det blir kjempetrangt og det ble det definitivt på Matstreif. Det fine er at jeg fikk svele og det var tross alt det jeg først og fremst kom dit for.

Jeg så Jo Røislien snakke om statistikk i medisinsk forskning og slikt og akkurat som med “Siffer” som han pleide å ha på Nrk 1 kan han få absolutt alt til å lyde kjempeinteressant kun fordi han er så engasjert. Det var fint 🙂

Deretter dro jeg litt rundt omkring, fikk spist hvetebolle, popcorn, drukket Sprite og kjøpt smågodt (ja, jeg var usunn, det var herlig) før jeg endte opp ved Aaschehougs lokaler der det var Bokbloggerprisen. De neste to bildene inneholder blant annet Siri Pettersen.

Siden jeg likte “Odins barn” veeeldig godt da jeg leste den i våres og har veldig lyst til å få lest oppfølgeren som kommer i oktober insisterte jeg selvsagt på å være en sånn obsessende fan av Siri Pettersen som måtte gå bort til henne, gi skryt og utbryte ting om hvor kult det var å treffe henne i virkeligheten. Ja, jeg er veldig teit når jeg treffer kjendiser jeg liker og da særlig forfattere, men jeg hadde angret mer om jeg ikke sa “hei” så ja, det måtte til. 

Etter bokbloggerprisen (som, lik en del andre arrangementer krasjet med andre ting, noe som betyr at det fortsatt er veldig mange ting jeg ikke fikk med meg under Oslo Bokfestival som jeg gjerne skulle ha fått med meg) dro jeg på Peppes og spiste middag og etter det igjen dro jeg hjem. Hjem til første episode av Stjernekamp der jeg heier på Reidun Sæther aller mest av alle. Hjem til finheten ved å komme hjem etter en aktiv dag full av finheter.

På søndag var jeg ganske sliten, men glad og i modus for tur til Liastua som jeg har et bilde fra her. Liastua er sannsynligvis det nest mest idylliske stedet jeg vet om (Stavern kommer selvsagt på første plass) <3

Når jeg var på vei hjem syntes jeg dette treet var fint, derav bildet. 

*

Konklusjonen er at dette har vært en super helg og at det kan skje veldig interessante ting i livet mitt. Og neste innlegg kommer på fredag regner jeg meg og vil sikkert handle om en brilliant bok jeg leste ut forleden dag. Da bables vi og takk for oppmerksomheten!

Amelia :)

Heisann, jeg skulle egentlig vente med å blogge til i kveld, men så ombestemte jeg meg så her er jeg nå! I går var en helt brilliant dag =D Jeg skal fortelle mer om det i mitt neste blogginnlegg (som etter planen skal komme på tirsdag og dreie seg om Oslo Bokfestival og Oslo Kulturnatt med bilder og sånt), men ååå, det er så mye fint man kan finne på =D Og nå skal jeg straks av gårde mot sentrum og dagens artigheter, men først tenkte jeg å poste dette:

Denne sangen er skrevet av Alexander Sage Oyen og heter “Amelia” og er en del av inspirasjonen bak det som sannsynligvis skal bli tematikken for min Nanowrimo-historie i år. Det er en sang som handler litt om Amelia Earhart som alltid har vært en jeg har vært veldig inspirert av og setter stemningen for en novelle som jeg skrev i august til en skrivekonkurranse der jeg endte opp med å sende inn noe annet i stedet. Dermed kan jo denne novellen postes her for så vidt så jeg tenkte det. Litt fordi jeg liker å poste ting jeg skriver her og litt fordi jeg har tenkt å bruke mye fra denne novellen i november når det er tid for Nanowrimo siden det jeg skal skrive vil handle om den samme Amelia som i denne novellen og slike ting. Og ja, jeg bruker navnet Amelia på veldig mange karakterer siden det er et av yndlingsnavnene mine og alltid har vært det. Slikt må da være lov. Anyway, håper denne historien faller i smak, det er litt sånn tankespillsurr-ish, men forhåpentligvis interessant uansett og så kommer et skikkelig seriøst og på ekte innlegg om Oslo Kulturnatt og Oslo Bokfestival på fredag 🙂 God fornøyelse!

Pust

 

Husk å stanse, husk å ta pauser, husk å kjenne på at du lever. Husk å danse i regnet, danse med vinden, bare danse fordi du kan det, fordi du er. Husk at du ikke bare eksisterer, men gjør så mye mer enn det. Og pust ut.

 

Hun heter Amelia og er oppkalt etter Amelia Earhart og tror det er derfor hun alltid drømmer om å fly. Derfor hun stadig stopper når det gjenstår et trinn av en trapp og tråkker med en fot ut i lufta med et håp om å kunne følge opp med den andre foten og så sveve der i et lite øyeblikk, se ned på gulv som er en hel del centimeter under henne, så se opp og se taket av huset, så smile og fly opp, berøre taket med en entusiasme som tak sjelden møter ellers og så fly til døra, åpne den og fly ut og opp. Være som en såpeboble eller en tapt ballong eller et papirfly som noen har sendt av gårde og la seg gli hen med vinden hvor enn vinden vil. Og videre være som Ikaros og fly mot solen. Alt dette tenker hun seg mens hun står på det siste trinnet og tråkker ut i lufta med en fot.

Pust inn. Pust inn løvetannfrø og himmelstøv og smaken av markjordbær på deilige sommerdager, hvisk at du er del av alt sammen, smil et hemmelig smil og vent på at noen skal se det og forstå og vite at dere hører sammen. At dere burde være hemmelige agenter sammen, oppdagelsesreisende, verdenserobrere og samtidig spise sjokoladeis. Tenke at sjokoladeis og eventyrlyst kan gå hånd i hånd og glede dere over det. Og pust ut.

Hun heter Amelia og tenker noen ganger på kjærlighet og at det er fryktelig trist at det er for sent. For noen ganger føler hun at hun har intenst lyst til å finne noen å elske som kan elske henne tilbake og hun vil ikke bare det. Hun leser om par som møttes når de gikk i samme klasse på videregående, det bor et gammelt ektepar i huset ved siden av som har vært sammen i over femti år og som smelter hjertet hennes fordi den gamle mannen bærer en paraply over både han og sin kjære om det regner og hun kjære sender sånne små blikk som man bare vet at forteller tusenvis av eventyr. Blikk som sier:

«Husker du da vi møttes under den festen og alle guttene var for usikre til å danse, men du ga deg hen og sjarmerte meg i senk selv om du egentlig ikke kunne danse i det hele tatt, men det kunne jo ikke jeg heller og så danset vi likevel og nå er det jo over femti år siden og likevel er det ham jeg ser hver gang jeg våkner og ser over mot andre siden av dobbeltsengen og så er det som om hjertet mitt danser det og?»

Og hans blikk som ikke sier like mye, men som sier det viktigste. «Ja!»

Amelia leser om folk som finner sin yndlingsperson på videregående og ser det gamle paret og blir litt vemodig for om hun finner noen nå er hun allerede for gammel antakelig til å være sammen med noen i over femti år, sånn om ikke både hun og den hun blir sammen med blir rundt 76 år minst begge to. Og å finne kjærligheten i tenårene eller med noen hun har vært venn med siden barndommen vil ikke skje og da vil å finne kjærligheten nå være magisk nok og ganske så fint, men ikke en sånn rørende historie man leser om i ukebladene til bestemoren hennes. Så føler hun seg teit fordi det er en idiotisk ting å tenke på og husker at hva enn som skjer så er jo tross alt det viktigste at hun er lykkelig.

Pust inn og finn fragmenter av regnbuen overalt. På veggen når lyset treffer akkurat slik, i sølepytter eller i såpebobler kanskje. Tenk at regnbuefragmenter egentlig er hemmelige bevis på at det finnes andre verdener. Verdener der regnbuer er en del av hver dag og ingen tar hensyn til tyngdekraften og flyr omkring. Tenk deg alt dette og pust ut.

Det føles så lett å tenke seg, så mulig slik alt kan være mulig sånn Amelia ser det. Livet kan inneholde både tusser og troll i skogene som bare er veldig flinke til å gjemme seg sånn at hun aldri kommer over dem når hun leter. Men lete gjør hun likevel, leter i skogen på slike høstdager da det har regnet, men så har gått over og luften føles tung og fuktig og samtidig lett fordi den er så tilstedeværende. Man merker den og det gjør at den smaker mer og føles mer enn ellers og midt i alt dette finnes skogen med huldre og nøkken og steiner som en gang har vært troll. Trær som er hekser i forkledning. Og Amelia, som alltid ønsker å fly sin vei, som alltid til dels lengter etter å bli borte, vil ikke bli borte. Ikke når hun er i skogen blant duften av bark og grantrær, da vil hun at verden skal forsvinne i stedet. Etterlate henne og skogen og en uendelig eventyrlig stillhet der hun kan føle at alt endeligvis er i balanse. Og der hun kan finne regnbuefragmenter mellom solstråler som kiler seg frem mellom trærne og skaper lange skygger som igjen forteller nye eventyr og forteller Amelia det viktigste. Når hun er i skogen er hun del av et.

Pust inn og husk at du er i et eventyr, ikke bare i skogen, men uansett er du del av et eventyr for det er det hver dag er. Eventyrdager og de er krydret med en fortryllende dose magi som man ser om man ser med hjertet. Og oppi alt dette her, husk å ta pauser fra å tenke for tankene er så mange og rommer så mye og noen ganger er det for mye av alt og da er det man skal stoppe, stoppe opp og huske at alt ordner seg og at det er like sikkert som at jorden vil fortsette å spinne, klokkene fortsette å tikke og sommeren vil fortsette å gli over i høst over i vinter over i vår i en evig sirkel mens alt forandrer seg og alt er det samme på samme tid. Man er del av en verden som dør og fødes hvert år og når man finner tryggheten i dette kan man puste. Puste ut på ny.

Hun heter Amelia og tenker for mye. På kjærlighet, på eventyr, på å være del av noe essensielt, på en dag å kunne fly. Og noen dager er alle tankene som et tungt lodd som drar henne ned mot bunnen, mot dypet av et tjern der alt er mørkere enn den mørkeste natt. Men samtidig. Noen dager gjør alle tankene at hun føler seg som en ristet brusflaske, noe som vil bruse over med tid og stunder. Det betyr at hun er så mye, har så mange sider og alle disse sidene skal hun bruke. Og hun lover seg selv å være del av livet, fullt og helt og med alle sanser. For verden er vakkert, livet er vakkert, menneskene hun ser på t-banen er alle på sin måte vakre og når hun gir seg tid til å puste inn og deretter ut merker hun at det er det alt sammen handler om. Så hun puster. Hun er. Og en dag går hun ned en trapp og stopper på det siste trinnet og tråkker med en fot ut i luften og så den andre…

 

*

Her og utålmodige tankespill :)

Hei, jeg redigerer dette innlegget siden det basically startet med et sukk over hvordan jeg vil at alt jeg ønsker meg skal skje NÅ og det får meg til å virke teit. For ja, jeg ønsker å bli forfatter og jeg kjenner enkelte som tilsynelatende får ting publisert hele tiden og med det får det til å virke så enkelt når det for meg er veldig vanskelig, men jeg må prøve å huske at ting kommer når det kommer og at det ofte ikke bare handler om talent og drivkraft, men at ting som tilfeldigheter også spiller inn. Dessuten har det skjedd en utvikling, før når jeg sendte inn ting til tidsskrifter og slikt fikk jeg plent “nei” og nå får jeg tilbakemeldinger om at jeg har talent og at det jeg sender inn er veldig fint, men at det mangler så og så som de foreslår at jeg kan jobbe videre med. Videre holder jeg på med noe som skal bli mitt n-te forsøk på en barnediktsamling og der har jeg kommet skikkelig langt og jeg har begynt å planlegge Nanowrimo og ja, jeg er i gang 🙂 Og jeg blir av og til veldig lei av praksisplasser og å søke på jobber og all denne ventinga på å få en fast jobb og noen ganger føles det også som om det er helt umulig, men det vil gå. Og i det minste så har jeg noe å gå til hver eneste dag, det i seg selv er en trygghet. Jeg finner på fine ting, jeg koser meg, jeg trives med tilværelsen selv om jeg kanskje ikke har kjæreste eller masse venner og uansett, status quo er nok ikke status for alltid og om det dog er det så er det i det minste en status quo jeg kan leve fint med. Alt ordner seg, jeg tenker for mye og jeg liker livet tross alt 🙂

Nok om det, seee:

Traileren er for filmen “Her” som jeg nå har fått sett og elsket og her kommer min anmeldelse og så kommer nok neste blogginnlegg lørdag kveld:

Her

 

«Her» er historien om den ensomme Theodore som utvikler et forhold til det nye operativsystemet sitt, et system som er ment for å tilfredsstille alle hans behov. Så mye mer om handlingen enn det ønsker jeg ikke å si, men ååå, denne filmen var nydelig <3

Handlingen tar plass en eller annen tid i fremtiden og sånn sett er dette kanskje Science Fiction, men enda mer er dette en historie om ensomhet og om kjærlighet og da en litt absurd kjærlighet som like fullt føles helt reell og like skjør og vakker som alt annet. Og det er kanskje ikke den reaksjonen man skal sitte igjen med, men en del av meg fikk litt lyst til å starte et forhold med et operativsystem som i «Her» selv for jeg har aldri hatt kjæreste (noe som går helt fint, selv om jeg noen gang lurer på hvorfor) og en del av meg tenker at det kanskje hadde vært enklere å oppleve kjærligheten om det var på den måten. Og jeg er en av dem som antakelig hadde vært mer opptatt av samtaler og delte øyeblikk fremfor kyss og klemmer og alt det fysiske som jeg aldri har følt så stort behov for. Men jeg vet ikke og dette er en digresjon.

Uansett, det handler om kjærlighet, men vel så mye om ensomhet og er på mange måter en kommentar til samtiden og hvordan vi er så opptatt av sosiale medier, men kanskje litt glemmer hverandre opp i alt dette som er på nettet og egentlig ikke er særlig sosialt i det hele tatt. Og ja, «Her» er i det hele tatt en inderlig sår og klok film som man sikkert kan se flere ganger og hver gang lese ut noe nytt av det man ser.

Og Joaquin Phoenix er helt fantastisk i hovedrollen som Theodore og bærer denne filmen på brilliant vis i en rolletolkning som på sett og vis minner meg litt om Ryan Gosling i «Lars and the real Girl» (sistnevnte også en veldig fin film som er vel verdt å se). Videre er Amy Adams super, jeg liker henne i det meste i grunnen og Scarlett Johansson er fenomenal som Samantha. Og det er morsomt, rart, sårt, vakkert og jeg elsker musikken og hvordan klesstilen og filmingen gir meg litt sånn 70talls-feeling mens handlingen foregår i fremtiden, det føltes merkelig rett liksom.

 

Og jeg vet ikke helt hva mer jeg kan si, men jeg likte virkelig denne filmen og den er nok blant de beste filmene jeg har sett i år. Terningkast 6!

Skjønnheten og Udyret =D

Heisann! Siden sist har jeg sett “Skjønnheten og Udyret” på Christiania Teater (anmeldelse følger senere i dette innlegget), lest finheter, lekt poet og generelt sett hatt det ganske så fint. Dessuten har jeg oppdaget dette: http://www.vg.no/rampelys/norsk-film/fra-stjernekamp-til-blodig-teater/a/23289793/ og gleder meg skikkelig! 

Ellers har jeg vært på Starbucks på Majorstuen og drukket kakao:

Det var veldig god kakao og siden jeg tilbringer en del tid i Majorstuen-området for tiden kan det godt hende jeg stikker innom igjen 🙂 

Jeg titta ellers rundt siden det var markedsdager både på Hasle og i Bogstadveien (noe som i førstnevnte tilfelle innebar at jeg fikk gratis vaffel så yay) og jeg kjøpte meg et nytt skjørt på Fretex og en ny kjole:

Planen er å poste et nytt bilde med kjolen på senere, men uansett. Ååå, den er fin <3

Men da tenkte jeg å poste anmeldelsen min av “Skjønnheten og Udyret”-musikalen siden den ble litt lang og så kommer nok neste innlegg på onsdag tenker jeg. Vi bables! 🙂

Skjønnheten og Udyret

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Men jeg kan jo begynne med å fortelle hvordan «Skjønnheten og Udyret» nok er min favoritt Disney-film om man må velge én. Det er ikke bare det med at jeg alltid har relatert meg veldig med Belle som ikke bare deler brunt hår, brune øyne og en forkjærlighet for bøker med meg, men som jeg også på mange måter har ganske lik personlighet med. Men det er også en film der jeg elsker historien, animasjonen, musikken og stemningen og der jeg alltid blir like misunnelig siden ååå, det biblioteket <3 Følgelig var det en nostalgisk og lykkelig Karoline som leste at musikal-versjonen av «Skjønnheten og Udyret» skulle settes opp på et norsk teater og attpåtil i Oslo. Og nå, over et halvt år etter at jeg bestilte billetten min, er denne musikalen sett og det var veeeldig fint.

Det er en klassisk historie om kjærlighet og om skjønnhet som kommer innenfra som rører like mye uansett alder. Og den fungerer ypperlig på det flotte og herlig atmosfæriske Christiania Teater.

For det første elsker jeg skuespillet. Alle er gode, men jeg har noen jeg føler for å trekke frem. Mari Lerberg Fossum formidler Belle veldig godt og mens hun kanskje ikke har verdens mest særpregede stemme så synger hun veldig fint og skaper en Belle som det er lett å relatere seg til og engasjere seg i. Videre er Hans Marius Hoff Mittet alltid god, men jeg likte ham kanskje litt ekstra her (godt hjulpet av at Udyret også er en av favorittene mine blant Disneys karakterer) og når han synger sitt hovednummer i slutten av første akt føler man virkelig for ham. I utgangspunktet hadde jeg videre gledet meg veldig til å se Rein Alexander som Gaston og det gikk jeg glipp av siden det var Petter Vermeli som spilte Gaston i forestillingen jeg så. Heldigvis var Petter Vermeli helt brilliant i rollen og absolutt et navn jeg vil merke meg for fremtiden. Ellers er jeg jo blant dem som blir kjempeglad hver gang Trond Teigen står på rollelisten i noe jeg ser og jeg syns Inger Teien var helt skjønn som Miss Potts og ja, jeg kunne basically nevnt omtrent alle for det er virkelig dyktige utøvere fra ende til annen i denne musikalen. Jeg er også fan av live orkester og at det var en overture-seksjon før hver akt siden det gjør ting litt ekstra magisk og jeg har litt lyst til å lage egen Facebook-gruppe for dirigent og pianist Trond Lindheim siden han var helt herlig J

Utover skuespillet var det noe med hele stemningen som jeg elsket. Det var romantisk, spennende, eventyrlig og veldig Disneysk selvsagt og jeg elsker jo Disney så jeg var jo helt i himmelen. Jeg hadde riktignok muligens tjent på å sitte litt nærmere scenen fremfor på balkongen helt på siden, men jeg så godt der jeg satt og fikk med meg det viktigste. Og siden jeg blir mer og mer nerdete opptatt av scenografien når jeg ser teater så må jeg trekke frem den også for Christiania Teater er ikke blant de største scenene, men den funket veldig godt og var gjennomført og smart brukt. Og mens store scener er vel og bra føler jeg at scener som er litt mer intime egentlig ofte er litt finere siden man kommer nærmere det som skjer og det følgelig også virker sterkere.

Jeg liker også hvordan det var mer som sto på spill i musikalen i forhold til filmen, jeg liker kostymene og koreografien og ja, jeg satt og sukket henført med tårer i øynene på slutten fordi det var så fint.

Likevel føler jeg noe mangler for at det skulle blitt fullstendig perfeksjon og jeg vet ikke helt hva, men noen ganger går jeg ut i fra et teater og så føles det som om jeg har sett noe som vil forandre livet mitt, noe som er viktigere og mer betydningsfullt enn alt annet og slik var det ikke i går.

 

Med det sagt er dette fortsatt en sterk femmer som terningkast i mine øyne, jeg har innmari lyst til å se denne musikalen igjen og jeg fikk den følelsen jeg alltid får når jeg gir meg hen til en teateropplevelse, følelsen av at det spilles for meg og at alle andre i salen er kulisser. Det høres kanskje litt selvopptatt og rart ut, men det føles virkelig litt sånn, hele verden forsvinner og igjen er det scenen og musikken og meg og jeg som blir borte i alt sammen. Konklusjonen er med andre ord at dette var veldig fint og anbefales på det sterkeste!

Tyngden mellom oss :)

Dette blir et veldig raskt innlegg siden jeg ikke har så veldig god tid akkurat nå, men hei. Det er torsdag, en del av meg er litt smått vemodig fordi sesong 11 av SYTYCD nå er over (ja, jeg har spoilet hvem som vant, jeg er fornøyd med vinneren siden det var en av mine store favoritter i år og jeg er litt skuffet over at personen som kom på fjerde plass bare kom på fjerde, men det går bra) for hva i all verden skal jeg obsesse over i stedet og jeg gleder meg til lørdag fordi TEATER!!! Livet er fint da, det er jo det og jeg har en del ting å glede meg til 🙂 

Her er ellers en Disney-medley med Danielle Hope som er fin:

Jeg oppdaget Danielle Hope da jeg for noen få år siden fant alt mulig av klipp basically fra en sånn “hvem skal få rollen som Dorothy i Wizard of Oz på West End i London”-konkurranse som ble sendt på BBC i 2010 (har sett veldig mye klipp fra den konkurransen, det er en av mine Youtube-diller) og Danielle Hope vant fortjent og her synger hun Disney-sanger og det er fint.

Nok om det. Kristine har gitt ut ny bok og jeg har lest den og her kommer en anmeldelse og så kommer neste innlegg på søndag tenker jeg. Det er bare å mentalt forberede seg på teaterobsessing! Anyway, håper denne anmeldelsen faller i smak og god fornøyelse!

Tyngden mellom oss av Kristine Oseth Gustavsen

 

Det er deres siste sommer sammen. Etter dette vil alt være annerledes. Bruer vil være brent, gamle vennskap vil bli glemt, og nye vennskap vil bli påbegynt. Men først skal de fire bestevennene samles på hytta til Julian for å rase fra seg. Være ungdommer nå mens de ennå kan, en siste lang fest for å feire tretten års fullendt skolegang, Det skal bli den beste sommerferien noensinne.
Men så en dag dukker M opp, og uten at han er klar over det, setter han i gang en prosess som tvinger de fire vennene til å bli kjent med det aller innerste i hverandre. Mellom fire vegger er det vanskelig å rømme fra hemmelighetene sine når de først ligger framme i lyset.

 

Slik beskrives denne boka på nettsidene til Fagbokforlaget og ååå, denne boka er veldig fin. Og det hjelper jo litt at jeg kjenner forfatteren, men jeg er sikker på at jeg hadde likt denne boka ganske så godt uansett. Jeg liker nemlig skrivestilen veldig godt. Og jeg vet ikke om dette gir mening, men jeg føler litt at ja, de andre bøkene til Kristine var gode, men jeg føler at det er i denne boka hun virkelig har funnet seg selv som forfatter for det føles mer personlig (godt hjulpet av at jeg alltid lurer litt på hvor mye av forfatteren selv som skinner i gjennom når ting fortelles i jeg-form), mer modent og gjennomtenkt og det er jo naturlig siden man jo blir eldre, men det er like fullt en positiv ting som gjør meg enda mer spent på å følge Kristine videre.

Og man kunne pratet i vei om karakterer og handling og slikt, men dette er en av de fine bøkene som kunne handlet om hva som helst for det er ikke det som skjer som føles mest essensielt. Min oppfatning væffal er at det mest vesentlige og velformulerte her er skildringene og stemningene og hvordan det er så presist. Selv om jeg er en kjedelig og uerfaren person som har opplevd veldig lite kan jeg likevel kjenne meg igjen og jeg liker veldig godt hvor observant og tenksomt det er skrevet. Videre liker jeg at det er et ganske muntlig og litt dialektpreget språk, samtidig som det er nok av finfine sofistikerte ord å finne.

Om jeg skal kommentere på noe syns jeg noen formuleringer skurrer litt og ikke lyder helt naturlige oppi hodet mitt. Jeg har ingen gode eksempler i skrivende stund, men likevel. Videre syns jeg slutten er litt brå og en del av meg tenker at boka kunne tjent på å utdype litt mer, samtidig som jeg også liker at det er en ganske kort bok med sine snaut 176 sider siden alt som virkelig trengs å fortelles tross alt blir fortalt.

Likevel. Mens dette ikke er min nye yndlingsbok eller noe sånt så er det en bok jeg likte veldig godt for den er sår og velformulert og har likevel nok av morsomme øyeblikk som stopper ting fra å bli for deprimerende. Og dette er en av de bøkene som gir meg lyst til å skrive, som får meg til å føle at det er mulig selv om jeg generelt sett må innrømme at jeg en del av tiden har mer lyst til å være forfatter enn å faktisk skrive siden å være forfatter høres så himla fint ut mens å skrive ofte er noe jeg syns er ganske vanskelig. Dessuten nevnte jeg jo observasjonene, det er noe av det aller fineste her.

Jeg vet ikke helt om jeg har så mye mer fornuftig å komme med nå, men jeg gir i væffal terningkast 5 og her er noen utvalgte utdrag:

Hvis jeg hadde eid en leilighet i en toppetasje med rosa blomster i potter på balkongen, skulle jeg ha latt som om livet mitt var en musikal, og hver morgen skulle jeg ha åpna vinduene, teatralsk og dramatisk, og sunget ut «A whole new world» fra den derre Disney-filmen for hele byen.

(bombe at jeg likte den setningen, eller egentlig ikke, alle setninger som inneholder både Disney og musikal blir nødvendigvis tolket som særdeles karolinske i mine øyne)

*

Eller kanskje ville han legge til noen kalde blå- og grønntoner, og så ville alle kunstkritikerne tolke og analysere og se alle de underliggende stemningene og følelsene, og si at det var et idyllisk motiv, men fargene tilsa noe annet, og så ville de dra fram gamle klisjeer om masker og sminke og sånne ting jeg skreiv dikt om da jeg var fjorten og ikke visste om andre lyriske virkemidler enn metaforen.

*

Da jeg var liten, pleide jeg å se på sånne vannstriper når de landa på bilvinduene. Jeg pleide å late som om de var veddeløpshester, og inni hodet mitt ga jeg alltid heder og ære til den som kom ned først.

*

Jeg stakk lillefingeren i teen som fortsatt venta ved siden av meg. Like lunka som stemningen for øvrig. Dro fingeren rundt i sirkler som blei borte igjen øyeblikket etter at de hadde dukka opp. Jeg prøvde å forestille meg at de var menneskeskjebner, og tenkte at dette kunne jeg jo skrive et dikt om; skjebner og stier og annet poetisk pølsevev som blir borte, du veit, liksom viska ut som bølger over sand og alle de klisjeene der.

*

 

Det finnes flere utdrag inne på bloggen til Kristine, du burde sannelig lese denne boka, kjære leser og ja. Fin bok, yay!

Oppsummeringsinnlegg for august 2014 :)

Heisann! Det er tid for et nytt innlegg i denne enormt populære (kremt) bloggen og vi starter lett med et yay! Dette er et “yay” som skyldes nedtelling og hvordan det i skrivende stund er under 120 timer til jeg skal på teater og se “Skjønnheten og Udyret”, noe jeg gleder meg helt eksepsjonelt mye til. Det vil bli nostalgisk og eventyrlig og brilliant og jeg kommer til å være veldig fristet av å synge med, særlig når min favorittsang dukker opp, nemlig denne:

Ååå <3

Ellers gikk det fint på Fretex i stad for det er jo så koselig der og jeg skal veldig snart komme ordentlig i gang med å skrive søknader, det er bare en liten stund siden sist jeg drev med slikt så det tar litt tid å komme inn i. Og forøvrig fikk jeg lånt åtte underverker på biblioteket på lørdag, jeg har dilla på det nye Professor Layton-spillet jeg kjøpte på torsdag (har må om å være veldig streng  med meg selv siden jeg nok ofte er litt for rask med å bruke walkthrough-er og guider på nettet for å komme videre og det egentlig blir litt feil) og jeg har endelig sendt inn bidrag til en novellekonkurranse med frist i dag (er litt usikker på om jeg tok på nok frimerker og la konvolutten i riktig postkasse og slikt, men forhåpentligvis kommer den frem. Man må jo prøve seg 🙂 

Men se, fin dans på SYTYCD:

Broadway med Zack og Jessica =D Ååå, så kul rutine!

Og så er denne dansen kul:

Zack og Aaron og tap-rutine til sangen “Piano Man”. Jeg liker sangen, jeg er fan av Zack, jeg brukte mesteparten av forrige sesong av SYTYCD til å crushe skikkelig på Aaron og det er veldig fint 🙂

Men da skal jeg oppsummere august bok- og filmmessig sett, en måned der jeg leste mye interessant og så en del fine filmer. Da setter vi i gang!

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for august

BØKER

– The land of Stories: The Wishing Spell av Chris Colfer

Eventyrlig, søt, smart og fin bok. Siden det er eventyrtematikk og slikt var det i grunnen særdeles karolinsk 😉 Terningkast 5!

– Anya’s Ghost av Vera Brosgol

Veldig fint skrevet og formidlet grafisk roman. Terningkast 5!

– Islands of Chaldea av Diana Wynne Jones

Fornøyelig fantasy og finfin bok, ikke blant mine favoritter av Diana Wynne Jones og ikke en bok som ga skikkelig sterkt inntrykk eller noe sånt, men absolutt engasjerende og finurlig. Terningkast 4!

– The Encyclopedia of Early Earth av Isabel Greenberg

Skjønn, fascinerende, søt og mytisk grafisk roman som jeg likte skikkelig godt. Terningkast 5!

– The forbidden library av Django Vexler

Spennende, magisk og sofistikert bok med mye sjarm. Terningkast 5!

– The land of Stories: The Enchantress returns av Chris Colfer

Mer ambisiøs enn første bok i serien og det tar litt tid før det løsner skikkelig, men dette utviklet seg etter hvert til å bli en riktig spenningsfylt og kul bok som fortsatte eventyrlighetene på finfint vis. På den negative siden er historien litt for klassisk, men det går greit og det var jo god underholdning uansett. Terningkast 5!

– How they met and other stories av David Levithan

Veldig skjønn, romantisk og vakkert skrevet novellesamling. Terningkast 5!

– Samlede dikt: Første del av André Bjerke

En bok som besto av André Bjerkes første diktsamlinger og som ga rim på hjernen og minnet meg på hvorfor jeg alltid har vært veldig glad i og inspirert av André Bjerkes poesi. Terningkast 5!

FILMER

– Our house

Interessant og velspilt musikal som var helt ålreit. På den negative siden så er jeg litt sær så hvis jeg ikke liker stemmene til skuespillerne i en musikal så trekker det ned en del og det var litt sånn her. På den positive siden var det en veldig smart historie og det funket ikke like godt hele veien, men det visste kreativitet og en vilje til å tenke nytt. Terningkast 4!

– On the town

Sjarmerende klassisk musikal med masse sjarm, flott dansing og fengende musikk. Terningkast 5!

– Company (filmet live med Neil Patrick Harris i hovedrollen)

Velspilt, sår og sofistikert musikal. Terningkast 5!

– Step Up: All In

Ingen stor film, blant annet veldig klisjéfylt og forutsigbar og det irriterte meg litt. Men ikke så mye at jeg ikke koste meg for å kose meg gjorde jeg til gangs. Tross masse ting man kunne kommentert på så var det absolutt meget underholdende og stilig og med virkelig, virkelig brilliant dansing fra ende til annen. Terningkast 5!

– Kyss meg for faen i helvete

Søt, sympatisk og velspilt norsk film som var helt ålreit på alle mulige måter, men ikke så mye mer. Terningkast 4!

– Beasts of the Southern Wild

Fascinerende, stemningsfylt og spesiell film. Terningkast 5!

*

Med andre ord var august en ganske så fin måned og nå gleder jeg meg til å bli bedre og bedre kjent med september. Men da skal jeg ymse andre ting og sdå kommer neste innlegg etter planen på torsdag regner jeg med. Vi bables og god fornøyelse!

 

 

Beasts of the Southern Wild og jobb-tankespill

Heisann blogg. I dag er en litt spesiell dag siden det var siste dag med praksis på Rema 1000, noe som er litt rart. Jeg endte jo aldri egentlig opp med å tenke på frukt- og grøntavdelingen på store matbutikker som drømmejobben, men det var hyggelige kollegaer og jeg fikk lest ukeblader og aviser i lunsjpausene og ting var helt ålreit (selv om jeg mislikte å måtte stå opp seks hver dag og fikk panikk hver gang jeg skulle kaste søppel på grunn av veps siden jeg er teit). Men i alle fall, for å gjøre en lang historie langt kortere så viste det seg at det ikke var muligheter for fast ansettelse (noe det av en eller annen grunn dessverre aldri har det med å være de stedene jeg har praksis) og da er det ingen vits å ha praksis der i hundre år. Så da blir det å skrive søknader og håpe på at noe nytt dukker opp, men heldigvis har det ordnet seg slik at jeg i en kort periode fremover skal ha praksis på Fretex-butikken der jeg har vært før sånn at jeg har et sted å gå til i denne mellomperioden. Og jeg har hatt litt ambivalente følelser overfor akkurat det, men det er jo trivelig der, det er ting jeg vet jeg kan og det er bare en kort periode frem til det skjer noe annet. Dessuten skal jeg bruke en dag i uka til å skrive søknader og får fri på lørdager så det er fint. Det som er litt mer bekymrende er at jeg har blitt bedt om å tenke litt utenfor boksen om det er noen andre yrker enn butikk og service-yrker som jeg er åpen for og det er jo veldig få yrker som frister meg. Jeg har innsett at jeg nesten uansett jobb antakelig aldri vil være en av dem som jobber for å jobbe. Jobbe er for å tjene penger sånn at jeg kan betale regninger, dra på kafé og finne på kulturelle ting for meg, det er for å treffe mennesker og for å ha noe å gjøre, men ikke noen lidenskap. Og det er greit, for noen er det sånn, ikke alle klarer å finne jobben i deres hjerte. Samtidig føler jeg at det som kommer nærmest nettopp er å jobbe med service og helst i butikk for uansett om jeg kan være håpløs i stress-situasjoner, ikke er den mest effektive og konsentrerte og nok har litt for lett for å drømme meg bort så elsker jeg mennesker. Jeg elsker å være en del av noe mer, elsker å treffe fine folk, rare folk, irriterende folk og folk som inspirerer og det er dette å være butikkmedarbeider i bunn og grunn er for meg. Og hvorfor må alle være så effektive og strukturerte uansett? Finnes det ikke noe fint med hun som kanskje bruker litt lenger tid på ting og ikke helt klarer å la være å gi seg hen til tankespill, men som smiler, er imøtekommende og har lite fravær og som finner noe magisk i de små ting? Det må da være behov for drømmere i butikker og…

*

Nok om det, alt ordner seg sikkert. Og forøvrig har det jo skjedd fine ting. Som at jeg kjøpte fine filmer (“Her” og “Løvenes Konge” på dvd) og nytt spill til Herr Nintendo 3DS på torsdag som jeg kan kose meg med fremover. Som at jeg endelig har funnet navnet mitt på en Cola-flaske igjen (eller i alle fall nesten, det var Caroline med C, men det var lett å rette på med en penn og en velplassert strek) og som at jeg har rim på hjernen siden jeg leser mye dikt for tiden. Alt dette er fint =D I tillegg skal jeg på biblioteket i morgen og det blir awesome! Men nå skal jeg poste en trailer for filmen “Beasts of the Southern Wild” som jeg endelig har sett nå og så kommer en anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste innlegg enten søndag eller mandag. Vi bables!

*

 

Beasts of the Southern Wild

 

Noen filmer får veldig mye oppmerksomhet og så blir man nysgjerrig av den grunn og dette er en sånn film. Og siden jeg var litt trøtt og litt ukonsentrert når jeg så den greide jeg ikke å gi meg hundre prosent hen til filmen, men likevel. Jeg skjønner på alle mulige måter at dette er en særdeles spesiell film. Og på sin egen selsomme måte temmelig fortryllende.

Vi følger Hushpuppy, seks år, som bor med faren sin i et lite lokalsamfunn kalt Bathtub. Og så ser vi alt gjennom hennes blikk og møter med det en spesiell og fortryllende film som virkelig fascinerer.

Det som er med denne filmen er at det er filmer som er bedre laget og som har mer handling og der det generelt skjer mer, men denne har en slags sær sjarm ved seg som gjør at man ikke savner ting, men bare ser en film som virkelig skiller seg ut. Og en ting er stemningen. Musikken og fotografiet og alt dette er med på å skape en tidløs stemning som gjør dette til noe svært så fint.

Dessuten så har vi Quenzhane Wallis som var veldig ung da denne filmen ble spilt inn og som bærer denne filmen og skaper en karakter som man heier skikkelig på. Hun har hovedrollen som Hushpuppy og det føles aldri som spill, men heller helt ekte og som en masse anmeldelser har bemerket er hun så definitivt et stort talent.

Jeg liker også hvordan det er litt eventyrlig, samtidig som det er sårt og vanskelig på samme tid og hvordan det ikke er kjente skuespillere og i det hele tatt er det mye jeg liker. Og likevel. Av ymse grunner klarte jeg ikke å bli borte i denne filmen, det var så fint, men det var likevel en distanse der og jeg klarte ikke å gi meg hen. Og jeg er ikke like betatt av denne filmen som mange andre og føler ikke noe behov for å se den mange ganger. Likevel. I sommer så jeg filmen «The Tree» og selv om det er en ulik film på mange måter inneholdt den visse likheter. Et snev av magi mellom linjene som gir sterkt inntrykk, barn i hovedrollen som er helt brilliante og en sår og ettertenksom stemning som er noe helt for seg selv. Og jeg liker disse elementene og det er det viktigste.

 

Terningkast 5!