Press rewind, turn back time and sing along with the moon

Av og til tenker jeg litt på dette med tiden og at man ikke kan spole den tilbake. Man kan heller ikke spole frem eller sette den på pause, alt bare går i sin faste rytme og man har egentlig ikke noe å si i den saken. Jeg har tenkt litt på sånt i det siste, tiden, melankoli, rytme og hvordan jeg antagelig er helt ute av takt. Det er mye å fundere på og jeg funderer. I tillegg synes jeg kanskje denne bloggen trenger noen innslag av tankespinn, fordi hverdagen i seg selv ikke er spesielt interessant å lese om antagelig. Jeg har tenkt på månen også, det føles nærmest naturlig siden jeg er stjernetegnet kreps. Jeg har en sånn fantasi om å sitte i en luftballong som svever opp til månen og så ha en filosofisk samtale med månen der oppe før den og stjernene begynner å danse med meg som velvillig publikum. Det hadde vært en fantastisk opplevelse og månen hadde sikkert hatt mye å si, den hadde smilt lurt og vist klokhet og visdom på alle måter. Månen er nok litt sånn som de vise gamle skjeggete mennene i Fantasy-bøker uansett om den er gutt eller jente (det varierer fra dag til dag hvordan jeg ser akkurat det for meg) og er nok en slags veileder på en måte. Litt likt som feene som muligens gjemmer seg i folks kjøleskap og spiser opp epler sånn at det alltid er et eple mindre igjen enn man trodde eller som sånne ånder som hvisker hemmelighetene sine til vinden som forteller dem videre til bladene på trærne. Og blader og trær vet å holde på en hemmelighet. Av og til tenker jeg litt på hemmeligheter og.

Jeg var på kino forleden dag og ble fortryllet av "Om forlatelse", en film som viste seg å være mye mindre klisje enn forventet, den var faktisk ganske bra og skapte tanker i hodet. Det kan for så vidt hende at jeg likte den først og fremst fordi en av hovedrollene var en fantasifull jentunge som i begynnelsen av filmen er tretten år. Jeg har jo vært en fantasifull trettenåring selv og det er ikke så veldig ulikt fra å være en fantasifull tjuetoåring, bare så du vet det. Denne karakteren, Briony, gjorde hele filmen til en minneverdig opplevelse og det er så fint, det er alltid fint med karakterer som man ikke glemmer uansett hva.

Karakterer, personligheter og figurer. Jeg lever for dem. Personer som jeg finner på blir nesten mer levende for meg enn de jeg faktisk møter i virkeligheten, det blir nesten så jeg får et lite sjokk når jeg ser en dame på butikken som er prikklik Magnolia Winther eller Lea Holberg og det var utrolig kult da jeg møtte en person som gikk i paralellklassen min i fjor for første gang for hun lignet helt ekstremt på en annen figur jeg har funnet på som het Jane. Jeg tok meg i å nesten stirre på denne skolekameraten da, for den eneste ulikheten var at skolekameraten hadde blå øyne, mens min oppdiktede figur hadde brune. Det er merkelig og fascinerende når sånt skjer. Det blir som han mannen som alltid tok samme buss som meg da jeg gikk på videregående; en mann som var prikklik julenissen. Jeg tror kanskje ikke på julenissen, men jeg tror på mannen på bussen og det morer meg litt at han ikke vet hvor godt jeg husker ham i ettertid. Det er litt interessant.

Tid, fantasi, karakterer og melankoli. Det er fine ord og meninger og jeg tror jeg må fundere litt videre på sånt. Også blogger jeg igjen snart og spinner videre på tankefundamenter og liknende.
Jeg avslutter nå lett 🙂

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg