Siden jeg egentlig ikke har noe spennende å blogge om…

Jeg holder på med skriveprosjekter og for øyeblikket er det Arthur Wildeman som i størst grad opptar meg. Til helgen skal jeg se Sweeney Todd og i morgen skal jeg låne Wicked-soundtrack, men ellers er det ikke noe spennde som skjer og derfor skal jeg nå poste begynnelsen på Arthur Wildeman-prosjektet mitt, sånn den er til nå. Jeg gjør lesere forberedt på at dette innlegget kan forsvinne etter hvert siden dette er et utdrag fra noe som til slutt forhåpentligvis skal bli en roman, men til da er det bare å lese og kommenter i vei 🙂 Håper dette vil likes!

                                                                                             ***

Noen (1) ganger kan glede måles i hvor mange blomster man har i hånda  

(1)Noen mennesker studerer alltid bakken mens de går. Uten å tenke noe videre over det så sanser de detaljene, merker seg et skyggespill over småstein, betrakter roten av et tre som spinner seg bortover en skogsti. Andre ser rett frem, som om de ser forbi i dag og videre mot i morgen. De er alltid for tidlig ute. Bestandig, uten unntak. Kanskje nettopp fordi de har en iherdig optimisme, en optimisme som kunne vært hentet rett fra musikalen ?Annie? og som gir dem tro på at det er verdt å vende blikket mot fremtiden siden den antagelig er mye bedre enn i dag. Men hva om i dag er alt man har?

 

Magnolia hørte til den første kategorien og hun var til og med bevisst på det. Hun betraktet det hele, merket seg alle bitene i dette puslespillet, prøvde å finne ut av gåten. Bakken var gruset og grå der hun gikk. Den var dessuten befolket av sølepytter og fortsatt våte flekker som vitnet om at det nylig hadde regnet. Magnolia håpet at regnet kunne starte på ny. Regnet var så befriende, så ekte. Når det regnet så merket hun så tydelig at hun var. Hun elsket den følelsen. Det var bemerkelsesverdig hvordan en dose regnvær kunne skape en slik magi, en sånn følelse av at alt var så lett. Regnet minnet henne på at det fantes tyngdekraft siden dråpene ofte falt så loddrett ned og traff kinnet hennes når de var der. Det minnet Magnolia på at det var en balanse, at verden hadde et system og det var kanskje denne vitenen hun trengte for å unngå å gå fra hengslene. Sikksakkende var regnet, dryppende, trommende, en minnemelodi, men nå regnet det ikke. Det var egentlig ikke noe ordentlig vær i det hele tatt, bare grettent og kjedelig. Innmari kjedelig. Magnolia sukket. Skulle det absolutt ikke regne, så kunne det i hvert fall vært solskinn. Glitrende solstrålepartikler kunne trenge seg mellom løvet i trærne og kysse panner og tegne smil i ansikter. Ekte solskinnsglede, slik som bare sola kan skape. Nå var hele været et evig ingenting og ingenting rommer mindre enn det. Magnolia sukket igjen. Det var noe med bare det å sukke som hun likte og hun mistenkte at det var det at man egentlig ikke gjorde det noe særlig. Det var bare noe folk gjorde i bøker og hvis man gjorde det i virkeligheten var det mest for å få oppmerksomhet. Det virket også i den sammenheng, for når man sukker et par ganger og kremter litt hvis man ser noen ha en samtale, da oppdager de at du er der og så spør de om du vil ta del i denne konversasjonen. Magnolia hadde brukt dette trikset flere ganger da hun var yngre, men så hadde behovet for å delta i andres samtaler visnet, ganske samtidig med at behovet for å snakke med andre i det hele tatt hadde minsket betraktelig. Nå, i det kjedelige været som fortsatt var helt fullstendig ingenting, var et ønske om oppmerksomhet ikke noe grunnlag for Magnolias sukk. Hun sukket i denne sammenheng bare for moro skyld. Da skjedde det i hvert fall noe.

 

Hun fortsatte bortover veien, uten egentlig å vite hvor hun skulle. Det var fint å gå sånn, helt uten mål og mening, bare spasere. Bare være til. Når Magnolia vandret på denne måten tenkte hun. På alt, på ingenting og på kjærligheten og hvordan den enda ikke hadde dukket opp. Ikke ante hun hvordan hun skulle kjenne den igjen heller. Men hun ville nok forstå det når den tid kom. Til da ville hun bare fundere på det hele, tenke over hva det egentlig innebar. Tanken på hva det hele innebar var nesten skremmende. Når man ble sammen med noen måtte man sikkert kysse dem og liknende ting og dette var ting som Magnolia var fullt og helt overbevist om at hun ville være elendig på. Men kanskje, bare kanskje, ville alt gå bra og hvis hun var heldig ville hun en dag få kysse noen i regnet. Mens dråpespillets minnemelodi ble spilt på ny.

***

Inne i et hus like til høyre for et epletre var det et rom i en dus blå farge som duftet av melankoli. Her var det minst tre bokhyller og et skrivebord i tre som ble støvete på to minutter, kanskje mindre. Arthur hadde ikke tatt tiden enda. Arthur satt foran en skrivemaskin som hadde gått i generasjon etter generasjon og nå var hans. Han følte sterkt at han burde være gladere for dette redskapet enn det han var, men en del av ham klarte ikke å riste vekk redselen for at denne skrivemaskinen bare var foreldrenes måte å unnskylde at de aldri var hjemme. Jobb var forklaringen. Jobb, jobb og atter jobb. Arthur ville valgt foreldre fremfor skrivemaskiner uansett hva. Det var en usedvanlig stille ettermiddag, en skulle nesten tro at tiden hadde stoppet, men tikkingen fra armbåndsuret fortalte Arthur at det ikke var hold i denne mistanken. Arthur skrev. Hva han skrev hadde ingen betydning, ingen utenom at det sikkert var noe veldig viktig og bemerkelsesverdig. Han kunne i hvert fall håpe på at det hadde noen betydning i det hele tatt.

 

Arthur skrev ofte. Noen mennesker gjør det. De ser på verden og ser noe i det hele som gir mening eller som gjør dagen en smule mer interessant. Kanskje det er solstrålene mellom trærne som visker vekk skygger og lyser opp tilværelsen bokstavelig talt. Kanskje det er et blikk som forteller mer enn ord og som røper usagte hemmeligheter eller smil som sier alt det som blikket enda ikke har fortalt. Eller kanskje det er alt dette og mer som inspirerer noen til å skrive ord etter ord, setning etter setning og med det skape en magi ulik alt annen. Uansett hva det var så hadde Arthur et behov for å skrive en gang i blant. Som nå, foran skrivemaskinen, på rommet sitt. Men hva han ønsket å skrive ante han ikke. Det var plutselig åpenbart at alt han hadde skrevet så langt ikke hang på greip i det hele tatt, hva var logikken bak alt sammen? Og det var slik Arthur skjønte at han trengte inspirasjon.

*

Inspirasjon er en av de mange tingene som stadig er i forandring og som ofte er noe helt annet for noen enn det er for andre. Det er også en av de tingene som kan være noe så spesifikt som et annet menneske, inspirasjon trenger ikke nødvendigvis være kun et begrep, men det kan være en spesiell person. En liten hund som bjeffer hver gang han hører Elvis for eksempel eller en gammel mann som fortsatt husker sangen som ble spilt da han danset i bryllupet sitt, førtitre år tidligere. Inspirasjon kan også være barn som leker, et ektepar der kjærligheten ikke lenger er ekte eller en ung jente som hopper i sølepytter selv om hun egentlig er for gammel. Hun bryr seg ikke, vil ikke bry seg og hopper og spretter i en ør glede som plutselig har rammet henne. Det trengtes ikke en gang en forelskelse for å forandre sukk til smil, kjedsomhet til glede. Magnolia var lykkelig.

***

Enkelte ting forventes aldri. Det dukker plutselig opp, uten at noen har regnet med det og så snur det verden opp-ned. Kjærlighet er en av de tingene. En regner egentlig ikke med det og en venter i hvert fall ikke at det faktisk er akkurat sånn som i de klisjéfylte romantiske filmene. Blikk som plutselig møter blikk, smil som dukker opp bare av tanken på en annens navn, alle disse klissete ideene som ender opp med å være så alt for sanne. Men så hadde jo alt også vært mye mer kjedelig hvis det var forventet?

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg