Månen speiler seg i tidens speil

Jeg later som om jeg er poetisk i dag og lar ordene tvinne seg inn i hverandre, for så å la dem gå seg vill i et virrvarr av meninger og formeninger mens jeg venter på å finne mitt personlige Narnia. Jeg hadde lyst til å starte dette innlegget med å skrive at det regner, men det gjør det absolutt ikke så da starter jeg heller med merkfundige setninger som ikke gir noen videre mening. Bare noen få dager etter at tanken på å fly opp til månen i en luftballong streifet meg fant jeg en tegning der dette hendte. Det var et av de øyeblikkene som jeg ser på som litt magisk på mange ulike måter. Men så ser jeg jo på de fleste øyeblikk som magiske, jeg tror det er en slags innebygd mekanisme i meg, det skjer nærmest automatisk.

Jeg måtte ellers bite i det sure eplet i går i og med at jeg måtte levere tilbake Wicked-soundtracket på hovedbiblioteket. Det var endeløst deprimerende og på samme tid litt komisk for jeg leverte cden med et molefonkent uttrykk og ordene "jeg må dessverre levere inn denne cden." Jeg og bibliotekaren hadde så en meget kort samtale som jeg skal innsette her:
Bibliotekaren- Å, ville du ha den lenger
Karoline- Jeg ville eie den
(Bibliotekaren smiler lett, tar i mot cden og mumler noe om at noen andre har bestilt den)
(Karoline, dvs. jeg, tar snart nok i mot kvitteringen og går med tunge skritt mot trappa til andre etasje på biblioteket mens jeg lager lave fake-gråt-lyder som bare jeg hører og synes veldig synd på meg selv)

Jeg ser noe litt komitragisk i det hele når det gjelder denne hendelsen, men livet tok en mer skuffende vending da jeg forlot åstedet og fikk et bevis på at vinteren enda ikke hadde gitt helt slipp på Oslo. Det er mars, jeg vil ha vår! Jeg vil ha solskinn, løvetann og en følelse av at verden er i vokseform og sakte blomstrer opp til å bli en ekte sommer. Det er nemlig magisk det og.

Jeg fortsetter å late som jeg er poetisk i det jeg skriver videre, jeg irriterer vettet av grammatikkfans ved å skifte mellom presens og preteritum helt plutselig og jeg teller ned dager til det viktige, nye. Om en uke starte So you think you can dance-Scandinavia og jeg gleder meg for jeg elsker alle sånne programmer. Idol, Norske talenter, Dansefeber, you name it og jeg er villig observatør. Jepp, jeg er nok litt tv-slave, men jeg er en kresen tv-slave og alt for sofistikert (i følge meg) til å se på Hotel Cæsar eller Charterfeber. Jeg tror jeg er en blanding av kultivert og ukultivert: kultivert fordi jeg elsker litteratur og kunst og liknende emner og ukultivert fordi jeg leser vg i stedet for Aftenposten og ser på Idol i stedet for Dagsrevyen og liknende programmer som kunne vist at jeg faktisk følger med på hva som skjer. Dessuten digger jeg nintendo og musikaler (faktisk til en sånn grad at jeg vurderer å gjøre min engelske blogg til Nintendo/Musikal-anmeldelsesblogg), men jeg vet ikke om det er kultivert eller ukultivert og satser på at det er den gyldne middelvei. Det er nok den beste løsningen.

Jeg gir opp å leke poetisk fordi dette i høyeste grad har vært mer en blanding tankespill enn noe høyverdig litterært og det er vel egentlig like greit og legger inn et eksemplar av slaget "SKRYT" i form av denne setningen: Jeg har spilt Super Mario Galaxy i fem timer i dag og har nå 43 stjerner i stedet for 34! En blogg, dvs. min blogg trenger litt skryting også. Det gjør hele bableseansen min enda mer verdt det. Og nå tror jeg at jeg skal avslutte og jeg håper ikke mine kjære lesere føler seg fullstendig forvirret etter å ha lest denne eklektiske miksen av ting og tang og tullerier. Til slutt sjenker jeg dette:  🙂 Lenge leve smileansikter!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg