Spissformuleringer, fragmenterte illusjoner og tallet 28

Nå har jeg 28 sider på manuset jeg har tenkt å skrive denne måneden (dvs. 27 sider og en fjerdedel, men det gjelder for meg som 28) og i morgen kommer jeg til piratene. O hoi! Captain Eaglejump heter sjørøveren som skal berykte de lange linjer og dattera hans Tippy skal bli venninnen til hovedpersonen min Minette Wink. Og ja, jeg er innmari fornøyd med navnet Minette Wink, det er så morsomt å si. Jeg hadde en genial ide til en krim forleden dag, om en mann som begynner å drepe folk fordi han liker å lese dødsannonser og ingen har kule nok navn i annonsene han leser. Denne mannen ender så opp med å falle i koma etter sitt tredje drap og når han våkner har han mistet hukommelsen og glemt hva han har gjort og da begynner han å leke detektiv og prøver å finne ut hvem som sto bak "dødsannonse-mordene". Han får så veldig sjokk da han til oppdager at han søker etter seg selv. Jeg syntes det var en kul ide, men så kom kommentarene om at ting kanskje bør være litt mer realistisk. Arg… dumme realisme! Ellers så er jeg plutselig litt blakkere igjen, men jeg har fått tak i den kule notatboka og i tillegg er jeg nå den stolte eier av enda et soundtrack med sanger fra ulike musikaler. Ja, jeg er litt for sprø når det gjelder temaet musikaler, manuset mitt er jo til og med en musikal. I morgen starter jeg forresten på en jobbkurs-dings og det blir sikkert ok selv om jeg liker å være litt skeptisk til det også. Jeg har fått litt dilla på å være "hm…skeptisk" etter den dustete reklamen for posten som gikk før med "hm..skeptisk-mannen". Han ville for så vidt vært veldig underholdende som superhelt for han kunne endt opp som fangen til superskurken, lyttet med faka engasjement til skurkens babling om mesterplanen og så sagt "hm..skeptisk" og brutt seg løs, for så å jage skurken fra sans og samling. Det hele hadde vært veldig artig å se på.  Og jeg liker ordet "artig" mye mer enn gøyalt, morsomt og "fengende". "Artig" blir mer sofistikert liksom mener jeg, dessuten høres det litt ut som navnet Arthur og det er et av favorittguttenavnene mine takket være min karakter Arthur Wildeman (som jeg skal skrive mer om etter hvert). Og jeg liker, digger, osv. at jeg nå har 28 sider siden 28 er et av de fire tallene jeg liker best. Det beste tallet er 7 selvfølgelig og så kommer 3, 13 og 28 i villkårlig rekkefølge etterpå. Det skal dog innrømmes at min sans for tallet 28 har en del med at jeg er født den 28nde juni, for det bryter litt med de ellers så oddetallete andre numrene. Det er kuli bambuli tre måneder før juli :O)

Ellers skal jeg dele et dikt med dere for liksom å gi en avslutning på dette innlegget med karolinsk svung:

Fragmented Illusions

Fragmented illusions,
the way things seems to change
Reality keeps turning
and what felt known feels strange 

The whispers seems to linger,
the ones that tells me "turn,
try a new direction,
it's so much new to learn" 

This Deja VU sensation
I've always seemed to feel
has also left me lonely
to make the change more real 

What's left is my ambitions,
my wishes on a star
Though life is turning pages,
it only goes that far 

My hopes and dreams won't leave me,
they stay to be my guide
to help me through this changes
so I won't run and hide 

But still I'm scared and worried,
liking things to stay the same
Am I ready for this brand new world,
this unexplored new game 

Fragmented illusions
and whispers through the night,
I do have changes coming,

but still everything's alright

Ps: Jeg er forresten fornøyd med det nye designet til Skrivebua selv om bildet øverst er for stort. Jeg leser litt innom der fortsatt nemlig og i det siste har jeg oppdaget at tekstene mine igjen blir kommentert, men av nye lesere og det er über-kult. Nå har til og med Magi er Malteser-diktet mitt blitt kommentert. Me like!

4 kommentarer
    1. Nei, nei, nei! Ikke hør på teite realistene! Krimmen din virker dritstilig! Hallo, det fins nok av sjuke folk, så det er jo ikke noe urealistisk ved å drepe folk ut fra dødsannonsenavn. Dessuten, den mest geniale krimserien, og egentlig serien generelt, jeg noen gang har sett, er Death Note, og hvor urealistisk er det ikke å drepe noen ved å skrive navnet til vedkommende i ei bok du har fått av en dødsgud?

    2. Kanskje jeg skriver den krimmen da (men dog litt senere siden jeg har så masse annet jeg må skrive først, Script Frenzy for eksempel) :O)
      Og du har fått meg nysgjerrig på Death Note nå.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg