Regntåretankesanger

Gretne regndråper falt klosset ned fra skyene i små dråpespill, knapt det en gang. Regnet var yrende og lett, men man kunne fortsatt smake det på tunga hvis man strakk den ut og folk gikk fortsatt rundt med paraplyer. Og det var viltert storby-liv og likevel stille, men en god stillhet og følelsen av at alt er fredfullt. Drømmende dufter seg fra restauranter jeg gikk forbi og regnet var egentlig ikke grettent likevel, men "grettent regnvær" høres bare mer poetisk ut enn de andre alternativene og uansett så var det et vær svøpt i et skjær av grått. Grått som elefanter eller hybelkaninene under senga mi, men på en helt annen måte, kanskje fordi jeg var ute. Jeg gikk gatelangs i Oslo, lyttet til bytrafikk og tenkte på hvordan det ville vært om jeg bare hadde kunnet stoppe tiden i det øyeblikket. Ikke fordi det egentlig var et så spesielt øyeblikk, men bare for å se verden stoppe mens alt var i bevegelse, mennesker som sto som frosset med et bein foran det andre og luften som plutselig var så stille som en fjær mot gulvet eller ti minutters melankoli. Og det var en kort stund som føltes magisk og jeg samler på de øyeblikkene, for det er de jeg aller helst vil minnes. Så var jeg framme der jeg skulle møte min beste venninne og andre øyeblikk skulle minnes, men det var fortsatt yrende regnvær som jeg gjerne tenkte på som grettent til jeg kom frem til at 'melankolsk' er et finere ord og passet fint siden jeg uansett var i humør til å neddynkes i lykkelig nostalgi og underfundig glede. Og det var onsdag og det er og var i dag!

Jeg vet ikke om det regner fortsatt. Jeg vet at jeg nå har lest 'Landet der tiden var borte' av Klaus Hagerup igjen og elsker konseptet like mye nå som da jeg var tretten fordi det å bli eldre og modnere skremmer meg og jeg liker at ting forblir som de er. Jeg vet at jeg har litt skrivesperre på manuset mitt og ikke har fått skrevet noe på det i dag. Jeg vet til og med at jeg gleder meg til i morgen for da er det SYTYCD-Scandinavia igjen og jeg har hekta. Men jeg vet ikke om det regner fortsatt.

Uansett så spiller det ingen rolle for jeg er like blid uansett vær og nå er optimismen i meg en nattlampe som jeg har skrudd på mens livet er et puslespill der alle brikkene er øyeblikk og drømmene spinner vev i skyggen av uønskede ønsker og melankoli.

Og dette innlegget er fullstendig ulogisk og har alt for mange 'og'er, men det gjør ikke noe likevel =O)
***
Til tiden

Du veit jeg ikke kjenner deg,
tikkende, talende som du er

Langsomt blinkende i takt med sekundene,
en etter en
og jeg vet du er der 

Men jeg kjenner deg ikke
 

Du er timene, dagene, årene,
noe jeg leter etter,men ikke finner 

Et annet språk
kanskje,
en annen verden
og likevel den samme
 

Det føles som om du stopper opp en gang i blant,
ser deg tilbake
mot i går og i morgen,
for av og til virker selv morgendagen som om den er et ekko 

Et annet liv
kanskje,
en annen tanke og likevel den samme 

Alt er det samme,
igjen og igjen og igjen 

Men jeg kjenner deg ikke
og det gjør alt så mye mer interessant,
det gjør at jeg fortsatt prøver å fange øyeblikket

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg