Teorier, kule konsepter, tankedryss og Arthur Wildeman

Her er jeg igjen, bloggende, skrivende, dagdrømmende, middagsspisende. Jeg lytter til Sara Bareilles cden min og jeg synes fortsatt at det er en fullstendig herlig cd. Det eneste problemet er vel at jeg kommer til å bli kjempelei av den etter hvert siden jeg lytter til den så mye for tida. Men det er så fine sanger at jeg "just can't help myself" for å si det sånn. Jeg søkte på Sara Bareilles på Last.fm i stad og fant ut at det er massevis av artister jeg ikke har hørt om før som har liknende musikk og finfine stemmer. Det hele var litt artig og fikk meg til å tenke over det med stemmer og hvordan de artistene jeg liker best egentlig ikke har så sterkt særpreg i stemmen (utenom hvis de er musikalartister jeg er fan av), men de har stemmer som kler det meste og fine sangtekster. Men så er jeg også veldig opptatt av tekster, noe jeg jo har brukt et helt innlegg på å prate om her tidligere.

Ellers låner jeg for tida sesong 4 og sesong 6 av Buffy av den ene onkelen min og det er kjempekult. Og det rare er at jeg ikke en gang likte Buffy for noen år tilbake. Jeg avfeide Buffy uten å se noen hel episode en gang fordi jeg tenkte at det var for voldelig og at jeg hadde jo Charmed og Charmed var kongen av alt i flere år tv-messig. Så besøkte jeg denne onkelen min (en onkel som noen kan ha sett i Magasinet til Dagbladet) og han overtalte meg til å ta sjansen på å se en episode for to år siden. Så tittet jeg på en episode til og en til og en til og endte til slutt opp med å låne med meg mange sesonger med hjem til Stovner. Og innen fire måneders tid hadde jeg sett alle episodene. Siden da har jeg lånt sesonger igjen og igjen og da er det først og fremst sesong fire og seks som jeg liker for sesong fire har episoden Hush der halve episoden er i total stillhet fordi alle mister stemmen og sesong seks har Once More With Feelings som er en selvsagt favoritt siden det er en musikalepisode og jeg elsker musikaler. Dessuten er det jo imponerende at alle sammen synger selv, særlig når en tar i betraktning at få av skuespillerne er trente sangere.

I en ideell verden hadde jeg hatt en nydelig sangstemme sånn at jeg kunne vært med i musikaler. Det ser veldig gøy ut å stå på scenen og ha full oppmerksomhet. Selvfølgelig er planen min å få full oppmerksomhet når jeg til slutt vil få utgitt en bok eller to, men med min lite produktive adferd så vil det jo ta år før det skjer. Men nå skriver jeg på noe som skal bli en slags novellesamling kalt "Lyktestolpenes Hemmelige Selskap". Konseptet er enkelt og greit at en haug med lyktestolper har sin årlige konferanse og forteller hver sin historie om lyktestolper og diverse og så kårer de en vinnerhistorie etterpå og den kommer i diktversjon. Så skriver jeg en diktversjon av hver historie og har dem bakerst sånn at leserne kan bestemme hvem de mener er best selv. Og hvis den novellesamlingen slår an så kan jeg skrive "Løvetennenes Hemmelige Selskap" og siden ta "Kannibalenes Hemmelige Selskap" også videre. Ja, jeg har en merkelig hjerne med rare ideer.

Jeg har dannet en teori som jeg ikke tror på, men likevel fascineres av. Ideen er at vi blir født uten hjerner og at sykesøstrene på sykehuset har et eget hjernerom på sykehuset som de tar oss med inn på natten etter at vi har blitt født og så finner de frem en hjerne, åpner skallene være og setter den inn. Så mister de enkelte hjerner på gulvet eller bøyer litt på den ene siden, noe som gjør at den ubøyde siden brukes mer og med det gjør at noen bruker høyre hjernehalvdel mest og andre bruker venstre hjernehalvdel mest. Sykesøstrene er ellers ganske uprofesjonelle med enkelte av hjernene, noe som gjør at enkelte får depresjoner og nevroser og de gjør enkelte hjerner litt bløte og det fører igjen til at fantasien flyter spesielt godt hos disse personene. Personlig tenker jeg at det er mulig at jeg kunne hatt rett i denne teorien, den kunne i hvert fall forklart litt av hvert og den appelerer til den delen av meg som er litt småmorbid og synes kannibaler, Roald Dahls grøssernoveller og Sweeney Todd er fascinerende.

Og nå er jeg egentlig ferdig med å skrive, jeg tenkte bare å avslutte med å poste et nytt utdrag fra historien min "Arthur Wildeman" her. Jeg har alt postet et annet utdrag fra denne historien her som man kan se her:
http://akimamontgomery.blogg.no/1203457520_siden_jeg_egentlig_ik.html
Men her kommer et nytt utdrag fra denne historien og her er matte og gym hatobjektene til hovedpersonene, noe som sikkert vil gjøre at det utdraget her kan appelere til mange. Her er det litterære tankedrysset i hvert fall, også blogger jeg igjen om noen dager (og tallet i tittelen og rett før utdraget er fordi jeg bruker det samme konseptet som jeg brukte i mine siste dager på skrivebua på en historie kalt "En Fotnote", så alt er på en måte fotnoter):

Noen ganger (2) kan glede måles i hvor mange blomster man har i hånda  


(2)
Ganger man tallet en med seg selv mange nok ganger så dannes det kanskje en mild irritasjon over at svaret aldri blir noe mer enn en. Men antagelig tyder nok en slik fritidsattraksjon på at man har alt for mye tid mellom hendene og da er kanskje irriterende gangestykker det minste problemet. Men at gangestykker var et problem var det ingen tvil om. Når man er ni år og tre ganger tre er et unødvendig onde så virker det ikke som ting kan bli særlig mye verre. Men når man er sytten og gangestykket har større sjanse for å være 1x ganger 2 i annen og alt er en sær blanding av algebra og man vet ikke hva lengter man plutselig tilbake til tre ganger tre typene mattestykker. I hvert fall gjorde Magnolia det. Selve ordet algebra skapte en kvalmefornemmelse i munnvikene og det skapte i det hele tatt bare mange tanker på andre ting Magnolia mislikte. Alge i seg selv minnet om tang og hvordan det klistret seg mot bare ben på sommerferier på stranda og ordet bra passet liksom ikke inn i ordet algebra. Det var noe som ikke stemte der. Magnolia pustet dypt inn og ut og mumlet for seg selv at dette ville gå bra. Hun var tross alt et intelligent menneske og det var da grenser for hvor ille et mattestykke kunne være. Mumlingen virket ikke.

 

Enkelte ting klarer alltid å fremstå som uhyre komplisert. Det trenger ikke nødvendigvis å være det, men det legger lett fra seg et sånt inntrykk og det gir en uviskbar impresjon på hjernen. Da har det blitt avgjort at det er vanskelig, uten at man har hatt noen mulighet for å diskutere og så opprettsholdes inntrykket uansett hva. Matte var en sånn ting for Magnolia. For andre var det helt andre ting. Arthur, for eksempel, fant det uhyre komplisert å ta i mot en ball i en gymtime.

'Kom igjen, Arthur Wildeman. Ta i mot. Det er ikke så vanskelig,' ropte gymlæreren og Arthur så oppgitt mot henne. Tross alt hadde hun gitt ham tre gode grunner til å være oppgitt. For det første så var han ikke født for fysiske aktiviteter, det hadde han skjønt allerede da de lekte sisten i første klasse. Arthur var høy, tynn og hengslete og for noen så kan det sikkert hjelpe dem å vise atletiske ferdigheter på høyt plan, men for Arthur så hjalp det ham bare å snuble mer enn hva en skulle tro var mulig. For det andre hadde hun brukt Arthurs fulle navn, (hvis man ikke regner 'den tolvte' som en del av et navn, for da brukte hun bare nitti prosent), og det så ikke Arthur noe behov for at hun skulle gjøre. Det var ikke en gang noen andre Arthur-er i klassen, så hun kunne ikke bruke noe sånt som forklaring heller. For det tredje var baller egentlig romvesen fra planeten 'Ballandia', noe Arthur hadde kommet frem til helt på egen hånd. Det var den beste forklaringen på hvordan de hadde en ekkel tendens til å treffe ham i magen uten at kasteren av ballen en gang gikk inn for det. De var sikkert som raketter, mens de for gjennom luften navigerte de stilsikkert for å finne et passende mål og Arthur Wildeman hadde vunnet førstepremien. Arthurs tanker ble brått skjært gjennom av en kniv. Det var vel oppriktig talt bare gymlærerinnens stemme, men den var skarp som bare det, så sammenligningen passet bra.

'Arthur Wildeman. Nå kastes denne ballen, så konsentrer deg. Du kan klare å ta den i mot. Det er jeg sikker på.' Straks etter kom ballen susende gjennom luften og Arthur gulpet. Han visste at han ikke ville klare å ta i mot og for ørtende gang fikk han rett i sine antagelser.

'Dumme ball,' mumlet han.

 

Denne episoden i gymtimen forklarte Arthurs dårlige humør da han gikk hjemover fra skolen. Det forklarte sparkingen av småstein, nistirringen mot bakken og det ellers misfornøyde helinntrykket som Arthur ga der han gikk. Værgudene ga blanke blaffen i Arthurs humør. Det skulle nok vært grått og deprimerende for å passe til Arthurs humør og i stedet viste været seg fra sin bedre side, med klar blå himmel og solstreif mellom tretopper. I slikt vær var det mye koseligere å være blid. Men Arthur brydde seg ikke om sola, han gikk heller i dystre tanker om gymtimer og hvordan de burde forbys. Disse tankene kunne ha utviklet seg videre mot utspekulerte planer som innebar verdensovertakelse og fritak fra all ufrivillig mosjon, om ikke noe hadde avbrutt tankestrømmen. Det var en stemme, en jentestemme, som sang spesielle melodier for seg selv. Arthur gikk rundt et hjørne og så klart stemmens eier. Han kjente henne igjen med det samme og ble stående og betrakte jenta mens hun sang, han begynte å betrakte Magnolia.

 

Det er sanger som alle kan, velkjente toner som strømmer gjennom konsertlokaler og i enkelte tilfeller skaper vakker eller ikke så vakker allsang. Men det finnes også sanger som for mange er noe komplett ukjent og Magnolias sang var av dette slaget. Magnolia hadde ingen åpenbare musikalske talenter, men hun likte å finne på nye tekster til allerede kjente melodier og så synge det hele for seg selv mens hun gikk hjemover fra skolen. Hun gikk da ut i fra at ingen hørte henne og når det var bare for sin egen skyld så var det jo greit. Nå hadde hun genierklært seg selv, for ?Lisa gikk til skolen? var nesten garantert en mye kulere sang når den var iført hennes tekst. For så vidt så var det en del av Magnolia som tenkte dette om alle sangene hun ga ny språkdrakt til, men dette var vel toppen av kransekaka. Og hun sang og følte seg så fri mens hun gjorde det, i hvert fall friere enn i den nylig overståtte gymtimen, og det var som om stemmen hennes fløt på vinger over verden og bredte seg som et teppe over alt sammen.

                    Solen virker stadig,
                    større enn seg selv
                    Som en åpenbaring
                   
før det går mot kveld 
                   
                    Hvisker stille toner,
                    skaper nye spor
                   
Lysstreif mellom trærne
                    blir min metafor 
 
                    Solen står og maler
                    minner på mitt kinn
                    Verden er en stue,
                    jeg får slippe inn 

Magnolia var nesten ferdig med tredje verset da hun plutselig oppdaget Arthur og stanset brått. Hun rødmet og fikk en følelse av at kinnene hennes nå var i samme valør som ferske, solmodne tomater og denne fornemmelsen fikk henne til å bøye hodet og stirre sjenert ned i bakken.

'Jeg trodde ikke det var noen her,' sa hun og stemmen skalv litt, som om det å prate straks hadde blitt en mye mer komplisert bedrift.

'Det var ikke meningen å forstyrre,' sa Arthur og kjente den dårlige samvittigheten bore seg frem i hjernen hans. Magnolia svarte ikke, men fortsatte å stirre ned i bakken og i noen få minutter, som føltes som en evighet, var stillheten til å ta og føle på. Til slutt kjente Arthur at han bare måtte bryte stillheten på et vis, det kjentes nærmest lammende hvordan alt plutselig hadde stanset på den måten.

'Det var en fin sang,' utbrøt han og han kunne merke at Magnolia smilte selv om ansiktet hennes var for bøyd til at man riktig kunne sjekke ordentlig etter. Det gikk et snaut minutt til før noen sa noe på nytt. Magnolia var taleren denne gang.

'Takk'

***

Mange ville ikke tenkt noe videre over en slik episode, men for Arthur og Magnolia var denne begynnelsen på et verdifullt vennskap. Men som seg hør og bør gikk det sakte i svingene, noe som passet både Arthur og Magnolia godt siden ingen av dem følte behov for å stresse. Det begynte lett med å si 'hei' til hverandre av og til, fortsatte med å prate sammen i friminutter og neste fasen i vennskapet var at de tok følge på vei til og fra skolen. Det var under en slik tur fra skolen at Magnolia for første gang nevnte musene.

'Tror du det er muser', sa hun.

'Muser? Mener du mus, men sier det grammatisk ukorrekt eller…,' begynte Arthur, men Magnolia avbrøt ham.

'Nei, muser. Sånne som inspirerer folk,' presiserte hun. Arthur måtte tenke seg om. Magnolia hadde ofte slike spørsmål og Arthur hadde ofte det samme problemet, nemlig at han ikke ante hva han skulle svare. Han hadde aldri tenkt noe videre over slikt, om han ble inspirert så regnet han med at det hele var en heldig tilfeldighet og ikke noe mer enn det. Det fine var at Magnolia aldri stresset ham. Han kunne tenke seg om så lenge han ville. Likevel prøvde han å ikke bruke alt for lang tid på tenkingen. Endeligvis svarte han.

'Egentlig ikke. Jeg vet ikke helt, men det er jo mulig.' Arthur kremtet en gang før han fortsatte.

'Jeg tenker meg at hvis det var muser så ville man vel ha sett dem. De ville stått bak deg mens du skrev og sukket høylytt hvis du skrev noe totalt idiotisk og sånt,' sa han. Magnolia, som hadde lyttet med oppriktig interesse, smilte.

'Jeg tror de fins. Jeg tror at de ser ut som alle andre og at det å inspirere andre bare er en vanlig jobb for dem, sånn som det å jobbe på et kontor er en vanlig jobb for faren min.'

'Å ja,' sa Arthur, fordi han ikke fant på noe bedre svar, også fortsatte de bortover veien med prat om andre temaer. Men Magnolia tenkte videre på musene og hvordan det var noe fullstendig fascinerende med dem, og hvordan hun ønsket å inspirere noen selv en dag. Hvordan hun ønsket å være av betydning?

 

3 kommentarer
    1. Så søt lesning! Den virker oppriktig koselig, fortellinga di;)
      Jeg var faktisk enorm fan av Buffy da jeg var mindre, men når jeg har prøvd å se igjen episoder i ettertid… Vel, det er ikke det helt store. Da er Death Note mer min type;) (Og siden du sier hele tida at du er en tanke morbid, så trur jeg faktisk at du vil like den, altså! Både som bøker og TV-serie.)

    2. Ja da, jeg skal få sett noe av de Death Note-greiene, begynner å forstå hintet :O) Det går vel ann å få sett det på nettet?
      Og takk for kommentaren til historien, jeg har store planer for det konseptet, må bare få skrevet det.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg