Forfatterspirens oppvåkningsprosess mens Peter Pan flyr ut av vinduet

Av og til våkner man. Man tror man er våken, men egentlig så drømmer man bare med åpne øyne. Som med Kagge Forlags skrivekonkurranse der jeg trodde at jeg hadde en sterk sjanse til å klare meg bra siden jeg syntes historien min var ganske original. Jeg var ikke blant vinnerne og det er en av grunnene til at jeg våknet. Saken er at jeg har lett for å drømme stort. Jeg drømmer om å vinne i lotto, om å skrive en bok som gjør meg til den neste J.K. Rowling, om å skrive en musikal som blir oppført, jeg er stappfull av store og muligens noe urealistiske drømmer. Men så blir det bare drømmer, det er så sinnssykt lett å gi opp når man prøver å gjøre drømmer til virkelighet og jeg begynner å få en liten mistanke om at det ikke er meningen at drømmene mine skal oppfylles på 1, 2, 3, jeg mistenker at jeg i større grad vil bli nødt til å jobbe for det. Det innebærer videre at jeg har tenkt å tvinge meg selv til å skrive uten å være inspirert og det har blitt vanskeligere og vanskeligere. Før kunne jeg sette meg ned også bare fløt det, men nå er jeg mer selvkritisk. Dessuten gjør jeg det unødvendig vanskelig for meg selv med å ta opp store temaer som livet og døden, kjærligheten og inspirasjonen og jeg prøver å være litt beskrivende og la det jeg skriver bli fint og det irriterer meg. Særlig fordi jeg faktisk i ettertid blir mest fornøyd med de tekstene der jeg lar ordene flyte som en mild sommerbris over et sommerlig landskap. Og det diktet jeg har skrevet som jeg er mest fornøyd med noensinne er kanskje diktet mitt "Crescendo" som ble skrevet i en bølge av inspirasjon der jeg slettes ikke prøvde å skrive bra, ha god rytme eller noe sånt, men bare hadde en ide og fikk utløp for den. Jeg må rett og slett bare skrive og så får det bli som det blir.

Utenom å våkne så skjer det også av og til at man får gode råd som irriterer når man får dem, men som inspirerer når man tenker over dem. Som når en venn av meg sier at jeg lever i en boble. Det som er fakta egentlig er at hun har rett på et vis. Jeg har det egentlig ganske lett, er nokså bekymringsløs og har lite ansvar på mine skuldre og det er greit nok det, men jeg blir mer og mer bevisst på at virkeligheten lusker rett utenfor døra og den er noe annet som skremmer meg. Tanken på å flytte ut en gang, tjene egne penger, betale regninger og gjøre husarbeid er for meg skummel som bare rakkern og jeg har egentlig alltid holdt fast på den drømmen om å kunne være barn hele livet eller finne et Narnia-aktig sted i skapet mitt der jeg kan oppleve utrolige eventyr i stedet for en hverdag som høres ganske uinspirerende ut. Det er litt derfor jeg har lyst til å bli rik for da kan jeg på en måte føle meg trygg når det gjelder i hvert fall det økonomiske og da blir det færre ting å bekymre seg for. Med det sagt så er jeg jo i realiteten en optimist og det er noe i meg som forteller meg at alt vil ordne seg til slutt. Det er en fin tanke, for det er greit at man vil ha litt problemer med å venne seg til virkeligheten når man innerst inne vet at man vil komme inn i det når alt kommer til alt. Alt ordner seg som regel for meg og jeg tror at en positiv holdning vil hjelpe dette med å fortsette.

Litt for å avslutte dette innlegget (som må sies å være et av de mer personlige og nakne innleggene mine) så tenkte jeg å legge inn teksten jeg sendte inn til Kagge konkurransen her for nå kan jeg jo dele det med internett egentlig og så kan folk mene hva de vil. Jeg liker i hvert fall konseptet litt og må vel skrive litt mer om orddetektiveri. Her er historien (hvis skrifttyper forandrer seg eller noe sånt skyldes det at det er omtrent umulig å få lagt inn tekster her på grunn av tekstprogrammet i bloggen som er dustete deluxe):

     Oppdrag: 'Press' : Et ord, mange meninger  

Presang, presentasjon, prestere. Det er så mange ord ute og går og går og kommer aldri til klokka og mange av dem starter med 'pres?' En kunne vurdert dette, sammenliknet ord, funnet en helhet i det hele, men den jobben er alt gjort og det er der jeg kommer inn. Jeg er Karoline, ord-detektiven. Jeg startet mitt arbeid med dette spesielle ordet på P, et ord som ved første øyekast syntes fullstendig alminnelig, men som ved nøyere gransking har visst seg å være meget betydningsfullt. Ja, faktisk mer betydningsfullt enn mange andre ord kan skryte av å være. Ordet er 'press' og du spør kanskje hva det er ved dette ordet som skiller seg så ut fra alt annet. Det er tross alt mange ord som er viktigere, dypere og ikke minst: lengre. Jeg kan se deg for meg, kjære leser, jeg ser deg for mitt indre blikk mens du nå kanskje holder håndflaten din foran deg og begynner å telle de ordene som du tenker er mye mer betydningsfulle. Ord som 'melankoli', 'psykoterapi', 'onomatopoetikon', 'hypnotisk' og 'superopptilkjempefantafenomentalistisk'. Lange ord, kompliserte ord og ord som man aldri glemmer så fort man kan dem. Jeg vil kalle disse ordene og liknende ord for 'sykkel-ord'. Kan man først sykle så glemmer man det ikke og kan man først disse ordene, (alle kjennetegnet av et ubesværlig behov for å strekke seg bortover en setning med målet liggende i enden av korridoren), så glemmer man dem heller ikke. Men det betyr ikke at de er viktigere og mer innsiktsfulle enn ordet 'press', snarere tvert i mot vil nå jeg si. Felles for de fleste lange ord er at de bare dreier seg om få ting, de er rett og slett for lange til å ha spesielt mange meninger. Og ordet som startet med 'super?' og som jeg fortsatt ikke er sikker på om jeg staver riktig er hentet fra Mary Poppins og trenger ingen mening i det hele tatt siden det står i denne teksten kun fordi det er morsomt å si. Ordene 'melankoli' og 'psykoterapi' er betydningsfulle, ja, men blir som regel brukt bare til utvalgte emner og kan ikke, som 'press', beskyldes for å være masse rart på en gang. Ordet 'press' er et annet dyr derimot og det skal jeg bable om akkurat nå. Ja nå, innen to minutter til og med.

Som jeg nevnte ganske tidlig er jeg ord-detektiven og alt sammen startet for meg da ordet 'press' presset seg inn i en setning en tidlig tirsdagsmorgen. Det hele kom ganske brått, uventet vil nå jeg si og jeg forventet ikke hvordan dette ordet på null komma niks ville snu opp/ned på alle meninger jeg hadde på hjertet. 'Press' slo meg først som et ganske beskjedent ord, bare fem bokstaver langt og ikke spesielt bredt heller, det var rett og slett et av de ordene som var lite og spinkelt som 'nys' og 'midtpunkt'. Noen ord har nemlig denne trangheten helt naturlig for seg, de ønsker ikke å ta så stor plass mellom linjene, men liker å skjule seg selv litt, kanskje for å øve i hemmelighet før de til slutt slår til og tar over verden ved hjelp av sine ukjente ressurser. 'Press' virket som et av disse ordene i begynnelsen, men det slo meg snart at det også var noe ganske annet. Det ville nemlig ikke helt bestemme seg for om det skulle stå skrevet foran 'innenfra', 'utenfra', 'oppover' eller 'nedover'. Det ble da sakte, men sikkert klart for meg at 'press' var et av de ordene som kunne bety så mye rart at man nesten ble svimmel av å tenke på det. Dette var et ord som presset seg på en situasjon og tok fullstendig overhånd og jeg følte meg skremt et øyeblikk eller to for sånne ord vet hvilken makt de har og hvilke knapper de må trykke på for å få det som de vil. Og det var da jeg forsto at for å kunne overkomme dette ordets mystiske veier måtte jeg tappe inn i mine ubrukte arsenaler og la mine evner som spion komme frem i lyset. Det var da jeg, (fullstendig uten stemningsmusikk eller trommesoloer, men med målet klart i hodet), bestemte meg for å bli ord-detektiv. Jeg, Karoline, (den lesende, skrivende merkfundigheten av et spissformulert sammensurium), skulle betrakte ordene, granske dem fra alle vinklinger og overliste de som brått kunne bedra meg og ta over verden setning for setning, bokstav for bokstav. De ante ikke hvilken kraft de sto ovenfor, jeg hadde fantasien på min side og en evne til å sette ordene inn i setning på måter som selv ordene ikke ville vurdert på noen måter. Jeg var ord-detektiven og alt skyldtes en og en alene; ordet 'press'.

Jeg angrep saken med en strategisk tilnærming utviklet av for mange runder med spillet Risk og dannet av å bruke hjernebarken på diktskrivningen der alt hadde en sammenheng og rimene klang som bjellene i Notre Dame. Ordet 'press' hadde kommet så nære å overliste meg og det kunne det ikke få lov til. Ingen fikk overliste meg, for det ville være i mot de karolinske lover og det er lover som virkelig burde følges til enhver pris. Jeg har enda ikke nedskrevet disse lovene, men du skal bare vite at de står så klart nedskrevet i hodet mitt at det er som om de var det fysisk også. Uansett hadde ordet 'press' kommet nærmere enn noe annet ord og det vil jeg påstå at var fordi det handlet om mye i seg selv og hver utvalgt ting det handlet om handlet om mye mer. Hvis man setter ordet 'press' foran ordet 'utenfra' for eksempel så handler det om press utenfra, men det får også en videre handling i at man kan tenke videre på hva presset består i. Er presset fra venner, familie eller kjæreste, er det kjøpepress eller drikkepress eller press om å kjøpe drikke? Press utenfra kan være så mangt og av ulik art og det er bare et av alle områdene der ordet 'press' viser sin styrke. Kanskje ordet 'press' står foran 'innenfra' fordi det er deg selv som presser deg. Du presser deg selv til å gjøre ditt beste selv om du ikke vet helt hvor bra ditt beste er og om det er bra nok. Press kan komme fra så mange ulike vinklinger og kan forandre en historie så til de grader at det er best å være på vakt. Og jeg er på vakt. Jeg passer på. Ordet 'press' skal ikke få overtak på situasjonen uansett hva.

Det fikk ikke overtak heller. Det kom som sagt nære, men jeg fikk kontroll over det hele og fikk satt 'press' ordentlig på plass. Det var en hard kamp, men det gikk og nå er ordet 'press' redd for meg og følger min minste kommando. Som eksempelvis kommandoen jeg ga om at dette ordet skulle dukke opp på passende plasser i denne teksten. Det passer utmerket at den hører på meg for ellers hadde denne tekstens innhold blitt mye dårligere enn det er akkurat nå. Og tror du ikke på det så låner jeg deg ordet 'stropp', (som jeg har overvunnet i senere tider), og så er du velkommen til å bytte ut hvert 'press' med ordet 'stropp' og følgelig bytte ut 'presser' med 'stropper' og 'presset' med 'stroppet'. Du må da også tenke deg at det er ord på S som på sitt vis begynte denne teksten, men det slår sikkert min observante leser som åpenbart. Jeg lover deg at sammenhengen automatisk vil bli mer uklar da og det faktum gir meg en måte å avslutte denne teksten på. Jeg avslutter nemlig med å huske på at ordet 'press' altså har bevisst at det har sine gode sider også i og med at det er en så viktig ingrediens i denne teksten. Resten av oppskriften er derimot fullstendig hemmelig.

 

1 kommentar
    1. Du er ikke aleine om å ha drømmer, altså! Jeg òg tenker bare at alt bør komme til meg uten at jeg gjør noe for det, og det er egentlig litt leit, for sånn er det jo ikke… men i motsetning til deg er jeg pessimist, og blir ofte deppa av å drømme. Sukk. Jeg trur jeg trenger motivasjon.
      Artig og kreativ tekst om press, forresten!:3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg