Noenlunde opplagte og ikke så opplagte tanker om musikk.

Soundtrack: Jason Mraz (I'm Yours)

Kjære leser, du har kanskje ikke merket det, men det er noe rart med musikk som nettopp slo meg. Jeg har funnet ut at jeg i enkelte tilfeller, etter å hørt en cd massevis av ganger, blir lei av stemmen til sangeren, men ikke sangene. Det høres kanskje merkelig ut og det er ikke noe dypt alvorlig problem egentlig, men det fikk meg til å tenke litt, slik de mest merkelige ting gjerne setter tankene mine i gang mens ganske logiske ting gjerne lar tankene mine ligge å råtne i en krok for å si det på en litt (u?)kunstferdig måte. Det er interessant hvordan cder har en annen varighet enn bøker når det gjelder hvor mange ganger man lytter til dem. Hvis en cd er ordentlig gjennomarbeidet føles den ofte nesten som en novellesamling for meg siden alle tekstene danner en historie. Forskjellen er først og fremst at en sangtekst har mindre plass og tid til å kunne fortelle en historie, noe som kanskje medforklarer sangers tendens til å ha kjærlighet som tema i de aller fleste tendenser. Det handler muligens ikke bare om at kjærlighet er noe alle har et forhold til på en eller annen måte, men også om at man kan få fortalt en del om følelsen av å være forelska på tre minutter. Selv å synge "I'm in love, love, love" flere ganger etter hverandre kan få frem mye uten å overkomplisere noe som helst. Det er derimot vanskeligere å skrive noe meningsfylt om selvfølelse, pedagogikk eller eventuelt inspirasjon i en sangtekst siden man må gjøre det enkelt nok til at det blir en hel historie fortalt på anslagsvis tre minutter. Uansett er sanger som regel ganske lett tilgjengelige og en cd varer vanligvis ikke lenger enn 50 minutters tid og da kan man lett "lese" cden ut på en time. Det er bare interessant etter min mening hvordan man likefullt kan lytte til en cd hundrevis av ganger, mens man som regel ikke leser en bok mer enn noen få ganger (med noen sentrale unntak selvsagt). Og filmer ser man kanskje en del ganger, men det blir begrenset i forhold til en cd det og. Det er da jeg tenker at musikk egentlig har en større makt enn både bøker og film, i at budskapet i en sangtekst (hvis det er en god en) kan nå de aller aller fleste og kan forandre tankebaner og mer. Bøker kan ha et enkelt budskap, men det er gjerne pakket inn i 150 sider eller mer og filmers budskap er pakket inn i 120 minutter (filmer er visst nesten alltid minst to timer i disse dager). Budskapet i en sang er pakket inn i bare tre minutter, men det kan være uendelig effektive minutter. Det er kanskje der magien ligger…
***
(Forfatteren oppgir at dette er skrevet som en slags oppdagelse, jeg bare skrev mens jeg tenkte også ble det som det ble. Det er merkelig når man skriver sånn nærmest instinktivt, men ganske fascinerende på samme tid. Jeg presiserer at jeg elsker både film og litteratur, ting som har hatt en helhetsmessig større betydning for meg i livet enn musikk, men jeg begynner å få øynene mer og mer opp for det unike som musikk kan tilby og dette blir vel en slags hyllest. Jeg sender en hilsen til alle låtskrivere som jeg liker for all inspirasjon de har gitt uten å vite det og erklærer dette innlegg som ferdigskrevet. Jeg skal snart blogge igjen, dog muligens i mindre høyverdige toner, men vi får se.) :O)

4 kommentarer
    1. Stilige tanker du har gjort deg opp, må jeg si! 🙂 I det siste har jeg fått, tja, kan man kalle det hekta? på musikk sjøl, og det varierer litt om jeg er inne i en filmperiode, litteraturperiode eller musikkperiode, for alle de tre er tre ting jeg setter veldig høyt. Nå er jeg altså inne i en musikkperiode, men jeg har lite penger, så det blir få CD’er på meg, haha :3 Men ja, er enig med deg. Mye makt. Skulle ønske jeg var musiker :3

    2. Jeg blir ganske fort lei av stemmen til den originale Mimi i Rent, Daphne Rubin-Vega. Hun har en utrolig kul og bra stemme, men jeg blir lei av den. Derimot blir jeg aldri lei av sangen “Out tonight”, som er den jeg snakker om nå… Noen ganger må jeg bare høre den med Rosario Dawson fra filmen istedenfor…….

    3. Jeg liker Rosario Dawson-versjonen best selv, men jeg syns det er underlig hvordan de synger sangen helt likt, de drar ut “out” på helt samme måten. Det er litt fascinerende…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg