Marit Larsen, herlig inspirerende spontanitet og en skyldig glede

Soundtrack: Marit Larsen (If a song could get me you)

Det er masse jeg liker, blant annet at sola skinner, blant annet at bloggen min på en måte har et soundtrack nå,
delvis fordi jeg i det siste har vært ekstra glad i musikk og liker å reflektere det på karolinsk vis. En annen ting jeg liker er at Marit Larsen gir ut ny cd om bare to måneder. Marit Larsen er en av mine favorittartister og en jeg kan si at jeg har fulgt hele veien siden jeg også var storfan av M2M og til og med hadde "Marit og Marion synger barnesanger"-kassett. Men Marit Larsen solo er noe helt annet enn M2M og Marit og Marion, det er en annen tilnærming til det hele føler jeg og en moden lekenhet som skiller seg ut fra de fleste andre "singer-songwritere" jeg har hørt. Og nå har jeg fått Marit Larsens nye singel "If a song could get me you" på hjernen. Man kan se en musikkvideo med denne sangen her: http://www.youtube.com/watch?v=UcjzRuFkJP4 og den videoen har jeg nå sett flere ganger i løpet av noen få dager. Det er en lett-tilgjengelig sang, men med alvor under all sjarmen og det er kanskje derfor jeg liker den og de andre sangene til Marit Larsen. Jeg liker når det triste eller seriøse blir pakket inn i lette rytmer for det er da det blir magisk, da får det flere lag på en måte som fascinerer og inspirerer og Marit Larsen har virkelig skjønt dette. Og i tillegg så er det dette med at noe musikk snakker til deg på et dypere plan, for jeg har gjerne veldig klare ideer om hvilke følelser jeg vil at det jeg skriver skal skape, jeg vil at det skal føles litt magisk og av og til finner du sanger som formidler følelsene du vil skape på en utmerket måte og da blir sangene noe mer enn bare sanger. Da blir sangene en del av deg. Og Marit Larsen lager de sangene for meg (if that makes sense)…

Jeg var spontan i stad, herlig spontan på en måte som jeg opplever alt for sjelden. Det var solskinn og jeg fikk den plutselig innskytelse å finne ut hvordan jeg kom meg til Munch museet fra Tøyen t-bane stasjon og i tillegg da finne Naturhistorisk museum. Jeg fant begge deler etter en deilig spasertur der det føltes som om jeg hadde hele verden for meg selv siden det var så stille rundt meg og nå har jeg planlagt å ta inspirasjonsutflukter til disse museene for å tegne, observere og nyte. Dette er blant de planene jeg har lagt i det siste som jeg er veldig fornøyd med og da håper jeg bare at været holder seg fint og at den lille stemmen inni meg som sier at jeg egentlig burde skrive jobbsøknader holder kjeft.

Ellers har jeg tenkt litt på uttrykket "guilty pleasures" som jeg har møtt på en del steder. Jeg har aldri likt det uttrykket spesielt godt for det gir meg inntrykk av at man skal føle seg skyldig over å like noe og det føles feil. Hvorfor skal jeg føle meg skyldig eller patetisk fordi jeg ser på "Top Model" (til tross for min ellers svært manglende interesse for mote) og synes tegnefilmer er utmerket? Det har virket direkte ulogisk å føle noe skyld over sånt. Etter hvert har det samtidig blitt mer klart for meg at dette uttrykket ofte brukes om ting man liker som man kanskje skulle ha vokst fra og det er en av disse tingene som resten av dette innlegget skal brukes på. Jeg har nemlig en innrømmelse å komme med, det er et blad jeg er fan av fortsatt og det skal jeg nå prate om. Og bladet er (*trommehvirvel*) "W.I.T.C.H." :O)

Jeg møtte på Witch første gang en varm junidag i 2001. Det var en ny tegneserie og jeg ble raskt nysgjerrig og snart ble Witch et fast kjøp. Men i 2005 var det slutt og jeg lot være å kjøpe det fram til januar i år. Da fikk ting som Witch tegneskole-blad og et motebilag som var interessant av den enkle grunn at jeg vil lære å tegne klær bedre meg til å begynne med å kjøpe Witch igjen og så langt har jeg ikke gått lei. Det er mye som forteller meg at det er litt irrasjonelt å kjøpe Witch. En grunn er at jeg er forbi målgruppen med en del år, men en annen er det at jeg tross alt ikke leser Witch-bladene så mange ganger. Men så liker jeg konseptet, jeg liker at det er fem hovedpersoner for da kan nesten hvem som helst finne noen å kjenne seg igjen i. Dessuten synes jeg karakterene er veldig sympatiske og de er faktisk heller ikke for stereotypiske. Det er noen klisjeer selvsagt, men alle karakterene er helt individuelle og har både gode og negative kvaliteter som er realistiske. Vi har den litt tilbakeholdne Will, som på mange måter kommer i fokus i serien. Hun er den som kanskje er lettest å leve seg inn i, delvis fordi hun er den mest følsomme og naturlige. Vi har Irma som jeg kjenner meg en del igjen i. Irma er den usporty, humoristiske jenta, hun som sier ting uten å tenke, men som mener det godt og som deler min forkjærlighet for å tilbringe timesvis i badekaret. Vi har Taranee som er den tenksomme danseren og fotografen som likevel har temperament i massevis gjemt under overflaten. Taranee er på mange måter den av karakterene jeg liker minst siden hun er litt mer uengasjerende enn de andre og i tillegg føler jeg at hele den storien med at Taranee var så god til å danse kom litt brått på. Man fikk litt følelsen av at skaperne av Witch bare fikk et plutselig behov for å blande dans inn i historien og da tenkte de at de kunne la det være Taranees greie siden det passet seg best. Det er greit altså, men det virker litt tilfeldig. Vi har Cornelia som er den perfeksjonistiske, atletiske kunstløperen, men som likevel blir sympatisk på grunn av vannskrekken sin og hennes sterke følelser (noe man ser svært tydelig med Caleb i de første bladene). Dessuten merker man liksom usikkerheten som hun har og den er med på å gjøre henne menneskelig. Jeg var personlig veldig lite glad i Cornelia som karakter i begynnelsen, mest fordi hun var og er den i Witch som jeg har minst til felles med, men jeg tolerer henne mer og mer. Vi har til sist Hay Lin som er den kreative og alieninteresserte typen. Med sitt livfulle vesen og sin vimsethet er Hay Lin lett å like, men på samme tid er hun litt uoriginal. Asiatiske kunstnerspirer er nærmest en egen form for klisje, på samme måte som bebrillede nerder og blonde cheerleadere. Og klisjeer kan være ufattelig irriterende. Likevel er hun en helt grei karakter ellers. Det jeg liker med Witch er karakterene, men i større grad så er det balansegangen mellom fantasi og realisme som tiltrekker meg. Det er magi og redding av verden og sånt, men det er også skolegang og hverdagsproblemer og i tillegg så er det kjærlighet selvfølgelig. I tillegg liker jeg tegnestilen, liker hvordan det er en blanding mellom vestlig tegnestil og manga, liker hvordan klærne og ansiktene er tegnet. Og ellers så liker jeg hvordan det er introduksjoner av Witch-jentenes familier, hvordan man får se rommene deres og alt det der, man får liksom følelsen av at skaperne av Witch har tenkt på alt når det gjelder karakterene sine, fra hvordan de ville reagert på å flytte til hvordan de ligger når de sover. Jeg liker dette og de andre tingene jeg nevnte og det er kanskje derfor jeg fortsatt kjøper Witch til tross for at jeg kanskje er litt for gammel. Jeg vil til slutt presisere at det er tegneserien jeg liker, ikke tegnefilmserien, noe som mine lesere gjerne kan være klar over. Uansett så ser jeg ikke på Witch som noe veldig intellektuelt, men det er et hyggelig opphold fra virkeligheten, det er en interessant serie som er verdt å lese til tross for alle svakheter.

Men nå må jeg slutte å skrive av henhold til det karolinske reglementent som sier meg at jeg må se på tv, noe jeg for så vidt vil også. Det er SYTYCD nå!!!

5 kommentarer
    1. Jeg var skikkelig fan av W.I.T.C.H. for noen år siden. Jeg begynte da det var helt nytt, og har alle bladene fram til… en eller annen gang i 2006, trur jeg. Da slutta jeg fordi det blei mindre og mindre tegneserie i bladene, og mer og mer tull. Men jeg er enig med deg. Særlig i begynnelsen syns jeg W.I.T.C.H. var veldig engasjerende, og humoren er ganske artig.
      Forresten trur jeg alle har sine guilty pleasures. Jeg liker musikken til Shakira skikkelig godt. Det er det ikke alle som skjønner seg på, og jeg skal love deg at da Akå skulle låne mp3-spilleren min i mattetimen, at han fikk sjokk da han så Shakira oppført blant resten der xD Men det er vel det som gjør oss menneskelige, er det ikke…?

    2. Serien var veldig bra lagd, jeg husket jeg gledet meg til hver fredag når mamma skulle kjøpe det til meg. Jeg har sluttet å lese det, og har såvidt sett tegnefilmserien, som er veldig dårlig i forhold til tegneserien!

    3. Ida: Jeg har for så vidt sluttet å kjøpe Witch nå selv, jeg bare leser det på biblioteket og blar gjennom bladene jeg fortsatt har når jeg føler for det, men det var en fin tegneserie og mye bedre enn tegnefilmserien 🙂 Og takk for kommentar!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg