Diggbare sanger og Nanowrimoisme

Jeg har allerede nå begynt å utvikle symptomer på den panikken jeg antagelig vil rammes av i november da det er Nanowrimo for alle penga. Jeg har også funnet ut at "Whistle down the wind" er et noe uinteressant musikalsoundtrack der det er mye prat i tillegg til musikken og i tillegg er pratet amerikansk pratet av engelske skuespillere som ikke høres overbevisende amerikanske ut (noe jeg ikke trodde jeg ville bry meg om, men som jeg nå legger svært godt merke til). Boy George musikalen Taboo's soundtrack er derimot mye bedre enn jeg forventet og har enkelte nydelige sanger. Og det er sanger jeg skal ta for meg nå og da skal jeg linke i hytt og pine til youtube siden youtube er kult.

Sanger som jeg har funnet og falt for og som fortjener nøye gjennomlytninger

Stranger in this world http://www.youtube.com/watch?v=AEg_Uk2dTwM

Personlig tenker jeg at et bevis på en musikalsang er god er at den kan stå på egne ben og forteller en historie uten at man nødvendigvis er spesielt godt kjent med musikalen den kommer fra. Sangen "Stranger in this world" greier dette og har i tillegg den uslåelige kombinasjonen av fin melodi og nydelig tekst. Sangen er hentet fra musikalen Taboo (som er utviklet av og som handler om artisten Boy George og det bohemiske miljøet han er i på begynnelsen av åtti-tallet, et miljø der det er mye dragshowartister og liknende), en musikal jeg ikke hadde hørt om før jeg fant soundtracket fra den på hovedfilialen og som allerede har overrasket meg med å ha svært god og velskapt musikk. "Stranger in this world" er etter min mening den fineste sangen fra denne musikalen og synges av Euan Morton med en inderlighet og en innlevelse som gjør at sangen lever videre i deg lenge etter at man slutter å lytte til den (og som gjør at jeg hørte på denne sangen fire ganger etter hverandre på fredag). Det er også en sånn sang som man kan dikte videre på, noe som medforklarer at jeg synes denne sangen er direkte nydelig.

Falcon in the dive http://www.youtube.com/watch?v=wf_yb_sEDEk

Siden det er mye genialitet ute å går på youtube har jeg funnet en tøff AMV (tror det er det det heter) der vi hører sangen "Falcon in the dive" med klipp fra Kingdom Hearts, noe som skaper en flott kombinasjon og som i tillegg gir meg lyst til å spille Kingdom Hearts. Sangen "Falcon in the dive" synges her av Terrence Mann som er god til å synge og som har spillt en masse roller i diverse musikaler. Her synger han denne sangen, som forresten er hentet fra musikalen "The Scarlet Pimpernel" (en musikal som jeg bare kjenner fra soundtracket og som i og for seg ikke er blant mine musikalfavoritter, nettopp fordi "Les Miserables" gjør historisk drama i Frankrike så mye bedre), og han synger den med temperament og stil som gjør at man blir revet med av det hele. Sangen handler om jakten på en mystisk mann (the scarlet pimpernell) og minner på mange måter om Javerts jakt på Jean Valjean i Les Miserables (en musikal som er god å sammenligne med i dette tilfellet), men jeg liker den først og fremst fordi den bugner av stahet og lidenskap og i tillegg bruker ordet "Damn" på perfekte steder.

Down to earth http://www.youtube.com/watch?v=bqbL26IPQ0I

Denne sangen synges av Peter Gabriel og akkompagneres her av et bilde av Wall-E cden (som sangen også er hentet fra og som er et soundtrack jeg ideelt sett er eier av innen neste uke er over). Det er en sang som jeg personlig mener er veldig fin, ikke bare fordi jeg (som lesere av bloggen min garantert har fått med seg) er fan av filmen Wall-E, men også fordi det er en sang som både har et fint budskap og har en veldig herlig og oppmuntrende melodi. Jeg liker den litt avslappede følelsen i sangen og syns også at teksten er utmerket og godt sunget av Peter Gabriel (som var vokalist i min mors favorittband Genesis, et band som også Phil Collins har vært vokalist i). Jeg har ellers vært smart når det gjelder valg av klipp siden det er et bilde som ikke spoiler noe, utenom hvordan Wall-E's øyne ser ut.

If a song could get me you http://www.youtube.com/watch?v=RNmo1Y41Lsw

Dette er en av musikkvideoene til Marit Larsens sang "If a song could get me you". Siden jeg er fan av Marit Larsen teller jeg selvfølgelig ned til neste uke da hennes neste cd kommer ut (en cd jeg absolutt skal anmelde her så snart jeg eier den). Jeg liker det lette, kunstneriske preget over denne sangen og hvordan den har nå naturlig og personlig over seg som gjør at den blir som et lett dryss med sukker på en porsjon med grøt eller et glimt av sol mellom hvitkledd skyspill. Jeg synes også at Marit Larsen har en fin stemme som kler musikken hennes hundre prosent, noe som i seg selv er spesielt siden det er mange sangere som ikke har funnet seg selv musikalsk enda. Musikken til Marit Larsen bare ER henne og det er det som gjør det så behagelig og så magisk. Ellers så liker jeg også den finurlige pianoplimpringen og teksten, en tekst som her viser at man gjerne bør velge det enkle frem for det overdrevent kompliserte.

I stand http://www.youtube.com/watch?v=HDi1SSCtKI0

Et annet bevis på youtubes fortreffelighet er det faktum at man kan finne akkustiske versjoner av sanger, noe som ser her med Idina Menzel i en strålende versjon av sangen hennes "I stand". Idina Menzel er mest kjent som musikalartist, men hun har gitt ut noen cder som ikke har musikalmusikk (og som jeg dessverre ikke har funnet i Norge, det er alt for mye fantastiske cder som ikke har kommet ut i Norge irriterende nok), der i blant en cd med denne sangen. Personlig synes jeg Idinas flotte stemme gjør denne sangen for hun har en særpreget og sterk stemme som virkelig gjør seg akkustisk og i tillegg syns jeg sangen er veldig fin. Den har en god melodi og en tekst som viser både vilje og engasjement. (Dessuten er Idina enig med meg i hvem som bør bli president i USA og hun oppfordrer folk til å stemme på Facebook og det er med på å gjøre henne enda kulere.) Men dette er i hovedsak en sånn sang der jeg bryr meg mer om stemme og melodi enn tekst, noe som er litt utypisk meg, på samme tid som det blir litt naturlig siden det her er nettopp disse elementene som gir denne sangen den kraften den har. Dessuten syns jeg at Idina Menzel synger helt fantastisk og det har jeg ment siden første gangen jeg lånte Wicked soundtracket (noe som nå er et eg et halvt år siden).
***
Ellers kunne jeg linket til mye mer musikk som jeg har oppdaget i det siste, men jeg tenkte å spare mer musikkbabbel til et senere innlegg. Dessuten ville jeg prate litt mer om Nanowrimo. For de som ikke vet det kan jeg nevne at Nanowrimo: http://www.nanowrimo.org/ er et arrangement som skjer hver november og som innebærer at man skal være helt sprø og skrive 50 000 ord på en måned (da gjerne delt opp på minst 1667 ord per dag). Dette har jeg prøvd meg på de siste to årene og jeg klarte det i 2006 og jeg anbefaler folk å prøve det for det er en helt annen ting å drømme om å skrive enn å faktisk gjøre det og Nanowrimo kan være akkurat det pushet som fører drøm til virkelighet, det å drømme om å skrive til å skrive. Dessuten er det masse støtte å få på Nanpwrimo forumet og det er i tillegg veldig moro. Og som en slags forberedning på Nanowrimo (og november da dette temaet alltid vil være svært så nærliggende på bloggen min) har jeg tenkt å poste utdrag fra min historie fra 2006 (Melodiens hemmelige gave) her av og til, noe som er stort siden det er svært få som har lest dette før utenom meg selv. Før dere fri til å overse dette helt eller det omvendte og jeg satser på at dette ikke er helt grusomt skrevet. Jeg skal ellers blogge igjen om noen dager, til da håper jeg at alle lesere har det bra :O)

(Melodiens hemmelige gave)

Kapittel 1: Der vi ikke kommer noen vei, men i hvert fall blir litt bedre kjent med Meg og vi får høre litt om sangen som snur livet på hodet 
Virkelighet  

Det var snø i november og Meg hatet det. I tillegg hatet hun det faktum at snøen ikke hadde forsvunnet i løpet av natten for det skulle den ha gjort. Men snøen var en av alle de tingene som ikke lyttet til henne. En annen ting som ikke hørte på henne var hjernen hennes, en hjerne som for tiden fant det for godt å spille den samme melodien om igjen og om igjen. Dumme hjerne. Meg satt i disse tanker og prøvde å benytte fantasien sin på best mulig måte, hun skulle nemlig skrive Nanowrimo, hun skulle vri setning etter setning ut av hjernen sin og håpet det var plass til kreativitet i hodet hennes, det kunne man ikke være sikker på når man hadde en sang på hjernen også. Meg hadde bestemt seg for å skrive Nanowrimo på den tjuesyvende oktober, en dag som hadde vært ytterst forferdelig på kuldefronten, det hadde ikke regnet eller snødd, men det hadde vært en isende vind som smakte av bitterhet og en himmel i dårlig humør. Meg hadde kjedet seg den dagen og irritert seg over at det ikke skjedde noe spennende, sofistikerte lesehester trengte da noen doser med spenning i hverdagen og hun hadde gransket dette mens hun tilfeldigvis var en tur på internett. Hun hadde da tilfeldigvis funnet ut om Nanowrimo og bestemt seg for at, jo da, hun ville få utfordringer i livet sitt, hun skulle skrive Nanowrimo. Og nå satt hun altså her og angret bittert, mens hun i tillegg hadde en sang på hjernen.  Meg tenkte over dette et øyeblikk og husket gangen da den nylig nevnte sangen infiltrerte ørene hennes for første gang. Det var en stund siden, men like klart et minne som den gang da. Det hadde vært mandag og hun hadde vært ni år gammel første gangen.

Meg hatet mandager, hun hadde alltid gjort det og trodde ikke det ville forandre seg ved det første. Mandag var første dagen i en ny uke med lekser og skole og til forskjell fra enkelte av vennene sine så likte ikke Meg skolen. Ida for eksempel, en ganske høy jente med langt lyst hår, utstående ører og en litt for spiss nese, strålte opp hver gang de fikk en ny lekse og skrøt alltid i timevis hvis læreren hadde nevnt henne spesielt. Dette skjedde omtrent annenhver skoledag, så Meg hadde fått være lytter til denne skrytinga flere ganger og hun hadde ikke plutselig begynt å sette pris på det.

Endre oppførte seg på en irriterende måte han og, men det var visse forskjeller ute og gikk. Endre var for det første ikke jente, han var faktisk så langt fra jente som man kunne komme, noe han selv påpekte så ofte han kunne og han var for det andre innehaver av et annet triks som gjorde nytten når man skulle drive Meg i retning kokepunktet og irritasjonens øverste etasje.
"Jenter er bare erketeite og i tillegg har de lus og er ekle," var ordene som kunne kommet opp hvis man hadde hatt en bok som het "Ord og uttrykk i Endres verden, en guide til Endres vokabular." Meg lo litt for seg selv da hun tenkte på denne boka, en bok som for så vidt ikke eksisterte, men som like fullt kunne skape rare bilder i Megs hode. Ida så sin leende klassevenninne den mandagen og så forvirret ut.

"Hva smiler du sånn for a?" spurte Ida med sin dagligdagse stemme, en slags lys piping som fungerte eksemplarisk hvis man av en eller annen grunn skulle ønske å irritere Meg eller gi henne vondt i hodet. Denne gangen fant ikke Meg det like irriterende likevel for hun lo fortsatt så tårene trillet av tanken på side tre i "Ord og uttrykk i Endres vokabular," en side som sto på den typen engelsk som brukes i Trond-Viggos sang om Hjalmar, et sånt "Ai vånt tu nåv ju" språk som Meg fant uhyre underholdende til tross for at hun ikke var så veldig mye bedre i engelsk selv. Men hun var ni år og intelligert (hun trodde det var sånn man skrev det ordet) og ville nok bli enda mer intelligert med tida.
"Ikke noe vel," sa Meg når hun endelig hadde fått latteren under kontroll og Idas uttrykk virket så forvirret at det halve kunne vært nok.
"Nei vel da!," var Idas snurte svar og hun marsjerte vekk fra Meg og bort for å hoppe strikk.

Meg derimot fant fram en ekte bok, ikke en som bare eksisterte i hodet hennes og begynte å lese i vei. Når det ringte inn gikk hun lesende inn i klasserommet og under timen prøvde hun som vanlig å smuglese, men det gikk ikke denne gangen heller og boka ble inndratt for resten av timen av den alt for strenge frøken Bøgeby. Meg vurderte å finne fram den andre boka hun hadde i sekken sin, som var et alternativ hvis dette skjedde, men besluttet å faktisk følge med selv om stoffet var alt for enkelt og uinteressant for henne. Og det var da hun hørte det. En liten melodi med et mystisk preg var inni hodet hennes, en tone som kunne gått rett inn i en hvilken som helst Fantasy-bok eller film, det var akkurat så spesielt og Meg gled inn i en slags dagdrøm. Noen melodier gjør det med en person og denne melodien var storslått i så henseende. Meg fikk en følelse av at hun svevde, det var som den gangen hun var seks år og kjempeforelsket i nabogutten Benjamin, som dessverre flyttet da hun var syv år uten å si farvel og det var som den gangen hun spiste fruktsalat på syttende mai og hun var den heldige som endte opp med det ene kirsebæret. Det var som begge disse hendelsene med mer og hun var fullkomment lykkelig, det vil si hun var det og del av denne magien til hun hørte navnet sitt bli sagt.

"Meg." Det var frøken Bøgeby som snakket med en stemme dyppet i frustrasjon og bekymring.
"Timen er over og du kan ikke bli igjen i klasserommet etter skoletid. Jeg skal låse igjen her."
"Unnskyld, jeg glemte meg visst bort," sa Meg forundret. Hun hadde ikke vært klar over at tiden hadde fløyet av gårde, lik en fugl om høsten på vei mot varmere områder eller løvetannpartikler i hvit drakt når sommeren sakte, men sikkert dør hen.
"Det går bra," sa frøken Bøgeby.
"Her er boka di forresten."
"Takk," svarte Meg og tenkte at frøken Bøgeby egentlig ikke var så ille når alt kom til alt. Dette sa hun ikke noe om. Meg gikk ut av rommet i egne tanker, hva var den melodien egentlig og ville den dukke opp igjen? Hun håpet den ville det for den var så annerledes, så ulik alt annet og alle trengte en pause fra virkeligheten i ny og ne. Og Meg glemte for en stund at dette faktisk var mandag og av den grunn en grusom dag og gikk hjemover mens hun nynnet på melodien.  

Melodien dukket opp flere ganger etter hvert som årene gikk (fra ni år til femten år og til hennes nåværende atten år) og verden ble mindre og mindre på et vis. Meg hadde i begynnelsen elsket den og tenkt på den som en slags bakgrunnsmusikk til livet hennes, vakker og sofistikert som melodien i filmen om Amélie, en film som Meg likte spesielt godt. Men med tiden hadde Meg gått litt lei av tonen, den var vakker og alt det der, men den trengte da ikke å dukke opp i enhver tid og utid. Meg tenkte med gru tilbake på dagen da melodien hadde dukket opp i hodet hennes mens hun var på kino og hvordan hun uten å være klar over det hadde begynt å nynne på det, en nynning som brakte henne blikk som ville drept henne på en ytterst forferdelig måte hvis de hadde kunnet drepe henne. Det kunne de heldigvis ikke for da hadde hun antagelig vært en katt akkurat nå, en svart katt som lå og sov i en gondol i Venezia. Meg tok seg selv i å irritere seg over at hun i følge sin egen logikk ville være en sovende katt i sitt neste liv for hun ville se Venezia, granske det i detalj, ikke sove seg gjennom det og de fleste kattene hun hadde sett i livet sitt var katter som faktisk ville funnet på å sove seg gjennom turer i gondoler i Venezias skjønnhet. Men så kom hun på at det faktisk ikke en gang var sikkert at det var flere liv og at tankeflommen som plutselig hadde dukket opp teknisk sett var helt unødvendig. Meg besluttet å ikke tenke på så uviktige ting og heller tenke på den grusomme hendelsen på kinoen, ikke bare hadde hun nynnet på melodien under en film, men dette hadde også vært hennes første og eneste date noensinne og hvis man tok resultatet av den i betraktning så ville det nok ikke bli flere. Meg sukket høylytt slik en gjerne sukker når verden viser vrangsiden og skjuler sine gode sider meget godt. Hun var sliten av melodien, selv et vakkert dryss med lyder satt sammen til en flott helhet kan bli monotont i lengden og dette tenkte hun på mens hun satt og skrev denne snøfylte novemberdagen.
*
Klokka var plutselig blitt elleve om kvelden og Meg hadde altså sittet i timevis og stirret desperat på skjermen, med enkelte pauser for å stange hodet i bordet og rope ut "dustehistorie!" Hun hadde allerede fått merkelige blikk fra begge foreldrene og broren sin Paul og søsteren Nia, men søsknenes blikk gjaldt ikke for de var hun så godt vant med. Meg var nemlig veldig annerledes av personlighet og utseende enn søsknene sine. Hun var liten for alderen med lysebrunt og ganske kort hår, gråblå øyne og en liten nese som hun hadde fått høre at var sjarmerende, men som hun selv fant frustrerende. Nia derimot var høy med mørkebrunt hår, mørke øyenbryn, brungrønne øyne og en aura av sofistikerthet og Paul var høy han også og i tillegg veldig tynn og hengslete med blondt hår med rødskjær i og et noe skjevt smil. Meg syns at han minnet om et fugleskremsel, men dette var nok først og fremst fordi han hadde kalt henne en feig løve da hun var i den verste Trollmannen fra Oz-fasen og helst ønsket å minne om Dorothy siden hun hadde den fineste sangen. Meg kunne fortsatt ikke forstå denne sammenligningen siden hun ikke hadde noe løveaktig ved seg i det hele tatt og hun var da absolutt ikke feig. Heldigvis at hun ikke hadde blitt sammenlignet med heksa, det var det Nia som hadde blitt siden hun greide å lage helt lik stemme. Meg var overbevist innerst inne om at de, da de for lenge siden lagde den filmen, dro framover i tid og lyttet til Nias forsøk på å høres ut som en heks og så dro tilbake i tid og brukte dette som inspirasjon. Så likt var det. Meg var etter sin egen mening den smarteste av de tre søsknene og den mest dypsindige, intelligente (hun visste hvordan det ordet ble sagt og skrevet nå) og sofistikerte av personlighet. Denne slutningen hadde hun kommet frem til allerede som trettenåring, da hun startet sitt kjærlighetsforhold til kaffe, croissanter og det meste hun støtte på av fransk avstamning. Hun holdt ved denne slutningen også nå, som attenåring og viste en stor tiltro til sine egne evner omgående mange forskjellige ting. Nanowrimo var faktisk unntaket som bekreftet regelen. Meg stirret innbitt på skjermen og begynte å skrive:

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, ikke vet jeg hvorfor jeg har tenkt å skrive heller, det er ikke akkurat som om jeg er så veldig talentfull. Å nei, når jeg skriver så vil ikke ordene lytte eller rettere sagt; de lytter, men til feil side av meg. De lytter til den rotete delen av personligheten min, den jeg som regel prøver å undertrykke til fordel for sofistikerthet og intelligens, hvorfor vil ikke den delen feste seg på papiret og gi det jeg skriver et preg av florlett eleganse. Ordene mine kunne skapt magi, det har jeg alltid visst, de kunne vært magiske hvis de ble brukt riktig, men de vil visst ikke fungere på det viset og jeg ender nok opp med å skrive at jeg ikke kan skrive noen få tusen ganger før ordene til slutt vil lytte. Uansett forblir det et faktum at jeg ikke aner hva jeg skal skrive, jeg aner det ikke i det hele tatt og hadde jeg visst så ville det hjulpet, det ville hjulpet veld?   

Meg slo til tastaturet i frustrasjon og betraktet fascinert resultatet: gfjhgjrjgreg. Hun hadde faktisk fått skrevet "eg" blant alle de rare bokstavene ved en tilfeldighet og begynte å lure på om hun skulle drive på slik resten av november, men hun slo raskt fra seg tanken, skulle hun gjøre noe så skulle det gjøres ordentlig. Tankerekken som nå hadde begynt å marsjere gjennom hodet hennes ble avbrutt av melodien som nok en gang dukket opp, men nå fylt med ord og Meg kunne klart høre denne mystiske sangen i hodet sitt:           
            
                        
Lytt mitt barn
                         
Lytt som om verden om et øyeblikk
                         åpner butikk
                         Lytt til en drømmesang 
 
                         Lytt min venn
                         Lytt som om skjebnen ligger i din makt,
                         der i sin drakt 
                         Lytt til en tankesang 
 
                         En melodi om du lytter, er det en drøm på vei?
                         Det er en tanke bak alt,alt en kan se
                         Gi meg en dag, fylt med en drøm,
                         lytt til en ny melodi
 

                         Lytt min kjære, lytt
 
                         
                         Hører du
                         Hører du sangen som vi maler nå, skapt i det blå
                         Lytt og vær der for oss? 

Sangen stanset like brått som den startet og Meg blunket forvirret noen ganger. Sangen hadde vært så spesiell, så vakker, så unik og hun følte det som om hun hadde blitt ført med bind for øynene inn i en magisk eventyrverden der absolutt alt gikk an. Så herlig var det og hadde hun kunnet se fram i tid ville sangen virket enda mer betydningsfull og vidunderlig. Fremtiden hadde nemlig noen egne ideer som var av det mer underlige slaget.

***

 

2 kommentarer
    1. Hehe, det heter AMV, ja 😉 Og Kingdom Hearts er elsk!
      Jeg er ikke spesielt begeistra for Marit Larsen, egentlig. Jeg irriterer meg over engelsken hennes. Syns den er så innmari norsk-engelsk i uttalen tidvis, særlig når det gjelder ord som slutter på R. Høres kanskje ut som en teit ting å henge seg opp i, men har jeg først begynt å tenke på det, så vil det liksom bare ikke forsvinne x)
      Nanowrimo… det hadde jeg aldri tørt å begi meg ut på x) Men du greier det sikkert bra! I 2006 kan resultatet umulig å ha vært så mislykka, for jeg leste utdraget, og teksten var jo kjempesøt (:

    2. Takk for komplimentet og jeg skjønner hva du mener med at man ikke kan overse noe når man først har lagt merke til det. Jeg har jo den samme greia med amerikanskuttalen på “Whistle down the wind” cden der jeg ikke greier å overse hvor fake den høres ut nå som jeg har lagt merke til den.
      Og jeg skal begynne å spille Kingdom Hearts igjen (selv om det irriterer meg litt at jeg må starte fra begynnelsen siden den filen der vi har kommet langt på mystisk vis har blitt sletta).
      Og jeg SKAL klare Nanowrimo i år, jeg har bestemt meg for at jeg bare må få det til i år =0]

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg