Agent 160 og det tekniske museet, bilder fra bokarrangementet på operaen, en kriminelt bra bok og et snev av poesi

Kl. 11:55, lørdag 11.10.08, sol blant skyer

Agent 160 (dvs. meg, men jeg er i detektivmodus og kaller meg Agent 160, der 160 er et nummer basert på høyden min) forlater leiligheten der hun bor klokken fem på tolv på formiddagen. Sola skinner blant skyer og hun er befriende overbevist om at kjøleskapet er lukket, noe som innebærer at graden av paranoia krymper betraktelig. Hun har dessuten skrudd av lys og låst dører og forlatt leiligheten slik den skal forlates. Agent 160 er klar for et eventyr. Klokken 12:06 entrer hun t-banen retning Storo og klokken 12:11 går hun av på Grorud for å ta 22 bussen. Femten minutter senere vet hun sikkert at denne bussen ikke er å finne på Grorud og vår kjære heltinne, Agent 160 tolker dette som et budskap om at hun bør ta t-banen til Rødtvet og derifra gå til Bredtvet og ta 25 bussen til Kjelsås. Følgelig gjør hun nettopp dette og det er litt interessant, men ikke veldig og det skal nå gås bort fra Road Movie-preget som så langt har preget fortellingen om opplevelsen og heller gås innpå selve opplevelsen i sentrum; Teknisk Museum. Agent 160 entret museet klokken 13:16 og det er det tidspunktet som startet eventyret.

Etter å ha betalt og hengt fra seg jakke og skjerf i garderoben går veien mot de innerste avkroker av det tekniske museumet og Agent 160 befinner seg snart nok ved en delvis interessant utstilling om sykdom i gamle dager. Hun ser litt på denne utstillingen, betrakter personlige historier fra folk som lå på sykehuset som barn og leser om vitenskapsmenn som Louis Pasteur, men etter en kort stund beveger Agent 160 seg mot nye horisonter. Hun går blant annet rundt og titter på utstillinger om både store redskaper og om olje og annet av interesse. Snart nok føler hun seg likevel klar for ting som vil gi underholdning uten å måtte lære henne nye ting og sånt og går følgelig til en svært viktig greie, nemlig Legobyen. Legobyen er en by lagd i lego som man kan tilføre kreative byggverk til, noe Agent 160 føler seg svært tilfreds med siden lego aldri slutter å være moro. Agent 160 tar bilde av legobyen:279

Bildet viser langt fra hele byen, men gir et inntrykk av hvordan det ser ut når barn i alle aldre lager hvert sitt byggverk av lego og setter det opp på et langt bord, noe som følgelig skaper en by av lego. Det er dessuten trekninger av og til og hvis man registrerer seg med sitt byggverk risikerer man å vinne premier. Siden Agent 160 er et konkurransemenneske lager hun et byggverk som er åpent, rart og surrealistisk og som kan sees her:

281

Agent 160s byggverk er  lite og merkfundig og representerer en stilart som kan kalles "miksotisk" og som innebærer at det ikke er noen tanke bak det utenom å sette sammen ting til noe som ikke har noe videre budskap utenom å være en eksotisk miks av ting. Det kan likevel sees en viss inflytelse fra slott og gresk arkitektur, hvis man virkelig går innfor å se noe dypere budskap ved det hele. Agent 160 føler seg som et lite barn blant legobrikkene, men den tid kommer da en må gå videre og omfavne dypere sider som tekniske duppeditter og sånt. Neste stopp er nemlig kjelleren der det er mange morsomme greier som Newtons vugge (tror det er det det heter) og noe jeg kaller badeballkanonen siden det ser litt ut som en kanon og den blåser luft opp på en badeball hvis man skrur på en spesiell knapp, noe som medfører at det ser ut som om ballen svever (noe som igjen er stilig). Det er mange andre ting og tang også og Agent 160 blir et barn igjen blant ergometersykler som man sykler på for å skape lys i lyspærer og mye annet som nesten ikke kan beskrives, men som er moro. Etter alt dette drar Agent 160 til butikken der hun greier å la være å kjøpe noe selv om butikken har fenomenale ting som blyanrspissere som ser ut som dødningeskaller og bøker med 3D-bilder, eller Global Oppvarmingskopp der det er bilde av jordkloden på koppen, men polene forsvinner når man heller varm drikke i koppen (noe jeg egentlig kanskje skulle ha kjøpt siden den var litt fascinerende). Agent 160 sparer likevel pengene sine og tar heller et allsidig måltid på kafeen der hun kjøper en pommes frites, en liten potetgullpose, et plastglass med fruktsalat i, en melkesjokolade og en Villa Farris. Hun føler absolutt at dette er en merkverdig sammensetning av ting, men det gjør ikke noe og det hele nyttes fullstendig mens det leses og dagdrømmes i lange bananer. Ved femtida velger Agent 160 å dra hjemover etter en fin dag.
***
Jeg har ellers tatt noen bilder fra bokarrangementet på operaen som jeg skal lime inn her nå:

269
Cola, bokekstra og program og litt av beinet mitt som alt sammen er rett foran meg mens jeg ser på bablende forfattere. Merk dere at colaen er halvfull, når forfatterne er ferdige med å prate er den mye tommere. Det store spørsmålet er: blir man tørst av å lytte til utdrag fra bøker eller klarer jeg bare ikke å stoppe å drikke når jeg først har åpnet en Cola-flaske?

274
Veggen inne på jentetoalettet. Veldig stilig flislegging og sånt, en sann inspirasjon.

270
Utsiktsbilde fra bunnen av taket på operaen. Veldig stemningsfullt selv om jeg skulle ha tatt det fra høyere hold.

271
Operaen sett utenfra. Nøye gjennomtenkt komposisjon som jeg er fornøyd med.

Man kan ellers lese mine betraktninger om bokarrangementet her: http://akimamontgomery.blogg.no/1222021940_21sep2008.html, men nå kan man se bilder. Nå skal det også nevnes at jeg er veldig fersk som fotograf og gjerne tar bilder av de merkeligste ting, men jeg tror det er litt meg og noen må jo ta bilder fra jentetoaletter 🙂
***
Jeg tenkte nå og anbefale en krimbok jeg leser på og nyter litt for å ta opp tråden fra Agent 160 babbelet mitt fra i stad. Først vil jeg bare nevne at jeg ikke leser spesielt mye krim, utenom boka "Dødsberømt" av Ben Elton og krimgåtene i Donald Duck er det eneste jeg egentlig leser Kristine fra http://www.nattfallsidioti.blogspot.com/ sine krimhistorier på Skrivebua og noen bøker med krimgåter og noveller jeg av og til låner fra biblioteket. That's it, liksom. Likevel syns jeg det er noe fascinerende ved tanken på sånn gammeldags krim fra 30-tallets Usa der det er en ensom detektiv, femme fatale og bluesen henger og lusker langs gatehjørner blant hemmelighetsfulle lyktestolper og mord og kjærleik mellom linjene. Jeg liker ideen om detektiver, hemmelige agenter og liknende og boka jeg leser på nå byr på krim av nettopp dette slaget. I boka "Blacksad", som man kan se bilde av nedenunder er det detektiver og mord og hele pakka og her er det hele direkte magisk.

Som man kan se av bilde er forfatterne Diaz Canales og Guarnido (begge heter Juan til fornavn) og hovedpersonen er detektiven Blacksad som er en svart katt med hvit snute og stort talent som detektiv. I boka får vi lese om tre av hans saker og hans håndtering av sakene og det gir fengende lesning der skrivingen er top notch og karakterene er engasjerende. Boka er ikke superoriginal når det gjelder sakene, men den utmerker seg med å gi et ekstra element til historiene. Dette er nemlig en grafisk roman og alle karakterene er dyr som oppfører seg som mennesker. Menneskelige dyr er tidligere gjort med stort hell av eksempelvis tegneserieskaperen Jason, som blant annet sto bak den nydelige boka "Vent litt", men Diaz Canales/Guarnido gir dette elementet noe nytt ved at alle tegningene er gjort i akvarellmaling og er indelig vakre. Jeg fant et bilde fra den franske utgaven av boka på google bilder og det viser den utrolige detaljrikdommen og elegansen som kjennetegner boka "Blacksad" og som gjorde at jeg bare måtte låne den da jeg så den på hovedfilialen i forigårs. Det er rett og slett en vakker bok som samtidig er underholdende, engasjerende og som jeg virkelig vil anbefale. Verdt å lese med andre ord.


***
Jeg tenkte å avslutte dette innlegget med et dikt jeg nylig skrev og som irriterende nok blir oversett helt både på diktkammeret og på nettbys poesigruppe, men som jeg selv er ganske fornøyd med og som på sitt vis representerer skrivestilen jeg har i diktene jeg skriver nå (jeg har skrevet mer dikt uten rim enn med for tida av en eller annen grunn). Ellers skal jeg snart blogge igjen (jeg har enkelte bloggplaner som er ganske så interessante etter min mening), men til da ønsker jeg alle lesere det beste og avslutter poetisk med spissformulert eleganse eller noe sånt.

Kveldssang i ustemt harmoni

Kvelden er en ustemt gitar
som spiller musikk i blålige drag,

maler skyggespill mellom linjene,
dufter av uspisset melankoli

Det blafrer i grå gardiner,
små vinder leker seg mellom lyktestolper,
benker observerer det hele for seg selv

Alt mens høsten kjennes i hvert skritt man tar,
sølepyttene speiler en tidløs evighet
og løvet danser i lufta

Det kunne vært ensomt, men

de ustemte tonene smyger seg
blant lyktestolpene og de grå gardinene,
duften av melankoli er ikke dyster, men befriende,
det er om kvelden man kjenner sterkest at man lever

når man hopper i sølepytt nummer fire
og lar være å stemme gitaren

5 kommentarer
    1. Legohuset, siden det bildet appelerer mer til den kreative siden ved meg og det er den siden ved meg selv jeg helst vil at ting skal appelere til. Ellers, velkommen som kommentator på bloggen min :O)

    2. Jeg likte operahusbildet ditt 🙂 Sjøl om jeg syns at operabygninga i seg sjøl egentlig er ganske tragisk. Jeg kan ikke noe for det. Den ser ekkel og steril og kynisk ut. Fysjom!
      Men åååh, diktet ditt var så vakkert og stemningsfullt! Det er så leit at du ikke kan være på bua lenger 🙁

    3. Takk for kommentaren, Kristine og jeg er ingen kjempefan av operabygningen selv, men jeg liker den bedre nå som jeg har vært der, den gir bedre inntrykk i virkeligheten enn på bilde :O)
      Å tusen takk for pen kommentar om diktet mitt, det diktet er en del av det lille litterære prosjektet jeg har for tida mens jeg venter på Nanowrimo.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg