Litterære anbefalninger, fru Kanins 99 ektemenn og et lite dryss med nanowrimo-babbel siden det fortsatt er november =0)

Jeg skal egentlig ikke prate så mye om Nanowrimo i dette innlegget, men jeg vil i hvert fall skryte litt. Jeg har nemlig nådd 45 108 ord nå og da er det ikke langt igjen. Bare i underkant av 5000 ord nå så er jeg der. Dette har gått så sykt bra at det nesten skremmer meg, men bare nesten. Ønsk meg lykke til med den siste strekningen 🙂

Det jeg egentlig skal skrive om i dette innlegget er dog bøker. Jeg skal anbefale noen bøker jeg har lest tidligere i år og som jeg syns er såpass gode at de burde leses av de fleste. Og jeg starter lett med "The Stolen Child" av Keith Donohue.

"The Stolen Child" handler om feer (eller hobgoblin eller changeling, men jeg kaller dem feer for enkelhets skyld), mennesker og det å finne seg selv og er en magisk-realistisk historie som du husker lenger etter at du leser siste side. Den begynner da den da syvårige Henry Day rømmer hjemmefra. Det han ikke vet er at feene har fulgt med på ham lenge og etter hvert bytter en av dem plass med ham mens Henry Day selv blir en fe. Vi følger så Henry Day som fe og under navnet Aniday og feen som nå lever i menneskenes verden som Henry Day i alternative kapitler gjennom tretti år og dette gir en historie som både er fascinerende og tankevekkende.
Historien er svært velskrevet og karakterene er både realistiske og sympatiske. Særlig feen Speck står klart frem for leseren, men begge de to hovedpersonene er interessante skikkelser som opplever mye. Et fint grep i boka er også at både Aniday og Henry Day opplever liknende ting på samme tid og da får man se hendelser fra flere vinkler. Jeg skal ikke røpe alt for mye mer fra handlingen, men det blir raskt klart at dette er en oppvekstfortelling, på samme tid som det er en historie som har klare paralleller til Peter Pan i at feene er barn bestandig (eller i hvert fall frem til de bytter plass med et menneske). Det er samtidig en eventyrlig historie som handler om tradisjoner og hvordan ting forandrer seg når man går mot moderne tider. Og det er en bok som er litt vanskelig å forklare siden den må oppleves selv. Men "The Stolen Child" er altså en bok som du ikke glemmer og som er fortryllende, flott skrevet og verdt terningkast fem. Det som trekker ned er at enkelte scener i boka ikke gir deg så mye som du håper på, men det er ellers lite å kritisere ved denne boka, en bok som har et flott konsept og lever opp til det.

Den neste boka jeg tenkte å anbefale er "The Mysterious Benedict Society" av Trenton Lee Stewart.

"The Mysterious Benedict Society" er en historie om barnegenier, mysterier og eventyr og er en veldig engasjerende bok med et gåte-element som instinktivt fengte i hvert fall meg. Reynie Muldoon er en svært intelligent elleveåring som besvarer en notis i en avis der det spørres etter talentfulle barn. Dette forandrer livet hans da han, den elleveårige klisterhjernen Sticky (han husker alt han ser), den tolvårige atletiske og svært praktiske Kate og den rebelske og helt ærlige Constance må være detektiver og sammen gå undercover for å løse et ordentlig mysterium. Jeg skal ikke gå noe særlig nøyere inn på handlingen, men jeg kan nevne at dette er en utrolig flott bok med fine illustrasjoner og en handling som er spennende, kreativ og virkelig interessant. Dessuten er dette en av de bøkene der du tenker at dette vil bli en moderne klassiker mens du leser og ellers blir fristet av å lese den flere ganger. Den er ellers godt skrevet, Trenton Lee Stewart har et levende språk som engasjerer og han har også skapt fire hovedpersoner som alle er realistiske og sympatiske. Og den mest fascinerende av de fire hovedpersonene er kanskje Constance (som vi finner ut noe veldig overraskende om på slutten). Hun er ikke den mest sympatiske hele veien, barnslig og sta som hun er, men hun er en viktig karakter og er en veldig god person når alt kommer til alt. Jeg har nevnt at handlingen er interessant og karakterene vel så mye og en annen ting som trekker veldig opp er at boka er spekket med gåter. Den minner sånn sett litt om bok-serien "En rekke uforutsette hendelser", en annen bok med gåter og smarte barn i hovedrollene. Den har også foreldreløse barn i hovedrollene, noe som er et klassisk litterært grep, men som likevel ikke føles uoriginalt i denne boka. "The Mysterious Benedict Society" er en bok jeg anbefaler på det aller sterkeste siden den berører og er minneverdig og den får terningkast fem den og. Det som trekker ned her er at handlingen kommer litt sent i gang, noe som var greit for meg, men som kan være frustrerende for andre lesere. Det er i tillegg sånn at boka føles litt som to bøker siden den skifter helt retning i midten av boka, noe en ser når en leser denne boka. Disse tingene er likevel bagateller i en bok som helhetsmessig ga meg svært mye og som jeg virkelig skal få lest igjen snart.

Jeg leser forresten på en annen fascinerende bok for tida kalt "Tilfeldigvis: Arial Footlights forhistorie" og som er skrevet av Silje E. Fretheim og Steingard Vada (derav en av forfatterne visstnok er fiktiv interessant nok). Regn med at jeg anbefaler denne boka når jeg er ferdig med den siden den absolutt ser ut til å bli en givende bok (de første 100 sidene har i alle fall vært interessante). Når jeg omsider blir ferdig med denne mursteinen (den er på 720 sider) skal jeg lese Brian Selznicks "The Invention of Hugo Cabriet" (som jeg har gledet meg som et barn til å lese lenge) og Jostein Gaarders "Appelsinpiken" (som jeg burde ha lest allerede, jeg har bare ikke kommet så langt enda). Det er med andre ord mange flotte litterære opplevelser foran meg og masse bra jeg alt har lest i år.
***
Jeg tenkte å avslutte dette blogginnlegget med et utdrag fra Nanowrimo-historien min. Dette utdraget er igjen hentet fra historien som hovedpersonen i historien min skriver på siden hun tilfeldigvis er forfatterspire hun og. Dette er hentet fra en historie ved navnet "Fru Kanins 99 ektemenn" som handler om en kanin som gifter seg veldig mange ganger og om de ektemennene hun har hatt og hvorfor hun har hatt så mange ektemenn. Det er et litt psykologisk verk som dessuten skal være litt preget av "tell, instead of show", noe som er helt bevisst siden det kler denne historien. Håper dette er likbart og ikke nøl med å si fra hvis du har kommentarer til noe og hvis du har lyst til å lese andre klipp fra nanowrimo. Enjoy:

Fru Kanins 99 ektemenn 

Fru Kanins fulle navn var Penelope Kristabelle Kanin, men hun hadde vært enten frøken eller fru så lenge hun kunne huske og brukte derfor bare Fru Kanin i de fleste sammenhenger. I Fru Kanins nabolag var det dessuten ganske få kvinnelige kaniner så alle visste hvem det var snakk om når noen sa Fru Kanin. En annen praktisk grunn til å bruke Fru Kanin i de fleste tilfeller var selvsagt at Fru Kanin var en utålmodig kvinne, utålmodig og lat og dermed lite lysten på å skrive Penelope Kristabelle Kanin hver gang hun måtte undertegne noe, en oppgave hun av uante grunner ofte ble gitt. Ellers så var Fru Kanin nå en godt voksen kanin (for her er altså kanin også hva fruen i denne historien faktisk var og ikke bare et etternavn). Hun bodde i en verden som var parallell til våres, men som tilfeldigvis var befolket kun av dyr og ingen eksemplarer av menneske-dyret. I denne verdenen oppførte alle dyr seg riktignok ganske så menneskelig, men det kan raskt nevnes at dette var naturlig for dem alle, like naturlig som det var at de også hadde liv som var vel så lange som de fleste menneskeliv var. Borte var slike detaljer som hundeår og hesteår og hele pakka. Her var alt utrolig likt som i menneskenes verden, man bare unnlot å ta med menneskene med i hele sammenhengen.

Uansett, poenget var at Fru Kanin var godt voksen. Hun var vel strengt tatt til og med gammel, med sine sytti år, men hun holdt seg godt og folk flest trodde ikke at hun var en dag over femti. Dette mente hun skyldtes at hun alltid hadde vært flink til å trene, for det kunne umulig ha noe med dietten. Fru Kanin spiste nemlig minst fem sjokoladeboller hver eneste dag og det la seg aldri på lårene slik de ville gjort hos den omfangsrike Fru Vortesvin. Dessuten var Fru Kanins tenner sterke og hvite og håret hennes en slik valør av grått som en sjelden så og som folk flest betegnet som direkte vakker. Da Fru Kanin var ung hadde hun vært modell en stund og nå hang bildene som suvenirer fra en svunnet tid, fint dandert over peishyllen. På peishyllen sto Fru Kanins mange priser for enestående skildringer og flotte dikt som rimte på en måte som minnet om diktene til Fru Kanins nabolags (som for så vidt het "Vanilje med sjokoladedryss-gata") store poet Leopold Lama. Leopold hadde hatt ordene i sin makt, ja så til de grader. Han hadde skrevet lange dikt på rim om alt fra epler til kokosboller og Fru Kanin hadde hans evne til å leke med ordene, en evne som fikk de andre i "Vanilje med sjokoladedryss-gata" til å si om henne at "her går en dame som ikke bare er vakker, men som også er intellektuell". Disse ordene var Fru Kanin svært stolt over, særlig siden hun ikke hadde avsluttet videregående, men valgt en tilværelse som hustru på heltid med en etter en mann, alle menn som var blitt forandret for alltid av deres tid sammen med Fru Kanin og det er deres tid som i dette dokument skal beskrives. Her skal det fortelles om Fru Kanin og hennes 99 ektemenn.

Men først vil det nok være naturlig og gi litt mer bakgrunnsinformasjon om Fru Kanin, en kanin som var helt utenom det vanlige. Fru Kanin (eller Penelope Kristabelle Kanin om du vil) ble født en oktober dag i det herrens år, 1938. Rettere sagt, for her skal nøyaktigheten skje fyllest, ble hun født den ellevte oktober og på kvelden, ganske samtidig som klokkene slo ni. Siden dette var en parallell verden fra menneskenes var det enkelte forskjeller av og til som at det ikke var noen annen verdenskrig eller noen første for den saks skyld. De aller fleste begivenheter menneskene hadde opplevd hadde riktignok skjedd også i denne dyreverdenen, men siden dyr flest er mer forstandige enn mennesker hadde de greid å unngå kriger. Dette gjorde at Penelope Kristabelle Kanin ble født til en fredelig tid og hun ble dessuten født på landet og fikk vokse opp blant skog og eng og sjøer der en kunne bade om sommeren. Penelope Kanin ble født av to foreldre som i årevis hadde ønsket seg barn og som nå takket lykkestjerner for at Penelope hadde oppfylt drømmen deres. Penelopes foreldre var Kristaver Kanin, en pianist som drømte om å komponere musikken til en storfilm og da gjerne en film som inneholdt den kjente filmstjernen Edmund Rottenheimer. Kristaver var en kanin som alltid hadde en lys lugg hengende ned i ansiktet sitt og dessuten en kanin som så svært ung ut, antagelig på grunn av de store blå øynene han hadde. Han var ellers en ganske munter kanin, alltid positiv og blid og gjerne med en vits på lur og Penelope så opp til ham så til de grader. Penelopes mor var Virginia Revestjert og var til forskjell fra Penelope og Kristaver en rev (for her kunne til og med en elefant gjerne finne på å gifte seg med en maur, her var det meste mulig). Hun var dessuten en rik rev og mens Kristaver kom fra fattige kår, men alltid hadde klart seg fint på grunn av min sosialitet og sitt gode humør, var hun mer snobbet og hadde høyere ambisjoner. Når sant skal sies var Virginia heller ikke særlig godt likt, men Kristaver hadde alltid holdt fast ved at hun hadde et godt hjerte innerst inne. Dessuten visste han at hun elsket ham og deres barn av hele seg. Penelope fikk etter hvert tre søsken; en bror som var rev og het Lurifaks, en søster som også var kanin og het Isabel og en annen søster som fikk navnet Kiara og som også var en kanin. Dessverre døde Kiara bare dager etter at hun ble født, noe som gjorde Penelope fra seg av sorg og som folk flest sa at var det andre trekket i destruksjonen av Kristaver. Lurifaks og Isabel vokste derimot opp og ble spennende karakterer i seg selv. Lurifaks ble født i juni 1940 i stjernetegnet tvillingen og var en skikkelig luring fra dag 1. Han hadde brune øyne som han hadde arvet fra Virginia og var en rødrev av det gode gamle slaget, oransje ut til haletippen. Han var dessuten en ordentlig smarting og lagde moro hvor enn han gikk og han ble raskt Penelopes beste venn og verste fiende. Isabel på sin side ble født i mars 1945 og var Kristavers lille engel. Hun var en brunfarget kanin av uante grunner og en utrolig vakker en også med mørke krøller og store blå øyne som funklet av liv. Søt og uskyldig ble hun en person alle brydde seg om og det var derfor med sorg familien Revestjert-Kanin fant ut at lille Isabel hadde en hjertefeil og av den grunn sannsynligvis ikke ville bli mye eldre enn ti år og i tillegg ville være svakelig og avhengig av medisiner hele livet sitt. Dette var det folk kalte første trekk i destruksjonen av Kristaver Kanin. Penelope på sin side var lyslugget og blåøyd som sin far og var ham opp av dage (sånn med unntak av det faktum at hun var jente). Og hun hadde en oppvekst som altså kunne kalles selve definisjonen på idyllisk frem til hun fylte åtte år. Da skjedde noe som forandret alt.

Men la oss ta en titt på nåtidens situasjon igjen, dette nuet da Penelope (som nå igjen skal kalles Fru Kanin, hun skal kalles det når vi er i mer moderne tid) var sytti år. Nå var Fru Kanin nettopp ferdig med sitt nittiniende forhold og det forholdet som hadde gjort at hun nå ønsket en pause fra menn for en stund. Hun var riktignok en kvinne som forelsket seg flere ganger i måneden minst, men akkurat nå trengte hun en pause og denne pausen skulle hun bruke til å male. Fru Kanin hadde oppdaget malekunstens gleder for noen få år siden da hun var sammen med sin nittiåttende ektemann, Eugene Hundekjeks. Han hadde vært fransk og særdeles romantisk og hadde elsket å male. Dessverre hadde han hatt begrenset talent og selv om han skal bli omtalt nøyere siden kan det herved røpes at det var kunsten som avsluttet hans ekteskap med Fru Kanin. Hun var nemlig uenig i hans maleriske tolkning av henne. Han hadde malt henne og det hadde blitt en såpass ille kunstnerisk versjon av henne at Fru Kanin hadde slått opp med ham der og da og slengt bilde i søplekassa. Men dette forholdet (som for så vidt hadde vært et av de kortere ekteskapene hennes) hadde gjort at Fru Kanin hadde fått øynene opp for malingen og nå var hun begynt å utvikle et visst talent med penselen. Hun kunne male en blomstereng og det ble så idyllisk og realistisk at en formelig kunne lukte blomstene etterpå. Eller hun kunne male en venninne og ha venninnen overbevist om at det var et fotografi, et talent hun gjerne brifet med i sosiale sammenhenger. Fru Kanin foretrakk like fullt ikke å male realistiske bilder. Hun likte heller en form for malerier som var mer stilistiske, hun fanget virkeligheten, men den ble noe mer. Det ble et slags snev av magi over bildene hennes for de så ikke helt realistiske ut, de så mer stiliserte ut og hadde kanskje et snev av surrealisme, blandet med en klype impresjonisme. Uansett hva en nå en gang skulle kalle Fru Kanins bilder så var de vakre og hun skulle nå dra på ferie til Irland, armert med malesaker og klar til å male de grønne engene og fange naturens på sitt flotteste. Hun skulle være kunstner på inspirasjonsutflukt, langt borte fra virkeligheten og kjærligheten. Og i denne boka skal vi følge Fru Kanin frem til denne reisen og da først og fremst følge hennes kjærlighetsliv. For ens liv må være noe helt utenom det vanlige når en i gjennom sytti år går gjennom ikke tre, ikke førtini, men nittini ektemenn. Fru Kanins nittini ektemenn.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg