Fotnoter, kos og bablifisering

Siden sist har jeg laget pepperkaker og pyntet dem med mentos, smarties, sursild og annet merksnodig godteri som man sannsynligvis ikke forventer å se på som pepperkakepynt. Jeg har også hørt på julemusikk, gjort noen nye innkjøp (filmene "Lars and the real girl" og "Once" og "Tales of Beedle, the bard" endeligvis, ting jeg gleder meg til å nyte til fulle) og dessverre levert tilbake musikalsoundtrack på biblioteket uten å låne nye. Sistnevnte var særlig deprimerende siden de hadde "Into the woods" som jeg alltid har hatt lyst til å høre sanger fra, "Dirty Dancing" (den er blitt musikal og, den) og en musikal ved navn "Love Musik" som jeg aldri hadde hørt om på cd. Og jeg har god erfaring med musikaler som jeg aldri har hørt om, de pleier å være utmerkede. Men jeg greide å la være å låne noe og det var like greit siden jeg tross alt har en del fine cder selv som jeg må lytte mer til nå. Ellers har helgen vært avslappende og fin og nå tenkte jeg å vise bilde av pepperkakene jeg lagde bare for å terge og skape misunnelse over hvor geniale de er. Bwahaha!!!
        ting 049
                                                                                       
Ellers tenkte jeg egentlig å blogge om julesanger nå, men siden den geniale planen min for hvordan jeg skulle gjøre det ikke var så genial likevel så blir det tatt for seg i et senere innlegg i stedet. Derfor tenkte jeg å poste et utdrag fra en av de mange tingene jeg skriver på for tida, nemlig historien "Magnolias Fotnotefortelling". Jeg har begynt på massevis av utkast for historier om Magnolia Winther og Arthur Wildeman, men den ideen jeg har nå tror jeg at jeg kanskje ikke vil legge fra meg så fort. Her blir historien fortalt gjennom fotnoter under dikt på rim, men jeg lar være å poste diktene i de eventuelle utdragene jeg poster her. Så da blir det heller fotnotene jeg deler med dere (noe som også har med at diktene først og fremst er fra Skrivebua-perioden min, noe som innebærer at flere av leserne mine sannsynligvis har sett dem før). Så her kommer utdrag fra fotnote 1 i "Magnolias Fotnotefortelling", håper den likes (denne fotnoten kom, ikke overraskende hvis en kjenner meg, fra ordet lyktestolpe) (enkelte lesere kan kanskje kjenne igjen noe av handlingen fra utdragene jeg har postet fra historien om Arthur Wildeman og det er fordi jeg forteller den samme historien her, men fra en annen synsvinkel og på en ny måte):

[1] Det var under lyset fra en lyktestolpe at jeg første gang møtte Arthur Wildeman, den tolvte på ordentlig. Jeg hadde riktignok møtt ham før, tross alt hadde vi gått i samme klasse bestandig, men det er den oktoberdagen jeg tenker på som den første. Alt begynte i hvert fall da, det var begynnelsen på vennskapet mellom Arthur og meg og jeg ser derfor på den dagen som begynnelsen på alt. Med andre ord var det som år null på den moderne tidsregningen, vendepunktet og et nytt liv på mange måter i tillegg. Det hadde regnet den dagen og kalenderen viste tiende oktober 1981 (selv om årstall strengt talt ikke er så veldig relevant når alt kommer til alt) og jeg var sytten år eller sytten somre som jeg liker å si, det høres jo ufattelig mye mer poetisk ut. Veien jeg gikk på var krydret med sølepytter for det hadde som sagt regnet, men det hadde siden da lysnet og nå kunne man skimte solen gjennom skyene og regnbuen sto klar. Jeg har alltid tenkt på regnbuen som noe magisk og selv om jeg har fått de beste vitenskapelige forklaringer på temaet så tenker jeg likevel innerst inne at det er noe ved enden av regnbuen, at det er som sagnet sier og at en gryte med gull venter der. Nå har jeg aldri følt noe spesielt behov for gull eller penger overhode, men jeg skulle gjerne funnet den gryta så jeg kunne tatt et bilde av den eller flere. Så kunne jeg henge dem opp på kjøleskapsdøra med en særlig fin magnet og så kunne det være et minne og kanskje også inspirasjon for det er inspirasjon det hele handler om dypest sett. Det hadde i hvert fall regnet og jeg syntes sølepyttene og dråpene på de oransje og røde løvbladene på bakken og røttene fra trærne som snirklet seg av gårde var fascinerende. Og nesten enda mer fascinerende var lyktestolpen for jeg har alltid hatt en forkjærlighet for lyktestolper, de er så stille, men lyser opp kvelder og mørke ettermiddager når det er vinter og solen går ned så tidlig at man nesten ikke merker at den har vært oppe. Lyktestolpene bare er der og folk flest går rett forbi, men jeg har alltid følt noe som kanskje kan kalles omsorg for dem og stoppet opp selv om jeg egentlig var på vei hjem fra skolen. Så gjorde jeg noe som jeg i ettertid realiserer at nok så veldig merkelig ut. Jeg sang til lyktestolpen. Jeg vil ikke påstå at jeg noen gang har vært noen stor sanger og ingen stor poet heller, men jeg har et visst talent for å finne på nye tekster til sanger og nå fant jeg på en ny tekst til sangen 'Lisa gikk til skolen' (av alle ting) og så sang jeg den til lyktestolpen som var en utmerket lytter om jeg får si det selv. Den avbrøt ikke en eneste gang. I ettertid har jeg spurt meg selv hva jeg tenkte på for jeg synger riktignok gjerne for meg selv, men har sjelden pleid å synge for lyktestolper. Men det var kanskje kvinnelig intuisjon eller noe sånt og jeg angrer slettes ikke for det var akkurat dette som begynte vennskapet mitt med Arthur, et meget sentralt tema i denne historien.

 

Jeg hadde sunget tre vers og det holdt med det for jeg hadde allerede kjent den varmende følelsen jeg gjerne får når jeg bruker fantasien fritt. Da er det som om tiden stanser hvis jeg skal være helt ærlig og det er litt ubeskrivelig samtidig som det absolutt er av viktighet for den sentrale sammenhengen. Uansett, for nå blir det litt svada her, så føles det som om tiden stopper og som om jeg kommer i en slags transe når jeg bare lar fantasien flyte og jeg husker at jeg kjente den følelsen også den oktoberdagen. Tiden startet brått på ny, nesten for brått og jeg husker fortsatt hvordan jeg nærmest frøs til av sjenanse. Noen hadde nemlig hørt meg. En kvist som brakk røpte at jeg hadde en lytter og det var Arthur Wildeman, den tolvte. Han sto og betraktet meg og hadde tydeligvis gjort det i noen minutter, men han så ut til å bli litt sjenert selv da han oppdaget at jeg hadde oppdaget at han betraktet meg. Oi, det var en kronglet setning, men det er forhåpentligvis klart hva jeg mener. Arthur på sin side så i hvert fall ut til å komme over sjenansen fort og han smilte snart nok til meg og sa 'hei'.

***
Ellers er det nesten litt utrolig at det er uke 50 allerede, tiden har fløyet. Egentlig så er jeg ganske glad i desember da, det er noe med stemningen og julekalendere og gaver og pepperkaker og kos som appelerer veldig til meg og da greier jeg til og med å sette pris på snøen for den er jo vakker på sitt vis, selv om jeg slett ikke er snøtypen. Jeg er riktignok ikke så plaget av stress fordi jeg tar livet med ro og som regel foretrekker å la en god del julegaver være noe jeg har skrevet eller noe sånt, dessuten har jeg ofte de fleste gavene klare ganske raskt, nå mangler det bare å gjøre ferdig noen gaver og å pakke inn ting. Og ellers så krysser jeg fingrene for at jeg får "Wall-E" til jul for den filmen er skikkelig <3 Og jeg har ikke noe mer på hjertet nå utenom at jeg skal blogge om noen dager og at jeg håper alle lesere har en flotters tid så langt =0)

3 kommentarer
    1. Som du kanskje har fått med deg fra bloggen min, eier jeg ikke julestemning, og har verken bakt pepperkaker eller andre kaker eller kjøpt en eneste julegave. Sukk. Jeg føler meg så emo for tida.

      Men det er alltid kos å lese tekstene dine! Syns det er en viss naiv sjarm ved dem 😉 Men jeg hadde helt ærlig foretrukket litt flere komma…

    2. Fint at det er kos å lese tekstene og jeg må bare beklage angående komma-mangel i historier, jeg er bare litt flink til å glemme sånt…
      Og ellers sender jeg igjen en trøsteklem (vil at folk skal ha julestemning, desember blir bedre da) =0)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg