Et innlegg der jeg introduserer min nye layout, babler om diverse og anmelder “Steffen tar sin del av ansvaret” =0)

Jeg syns egentlig at jeg blogger for lite selv om jeg vanligvis får blogget to ganger i uka. Men nå er jeg her, bloggende igjen og med babbel på tippen av fingerspissene. I første omgang vil jeg uttrykke en viss skuffelse over at ingen jeg utfordret i mitt forrige innlegg har postet kanintegninger enda. Hallo, kaniner, verden hadde blitt mye bedre om alle bare tegnet kaniner i stedet for å krangle eller krige… Anyway, jeg har ny layout og denne gangen har jeg slått til skikkelig og er dermed i skrivende øyeblikk uhyre fornøyd med meg selv. Denne gangen har jeg slått to fluer i en smekk og tegnet en snømann som står på scenen helt til høyre på bildet og han skal liksom holde en mikrofon og synge en sang fra en musikal; rettere sagt synger han de siste strofene i sangen "Tomorrow" fra Annie. Da kombinerer jeg vinter og musikaler og bruker nok en gang mitt yndlingstegneredskap, Paint MS! Og så står bloggnavnet der og litt babbel om bloggen der og hele pakka. Me like =0) Jeg har ellers planlagt å bestille musicalcder fra Amazon.com i dag og dermed bli den glade eier av sundtrack til disse seks musikalene; "Avenue Q", "Legally Blonde", "Seussical", "We will rock you", "You're a good man, Charlie Brown" og "The last 5 years" (eventuelle kommentarer til disse cdene kommer nok i et senere innlegg). Jeg elsker denne flotte muligheten til å bruke penger… Jeg har ellers besluttet at det er fem filmer jeg skal se på kino i år, andre skal leies (unntaket fra regelen er om noen inviterer meg med på kino, da blir jeg gjerne med selv om det er en annen film enn de utvalgte fem). Det må jo konstateres at jeg har sett utrolig lite film i år, har liksom en del her hjemme jeg kunne sett på, men ender tilfeldigvis opp med å prioritere Buffy i stedet når jeg først ser på noe (låner sesong 4, 5 og 6 av onkelen min). Dessuten skrev jeg et lite dikt i går som om mulig er ett av de korteste diktene jeg noen gang har skrevet og som nok på ingen måte er spesielt typisk meg. Det er sånn:

Billy

Han ser seg selv i IKEA-katalogen
som bokhylle til verdi av 565 kroner
(sukker oppgitt)
trodde han var verdt mer

Og det kule er at jeg har gjort research og fant ut at IKEA har en bokhylle som heter Billy og som koster 565 kroner. Ingenting er med andre ord overlatt til tilfeldighetene og jeg tror ikke noen av bokhyllene på IKEA heter Karoline (eller Akima for den saks skyld). Men nå skal jeg ikke bable uten mål og mening om bokhyller eller layouter i Paint MS eller annet snadder. Nå skal jeg skrive en, ikke altfor lang, anmeldelse av boka jeg nettopp ble ferdig med; "Steffen tar sin del av ansvaret" og det skal jeg begynne med pronto.

Steffen tar sin del av ansvaret av Christian Valeur

http://www.aschehoug.no/litteratur/romanernoveller/katalog?productId=9146465 Hvis du følger linken så ser du et passe langt synopsis og et bilde av boken (har ikke noe bilde av den selv og fant ikke noe på google bilder), men jeg tenkte å lime inn den nederste delen av synopsiset jeg fant på denne linken her (til glede for de som føler seg for late for å sjekke ut linker for øyeblikket):

Christian Valeur debuterer med en bok for dem som foretrekker TV-serier på DVD framfor bøker. En hverdagssatire om ungdommelig undermot, og om å ha vokst opp med dårlig samvittighet overfor en hel jordklode.

Det skal innrømmes at jeg i første omgang ble nysgjerrig på denne boka siden jeg gikk i klasse med forfatteren på Danvik Folkehøgskole, men jeg tror jeg ville blitt interessert uansett siden dette er en bok med et aktuelt konsept og en handling som engasjerer. "Steffen tar sin del av ansvaret" handler om nettopp Steffen Schiøtz som bestemmer seg for å ta sin del av ansvaret (tittelen og temaet i boka går med andre ord sammen som hånd i hanske). Han drar opp på luksushytta til familien og går inn for å leve så miljøvennlig som mulig. Han skal leve der uten å slippe ut CO2, uten strøm og uten å bruke toalettet innendørs. Og planen går fint i begynnelsen, men så innhentes han av venner, familie og kjæreste og en virkelighet full av forventninger…

Denne boka har et tema som er veldig aktuelt og som får en til å tenke. Boka er skrevet av en forfatter som er virkelig flink til å skrive og som behersker humor og ironi til det fulle, men samtidig får nok alvor og ømhet inn i historien til at det ikke går over styr på noen måte. Det er ellers et visst meta-aspekt i boka som jeg personlig finner veldig underholdende. Boka fortelles i et språk som er klart og lett å lese og dette kler fortellingen, en fortelling som fortelles i Jeg-form, noe som jeg føler er en god ting som dessuten gjør hovedpersonen mer levende for leseren. Ellers så er altså hovedpersonen, Steffen, en karakter man får sympati med, man forstår handlingene hans og irriterer oss med ham over bikarakterene i boka som ikke forstår behovet han får for å være miljøvennlig. Utenom miljøvennlighet kan man vel også si at et sentralt tema i boka er forhold til venner, til familie og til kjæreste og alle disse forholdene karakterene i mellom er godt beskrevet og absolutt sentralt i historien.

"Steffen tar sin del av ansvaret" har et godt oppsett. Selve hovedhandlingen tar plass over noen få dager, men mellom disse dagene kommer samtaler fra andre dager tidligere denne høsten og dette innebærer at man får et godt bilde av hva som førte Steffen til å dra ut på hytta for å ta sin del av ansvaret. Og her er det relevant å nevne at denne boka har et kreativt og ganske så originalt oppsett når det gjelder dialoger. I mange av samtalene så er oppsettet nemlig sånn at det den ene karakteren sier kommer på den ene siden av arket og det den andre sier kommer på den andre siden av arket kommer på den andre siden, noe som jeg ikke får vist noe eksempel på nå, men som i hvert fall er en dialogmetode som gjør at ord som "han sa" og "hun sa" i stor grad unngås. Jeg har personlig ingenting i mot "han sa" og "hun sa"-formen, men jeg syns dialogmetoden i denne boka funker vel så bra. Man må riktignok følge med litt mer og det krever litt tilvenning, men det er en bevisst metode som er fin (selv om det hører litt upraktisk ut å skrive med denne metoden). 

Dette er en bok som ikke har ekstremt mye handling, men som forteller en grei og fin historie i et godt språk og i en bortimot perfekt lengde (boka har 260 sider). Boka har en litt bittersøt slutt i at enkelte ting ordner seg, men slett ikke alt og den er litt åpen. Jeg er i utgangspunktet ikke alltid like glad i åpne slutter, men her liker jeg det for man kan dikte videre og det virker samtidig ganske realistisk at ting fortsetter etter siste side. Det er med andre ord veldig mye fint med denne boka. Jeg vil gjøre eventuelle lesere ekstra bevisst på at dette ikke er fantasy så det er lite poeng i å vente seg at drager skal dukke opp, men som en ganske realistisk bok med gode doser humor og ting tatt på kornet så er dette fin og behagelig lesning. Dette er ingen perfekt bok, ingen bøker er perfekte, men det er veldig vanskelig å finne noe å sette fingeren på. Det som i hovedsak gjør at jeg gir denne boka en femmer og ikke en sekser er vel at den mangler det lille snevet av magi som gjør at man tenker på en bok i timesvis etter siste side og denne magien er det uansett ganske få bøker som har. Når alt kommer til alt er dette uansett en bok som er svært godt skrevet av en ung forfatter som nok vil gi ut mange flere bøker etter hvert. Så hvis man har sansen for "Nytt på nytt", forfattere som Knut Nærum og liknende norske forfattere med ironien i sin hule hånd og ønsker en samfunnsaktuell skjønnlitterær roman om miljøvennlighet, forhold og forventninger som samtidig har en god dose originalitet og humor så er dette den perfekte boka. Med andre ord anbefaler jeg "Steffen tar sin del av ansvaret" =0)

                     

6 kommentarer
    1. Åh, Avenue Q, siudfg sfdtafi *hjerte* Jeg har seriøst vurdert å kjøpe soundtracket sjøl. Mulig jeg gjør det i London. Da skal jeg jo se den, til og med! ;D Og jeg likte diktet ditt ufattelig godt. Er glad i korte dikt, jeg ^^

    2. Kult at du likte diktet og nå gleder jeg meg til jeg får musikal-cder i posten (skulle jo selvsagt ønske jeg var deg og skulle til London og se Avenue Q, men å ha musikken på cd er det nest beste). Og jeg liker korte dikt selv, jeg syns bare at det er vanskelig å sette punktum på dikt som regel 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg