Appelsinpiken

Jeg hadde tenkt å ta for meg et av intervjuene med kinderleker omtrent på denne tida, men det blir nok litt senere. Det er nemlig slik at jeg har vært på kino for første gang på lenge og det må en da blogge om. Jeg var på førpremiere i dag og så "Appelsinpiken" og har tenkt å ha en film anmeldelse her i beste Kristine fra
http://www.nattfallsidioti.blogspot.com/ -tradisjon. Tror ellers jeg så Ida fra
http://idainoslo.blogspot.com/ på Klingenberg i stad og, men hun hørte visst ikke "hei"-et jeg ytret da hun gikk forbi der jeg satt (som for så vidt var veldig perfekt plassering, jeg hadde de bra setene). Det var litt irriterende hvordan t-banen direkte motarbeidet meg da jeg skulle hjem, men det gikk bra. Men nå er det anmeldningstid…


Tenk på appelsiner, mange av dem og hver og en unik. Filmen "Appelsinpiken" er på mange måter en appelsin på filmenes fruktfat og er minst like sursøt, men mest søt som de fleste appelsiner. Og da er det ganske passende at "Appelsinpiken" på mange måter handler om appelsiner, det og kjærleik, ekte kjærleik.

"Appelsinpiken" er basert på Jostein Gaarders bok med samme navn og handler kort fortalt om en far og en sønn og farens brev til sønnen Georg om den gåtefulle appelsinpiken som han dro helt til Sevilla for å finne igjen. Filmen er ganske så tro mot boka (som jeg leste i fjor høst) og har bokas søthet, oppriktighet og filosofiske tendenser. Temaet er i hovedsak kjærleik, brev, familieforhold, stjerner og appelsiner og dette har skapt en fin film som riktignok er ganske forutsigbar, men likevel er koselig hele veien og vel verdt å se på grunn av sin naturlighet. Jeg liker hvordan historien når alt kommer til alt er ganske enkel og til og med litt naiv, den tør å stole på sin enkelhet og det er en fin variasjon fra mange filmer som pakker inn det enkle i masse intriger og sånt. Dessuten liker jeg at filmen varer bare en time og tjuefem minutter for alle filmer nå er liksom to og en halv time eller mer og det trengs ikke. Filmen har ellers en ekstra historie med at Georg drar opp på fjellet på kometjakt som lager en fin rød tråd i filmen og lar det bli mer romantikk (sånn i tilfelle kjærleiken ellers ikke skulle være nok).

"Appelsinpiken" er en film med interessante karakterer, en helt grei historie og en fin tendens til å la det se ut som det skal skje en klisje da noe uforventet hender. Det beste eksempelet på det ser man i en scene på fjellet med Georg og jenta han møter der, Stella. (Her kan det dog innvendes at det er litt smør på flesk at jenta heter Stella siden det betyr stjerne og stjerner er en sentral del av historien i filmen. Det virker veldig lite tilfeldig for å si det sånn.) Appelsinpiken er en litt mystisk karakter med mange hemmeligheter og en stor interesse for kunst og hun var mer interessant i boka siden man der ble mer kjent med henne, mens hun her forblir et enigma hele veien. Georg syns jeg derimot er mer utviklet i filmen og det liker jeg. Man forstår ham og har sympati med ham, dessuten virker han som en realistisk sekstenårig gutt og det er bra. Det punktet i filmen der han derimot virker litt urealistisk er når han prater med Stella og fortelle henne om stjernefakta og sånt, for jeg tror få gutter ville pratet om det når de møtte en jente de åpenbart syntes var søt, men samtidig er det jo realistisk med nervøs babling når man liker noen så det har et snev av realisme likevel. Den beste karakteren er likevel etter min mening Georgs fars venn (som jeg ikke har fått med meg navnet på). Han er på mange måter fornuftens stemme i filmen og samtidig den som har mest artige kommentarer. Som karakter er han kanskje den som er mest typete, man ser den typen karakter i veldig mange filmer, men han er absolutt underholdende. Jeg syns ikke alltid det er så lett å bedømme skuespillerprestasjoner, men jeg syns de fleste gjorde en mer enn godkjent innsats og at de fikk karakterene til å virke ekte og realistiske.

Filmen har altså gode skuespillere, passelig lengde, interessante karakterer og en god fremstilling av kjærleik (og jeg insisterer på å kalle kjærlighet kjærleik siden det er så mye finere ord), men det er likevel ingen perfekt film. Og det største problemet er at den virker litt for kalkulert. Regissøren Eva Dahr er god til å lage film og filmen har fin bruk av farger og stilbilder og alt det der, men det virker på meg som om hun har sett mye film på forhånd og brukt en del elementer hun har sett i filmer i "Appelsinpiken" der hun tenker at det vil skape følelser. Det virker litt uekte noen steder og får meg til å tenke på sånn laughtracks som de bruker på amerikanske komiserier der det er meningen at folk skal le. Det beste eksempelet på dette i filmen "Appelsinpiken" er i noen flashbacks fra en begravelse der musikken blir veldig dramatisk og nærmest påtrengende. Det er ikke noe stort problem og det er ikke i så mye av filmen, men man får likevel en følelse av at det er meningen at man skal føle noe spesielt i enkelte scener og det blir irriterende. Følelser skal komme naturlig, ikke bli presset på og scenene i flashbacksene er litt for pressende sånn sett etter min mening. Jeg syns ellers at reaksjonene til karakterene ikke er så bra fremstilt av og til. Skuespillerne er som sagt flinke, men noen steder passer ikke det karakterene skal si eller reagere i følget manuset med stemningen i filmen da. Og noen av scenene har enkelte klisjeer som jeg ikke liker (selv om jeg elsker enkelte andre klisjeer).

Hovedinntrykket er likevel positivt selv om filmen aldri blir mer enn bra, den er trygg og koselig og har en god stemning, men det er ingen film som man tenker over i timevis etterpå, noe som har litt med forutsigbarheten og som er baksiden ved den enkle naiviteten. Hovedinntrykket jeg fikk var likevel godt. Filmen er som sagt ganske tro mot boka og det er bra og det er en veldig søt film, søt på Amelie-måten, søt som appelsiner. Og det viktigste for meg er uansett at en film underholder når jeg ser på den og det gjorde denne filmen. Jeg satt aldri og så på klokka (ikke at det hadde gått an i den mørke kinosalen) og jeg ble absolutt sjarmert. Sånne ting er det som gjør at jeg helhetsmessig sitter igjen med en tanke om at dette var en fin film som jeg anbefaler alle å se. Dessuten trenger man av og til sånne filmer som kanskje ikke forandrer livet ditt, men som engasjerer deg og som forteller ting på en fin måte, med et fint snev av eventyrlighet og stjernestøv. Og man får til og med lyst på appelsiner etterpå 🙂
Jeg lander dermed på terningkast 4!

6 kommentarer
    1. Jeg har fortsatt ikke helt bestemt meg for om jeg vil se denna her eller ikke. Jeg likte boka innmari godt, men det er liksom sånne historier som typisk egner seg bedre i bokformat enn filmformat. Men jeg ender helt sikkert opp med å se den før eller siden likevel :]

    2. Jeg skjønner hva du mener med at noen historier passer bedre som bok enn film (det er enkelte bøker jeg liker som jeg håper aldri blir film på grunn av elementer i bøkene som virker umulige å virkelig illustrere godt i filmform), men de fikk det ok til i Appelsinpiken.
      Ellers takk for kommentar!

    3. Eg var der, hørte ingen ting. Såg heller ingen ting. 😛 Var så masse snø og tåke på brillane at eg var mest opptatt av å finne plassen min og få tørka av brillane. 😛 Hehe

    4. Jeg skulle gjerne få sett den, men har nok aldri tid med all korpsinga jeg driver med… Hakke vært på kino siden Twilight(æsj)..

      Jeg har ikke lest Appelsinpiken enda. Skulle egentlig en gang, men så kom jeg ikke ordentlig i gang, og da kan jeg ikke lese bøker… har sånn 10000000 bøker jeg har lest litt av starten på…

    5. Det er en fin bok da, anbefaler å lese den 🙂 Ha’kke sett Twilight selv, men skal vel få testa den ut når den kommer på dvd, syns første boka var helt grei så… Ellers takker jeg også deg for kommentar!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg