Litterariteter og spissformulerte tankespinn

Min unnskyldning for å ha forsømmet bloggen min i seks langstrakte dager er Nintendo og min manglende evne til å spille bare en kort stund om gangen. Hvis det er noen trøst så har jeg forsømt facebook også og jeg har brukt alt for lite tid på skriving i det siste. Men nå skal jeg prøve å blogge litt oftere kanskje for det er jo en fin ting å bruke tid på (dessuten er jeg allerede stuck på spillet "Zack & Wiki: The Quest for Barbaro's Treasure" selv om jeg bare har eid det spillet i to dager).

Jeg har tenkt å ta et nytt intervju med kinderleke om ikke så lenge, sannsynligvis på mandag, men nå tenkte jeg først å bable litt om bøker og meg og vært spesielle forhold, for så å poste et utdrag fra noe jeg har holdt på med litt i det siste. Med andre ord er litteratur i sentrum til en viss grad her.

Saken er at jeg elsker å lese og jeg leser alltid på et eller annet og det er også et faktum at jeg nå holder på med min 22 andre bok i år. Samtidig så er ikke dette antallet så imponerende egentlig siden bare 3-4 av disse bøkene er over 300 sider lange. Det bekymrer meg litt at det mer og mer blir kvantitet fremfor kvalitet med bøker for det blir ofte til at jeg legger fra meg bøker hvis de ikke interesserer meg nok og det føles litt galt, på samme tid som jeg absolutt føler at bøker skal være en nytelse. En bok kan være så flott og fantastisk den bare vil, den, men hvis den ikke fenger meg nok så velger jeg gjerne å legge den på hylla og gi den et nytt forsøk om en stund. Og da varierer det om jeg altså leser dem senere eller ei. Jeg har også begynt å like bedre at bøker ikke er så lange og det samme føler jeg med filmer gjerne. Jeg er personlig av den oppfatning at filmer ikke trenger å vare lenger enn en og en halv time og liker ikke helt den utviklingen med at filmer nå nesten alltid er to timer minst og gjerne nærmere tre til og med. Dette er også en av grunnene til at jeg fortsatt er veldig glad i Disney-filmene fra nitti-tallet, Aladdin og Den lille havfruen og alle de der. Her var det litt kjærlighet, litt action og litt eventyr og magi, i tillegg til musikalske nummere og likevel ble lengden ikke mer en snaut en og en halv time. Det er en behagelig lengde der risikoen for å bli lei før filmen er omme er liten. Og jeg har altså utviklet noe av den samme holdningen til bøker. Hvis valget står mellom en bok på 500 sider og en bok på 120 sider så velger jeg gjerne den på 120 sider for den kan være like interessant og dessuten blir det nesten mer spennende siden det da kanskje er mer som ikke sies rett ut, men som kommer frem mellom linjene. Et veldig godt eksempel på en bok som får sagt mye med lite er en bok jeg har lest flere ganger ved navn "Mick Harte var her" av Barbara Park. Dette er en bok på 92 sider om en jente ved navn Phoebe som har en bror ved navn Mick som dør i en sykkelulykke siden han ikke brukte hjelm. Og selv om historien egentlig er ment for barn og ikke er så lang så er den engasjerende hele veien og overraskende morsom, temaet tatt i betraktning. Og den viser at en bok ikke trenger å være så lang for å være en god bok. Jeg har også kommet frem til at jeg er veldig glad i grafiske romaner og skal få lest mye mer av det for ord og bilder er en flott kombinasjon og det skal mye til for at en roman i tegneserieform skal bli kjedelig (skjønt jeg har møtt på noen få unntak som jeg ikke har tenkt å nevne). Når det gjelder bøker har jeg ellers nå funnet ut at jeg har tenkt å bestille seks stykker fra Amazon i slutten av mars og jeg har allerede bestemt helt hvem det skal være og jeg bare vet at jeg kommer til å elske dem alle. Det viktigste er at jeg da kommer til å få tak i boka "The Dust of 100 Dogs" av A.S. King (som forresten har et utrolig kult navn siden det danner ordet "asking" på en måte og visstnok ikke er et psevdonym) =0) Jeg kommer sannsynligvis til å bable om kjøpene når de er kjøpt og eid av meg.

Men ellers har det ikke skjedd så veldig mye, men jeg tenkte å poste noe jeg holder litt på med å skrive og som er en litt stream-of-conscious aktig greie som er kvasi-biografisk (jeg prater vel egentlig om meg selv, men det er noen forskjeller av og til) og som gir meg et inntrykk av at jeg, med å dele denne teksten (det jeg har skrevet av den så langt) med dere, lar dere få et dypere innsyn i tankene mine enn før. Jeg liker å tenke at noen kanskje kan kjenne seg igjen i ting, men er åpen for at dette kan være totalt uinteressant å lese for alle andre enn meg. Likevel har jeg tenkt å poste det jeg har av denne teksten her og avslutte innlegget mitt med det. Så skal jeg blogge igjen snart :c ]


Tanketekst om kjærleik og andre dyr

Jeg tror ikke jeg er den typen som forelsker seg. Riktignok syns jeg noen er penere enn penest når jeg ser dem på tv og jeg blir ørlite grann betatt hver gang jeg hører Philip Quast på Les Miserables soundtracket mitt, men jeg glemmer aldri meg selv i det hele. Det er det jeg har hørt at man gjør når man elsker noen, da glemmer man hele seg i det hele og nærmest svever, mister røttene som en gang forbandt deg med bakken. Man sitter i samtaler på skole eller jobb eller hvor enn man er, men er egentlig ikke til stede. I stedet så svever man, er som en mistet ballong som flyter forbi asurblå skyer og betrakter lappeteppet av land og by og hav der nede, lever kanskje ekstra mer, men dog på en annen planet enn før. Det høres litt magisk ut, litt bittersøtt liksom for det er den gleden over et ansikt som fyller tankene dine til randen og samtidig sorgen og frustrasjonen når faktum er at han/hun kun er i tankene dine. Når fakta faen er at han/hun bare er et bilde på veggen eller en ønskedrøm i hvert fall i øyeblikket og en også er fullt klar over at det bare er øyeblikkene man egentlig har. Det er nemlig de som binder ting sammen, er limet, kanelen i grøten om du vil. Og alt en vet er at man ikke vil leve hundre prosent, ikke før man har ham, eller henne. For det kan like godt være henne. Kjærligheten er blind liker jeg å tenke og kjønn er en av tingene den overser helt. Dessuten spiller det ingen rolle, så lenge jeg elsker noen og noen elsker meg kan det være hvem det vil.

Men jeg forelsker meg aldri, jeg kan leve meg så godt inn i det, til de grader at jeg nesten kan overbevise meg selv om at jeg faktisk er forelska sånn som venner, sånn som de jeg ser i romantiske komedier, sånn som Emmeth og Elle i Legally Blonde: The Musical selv om de er lovlig sent ute med å forstå det. Jeg forstår meg i hjel på det, for å bruke et uttrykk moren min slår til med i ny og ne, men jeg har aldri opplevd det på ordentlig selv. Det jeg mistenker er at jeg er immun. Jeg blir sjelden syk og immunforsvaret mitt er kanskje akkurat så sterkt at det ikke slipper inn forelskelsesfragmenter heller. De stoppes i porten, har ikke legitimasjon og slipper ikke inn og jeg får ikke oppleve boblingen og alle de klisjeene som bøkene jeg leser beskriver så godt. Kilingen nedover ryggraden, sommerfuglene i magen, den brusende, berusende fornemmelsen av glede, lidenskap og begjær. Og jeg har forresten aldri opplevd det heller. Begjær mener jeg. Jeg er en kvinne, eller jente, føler meg mer jentete, av de små enkle følelser. Jeg er tilfreds med livet, ikke super 'Happy', ikke hopp og sprett og sjohei-lykkelig, men tilfreds. Ellers så er jeg ikke 'sur', men 'smågretten', ikke 'syk', men 'hanglet'. Jeg er helt tydelig av den enkle typen og det gjør meg for så vidt ingenting, selv om det hadde vært fint å bli tatt av vinden eller fylt til randen av lidenskap eller rett og slett og obsesse litt over noe. Det hadde vært fin variasjon og ville sikkert gjort meg mer interessant og fascinerende. Dessuten hadde jeg vært 'mer' generelt da, jeg føler at jeg er for lite, et sånt regnestykke som går opp med en gang. Og jeg burde kanskje oppleve noe dypt og inderlig som kjennes i marg og bein og som legger igjen en herlig ettersmak i flere timer etterpå for å ha noe å fortelle. Ha en historie. For drømmen er jo å skrive, å sette ord på ting, å skape bilder med de tjueni bokstavene som i tilfeldig rekkefølge setter sammen ting som er langt fra tilfeldige. Ting som er gjennomtenkt og gjennomgått og direkte dyptpløyende. Ting som kanskje vil bety noe en dag, en annen dag enn denne, en annen dag som venter bak regnbuen et sted frem til den dukker opp og er her. Er til stede. Og hvordan kan man være forfatter når opplevelsene mangler og livet ditt egentlig er som Spike sier om Giles sitt liv i den ene Buffy-episoden: 'Cup of tea, cup of tea, gettin' shagged, cup of tea'. Jeg har selvsagt ikke opplevd 'gettin' shagged'-delen, men livet mitt er egentlig tekopp etter tekopp fylt med generell tilfredshet og behagelige dager der jeg tar jobb eller skole eller liknende først og så kommer hjem og er på dataen eller ser på dvd og da gjerne Buffy-episoder.

Av og til bekymrer det meg hvor begivenhetsløst det meste er. Men så drømmer jeg meg bort og leser og lytter til en musikal cd og har flere liv i det, i herligheten det er å drømme seg bort. Og dessuten kan fantasi også hjelpe deg å skape noe for hvor mange forfattere har vel opplevd å bli trollmenn eller reise til en annen verden eller noe sånt? Det er nok ganske få (selv om en del av meg liker å tenke at alt i Harry Potter er sant og at J.K. Rowling er heks og gikk på Hogwarts en gang selv). Og det er en trøst på samme måte som iskrem er en trøst når man er liten og har fått skrubbsår på kneet eller solskinn så absolutt er en trøst og mer med når man i tre ukers tid har vært drittlei vinter, snø og slaps og drømmer om hestehov og sommervinder. Når drømmen er det Finn Kalvig synger om, 'hav og himmel kinn mot kinn, motortøff og sønnavind' og kanskje en dag på en veranda med V.I.P. plass for titting på solnedgangen. Solnedgangen som er duse toner av lilla som sammen med rødt og oransje og litt gult skaper en smørje som likevel er alt annet enn smørjeaktig, heller vakker og et snev av fragmentert eleganse. Når solen går ned er det magisk, like magisk som kjærligheten høres ut til å være hvis Disney-filmer har et snev av sannhet og det virkelig er blikk som møter blikk og romantiske duetter som venter en. Gjerne fra et flygende teppe der mellom skyer og stjernestøv mens man jo deler drømmen sin med den andre. Men dog da kanskje helst uten Jafar luskende mellom skyggene. Det er mye mer enn bare Harry Potter som er magisk..

4 kommentarer
    1. Uff, jeg blir forelska altfor lett, jeg. Det er ikke gøy i det hele tatt, fordi til tross for at jeg kan virke ganske utadvendt blant alle andre, så blir jeg skikkelig tilbakestående sammen med den jeg er forelska i. Det er bare gøy i begynnelsen. Jeg skulle virkelig ønske at jeg slapp.

      Ellers er jeg igrunn en litt enten/eller-person. Men i det siste har jeg følt meg merkelig i gråsona.

    2. Skjønner (og jeg har sett eksempler på at forelskelser kan være mye mas hos andre, men jeg skulle gjerne opplevd det mer selv likevel, siden jeg uansett er i en sånn periode der jeg er litt romantisk av meg). Ellers takk for kommentar!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg