Om “Demo” <3 og Serieteket =0)

han maler seg selv inn i et hjørne,
smiler lurt og tråkker over

(malende katter trenger ikke bekymre seg for flekkede poter)

***
Jeg introduserer dette innlegget med et lite forsøk på minimalisme som jeg skrev for noen dager siden og fortsetter det videre med å glede meg over at det er juni, favorittmåneden min og at jeg leser så mye flott. Dessuten har jeg funnet ut at jeg rett og slett er litt betatt over Serieteket på Grünerløkka filial i den grad at jeg seriøst vurderte å gjemme meg der i håp om å bli låst inne etter stengetid. Jeg kunne absolutt tenke meg å bo på Serieteket, blant massevis av grafiske romaner, Donald Pocketer og Witch blader, tegneserier generelt og det stappfulle Manga-rommet som jeg enda ikke har utforsket ordentlig. Det er en så fin atmosfære der og så mye å titte på og jeg får nesten lyst til å lage grafiske romaner selv for det er et medium som fascinerer meg. Det er noe med dette samspillet av ord og bilder som interesserer meg, hvordan de begge er like viktige og sentrale og jeg liker også overraskende godt de gangene ordene mangler og bildene forteller alt for det er noe fint ved å kunne bygge videre på noe selv i tankene og jeg begynner å skjønne hvorfor noen liker minimalisme så godt, det blir åpnere da på en måte. Jeg liker hvordan en grafisk roman kan være minst like dyp og ettertenksom som en hvilken som helst bok, men med et ekstra element i kunsten, jeg skulle ønske jeg kunne tegne like flott selv. Dessuten går man forbi en helsekostbutikk ved navn Helios på vei til Grünerløkka biblioteket og der har de økologisk sjokolade og det har jeg i det siste fått veldig sansen for. Dessuten får man en illusjon av å være mye sunnere og naturvennlig av ordet "økologisk" og det blir en bonus 🙂
***
Og jeg har lest og lest og blitt fascinert av en ny bok i tegneserieform ved navn "Demo" som jeg gjerne vil bable litt om nå. Den fortjener det nemlig med sine flotte tegninger og ord og tankevekkende innhold og den er nok en av de herligste bøkene jeg har lest i år (og jeg vet at jeg tenker det om veldig mange bøker, men denne er faktisk det).

democovers

"Demo" ble først gitt ut som en serie på tolv blader på rundt 25 sider hver om unge mennesker som opplever viktige hendelser i livene deres og er skapt via et samarbeid mellom skriveren Brian Wood og tegneren Becky Cloonan. Disse tolv bladene er samlet i den kompakte, rundt 330 sider lange boka "Demo" som samler hele serien i en flott paperback som jeg tilfeldigvis nylig leste ut og som jeg digger. Boka er engelsk til min fornøyelse (veldig mye av det jeg leser er det) og utmerket.

Det X-Men og Heroes har til felles er at de handler om mennesker som har spesielle krefter. "Demo" forteller om det samme, men legger enda mer vekt på det menneskelige. For det handler egentlig ikke om de spesielle kreftene, det handler om mennesker som opplever veivalg og andre hendelser som for deres del er betydningsfulle og de spesielle evnene er ikke tilstede i like stor grad i hver historie og når de er der er de gjerne mer problemskapende enn noe annet. I historien "Emmy" møter vi for eksempel en ung jente som ikke snakker siden det hun sier går i oppfyllelse, noe som kan høres fint ut, men som har ødelagt mye for henne i livet hennes. Moren hennes kan blant annet ikke forstå henne og har forsvunnet helt inn i en egen verden etter noe Emmy sa, men ikke mente og når Emmy sier "drop dead" til noen så gjør de nettopp det (faller død om altså) selv om Emmy virkelig ikke vil at det skal skje. Og den historien er en av de jeg likte best for her er ordene farlige og man kan ikke gå tilbake på det man har sagt bare i frustrasjon eller sinne, noe som er en fascinerende og litt skremmende tanke. Og ellers har vi historier som "Bad Blood" der en ung jente finner ut at faren hun nettopp har vært i begravelse for ikke er død likevel, at han ikke kan dø og det kan heller ikke hun og historien "Girl you want" om en jente som alle ser som den de vil se henne som, noe som gjør at hun ikke vet selv hvem hun er (noe som må være opprivende) og mange andre historier. Og man blir litt sittende å lete etter hver spesiell evne, samtidig som man hele tiden skjønner at historiene ikke handler om evnene i seg selv, men om følelser og om situasjoner som liv og død, det å finne seg selv, kjærlighet og oppvekst blant annet og man kan sånn sett kalle dette en slags novellesamling og en fantastisk en.

For det første er Brian Wood svært god til å skrive og han forstår også hva slags stemmer unge personer har veldig godt. Karakterene er realistiske og språket deres er et språk som er ekte (det høres aldri falskt ut, det høres ut  som unge personer og det er bra). Siden jeg nå har lest en del grafiske romaner ser jeg også at skrivingen må være mer presis der siden den skal kombineres med tegninger. Man bør egentlig ikke ha lange flytende beskrivelser i en grafisk roman for tegningene bør være de som skaper atmosfæren føler jeg og her er også Brian Wood veldig flink. Hovedsaklig er pratingen dialog eller tekst som forteller om karakterers tanker, med et lite unntak når det gjelder den tolvte historien som jeg skal komme tilbake til etterpå, og ordene føles aldri overflødige, men tar heller aldri over for tegningene. Med det sagt så er ordene viktige, svært viktige for de forteller handlingen mer enn tegningene, men det er Becky Cloonans illustrasjoner som gjør denne boka for meg.

Becky Cloonan har en tegnestil som minner en god del om manga (men mer realistisk stil-manga, ikke storøyde chibier), men samtidig er hennes helt egen. Det er ganske realistisk-tegnede figurer og riktige proporsjoner, perspektiv og slike ting, samtidig som det også har noe rått og upolert ved seg. Man kan se flere eksempler på Becky Cloonans kunst på deviantartprofilen hennes som man kan finne her: http://stabstabstab.deviantart.com/. Og jeg liker tegnestilen hennes veldig for den er så levende og hun er så flink til å tegne, men det blir heller ikke for flinkt på en måte, det blir tidvis litt skisseaktig og nettopp upolert. Tegningene er ellers i svart-hvitt og alt virker gjennomtenkt når det gjelder skyggebruk og hvor det er tegnet hardt og hvor streken er mer myk og her ligger det virkelig flotte i boka tegnemessig. Hver historie er tegnet på forskjellig måte fra den forrige, i en historie er streken lettere og det er mer detaljer og i en annen er det veldig mye svart og bare få velplasserte detaljer som viser stilling og ansiktstrekk og i en annen historie er det veldig realistisk, mens det i den neste kan være innmari tegneserieaktig med store øyne og mer stilisme. Det imponerer meg virkelig hvordan hver historie er tegnet på forskjellig måte, men uten at man av den grunn noen gang blir forvirret. Dessuten henger alt sammen, det bare vises at Becky Cloonan kan tegne på flere vis uten å miste særpreget sitt av den grunn. Kunstmessig er altså dette et mesterverk.

Så flott tegnet, flott skrevet og med interessante temaer og en rød tråd om spesielle evner som virkelig fascinerer så er dette en flott bok og jeg er nesten ferdig med å prate om den. Jeg må bare gå litt dypere inn på den siste historien som er en av de jeg likte aller best. "Mon Dernier Jour Avec Toi (My Last Day with You)" røpes det etter hvert at man kan kalle denne historien og dette er et nydelig dikt i tegneserieform som jeg også er litt betatt av. Man kan lese diktet (uten tegningene) her: http://carmenmariah.tumblr.com/post/43635334/mon-dernier-jour-avec-toi-my-last-day-with-you og det falt skikkelig i smak hos meg (selv om jeg egentlig tror det er "my last night" i stedet for "my last day" som linkens sier, siden det er "night" som står i boka "Demo", men jeg kan ikke fransk så jeg vet ingenting sikkert). Uansett skiller denne historien seg ut fra de andre ved å være mer et dikt enn en historie, men den er like flott tegnet og det dukker opp litt spesielle krefter der og, egentlig de beste spesielle kreftene av alle. Dessuten er det en veldig tenksom og vakker dose illustrert poesi som blir et lite høydepunkt i boka, også fordi den har en slutt som kan tolkes både melankolsk og håpefullt, noe som er fint og magisk og som alene hadde vært nok til å få meg til å lukke igjen boka med et lite sukk og et ønske om å bare lese videre og videre for to, tre evigheter eller mer. Det er en så utrolig fin bok, både tekst og tegningsmessig og man får en sånn fin følelse av å ha lest noe viktig etterpå og den følelsen er vidunderlig. Må forresten også bare si at den krever en viss modenhet denne boka, ikke fordi den er på engelsk, men fordi den tar for seg dype temaer og ting som man ikke nødvendigvis forstår hvis man er under en viss alder. Men hvis du er over femten, gjerne leser engelske grafiske romaner og har lyst til å lese en uforglemmelig bok som tar spesielle evner, mennesket i seg selv, ungdom og følelser på alvor uten noen gang å bli kjedelig så bør denne boka leses for det fortjener den. Terningkast 6!
***
Ellers skal jeg blogge igjen snart og til da håper jeg alle har det utmerket =0)

4 kommentarer
    1. SV: ja synes det ble fint jeg og, satster på den XP

      Jeg skulle ønske jeg kunne tegne godt nok til å lage en grafisk roman, det hadde virkelig vært noe, men er laaaangt igjen =_=;;

      Elsker entusiasmen din når du anbefaler bøker eller filmer eller noe, du går dypt inn i det!

    2. Bra du liker entusiasmen, den bare kommer liksom når jeg blir virkelig fascinert av noe, noe jeg blir ganske ofte 🙂
      Og det hadde vært kult å kunne lage sin egen grafiske roman, det hadde vært kjempetøft…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg