Nick & Norah, patetiskhet og litt om å sveve…

Jeg vil starte dette innlegget med å informere om at jeg er patetisk. Jeg har svevd høyt over bakken i hele dag bare fordi jeg nå eier "Flight Volume 4" (som jeg har babla om før, men jeg er litt for lat til å lete frem link til det innlegget nå) og ellers har en god del andre bøker innkjøpt som jeg vet jeg vil nyte. Ellers så er jeg patetisk fordi jeg leser at folk jeg kind-of-kjenner vil bli utgitt og selv om jeg tenker at det er bra og velfortjent og sånt så er det en liten del av meg som tenker "hvorfor skjer aldri sånne über-fantastiske ting med meg?" og "alle forfatterspirer jeg kjenner til eller kind-of kjenner til på nettet vil jo bli utgitt før meg og når de er yngre enn meg og det er ikke noen konkurranse og ting skjer når de skjer, men jeg skulle ønske jeg var så heldig nå også" og jeg er patetisk fordi jeg føler sånne teite ting og jeg er patetisk fordi jeg forteller det, men kanskje det samtidig er en av de tingene som gjør meg så menneskelig, det at jeg innrømmer det når jeg har de dumme tankene som folk skjuler, men som alle nok av og til har. Og jeg er patetisk fordi jeg tross alt likevel er lykkelig, selv om jeg hører litt klagende ut her så er jeg hovedsaklig lykkelig for det å se en løvetann eller en lyktestolpe kan føre meg opp i skyene og så kan jeg sveve litt der oppe blant alle de rare tankene i meg som spinner og spinner til jeg nesten blir sprø, men bare nesten, hovedsaklig så liker jeg det. Jeg liker at jeg ikke trenger å være forelsket for å havne i den syvende himmel, det er liksom nok med en fin sang eller en kul film eller en bok som maler melankoli og ettertenksomhet frem i tankene mine, sånn som den boka jeg nettopp leste ut gjorde. Det rare med den er at jeg er egentlig veldig uskyldig, jeg banner bortimot aldri (jeg er den irriterende typen som kommenterer på at noen har et begrenset vokabular hvis de banner) og likevel så har jeg bare lyst til å beskrive boka som "Fucking Brilliant" selv om det er stygge ord og sånt. Det er bare det at jeg skjønner litt appellen med stygge ord for tida, noen ganger trengs de for å beskrive noe for det blir så mye sterkere da. "Kjempebra bok" høres så alt for enkelt ut i forhold, med ordet "fucking" så blir det med en gang mye mer kraft og "Nick & Norah's Infinite Playlist" fortjener nettopp kraft, noe jeg vil komme nærmere inn på i anmeldelsen av den som jeg skal sette i gang med nå.

"Nick & Norah's Infinite Playlist" av Rachel Cohn & David Levithan

Det handler om en natt og bare en natt, men en natt som er mer magisk enn mange netter til sammen. Og det handler i tillegg om kjærlighet og musikk og bare denne natten som alt kommer tilbake til. Det handler om Nick som er den heterofile bassisten i et band som ellers består av bare homofile gutter og om Norah som ikke helt vet hvem hun er og hvem hun kan være, men lærer mye om seg selv på syv, åtte uvirkelige timer spekket med fascinerende øyeblikk. Og det handler om å bare være i øyeblikket…

"Nick & Norah" (som jeg i resten av dette innlegget skal kalle boka for enkelhets skyld) er i senere tid blitt filmatisert og visstnok blitt en slags "Juno"-aktig affære som jeg ikke tror jeg vil tørre å se siden det kan ødelegge ting og umulig vil kunne gjenskape den flytende atmosfæriske tilstanden man fant i denne boka. Boka er faktisk skrevet av to forfattere, kapitlene til Nick er skrevet av David Levithan og Norahs kapitler er skrevet av Rachel Cohn og selv om de to forfatterne har sine klare forskjeller i skrivestil så smelter det hele så godt sammen, Nick og Norahs deler flyter sammen som to biter av et puslespill som pusles sammen, det hele uten å miste noe av hver forfatters egenart. I tillegg så er det så ekte, det er stygge ord av og til, det er hundre prosent ærlig skrevet uten å uskyldiggjøre ting og det er en så suveren forståelse for ungdom at det blir direkte fantastisk. Det virker både realistisk og jordnært, men særlig i Norahs kapitler så er det dette flytende og av og til ganske stream-of-conscious aktige preget som også gir boka noe svevende over seg, som om ordene bare flyter forbi deg mens du tar det hele inn i små og mindre små håndfuller. Med andre ord så er stemmene til karakterene (som er karakterer man kan relatere seg til å kjenne seg igjen i selv om man ikke nødvendigvis har så mye til felles med dem), skrivestilen i boka og hvor livaktig det hele blir, alt dette er fortreffelig og er blant grunnene til at jeg nøt denne boka.
 
Og likevel er det ingen perfekt bok for ingenting er perfekt og det finnes ting som trekker ned. Det tar for eksempel en stund før boka letter og det er farlig siden jeg er litt kresen og kan ende opp med å legge fra meg en bok etter en side hvis ikke den siden er interessant nok. "Nick & Norah" har en litt treg start, den er ikke dårlig i begynnelsen, men den er ikke så fengende i begynnelsen. Til gjengjeld er den umulig å legge fra seg når man har kommet godt inn i den for den vokser for hver side. En annen ting er at jeg ikke føler at de fleste karakterene er så utviklede. Nick og Norah er kjempegodt utviklede og de er de viktigste karakterene og det er deres bok, men det blir så kult i for eksempel Harry Potter der Harry, Ron og Hermione er i sentrum i stor grad, men man blir kjempegodt kjent med for eksempel Snape eller Luna. Men dette er ikke noe stort problem altså, dessuten er det noen bøker der store persongallerier er av høy nødvendighet, mens det ikke er så relevant i denne kjærlighetshistorien. I tillegg så var det noe som manglet, det lille ekstra for å si det sånn, det var noe i boka som gjorde at jeg lander på en femmer i stedet for en sekser. Men med det sagt så anbefales boka altså og atmosfæren er mildt sagt suveren.

Ellers så er musikken altså viktig, tittelen handler tross alt om musikk og kjærligheten er søte toner mellom "musical soulmates" og vi får av og til utdrag fra Nicks sangtekster. Musikalsk kjærleik blir vel riktig å se. Boka er ellers engelsk, velskrevet, fin og jeg har en slags følelse av at det er masse viktig som jeg burde nevne, men ikke har nevnt. Samtidig så vil jeg la masse stå åpent i en slags tanke om at noen blir inspirert til å kjøpe denne boka, lese den, nyte den og generelt sett smile over at jeg ikke spoilet for mye. Det viktigste jeg kan spoile er at den er verdt pengene og det er strengt tatt ingen spoiler, men ren fakta. "Nick & Norah" anbefales =0)
***
Skal sannsynligvis blogge igjen på fredag!

4 kommentarer
    1. Jammen, det er jo så lett å få sånne skitne, patetiske tanker, og jeg tenker intet stygt om deg for det, altså D: Skjønner deg faktisk godt, jeg. Jeg blei for eksempel så godt som sur da jeg leste at Sonya Hartnett hadde bokdebutert da hu var femten.

      Boka virka søt, da :3

    2. Fint at du forstår tankene og ikke tenker noe dumt om meg for det og jeg husker at jeg en gang kjøpte en bok basert på det faktum at forfatteren bare var tolv år (det var ingen spesielt god bok, men den var veldig fantasirik og original).

      Og boka er søt, den er kjempesøt!

    3. En entsiastisk karo har jeg ennå tilgode. Du er bare i et humør å da trenger ikke verden forandre seg for å stablisere. Se meg!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg