Sjel

Jeg så Harry Potter og halvblodsprinsen på kino i går og likte den veldig godt. Likevel har jeg ikke tenkt å ha noen anmeldelse for det var litt en sånn film der jeg ikke greier helt å sette ord på hva jeg likte, men bare vet at jeg likte masse. Jeg holder også på med å lese trilogien til Libba Bray (har lest de to første bøkene i den trilogien før, men har lest dem igjen nå nylig for å bli ordentlig oppdatert før bok tre, som jeg forresten er godt i gang med nå) og har tenkt å få lest en del grafiske romaner i neste uke antagelig. Med andre ord er lesehesten i meg høyst til stede også om sommeren. Ellers så har kreativiteten vekslet litt i det siste, men i dag dukket den ettertraktelig opp og jeg har derfor skrevet en liten historie som jeg ikke en gang har tenkt å prøve å klassifisere. Den var heller en sånn type tekst når man bare skriver og lar ordene føre veien, noe som er en av de desidert beste måtene å skrive siden man er like spent på hvordan alt ender til slutt selv da, man bare henger med og lar det bli som det blir. Og siden jeg ikke kan ile rett til skrivebua for å ta sjansen på å dele mine merkfundige tankespill med verden gjør jeg det her og håper det faller i smak. (Og det tette oppsettet er litt meningen siden jeg skrev litt stream-of-conscious aktig og det egentlig ikke skal være så mange pauser, det beste er generelt sett om det bare leses i en jafs.) Ellers så skal jeg blogge igjen om ikke så lenge, bare følte for å ha et innlegg med skriverier her i dag =0)

Sjel

Alt sammen starter da hun stirrer inn i et speil og håper å se sjelen stirre tilbake, bare for å bevise at hun har en sjel for det kan man aldri være sikker på. Sjelen kan for alt hun vet være noe som er oppdiktet, lik som eventyrene til H. C. Andersen, selv om det her må presiseres at en del av henne tror det ligger et fnugg av sannhet i de velformulerte setningene. Når hun står og skuer utover et åpent hav prøver hun i hvert fall å lytte etter den klagende sangen til en havfrue og hun tar litt ekstra godt vare på sin enbente tinnsoldatfigur, vil ikke at han skal skremmes av rottene i kloakken. Alle eventyr har noe sannhet i seg tror hun og leter etter flygende tepper på loppemarked eller tepper generelt, tenker at hun kanskje kan lære dem å fly. Det er ikke direkte urealistisk tatt i betraktning tankene hennes og hvordan de svever omkring hit og dit, flakser rundt som sommerfugler og kan de fly er det noe i henne som kan kunsten og den delen kan en følgelig medbringe til tepper. Når hun formulerer det på den måten inni hodet sitt høres det nærmest logisk ut og hun håper at hun en dag kan klare å si det på et vis som gjør at andre ser logikken også og ikke bare en drømmer, en drømmer som godt mulig kan være sjelløs. Man har ikke noe bevis på noe egentlig, alt kan være en illusjon og for alt hun vet kan Michael Jackson være oppdiktet av avisene. Riktignok har man musikken, men selv den kan være kun meget dyktig markedsføring eller overbevisningsevner og hun er ikke en gang sikker på at hun tror på at kjendisene hun ser i Se og Hør finnes. De gjør så mye rart og det virker sånn sett mer realistisk at ekte magi fins for den har hun sett bevis på. Bare følelsen når hun leser 'Den lille Prinsen' beviser det for da føler hun en kribling i seg og vet at det er omtanke overfor den lille prinsen som jobber seg gjennom hver virvel i kroppen hennes før de ender opp i fingertuppene som ivrig blar videre, håpende på at følelsen vil vare. Man kan ikke oppleve den følelsen og ikke tro på magi. Men har hun en sjel? Ordet 'sjel' er et enkelt og firkantet kompleks og hun føler at det burde vært lengre for å kunne romme alle ideene som dukker opp når man tar for seg temaet 'sjel'. Når hun tenker på hva en sjel er tenker hun på daimonene i trilogien til Philip Pullman, hun tenker på dødstalismanene i Harry Potter, hun tenker på bibelen som hun ikke en gang tror på, men som hun husker fra barneskolen at viet vid oppmerksomhet til dette emnet. Også tenker hun på sine tanker om verdensherredømme, å være superskurk, å ville myrde edderkoppene på loftet en etter en, gjerne på bestialsk vis og funderer på om man kanskje rett og slett må være et bedre menneske for å ha dette rare som kalles en 'sjel'. Hun titter inni speilet, prøver å titte så langt inn at eventuelle verdener bakenfor speilbildet hennes viser seg for henne, men uten hell. Alt som hun ser er en jente med brunt hår som ikke føyer seg etter hverken kammer eller hårspenner, øyne som er en ubestemmelig variant av blått, grått eller begge, den litt for spinkle og spurveaktige skikkelsen hun innehar, noe som gjør at moren hennes kaller henne 'Edith Piaf' som sangeren, noe som i hvert fall ikke henger på greip. Hun heter ikke en gang Edith og hun kan slett ikke synge og hun er stygt redd for at kallenavnet, som moren kaller henne med kjærlig stemme, har forbannet henne til å få et vel så tøft og ukoselig liv som Edith Piaf hadde hvis man skal tro på filmen 'La vie en rose'. Men frøken Piaf hadde i hvert fall en sjel for man må ha en sjel for å kunne synge så dramatisk, så ekte, så levende. Og hun vet ikke om hun selv en gang er levende for hun er kanskje en illusjon hun og, hun blir i hvert fall litt overbevist om det når hun går ut en vindfull dag, kjenner hvordan vinden vil dra henne med seg og hvordan den nesten klarer det, som om hun bare er en fjær, så lett, så lett at hun kan forsvinne når som helst. Kanskje hun vil være borte allerede neste dag, se i speilet og skimte intet, forsvinne som heltene i bøkene på et vis forsvinner når hun lukker igjen boka etter siste side, lik drømmene hennes smuldrer opp når hun prøver å huske dem godt nok til å fortelle dem videre. Da forsvinner ordene for henne, reiser på ferie helt brått, leker gjemsel og hun står alene igjen med brokete tanker og vet at hun ikke er alene likevel siden tomrommet etter ordene hun ikke fikk sagt ligger i lufta omkring henne. Hun bare merker dette, fornemmer det og tør ikke gripe ut i lufta i bekymring for støt, lurer på om alt det som bare ligger der i lufta egentlig tar mer plass enn alt det hun sier høyt, det føles i hvert fall mer levende.

Og så snur hun seg bort fra speilet siden alle tankene hennes nå ligger der i lufta sammen med speilbildet og tenker ingenting spesielt mens hun forlater rommet, lukker døra. Igjen er de tusen tankene og en sjel som alltid har vært der, men som man ikke egentlig oppdager før den har blitt borte…

6 kommentarer
    1. SV: Takk fro det! 😀 Det kommer vel mer… tror jeg 😛

      Den teksten er en tankevekker faktisk, noen ganger kan eventyr og fortellinger være mer ekte enn den verden vi lever i.

    2. Vel, jeg har faktisk ikke direkte lest “Den lille prinsen” så mange ganger selv, men har hørt den på kassett så mange ganger at jeg kan sitere biter av den bortimot utenat. Og jeg syns “stream-of-conscios” er herlig selv for når man kommer ordentlig inn i det så flyter det liksom. Kult at den var tankevekker, Frida og takk for at du syntes den var kjempebra, Martine 🙂 Generelt takk for kommentarene, ha en fortsatt fin dag alle sammen!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg