Om Cinema Paradiso og vitser

Heisann, jeg blogger visst nå grunnet at jeg rent generelt kjeder meg og ikke har helt konsentrasjon til å lese eller skrive på Arthur Wildeman (som er det viktigste av prosjektene mine siden jeg har en elsker karakterene Arthur og særlig Magnolia som er fantastisk). Derimot følte jeg for å blogge og dette innlegget vil kort oppsummert dreie seg om "Cinema Paradiso" som jeg så forleden dag endeligvis. Dette blir ingen ordentlig anmeldelse, det blir mer en slags liste over de ti hovedgrunnene til at jeg falt for denne filmen (og har tenkt å se den på Sankthanshaugen i Oslo den 28. august da det er gratis utendørskino og den filmen vises, tenk så stemningsfullt det vil være å se noe jeg tolker som en hyllest til film sammen med et stort publikum utendørs med mange fine muligheter til å sniksjekke ansiktsuttrykkene til resten av publikummet…) Anyway så blir det et slags listeaktig innlegg og jeg setter like greit i gang med ett.

De 10 hovedgrunnene til at jeg likte "Cinema Paradiso" (tilfeldig rekkefølge of course)

1) Musikken

Jeg syns musikken er direkte vakker, den har noe flytende og er utrolig lite pompøst med sin enkle, men magiske stil. Den får deg virkelig inn i den rette stemningen og kler temaet kino, Italia, småbymagi og resten utmerket. Dessuten er den inspirerende, når man lytter til dette: http://www.youtube.com/watch?v=PYWFv4dqTU0 kommer man i dagdrømmingsmodus med det samme og lar tankene flyte på tonene, bare er i musikken og atmosfæren. Det er herlig.

2) Salvatore Cascio


Gutten som spiller barneversjonen av Toto er bedårende rett og slett og muligens det søteste barnet jeg har sett i en film på lenge. Dessuten så er han utrolig overbevisende som skuespiller etter min mening, han ER karakteren enkelt og greit og er sjarmerende, sympatisk og interessant siden han er som barn flest, til tider irriterende, men samtidig veldig uskyldig og velmenende.

3) Philippe Noiret


Han som spiller Alfredo er også herlig og han ser skikkelig ut som en snill bestefartype med varme, vennlige øyne, et innbydende vesen og også han gestalter karakteren sin på en måte som gjør at det aldri føles som teater, det føles så ekte og oppriktig og det gjør det magisk. Videre er Alfredo en slik karakter som man bare må elske, klok og kreativ, men samtidig menneskelig nok til at det blir realistisk og man blir ellers litt betatt av selve figuren Alfredo og nysgjerrig på hva som gjorde ham til den han er i filmen. Og når man får en sånn interesse for en karakter er det et veldig godt tegn.

4) Hvor gammel filmen ser ut

Dette menes altså positivt og handler om hvordan jeg ble skikkelig overrasket da jeg leste at filmen er fra 1988 for på grunn av filmingen og stemningen så ser den ut som den er en klassiker fra mye tidligere, noe som er bra og viser at regissøren virkelig har gjort en god jobb med å skape stemning og sette sammen alle puslespillbitene for gi følelsen av at dette er en tidløs film som ikke er fra åttitallet, men noe som har fantes mye lenger. Og jeg liker dette trekket ved filmen.

5) Scenene fra når publikum så film på kinoen

Jeg elsket hvordan vi fikk se reaksjonene til de som så filmene som ble vist på Cinema Paradiso. Det gjør at man som seer får litt følelsen av å sitte der i den stemningen som en god film gir og er direkte magisk. Dessuten var det så realistisk for her så man mannen som kunne replikkene utenat og han som sov seg gjennom det og de som kjeder seg, de som er helt fanget av filmen og de som i den ene scenen masturberer. Alle de forskjellige typene som ser en film og som hver og en har en unik og interessant reaksjon. Dette gjør det veldig ekte siden alle disse forskjellige typene finnes i en kinosal og det blir også et fint grep siden det gir et unikt innblikk i de forskjellige karakterenes personligheter for også hva man gjør i en kinosal kan si litt eller mye om et menneske og det viser også på en snedig måte hvordan de ulike karakterene er uten å si det rett ut. Show, don't tell med andre ord.

6) Hvor realistisk følelsene til tenårings-Toto ble fremstilt

Med det sikter jeg til at det var veldig realistisk etter min mening mye av det man så av Totos følelser for Elena og da tenker jeg på usikkerheten, sjenansen og slike ting. Alle som har vært forelsket noen gang tror jeg vil kunne kjenne seg igjen i disse følelsene og Totos tanker og det er godt gjort og vitner videre om at regissør Giuseppe Tornatore forstår seg på ung kjærlighet og hvordan den kommer til uttrykk hos ungdom.

7) Filmen Toto ser på slutten av "Cinema Paradiso"

Det er genialt hvordan filmrullen Alfredo etterlater til Toto inneholder de klippene som var klippet bort fra filmene og inneholdt masse romantiske øyeblikk. Dessuten viser det at detaljer som skjer tidligere i filmen blir husket og det vitner om at regissøren kjenner til trikset om at "hvis du lar en pistol figurere i en tidlig scene så la den komme tilbake på slutten". Her kan det riktignok hende jeg har feiltolket ting, men jeg liker det uansett.

8) Løven


Med løven mener jeg altså åpningen som lyset kom fra hvis dere skjønner hva jeg mener og som så ut som en løve. Den ble nesten en karakter i seg selv og var veldig stilig enkelt og greit.

9) Hvordan kjærligheten til film kan føles hele veien

Jeg vil virkelig kalle dette en hyllest til film for den handler om en kino og man føler hele tiden at regissøren elsker mediet han skaper i, noe som bare gjør filmen mer appellerende. Man kan merke det på en bok hvis forfatteren har elsket å skrive den og man kan se det på en film at regissøren har elsket å lage den og det ser man her. Både humor, alvor og kjærlighet er tatt seriøst og behandlet med kjærlighet, omtanke og en generell fascinasjon for film som smitter over på den som ser på.

10) Dette er en film som har alt

Litt som i en animert Disney-film har denne filmen alle ingrediensene; kjærlighet, vennskap, oppvekst, liv og død, sorg og glede. Akkurat det at alt er med er en av grunnene til at jeg fortsatt elsker Disneys tegnefilmer fra nittitallet og det er en sentral grunn til at jeg likte denne filmen. Og samtidig så har den også alt når det gjelder ting som gode skuespillere, flott musikk og vakker stemning som gjør filmen til et eventyr.
*
Dette er med andre ord en film jeg fikk sansen for. Er det min nye yndlingsfilm, nei og jeg tror heller ikke at dette er blant de filmene jeg vil se oftest. Men det er en film jeg vil se en gang i blant og nyte like mye hver gang siden den har så mange gode kvaliteter og svært lite å sette fingeren på egentlig. Hvis noe skal kommenteres på må det være at jeg var litt usikker på alderne til enkelte karakterer, noe som ikke var noe stort problem, men ga meg noen spørsmål. Jeg vil også si at dette ikke er filmen man bør se hvis man er veldig rastløs eller ukonsentrert for den er en mer rolig film, noe som er fint, men som gjør at man bør se "Cinema Paradiso" når man har god tid og er åpen for å vie oppmerksomheten fullt og helt til film-magien. "Cinema Paradiso" fortjener dette.
Uansett en film som får terningkast 5 og som virkelig er god 🙂
***
Ellers så har jeg lyttet mye til musikalcder og funnet på sang for en som fyller femti. Dessuten får jeg visst en vits på trykk i "Se og hør" og det er kanskje ikke så stort, men jeg har tenkt å tolke det som at jeg blir publisert siden jeg tror jeg fant på vitsen helt selv. Og vitsen er hvis jeg husker rett:

Hvorfor bør ikke hekser skyte med gevær?
Fordi de får hekseskudd!

(ingen spesielt genial vits, men jeg liker den og den har bidratt til at jeg fikk et flakslodd i posten i går som jeg dessverre ikke vant noe på og at navnet mitt sannsynligvis snart vil stå på vitsesidene i "Se og hør", noe som er bedre enn ikke noe)

Med det avrunder jeg innlegget i denne omgang, men vil blogge igjen i morgen om SYTYCD og så kan spenningen ligge i om noen kommenterer dette innlegget før det neste kommer eller ei. Ha en fortsatt fin kveld alle sammen!

8 kommentarer
    1. CINEMA PARADISO!!1!!!!!!11!! *hjertehjertehjertehjerte* Jeg elsker den filmen med all ca. lidenskapen som fins i verden. En av de tristeste scenene i filmhistorien når kinoen blir rivd. Herreguuuud. Jeg får seriøst tårer i øya bare av å tenke på den.

      Men hvorfor, åh, hvorfor skjer sånne fine ting i Oslo når jeg har flytta? ;_;

    2. Jeg vet ikke, men det er sånn typisk at ting skjer når man ikke kan være med på det, opplevd det selv før.

      Og jeg er veldig glad jeg kjøpte og har sett Cinema Paradiso for det var en herlig film, kjempefin 🙂

    3. Kort oppsummert handler Arthur Wildeman-prosjektet mitt om vennskapet mellom Arthur Wildeman og Magnolia Winther, inspirasjon og mye mer. Jeg har postet utdrag fra det her før, men du skal ikke se bort i fra at jeg gjør det igjen 🙂

      Jeg fikk tak i filmen på butikken Play.com, det er en nettside, men de har en filial so to speak i Oslo med meget godt filmutvalg. Videre kan du jo bare se etter den på Platekompaniet sikkert 🙂
      Og ja, den er verdt å se!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg