filmtanker og 2:37

Jeg hadde opprinnelig en plan om å dra til Sankthanshaugen i morgen og se "Cinema Paradiso" på gratis utendørskino, men jeg har ombestemt meg. For det første syns jeg det er litt teit å dra på kino og se en film man faktisk jo har, for det andre hadde jeg jo slettes ikke vært garantert gode plasser, for det tredje så har jeg faktisk lyst til å se SYTYCD i morgen siden det er det, for det fjerde er jeg ikke hundre prosent sikker på hvor nøyaktig Sankthanshaugen er siden det er over ett år siden sist jeg var der og for det femte så starter den klokka ni og slutter etter klokka elleve og jeg er kanskje patetisk, men jeg liker liksom ikke tanken med å være i sentrum sent på kvelden og komme hjem nærmere tolv på natta. Derimot vurderer jeg å få sett "Upperdog" i løpet av helgen for i følge en reklame skal det følge med kinobillett til den i fredagsmagasinet til Dagblad i morgen og dessuten har den jo fått meget gode kritikker. Denne kombinasjonen gjør at jeg virkelig vurderer det altså. I neste innlegg vil det nok komme frem hva jeg har gjort. Uansett er det veldig fint med film og jeg har en drøm om å skrive et manus en gang. For jeg er ikke opptatt nok av film for det meste i den bransjen, men jeg er veldig glad i å skrive og det hadde vært en fin erfaring. Men vi får se hva som skjer.

Forøvrig skal jeg nå anmelde en film og det er "2:37" som jeg så ferdig i stad og som var virkelig interessant, om enn litt grusom på enkelte måter.

2:37


2: 37 er regissert av en som heter Murali Thalluri (eller noe sånt) og vi får med en gang vite at en elev på en Videregående i Australia har kuttet over pulsåren sin klokka 2:37. Så er filmen en nedtelling fra denne skoledagen begynner til selvmordet og vi blir kjent med et knippe tenåringer som hver har sine egne grunner til at det kunne vært dem. Konseptet er med andre ord ikke så vanskelig å oppsummere og det er for så vidt et konsept som interesserte meg. Det minner meg litt om filmen "Elephant" som jeg så på folkehøgskolen, hvordan forskjellige historier knyttes sammen før det store smellet so to speak. Men dette er en enda bedre film og i tillegg så ble jeg veldig overrasket over hvem som tok selvmordet for man danner seg jo hele tida teorier og det skapte en form for stille spenning.

Jeg var litt bekymret dog for at det skulle bli for "dette-skal-vi-lære-av"aktig. Med det mener jeg at det jo i noen filmer kan merkes at regissøren har tenkt at dette skal bli sett på skolen og være en sånn film man diskuterer i klassen etterpå og lærer av og ser moral i og sånt. Og til tider føltes det litt på den måten, men det var heldigvis i en mindrepart av filmen. Mesteparten av filmen "2:37" er nemlig veldig ungsinnet og ekte og man tenker liksom ikke at det er skuespill siden karakterene var så realistiske. Førsteinntrykket viser kanskje stereotyper som nerden og den populære og den usynlige som ingen ser, men det viser seg at det i alle tilfeller er sprekker i fasaden. Han populære for eksempel har egne hemmeligheter og han litt spesielle som røyker noe jeg tror er hasj (uten at jeg på noen måte kan si det sikkert) har mer ved seg enn man ser i første omgang. I løpet av den ikke spesielt lange filmen (en og en halv time) får man oppriktig sympati ved flere karakterer og regissøren har fått frem opptil flere nyanser ved alle karakterene. Dette er en av grunnene til at jeg likte denne filmen.

Samtidig er den ganske ubehagelig å se på. Det er langt fra koselig å høre de forskjellige karakterenes historier og man vet liksom at det går mot en katastrofe. Videre har Thalluri vært modig nok til å ikke sky unna detaljene for her ser vi at en karakter blir voldtatt og vi ser det når den personen som tar selvmord gjør det, noe som er direkte ukomfortabelt. Man vil liksom ikke sitte og se blod piple fra en persons arm og så se dem ligge der mellom blod og tårer. Denne filmen kaster tingene i mot deg, den er full av tabuemner og man ser sorgen, usikkerheten, frustrasjonen og alt det andre figurene bærer på. Også er det litt som hvis man sitter i en bil som kjører forbi et bilvrak, man klarer liksom ikke å se vekk likevel. Sånn sett var det en ekkel opplevelse og se på for man vil være naiv, ikke sant. Man vil helst tro at ting ender bra til slutt og at problemer kan løses på en, to, tre som i en episode av "Under samme tak". Likevel gjør dette filmen veldig bra for du blir nødt til å tenke over hvordan du ser på de rundt deg og hvordan du oppfører deg rundt dem, du tar stilling til ting. Jeg syns likevel at dette er en dum film å se i skolesammenheng som en sånn film som diskuteres i klassen og slik for sånne filmer som denne gir så mye mer utbytte hvis man ser den selv hjemme etter eget valg. Da kan man også ta mer pauser underveis og det er nok også lurt når en film så til de grader viser virkelighetens mer mørke sider.

Ellers så tenkte jeg faktisk ganske lite over musikk og mer tekniske ting mens jeg så på filmen. Jeg fikk følelsen av at det til tider handlet om tomrommet, den musikken som ikke var der, de tingene som aldri ble sagt, de tankene som ble tenkt så alt for sent. Filmen er forøvrig godt filmet med fine bilder og en del scener der karakterene tilsynelatende blir intervjuet som gir ekstra godt innblikk i hvordan karakterene tenker og er egentlig. Så de største problemene mine med filmen er nok at den var så deprimerende. Den minnet meg sånn sett litt om "Pans Labyrint" (selv om de er helt forskjellige sjangermessig sett) siden jeg også der så rulleteksten med et lite sukk siden ting føles så håpløst etterpå. Filmer der det skjer så masse dumt og trist og forferdelig at man er litt mentalt utkjørt når filmen er slutt og sitter og sukker over hvor grusom verden kan være. Jeg er så vant med å finne håpet i alt at jeg nesten syns det er vanskelig å takle når håpet i en historie mangler. Sånn sett syns jeg filmen også skulle gitt oss noen lysere øyeblikk i all elendigheten, det var noe der, men ikke nok og jeg føler liksom at det bortimot alltid skal være mulig å finne et lyspunkt i tilværelsen. Det hadde kanskje også gitt enda mer dybde til filmen enn den hadde siden man så at "ok, livet hans må være helt dritt, men han har i hvert fall en veldig god venn og talent så ting kan ordne seg."

Men det er altså en veldig god film, absolutt ingen gledesspreder, men en av de filmene som virkelig får deg til å tenke og som belyser masse viktig. Og jeg liker veldig godt at jeg med dette har sett en film som ikke er spesielt typisk meg å se, men som absolutt var interessant likevel. Håper denne anmeldelsen var ålreit og at jeg ikke spoila for mye.

Terningkast 4.
***
På søndag vil jeg blogge igjen med det evigaktuelle temaet SYTYCD (=D) og nå skal jeg ta en tekopp og kanskje skrive litt. Dessuten har jeg lånt "V for Vendetta" på biblioteket og mens jeg ikke egentlig tror jeg rekker å se hele i dag siden det er grenser for hvor sent jeg faktisk kan legge meg så kan det hende jeg begynner å se på den for jeg har faktisk ikke sett den og den er vel en typisk sånn film man bør se tenker jeg. Også skal jeg selvsagt lese videre på boka jeg holder på med snart. Med andre ord har jeg noe å gjøre, også håper jeg alle har det fint så lenge 🙂

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg