Stjernene tenner ikke seg selv =0)

Å besøke biblioteket var skikkelig dramatisk i stad for brannalarmen begynte å gå omtrent samtidig som jeg kom, noe som fikk meg til å lure på om det var min feil, men det var visst heisen sin. Anyway tok det derfor en stund før jeg fikk entret biblioteket og levert de fem bøkene jeg skulle levere (hadde lånt en til, men den er jeg ikke ferdig med å lese enda). Da var planen å låne litt bøker, men de hadde ikke de jeg ønsket å låne, ergo lånte jeg ingenting. Uansett vurderer jeg å kjøpe "Klokkemakeren" av Gert Nygårdshaug (eller noe sånt) snart for den har ett sånt konsept om tid og slikt som høres direkte fascinerende ut og det var 33 personer på venteliste for den på biblioteket, dermed blir det alt for lang tid å vente hvis jeg skal låne den. Vi får se hva jeg gjør. Jeg merker liksom at hele meg er full av tanker på hva jeg kan lese for tida. Det er for så vidt ikke noe nytt, men det er ekstra tydelig for øyeblikket, noe som egentlig er ganske fint siden litteratur er herlig, selv hvis det er et overfladisk ungdomsblad (noe jeg muligens kjøper meg i morgen da det visstnok kommer et nytt "Det Nye".

Ellers så er det snart noe som kalles Kulturnatt i Oslo og da skjer det ulike ting, som at det er åpen mikrofon på Litteraturhuset der man kan lese opp selvskrevne ting. Dette vurderer jeg sterkt å benytte meg av siden jeg nylig skrev en historie som formelig roper etter å bli lest høyt, den er litt sånn småeventyrlig kanskje og dessuten kan det være interessant å prøve seg foran mikrofonen. Denne historien som jeg altså vurderer å lese høyt på Litteraturhuset tenkte jeg å poste her nå straks for da kan folk snakke meg fra å lese den historien hvis de av en eller annen grunn skulle ønske det og da kan folk som ikke dukker opp på Litteraturhuset fredag 18. september få lese det de som er der sannsynligvis vil få høre. Historien min heter "Stjernetenneren" og forklarer langt på vei tittelen på dette innlegget tenker jeg. Og nå kommer historia og en får satse på at den ikke er så ille egentlig:

 

Stjernetenneren

 

Han venter til mørket har lagt seg ordentlig godt til rette, bredd over planetdyna og skrudd på månelampen før han dukker opp. Da trer han ut av skyggene, som om han kommer frem fra intet og plutselig er der og så smiler han. Smilet hans er litt skjevt og tennene hans er litt utstående og gulhvite, men det gir ham en slags sjarm, godt hjulpet av at han rødmer lett og har snille øyne. Sånne små detaljer er nok til å gi inntrykk av at han er full av lys og det er han forøvrig også. Han bærer nemlig en kurv med seg, fylt med stjerner og er dermed bokstavelig talt en lysbringer. De kaller ham Stjernetenneren og sier ordet 'Stjernetenner' på en såpass ærbødig måte at det er direkte umulig å forestille seg det uten stor forbokstav. Når Stjernetenneren sier det blir ordet likevel mye mer beskjedent for han ser ikke på oppgaven sin som spesielt viktig. Verden hadde gått videre uten stjernene tenker han, jorden hadde fortsatt sin gang rundt solen, skyene hadde hatt like lett for å likne på piratskip av og til. Og andre kunne sikkert tent stjernene i stedet for ham. Slike ting slår Stjernetenneren mens han går gjennom den lille byen som nå er ganske tom siden folk flest har lagt seg. Nå føles det som om hele verden består av kun himmelen, lyktestolpene og ham og tanken får ham til å grøsse litt. Ikke av kulde, heller bekymring og han går litt raskere gjennom den lange gata som egentlig ikke er så lang, men som føles direkte enorm. Tankene blir som skygger de også og han kan formelig kjenne dem omkring seg før gata slutter og han kan se den korte oppoverbakken opp mot åsen han er på vei til. Da puster han inn, puster ut og føler seg mye tryggere for på denne åsen virker månen nærmere og det liker Stjernetenneren. Da føler han seg som en del av noe større og det er en fin følelse, en sånn følelse som han prøver å gjemme på, sånn at han kanskje kan finne den igjen hvis noe trist skulle skje. Den kan være et lys for ham.

Stjernetenneren går opp mot åsens topp med et lite smil, et av de smilene som er så skjøre at de ser ut som kan brekke av det minste vindpust, men som kanskje av den grunn fortoner seg så vakkert og drømmende og ikke minst ekte. Han smiler dette smilet sitt og fortsetter oppover, når toppen og tar en pause for å betrakte. Selv om Stjernetenneren ikke er så høyt oppe er utsikten flott og han kan se langt utover, skimte hustak og andre åser og de høye fjellene langt der borte som er som konger som betrakter sitt kongerike. Det er noe fascinerende ved det hele, noe magisk på et dypere plan og han tenker at fuglene er heldige, der de flyr omkring kan de alltid se verden ovenfra om de vil. Og så kjenner han en liten vind kile ham på kinnet og må le, latterperler som klinger i det stille nattespillet, vindbjeller mellom linjene. Da vet han at det er tid for å tenne stjernene og han tar den første stjernen opp fra kurven sin og slår til den som om hånden hans var en racket og stjernen en tennisball. Og stjernen fyker oppover og fester seg på himmelen på et passende sted der den øyeblikkelig er lysende, klar og skimrer blidt i vei. Stjernetenneren gjør det samme igjen og igjen helt til det bare ligger en stjerne igjen i kurven hans. Den gir ham et lite kyss før han hvisker at den er helt spesiell og må skinne ekstra for alle som trenger litt ekstra stjerneskinn for å lyse opp de lange nettene. Så sender han den opp også og med det blir stjernen Sirius del av himmelspillet og det er virkelig natt.

Stjernetenneren betrakter stjernespillet og føler seg litt betydningsfull tross alt, der han står og tar inn det hele. Det er ham og stjernene og klokken 00:01 og ja, han er lykkelig…

***

Utenom slike rare planer og litteraturtankespill har jeg ikke så mye på hjertet og det jeg eventuelt skulle ha på hjerte efter hvert vil tas opp seinere. Håper i hvert fall alle har det bra og at historien faller i smak og så blogger jeg snart igjen 🙂

6 kommentarer
    1. Alle må jo gripe en sånn sjanse uansett, da. Herregud. Trur at Lisablomst (tidligere punkrebel og unigloby på Skrivebua) òg skulle dit 😀

    2. Leste faktisk at Lisablomst skulle det på bloggen hennes (det er mange av bloggene på blogglista di som jeg leser, men ikke kommenterer). Og jeg er litt spent, jeg. Det blir spennende 🙂

    3. Kjempefin tekst! 🙂
      Og så kjenner han en liten vind kile ham på kinnet og må le, latterperler som klinger i det stille nattespillet, vindbjeller mellom linjene <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg