Klokkemakeren og litt Pixarbabbel bare fordi…

Akkurat nå for tida leser jeg "Den lille prinsen" og "Du er et svin, Viskovitsj" igjen, jeg spiller Super Paper Mario og Yoshi Story en del og jeg lytter en del til de ulike playlistene mine på Spotify. Og på lørdag vil jeg sannsynligvis skifte layout siden jeg i morgen skal se "UP!" og enkelte kommentarer på headeren min da følgelig blir overflødige. Det som er nå er at jeg digger Pixar, jeg har likt så godt som alle filmene deres i hvert fall litt (skal innrømmes at jeg ikke helt falt for "A bug's life", men jeg elsket for eksempel "Wall-E") og siden jeg nå har sett flere trailere, lest masse anmeldelser (som hovedsaklig gir femmere og seksere) også videre har jeg bygget meg opp så høye forventninger til "UP!" at det er en viss risiko for å bli skuffet. Av en eller annen grunn tror jeg faktisk at denne filmen til og med har muligheter til å overgå "Wall-E" og det sier litt. Anyway så har jeg fått tak i billetter til premieren i morgen og det på Colosseum og tøft nok fikk jeg plass på bakerste rad (rad 13) og attpåtil på plass 13 (dobbel 13, det må jo bare bli fantastisk, liker tallet 13, jeg, ikke noe ulykkestall efter min mening) 🙂 Jeg gleder meg!!!

Ellers har det skjedd lite av stor verdi utenom at jeg fortsatt venter på å få "Spring Awakening"-teatermanustingest fra CDON (å så irriterende når ting blir forsinket og ikke er på lageret og jeg som hadde som mål å lese den innen oktober) og at jeg i stad leste ferdig "Klokkemakeren" av Gert Nygårdshaug, en bok jeg straks skal bable litt om.

Klokkemakeren av Gert Nygårdshaug

klokkemaker

Klokkemakeren handler kort oppsummert om Melkior (han heter Melkior <3, det samme som han ene i "Spring Awakening", bare at sistnevnte skriver det med ch, dette navnet alene gjorde meg optimistisk) Mussenden som kalles Melk og kona hans Mathilde som kalles Matte og de lever et idyllisk liv i en liten navnløs by med ca 410 innbyggere. Melkior (som jeg vil kalle Melkior, fremfor Melk utelukkende fordi jeg a) ikke er så glad i melk og b) altså liker navnet Melkior veldig godt) er urmaker og for ham er Tiden noe som skal skrives med stor forbokstav og noe han har et svært godt forhold til. Så begynner de 49 klokkene i Melkiors stue og oppføre seg underlig, kirken forsvinner og erstattes av et digert hull og militære styrker innfiltrerer byen. Og enda verre, Tiden begynner å leve sitt eget liv, som Melkior forklarer det så blir det som om alle lever i egne tidsbobler og når det er dag for ham er det natt for kona mens det for bakeren er formiddag og så videre. Og hva gjør man da?

Jeg kan strengt tatt ikke fortelle så mye mer om handlingen, ikke bare for å unngå å spoile, men også fordi dette er en av de bøkene som er åpen for flere tolkninger og på samme måte som de i boka ikke deler samme Tid så vil nok ikke folk dele samme inntrykk. Det er jo for så vidt opplagt, men det blir på en måte ekstra åpenbart i denne boka.

Men jeg likte den. Veldig godt til og med. Like fullt var det ingen perfekt bok. Paradoksalt nok var "Klokkemakeren" både lettlest og litt tung samtidig: Oppsettet er veldig tett og ganske stream-of-consciousaktig og det gjør på den ene siden at sidene flyr av gårde når man kommer ordentlig inn i boka, men blir til tider noe irriterende. Det gjør bare at boka ser mer mer slitsom ut enn den er og krever mer konsentrasjon. Men det gir også boka noe originalt, godt hjulpet av hvordan replikkene er satt opp. I stedet for å skrive for eksempel:
"Jeg tror tiden har stanset," sa Melkior. Han smilte til sin kone som straks svarte.
"Tror du, kanskje vi kan gjøre noe med det?" Dette svarte hun med et bekymret uttrykk. Hun sukket, "ja ja".
Det var kveld.

så skriver Gert Nygårdshaug det slik her:
Jeg tror tiden har stanset, sa Melkior, han smilte til sin kone som straks svarte, tror du,
kanskje vi kan gjøre noe med det? dette svarte hun med et bekymret uttrykk, hun sukket, ja ja, det var kveld..

(Dette er forøvrig ikke hentet fra boka, bare tilfeldige replikker jeg fant på for å beskrive det.)
Dette replikkoppsettet tar litt tid å komme inn i siden det er så uvant, men samtidig så venner en seg overraskende fort til det og det har den fordel at det virker ganske realistisk siden setninger reelt sett kommer litt sånn i glidende overganger. Likevel krever det en del av leseren siden man må følge nøye med for å ha oversikt over hvem som sier hva og jeg er litt usikker på om jeg er helt fan av dette grepet. Det som er litt interessant er hvordan Gert Nygårdshaug bruker veldig lite punktum og gjerne har fryktelig lange kronglete setninger som likevel ikke blir for frustrerende. Jeg tror selv at veldig få andre kunne fått til dette (utenom muligens Erlend Loe) og det medvirker til at dette er en virkelig fascinerende bok.

Hovedgrunnen til at jeg tross alt ble veldig glad i "Klokkemakeren" er hvordan den er så vakker, Nygårdshaug har setninger som er virkelig nydelige og som bærer med seg mye å grunne over. Et eksempel på dette er denne setningen fra boken:
"Tiden er ikke rund eller firkantet, ingen strek eller linje, har ingen begynnelse eller slutt, men er bare luften du puster inn og ut." Det er så poetisk, så vel som filosofisk og underbygger fabelgrepet som er der gjennom hele boka og som gjør at den blir oppriktig interessant på mange måter. Gert Nygårdshaug er virkelig flink til å skrive, men har også store reserver med kunnskap og fantasi og det skinner frem mellom linjene og i handlingen som er forunderlig, magisk realistisk, filosofisk og inderlig sår. Og man bryr seg virkelig om Melkior som lever i en annen tid enn sin kone etter hvert og man ser en spiss kommentar til hvordan folk gjerne haster forbi og lever forbi hverandre i det virkelige liv, samtidig som samfunnskritikken etter min mening er så godt innpakket i historien at man kan lese historien uten å tenke noe særlig over den og senere lese boka igjen og tenke over det. Sånn sett er det jo en historie med mange lag.

Og jeg føler egentlig at denne anmeldelsen ikke ble så behjelpelig, men det er liksom en sånn bok som må oppleves, min anmeldelse kan ikke gi et klart nok inntrykk av hvordan "Klokkemakeren" tidvis er irriterende, magisk, slitsom, filosoferende og fabulerende, annerledes og hovedsaklig meget verdifull, en sånn bok som minner litt om "Den lille prinsen" rett og slett fordi den på samme måte er helt unik, det er noen bøker som er noe helt for seg selv og dette er en av disse.

Terningkastet blir en femmer, men en sterk femmer siden kritikken egentlig blir litt overflødig siden det tross alt ville vært en helt annerledes og mye mindre unik bok om de slitsomme elementene ikke var der, alt føles i den store sammenheng nødvendig tross alt. Boka er ellers 207 sider lang og teknisk sett ingen spesielt tykk bok, men samtidig så har den gitt meg mer tanker enn enkelte mursteiner på 500+ sider som jeg har lest og det er fascinerende. Og svaret på om du bør lese "Klokkemakeren" er klart "ja" for den er i bunn og grunn magisk og må oppleves, det er ikke garantert at den faller i smak, men du kommer garantert til å danne deg en mening om den og det er fint 🙂
***
Karoline puster ut etter å ha babla og babla og babla frem dette innlegget og avslutter mens hun funderer over tiden og lurer på om den også for henne kan gå i en egen bane etter hvert, gjerne en som fører meg så raskt som mulig frem til klokka 18:00 i morgen. Gleder meg til å se "UP!"

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg