Hvorfor jeg burde skrive selvhjelpsbøker?

Noen ganger slår det meg hvor lite jeg har prestert i løpet av mine 24 år på kloden siden jeg ikke er forfatter enda og ikke egentlig har noen betydning i den større sammenheng. Så tenker jeg på de tingene jeg har fått til og nå skal jeg skrive en del ting jeg har fått ut av livet mitt så langt som ikke er viktige eller betydningsfulle egentlig, men som betyr noe for meg og som følgelig vil oppmuntre meg hver gang mer negative tanker dukker opp.

Ærespris for kvinner på Folkehøgskolen (det mest fantastiske i livet mitt antakelig), vunnet uhøytidelig Idol-konkurranse på videregående, vunnet Nanowrimo to ganger (noe som innebærer at jeg tross alt har to ferdigskrevne bøker som jeg virkelig burde redigere etter hvert), fått kjærlighetsbrev etter at jeg posta en tegning på Per og Kari-sidene i Norsk Ukeblad, lest ekstremt mange bøker, sendt diktsamling til forlag som ble refusert (og ja, den ble refusert, men det er da en begynnelse, få får napp på første forsøk og jeg syns jeg er tøff som faktisk prøvde), laget forholdsvis proffe sanger til ting som broren mins konfirmasjon og mammas bursdag og i tillegg er jeg flink til både å tegne, skrive, si alfabetet baklengs OG å tenke positivt og jeg vurderer seriøst å kjøpe meg diablo for å prøve å lære det.

Saken er at uansett hvor uviktig livet ditt enn virker så vil man uansett finne minst tre ting hvis man leter som man har fått til ut av livet sitt. Foreldre kan for eksempel sette "få og oppfostre barn" på den lista, mamma gjør en meget viktig jobb hver eneste dag siden hun jobber i barnehage og faren min har gjort hundrevis av kunstelskere lykkelige siden han rammer inn bilder. Dessuten er det en del lærere og de veit det ikke en gang, men de har vært utrolig viktige for meg og blant dem er norsklæreren som ga meg den eneste sekseren jeg noen gang har fått for en novelle jeg skrev da jeg gikk i første klasse på videregående (og han digget jeg i tillegg på grunn av stemmen hans, det ble direkte magisk når han leste en historie i timene), lærerne Rønnaug og Dagny som var fantastiske begge to og Elisabeth ikke minst. Og med å nevne lærerne er det for å underbygge at hvis du selv ikke finner noen grunn til at du er viktig så er det garantert noen andre som gjør det.

Et av tipsene mine for å finne noe du har fått ut av livet er å senke forventningene. Hvis du tenker at du er helt fullstendig bortkastet som menneske fordi du ikke skrev symfonier som barn sånn som Mozart vil du hele tiden skuffes. Men hvis du tenker at du har fått noe ut av livet fordi du vant en tegnekonkurranse da du var ni eller fordi du var flink på skolen eller har sett mange filmer så åpenbarer det seg mer og mer som du kan tenke på. Kanskje du lagde en liten bok til moren din da du var syv år med egne tegninger og ga det til henne til morsdagen. Da har du laget en bok og du tjener kanskje ikke penger på den, men du fikk se gleden da moren din tok i mot gaven, du så henne kanskje begynne å lese i den og du kan tenke smilende tilbake på det hele. "Jeg gledet moren min, på grunn av meg smilte hun på morsdagen sin" da blir du straks enda ett hakk mer betydningsfull i egne øyne.

Samtidig så er det ting som er større enn andre. Det er en forskjell på å vinne en runde med "Super Mario Cart" og å vinne NM i rallycross (teite eksempler, men bær over med meg) og jeg håper ikke folk som leser dette og har prestert noe ekstra bra tenker at jeg vil nedgradere det de har fått til. I stedet prøver jeg bareå vise hvordan de store tingene faktisk blir ekstra store hvis man gleder seg over de små. Når jeg blir superglad over å klare Nanowrimo, tenk deg da hvor lykkelig jeg vil bli når jeg får noe utgitt (og det vil skje, om det så tar tretti år før drømmen oppfylles så skal jeg fortsette å skrive og håpe og prøve til det går).

Jeg vil også påpeke at man heller ikke kan tenke at folk har det sinnssykt mye bedre enn deg fordi de har vunnet i Lotto eller spillt i mange filmer eller er modell. På videregående var jeg veldig misunnelig på en i klassen siden hun var flink i alt sånn jeg så det og det er ikke dermed satt at hun hadde et bedre liv enn meg, men at ting kanskje kom lettere for henne rett og slett eller at hun var mer perfeksjonistisk. Og når man tar seg i å tenke at en person sikkert har det mye bedre enn deg selv (en følelse jeg selv har fått flere ganger), må man huske på hva man faktisk har og hvordan vi alle tross alt er mennesker, hvordan vi alle har de samme behovene dypest sett og man kan til og med tenke "ok, hun der borte virker helt trygg, men også hun går på toalettet, også hun har dager der hun føler at alt går til helvete, også hun føler seg av og til usikker i sosiale situasjoner". Hvis man finner slike likheter, gjør en slik menneskegjøring av andre, da finner man ut at de ikke er så ulik deg egentlig. (Og dette om at man ikke er så ulike egentlig burde også alle som fordømmer andre på grunn av hudfarge, legning eller andre ting lese skikkelig nøye, ikke en gang, ikke to, men kanskje seks, syv ganger så det virkelig sitter.) Husk dessuten at absolutt ingen er perfekt, selv ikke han som er best på laget i fotball eller hun som alltid får seksere. (Også kan du le litt ondskapsfullt hvis de skriver i skoledagboka di at de ikke leser bøker for hvis du da er en skikkelig lesehest har du om ikke annet garantert lest mer enn dem.)

Livet er ikke alltid like spennende og folk flest har kanskje en 9-16 hverdag, men det handler altså om å finne de små magiske øyeblikkene i livet (som regnbuen, som årets første hestehov, som å vinne tjue kroner på et skrapelodd), bare det å lese i en bok man virkelig elsker gjør alt verdt det føler nå en gang jeg.

Så vit at du er betydningsfull på minst en måte og før jeg avslutter dette innlegget (som reint tilfeldig endte opp sånn her) så vil jeg legge til at jeg ser på absolutt alle på lenkelista mi og andre som leser bloggen min som viktige mennesker som jeg er veldig glad jeg kjenner til. Dessuten så er det ikke som Syndrome sier i "The Incredibles", at hvis alle er betydningsfulle så er ingen det siden man er betydningsfull av ulike grunner og de som er betydningsfulle for meg er det av en annen grunn enn de er det for for eksempel søsknene sine eller seg selv.

Og eventyr ender som regel godt til slutt…

9 kommentarer
    1. Hahaha, detta var jo oppriktig inspirerende å lese. Jeg husker ikke at du har nevnt at du har vunnet Nanowrimo to ganger? Men herregud, gratulerer da!

    2. Jeg har faktisk vært med på Nanowrimo hvert år siden 2006 og vunnet det to av de tre gangene altså (og takk). Og fint at det var inspirerende å lese 😉

    3. Nei nå har Karo fått elektrosjokk gitt. Neida, jeg las faktisk alt!(JUBEL) Mye av det du skriver er rett, men det er viktig å ha mål i livet. Jeg likte serli den delen med at alle er mennesker. Ska fortelle deg noe skrekeli(imine øyne),men vil gjøre det mer privat for vetkommene vil ikke ha no mer styr om det. Men vi snakkes da!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg