Oppdateringsinnlegg som i nesten bekymrende stor grad dreier seg om Nanowrimo =0)

Jeg har ikke blogget på en liten stund og det beklager jeg. Det er bare det at jeg ikke har hatt tid for når jeg først skal skrive føler jeg at Nanowrimo fortjener min prioritet og ellers så prøver jeg å få tid til generell nettsurfing, litt filmtitting (allikevel) og ikke minst lesing og nå har jeg jo begynt på yndlingsboka mi igjen og om noe kan kalles en murstein så er det den. Det fine er at dette faktisk har vært en ganske så fin uke, fra tirsdag til onsdag var jeg på dansketur til Fredrikshavn og det var jo litt hyggelig, dessuten ga det meg en dag fri fra jobb. Det eneste aberet var jo at det ikke er så mye å gjøre på danskebåten, særlig ikke når de hadde tatt bort både kinoen og datarommet og den eneste muligheten til å ha strøm på dataen (som jeg hadde tatt med meg for å skrive) var å enten sitte på lugaren eller på gulvet inn i et hjørne et av de få stedene det ellers var stikk-kontakt. Dessuten var det fryktelig dårlig utvalg på Tax Free-en og jeg fant såpass lite godteri som virkelig fristet at jeg har spist det opp allerede. Men jeg fikk tak i noen nye filmer og nå har jeg "Den uendelige historien" på dvd også, noe som vil gi meg enda flere muligheter til å kunne se den og det er bra, det er jo tross alt snakk om den beste filmen i hele verden. Ellers så har uka mi vært ganske så gjennomsnittlig, sånn rent bortsett fra at jeg har vært enda mer usunn enn vanlig egentlig og generelt sett er livet fint.

Også, også har jeg vært flink. Jeg har 15 429 ord nå og ble i dag ferdig med side 53 og dessuten ferdig med del en av historien min, en historie som skal være i tre deler. Det skal innrømmes at jeg har milelange setninger til tider, lar det være plutselige dikt inni mellom og har så mange metaforer og liknende at det er helt sykt, så skriveteknisk sett er dette sikkert ikke noe av det bedre jeg har skrevet, men det fine er at man skal bare skrive, man oppfordres faktisk til å ikke tenke på kvalitet og jeg tror kanskje det er det som gjør at jeg syns det å skrive er mye lettere når jeg holder på med Nanowrimo enn resten av året. Når jeg skriver på Nanowrimo så glemmer jeg at det jeg holder på med faktisk er skriving, da er det sammensetning av ord til en eller annen helhet og rett og slett utrolig spennende, dessuten er det så tøft å kunne skryte i vei om at nå har jeg 5000, nå har jeg 10 000, nå har jeg 15 429 ord, for det høres egentlig enda mer imponerende ut enn det er også og det er moro. Og jeg er veldig spent siden jeg egentlig ikke har planlagt så mye når det gjelder det neste som skal skje i historien, men veien blir som de sier til når man går og det vil vel åpenbare seg hva jeg vil skape tenker jeg.

Men nå tenkte jeg å ikke skrive så veldig mye mer her i dag og heller prøve å blogge igjen enten i morgen eller på mandag, men jeg følte at det trengtes en liten oppdatering bare. Og nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et kort utdrag fra Nanowrimo-historien min for i år. Dette utdraget er ikke særlig interessant og hverken redigert eller særlig røpende angående videre handling, men det gir et visst inntrykk kanskje og gjør at dette blogginnlegget får noe innhold i hvert fall og ikke bare er generell oppdaterende svada. Og utdraget er fra en scene der hovedpersonene Melchior og Amy sitter på verandaen til huset der Melchior bor og ser på stjernene sammen og er ment som en scene som liksom skal gjøre leseren litt kjent med Melchior og Amy før de introduseres. Videre er det basert på diktet "La oss telle stjerner" som jeg hadde med i mitt forrige innlegg og som var noe av inspirasjonen for konseptet i historien min på en måte som ikke helt kan forklares. Uansett så satser jeg på at det faller i smak og er åpen for å poste flere utdrag etter hvert hvis det skulle være ønskelig 🙂 Vi bables!

-Utdrag fra Nanowrimo 2009-

Klokken 23:32 på en fredag kveld i mars føltes alt annet enn hverdagslig der de satt under stjernene på Melchiors veranda. Karlsvogna liknet nesten ekstra mye på en handlevogn og Amy forestilte seg at hun la oppi varer i den, Orions belte hadde alt annet enn krympet i vask og alle stjernene rent generelt virket så mektige og Amy syntes det var litt magisk hvordan de var små og store samtidig. Melchior bodde i et ganske lite hus med en ganske liten veranda der det egentlig bare var plass til to, men det var nok. Det trengte bare å være ham og moren der eller moren og noen andre eller han og Amy slik som det var nå. Han og Amy og en himmel pakket helt inn i ett stjerneteppe og simpelthen magisk der den overveldende nok malte frem eventyr og bilder og streif av den inspirasjonen bare stjernene kan få frem skikkelig. Nå kunne kvelden vare evig.

'La oss telle dem,' sa Amy.

'Telle hva?' spurte Melchior.

Amy pekte oppover. 'Stjernene.'

'De er så mange, det går ikke an å telle dem,' sa Melchior med en liten latter. Han så bort på Amy som ikke så tilbake på ham, men stirret intenst opp mot stjernene. Det intense blikket fikk han til å tenke at hun sugde til seg stjernene for han visste at han ville finne dem i øynene hennes neste gang blikkene deres møttes. Hun hadde et sånt blikk og det fikk ham til å tro på magi og at ting hang sammen egentlig. Sånt kunne da umulig være helt tilfeldig.

'Vi vet ikke før vi har begynt,' sa Amy, fortsatt like intenst betraktende. Det ble stille, et øyeblikk med stillhet av den der behagelige sorten der ordene føles unødvendige og hele livet handler om og bare være til. Bare være i timene, minuttene, de tause sekundenes spill. Leve, intet mer og intet mindre. Og det fantes ingen andre i verden akkurat da, ikke for dem, verden var Amy og Melchiors lekeplass og deres lek handlet om observasjon av små partikler av støv langt, langt borte, av stjerner. Det hele varte i litt over et minutt, 69 sekunder hvis man skal være nøyaktig, men så hørte Melchior lyden av telling.

'7, 8, 9,' lød det fra rett ved siden av ham og han snudde hodet mot Amy som telte i vei ganske lavt, nesten hviskende, men ikke helt. Hun hadde telt litt allerede og nå var hun plutselig på tallet ni og han begynte å telle sammen med henne fra ti og oppover en stund. Og de satt der og telte stjerner under melkeveien og kjente på at nå levde de, nå var de til og nå var alt mulig.

'Hvor mange stjerner tror du egentlig det er?' spurte Melchior etter at de hadde telt til rundt 100 sammen og han egentlig begynte å bli litt lei av å telle.

'Å, milliarder minst,' svarte Amy. 'Sikkert flere enn hele menneskeheten og alt innholdet i pengebingen til Onkel Skrue til sammen.'

'Såpass,' sa Melchior og smilte der han forestilte seg Onkel Skrues frustrasjon hvis han hadde tenkt på hvordan stjernene var mer tallrike enn formuen hans til og med antakelig. Han kunne bare se for seg en tegneseriestripe med en Onkel Skrue som hoppet opp og ned i fullt raseri, litt á Donald når nevøene hans hadde gjort noe galt. Og det var egentlig ganske fint, det å sitte og forestille seg ting. Da følte man liksom at fantasien i større grad spilte på samme lag som en.

'Hva tenker du på?' spurte Amy som hadde sett hvordan et smil hadde lekt i vei på Melchiors lepper.

'Onkel Skrue,' svarte han.

'Aha,' sa Amy og smilte selv. 'Tror du han ville telt stjerner?'

'Ikke hvis han ikke tjente på det,' sa Melchior.

'Da telte han de nok,' sa Amy og de ble stille igjen på en fin måte. Og Melchior spurte ikke hvorfor Amy mente at Onkel Skrue nok ville telt stjerner for han visste at Amy hadde en helt egen grunn for å tro de tingene hun gjorde og det opprettholdt mystikken at han ikke visste nøyaktig hva disse grunnene var. Dessuten fortjente Amy det mystiske, hun var noe han aldri helt forsto seg på, liksom uutgrunnelig og det gjorde ting magisk. Minst like magisk som stjernene og det faktum at de delte himmelen og nattespillet og flere minutters melankoli der og da. Og at fremtiden var like uviss som nøyaktig hvor mange stjerner de kunne se gjorde ingen verdens ting, om noe så gjorde den ting ekstra fint. Fremtiden var en åpen bok, et ulest eventyr, en sang på en cd man fikk til jul som man enda ikke hadde lyttet til. Alt som fantes var nuet, de små millimetersekundene som sneglet seg vidunderlig stille forbi og pakket inn alle tankene i drømmefnugg, stjernespinn og den finfine troen på at alt er mulig som også var en tro som gjorde at alt var mulig, også å telle stjerner, også å kjenne lykken som en sitrende følelse i hele seg. Og det var natt og stillheten rådet og de frøs ikke, det var bare veldig, veldig kaldt.

Klokken var 00:32 og Amy og Melchior satt fortsatt og betraktet stjernene, sammen.

***

10 kommentarer
    1. Skriver du en fantasyroman, eller misforstår jeg? Kan jeg lese mer om dette noe sted på bloggen?
      Jeg sendte inn mitt manuskript, en blanding av fantasy- og sciencefictionroman, til Aschehoug i forrige uke. Sist fikk jeg en konsulentuttalelse. Det er spennende å skrive bøker! 😀

    2. Historien jeg skriver på er litt fantasy-aktig ja og den er noe jeg skriver for Nanowrimo (der man skal skrive 50 000 ord på en måned kort oppsummert). Jeg har skrevet litt om konseptet for historien jeg skriver på i ett tidligere innlegg, men ellers ikke pratet så mye om denne historien min (men det vil nok bli mer babbel kjenner jeg meg selv rett).
      Og oi, tøft at du har sendt manuskript til forlag OG fått konsulentuttalelse før, så spennende. Ja, det er gøy å skrive bøker og du må ha lykke til med den du sendte til forlaget 🙂
      Ellers velkommen som kommentator og takk for kommentaren. Ha en fin dag!

    3. Hei, god morgen! 🙂
      Da skulle jeg bare si at Donkeyboy konkurransen avsluttes på onsdag,
      så skal jeg prøve å få medlemmene i Donkeyboy til å kåre vinnerne!
      Høres det ut som en bra plan? Eller skal jeg gjøre det?
      Og har du husket å delta på The Blacksheeps, og Evan Seleven konkurransene?
      -Stian / http://www.gravgang.com

    4. Takk (selv om den “de frøs ikke, det var bare veldig, veldig kaldt” bortimot er et plagiat av den ene reklamen, men pytt, pytt, hvem bryr seg)! Og jeg er superhappy for <3-ene, takk takk =0)

    5. Åh, jeg er så syyykt imponert. Jeg prøvde sjøl, jeg, men jeg kom til 412 ord og så orka jeg ikke mer. Patetisk, I know. Men bare vent! En dag skal jeg klare det!
      (forøvrig en meget nydelig historie/utdragsting/whatev<33)

    6. Du kunne ikke tenkt deg å valg en annen månte. Vis jeg ska skriv bok ska det væra fakta. Det bra er at du snart skal bli gal av hopp preik! Hoppsesongen begynner snart! Jippi! Komenter min blogg og da. Vil ha din likegyldie mening. Hihi.

    7. Du komentert ennå. Nå har jeg komentert din blogg. � jeg syner nanogreia er domt i November hvorfor ikke i juli?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg