“Les Parapluies de Cherbourg” <3

Siden sist har jeg lest litt bøker, spilt litt Nintendo, prøvd å leve i virkeligheten i veldig liten grad når jeg ikke er på jobb, sånne ting og jeg har hatt det fint. Dessuten har hovedfilialen så utrolig mange interessante filmer som man kan låne og nå har jeg sett en film kalt "Paraplyene i Cherbourg" (eller "Les Parapluies de Cherbourg" som den heter på fransk og den har jeg tenkt å prøve å anmelde her nå 🙂

Paraplyene i Cherbourg, regissert av Jacques Demy, film fra 1964

Jeg har sett "Paraplyene i Cherbourg" stående i hyllene på hovedfilialens musikkavdeling mange ganger, men slått det fra meg av rein og skjær pysethet. Det er nemlig sånn at jeg er ganske tradisjonell egentlig og i tillegg er pysete og sjelden utvider horisonten min når det gjelder nye ting, være seg bøker, film eller andre greier. Men så var denne filmen tilfeldigvis kulturtipset i Dagbladet forleden lørdag og da ble jeg litt mer nysgjerrig. Dessuten er det noe spesielt med franske filmer. Jeg har sett veldig få franske filmer, men til gjengjeld har jeg elsket alle de franske filmene jeg har sett som "Amelié", "Elsk meg om du tør" og nå "Paraplyene i Cherbourg" og det alle disse tre filmene har til felles er at de er fargerike og lite tilfeldige på noen måte, at de har virkelig flott musikk og ikke minst at de fremstiller romantikk på en ekstremt tilfredsstillende måte.

Og vi kan begynne med det romantiske. I følge min definisjon av hva det betyr å være romantisk så er jeg romantisk for jeg elsker kjærlighetssanger i Disney-filmer og musikaler, jeg syns dette utdraget fra musikalen "The boy from Oz":
http://www.youtube.com/watch?v=rHziMABosDM er noe av det mest vidunderlig romantiske som finnes, jeg tror jeg og Kuzco hadde vært det mest perfekte paret ever, jeg syns forholdet mellom Wall-E og Eve er rein magi og jeg skulle gjerne sittet og sett på stjernene med en annen eller opplevd andre sånne fine situasjoner som fremstilles i Sarah Dessens ungdomsbøker. Samtidig så er jeg uromantisk siden jeg sjelden forelsker meg og egentlig føler at det er helt greit om jeg er singel resten av livet mitt også. Men uansett hva jeg er så pleier det liksom ikke å være det å høre noen si "Jeg elsker deg" i en film eller en bok som er det jeg ser på som romantisk, det syns jeg heller blir en klisjé. Unntaket er når det sies på fransk. Av en eller annen grunn høres nemlig "Je t' aime" mye mer vakkert ut…

"Paraplyene i Cherbourg" handler om unge Genevieve og unge Guy som er dypt og inderlig forelsket, så forelsket faktisk at lidenskapen  i "New Moon" kommer til kort i forhold. Så må Guy dra i krig i Algerie og det er med det to elskende som skilles. Rett før Guy drar har han og Genevieve sex og hun blir gravid og nå er hun gravid og trist og spørsmålet er om hun vil vente på ham eller gå videre…

Mer om handlingen har jeg ikke tenkt å røpe og jeg vil ikke akkurat begynne å fortelle hvordan det går på slutten (selv om det egentlig frister litt siden jeg kunne analysert slutten opp og ned i mente i timesvis) i tilfelle min anmeldelse mot all formodning får noen til å velge å teste ut "Paraplyene i Cherbourg". Men det jeg kan si er at denne filmen er ekstremt romantisk og dramatisk og ut i fra konseptet høres ut som en skikkelig smørje, men faktisk er utrolig nydelig. For den er nydelig og egentlig nesten irriterende perfekt med klær som matcher bakgrunnen, en like gjennomtenkt fargebruk som i "Amelié", nydelig fotografi og kulisser og symbolikk og sånne greier og herlig musikk.

Og musikken er noe av det viktigste å trekke frem her siden dette er en slags musikal, men bare veldig lite typisk musikalaktig. Alt synges nemlig i denne filmen, absolutt alle replikker synges og i de fleste musikaler er det i hvert fall noe snakking så dette føltes litt uvant selv for en musikalelsker som meg. Men man kommer veldig fort inn i det og etter hvert tenker man nesten ikke over det en gang og så er det igjen noe med det franske. Hadde dette vært en engelsk film hadde sungede replikker som "jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg" virket veldig svulstig (hvis ikke det blir sunget til en karakter spilt av Hugh Jackman i musikalen "The boy from Oz som i "I honestly love you" som jeg linket til tidligere i dette innlegget da), men på fransk høres det mer spesielt ut og som en slags symfoni av vakre ord og lidenskapelig stemning og slikt. Det eneste som er litt dumt er at alle skuespillerne visstnok blir dubbet (noe som er veldig forståelig siden det må kreve en hel del å synge alle replikker man har i en film), men det er veldig overbevisende gjort. Syngingen er for så vidt veldig fin og sangstemmene er riktignok litt kjedelige, men de er gode nok. Og musikken er så sykt nydelig, noe man kan høre her: http://www.youtube.com/watch?v=Zs1NmsA-n-Y&feature=related (fra ca 1:18 minutt inn i klippet og utover kan man høre filmens hovedtema, en melodi som dukker opp flere ganger, men er så vakker at det ikke gjør noe). Og det er en sånn lavmælt intensitet ved hele melodien og sånn er det med mye av musikken ellers også og det er egentlig litt behagelig og gjør videre at denne filmen nok kan passe for personer som ikke interesserer seg for musikaler også for det er veldig lite typisk musikalaktig. Det er for eksempel ingen store dansescener eller storslåtte "Defying Gravity"-episke musikalnumre, i stedet er det mer stillferdig, men med vel så mye intensitet og innlevelse. Og musikken instrumentalt sett er også toppers og jeg mistenker at fioliner er med i bildet i stor grad, noe som bare er fint.

På IMDB trekkes Catherine Denevue ofte frem når det er snakk om denne filmen og det er på sett og vis forståelig. For det første har hun den kvinnelige hovedrollen som Genevieve og det med et meget godt spill. Dessuten er hun veldig pen med blondt hår, rosekinn og sånne store dådyrøyne som visstno skal være så kult. Likevel var det ikke henne jeg likte best, jeg foretrakk den mannlige hovedrollen, jeg, Guy som blir spilt av Nino Castelnuovo. Ikke bare er karakteren Guy helt herlig og en jeg likte skikkelig godt og som stadig gjorde at jeg ønsket å være Genevieve selv, bli elsket av en med et sånt brunt og intenst blikk og en sånn uforbeholden kjærlighet. Men han blir spilt av Nino Castelnuovo som nå er over sytti år og ikke så interessant, men som i 1963 (da "Paraplyene i Cherbourg" ble spilt inn) var helt nydelig og ekstremt crushverdig. Jeg mener bare se:


Nino er selvfølgelig gutten på bildet og dette er bilde en for å vise eyecandyfaktoren.
Jenta på bildet er forøvrig Catherine Denevue og filmen er altså i farger selv om
bildene jeg trekker frem tilfeldigvis er i svart-hvitt.


Herregud, bare se på de øynene han har og det smilet. Åh <3

Jeg skulle egentlig hatt med masse flere bilder, men det var liksom ikke så mange jeg fant på nettet så det får bli med dette, men akk, han er bare rett og slett vakker i filmen "Paraplyene i Cherbourg" og alene grunn nok til å se filmen egentlig =0)

Og jeg har ikke det minste lyst til å levere tilbake "Paraplyene i Cherbourg" på biblioteket igjen, jeg vil eie denne filmen og så se den hver eneste dag helt til dvden eksploderer av overdreven bruk eller noe sånt for det er en veldig fin film, blant det mest romantiske jeg har kommet over og jeg bare elsket hele denne filmen, det er så flott! Så jeg gir terningkast seks (siden det i det hele tatt er veldig lite å kritisere her og eventuell kritikk bare blir pirk) og skal prøve å få sett den hvert fall to ganger til i løpet av helgen, til tross for at jeg har lånt to andre filmer jeg også har mål om å få sett snart. Og jeg elsker begynnelsen og slutten særlig og alt skuespilleri er flotters og replikkene er ace og alt er bare vidunderlig fint.

Je t' aime "Les Parapluies de Cherbourg" med andre ord!!!

10 kommentarer
    1. Tviler ikke på at det er en bra film, altså, men jeg har en generell fobi mot synging i film, så… jeg ser den nok ikke med det første, nei.

    2. Jammen man tenker ikke over syngingen etter hvert og synging i film kan være direkte vidunderlig det, sånn for eksempel i “Across the universe” der syngingen er så peeen at det er bare <3 Men helt greit at du ikke ser den med det første og fint at du i hvert fall ikke tviler på at den er en bra film for det er den. <3 på Guy litt til =0)

    3. Kjærste evne mitt er i Norge å jeg er ikke mange kilometer unna vis ham er hos foreldra sine. Men jeg fåkke tak i ham. Håper det fikser seg for ham snart. Blir betre å snakke med da.

    4. Hva mener du med at New moon kommer til kort? Jeg likte den veldig bra. Den filmen du skriver om er jo gammel. � bildene er i sort/hvitt. Ser kjedli ut. Jeg synes du skal leve litt mer i virkeligheten, kansje du finner ut at kjærliheten er fantatisk.
      Jeg foretrekker at kjærsten min er romantisk å forteller hvor glad ham er i meg. Det er fantatisk.

    5. Lykke til, A.M. Hilde og Hilde Kristin, jeg bare likte denne bedre enn “New Moon” (men så er ikke “Twilight” helt min greie heller da) og jeg kan da syns hva jeg vil, dessuten så er filmen “Paraplyene i Cherbourg” i farger, det er bare bildene jeg fant fra den som er i svart-hvitt og jeg syns ikke man skal være negativ til en film bare fordi den er gammel. Og jeg syns i det hele tatt du sier veldig mye rart i kommentaren din, jeg har for eksempel aldri sagt at jeg ikke har tro på kjærligheten i virkeligheten eller at det å ha kjæreste høres så ille ut, jeg bare nevner at jeg ikke føler behov for sånt nå og at kjærlighet ble fremstilt på en fin måte i filmen jeg tok for meg. Så, jeg vet ikke helt hvorfor du prater som du gjør på slutten av kommentaren din…

    6. Det jeg mener er at Tom blir betre å snakke med vis ham vinner skirenn. Da kan det hende at det orner seg. Alt blir bra.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg