Historien om herr Sommer

"På den tiden da jeg ennå klatret i trær – det var lenge, lenge siden, mange år og årtier, jeg var bare såvidt over en meter høy, brukte skostørrelse åtteogtyve og var så lett at jeg kunne fly – nei, det er ingen løgn, jeg kunne virkelig fly den gangen – eller i det minste nesten, eller mer korrekt: Det ville i sin tid vært mulig for meg å fly om jeg virkelig for alvor hadde villet det og faktisk hadde forsøkt det, for… for jeg husker godt at det var så vidt jeg ikke fløy, det var om høsten, jeg gikk i første klasse. da jeg gikk hjem fra skolen og det blåste så kraftig at jeg, uten å bre ut armene, kunne legge meg mot vinden lik en skihopper, ja enda lenger frem uten å falle… og da jeg så løp mot vinden, ned over engen fra skolehøyden – skolen lå nemlig på en liten åskam utenfor landsbyen og bare sparket litt fra bakken og bredte ut armene, da løftet vinden meg og jeg kunne  uten å anstrenge meg gjøre hopp på to-tre meters høyde og ti-tolv meters lengde – eller kanskje ikke fullt så langt og fullt så høyt, det spiller jo ingen rolle! – i allfall fløy jeg nesten, og om jeg bare hadde kneppet opp frakken og tatt skjøtene i hendene og bredt dem ut som vinger, ville vinden ha løftet meg helt opp og jeg ville med største letthet ha seilt fra skoleåsen over dalsøkket bort til skogen og over skogen ned til sjøen, hvor huset vårt lå, og mens min far, min mor, min søster og min bror, som alle var for gamle og tunge til å fly, så på i grenseløs undring, ville jeg tatt en liten sving over hagen for så å sveve ut over innsjøen, nesten over til den andre bredden, og til slutt ville jeg ha latt meg bære i makelig fart tilbake og fremdeles ha kommet hjem i tide til middagen."
 
Slik begynner boka "Historien om herr Sommer" av Patrick Süskind og jeg har egentlig ikke hatt noen som helst plan om å bruke alle innlegg jeg skriver for tiden på anmeldelser, men det er jo bortimot umulig å la være når bøkene jeg leser viser seg å være så inni hampen vidunderlige. Og jeg var kanskje positiv til "Legenden om Sally Jones", men denne var enda bedre og vel verdt litt obsessing fra min side.


"Historien om herr Sommer" av Patrick Süskind er vakkerhet pakket inn i en forholdsvis tynn bok på 120 sider og er en av de bøkene der det både skjer veldig lite og veldig mye samtidig. Boka fortelles av en ikke navngitt gutt som forteller om et knippe episoder fra hans oppvekst. I tillegg så fortelles det om den mystiske karakteren herr Sommer som alltid er ute og går uansett vær. Og det er egentlig veldig umulig å oppsummere handlingen for det er liksom ikke den som er fokuset føler jeg og heller ikke herr Sommer for den saks skyld. I stedet er det en bok som minner meg om "Den lille prinsen", en sammenlikning som også føles passende siden det er den samme voksne barnsligheten her. Med det sikter jeg til at denne boka helt tydelig er skrevet av en voksen, men da en voksen som tydelig husker hvordan det var å være et barn og tar barndommen ordentlig på alvor. Boka minner meg også litt om Roald Dahls og Michael Endes skrivestil, men det er på en måte noe helt annet også som seg hør og bør. "Historien om herr Sommer" er nemlig helt unik.

En av grunnene til at jeg elsket denne boka var begynnelsen (som er utdraget jeg tok med over) fordi det har en utrolig sterk gjenkjennelseseffekt for meg, jeg har også løpt av sted når vinden har blåst og hatt følelsen av at jeg, om jeg bare flakset litt med hendene, ville fly hvis jeg bare fikk nok fart. Og videre er det et tidspunkt der bokas forteller vurderer å ta selvmord og tenker seg begravelsen sin og hvordan alle vil savne ham og slikt og, mens jeg aldri har vurdert selvmord seriøst, jeg har hatt en del sånne filosoferinger selv, hvem har egentlig ikke det… Og jeg elsker det når jeg leser en bok og kjenner meg igjen i tankene som beskrives og her var det å kjenne seg igjen veldig, veldig lett. Videre er det et veldig flytende språk som er lett å lese og er sånn herlig dypt på en enkel måte á Tommy og Tigern og "Naiv Super". Og "Historien om herr Sommer" har også dette med seg med at det legges vekt på detaljer, det blir for eksempel nevnt nøyaktig hvor høy fortellerpersonen er når han lærer seg å sykle og slike ting og det føles på mange måter riktig siden man er opptatt av detaljer som barn, da er man for eksempel syv og et halvt år, mens man som voksen er bare for eksempel 24 og hvert fall ikke legger til et halvt. Dessuten har boka både noen fotnoter (og jeg er fotnotefan), et oppriktig vakkert språk med fin bruk av metaforer, en forteller som hopper fra det ene temaet til det andre lik meg når jeg prøver å fortelle om noe jeg har opplevd og så er det dette med at jeg siterte to sider i begynnelsen av dette innlegget da, en bok må nesten være fin når man starter et innlegg om den med å sitere hele to sider av den og egentlig har lyst til å sitere hele historien selv om det hadde blitt et fryktferdelig langt blogginnlegg.

Også er det dette med illustrasjonene da. "Historien om herr Sommer" er en helt alminnelig vidunderlig bok på 120 sider som tilfeldigvis har en del illustrasjoner av en som heter Sempé og de er helt nydelige små søte akvarellbilder som er like enkle og dyptloddede som teksten i boka og som er direkte vakre. Jeg skulle vist eksempler, men fant egentlig ganske få illustrasjoner fra denne boka på nettet, men bare tro meg når jeg sier at disse illustrasjonene er skjønne og en annen grunn til at jeg sammenlikner den med "Den lille prinsen", en bok som jo også har nydelige illustrasjoner.

Det må dog innrømmes at dette ikke er en bok som passer for alle, selv om den passa perfekt for meg. Noen vil for eksempel tenke at den er en barnebok siden det handler om barndom og er en ganske tynn bok som også er illustrert og det er den ikke. På grunn av bokas slutt, som er litt brå og både åpen og lukket samtidig, og at boka når alt kommer til alt er både symbolsk og mystisk så føler jeg nok at man ikke ville fått det samme utbytte av den som barn. Dessuten er det litt en sånn bok som krever tålmodighet siden den er veldig zen etter min mening, den er stille og reflektert og roper ikke etter oppmerksomhet, men er heller beskjeden og med en stille trygghet ved seg som om den vet hva den er god for selv hvis leseren ikke skjønner det. Og det er litt merkelig, men jeg liker denne stille nostalgiske stemningen som denne boka maler frem være seg i bilder så vel som i språk. Jeg sitter litt igjen og tenker at dette er noe helt spesielt og jeg vet at jeg mer enn gjerne vil lese "Historien om herr Sommer" igjen for det er en av de bøkene som gir sommerfugltanker og inspirasjon og som minner en på hvorfor det å lese er <3 hvis man skulle ha glemt det, noe jeg heldigvis ikke har 🙂

Terningkast 6 selvfølgelig =D
***
Og jeg blogga i går og jeg har sympati med meg selv til tross for at jeg ikke er noe mer enn bare sørpeforkjøla og jeg har nå et storslått dilemma angående hvilken bok jeg skal lese nå, det er vidunderlig mange muligheter 😉

Og når alt kommer til alt er jeg happy og har nå tenkt å lage meg varm drikke igjen snart!

4 kommentarer
    1. Okei. Jeg blei litt sånn forelska i det avsnittet du siterte der. Herved er den å finne i to-read-lista mi (og hey, det er jo Parfymen-mannen! :O)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg