Karoline er HAPPY!!! og deler utdrag fra litterære prosjekter =0)

Heisann, kjære bloggverden. Jeg vil starte dette innlegget med å si dette, nemlig: JEGERVERDENSHELDIGSTE!!! Grunnen til dette er at jeg faktisk vant en konkurranse, dvs. jeg, Karoline, Hun som nesten aldri vinner noe som helst vant noe og det er til og med noe jeg har hatt veldig lyst til å vinne også. Jeg fant nemlig denne konkurransen: http://kampanje.blogg.no/1263306439_vinn_billetter_til_sp.html (en konkurranse som nå er over så vidt jeg vet) og der kunne man vinne billetter til å se "Spring Awakening" (som lesere av bloggen min kanskje husker at jeg babla i vei om i mitt forrige innlegg blant annet) på førpremiere på onsdag. Jeg har altså billetter til å se "Spring Awakening" på Oslo Nye Teater den sjette februar, men har selvsagt lyst til å se det som muligens er yndlingsmusikalen min for øyeblikket, selv om jeg bare kjenner den via cden og klipp på youtube, flere ganger og konkurransen til blogg.no var mildt sagt episk. Ikke bare ville vinnerne få se musikalen på førpremiere, dvs. før mange, mange andre, men de ville også få mulighet til å møte skuespillere etterpå i følget konkurranseteksten. Ergo måtte jeg jo bare delta og nå er jeg altså en av de heldige utvalgte som vil få en direkte vidunderlig kveld på onsdag og derfor er jeg HAPPY, HAPPY,überhappy faktisk. Dessuten er jeg i utgangspunktet fan av både Adil og Heidi Ruud Ellingsen og de er jo med på "Spring Awakening" (Adil på sin side i en veldig stor rolle, han spiller Moritz) de og. Dessuten har jeg en passe utspekulert plan om å ha oversatt en masse musikaltekster fra engelsk til norsk og så forhåpentligvis få levert det til en eller annen på Oslo Nye Teater i håp om å bringe drømmen om å være musikalsangoversetter ett skritt nærmere virkeligheten. Og akkurat nå er jeg så inni hampen lykkelig at det nesten tyter ut av ørene på meg og vil sannsynligvis gjøre bestevenninnen min helt gal av musikalbabbel efterpå. Men hallo, liksom, jeg skal se førpremieren på en musikal, det er det mest episke som kunne skjedd i livet mitt nå tror jeg. JEGDIGGERDENNEUKA!!!
***
Men nok om det, nå tenkte jeg å dele et utdrag fra en historie jeg holder på med kalt "28 dager og en lyktestolpe" med mine ærede og sikkert totalt uinteresserte lesere og det er bare fordi jeg føler for å gjøre det og uansett liker å dele ting jeg skriver med verden, ikke bare på grunn av at jeg er litt vel glad i oppmerksomhet og komplimenter, men også fordi det å skrive tross alt er en av de tingene jeg er mest opptatt av og da føles det liksom riktig å dele sånt. Utdraget introduserer en karakter i historien kalt Mina Mikalsen og jeg har et lite håp om at hun skal være en sånn karakter som leseren i utgangspunktet ikke finner så veldig sympatisk før hun etter hvert blir bedre og bedre likt og til slutt er en leseren er oppriktig fan av. Og ellers skal historien etter hvert involvere en annen jente ved navn Penelope (og da har jeg liksom mål om at det skal være mye subtext liggende mellom linjene for å si det sånn) og så selvfølgelig en lyktestolpe. Hele konseptet er altså to jenters nattlige samtaler under en lyktestolpe gjennom hele februar og jeg har mål om å skrive ferdig et førsteutkast i løpet av februar hvis alt går etter planen. Men nå skal jeg la være å bable og bare poste dette lille utdraget sånn bare fordi liksom:

Utdrag fra "28 dager og en lyktestolpe"

Navnet hennes er Mina Mikalsen, et navn hun føler hadde passet mye bedre på et gammelt rynkeensemble i nittiåra, siden hun har sett omtrent det samme navnet blant de som ble født før 1920 og som stadig figurerer i Aftenpostens dødsannonser. Og om det derimot ikke er et såpass gammeldags navn som Mina tror det er så er det i hvert fall ganske så kjedelig for riktignok er hun den eneste Minaen i klassen sin, men det er mange som heter Mikalsen i telefonkatalogen. Litt for mange faktisk og i det hele tatt er hele telefonkatalogen et veldig sammensurium av ? sen er, Jensen, Hansen, Larsen og for eksempel Mikalsen. Mina har nemlig sjekket. I det hele tatt har Mina veldig oversikt når det gjelder slike detaljer som andre finner uvesentlige, som hvor mange personer med hvert etternavn det finnes på skolen hennes (deriblant fire med Iqbal som etternavn slik seg hør og bør på Oslo østkant og hele ti med etternavnet Hansen, hun er derimot den eneste for øyeblikket som heter Mikalsen til etternavn, men det er en liten trøst). Andre detaljer Mina vet alt om er hvor mange personer i klassen hennes som har blå øyne (13 av 20, medregnet Mina selv), hvor mange ganger hun rekker å skrive ordet fe på et minutt (77, men så skriver hun ganske fort også) og hvor mange lyktestolper hun går forbi på vei til skolen (hele 28 stykker utrolig nok og hun har telt flere ganger for å være sikker). Hvorfor Mina er så opptatt av detaljer vet hun ikke selv, hun har ikke arvet det fra moren sin som er det mest vimsete eksemplaret av arten menneske som Mina noen gang har kommet over. Hun har ikke arvet det fra faren sin, som riktignok deler Minas sans for orden og systemer, men som har hukommelse som en gullfisk og ved å si det fornærmer man gullfisken. Mina har heller ikke arvet det fra storebroren sin, Mio, en gutt som på den ene siden har et direkte vakkert navn (den heldiggrisen), men også er minst like distré som sin mor. Mio er ellers en ganske grei storebror, faktisk, han tar av og til og kjører henne på jobb med den stilige bilen sin, hvis bilmerke er noe Mina ikke er sikker på, det fins noen temaer der heller ikke hun har peiling. I tillegg er Mio hyggelig, en god lytter og en litt sånn enfoldig type som Mina automatisk ville følt litt sympati med uansett siden hun ikke tror virkeligheten er lagt til rette for naive, smådumme, men oppriktig hyggelige mennesker som broren sin. At virkeligheten heller ikke er lagt ordentlig til rette for smarte lesehester med manglende tro på menneskeheten generelt sett, dvs. Mina selv, prøver hun bare å fortrenge. Men tilbake til lyktestolpene. Mina har en spesiell respekt for dem og hun vet ikke helt hvorfor, hun vet bare at hun liker dem. Det har hun alltid gjort egentlig og det er ikke sånn at hun bukker for dem eller deklamerer poesi til dem eller noe sånt. Men hun anerkjenner dem, hun ser verdien i deres virke for å lyse opp verden bit for bit og hun har i det siste hatt denne tendensen til å gå ut til en spesiell lyktestolpe hver kveld bare for å hilse på. Og å skrive, lyktestolper er nemlig en av de mange tingene som inspirerer Mina Mikalsen, en jente som, lik så mange andre, er fylt med forfatterdrømmer.

Nettopp denne dagen, den første februar og en søndag, går Mina som vanlig og setter seg ved siden av lyktestolpen rett utenfor leiligheten der hun bor. Og så sitter hun og bare tenker for akkurat der føles det så lett å tenke og det er en slik ro som hun ikke føler at er mulig å finne frem til andre steder. Og så tenker hun, ikke på noe spesielt, men alt og ingenting og bearbeider dagens inntrykk (der i blant observasjonen av at Minas lærer i engelsk, frøken Sommerbakken, ikke kler lange kjoler siden de drukner hennes allerede ganske korte og staute skikkelse fullstendig). Mina skal ikke påstå at hun har veldig peiling på mote, men hun leser av og til morens Se og Hør blader, til tross for at hun ser på slike overfladiske ting som direkte forkastelig, og noen få av kommentarene til Jan Thomas har festet seg inne i Minas hode, skjønt hun aner ikke hvorfor. Men det er liksom en del av henne som nærmest kan høre at han kommenterer på antrekk av og til og hun hørte stemmen hans inne i hodet veldig godt da hun så frøken Sommerbakkens kjole. Mina selv er veldig lite glad i kjoler eller skjørt for den saks skyld og har alltid følt at hun hadde hatt det mye lettere om hun var gutt for de trenger ikke pynte seg med kjoler eller skjørt, de slipper tull som mensen (hun nekter å tro at stemmeskiftet er like ille) og hun har en slags ide om at gutter har mye mindre krav satt til seg. De kan bare være seg selv, de, tenker Mina og glemmer helt alle bøker og filmer hun har opplevd som har vist henne at, jo da, det å være gutt kan by på frustrasjoner det og. Uansett sitter Mina gjerne og tenker like ved sin yndlingslyktestolpe og denne dagen føles været perfekt disponert for tankespill. Det snør ikke og kulden som har preget en rekke dager i januar er i stor grad borte og erstattet av, om ikke varme, så i hvert fall en mildere temperatur liggende i lufta. Det er rundt to-tre kuldegrader og Mina er kledd i en fin strikkejakke i hvitt som moren hennes mener er for tynn, men som Mina syns er helt perfekt. I tillegg har hun på et rødt skjerf og det er i mindre grad på grunn av at det er vinter og i større grad fordi Mina er veldig glad i skjerf. Ja, så glad i dem at hun vurderer å starte en fangruppe for dem på Facebook, der hun er under dekknavnet Mimosa Ravnehjerte, liksom for å sikre full anonymitet. Dessuten har ikke Mina egentlig lyst på venner på Facebook, men er der for å leke spion og snike rundt på folks profiler, titte på bilder og kunne følge med på folks liv uten at de vet det, en tanke hun finner så tiltalende at det er direkte magisk. Og hvorfor Mina kaller seg Mimosa Ravnehjerte er enkelt og greit at Mimosa er et fint navn som minner litt om hennes, men bare er ti ganger vakrere. Og Ravnehjerte skyldes Minas forkjærlighet for ''Brødrene Løvehjerte'', en historie hun har elsket siden hun var fem år og som hun har lest og sett på film så mange ganger at hun kan sitere alt bortimot. Men Mina har sørget for å bruke Ravnehjerte fremfor Løvehjerte siden hun kjenner seg mer igjen i ravner enn løver. Dessuten virker det mer mystisk og mystiskhet er alltid et pluss.

Mina tenker på mystiskhet og så glir tankene i en rolig overgang over til andre subjekter som lyktestolpen, nettopp denne lyktestolpen som så vidt Mina vet har vært der bestandig, i hvert fall kan hun ikke huske en tid uten den. Denne lyktestolpen er like grå og bunnsolid som alle andre lyktestolper hun har kommet over og skiller seg egentlig ut på veldig få måter. Det eneste må være lyktestolpens skygge som Mina er overbevist om at er litt lenger enn andre skygger, en liten detalj av det særdeles uviktige slaget som hun likevel finner interessant. En lengre skygge kan bety at noe rommer mer og da blir det kanskje plass til flere tanker også, Mina er i hvert fall fullstendig overbevist om at hjernen hennes arbeider på en annen måte under denne lyktestolpen for tankene flyter av gårde, flyter som på såpebobler som igjen hentes av små vindpust som igjen tar dem med til fjerne strøk. Og så vender tankene tilbake og Mina blir overbevist om at, hvis hun bare kunne ta tak i en av de langtveisfarende tankene, legge den varsomt i hendene sine og betrakte den, tanken da ville ha vokst en smule på grunn av nye inntrykk og slike ting. Og det er en fin tanke, like fin som de vinterdagene da det er passe kaldt og det akkurat er nok vind til at kinnene får malt frostkyss på seg, like fin som å dele en kveld og en lyktestolpe og en slik merkelig stillhet som gir en tro på at alt er mulig.

Mina glir av sted på alle de ekstremt mange tankene sine, glemmer alt system, all logikk, alt som ellers er henne, bare drømmer seg bort og merker det ikke før veldig sent at noen er på vei mot lyktestolpen, noen som kanskje også vil dele en kveld med en lyktestolpe.
***
Og nå, med posting av utdrag og generell jegerlykkeligogbaresvever-babbel unnagjort så skal jeg spise middag straks mens "Spring Awakening"s finfine sanger spilles på repeat i hjernen min og jeg smiler ekstra mye. Forvent dere ellers masse babbel om førpremierearrangementet enten på torsdag eller fredag og da gjerne bilder hvis kameraet vårt har begynt å virke igjen. Livet er fiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiint!!!

4 kommentarer
    1. Heldig du er, a. Mener å huske at jeg leste på Facebooken din at det levde opp til forventningene?
      Syns historien din har et veldig fint konsept!

    2. Det levde så absolutt opp til forventningene og så vant jeg billetter til premieren som jeg har sett i dag også så jeg har hatt dobbelflaks 😉
      Og takk for troa på konseptet =0)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg