Tankespinn og litterariteter :)

En kunne merke det med en gang en gikk ut døra, merke at noe var annerledes. For det lå bare en helt rar stemning i lufta, en slags vibrasjon kanskje. Det var som om alle atomer og molekyler og alt mulig egentlig var fylt med en spesiell intensitet og en dannet seg teorier av sånt. En kjente alt sterkere, fikk følelsen av at alt var en slags symfoni av såpebobler og bobleplast og alle sukk ble forvandlet til musikk. Tankene ble tatt av en nyutsprunget vind, en som bar med seg løfter om eventyr og nye muligheter og bare noen få visste hvorfor. Bare noen få visste at det hele skyldtes den ene drømmeren som hadde spilt en enslig tone på en ustemt gitar klokken fem om morgene og at det var denne ene tonen som hadde tatt bolig i alt. Virkeligheten var rett og slett forvandlet til en melodi…
***
Det i kursiv over skrev jeg på bussen til jobb for noen dager siden og det har ikke noe som helst med noen ting å gjøre, men jeg skrev så fritt og flytende da og det føltes som en god begynnelse.

Og jeg liker egentlig meg selv ganske så godt for tiden siden jeg føler at jeg er så sammensatt og det er sikkert altfor selvsentrert å si det, men likevel. Jeg vet at jeg er overfladisk, til tider ganske så patetisk, distré, naiv og for opptatt av meg og mitt, men samtidig er jeg også kreativ, omtenksom, egentlig ganske så kulturell og veldig flink til å finne det positive, være blid, vise optimisme og entusiasme og så smiler jeg. Og hver eneste gang jeg våkner og er i litt dårlig humør som jeg tror vil vare utover dagen så går det etter hvert over, utover dagen viskes alle negative tanker bort og jeg blir blid igjen, samme blide, karolinske meg. Og jeg liker at jeg endelig har lest noe av Murakami for han er liksom sånn fryktferdelig elsket forfatter og det føltes så riktig å låne noe av ham sist jeg var på Stovner biblioteket. Så jeg lånte "Norwegian Wood" og jeg leste "Norwegian Wood" og jeg kan egentlig ikke skrive noen anmeldelse av den for det er en av de bøkene som tilsynelatende bare flyter av gårde og egentlig ikke handler om noen spesifikk ting, samtidig som det i bunn og grunn er en fortelling om kjærlighet og det å være student og rundt nitten, tjue. Og det fascinerende var at historien tok plass på slutten av sekstitallet og i Japan, men samtidig så kunne dette skjedd hvor som helst og like greit nå som for førti år siden for det var en sånn nærmest udefinerbar tidløshet over hele boka og jeg likte den egentlig veldig godt selv om den riktignok ikke er så spennende. Jeg fikk for øvrig en følelse av at det egentlig hadde vært riktigst å lese Murakami på japansk for det var noen inderlig nydelige setninger i den norske oversettelsen som jeg leste og da hadde det sikkert bare vært bedre i originalversjon. Men jeg kan ikke japansk og da må man ta til takke med en oversettelse og jeg tror det var en veldig bra oversettelse kanskje. Uansett så skal jeg få lest mer av Murakami etter hvert, det er sikkert, men jeg har en hel del annet jeg må lese først.

Og jeg har funnet ut at jeg har et litt rart forhold til manga for jeg har ikke egentlig kommet inn i det i de forsøkene jeg har prøvd å lese det. Jo da, jeg syns stilen er utrolig fin, jeg liker å prøve å tegne mangastil selv av og til og jeg likte de bøkene jeg har lest i serien "Mesterdetektiven Conan" veldig godt. Men jeg syntes den ene "Dragonball Z"-boka jeg kjøpte for noen år siden var totalt merkelig, jeg liker best når det er mer realistisk tegnet manga og veldig mange av seriene man kan låne på serieteket er konsepter som ikke interesserer meg. Men da jeg var på Serieteket sist fant jeg en bok som het "Solanin" og som er skrevet av en som heter Inio Asano.

Og jeg lånte den av en eneste grunn og det er at den visstnok handler om en ung jente ved navn Meiko som er i begynnelsen av tjueåra og har en følelse av at hun ikke er skapt for virkeligheten. Med andre ord vil gjenkjennelseseffekten for min del være veldig stor for jeg føler ikke egentlig at jeg er skapt for virkeligheten selv for jeg er så merkelig og verden er så full av regler og systemer og ting som jeg syns er komplisert å sette seg inn i. Og samtidig så tror jeg alle føler seg litt fortapte i virkeligheten egentlig, selv de aller mest trygge og tilsynelatende perfekte. Jeg tror egentlig at vi alle er puslespillbiter og at det nødvendigvis for oss alle finnes minst et puslespill der vi ikke passer inn noe sted. Og det er greit, da er vi ikke alene likevel. Og de første 25 sidene av "Solanin" har vært fullstendig herlige og det og boka "Buddha 1" av Osama Tezuka er blant de bøkene som gir meg tro på manga likevel for det er nok utrolig bra hvis man først finner de rette bøkene. Hvis noen har noen gode tips så er det bare å nevne dem, bare husk at jeg altså liker mer realistisk manga enn for stiliserte greier (med noen unntak) og ikke er så glad i krim eller action så er jeg åpen for å teste det meste.

Angående bøker har jeg funnet ut at jeg har lyst til å lese "Utrenskning" av Sofi Oksanen etter hvert av en eneste grun og det er at forfatteren virker så kul. Ikke bare skal hun i følge et intervju ha ønsket å bli forfatter siden hun var syv år, men hun er bare 32 år og hun ser seriøst kul ut utseendemessig sett. Og det er en fullstendig overfladisk grunn til å ville lese noe av en forfatter, men se da:


Jeg syns hun er innmari pen egentlig og så har hun tøft hår og så er hun over 30 og har likevel langt hår i originale farger, det gjør en del av meg oppriktig lykkelig =0)

Og jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, bare bable litt kanskje, prøve å sette ord på noen av de tusenvis av tankene som fyller meg helt til randen for tida for jeg tenker mye. Tenker og leser, lytter til musikalcder, er på internett, tenker litt til. Og så smiler jeg over alle tankene og ideene og hvordan jeg rommer så mye rart at ingen noen gang vil kjenne meg hundre prosent og så er jeg lykkelig og så finner jeg på figurer og prøver å få ideer til manus siden det bare er to måneder til jeg skal forsøke (og tape) Script Frenzy for fjerde gang. Og nå skal jeg avslutte dette innlegget og så skal jeg blogge igjen om noen dager og så håper jeg at jeg i det hele tatt har gitt mening her for av og til bare skriver man og så tenker man veldig lite over hva som man faktisk har skrevet og litt sånn var det nå.

Karolinsk hilsen og klem fra meg =0)

6 kommentarer
    1. Jeg blir glad av å lese det du skriver! Bare så du veit det.
      Hmz, personlig er jeg utrolig glad i Angel Sanctuary. Mangamessig, altså. Mener jeg har nevnt den for deg før, eller kanskje jeg bare tuller nå…? Sinnssykt vakre tegninger, i væffal, og kanskje ikke så helt realistisk, men med en sterk kjærlighetshistorie og interessante karakterer. Den kan være litt forvirrende i begynnelsen, men etter et par – tre volum sitter den. Og skriv mer om Solanin når du har lest mer – jeg blei skikkelig nysgjerrig!
      Oooooog tøff dame <3

    2. Så koselig at du blir glad av det jeg skriver, det tar jeg som et skikkelig kompliment og takk for tipsene mangamessig sett liksom =D
      Og ja, hun er tøff!

    3. SV: Tusen takk for den koselig kommentaren, det var virkelig oppmuntrende! 🙂
      Jeg liker Murakami. Eller, det vil si, jeg har bare lest Kafka på stranden, men den var spesiell og bra. Og litt ekkel. Jeg har også Trekkoppfuglen, den skal jeg lese.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg