Solanin

Jeg møtte Lisa fra www.reveenka.blogg.no i går og det var veldig koselig og litt rart for veldig ofte så er jeg veldig bevisst på min egen del av samtaler og tenker over ting som "er det dumt, det jeg sier nå?" og videre slike tanker, men her føler jeg liksom at praten fløt naturlig hele tiden. Og det skjer ikke så ofte, men noen ganger møter man folk og vet at det er en man kan bli veldig god venn med etter hvert fordi de deler interesser eller i alle fall er på bølgelengde med deg og det var litt sånn. Så derfor så er jeg ganske tilfreds med helgen egentlig. Og så har jeg lest ut boka "Solanin" nå og den nevnte jeg i mitt forrige innlegg og i dette innlegget tenkte jeg å prøve å anmelde den så godt jeg kan. Og det setter jeg like godt i gang med nå:

Solanin av Inio Asano

"Solanin" handler om Meiko Inoue som ble ferdig på College for noen få år siden og som nå jobber på et kontor i en jobb hun hater mens hun stadig tar seg i å tenke at hun ikke passer inn i virkeligheten. Meiko har også en kjæreste i Taneda som stadig sover over hos henne siden han ikke tjener nok til å betale leie av jobben sin som illustratør og han er også vokalist i et band. Og så velger Meiko impulsivt å slutte i jobben sin…

Dette er settingen på begynnelsen av boka og så skjer det forskjellige ting og det er egentlig komplett umulig å gi et ordentlig synopsis av handlingen i denne boka siden det i bunn og grunn er en skildring av hverdag, nærmere bestemt hverdagen til et knippe karakterer i Tokyo og det egentlig ikke skjer så mye. Og de tingene som skjer kan jeg i hvert fall ikke spoile. Det jeg kan si er at dette er en bok jeg syns var utrolig bra og nå skal jeg gå nøyere inn på hvorfor.

"Solanin" er en manga og jeg tror aldri jeg kommer til å venne meg helt til at det skal leses feil vei. Det er dog en lav terskel for å lese noe og jeg ble umiddelbart nysgjerrig da jeg kom over "Solanin" på biblioteket siden jeg ikke alltid føler at jeg passer inn i virkeligheten selv. Og så begynte jeg altså å lese da og jeg ble litt betatt, det må sies. For det første er dette utrolig bra tegnet, Inio Asanos tegnestil er litt mer realistisk manga der hovedpersonen Meiko likevel er søtt og sjarmerende tegnet og omgivelsene er nydelige. Og samtidig så er ikke Asano redd for å vise karakterer som promper eller peller seg i nesa eller liknende og både ut i fra karakterdesign og hvilke personligheter karakterene har sånn rent generelt så er det veldig realistisk og veldig lett å kjenne seg igjen i. Ja, i det hele tatt så er det realisme som kjennetegner denne mangahistorien for her formidles virkeligheten til et utvalg unge voksne og man får oppleve nedturene deres, oppturene, kjærligheten som svinger hele tiden, problemene regninger bringer med seg, alt dette med en fullstendig ærlighet som ikke glossifiserer noe som helst, men langt på vei viser at jo da, livet som ung kan være direkte dritt, men inni all faenskapen finnes det likevel mange vidunderlige øyeblikk som gjør livet verdt å holde fast på. Det er upolert, nakent og ekte og jeg elsket det. Elsket nyansene som skapes, elsket hvordan karakterene er like herlig uperfekte som alle andre, elsket hvordan hele historien på mange måter minner om en film som dessuten er genialt klippet med noen flashbacks på de perfekte stedene og karakterer man virkelig bryr seg om.

Vi har for eksempel Meiko som er bokas hovedperson. Jeg hadde til tider lyst til å skrike til henne om å gjøre noe siden hun slutter i jobben sin i begynnelsen av boka og så tilbringer mye tid med å ikke gjøre noe som helst, bare flyte gjennom livet. Og jeg forsto henne så godt, men irriterte meg over henne en del også siden hun virket både selvsentrert og utrolig naiv og ikke gjorde noe med livet sitt. Og det var vel dette som var en av de tingene jeg likte mest, hvordan man hopper fra å irritere seg skikkelig over karakterer (muligens fordi man kjenner seg litt for godt igjen i dem i tillegg), men også ha forståelse for valgene deres og hele veien oppriktig bry seg om hvordan det går med dem. Det er så ekstremt godt formidlede karakterer og de vekker engasjementet hos leseren og det er en kunst, det er når sånt skjer at man vet at man har å gjøre med en virkelig god bok. Dessuten følte jeg meg veldig involvert i boka, når noe trist skjedde så utbrøt jeg "nei, jeg vil ikke at dette skal skje" og slike ting og det skjer egentlig ikke så ofte. I mange tilfeller når jeg leser bøker eller ser film så glemmer jeg likevel aldri at det er en bok eller en film og er liksom ikke helt borte i boka eller filmens verden selv om det er en bra bok eller film. Men med "Solanin" var jeg helt med og jeg syns det egentlig er en så godt som perfekt bok. Dette skyldes også hvordan ikke alt løser seg på slutten, det er ikke sånn at på siste side er alle happy og alt er idyll. I stedet så føles slutten veldig åpen og sånn sett minner den meg av alle ting litt om da jeg så musikalen "Spring Awakening". I "Spring Awakening" kan slutten først kanskje fortone seg som for åpen, men det er noe av det beste for det mest realistiske i en historie er strengt tatt at man føler en periode i noens liv og så slutter historien mens man vet at verden går videre i historien. Det er av og til rett og slett meningen at man skal bli gitt et lite innblikk i noens verden og så forlate denne verdenen noen erfaringer rikere og med følelsen av at alle muligheter ligger åpne både i historien man har tatt del i og i virkeligheten.

Sist, men ikke minst får boka "Solanin" verden til å virke litt mer meningsfull når man er ferdig med siste side av "Solanin" siden man ikke på noen som helst måte har blitt lovet at alt skal ordne seg etter hvert, men fordi man sitter igjen med en tanke om at livet vil være vanskelig av og til og man vil kanskje aldri føle at man passer helt inn, men inni mellom skjer små hverdagsmirakler. En dag finner man kanskje årets første hestehov eller ser fullmånen eller leser en virkelig nydelig bok eller ser noen med en paraplyer med kaniner på eller ser noen høre på iPod på t-banen og være så inni musikken at de synger med og glemmer bort at de er i virkeligheten for en stund. Og denne boka slutter på en håpefull måte som gjør at de små magisk øyeblikkene føles nærmere en og så tenker man at livet så absolutt har sine fine sider og føler seg oppriktig lykkelig og vil lese mer av forfatteren så fort som mulig.

Nettopp sånn er det og derfor anbefaler jeg "Solanin" på det sterkeste og gir den en klar sekser. Og den er ikke perfekt og derfor er den det. Kort oppsummert: les "Solanin" hvis du vil lese en ekstremt realistisk manga som i tillegg er nydelig skrevet og tegnet, deilig filmatisk og med stor gjenkjennelseseffekt. Og vil du ikke lese noe sånt så les "Solanin" likevel for den fortjener så absolutt å leses og er en bok på engelsk på litt over 400 sider som flyter av gårde slik at du, når du først kommer inn i den, gjerne leser 300 sider på rappen sånn som jeg gjorde i stad. "Solanin" er altså <3
***
Og nå skal jeg lage meg en kopp med ett eller annet varmt og godt og så skal jeg lese "Skim" (en engelsk grafisk roman skrevet av Mariko & Jillian Tamaki) siden jeg egentlig har mål om å levere den på biblioteket i morgen. Ellers så skal jeg blogge igjen om noen dager sannsynligvis og så får dere ha det toppers i mellomtiden alle sammen =0)

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg