Ballonger, brev og å reise

Brev til en ballong som snart skal tapes

Kjære ballong, jeg har ikke skrevet til deg før, mest fordi det har føltes unødvendig
å skrive slike små brev til noen som så absolutt ikke vil svare, dessuten så har ikke
ballonger hender heller. Det er med andre ord mange ting å ta i betraktning og opptil
flere grunner for ikke å ha skrevet. Nå skriver jeg likevel for når jeg er ferdig med å
skrive så kan jeg bare binde dette brevet fast til deg før jeg slipper deg fri og du svever
oppover, forbi, ett eller annet sted mens du bærer på mine tanker. Og jeg vet ikke hva
som er målet ditt, om du i det hele tatt har et mål, men jeg vet at du vil reise langt,
langt og da vil det bare føles som om tankene mine når nye horisonter de og. Det er
også en liten del av meg som håper at det finnes en Gud eller noe sånt der oppe, ikke
som en skjegget gammel mann for snakker man om noe sånt så snakker man om
Julenissen, som for så vidt er en slags guddommelighet han og hvis han eksisterer.
Men at det er noen, noe som man kan prate til uten å få noe svar, men bare for å få
følelsen av at noen lytter. Og hvis det er en Gud så kan du bringe brevet mitt til
ham, kjære ballong, selv om det teknisk sett er ment mest  for deg. Ikke det at du
har noen mulighet til å lese det, jeg vet jo at ballonger ikke har øyne selv om de
skulle hatt det, tenk så mye rart alle de tapte ballongene får sett. Men jeg har
liksom en følelse av at du vil få det med deg likevel, ballonger skjønner sånt,
jeg er ikke i tvil der. Og jeg tror i det hele tatt ballonger er ekstremt gode lyttere.
De sier ingenting, nikker ikke en gang for å vise at de følger med, men det er bare
noe med stemningen rundt dem og jeg bare vet på en måte at de lytter, lytter
med all helium og plast de består av. Jeg er takknemlig for det. Det er så få som
virkelig lytter at  man blir ekstra glad i de som gjør det. Derfor blir det et trist
øyeblikk etterpå da jeg skal sette deg fri, da er du ikke hos meg lenger og jeg
har ingen andre ballonger, klarer ikke å blåse opp ballonger heller for den saks skyld,
eneste grunnen til at du er oppblåst er at du var sånn da jeg fikk deg.

For øvrig vil jeg presisere at jeg bare ser på deg som oppblåst i den mest bokstavelige
betydningen. Når det gjelder personlighet finnes du ikke det minste oppblåst.
Ikke at jeg kjenner deg så godt altså, men du virker heller beskjeden hvis jeg kan
si det sånn, stille og drømmende med en flytende tilværelse jeg nesten misunner deg.
Selv er jeg så låst fast av virkeligheten og bena mine er fast plantet på jorda.
Du er fri til å sveve. Og hvor vil du sveve? Jeg spør meg selv det spørsmålet stadig,
hvor drar de tapte ballonger hen? Kjære ballong, vil du vite hva jeg tror? Jeg
mener, du får jo vite det uansett, men likevel… Jeg tror det er et rike, en annen verden
så og si, kun  befolket av ballonger og tapte sokker. Er ikke det en fin tanke, et
sånt sted der du aldri mer kan føle deg misforstått eller alene, men leve i et
slags harmonisk ballongfellesskap. Det høres ut som en drøm, noe litt uvirkelig
Narnia-aktig og de hadde sikkert tapte ballonger der og selv om C.S. Lewis ikke
nevnte det. Der tror jeg egentlig omtrent alt hadde vært mulig. Jeg tror du er litt
sånn du og, kjære ballong. Du vet, drømmende, fantasifull, åpen for andre
virkeligheter forbi all logikk og alt system. Jeg tror i det hele tatt vi er likere
enn vi aner. Det er en fin tanke det og.

Nå begynner det å gå mot kveld og jeg må snart sette deg fri, det vet jeg. Snart kler
himmelen seg inn i et stjerneteppe for å holde varmen og månen vil lyse over alt sammen
og så vil vi kanskje kunne finne stjernebilder hvis vi ser opp, finne Orions belte og
Karlsvogna som jeg alltid tenker på som Handlevogna siden det er det den minner meg
om. Kanskje du vil treffe på den sånn etterpå når du liksom svever av gårde der oppe
og så drar du til og med muligens på shoppingtur, stjernene har sikkert sin egen matbutikk
de og. Jeg vet dog ikke hva en ballong ville handlet, tror ikke de er så opptatt av materialistiske
ting og det er sikkert smart av dem sånn i den store sammenheng. Og jeg tror du er en
ballong med ekstra lite interesse for sånt, du virker så lite overfladisk, så jordnær
og sånn sett er det nesten ironisk at du snart bokstavelig talt vil være alt annet enn
jordnær. Og når jeg begynner å tenke sånn kjenner jeg at jeg ikke har lyst til å miste deg,
ikke i det hele tatt. Det vil føles så tomt etterpå, så ensomt, som et puslespill der en bit
vil mangle. Hvorfor må jeg sette deg fri, hvorfor må ting ta slutt, hvorfor er jeg ikke
sterk nok til å skrive dette brevet uten å få en tåre i øyekroken basert på det som
jeg vet vil komme? Og likevel vet jeg at det må skje, det riktige er at du svever oppover,
sikter mot stjernene, kanskje forbi dem, hva vet vel jeg, blir tatt av vinden og glir i
gjennom alt. Dessuten fortjener du et eventyr for du trenger ikke finne din indre, godt
gjemte realist, om noe trenger du å drømme enda mer. Og jeg må lære meg å gi slipp
på ting for nå er det bare snakk om en ballong og en annen gang kan det være en lyktestolpe
eller yndlingskosedyret mitt eller kanskje enda verre; en i familien. Dette er øvelse sånn
at jeg vil kunne overleve det om jeg må gi slipp på noe annet og øvelse gjør mester.

Likevel tror jeg nok jeg vil savne deg, kjære ballong, for det føles som om du har sluppet
løs en brønn inni meg og som om alt bare strømmer ut av meg nå, som om jeg har en
indre ballong fylt med tanker som du har stukket hull på. Og det er med andre ord mer
enn du som settes fri i kveld, tankene slippes fri de og. Det er litt magisk, er det ikke,
hele verden føles som om den rommer mer nå, kanskje fordi stjernene spretter frem på
himmelen, en etter en, fyller hele himmelhavet, skaper denne magiske natteatmosfæren
som bærer med seg alt, ingenting, gjør at jeg skjønner at dette er den rette kvelden til å slippe
ballonger fri. Hadde du hatt øyne nå og sett opp ville du nok blitt ganske overveldet
for det er utrolig flott og det er som om verden er stor nok til å romme flere verdener,
flere dimensjoner til og med, alt strekker seg så høyt og så langt og det er virkelig en
stor verden du vil få muligheten til å utforske nå snart. Og jeg håper det ikke vil være
for overveldende, kjære ballong. Jeg håper ikke du blir redd eller ensom eller føler deg
for liten for noe som er så alt for stort. Men blir du bekymret eller redd så husk at jeg er
med deg, ikke bokstavelig talt, men i alle fall metaforisk. Og du er i tankene mine hele
veien, når jeg slipper deg fri vil jeg følge deg med blikket mens du blir mindre og mindre
og til slutt er en liten prikk og til slutt er borte og da vil jeg følge med deg da og. Så på en
måte så mister vi hverandre ikke allikevel. Det er jo en fin trøst. Og nå ser jeg stjernene
er klare for å ta deg i mot, månen og, det er som om hele himmelen åpner seg og jeg
må skrive de siste ordene.

Kjære ballong, takk for alt du har gitt meg og lykke til når du drar. Jeg kommer ikke
til å glemme deg og håper du vil huske meg også og håper at du vil ha en trygg og
vidunderlig reise. Det er bare å hilse alle du treffer på reisen og si at jeg elsker dem,
stjernene, feene, de tapte sokker og ballonger utenom deg. Alt sammen egentlig.
Og igjen; takk!

Vennlig hilsen Karoline
***
Brevet over er skrevet til en ballong og passer inn i dette innlegget siden det på mange måter er et brev om en reise og jeg personlig skal ut på en liten reise til Røros, jeg drar i morgen og kommer hjem lørdag kveld. Derfor er jeg egentlig som ballongen i brevet mitt, vi slippes fri, den fra brevskriverens hender, jeg fra virkeligheten, selv om det altså for min del er høyst midlertidig. Og jeg tror det kan bli ganske interessant egentlig, dessuten kommer det alltids godt med når man får to dager fri fra jobb 😉

For øvrig er livet fint og jeg har lest ferdig mangaboka jeg nevnte for litt siden, den som het "Solanin". Skulle det være av interesse finner dere en anmeldelse av den i innlegget før dette og jeg kan med en gang si at det var en utrolig herlig bok. Og i det hele tatt viser veldig mye av det jeg leser for tiden seg å være herlig og nå har jeg attpåtil lånt nye bøker fra biblioteket og det er jo også ganske toppers. Jeg flyter på en såpeboble av litteratur og tankespill, musikalmusikk jeg lytter til og å nyte øyeblikksmagi. Og igjen, livet er fint, det er rett og slett det!

Men nå skal jeg avslutte dette blogginnlegget og så skal jeg blogge igjen på søndag og så får dere alle ha det utmerket i mellomtiden <3

5 kommentarer
    1. Å ja, jeg har egentlig alltid vært litt småredd for ballonger eller rettere sagt for at de skulle sprekke siden jeg hater høye lyder, men samtidig har ballonger alltid fascinert meg og jeg blir bare mer og mer glad i de 🙂 Og takk for kommentar!

    2. SV: nei nei nei Det er ikke teit! Spesielt siden jeg elsker bloggen din å skriveriene dine O: Men nå har jeg klart å kreste ut av meg TO blogginnlegg på under en uke, så da kommer jeg ok omsider i gang med kommenteringen igjen og 8D
      Ooog Tusen Takk!! 😀
      Nydelig ide! Å sende et brev med en ballong! Det burde vært et rituale et hvert barn burde gjort før de blir tenåringer å blir mer opptatt av sminke og gutter og sånn. Over skyene fins det nok en ballongverden!!
      Hva skal du i røros da forresten?!

    3. Fint at det ikke var teit og hyggelig at du liker bloggen min, jeg liker din også 😉
      Jeg sendte egentlig ikke noe brev med noen ballong in real life, jeg bre tenkte meg hva jeg ville fylt det brevet med om jeg hadde gjort det, men du skal ikke se bort i fra at jeg sender ballongbrev også, det høres sånn poetisk ut i mine ører og. Og hva jeg skulle i Røros var å dra på et sånt marked der, noe som bydde på interessante opplevelser på en måte =0)
      Og takk for kommentarer!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg