Bibliophilia og tankevev =0)

Soundtrack: Bride's Lament (The Drowzy Chaperone)

Noen ganger tenker jeg over hvor forskjellige bøker er og hvordan forskjellige bøker egentlig har en personlighet i seg selv. Vi har noen bøker som er ganske beskjedne med forsider preget av minimalisme og en aura av stillhet omkring seg, bøker som er rolige og forsiktige og nærmest stråler av uskyldighet. Vi har bøker som formelig roper etter oppmerksomhet, som har forholdsvis pompøse titler, masse farger eller har forfatternavnet i digre bokstaver, bøker som roper etter oppmerksomhet i så stor grad at man kan begynne å lure på om de egentlig er veldig usikre på seg selv. Vi har bøker som virker veldig sofistikerte med titler som i seg selv kunne blitt (og sikkert blir) gransket opp og ned i mente av litteraturstudenter og forskere og så har vi bøker som man tror er overfladiske, men som viser seg å være akkurat det omvendte. Og så har vi bøker man elsker og det har jeg skrevet om.

Jeg har gjort andre ting også. Skrevet sanger, lest, tenkt med glede på Pokemon-spillet jeg har bestemt meg for å kjøpe i morgen, smilt over at det straks er ferie og fått en genial ide til teaterstykke jeg skal prøve å skrive i april til Script Frenzy som jeg tror kan bli veldig kult siden det for eksempel skal oppstå en homofil kjærlighet mellom den avdøde Djevelens barnebarn Damian Evil og den vel så døde Gud sitt barnebarn Gabriel Od (håper navnegenialiteten er åpenbar for alle lesere) og det ellers skal dreie seg om tidløse temaer som eventyr, det gode og det onde og masse mer. Og selvsagt fikk jeg denne ideen da jeg var på jobb for det virker som om jeg er i det mest kreative hjørnet når jeg er på jobb og ikke egentlig kan sitte og tegne eller skrive eller liknende. Typisk!  Men jeg gleder meg altså til april selv om Script Frenzy sikkert vil gå like til helvete som hver gang jeg har forsøkt det før, men det er da lov å prøve og jeg elsker tanken på et teaterstykke (eller en film) med et slikt tema.

Men så har jeg også skrevet en novelle og den tenkte jeg å poste her selv om jeg egentlig ikke har redigert noe særlig og det godt kan tenkes at det er litt skrivefeil siden evnene mine til gramatikk ikke funker like godt om kvelden. Dog syns jeg den var litt interessant og jeg tenkte å dele den med dere her nå. Forøvrig er det bare å glede seg for på søndag skal jeg begynne å skrive årets påskekrim (som jeg ikke vet hvordan skal bli enda, men som jeg skal skrive likevel siden det er en av mine nyere tradisjoner) og den vil sannsynligvis være å finne her onsdag eller torsdag i neste uke hvis alt går etter planen så det er bare å følge med. Men nå skal jeg poste novellen min, en novelle som altså handler om en av de bøkene man elsker. God fornøyelse!

Bibliophilia

Det skjer en gang i blant at hun skriver. Da vet hun ikke hvorfor hun gjør det, men så gjør hun det likevel og hun tenker at det er slik det er å elske. Noe man gjør uten og egentlig å trenge å vite hvorfor.

Hun elsker. Elsker skyggene i taket om kveldene og hvordan hun kan se opp på himmelen og finne en banan der mellom stjernene. Elsker støvet som har samlet seg mellom linjene i yndlingsboka hennes, den eldgamle som tydeligvis aldri er utlånt fra biblioteket, noe som gjør at hun alltid finner den når hun går innom og det gjør hun stadig. Hun låner ikke noe, bare går frem til denne yndlingsboka, tar den forsiktig ut av hylla og åpner opp på en tilfeldig side, setter seg rett ned på gulvet og vet at hun likevel ikke er i veien for noen for dette er bibliotekets desidert stilleste sted, det er her man er virkelig alene og man nærmest finner lyden av sin egen pust særdeles støyende. Og det er her hun sitter og lar fingeren gli over gamle sider som virker eldre enn evigheten og mye mer fornuftig. Hun leser, men ikke med øynene, hun lar fingrene lese. Ikke er hun i ferd med å bli blind og ikke kan hun blindetegn, men bare ved å la fingrene 'lese' kan hun lett konkludere med hva slags penn boka er skrevet med (fjærpenn, man kan kjenne det på strøkene), bokas alder (støvet og hvordan hun kan kjenne kalligrafien alt er formidlet med forteller henne at boka nok er en god del år gammel) og i tillegg har sidene den gamle rue konsistensen som bare godt voksne bøker har. Og det er dette hun elsker. Hun har aldri lest ett ord i yndlingsboka si, bare kjent den og bare ved hjelp av det fornemmet kan en vel si, følt at denne boka handler om noe mystisk, vakker, ja kanskje noe magisk. Og når hun tar en finger med støv på opp mot ansiktet og så lar støvet falle fra fingeren sin lik sand mellom to hender hører hun noe hviske ordet 'kjærlighet' og da spiller det ingen rolle at ingen andre hører det. Hun vet det og hun gjemmer på det som en hemmelighet.  

Hver dag går hun og lytter til den gamle boka som med sine rue sider og støvansamlinger mellom linjene forteller henne om kjærlighet. Da føler hun at hun lever i flere tider samtidig, litt som om hun har et ben i 2010 og et annet i 1969 eller 1920 eller 1814 eller hvilken som helst annen tid hun der og da føler seg hjemme i. For det forandrer seg stadig. Noen dager er det som om hun mentalt sett er en skuespillerinne på Broadway i 1927, kledd i sofistikerte gevanter og med en sangstemme som får menn til å utbryte 'wow' og kvinner til å se på henne med dyp misunnelse pakket inn i drepende blikk. Andre ganger er hun i tankene en bohem i New York, kanskje en litt nevrotisk Woody Allen-type i kvinneform som har briller og langt ustelt hår og drikker rødvin mens hun lider for kunsten, kunsten som i dette tilfellet nok er poesi eller usedvanlig vemodige sanger. Og hver dag tar tankene hennes med til en ny tid i historien, kvinnefront, Vietnam-krigen, en spion i Tyskland under andre verdenskrig, hva som helst. Og selvsagt er det bare fantasier, men de føles så levende. Når hun sitter der er det som om alle bøkene omkring henne puster ut historiene sine, fortellingene de bærer på og så puster hun dem inn og da blir de også en del av henne. Og noen ganger er det så mye lyd omkring henne at hun nesten får vondt i hodet og da lukker hun yndlingsboka si hardt for da stilner alle bøkene som om de skjønner at hun mener alvor. Så, når stillheten er total, åpner hun forsiktig opp yndlingsboka si på ny og lar igjen fingrene gli over lange og kortere linjer og så eksisterer det igjen en hviskende stemme i rommet, men bare en og den tar henne med inn i historien. Og når hun omsider må legge fra seg boka er det som å våkne fra en vakker drøm og det tar henne alltid litt tid og vende tilbake til virkeligheten. Men hun er alltid virkelig tilbake etter en stund. 

I det siste har boka tatt større plass i tankene hennes. Når hun sitter på t-banen til jobb ser hun ut av vinduet og tror plutselig hun ser boka, men så er det bare et synsbedrag. Når hun er på jobb hører hun av og til boka hviske 'kom' og ser forvirret opp, men det er ingen som hvisker omkring henne. Når hun sitter og ser på tv drømmer hun seg bort og tenker på hvordan ingenting hun ser på film eller tv noen gang klarer å vekke fantasien hennes på samme måte som yndlingsboka si på biblioteket og hun tenker at det må bety at den virkelig er det som gir henne kjærlighet i livet. Og så føler hun seg oftere ensom for hun vil så gjerne at livet hennes skal handle om noe mer enn å dra fingeren over støv i en bok og deretter kjenne historie kile henne på kinnet. Det føles så meningsløst i lengden og hun føler sterkere og sterkere at hun trenger noe nytt. Derfor tar hun en beslutning. Den er spontan for hun tar ganske sjelden noen beslutninger i det hele tatt og derfor føler hun at det kreves litt ekstra spontanitet når hun en sjelden gang gjør det, men den er oppriktig passende og litt skummel. Neste gang hun er innom biblioteket skal hun ikke bare lese yndlingsboka med fingrene, hun skal også lese den med blikket slik hun gjør med alle andre bøker. For kanskje det er det den ønsker og kanskje det også er det hun kan gi den. Det er en dristig plan og hun vet ikke helt om hun kan det, men hun skal nå en gang prøve.  

Natten før dette skal skje ligger hun oppe til langt på natt og tenker. Skyggene i taket føles lengre enn de pleier, stillheten er tyngre, tankene krangler med hverandre om hvem som skal dominere i hjernen hennes og hun tror kanskje hodet hennes er i ferd med å eksplodere. For hva bærer setningene på, hva bærer de med seg? Så langt har boka tatt henne litt hit og dit og ikke landet i en spesiell verden og når hun leser boka vil alt være så fastsatt og måneder med tankespinn vil være forbi. Dette skremmer henne, mangelen på muligheter, at en dør vil åpnes og en annen lukkes igjen, at hun vil vite ting sikkert. Og hun klarer ikke la være å bekymre seg for at boka vil fortelle en historie hun ikke vil høre egentlig, ting har en slik tendens til å skuffe henne. Hun er tanker og bare tanker og stjernene virker tomme denne kvelden, litt som om bekymringene snur dem på hodet og tømmer ut alt lyset i dem. Kanskje det er det livet egentlig handler om. Alt man mister når man får noe nytt, hvordan all ny kunnskap også betyr tap av uskyld? Hun undrer seg og alle undringene er møll og det i seg selv er ille nok for vanligvis er de sommerfugler og oppriktig inspirerende å betrakte der de flyr omkring. Og hun klarer ikke å sette like stor pris på møll selv om de egentlig fortjener det, de kan ikke noe for at de er kledd i kveldens mørke skumringstoner og ikke fargenes fragmenterte spill. Og alle disse tankene som bare vokser seg større og større og lille, skjøre henne som passer på dem og spør seg selv om hun vil takle å vite og konkluderer med at hun nok kanskje gjør det. 

Og nettopp derfor befinner hun seg på biblioteket neste dag og det er den vanlige tiden, skjønt den føles alt annet enn vanlig. Vanligvis er tiden på biblioteket som en slags stille elv som flyter saktere enn annen tid og gjør at tiden føles som den er fylt med mer innhold i løpet av kort tid enn ellers. Da er tiden også litt som en skilpadde som går taktfast fremover i langsomt, men behagelig tempo, da er tiden en vals og nå er den en disko og da er det bortimot umulig å holde oversikt. Sekundene virrer frem og tilbake, bumper borti hverandre, alt er et evig kaos og hun hører hjertet sitt banke opp til heftige tangorytmer innunder brystet sitt da hun går bort til den sedvanlige lille plassen sin på biblioteket, tar ut boka hun så langt har elsket og setter seg ned. Og nå føler hun det som om hun er på date med noen hun bare har pratet med tidligere for det er litt samme scenarioet her. Før har det bare vært hennes tanker og inntrykk som har skapt hele opplevelsen, nå er det boka selv som vil fastsette henne i en tid og hun har ingen rådighet over hvilken. Men likevel sitter hun her nå, spent og nysgjerrig og redd og åpner boka på en tilfeldig side før hun som så mange ganger før lar fingeren gli over ordene før den til slutt stopper ved en setning. Hun ser ned og leser høyt setningen fingeren har stoppet ved og så ler hun plutselig høyt, smiler blidt etterpå og lukker boka med et smell før hun reiser seg og tar boka med seg for å låne den. Det var tydeligvis ingenting å bekymre seg for. 

Fem minutter senere ligger det en bok i en hvit plastpose og på den boka står det blant annet en setning som går som følger; 'dette er en historie om bibliophilia'…

2 kommentarer
    1. Jeg har halvveis litt planer om et personlig script frenzy i påskeferien, i og med at april blir hektisk nok som det er. Får se hvor alvorlige de ender opp med å bli.
      Fin novelle :3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg