Om å være tiltaksløs og oppriktig ønske at man var svensk

Jeg er helt ekstremt tiltaksløs for øyeblikket og det irriterer meg. ENDELIG(!!!) er det ferie og frihet og jeg kan skrive på musikalprosjekter eller skrive påskekrim eller planlegge teaterstykket jeg liksom skal få skrevet i april. Eller så kan jeg gå gjennom bøkene på roterommet som var broren min sitt rom og nå fungerer mer som et kott der rotet samler seg opp eller rydde eller se film og tv-serier jeg har lånt av onkelen min. Eller så kan jeg lese eller spille Pokemon SoulSilver som jeg skaffa meg på fredag og i stedet sitter jeg og gjør ikke noe og jeg legger til og med en viss innsats i det og gjøre ikke noe via å bable høl i huet på moren min eller prøve å lokke frem kattene vi er kattevakt for fra forrige torsdag og to uker frem og som gjemmer seg til stadighet under senger og sofaer og som bare blir mer sky av at jeg prøver å få deres oppmerksomhet via små sanger med egenoppfunnet tekst og tilfeldige melodier, noe som for så vidt ikke er så rart siden jeg dessverre ikke kan synge. Og jeg har gledet meg skikkelig. Jeg har tenkt at når det endelig blir påskeferie kan jeg få gjort alle de tingene jeg ikke føler det er nok timer til å gjøre ellers, men nå føles det vanskelig å få gjort noe fornuftig i det hele tatt og jeg klarer ikke slappe av ordentlig heller. For eksempel setter jeg meg og finner frem Spotify og tenker at jeg nå skal lytte til musikk med glede og iver, men så er det slik at jeg hører på en artist eller en musikal og så ser related artists og lytter til noe annet og så går fra det ene til det andre frem til Spotify klikker og jeg må starte den samme prosessen på nytt og det hele er en ond sirkel og jeg trenger et liv. Og jeg har det egentlig veldig fint, jeg bare blir litt sprø akkurat for øyeblikket og føler for å lufte frustrasjoner og jeg vet ikke hva og det er forøvrig bare å overse dette innlegget for jeg tror ikke det vil være et snev av meningsfullhet å spore, men så føler jeg heller ikke for å være meningsfull…

Og jeg har kommet frem til at jeg egentlig mentalt sett hører hjemme i Gøteborg for jeg var der i helgen en liten tur og jeg føler meg så hjemme der. Ikke bare er jeg ganske godt kjent siden jeg har vært der en hel masse, men musikalelsekeren i meg føler for eksempel en gryende misunnelse overfor svensker. På Göteborgsoperan setter de nemlig for tiden opp "Last 5 years" som er en musikal jeg elsker til tross for at jeg med den, som med en hel masse andre musikaler, bare har hørt den på cd. I Sverige KAN de altså se den musikalen og tidligere har de satt opp "Rent" i Sverige, "Avenue Q" (har jeg lest i alle fall) og en hel masse musikaler som er kjente nok hvis man bare er litt musikalinteressert, men som IKKE er satt opp i Norge enda og det irriterer meg å være norsk når jeg tenker på hvor langt etter vi ligger. Jo da, det har bedret seg. I år skal hele to teatre sette opp den ikke-så-kjente musikalen "Spring Awakening" (den ene av de oppsetningene har jo jeg til og med sett og den andre har jeg sykt lyst til å få sett selv om den skal settes opp i Trondheim). Og til høsten settes den enda mer ukjente musikalen "Next to normal" opp på Det Norske Teater, mens Stephen Sondheims "Company" for tiden settes opp i Bergen. Så det bedrer seg jo, men i alt for lang tid har norske teatre satset på det tryggeste musikalmessig sett. For eksempel har vi "Les Miserables"! Som musikal er jo det en gullgruve for teatre, den er kjent både for musikalfans og de som i utgangspunktet ikke er så into musikaler, den har en oppriktig fascinerende historie og setting og den har flott musikk og med tanke på alt dette så er det nok en musikal som vil fylle salene. Så, på den andre siden, har vi "Spring Awakening" (som er det beste eksempelet jeg kom på nå). Her snakker vi om en virkelig fin musikk med musikk som til tider er såpass rocka at den kan appellere hos selv den mest musikalskeptiske og som tar ungdom mer på alvor enn få ting annet. Men den er mindre kjent hos folk flest og hvis man skal begynne å beskrive den så er det vanskelig å fortelle om den på en måte som vil vekke nevnemessig med engasjement. Og i mine øyne er den likevel en bedre musikal enn "Les Miserables", nettopp fordi den er så utrolig lett å kjenne seg igjen i. Alle har vært ungdom en gang og derfor kan man se seg selv i usikkerheten til de forskjellige karakterene og musikken har så enormt med driv at man er helt med. Men den er mindre kjent og tatt i betraktning at de aller fleste ikke er så opptatt av musikaler så er det nok skummelt for teatrene og satse på noe mer ukjent. Samtidig så øker respekten min for et teater hver gang de gjør nettopp dette for jeg føler at det viser at de bryr seg om folk som meg som elsker musikaler og som for eksempel er mye mer glad i Jason Robert Brown enn Andrew Lloyd Webber og derfor håper jeg at teatrene i Norge tør å gjøre som svenskene og satse på mer ukjent og nytt etter hvert som tiden går for jeg har aldri egentlig fått inntrykk av at svenskene generelt sett er mer glad i musikaler enn nordmenn, men de tør tydeligvis å satse og det syns jeg er veldig inspirerende. Og nå er målet mitt å vinne massevis i Lotto sånn at jeg bare kan dra av gårde til Gøteborg for å se "Last 5 years" i svensk utgave. Det er jo alltids lov å drømme 😉
***
Det som er fint da, det er at det bare er tirsdag, kan hende jeg får mer tiltakslyst i morgen og plutselig får ånden over meg og skriver den påskekrimmen jeg har mål om å få skrevet snart eller gjør ferdig de sangene jeg må få skrevet til et annet prosjekt jeg holder på med. Man kan aldri vite hva skjebnen bringer tross alt. Og nå skal jeg avslutte dette muligens totalt uinteressante innlegget som sikkert interesserer folk midt i ryggen og lage meg en kopp solbærtoddy og så vil alt ordne seg… Livet er jo egentlig finfint! =D

5 kommentarer
    1. Kjenner igjen tiltaksløsheten. Ser mye Dexter, men det er igrunn dét og.
      Svensker, ja. De får alltid det som nordmenna ikke får, jf. artister og band, for eksempel…

    2. Det er ikke bare meg, skjønner jeg og svenskene er heldige, Liseberg for eksempel: ti tusen millioner ganger bedre enn Tusenfryd, men så er Tusenfryd skapt for enten barn eller tøffinger (hvis man er over tjue og pyse synker mulighetene en hel del).
      Men takk for kommentar 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg