om tur og drømmer, men mest av alt om “Jeg er et ubeskrivelig ondt geni og jeg vil bli elevrådsleder” =D

Jeg har vært flink i dag og gått tur til Liastua som er et sted i skogen ikke så langt unna der de selger kakao og kvikk lunsj og man kan sitte på noen fine bord av tre og se ut gjennom vinduet på skog og sol og slike ting før man går tilbake. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke går dit oftere for det er koselig og ikke minst inspirerende siden jeg helt plutselig fikk en ide til konsept jeg kan skrive på mens jeg gikk og nå har over ti karakterer fremtenkt inne i hodet mitt som jeg gjerne vil tegne og i det hele tatt bli meget godt kjent med, deriblant en katt ved navn "Master of the universe" som kalles "Motu" for enkelhets skyld. Jeg elsker inspirasjon 🙂

Og så drømte jeg i natt at det var solfylt dag og at en jeg kjenner på noe jobbgreier som i virkeligheten er voksen og har blondt hår ringte på døren i form av en liten syvåring med brunt hår i musefletter, fregner på nesa og en manglende fortann og jeg likevel visste at det egentlig var denne personen fra arbeidsmiljøet og så gikk vi to en tur sammen og bablet i vei om ting og tang. Så fant hun ut at hun måtte ta t-banen til Valle Hovin og da var t-banestasjonen plutselig blitt som en gedigen labyrint av ganger og korridorer før vi omsider kom ut og fant ut at vi måtte ta en spesiell t-bane for å komme til andre siden av t-banestasjonen. Denne t-banen gikk vi inn i og det viste seg at det egentlig var en slags berg-og-dalbane (noe jeg hverken i virkeligheten eller i drømmer egentlig tør) og den kjørte opp en laaang og veldig skrå bakke før den gjorde det samme nedover og så kunne vi gå av og da sa vi "ha det" til hverandre og så gikk hun på t-banen mens jeg sto igjen. Deretter bestemte jeg meg for å bare gå over skinnene for å komme til andre siden for det valgte mange andre også og da måtte jeg gå til siden mange ganger siden t-baner og andre kjøretøy stadig dukket opp og mens jeg gikk over så jeg Maria Bonnevie av alle personer som gikk omkring i en lang kjole og leste replikker og senere så jeg en del andre kjendiser som sang for seg selv med høretelefoner på og slik og så var jeg til slutt framme på andre siden og kom på at jeg egentlig var på feil side for ellers dro jeg mot sentrum og så våknet jeg. Og jeg har hatt masse veldig rare drømmer i det siste, bare for noen dager siden drømte jeg at jeg smittet Kristin Chenoweth med en betennelse i øret som i hennes tilfelle var kronisk og to dager etter det drømte jeg at jeg hadde fått to ekstra hender og at man ikke kunne kutte de av siden det ville skade eplene. Og jeg håper det fortsetter for rare drømmer er veldig moro 😉

Men jeg skulle jo egentlig snakke om hverken skrivekonseptideer eller drømmer, men boka "Jeg er et ubeskrivelig ondt geni og jeg vil bli elevrådsleder", en bok jeg dessverre allerede har lest ut og som jeg her og nå skal anmelde (og som jeg en dag MÅ eie og sette på en æreshylle som jeg videre burde ha rød løper til, men alt til sin tid):

Jeg er et ubeskrivelig ondt geni og jeg vil bli elevrådsleder av Josh Lieb


(Jeg fant ikke noe stort nok bilde av den norske versjonen av boka og bruker derfor et bilde av den engelske versjonen og det bildet fant jeg her: http://winfieldya.files.wordpress.com/2010/03/iamageniusofunspeakableevil.jpg.)

Er det ikke irriterende når en bok er herlig, genial og perfekt hele veien og så ender slutten opp med å være brå og stinke lang vei av "happy rørende ending på Extreme Home Makeover"? Jeg elsket de første 321 sidene av denne boka, men jeg oppriktig misliker de siste seks sidene. Heldigvis har jeg funnet en løsning og det er at NÅR jeg bestiller denne boka på Amazon (og det vil jeg nok gjøre til slutt siden jeg i hovedsak elsker denne boka dypt og inderlig) og så leser den igjen og igjen og igjen til jeg kan teksten utenat så skal jeg late som om boka slutter før kapittel 43. For alt annet ved denne boka er så episk, så vidunderlig og så underholdende skrevet at jeg vil bøye meg i støvet og gjerne polere støvlene til Josh Lieb som er forfatteren av "Jeg er et ubeskrivelig ondt geni og jeg vil bli elevrådsleder" (en bok jeg heretter vil omtale som "JEEUOGOJVBE" siden "Jeg er et ubeskrivelig ondt geni og jeg vil bli elevrådsleder" i lengden blir veldig slitsomt å skrive mange ganger). Så denne boka er seks sider unna perfeksjon, selv om den egentlig ikke kunne ha blitt fullstendig perfeksjon uansett. Det ville nemlig ha innebåret at denne boka aldri sluttet.

Anyway, dette er historien om den småfeite Oliver Watson som er den dummeste gutten i syvende klasse. Det er i alle fall det folk tror. I virkeligheten er Oliver akkurat det boktittelen sier, nemlig et ubeskrivelig ondt geni og han er også verdens tredje rikeste. Og her snakker vi ondt geni av kaliberet egen undergrunnsleir under huset sitt, knapper installert ved drikkefontenen som bare Oliver vet om og som gjør at han får ingefærøl eller sjokolademelk i stedet for vann, slike ting. Men på grunn av noen svært dyptsittende "daddy issues" så utvikler Oliver et ønske om å bli elevrådsleder og finner ut at det å få elever til å stemme på seg kan være mye, mye vanskeligere enn å styrte utenlandske diktatorer…

Teknisk sett er dette en bok for tolv-trettenåringer, men den passer for mye eldre folk også, ikke minst fordi den har en hel del popkulturelle referanser som ikke tolvåringer helt vil ta. Her snakker vi henvisninger til Archie, til musikere ved navn Captain Beefheart som jeg aldri har hørt om og en rekke annet. Men så har også forfatteren Josh Lieb skrevet for "The Simpsons" og "The daily show with Jon Stewart" og hvor mange andre bøker har kommentar av Jon Stewart på forsiden av den engelske versjonen der det står "If War & Peace had a baby with The Breakfast Club and then left the baby to be raised by wolfes, this would be the result. I loved it!"? Med andre ord er det ikke en hvilken som helst ungdomsbok uansett. Men genial er den uansett hvordan man vrir og vender på det.

For det første ELSKER jeg skrivestilen og tenkte å poste et utdrag som eksemplifiserer det brilliante ved den til fulle:

"Sannheten er at den dagen jeg entrer tronen – og ja, jeg kommer til å entre tronen – så vil ikke livet bli så mye dårligere enn det er nå. På noen områder vil det sannsynligvis bli bedre. Jeg kommer for eksempel til å forby sangen "Jingle Bell Rock", som alle forskere er enige i at er den verste sangen som noen gang er lagd. Straffen for alle som blir tatt for å spille den, vil blant annet være og lytte til "Jingle Bell Rock" gang på gang. Med denne ene loven kommer jeg til å forbedre julen med to hundre prosent."

eller 

"'Hva er ondskap?' spør du.
Til det svarer jeg 'Hvem er du? Friedrich Nietzsche?'
Til det sier du 'Øh… hæ? Jeg ikke skjønne.'
Deretter plasserer jeg deg inn i buret ditt igjen.

Jeg innrømmer glatt at jeg er ond. Jeg innrømmer det i hvert fall glatt når jeg er alene og ingen kan høre meg. Det betyr ikke at jeg torturerer kattunger eller pønsker på masseutryddelser av hele kontinenter med folk. Det er sinnssykdom, ikke ondskap. Og sinnssykdom er bare det vi kaller idioti som er helt ute å kjøre. 

Jeg er ond fordi jeg ikke egentlig bryr meg om hva som skjer med denne jorda. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer med meg. Jeg har ikke noen særlig respekt for denne jorda eller de tobeinte skadedyra den er invadert av.

Jeg har en mistanke om at det er flere mennesker som er onde enn de som innrømmer det. De kan bare ikke noe for det." 

Og jeg kunne egentlig sitert hele boka, men skal la det være siden det hadde blitt veldig langt. Men poenget er i hvert fall klart, denne boka ER morsom, basta bom. Og jeg elsker hvordan Oliver forteller historien sin, ikke minst fordi han er en sånn forteller man ikke helt kan stole på og en virkelig genial og ondsinnet person som man allikevel på et eller annet vis heier på. Jeg likte ham virkelig til tross for at han ikke akkurat er særlig sympatisk i hvert fall og jeg er som sagt veldig glad i hvordan denne boka ble skrevet. Josh Lieb, jeg kan godt tørke bokhyllene dine og…

Videre så har "JEEUOGOJVBE" en hel del elementer jeg syns er veldig herlige i historier. Og jeg nevner i fleng:

Vakker tittel – Check
Fotnoter og artige illustrasjoner – Check
Interessant tema – Check
Onde genier – Check
Masse humor – Check

Med andre ord, "JEEUOGOJVBE" har alt man skulle ønske seg og det er derfor jeg har lyst til å eie den en gang og anbefaler den på det sterkeste. Terningkast er 6 (6- hvis man regner med kapittel 43, ren sekser hvis man later som om boka sluttet etter kapittel 42) og jeg håper alle kjøper seg denne boka så raskt de kan. Men nå skal jeg gå bort fra blogging og spise middag straks og så skal jeg kanskje skrive ut et bilde av Josh Lieb og henge det på døra til rommet mitt og si gi det komplimenter. For nå er jeg megafan av Josh Lieb kun basert på denne boka og skal avslutte dette kvasi-interessante innlegget med et bilde av ham.


(Jeg syns det er litt søtt hvor lite søt han er, det er litt som han ene værmelderen på Nrk 1 før som var sinnssykt karismatisk siden han var like karismaløs som en brødskive med gulost. Bildet av Josh Lieb er forøvrig funnet her: http://nymag.com/images/2/daily/entertainment/08/03/13_josh_lgl.jpg og viser en mann som må være guddommelig eller noe sånt siden han har skrevet en så genial bok som "JEEUOGOJVBE" eller "I am a genius of unspeakable evil and I want to be your class president" som boka heter på engelsk. <3)

7 kommentarer

Siste innlegg