Om virkeligheten…

Jeg tror ikke jeg er skapt for virkeligheten. Jeg smiler hele tida, er lykkelig, blir megahappy over småting som fine musikalgreier jeg finner på nettet, litteratur og lyktestolper og har det kjempefint, men samtidig så er det som en flukt på en måte. For når jeg tenker på livet med et litt mer dypsindig blikk så slår det meg liksom hvor meningsløst det hele er. Man våkner, drar på jobb, drar hjem, får timene til å gå på ett eller annet vis og så er det på'n igjen neste dag og så tar jeg meg i å tenke "er dette livet mitt?" og vet at svaret er "ja" og at det er sånn for alle, det er dette som det å bli voksen innebærer. Og jeg lengter tilbake til da jeg for noen år tilbake levde i den tro at jeg kunne bli hva jeg ville og gjerne masse på samme tid. Forfatter, illustratør, bibliotekar, musikalskaper og uendelig mye mer. Før så jeg bare muligheter, nå ser jeg flere og flere begrensninger og jeg vet det er en god ting for det viser at jeg er i ferd med å bli mer realistisk, men jeg liker det ikke likevel. Det er rett og slett ikke noe moro når den lille undertrykte realistiske siden av meg stadig oftere stikker hodet frem og prøver å få et ord med i saken. Og det gjelder ikke bare sånne ting. Det gjelder hvordan fornuften i går gjorde at jeg endte opp med å trene selv om det frista uendelig mye mer å sitte på nettet og andre ting og i tillegg så blir jeg jo faktisk litt stolt av det, stolt av å gjøre det mest modne i en situasjon og det er skummelt.

Og jeg er på en merkelig måte redd for utvikling for jeg vil ikke miste meg selv og jeg tenker at om jeg blir mer organisert eller tenker mer realistisk på ting så vil jeg kanskje ikke klare å være meg selv for hvem er egentlig "selvet". Jeg er ikke den samme personen som jeg var for et år siden lenger. Tilsynelatende er jeg det kanskje, men under overflaten er jeg en helt annen person nå. Og er jeg fortsatt Karoline om jeg blir mer fornuftig, mer ryddig, mer reflektert og mer realistisk eller er det sånn at den barnslige, ulogiske og rotete Karoline er den som er meg og at jeg derfor ikke kan forbedre meg på noen av de punktene? I følge en venninne lever jeg ikke i virkeligheten, men sannheten er at jeg lever mer og mer i virkeligheten for hver dag som går for nå ser jeg på det nærmest som en flukt når jeg leser eller spiller nintendo eller ser på film, at jeg bare skyver bekymringer til side, rømmer inn i en annen verden og unngår alle tankene om ting jeg må rydde opp i, tankene på at jeg må bli mer selvstendig, tankene om at jeg vil få masse problemer når jeg ikke kan gjemme meg lenger. For jeg er 24 år, bor fortsatt hjemme, kan ikke lage annen mat enn boksmat og frossenpizza, har egentlig ganske lite ansvar og når jeg flytter for meg selv vil alt skremme vettet av meg. Regninger, lage middag hver dag selv, vaske tøy, ta oppvask, det er så mange ting som følger med og jeg er håpløs og det fortrenger jeg. Jeg setter meg og spiller nintendo eller leser og unngår å bekymre meg for en stund og så tenker jeg på bekymringene igjen og forter meg å finne frem et blad å lese i, alt for å slippe og møte alvoret for det skremmer meg. Jeg trenger å finne et Narnia i et klesskap eller et Fantasia i en bok for i en magisk verden hadde jeg følt meg mye mer hjemme. I virkeligheten kommer jeg derimot til kort…

Og jeg vet at jeg er i ferd med å våkne, sakte, men sikkert så ser jeg ting mer og mer som de er og det er kanskje derfor jeg begynner å skifte litt syn på dette med skrivingen også. For der jeg før hadde veldig store ambisjoner så er det litt annerledes nå. Jo da, jeg har veldig lyst til å bli forfatter en dag, men det er ikke like viktig som det var og bare tanken på en deadline eller å måtte prestere, tanken på å måtte skrive selv når inspirasjonen ikke er der skremmer meg og jeg liker at skrivingen er så lystbetont som mulig. For tiden føles bare tanken på å skrive en bok fjern og umulig, men å skrive koselige post-it lapper og feste dem på lyktestolper eller å skrive små stream-of-conscious tekster uten mål og mening gleder meg og om jeg aldri blir forfatter så vil det være litt synd, men ikke noen stor tragedie for jeg skriver for å ha det gøy. Og jeg vil heller at det skal være en nytelse når jeg dikter frem bilder med ord enn at det skal være noe der det må være bra og ordentlig og jeg føler bare et mer avslappet forhold til det og jeg vet ikke om det er en god ting eller en dårlig ting, men det er en utvikling uansett. For jeg er ikke en person som greier å skrive hver dag, jeg er ikke hun som alltid fikk fantastiske karakterer i norsk eller hun som føler at å skrive er like viktig som å puste. Men jeg er hun som kanskje har perioder der hun ikke skriver så mye, men alltid kommer tilbake til det, hun som klarer Nanowrimo, som elsker ord og som vet at skrivingen alltid vil være en viktig del av livet mitt. Og kanskje det rett og slett er nok for meg for tiden…

Og jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, vet ikke om jeg sier noe intelligent her heller, men jeg føler at jeg som regel aldri viser min mer sårbare, tenksomme side og det er meg det også. Jeg merker i det hele tatt at jeg har tatt feil i mange år for jeg har alltid tenkt at jeg kjenner meg selv veldig godt, men egentlig så kjenner jeg meg selv mindre og mindre for hver dag som går. Man har så mange sider og jeg tror egentlig jeg bare viser den drømmende, positive siden ved meg vanligvis og det er vel og bra, men det er ikke bare det som er meg. Og jeg håper ikke jeg virker veldig overfladisk mesteparten av tida siden jeg babler i vei om musikaler og bøker og liknende, men det er så mye lettere å skrive om sånt. Nå når jeg skriver dette innlegget og føler meg mer reflektert og tenksom så leter jeg mer etter de rette ordene og så har jeg følelsen av at jeg er for klagende og teit og i det hele tatt. Men jeg bare tenker og så prøver jeg å sette ord på det og så blir det som det blir.

Uansett så er jeg likevel lykkelig når alt kommer til alt, jeg bare funderer litt og jeg tror at alt vil ordne seg. Og i neste uke skal jeg jaggu prøve å nyte hverdagens kjedsommelige momenter mer og det vil jeg bare vinne på i lengden. Og forøvrig ønsker jeg alle lesere en fortsatt fin dag uansett hva =0)

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg