om bøker og om litterære karakterer og i det hele tatt en god del tankespill

Jeg har et så rart humør for tida for det glir så lett fra glede til bekymring og så tilbake til glede igjen og hele veien er det også alle disse tankene for de tar aldri pause for tida. Hele hodet mitt er fylt av tanker om alt mulig rart og det er nærmest så en kunne fått vondt i hodet av mindre, men jeg får ikke hodepine. I stedet begynner jeg å arve noen av min mors hypokondertendenser for jeg var sliten i beinet mitt og var liksom inne på teorier om alt fra forstuelse til jeg vet ikke hva før jeg skisserte ubehaget for min mor og hvordan det hang sammen med mine stadige forsøk på å overleve dansetimer i det siste og fant da ut at jeg rett og slett er støl. Og jeg har liksom ikke tenkt at stølhet eksisterer for jeg har aldri trent hardt nok til å bli det før og jeg har bare tenkt at det er et mytisk begrep som sporty folk bruker for å virke mer sporty, men nei da. Forsøk på hip hop og afrikansk dans og liknende mystfistikasjoner har ført til at det ikke er et så mytisk begrep lenger. Det er rett og slett på ordentlig.

Men jeg skulle egentlig snakke om bøker for hele meg er bøker for tiden. Jeg leser jo fort i utgangspunktet, men denne måneden har det vært helt sykt. Jeg har lest ut syv bøker så langt i april, er godt over halvveis med bok åtte som jeg begynte på i går, men som er skrevet så bra at jeg har store problemer med å legge den fra meg og jeg føler liksom kjærligheten til litteratur enda dypere enn vanlig, nærmest som om det er en slags fortryllelse, nærmest som om hvert ord jeg leser tar tak i meg, drar meg under overflaten og leverer meg tilbake skamslått, men fylt av begjær samtidig. Og herlighet, jeg bruker jo til og med ordet "begjær", et ord jeg aldri ellers bruker, men det føles så gjennomborende og viktig og som om alt man trenger i livet finnes mellom linjene i bøkenes verden. Og så har jeg tenkt litt på dette med bøker og kommet frem til noen rare greier som jeg skal prøve å forklare for å forstå meg på det.

Jeg har funnet ut at de karakterene jeg ønsker å være som alltid er jenter. I alle fall er liksom både Luna Lovegood og Stargirl og Belle (Disneys Belle) og de figurene jeg selv har funnet på og som jeg er mest fascinert av alltid jenter. Og jeg vet ikke om dette får meg til å virke veldig lite hetero eller noe sånt, men i det hele tatt har jeg lagt merke til at de karakterene i bøker som blir beskrevet som vakre, som for en fortellerperson blir beskrevet som spesielle og som videre skildres så magisk at de kunne vært hentet rett fra et eventyr, disse karakterene er alltid hunkjønn. Og det er også disse karakterene jeg ønsker å være som. Jeg ønsker å være en slags personifikasjon av Stargirl Caraway i virkeligheten, gå rundt og være som på en annen planet og inspirere folk. Det jeg aller mest vil er vel å være litt som en muse, en som ikke nødvendigvis har skapt noe flott selv, men som andre inspireres av og det er derfor jeg setter koselige post-it lapper på lyktestolper også, jeg tenker at noen kanskje kan oppmuntres av det og så føler jeg meg snill siden jeg vil oppmuntre og nå prater jeg meg bort. Uansett er det alltid kvinnelige karakterer i bøker eller filmer jeg ønsker å være som.

Samtidig har jeg funnet ut at de karakterene jeg egentlig føler jeg har mest til felles med alltid er gutter. Vi har Jarle Klepp fra "Mannen som elsket Yngve", Aksel Vinding fra "Til musikken" av Ketil Bjørnstad, Jesse Aarons fra "Bridge to Terrabithia", Miles fra boka "Looking for Alaska", Bastian Balthazar Bux fra "Den uendelige historien". Disse karakterene som er så forskjellige, men alle er fascinert av et menneske og som alle har en iboende usikkerhet overfor hva de kan få ut av livet sitt og hvem de er. Og jeg er heller fascinert av flere enn en spesiell, men jeg vet med meg selv at jeg er den som fascineres av andre og ikke den som andre fascineres av (uten at det er ment som en klage) og jeg kjenner meg så inni hampen godt igjen i usikkerheten til disse mannlige karakterene og flere med, mer enn med kvinnelige karakterer med mange fellestrekk og det slår meg som rart, men samtidig interessant. Og det er ikke det at jeg egentlig virker så usikker, men jeg merker mer og mer at jeg egentlig bare blir mer og mer usikker på hva jeg vil og hvem jeg er og om jeg er god nok og liknende ting for hver dag som går og det er kanskje der det ligger. Når jeg leser bøker om gutters usikkerhet så føles den på en rar måte nærmere meg enn med jenter. Og det har kanskje litt med at jeg i bunn og grunn aldri har vært særlig jentete. Jo da, jeg har aldri vært spesielt guttete, jeg er usportslig, forsiktig og klatrer eller klatret lite i trær, dessuten er jeg veldig glad i å ha på skjørt eller kanskje ta en blomst bak øret, men jeg har aldri brydd meg om sminke og slike ting. Og når jeg som yngre lekte med barbier lekte jeg aldri de klassiske greiene med kjærlighet som tema og sånt, men jeg elsket å leke at barbiene hadde sangkonkurranse og så var det selvsagt hun forsiktige som alltid hadde sittet med nesa midt i en bok som plutselig slo til med en sangstemme som gjorde de andre fra seg av begeistring. Eller så lekte jeg at den ene barbien min (som het Søvnrose) hadde et mareritt om natten, våknet fra det og så viste det seg at hun hadde masse i feber og så ble hun skikkelig syk og hele handlingen var egentlig hentet rett fra en Lurlene McDaniel-bok. Uansett (sorry for alle digresjoner) så har jeg ofte følt at det hadde vært mye mer praktisk å være gutt for de får mindre mas når det gjelder utseende har jeg inntrykk av, de slipper mensen, de kan stå mens de tisser (noe som høres mye mer praktisk ut enn vår metode) og jeg har ikke noe i mot å være jente, men jeg mistenker at jeg egentlig har en mer maskulin enn feminin hjerne i mange tilfeller. I alle fall er de karakterene der jeg tenker "å, shit, dette er som å lese om meg" nesten alltid gutter og de bøkene jeg har elsket mest er tilfeldigvis skrevet av gutter de også og det er litt rart, men kanskje jeg ikke er alene om det, jeg vet ikke.

Og kanskje har det noe med at det er veldig lett å beskrive en jente så hun høres interessant ut, man kan liksom snakke om skjørt eller blussende kinn, fregner på nesa eller langt bølgete hår og få det til å høres ut som en interessant karakter uansett hvor masse klisjeer man pøser på med. Med gutter så må man derimot grave dypere og da er det gjerne heller personligheten i større grad som gjør en mannlig karakter inspirerende. For jeg elsker Kuzco, Emmeth fra musikalversjonen av "Legally Blonde", Moritz og Melchior fra "Spring Awakening" og Javert fra "Les Miserables" bare for å nevne noen og det handler ikke om utseendet i særlig stor grad i noen av de tilfellene. Jo visst syns jeg de har et appellerende utseende i de fleste tilfeller, men jeg liker dem på grunn av personligheten. Og det er kanskje litt derfor det er så lett å leve seg inn i en mannlig karakter siden det er personligheten man ser først og så utseendet, mens det med jenter er utseende eller væremåte som ofte skisseres frem først og så oppdager man personligheten utover i boka senere… Jeg vet ikke og jeg bare funderer og jeg tror egentlig dette er nok et sånt blogginnlegg som virker ganske meningsløst og rart, men jeg bare må sette ord på disse tingene som jeg tenker på og så har det kanskje noe ved seg likevel.

Uansett så leste jeg ferdig boka "Til musikken" av Ketil Kjørnstad i går og ble litt betatt for det var nærmest som en symfoni av en bok, i alle fall var det så intenst på den stille måten, sånn jeg liker det best, og i tillegg var det så åpenbart hvordan forfatteren så vel som karakterene elsker musikken på en måte man nesten ikke kan forstå seg på, men som var ytterst vidunderlig og følge. Og så leser jeg nå på "Som om ingenting" av Katarina Von Bredow og den er svensk og handler om en nittenåring ved navn Elin som forelsker seg i faren til bestevenninnen sin og jeg merker at jeg liker Katarina Von Bredow for alle bøkene jeg har lest av henne har på ett eller annet vis handlet om umulig kjærlighet og hun skriver om kjærlighet på en så levende måte at jeg bare må avslutte dette innlegget med å poste et kort utdrag fra "Som om ingenting" (advarsel, utdraget er på svensk, håper ikke det gjør noe). Forøvrig så er jeg ikke forelsket selv, men dette utdraget får meg til å tenke på personer jeg kjenner som er det og det er jo også interessant på et vis:

Fra "Som om ingenting"

"…Jag kanske inte alls er kär. Jag kanske bare har cancer, eller så. Det vore jo bra. Det finns det mediciner mot. Varför har forresten ingen uppfunnit en medicin mot den vanligaste av alla världens åkommor? Det är ju bara kemi, det har man ju lest om. Ett ämne som utsöndras i hjärnan. Borde vara hur enkelt som helst att gøra ett pillar som snabbt setter stopp för prosessen. Man borde kunna gå til en läkare och säga att man er olyckligt kär, en sjukdom lika banal som öroninflammation, få ett recept i handen och så skulle allt va över. En tablett mot förnedringen…"

4 kommentarer
    1. Jeg har faktisk tenkt litt på det der med gutter og jenter i bøker.
      Jeg føler at jeg lettere blir imponert av gutter, både i bøker og i virkeligheten, hvis de liksom har noen trekk som jeg identifiserer meg med eller noe.
      Det skal mye mer til for jenter, påenmåte? Fordi nesten alle jenter er jo min type mennesker… okei, det ga ingen mening. Men det bekymrer meg litt, for jeg tenker at jeg kanskje er en dårlig feminist eller generaliserer eller noe?
      Men jeg vet ikke, jeg.
      Jeg er forresten glad for at du liker looking for alaska for den er nydelig <3
      og nå må jeg gå, selvom dette ikke hang sammen overhodet. ha en fin dag? : D

    2. Ja, Looking for Alaska er vakker og det spiller ingen rolle hvor mye ting henger på greip eller ei i kommentarer, de er uansett interessante og det var fint å lese dine tanker om gutter og jenter i litteratur også og takk for kommentaren, ha en fortsatt fin dag 🙂

    3. Jeg liker funderingsinnlegg, jeg! Og den mulige konklusjonen din med at jenter beskrives først utfra utseende, mens gutter beskrives først ut fra personlighet, er igrunn jækla interessant. Noen burde skrive en master-oppgave om det. Det bunner jo ut i samfunnsnormer og sånne viktige ting, mener jeg.

    4. Så fint at du liker funderingsinnlegg, jeg tror det vil bli bare flere av dem for jeg er i et ganske så funderende hjørnet for tida. Og jeg ville gjerne lest en master-oppgave om den der konklusjonen, jeg syns i det hele tatt at det var en veldig god tanke, at det kunne tas opp sånn seriøst liksom 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg