Høst og tankespinn

Er det ikke rart når man føler at man er i en utvikling, når man er litt bekymret, men mest av alt spent og dagene er mer komplette enn de pleide å være, du ser bøker og filmer som du ikke ville følt noen interesse for bare måneder tidligere og du mer og mer innser hvor kjedelig og meningsløst livet egentlig er, men samtidig liker at du innser dette fordi du da blir mindre skuffet? Du ser at livet egentlig bare er den samme greia dag ut og dag inn, men der du før tenkte at alt ville forandre seg til slutt og bli så magisk som i bøkene du leser, så tenker du nå at det kanskje ikke vil bli noe særlig annerledes uansett og da gjelder det å bare nyte de fine små øyeblikkene. Og der tenker jeg nå at jeg er så forbasket heldig for jeg har så lett for å finne ting å glede seg over, være seg et blad eller en fin sang på Spotify eller bare en inspirerende lyktestolpe. Da gjør det ikke noe at det ikke gikk noe bra i den derre skrivekonkurransen til Bokvennen der man skulle skrive noe om "løsrivelse", da spiller det ingen rolle at jeg fikk en sånn liten mail om at de hadde kandidatene klare og at de var kontaktet for jeg er lykkelig uansett, jeg. Og jo da, jeg har kjent et ørlite snev av skuffelse, men jeg vet om flere skrivekonkurranser som jeg skal være med på og hvis det er meningen at jeg skal bli forfatter en dag så vil det jo skje. Det er bare å skrive, drømme og lese massevis og nyte livet så godt man kan samme hva som skjer. Og nå har jeg vært utrolig flink til å trene i det siste, det og å gå tur og det er sykt å tenke på at jeg for ett år siden ikke trente i det hele tatt og nå trener jeg to ganger hver uke og får oftere behov for en liten tur, sånn i tillegg til at jeg har mye mer energi. Jeg er med andre ord fornøyd med meg selv for tiden og ellers så tenker jeg mye, men det er for så vidt litt fint det og. Dessuten så er det vår og det er så inspirerende og i stad gjorde jeg noen smarte kjøp på en bokhandel for man kan jo aldri få nok bøker. Jeg kan hvert fall ikke det. Og det er vår og jeg funderer og livet er egentlig veldig fint <3

Men i alle fall tenkte jeg å la dette være et sånt innlegg der jeg poster noe jeg har skrevet og jeg skal poste den historien som var bidraget mitt til "Løsrivelse"-konkurransen siden jeg jo kan gjøre det nå, nå når det ikke er noen andre planer for den historien. Jeg skrev om kjærlighet og høst og litt sånt og tror kanskje det ikke ble så alt for ille, skjønt hva vet vel jeg. Uansett så føler jeg liksom at det er på tide å ha et kreativt innslag her igjen og jeg håper det faller i smak (og det er vel årstidsmessig litt feil tidspunkt for denne historien, men det gjør nok ingenting). God fornøyelse i alle fall og så vil jeg blogge igjen ganske snart sikkert 🙂

Høst

 

I det øyeblikk jeg våkner vet jeg at Høst har kommet. Jeg trenger ikke å åpne vinduet og trekke inn frosten i et veldig innpust for å vite det, det bare føles på en måte, jeg kjenner det liksom i hele meg og jeg gleder meg til å treffe henne igjen. Vi er egentlig ikke venninner for hun er der bare i to hele måneder og virker nokså uoppnåelig der hun går, kanskje fordi hun er så vakker, kanskje fordi jeg er det helt motsatte. Men hun vil være der på pulten foran min når jeg omsider vil entre klasserommet og ha på et skjørt som hun har sydd ut i fra et lappeteppe og som derfor består av grønne og røde og oransje kvadrater og sånn sett minner om når man ser ned på åkre fra vindussetet på et fly, man ser lappetepper da og. Hun vil også ha en langermet genser uten hette, men med hals, skjerf som hun ikke tar av seg innendørs og en kåpe som er rød og får meg til å tenke på Frankrike og alpeluer og som vil henge pent og pyntelig over stolryggen, oppfordrende til beundring. Jeg kjenner forventningen yre i hele meg for i dag skal jeg tørre å foreslå at vi kan dra på kafé sammen og drikke kakao eller te eller kaffe eller noe annet som vil føles sofistikert og høstaktig samtidig og minne henne om hvor magisk hun er. Og hun vil kanskje ikke se det selv en gang, hvordan hun er det mest inspirerende man kan komme over der hun hopper i sølepytter, smånynner på sanger hun har diktet selv og drømmer seg så langt borte i mattetimene at jeg bare vet at hun akkurat da er på en sky langt der borte og prøver å drømme litt sterkere sånn at vi kan dele sky, være sammen i en drøm. Hun gjør meg poetisk, får meg til å filosofere litt mer enn hva som er strengt nødvendig og får meg til å revurdere den gudstroa jeg forkasta da jeg var tolv, det må være noe som forklarer henne. Jeg tar en dusj, men en veldig rask en, tar på meg yndlingsskjørtet mitt, den grønne hettegenseren og den nydelige røde lua som gir meg følelsen av å være i en film siden såpass stilige ting umulig kan tilhøre virkeligheten fullt og helt. Så spiser jeg frokost sammen med et glass appelsinjuice, dette også raskt og kaotisk, kaotisk nok til at moren min reagerer og spør hva jeg stresser for. Jeg svarer ikke for jeg tror ikke hun husker hvordan det var å være ung, hun er over tjueto år eldre enn meg, hun snakker i kaffeflekker og slitte lommetørkler, hun vil ikke forstå. Hun nikker som om hun har lest tankene mine, men det kan hun umulig ha gjort, de er så godt gjemt og jeg blir ferdig med frokost og jeg drar.

 

Når jeg omsider entrer skolegården kjenner jeg en liten vind ta tak i meg og liksom lugge meg lett i håret, noe som videre viser at Høst har kommet for hun bringer med seg lekne vinder og frostkyss og et magisk fargespill av rødt og brunt og oransje som inspirerer og skjerper sansene. Og jeg vet at med henne vil alt rive seg løs, bladene fra trærne, kulden fra grepet sommeren har hatt over den, alt vil løsrives og bare på grunn av henne, men hun vet det ikke. Hun ser hele verden forandre seg i ett bunnløst blikk, men vet ikke at det skyldes hennes ankomst. Jeg tenker på Høst og himmelspill og har snart ikke bare entret skolegården, men også skolebygningen og jeg lytter til døra som slamrer igjen etter meg i det jeg går inn, føler at jeg setter hele livet i bevegelse på ny, slamrer også døren til klasserommet igjen etter meg, føler meg i slamremodus. Klasserommet er det samme gamle, men det er som om også det har blitt farget i nye valører, nye skygger leker seg mellom pultene, tavlen rommer gåter og eventyr og mange runder med hangman så snart det blir friminutt og læreren forlater åstedet. Jeg bare setter meg ned og vet der og da at jeg er lykkelig for jeg tror det er dette lykke handler om, det å sitte i et klasserom mens man kaster stadige blikk mot døren i håp om at en spesiell skal komme inn. Lykke handler med andre ord om forventning, det å vite at noe vil skje og også vite at det har skjedd før, men likevel vil føles som en førstegangsopplevelse, like nytt og magisk som hver eneste morgen når en solstråle lurer seg inn gjennom et vindu på gløtt og vekker meg stille ved å kile meg på kinnet. Og så entrer Høst og hun har det samme antrekket hun alltid pleier å ha på, men noe nytt over blikket hennes, et streif av melankoli som jeg ikke kan huske og jeg får lyst til å passe på henne som om hun var et uskyldig barn og jeg en mor, noe sånt noe, jeg betrakter henne i smug mens hun går gjennom klasserommet, hele tiden med det samme såre blikket, før hun til slutt setter seg på pulten foran min. Hun henger den røde kåpen sin over stolryggen med mindre eleganse enn vanlig, finner frem notatboka si, noe jeg hører siden iherdig skribling snart nok kan høres fra personen på pulten foran min, og jeg bestemmer meg for å hoppe i det og reiser meg og begynner å gå. Det er snakk om et langt skritt eller to små for å nå Høst, men det føles som mange tusen skritt, som om hun er på en annen galakse og jeg må ta minst to, tre romskipsturer for å nå henne. Men til slutt når jeg henne likevel og jeg kremter. Hun snur seg mot meg og jeg tenker 'faensånydelighårethenneser' og tror kanskje jeg lett kan drukne om jeg begynner å betrakte øynene hennes, tjern av grønnbrunt som virker dypere enn evigheten, skjønne perler i et ansiktshav og jeg kremter litt til før jeg gir opp for tungen min føles ekstra tung og stemmen min føles som den er tatt av tidevannet og ikke har noen planer om å vende tilbake. Og jeg går tilbake til plassen min mens jeg hater meg selv en god del, setter meg og vet med meg selv at mine tidligere tanker kun var fantasier for jeg kommer jo ikke til å reise meg, kommer ikke til å prate til henne, kommer kun til å drømme om å tørre ting jeg aldri vil tørre. Og årene vil gå og sjansene vil sikkert dukke opp støtt og stadig og jeg vil være like teit og jeg kommer aldri til å dra på kafé med Høst og dele disse magiske øyeblikkene som jeg så ofte drømmer om. Og jeg finner frem min egen notatbok og skriver 'idiotidiotidiot' opp til flere ganger siden det er det jeg så alt for tydelig er.

Og jeg aner ikke at det hun skrev i notatboka si var 'i dag skal jeg tørre å prate til Sommer som sitter bak meg og har hår som minner om løvetann og øyne som minner om forglemmegei' og at hun nå når den samme konklusjonen som meg, nemlig at hun ikke vil tørre å ta sjansen.

11 kommentarer
    1. Det var nydelig <333333
      jeg mener det. omg.
      jeg skal gi deg en konstruktiv kommentar når jeg får tenkt litt. hvis du vil ha den, da.
      og, sånn jeg tolka det så handla det egentlig ikke noe særlig om løsrivelse da, kanskje det var derfor du ikke vant?
      Også må jeg bare si det igjen, jeg tenker ofte på akkurat de tingene du skriver om her, eller lignende ting, og det gjør meg glad at vi er flere. Jeg er ofte redd og oppgitt og bare blæ fordi alt er galt med verden og jeg tror ikke lenger at jeg kan fikse den, men samtidig blir jeg så utrolig glad av ting som farger og skyer som ligner på enhjørninger og jambisk pentameter, at det er vanskelig å være desillusjonert lenge av ganga. Og det er jo en bra ting.

    2. Tusen, tusen takk og jeg blir alltids veldig glad for en konstruktiv kommentar, men er også veldig glad for denne. Og nei, temaet “løsrivelse” var egentlig med i veldig liten grad, det ble til noe helt annet, men det gjør jo gjerne det når man skriver <3
      Og det er så fint at vi er flere ja og nå tror jeg at jeg vil finne lykken i bare noen suketter i teen min så den er ofte veldig dårlig til å leke gjemsel heldigvis 🙂
      Men igjen, tusen unullelig takk for komplimenter angående skriveriet, blir utrolig glad for sånt =D

    3. Jeg kom heller ikke videre, men jeg blei heller ikke så innmari fornøyd med min heller, da. Og du har en del uslåelige formuleringer i novella di, ja <3 Likte skikkelig godt den med "hun snakker i kaffeflekker og slitte lommetørkler, hun vil ikke forstå."

    4. Takk (og utrolig artig at du nevnte akkurat den formuleringa “kaffeflekker og slitte lommetørkler…”-greia, for det var den jeg var mest fornøyd med selv) =D Og takk for kommentar!

    5. Jeg har sånne øyeblikk hvor jeg synes livet er litt vanskelig og tamt og slettes ikke sånn jeg skulle ønske. Men så skjønner jeg etterhvert at jeg har alt jeg trenger til å følge drømmene mine, og jeg har ingen planer om å komme drømmene i forkjøpet heller. Om man setter pris på det man har, og øyeblikket man er i, kan man bli ganske lykkelig indeed. Verden går fremover som den skal, og vi med 😀
      Likte dessuten teksten kjempegodt! Men synes litt synd på Sommer. Elsker måten du krev den på, jeg vil så gjerne kjenne dem alle jeg.

    6. Fint å høre at det ikke bare er jeg som er inne i en godgod periode 🙂 Teksten likte jeg veldig godt, spesielt hvordan du skildret at de ikke tør å ta kontakt med hverandre. Kjenner meg veldig igjen der 🙂
      Og; bildevegg er kjempefint, og smart! Rammene er jo allerede hengt opp, så når jeg blir lei motivene så bytter jeg dem bare ut. Og slik er veggen i konstant forandring.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg