Karoline tenker for mye og leker ellers bokanmelder ;)

Jeg har kommet frem til at været i Oslo er en vekt der det på den ene siden er sol og klar himmel og på den andre siden regn med snev av hagl og snø i. Og i dag har denne vekten vakla veldig for det har vært regn, så sol, så regn, så sol og frem og tilbake i ett sett hele dagen og mens været i seg selv var nokså varierende i forrige uke tar det variasjon til et nytt nivå denne dagen. For min del bare fascineres jeg, for det er ganske interessant hvordan været ikke klarer å bestemme seg, det minner egentlig litt om hvor ubeslutsom jeg selv er og hvordan humøret mitt i seg selv også har vært i det noe ubeslutsomme hjørnet de siste dagene. Jeg er i godt humør, det er ikke det, men av og til kommer jeg plutselig i det tenksomme hjørnet og da kan tankene være sånne oppriktig dumme tanker som man aller helst skulle hatt evnen til å skru av. For en person som jeg leser bloggen til og kjenner litt skrev i et blogginnlegg for noen dager siden om usikkerhet angående om hun var god nok til å skrive siden hun ikke kom inn på et skrivestudie hun hadde søkt på (og jeg beklager på forhånd hvis jeg bryter noen uskrevne regler ved å skrive dette her). Og denne personen ble kåret til månedens poet på Diktkammeret for noen dager siden, fikk utgitt bok i fjor og har i det hele tatt prestert mye mer i løpet av knapt tjue år enn jeg har greid på nesten 25. Og hva sier det når personer jeg ser på som folk som har fått til ting likevel er usikre, viser det at man aldri kan bli helt sikker når det gjelder skriving? Det som er problemet mitt er at jeg sammenlikner meg med folk selv om jeg prøver å la være og jeg klarer ikke unngå å tenke at det ikke vil bety så mye når (om?) jeg blir forfatter siden jeg kommer til å være minst 25 år før jeg blir det og så tenker jeg sånne enda mer idiotiske tanker om at det ikke hadde vært noe å huske meg for om jeg plutselig havnet i en bilulykke i morgen. Og jeg tenker av og til at en av de tingene jeg er aller mest redd for er å være meningsløs. Også skriver jeg da, prøver i hvert fall og så deltar jeg i skrivekonkurranser og tenker hver jævla gang at det denne gangen kanskje er min tur og ha flaks, men så går det ikke allikevel og sånn går tankene. Ned i sånne dumme korridorer av bekymringer før de plutselig kommer opp i lyset og jeg plutselig bare er happy igjen bare på grunn av en fint formulert frase i en bok av det inspirerende slaget eller en helt tilfeldig lyktestolpe eller bare fordi sola dukker opp igjen selv om den er midlertidig på besøk og dagen i ett lite magisk øyeblikk er kledd i et gyllent skjær som gjør at alt virker mulig. Og jeg burde ikke skrive om hvordan tankene mine holder på for jeg virker sikkert så ekstremt smålig og barnslig og selvsentrert og dessuten vet jeg jo, sånn hvis jeg tenker fornuftig, at J.K. Rowling var 35 år da den første Harry Potter-boka kom ut og jeg vet jo at jeg kan skrive. Uansett hvor mye det enn går i perioder og bølgedaler så er det når alt kommer til alt skrivingen som er det jeg brenner for og ingenting slår følelsen av å ha skrevet ord nummer 50 000 på Nanowrimo og vite at disse nærmere 200 sidene aldri i verden hadde eksistert uten meg, vite at jeg kan sitte med en bok i hånden under lunsjpauser og vite at ingen kjenner denne boka så godt som meg, vite at jeg er som en slags gud når jeg sitter foran tastaturet med alle disse figurene mine som små mark som kryper for min nåde. Jeg elsker ord, elsker dem, jeg smaker på dem, leser dem og blir fortryllet av bøkene jeg får tak i, prøver å formulere tanker, nyter det når jeg leser en bok og det er en tanke der som jeg selv har tenkt uten å klare å formulere det og føle en samhørighet med forfatteren der og da uansett om hun eller han sitter i et lite hus i England mens jeg sitter i leligheten i Norge og vi er timer, kanskje år unna hverandre, men deler noe bare fordi denne forfatteren har skrevet ord og jeg får lese dem. Jeg føler at ordene i så enormt høy grad kan forene sjeler og det er så magisk. Vi lever eller har levd, men ordene kan vi begge dele…
 ***
Men å, jeg har jo liksom planer om å bruke innlegg til å skrive om et tema og bare bable litt på forhånd og så blir tilfeldigvis småbablingen på forhånd heller en kakofoni som alene kunne vært et blogginnlegg i seg selv og jeg ber aller nådigst mine ærede lesere om å tilgi dette og bare tolerere som best de kan at jeg nå plutselig skifter tema til anmeldelsens store kunst, jeg har nemlig lest "The selected works of T. S. Spivet" og jeg skal prøve å i korte drag bable litt om den:

The selected works of T. S. Spivet av Reif Larsen

Dette er en bok skrevet av Reif Larsen som er en amerikansk forfatter (som så vidt jeg vet har norske aner uten at det har noe å si) og tydelig en interessant stemme i dagens samtidslitteratur. Han har skrevet en oppriktig fascinerende bok om tolvårige T.S. Spivet, en genial unggutt som lager kart over alt og i det hele tatt holder oversikt over det meste. Så vinner han en pris for kart han har laget og drar av gårde med tog fra Montana til Washington D.C. og vi følger altså T.S. sin reise gjennom denne boka.

Og det en hel mengde anmeldere har kommentert på er at T.S. Spivet ikke høres ut som en tolvåring. Dette skyldes vokabulariet hans (historien fortelles i jeg-form av karakteren T.S. Spivet) og en masse annet og har blitt noe av kritikken mot boka, en bok som dog ellers har fått veldig positive omtaler, og jeg syns dette er en helt idiotisk ting å kritisere. Sånn jeg ser det er det viktigst med interessante karakterer, hvordan det er skrevet og at historien er engasjerende og da er det for min del ett fett om en tolvåring høres ut som en overbevisende tolvåring. Jeg ser hvorfor det bemerkes for det skinner en hel del i gjennom at dette er en bok skrevet av en person som så absolutt ikke er tolv år gammel, men på samme tid tenker jeg at det hadde blitt krampaktig hvis denne historien hadde blitt skrevet og forfatteren hadde vært veldig opptatt av å gjøre T.S. Spivet barnslig nok, det hadde rett og slett ikke fungert. Og hvordan er egentlig en tolvåring, hvorfor er det ikke mulig at en tolvåring kan være moden og artikulert og som T.S. Spivet, man kan ikke generalisere og bare tenke at man er på en spesiell måte når man er en alder for alle er forskjellige. Videre føler jeg at det viktigste med T.S. Spivet (som har det fulle navnet Tecumseh Sparrow Spivet, noe som er litt for langt til å si hver gang) er de trekkene han har som gjør at han i mine øyne likevel er overbevisende som en karakter på tolv år, for han har dette behovet for at foreldrene hans skal forstå ham og ønsker aller helst og bli godtatt som han er og det er disse tingene som gjør at han er lett å kjenne seg igjen i uansett alder. Og han er så absolutt et barn, et veldig intelligent barn riktignok, men et barn like fullt.

Men jeg skal gå videre. Noe av det som gjorde at denne boka tiltrakk seg oppmerksomheten min var det interessante coveret og hvordan hele boka er full av notater og bilder i margene. Dette blir litt som fotnoter (og jeg elsker fotnoter), men er i margen i stedet og blir ledet til av piler og dette gjør at man gjerne hopper litt frem og tilbake på sidene med blikket når man leser for man leser den vanlige teksten, finner plutselig en pil man følger som fører deg til margen og så går man tilbake til teksten og så på'n igjen… Sånn er det gjennom hele boka og man skulle kanskje tro det ville bli litt slitsomt, men det fungerer utmerket og føles fort som en så nødvendig del av historien at man aldri i verden kunne sett for seg boka uten. Og jeg elsker dette med denne boka, det gir meg litt puslespillfølelsen og gjør i mine øyne at boka får noe ekstra.

Samtidig vet jeg at jeg sannsynligvis ikke kommer til å lese "The selected works of T. S. Spivet" flere ganger, det er på godt og ondt en engangsbok. Og litt av problemet er at slutten, som for så vidt er fin nok, likevel er ganske brå og virker litt midre gjennomtenkt enn resten og jeg er ikke alltid så glad i det når slutten taper seg litt for da får jeg en slags følelse av at forfatteren ble lei av å skrive og bare følte at nå måtte det hele da jaggu avsluttes. Og jeg har litt det problemet selv med noveller og bokgreier og liknende som jeg skriver så det er kanskje litt derfor det er en ting jeg har lett for å sukke over i bøker, jeg tenker liksom at ekte forfattere burde få til å unngå sånt. Videre sitter man igjen med en hel masse spørsmål etter at siste side er lest og jeg klarer ikke helt å se noen moral eller noe poeng ved boka og det er ikke noe stort problem, men det gjør videre at det ikke blir helt så fantastisk som en kunne ha håpet. Karakterene utenom T.S. Spivet er også noe endimensjonale. Sist, men ikke minst er det gjort noen rare valg i boka som at det midt i boka kommer et langt utdrag fra en bok som T.S. Spivet leser på mens han er på toget og dette senker flyten i historien føler jeg, det minner meg litt om de gangene jeg i Nanowrimo-historier har latt hovedpersonene mine skrive Nanowrimo selv sånn at jeg plutselig kan skrive en helt annen historie i historien og det er jo morsomt, men for en leser blir det litt forvirrende og unødvendig og jeg føler at hele det aspektet ved boka kunne ha manglet uten at det gjorde noe.

Så det er langt i fra en perfekt bok, men samtidig har den noe ved seg som gjør at jeg tross alt likevel ble oppriktig glad i den. For det første er Reif Larsen helt rå til å skrive. Det er skrevet på en veldig intellektuell, men samtidig lettlest måte og det er ikke minst en utmerket formidlingsevne i denne boka. Videre er det en original bok og en av de bøkene man har lyst til å eie bare fordi den vil se så pen ut i bokhylla. Og sist, men ikke minst er det en bok som føles som noe man må få lest, noe som også er et gedigent kompliment. Derfor ender jeg opp med terningkast 5!
***
Men nå, med generell teit babbel unnagjort og også en anmeldelse skrevet skal jeg avslutte dette blogginnlegget, lage meg en kopp solbærtoddy og lese videre på den vidunderlige boka jeg leser nå ("Primtallenes ensomhet", en bok som jeg så langt elsker og nok også vil anmelde etter hvert, ikke minst fordi den har den vakreste tittelen jeg har kommet over på lenge). Og så blogger jeg igjen snart og i mellomtiden håper jeg alle har det aldeles utmerket 🙂

4 kommentarer
    1. Fin omtale! Gleder meg allerede til den neste. Har nettopp bestilt The girl with glass feet, basert på en anmeldelse du skrev for ikke så lenge siden 🙂 Keep up the good work! du ER flink!

    2. Døh, bare så du er klar over det; jeg er bare en halvveis desillusjonert tulling med lav sjøltillit. Jeg ville ikke latt det jeg sier gå inn på meg, hvis jeg var deg. For som Martine over her sier; du ER flink, med din helt unike skrivestil som ikke ligner på noe jeg har sett. Så fortsett å bli glad igjen av at sola skinner, for det fortjener du!
      Boka virka fin, da, og jeg er enig med deg i at forsida var nydelig!

    3. Takk, Kristine (jeg skal prøve å ikke la ting gå inn på meg og jeg er veldig glad for kommentaren din i hvert fall, den hjalp veldig) =D
      Og ja, boka var fin, hvor uendelig magisk det kan være med litteratur <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg