Primtallenes ensomhet <3

Jeg elsker musikaler. Det er ikke noe nytt, men jeg ble minnet på det da jeg nettopp begynte å lytte i vei til noen vidunderligheter på Spotify (som den dødsvakre sangen fra "Little Women: The Musical" som jeg oppdaget i går eller "Falcon in the dive" som jeg nå kommer til å lytte til tre ganger etter hverandre mens jeg skriver i vei på dette innlegget) og ble fortryllet. Og jeg sjekker Oslo Nye Teaters hjemmeside flere ganger hver uke i håp om å finne ut hvilken musikal de skal sette opp januar 2011 og ellers følger jeg med på "Jakten på Julia" på Svt 1 siden det er akkurat som Drømmerollen som gikk for noen år siden, bare svensk og søker opp ordet "musikal" på google hver dag i tilfelle noen aviser skulle skrive om det temaet. Ellers så leser jeg og skriver og nyter noen fridager benefit of Kristi Himmelfarts og sånt. Og jeg har kanskje noen fenomenale planer til helgen om å dra på et arrangement jeg har lest om, men jeg kan komme tilbake til det senere siden jeg ikke husker navnet på det og ikke gidder å søke det opp. I stedet skal jeg slutte å bare bable og fokusere på litteratur. Jeg skal nemlig også her anmelde en bok og jeg setter like greit i gang med en gang:

Primtallenes ensomhet av Paolo Giordano

"Primtall kan bare deles på 1 og på seg selv. De står der på plassen sin i den uendelige rekken av naturlige tall, klemt mellom to slik som alle, men et skritt bortenfor de andre. De er mistroiske og ensomme tall og derfor syntes Mattia at de var vidunderlige. Iblant tenkte han at de havnet i denne rekken ved en feiltakelse, at de var fanget akkurat som perlene i et halskjede. Andre ganger, derimot, fikk han mistanke om at også de aller helst ville ha vært som alle andre, bare hvilket som helst tall, men at de av en eller annen grunn ikke greide det. Dette siste streifet ham helst om kvelden, i det kaotiske flettverket av bilder som oppstår før søvnen kommer, når sjelen er for svak til å lyve for seg selv."

Utdraget overfor (ovenfor?, jeg tror jeg aldri helt kommer til å bli hundre prosent sikker på hva som er riktig når) er hentet fra boka "Primtallenes ensomhet" og etter hvert kommer det frem at det finnes noen tvillingprimtall, tall som 11 og 13 eller 41 og 43, tall som står nesten ved siden av hverandre, men aldri kan komme hverandre helt nære siden det alltid er et primtall i mellom dem. Og Mattia og Alice er altså som tvillingprimtall, to ensomme sjeler som knytter et dypt bånd, men aldri kan nå helt frem til hverandre.

Da jeg hørte om denne boka ble jeg med en gang veldig interessert for jeg elsket konseptet og da jeg kjøpte boka så syns jeg det også var kult at det sto litt om forfatteren som faktisk er søt, bare tre år eldre enn meg og som holder på med noe så intellektuelt som doktorgrad i partikkelfysikk. Jeg ble rett og slett veldig fascinert av boka og forfatteren og alt sammen før jeg hadde lest så mye som en side og da jeg så begynte å lese var jeg i begynnelsen enormt begeistret. Paolo Giordano kan virkelig skrive. Skrivestilen minner meg faktisk litt om skrivestilen til Alfonso fra Skrivebua (en referanse noen lesere vil ta og andre ikke) siden det er denne balansen her. Det skinner hele tiden igjennom at den som skriver er veldig smart og virkelig forstår seg på ting som matte og slikt, men samtidig er det likevel en veldig følsomhet i det hele, et slags vakkert samspill mellom hjerte og hjerne som gjør seg veldig godt i litteratur. Og jeg er elendig i matte og ikke akkurat så veldig glad i det heller, men jeg har samtidig fryktelig sansen for det når noen får matte til å høres poetisk ut. Når noen kan skrive om temaer som primtall eller pi eller kvadratrøtter og plutselig få det til å høres magisk ut. Da blir jeg både trollbundet og fascinert. Med det sagt så er ikke "Primtallenes ensomhet" en mattebok, dypere sett handler det heller om menneskelige relasjoner.

Og det starter veldig bra. Paolo Giordano (hvis navn jeg liker veldig godt, det høres så inderlig italiensk ut og jeg går rundt og smaker på det, litt som Aximili i Animorphs) har skapt to karakterer man virkelig bryr seg om siden de er så ekstremt menneskelige og uperfekte. Mattia er et matematisk vidunderbarn som opplever at hans tilbakestående tvillingsøster, Micaela, forsvinner sporløst mens han skal passe på henne når han er åtte og skyldfølelsen etter dette blant annet gjør at han lukker seg inne og ikke tør slippe noen innpå seg. Alice derimot har en far som har alpinisambisjoner på hennes vegne, men blir halt for livet etter en ulykke i barndommen. Hun vokser opp som en impulsiv, usikker og sårbar person med et meget anstrengt forhold til mat. Og nå har jeg røpt en del, men likevel ikke, det bare er så mye å si om denne boka, en bok som tross alt gjorde veldig inntrykk på meg. Alice og Mattia er så sykt realistiske personer og de er litt sånne karakterer man ikke vil kjenne seg igjen i siden de er som puslespillbiter som ikke passer inn, de snakker til den delen av en selv som føler usikkerhet og utilstrekkelighet, de får deg liksom til å se hvordan det faktisk ikke er alt som ordner seg og at ting sjelden går helt som forventet. Og jeg vet ikke om jeg får helt frem hva jeg mener, men det er jo egentlig uansett ment som et veldig kompliment til forfatteren for det er en kunst å skape karakterer som Alice og Mattia. Videre er også de andre karakterene i boka også interessante og det syns jeg er veldig bra for når en bok i så stor grad egentlig handler om bare to personer så hadde det vært lett for Paolo Giordano å ende opp med at bokas andre karakterer var endimensjonale. Men alle er realistiske og velskrevne.

Historien følger altså Alice og Mattia fra barndom til de er voksne og hvordan de misforstår hverandre, er sammen eller separert og videre frem til slutten og det er egentlig en veldig diskrét bok, en sånn der det ikke skjer så mye, men man må følge nøye med hele veien siden det ligger så mye mellom linjene. Og det er en fin bok som jeg uten å nøle anbefaler på det sterkeste. Likevel skjedde det en liten utvikling mens jeg leste for da jeg begynte trodde jeg at dette ville være en sånn bok jeg kom til å elske. I stedet endte det opp som en bok jeg likte veldig godt, men ikke elsket. Det er egentlig ikke noe galt med boka, men den er litt avhengig av riktig modus siden dette på ingen måter er som en Disney-film. Ting løser seg ikke og som sagt er boka veldig realistisk og også på den måten at man håper at ting skal skje for at ting skal ordne seg, men livet er ingen film, heller ikke denne boka og det går heller som det gjerne går i virkeligheten, at man snakker forbi hverandre, tråkker feil og det kan være en ganske brutal bok sånn sett siden Paolo Giordano holder metaforen gående hele veien, Alice og Mattia forblir primtall, forente i sin sårbarhet, men når alt kommer til alt er de alltid delt.

Etter side 200 så minsket interessen min også litt. Det ble litt kjedeligere uten at jeg helt kan sette ord på hvorfor. Det bedret seg igjen med de siste tjue sidene (boka har 286 sider), men dette er en bok som er bedre i begynnelsen sånn jeg ser det. Like fullt er det aldri noen dårlig bok og jeg kommer nok til å lese den igjen for jeg ble så glad i Mattia og Alice og jeg elsker fortsatt primtall-aspektet ved boka for eksempel. Dessuten så er det en utmerket bok hvis man som meg har en viss interesse for myers-briggs og personlighetstyper og sånt for det er tydelig at Paolo Giordano enten har en hvis kjennskap til sånt eller i det minste er en veldig god menneskekjenner. Og det er utrolig vakre beskrivelser i boka, observante, relevante og nydelige i sin ærlighet, sårbarhet og realisme.

Så jeg gir terningkast 5 når alt kommer til alt og håper tross alt at mine kjære lesere blir interessert uansett for den fortjener å bli lest. Du kommer kanskje ikke til å elske den, men sjansen er stor for at du blir berørt og igjen, tittelen. Jeg er litt forelsket i den tittelen tror jeg 🙂
***
Ellers har jeg tenkt å blogge igjen til helgen og i mellomtiden ønsker jeg alle en fortsatt utmerket dag!

2 kommentarer
    1. Så kult! =0) (nå håper jeg du en dag ramler over den, sånn ubokstavelig talt, selv om jeg også unner deg ha noe bedre å ta deg til og nå prater jeg meg bort og nå skal jeg holde kjeft og uansett, ja, den fortjener jo å bli lest)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg