Snø og litt kort om duetellere <3

"For real though, imagine how it would feel going real slow down the highway of life with no regrets, no breaking your neck for respect or a paycheck. For real though, I'll take a break from the wheel and we'll throw the biggest block pary, everybody here. A weekend when we can breath, take it easy…"

– et vers fra sangen "96 000" (fra musikalen "In the heights"), en sang jeg oppfordrer alle til å gå å søke opp på youtube og lytte til sånn fem ganger etter hverandre selv om det vil innebære at dere går rundt og nynner på den i dagevis etterpå. Musikalambassadør Karoline slår til igjen, med andre ord.

Ellers så savner jeg Skrivebua veldig i dag og har til og med fundert på å late som om jeg var broren min som fortsatt ikke er for gammel sånn at jeg kunne fortsette å være der. Men det hadde føltes litt som juks og uærlighet og derfor tror jeg ikke det vil bli noe av, men det frister litt for jeg savner fellesskapet og det å få respons på alt mulig rart.

Og nå tenkte jeg å gi en blank kanarifugl i om jeg poster ting jeg har skrevet for ofte eller ei for jeg ble så utrolig inspirert i går morges da jeg satt og leste de siste sidene i boka "Å telle duer" av Marie-Sabine Roger. Det var en bok om en mann på 45 år ved navn Germain som ikke er spesielt smart egentlig og som bor i en campingvogn i bunnen av hagen til sin mor og lever et ganske kjedelig liv med en hyggelig kjæreste og noen venner, men ikke så mye mer. Så går han tilfeldigvis i parken og teller duer av og til og en dag sitter det en gammel dame der som driver med det samme og hun heter Margueritte. Og så utvikler det seg et nært vennskap mellom Germain og Margueritte der de snakker om livet og leser bøker sammen og det skjer egentlig ikke så mye i boka, men den er så herlig. Man blir kjempeglad i karakterene og det er en av de bøkene som er så stemningsfulle at man blir helt betatt, en bok som er så enkel og derfor så dyp og der det bare er vidunderlig koselig. Og "Å telle duer" er visst blitt film nå (men det ser ikke ut til at den har kommet på noen kinoer noe sted enda) og jeg tror det kan bli en veldig koselig film med en lun fransk stemning (boka jeg har lest er oversatt fra fransk) som jeg har veldig lyst til å få sett.

Og hovedgrunnen til at jeg likte "Å telle duer" så godt var språket i den. Historien fortelles nemlig av karakteren Germain og er så vidunderlig muntlig. Det er mer muntlig språk enn i det meste annet jeg leser egentlig, men det føles så riktig siden mye av poenget i historien er at karakteren Gerard syns å lese og å formulere seg er vanskelig og etter hvert begynner å se mer bruken av ord etter hvert som historien (som er bare 220 sider lang, men vakkerhet hele veien) utvikler seg. Og jeg elsket skrivestilen i boka og fikk lyst til å skrive noe liknende, prøve å skrive som om jeg var en mann som manglet ordene og prøvde å formidle noe uten et så veldig godt utgangspunkt og det er resultatet av det forsøket som jeg tenkte å poste her nå siden jeg til en viss grad føler at jeg fikk det til. Jeg syns det ble litt sånn utypisk meg hvordan det endte opp med litt banneord her og der og slike ting, men samtidig og litt mer dypt og tenksomt enn det ser ut ved første øyenkast sånn det er i "Å telle duer" også, der det fort viser seg at Germain egentlig er skikkelig tenksom og dypsindig, han har bare blitt undervurdert så mye at han har begynt å tro på det. Og ellers så er det jo nok et eksempel på hvordan jeg merkelig nok har skrevet en del som om jeg var en mannlig karakter i det siste og av en eller annen merkelig grunn nesten syns det blir enklere. I hvert fall er det veldig lett å leve seg inn i hvordan jeg tror en gutt tenker og det kan jo hende tolkningen min er helt bak mål, men likevel…

Og da bare poster jeg den historien min og avslutter med det dette innlegget =D

Snø

Det er rart for når jeg ser på kalenderen viser den da sigelig juni og
hvis jeg strekker hue ut av vindu mitt er det sommervinder jeg
kjenner og det er da for pokkers sol også. En sku tro hele tankene
ville være et helsikes junivær også, men nei da. Tankene er skrudd
på, det skal sies, på full styrke også, men de, tankene altså, de
er fulle av snø. Inni hue ser jeg snøfnugg, det ene etter det andre
og da må man liksom følge litt med da vøtt for ingen av dem er like.
Man kan nesten begynne å tro at de er det, men da vøtt er'e man ser
den lille ekstra greia ved det ene snøfnugget, som om den har et ekstra
hakk eller noe sånt, jeg e'kke sikker på hva man skal kalle det der.
I alle fall er det alltid forskjeller ute og går og nå får jeg liksom
lyst til å ta en digresjon om klokker som går og går og ikke kommer
til døra, men det har jo desidert ikke en verdens ting med saken å
gjøre. Men det er liksom det med å holde seg til poenget som er litt
kjedelig i grunnen, sjøl om jeg ser hvorfor folk tar seg bryet med det.
Uansett er hele greia at jeg tenker på snø likevel, snø og hvordan
det er litt sånn magisk. Du veit hvordan det faller så lett, legger
seg så tungt, sover lettere enn det sovner hvis en kan si det sånn
og tenker seg billedlig talt at det er som en søvn, at de sovner
etter hvert som de daler og akkurat det øyeblikket de treffer bakken
er i det særdeles midlertidige mellomlandet mellom virkelighet
og drøm. Det er en jævli sannsynlig tanke, forklarer også langt
på vei hvorfor det er så deilig å legge et snøfnugg på en bar håndflate
for det er jo grasalt kaldt, men de smelter liksom inn i deg, ikke
sant. Og man smelter jo inn i søvnen hen, bortsett fra at det er
mye mindre dramatisk enn med heksa i trollmannen fra Oz da. Og
kanskje har det smelta akkurat så mye snø inn i meg at jeg er
frossen innenfra og ut, det ville forklare hvorfor jeg fryser litt
selv nå når sola koker opp et helsikes spetakkel og selve himmern er
svidd gummi. Men det bidrar jo videre til at jeg tenker på snø da
og jeg tror det er fordi jeg er litt koko, jeg er i hvert fall ganske
idiot sånn i lengden. Jeg er ikke artikulitert eller hvordan de nå
en gang sier det ordet og tankene kommer litt sånn hulter til bulter,
men de kommer da i hvert fall, jeg er sikker på at noen har tanker
som ikke en gang rekker toget og det må da være verre. Samtidig
så er'e jo noe med at tankene er så uransakelige, de bare er der når
de er der og da kan man jo ikke styre noe særlig og vil de kretse som
en flokk med gribber over ord som snø så gjør de jo det. Jeg tenker
nå en gang på snø og fnugg og kuldespill og det er vel bare fordi
det plutselig passa seg sånn i følge skjebnen.

Det kan selvsagt skyldes at du lagde snøengler med glorie sist jeg så
deg også, men faen heller, jeg har da ikke tenkt å bli nostalgiker heller…

5 kommentarer
    1. 1) du, det er bare å be meg om å gi deg tilbakemelding på skriveting altså! jeg glemmer ofte å kommentere på bloggen din fordi jeg er distré og fordi blogg.no forvirrer meg, men jeg elsker å lese det du skriver! srsly.
      2) SNØ OMG JEG ELSKER DEG. Jeg syns at noen av setningene dine kræsjer med det muntligprega språket (det kan selvsagt skyldes er hovedanklagede, tror jeg), men generelt så må jeg bare si at jeg elsker tona og stemninga i det, og sluttpoenget <3

    2. Så hyggelig at du elsker å lese ting jeg skriver og takk for kjempehyggelige tanker om teksten. Og jeg ser poenget ditt når det gjelder setninger som krasjer med den muntlige stilen, det kan kanskje være fordi jeg likevel ikke helt klarte å unngå lange, snirklete setninger likevel 😉
      Og igjen takk, takk, du er så snill, å så gøy det er når det man skriver faller i smak <3

    3. Taaakk! <3 Hi hi, så kult, jeg tror jeg må anmelde massevis av bøker og med det gi folk lyst til å lese så masse rart at de nesten blir sprø av det =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg