Ord i blodet (eller min tekst om Skrivebua)

Heisann, selv om denne setningen i seg selv virker ganske så trygg er den bare begynnelsen på et slags steinras av ord som vil få dette innlegget til å flyte over sine bredder. Jeg føler nemlig at det er på tide at også jeg skriver en tekst om Skrivebua siden dette utmerkede nettstedet er i fare for å mangle økonomisk støtte og jeg for alt i verden vil redde dette nettstedet som jeg personlig har et svært nært forhold til. Og så kom jeg i skrivemodus i går og vips var en laaang tekst om Skrivebua skrevet og den skal jeg poste her nå og så skal jeg blogge igjen om noen dager =D
***

Ord i blodet

Det finnes en ung jente med ord i blodet, en som har geniale setninger og dialoger spillende som et evigvarende Soundtrack inni hodet sitt og som elsker bokstavene; forlengs så vel som baklengs. Denne jenta smugleser under pulten i mattetimene på ungdomsskolen, finner på dikt og noveller som gir henne den herlige følelsen av at nettopp hun er genial og får stadig vekk nye ideer til konsepter og figurer; figurer hun deretter tegner og analyserer på dypsindig vis og lager på The Sims til sin egen store fornøyelse. Og alt handler i bunn og grunn om forfatterdrømmen, dette brennende ønsket om å skrive noe en dag som andre vil se på som betydningsfullt, noe som kan glede, inspirere eller bare være mer enn godkjent underholdning for den viktige leseren. Derfor blir den unge jenta glad når hun en tidlig aprildag i 2004 oppdager Skrivebua.

Hun har for øvrig oppdaget dette nettstedet før, men nå er det på ordentlig. Nå er det medlemskapsmuligheter og egen profil man kan skaffe seg og i et tilfelle av impulsivitet blir hun medlem den sjette april selv om hun i utgangspunktet er litt tvilende til hvor fabelaktig dette egentlig er. Så sender hun raskt inn et dikt, som hun i ettertid vil se på som elendig, men som hun der og da ser seg ganske fornøyd med. Samme dag sender hun også inn en historie og så titter hun innom i ny og ne de neste dagene for å se om hun har fått noen kommentarer. Likevel flyr måneden av gårde uten oppmerksomhet, glir unna som en sleip ål og fyller henne mer og mer med en tanke om at dette kanskje ikke var så vidunderlig likevel. Og så er det like før hun glemmer hele nettstedet da hun en maidag samme år finner ut at den historien hun sendte inn den sjette april er blitt kåret til en av månedens vinnere for april. Hun smiler henrykt, leser teksten for sin mor med dårlig skjult stolthet og ser på dette som et bevis på at hun kanskje kan dette med skriving, at det kanskje er det rette feltet for henne.

Og etter hvert som månedene går bruker hun Skrivebua stadig oftere, nyter det oppriktig hver gang hun får en kommentar og kommenterer andres tekster med en like stor fornøyelse. Hun skriver om forfatterdrømmer og eventyrlighet, ønsket om å slippe å bli voksen og drømmen om et personlig Narnia i klesskapet sitt, dikter i vei og det er ikke akkurat sånn at hun skriver noe særlig bra i begynnelsen, men like fullt får hun oppmuntrende kommentarer og blir bedre og bedre for hver tekst hun skriver og hun elsker dette. Etter hvert blir hun kjent med andre diktere på dette flotte nettstedet, venner hun har den dag i dag, og hun utvikler seg enormt sånn hun ser det. Når hun starter tenker hun aldri på oppsett eller hvor man skal sette avsnitt og slike ting, men etter hvert begynner tekstene hennes å få et mer og mer ordentlig oppsett og diktene blir mer rytmiske og flytende. Og der hun i begynnelsen har masse fantasi, men manglende system begynner hun å få fantasien under kontroll, holder den i stramme tøyler og lar tingene hun skrive leke seg frem på papiret, men likevel ha noe orden i alle fall; selv om det selvsagt kan være snakk om en orden bare hun kan få øye på. Uansett er det viktige at hun lærer, hele tiden og hun syns riktignok opptil flere skribenter på Skrivebua er mye bedre enn henne selv om de kan være så mye som syv år yngre, men likevel kan hun se sin egen progresjon og kombinasjonen av utvikling, inspirasjon, tilbakemeldinger og et utrolig hyggelig fellesskap gjør at hun elsker Skrivebua.

Den unge jenta er en drømmer og til hverdags er hun jenta som sitter mye for seg selv og ellers ser på sosialisering som noe komplisert, noe vanskelig som er forklart i en guide som alle unntatt henne nok fikk i det øyeblikk de ble født. Hun får ikke med seg hva som skjer i klassen; hvem som dater hvem, hvem som gjør ditt og hvem som gjør datt og føler stadig at hun egentlig liker lærerne bedre enn klassekameratene selv om klassekameratene er hyggelige nok. Men lærerne kan hun snakke med mer ordentlig, de lytter til henne og virker nærmest som kloke ugler der de står foran sine katetre. Og hun beundrer dem, ser på dem som fyrtårn i en kaotisk hverdag som ved senere ettertanke ikke var så kaotisk likevel. Den unge jenta er også litt usikker på seg selv, noe hun gjemmer veldig godt, men likevel så vet hun med seg selv at hun ikke er spesielt pen og heller ikke særlig skoleflink, hun mangler dessuten den nevnte guiden for sosialiseringsetikette og er egentlig flink i veldig lite. Men det er tre ting hun føler hun kan og det er å tegne, å lese og så er det å skrive. Og dette sistnevnte særlig engasjerer henne for hun kan mangle ordene fullstendig i lengre perioder. Ha skrivesperre og føle at det blanke arket er som en mur og dessuten umulig å rive ned. Men så løsner det og av og til er ordene med på leken, danser sine valser og tangoer over papiret og fyller henne med en sånn herlig følelse av at det er dette alt egentlig handler om. Dette som man kaller å skrive, denne symfonien, dette spillet der man maler frem bilder, tanker, inntrykk med de 29 spillebrikkene kalt bokstaver. Og Skrivebua er som et fristed der alt dreier seg om dette spillet og ingenting annet egentlig spiller noen rolle. 20 år og fra Oslo eller 14 og fra Kirkenes? Uvesentlig; alt som betyr noe er skriften og de lange eller ikke så lange linjene, alt som ligger usagt og intenst i lufta og alle de fine formuleringene som man kan lese, skrive og inspireres av mens man smiler, kommenterer en annens tekst og på dette viset blir bundet sammen av en felles lidenskap. Det er noe magisk ved slikt.

Så skjer det som alltid skjer, nemlig at eventyret tar slutt. Den unge jenta er plutselig ikke så ung lenger og det skremmende, fryktede tallet 21 kommer. Med tårer i øynene skriver hun sin avskjedstekst og undrer seg på hva hun skal ta seg til nå, sukker over dette som hun mister og funderer på hvorfor man absolutt må bli for gammel for en side man har blitt så glad i. Men tiden går videre, den unge jenta besøker Skrivebua ofte bare for å lese og skriver videre uansett, blir med på Nanowrimo november 2006 og vinner det for første gang (og har i ettertid klart Nanowrimo to ganger til) og poster tekster på Deviantart og Dikt.no før hun omsider får sitt nettsted i form av bloggen http://akimamontgomery.blogg.no der hun gjerne poster dikt og historier; sånn i tillegg til å skrive om masse annet som bøker og musikaler og ymse annet ellers. Livet går sin gang, nye opplevelser står for tur og nye vennskap blir sådd, men det som fortsetter å være det viktigste i verden er ordene om de så leses eller skrives eller bare obsesses over.

Likevel savner hun av og til Skrivebua, sitt tidligere hjem som hun fortsatt tenker bare positive tanker om og som hun nå har lest at er i fare. Skrivebuas samarbeid med ABM-utvikling har nemlig gått ut nå og da kan det hende det mangler penger til å drifte Skrivebua videre. Dette kan bety slutten på et nettsted som har gitt den unge jenta så mye inspirasjon og glede at det kunne rommet et helt bibliotek, slutten på et nettsted der hun fortsatt leser i vei med stor fornøyelse og beundring over hvor mange store skrivetalenter det er rundt om i Norge, slutten på et nettsted som har bidratt til å få personer den unge jenta er veldig glad i publisert og slutten på et virkelig unikt miljø som hun ønsker at skriveglade barn og unge skal få glede av i årevis fremover.

Og det er derfor den unge jenta med ordene i blodet skriver denne teksten, sin hyllest til Skrivebua og sitt ønske om at Skrivebua skal forbli denne artikulerte oasen som det er. Og i første omgang ønsker hun bare at alle skal melde seg inn i denne gruppa: http://www.facebook.com/#!/group.php?gid=105718976144052 og skrive under på denne underskriftskampanjen her: http://www.facebook.com/l.php?u=http%3A%2F%2Fwww.underskrift.no%2Fvis.asp%3Fkampanje%3D2904&h=acddcNkkSlgzxA7f9T0QIuQyWjw fordi alle monner drar og det virkelig er en sak verdt å kjempe for. Og den unge jenta avslutter med det denne teksten og håper på at alt ordner seg til det beste og at Skrivebua vil være en del av hundrevis av skriveglade ungdommers liv i flere år, nei gjerne flere århundrer fremover.

Med vennlig hilsen den unge jenta, eller som hun ellers heter, Karoline Heldal-Lund, en jente som var Akima på bua og som virkelig ønsker å hjelpe til, om det så skulle innebære salg av det åttende underverk (les ?Spring Awakening? cd) eller noe slikt!

7 kommentarer
    1. skrivebua <3
      og dududu! jeg kom plutselig på at jeg kanskje (sannsynligvis) ikke finner veien til i morra!
      så min mobil er 95760597, send en melding så jeg får nummeret ditt eller noe? : D

    2. No problemo og jeg har sendt beskjed på Facebook til deg og Kristine nå nettopp da siden jeg tenkte på det med å finne veien-problematikk og så der.
      Og ja, Skrivebua er <3

    3. Noe så rørende er det lenge siden jeg har lest, Akima… Du burde sende den til “Hva betyr Skrivebua for deg” e-post: [email protected]. Se lenken på startsiden til Skrivebua =0)
      Har ikke sjekket, men er du medlem på skrivebua.no på facebook?

    4. Jeg var medlem på Skrivebua fra 2004-2006 og kalte meg Akima der. Så ble jeg for gammel, men er fortsatt Skrivebua-fan og støtter og håper siden forblir siden jeg liker å lese ting der veldig godt 🙂
      Og takk for fine ord om teksten min, så koselig at den var rørende <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg